6 ukers barsel over - nå: Heltidsmamma og melkeku resten av 2017.

10.05.2017 - 12:34 11 kommentarer

God morgen, dere skjønne mennesker!

6 uker har gått siden Maren kom til verden, og den berømte barseltiden er over. Nå går jeg inn i et hav av uker som heter mammapermisjon. Frem til 2018 skal jeg bare være matfat, en trygg favn og en kropp der en liten pode kan finne alt hun trenger for å bygge på grunnmuren i sitt fremtidige liv. 

Ok. Nok romlemantisk babyprat på meg. Det er ammetåka som snakker.



Barsel er fra gammelt av de ukene mor skal få slippe å forholde seg til noe som helst og bare «komme tilbake». Fra gammelt av skulle mor gjøre minst mulig denne tiden og få hjelp til alt. I senere tid var disse ukene til for at poden skulle få best mulig starthjelp og rutiner, for at mor ofte skulle tilbake på jobb. (Min mor var tilbake i jobb etter kort tid, min far satt hjemme og flasket meg med pumpet melk. Foreldrene mine var jaggu av det moderne slaget på tidlig 80-tallet!) I nyere tid (nå) tror jeg barsel handler mest om å finne sin stil på hvordan man løser utfordringer med å få et nytt liv i heimen.  

På sykehuset var vi i 3 døgn etter fødselen. Helt normalt det! Man kan i prinsippet dra hjem når man vil hvis alt ligger til rette for det, men jeg følte en veldig trygghet i å være på barsel på sykehuset Telemark. Flinke jordmødre, barnepleiere og barneleger samt fysioterapauter, prester og en herlig kantinedame/psykolog var tilgjengelige døgnet rundt. Også måtte jeg jo bruke litt tid på å rette opp inntrykket etter alt det stygge jeg hadde kalt de da det stod på som værst. Svar på de dumme spørsmålene fikk vi også, og opplæring jeg ikke trodde jeg måtte ha, men som jeg er evig takknemmelig for idag. Første bleia var et SJOKK! 

Jeg skal ikke juge og si at de tre dagene etter fødsel var fantastiske. Jeg skal være ærlig der. Jeg var såvidt innom det når jeg nevnte på det i fødselshistorien, at den rosenrøde ekstreme kjærlighetsopplevelsen idèt Maren kom ut, uteble litt på en måte. Jeg fattet liksom ikke at noe(n) som gjorde meg så vondt i dåselura var noe jeg plutselig skulle elske sånn helt uten videre! Jeg visste jo heller ikke hvem hun var eller hva jeg kunne forvente meg, så jeg ble liksom bare liggende med henne på brystet og lure på hvordan i HELVETTE en så stor og lang unge fikk plass inni magen min bare minutter tidligere. Også husker jeg at jeg lurte på om det var farlig for henne at hun hadde så vidåpne øyne. Jeg tenkte kanskje også litt at hun var sykt pen, og lurte på hvem hun hadde DET fra. 

Jeg tror nok at jeg hadde skrudd forventningene sånn skyhøyt i forhold til det at hun kom til verden, enn hva det egentlig ble. Hun ble jo født akkurat idèt jeg bannet som aller værst, så den umiddelbare kjærleiken kan jeg vel med hånden på hjertet i ettertid si at jeg ikke helt forstod hva folk snakket om.. Jeg tror det ville vært anderledes hvis jeg hadde barn fra før av og visste hvor raskt man elsket et lite vesen jeg (vi!) har produsert helt selv, men jeg hadde absolutt ingen referanser på det punktet. 

Jeg har gjennom hele graviditeten sagt at mitt eneste referansepunkt er marsvina våre. Jeg er fryktelig glad i de dottene der, og de gir meg sååå mye. Så jeg sa hele tiden at hvis det kan relateres til det jeg føler for marsvina mine, ja da gleder jeg meg til å få barn. Nå er det snudd litt opp ned, nå gråter jeg når jeg leser eller ser barn som har det vondt eller som ikke har fått foreldre som er glade nok i de til å ta vare på de. Marvina lever i beste velgående de asså, men har nok kommet i andre rekke den siste tiden. 

Noen som vil adoptere to stk glade marsvin, forresten? 



Igår trodde jeg fasen jeg hadde jinxa den «sovebaby, gråter aldri»-skrytinga mi. Jeg ble helt nærvøs jeg, har jo aldri hørt henne gråte før! Joda, sutring når hun er sulten, men ikke et vræl i tide og utide! Viste seg at det var litt magevondt som følge av litt lite melk i puppene til mor, så hun ble rett og slett oversulten og enda mer sulten av å ligge på puppen. Hadde heldigvis pumpet litt på morgenen, så en svær flaske gikk ned på høykant og hun sov natten igjennom. Gosj, jeg hadde ikke jinxet det alikevel!

Takk for alle støtteeerklæringene om at jeg ammer ofte forresten! Jeg ammer mye/ofte på kvelden, rett og slett fordi hun spiser seg opp og -derfor- sover natten igjennom. Det er helt normalt! Og jeg ofrer ikke ledig stund på ettermiddagen for en våkennatt ass! (Våkennatt, det har vi ikke hatt siden vi lå på sykehuset da hun ble født) Så ja - jeg kommer selvsagt til å fortsette å amme akkurat når hun vil!

Jeg må innrømme at et lite luksusproblem er at hun begynner å bli tung! Å bære en våken baby går greit, men når hun er i sin dype skjønnhetssøvn når jeg skal legge henne i senga si på soverommet - ja da kan du tenke deg at slaktet er ganske tungt?! Så jeg peser meg gjennom stuer, ganger og bad - føler jeg går milevis, med et kadaver av en kalv i armene. Og så snorker hun. HØYT. Jeg digger det!  

Jeg tenkte faktisk jeg hadde litt lyst til å lage en vlogg (video) med en forklaring på hvordan jeg følte meg på barselklinikken rett etter fødselen. Det er så vanskelig å skrive ned hvordan det var, for det er mange underligheter som kreves en viss gestikulering og innlevelse, føler jeg. (Og nei, jeg lover at det ikke skal ta like lang tid som det tok å fortelle en vits til dere?)

Så gøy å se det gamle huset vårt igjen! Og dette var jo også før forlovelse, bryllup, huskjøp og baby - skal si tider forandre seg..!

11 kommentarer

Hei

10.05.2017 kl.13:39

sover ikke Maren på soverom sammen med dere?
Hei: Joda, det gjør hun :-) Frem til morgenkvisten sover hun i egen seng ved siden av meg, så sover vi sammen i vår seng, helt til vi lusker oss ut og lar henne sove videre. Når hun sovner som en stein på kvelden er det ikke noe grunn til at jeg legger henne i storsenga, hun våkner jo uansett når hun er sulten på morgenkvisten og da sover vi sammen videre mens hun pupper på meg :-)

Ragnhild

10.05.2017 kl.14:32

Jeg villa ha sjekket ut den snorkinga på Maren hvis det er hele tiden og ikke kun hvis hun er forkjølet 😊

10.05.2017 kl.15:50

6 uker og tung?? Hehe vent til hu blir 3-4 og maser seg til å få lov å sovne på fanget til mamma, med dådyr øyne fordi fanget til mamma er så godt. Og DA skal bære den sovende kroppen i seng. DET er tungt det!! Men ja, vet jeg er lettlurt og sucker for dådyrøyne og smisk. Men det ER jo godt å kose og.

Synes du er flink jeg Line, Maren kommer til å få en fantastisk oppvekst :-)) kos dere masse!!
Anonym: takk, fineste du! Hun veier nå 4,6 kg!

Aina

11.05.2017 kl.00:00

Nå har ikkje eg unger, så den biten kan eg dessverre ikkje uttale meg noe særlig om, annet en at eg synes det er veldig gøy å følge med dere! Men den videoen der.. har ikkje tall på kor mange ganger eg har sett den, hyl-ler hver gang😂😂
Aina: hahahah, så BRA!!!!

Marie K

16.05.2017 kl.10:02

Eg ler meg i hjel av den videoen, heilt fantastisk!! Syns vitsen var bra eg :)

C

16.05.2017 kl.16:47

Du er utrolig irriterende, trodde ikke du kunne bli mere irriterende enn da du "jobbet" på TV, men der tok jeg feil.. Det er forresten ikke greit å la seg selv forfalle helt selvom man får barn.
C: Hei igjen! Håper du har det fint! :-) Jeg har ventet på en negativ komemntar fra deg, godt å se at du lever i beste velgående og at du får utløp for dritten din til noen som ikke bryr seg :-) Ha en toppen dag videre!
C: ..ohhh, forresten! Det ER lov å forfalle helt om man har fått barn! Jeg bryr meg hvertfall ikke! Hvorfor er det ikke greit for deg å se at jeg har "forfalt" etter å ha fått barn? Jeg stortrives med meg og mitt! :-)

Skriv en ny kommentar

hits