Lot ræva ta støyten denne gangen.

07.02.2017 - 00:21 5 kommentarer

Status: Høygravid.

Nå har jeg jo gått inn i tiden som «høygravid» og jeg feiret det hele med et KLASK utenfor huset denne helgen. Vi har ei ganske heftig trapp opp til inngangsdøra og ned til garasjen, flisbelagt. (Sånne røde teracotta-fliser, damn you 80-tallet!) Heldigvis for oss så er vi velsignet med varmekabler i denne trappa, så det pleier være tørt og fint. Les: Pleide. 

(Ja, jeg måtte sensurere rompesprekken min.)

I forbindelse med noe oppussingsarbeid har el-kursen for ringeklokken vært koblet ut, og på samme kursen var varmekablene til uteområdet. Det fikk jeg aldri med meg før jeg lå plantet 9 trappetrinn lengre ned med fleisen i garasjeporten. Jeg husker jeg skled først på det første trinnet på toppen av trappa, og tenkte - fy faen nå BRAKK jeg ræva mi. Jeg tror jeg lå et brøkdels av et sekund før jeg humpet videre nedover mens jeg prøvde å klore meg fast til de isbelagte flisene og med armene rett ut i håp om at jeg på et vis fikk tak i noe som holdt meg igjen. Men dessverre uten hell. Farten jeg fikk i den første deisen gjorde at jeg fikk god fart nedover trappen. Jeg pøste altså på med ytterligere 8 trinn etter det første fallet og tilhørende slag mot den allerede bedøvde ræva mi på vei ned hele trappa før jeg endte som sagt i bunnen. Der lå jeg noen sekunder på ryggen og tenkte at hvis jeg ikke klarer å trekke pusten snart så dør jeg her nede på brosteinene. «Høygravid kvinne i sin beste alder funnet i bunn av trappa med brekt ræv». Når jeg omsider fikk trukket pusten så fikk jeg bare ulet et høyt «TO-R-BEEEHHHHN!» Og to sekunder senere stod Torben på toppen av trappa og tittet ned på meg.

Min elskede mann er dessverre verdens største pyse når det kommer til glatte underlag. Han er helt blodseriøst en 85 år gammel mann fanget i den kroppen. Jeg kjenner ingen andre som er så redd for å skli på glatta som det Torben er. Utallige brodder og skikkelig sko med sugeeffekt under er hamstret inn i hopetall hver høst og når første kulda slår inn over landet. Når han går på glatta så går han stiv som en stokk. Og når han da faller, som han gjør ofte fordi han nettopp er så jævla redd for å ramle - så slår han seg som regel fordervet også. Jeg har prøvd å si til han at det ikke hjelper å spenne hele kroppen når du skal gå på glatt underlag. Men nå var det strengt talt ikke hans kropp som lå kveilet nederst i trappa som en sprengt saccosekk. Så han brukte altfor god tid på å komme seg ned trappa. Altfor lang tid. Jeg tror han faktisk stod i trappa og vurderte å gå RUNDT hele huset istede og gjennom garasjen for å slippe å slippe å skli i den samme trappa han også. Faktisk trodde jeg ikke han kom i det hele tatt der jeg lå å stirret inn i den hvite garasjeporten og trodde at ræva høyst sannsynlig hadde revnet.

Da Torben omsider kom ned til meg så var det ganske mange ting jeg håpet han ikke kom til å gjøre. Jeg ble plutselig livredd for at han skulle ta tak i meg og løfte meg opp. For så å eventuelt begynne å børste av meg, eller klappe/børste av meg is og grus som var gnidd inn i joggebuksa sånn som man gjør med små barn. OOOOh, tenke seg den smerten!! Heldigvis var den mannen smart. Han stod bare ved siden av meg. Sa ingen ting. Og så gjør han det jeg i ettertid syns var en veldig riktig måte å la meg rase fra meg smerten. 

Han klappet meg på hodet som en hund. Det eneste stedet han nådde på kroppen min som jeg følte ikke var brukket. 

Det var forøvrig kun ræva som fikk kjenne smellen. Et svart blåmerke og en hevelse som gjør den ene skinka mi nesten dobbelt så stor som den andre. Ingen slag mot høygravidmagen heldigvis, men utpå kvelden fikk jeg beskjed av «folk i bransjen» at det kunne lønne seg med en telefon opp til Føden for å bare høre hva de mente. Så lenge jeg ikke har noen smerter i magen, kjenner godt med liv og at det bare er ræva som fikk unngjelde, så beroliget de meg med at det med stor sannsynlighet gikk greit. Jeg har ingen grunn til å tro noe annet, så jeg har bare kavet meg rundt i huset de siste dagene. Det er ikke kødd engang, jeg har akt meg rundt fra rom til rom. Jeg sliter veldig med å sitte og ligge, så jeg står mye oppreist nå. Det er faktisk ganske trist når man har blitt beordret til å ta det mye med ro fremover, og så kan jeg ikke engang sitte eller ligge, som er en av favorittstillingene mine når jeg skal slappe av. 

Kjapp høygravidoppsummering til slutt:

Ukens høydepunkt: Lothepus på Farmen. 

Ukens nedtur: Hele jævla trappehistorien, trinn for trinn. Som en never ending story hele veien ned. I ettertid fant vi kloremerker i isen i trappa. Det sier jo litt.

Ukens melding til Torben:



Vekt: Jada, den beveger seg den også, i takt med graviditeten. 

Cravings: Fanta Zero, appelsiner, brødskive med servelat.

Form: Føler meg som et eple. Hvis jeg klarer å legge meg på ryggen ser jeg ikke tv`en. Vår største TV er 65 tommer. Du kan jo da selv tenke deg.

Ukens (dette er egentlig daglig) hormonutbrudd:



 

(Jeg husker ikke hvorfor jeg gråt..)

Ha en fin dag videre!

/Line Victoria Husby-Sørensen - høygravid Supporterfrue. (Finnes også på instagram for litt hyppigere oppdateringer og en hel del annet svada)
 

5 kommentarer

Sølvi

07.02.2017 kl.14:06

Haha 😂 totalt lættis Line.. sorry, men jeg lo så tåra spratt 😶 klem fra Sølvi (og lykke til med familieveksten 💖 )

Geriatriks

07.02.2017 kl.14:49

hey hey... blåmerkebuddies :D Sjekk siste bloggposten min ;)

Bo

07.02.2017 kl.16:12

Haha, klarte ikke å la vær å le av dette, selv om jeg selv nylig også brakk rævva, så full medfølelse på smertene. Du skriver så levende om alle situasjoner, at det er umulig å ikke se det for seg, og da se det komiske i det.

Kjekt å være nummen i rævva før fødsel da, medbrakt bedøvelse, selv om det forhåpentligvis ikke sitter i så lenge. God bedring og lykke til som høygravid.

PHANTOMBLUE

08.02.2017 kl.17:30

hHAHAHAHA Drit tidig lesing.

Tenkte på noe,siden du ikke kan sitte eller ligge,Du hakke fått falsk isjias?

En venn av meg fikk det etter et stygt fall,senen fra nedre del av ryggen og nedover låret var kommet i klem.

Men i dit tilfelle er det kansje bare den stakkers bakstussen din

Line

09.02.2017 kl.00:35

Uff, det er stygt å le, men her hadde jeg ikke noe valg! Jeg lo så jeg ristet, samtidig som jeg prøvde å la være- slik at jeg ikke skulle vekke mannen på siden. Det prosjektet gikk dårlig, jeg kunne jo ikke stoppe og lese heller, måtte jo få med meg resten av historien! Haha. Nei, god bedring til bakdelen, og lykke til med siste innspurt av graviditeten :)

Skriv en ny kommentar

hits