hits

Headerbilde

Den hysteriske og følelsesløse mammaen.

  • 18.10.2017     11:35

Dette ble et litt mer ærlig innlegg enn først tiltenkt. Jeg håper du har forståelse for at jeg føler jeg åpner meg mer enn hva jeg vanligvis gjør, men til gjengjeld vet jeg at jeg ikke er alene om disse tankene. Derfor viktig for meg å dele. 

Et av de spørsmålene jeg får oftest når jeg er ute på vift med min snart 7 måneder gamle datter er rett og slett?»Når kommer nr 2 da?» Gjerne etterfulgt av «Dere MÅ jo ha en liten lillebror!» «Det er bare å sette igang, ingen tid å miste!»

Jeg må innrømme at jeg har selv vært en av de som har sagt slikt til nybakte foreldre selv, uten selv å ha den fjerneste anelse om hva det egentlig innebærer? Fy skam på meg, haha!

I går så jeg en sånn «spørreundersøkelse» på nettet. Jeg tror i utgangspunktet at det gjaldt fødselsdepresjoner og at det var skrevet en fin sak på nettet som snakket åpent om at dette kan ramme alle. Spørsmålet i teksten var sånn noenlunde i denne sjangeren: «Hvor lykkelig var du på en skala fra 1-10 når du fødte og en månede etterpå?» Jeg registrerte at ufattelig mange øste ut sin kjærlighet i kommentarfeltet om hvor fantastisk det er å være mor. Både når hun havnet på brystet rett etter fødselen og en månede senere etter at den totale livsomstillingen var et faktum. Så fantastisk! Flertallet gav 10 av 10 på begge spørsmålene - og mødrene kunne i kommentarfeltet ikke elske livet høyere enn nå. Jeg ble etterhvert litt trist også. Ikke lei meg fordi andre roste denne mammakjærligheten så voldsomt opp i skyene, men fordi jeg følte det litt anderledes enn alle #lovemylife og #kjærlighetvedførsteblikk - kommentarene. 

En og annen kommentar var litt mer «nedpå». Innimellom alle jubelropene leste jeg om de som var helt følelsesløse når kidden lå på brystet og en månede senere, men selvsagt etterfulgt av «det går bra med oss nå, elsker ungen min høyere enn livet!».

Jeg vet ikke om formålet med denne «spørreundersøkelsen» var egentlig helt passende med teksten. Teksten handlet om fødseldepresjoner og åpenheten rundt det. Men hvem vil vel egentlig skrive med fullt navn på facebook at de slet litt? De tøffeste, tror jeg. Kudos til de som tør å være åpne.  

Selv var jeg nok ikke helt følelsløs da M kom til verden. Jeg var sjokkert. Sjokkert over at NÅ er det gjort. Ingen vei utenom. Da jeg ble gravid hadde jeg masse gøyalt å skrive i bloggen med en litt komisk undertone, men denne ukjente babyen som nå plutselig lå på brystet mitt var plutselig et faktum! Var dette resultatet av alle de morsomme blogginnleggene om graviditeten, liksom? Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt. Jeg ble såå tatt på sengen.

Jeg har tidligere vært inne på dette med de tre første dagene som egentlig var ganske røffe. Jeg hadde ikke fått melkeproduskjonen igang, så M lå der bare å skrek med knyttede never mot meg. Etter nesten to døgn uten søvn og en heftig «treningsøkt» på 24 timer (fødselen) så var jeg jo ganske utmatta. Jeg husker jeg hvisket til Torben i sengen ved siden av på barsel?»-Fy faen, hva har vi gjort?» 

De tre dagene uten melk i puppa var ganske tøffe. Jeg hadde jo en veldig sulten unge! Jeg visste det ikke DA, men de tre dagene er veldig, veldig vanlig. Det er også da de berømte «barseltårene» settes i sving. Jeg gråt fordi jeg var sjokkert, jeg gråt fordi jeg var trøtt, jeg gråt fordi jeg hadde vondt i tissen, jeg gråt fordi jeg ikke klarte sette på bleia riktig. Men jeg gråt ikke fordi jeg var så lykkelig. Det kom senere. Jeg tror det kom samtidig med melka, faktisk. På parkeringsplassen på vei hjem. Maren sovnet i bilstolen og fant omsider roen. Det gjorde jeg også. Så jeg gråt litt på vei hjem. Fordi hun endelig var mett og ikke gråt lenger. 

Resten vet dere jo, så fort jeg fikk melk så løste alt seg. Jeg satt hjemme i sofaen med en sovende/spisende baby i fanget, og klarte omsider å ta inn over meg hva jeg hadde satt til verden. 

Men med denne morskjærligheten som plutselig begynte å blusse, så kom også den hysteriske mammaen opp til overflaten. «Tenk om hun ikke får puste i nestet sitt! Tenk om hun sover for mye! Tenk om jeg ikke har nok melk?». Jeg var også livredd når andre holdt henne. Noen holdt henne feil. "Ikke vekk henne. Ikke gi henne sutt, for det kan gi sugeforvirring. Er det for mye klær? For lite? Fryser hun? Har hun feber? Hvorfor har hun ikke bæsja ennå? Forsiktig med navlestumpen!" (Jeg ringte faktisk lege fordi jeg var bekymret for navlestumpen hennes. Fikk komme inn til helsestasjonen så lenge, og da de skulle sjekke den så hadde den falt av. HELT NORMALT! Men jeg følte hun hadde et hull i magen. Stakkars ungen min med hull i magen liksom. Også kalt navle. Er det mulig? Godt jeg kan le av det nå!)

Den første måneden gikk med på å lære meg å bli trygg på situasjonen. Jeg hadde ikke noe søvnunderskudd på grunn av en våken unge,hun sov så godt atte -  men jeg var så sliten av å hele tiden se for meg «worst case scenarioer». Plutselig en dag sa Torben til meg:

«-Hva er egentlig sjansen for at det kan skje?» når jeg fortalte han at han ikke kunne legge Maren i babynestet der det er på det smaleste. Eller noen av de andre dumme reglene jeg hadde satt. 

Jeg googlet statistikk. Og fant ut at i de tilfellene det faktisk skjer at et barn dør som følge av bruk av den smaleste delen i babynestet var fordi de har fått tvinnet den snora i enden rundt halsen og blitt kvalt av den. Babynestet vårt hadde ingen snor. 

Da gikk det faktisk opp for meg. At hysteriet var gått for langt. At jeg måtte passe meg for å bli en sånn frimerke-mamma. En mamma som ikke stolte på magefølelsen sin. En mamma på alerten hele-jævla-tiden. Såå slitsomt.

Min fantastiske helsesøster, Elise, gav meg et skjema for å avdekke tegn på fødseldepresjon. Det er et skjema alle får. Jeg svarte så ærlig jeg kunne. Hun fortalte meg at det ikke var noen shocking news det jeg krysset av «middels» på. De fleste har det sånn. Det var en lettelse. Og trygghet. Det var nesten mer sjokkerende med de som gav toppscore på alt på det skjemaet. Den timen var forøvrig veldig fin. Og veldig nødvendig. Det var som om hun egentlig visste hva som foregikk oppi huet mitt, og jeg trengte ikke si så mye - for hun gav svar på alt jeg behøvde å vite om mine tanker, uten at jeg sa så fryktelig mye. Jeg fikk ut frustrasjonen min over angsten for at andre skulle mate henne med flaske. Jeg fortalte historien om min venninne som overmatet min lille ørkenrotte med vannflaske, og ørkenrotta druknet. (No hard feelings på den, R! Om du skulle lese dette så tror jeg det var værre for deg enn for meg!) Men da jeg fortalte historien om ørkenrotta som druknet da den ble matet med vannflaske (De skal forøvrig ikke mates med vannflaska, hvis det skulle være noen tvil) så satt ikke Elise-helsesøster å lo av meg, hun trøstet! Og hun gav meg rett i at «-Maren kan få mat av andre på flaske når DU føler det er greit!". Men presiserte også at det kan være veldig godt å senke skuldrene innimellom, og la noen få hjelpe meg.

Etterhvert som jeg løsnet litt på snippen i forhold til hysteriet mitt, så begynte jeg også å nyte den nye tilværelsen. Jeg begynte å trille turer, fordi jeg turde å stole på at jeg hadde kledd henne riktig nok trilletur. Jeg lot andre holde henne, fordi jeg stolte på at de ikke ville barnet mitt noe vondt og visste hvordan dette skulle gjøres. Da M var 3 måneder var vi i Danmark med familien, og da løsnet det ytterligere. Jeg lot tilogmed andre mate Maren med flaske!! Jeg var ikke redd for at noen skulle drukne henne eller ikke se at hun gav signaler på at hun var mett - det gikk helt fint! Jeg drakk tilogmed et glass vin og en øl, jeg!

Nå er hun snart 7 måneder. Hun har hatt endel barnevakt, jeg er ikke redd for at hun skal sette mat i halsen og jeg blir ikke helt koko når jeg skal kle på henne for å ut å trille. Når jeg ser henne vokse til å fortsatt være en trygg, hengiven, ekstremt blid unge - så kommer morskjærligheten strømmende. Jeg har selvsagt dager der jeg ser på henne og tenker at det er et sjokk å ha fått barn, men det roer seg i takt med at jeg blir tryggere. 

I går badet jeg med henne i store badekaret helt alene tilogmed! (Torben var på jobb)  Min store frykt er nemlig å ramle i badekaret med henne, men nå var jaggu den barrieren brutt også. Det går seg til. Skuldre senkes hele tiden. Jeg blir mer og mer laidback. Ikke sånn «dont care»-laidback, men jeg har innsett at livet ER forandret og det er bare å stå i det! 

Jeg har som dere sikkert skjønner forandret meg endel innabords etter at jeg fikk barn. Det er ikke til å legge under en stol at det kanskje var en slags «påkjenning» for meg å få et barn som er så bundet til meg. Jeg har vært selvstendig, egoistisk og lat hele livet - nå ble det andre boller på ho mor.

Så når folk maser om at vi bare bør hoppe i det og mekke en lillebror, så blir jeg litt svett. Svett fordi jeg ikke helt er klar for det (selv om alle andre mener jeg er det, åpenbart!) og litt svett fordi jeg føler jeg fremdeles har mer enn nok å takle om ikke jeg skal få enda et sjokk på brystet. Jeg må rett og slett ta meg tid til å nyte lille M enn så lenge. Så nei, det er ikke noe lillebror/lillesøster på trappene helt ennå. La meg få lov til å bli trygg på situasjonen før jeg kaster meg i sving med neste prosjekt!

Jeg skal ikke gi meg selv diagnosen fødseldepresjon. Som nevnt innledningsvis så tror jeg nok at dette er tanker som er mer vanlig enn man tror. Jeg fikk tidlig fortalt at jeg ikke var unormal med disse følelsene, men noen fødselsdepresjon hadde jeg ikke. Jeg vil i alle tilfeller råde deg til å snakke med legen din eller helsesøster om du har spørsmål eller trenger hjelp til å sortere tankene. Da møter du på mennesker som har mye mer erfaring og kunnskap om temaet, og du kan få god hjelp fra helsevesenet om du tar første steget selv.

Ha en veldig fin onsdag alle sammen! <3 

Kudos til deg for ærligheten! Du skriver det som mange av oss også kjenner på. Og hva er det med detta evinnelige maset om nestemann... kan ikke folk passe sine egen saker? Jeg har ei som blir fire nå straks, før jeg så fyller 35 rett etter det, jeg føler meg absolutt ikke klar for flere barn i livet, og sliter med angst for å være høggammal før jeg eventuelt brister meg utpå isen for å få nummer to. Fytti det er så skummelt å bli mamma, er noe av det mest skumle og mest følelsesveldende jeg har vært med på. Men også helt nydelig fint, bare man får lov å ta ting i sitt tempo.

Anne Grete 18.10.2017 - 11:54

Kjenner meg mye igjen i det du skriver så du er absolutt ikke alene 😊

Med førstemann tror jeg det bare er sånn, husker det godt. Jeg var gravid, jeg så den voksende magen, så ultralydene og hadde morgenkvalmen. Men jeg var så sjokkert når han ble lagt oppå meg, jeg sa t.o.m "Er han min?".. 😂

Første tiden var jeg veldig usikker, bodde hos mamma da. Hun var veldig bestemt på hvordan ting skulle gjøres og følte hun tok over hele tiden. Var lettet da vi endelig fant ett hus vi kunne kjøpe når han var 4 måneder. Da kunne jeg overta 😊 Og det gikk bra, men fy så skummelt det var.

Med tredje og sistemann var svangerskapet helt forferdelig. Og det første jeg tenkte i det han var ute å lå under meg var "Jeg er endelig ferdig!", første tanken var ikke å se på han..

Ikke alle som har solskinnshistorier, og det er veldig normalt å bli sjokkert!

Viktig tema å ta opp syns jeg ❤

Anonym 😊 18.10.2017 - 12:10

Takk for at du deler❤️

Jeg fikk heller ikke melk før etter 3-4 dager og de første døgnene på barselhotellet var grusomme. Jeg var mørbanka og sliten etter fødselen og ville bare sove, men hadde en baby som bare skrek. Da vi kom hjem og alt roet seg kom barseltårene og jeg følte ingenting. Alt var håpløst. Og jeg må innrømme at jeg har nok hatt mer av de negative følelsene enn de positive dette første året uten at jeg har vært deprimert. Det har bare vært overveldende og plutselig ha en liten baby som styrer livet ditt. Nå i ettertid er det jo mye jeg ville gjort anderledes men jeg visste jo ikke bedre... Det som stikker litt ekstra nå, er å se bilder på insta av overlykkelige mammaer med nyfødte babyer som bare #meningenmedlivet #elskerpåetnyttnivå for jeg skulle ønske jeg også følte det sånn helt i begynnelsen.

Spørsmål om nummer to fikk jeg etter 2 måneder! Nå er hun snart ett år og tanken på nummer to er fremdeles ganske fjern😁

Malin 18.10.2017 - 12:50

Flott skrevet! Har bare bonusbarn her. Men har en lillebror med stor aldersforskjell så føler meg som en mor nr 2 for han ;) Dette med badekaret må jeg humre litt av. Må bare fortelle da lillebroren var ca 6-7 mnd og jeg bada med han i badekaret. Han lå på magen min og så plutselig når jeg var litt uforsiktig vippa han i vannet. Maks 1 sekunder så fikk jeg han opp. Den uttrykket han hadde var ubetalelig, men min var nok verre! Fikk jo helt hetta og trodde jeg hadde traumatisert lillebroren min for livet og alt dette her!!!! Mamma måtte roe meg og forklare at babyer har naturlige reflekser og lillebroren faktisk var vant med sånt pga babysvømming osv... PR idag må jeg bare le av dette! Jeg var forøvrig også veldig hysterisk med tingene du skrev oppover men så hadde jeg jo mamma som forklarte at alt dette skulle gå bra! Det gikk jo bra med meg ;)

Derfor takler jeg ikke å få barn sjøl :p haha

Maiken 18.10.2017 - 12:54

Tror det du har følt å kjent på er helt normalt. Da jeg fikk eldste jenta vår (som nå er 5 😢) hadde jeg nok en mild depresjon, dette egentlig i hovedgrunn av at hun ble født med en hjertefeil. Bekymring over alt! Hun klarte ikke amme pga hjertefeilen, hun var for svak og medtatt. Prøvde å amme i 7 uker. Hele barselperioden gikk i bare stress. Å når vi så gikk over til kun flakse, først da klarte jeg å roe meg noe ned. Ved 4mnd alder gikk ting på skinner.

Nå med nr 2. Født pittelitt etter Maren. Er jeg HELT tussete. Kjærlighetsfølensen kom med en gang med lille jenta ifh til første, men dog for en bekymring. Tror nok yrket mitt (sykepleier) nesten gjør meg mer bekymra enn trygg til tider. Alt i fra dehydrering til infeksjoner gjorde meg stressa. Lillegull elska puppen fra første stund. Men for meg var m/er amming ett evig stressmoment. Koselig når det funker men fytti så usikker det gjør meg til tider. Og angående klær, med førTe som var høstbaby og kaldt vær ute, no stress da var det bare å kle på babyen opp i vognen å ut å trill. Nå med vårbaby, herrefred for en bekymring.. har enda ikke komt inni det, bytter på vinterpose i vognen annenhver dag. Det forbanna været som ikke bare kan holde seg kaldt. Aldri før har jeg ønska meg vinter og kulde som nå! Har faktisk følt meg mer usikker med nr 2 enn med nr 1. Men uten å ha depresjon med nr 2. Husker ikke hvordan jeg gjorde det med nr 1. Å bare det har stressa meg å lurt på hvordan i alle dager skal jeg fikse dette. Det går mer og mer på skinner for hver dag som går :) jeg var også velsigna med barn som sover godt, kl 18-07/08 på natt med ett måltid, og med 2 gode hviler på dagtid!

Og akk i dette øyeblikk er jeg på vei til min bestevenninne med ei stor flaske bobler og skal sove vekke for første gang på 6mnd! Og jeg GLEDER meg! 😍😍

Jeg tror du er MER en god nok! Og hva er vel bedre enn en mamma full av humor og kjærlighet? Noe jeg tror du har flysst av!

Ellen 18.10.2017 - 13:05

Helt normalt alt dette her altså :D

Fikk heller ikke melk før dag 3 på alle 3 Jentene! Tvang de til å gi de 2 siste MME på sykehuset fordi de hyla og vær sulten.

Apropos 3 jenter. NÅR KOMMER GUTTEN?!

Fader altså, som om det ikke er NOK med 3 - TRE unger! Jenter!

Nei takk for meg :) Nå har jeg forplantet verden nok :)

Poenget- folk slutter visst aldri å mase om når nestemann kommer. Sannsynligvis fordi de ikke har noe annet å spørre om ;)

Fint vær da!

Helene 18.10.2017 - 13:24

I all verden?! Spør virkelig folk om når dere skal ha nr to? Jeg slutter visst aldri å undre meg.

Trist å lese at du ikke følte deg godt forberedt på amming og barseltid. Jeg jobber som jordmor i svangerskapsomsorgen og bruker mye tid på nettop dette. Jeg vet at du har en knakende kjekk lege, men om du en gang skal ha flere barn vil jeg varmt anbefale jordmor! Vi har stor kompetanse på det normale i svangerskapet, under fødsel og barseltid. Kan kombineres med lege 😀😀. Koser meg med bloggen din ❤❤

Beate 18.10.2017 - 14:16

Beate: Åå, for en god melding å få! Jeg fikk supergod hjelp på barsel i Skien, men jeg var ikke forberedt på sjokket! I senere tid er keg lykkelig over barselgruppa mi og ei herlig helsesøster som svarer til alle døgnets tider - og familie ikke minst. Ble viktig for meg å ikke Google for mye også, som det ble mye av i perioder...! Jeg har allerede sendt melding til legen min som har et års permisjon at jeg ikke tør å få barn før han evt er tilbake..! ??
Hadde også et evig press om å få nummer to. De spurte seriøst når jeg ikke var sammen med noen engang, når kommer nummer to da? Ja altså skal DU være faren er det det du hinter til eller? Men som du sier, de spør nok ikke for å være frekk. Jeg er iallefall veldig glad i aldersforskjellen på mine, seks år. Og ja, "fødsel-sprøhet" har jeg også hatt. Sov med en kniv under puten ... fordi jeg var redd noen skulle bryte seg inn og ta datteren min. Lå i timevis og funderte hvordan jeg skulle få firt henne ned fra terrassen utenfor rommet, for så å hoppe etter og løpe bort til bole-naboen.
Så deilig lesning! ❤️

Nå er det 10 år siden jeg hadde baby sist og kjenner meg igjen i masse. Jeg hadde i tillegg brystbetennelse som førte til en abcess som måtte opereres ut og en kolikkunge så jeg vil ikke ha flere barn pga det. Den gangen var det ALTFOR lite informasjon om blødende brystvorter som så ut som kjøttkaker og veldig lite info om kolikk. Jeg trodde det var vanlig at babyer gråt 7 timer hver dag i 2 mnd. Så gjett om jeg har fått spørsmål en million ganger om når nr 2 kommer. Så må vi selvfølgelig legge til en helt grusom fødsel jeg ikke fikk noe hjelp til å «bearbeide» i etterkant. De sier du glemmer alt det vonde med en fødsel, NEI. Det og alt det andre har stoppa meg fra å få flere barn.

Det var fint når babyen ble større og jeg frisk, men de første månedene var et rent helvette og jeg unner det ikke min største fiende.

Du virker veldig trygg og flink med Maren nå Line og unner dere alt godt i fremtiden ❤️

Malin 18.10.2017 - 14:33

Da gutten var 9 timer, TIMER, gammel fikk jeg høre av mormor; om et par år vil jeg ha ei jente, han blir tre i januar. Ingen lillesøster på vei enda. Akkurat som om jeg kan bestemme om det blir gutt eller jente liksom.. Det spørsmålet der; når kommer nestemann? har irritert meg siden fødselen. Jeg pleier å spør tilbake, når kommer tredjemann? Da blir det stille, hahaha ;)

Fantastisk innlegg Line <3 Du skriver så bra!

Camilla 18.10.2017 - 14:38

Så fin tekst, jeg kjenner meg igjen!☺️

Må le litt av dette med nummer to. For meg var det rett og slett forbausende at noen ble gravide igjen etter bare 1-1,5 år etter førstemann. Jeg reagerte mye mer på disse, en på de som ikke fikk nummer to. Jeg hadde ikke nr to i tankene en PLASS før min første bikket 2,5 i sommer, da var det som en babybryter skrudde seg på når trassingen roet seg litt og man plutselig kunne kommunisere med den store lille. Så nå er jeg gravid igjen og helt rolig på det å få to, noen sier kanskje to er som ti, men jeg har hørt like mange som sier at alt er et sjokk med nummer en, og med nummer to så vet du liksom hva du går til. Vi får se 😊

Susy 18.10.2017 - 15:28

Så utrolig fint å lese! Jeg har en datter på to måneder, og kjenner meg så igjen i det du skriver! I starten var jeg lei meg, fordi jeg ikke var så «overlykkelig» og at ikke alt var så «perfekt» som andre beskrev det. Nå i ettertid ser jeg at jeg var, som du skriver, sjokkert. Det tok ikke mange dagene/ukene før jeg begynte å kjenne på kjærligheten, og hvor fint vi hadde det. Men jeg trengte tid til å komme meg over sjokket, å forstå at jeg hadde blitt mamma.

Jeg kjenner meg også igjen i det å slappe av, å ta i mot hjelp. Jeg fullammer og har mer enn nok melk. Men sliter veldig med en svigerfamilie som har masse meninger, og som ikke har noe problemer med å dele det. Gjerne at jeg har godt av å komme meg ut litt uten barnet, og at hun har altfor masse eller altfor lite klær. Ingenting er bra nok. I starten gjore dette meg veldig usikker, men nå er jeg 100% sikker på meg selv. Og jeg vet hva som er best for barnet mitt. Det er jeg som avgjør når jeg er klar for å ha tid borte fra barnet mitt.

Takk for at du skriver som du gjør.

Sofie 18.10.2017 - 15:32

Så godt å høre at det er flere som ikke kjenner umiddelbar og overveldende lykke de første ukene av babyens liv. Jeg har en gutt på 3 og en baby somer like gammel som Maren. Har i begge barselperiodene følt at det var mest jobb (med våkenetter, amming, bleieskift, trilling, bæring) uten å få så mye igjen, selv om det også var mye kjærlighet. Jeg liker fødselen, den magiske tiden rett etter og å bli kjent med ett nytt lite vesen, men det er deilig når de begynner å smile og gi litt tilbake! Som 2.gangsfødene var jeg klar over at jeg kom til å gråte av den minste lille ting i dagene etter fødselen og at den store kjærligheten for barnet først kommer etter noen uker. Det gjorde meg mer avslappet, forhåpentligvis vil det være slik for deg også!

SIv 18.10.2017 - 21:02

Kjenner meg såå igjen på de tre første dagene med førstefødte... kommer aldri til å glemme hun nye vakten på dag to som spurte om vi hadde fått litt mme for å døye sulten litt... bare så på henne med store lyne og spurte om vi kunne ha unngått et døgn med hyl liksom... aldri vært så takknemlig for vaktskifte. Men samtidig så ser jeg nå tilbake på den perioden som noe positivt nå 6 år etter. Og når nr kommer så er man så mye mer forberedt og avslappet. Og det er så deilig å oppleve alt det samme som en litt roligere person. Men det blir jo sånn at den første vil være prøvekanin på alle områder...

Anniken 18.10.2017 - 22:05

Åh, jeg husket jeg satt der på tredje dagen etter snuppa mi var født, og hun hadde ennå ikke fått i seg noe melk (annet enn de få dråpene med råmelk da...). Hun gråt og gråt og gråt og gråt. Ingen fortalte meg at dette var helt normalt, og jeg følte meg som verdens dårligste mor som ikke fikk til å gi barnet mitt mat. Ikke hjalp det noe særlig at ingen av de ansatte på barsel hadde tid til å se etter oss heller. Det gikk faktisk 12timer etter fødselen før noen i det hele tatt tittet innom rommet vårt (!!!!). Grusomt å tenke tilbake på. MEN, som med deg, det ordnet seg i det sekundet melka endelig kom <3 Så bra du belyser dette altså!!!!

Beathe 19.10.2017 - 10:51

Kjenner meg veldig godt igjen i disse tankene!

Men storesøster så skulle alt være rent og antibac ble flittig brukt. Jeg gikk nesten ikke ut i vinter månedene for jeg var redd for omgangsyke....

Nå når lillesøster er her er jeg mye mer avslappet og klarer og nyte i stedet for å være hysterisk for bakterier og virus. Jeg får også tanker i hodet om at hun skader seg, som i sted når jeg gikk på badet og jeg ble plutselig redd at TV'en skulle falle ned fra veggen og oppå henne der hun lå og lekte på gulvet...

Janne 19.10.2017 - 15:13

Hei,

Takk for kjempefin blogg.

Min opplevelse er skremmende lik din! Jeg kjente meg igjen i så og si alt du skrev. Jeg har en datter på 8 måneder, og jeg har fulgt deg underveis i disse månedene:) Nå koser jeg meg masse hjemme, men det var masse stress, usikkerhet og tårer de første 1-2 mnd.

Kat 19.10.2017 - 23:06

Synes dette var ganske likt de facebookinnleggene med at det går strålende nå altså, jeg? Men bra med åpenhet uansett nivå og tidsperspektiv på det som er vanskelig:) Er jo ikke sånn at det er de som sliter mest som har enerett på å dele erfaringene sine, tre dager er jo tøft det også!:)

Mia 21.10.2017 - 03:52

Mia: jeg har ikke sagt at det går strålende, men det får seg til etterhvert som jeg vokser meg inn i den nye rollen..! Jeg er fremdeles sjokkert!
Litt sein til festen, menmen. :p Dette innlegget er nett som at eg hadde skrive det sjølv, jo! Etter nesten tre døgn med totalt 6 timar søvn og 24 timar med smertehelvete under fødselen var eg så sliten at den første tanken min då han kom ut (etter "takk Gud for at det er over) var "steike, han var stygg". XD Han var jo ikkje det, ikkje på nokon måte, han er faktisk heilt objektivt sett ein heilt nydeleg gut (;p), men det er ikkje alle som får den umiddelbare morsfølelsen - og det er greitt. Eg fekk den ikkje før nokre dagar etterpå, men eg visste at det kunne skje og kjende derfor ikkje nokon skam. Og dei første vekene var dødstunge. Alle snakka om korleis eg måtte nyta den første tida, men eg forsøkte berre å overleva der eg sat (låg) med eit heilt nytt bittelite menneske som var 100% avhengig av meg. I dag kan eg tidevis kjenna på ein slags misunnelse overfor dei som har det enkelt i starten og som faktisk klarar å nyta dei første vekene, og eg skulle på sett og vis ønska at eg kunne gå tilbake i tid og forsøka å nyta det meir. Spesielt den første tida kunne eg kjenna på ei konstant redsle for å gjera feil, og eg synst framleis dagane kan vera knalltunge - sjølv utan nokon form for fødselsdepresjon. Men når eg ser på guten min og kor blid og fornøgd og trygg han er, reknar eg med at eg har gjort noko rett likevel. ^_^

Anonym 24.10.2017 - 23:15



Design laget av Silje Lien Design