hits

Headerbilde

Når man går på en KJEMPESMELL!

  • 13.11.2015     14:29

Det er viktig for meg å presisère at ikke alt har vært rosenrødt og en "walk in the park" hele tiden. Det har jeg smertelig erfart at det ikke er!

Vi snakket jo tidligere litt om dette med motivasjon. Å, det er så mye å ta tak i. Men vet du, det kommer dager som ikke er like enkle å holde seg til sunt kosthold og treningsrutiner også. 

Jeg skal innrømme at jeg ikke er den som skal snakke høyest i et glasshus når det kommer til nettopp dette. Jeg har en tendens til å strekke den strikken så langt det går ann, og dessverre for meg så slipper strikken rett i fleisen min flere ganger.

Jeg er jo selvsagt kjempestolt av vektnedgangen min, kostholdsendringen og treningsrutinene jeg har hatt den siste tiden. Men selv jeg, som kanskje har vært litt i overkant gladkristen hva gjelder mine strenge rutiner, har tatt/fått og gått på flere smeller i løpet av livstilsendringen de siste 12 ukene. Jeg tror dessverre jeg kanskje har gitt et litt feil inntrykk til tider?

I oktober var jeg invitert på en oktoberfest med gode venner. Jeg hadde allerede hatt en laaaang prat med Nancy (Liveaveilederen min) ang dette, for vi visste jo begge at det kom til å bli konsumert alkohol. Jeg hadde sett frem til denne «sprekken» en god stund, så jeg bad om hjelp til å takle den på best mulig måte. Vi ble enig om at jeg skulle sparkes ut av ketose (altså, høyforbrenningen min) slik at jeg kunne ta meg en øl eller fire uten at jeg kom til å ødelegge leveren min. (Alkohol er ren gift for deg når du er i ketose, du dør riktignok ikke av noen glass alkohol - men man skal etter beste evne unngå det. )


...Huffamai...Det begynte jo så bra... Bildet er fra begynnelsen av oktober, ganske så i starten med andre ord!

Jeg spiste karbohydrater i små mengder for å komme ut av ketosen. Jeg merket at kroppen gjorde opprør og VILLE HA MER. Da lørdagen kom mistet jeg all mitt vett og sunne fornuft i et glass Cosmopolitan med sukkerlakekant rundt glasset jeg fikk servert av venninnen min.

Etter å ha drukket ganske greit med litt drinker og øl, var tiden inne for mat. Steen Ragnar var ansvarlig for grillen, og det oste bratwurst med all slags tilbehør i det pyntede partyteltet. Jeg stod leeeenge å så på pølsene på grillen som ble hentet av festdeltagerene, en etter en kom folk og maten gikk ned på høykant og både sprøstekt løk og dressing i skjønn forening tøyt ut av munnvikene deres. Ostegrill, pølsegrill, kjøttgrill, bacongrill - pølser i alle varianter og fasonger. 



I et lite øyeblikk snuste jeg inn pølsepartiklene og svevde på en sky av 3 øl og 2 cosmopolitan-drinker. Jeg dristet meg til å spørre?:

«-Erre rom for ei pølse til denne snuppa, Steen Ragnar?». Det var ikke noe sjokkerende ansikt som lyste mot meg, det er jo ikke noe big deal at noen spør etter å smake ei pølse på fest. (!) Men Steen Ragnar (grillansvarlig og vertskap) hadde dårlige nyheter. «-Beklager Line, disse har jeg akkurat lagt på grillen, og de er frosne ennå, du må nok vente litt!»

Når du faktisk HAR bestemt deg for å legge absolutt alle sperrer til side, så skal jeg faen meg fortelle deg at det er det vanskelig å stoppe. Det skjer noe med huet ditt. Jeg tror det er slik folk har det når de skriver at de var psykotiske i gjerningsøyeblikket eller begikk et drap i affekt. Og så blir jeg jo så vanvittig sint! Jeg tror faktisk det var sånn ca akkurat her det svartnet for meg. Jeg skulle ha pølse, og jeg skulle ha den NÅ!  Da Steen Ragnar snudde seg for å prate med noen festdeltagere, tok jeg for meg på grillen som en utsultet horekunde på gratis-bordell. Frosne pølser, det gjorde absolutt ingenting. Jeg stappet den ned i et pølsebrød, sauset på med alt som lå på bordet og spiste pølsa i noe som så ut som (i følge vitner) 2 biter. Det sprutet pølsedressing, Bergys-sennep og ketshup rundt grillen, og når jeg endelig begynte å puste igjen så stod den sprøstekte løken ut som en sky rundt meg. 

Du tror kanskje at det stoppet der. Det gjorde det ikke.

Jeg gjorde hele ritualet en gang til.

Og så enda en gang.

Tre digre (frosne) oste-bratwurst med tilbehør gikk rett ned i en vidåpen magesekk og på mindre enn 4 minutter i løpet av seansen rundt grillen. Jeg kikket ned på oktoberfest-kostymet mitt som jeg hadde sydd for anledningen. Mat over absolutt alt. Det så egentlig ut som jeg hadde spydd pølsetilbehør på meg selv. Det hvite, pene forkledet var nå kledd i noe som minnet om en grusom trafikkulykke.

Steen Ragnar - grillsjefen, var faktisk en av de som ikke fikk med seg hva som skjedde. Jeg ble så flau når han omsider var ferdig med praten og snudde seg tilbake, det manglet jo tre enorme pølser på grillen hans. Han så bort på meg, i min fine, korte sexye kjole - full av pølsetilbehør. «-Har du....?». 

Jeg skammet meg så voldsomt. Så forferdelig. Så jeg bare ristet på huet og slepte meg bort til et ledig bord. Du vet, som en hund som har gjort noe alvorlig galt. 

Sånn egentlig, hvis man tenker på det i etterkant, trengte jeg ikke skamme meg så mye. Dagen etter satt jeg hjemme i min egen stue og planla hvordan jeg enklest mulig skulle komme tilbake i den gode steamen jeg var i før jeg røyk i pølseklemma. Det handlet jo egentlig bare om å la lørdagen være lørdagen og legge det bak meg. Og ikke minst, ikke la det ødelegge for den mentale innstillingen jeg hadde før pølsesmellen. Hele søndagen tviholdt jeg på shakene, selv om kroppen egentlig ville annet. Og når pølsene endelig var ute av kroppen senere den kvelden, i form av en KJEMPEBÆSJ som kjentes ut som en skikkelig kranglete fødsel, da var endelig kroppen min i en relativt normal balanse igjen.  Magen må jo ha gått i sjokk når det plutselig etter et så strengt matregime, kommer dundrende ned 3 digre godstog i form av tyskt pølsekjøtt med noe attåt.

Mandagen etter nektet jeg å veie meg for Nancy. Tirsdag kom jeg krypende ned på kontoret hennes og vekta viste?. NEDGANG! Det var da som tusan! Hadde jeg visst det på lørdagen, så hadde de neste dagene vært litt mer lystbetonte. Sannheten er at det ikke er smellen den ene dagen som ødelegger for deg, det er de gjentatte smellene, hver dag, hver uke, hver helg, hvert mellommåltid - som ødelegger for oss.

Det jeg prøver å fortelle meg selv, og deg - er at det er faktisk lov til å feile. Løpet er selvsagt ikke kjørt selv om du mister besinnelsen slik jeg gjorde den kvelden. Det viktigste er at ikke alle dager blir en oktoberfest. At ikke alle dager blir en godterilørdag. At ikke alle dager blir en belønningsdag. Da har du ikke gjort den livstilsendring som du kanskje hadde håpet på å gjøre. 

Om jeg angrer? Tja? Egentlig ikke? Hvis jeg skulle angret på noe så skulle jeg spist saktere og faktisk nyti smellen min med stil og verdighet. Yeah right.

 

Hehe....ler godt her. Du skriver så bra at jeg ser det hele for meg :)

Ha ei flott helg :)

Gry Hege Johansen 13.11.2015 - 16:53

Syntes ikke det var så gale.

Med tanke på at det er deg det er snakk om,hadde jeg sett for meg verre.

For ex løpe etter vedkommende som tok den siste ferdige pølsen og rive den fra ham.Eller løfte skjørtet å flashe noen,og så ta pølsen deres,menst de måper

Som sagt med tanke på at det var deg,er det uendelig med muligheter.Har all grunn til å være stolt over løsningen du valgte

phantomblue 14.11.2015 - 22:13

Åå jeg kjenner meg halvveis igjen. Har hatt et par ganger hvor det har klikka helt og jeg bare har hivd i meg alt av mat rundt meg, og fått så UTROLIG dårlig samvittighet etterpå.. Som regel klarer jeg å komme meg litt videre, men har tenkt tilbake på de dagene med skam og tenkt "hvorfor kunne du ikke bare styrt deg og bare ikke ha kasta nedpå med alt?", men jeg tror nå som du sier, at det går fint så lenge det ikke gjentar seg hver dag, hvert måltid osv osv.. :) Flott skrevet innlegg! Du skriver på en veldig god måte.

Ida 15.11.2015 - 13:50

Haha, det der lød kjent (akkurat nå har jeg litt lov siden jeg har mellom 6 og 9 uker igjen som gravid, men jeg prøver å holde meg unna).

Men jeg tror det er utrolig viktig å ha disse planlagte sprekkene fra tid til annen, ellers kan man bli rabiat om man plutselig er i et selskap med kaker og snop :)

Fru Jacobsen (@frujacobsenno) 15.11.2015 - 18:19

Du skriver så fantastisk bra. Jeg bruker ikke å kommentere på blogger, men nå har jeg lest meg nedover til dette innlegget, og jeg må bare kommentere noe. Meldingene mellom deg og Torben, denne smellen din som du så fint har forklart her, DEN LILLA KOFFERTEN!! hærregud, jeg ler meg ihjæl. Du har offisielt fått en ny fast følger, STÅ PÅ!!

Vil også si at det du har klart med kosthold og trening, kjempebra!

jeg prøver også å komme meg i ketolyse med lavkarbo, men jeg blir så SINNSYYYYYKT godterisyk. Havner i en slags transe og da er det virkelig, no stopping me altså. Klarer ikke å stå i mot. Men nå etter å ha lest dette innlegget føler jeg meg litt mer motivert for at dette skal jeg klare! Takk :D

Lina 01.12.2015 - 00:01



Design laget av Silje Lien Design