hits

"Livet er komplett! Vi er s lykkelige!"

Jeg var faktisk ikke lar over at barnehagestart var et s flelsesmessig ladd tema for meg. Jeg har tenkt mye p det denne uken, ogs litt fordi jeg har vrt p mitt aller frste foreldremte - EVER. 

Faktisk satt jeg litt i bilen fr jeg gikk inn portene p barnehagen. Jeg trakk pusten dypt og visste at fra og med august kom noen "fremmede" til ha ansvaret for diktatoren, og det ble noen andres oppgave veilede, sttte, trste, glede og underholde store deler av hennes vkne tid. Jeg flte vel nesten at jeg snart kunne fle meg litt mer Line igjen, og ikke bare mamma. For det er ikke til skyve under en stol at de siste 15 mnedene har vrt en sjokkerende opplevelse for meg. Og er fremdeles!

Sjokkerende fordi jeg ble s overrasket over at det f barn plutselig ble s altoppslukende! At ingenting kan planlegges og at du selv forfaller litt mentalt, fysisk og verbalt (!) idt du m dele tiden din med noen andre som regnes vre det viktigste. For jeg har jo vrt pen om mine frste mneder som mamma, at alt ikke var s jvla rosenrdt som man leser p noens instagram. At "livet og lykken plutselig er komplett", har jeg lest at folk sammenligner det med. Jeg klarer verken vre enig eller uenig. Men jeg kan hvertfall signre p at vi alle er forskjellige, og vi alle har forskjellge oppfatninger av det bli foreldre. For min del handlet det om overleve sjokket de frste ukene. Og det tok ikke lang tid fr jeg begynte savne rutinene bde trening, jobb og sosialisering gav meg fr jeg fikk barn. N bare stod jeg der, i min egen lille verden som jeg flte ingen andre forsto seg p - for alle rundt meg var jo s jvla lykkelige, med sine flate mager, strkne hus og velstelte negler der de trillet rundt p ungen sin og fortalte at dette var livets strste happening og en magisk permisjonsperiode man bare skulle nyte. 

Jeg kan i hvertfall vre rlig. Og snakker kun av min egen erfaring. Jeg sier ikke at jeg er normal og alle perfekte mammaer er unormale. Jeg sier bare at det oppleves som vanskelig ikke klare sammenligne meg med alle glansbildene sosiale emdier byr p i mammarollen. Jeg syns det var (og fremdeles er) et ork med barn! Ikke fordi vi sover drlig eller har et barn som plages med noe - men fordi huet mitt sier fremdeles etter 15 mneder at "dette er ei boble, en drm og du vkner snart fra den". Jeg fler meg litt hypnotisert, hvis du skjnner? Det fltes de frste mnedene som om noen hadde trykket p den knappen p fjernkontrollen som gjr at man hopper over en episode eller flere - og ramler rett inn i en episode der livet har gtt videre, men du ikke har hengt med p alt som har skjedd. At du har lyst til spole tilbake for se hva det var du gikk glipp av, men m bare ta til takke med flge bedre med for hente deg inn litt!  Det er beste mten forklare at man har ftt barn p for min del. Selv etter 15 mneder syns jeg det er helt sykt kalle meg selv mamma og skrive under p papirer for foresatte for Maren. Jeg fler fremdeles at det er en unge jeg har stjlet fra sykehuset, akkurat som nr jeg satte henne inn i bilen for frste gang nr vi skulle hjem etter tre dager p barsel.

Nr det er sagt, s er jeg relativt fornyd med utfallet forelpig da! Hahaha, hun er jo superkid`en min - men jeg vet til dags dato ikke om det er gener og arv som har gjort henne slik, eller om jeg har undervurdert mine egenskaper som mamma de 15 mnedene. I dag tok vi henne med til barnehagen hun skal starte i for mte lekekameratene sine for fremtiden. Jeg har aldri vrt i tvil p om tiden er inne for Maren begynne i barnehagen, og ble vel ikke veldig overrasket da hun sprang bort til den minste avdelingen og begynte med en eneste gang "kommunisere" og ske oppmerksomhet fra de andre barna. Verken Torben eller jeg var noe interessant for henne etter at vi slapp henne "ls", hun enset i grunn ikke oss i all leken. S selv om mor sjl ikke har vrt trygg i mammarollen sin hele tiden, s har hvertfall dattera utviklet seg til bli et sosialt og trygt lite vesen som sker sparringspartnere i lek og ikke tviholder i skjrtekantene vre, og det var utrolig deilig se. (Edit: Rett skal vre rett, det er ikke negativt om kidden henger i skjrtekantene vre, det er verken unormalt eller dumt. Men hun er som sagt en veldig trygg og glad unge, og det ville derfor vrt UNDERLIG om hun plutselig skte til buksebeina eller skjrtekanten vr n, siden det tilhrer ytterst sjeldenhetene...! Bare til info s ingen med buksebein-pheng fler seg sttt av at jeg syns det er flott at hun er spass egenrdig at hun ikke gjr det. Og noenganger kan jeg faktisk savne ha en kid som lper til mamma s jeg kan f anledning til trste litt... Men hun er ikke en snn type kid liksom. Men alt kan snu, haha!)
Veldig fint se var ogs de flotte menneskene som jobbet der! Et ye til hvert eneste barn, ofte brende p noen som trengte litt ekstra oppmerksomhet fra en voksen - og ikke minst med p bde lek i sandkassa og dans foran hyttaleren. Jeg har alltid tenkt at de som jobber i barnehage har det som et kall, og ikke som en helt vanlig jobb. Og jeg tuller ikke nr jeg sier at Maren antageligvis har det mye bedre med dedikerte (og utdannende) voksne i barnehage og lek med jevngamle dagen lang, samtidig som hun har en mamma som rekker savne lillediktatoren i lpet av dagen. Jeg fler jeg snart fr to av de beste verdener som gjr meg til et fullverdig menneske - et god arbeidsdag p dagtid og en dedikert mamma etter arbeidstid. :-)

...og n skal jeg ogs vre nye p  si at jeg aldri heller kan se for meg IKKE vre mammaen til Maren resten av mitt liv! Jeg elsker den lille personen s hyt at det gjr vondt i margen min, og jeg ville ikke byttet henne ut med et barnefritt liv - bare s det er sagt! Men jeg skulle nske jeg var litt mer forberedt, eller tilogmed yngre! At jeg ikke hadde opparbeidet meg et s egosentrisk liv der alt dreide seg om meg og mitt dagen lang, hvis dere forstr. For da ville overgangene vrt mer glidene, fler jeg. 

Etter at diktatoren fikk utfolde seg i barnehagen en times tid skulle barna spise og vi satte nesa hjemover. Maren kubber i 12-tiden, og da er det veldig greit ha en seng tilgjengelig. Det sovedyret der ass, vi stiller klokka etter henne liksom. 

...og jaggu, 12.01 er bildet tatt, og M har latt Jon Blund ta over. Jeg har forvrig ikke vane for sette slyfe i hret hennes, men noen ganger gjr jeg det s jeg slipper f sprsml om hun er en gutt eller jente...! Idag var det riktignok jeg som har kledd p henne, men nr Torben har ansvaret har hun (Liverpool) fotballtrye og shorts og caps, og da er det forstelig nok litt vanskelig se at det egentlig er ei snuppe under pbel-capsen..! 

...Og hey, n begynner hret hennes vokse i rekordfart! Det er ikke etter Husby-slekta, for si det snn!

Jeg lover blogge oftere enn jeg har gjort denne uken, men som dere skjnner har det vrt litt av noen milepler for bde mor og barn... tror jeg bare trengte litt tid p fordye alle flelsene ogs!

Supporterfrue - og (en litt drligere mamma enn insta-mammaene, men sykt mye rligere) mamma, Line Victoria. 

Jeg slr et slag for at mammalykken er komplett for min del nr det er barnehagestart! HER kan du flge meg p instagrammen min! ;-) 

9 kommentarer

Hei! Jeg har alltid digger bloggen din. Men pass litt p hva du skriver innimellom. Alle barn er forskjellige, min snn p snart 18 mnd startet i bhg som 1 ring og vil helst st i skjrtene p mamma.. husk at dette ikke er negativt!

Hanne: det var ikke snn jeg mente og beklager formuleringen min! Det er bare en mte formulere p, og det kom kanskje litt skeivt ut..! Skal endre det selvsagt! For ikke meningen si at det er negativt!

Hanne: N har jeg endret s det ikke skal vre noen tvil om hva jeg mente :-)

Kjenner meg S igjen i det du skriver! Nr barnet/barna er i bhg, s fr man litt tid til f tankene p plass igjen. Jeg klarte heller ikke helt forst at jeg hadde blitt to-barnsmamma, men nr minsten hadde begynt i bhg s fikk jeg liksom "sotert" tankene mine. Var som f lagt p de siste brikkene i puslespillet. Jeg klarte ta inn over meg det faktum at ett barn + ett barn = to barn:)

S kos deg med bhg-start<3

Barnehage start er en postiv overgang bde for barn og foreldre! Bra for barnet og treffe andre barn og voksne, ikke bare det trtte trynet mitt. For min del har den siste delen av permisjonen (ulnnet) ikke vrt komplett lykke, men ensom siden jeg ikke kjenner andre som er hjemme p dagtid. Gleder meg til begynne p jobb igjen! 🙌🏻

Du skriver akkurat det jeg tenker! Vi beskte barnehagen forrige uke og han skjnte ikke hvorfor vi mtte dra igjen nr han hadde det s gy! Gleder meg til barnehagestart og jobb p dagtid for a mor :-)

Anette: Hahaha, ja - akkurat snn fltes det! "Kan vi ikke la henne bare vre her litt da, en til eller fra, hva gjr vel det?" Hahahah!

P kornet! Spot on. Tusen takk!

Takk for at du deler disse tankene Du setter ord p flelsene mine mye bedre enn jeg klarer selv, og det er s godt kjenne at jeg ikke er alene om at det ikke bare er lett plutselig vre mamma. Lov at du aldri slutter skrive 😉

Skriv en ny kommentar



Blogglisten