hits

Headerbilde

💩 Ei lita historie fra gamle dager - Russ 2002 (OBS: Kan virke opprørende på ømfintlige mager)

  • 13.05.2018     09:58

Russetiden. Kjære akk og vene, det er mange år siden.

Jeg var Russ 2002, med andre ord var jeg russ når dagens ungdom gikk i bleier og sa «BAAH» til alt. Ikke så ulikt dagens russ egentlig, bortsett fra russedressene er så trange at det knapt er plass til bleie lenger og istedefor å si «BAH» til alt så sier de «tæsje, spchpaa og hukke». 

Jeg vet at jeg gledet meg over evne til denne tiden, og var i fyr og flamme da jeg kunne ta på meg den altfor store, røde snekkerbuksa med frynsete bokstaver som ikke ville sitte godt nok fordi jeg var for rask med strykejernet. På russelua mi stod det Høyre-Vimsa, fordi jeg var i Telemark Unge Høyre (jeg SA det var lenge siden) og jeg var et skikkelig vimsehue.

Jeg ladet opp med sanger som «I wanna fuck you in the ass» og «Blow my wistle, bitch", som seg hør og bør for en jomfruelig (ehh.. fail) russ på 19 år. Bilen var en Citroen med høyt tak som vi kjøpte for 9000 kroner av kontordama på kjøreskolen vi alle hadde tatt førerkort året i forkant. Citroengen ble malt med signalrød bengalakk som kostet oss en formue, og etter å ha røsket ut seter og omplassert disse til en lounge for 6 pers (og 3 plasser foran), ble det lagt et brukbart gulv av flott eikeparkett som en av oss hadde fått billig av kjæresten. Da alt stod ferdig oppdaget vi at vi manglet lyd, så vi brukte en tusenlapp på en basskasse vi plasserte under settet. Derretter ble det rosa plysj, hønsenetting og nakne barbier og Kens hengende rundt. Vi fikk også tak i mannefrisørhoder fra en søpledunk uutenfor som ble hengt opp som «trofeer» på veggen i bilen. Så manglet bare navnet på bilen.

HORE PÅ SPORET! 

Vi var ni jenter. 8 fra dramaklassen og ei fra musikklassen. Klare for å erobre verden. 

Første natten i russetiden og «Hore på sporet» stod parkert halvtrygt i svingen der jeg bodde. Jeg bodde nemlig lengst unna, og hadde som jobb å plukke opp alle jentene på vei til skolen.Den natten ringer Børni (naboen) på hustelefonen (jepp, det er SÅ lenge siden jeg var russ!) og kunne informere om at han hadde sett noen romstere rundt i russebilen vår midt i natten. Jeg skreik til. Ikke FAEN om noen skulle ødelegge russetiden ved å ramponere «Horebilen» vår, og jeg la selvsagt skylda sporentreks på blårussen på Brekkeby VGS, den jævla drittskolen med økonomi, administrasjon og han kjekke med sideskill og lugg til nesten haka. 

Jeg vekte hele huset og pappa løp ned gata natterstid med, hold deg fast, en ØKS! Verdens mest sindige sørlending med ei ØKS i handa, faktisk.. Mamma ringte politiet og de sa at vi ikke trengte å være bekymret. Mamma svarte forøvrig politiet at det ikke var Horebilen til dattera (!!) hun var bekymret for, men det faktum at hennes rasende ektemann var på vei ned i svingen med en øks med avbrutt nattesøvn.

Vel, tjuvraddene var borte da vi ankom. Og etter en rask gjennomgang manglet basskassa vår. Vi gikk slukøret tilbake til huset og la oss til å sove.

Man skulle kanskje tro at historien endte der. Men neida. Nå kommer det sære.

Trøtt som ei strømpe loffet jeg ned til Horebilen tidlig om morgenen for å sette av halvannen times reisevei for å plukke opp resten av jentene. Horebilen stod der å skinte rødt i morgensola og var allerede blitt gloheit innvendig. Jeg putret oppover veien, over brua og første stopp var Eidanger for å plukke opp Aina, min beste venninne. (Både da og fremdeles, forøvrig. Hvertfall ble vennskapet vårt betydlig forsterket etter det jeg skal fortelle)

Vi satt i bilen og jeg fortalte hva som hadde skjedd i løpet av natten. Vi syns det var utrolig ekkelt at noen hadde vært inni bilen vår og romstert, det var et brudd på privatlivets fred og vår atmosfære kom vi frem til. Vi var sinte som lemmen og fyrte hverandre opp. «Hvem?» «Hvorfor?» og «Fii faan», var vel de ordene vi brukte mest i løpet av kjøreturen.

Jeg svinger ut på E18 og vi lukker vinduene for å slippe at det blafrer så når vi etter laaaaang tid nærmer oss 60-70 km i timen med doningen som egentlig går raskest i fritt fall fra et stup.

Aina ser på meg fra det borteste passasjersetet. (Det var tre seter foran) Hun åpner vinduet forsiktig. Trekker nærmere vinduet. Skuler på meg. Stillhet.

«-Du Line??»

-«Ja?»

"-Har du bæsja på deg?»

Jeg ser på henne mens jeg har det andre øyet på E18 der jeg omsider er i ferd med å bikke 70 km etter å ha brukt litt over 1,5 minutt på å komme meg opp i hastighet med Horebilen.

«Eh..nei..?»

Jeg ble plutselig redd for om jeg hadde soilet med selv i løpet av den høye diskusjonen de siste minuttene. Men nei, jeg hadde ikke bæsjet på meg, nei.

«-Det lukter bæsj her.» konkluderer Aina. 

Aina snur seg og ser gjennom gitteret som skiller de fremre setene og titter inn i den store kassedelen bak. Hun snur seg tilbake og lager et ansiktsutrykk jeg ikke har sett på henne siden jeg viste henne bilde av en fyr jeg ville hun skulle date noen måneder tidligere. Et ansiktsutrykk av skuffelse, opprørhet og grensen til sinne. 

«-Ehh.. jeg tror du må stoppe.» sier Aina. 

«-Jeg kan ikke stoppe her, vi er på E18 og...»

"-STOPP DEN JÆVLA BILEN", skriker Aina med redsel i stemmen. 

Nødblink på, gire ned, bremse, kjøre inn til siden. 

Jeg ser på Aina og hun ser på meg. En vond stillhet, og det eneste jeg hører er blinklyslyden fra nødblinken som tikker. Jeg ser blodårene i panna til Aina pulsere i takt med nødblinken.

Vi går begge ut av bilen og jeg følger henne bak bilen. Bilen, som har to store dører bak som et slags dobbelt kjøleskap, står bare å venter på å bli åpnet. Jeg åpner og begge dørene blir slått ut på vidt gap. Vi står der, to jenter på E18 og får fullstendig overblikk når dagslyset feier over den lekre parketten vi har brukt mange, mange timer på å legge på gulvet. Og midt der på «dansegulvet» ser vi det... Vi har sett det begge før, men aldri på en slik plass. Det virker helt underlig, og nesten litt utenomjordisk ut. Vi står der bare og ser på den. 

En diger menneskebæsj midt på parketten. 

En bæsj man ser at man MÅ ha måttet bruke dopapir på etterpå, fordi den har en sånn spiss i den ene enden som viser at bæsjen bare falt ned fra noens slappe rumpehull.

FYYY FAEN.

«-Noen har DRITI på parketten vår!!!»
Aina skriker. Jeg skriker. Trailere passerer oss mens vi skriker i blåsten av asfaltstøv og bæsjepartikler som sprer seg ut av den gloheite horebilen. Og så begynner vi faktisk å gråte. Salte tårer over at noen kan være så slemme at de regelrett BÆSJER på den fine parketten vår inne i russebilen vår som vi har brukt 9000 kroner på. Akkurat på den plassen i bilen vi hadde planlagt å legge soveposene våre når vi skulle sove av oss russerusen etter festligheter i Lundedalen eller på Olavsberget. FY faen. 

«-Den må ut, og den må ut NÅ.» proklamerer Aina, og ser seg rundt etter noe som kan brukes. Hun tar rollen som en slags hærfører som beordrer krig. Mot menneskelig avføring.

«-Burde vi ikke tatt vare på den, sånn DNA-messig i åstedsgranskning og etterforskning?» spør jeg og ser for meg at jeg putter en stor bæsj i en pose og må levere den inn på politistasjonen. Og jeg tenkte hvordan jeg skulle klare å oppbevare den bæsjen frem til jeg hadde fritime klokken 13.10 senere den dagen. Det er faen meg over FEM timer med en fremmed menneskebæsj i ranselen, det. Jeg bare sier det!

Vi besluttet å etterlate restene av tjuvraddene på den veiskulderen på E18. Aina fisket frem en av de fine plysjputene noen av jentene hadde brukt vinteren på å sy til Horebilen, la puta oppå og drooooo bæsjen langs parketten og ut dørene bak. Både puta og bæsjen ble liggende på utsiden av bilen. Dette etterlot seg selvsagt, etter å ha ligget å smeltet litt i en glohet varebil den morgenen, en fin brun stripe som vitnet om Ainas krig mot Bruno.

Vi lukket døra og så på hverandre. Vi ble enige om veien videre. Russetiden ble plutselig gravavorlig for oss, og det var her hemmelighetene ble forseglet over en dæsj med bæsj og en rosa plysjpute i veikanten, og en brun signatur på parketten i Horebilen. 

«-Det her snakker vi aldri om igjen».

Supporterfrue som var russ i gamle dager er på facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

Jeg gikk to år under deg og husker at du var terrorsjef! Stemmer ikke det? Og så husker jeg at det satt en rekke førstiser utafor gymsalen. Plutselig går et av vinduene opp, og du heller en svær bøtte med vann ut. Den traff ingen tror jeg, men etter det var jeg redd for å bli rammet av noen av dine påfunn 😂

Anette 13.05.2018 - 16:04

Anette: det stemmer det! Var Terrorsjef, ja:-) Sammen med Håvard sa, som satt (sitter) i rullestol... vi var livsfarlige sammen! Hahah! Huff, håper jeg ikke var slem med noen da! (?)
Hørtes ut som vedkommende kjente deg/dere. Og gjorde det for hevn.

En ting å bryte seg inn å stjele bass høytaleren.Men å ta seg tid til å låre kabel,tyder på personlige motiver.

Phantomblue 13.05.2018 - 23:33

Phantomblue: hahahahahah!!!!!!!!
Regner med det er lov å le i ettertid, men fy så surt det måtte ha vært der og da! :p

Doc&Dask 14.05.2018 - 09:53

Hahaha! Jeg ler så jeg griner! Ser det SÅ for meg! Hahahaha!

Cecilie 14.05.2018 - 21:37

«-Noen har DRITI på parketten vår!!!» hahahahahaha!!! :-D

Thomas 28.05.2018 - 15:25



Design laget av Silje Lien Design