Kan jeg suge mitt eget bryst? Ja. Og Torben er skadet for livet etter å ha sett det.

16.06.2017 - 11:06 71 kommentarer

Jeg har ikke fortalt så mye fra tiden på sykehuset etter at Maren var født. De tre dagene som går inn i minneboken med en stor porsjon frykt og redsel som jeg liksom aldri har fått tid til å fordøye før i senere tid.



Du skjønner, de tre dagene på sykehuset var ikke de beste dagene i mitt liv. Selv om alt skulle tilsi at det burde være det, siden jeg akkurat hadde klemt ut en arving som lå der og bad om pupp hele tiden.

Årsaken var enkel, og jeg er glad at jeg klarer å se grunnene til at det ble en røff start på mammalivet de tre dagene der, fordi alt endret seg heldigvis når vi kom hjem. Jeg var såvidt inne på det i fødselshistorien min - at den umiddelbare, ekstreme kjærleiken til barnet ventet noen dager for min del. Vel, det er kanskje feil å si, kjærligheten var der, men jeg var så sjokkert oppi alt. Sjokkert, sliten og helt ute av meg sjæl!

Ingen fortalte meg (eller så hadde jeg bare ikke lest meg godt nok opp!) på hva som skjer ETTER at man har født et barn. Følelser, tanker og det fysiske. Jeg hadde jo hørt at «man var så sykt lykkelig!» etter fødsel, for det er jo det man leser når folk legger ut skrytebilder! Jeg fikk (som nesten alle andre) ikke melk før avreisedagen faktisk. De første tre dagene (72 timene) var ufattelig forvirrende for meg. Hvorfor gråt den fine babyen min hele tiden? Hvorfor kunne jeg ikke sove mer enn 10 minutter i strekk? Hva skjedde med bestillingen vår, jeg hadde bestilt en baby som skulle sove jeg! 

«-Legg henne til puppen med en gang hun viser tegn». Vel, her i gården var tegnene illsint skriking, så jeg la henne til hele tiden. «Du må amme-amme-amme!» sa damene på barsel, og det lengste strekket med poden på puppen var en økt på 18 timer i en jævla glissen sykehusseng. Sengene der har plastikk-madrasser med laken på, og sånne sengevegger man drar opp på hver side. Sengen er bare en enkeltseng, og den lille arvingen min var plassert i en boks ved siden av meg - akkurat litt for høyt til at jeg kunne plukke henne fra boksen og legge henne på puppen uten å vekke Torben. Jeg hadde noen sting i tisselusa og var relativt mørbanket i det området, så det var liksom ikke bare å svinge seg rundt heller. Og med ufattelig liten (les: ingen!) erfaring på babyområdet, så var bare det å løfte og holde min egen unge et kjempeprosjekt for den nybakte mammaen.

Hun skrek, og skrek og skrek. Jeg ammet, ammet, ammet men det kom absolutt ingenting. «Det kommer etterhvert!» sa både google-mammaene og damene i hvite uniformer. Problemet var at jeg ikke visste hva som kom til å skje så fort hun fikk melk og ble mett, men det kommer jeg tilbake til. 

Jeg leste meg opp på alt om amming de tre dagene. Og jeg leste meg opp på morsmelkerstatning. Jeg ble vist dette skjemaet som plutselig ble litt oppklarende for meg:



(Dette over var jeg ikke klar over i starten... at en halv teskje mat var nok, og at hun derfor MÅTTE ligge på puppen hele tiden for ikke bare å få produksjonen min igang, men også fordi en halv t-skje melk ikke holder til "hver tredje time" som man blir forespeilet. Dessuten er det bare den viktige råmelken som kommer i begynnelsen, og ingen fortalte meg at det KUN var råmelk de første dagene før melka kom skikkelig igang.) Og en annen ting, i gravidmagen får poden mat hele tiden og merker aldri sultfølelse. Så dette var selvsagt noe å skrike illsint for! Hun ble jo faktisk ikke mett for første gang i livet utenfor den trygge livmora og navlestrengen!

Maren var koblet til puppen absolutt alle timene på barsel, og midt i natten vekket jeg Torben ved å kaste en krokanrull i huet på han i sengen ved siden av. 

«-ER DET SLIK SOM DETTE DET SKAL VÆRE I FLERE ÅR FREMOVER???» skreik jeg nærmest lydløst til han og jeg strigråt. Jeg kunne ikke heve stemmen, for jeg ville ikke skremme Maren som sov på puppen det lille øyeblikket hun faktisk ikke gråt og skrek illsint. Jeg kan innrømme nå, siden alt har endret seg, at jeg da angret bittert på at å få barn hørtes ut som en god idè. Jeg klarte virkelig ikke se gleden i å ha satt et barn til verden. Jeg klarte ikke føle verken kjærlighet eller lykke. Eneste jeg følte var en enorm frustrasjon over å ha snudd opp ned på mitt elskede barnløse liv uten skrik og mangel på søvn. Jeg gråt fordi jeg skammet meg over at jeg kunne tenke at jeg angret, og jeg gråt fordi Maren gråt og ingenting så ut til å funke. 

Natt nr. 2 uten søvn (også kalt «den jævlige grinedagen» siden barseltårer og hormoner kommer for fullt, skjer visstnok så godt som alle sies det) så trillet jeg ikeaboksen med barnet oppi, ut til damene på kontoret. (Pauserommet til jordmødre, barnepleiere osv..) Jeg satte meg utenfor og plutselig gråt jeg så jeg hikstet. De kom ut og spurte om de kunne gjøre noe for meg. «-Gi meg litt morsmelkerstatning, vær så snill! gi meg NOE som kan stilne skrikingen så barnet mitt får mat!». Etter en lang samtale på skinnsofaen der, med stinga gnagende og dåselura og var så hoven at det føltes som å sitte på en fotball, så forklarte damene meg at alt dette var helt vanlig. 

"-Hva da, vanlig? Ingen av de andre på barsel her triller rundt på en skrikende unge som meg?!" fikk jeg frem mellom alle tårene. «Når ungen min faktisk sover i 10 minutter i boksen sin ute i matsalen så kjenner jeg hun ikke igjen engang, fordi hun ikke lager illsint ansikt!» Det stemte faktisk, Torben fikk henne til å sove ved en anledning og jeg visste ikke hvilken boks med unge i som var min. Jeg måtte se på navnelappene. "-Jooooda, alle små babyer gråter! Du er ikke den eneste som opplever dette!» Der og da var det ingen trøst...

Jeg bestemte meg der og da at den ungen skal få erstatning i det samme vi kommer hjem! 

Sent dag to kom en jordmor inn og spør om vi har lyst til å dra hjem i morgen tidlig. Det var normal vektnedgang på Maren, ikke noe farlige greier. 6,5 % nedgang, er det over 10 % må du bli igjen på sykehuset en ekstra dag eller to. Jeg spurte om det var noe som helst som kunne sette fart på melkeproduskjonen min. «La henne die ofte!» var svaret. Da hadde jeg ikke gjort annet enn å amme i 70 timer. Null søvn. Vondt overalt. Og huet mitt var tidenes barselmos. Morgenen etter gjorde jeg noe jeg er bittelitt flau for, men som viste seg å være redningen for meg.

Like før avreise tok jeg grep. Om egen patt.

«-Torben, hold Maren.» 

Torben holdt Maren tett inntill seg og jeg flekket av meg på overkroppen. Jeg grep tak i puppen min, løftet den til munnen og tok et skikkelig hamburgertak over puppen med munnen min. Jeg lukket øynene. Og jeg sugde. Jeg sugde og sugde på mitt eget bryst. Det knitret i melkeganger og det «kneppet» liksom i ytterste del. Jeg kikket bort på Torben der han satt med Maren og så på meg emd de største øynene jeg noengang har sett. «-Hva faen gjøøøør du???»  "-Jeg suger min egen patt, ser du ikke det? svarte jeg med en diger munnfull pupp. Det knitret og det sprakte. Jeg tok ut puppen, kikket ned og gapa over igjen. Prøvde å etterligne dietakene til Maren noen minutter. Så skjedde det. Jeg fikk plutselig munnen full av noe varmt, søtt. Det fortsatte å knitre og jeg sugde som en idiot på min egen patt. «-Få henne nå!» nærmest brølte jeg når jeg koblet meg av min egen pupp og la Maren til. Og DA. En lyd som fikk meg til å gråte hysterisk. Klukkelyd! Lyden av en unge som svelger! Hun fikk omsider mat som mettet! Jeg gav henne mat fra min egen pupp! Etter 5-6 sugetak, våknet hun litt og kikket på meg før hun falt i den velkjente melkekomaen jeg har sett henne falle i uendelig mange ganger etter dette. Det var tid for avreise og Torben la henne i bilstolen. Hva kom til å skje nå? Han gynget litt på den. Og hun SOVNET!

Mens vi pakket tingene våre og tok farvel med damene på barsel måtte jeg jo spørre meg selv?: Var dette tilfeldig? Eller bare flaks?

Maren sov hele bilturen. 

Maren fortsatte å sove når vi kom hjem. 

Hun våknet og jeg ammet og hun sovnet igjen. 

Og slik fortsatte det. Hun sov hele natten (fra 23.00-05.00) før hun måtte ha mat igjen, og da så jeg gleden ved samsoving. Folk blir helt sjokkerte når jeg forteller at jeg ikke har hatt en eneste våkennatt siden vi kom hjem. De få gangene hun gråter sånn illsint så er det i noen få minutter fordi hun savner noe. Trøst, nærhet, mat eller ny bleie. Alt kan fikses i løpet av kort tid, så den illsinte skrikinga de første tre dagene gav seg da hun fikk et av sine primærbehov - mat. 

Jeg skammer meg for at jeg tenkte tanken på at jeg angret meg. Jeg tror dog det er helt naturlig. Skremmende er det at jeg ikke holdt ut mer enn tre dager før jeg hadde disse tankene, jeg har så magevondt for de som har det slik i ukesvis, månedsvis. Hvis det er i nærheten av de tre dagene vi hadde, så kjenner jeg at tårene presser på for de som opplever dette over lengre tid. Jeg har så respekt for dere! Så uendelig respekt for dere med barn som har plager, vondter, sykdom, søvnløse netter. ÆRE. VÆRE. DERES TÅLMODIGHET! Vi kan jo ikke akkurat bare kaste inn håndklede heller, liksom! «Nei, dette var ikke noe moro, jeg leverer den tilbake?» slik noen gjør med en hundevalp eller kattunge man angrer på anskaffelsen av. 

I ettertid har jeg snakket mye med helsesøster om dette. Jeg var rett og slett ikke rustet og klar over hva som kunne skje om det ikke skjedde slik jeg hadde planlagt det. Merkelig det der, jeg trodde det ble lett som en plett å komme igang med ammingen. Senere har det vist seg at jeg har måttet jobbe hardt for å få et fullverdig måltid i puppene nå som hun krever 130 ml i hvert måltid, men jeg klarer det også etter iherdig jobbing. Og om jeg ikke har nok så blir Maren likeglad om hun får en flaske med fabrikkmammas melk også :-) Som jeg liker å si det, jeg fullammer med det jeg har og desserten er erstatning eller pumpemelk fra flaskepappa!

Det jeg vil si med dette innlegget er at det som oftest ikke blir som man planlegger til fingerspissene, og jeg må innrømme at jeg ble (bokstavelig talt) tatt litt på sengen av dette med en sulten baby de tre første dagene. Jeg hadde nok lett vært et bytte for Fødselsdepresjon (med stor forbokstav, for det rammer dessverre veldig mange) - og har du en gnagende følelse i kroppen så syns jeg du bør ta det opp med legen eller helsesøsteren din. Er du medmamma eller pappa og har en gryende følelse av at din kjære har det litt trist inni hjertet sitt til tross for at alt rundt dere etter boka bør være rosenrødt - nøl ikke med å snakke sammen om dette. Jeg for min del ble skånet ved at alt "gikk seg til" når vi kom hjem, og det faktum at jeg fikk oppleve en enorm positiv mammarus når jeg fikk mer enn en halvtime på øyet og en mett unge. 

Tenkte det var viktig å dele disse tingene også, det er altfor mye rosenrødt der ute i bloggfæren, - viktig å se det som er litt grått i den rosa bobla også.

/Supporterfrue, Line Victoria - en helt vanlig uvanlig mamma!

 

 

71 kommentarer

Cecilie

16.06.2017 kl.11:55

Dette er grunnen til at jeg elsker bloggen din!

Det finnes så utrolig mange blogger som skjønnmaler alt. Og det er greit det, rent bortsett fra at ved å lese slik blogger, og all annen perfeksjon på sosiale medier, så påvirkes du negativt i forhold til din egen totale mangel på perfeksjon. Og som nybakt mamma så er du ekstremt sårbar. Du har muligens lest om alle andre som får til mammalivet, og er dermed totalt uforberedt på hva som møter deg etter fødselen.

Jeg merker meg at du flere ganger skriver "ingen hadde fortalt meg at ... " og heri ligger problemet. Det du opplevde på barsel er normalt, men det snakkes lite om det. Synd er det også at barselomsorgen ikke fanger det opp og kan klare å berolige. Jeg tror det handler om at mange ikke vil snakke med eller spørre de ansatte, nettopp fordi man skammer seg eller tror man er unormal. Og de vonde tankene om å angre vil man i alle fall ikke dele. Så da stenger man det inne i seg og går på en skikkelig smell. Så takk for dette innlegget, det burde vært delt ut til alle førstegangsfødende for å vise frem at det er heavy å bli mor for første gang og at ingen skal trenge å måtte føle seg unormal og ufullkommen. Kudos til deg igjen, Line Victoria.
Cecilie: Takk, Cecilie!! Så godt å høre jeg ikke er alene om dette!! :-) Det er viktig å dele med seg, både på godt og vondt...

Silje

16.06.2017 kl.12:04

Å, du altså.. her sitter jeg og griner. Trebarnsmamma som vet så alt for godt hva du har vært igjennom og son lurer på det samme; hvorfor blir ikke dette tatt mer opp? Det er så rart..

men! Du er så flink! Jeg blir direkte rørt av hvordan du kjempet for ditt barn og fortsetter med det med ammingen din! Er altfor mange som ville ha kastet inn håndkleet for lengst! Men du står på og jobber for ditt barns ve og vel. Er så fint å høre:) hun er jammen meg heldig! Takk for at du er ærlig og skriver om ting slik de er- og minner oss andre på at vi må huske og dele disse historiene- vi må ikke glemme så lett- vi må dele av våre erfaringer på både godt og vondt! Slik nettopp du gjør.. og du gjør det med slik ekthet! Klem til deg

16.06.2017 kl.12:11

Hurra for at du vil og tør skrive om dette! Jeg følte mye av det samme med førstemann, denne "fantastiske morsfølelsen" uteble, jeg følte bare meg utmatta og "tom".

Viktig og våge og tørre å sette ord på at den første tiden kan være skikkelig vanskelig og forvirrende. Spesielt når man ikke vet opp eller ned på seg selv, og i tillegg skal finne utav hvordan en flunkende ny babbis fungerer..

Nå venter jeg nr 2 om under en mnd, har en på fire nå, og jeg føler meg akkurat like bekymret og redd som første gang, selv om jeg har gjort det før. Så takk for at du skriver så rått og ærlig om det som faktisk er en realitet for mange nybakte mødre (og fedre)!

Ane

16.06.2017 kl.12:11

Åååå brått var jeg 3 år tilbake i tid, og på barsel igjen!!! 3 grusomme dager på barsel med mas om amming, illsint baby, trøtt/sliten mor og såre pupper! Takk for ett herlig innlegg! Det er så bra at slike innlegg blir skrevet, så kommende mødre og fedre der ute kanskje stiller litt mer forberedt. Og de sengene ja.... ikke veldig mor-barn vennlige.. Heller ingen ammepute eller lignende for å tilrettelegge ammingen (litt forståelig med tanke på hygiene, men......) Nei, takk igjen:-))

Thomas Frydenberg

16.06.2017 kl.12:24

Herlig at du sier ting som de er og kaller en spade for en spade.

Ingrid

16.06.2017 kl.12:41

Sitter og ammer min sønn på tre måneder. Ler og griner om hverandre av å lese innlegget! Takk for at du, igjen, er så dritgod med ord!!
Ingrid: ååå, så herlig å høre!! Da har vi to poder på nesten samme alder :-)

Hege

16.06.2017 kl.12:53

Åh, som å lese om mine første dager.. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å angre. Jeg angret i 3 mnd, var vel ikke langt unna depresjon, har en av de som ikke sover. Synes også det snakkes for lite om tiden etter fødsel, hadde ingen anelse om at det kom til å bli SÅ tøft.

Kristin

16.06.2017 kl.12:56

Og atter igjen er jeg SÅ GLAD for at jeg oppdaget bloggen din som høygravid og med ca lik termin som deg; jeg har kjent meg igjen i så mye av det du skriver men dette innlegget topper alt.

med de såreste brystene, en kropp så mørbanket at det å komme seg ut av sengen ikke gikk det første døgnet, og etter timer på pauserommet til de ansatte før å prøve å få til ammingen på nattetid, ble vi sendt hjem med vektnedgang OVER 10% og med et lager "shotglass" da ammingen virkelig IKKE var på plass (vi skulle altså aldri blitt sendt hjem...)

Vi levde på kontroller på sykehus og helsestasjon de første to ukene så om mulig var vi enda mer slitne etter pappa sin fødselspermisjon enn etter fødsel

Stien vår var som følge:

etter mating i kopp (shotglass), pumping hver 2. time i over en uke (som da tilsier null søvn da pumping, mating og koking fort tar to timer), for så å gå over til mating på flaske, amming med skjold da mini var ca en mnd og etter mini rundet to måneder: amming uten skjold!

ingen forteller hvor svake disse nydelige små kan være i begynnelsen, at det ikke er sikkert at ammingen går fordi de ikke er sterke nok i kjeven enda.

Jeg håper at alle som venter/nylig har fått smått leser dette innlegget ditt for dette innlegget er VIKTIG!

takk for at du deler <3

Anne

16.06.2017 kl.12:58

Du er bare helt super!!! Nå fikk du meg til å gråte en liten skvett;-) Det er så sant som du sier; Vi er ikke forberedt på at alt ikke er rosenrødt etter fødsel. Nå er det 15 år siden jeg fikk min førstefødte. Og jeg TRODDE at det skulke komme en lykkerus og alt skulle bare være helt topp. Men jeg angret meg..jeg ville ikke dette alikevel...det var så vondt...følte meg som verdens værste mamma, ikke ville jeg si det til noen og aller minst innrømme det for meg selv. Lot som alt var bra...har fortsatt dårlig samvittighet den dag i dag for at jeg ikke visste bedre den gang... så viktig at dette temaet blir satt fokus på. Var veldig lite om det den gangen, men uansett, takk Line for din ærlighet❤️

Helene

16.06.2017 kl.12:59

Lo så jeg grein! Utrolig smart å sparke i gang melkeproduksjon med å suge seg selv, det trikset skal jeg huske hvis jeg trenger det! (Lurer på om dette er vanlig, men at ingen prater om det?)

Uansett - utrolig forløsende å lese om flere som har opplevd at de første barseldagene lignet mer på et mareritt enn en drøm. Og selvsagt deilig når det går seg til! :o)

Mari

16.06.2017 kl.13:18

Fantastisk:)

Anbefaler å lese boken til Johanna Grønneberg✌🏻✌🏻

Andre bøker som er morsomme å lese når man har blitt mamma: Føkk Lykke av Casa Kaos

og La mamma bæsje i fred av en svensk blogger ( husker ikke navnet)

Jeg ga opp amminga så alle honnør til deg👍🏻👍🏻

Klem fra Porsgrunn
Mari: TAkk for tipset!!! skal lese det! :-)

Vibeke

16.06.2017 kl.13:21

Så godt innlegg *applaus*

Ei venninne sa til meg at hun synes det var så beftiende at jeg sa at jeg synes det var jævlig å føde. Ikke noe rosa skyer her nei.... Jeg har glemt stort sett alt, men husker at jeg synes det var VONDT og drit. Bokstavlig talt. ;) (Som INGEN hadde fortalt om...!)

Takk for at du deler så ærlig ♡
Vibeke: Skulle bare mangle, det trengs mer ærlighet om disse tingene på blogger rundt om, jeg nekter å tro at jeg er alene i rosablogg-verden om alt dette - når det er så mange som ikke blogger som er helt enig med meg! <3

Marthe

16.06.2017 kl.13:25

Ære være DEG for den jobben du gjør med å amme babyen din! Og takk for en enormt underholdende, morsom, ærlig og rørende blogg. Viktige tema du skriver om! All hail Line Victoria! :)
Marthe: så glad jeg ble for kommentaren din!! TAKK!!!!!!

AK

16.06.2017 kl.13:31

Takk. Det ene ordet dekker igrunnen alt. Jeg er førstegangs med termin om tre uker, og blir så glad for sånne innlegg som viser virkeligheten og ikke bare "instamoments".
AK: Nå ble jeg veldig glad, AK.... Tusen takk for de fine ordene dine!

Tove

16.06.2017 kl.14:33

Du skriver så bra! Og jeg husker tilbake for snart 6 år siden da jeg fikk en gutt i uke 28,som ble tatt med akuttsnitt tilslutt. Jeg grein bare folk så på meg,jeg grein i nesten 3 mnd og trodde jeg var gal! Ingen,overhode ingen sa til meg at noe het barselstårer! Det fant jeg tilfeldigvis ut selv noen år etter! Vi var på sykehuset døgnet rundt i 3 mnd og alle leger og sykepleiere så jeg var helt ødelagt,men de trodde vell det var pga situasjonen og at jeg var meget sentimental..seriøst den verste tiden i mitt liv,da jeg trodde det var noe galt med meg og jeg grein for at jeg grein og livet var bare kaos. Så snart vi kom oss hjem så ordna det seg gitt :) pumpa og styra og prøvde lenge før jeg tapte kampen om amming,så den gutten er oppfostret på mme :) nå ammer jeg lille tulla på 9 uker og har aldri hatt så mye melk.elsker bloggen din!!
Tove: så fantastisk fint å høre at det har gått bra med dere, og det er ingen skam med mammamelk på boks! så herlig å høre at du fikk ammet nr2!!!! kjempeklem til deg!

Andrea

16.06.2017 kl.15:48

TAKK! Det er akkurat derfor jeg har så sansen for deg, det er fordi du skriver ting AKKURAT sånn de er. Jeg har rett i underkant av to mnd igjen før jeg blir mamma for første gang, og det er akkurat det her jeg har ønska å lese. Jeg er så lei av å høre "Alt ordner seg" "Det kommer til å bli kjempefint" "Amminga kommer naturlig"

Det funker faktisk ikke sånn for alle, og det er het greit. Det har bare noe med å være et snev av forberedt på at det kan bli både blod, svette og tårer mens man vender seg til livet med en baby uten bruksanvisning. Så igjen, tusen takk for at du slenger ut den ekstremt ærlige og usminka sannheten jeg har leita etter lenge!
Andrea: ÅÅÅ, Andrea - masse lykke til!! Jeg lover deg at du kommer til å elske det, men ikke stress :-) Fødsel kan forresten være gøy også, nyt det - det varer (heldigvis) ikke så lenge!

Trude

16.06.2017 kl.15:51

Fantastisk innlegg, Line Victoria!

Jeg hadde selv en vanskelig start. En rask og heftig fødsel, morsfølelsen uteble, babyen sov mye pga gulsott og ville ikke ta puppen, barnepleiere maset om amming, babyen gråt om natta og holdt de andre nybakte mødrene våkne, babyen ble lagt i pute pga HD (og dette skapte nye problemer), lite søvn, lite melk... De to første ukene gikk det mye i pumping, koking, og mating med kopp og sprøyte. Sakte, men sikkert har det gått seg til.

Takk for at du deler! God helg! :-)
Trude: For en start!!! herremin hatt! jeg har sett de putene pga HD, jeg får helt vondt inni meg...kudos til dere foreldre med litt større startsvansker enn oss andre ass...

Forsvarsfrue

16.06.2017 kl.18:37

Ligger og ammer min ettåring i søvn med tårer i øya og et smil om munnen. Herlig ærlig <3
Forsvarsfrue: nyyydelig!!! :-)

Hildeborg

16.06.2017 kl.19:40

Helt fantastisk at du setter ord på akkurat disse tingene. Det er det altfor lite av. 👍🤗
Hildeborg: Så bra du likte det!! tusen takk :-) Lover å fortsette!

Anne

16.06.2017 kl.20:25

Hadde en veldig andeledes opplevelse av tiden på barsel, med andre "negative" følelser. Men alikevell veldig digg å lese dette innlegget. Ærlig og hærlig❤️ Å det med å suge på puppen (jeg dæver av latter) det er er et bevis på at vi mammaen gjør ALT for barnet vårt❤️ Fantastisk❤️
Anne: Ja, vi gjør jaggu det... skumle greier!!!

17.06.2017 kl.05:34

Hadde vel nesten akkurat samme opplevelse de to første dagene på barsel, baby man ikke vet helt hva man skal gjøre med som bare hyler! Husker jeg og mannen så og si byttet på å bære lillegutten i to døgn! Heldigvis var det vaktskifte på morgenen dag 3, hvor en barnepleier spurte om vi hadde fått litt mme! Var ikke snakk ommange dråpene men plutselig ble det stille og babyen sov. Og med litt innsats ble det fullamming i 4 måneder.
Anonym: AAAHHH, for en lykke! Jeg fikk ikke NAN (og det er vel kanskje like greit, for de sjekket jo både blodsukker og vekt hele tiden) men så kom heldigvis melken etterhvert da - og freden og roen også med det...!

17.06.2017 kl.08:22

Tusen takk for at du skriver om dette! Jeg hadde fødselsdepresjon med begge mine, mer alvorlig med nr 2. Men da turte jeg å si det høyt. Det er jo ingenting å skamme seg over faktisk.

Dette er grunnen til at det aldri blir en unge nr 3, jeg orker ikke å mislike mitt eget barn for tredje gang.
Anonym: Nei, absolutt ikke noe å skamme seg over - og det burde være skrevet ned i stein til alle som føder, så de vet at det er lov å be om rd og hjelp når (hvis) det kicker inn... Så mange som 15-20 % får en skikkelig nedtur i etterkant....

17.06.2017 kl.10:40

Dette er jo sannheten for dem fleste. Nå er min jenta 5 1/2 mnd og vi ammer enda, men her var vi ekstrem heldige må jeg seie at melken min kom for fult straks jenta mi var ute og jeg opplevde aldri det å ha en sulten unge som ikke blir mett. Bare det å lese hva du opplevde gjør meg veldig rørt. For jet veit at aller fleste får melken etter ca 3døgn. Mens noen er heldige å få den ganske kjapt.

Det med sovesengen på sykehuset, vi samsov selv om det egentlig ikke var plass til det. Jeg sov som regel dårlit, at en så liten kropp kan ta så stor plass i sengen haha var bare redd jeg skulle skade henne. Men hadde ikke lyst at ho sku sove i den boksen, så jeg tilrettela sengen og vi sov sammen (selv om det var trangt)

Takk for ett ærlig innlegg :-)
Anonym: Ja, du er kjempeheldig! men det har nok litt med "roen" du har over deg også, ikke bare det fysiske... Så deiiilig for deg! :-) Samsoving er gull for oss, jeg elsker det. Når hun legges for kvelden så lengter jeg etter å legge meg sammen med henne senere på natten...!

Henriette

17.06.2017 kl.12:23

Der kom silikonen deg til gode, ser du ;-) Jeg hadde ikke hatt sjans i

helvete til å få puppen min opp i munnen. Ikke om jeg sto på hodet. Riktignok ble de jo større begge gangene jeg fikk kids, spesielt de første dagene etter fødslene, men å få en av dem inn i munnen hadde aldri gått. For en fantastisk historie. Ler så jeg gråter!
Henriette: ...eller bare at de er så sykt slappe og tøyelige, hahahahhaha!!!!

Kristin

17.06.2017 kl.18:38

Du er fantastisk. Snakk om å sette ord på opplevelser mange deler men som man desverre hører lite om. Elsker å lese blogginnleggene dine, de er så ærlige, morsomme og på kornet😃

Hilsen en litt sliten mamma til en på 2 og en på 3 måneder🙂
Kristin: Forstår du er sliten, men alle sier "det blir bedre!" Du er jaggu tøff, jeg tør ikke tenke på nr 2 ennå...!

Inger

17.06.2017 kl.22:20

Kjempe flott at du deler så ærlig.

Jeg syns barseltiden og måndene etter det også var veldig tøffe. Jeg var litt deprimert i svangerskapet, men ble avvist da jeg ba om hjelp. Fikk beskjed om at alt ville bli så fantastisk så snart jeg fikk barnet i armene mine. Dessverre ble det ikke sånn. Jeg følte ingenting for barnet, annet enn at jeg visste at jeg var blitt mor, og dette barnet skulle jeg beskytte. Samtidig så angret jeg meg og følte vel egentlig bare at jeg ikke ville være mamma. Hadde mest lyst til å stikke av fra ansvaret mitt. Det toppet seg da ammingen ikke fungerte i det hele tatt, og barnet ikke ville ta brystet. Så tilslutt måtte jeg bare gi nan. Jeg var dessverre blant dem som fikk en kjempe fødselsdepresjon samtidig med at barnet hadde kolikk. Nå er barnet snart 1 år og vi har kommet oss igjennom alle prøvelsene. I dag er jeg lykkelig mamma, men jeg følte ikke ordentlig lykke og kjærlighet for barnet før det var ca 4-5 mnd. Nå i dag kunne jeg ikke tenkt meg ett liv uten og kjærligheten og båndene mellom oss er de sterkeste i verden 💕 Så starten kan være beintøff, men det blir bedre☺
Inger: Jeg har bare lyst til å sende deg en kjempestor klem din vei!!! <3 <3 <3 Så flink mamma du er!!!

Akershus mamma

18.06.2017 kl.00:37

Jeg bøyer meg så i hatten for deg!

Takk for at du er så forbanna ærlig.

Jeg opplevde akkurat det samme på barsel for 9 år siden og var så fortvila... Jeg har aldri Grini så mye som da og jeg fikk heller

aldri noe mors lykke følelser før det var

gått nesten 4 uker.

Det var ikke noe kult,og jeg ble ikke fortalt at det var "vanlig"....

Stå på videre!

(du burde skrive bok)

Klem fra en mamma i Akershus
Akershus mamma: Tusen takk! Ja, jeg burde virkelig skrive bok - for jeg er så absolutt ikke alene virker det som! Stor klem :-)

Lille

18.06.2017 kl.17:58

Jeg hadde en svært rolig tid på sykehuset, men! Vet du, det å ta saken i egne hender (eller egen pupp i munnen) er jo så genialt da. At jeg ikke tenkte på det der selv da jeg satt der med en kolikkbaby og helsesøster hadde gjort meg usikker på om jeg hadde nok melk. Det hadde spart meg for så mye usikkerhet og stress!
Lille: Huff, det bør ikke være noe sørsmål om det før barnet ikke går ordentlig opp i vekt, man skal passe seg for å sette griller i huet på barseltåre-damer som oss...!

ida emilie

18.06.2017 kl.22:04

Kunne ikke sagt det bedre selv, dette var skremmende likt min egen historie.Dagene på barsel var et lite mareritt, gikk med konstant angst for at babyen skulle slutte å puste, samtidig som barnet naturligvis ville die 24/7 og jeg følte livet mitt var ødelagt. Jeg fikk ikke spist, dusjet, gått på do og søvn kunne jeg se lenge etter. Familierom ble det heller ikke noe av, og etter to døgn hadde jeg fått nok.. jeg ville hjem, gi henne smokk eller bare gi henne bort? Uff, men... det magiske hende med meg også, som det heldigvis gjør med de aller fleste, på dag 3 flommet melken og puppene sto som de største silikon pattene i verden og det resulterte i en fornøyd liten frøken som (bank i bordet) ikke har hodlt meg oppe en eneste natt i hele sitt 9 ukers gamle liv.. og jeg er helt hodestups forelsket i den lille pulken <3
ida emilie: Samme her, alt ble veldig mye bedre både for barn og mor når vi kom hjem.... Så jeg kjenner følelsen!

Kjersti

19.06.2017 kl.13:48

Tommel opp, kjenner meg så godt igjen! Men i tillegg til en ihjelsulten skrikende baby så hadde jeg tidens snorkedame i nabosengen som gjorde barseloppholdet til ett mareritt for meg (riksen) Så når ungen sov en stakket stund var det sagbruket ved siden av som holdt meg våken, og var det ikke snorking så var det familie av henne som valset inn og ut hele dagen! 2 dager holdt jeg ut på barsel og null søvn og hvile. Dette er mitt tredje barn så visste jo hva jeg gikk til, men tungt okke som. Hun er 3 mndr nå og jeg ammer, men må gi erstatning ved behov som med de 2 andre. Med førstemann visste jeg ikke bedre og trodde at det var en selvfølge at jeg hadde nok melk og ammet døgnet rundt de første ukene men ungen ble aldri mett! Jeg var så sliten og deprimert at jeg ønsket jeg ikke hadde fått han, så etter ett par mndr prøvde jeg erstatning og for første gang sov ungen lenger enn 30 min, og jeg ble menneske igjen. Har aldri hatt nok melk uansett hvor mye jeg ammer så det var jeg forberedt på denne gangen.
Kjersti: åå, nei!! Snorkedamer er det værste, hvertfall når man ikke har hjerte til å si ifra! Så bra du løser det med fullamme-fabrikkdessert - det funker her også...!

Marte

19.06.2017 kl.20:06

Hei Line! Jeg har lest bloggen siden jeg oppdaget et bilde av deg kontra forballfrue og siden har jeg hatt mange morsomme lesninger:) Temaet har jo naturligvis endret seg siden du er blitt mamma da vi mødre blir tunet inn på den radaren når den "glatte selen" trykkes ut. Jeg vil bare si en ting til deg ang ærligheten din; LENGE LEVE!!!! Det er så viktig å fortelle det som det er. Det er ikke nødvendigvis rosenrødt. Jeg ønsker også å gi et skikkelig "You go girl" til alle oss som av ulike årsaker ikke har ammet våre barn. Det er et press på oss jenter at vi skal amme, men for flere av oss funker det bare ikke. Selv har jeg hatt en helt naturlig fødsel på første mann uten drugs på desperat leting etter " min indre epidural" ( noe jeg aldri fant) og et hastekeisersnitt med en uke på intensiv etterpå på andre mann. Jeg opplevde to vidt forskjellige verdener i sykehus Norge. På den første var ammepresset så stort at jeg følte meg mislykket da jeg ikke fikk det til etter 3 døgn på barsel og reiste hjem uten å ha fått det til. Med nr to hadde jeg en annen innstilling. Funker det ikke nå, pumpes det og flaska åker kjapt inn. På intensiven var innstillingen en helt annen. Tommel opp til mor sin avgjørelse, ungen trenger mat. Det jeg mener med dette er at vi ikke skal skamme oss om vi ikke får til puppen. Kjærligheten til våre barn ligger i hjertet!
Marte: Jeg er sååå enig med deg!! Og hehehehhe, "indre epidural..." Jeg har lært meg etter å ha sett fødeavdelingen at det tror jeg ikke jeg har, hahahah!

Lise

19.06.2017 kl.20:34

Fantastisk innlegg! Viktig,velformulert ( med litt snert) og akkurat sånn som så mange har det, tror jeg.. Hadde ikke selv akkurat samme type utfordringer, men etter 3 mnd med førstefødte valgte jeg å gjøre stikk motsatt av det helsesøstra sa, for mammahjertet blødde og da hjelper det lite å høre " det går seg til...det er normalt" og ikke stod det noe sted at jeg måtte stole mest på meg selv når ting ikke falt inn etter oppskriften.. Men det ordnet seg, helsesøstra og jeg ble igjen gode venner og eldstejenta er nå en fantastisk 16åring 😊
Lise: ÅÅÅ, så braaa! Viktig å følge magefølelsen i mange tillfeller tror jeg...

Tonje

19.06.2017 kl.22:02

Du er fantastisk! EKTE!!! Det er akkurat dette som er problemet i dagens samfunn, at alt som ikke er "perfekt" skal snakkes om.

For min del så husker jeg at da min første baby ble født og jordmora sa; "å se så fin vil du ta på han?" Så tenkte jeg "eh fin!?!?" Men der kom forelskelsen fort.

Med baby nr 2 gikk det faktisk noen uker før den samme kjærligheten kom... Det var grusomt. Hadde SÅ dårlig samvittighet. Jeg sa det kun til mannen min, for jeg kunne jo ikke si det! Helt til hun var 10 uker, da fikk helsesøsteren alle tårer all anger all frusterasjon... Da hadde prinsessa hylt i 10 uker 15 timer i døgnet.. kolikk sa de... hadde hatt det i mange måneder med første også. Helsesøster gråt med meg og trøstet så god hun kunne.

Jeg bestemte meg da for å være ærlig. Når folk spirte om det ikke var fantastisk å ha ny baby så svarte jeg ; nei egentlig ikke. Jeg liker ikke de første 12 ukene."

Da svarte de fleste at de var helt enige! De fleste opplevde at ting endret seg etter 12 uker.

Å vi har kost oss siden ;)

Takk for ærligheten!
Tonje: Så bra innlegg - og jeg vet det er mange som er enig med deg! Stor klem!

Karin

20.06.2017 kl.03:50

Du er rå!!! Og så utrolig flink til å sette ord på problemene. Det er så viktig og det er alt for få som gjør det.

Jeg hadde ingen problemer med amming (annet enn at det gjorde så vondt, at jeg trodde jeg skulle føde gjennom puppen!), men vi fikk også et sovebarn. Hun sov natten gjennom allerede på sykehuset og vi var helt sikre i flere uker at hun måtte være syk. Hadde noen snakket om sovebarn slik som du gjør, så hadde vi nok ikke vært så redde for at noe skulle være galt med henne. Hun var jo helt frisk :-) På helsestasjonen fikk vi beskjed om at vi ikke måtte snakke høyt om at den lille snuppa sov hele tiden. Andre foreldre ble sinte og noen ville ikke prate med oss..... Tåpelig spør du meg!

Men takk for at du skriver ting som det er! Og ja, det finnes sovebarn! Og snuppa er nå 6 år og hun har fortsatt et kjempegodt sovehjerte. ( Tror max vi har vært våken med henne 20 ganger hele livet hennes!) Og nei, sovemønster trenger virkelig ikke å endre seg!!

Lykke til med lille, fine Maren :-) Hun er heldig som har en mamma som ordner opp ;-)

Linn

20.06.2017 kl.14:39

Kjære Line Victoria, dette er så braaaaaa! Vil tippe at de aller, aller fleste førstegangsmødrene kjenner seg igjen - jeg gjør i hvertfall det! Hadde noen ekstra utfordringer på barsel med et lite knøtt som ble født underernært og dermed litt ekstra svak, noe som gjorde at han hadde problemer med å få ordentlig tak i puppen. Vi hadde det med andre ord sånn som du beskriver det i noen ekstra dager, og måtte fylle på med litt NAN pluss at jeg måtte pumpe meg etter hvert eneste ammeforsøk den første uka, for å stimulere den produksjonen han ikke klarte å få i gang på egenhånd. Så fulgte en periode med brystbetennelse, ammeskjold og manglende vektoppgang grunnet umodent spisemønster (han klarte ikke å spise/suge/svelge samtidig), men etter ca tre uker løsnet det og siden sov han som en engel fra rundt 22.00 til 07-08.00 uten et knyst.

Jeg var så klar for å gi opp amming mange, mange ganger i løpet av de tre ukene, og det hadde sikkert gått fint hvis jeg hadde gjort det også. Det ER tøft å skulle ta inn over seg den nye verden og passe på en liten, skjør bylt samtidig som kroppen har vært igjennom sitt livs påkjenning. Å ha det sånn betyr ikke at du ikke er glad i ungen din, og det betyr ikke at du ikke er en bra mamma!! Akkurat det tror jeg mange trenger å høre, og du deler det på en utrolig fin måte!
Linn: Så glad jeg blir for tilbakemeldingen din!!! Et mett barn er lykke - da er alt så mye bedre! :-) <3

Linda

20.06.2017 kl.20:08

Elsker dine ærlige blogginnlegg!! Tusen takk for at du deler:) Har selv en liten tass på 4,5 mnd og har dessverre hatt alt for mange utfordringer siden han kom. Tenk om noen hadde sagt hvor tøft det kan være. At det ikke bare er en rosa sky. At jeg ikke skulle få sove mer enn 2 timer sammenhengende(og at jeg ikke skjønner om jeg noen gang skal få sove igjen), at babyen er orolig til alle døgnets tider. Brystbetennelser og bekkenløsning er bare noe. Fødsel og barselhotellet klarer jeg ikke tenke på en gang, da vrenger det seg i hele meg.

På den andre siden, hadde jeg visst hvor ille det skulle bli, så hadde jeg ikke hatt den lille prinsen min - og det kan jeg ikke tenke på en gang <3

Fortsett med den fine bloggen din! Og kos deg med den lille henta di !!
Linda: Værste er at noenganger hører vi om det, men vi er alle veldig overveldet av at alt SKAL være rosa når man får barn... Tror vi må gjøre en innsats på det planet, rosabloggere har kanskje vært litt for "forherligende" over alt så vi tror jo at DET er sannheten tilslutt...! :-)

Malin

20.06.2017 kl.23:38

Hei Line! Etter å ha fulgt deg i mange år syntes jeg det var på tide å legge igjen en kommentar og takke for at du er så ærlig, på en hysterisk morsom måte. Jeg ble mamma i begynnelsen av tyveårene og hadde også 3 forferdelige dager på sykehuset! Selv om man ikke unner andre vondt, er det godt å lese at det finnes medmennesker som har opplevd det samme. Nå ruslet ikke jeg bort til pauserommet da jeg hadde nådd grensen av fortvilelse, jeg trykte heller på nødknappen så alle hvitkledde kunne komme løpende og forklare meg hvorfor jeg ikke fikk babyen til å slutte med den gråtingen. Ammingen ga jeg også opp etter noen uker.. Påskeferien på hytta ble ikke like idylisk med barneskrik, så min mor dro langveis ned fra fjellet for å kjøpe morsmelkerstatning. Livet som nybakte foreldre skal ikke være enkelt eller perfekt.. det er derfor godt å lese en blogg som til tider er brutal ærlig, slik at man føler seg hakket mer normal. Takk for tipset om suging av eget bryst! Kanskje det er det som skal til neste gang! 😉 Du er knall og Maren er heldig som får vokse opp i en familie med masse selvironi og humor!
Malin: åå, så utrolig hyggelig at du gjenkjente deg i mye av det jeg skrev, jeg er helt overbevist om at det IKKE er rosa for de fleste - men at de færreste tør innrømme det! <3 Håper du har det bra nå og at ting er litt mer på stell både følelsmessig og at du har fått bukt med kaoset..!? Stor klem til deg!!

Hverdagspupp

23.06.2017 kl.00:49

Ååå, dette er så viktig! At noen setter ord på det og bare sier det som det er til "hele verden".

Selv kjenner jeg meg ikke igjen mtp barseltiden, heldigvis sier jeg bare. Råmelka rant i flere uker før fødselen og poden gulpa av overforing allerede første dag. Og jeg følte meg så heldig! For jeg vet at det slettes ikke er sånn for alle.

Da han var 7 mnd ga jeg opp å amme fra det ene brystet etter fire mnd med et sår som ikke ville gro og så store smerter at jeg nesten ikke klarte å ta meg av han i to hele timer etterpå. Og det var så sårt... å skulle gi opp når han hadde det så fint og fikk mer enn nok mat. Å gi opp bare fordi jeg hadde det vondt når han egentlig hadde det helt fint. Jeg fikk alikevel kjenne på denne følelesen av å ikke strekke til.

Og jeg som hadde snakket så fint om mme og at det ikke spiller noen rolle til mine venninner som ikke fikk til denne amminga. Det var visst ikke så enkelt når det gjaldt meg selv.

Jeg klarte å fortsette amminga fra den andre puppen og med litt mme i tillegg til han var ti mnd og ikke ville ha mer selv. I tre mnd gikk jeg rundt med et særdeles skjevt puppestell, glad og fornøyd med at jeg tross alt klarte det ganske bra.

Puppen har grodd, poden er en glad, liten tjukkas på ett år. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg presset meg til å amme tross smertene, men heller ikke på at jeg til slutt valgte skjeve pupper og litt mme 😅

Ragni

23.06.2017 kl.09:25

Hei!

Jeg er ikke mamma. Ikke ønsker jeg meg unger heller, iallefall ikke nå. Men dette innlegget fikk meg til å gråte som en! Du er så ekte her på bloggen, og det fins det jo mange (okei, ikke mange men det fins!) blogger som er men du gjør noe ikke mange gjør; du viser oss dine usikkerheter og dine sårbare punkt. Det treffer meg som en dampveivals hver gang altså, bare på en god måte liksom... Skjønner'u? Jeg digger deg! Så veit du det!

Siri

25.06.2017 kl.14:18

Hei.

Du aner ikke hvor mye dette blogginnlegget betydde for meg. Ikke lest bloggen din før, men i dag fikk du deg en flunkende ny, fast leser.

Mari

26.06.2017 kl.22:49

Denne bloggen var ny for meg. For en fantastisk lesning! :D Så ekte og underholdene :D kjenner meg veldig igjen! :)
Mari: Så utrolig hyggelig å høre! Velkommen! :-) Husk å lese fødehistorien til mannen min, du finner den i arkivet!

Heidi

30.06.2017 kl.14:25

Sorry, men jeg ler så jeg griner av bildene jeg har i hodet nå, av deg med patten i munnen. Samtidig flashback til mine første timer med datter 1, der hun grein hele tida pga null melk. Jeg fikk låne pumpe, og våknet dagen etter med to gigaballonger harde som stein. Det smalt som mitraljøser i dusjveggene da jeg klemte ut det verste fordi bebisen ikke klarte å suge på de harde steinene. Men ikke noe problem med melkeproduksjonen etter det for å si det sånn... jeg har blitt skikkelig fan av bloggen din. Takk for at du deler.

Skriv en ny kommentar

hits