hits

Headerbilde

"Har du fått et lite hjerneslag, Line?" + video.

  • 09.10.2015     11:48

Jeg er så støl i beina. Og ræva. Jeg er så støl i beina at jeg hadde foretrukket å fått kjørt en halvannenliters flaske opp i stumpen istede for de smertene jeg har i beina i disse dager. Gjerne med den butte enden først, I dont care! Når du har så vondt i beina at kollegaer på hotellet frykter om jeg har fått hjerneslag i løpet av nattet grunnet den underlige gangen min - da er det ille. Jeg har så vondt at når jeg er oppreist og skal fremover, så bare slenger jeg beina foran meg. Et og et skritt, slik at jeg kommer meg noe fremover. Jeg klarer nemlig ikke løfte de noe særlig. Jeg klarer ikke engang å ta på meg sko, så jeg har gått i gummistøvler og en løs joggebukse. Dessverre har vi en slags kleskode på hotellet, så "uniformen" har blitt tvunget på med de styggeste banneordene du kan tenke deg. Og når noen har kommentert at gummistøvler eller flipflops ikke ser så pent ut til penbukse/skjorte/dressjakke, så setter jeg øynene så hardt i de at jeg jeg dreper de litt med bare blikket. (For det er nemlig ingenting annet på kroppen min som har god nok reaksjonsevne til å slå/sparke noen, og bare det å løfte opp armen for å vise langfingeren, gjør så vondt at jeg ønsker at noen kjører over meg med en buss hver gang jeg må gå noen skritt lenger for å hente kaffe.)

Armene mine er også helt ute å kjøre, jeg har rykninger i de som gjør at det ser ut som spasmer som kommer i takt med uff`ingen min. Bare å løfte kaffekoppen fra bordet og helle over i kjeften er en prøvelse. Jeg sleper kaffekanna over til min side av bodet, vipper den på siden og prøver å treffe koppen.

Igår kjørte jeg hjem fra jobb på 2.gir. Jeg orket nemlig ikke skifte gir. Så jeg dreit i både motoroppheting og ekstremt høyt turtall. Jeg fant ut på den turen at jeg faktisk kan kjøre tur/retur jobb uten å røre girspaken, så derfor parkerte jeg utenfor huset og ikke i garasjen, slik at jeg slapp å sette den i REVERS til morgenen idag når jeg vanligvis rygger ut av garasjen på vei til jobb.

Jeg slipper å rydde, vaske, støvsuge, ta inn/ut av oppvaskmaskinen - for det eneste Torben hører er grining, syting og trussler om å drepe noe når jeg har fått tilbake effekten av armene. Jeg går rundt bredbeint, og hver gang jeg må bøye meg ned for å plukke opp noe grunnet manglende muskelkraft i armene (ladere, bilnøkler, bankkort) så må jeg sette meg ned i hockey. Et par ganger har jeg bare lagt med ned på gulvet og blitt der også.

I går til morgenen begynte jeg faktisk å gråte. Det er ikke kødd. Før jeg skulle på jobb, kjente jeg at det gjorde så vondt at det var da jeg spurte meg selv "-Vil du byttet bort denne smerten med en pepsimax-flaske puffet opp i brunøyet istede?"

Svaret var "JA" og tårene begynte å trille. Jeg akte meg inn i bilen til jobb.

Og det blir ikke bedre av at alle jeg informerte når de stusset over ganglaget mitt, kommer med velmenende råd om at "du må bare fortsette, det blir bra - går over etterhvert" blablabla... " Er dere melkesyreskada i huet? Vondt skal vondt fordrives, seriøst?!

For helt ærlig - med tanke på kvaliteten av arbeidsdagen, hverdagen, samboerforholdet og sånt den siste tiden - er det virkelig meningen at man skal ha slike smertefulle dager dagen derpå? For det er ikke sånn at jeg føler meg så veldig klar for dagen i denne forfatningen? Jeg kaster bort masser av tid og energi på å ha svært vondt, og å ikke klare komme meg dit jeg skal uten å klage høylydt. Jeg bruker 5 ganger så lang tid på å komme meg noe sted, jeg klarer ikke delta i daglige gjøremål og jeg er i et så dårlig humør at jeg vurderte å ta en tramadol (sterk smertestillende) for å kunne komme litt heldigere ut av det. Og så sier folk at jeg bare må fortsette?

Og til dere som skriver på facebook; -"Nå er jeg sååå støl, deilig å kjenne at man har trent skikkelig! Kjenner at man lever!"
Vel, din sadistiske faen - den innstillingen må du gjerne ha til trening, men kom ikke her å få meg til å tro at du nyter denne smerten. For da tror ikke jeg du har det like vondt som jeg har nå. Ikke i nærheten engang.

Igår kveld bad jeg Torben massere rompa mi og fremsiden av lårene. Det var så vondt at jeg hylgrein og lo om hverandre. Jeg tror kanskje jeg gikk inn i en sånn "føde-modus" som mange kvinner snakker om, men Torben fikk mer følelsen av at vi bedrev exorsisme (djevelutdrivelse) fremfor noe som skulle være en hyggelig fysio-økt. Det er ingen tvil om at jeg kanskje var litt vel voldsom aktiv på onsdag, og jeg har ingen andre enn meg selv å skylde på.

Film: 

video:img8687

 

 Og til dere som sier; -Men, Line - er det ikke deilig å kjenne at man LEVER etter en sånn økt? 

Vel, kjør en brusflaske inn i rassen med den butte enden inn først - så kan vi snakke om å oppleve ekte livsglede!

 

Line Victoria

Bare synd du har allerede blogget om treninga din.ellers kune du skyldt på heftig sex med din kjære.(Hvor vidt noen ville trodd det,er en annen sak) Men hadde sikkert vert bedre enn å stabbe rundt pga man har vert i dårlig form.

Om det er noen trøst,så tror jeg det er i en overgang fase.

Har det litt slik når jeg begynner å ta vårens første sykkel turer,går over etter noen dager+litt proff massasje om jeg har råd

phantomblue 09.10.2015 - 16:45

Har du sett denne http://heltnormalt.no/danielleogmeg/2015/10/09 Noe og tenke på kansje? lol God bedring

phantomblue 09.10.2015 - 17:37



Design laget av Silje Lien Design