hits

Headerbilde

"Livet er komplett! Vi er så lykkelige!"

  • 15.06.2018     13:25

Jeg var faktisk ikke lar over at barnehagestart var et så følelsesmessig ladd tema for meg. Jeg har tenkt mye på det denne uken, også litt fordi jeg har vært på mitt aller første foreldremøte - EVER. 

Faktisk satt jeg litt i bilen før jeg gikk inn portene på barnehagen. Jeg trakk pusten dypt og visste at fra og med august kom noen "fremmede" til å ha ansvaret for diktatoren, og det ble noen andres oppgave å veilede, støtte, trøste, glede og underholde store deler av hennes våkne tid. Jeg følte vel nesten at jeg snart kunne føle meg litt mer Line igjen, og ikke bare mamma. For det er ikke til å skyve under en stol at de siste 15 månedene har vært en sjokkerende opplevelse for meg. Og er fremdeles!

Sjokkerende fordi jeg ble så overrasket over at det å få barn plutselig ble så altoppslukende! At ingenting kan planlegges og at du selv forfaller litt mentalt, fysisk og verbalt (!) idèt du må dele tiden din med noen andre som regnes å være det viktigste. For jeg har jo vært åpen om mine første måneder som mamma, at alt ikke var så jævla rosenrødt som man leser på noens instagram. At "livet og lykken plutselig er komplett", har jeg lest at folk sammenligner det med. Jeg klarer verken å være enig eller uenig. Men jeg kan hvertfall signère på at vi alle er forskjellige, og vi alle har forskjellge oppfatninger av det å bli foreldre. For min del handlet det om å overleve sjokket de første ukene. Og det tok ikke lang tid før jeg begynte å savne rutinene både trening, jobb og sosialisering gav meg før jeg fikk barn. Nå bare stod jeg der, i min egen lille verden som jeg følte ingen andre forsto seg på - for alle rundt meg var jo så jævla lykkelige, med sine flate mager, strøkne hus og velstelte negler der de trillet rundt på ungen sin og fortalte at dette var livets største happening og en magisk permisjonsperiode man bare skulle nyte. 

Jeg kan i hvertfall være ærlig. Og snakker kun av min egen erfaring. Jeg sier ikke at jeg er normal og alle perfekte mammaer er unormale. Jeg sier bare at det oppleves som vanskelig å ikke klare å sammenligne meg med alle glansbildene sosiale emdier byr på i mammarollen. Jeg syns det var (og fremdeles er) et ork med barn! Ikke fordi vi sover dårlig eller har et barn som plages med noe - men fordi huet mitt sier fremdeles etter 15 måneder at "dette er ei boble, en drøm og du våkner snart fra den". Jeg føler meg litt hypnotisert, hvis du skjønner? Det føltes de første månedene som om noen hadde trykket på den knappen på fjernkontrollen som gjør at man hopper over en episode eller flere - og ramler rett inn i en episode der livet har gått videre, men du ikke har hengt med på alt som har skjedd. At du har lyst til å spole tilbake for å se hva det var du gikk glipp av, men må bare ta til takke med å følge bedre med for å hente deg inn litt!  Det er beste måten å forklare at man har fått barn på for min del. Selv etter 15 måneder syns jeg det er helt sykt å kalle meg selv mamma og skrive under på papirer for foresatte for Maren. Jeg føler fremdeles at det er en unge jeg har stjålet fra sykehuset, akkurat som når jeg satte henne inn i bilen for første gang når vi skulle hjem etter tre dager på barsel.

Når det er sagt, så er jeg relativt fornøyd med utfallet foreløpig da! Hahaha, hun er jo superkid`en min - men jeg vet til dags dato ikke om det er gener og arv som har gjort henne slik, eller om jeg har undervurdert mine egenskaper som mamma de 15 månedene. I dag tok vi henne med til barnehagen hun skal starte i for å møte lekekameratene sine for fremtiden. Jeg har aldri vært i tvil på om tiden er inne for Maren å begynne i barnehagen, og ble vel ikke veldig overrasket da hun sprang bort til den minste avdelingen og begynte med en eneste gang å "kommunisere" og søke oppmerksomhet fra de andre barna. Verken Torben eller jeg var noe interessant for henne etter at vi slapp henne "løs", hun enset i grunn ikke oss i all leken. Så selv om mor sjæl ikke har vært trygg i mammarollen sin hele tiden, så har hvertfall dattera utviklet seg til å bli et sosialt og trygt lite vesen som søker sparringspartnere i lek og ikke tviholder i skjørtekantene våre, og det var utrolig deilig å se. (Edit: Rett skal være rett, det er ikke negativt om kidden henger i skjørtekantene våre, det er verken unormalt eller dumt. Men hun er som sagt en veldig trygg og glad unge, og det ville derfor vært UNDERLIG om hun plutselig søkte til buksebeina eller skjørtekanten vår nå, siden det tilhører ytterst sjeldenhetene...! Bare til info så ingen med buksebein-påheng føler seg støtt av at jeg syns det er flott at hun er såpass egenrådig at hun ikke gjør det. Og noenganger kan jeg faktisk savne å ha en kid som løper til mamma så jeg kan få anledning til å trøste litt... Men hun er ikke en sånn type kid liksom. Men alt kan snu, haha!)
Veldig fint å se var også de flotte menneskene som jobbet der! Et øye til hvert eneste barn, ofte bærende på noen som trengte litt ekstra oppmerksomhet fra en voksen - og ikke minst med på både lek i sandkassa og dans foran høyttaleren. Jeg har alltid tenkt at de som jobber i barnehage har det som et kall, og ikke som en helt vanlig jobb. Og jeg tuller ikke når jeg sier at Maren antageligvis har det mye bedre med dedikerte (og utdannende) voksne i barnehage og lek med jevngamle dagen lang, samtidig som hun har en mamma som rekker å savne lillediktatoren i løpet av dagen. Jeg føler jeg snart får to av de beste verdener som gjør meg til et fullverdig menneske - et god arbeidsdag på dagtid og en dedikert mamma etter arbeidstid. :-)

...og nå skal jeg også være nøye på å si at jeg aldri heller kan se for meg å IKKE være mammaen til Maren resten av mitt liv! Jeg elsker den lille personen så høyt at det gjør vondt i margen min, og jeg ville ikke byttet henne ut med et barnefritt liv - bare så det er sagt! Men jeg skulle ønske jeg var litt mer forberedt, eller tilogmed yngre! At jeg ikke hadde opparbeidet meg et så egosentrisk liv der alt dreide seg om meg og mitt dagen lang, hvis dere forstår. For da ville overgangene vært mer glidene, føler jeg. 

Etter at diktatoren fikk utfolde seg i barnehagen en times tid skulle barna spise og vi satte nesa hjemover. Maren kubber i 12-tiden, og da er det veldig greit å ha en seng tilgjengelig. Det sovedyret der ass, vi stiller klokka etter henne liksom. 

...og jaggu, 12.01 er bildet tatt, og M har latt Jon Blund ta over. Jeg har forøvrig ikke vane for å sette sløyfe i håret hennes, men noen ganger gjør jeg det så jeg slipper å få spørsmål om hun er en gutt eller jente...! Idag var det riktignok jeg som har kledd på henne, men når Torben har ansvaret har hun (Liverpool) fotballtrøye og shorts og caps, og da er det forståelig nok litt vanskelig å se at det egentlig er ei snuppe under pøbel-capsen..! 

...Og hey, nå begynner håret hennes å vokse i rekordfart! Det er ikke etter Husby-slekta, for å si det sånn!

Jeg lover å blogge oftere enn jeg har gjort denne uken, men som dere skjønner har det vært litt av noen milepæler for både mor og barn... tror jeg bare trengte litt tid på å fordøye alle følelsene også!

Supporterfrue - og (en litt dårligere mamma enn insta-mammaene, men sykt mye ærligere) mamma, Line Victoria. 

Jeg slår et slag for at mammalykken er komplett for min del når det er barnehagestart! HER kan du følge meg på instagrammen min! ;-) 

Hei! Jeg har alltid digger bloggen din. Men pass litt på hva du skriver innimellom. Alle barn er forskjellige, min sønn på snart 18 mnd startet i bhg som 1 åring og vil helst stå i skjørtene på mamma.. husk at dette ikke er negativt!

Hanne 15.06.2018 - 16:49

Hanne: det var ikke sånn jeg mente og beklager formuleringen min! Det er bare en måte å formulere på, og det kom kanskje litt skeivt ut..! Skal endre det selvsagt! For ikke meningen å si at det er negativt!
Hanne: Nå har jeg endret så det ikke skal være noen tvil om hva jeg mente :-)
Kjenner meg SÅ igjen i det du skriver! Når barnet/barna er i bhg, så får man litt tid til å få tankene på plass igjen. Jeg klarte heller ikke helt å forstå at jeg hadde blitt to-barnsmamma, men når minsten hadde begynt i bhg så fikk jeg liksom "sotert" tankene mine. Var som å få lagt på de siste brikkene i puslespillet. Jeg klarte å ta inn over meg det faktum at ett barn + ett barn = to barn:)

Så kos deg med bhg-start<3

Jeanette 15.06.2018 - 18:11

Barnehage start er en postiv overgang både for barn og foreldre! Bra for barnet og treffe andre barn og voksne, ikke bare det trøtte trynet mitt. For min del har den siste delen av permisjonen (ulønnet) ikke vært komplett lykke, men ensom siden jeg ikke kjenner andre som er hjemme på dagtid. Gleder meg til å begynne på jobb igjen! 🙌🏻

Janne 15.06.2018 - 23:11

Du skriver akkurat det jeg tenker! Vi besøkte barnehagen forrige uke og han skjønte ikke hvorfor vi måtte dra igjen når han hadde det så gøy! Gleder meg til barnehagestart og jobb på dagtid for a mor :-)

Anette 18.06.2018 - 08:54

Anette: Hahaha, ja - akkurat sånn føltes det! "Kan vi ikke la henne bare være her litt da, en til eller fra, hva gjør vel det?" Hahahah!
PÅ kornet! Spot on. Tusen takk!

Tori 18.06.2018 - 11:34

Takk for at du deler disse tankene Du setter ord på følelsene mine mye bedre enn jeg klarer selv, og det er så godt å kjenne at jeg ikke er alene om at det ikke bare er lett å plutselig være mamma. Lov at du aldri slutter å skrive 😉

B 21.06.2018 - 18:48



Design laget av Silje Lien Design