Mamma - Mormor. (Når man skulle ønske det var mobildekning i himmelen)

26.08.2017 - 10:34 44 kommentarer

Jeg fikk en så utrolig hyggelig mail av en leser, Hanne, som fortalte meg at vi hadde mange likheter i livet vårt som mamma. Ikke bare fikk vi barn nesten samtidig, men vi mistet vår egen mamma i ung alder. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvordan min mamma hadde elsket å bli mormor.

(Mamma og jeg på båttur, og mamma rett før hun døde)

Min mormor døde bare måneder før mamma. Jeg husker at mamma fortalte meg at det å miste mamman sin er fryktelig trist og at hun gruet seg til hun ble gammel og grå og skulle la meg være igjen på jorda uten en mamma å ringe til hver eneste dag for den minste dramatikk eller nyheter i livet mitt. Derfor tenkte jeg mye på mammas følelser da hun mistet sin mamma, da mamsen gikk plutselig bort bare få måneder senere. 

Kort fortalt, mamman min døde av hjerneblødning mens hun sov, da hun var 53 år gammel. Jeg snakket med henne kvelden i forveien - vi hadde akkurat vært på jentetur til Berlin og kost oss med vin, høye hæler og sene lunsjer helgen før hun døde. Hun ringte meg faktisk for å avtale neste jentetur - som hun mente burde gå til Spania et par måneder senere, fordi pappa skulle være ute i nordsjøen den jula. Jeg lo litt og sa på tull at «ikke bestill noen billetter ennå da, vi må nesten rekke å pakke ut fra siste turen!». Hun klaget ikke på noen vondter eller noe, så det var absolutt ingen forsvarsel på hjerneblødningen. Den natten døde hun. Ironisk nok etter å ha shoppet julegaver på nett som kom ramlende hjem i postkassen rett etter at hun døde. 

Dette er nå veldig snart 9 år siden. 

Da jeg ble gravid og terminen satt, tenkte jeg med en gang på mamma. Spesielt da vi fikk vite at det ble en jente. Mamma gikk gravid samtidig som meg (jeg er født 5. april og Maren bare noen dager tidligere) og jeg tenkte mye på «hvordan så mamma ut til jul med meg i magen?» og «hvordan taklet mamma glattisen i februar som høygravid?». Jeg har fått vite at mamma også tryna på glattisen med meg innabords, akkurat som jeg gjorde da jeg falt ned trappen ute rundt juletider.  Det var bare noen av spørsmålene jeg funderte på, jeg hadde millioner av de. Strekkmerker? Kjapp fødsel? Kynnere? Kvalme?

Da jeg var hos legen sa legen at jeg kunne snakke med min mor om hennes fødselshistorie, for ofte gjentar den seg fra mor til datter. (Ikke alltid, men noen ganger?) Jeg var ganske tårevåt da jeg gikk derfra, for jeg visste så utrolig lite om min egen fødsel! Det falt meg liksom aldri inn å spørre om disse tingene da hun levde!

Pappa husket jo noe da. Han husket et jævla vræl og at hun var sinna på jordmor. Han husket også at mamma «tvang» de til å ta vannet tidligere enn anbefalt for å få fortgang. Pappa fortalte også at jeg ble både ammet og flasket opp på pumpet morsmelk av pappa da mamma dro tilbake på jobb etter 6 uker. (6 uker! Jeg var ikke engang grodd sammen etter 6 uker tror jeg!) Pappa kunne også erindre en viss skrikekur jeg gikk igjennom for å avvennes pupp om natta. (Til hans forsvar - det var helt normalt på begynnelsen av 80-tallet)

Svigermor kunne også hjelpe litt på vei med å fylle på historier om mamma fra da hun var gravid. Mamma var nemlig sykepleieren til Torben da han lå på sykehuset etter å ha blitt overkjørt av bil som 2,5 åring. Da var mamma gravid med meg. Så indirekte møtte hun jo Torben før vi giftet oss?! Som jeg sa i bryllupstalen - «lite visste disse to mødrene at det ufødte barnet i magen og den lille gutten som lå med gips og bandasjer over hele kroppen kom til å gifte seg litt over 32 år senere."  

På min egen 34 års dag 5. april var jeg veldig sentimental. Jeg satt med en 6 dager gammel jentebaby i armene og ammet - akkurat som mamma gjorde nøyaktig 34 år tidligere. Følelser, tanker, alt det der var nok ganske likt selv med så mange års mellomrom. Jeg fikk et akutt savn (og det dukker til stadighet opp!) når jeg har spørsmål om Maren og hennes utvikling.»Er dette riktig? Er dette normalt? Var jeg også sånn?». Jeg skulle så ønske mamma kunne si til meg at «akkurat sånn var du også!» og selv om pappa hjelper så godt han bare kan på å huske, så kan jeg ikke forlange at han skal huske alle detaljene om mor/datter-forholdet vårt de første årene. 

Maren fikk navnet sitt etter sin mormor. Min mamma het Marit og Maren er en variant av det navnet. Jeg er bombesikker på at mamma ville sett på Maren og sagt - "det ligner på oss jentene i familien!" Pappa ser jo bare det kuleformede huet og null hår og tenker at «joda, det der en Husby». Jeg skulle gjerne hatt mamma der til å erklære at det er en Evensen også. (Jeg er døpt med etternavn Evensen Husby) Mamma hadde blitt fra seg av glede over at jeg fant meg en så flott mann. Hun hadde også elsket det faktum at jeg flyttet hjem til hjemstedet mitt, i nesten gangavstand til barndomshjemmet mitt. Hun hadde rett og slett elsket å være mormor til Maren, det er jeg helt sikker på!

Som mamma til Maren er det en utenkelig tanke å vite at jeg ikke kommer til å være her for evig og alltid i livet hennes. Forhåpentligvis rekker jeg å bli mormor en gang i fremtiden, som min mamma aldri rakk. Og heldigvis finnes det en bonusmormor til Maren i Krabberødstranda der jeg er oppvokst. En bonusmormor som kommer til å servere iskrem i store mengder fra fryseboksen på kjølerommet og kjøpe Reimadress til barnehagestarten. Men jeg har lovet meg selv å fortelle Maren om hvor navnet hennes kommer fra. Hun skal vite at hun er en Evensen også :-)

/Line Victoria

44 kommentarer

Stine

26.08.2017 kl.11:02

Jeg gråt mange tårer når jeg leste dette. Både fordi det selvfølgelig er så vanvittig trist og urettferdig at mammaen din gikk bort alt for tidlig, men også fordi du skriver rett fra hjertet og formulerer deg så fint.

Usikker

26.08.2017 kl.11:12

Trist å lese det du skriver, føler sååå med deg. Nettopp mistet min mor selv. Og jeg føler at jeg rett og slett ikke kan få barn. Har mistet helt lysten. Hvordan skal jeg klare meg uten mamma som hjelp? Hvor skal alle råd komme ifra? Hvem skal hjelpe meg når det er helt kaos og ungen nekter sove på 4 dagen og alt er bare dritt. Nei best å la være tror jeg. :(

Helene

26.08.2017 kl.11:25

Så utrolig fint skrevet. Mange tårer som trillet av å lese dette. Min svigermor døde for noen år siden og fikk aldri oppleve å bli farmor til vår lille gutt. Å tenke på alt som kunne vært er vondt.

Du er sterk ❤️

Hanne

26.08.2017 kl.11:27

Nydelig fortalt💟

Linn

26.08.2017 kl.11:27

Både en trist og fin historie og lese. Hos meg er det min pappa som er borte. Han hadde vært i 100 over å bli morfar til nå Ella på 15 mnd. Hun får vite hvem han var. Besøker grava og har hengt opp bilder. Ja, noen ganger skulle man kunne ringt til himmelen. Bare for å si hei og fortelle at de aldri blir glemt.

Linn-Christina

26.08.2017 kl.11:30

Dette traff meg rett i hjertet. Jeg mistet selv min mor for 2,5 år siden som bare 21 år gammel - og jeg er fortsatt der at jeg ikke kan fatte og begripe at jeg må leve videre uten mamma, at hun ikke skal være her mens jeg famler meg frem i livet. Å miste mammaen sin vil jeg påstå er det aller vondeste man kan oppleve, sett bort fra å miste sitt eget barn. Men fy faen man blir sterk av sånt, jeg føler at jeg kan overleve ALT nå, det eneste som kan knekke meg er å miste lillebror og det håper jeg aldri vil skje.

Jeg digger deg, og jeg tror du er en veldig god mor for din vakre Maren - og jeg tror at moren din følger med fra himmelen og passer på dere. Det må være utrolig sårt å bli mor for første gang uten å ha sin egen mor der til å hjelpe med alle spørsmål, bleieskift og råd. Men husk at du er minst 50% av din mor så dette klarer du! Tusen hjerter til deg❤️

Hanne

26.08.2017 kl.11:37

Dette traff meg midt i hjertet. Du beskriver de samme følelsene jeg satt og fortsatt sitter med 1år etter jeg ble mamma for første gang. Jeg mistet moren for 6 år siden. Hun ble også bare 53 år gammel. Det gjør så vondt å ikke ha de daglige telefonsamtalene som vi hadde før, og jeg tar meg ofte i at jeg skal til å ringe henne. Tårene triller her jeg sitter <3 vi får tenke på at de sikkert følger med på oss likevel<3

Isabell

26.08.2017 kl.11:49

Jeg fikk en jente for to måneder siden, og mistet selv min mamma for tre år siden. Dette var veldig fint å lese. Det er merkelig med det, men man kjenner kanskje at siden andre har samme følelser som deg så blir dine egne følelser mer legitime. Tusen takk for at du er sårbar for oss andre ❤️

Heidi M

26.08.2017 kl.11:57

Kjære du! Jeg skjønner godt hvordan det føles, jeg mistet min mor av noe akutt når jeg var 21, og mamma fikk meg i november når hun var ca like gammel som jeg var da. Jeg satt på ahus i slutten av november, med ei lita tulle, hentet ut ved ks, perfekt på alle måter, men med en stor sorg og savn etter mammaen min. Alt jeg har villet fortelle, alt jeg har ønsket å spørre om.. det har vært snart ni år, med savn, men også gleder jeg ville dele.. og når min gulljente spør og savner en mormor hun ikke har møtt, har jeg kun bilder og fortellinger.. hun har stebestemødre, og en fantastisk bestemor som er der, men jeg skjønner så godt hva du mener.. God klem fra ei annen i lignende situasjon!

A

26.08.2017 kl.11:57

klump i halsen, rennende nese og våte øyne etter å ha lest dette. Jeg har to barn og hun har alltid bare vært en sms eller en tlf unna. Klarer ikke sette meg inn i hvordan du har det. Huff :(

Selv har jeg ingen kontakt med min far og jeg syns det til tider er fryktelig vanskelig å vite at mine barn aldri vil bli kjent med sin morfar. Men jeg vet at det er det beste.. Skulle bare ønske deres farfar hadde stilt opp mer og gjort mer for ungene, men han sliter visstnok med sitt..

Hanne

26.08.2017 kl.12:06

Tusen takk 😢💕

Maren

26.08.2017 kl.12:36

💞💞💞

Hege

26.08.2017 kl.12:57

Mista nettopp mamma og pappa i en ulykke.. Har termin 9 oktober.. Tanken på at min datter ikke får møt mormor og morfar, og motsatt gjør vondt. Men sånn som du si, så ska lille M her også få hør masse om sine gode besteforeldre ❤️

Rakk heldigvis å snakk masse med mamma om graviditet og fødsel, og t no har vi vært veldig lik i graviditeten ❤️

Klem t dæ

Camilla

26.08.2017 kl.13:04

Så flott skrevet, ble rørt.

Tonje

26.08.2017 kl.13:08

Veldig fint og personlig innlegg ❤️ Kjenner veldig godt igjen de følelsene, tankene og spørsmålene du tenker på.

Jeg mistet min mamma når jeg var 13 år, hun døde av kreft.

Når jeg var 22 år ble jeg mor selv, å kunne virkelig ønske hun kunne oppleve det å bli bestemor, for var det noe hu elsket så var det barn❤️ Nå er ungen blitt 7 år, å vi er stadig på kirkegården å setter blomster og snakker om det, han spør faktisk av å til om vi kan reise dit, for han syns nå at det er lenge siden vi har vært der, Det syns jeg er veldig koselig ❤️

C

26.08.2017 kl.14:14

<3

E

26.08.2017 kl.15:29

Du skriver så ærlig, vakkert og hjerteskjærende. Tårene rant mens jeg leste dette innlegget. I hver setning skinner det gjennom hvor nært og godt forhold du og din mor hadde. Det er godt man har minnene å trøste seg med når man savner noen man hadde kjær. Men så deilig at du har pappaen din og en "bonusmamma". Og ikke minst Torben og Maren. Og de er heldige som har deg i livet sitt! God klem til deg <3

Jeanette

26.08.2017 kl.16:16

For et rørende innlegg. Du er sterk <3

A9ta

26.08.2017 kl.17:19

Noen ganger treffer bloggposter; og denne traff meg idag. Idag er det nøyaktig 9 år siden mammaen min døde; 53 år gammel. Min nyfødte sønn var da 3 uker, og jeg var så takknemlig for at hun fikk se han, men samtidig var det forferdelig tøft. Idag har jeg vært på grava hennes med blomster sammen med mine 2 sønner, og med 3.mann i magen. Og fremdeles er det så vondt at hun ikke fikk bli verdens beste mormor til den flotte gjengen vår..

Men takk for at du skriver så fint om dette, det er en slags trøst i at flere har slike tanker, spesielt når det ofte kjennes ut som om alle har bollebakende, barnevaktsittende, strikkende mormødre i bakhånd...

Mange klemmer ❤

Hilde

26.08.2017 kl.18:55

😥❤️ kjenner meg igjen i alt for mange av disse spørsmålene. Mistet min pappa da jeg var 18 og ser på ungene mine hver dag og tenker på hvor stolt han hadde vært over de.

Henriette

26.08.2017 kl.19:23

Du skriver så ærlig og fint. Her rant det mange tårer. God klem til deg

Camilla

26.08.2017 kl.19:49

Hei Line/supermamma.

Jeg kjenner meg så godt igjen i hva du skriver. Er 35 år selv med barn på 8 og 2 år. Jeg mistet også min mamma da jeg var 20 år. Etter at jeg fikk barn khebner jeg mer og mer på savnet etter en mamma å støtte seg på. Og kanskje værst er bitterheten som kommer snikende etterhvert som barna gror til. Jeg er jo så innmari stolt av de, og bøur kei meg og bitter for at mun mamma aldri fikk møtt dem. Og bitter for at mine fine aldri fikk oppleve kjærlighet og omsorg fra sin mormor.

Så godt at du har en fin bonus i familien. Stå på videre.

Hilsen meg

V

26.08.2017 kl.19:54

Så nydelig og rørende lesning❤️

Benedicte

26.08.2017 kl.22:11

Så utrolig trist <3

Du gjør det fint som mamma, men skjønner godt du vil ha noen å rådføre deg med. Jeg er gravid og jeg leser bloggen din for å få inspirasjon og for å senke skuldrene litt. Stå på. Du er sterk <3

linnjones.com

26.08.2017 kl.22:29

Æsj. Jeg kjenner meg sånn igjen i det du snakker om.. Jeg er ikke like "proff" som deg i denne "klubben". Mistet mamma i desember i fjor.. Men det er i hodet mitt hele tiden, og hun kommer heller aldri til å oppleve meg få barn. Det er noe venninnene hennes sier til meg hver gang de sier meg og, at det var det tyngste for mamma når hun fikk vite at hun skulle dø, at hun ikke fikk se meg ble mor.

Så det med mobildekning i himmelen syntes jeg vi skal gjøre noe med!

Trine

27.08.2017 kl.01:08

❤️

Marthine

27.08.2017 kl.01:48

Tårene renner, vakkert skrevet❤️

Iris

27.08.2017 kl.08:35

❤️

Lizbeth Osnes

27.08.2017 kl.14:26

Ååååh, så inderlig vondt å lese <3 Tårene triller.. Klem til deg, fine du <3

27.08.2017 kl.19:10

flinkeste bloggeren på hele topplista! tårene triller.. stor klem til deg <3

Men nå kommer et ganske så random spørsmål, hva synes du om utlendingene som kommer til Norge for å leve på nav? de som kommer å bosetter seg i norge for å leve på skattepengene våres? de som rett å slett er for late til å gidde å komme seg i jobb? kjenner selv ganske så mange som ikke gidder å jobbe å lurer Nav trillrundt for å få mest mulig penger... utlandske folk kan være noen skikkelige luringer :( vet veldig godt hva jeg snakker om da jeg har vært ilag med en slik person i 3 år før. heldigvis smart nokk til å komme meg vekk fra det miljøet.

Bo

27.08.2017 kl.20:33

Så trist å lese, men samtidig fint beskrevet, ser i kommentarfeltet at det er mange som har opplevd det samme, føler meg utrolig heldig som fremdeles har min mor her.

Som din mamma sa er det nok vondt å miste sin mor uansett alder, men må være ekstra sårt i den perioden en blir mamma selv for første gang,

Utrolig koselig historie den med deg i magen mens mamman din var sykepleieren til din mann (ikke hans ulykke såklart, men du skjønner...) moro å ha en sånn link.

Cat

27.08.2017 kl.21:32

Det der er en veldig god beskrivelse av hvordan det er å være gravid uten sin egen mamma. Venter nr fire og har det slik med alle og jeg er ofte trist for jeg vet hva barna mine har mistet, selv om de ikke vet det selv.

Karoline

28.08.2017 kl.01:06

Så vakkert og vondt å lese. Jeg sitter her og hulker, med lille gull (4mnd) ved siden av meg.. Dette traff meg. Ikke har jeg mistet min mamma, men jeg tenker altfor mye på hvor mye barnebarnet betyr for henne, og hvor mye hun betyr for meg.
❤️ Det er når vi blir mamma selv vi virkelig trenger vår mamma. Min mamma husker irriterende lite fra jeg var liten, mormor derimot har delt mange skrekkhistorier fra sine fødsler. Herregud hvor lite de visste, og ikke hadde de herr google til å hjelpe. Amme hver fjerde time, hjelpes. Stakkar unger og mammaer! Uansett, tårer i øynene av innlegget. Foreldre skulle ikke fått lov til å dø før de er over 90! Vi trenger de faktisk!

Tårevåt

29.08.2017 kl.00:04

Herregud tårene triller her! Er heldig og ha begge foreldre i livet, men gruer sykt for den dagen dem er borte. Jeg er selv voksen og når mine foreldre fikk vite vi skulle ha barn, så rant tårene på begge. I tillegg sa dem begge at det var godt få oppleve bli besteforeldre til vårt barn siden resten av søskenflokken har barn. Har og en mann som har mistet en av sine foreldre og han snakker stadig om hvordan den personene ville vært som besteforeldre for vårt barn. Vi ser hvor mye glede et barn gir og vårt største ønske er og la barnet vårt få oppleve familien på begge siders lenge. Livet er nemlig skjørt og sårbart. Fantastis lesning❤️

Susanne

29.08.2017 kl.08:19

Her sitter jeg en tirsdag morgen og tenker på at jeg at jeg skal på tidlig UL og kjenner veldig på alle følelser rundt det. Plutselig datt det inn en tanke; det her er andre barnebarnet pappaen min "går glipp av", og sånn som idag skulle jeg gjerne hatt han har så jeg kunne fortalt han at jeg nervøs og redd. Kjenner så på følelsene du beskriver i innlegget, og tårene triller her jeg sitter! Så utrolig flott skrevet❤ Litt "deilig" å se andre tenker mye på de som ikke er her lenger, selvom det er lenge siden de gikk bort! (Pappaen min døde for snart 11 år siden) Du er helt rå, Line! Heia mamma Line, mormor Marit og lille Maren❤

Elisabeth

29.08.2017 kl.13:03

Jeg blir helt rørt jeg, fantastisk skrevet

Helene Kovac

29.08.2017 kl.13:08

Åh, kjære du! Dette var veldig fint skrevet, og rørende å lese <3 Tårene triller her jeg sitter å kjenner spark fra babyen i magen, og akkurat har snakket med moren min i telefonen om storebrors barnehagestart. Sender over en stor og god klem til deg, sterkeste mamsen til Maren <3

Tonje Tryggvason

29.08.2017 kl.22:44

Hei Line! For et sterkt innlegg. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Mamma gikk bort for snart 5 år siden, og jeg hadde termin med tvillingene på min bursdag i år. De er også oppkalt etter henne ved at vi lånte tre bokstaver til hver fra navnet hennes, Evelyn. Nå kom Edvin og Lyder en del tidligere enn planlagt, i slutten av februar. Jeg har også en million spørsmål jeg gjerne skulle stilt henne, men heldigvis har hun skrevet ned det meste fra svangerskapet, fødselen og babytiden min i en bok. Min mormor gikk bort da Mamma var ung, så hun hadde nok det litt i tankene og var opptatt av å dokumentere alt. Jeg håper jeg kan gi det samme videre til guttene (men har fortsatt til gode å fylle ut de første sidene i babyalbumet - det er ganske hektisk med to!). Styrkeklem til deg!

31.08.2017 kl.00:30

Det her traff meg rett i hjertet, sitter å gråter her! Har ikke mistet min mor men kjenner på takknemligheten av å ha henne her! Ble selv mamma for under ett år siden, å se min mor som mormor er stort! Hun elsker rollen som mormor og har fått et helt spesielt bånd mellom henne og jenta mi. Jeg har nok tatt det litt for gitt at hun er her, at det bare er å ta en telefon! Dette ble en sikkelig tankevekker. Jeg gråter virkelig med deg som har mistet mamman din og skal virkelig vise takknemlighet ovenfor mine nære og kjære fremover:)

Cec

31.08.2017 kl.06:36

😭 ❤ *klem*

01.09.2017 kl.23:56

Åh, SOM jeg gråt av dette innlegget. Nydelig og rørende.

<3

Tonje

02.09.2017 kl.22:54

Ååå Kjære kjære deg.

Høres ut som om at mammaen din ville elsket mormor rollen. Jeg har aldri mistet noen nære, men har kjent på sorgen av å ha en mor som ikke har vist den store gleden over barnebarna. Jeg har i mange pr ønsket at min mor ville spør om å få ha barnebarna på overnatting, bare for hun ville. Har en datter på tre år som aldri har blitt trilla på tur eller sovet hos mormoren sin. Jeg som mor tenker det samme som deg! Håper jeg får være her og får bli den mormoren og farmoren (har en gutt og) som jeg hadde drømt om til mine egne. La oss bare håpe Line, at vi får beholde helsa og vær tilstede ❤️

Elisa

04.09.2017 kl.10:44

Dette fikk tårene til å renne hos meg <3 sterk lesning! Du virker så utrolig skjønn. Ønsker dere en velsigna dag :)

Skriv en ny kommentar

hits