Jeg sover alene.

Det dukker til stadighet opp spørsmål i kommentarfeltet - og jeg liker å svare utdypende på noen av de. Som for eksempel under innlegget om at Mor har fått sengen tilbake, og Maren har fått eget rom...

På helsestasjonen på 3 mnd kontroll fikk vi beskjed om at man bør vente til 1 år eller i hvertfall 6 mnd med å flytte de inn på eget rom pga risiko for krybbedød. Hva tenker du om det?

Jeg er veldig klar over denne problemstillingen. Og jeg er jo i utgangspunktet veldig enig i hva helsestasjonen anbefaler! Spesielt siden det har vært mitt forsvar hver gang noen har spurt meg om hvorfor jeg samsover med henne i sengen. Sannheten er at jeg har sovet med henne i sengen av litt egosistiske årsaker også, det var en genial måte for meg å få masse søvn. (Jeg merket som oftest ikke at jeg ammet i søvne, så når jeg våknet hadde jeg plutselig gjerne hatt 10 timer sammenhengene søvn..)

(Bildet: Slik følte jeg det litt når jeg fikk sove alene i sengen første gangen etter at hun havnet på eget rom...)

Jeg googlet, spurte og maste på de sidene jeg er tilknyttet på facebook for å lete opp svar. Ja, det anbefales å samsove (evt ha barnet på samme rom) frem til tidligst 6 måneder for å unngå krybbedød. Når det er sagt, krybbedød er IKKE noe som skjer som man kan kontrollere i forkant. Det handler ikke om at man har sengebeskytter, legger seg oppå ungen eller at ungen blir overopphetet. Krybbedød er «ingen kjent årsak til dødsfall» og har ingenting med ulykker å gjøre. Så hver gang du leser at bruk av babynest eller samsoving kan forårsake krybbedød så er stemmer faktisk ikke det. Bruk av babynest kan forårsake dødsfall, og i 98 % av tillfellene babynest har voldtet skade eller dødsfall på barnet så har det vært fordi en snor på babynestet har tvinnet seg rundt halsen på barnet. Ved samsoving og ulykker er det dessverre slik at mange av ulykkene har skjedd når en eller flere i sengen har vært påvirket av alkohol eller andre sedativer som gjør at man har sovet fryktelig tungt. Ikke alle, men mange. Akkurat dette med babynest er veldig omdiskutert, men jeg brukte babynest og elsket det i starten. Lett å frakte en sovende baby rundt i huset med meg - men jeg skal også innrømme at jeg hadde noia for alt jeg leste om babynest. Når det er sagt tror jeg at forhåndsregler om at det ikke skal være snor på babynestet eller at barnet ligger på siden med nesa trykket inn i siden på babynestet (surstoffmangel) - men dette gjelder slik jeg har oppfattet det barn som ikke klarer å vri/snu hodet selv. Babynest er et fantastisk hjelpemiddel når det brukes riktig :-)

Grunnen til at man sier at krybbedød kan reduseres ved å ha barnet i egen seng eller på foreldrerommet er fordi man har «naturlige oppvåkninger» eller blir vekket titt og stadig som gjør da at barnet ikke får den ekstremt dype søvnen som kan gjøre at barnet «sovner inn». Jeg har de siste dagene hatt babycallen på fullt, og observert henne på sitt eget rom. Babycallen med bilde slår seg på hver gang den minste yd eller bevegelse skjer. Faktisk så våkner hun av seg selv ganske ofte. Strekker på seg, nyser, fiser, snur seg, trekker pusten osv. Med andre ord har hun mange egne oppvåkninger i løpet av natten som jeg også våkner av på babycallen, men hun sovner igjen rett etterpå. Det var ikke alltid slik når jeg samsov med henne, faktisk virket det som hver gang hun strakk på seg så søkte hun puppen fordi hun kjente puppelukta mi. Fremdeles kan det være slik at hun vrir seg og «våkner litt» når jeg går inn å lukker vinduet etter at hun har sovnet. En annen ting som er grunnen til at det var i grunn kanskje litt på tide å flytte henne over i egen seng var fordi hun nå kan våkne og krype litt rundt i sengen min. Du skjønner, hun gråter ikke når hun våkner. Hun ligger å babler og snur seg og fikler med dyna eller hendene/føttene sine. Hun har ALDRI våknet med et skrik som er vanlig for små barn, derfor må jeg ha babycall på full guffe. (Faktisk har jeg to babycaller, en på hver side av sengen. Ikke fordi jeg ikke hører henne - men fordi hun gir så lite lyd av seg når hun våkner, og jeg har ikke noe lyst til at hun skal rekke å lure på hvor det blir av meg..) 

Jeg har snakket med folk som har peiling på dette, og fått som svar at hun tidsnok vil tilbake til mamma og pappa sin seng når hun blir større. Akkurat nå er vi inne i en prøveperiode som fungerer helt ypperlig, med å ha henne på eget rom. Husk at rommet ligger ved siden av vårt og begge dørene står oppe. Faktisk ligger hun nærmere oss nå (i luftlinje) enn om vi hadde satt henne lengst vekk på vårt eget rom. Hun sovner også MYE raskere etter amming når jeg legger henne i sin egen seng, enn når jeg puppet henne i søvn og gjorde ninja-exit ut av senga vår for å fortsette kvelden i stua. Ellers - kamera har hjulpet oss veldig! Før vi fikk kamera føyk jeg inn til henne (på kveldene når hun sov og vi satt i stua) ved hver minste lyd, men nå ser jeg at de lydene hun lager bare er at hun snur litt på seg, endrer sovestilling eller rett og slett snorker høyt! ;-)

Og hey, når hun våkner for frokostpuppen henter jeg henne og sover to-tre timer til i senga vår med henne. Jeg sier ikke at alt jeg gjør er riktig, jeg bare sier at dette er det som funker for oss nå :-) Samsoving er det BESTE jeg har gjort, både i forhold til søvn og søvnmønter - og jeg liker å tro at hun litt «på eget initativ» har valgt bort puppen om natten, siden hun den siste tiden i vår seng snudde seg vekk og ikke brydde seg om mammakosen som lå ved siden av. Det har ikke vært noe gråt, eller noe annet ukomfortabel tilvenning som har gjort at hun har havnet i egen seng på eget rom - en veldig naturlig overgang vil jeg si. Jeg trodde bare at den kom litt senere, men det gjorde den altså ikke.

Avslutningsvis vil jeg også påpeke at jeg aldri hadde gjort det om hun hadde hatt tidligere oppvåkninger og ønske om pupp tidligere på natten. Da hadde det gått utover nattesøvnen min om jeg gikk inn dit for å trøste/puppe flere ganger i løpet av natten, og det hadde som sagt vært en ego-handling å da ta henne tilbake i storsengen. Hun sover fra 20.00 - 05.00-06.00-ish, og får frokost-puppen mens vi sover videre og vi står opp når hun drar meg i fingrene og håret sånn i 08.30-tiden. Ikke en eneste gang har hun våknet og grini fordi hun ligger alene eller noe. Det har vært sykt viktig for meg - hadde hun gjort det så er terskelen for å ta henne tilbake i sengen vår ganske lav. For som sagt, jeg elsker samsoving - og jeg hadde virkelig trodd hun kom til å sove med oss i sengen mye lengre tid!

Helt til slutt, vi har vært velsignet med ei utrolig trygg og glad sovebaby. Hun har jo som mange av dere har påpekt er relativt unaturlig, sovet godt fra første dagen hjemme fra sykehuset. Dette tror jeg ligger i genene våre, både Torben og jeg sov veeeeldig godt gjennom natten da vi var babbiser. Jeg er fullstending klar over at jeg er vanvittig heldig og bør prise meg lykkelig for at hun finner søvnen sin selv og sover så utrolig lange strekk. Gjennom hele tiden har hun spist seg opp på kveldene på puppen (nå har vi også så smått introdusert grøt til kvelds) og jeg antar at det har vært hennes måte å spise seg opp før en lang søvn. I tillegg (som nevnt) våkner hun ikke fordi hun er ukomfortabel eller sulten, hun sover åpenbart natten igjennom fordi hun er mett og trøtt. Og de gangene jeg ser på baby-callen at hun åpner øynene ser jeg at hun lukker de igjen få sekunder senere og sover videre. Det er ikke slik at hun sovner og ligger i samme stilling hele natten igjennom - og ikke lager en eneste lyd!

Av alle disse nevnte grunnene har vi foreløpig valgt å la henne sove på sitt eget rom. Hun er 5 måneder nå og hadde sagt ifra med et vræl om hun var ukomfortabel med det. Enten ved å grine når hun legges, eller våkne med et skrik flere ganger om natten. For vår del er det hipp som happ hvor hun vil sove, men etter å ha konferert med mange jeg kjenner som har barn så føles det riktig per nå. Mange jeg kjenenr har en runde med tilvenning og må «øve på» å sove i egen seng - for ikke snakke om å avvennes nattpupp og «finne søvnen selv». Det virker bare som om alt løste seg selv her i huset, at vi foreløbig har gått klar av den litt vanskelige overgangen det kan være for mange. 

Sånn, et utfyllende svar på et godt spørsmål fra en leser! Og så vil jeg minne dere på at ingen babbser er like, og det gjelder å gjøre hva som føles mest riktig for DEG og din lille babbs. Dette er ikke oppskriften på noe, jeg bare forteller hva vi gjør - og det er absolutt ikke nødvendigvis den riktige måten å gjøre det på. Men nå ble det bare slik da. 

PS: Jeg pleier ofte å få litt «pes» fordi jeg er så «heldig» å ha en sovebaby. Jeg er fullstendig klar over at dette hører til sjeldenhetene, og at det er helt vanlig og ha både våkennetter og minimalt med søvn. Jeg er lei for at jeg ikke har noen tips eller råd til dere, der er jeg rett og slett helt blank. Føl ikke at du har en baby det er noe «galt» med om han eller hun gråter om natten eller våkner med et skrik eller har kolikksymptomer og du har nada søvn på flere måneder. Det står mer respekt av dere mødre enn det gjør av meg - for jeg er bortskjemt! Ellers får vi si som bestevenninna mi: «Jeg håper dere velger å få et barn til, så du forhåpentligvis får kjenne litt på hvordan det egentlig er å ha baby som holder deg våken! Dere har kommet altfor lett til det!» Jeg er enig. Faktisk. BANK I BORDET!

Ha en deilig torsdag videre! 

/Supporterfrue