hits

Headerbilde

I dag kastet ingen mat på meg i lunsjen.

  • 09.01.2018     06:03

Jeg var ikke klar over at det var så hardt å komme tilbake til arbeidslivet etter nesten et år med mammapermisjon. Og jeg har fått pult. Ny pult for anledningen. Den er stor, (fremdeles) ryddig og har to skjermer.

Nå ringer alarmen min 2,5 timer før ungen min står opp. Jeg sniker meg som en jævla ninja forbi soverommet hennes 06.15. Jeg har markert steder på gulvet jeg kan tråkke for at det ikke skal knirke så inni granskauen, for ikke vekkene henne. Tre skrikende dører senere så er jeg "trygt" inne i stua og langt nok fra soveavdelingen så jeg kan puste lettet ut og jazze opp kaffemaskinen. Kaffe. Do. Dusj. Thats it. Ingen nirøyking på terassen mens jeg surfer på sladder og nyheter.
Etter at jeg har sluttet å røyke skal jeg innrømme at jeg hver morgen tenker jeg at jeg ikke har noe å leve for lenger. I ca 1,5 minutt da. Det er nemlig så lang tid jeg bruker på å sørge over en tapt venn. Det er sånn det er å ha sluttet å røyke for meg.
Min elskede, hvite ekstra lange pinne med kreft - åå, jeg savner deg så jeg kjenner det rykker i den gule røykefingeren min. Du var min beste venn i så mange år, og alt du etterlater deg nå er et enormt savn og penger igjen på kontoen ved månedsslutt. Fornuftig nok røyker når man ikke når er gravid, det trenger jeg ikke engang å bruke tid på å forklare viktigheten av, men når du plutselig står der og verken er gravid eller ammer og det egentlig er noen annen direkte årsak til å stumpe røyken (annet enn all annen faenskap sigarett og nikotin drar med selv selvsagt) så kjennes det utrolig rart og litt merkelig å ikke røyke lenger. Det føles litt som at både jeg og røyken har blitt single igjen samtidig og at det bare er å hooke opp igjen så blir alle fornøyde, men slik er det ikke. Over 3500 spenn sparer jeg hver eneste månede på å kutte båndet med min hvite, lange pinne! Med andre ord så sparer jeg inn en barnehageplass. Er det ikke ironisk?! Livet ass..

Da Maren bikket tre måneder gledet jeg meg helt vilt til å komme tilbake til jobb. Jeg tror det handlet litt om at jeg så desperat jaktet på en rutine. Om ikke rutine akkurat, så drømte jeg meg bort i å få mer effektiv kvalitetstid med babbsen min. Litt mer...hva kan jeg kalle det... kvalitetstid med henne! Jeg følte til tider at jeg bare var matstasjon, pludrestasjon, lekestasjon og bleieskiftarbeider. At det var kvantitet og ikke kvalitet på kosen som var greia. At jeg til tider kunne være litt lei av situasjonen, og at jeg syns det var en lettelse å få ei pause - akkurat så lenge borte fra henne at jeg rakk å savne henne. Men når man ammer er man aldri langt unna kidden, for å si det sånn. Så da lengtet jeg tilbake til jobb. Så jeg kunne kjenne litt på hvordan det faktisk var å savne henne.

Da hun begynte å slurpe i seg flaske og fast føde oftere enn jeg slang frem puppen, så oppdaget jeg plutselig at jeg ikke trengte å være oppi henne hele tiden. Maren ble hyppigere passet av familie og Torben fikk lappen så han kunne ta med seg Maren mens jeg var igjen hjemme. Og så begynte den virkelige nedtellingen til jobbstart. Og BÆM - 2. januar satt jeg der da. På en kontorstol i relativt fremmede lokaler. 

Og alle bare: "Hei, Line! Hyggelig å se deg!"

Og jeg bare: 

"-Seriøst? Mener du det? På ekte?" 

Det var jo tross alt et menneske som kommuniserte med meg uten at jeg må tørke med våtserviett rundt i ansiktet hans etterpå. Endelig tilbragte jeg tid med noen i mer en en time uten å måtte skifte bleie på de! Og ingen av de kastet mat på meg i lunsjen!

Og de bare:

Jeg vet ikke åssen jeg kan forklare det, men det kjentes ut som noen i løpet av det året jeg har vært borte fra arbeidslivet hadde fillerista ut alle de besteste ordene mine. Min evne til å kommunisere på voksen-språk med kollegaer var fordunstet, det ble mye mumbling og stotring og stirring tomt ut i lufta. På et tidspunkt fant jeg meg selv sittende i kontorstolen og lure på om jeg hadde husket å skifte bleie. Flere ganger knadde jeg puppene mine for å få tilbake følelsen i de, etter å ha stappet de oppi en sportstopp for første gang på flere måneder. For nei, det finnes INGENTING annet enn de store dagenderpå-fødetrusene og de største sportstoppene med mest overtøyd strikk i undertøysskuffen min som passer lengre. (Eller fallskjerm-oppbevaringa, som Torben kaller undertøyskuffen min for tiden.)

Jeg merker at jeg ikke er meg selv optimalt lenger. Jeg henger litt etter, hvis du skjønner. Som om jeg fremdeles er i en koma og på vei til å våkne. At jeg ikke legger merke til de tingene som vanligvis opptar meg. At jeg har andre fokus i livet.  
Altså - Et eksempel: Tidenes HeitMcHunk av en sportsjournalist har kontorplassen sin rett bak meg, og mamsen har ikke engang orket å holde inn magen når jeg tasser forbi han bort til kaffekanna. Jeg har ikke engang blafret med de korte stubbene av noen øyevipper som henger igjen på våtlinja over øyet mot han engang, og ei heller har jeg fortalt han i en bisetning at jeg også bare eeeeeelsker fotball og ishockey. Det er veldig ulikt meg.

I stede har han fått møte hu her:

"Harru jobba lenge i Sporten, du eller..?"

Men at jeg har fortalt han om fargerike bleier, vist bilder av prosjektiloppkast over TrippTrapp-stolen og fortalt han at jeg fremdeles går med mammabukser som har bredt strikk under puppa - jepp, det har jeg. Men det går helt fint. Det er faktisk ganske gledelig at vi er litt i samme "sits" med kids og stasjonsvogn og kontantstøtteordninger og slikt. Fint å ha noen å spørre når oppkastbilder tikker inn på mobilen. "-Åær detta for en barnesykdom´a truru?" 

Herregud, var det plutselig sånn livet skulle bli nå da? At man ikke lenger står i evigheter rundt kaffemaskinen å juger og skrøner om helgens påfunn, påfall, utfall og innfall, men diskuterer ammeinnlegg og bilstoler innimellom svært effektiv jobbing og deadline. Er det DET som er voksenlivet? Velkommen, Line! Vi har ventet på deg! Her er din "Mom of the Year"-kaffekopp med ødelagt hank, du har offisielt blitt "en av de". Jeg har blitt en av de som blir fuktig i øynene når det tikker inn bilde av en spagettispisende unge med rød stripe av tomatsaus fra den ene hvite veggen, langs taket og ned veggen igjen fire meter unna. Fuktig i øynene fordi det er litt søtt at ungen min kaster spagetti rundt seg, og fuktig i øynene fordi jeg vet at Torben kommer til å skade seg enda mer når han skal stå i gardintrappa og moppe taket for å få det rent igjen. Eller når jeg tenker på den haugen av klær som må vaskes etter at Maren har atter engang sjekket om brekningsrefleksen fungerer optimalt og vrengt frokost, lunsj, og mellommåltidet utover de fine ullklærne sine som inntil for 2 sekunder siden luktet friskt av "Sommerbris" tøymykner. 

Også plager det meg litt at Torben klarer seg så fint. Her er det riktignok ikke noe regel uten unntak, for Torben klarer seg veldig bra - tross alt. (Han har en runde med ryggvondt som ikke vil gi seg for tiden) og til tross for det er det en utrolig happy liten pike pike på 9,5 måneder jeg kommer hjem til og rekker å nusse på i veldig kort tid før hun ser på meg med komablikket sitt og må bæres i seng for kvelden. 

Jeg tror jeg bare er sjokkert. Sjokkert over å bli kastet inn i voksenlivet igjen sånn helt plutselig, og at det river litt i kroppen over at jeg ikke utnyttet mammapermisjonen min bedre. Rett skal være rett, det er utrolig deilig å være tilbake i arbeidslivet - men jeg har trengt ei uke på å finne min plass i systemet. Og nå elsker jeg hvert eneste sekund jeg har sammen med den deilige bylten som jeg rekker akkurat å få noen dyrbare timer med på ettermiddagen.

Det er hardt men godt å være tilbake!

*skåler med kaffekoppen sin*

Supporterfrue - Line Victoria

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

Og du? Bruk stemmen din HER for å kåre dine favoritter i Vixen Influencer Awards!

Sitter (les; skifter bleier, vasker gulp, bysser og mater) og venter på å begynne igjen i jobb selv. Men det er ikke før juli! For man går jo inn i en rar boble og driter i alt som ikke omhandler babyen. Her om dagen gikk jeg på butikken med både tacosaus og gulp på brystet og jeg couldn't care less. Og uten bryn. Det kunne jeg aldri gjort før jeg ble mamma. Jeg bare håper jeg tar meg litt i nakken og ikke SKREMMER bort kundene mine når jeg begynner i jobb igjen. Men ja, dette innlegget gjør at jeg fikk opp øynene litt for at jeg må KOSE meg hjemme med baby mens jeg har mulighet! Det er bare litt enkelt å glemme når man sitter der ned tidenes poser under øynene og det bh'en har fungert som er gulpfanger og holder gulpet på plass over magen i det minste.. Takk!

Og du.. Jeg trodde du hadde fått pult. Altså p u l t. Yay! 😅

09.01.2018 - 11:58

Anonym: Hahahaha, det er helt sykt å komme tilbake i arbeidslivet... Savner hus, mann og barn mens jeg sitter på jobb liksom - hvem skulle tru! Ser på bilder av frøkna og feller ei lita tåre uten at noen ser det, hahah!
Tenkt å prøva el-røyk? Kan fåast med og uten nikotin. Både meg og mannen har begynt med da. Utruligt deiligt å snika seg vekk ett par min, for å gå ut å dampa litt. Kjem inn te ongane igjen, å da besta av alt - INGEN røyklukt eller noke som kan avsløra ka du har balt med😁

09.01.2018 - 14:01

Anonym: Nah, jeg prøvde for noen år siden, men orket ikke ta meg bryderiet... Det har gått merkelig greit egentlig, men når det nærmer seg deadline i redaksjonen så er jeg sååå sugen! men pytt.... jeg føler meg ferdig med nikotin, faktisk...!
Jeg tenker at når jeg kommer på gamlehjem... DA skal jeg røyke!! 😂 slutta for 5 år siden,men har en lei uvane med å ta en røyk eller 5 når man er i sosialt lag.. på fest f.eks.. riktig nok er det sjelden.. men nå er det også lagt på hylla selv om jeg kjenner lysten kommer krypende til tider...

Selma 09.01.2018 - 16:38

Selma: DA skal vi røyke sammen, Selma! Hahahahah!
Og jeg har fått EN pult... Satte nesten kaffe?n i vrange før jeg skjønte den egentlige betydningen av første avsnitt 😉 Jeg var på jobbintervju i slutten av min 11-mnd lange mammapermisjon, følte ikke jeg klarte å si noe fornuftig i det hele tatt, og stotret bare ordene 🙈

09.01.2018 - 21:12

Anonym: Prøvde meg på ei gooood gammaldags clickbate, for det er så poppis for tiden! ;-)
Gratulerer med å ha returnert til voksenlivet!! Husker selv hvordan det var forrige gang. Jeg hadde glemt hvordan jeg utførte det enkleste i jobben min, og en (utolig høy, mannlig) kollega måtte riste meg litt mens han sa «det går braaa, slapp aaaaav» på Stavangersk. Kvir meg allerede!!
litloo: Takk GUD for at du ikke er nevrokrirurg, Litloo.....!
Kjenner meg bare SÅÅÅÅ igjen i det du skriver her! Nå blir frøkna mi 3år i februar, men fortsatt etter 2år i jobb føler je at je innimellom har kommi til feil plass og at je gjorde for lite ut av permisjonen( skulle gått mer m vogn,skulle liggi mer på gulvet å leka osv osv)

MEN bare gled deg til tiden fremover, for selv om je er helt sikker på at INGEN har en unge m så sterk vilje som min, og selv om du kommer til å telle høyt til 10 mer enn en gang når du atter igjen var så dum at du ikke skjønte at hu ville ha den rosa hårspenna og ikke den lilla strikken(noe som gjør st verden går under og resulterer i en trass du ikke trur eksisterer før du står mitt oppi den)........ så finnes det ingen bedre følelse enn når du etter en sånn midt på treet dag på jobb kommer i barnehagen og skal hente og kidden løper imot deg og sier; "jeg eeeeeeelsker deg mamma'n min"!! Da gjør det ikke no om du føler deg litt utafor på jobben fordi du ikke kunne være m på jobbmessen i helga, eller at du ikke greier å henge helt m på praten fordi du over natta har gått fra hip til mammakul.

Og PS: tårene blir ikke borte, je griner av ALT enda🙈

Mina 09.01.2018 - 22:30

Haha! Kjenner dette blir meg om et par måneder når jeg er tilbake i jobb, gleder meg så sykt mye til å spise lunsjen på et bord, ikke liggende på gulvet mens jeg underholder. Og ikke for å snakke om kaffedrikkingen, den skal drikkes varm igjen. Gleder meg ass :D

Anette 10.01.2018 - 10:33

Det beste med å komme tilbake på jobb var å få spise lønsjen sin i fred, og drikke kaffen mens den ennå var varm! Litt etter litt kommer de sosiale skillsa tilbake, flekkene på klærne blir færre, grorudpalmen i nakken forsvinner og man får farger både på vipper og bryn igjen 😊

Camilla 10.01.2018 - 21:35

Di bryna dine er litt crazy for tida😂

Mari 11.01.2018 - 11:52

Mari: jeg VET det, hahahahahah!


Design laget av Silje Lien Design