hits

Headerbilde

Om å møte mine aller første barndomsforelskelser.

  • 20.01.2018     19:12

Fy fader. Når folk snakker om å ha en rar dag på jobb så har jeg aldri tenkt lenger enn at de har opplevd noe underlig. Jeg for min del fikk hele arsenalet av opplevelser på min vakt i Kulturavdelingen denne uka. Maigad ass, noenganger tenker jeg at min redaktør burde hatt meg i en sæle og med sånn munnlås som de iltre hundene som ikke klarer å styre seg har. Å sende meg på pressekonferanse med 2 av mine aller største barndomshelter, det kunne gått riktig galt om jeg ikke hadde medisinert meg selv med litt med noen søvnløse netter i forkant...

På min jobb som skrivende journalist på Kulturavdelingen i Porsgrunn Dagblad fikk jeg virkelig drømmedagen. Helt på ekte. Jeg ble Line ni komma fem år ved et knips, liksom. BÆM! Satt mentalt tilbake nesten to tiår. Da er det faderimeg ikke enkelt å være objektiv kulturjournalist på oppdrag for byens ærverdige lokalavis, får å si det sånn!

Da jeg var ganske nøyaktig 9,5 år hadde jeg et mål i livet. 
Jeg skulle bli Jannicke Abrahamsen og jeg skulle gifte meg med Jan Erik Fillan.
Jeg hadde ALLE kasettene til Jannicke. Alle ti albumene hennes. Dessuten hadde jeg Jannickes jul, Jannickes beste, Jannicke synger sommerlåter og Jannicke med venner. I tillegg til alle Jannicke-kasettene mine hadde jeg også alle singback-kasettene så jeg kunne synge selv. (I nyere tid vil man kanskje kalle det en karaoke-kassett.) Der kunne Line 9,5 år synge seg hes til låter som «Voksne», «Pappan min har vært i Afrika» og "Julius-sangen". Og «Troll opp av en eske». Det sykeste er at hvis jeg begynner å synge på en av disse sangene nå, så kan jeg ikke bare hele sangens tekst og melodi, men jeg husker også hvilken sang som kom etter. Og etter det igjen. Og jeg husker om den sangen var på A eller B siden av kassetten. Hvis du trodde at min Jannicke kassett-samling stoppet der, så tar du feil. Du skjønner - Jannicke var også fast medlem i Varden/Busk-talentene, en talentgruppe som man etter audition kunne bli plukket ut til. Og Varden/Busk-talentene sang på kjøpesentere, show, tv, åpninger, radio, altså Varden/Busk var helt sinnsykt stort. Jeg hadde selvsagt alle utgivelsene av VB-talentene som Jannicke og Jan Erik var med på.

Jeg kreppet håret og hadde samme sløyfe som Jannicke. Jeg jåla meg opp og lata som jeg var Jannicke og mimet etter alle sangene henne på rommet mitt.

Bildet du ser over til høyre er av Line 9,5 år. Og til venstre, selveste Jannicke. Bildet av meg er tatt på en tid der man ikke hadde sjans til å se bildene før mamma og pappa hadde sendt inn kamerarullen til Kodak Japan Foto og fått bildene fremkalt. Ofte glemte man hva som var på rullen, og mamma og pappa ble ikke så rent lite forbanna når de fant ut at jeg for nesten 25 år siden hadde oppdaget selfie-mode på kameraet. (Som i prinsippet var å snu kameraet mot seg og sjanse på at man klarte å knipse et fint bilde.) Dette bildet er et av millioner som finnes av meg som tok "artistbilder" på pikerommet. Den rosa saken jeg har på meg for å ligne mest mulig på mitt idol er forøvrig mammas gamle rosa krepp-badedrakt. 

Når det gjelder min hang up på Jan Erik Fillan så var det den gangen en minst like stor kjærlighet til han som jeg føler for Torben idag. Jeg vet det høres sykt ut, men den 9,5 år gamle jenta som var så inni granskaugen betatt av gutten med den krøllete luggen at når jeg tenker på det så var det en helt ekte kjærlighetssorg jeg ramlet inn i da jeg plutselig oppdaget dette albumet:

Jeg var så knust. Så hinsides knust.

Mannen jeg trodde jeg kom til å tilbringe resten av livet mitt med i et slott i Porsgrunn. Mannen jeg følte sang sangen "Smil" kun til meg, når jeg hørte på kassetten. Faktisk ble akkurat det sporet med Jan Erik som synger "Smil" helt slitt på kassetten, fordi jeg spolte frem og tilbake for å høre den låta om og om igjen. Jeg tok to kassettspillere foran hverandre, tok teip på hullene på toppen av en gammel kassett så man kunne ta opp ny musikk over den, og trykket på den røde "record"-knappen så jeg kunne ta opp Smil-sangen flere ganger på rad, så den gikk om og om igjen når jeg lå i baksetet på Peugouten-bilen til mamma og pappa på vei til farmor i Kristiansand. Full av spy, riktignok - for jeg ble jo alltid så himla bilsjuk når mamma røyka i bilen.
Men jeg spydde alltid på meg selv med et "Smil" om munnen og med Jan Erik dundrende på kasettspilleren i bilen. 

Det at min Jan Erik Filllan var på coveret sammen med den dama, det ble for mye for Line ni komma fem år.

Jeg ble faktisk så lei meg at jeg begynte å spille depressive sanger på fiolinen min. 

Line ni komma fem år ble altså kjærlighetsskadd for livet, som følge av den vakre jenta som hang over skuldrene til MIN Jan Erik Fillan.

Nuvel, tilbake til intervjuet jeg gjorde denne uken.

Det var med ærefrykt jeg slang blokka i lomma og kameraet rundt halsen. Følelser boblet i kroppen. Tankene raste i meg. Jeg googlet forøvrig Jan Erik i forkant. Åj! Der var den luggen ja. Fremdeles fikk han hjertet mitt til å gjøre et lite hopp. Å google Jannicke er det ikke lenge siden jeg gjorde. Jeg gjorde det for senest noen uker siden, da jeg skulle synge for Maren. Jannicke med "Å-å-å-sheriff", "Voksne" og "Pappan min i Afrika" svikter ALDRI et lite barnehjerte og hennes mammas barndomsminner! Jeg ble sittende å se på bilder av mine to store helter og kjenne meg som Line ni komma fem år igjen. 

Jannicke og Jan Erik blir veldig snart 40 år. De er voksne, slik som meg. Med barn og ektefeller og greier.
Men jeg var så barnestjerne-starstrucked da jeg møtte de at jeg nesten ikke turde å se opp fra journalistblokka mi.

"Fokusèr nå, Line trettifiresnarttrettifemiapril. Fokuser på showet de skal sette opp og la han andre journalisten fra den andre lokalavisa jeg overhodet ikke husker navnet på, slippe til også."

Etterhvert som Jan Erik og Jannicke fortalte om barnestjernelivene sine, så var det som jeg opplevde barndommen min om igjen. Jannicke som fortalte om Varden/Busk-talentene og konsertene på Handelsstevnet og alle autografjegerne som hang utenfor gjerdet, og Jan Erik som fortalte at jentene kom på døra han og på skolen hans for å hilse på han. Jeg var med andre ord ikke alene om å ha disse som barnestjerne-helter, nei. Vi må ha vært tusenvis av jenter som kjempet om oppmerksomheten hans der vi skrek over gjerdet bak Handelstevnet-scenen. "Jan Eriiiiiik, vi eeeelsker deeeeeg!" Jan Erik fortalte om jenter som sendte brev til han. Jeg fniste litt, vel vitende om at jeg selv sendte mintgrønne, parfymerte brev han.

Så skjer det. 

Den andre journalisten spør: 

"-Såå...dere var dere barnestjerner når dere var yngre?" (Han var noe eldre enn meg og ikke fra denne siden av landet, så han var selvsagt unnskyldt for ikke å ha hele kassetsamlingen dems i hyllen når han var ung.)

Så litt underlig stillhet.

Hvorpå JEG tar ordet!
Hva faen! Her sitter jeg på en pressekonferanse, tar all fokus og forteller om Jan Erik og Jannickes liv som satte DYPE spor i Line ni komma fem år. Jeg øste ut av meg alt jeg visste om de, referte til kassetter og album, konserter, signeringer, klær de hadde hatt på seg under den og den konserten... Ja, man kan kanskje trygt si jeg hadde et aldri så lite foredrag om heltene mine for han fra den andre lokalavisa jeg definitivt ikke husker navnet på. 

Jeg kikket ned i blokka mi og skammet meg litt. Svetta litt. Kleint. 

Jan Erik bryter stillheten og forteller at han spilte inn plater med søsteren sin også. Plutselig innsèr jeg at jeg faktisk ikke har stålkontroll på barndommen til Jan Erik alikevell. "Søsteren din?" spør jeg. "Ja", svarer Jan Erik. "Hva heter hun?" spør jeg. "Vibeke", svarer Jan Erik.

Jeg slutter å skrive på journalistblokka mi og den blå pennen med i hjeltygd kork på baksiden. Forøvrig ikke jeg som har tygd den i stykker. Jeg har stjålet pennen fra han på Sporten før jeg dro fra kontoret.

Det koker i huet mitt.

"Vibeke" sier jeg lavt å nikker. "Vibeke."

 

"Vibeke ja", mumler jeg for fjerde gang og prøver å skjule gleden. "Søsteren din", gjentar jeg og skriver SØSTERA HANS! Med store bokstaver på blokka. 

Plutselig var det som om alle brikker i livet mitt falt på plass. 

------kunstpause------

Hele livet mitt passerte i revy der jeg trasket ut av Ælvespeilet der pressekonferansen hadde vært. Alle de søvnløse nettene med i hjelrevne Jan Erik-plakater. Alle de gangene jeg tørket tårer med et håndklede og lovet meg selv at det skulle bli aller siste gangen jeg hørte på "Smil" og "Sensasjon" på Varden/Busk-kassettene mine. En mørketid i mitt 9,5 år gamle liv.

Tiden gikk.

Og opp på veggen kom The Boys-gutta Arnar og Runar.

 

Og deretter ble disse to skjarmtrolla byttet ut med noe litt eldre og mer moderne:

...og disse gutta igjen ble byttet ut med min neste forelskelse - Tony Sjøgren fra "Rederiet". 

 

Jan Erik - det har vært mange menn på veggen (!) min på pikerommet på Stathelle, men du var min første, store kjærlighet.
...og Jannicke, du var min heltinne, mitt idol og min inspirasjon. Jeg spilte inn kassetter på jenterommet (som kun min farmor kjøpte) og jeg tok mot til meg å søkte på rolle i Annie noen år etter deg, og det ble faktisk opptakten til mitt noe rampelys-søkende liv. Sånn sett kan man si at dere begge var min barndom.

Herreguuuuuuuuud som jeg gleder meg til dere skal stå på scenen sammen i april, jeg skal fasen stå på fremste rad! Og at dere har med dere hun gærne Lena Barth Aarstad er så gøy, det blir virkelig tidenes mimreaften for undertegnede!

Jeg prøvde så godt som det var mulig å være objektiv da jeg tok en prat med dere på pressekonferansen.
Men jeg TROOOOR det lyser litt igjennom her at jeg er stor fan av dere. Har vært og er ennå. 

Gleder meg til showet deres!

/Line Victoria, trettifireblirtrettifemiapril.

Fy søren for et skrivetalent du har, Line. Eneste bloggen jeg følger og leser ALT på. Sitter ofte og ler så tårene spruter., og gubben lurer på om jeg har klikka...

Stå på videre!!

Hanne

Hanne G Haugen 20.01.2018 - 20:11

Hanne G Haugen:
Så fantastisk herlig skrevet! TUSEN hjertlig takk, Hanne!!!
Hahahaha! Åååh jeg ler og ler😂 Dette ble et fint mimreinnlegg. Husker godt vi skulle svømme på ungdomsskolen.(måtte gå fra barneskolen) Da så vi alltid Fillan i storefri. Alle jentene hylte😄

Kristine 20.01.2018 - 20:32

Kristine: Hahahah!!!! Herlig!!! Skal innrømme at jeg hadde lyst til å hyle litt på han bår jeg møtte han også, men det hadde ikke tatt seg ut...! (Han var fremdeles veldig kjekk!)
Mimre mimre.. har ikke noe forhold til Jan Erik. Jannicke derimot - altså - jeg rammet inn autografen hennes og insisterte på at mor og far skulle ha den på veggen i stua. De sa dessverre nei til det, men den hang på rommet mitt i MANGE år! Er like gammel som deg, så vi har vokst opp med mye av det samme, selv om Jannicke antakeligvis ikke var like stor i Oslo som i Telemark. Hadde noen venninner med mor fra Skien, så det var nok derfor vi også ble introdusert for Jannicke :) Heltinnen!!

Oslojente 20.01.2018 - 20:57

Oslojente: Jeg vet!! Autografblokk er såå fett!! ÅÅ, jeg savner den tiden!!
Steike.gullegodt innlegg.

Skriver så levende.og jeg er for trøtt til å kommentere noe fornuftig,men måtte komme med noe i og med jeg gulpa om litt barnefri igår.tusen takk

Elin 21.01.2018 - 00:19

Elin: Hahahha, ja - det var du som vippa meg over...!
"Herreguuuuuuuuud som jeg gleder meg til dere skal stå på scenen sammen i april, jeg skal fasen stå på fremste rad!" For å unngå at avkommet deres,blir husket som dattera til hu derre...Tror jeg det er best at, Torben sørger for og ha deg i bånd.Ellers kan jo dette bli pinlig.

Men artig lesning.Men neste gang,tror jeg du skal ta med en dikatfon i stedet

Phantomblue 21.01.2018 - 09:51

Phantomblue: jeg er jo blodfan! Hvis ikke jeg husker helt feil så stod min egen mor å skrek på Tom Jones engang på 90-tallet. Og beach boys-konserten i Skien, da var jeg i badeparken. Alene.
ÅÅÅÅÅ barndomsminner! Synger ofte på "en liten karamell" fremdeles jeg, den synes jeg var helt fantastisk :-)

Måtte høre på hele sangen nå, og melodien er fin, teksten er jo litt spesiell synes jeg, nå som jeg er voksen, men som barn hadde nok jeg også lovet å rydde rom og aldri mere vært dum for litt snop :-D

Bo 21.01.2018 - 14:53

Så morsomt å lese dette, minnene bare strømmer på! Jeg var en av Varden/Busk-talentene i tre år sammen med Jannicke og Jan Erik. Ble riktignok aldri så populær som dem, da 😂 Men artig var det!

Mimre mimre 22.01.2018 - 10:00

Hei Line

Jeg er født og oppvokst på Vessia i Porsgrunn... Ca 50 meter fra Varden/Busk studio.... Trodde ingen var galere enn meg og venninnene mine, men tror kanskje du slår oss😂😂😂😂😂 Vi lå i buskene på utsiden der og jeg vet ikke hvor mange ganger både Terje Welle og Sputnik var ute og jaget oss vekk.

Har fryst på meg både en og to forkjølelser der ja.......

Nesten så jeg fortjener gratisbilletter til det showet! Jeg joiner deg iallefall på første rad med kreppa hår

Mari 22.01.2018 - 19:00

Haha, det du skriver her høres ut som min barndom også! Vi bestilte billetter til showet i dag og gleder oss!!

Therese 02.04.2018 - 20:17



Design laget av Silje Lien Design