hits

Headerbilde

Livet som benkesliter og innbytter. Sport har aldri vært min greie.

  • 13.12.2015     12:37

Idag kom jeg meg nesten ikke opp av senga. Jeg tror ikke dere klarer sette dere inn i hvor støl jeg er akkurat nå. Jeg merket etter løpet at beina var utrolig sure, vissne, mugne - men at jeg fra livet og ned skulle føles som en påkjørt elg med knuste lemmer - den så jeg ikke komme. For tredje gang i mitt liv er det mulig jeg må ta smertestillende fordi jeg har utfordret kroppen fysisk til nesten bristepunktet.

Men hey, jeg sov faktisk med startsnummeret på brystet i natt og resultatlista under puta. Jeg drømte at jeg var med i mange forskjellige løp og ritt, og at jeg fikk premier. Min største premie i går var en tekstmelding jeg fikk av Torben etter endt løp. 



(Ikke bry dere med de andre meldingene, de er ikke til diskusjon, haha!) 

Da jeg var barn/ungdom så ble jeg alltid valgt sist på lag i gymtimer og i friminuttene. Faktisk var det så gæærnt med den sportslige delen av meg at når inndelingen var ferdig så stod jeg alltid igjen tilslutt sammen med de andre som heller ikke var så god i sport. (Det var som regel to stykker som valgte sin lagspiller til det var "tomt" for de som var flinkest.) Trygve, Rune, Henrik, William Rikke og Stine ble ofte valgt til lag først. Så ble de som var gjennomstittsgode og/eller pene valgt til lag. Annenhver. Tilogmed de guttene som pleide banke de andre i friminuttene ble valgt til sine lag. Når jeg, og to-tre andre stod igjen til å bli valgt - så pleide den ene laglederen å si til den andre laglederen..."Nå kan du ta resten!" Da svarte den andre laglederen: "Nei takk!" Så vi som stod igjen bare fordelte oss på sidelinja og var innbyttere. 

Jeg personlig var heldigvis god på å både unnskylde meg og ikke minst lage humor ut av det - slik at alle ble fornøyde. Klassens klovn, vet dere. Tok rollen ganske tidlig. Da i skulle ha 60-meter`n i gymtimen, syntes jeg så synd på ei jente i klassen min fordi jeg visste at alle ventet på at hun skulle løpe, så alle de andre kunne le. Hun var litt chubby og absolutt ikke den raskeste, men hun småjogget så godt hun kunne. Mens de andre lo. Jeg hadde tilfeldigvis med meg noen pensko i lakk den dagen, og siden jeg hatet løping like mye som hun som ble ertet for at hun løp så sakte - så jugde jeg og sa at jeg ikke hadde gymsko med meg den dagen og at jeg måtte løpe i lakkskoene mine. Jeg passet på å halte, skli litt og underholde de andre de 60 meterne før jeg nådde mål med dobbelt så lang tid som de andre brukte. Det viktigste var bare at hun som ofte ble lei seg fordi hun var den dårligste i gymtimen, ikke kom heelt sist nå igjen. For jeg personlig brydde meg jo ikke om min egen tid! Allerede som 8-9 åring visste jeg at sport ikke var min greie, og både mamma og pappa hadde sørget for at det var andre ting jeg kunne være god i. Jeg var god i seiling. Jeg spilte i korps. Som 8-åring kjøpte pappa en optimistjolle (en liten seilbåt) til meg, så jeg kunne lære meg å seile. Da jeg ble 16 kjøpte han en litt større seilbåt til meg, fordi ikke bare syns jeg seiling var gøy - men jeg var ganske handy også og likste å fikse og mekke litt på seilbåten min. Jeg ble veldig tidlig glad i å skrive - så jeg var redaktør i Krabberødstandsavisa allerede som 12-åring. Kom riktignok bare ut i 3 utgivelser. Senere i livet oppdaget jeg at jeg kunne bli sinnsykt god i dykking, noe som resulterte i høye sertifiseringer og farlige rekord-dykk.

Idag ser jeg på facebook at hun som løp sakte på 60-metern har blitt dritbra på helt andre ting enn å løpe. Han som hadde rekorden i 60-metern er fremdeles dritgod i sport, og jeg møter han både i spinningsalen og på Brotorløpet igår. Vi som ble valgt sist i gymtimen har ironisk nok andre bein å stå på 20 år etter at gymlæreren fortalte meg at jeg måtte være innbytter på skoleturneringene i kanonball, fordi det var på benken jeg gjorde minst skade. 

Første året på ungdomsskolen var H2O, ADIDAS, Fila og Champion-bukser med knepping hele veien sinnsykt populært. Både til trening og hverdags. Jeg klarte adri å overtale mamma og pappa om at jeg trengte disse klærne, rett og slett fordi de ikke så poenget med å kjøpe disse dyre klærne til noen som overhodet ikke drev med sportslige aktiviteter. Fair enough. Jeg sydde striper på genserne og kjøpte adidas-gensere for nesten alle konfirmasjonspengene et år senere. 

Da jeg 15 klina jeg med "håndballproffen" Torben på fest. Han var en populær gutt fordi han var veldig god i sport, og da spesielt håndball. Dessverre var det ingen som så at jeg klina med han på den festen, og jeg brukte flere uker på å overbevise jentegjengen om at jeg faktisk hadde gjort det. Ingen som trodde på meg. Gladtjukke Line fra Krabberødstranda skulle liksom ha klina med 17-år gamle Torben som spilte på Langesund sitt håndballlag? Naah, den måtte jeg lengre ut på landet med.

Da jeg begynte på videregående, så valgte jeg meg en linje der jeg tenkte at jeg kunne være meg selv og enda litt mer. (!!) Drama-linja i Skien. Ikke akkurat overtall av sportsfolk, men et par. Jeg fikk vite tidlig at det ikke var resultatene som satte karakteren i gym, men innsatsen og det teoretiske. Viste du litt innsats så kunne du få en god karakter. Senere ble gymkarakteren min viktigere enn jeg skulle noengang tru, for det var nå slik at jeg ønsket meg inn på tannlegehøyskolen - og da kommer du ikke inn med en G (4) som trekker ned snittet. Så jeg tok opp faget GYM hos privatist i etterkant og fikk... enda dårligere karakter enn jeg hadde i standpunkt!!

Årene føyk, og jeg så aldri innsiden av et treningsstudio før jeg ble rundt 24 år. Da var jeg der utelukkende for å dyrke noe jeg skulle bli sykt god i den gangen, å bli tynn. På tredemølla med 15 % stigning stod jeg dag ut og dag inn. Det var det ENESTE jeg gjorde på treningsstudioet. Ingen som spurte meg om jeg ville prøve noe annet. Ingen som spurte meg hva målet mitt var. Målet mitt var å forbrenne mer enn jeg skulle spise den dagen. Så ble målet å forbrenne dobbelt så mye av det jeg skulle spise. Og så - ...sa sjefen min den gang at jeg ikke fikk lov til å trene mer enn en gang om dagen. Og han satte av tid til å spise lunsj med meg hver eneste dag i kantina. Og så sa han at han syns jeg var en mye finere jente for 10 kilo siden, da jeg var sosial i kantina og snakket om alt annet enn kalorier og trening. Han sa til meg at det ikke var noe fint å være så skrapa tynn på tv. I etterkant er jeg glad for at han sa det, for han nappet meg ut av et spor som jeg ikke klarte å hoppe av på egenhånd.

Så skulle det ta nesten 7 år til neste gang jeg gikk på et treningsstudio. Denne gangen med et mål om å forbedre helsa mi og kanskje tilogmed gå ned noen av de 25 kiloene jeg hadde lagt på meg de siste årene. Trening ble plutselig veldig lystbetont for meg. Det var sosialt. Det var gøy. Det var ikke 15% stigning på mølla 2 ganger om dagen i min egen lille boble, det var kaffeslabberas før og etter trening med andre som syns trening var litt gøy. Vi var i alle størrelser, og i alle fasonger - noen med fine spinningsko og andre med vanlige 15 år gamle joggesko. Det var treningstøy fra adidas, og treningstøy fra Ellos. Det var de som kom innom for å røre litt på seg, og det var de som utelukkende var innom for bare å slå av en prat. Det var både de over 60 og de under 20. Det var de som hadde som mål å trene for å bli kvitt migrenen og holde seg i form, og det var de som skulle ta maxpulstest neste uke. 

60`metern er et tilbakelagt kapittel for meg. Jeg kommer aldri til å løpe 60 meter så fort at jeg havner under 10 blank. Jeg har heldigvis andre ting jeg er sykt god på. 

Dessuten skal jeg gifte meg med Torben i juni 2016 - han som ingen trodde at jeg hadde klina med fordi han var jo sykt god i sport og det var jo ikke jeg. IN YOUR FACE! 



Akkurat dette som er så fint med å endelig bli over 30år! En ser at det handler ikke om å være best i det alle andre er gode i, men det handler om å utnytte det en selv er god på, for alle har en ting de er gode i!

Og veldig koselig historie med deg og Torben, har litt samme historie med min mann :-)

Og foressten, gratulerer så mye med vel gjennomført løp i går, imponerende og inspirerende!

Bo 13.12.2015 - 15:15

Så fint og rørende innlegg! Kjenner meg så alt for godt igjen i beskrivelsen av gymtimene på barne-og ungdomsskolen. Heldigvis har jeg blitt mer sportslig med årene jeg også :-)

Fortsett den gode jobben du gjør, Line! Jeg heier på deg<3

13.12.2015 - 16:10

Gratulerer så mye Line :)

Jeg er utrolig imponert av deg og jeg visste at du kom til å klare dette :D

Irene 13.12.2015 - 16:29

Eg pleia ALDRI kommentere blogger til tross for at eg engasjera meg meir i dei enn i mitt eige liv- men; DU ER SÅ RÅ! Å snakke så rett fra levra, være hysterisk morsom og på toppen av det heile så flink til å skrive? Gratulere med gjennomført løp, og takk for at du slår eit slag for oss som jobba knallhardt men aldri fekk meir enn 4 i gym. Eg heia på deg, i livet liksom!

I tillegg har du funne deg ein kjekk mann, ikkje verst ;)

Katrine 13.12.2015 - 17:13

Eg må sei eg e så gla for at eg "datt" innom bloggen din for noen veker siden!! Har ikje angret ett sekund på tiå eg har brukt på å lesa dine innlegg! Kanon å skriva, morsom og ikje minst inspirende å lesa!

Gratulere så masse med flott gjennomført løp! :D

Amanda 13.12.2015 - 17:48

Herregud, for en fantastisk kul blogg, at jeg ikke har fått med meg denne før!! Ny følger fra nå, lover!

Gratulerer med vel gjennomført løp, og med sinnsykt bra innsats i livsstilsendringen! Har gått på tilsvarende opplegg selv, og har beholdt vekta, 2,5 år etterpå. For som du sier, det nytter ikke å gå tilbake til gamle vaner når kuren er ferdig, du må ha endret livsstil, og for meg har trening blitt et must, og den beste måten å regulere matinntaket på.

Utskeielser har jeg i mellom, men jeg klarer meg med litt, sitter ikke med ostepop til oppunder albuen og grafser etter de siste innerst i posen lenger....

Gleder meg til å følge deg videre!

Kamilla 13.12.2015 - 21:32

Du er bare RÅ! Beste bloggen ever. Digger måten du skriver på, humoren og ærligheten din. Bryter ut i gapskratt gang på gang. Takk for det!!!

Anna 14.12.2015 - 00:38

Jeg synes budskapet ditt er ultrabra, Line! Denne teksten burde leses av alle tenåringer som måler og måler og måler seg mot de andre og ikke når opp. Det finnes ikke den person i verden som får til alt, vi har alle våre sider der vi ikke presterer på topp. I stedet for å dyrke de, får man dyrke de tingene man er god på.

Du skriver fantastisk morsomt og dønn ærlig, og det er befriende å lese hos deg!

Cecilie 14.12.2015 - 11:59

Nå må jeg bare kommentere på bloggen din, noe jeg så og si aldri har gjort tidligere (på blogger generelt)...

Er du klar over hvor stor inspirasjon du er??!! Jeg tar av meg hatten og bukker dypt!!

Første gangen jeg ble oppmerksom på deg var gjennom en kollega som hadde sett vitsene dine på facebook. En dag som var litt tyngre og litt mer grå enn andre, viste hun meg disse og jeg lo så tårene trillet og vips hadde du vært med på å gjøre dagen en god del lysere og du fikk enda en fast følger på facebook. Når du opprettet bloggen var det en selvfølge for meg å følge med på den og jeg må innom for oppdatering daglig ;-)

Den innsatsen og jobben du har gjort de siste måneden er helt SYYYK!! Jeg er i en liknende båt og vet hvor mye det koster og hva som ligger bak. HARD JOBBING!! Det at du deler en solid porsjon av dine daglige hysterisk morsomme episoder, blottet for selvhøytidelighet, oppturer og nedturer gir mer inspirasjon, latter og beundring enn du aner.

Og til slutt.. Livet hadde ikke vært det samme uten dykking og seiling!! I KNOW :-D!

Ønsker deg en fantastisk fin jul og gleder meg til fremtidige oppdateringer!

DU ER HELT KONGE!! :-D

HK 17.12.2015 - 10:19



Design laget av Silje Lien Design