hits

Skjr i sjen for familien Husby-Srensen.

Herregud. Herr og Fru Husby-Srensen slipper liksom ikke unna ferieuflaksen i r heller. Jeg skal forske fatte meg i korthet, selv om det er vanskelig. Men jeg syns det er p sin plass vie dramatikken noen ord.

Torsdag morgen bestemte vi oss for ei litta tur ut p fjorden med bten. Vr elskede bt som vi har hatt over 200 dgn i siden vi kjpte den for f r siden, men som dessverre har mttet vike for litt andre ferieplaner i r. For spesielt intresserte er bten av typen cabincruiser, en hurtiggende Joda 7900 som med rene har alt man behver for bde korte og lange turer.

Siden det har vrt varmt i vannet og bten ikke har vrt i bruk siden sjsetting i mai, s vi oss ndvendig f heist den opp og spylt den ren for groer og drit under vannlina. Da spesielt propellene som gav oss maks 8 knop, mot vanlige noentyve. Da det er i overkant mange andre som trenger hjelp til btfiks i kran, s fikk vi booket en kran p KK Marine litt lengre inn i fjorden der vi bor. Jeg pakket Maren, lyddempere (kjeks og sutter), redningsvest, solkrem og ei reisevogn til Maren. 

Btopptaket gikk selvsagt som en drm, og mens bten hang der i stroppene gyv jeg ls p en sylskarp blanding med saltsyre for rengjre mine elskede duopropeller som kostet en hel formue for et par r siden. Jeg gnukket, gned og polerte - og en time senere var bten i sjen igjen. Alt hadde gtt supersmidig, s jeg sa til Torben da vi la ut fra brygga at "kanskje vi skal ta oss en lengre tur p fjorden, og ta noen dager i skjrgrden?" Torben nikket og smilte til meg og var enig at det hrtes ut som en god plan. 

Flaksen var ikke enig i oss.

Jeg stod bak p hekken med en overbegeistret Maren som tittet over ripa for f med seg at blgene bruste bak bten. Plutselig kjenner jeg at bten lfter seg. Jeg tar tak i Maren s hun ikke ramler og holder henne inntil meg mens jeg bokstavelig talt kjenner at bten henger i lse lufta. 

Brkdels av sekunder senere kommer vi ned med et kjempebrak. Vi har hatt fart, truffet et skjr, gjort et hopp opp og deiser n ned med nesten 4 tonn plastikk og glassfiber ned p skjret igjen. Jeg skjnner merkelig nok med EN gang hva dette er lyden av. Lyden av hard plastikk som treffer fjell under vann. Som tidligere seilbteier s har jeg grunnsttt mange ganger i mitt liv, men fordelen med grunnstte med seilbt er at det som regel aldri skjer noe mer enn at man flikker av litt maling under - men p bten vr har vi et drev som henger bak p bten. Drevet er en del av motoren som da ogs har propellene, og den lyden av stl som borrer seg ned i stein er ingen god lyd. 

Sl av motoren n! roper jeg til Torben, da jeg dessverre har sett for mange amerikanske actionfilmer der biler og bter gjerne eksploderer bare av bli dasket til med flat hnd. Det blir helt stille nr motoren slr seg av, og bten ligger helt stille i vannet. Jupp, ikke engang blgene eller at jeg p noensttideromkringkilo forflyttet meg rundt i bten gjorde at den rikket seg, s jeg skjnte raskt at vi satt godt fast p skjret. Jeg s inn mot land. Ca 80 meter ut fra brygga, ja. Der str Danielsen som vi akkurat hadde sagt hade til  ser p oss. Jeg tar automatisk opp hornet og tuter to korte og en lang. Uten at jeg egentlig vet hvorfor, han m jo ha skjnt av den brstoppen at vi hyst sannsynlig ikke kunne kjre videre med det frste...!  Hadde faen ikke rukket hengt opp flagget engang, fr fadesen var et faktum. Maren s ikke ut til vre veldig preget av situasjonen, for merkelig nok beholdt vi begge roen og s lenge vi ikke er redde - s merket heller ikke Maren noe til det. Snn i ettertid viser det seg at min tuting med hornet signaliserte bokstaven "U". Det gav ikke noen s veldig mye kjtt p beinet til de som hrte det, men jeg orket ikke kjre hele morsealfabetet p hornet s jeg tenkte vel kanskje at "U" signalisterte det velbrukte ordet "Uffda". 

Jeg tittet over ripa bak. Det var plyd ei motorveistripe langs skjret, og jeg s tydelig hvordan propellene hadde tatt for seg steinknusingen rett under vannlinja. 

P et tidspunkt dreide faktisk bten litt, og selve drevet slapp vre den som holdt hele tyngden av bten oppe p skjret. Det er alltid positivt, for BTEN i seg selv tler ofte en saftig smell eller flere (med mindre skjret har skarpe kanter som river opp skroget) men utrolig nok var skjret litt rundt formet, s vi traff riktig i forhold til at ingenting ble revet opp.

Jeg kunne ikke gjre annet enn legge en hnd p skulderen til Torben. Det gr fint, dette er snt som skjer! sa jeg med min mildeste stemme selv om jeg egentlig var centimeter fra slite av han huet. Jeg skjnte nemlig fort at min mann var like sjokkert over det som hadde skjedd som jeg selv, men jeg kjenner han ogs s godt at jeg VET at skyldflelsen kan bli en smule belastende for han. (Forvrig kan jeg her fortelle at skjret var umerket etter at isen tok staken/merkingen av skjret fra tidligere) Vi stod dnn fast, og p brygga til KK Marine tti meter unna fikk vi beskjed om at de ringte venner og kjente for komme til unnsetning, men det var vanskelig f tak i noen klokka 12.00 en formiddag i fellesferien.

Tiden var inne for ringe det som engang het Tjme Radio, n Kystradio Sr.  Mitt eldgamle VHF-kurs er relativt utdatert, men for frste gang skulle jeg melde inn en PAN-PAN melding til redningssentralen. Det var nesten med litt spenning jeg grep tak i talatuten. Siden jeg hadde mobildekning s valgte jeg bruke den, og slo nummeret til Kystradio Sr.

Inni mitt hode hadde jeg sett for meg at proffe-Line med ndanrop ville hrtes slik ut:

PAN-PAN-PAN - alle stasjoner. Dette er MS Anfield, MS Anfield. Zorro Alfa Charlie trettefemellerno. Vi har grunnsttt, jeg gjentar vi har grunnsttt. Lokasjon er 5903'01.6"N 938'45.0E - ca 80 meter luftlinje fra KK Marine p Sjrkya. Ber om assistanse. Vi er tre - jeg gjentar - tre souls onboard, derav et pikebarn p 16 mneder. Vi tar ikke inn vann, har ikke motorkraft - gjentar - ber om assistanse. Lytter kanal 16. Over. 

Men proffe-Line ble plutselig ikke s proff alikevell.

"Ehh, hei, det er Line Victoria Husby-Srensen (trekker pusten) ombord p Anfield. Vi...ehh... vi har gtt p vi! Uttafor brygga! Vi sitter dnn fast. Hvor er din nrmeste redningsskyte n? Dette er flaut ass..."

Damen p Kystradioen var snakket med mild og berolignede stemme:

-Hvor mange er ombord?

Jeg svarer: 3, derav min datter p 16 mneder.

-Har dere redningsvester til alle?

Jeg svarer: Ja, og de er selvsagt p.

Tar dere inn vann?

Jeg svarer: Nei, jeg har sjekket kjlsvinet - men s lenge vi str p skjret er det vanskelig vite omfanget fr vi har dratt oss av eller blitt heist opp.

S gav jeg henne vr nyaktig posisjon, som var noe slikt som:

"Ehh... Rett utenfor brygga til KK Marine p Skjerkya. Dere ser oss nr dere kommer, det er ingen sjans i helvette unng oss. Mannen min sitter p dekk og har stempelet "Flau" i panna."

Deretter spurte hun meg om det mest betryggende jeg kunne hre fra en som stod p fast grunn:

Gr det bra med dere ombord?

Plutselig gr det liksom litt opp for meg hvor kald og uflsom jeg m ha virket. For ja, det gikk jo bra med oss, men vi stod jo faktisk fast p et skjr uten vite omfanget av skadene - for inni hodet mitt hadde jeg tenkt at hvis vi synker s gr vi bare av bten og str p skjret og venter der til noen plukker oss opp. Jeg var ikke bekymret for bten et sekund - den er forsikret, men plutselig inns jeg at OM det er en rift i bten som gjr at det vil komme vann inn nr bten drar seg av - ja da er vi p godt norsk litt fucked p det skjret med Maren i armene.

Gr det bra med din datter ogs? spurte damen. Jeg s p Maren som hadde blitt plassert trygt i vogna si. Jada, hun har sovnet hun, s hun tror jeg fler seg trygg!

Da vi visste at redningsskyta var p full fart mot oss s slappet jeg litt mer av. Faktisk s slappet jeg s mye av at jeg rakk ta noen bilder..

Hekkblgene til en passerende bt gjorde at bten vr begynte rre p seg vinden fikk tak i bten og det gav ytterligere drahjelp av skjret. 

Torben beordret meg til ta opp drevet (tilte) og plutselig sklei vi bare av som en smrklump i stekepanna. Vinden srget for at bten ble dratt av i riktig retning av skjret og vi begynte drive inn mot marinaen igjen. Da ringte jeg bare sjredningssentralen og avbestilte redningsaksjonen nr jeg s at bten gled trygt inn mot land. 

Opp i krana igjen bar det, bare en liten time etter at den hang der med blankpolerte propeller og jeg erklrte stolt at vi har aldri vrt p grunn med denne bten til de som var p brygga der. Mitt stolte tryne s litt anderledes ut andre gangen vi hang der i stroppen. 

Etter en runde med befaring av kyndige fagfolk kunne vi konkludere med at det var propellene som hadde ftt seg en real styt. Drevet s fint ut og bten likes. Vi hadde ikke store farten, s det var en helt normal skade etter forholdene. Riktignok s de blankpolerte propellene ut som en tulipan, og jeg skjnte raskt at det bare var hive seg i bilen og ture inn til Volvo Penta sitt delelager i Oslo for kunne redde ferien med nye propeller. 

Dagen etter var propellene p, turen kunne fortsette LITT lenger enn 80 meter fra brygga og selv med tidenes selvtillitsknekk s var humret godt hele helgen. 

En stor klem og takk gr til KK Marine som reddet ferien vr. Makan til service skal man lete lenge etter langs kysten. Den store bamseklemmen jeg fikk av Kjetil da vi kom til land var bde srt trengt for sjela og veldig godt for humret. Takk for at dere heiv dere rundt for redde ferien vr, og takk for deres deilige galgenhumor (helt i min gate!!) da jeg fikk synlig, laminert bevis p at vi er medlemmer av Tulipanklubben. 

Den hyggelige damen p sjredningstjenesten som virkelig kunne jobben sin med motta en telefon fra en flau men litt redd mamma i bt, fortjener ogs en takk. Jeg er uendelig glad for at vi er totalmedlemmer i Redningsskytene (RS), for dere er virkelig gode ha nr uhellet er ute. Selv om vi ikke fikk bruk for dere fysisk, s var det godt ha dere i andre enden p telefonen.

I tillegg skal en annen kul fyr ha vr klem sendt i sin retning, for han satt p fastlandet og observerte hva som skjedde. Han syns det var vondt se at vi stod fast p skjret uten at noen hadde anledning til hjelpe. Han dro faktisk hentet en henger med en jolle, sjsatte den og fikk trekt oss inn siste biten. Snne mennesker er gull - takk for at du s situasjonen og kom stormende til. 

...og det skjret? Det vil ligge der i mange herrans r til. Det vil garantert skade flere bter og delegge flere ferier. Det er viktig melde ifra om umerkede skjr, og i dette tillfellet s jeg at det var bolter fast i skjret som indikerte at det p et tidspunkt HAR vrt en stake for merke skjret. Noen har sagt at det forsvant med isen, s jeg tok en telefon til Kystverket som nsker slike meldinger inn. De er i hvertfall p saken n, s fr man krysse fingrene for at ingen andre oppdager dette skjret the hard way fr det blir merket p nytt!

Vet du hva de p Kystverket sa nr jeg ringte og presenterte meg og fortalte om et umerka skjr? 

"Erre Torben som har dundra p det skjret eller...?"

Man m bare elske hvor lite vrt elskede (btnasjonen) Norge er...! ❤️

/Supporterfrue, fremdeles veldig btglad og klar for nye solskinnsdager ombord!

3 kommentarer

S trasig med det skjret. Har btplass rett innenfor og er alltid livredd for det skjret, spesielt ved hyvann. Lurer p om du/dere har noen gode tips til bukter o.l. i nrheten hvor det vil vre fint ankre opp for overnatting i rolige omgivelser uten masse folk og sj? Takktakk.

VD: Hei du! Vel, jeg er faktisk ikke s kjent her i fjorden, vi stikker jo ofte ut av fjorden nr vi skal lufte oss...! Men Paradisbukta og SKolebukta er fine steder, men i fellesferien kan det vre endel folk der. I Paradisbukta er det helt ypperlig g laaangt inn (forbi bryggene) - der ligger man helt i le for vinden og andre bter :-) Husk sjekke dybden!

Ellers er det fint p Langya utenfor Langesund ogs :-)

HAhahah.Morrsom lesning,. ""Erre Torben som har dundra p det skjret eller...?"" Stakkers din kjre Torben som er blit s berrmt.

Altid kjipt med skjr som ikke oprettholder vikeplikten ;0)

Skriv en ny kommentar



Blogglisten