hits

Blogg

Nyhetskanalen, privatsjaffis og minigris.

Okey. Jeg skjønner at dere er bekymret for meg. 

Først oppdaterer jeg facebooken min denne morgenen at jeg er på jakt etter en minigris jeg kan låne og at jeg kan kontaktes på privatmelding for mer info. Så avslutter jeg dagen med å poste at vi sees på Nyhetskanalen klokken ca 09.00 i morgen tidlig. "-Hva har Line gjort med minigrisen som gjør at hun havner i Nyhetene?" tenker du sikkert nå... Nah, du får se i morgen tidlig. Samtidig så er mitt glamour-løse liv i morgen da altså fullspekket med gjøremål. Gjest hos TV2 nyhetskanalen klokken 09.00-ish, time for dekkskift klokken 10.30, deretter frisør klokken 12.00. (Hvilket kommer til å ta noen timer.) Jeg begynner å skjønne at det er jaggu HARDT å være blogger i 85% mammapermisjon!

Som om ikke DET er nok, så har jeg fått meg privatsjaffis idag. Jepp - Torben trenger ikke lenger å kjøre rundt med en "L" bakpå bilen. Stakkars Torben, 18 år etter at han fylte 18 år - DA bestemmer Torben seg for at "førerkort er en fin ting å ha!".  Det har jeg riktignok sagt siden september 2001 - da fikk jeg førerkortet mitt. Tok riktignok 3 forsøk på teorien og 4 forsøk på oppkjøringen men HEY - jeg fikk den tilslutt! Torben naila begge deler på første forsøk. Flinkis. Så nå er min tid som sjaffis hele tiden over. Nå skal Torben få bile masse fremover! HURRA!

Nei, Skattetaten. Førerkortet til Torben er ikke sponset. Dette er ikke reklame. Bildet har jeg tatt fra trafikkskolens facebookside. 

Jeg går å legger meg nå jeg. Snakkas.

/Supporterfrue

 

Tenner, punkterte pupper og syre-tv.

Ok. Jeg trodde kanskje at ungen min var litt unormal når det kom til utvikling. Men jeg har heldigvis blitt «klubbet ned» av min fantastiske Helsesøster Elise som forteller meg at alt er like normalt som det er unormalt her i gården. 

Det var dette med tenner da. I snart 8 måneder har hun imponert venner og bekjente med å ta det gamle partytrikset til mamsen og putte hele knyttneven inn i munnen for å gnage. 

«Tennene er rett rundt hjørnet» sa folk.

«Ja, tenner er rett rundt hjørnet», fortalte jeg folk.

Om rett rundt hjørnet er typ ventetid på nesten 8 måneder, da.

På dåpsdagen stod jeg der i bunaden og skulle få på henne den hvite bodyen og stømpebuksa. For en gang skyld lå hun ikke som en illsint mark på speed på stellebordet. Hun lå å gliste til meg. DER. En sylskarp haitann med knappenålshue-størrelse. Jeg stakk fingeren inn og kjente. Sylskarpt, ja! Kjente meg velsignet som ikke har merket dette ved amming. Eller har jeg kanskje det? Hun har en tendens til å bite med gommene når det begynner å gå «tomt» for melk, eller hun kjeder seg. 

Jeg lo litt for meg selv. Typisk da, at på selveste dåpsdagen kom tannen med alt det jeg trodde det innebar. Det er nemlig ganske vanlig at arvingene blir litt ustabile i humøret når tennene kommer. Men ikke Maren da. Som er en evig lykkepille. Så hun var om mulig enda blidere. Bombe da, hun hadde alles oppmerksomhet i mange timer denne dagen - da er hun storfornøyd. 

Anyway - nå har jeg tennene hennes under oppsikt. En tann i overkjeven og to stk er på vei ut nede. Hun virker ikke til å ha noe klabb og babb i forbindelse med det - bare sikler bittelittegranne mer. Noenganger ser hun rett på meg, og gliser med den lille, spisse haitanna si. Som en slags reminder om at ammeslutt kanskje er nært foregående. Den sylskarpe saken der vs mine utsugde, myke brystvorter = AU. Puppene mine skrumper seg av tanken. 

Den tyggegiraffen jeg kjøpte til blodpris er ikke spesielt interessant. Hun har en gul badeand i hånda til enhvert tid. Gnukk, gnukk. En pose med 7 badeender kostet typ 20 spenn. Det enkleste var i grunn det beste, ja. Det gnukkes gummi mot gommer og sylskarp haitann hele tiden. En vakker dag får hun tak på den gule anda, punkterer og slakter den snart, mens hun er inni PlinkiPlong, Makkapakka og Tomlingenes verden - bare vent. («Drømmehagen" er helt sjukt, men hun liker det. Torben og jeg er ikke langt fra å klikke mentalt i vinkel av den syre-serien der ass..)

Hun har ikke for vane å bli satt i tripptrapp-stolen for å se på tv. Men denne søndagen var rett og slett vippestolen til vask etter et lite uhell med en grøtmos-pose. Så da ble det nødløsning idag. #momoftheyear

// God søndag videre! Supporterfrue - Line Victoria 

La oss bare klippe av hele dritten!

Akk.. Det håret mitt altså.. Det er for langt til å gidde å gjøre noe med det annet enn å ha det i en knoll på toppen. Jeg orker ikke vaske, gre, stryke, flatte og dolle det opp i hverdagen. Og nå som det er et himla grelt lillaskjær i det etter episoden med en viss idè som dessverre ble satt ut i verden uten noen som helst tanke på konsekvenser, så er jeg veldig i tvil på hva jeg skal gjøre med håret når jeg skal til Ingunn til uken.

Jeg har veldig lyst til å klippe det ganske mye igjen. Jeg tok et skikkelig jafs av det, men det bare vokser og vokser. Og med den knollen på topp så blir det bare sykt tungt og flokete etterhvert, og det motiverer hvertfall IKKE til å gidde å gjøre noe sveisent med manken. Skal jeg pynte meg så blir det å vaske det og ha det i hestehale liksom. Triste greier. Kanskje noe slikt som dette?

Jeg tenker litt denne lengden over egentlig. Tenker at det da er greit å ha uvasket hår og ikke kranglet med børsten på noen dager med den lengden. For når jeg en sjelden gang krangler med balsam og hårbørsten ser jeg forøvrig slik ut etterpå: 

Men det er for mye å holde styr på. Jeg er utrolig lat. Sååee.. Hva tenker dere om sveisen under? Er det godkjent mammasveis eller ikke? Fargen vil nok bli veldig mye blondere. For å få bort det lilla som sitter fast nå, så må vi nok ødelegge det ytterligere for å få en noenlunde mer levelig farge er jeg redd... Stakkars frisøren min, hun kommer til å bli overarbeidet til tirsdag..

Yei or Nej? 

Takk for tilbakemeldinger. Jeg elsker at dere har mer peiling på dette enn meg selv. 

Skrivesperrebloggfyll.

Jeg googlet "spørsmål til bloggen" og fant disse spørsmålene. I grunn bare for å holde meg opptatt mens M sover ettermiddagsnappen sin. 

1. Har du et mellomnavn? Ikke nå lenger! Jeg het tidligere Evensen i tillegg til Husby, men det ble jo fryktelig langt, gitt! Heldig er jeg som klarte overbevise Torben at vi skulle "lage" et nytt etternavn. Etternavnet vårt er Husby-Sørensen, Med bindestrek. Det var viktig for meg å holde på Husby-navnet også. Husby er med andre ord ikke mellomnavnet mitt. Faktisk mener jeg å huske at Line Victoria er fornavnet mitt og Husby-Sørensen er etternavnet. Eller er Victoria mellomnavnet, kanskje? Akk.. Jeg husker faktisk ikke hva jeg plottet inn da jeg skulle bytte navn i forkant av bryllupet. ??

2. Hvilken tid på døgnet liker du mest? Jeg hater faktisk kveldene. Jeg blir så fryktelig emosjonell rett etter at Maren er lagt for kvelden 19.30. Jeg føler meg litt alene, hvis du skjønner! Hvertfall hvis Torben har kveldsvakt, men da har jeg hvertfall hatt han hjemme på formiddagen da...! Han er uansett så mye hjemme at jeg sjeldent er alene. Men når jeg er det så er jeg så fryktelig ALENE. Vanskelig å forklare. Men summasummarum - jeg liker ikke være alene lenger. Så jeg vil anta at jeg liker morgenene best!

3. Hvor liker du deg best? Hjemme. Eller på familiebesøk. Liker meg også til sjøs, men det er årstidsbetinget riktignok. Merkelig nok likte jeg ikke så godt å få besøk før jeg fikk barn, nå elsker jeg det. Tenne i peisen og drikke god kaffe med godt besøk i sofaen som Maren kan kose seg med også, jeg har blitt helt omvendt på det planet der.. Før prøvde jeg tilogmed å unngå at folk skulle se at jeg var hjemme, for jeg trivdes aller best alene med mine ting..! 

4. Hva er det første du gjør når du er alene hjemme? Hvis man regner med "alene hjemme" som i at Torben er på jobb og Maren sover, så blir det litt tv-tid og surfing på telefonen. Jeg prøver unngå det når Maren er våken og klar for å sosialisere, da syns jeg det er kjipt å fikle med telefonen og la henne "vente" på tur, hvis du skjønner. Ellers prøver jeg å rydde litt eller vaske noe. Selv om jeg ikke er så flink til det. Som regel kollapser jeg litt på sofaen med mac`en i fanget, haha! En periode strikket jeg, men følte at jeg kastet bort dyrbar tid. (Som om ikke surfing med mobilen er det, haha!) En halvtime-trekvarter brukes også på å pumpe puppa tom for melk. For et glamourøst liv a gitt!

5. Har noen av vennene dine sviktet deg før? hmm.. nei, jeg tror egentlig ikke det altså..! Jeg tror vel heller at jeg har "sviktet" dem mer enn de har sviktet meg..! Jeg har ikke vært så flink til å pleie vennskapene mine, og det skammer jeg meg litt over... Jeg har i grunn lovet meg selv å bli bedre på dette, men så er det dette med tiden da.. Heldigvis har jeg veldig forståelsesfulle venner da, og det er jo veldig greit å ha når man "melder seg ut" til tider. Det å ha fått barn har blitt litt sånn.. Så jeg har en jobb å gjøre for å "vinne tilbake" vennene mine når jeg er ute av denne babybobla! 

6. Hva er din formening om musikk? Synger for Maren, tar en trall i godt lag - hører på musikk når jeg rydder/vasker/trener (ikke så ofte med andre ord, hahahah!) og kan bli i godt humør av god musikk...! Men jeg sitter ikke å lytter på musikk liksom. Det føler jeg ikke jeg orker. Kan gjerne høre på høy musikk i bilen når jeg er alene, da.. Ellers kan jeg glimre med at jeg har spilt inn en låt for 12 år og et par tannreguleringer siden...:


7. Bryr du deg om hva andre synes om deg? Helt ærlig? Ja, selvsagt... Men jeg innså veldig tidlig at jeg ikke kan være venn med alle. Man må liksom velge sine kamper. Jeg syns det er værst når jeg blir missoppfattet. At folk tror jeg er et annet menneske enn jeg egentlig er. Når jeg leste om meg selv i forumer på nett, så innså jeg at folk ofte har en mening om meg uten å kjenne meg. Det må jeg selvsagt tåle, jeg som blogger og utleverer meg selv og mine tanker - men jeg syns det er fælt når noen skriver at de ikke tåler trynet mitt, at de hater meg eller at jeg er ei grusom kjærring. Da tenker jeg at de såvisst ikke kjenner meg, men det gjør vondt alikevell. Folk må veldig gjerne være uenig med meg og mine meninger da, det er lov. 

8. Har du gjort noe bra ut av livet ditt? Jeg har fått Maren. Hun er mitt beste, synlige bevis på at jeg har klart noe fantastisk. Og at jeg har kapret Torben ser jeg på som en himla stor bragd i livet. Jeg er ufattelig stolt av min fine, lille familie.

9. Hvor var ditt første kyss? Hmm...Hvis jeg ikke husker veldig feil så var det i en sofa på Joker`n (ungdomsdisko). Hvilket var ganske spenstig til meg å være, siden jeg verken var kul eller populær. Mener å huske at han var DJ på diskoen og 2 år eldre.  

10. Hva er det verste du vet om? Ondskap. At noen gjør vonde ting mot uskyldige. Jeg har ikke så mye til overs for kvakksalvere heller, som utnytter folks desperasjon enten det er ved sykdom, religion eller annet humbug for egen vinnings skyld. 

11. Er du deg selv mot andre? Ja, det vil jeg anta at jeg er. Kanskje noenganger 110% Line til tider, altså at jeg er litt mer enn jeg egentlig er. Det er ganske stor forskjell på klovnen Line og bare Line. ​

12. Hva er det koseligste du vet om? Etter å ha fått barn er det mye av det fine jeg opplever i hverdagen nå til dags, relatert til henne. Det kan være at hun sovner på brystet mitt eller at hun strekker seg mot meg med de chubby armene sine når hun vil opp av grinda eller senga si. Jeg syns det er utrolig koselig å sove med henne også, så noenganger sniker jeg meg inn og henter henne før hun våkner, så vi kan sove sammen et par timer om morgenen. Jeg syns også det er ufattelig koselig å amme. Det er så mange følelser involvert i det å amme, og det var jeg virkelig ikke klar over før jeg fikk barn. Jeg syns også det er utrolig koselig å ligge i armkroken eller få kyss i panna. Det frigir masse lykkebobler hos meg :-)

13. Hva får deg til å sove? Jeg smeller opp "Friends" på Netflix, og da kan du banne på at jeg sovner etter 10 minutter. 

14. Sang som får deg til å smile? 500 miles med the Proclaimers. Det var sangen som ble spilt på vei ut av kirken!  

15. Liker du utseende ditt? Det kommer ann på dagsformen. De siste månedene har jeg slitt litt med å like det jeg ser i speilet hver eneste morgen, men jeg har kun meg selv å takke. Hadde jeg brukt tid på sminke, hår og trening ville jeg vært mer positiv til mitt eget speilbilde - men jeg føler at jeg selv må jobbe med å innsè at tider forandrer seg og at det er helt greit å ikke føle seg fantastisk hver gang man ser seg selv i speilet. 

Med litt sminke og stæsj kan jeg godt like meg selv litt bedre, dog...!

16. Hva har du gjort som du angrer på? Masse. Eneste jeg prøver å trøste meg med er at alt skjer for en grunn og har som regel en forklaring. De kjipeste tingene jeg angrer på er som regel de tingene som har gått utover de rundt meg. Valg jeg har gjort. Mennesker jeg har såret som følge av dumme valg jeg har gjort. Men det er kanskje slik man lærer? Ikke vet jeg. Problemet er at det ofte kverner hos meg lenge. Det er faktisk en og annen person som har fått unnskyld-melding av meg flere år etter at "skaden har oppstått", bare for å lette min egen samvittighet...! 

17. Hva er din favorittdrink? Jeg drikker veldig sjeldent drinker...! Men jeg liker godt hvitvin og øl - helst hjemmebrygget eller spesielle øltyper. Industriøl har jeg gått helt bort ifra, faktisk... Jeg kjøper heller litt dyrere øl enn å bælje i meg lunken 0,4 fra plastglass. 

18. Hvor mange puter har du i senga? 2 stk. Torben har en vanlig pute, jeg har hotellpute. Ser unektelig litt pussig ut når vi reier opp, men..! Når Maren sover med oss pleier jeg å slenge hotellputa på gulvet i tillfellet hun ramler ut. Da lander hun hvertfall mykt! Huff...

 

Ny dag, nye muligheter.

Jeg ELSKER at det er litt futt i leserene mine! Takk for det - jeg liker at dere både er uenige og enige med meg - og sykt kult er det at dere klarer å diskutere på et realt nivå også, ikke bli helt koko og slå omkring dere med stygge ord - love it! 

Vel, jeg hadde jo regnet med at jeg tråkket på noen ømme tær i forrige innlegg - og det var IKKE meningen å disse de som sitter i disse dager å lager hyggelige pakkekalendere til arvingene sine - mitt stikk var til de hysteriske mammaene som tok helt av og brukte MYE (mer enn strengt talt nødvendig) penger på pakkekalendere. Jeg er helt enig at det er en fin tradisjon og det behøver heller ikke koste så mye. Tips til alternative pakkekalendere flommet over i kommentarfeltet - helt supert! Jeg ble så glad for å se at de fleste av dere er både jordnære og bruker huet i pakkekalenderhysteriet, virkelig godt å se! Det var i utgangspunktet kjøpehysteriet og tidsbruken og snikskrytingen jeg ville til gangs, ikke tradisjonen og kosen. Sånn - lufta rensket!

Jeg for min del har aldri hatt pakkekalender, men jeg elsket sjokoladekalenderen min himmelhøyt. Så det er min adventstradisjon, som jeg skal videreformidle til Maren. Ellers tipper jeg det blir helt likt som alle andres adventstid for småbarnsfamilier. Julestress, juleshopping, ribbesvor-angst og julegaver kjøpt i hui og hast. Akk, som vi alle gleder oss til den lilla førjulstiden.

Idag er det barseltreff med de fine jentene jeg har møtt mye de siste 9 månedene. Tenk, nå skal ganske mange av oss straks tilbake i jobb og disse formiddags-slabberasene med kaffe og wraps på formiddagene kommer ikke lenger til å være fast høydepunkt annenhver uke. Kjenner at hverdagen nærmer seg, og det er både fint og skremmende å tenke på. Jeg gruer meg fordi det blir en omveltning, men jeg gleder meg til å få en struktur på dagene. Nå er det alle pappaene i familien vår som skal til pers! Maren kommer til å elske det! Det kommer til å bli tøft for pappaene, det vet jeg? Vinterstid og mye innetid - og en kid som er i ferd med å lære seg å gå, puh! LØKKA TE! 

Nei nå får jeg pakke stellebaggen og gjøre meg klar for å møte 10-12 andre damer og arvingene deres. Juhuu!

/Line Victoria - Supporterfrue 

Kjære pakkekalender-mamma. Du gjør meg helt svett.

Nå er det veldig snart jul igjen, og det er en høytid mange ser frem til. Tiden frem til jul er også et høydepunkt for mange. Du skjønner, handelsstanden tjener nemlig vannvittig mye penger på den hysteriske mammaen som har sett på sosiale medier at personlig julekalendergave er THA THING hvis du skal stille i kategoerien «Verdens beste mamma» på den årlige mammaprisutdelingen. (En mammaprisutdeling som forøvrig foregår i sosiale medier. Egentlig ikke en prisutdeling heller, men en slags ekstrem-rosing av hverandres supemamma-resultater når bilder av de håpefulle foran mangetusenkroners-julekalenderen. «-Ååå, så flink du er, supermamma, herlig, heldige barna - verdens heldigste barn!» Facebook og Instagram lyyyser opp av blinkende, stolte mammaøyeblikk. #lagaselv #stolt #verdensbestemamma

Og så sitter noen av oss andre der og bare «WHAT»? Hva skjedde med sjokoladekalenderen til 10-15 spenn liksom? Var den ikke grei nok den eller? Så kommer ungene på skolen og skal fortelle hverandre hva de fikk i kalenderen denne dagen. Noen fikk fotballsokker. Andre fikk tøffe hårstrikk. Noen fikk barneparfyme. Noen fikk en stor pose hjemmelaget godterier. En fikk en ut liten sjokoladebit formet som en julenisse fra en papptavle. «Bare en sjokoladebit?» Ja. Bare det. Stakkars deg.

Jeg må ærlig innrømme at jeg syns det har tatt HELT av når det kommer til pakkekalendere til barna. Vi bruker mange tusen kroner i november for å lage den flotteste kalenderen til barna for at de skal glede seg over en pakke hver eneste dag. DYRE gaver. Faktisk la jeg merke til at noen kjøper bokser og stativ til julekalenderen til mangfoldige hundrelapper. Og selve kalenderoppsettet skal du allerhelst ha brukt flere timer på å lage - pimpet med mose, glitter, pinner og steiner du har funnet i fjæra - klistermerker, brukt limpistol flittig, sløyfebånd til 50 kroner meter`n og JADDA - i luke nr 24 ligger den gjeveste og flotteste gaven; gjerne skisko som passer til skiene som kommer under juletreet senere den kvelden. 

Torben har laget julekalender til meg en gang. Hans julekalender var en p-pille i 24 brune poser med klistermerketall på. «Så husker du å ta de.» Jeg har gitt Torben julekalender også. 24 flotte øl av forskjellige typer. Han ble kjempeglad! Jeg ble veldig blakk. I år må han kjøpe den selv. 

"-Det enkleste er som regel det beste!" sa Torben og la en p-pille i hver pose og klistret tall på."

Da jeg var liten drittunge hadde vi julekalender i klasserommet. Alle barna måtte ta med en gave til maks 20 kroner. Alle gavene hang på en snor, og alle ønsket seg egentlig gaven til Siv og Stine - for alle visste at mamman til Siv og Stine lagde eller kjøpte de beste gavene til julekalenderen. Jeg, hol og ekstremt godterisjuk som ingen annen 9-åring i mils omkrets, gikk ALLTID for den største pakken på snora. Jeg ble helt fra meg av sorg da jeg oppdaget at pakken (en stor pappeske som måtte stå på gulvet på grunn av tyngden) jeg hadde nappet ned fra snora oppe ved tavla inneholdt 2 kilo poteter. Beate poteter. Fordi Stian i klassen min var forelsket i Beate på trinnet over oss, og hadde kjøpt Beate poteter til julekalenderen. Jeg var helt fra meg av sorg. Da vi skulle tenne lys og synge adventssang i klassens time satt jeg å knasket på rå Beate poteter. Jeg lærte da at den største gaven som regel ikke er den beste. Og så fikk jeg meg en real, velfortjent smekk. Forøvrig kan jeg også meddele at jeg allerede dag 1 i adventstiden spiste opp alle lukene i julekalenderen min i smug. Jeg klarte nemlig ikke styre meg. Men det er meg da. 

Tilbake til julekalenderene vi lager i disse dager. Det store internettet er fullt av «DIY» (Do It Yourself)-prosjekter som skal gi mammaen tips til hvordan lage den mest spektakulære adventskalenderen som vil imponere stort blant vennene (og ikke minst de andre mødrene) dine på Fejs. Om nøyaktig 2 uker kommer det til å flomme over av skrytebilder på facebook og instagram av lykkelige unger som blir presentert foran den fantastiske adventskalenderen som har kostet blod, svette og tårer for mamsen som har blakket seg på noe som tar mer plass i stua enn noe annet møbel. #barnaglederseg #lykkepåjord #verdensbestemamma

Så sitter jeg her da. Og lurer på hva jeg skal gjøre. Nå er Maren riktignok bare 8 måneder og ser nok verken glede eller behov for adventskalender. Men det er vel bare dette året jeg kan snike meg unna. Så allerede nå må jeg i tenkeboksen på hva jeg skal gjøre neste år og i maaange år fremover. Skal jeg gi en sjokoladekalender slik som jeg og faren hennes fikk da vi var yngre? Eller skal jeg la meg overbevise av alle supermammaene der ute og lage en helt sinnsyk adventskalender til mange tusen kroner? 

Jeg likte forslaget til ei venninne av meg. Hun putter gavekort, aktiviteter og opplevelser i kalenderen til barna. «Velg middagen idag» og «1 ekstra eventyr/sang til leggestunden», "I dag skal vi gå tur på Tangen Fort» Kanskje det finnes en sjokoladebit innimellom eller en kjærlighet på pinne. Barna er superhappy. Adventskalenderen gir barna minner og opplevelser innenfor rimelighetens grenser - og får mye mer i den kulturelle og mentale ryggsekken enn de som kommer på skolen med nye fotballsokker i pakkekalenderen. 

Glemmer aldri mammaen jeg møtte på butikken sent på kvelden 31. november i fjor. Hun halset rundt i butikken for å finne 4 enkle sjokoladejulekalendere rett før stengetid. (De til 20 kroner per stk.) Oppgitt over å ha utsatt kjøpet til aller siste liten, måtte hun plukke med seg 4 stk av den dyreste julekalenderen som stod igjen der ved kassa. 300 kroner per stk. 1200 kroner for 4 julekalendere. Hun så riiiiimelig oppgitt ut. Bannet selvsagt litt for å være så sent ute og at alt var utsolgt, men at det i det hele tatt skulle fantes sjokoladekalendere til 300 spenn per stykk er jo helt hinsides. «Neste år skal jeg lære barna mine at det beste som regel er gratis! Hvis jeg får tid til det!» Jeg lo nervøst sammen med henne. Stor der den gangen med min store høygravidmage og visste at det en gang ble min tur til å bukke under for det store julekalender-presset. 

Jeg sier ikke at jeg er gjerrig. Eller ikke har tid til å lage den ultimate adventskalenderen. Jeg vil bare lære datteren min i fremtiden at man ikke trenger å ta helt av for å glede noen. Faktisk vil jeg lære datteren min å bli utrolig glad for en liten sjokoladebit midt i uken nesten hver dag i desember. Eller se lykken i øynene hennes når jeg leser fra en lapp i kalenderen hennes at vi skal lage pepperkaker når hun kommer hjem fra barnehagen eller skolen. Det store julekalenderpresset finnes ikke bare blant barna når de kommer på skolen for å fortelle hva de fikk i pakkekalenderen - men også mellom oss mødre. Det virker som det er om å gjøre å bruke mest mulig tid, energi og penger på den jævla julekalenderen. Og det virker som man ikke engang gjør det for barnas skyld, men for sin egen følgerskare på sosiale medier. #sehvajegharklart #verdensbestemamma #momoftheyear

Det man glemmer er at all den tiden du brukte på å løpe rundt i alle disse butikkene for å kjøpe sløyfebånd, klistermerker og 24 stk gaver (eller 72 gaver, for de 3 barn), plukke drivved, steiner og all den tiden og kveldene du lå på knærne på gulvet dagene før 1.desember for å pakke inn, pynte og henge opp (og dokumentere alt på Fejs) er den tid du burde brukt på viktigere ting. Ditt viktigste oppdrag i november bør ikke være å presentere verdens beste julekalender 1.desember for vennene dine på facebook. 

Senk skuldrene og kjøp en sjokkiskalender til 20 spenn. Og fortell barna dine at det er helt greit det også. Tilbring den ekstra tiden du får til overs med barna dine. God adventstid når den kommer!

/Supporterfrue Line Victoria  

(SNAP: linevictoriahus -- Instagram her og jaggu kan du følge supporterfrua på Fejs her også!)

God morgen!

Jeg har liksom ventet i spenning på denne våkennatta (våkennetter) alle snakker om. Jeg blir spurt hver eneste dag om det har endret seg, og får nesten litt sånne krevende spørsmål der det nesten forventes at jeg "bryter sammen og tilstår" at vi omsider har hatt en våkenatt. I forrige uke hadde vi sykdom på besøk. Høy feber og tett nese, men jaggu sov hun hele natten igjennom. Det eneste hun tok det igjen på var veldig mye soving på brystet vårt på dagtid i tillegg til natten. 

Nå har det dukket opp tenner også. Den første tannen hennes kommer ut....*trommevirvel* ...øverst! Hun får med andre ord en fortann på julebildet. Jeg tenker: Flode.

Det ser ut som det er tenner på vei ut nede også, men den første som åpenbarer seg er da altså en fortann. Jeg kan vel ikke si at jeg har merket store forskjellen på humøret hennes når det har stått på, egentlig. Jeg har ikke brukt den bedøvende greia som jeg har liggende, og hun har ikke gnagd mer enn hun vanligvis gjør..! Men hun babler mer nå, og har lært seg å spille på slurva selv. Hun er virkelig en reser på å herme etter oss, det er utrolig morsomt! 

Den mangelen på søvn vi har i huset er det mor som står for. Jeg sliter litt med å sove for tiden, så jeg kan bli liggende leeenge å bare glane i taket og bekymre meg. Og når jeg først sovner så våkner jeg med et gisp og kaster meg over babycallen for å sjekke henne. Dette er noe som har dukket opp i senere tid, denne bekymringen som gnager. Veldig slitsomt! Jeg vurderer å legge meg mye tidligere fremover. Jeg har jo ikke lagt meg før i 23.30-tiden og det er litt for sent når man surrer bort natten på tankespinn i tillegg...!

Idag blir det med sikkerhet ingen trilletur, det snør som rakkern her i Stathelle, så det frister lite å tre på seg klær og vintersko akkurat idag. Da blir vi heller hjemme foran peisen og koser oss med Peppa Gris og Drømmehagen..! 

Vanligvis er halve utsikten den nydelige Eidangerfjorden, men neida - snøvær idag.

Etterpå skal jeg rett og slett fordype meg i alle tips jeg fikk på det som omhandler den ..unnskyld uttrykket...fucka huden min. Jeg er kjempetakknemlig for alle tipsene jeg har fått, både på mail og kommentarer og på facebooken min! Det er jo helt kanon at så mange kjenner seg igjen, åpenbart at det er et marked for å pleie eldre hud for akne og drit også - at det ikke bare er fjortissene som plages med det! :-)

/Line Victoria - Supporterfrue.

 

Dåpsdagen!

For en hyggelig søndag vi hadde!

Jeg hadde helt glemt hvor utrolig hyggelig det er å ha masse folk på besøk! Noenganger innbiller man seg at det er så himla mye stress, men det var det så absolutt ikke. Vi hadde ei heller lagt lista så høyt når det kom til det formelle, det var bare så utrolig deilig å se alle samlet, at Maren gikk på rundgang på alles fang (med unntak av en times tid, der hun sovnet) og mat, kaker og koselig prat var en stor del av den fine dagen.

Vi samlet alle hjemme hos oss, dette var virkelig en av fordelene med å kjøpe seg et altfor stort hus. Her fikk alle plass i stua, kidsa tok seg en oppdagelsesferd i alle rommene i huset og alle fikk oppleve den fantastiske utsikten vi er så glade i her på Eik Asvall.

Vår fantastiske prest Jan-Terje døpte en smilende og glad Maren, som du ser av bildet klappet hun faktisk for både presten og sin egen innsats etterpå. Det var mer enn en gang i løpet av seremonien vår lille sjarmtroll sørget for latter. Elsker oppmerksomheten, den frøkna der - lurer på hvor hun har DET fra. 😂

Helt fantastisk var det forøvrig at kirketjeneren/gravferdskoordinator Roy hadde tatt på seg Liverpooldrakt og sang "You`ll never walk alone" akkompagnert av sin egen kassegitar og piano. For en utrolig hyggelig overraskelse! Han fortalte i ettertid at han var kjempenervøs, men det var det absolutt ingen som la merke til! Virkelig helt suverent gjort! ❤️ Tusen takk, Roy! Denne sangen ble jo spilt på innmarsjen da vi giftet oss, og er jo en sang som følger oss.. (Den ble også spilt da Torben fridde til meg) - så det var jo igrunn helt "riktig" sånn sett å introdusere den for Maren også. Og forøvrig - til alle som sang med, en stor TAKK til dere også!

Dagen idag har gått med på å nyte de flotte dåpsgavene, rydde, vaske og pakke sammen "festlighetene" - og ikke minst spise kakerester. Nå er vi rett og slett i karbo-koma, og skal legge beina høyt og nyte litt tv-tid før vi finner veien til loppekassa. 

Lag dere en deilig kveld! 

/Line Victoria - Supporterfrue

 

 

 

Barnedåp og dype tanker.

Det er 2 dager igjen til dåpen, og jeg kjenner meg selv ikke igjen, egentlig... Med friskt i minne hvordan jeg var som bridezilla før vi giftet oss i fjor, er det ganske sykt at jeg ikke har "tatt helt av" i forhold til planlegging av de minste detaljene til dåpen. 

Dåpskjolen er det svigermor som har hatt ansvaret for (den er over 100 år gammel og gått i arv i Torben sin familie. Et nydelig klenodium sydd av en gammel tantes brudekjole på begynnelsen av 1900-tallet. Maten er bestilt lokalt, og familie stiller med kaker i alle farger og fasonger - uten noe spesielt temakrav presentert som må oppfylles før det havner på kakebordet. 

Jeg gleder meg til å la Maren få døpes. Jeg gleder meg til å introdusere Maren for en fin barnetro hun kan støtte seg til i fremtiden. Om hun velger noe annet å tro på i senere tid skal jeg ikke legge meg opp i, men jeg skal hvertfall sørge for at hun får gode verdier inn tidlig! (Nei, jeg er ikke verdens ivrigste kirkegjenger selv, men jeg har alltid syns det har vært fint å ha en barnetro som basèrer seg på en nydelig leveregel - Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg. Det er en fin grunnregel å lære Maren, uavhengig av hva man selv ønsker å tro på finnes eller ikke finnes.)

Å få besøk av presten vår syns jeg alltid er en veldig hyggelig stund. En prest har for meg, hvertfall siden mamma døde, på en måte vært et levende bindeledd mellom min barnetro - og "han der oppe". En slags bekreftelse på min barnetro. Og det er derfor det føles så utrolig fint å ha en prest man kan snakke med. Han konfirmerte Torben, viet oss og skal døpe vår lille Maren. I går sang jeg en gammel, kristen takkebønn for Maren når jeg la henne, og jeg går ikke av veien for å si "Fader Vår" i ny og ne heller. Før trodde jeg ikke at jeg var påvirket av min barnetro i det hele tatt, men i ettertid har jeg forstått at dette sitter ganske dypt forankret i meg og at det er viktig å bringe det videre. Og sikkert derfor syns jeg det er ekstra fint å ha en familieprest som er der for oss. Det føles veldig trygt, på en måte! Som en slags link til både mamma, mormor, Gud og Elvis Presley der oppe! 

Jeg har aldri diskutert religion med noen som ikke tror det samme som meg eller tror på noe annet. I hvertfall ikke på seriøs måte. Jeg har som regel bare erklært at "Jeg har min barnetro og det funker for meg." Jeg føler liksom at min barnetro er min egen oppfatning, og det er fint lite som skal til å endre det. Det hjelper ikke å si til meg at "men det er ikke fysisk mulig, har du lest den og den vitenskapsboka"...osv. Jeg er helt overbevist om at det er ufattelig mye vi mennesker ikke kan forstå av det vi ser rundt oss. Om du sier til meg at han ikke finnes, så tenker jeg inni meg at det må være opp til meg å ta den avgjørelsen om hva jeg ønsker å tro på. Jeg for min del finner mye trøst i å tro at mamma er i himmelen og kan se oss, og å leve etter den gyldne regelen "Gjør mot andre som du ønsker de skal gjøre mot deg". (Som forøvrig er en leveregel som ikke bare er kristen, men som går igjen i mange andre religioner og livssyn! Og for en fin leveregel da gitt.. Det finnes liksom ikke noe vondt eller vanskelig med å leve etter den regelen. Jeg tror man blir et fint menneske om man blir oppdratt med den leveregelen i livet sitt. Om du tror på noe annet eller er ikke-troende så respekterer jeg like mye fullt ut, og vil aldri bruke verken tid eller energi på å forsvare min tro - eller prøve å få deg til å tro det samme som meg. 

Ironisk nok har jeg brutt de mange av de 10 bud. Jeg mener, jeg har både stjælt (i ammetåka nå nylig, og ikke minst så stjal jeg hårmascara på Nille da jeg var 13. Jeg har jugd, vært misunnelig på andre og jeg har ikke vært flink til å holde hviledagen hellig.  

 

  1. Du skal ikke ha andre guder enn meg.
  2. Du skal ikke misbruke Guds navn.
  3. Du skal holde hviledagen hellig.
  4. Du skal hedre din far og din mor.
  5. Du skal ikke slå i hjel.
  6. Du skal ikke bryte ekteskapet.
  7. Du skal ikke stjele.
  8. Du skal ikke tale usant om din neste.
  9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
  10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Jeg prøver vel egentlig å si at du kan likefullt være et godt menneske selv om du har brutt noen av de ti bud. Når det gjelder drap så er loven og straffen riktignok slik at du dømmes hardere enn at det går over ved å be om tilgivelse. Jeg føler vel at disse budene ikke er sidestilt liksom. Det er ikke det samme om du klipper plenen på en søndag eller dreper noen, hvis du skjønner. Men straffen er heldigvis forskjellig. Du får ikke 21 år i fengsel for å være misunnelig på kompisens nye sykkel. 

Jeg tror både tro og religion er stadig i utvikling til det beste. Vi bruker mye tid på å tolke det som ble sagt og skrevet ned for så lang tid siden og gjøre det mer tidsriktig. Her i Norge får likekjønnede lov til å gifte seg i kirken. Det viser meg at bibelen respekterer kjærligheten mellom to mennesker - og ikke bare kjærligheten mellom to forskjellige kjønn. Det gleder meg stort. At bibelen tilpasser seg tiden vi lever i. Og mye velger vi også å se bort ifra av de tingene som har blitt nedskrevet i bibelen. Og takk for det, for ellers hadde jeg blitt steinet til døde utenfor mitt fars hus av byens menn. I følge Femte mosebok, 22:20-21. Igjen - en nødvendig tilpasning har blitt gjort. Vi steiner ikke mennesker foran huset til sin far om man har hatt sex før ekteskapet. Ja, man kan lese mye man rynker på nesen av i bibelen. Derfor så uhyre viktig at vi fortsetter den fine trenden med å tilpasse bibelen tiden vi lever i nå - idag, og ikke tilpasse og innrette oss etter alt som ble nedskrevet for uhyre mange år siden. Men grunnprinsippene vil være de samme, og først og fremst de ti bud og den gyldne leveregel, - og prøver man å følge disse, så vil jeg håpe og tro jeg er en god kristen. 

Åj. Dette ble jaggu dype tanker fra Supporterfrua som egentlig blogger bare tant og fjas! Men kanskje jeg ville rettferdiggjøre ovenfor meg selv hvorfor jeg ønsker å døpe Maren. Jeg syns det er en fin gest å gi min barnetro videre til min datter. Den har hjulpet meg i tunge stunder og gitt meg de fineste minnene jeg vet om - både i form av søndagsskole, julegudstjenester, flotte kirkebryllup og plutselige fridager i kalenderåret.

Jeg gleder meg til søndag!

NB: Dette innlegget åpner ikke for debatt om barnetroen min, barnetroen min er udiskuterbar. Men jeg liker gjerne gode innspill! Jeg føler ikke jeg prakker på noen min barnetro når jeg skriver dette, isåfall er det absolutt ikke meningen.

Line Victoria - Supporterfrue

 

 

 

Juks og fanteri i hverdagen.

//Annonse

 

Det er lov å jukse litt innimellom. Jeg gjør det til stadighet. Litt hver dag faktisk. Men heldigvis er det det jeg kaller en litt hverdagsjuks jeg bedriver, og det er både billig og ikke evigvarende - så jeg kan angre meg når jeg vil uten at det går ut over lommeboka eller anatomien min.

Når jeg har lagt ut bilder av fleisen min, så er det veldig mange som kommenterer de veldig grønne øynene mine. Joda, jeg har grønne øyne - men ikke sååå grønne øyne som  jeg jukser meg til...!  Jeg har ekstremt dårlig syn, og er derfor avhengig av linser. Jeg bruker faktisk styrke minus 6.50 og har nada dybdesyn uten linser. Jeg har i grunn vært fasinert av fargelinser siden jeg fikk mine første linser en gang på barneskolen (tror du vimsen Line ble gitt et par briller jeg kunne rote bort et par av om dagen? Nei.. Jeg kalrte jo tilogmed å rote bort tannreguleringen min liksom, en sånn stor skinne med puter og strikk som gikk rundt huet liksom..!)

Jeg har eksperimentert med min dose fargelinser, for å si det sånn....

Linsene over i hånden min er et resultat av dårlige kjøp i Asia da jeg reiste rundt der. Greia i Asia er at fargen skal liksom endre mørkebrune asiatiske øyne fullstendig, og i tillegg lage sånne dukkeøyne som er veldig poplært der nede. Så man kan trygt si at alle linsene du ser i hånda der var tidenes bomkjøp. 

Jeg har alltid sverget til et spesifikt linsemerke som er perfekt for nordiske øyenfarger. Med det mener jeg at jeg vet om et linsemerke som forsterker fargen din, fremfor å endre den fullstendig! Og viktigst av alt, de ser ikke fake ut. Du vet, når du kan se at linsen ligger oppå øyenfargen liksom. 

La meg vise deg på en selfie!



På bilde har jeg en fargelinse på meg. På det venstre øye er min naturlige farge, og linsen på høyre er en fargeforsterkende linse som absolutt ikke ser fake ut slik fargelinser ofte kan gjøre.

Hahaha, her skulle jeg altså prøve å demonstrere hvor pent fargelinsen satt på øyet, men jeg ser jo at jeg ikke har noe i reklamefoto-bransjen å gjøre.


Herregud. Nok selfies liksom. 

Linsene jeg har på meg på bildet og bruker fast kan du kjøpe HER.   (Jeg har fargen Caribbean Aqua) Du trenger forøvrig ikke resept for å kjøpe linser med styrke :-) (Eller uten for den saks skyld, men det skader ikke med en tur til optikeren i ny og ne uansett - for å være sikker på at du får riktig styrke...!) Og hvis du som meg må ha styrke på de, så kan du kjøpe en sixpack med de HER.  Og hey,  hvis du er skikkelig gæærn og har lyst til å endre fargen helt, så er disse linsene fra samme produsent verdt et forsøk. (Jeg har testet alle disse, og dete r dette linsemerket i fargede linser som gir absolutt best resultat. DET vet jeg, for jeg har brukt de i over 10 år! Og ingen ser egentlig at jeg har forsterkende farge på øynene, som regel får jeg en sånn "DÆVEN, du har grønne øyne...!" De er med andre ord ikke Halloween-fargede/uekte!) Mitt beste tips er å velge en farge som er i nærheten av den du har... 

Slå dere løs, folkens - det er faktisk en billig og fin måte å endre på litt saker, uten å finne frem skalpell og saks! :-) 

Forøvrig, ikke gjør samme tabben som jeg gjorde da jeg var litt for ivrig på linsefarge-byttene mine da....:


Pressebilde fra TV2 år 2009. Ja, det er meg til venstre. Muligens litt ivrig på bruken av brune linser vil jeg påstå. BAhahah!!! 

PS: Adlinkene (direktelinkene til linsene) jeg har lagt ved i innlegget betyr enkelt og greit at jeg kan tjene noen kroner hvis du kjøper det jeg anbefaler deg. Jeg har ikke noe samarbeid med linsebutikken jeg henviser til eller til nettsiden, men med Tradedoubler som affiliateprogram. Men jeg kan innrømme at det er min foretrukne linsebutikk på nett for øyeblikket, da de er superraske og billige. God shopping!

 

/Supporterfrue - Line Victoria.

Kvisetryne 34 år.

Skakkjørt hud trenger hjelp! 

Jeg fniser alltid litt når folk som ikke har møtt meg "på ekte" refererer til bilder og slikt og skryter av huden min. "Ååå, så flott hud, hva slags produkter bruker du?" Bah. Hvis du ser på dette bildet så skjønner du kanskje at huden min aldeles ikke er plettfri, faktisk grenser den til det motsatte. Gusten, røde kviseprikker, steder med tørre områder og aknearr. For å nevne NOE liksom! 😂 De fleste bloggere er innom et filter/photoshoop/retusjerings-orgie med musepekeren, faktisk. (Overrasket?) Jeg har kanskje ved noen anledninger vent "finfleisen" til eller holdt en hånd strategisk over et kviseutbrudd fra ville helvette når det har vært prekært liksom. Jeg bruker forøvrig ALDRI filter på Snapchat. Jeg syns det er en gigantisk UTING! Tilbake til redigering/retusjering/filter osv i den store internettverdenen. Jeg ble sykt overrasket da jeg møtte Julianne-Pilotfrue her forleden. Hun har dønn seriøst den fineste huden jeg noensinne har sett. Hun har sånn ekte, lys porselenshud uten nevneverdig sminke. Jeg gikk KLIN intill fleisen hennes i fullt dagslys da jeg møtte på henne, og jeg fant ikke en eneste prikk, ru overflate eller hudorm. Jeg fikk nesten lyst til å ta på ansiktet hennes med de skitne pailabbene mine, men ombestemte meg da jeg innså at jeg antageligvis kommer til å se mer av henne fremover i jobbsammenheng fremover og det skulle tatt seg ut at jeg gikk rundt å kjente på saker og ting på kollegaene mine for å finne ut om det var ekte eller ikke. 

Ikke ofte jeg «kler huden naken» og blottlegger min lille situasjon i fleisen...men så er jeg ikke kjent for å holde igjen på noe heller da. 

Under ser du bilde av en dame i sin beste alder (34) som ikke tar vare på huden sin!

(Forøvrig - se bort ifra buskete øyebryn. Jeg lover å ta en runde på de snart! :-) )

Gjennom hele livet har jeg hatt relativ urein hud. Jeg har aldri vært spesielt flink til å ta vare på den, og heller ikke giddi å brukt mange kalorier på å pleie den. (I min TV-tid hadde vi ekstremt dyktige sminkører) I løpet av graviditeten var den faktisk ikke så ille, men nå er den tilbake til «normalen» igjen, og ser virkelig ikke bra ut uten sminke. (Og det har jeg ikke så ofte i disse tider, så det kan neppe være sminken min jeg reagerer på?)

Fakta: Det begynner som små kviser, jeg elsker å klemme og vips - så har jeg fått et sår. Det lille såret blir en rød prikk i gudvethvorlenge, også fordi jeg dessverre piller litt på de. (La oss innrømme det, jeg tror det er mange av oss?!) Jeg trooooor også at jeg kan helt ubevist pille på bare noe som kan minne tørr hud, og vips - så er det en rød prikk eller flekk i fleisen! TJOHEI, KJØTTDEIG! (Du må rope de to ordene ut, ellers hører du ikke at det faktisk rimer.)

Nå ser rett og slett huden min ut som jeg har fått et loppeangrep på den ene siden. (Ja, merkelig nok er disse prikkene kun på den ene siden. Angrepet kommer liksom ikke all over fleisen..!) Det er ikke den siden jeg ligger på med ned i puta, (for de som tenkte på skumle bedbugs...!)  så det er ingen annen forklaring enn at det bare ser? litt herja ut! Og hallo - jeg er 34 år, burde jeg ikke sluttet med denne pillinga snart montro?!

Jeg er veldig i beita på hva slags produkter jeg kan forsøke meg på. Rett og slett fordi jeg faktisk ikke vet hva markedet tilbyr eller at jeg har noengang satt meg inn i det. Jeg innbiller meg at jeg «klør» litt i huden fordi den er tørr. Jeg kan IKKE bruke feit krem på huden, for da popper kvisene frem. Merkelig nok pleier faktisk litt solarium å funke, men det har jeg droppet etter at jeg så hva det faktisk gjør med huden å bruke mye solarium. Huden min er jo bittelitt arrete også, siden jeg har hatt litt dårlig hud hele livet. 

Er det noen der ute som har eller har hatt samme problemet og kan gi meg tips om de beste produktene? Og ja, jeg vet selvsagt at det vil hjelpe å IKKE pille, men jeg innbiller meg at om det ikke er noe å pille på i utgangspunktet - så gjør jeg det heller ikke? Does that make sense? 

Okei - bring it on. Jeg orker ikke irritere meg over de røde prikkene lenger, og jeg skal bandasjere hendene mine i votter de kommende dagene for å se om DET kan gi noen form for resultat. Men utenom det så ønsker jeg meg veldig gjerne tips til gode produkter for denne slags uregjerlig hud! Og så lover jeg dere selvsagt å fortelle dere utviklingen. Takknemlig for tips!

/Line Victoria - pizzafeis!

 

 

 

UNNSKYLD.

Unnskyld.

Ingen skal si at jeg ikke tar til meg kritikk. Joda, det gjør jeg.

Jeg elsker at så mange kjenner seg igjen når jeg beskriver det uperfekte og uglamourøse livet som småbarnsmor. Eller generelt livet mitt, siden jeg fra dag 1 som blogger aldri har utgitt meg for å være noe annet enn det jeg faktisk er.

Jeg «selger» ikke meg selv å bloggen som verdensvant, glamourøs og engasjert i politikk, ei heller tør jeg påstå at dere er overøst av rosa sminketips, lekre outfits med høye heler eller dyre vesker og champagne. Jeg har heller ikke et liv fylt av dramatikk, og jeg er en av få bloggere som ikke har skrevet bok.

Jeg leste en kommentar jeg fikk på innlegget i går flere ganger. Det var en «Mari» som mente at at jeg hele tiden rettferdiggjør alt jeg skriver om i min lille uperfekte verden. At hun var lei av å lese om to forskjellige sokker og babymat på glass fremfor søte sokker med sløyfer og hjemmelaget babymat fra bunnen. Jeg følte meg faktisk litt truffet, for hun har kanskje litt rett. Men HVA vil Mari lese da?

Jeg har ikke vært flink til å skryte av alle de perfekte stundene våre. Med andre ord de gangene livet vårt kunne vært tatt ut som fra et glossy magasin om hvor perfekt barselpermisjonen er. Trilleturer, kaffebesøk og de koselige stundene med barselvenninnene mine. Eller det faktum at Torben vasker ned hele huset når han er alene hjemme, og jeg koser meg på gulvet foran peisen med lille M på kvelden. Eller som idag, når jeg faktisk har kranglet med shampoo, balsam og hårbørste - og sitter her med nyvasket, slett hår. Og når jeg snakker om gulpeflekker, så er vi faktisk velsignet med en baby som gulper veldig lite. Og ja, joggebuksa mi BLIR vasket innimellom når jeg tar meg tid til det. 

Så ja, ironien er kanskje at jeg rettferdiggjør livet mitt slik det er idag og skriver det slik jeg opplever det der og da når jeg sitter foran mac`en min og rabler ned notater. Når sminken sitter perfekt og de høye hælene er på  og jeg spiser på en dyr restaurant hører dere sjeldent om. (Litt fordi det ikke skjer så ofte heller da?!) Så jeg beklager det. 

På en annen side så skriver jeg for meg selv, som regel. Jeg skriver ikke for å bli anerkjent for mine silikonpupper (worst mistake ever) eller lekre klær fra Nelly som sitter perfekt støpt på kroppen min. Jeg har oppdaget at jeg skriver om, for og til alle de andre som også lever et helt ordinært liv. Et helt vanlig liv med vanlig inntekter, 2 biler, hus og gjeld på størrelse med et lite lands BNP. Jeg skriver noenganger for å høre nesten unisont fra dere i kommentarfeltet at «YES! Jeg er ikke alene om å ha det slik!» eller «så DEILIG å høre noen ærlige beretninger om noe så vanlig som mammalivet!». Jeg er ganske sikker på at internettet allerede er fylt opp med de perfekte mammaene, for jeg føler jeg møter de hele tiden når jeg surfer. Så jeg følte vel ganske tidlig at jeg ønsket å være en «gråblogger». Derav bloggnavnet «Supporterfrue» som en slags morsom ironi til Fotballfrue Caroline Berg Eriksen. Nå er frue-tittelen ganske maltraktert av alle oss som har brukt den morsomme sammenligningen i bloggnavnet vårt, og tiden vil vise om jeg engang kanskje blir «mammasom33» eller «jojoslanker34» med tid og stunder. 

Enn så lenge så tar jeg til meg kritikken. På en måte. Jeg skal fortsette å blogge ærlig om mitt usedvanlig normale liv, men det er jo opp til meg selv hvor kjedelig livet mitt faktisk kan være til tider. Kanskje jeg bør ta noen grep? Kanskje jeg bør se å komme meg ut av bobla og faktisk oppleve noe annet enn gulp, to forskjellige sokker eller ammetåka. Kanskje få fart på treningen, gå turer utenfor den oppmerkede lysløypa eller kanskje tilogmed begynne å sminke meg litt? 

Jeg er forøvrig også veldig mottagelig for tips fra dere der ute! Jeg belyser gjerne temaer dere syns er knotete å sette ord på selv, eller kanskje du trenger en random småbarnsmamma sitt syn på noe? Eller er det noe ALLE opplever som jeg ikke har blogget om? Har jeg virkelig glemt å ta opp noe i denne bloggen? TAKK på forhånd, det er jo til syvende og sist dere jeg lytter til!

Kommentarfeltet er selvsagt åpent! 

Helt normalt?

Er du like usikker på om du er en helt normal småbarnsmor som jeg er? Jeg har så altfor lenge sammenlignet meg med andre bloggerdamer og snikskrytere på facebook som har fått barn, og jeg har innsett at enten er det JEG som er helt ute å kjøre eller så er det DE som er eksepsjonelt unike. 

Anyway - jeg har notert meg bak øret noen ting som jeg vil dele med dere - og ønsker veldig gjerne en heads up om noen kjenner seg igjen så jeg slipper å føle meg alene.. 😭

🐷 Jeg raste ikke ned fødselsvekta fordi jeg ammet som «alle» skryter så varmt av. Ironisk nok så veier jeg altså nesten det samme som jeg veide da jeg kom hjem fra sjukehuset. 

🐷 Du kan ALLTID spotte et sted på klærne mine som har rester av gulp, en eller annen orange middagsglass-flekk eller en melkeskvett som lukter litt spæisa.

🐷 Jeg vet til enhver tid hvor våtservietter er, men aldri bilnøkler eller bankkort.

🐷 Jeg har en smokk i lomma, en smokk i bilen, en smokk i veska og en smokk under stuebordet. Men jeg finner de aldri når jeg trenger de som mest.

Vent litt....

Kan det være...?

SE DER JAAA!!!

🐷 Leggene mine har ikke hatt en date med høvelen siden jeg gikk i kjole engang i sommer. 

🐷 Jeg bruker fremdeles gravidbuksene mine.

🐷 Jeg planlegger alltid å rydde og vaske huset så snart kidden er i seng, men ender opp med beina plassert på bordet og i halvsøvne ser på Armageddon for n`te gang. For det er en såååå bra film, liksom.

🐷 Jeg ser på en utflukt alene i bilen (som i mitt tillfellet i går var å hente en lampe i Horten og lyspærer i Skien) like eksotisk som en Thailandstur med all inclusive. Jeg syns det var heeelt aldeles nydelig å kunne kjøre masse bil med høy musikk uten å måtte ta hensyn til diktatoren i baksetet. Jeg tok meg god tid til å nyte det!

🐷 Jeg skammer meg når noen spør meg om ikke jeg skal ta opp treningen på Nr1Fitness fordi de savner meg, og jeg juger når jeg sier at jeg ikke har tid. For jeg HAR tid, men jeg orker ikke ta stilling til det helt ennå. 

🐷 Jeg har nedtelling på mobilen til når jeg skal til frisøren, fordi jeg gleder meg så innmari til noen skal fikse rottereiret av en knott jeg har på toppen av huet.

🐷 Jeg har utsatt dåpen i det lengste for å unngå det faktum at jeg må rydde, vaske og lage bordkort. 

Jeg har også utsatt dåpen litt med en bittelite ønske om å komme inn i bunaden etterhvert, hvilket jeg per idag ser på som et fullstendig mislykket prosjekt. (Dåpen er om en uke!)

🐷 Jeg ble rasende da jeg oppdaget at vi ikke får barnehageplass før i august og ikke i mars som først tenkt. Det betyr at jeg må tenke alternativt, og det var ikke med i planen min. Nå iverksettes forøvrig plan B, så det blir bestefar/farfar/pappa-barnehage mens mamma er på jobb og får være med voksne mennesker som ikke lager boblelyder med munnen og lukter bajsebleie når jeg klemmer på de. Føler meg selvsagt som tidenes dårligste mor som er så opptatt av å komme meg på jobb, men jeg tror Maren kan kose seg enda mer med dedikerte besteforeldre enn en mor som trasker nesten ufrivillig hjemme på overtid. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli rastløs!

🐷 Du leser om bloggere som er våkne før fuglene fiser for å jogge bort rawchiabowlsmoothien sin, og ved kjapp hoderegning så kommer du på at de i tillegg har DOBBELT SÅ MANGE barn som deg selv. Selv har du problemer med å løfte hånda opp til kaffemaskinen for å trykke på «dobbel espresso». 

..og ja, jeg er ikke flau for å bruke julekoppene når de andre er brukt opp og oppvaskmaskinen ennå ikke er tømt. 

🐷 Du elsker mannen din høyere enn du noengang har gjort når han sier de magiske ordene «-bare sov videre, du..». Det skal virkelig ikke mye til å glede deg og selv den minste «-Fin du er!» når du har endelig tatt på deg bittelitt mascara og dekkstift - de ordene kan redde resten av måneden du ikke har på deg dekkstift og mascara.

🐷 Du unnskylder gjestene dine med «at du akkurat har skiftet en kode:brun-bleie» mens sannheten er at den eimen i gangen er der egentlig hele tiden, men orker ikke gjøre noen tiltak for å skjule det, annet enn et duftlys som brenner kontinuerlig. Tømme bleiebøtta som står på varmekablene og koker gjøres kun når den er stappfull. 

🐷 Selv om folk sier du ikke skal google sykdommer, så gjør du det. Hele tiden. I løpet av en enkel google-sekvens kan du banne på at alle andre mener at ungen din har krupp, diabetes, vannkopper, RS-virus, hjernehinnebetennelse, røde hunder og bleieutslett med sopp. For ikke glemme stramt tungebånd, som sies å være opphavet på veldig mange problemer. Jeg mener ikke at man ikke skal være påpasselig, men tror vi alle har godt av å ringe legen før vi googler. Det samme gjelder i aller høyeste grad meg selv.

🐷 Jeg ser ikke poenget med å lage egen babymat når det finnes så mye flott på markedet i forseglet glass eller klemmepose.

🐷 Jeg bryr meg ikke om genseren hennes er "gutte-blå" eller om hun har to forskjellige sokker.

🐷 Jeg bryr meg ikke selv om sokkene mine er forskjellige.

🐷 Jeg har like ofte vrengt genser som jeg har ikke-vrengt genser. Jeg bryr meg ikke.

🐷 Jeg har hatt på meg sminke 4 (!!!) ganger de siste 9 månedene. En sammenkomst her hjemme med venner, en venninnekveld, en VGTV-innspilling og i et møte i Oslo. I 3 av de fire 4 gangene jeg sminket meg, brukte jeg den samme kjolen er det eneste plagget jeg føler noenlunde vel i. Det er en mamma/bohem/stretchy blomsterkjole med strikk overalt.

🐷 Jeg går med treningstights og adidas-jakke i tide og utide. Noenganger tror folk jeg "kommer rett fra trening". Jeg motsier de ikke. Sannheten er at jeg har på meg dette fordi ingenting annet passer, og det er liksom "innafor" å gå med treningsklær har jeg skjønt. Liar-liar!

🐷 Jeg zooooomer inn på bildene av Fotballfrue for å finne et eneste spor av en rynke, kloremerke, blodsprengte øyne eller noe som helst som kan avsløre at hun er tobarnsmamma.. Blir utrolig skuffet når jeg ikke finner noe, og lover dyrt og hellig at jeg skal ta i et tak!

🐷 Zooomer inn på et bilde av meg selv jeg vurderer å legge på instagram og finner blå poser under øyne, kloremerker etter en ivrig barnehånd, kviser som kommer når jeg stresser, blodskutte øyne, trøtteguffe i øyekroken, størknet grøt i munnvikene, ammehår-viker som snart er helt tilbake i nakken, en liten flekk av bæsj bak øret da jeg prøvde å legge håret bak øret i bleieskift-krigen og tenner som ikke har vært pusset på en laaaang stund. 

🐷 Priser meg lykkelig over at jeg aldri har påstått at livet mitt er fantastisk i denne tiden, men gleder meg med alle som kjenner seg igjen.

 

HA EN DEILIG SØNDAG FOLKENS!

Advarsel: Jeg er en kleptoman i ammetåka.

Denne ammetåka/babybobla jeg er i for tiden er farlig. Ikke farlig for undertegnede (med mindre jeg noengang til tatt på fersken) men farlig for butikkene i nærområdet. Rett og slett fordi jeg er en tjuvradd og stjeler i butikker!

Jeg var innom en matbutikk på Brotorvet (får ikke lov til å kalle det Brottis lenger, av Torben..) og det er i grunn ikke så ofte jeg er der siden jeg handler på den grønne butikken rett ved der jeg bor istede. Jeg skulle bare ha noen få ting, siden jeg egentlig var ute i et annet ærend på Brotorvet. Handlelisten så slik ut:

Paracet

Ibux

Melk

Saltpølse

Intet mindre og intet mer.

Paracet og Ibux glemte jeg, og melk - ja, det glemte jeg også. Potetgull husket jeg utrolig nok selv om det ikke stod lista og jaggu husket jeg salamisaltpølsa til Torben. Vel, jeg husket å ta den med meg i hvertfall. Men jeg glemte å betale for den. Jeg gav nemlig pakken til Maren som satt i handlevogna, og så hadde hun mistet den ned mellom den handlevognstolen og gitteret der, og jeg oppdaget ikke den glemte saltpølsa før jeg hadde løftet bajsmaskinen fra handlevogn-setet til bilstolen i garasjen på senteret. Jeg fikk panikk. Så rundt meg. Rødmet. Svettet i armhulene og bak knehasene, som ironisk nok er de eneste stedene jeg faktisk svetter. Ellers svetter jeg også litt mellom rompeballene, men ikke hvis det er mindre enn 12 grader. Anyway. Jeg så på datteren min som satt å gliste i bilstol-setet. Jeg visste at det antageligvis ikke ville ta spesielt lang tid før den bleia MÅTTE skiftes. Og når jeg mener MÅTTE skiftes, så er det faktisk noe jeg prioriterer før saltpølsetyven erkjenner sine synder for kassedama. Du skjønner, etter at Maren har begynt med fast føde, så er det EN lukt du ikke ønsker skal bre seg i din nye bil. Jeg beit tenna sammen og lukket døra. Trippet som en ekte tjuvradd inn i bilen, og spant avgårde. 

Vel hjemme fikk jeg roet nervene med en kopp kaffe og en skive med tjuvgods. Flekket frem mobilen for å erkjenne mine synder.

Jeg tok mot til meg og anga meg selv via facebook:

 

OK. Så alt vel, foreløbig. Jeg fikk faktisk salamisaltpølsa til odel og eie, men lovte meg selv at jeg skulle ramle innom ved beste tidspunkt og faktisk gjøre opp for meg. Kan virkelig ikke ha det på meg at jeg begår slike tjuveri-raider med dattera mi på slep. Gikk derretter å la meg med god samvittighet, med en plan om å sone min straff onsdagen etter.

For det første så glemte jeg å betale for den jævla salamien på onsdagen etter babytrallen (litt fordi jeg glemte babytrallen også da..) men så så jeg mitt snitt til å gjøre det på lørdagen istedet, da jeg hadde en agenda på brottis igjen for å kjøpe badestol til diktatoren. Torben og jeg går inn i butikken og PLUTSELIG er ærendet mitt glemt. Fordunstet. Borte vekk. Jæææævla ammetåke. Rasket med meg noen karbiser som lå å fristet i varmeskapet. Ser at de er noe gratis mat (eller smaksprøver om du vil..) og tenker at det var digg. Det var visst et krydder de reklamerte for sammen med den gratis maten. Ehh.. smaksprøven. 

Så kommer jeg til kassa. Ikke bare glemmer jeg å betale for den stjålne salamien jeg har gnagd om i snart ei uke, men tåka tettner og jeg gjør meg atter engang til en tjuv.  Og hva var det som forsvant ned i posen sammen med den forbannade badestolen til diktatoren? JO, nå skal du få se!

Sorry for snikskryt av ammekløft. Jeg har kløft helt ned til navelen skal du vite. 

Torben ble helt fra seg. Han kjeftet og gnåla hele veien til bilen mens jeg prøvde å bruke kalkutaoren på mobilen å summere karbiser og rundtykkene våre for å se om det fantes en sjans i helvette for at jeg kunne ha betalt for en boks luksusfiskekrydder. Ellers visste jeg jo forøvrog at jeg egentlig måtte tilbake, for det gikk jo tross alt opp for meg at jeg nå hadde stjælt 2 ting på under en uke av en butikk jeg vanligvis aldri handler. Med andre ord, jeg stjal "hver gang" jeg var i den butikken! Det kunne jeg ikke ha på meg.

Torben forlangte at jeg skulle gå tilbake. Og det gjorde jeg. Vel fremme i kassa måtte jeg erkjenne syndene mine og fortelle at jeg hadde stjålet fiskekrydder. Og at jeg forrige gang stjal salamipølse. Og at jeg gjerne ville betale for begge deler.

...og jaggu måtte jeg slenge avgårde en ny melding:

 

 

Og heldigvis fikk jeg svar - selv om jeg måtte dementere at det var barnevogndiktatoren som stjal, men faktisk den voksne mammaen på 34 år i ammetåka.

 

 

Jeg MÅ seriøst ta meg sammen. Jeg kommer til å bli bannlyst i alle butikker i nærområdet om dette fortsetter. Etter dette innlegget er det helt greit om de ansatte ønsker å sjekke meg før jeg går ut av butikken deres. Jeg tror det er bra for meg, så vi forhåpentligvis får en slutt på disse ufrivillige tyveriene. 

Takk for meg! 

/Tjuvradden Supporterfrue 

PS: Jeg har anonymifisert butikken jeg stjal på. Så ingen skal få noen ideèr om hvor lett det er å skaffe seg billig salamipølse og fiskekrydder. Og det faktum at jeg ikke vil ha alle de ansattes øyne rettet mot meg om jeg handler der igjen. 

 

Hva er galt med datteren vår?

Jeg har den siste tiden blitt veldig obs på en merkelig adferd Maren har. Vel, adferd er det kanskje ikke, mer enn slags ting hun gjør med kroppen/hendene og munnen. Helt ut av det blå kan hun stramme hele den lille kroppen, lage rund, åpen munn, knytte nevene og lage sånn «sinnabrøl». Hele kroppen dirrer når hun gjør det. Som en skikkelig kraftanstrengelse, liksom. Og så er det rett tilbake til å glise og smile rett etterpå.

Jeg har stusset veldig på dette. Det har vært MYE av det de siste to ukene. Tenkt masse på hva hun prøver å utrykke. Er det noe hun vil ha? Er det noe hun trenger? Jeg har spurt Torben om han har lagt merke til det og joda, det hadde han. Han fortalte meg at han hadde søkt det opp og blitt fortalt av Google at dette  -kunne- være forstadiet til noen spesielle diagnoser eller syndromer som det o`store internettet forklarte. 

Panikken bredte seg i meg. Som den litt håpløse, livredde førstegangsmammaen jeg er, så kom alle sensorene mine ut. Jeg telte antall ganger hun gjorde det, analyserte hver eneste opptakt til det, og forsøkte å roe henne ned når hun plutselig gjorde dette de få sekundene det holdt på. 

For å prøve å forklare hva hun gjør, så har jeg hentet et klipp fra Friends, der Bruce Willis spiller kjæresten til Rachel og skal tøffe seg i speilet. Se rundt etter ca 45 sekunder i klippet, når han står i speilet og brummer. AKKURAT slik gjør Maren!

Hele helgen har jeg brukt på å google, søke svar, sende et par mailer - for å rett og slett finne ut av hva denne merkelige adferden kunne bety. Mens Maren satt på brystet mitt i går ettermiddag gjorde hun det atter engang igjen, brummet skikkelig og knyttet nevene mot meg mens hun spente hver eneste muskel i kroppen.

 Så jeg bygde meg opp litt mamma-mot og hoppet i det:

«Torben. Jeg vil at en spesialist skal se på henne. Jeg skjønner ingenting av denne adferden. Den kommer fra ingensteds! Det kan ikke være riktig, hun ser jo helsprø ut når hun gjør det! Hva er galt med ungen min?»

Torben ser på meg og registerer at jeg faktisk er ganske så bekymret.

Det viser seg at Torben har en plausibel og veldig god forklaring på Marens merkelige adferd. Torben har nemlig de siste ukene jobbet med å lære Maren å vinke når vi sier «hei» og «hade» og klappe med hendene. Greit nok. Men det han ikke hadde fortalt meg var også at han har lært Maren å «leke sumobryter». Med andre ord har han lært henne å knutte nevene, stramme hele kroppen, og lage en «oooohhhh»-sinnalyd. Og nå hadde hun fått skikkelig dreisen på det også, faktisk så dreisen på det at mor vurderte å sende henne til spesialister! 

Jeg kunne virkelig ikke gjøre noe annet enn å le.. Den halvhysteriske mammaen fikk med andre ord passet sitt påskrevet. Bittelitt flaut at jeg hadde endevendt internettet for å finne ut av det, men så viste det seg bare at Maren har en ivrig og tålmodig pappa som vil lære henne noe. Jeg ble litt flau. Hele tiden har Maren da prøvd å vise meg noe hun har lært, og jeg har bare sett på henne med triste øyne og og tenkt at «du er en pussig skrulle du, jenta mi..»

Nå ler jeg hver gang hun gjør dette, og hun ler like hjertelig selv etterpå når hun endelig får den responsen hun ønsker seg. «-Se hva jeg kan, mamma!» Og jeg brukte kvelden på å kjefte litt på Torben for å ha bøllet med det sårbare mammahuet mitt litt. Selv om jeg egentlig syns det er ganske humor. Det er i grunn noe jeg kunne fint klart å finne på selv om jeg ikke hadde vært så hysterisk i første omgang.

Moralen er - baby og barneoppførsel er som regel helt normal til det unormale er bevist. De fleste babyer er flinke til å herme og ta etter oss de er sammen med i så mange timer av døgnet. Vi har med stor sannsynlighet bare fått en helt normal unge. Med en høyst unormal pappa og i overkant hysterisk mamma. 

/Supporterfrue - den hysteriske mammaen.

Vixen Influencer Awards - Nomineringen er igang!

ÅÅ, lord! Jeg oppdaget plutselig at noen hadde kommentert under et av innleggene mine at "Håper alle går inn på Vixen og nominerer denne dama til folkets favoritt!"

Jeg ble helt svett i armhulene. TENK at noen mener at jeg er er Vixen Influencer Awards-verdig å nomineres til! Maigad! Ikke at jeg setter frem strykebrettet og henter frem de høye helene sånn med en gang av den grunn da....

Litt usikker på hva jeg eventuelt kan nomineres i da, men jeg tittet litt på de forskjellige kategoriene - det er vel ganske åpenbart at mote og beauty ikke er helt innafor med bloggen min. Livsstil, Gullpenn, Sterke mening, Stjerneskudd...hmm, jeg vet faktisk ikke. Gjevest hadde det kanskje vært å bli nominert i kategorien Stjerneskudd eller Gullpenn, men det finnes nok av nye, fantastiske bloggere som antageligvis gjør en bedre jobb enn meg. Livsstil? Hvilken Livsstil? Hoho!

Anyway, her er linken til Vixen Influencer Awards - og jeg ber dere ikke nødvendigvis nominère meg, men nominèr en blogger som du mener fortjener det :-) Jeg tør ikke tenke på hvor utrolig kult det må være for bloggeren du nominèrer å få en slik heder og ære av leserene sine, så dette er din måte å fortelle at du setter pris på favorittbloggeren din!

Ha en strrrrrålende helg!

Når jeg ikke blogger så er jeg på Snapchat: Linevictoriahus / og Instagram og jaggu Fejsbook også! Damn ass, jeg er overalt! ;-)

 

Forelsket på første date!

Jeg har ikke vært med på noen av de Nettavisen/Side2/Blogg-møtene før. Litt fordi jeg har hatt puppen ute, gulp i håret og mer opptatt av en bylt i sparkebukse når jeg har blitt spurt. Frem til nå. Pakket bort puppen for en dag, og hoppet inn i bukse med superstrech og intet mindre enn TO bh`er på meg. Bloggerne som er signert med Nettavisen/Side2/Side3 har fått en ny gjeng å leke med - og de heter selveste Egmont! (By far et av drømmestedene du ønsker å jobbe når man er litt over middels interessert i hva som rører seg på de forskjellige medieplattformene). Kanon møte - dette gleder jeg meg til å bli med videre på!

Tilbake til den noe bortkommende supporterfrua. Hun som har glimret med sitt på partnerblogger-møtene frem til nå, men som omsider pakket snippesken sin og banet seg inn på E18 mot Oslo før kidden hadde stått opp. Funfact: Har ikke stått opp så tidlig siden før jeg gikk ut i mammapermisjon. 

Jeg grabbet tak i de to jeg med sikkerhet vet jeg kan diskutere gulp, bleier og hemorrider med om savnet skulle bli for stort. Og sprengte ammepupper. Stilte meg faktisk MELLOM Pappahjerte (Peter) og KonaTil (Christina) da vi minglet. Snek meg bort til Mamman til 16, eller Mammasom16, som bloggen faktisk heter. (Trodde jeg virkelig at hun var mamma til 16?!) Lett å ta feil! Fy flate for ei hyggelig, søt og sjarmerende jente. Sendte henne faktisk melding etterpå og sa hun var en herlig jente. Viktig å si ifra om man har noe fint å si om folk, syns jeg. 

Møtet ble unnagjort og jeg slepte meg etter Hjertet og Kona, lurte meg inn i baksetet på stasjonsvogna deres og proklamerte høylydt at jeg var EKSTREMT glad for å slippe å ta den "undergrunnsbanen" jeg ankom Nydalen med. Seriøst - kun pensjonister eller bønder sier "undergrunnsbanen", men så kom jeg på at jeg faktisk kunne vært mammaen til mammaen til Michelle OG bor i Stathelle. Tilbake til baksetet i stasjonsvogna til Peter og Christina. Jeg hadde jo parkert i Majorstuakrysset, må vite. Til den nette sum av 400 kroner for noen usle timer! Jeg kom nemlig ikke lengre. Mine geografiske kunnskaper er like utdaterte som laserdisk og VHS-kasetter. Så jeg parkerte ved politihuset på Majorstua, for av en eller annen merkverdig grunn så erindret jeg veien dit. Vagt. Jeg lover å ikke fortelle hvorfor.  

Uansett: Ble bedt på date som tredje hjulet på vogna på IKEA av bloggerparet og takket med all min entusiasme for at de tok så godt vare på meg. Så ble vi enige om å møtes på IKEA da. ÅÅhh, som jeg gledet meg til å preike blogg med noen som forstår mellom "Mysig håndkleder" og "Ensam Tørkerull!"  Og hva var min supplais-takkegavepakke? Joda, det var å glemme bilnøklene mine i baksetet og tømme mobilen min for strøm i samme vending. 

Den lille, herlige kona med stort hjerte stod en stund senere å dinglet med nøkkelknippet mitt foran meg. De snudde halvveis til Ikea, og kjørte tilbake i den tettpakka fredagstrafikken. Akkurat der og da ble jeg så glad at jeg egentlig ville klemme henne hardt til hun peip litt. Fine, snille støttekontaktene mine <3

Jeg tror vi lunsjet i 2-3 timer. Så himla hyggelig! Så deilig å møte folk som man umiddelbart får en form for crush på! Inni hodet mitt så jeg for meg fremtidige pikniker, felles kontordager, putekrig og løping hånd i hånd på en eng av blomster! Etterhvert var det andre ting som sprengte i brystet enn hjertet mitt. Når ammet jeg egentlig sist? AU! Jeg kikket ned og priset meg lykkelig for at jeg hadde en sånn ullgenser som ikke er veldig avslørende om to vannballonger sprenger under ribbestrikken.

"-Jeg må inn her å håndmelke meg litt." fortalte jeg med innlevelse til PappahjertePeter og Konemor og satte kurs mot stelleromstoalettet. Jeg har i ettertid stor forståelse for at Peter måtte riste litt på huet for å få ut bildene han fikk i hodet sitt, stakkars. Jeg tror nesten han besvimte litt. 

Så stod vi der inne da, alle tre. 

(Bildet er fra snapchatten til Pappahjerte - snap: Pappahjerte)

Hvis dere lurer på hvorfor jeg ikke tar bilde så er det fordi jeg er så sykt urutinert blogger at jeg var tom for strøm..

Hey! Dere er verdens beste støttekontakter! Og det er ganske gøy å tenke på vi bare bor ei lita biltur på 15-20 min fra hverandre - jeg aner konturene av hvor jeg i fremtiden skal dra den velkjente "jeg er tilfeldigvis være i området, serru!"  i resten av mammapermisjonen min!

Kjærleik ved første blikk <3

Amming, dobørste og kjøreopplæring.

For en overskrift da gitt! Ikke akkurat noe clickbate-overskrift, for det er i grunn -akkurat- det dette innlegget handler om. 

Dette med amming er jaggu en påkjenning! For ikke mange månedene siden jobbet jeg HARDT for å ha produksjon nok til å tilby Maren måltider - men nå har jeg melk i massevis men en liten gærning som syns brød, spagettimos, flaske med industrimelk og mangofruktpurrè er større stas. Hva skjedde liksom?!

Vi begynte så smått med smaksprøver da hun bikket 4 måneder. Det var veldig populært! Jeg så fort at dette blir en matmons som både vil smake på alt og som fryder seg når det kommer smaker hun liker særs godt. Kom i skade for å gi henne en flaske velling en dag, og den svenske nasjonalretten gikk rett hjem hos frøken M. (Velling er tynn grøt, som kan drikkes fra flaske) Det er mye diskutert dette med velling, noen mener at det blir for "enkelt" for baby og drikke seg mett på velling, og andre mener at velling kan gi overvekt. Jeg tenker at med så mye morsomt ellers som hun tygger og smaker på, så kan det ikke spille noen trille. Og overvekt er jeg ikke så bekymret over når hun er 7 måneder. Jeg tenker at det er det mer enn nok tid å bekymre seg over senere i livet.

Problemet nå er jo at jeg ikke lenger kan snike meg unna midt på dagen for å amme. Det har alltid vært en god unnskyldning når Torben skal ha meg til å rydde noe eller svigermor skal vise meg hvordan man skal klippe rosebusker. Jeg har alltid kunnet skylde på at Maren skal ha pupp, men nå ser det ut som den tiden er over, gitt. Så nå må jeg både rydde OG klippe rosebusker med svigermor. Eller - det værste jeg vet, vaske bad. Det finnes virkelig ikke noe mer kjedelig enn å vaske bad. For der kan jeg ikke jukse. Det finnes ingen møbler eller tepper jeg kan skyve rotet under, og ofte må jeg støvsuge før jeg vasker badet. (Dobbelt så mye jobb!) Og den jæskla dobørsten. Hva er mer skittent enn den? Hvordan vasker man egentlig en dobørste ren etterpå? Av alle ting i huset vi eier, hva er mer trist enn en dobørste egentlig? "Kjøp ny!" sier folk. Og hver gang jeg drar frem dobørsten tenker jeg det samme. Huff, burde kjøpt ny. Skal gjøre det neste gang." Men sånn seriøst - kan egentlig en dobørste bli for skitten for sitt formål? Alternativet er å kjøpe en "åpen" dobørsteholder, så dobørsten er på utstilling. 

(Bildet er fra google)

Tilbake til meieriet mitt. Jeg ammer bare noen veldig få stunder i løpet av dagen nå, amme på natte gjør hun jo ikke - men sprengt frokostpupp til frokost rundt 08.00, og deretter ved behov om hun grafser under genseren min i løpet av dagen. Det er litt som en kjærlighetssorg, faktisk. At hun heller vil ha fast føde og sutten. Det plager meg selvsagt bittelitt, for det er jo ikke mange ukene siden hun var ekstremt avhengig av puppen min. Nåvel, det er vel slik det skal være. Mammas pupper er ikke lenger THA THING. 

Torben skal øve på forbikjøring idag. 5 timer. Jeg kan ikke huske at jeg i gamle dager brukte 5 timer på å lære meg forbikjøring? En ting jeg hvertfall husker fra da jeg var ung og førerkortløs er da mamma fortalte meg at "i gamle dager, skikkelig gamle dager - i steinalderen liksom, så hadde de ikke ekstra sett med pedaler. Så da satt kjørelæreren med en nål og stakk eleven i beinet hver gang man gjorde feil." Det var ikke så gøy da jeg startet min aller første kjøretime med å fortelle dette til kjørelæreren min. Veslevoksent forklarte jeg hvordan kjøpreopplæring foregikk i bilen i steinalderen. Kanskje ikke rart at min kjørelærer den gangen tjente seg rik på unge Husby som skulle ta førerkortet. 33 kjøretimer hadde jeg. Tre teoriprøver og hele tre oppkjøringer måtte også til. Men jeg har kjørt (nesten) helt skadefritt da. En liten smell med en pyntestein med min splitter nye cabriolet på Porsgrunns torg i 2005. Traversen røyk, og bilen var millimeter fra å skulle bli kondemnert av forsikringsselskapet. Traversen er forøvrig den jernstangen foran som holder bilen sammen. Så da lærte du noe nytt.

(Til ennå ikke å ha fått lappen, så er det ganske heftig å ha kjøpt bilen flere måneder i forveien og ha den klar i garasjen syns jeg...!)

Livet som hjemmeværende er snart over. Over jul skal jeg tilbake i jobb. Da skal uniformen forsåvidt passe og kontoret mitt taes i bruk igjen. Det skal børstes støv av pc`en og mailen skal åpnes etter et års fravær. Eneste forskjellen er at jeg antageligvis må jobbe enda mer effektivt, for det er nesten ikke rom for overtidstimer. Maren skal være i bestefar/farfar-barnehage, før Torben skal ha pappapermen sin til våren. Barnehageplass må vi nok se langt etter, faktisk ikke før i august åpner det seg en plass til Maren på den foretrukne barnehagen vi har søkt plass. Så ble jeg UFRIVILLIG en av de som har barna hjemme til de er halvannet. Oh, the irony! 

Anyway - her må det gies litt mat i magen før vi slenger oss i bilen for å øvelseskjøre med pappa til Porgrunn og hans 5 timer lange forbikjøringstrening idag. 

Line Victoria, snart nedlagt meieri. 

 

 

Gikk det bra med meg?

Jeg og Torben har vært sammen i over 4 år nå. Samboere nesten 4 år. Gift i halvannet. Huseiere for litt over et år siden. Småbarnsfamilie i snart 7 måneder. Nylig oppgradert til to familiebiler i garasjen. 

Da vi ble sammen og fremdeles bodde i Torbens ungkarsbule så han sitt snitt til å ta dette bildet av meg. Det som er urovekkende er at Torben på dette tidspunktet kastet bort verdifull tid, når det er åpenbart at jeg har gjort meg klar for litt hyggelig sexytime her. Syns du ikke?

Nuvel. 

Søndagen skal feires med at Maren reiste seg opp og stod helt på egenhånd i fengselet sitt. (Lættis-highfive til mammapolitiet!) Stod å danset til Drømmehagen (Hei igjen, mammapolitiet! TV gir deg firkantede øyne, og er sykt lite utviklende for babbser?) på storskjermen ved siden av. Jeg skvatt som rakkern! Hva skjeddemed den lille, rare bylten i helseteppe liksom? Nå STÅR hun selv? MakkaPakka, det er sjukt. Fengsel + Drømmehagen på tv = mirakelbaby. 

Jeg kastet meg over umbraco-settet og fikk senket grinda. Nå skal jeg snart til pers med senga hennes også. Madrassen ruver nemlig typ bare 20 cm under kanten, og det skal innrømmes at jeg ikke før nå har skjønt at DET er oppskriften på katastrofe når hun kan bevege seg slik. Hun sover forøvrig i en sånn pysjpose, men jeg har ikke akkurat brukt tid på å sette meg inn i eller i det hele tatt vurdere å bruke de stroppene med hengsler som følger med pysjposen. Jepp, det er helt riktig som du leser. Det er seler for å feste henne til hvert hjørne av sengen. Det blir relativt uaktuelt for meg å bruke, siden jeg føler meg trygg på at sprinkelsenga gjør susen. Jeg bryr meg ikke noe om at hun snur seg i alle retninger i løpet av natten. Hode ved fotenden og noenganger på tvers i senga, så jeg må hente ut en unge i vinkel som er kilt «fast». Men hun sover fremdeles godt. Jeg snur litt på henne om jeg føler det er behov for det. Hun sitter riktignok ikke fast når hun ligger på tvers. At det er ubehagelig tviler jeg ikke på, selv lå jeg å sov med ræva i været og ansiktet borret ned i madrassen. «Det gikk fint med meg»! (Verdens værste argument, forøvrig. Det argumentet er det beviselig inget hold i. Slutt å si slikt!) «Gav ungen klinkekuler i 7 måneders alderen, gikk fint med oss! Lot barnet sutte på en honning-krukke da hun var 4 måneder - gikk så greit atte. Droppe sterilisering av tåteflasker? Pytt, gikk fint med oss!» 

Ikke for å virke hysterisk, men jaggu glad vi er litt mer opplyste idag. 

Takk til skepsis.no for denne. WAKEUP CALL EVERYBODY! 

(Om ti år er sikkert fengsel (lekegrind) tatt vekk fra markedet fordi det gjør at ungen utvikler seg for fort/for sakte/ feil osv... Felles for alt dette jeg prakker på deg nå er å bruke mammahuet ditt. Du vet best sjæl så lenge det ikke kræsjer med å leke med livet, syns jeg..)

Ey, funfact! Lekte på brygga alene uten redningsvest da jeg var tre år. Falt utti, og ca 14 komadager senere så kunne legen konkludere med at det gikk (heldigvis) jo bra med meg! Her er riktignok alt relativt når man bruker ordet "bra". Men moralen er nok at det var et litt dårlig tidspunkt å gi meg dykkerlappen og svømmeknappen på egenhånd i 3-års alderen. 

Jeg skal barnesikre kidden med bakoverlent bilstol og firepunktsetebelte med isofix-fester og egen base nå.

Skal ut ei litta tur å leke med klinkekuler hos tante Sylvia. 

Tata! 

Jeg prøver igjen!

Husker dere at jeg i august sa jeg skulle begynne et nytt å bedre liv i forhold til kosthold? Nuvel. Tror det varte i ganske nøyaktig EN dag, så var sjokoladen på bordet et faktum. I fanget, er vel mer sannheten. 

Man blir helt tussete av å være hjemme uten andre rutiner enn mating, bajsebleiebytte og babykos. Det blir så altfor lett å ty til de raske løsningene, som i hele min barselperiode har betydd polarbrød med smør og nugatti. Og sjokolademelk. Og gjerne en plate sjokolade til dessert. FOR DET ER SÅ HIMLA DIGG!

Jeg har i grunn tenkt at det er greit. Jeg har ikke brydd meg. Har ikke brydd meg om at jeg faktisk veier det samme som jeg gjorde fire dager etter fødsel nå nesten 7 måneder etter fødselen. De har vært viktig for meg å ikke la andre ting ta fokus helt ennå, men nå som ting begynner å gå litt mer på skinner - så kan jeg omsider fokusère litt på meg selv for en gang skyld. Jeg tror i hvertfall at å endre kostholdet mitt uansett vil være en god start!

Etter Liveakurset jeg tok for 3 år siden, så har jeg veldig god erfaring og kunnskap om «hvordan det skal gjøres» i forhold til kosthold. Problemet har nok vært motivasjonen. Og den har jeg aldri skryti på meg alltid har vært på topp. Motivasjonen kom dels snikende når jeg satt å glante på tidligere blogginnlegg jeg skrev om motivasjon. Sykt! Tenk å bla tilbake i arkivet og rett og slett finne redningen i egne innlegg! Jeg husker jo så godt hvor GODT jeg følte meg i kroppen etter en treningsøkt og litt mindre sjokolade den tiden. Da jeg oppdaget at jeg var gravid så begynte jo også de litt uheldige plagene å melde seg. Det første som røyk var trening. Derretter sporet det helt av i forhold til kostholdet. Hvilket jeg forsåvidt ikke angrer på, jeg gjorde AKKURAT som jeg ville og det var viktig for meg å ikke sette grenser og lås på meg selv den tiden. Hormoner, plager og vondter medisinerte jeg med korte gåturer til og fra kjøleskapet. Kake, iskrem og sjokolade var min lykkepille. Kan ikke si jeg angrer asså! Helt seriøst! Jeg elsket mine 9 måneders ruge-periode, og jeg gjorde virkelig ALT jeg kunne for å få maksimalt ut av det! 

Problemet var vel at jeg fortsatte disse dårlige vanene etter at jeg hadde født. Kan fremdeles ikke si at jeg angrer, det var utrolig deilig å kose seg - og til forskjell fra min tidligere historie som noe spiseforsyrret, så hadde jeg absolutt ikke dårlig samvittighet denne gangen. Jeg har veltet meg i alt som er godt og rett og slett latt fornuften være pakket godt inn bakerst i gravidskapet, som jeg kaller det.

Anyway, jeg fant ut heromdagen at det ikke er såå fryktelig lenge til jeg skal tilbake i jobb. Og absolutt ingen av jobbklærne mine passer. Det blir litt rart å komme tilbake på jobb i gravidbukser når det tross alt er et år siden du fødte. Jeg savner mine pene kjoler, jeg savner treningstøyet mitt, og jeg savner alle de fine og raffe jakkene mine jeg per dags dato ikke får lukket igjen over magen. Og jeg savner bunaden min? Ikke at jeg bruker den så ofte, men de få gangene jeg trenger den så vil jeg gjerne bruke den også! Ikke bare ha den hengende i skapet?! 

Så jeg snudde opp/ned på kostholdet mitt for to dager siden. Frukt, grønnsaker, sunn mat. Dropper kaker, sjokolade og potetgull - samt junkfood. Det kommer nok et tidspunkt der jeg kan spise dette igjen, men nå vil jeg gjerne ha en litt god og effektiv start - slik at jeg merker resultater med en gang. Slikt er nemlig viktig for meg :-) Litt flere trilleturer, og en og annen gang ned på Nr1Fitness for å sette meg på spinningsykkelsetet - så tror jeg mye er gjort for huet i første omgang. Så kan det hende at kroppen følger etter også, det får vi jo håpe?! Jeg var nok ikke klar forrige gang jeg proklamerte at jeg var igang. Men jeg tror jeg har litt mer motivasjon denne gangen, så får vi bare krysse fingra for at det gjenspeiler seg i hverdagen :-) Ja, jeg har veid meg. Men jeg ønsker ikke å gå ut med noen tall før jeg ser at den peker i en ny retning enn den har gjort det siste året...! ;-)

Jeg kan dessverre ikke gå hardcore inn i det slik jeg gjorde for 3 år siden, fordi jeg ammer fremdeles litt. Og disse avfallstoffene vil jeg ikke ha i melka mi, så jeg må nok peile meg inn på en Livea-light denne gangen. Blir gøy å se om alt jeg lærte på kurset fremdeles sitter! Det er jo enkel matematikk; trening og sunnere kosthold -  så er mye gjort. Og etterhvert som treningsrutiner er på plass, så håper jeg at jeg får bygget opp min etterlengtede kondis og styrke - slik at hverdagen blir litt bedre når jeg ligger på gulvet å kaver for å komme meg opp. 

Jeg lovet dere i august å holde dere oppdatert, og det skal jeg fortsette å gjøre. Sååååå en litt treg start, men nå har jeg tatt litt grep.

Her er bilde fra da jeg trente masse, og jeg gleder meg til å få tilbake den samme treningsgleden som jeg hadde det året før jeg ble gravid! 

Den hysteriske og følelsesløse mammaen.

Dette ble et litt mer ærlig innlegg enn først tiltenkt. Jeg håper du har forståelse for at jeg føler jeg åpner meg mer enn hva jeg vanligvis gjør, men til gjengjeld vet jeg at jeg ikke er alene om disse tankene. Derfor viktig for meg å dele. 

Et av de spørsmålene jeg får oftest når jeg er ute på vift med min snart 7 måneder gamle datter er rett og slett?»Når kommer nr 2 da?» Gjerne etterfulgt av «Dere MÅ jo ha en liten lillebror!» «Det er bare å sette igang, ingen tid å miste!»

Jeg må innrømme at jeg har selv vært en av de som har sagt slikt til nybakte foreldre selv, uten selv å ha den fjerneste anelse om hva det egentlig innebærer? Fy skam på meg, haha!

I går så jeg en sånn «spørreundersøkelse» på nettet. Jeg tror i utgangspunktet at det gjaldt fødselsdepresjoner og at det var skrevet en fin sak på nettet som snakket åpent om at dette kan ramme alle. Spørsmålet i teksten var sånn noenlunde i denne sjangeren: «Hvor lykkelig var du på en skala fra 1-10 når du fødte og en månede etterpå?» Jeg registrerte at ufattelig mange øste ut sin kjærlighet i kommentarfeltet om hvor fantastisk det er å være mor. Både når hun havnet på brystet rett etter fødselen og en månede senere etter at den totale livsomstillingen var et faktum. Så fantastisk! Flertallet gav 10 av 10 på begge spørsmålene - og mødrene kunne i kommentarfeltet ikke elske livet høyere enn nå. Jeg ble etterhvert litt trist også. Ikke lei meg fordi andre roste denne mammakjærligheten så voldsomt opp i skyene, men fordi jeg følte det litt anderledes enn alle #lovemylife og #kjærlighetvedførsteblikk - kommentarene. 

En og annen kommentar var litt mer «nedpå». Innimellom alle jubelropene leste jeg om de som var helt følelsesløse når kidden lå på brystet og en månede senere, men selvsagt etterfulgt av «det går bra med oss nå, elsker ungen min høyere enn livet!».

Jeg vet ikke om formålet med denne «spørreundersøkelsen» var egentlig helt passende med teksten. Teksten handlet om fødseldepresjoner og åpenheten rundt det. Men hvem vil vel egentlig skrive med fullt navn på facebook at de slet litt? De tøffeste, tror jeg. Kudos til de som tør å være åpne.  

Selv var jeg nok ikke helt følelsløs da M kom til verden. Jeg var sjokkert. Sjokkert over at NÅ er det gjort. Ingen vei utenom. Da jeg ble gravid hadde jeg masse gøyalt å skrive i bloggen med en litt komisk undertone, men denne ukjente babyen som nå plutselig lå på brystet mitt var plutselig et faktum! Var dette resultatet av alle de morsomme blogginnleggene om graviditeten, liksom? Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt. Jeg ble såå tatt på sengen.

Jeg har tidligere vært inne på dette med de tre første dagene som egentlig var ganske røffe. Jeg hadde ikke fått melkeproduskjonen igang, så M lå der bare å skrek med knyttede never mot meg. Etter nesten to døgn uten søvn og en heftig «treningsøkt» på 24 timer (fødselen) så var jeg jo ganske utmatta. Jeg husker jeg hvisket til Torben i sengen ved siden av på barsel?»-Fy faen, hva har vi gjort?» 

De tre dagene uten melk i puppa var ganske tøffe. Jeg hadde jo en veldig sulten unge! Jeg visste det ikke DA, men de tre dagene er veldig, veldig vanlig. Det er også da de berømte «barseltårene» settes i sving. Jeg gråt fordi jeg var sjokkert, jeg gråt fordi jeg var trøtt, jeg gråt fordi jeg hadde vondt i tissen, jeg gråt fordi jeg ikke klarte sette på bleia riktig. Men jeg gråt ikke fordi jeg var så lykkelig. Det kom senere. Jeg tror det kom samtidig med melka, faktisk. På parkeringsplassen på vei hjem. Maren sovnet i bilstolen og fant omsider roen. Det gjorde jeg også. Så jeg gråt litt på vei hjem. Fordi hun endelig var mett og ikke gråt lenger. 

Resten vet dere jo, så fort jeg fikk melk så løste alt seg. Jeg satt hjemme i sofaen med en sovende/spisende baby i fanget, og klarte omsider å ta inn over meg hva jeg hadde satt til verden. 

Men med denne morskjærligheten som plutselig begynte å blusse, så kom også den hysteriske mammaen opp til overflaten. «Tenk om hun ikke får puste i nestet sitt! Tenk om hun sover for mye! Tenk om jeg ikke har nok melk?». Jeg var også livredd når andre holdt henne. Noen holdt henne feil. "Ikke vekk henne. Ikke gi henne sutt, for det kan gi sugeforvirring. Er det for mye klær? For lite? Fryser hun? Har hun feber? Hvorfor har hun ikke bæsja ennå? Forsiktig med navlestumpen!" (Jeg ringte faktisk lege fordi jeg var bekymret for navlestumpen hennes. Fikk komme inn til helsestasjonen så lenge, og da de skulle sjekke den så hadde den falt av. HELT NORMALT! Men jeg følte hun hadde et hull i magen. Stakkars ungen min med hull i magen liksom. Også kalt navle. Er det mulig? Godt jeg kan le av det nå!)

Den første måneden gikk med på å lære meg å bli trygg på situasjonen. Jeg hadde ikke noe søvnunderskudd på grunn av en våken unge,hun sov så godt atte -  men jeg var så sliten av å hele tiden se for meg «worst case scenarioer». Plutselig en dag sa Torben til meg:

«-Hva er egentlig sjansen for at det kan skje?» når jeg fortalte han at han ikke kunne legge Maren i babynestet der det er på det smaleste. Eller noen av de andre dumme reglene jeg hadde satt. 

Jeg googlet statistikk. Og fant ut at i de tilfellene det faktisk skjer at et barn dør som følge av bruk av den smaleste delen i babynestet var fordi de har fått tvinnet den snora i enden rundt halsen og blitt kvalt av den. Babynestet vårt hadde ingen snor. 

Da gikk det faktisk opp for meg. At hysteriet var gått for langt. At jeg måtte passe meg for å bli en sånn frimerke-mamma. En mamma som ikke stolte på magefølelsen sin. En mamma på alerten hele-jævla-tiden. Såå slitsomt.

Min fantastiske helsesøster, Elise, gav meg et skjema for å avdekke tegn på fødseldepresjon. Det er et skjema alle får. Jeg svarte så ærlig jeg kunne. Hun fortalte meg at det ikke var noen shocking news det jeg krysset av «middels» på. De fleste har det sånn. Det var en lettelse. Og trygghet. Det var nesten mer sjokkerende med de som gav toppscore på alt på det skjemaet. Den timen var forøvrig veldig fin. Og veldig nødvendig. Det var som om hun egentlig visste hva som foregikk oppi huet mitt, og jeg trengte ikke si så mye - for hun gav svar på alt jeg behøvde å vite om mine tanker, uten at jeg sa så fryktelig mye. Jeg fikk ut frustrasjonen min over angsten for at andre skulle mate henne med flaske. Jeg fortalte historien om min venninne som overmatet min lille ørkenrotte med vannflaske, og ørkenrotta druknet. (No hard feelings på den, R! Om du skulle lese dette så tror jeg det var værre for deg enn for meg!) Men da jeg fortalte historien om ørkenrotta som druknet da den ble matet med vannflaske (De skal forøvrig ikke mates med vannflaska, hvis det skulle være noen tvil) så satt ikke Elise-helsesøster å lo av meg, hun trøstet! Og hun gav meg rett i at «-Maren kan få mat av andre på flaske når DU føler det er greit!". Men presiserte også at det kan være veldig godt å senke skuldrene innimellom, og la noen få hjelpe meg.

Etterhvert som jeg løsnet litt på snippen i forhold til hysteriet mitt, så begynte jeg også å nyte den nye tilværelsen. Jeg begynte å trille turer, fordi jeg turde å stole på at jeg hadde kledd henne riktig nok trilletur. Jeg lot andre holde henne, fordi jeg stolte på at de ikke ville barnet mitt noe vondt og visste hvordan dette skulle gjøres. Da M var 3 måneder var vi i Danmark med familien, og da løsnet det ytterligere. Jeg lot tilogmed andre mate Maren med flaske!! Jeg var ikke redd for at noen skulle drukne henne eller ikke se at hun gav signaler på at hun var mett - det gikk helt fint! Jeg drakk tilogmed et glass vin og en øl, jeg!

Nå er hun snart 7 måneder. Hun har hatt endel barnevakt, jeg er ikke redd for at hun skal sette mat i halsen og jeg blir ikke helt koko når jeg skal kle på henne for å ut å trille. Når jeg ser henne vokse til å fortsatt være en trygg, hengiven, ekstremt blid unge - så kommer morskjærligheten strømmende. Jeg har selvsagt dager der jeg ser på henne og tenker at det er et sjokk å ha fått barn, men det roer seg i takt med at jeg blir tryggere. 

I går badet jeg med henne i store badekaret helt alene tilogmed! (Torben var på jobb)  Min store frykt er nemlig å ramle i badekaret med henne, men nå var jaggu den barrieren brutt også. Det går seg til. Skuldre senkes hele tiden. Jeg blir mer og mer laidback. Ikke sånn «dont care»-laidback, men jeg har innsett at livet ER forandret og det er bare å stå i det! 

Jeg har som dere sikkert skjønner forandret meg endel innabords etter at jeg fikk barn. Det er ikke til å legge under en stol at det kanskje var en slags «påkjenning» for meg å få et barn som er så bundet til meg. Jeg har vært selvstendig, egoistisk og lat hele livet - nå ble det andre boller på ho mor.

Så når folk maser om at vi bare bør hoppe i det og mekke en lillebror, så blir jeg litt svett. Svett fordi jeg ikke helt er klar for det (selv om alle andre mener jeg er det, åpenbart!) og litt svett fordi jeg føler jeg fremdeles har mer enn nok å takle om ikke jeg skal få enda et sjokk på brystet. Jeg må rett og slett ta meg tid til å nyte lille M enn så lenge. Så nei, det er ikke noe lillebror/lillesøster på trappene helt ennå. La meg få lov til å bli trygg på situasjonen før jeg kaster meg i sving med neste prosjekt!

Jeg skal ikke gi meg selv diagnosen fødseldepresjon. Som nevnt innledningsvis så tror jeg nok at dette er tanker som er mer vanlig enn man tror. Jeg fikk tidlig fortalt at jeg ikke var unormal med disse følelsene, men noen fødselsdepresjon hadde jeg ikke. Jeg vil i alle tilfeller råde deg til å snakke med legen din eller helsesøster om du har spørsmål eller trenger hjelp til å sortere tankene. Da møter du på mennesker som har mye mer erfaring og kunnskap om temaet, og du kan få god hjelp fra helsevesenet om du tar første steget selv.

Ha en veldig fin onsdag alle sammen! <3 

-"DU HAR BÆSJA I POTTA!!!!"

Det er utrolig mange milepæler nå. De fleste er helt normal motorisk utvikling og i tillegg forventet skal skje «i disse tider». Vi foreldre blir jo helt forbanna tussete når det skjer. Barna også. Av andre årsaker.

Min venninne som er ganske så oppdatert på pedagogikken omkring oppdragelse og utviklingssprang, er en av de mest laidbacke og kule mammaen jeg vet om. Jeg har de siste to årene vært vitne til hvordan hun oppdrar tvillinger med en stødig hånd og nada erfaring innenfor temaet «barn» fra før, annet enn en lang utdannelse innen faget da. Jeg har med beundring i øynene sett hvordan hun har oppdratt til nå, to fantastiske kids som i mine øyne er «vidunderbarn». Veldig greit å holde meg orientert om hvordan hun løser dagligdagse ting, for jeg liker at «hun har vært der sjæl» hvis dere skjønner. Det er nok en og annen melding jeg har sendt henne i desperasjon når jeg har lurt på om jeg har gjort noe riktig. 

Her forleden begynte hun med pottetrening. Fra at barna har gått med bleie konstant på i X antall måneder, skulle man nå forsøke å få de til å gjøre fra seg på potte. Begge barna har et usedvanlig godt ordforråd og forstår veldig godt enkle oppgaver. (Eller «kommandoer» om du vil, siden dette nesten kan minne om "agilitytrening" i hundeverdenen på et vis) Anyway.

En dag BLE det omsider bæsjet i potta. Min venninne blir jo selvsagt så stolt at hun nesten rakner, og glemmer ALT av den pedagogiske og rolige fremtoningen man vanligvis innehar med så lang utdannelse innenfor faget, kombinert med mild stemme og den positiv feedback man lærer seg. 

-«DU HAR BÆSJA PÅ POTTA!!!! SEEEE!!!! BÆÆÆÆÆÆSJ!!!!!» nærmest skriker min venninne av glede og positivitet, mens hun holder potta med Bruno foran seg og viser den ene tvillingen. -"DET ER FANTASTISK, WOW, SÅÅÅÅÅ FLINK, SE, BÆÆÆÆÆÆSJ!!!!!»

Ungen på sin side, blir så overrasket og nesten skremt av mammas oppførsel etter å ha gjort noe de har terpet på en stund. Ingen (hvertfall ikke kidden) hadde forutsett at mammas ansikt kom til å rakne i et inferno av glede, jubel og nevrotisk latter, med en potte full av din egen avføring løftet opp foran seg som en kostbar gullbar. -"AAAAAMEEEEEN!!" liksom.

Det ble med pottebæsj denne ene gangen. 

Selv etter å ha hørt denne historien, så har ikke jeg heller tatt erfaring av den. Senest i går jublet jeg på Maren et skrekkens ansikt da jeg nesten hviiinte av glede da hun fortsatte sin ferd på gulvet. For hvert lille krabbesteg hun tar, blir hun dessverre skremt opp av jubelropene til mamma. Eller når hun gir «high five» så kan mamma og pappas entusiasme bli litt vel voldsom. Nå leker hun borte-leken med oss, og der er hun i hvertfall forberedt på at vi lager høy hoie-lyd og sier DEEEER ER MAREN!!! når hun tar armene ned fra ansiktet og smiler til oss. 

(Bildevalget til dette innlegget stod mellom bæsj eller hirsepops liksom. Så det ble dette gamle bildet fra da jeg var sykt imponert over noe og viste entusiasme for noe.)

Jeg må rett og slett lære meg å ikke bli så hysterisk happy for hver milepæl hun tar. Jepp, det er vanskelig. Men jeg skremmer jo livskiten ut av henne! Slik som når jeg klapper febrilsk med hendene når hun tar krabbetak, eller begynner å gråte av glede når det høres ut som hun sier «Mamma». Det er vanskelig å styre seg. Får vel prøve å finne en gylden middelvei når det kommer til respons. Her om dagen satt jeg med sånne hirsepop-godbiter (sånne som ser ut som ostepop, men for babbser over 6 mnd) og gav henne som belønning. Jeg innså plutselig at jeg følte jeg hadde en hund i hus. Big fail, mama! ;-) Det er faktisk litt kleint å innrømme at jeg ved et par anledninger har lagt ut biter av disse hirsepop`sene som en sti hun kan krabbe en liten lengde. Herregud ass. Blir nesten litt flau. Men hva gjør man vel ikke for se milepælene hver eneste dag..?! ;-) 

Jeg blir garantert mammaen som gir penger når gode karakterer viser seg i karakterboka. Og pappan blir garantert en sånn pappa som kjøper dyrt sportsutstyr hver gang hun scorer mål på håndballbanen. Antageligvis ikke helt foreldrepolitisk korrekt etter boka, dog. 

Ha en fin dag! Jeg skal legge ut en sti av hirse-pops as we speak! ;-)

 

 

«Line, hun lever - og det er jo et veldig god tegn på at du gjør noe rett?!»

Pappapermen.

Gunnar Stavrum var inne på det i sitt blogginnlegg; "Bra å ta fra mor og gi til far." Jeg skal innrømme at jeg er helt enig med deg, Gunnar. Jeg elsker at du som fødti en tid der pappaperm kun var en hårsveis laget av hårruller og forbudte kjemikaler, har forstått viktigheten av at barna trenger pappas stødige hånd og evne til å bevare roen i babybobla. Siden jeg var lykkelig uvitende hvor altoppslukende denne tiden er, frem til Maren så verden i mars 2017, så skulle jeg ønske jeg leste blogginnlegget ditt før vi sendte inn permisjonspapirene og la planen før Maren ble født. Vi gikk for de "vanlige" 10 ukene til far, men kunne mer enn gjerne gitt fra meg deler av "barselferien" min. 

Nei, pappaperm er ikke hårsveisen menn får etter å ha tvinnet håret i lokker etter å ikke skjønne opp/ned på anticolicmamselvsteriliseringsflaska. Men de etterlengtede ukene papsen skal tråkke hjemme med hus, barn og bæremeis. Far-dattertid. Tiden der far skjønner hvor viktig det er å sette opp den trappegrinda og hvor lite annet enn BABY man får tid til når man går hjemme med kidden.

Per i dag har fedre rett på 10 uker av kvinners «barselferie». Som regel taes det ut når mammas «barselferie» er over. Den kan også deles opp og utsettes. Noen har fri hver mandag og fredag, andre tar «noen uker der og noen uker her». Noen jeg har hørt om har tatt pappapermen sin ETTER at kidden har begynt i barnehage, og pappapermen blir brukt til å slenge hjemme med beina i godtøflene dagen lang og kanskje til nød beiser en terasse eller polèrer bilen.

Hadde jeg visst bedre så tror jeg kanskje jeg hadde latt Torben få lengre pappaperm av mine uker. Han er ikke akkurat ukjent med skifting av bleier, mating og når Maren har duppene sine på dagen. Nå som puppen blir mindre og mindre interessant, så er det bare for far og brette opp ermene og få sin del av kosestunden med Maren med en egen maskin på kjøkkenet som lager perfekt temperert morsmelkerstatning på flaske med et tastetrykk. Heldigvis har jeg en mann som jobber en ganske fin turnus. Han er MASSE hjemme, halve måneden er han faktisk hjemme og trasker med meg og Maren. Det betyr at jeg kan stå opp langt utpå formiddagen, fordi Maren fikk morgenstell, frokost, kos og lek av pappa. Det er liksom litt sånn «den som er minst trøtt» som står opp med henne i 08.30-tiden, og siden Torben er A- menneske så er han relativt kjapt oppe for å starte dagen. Og da plukker han gjerne med seg Maren på vei ut av døra. (Etter at hun har fått morgenpuppen, selvsagt..)

Jeg ble litt skremt heromdagen. Våket opp i 10.30-tiden. Peisen var tent, Maren lå å pludret på gulvet med papsen, det var støvsugd, kjøkkenet var plettfritt, flasker var vasket og sterilisert, klær var også vasket og brettet sammen og regninger betalt. «Hun har akkurat spist og trenger nok snart en dupp!» hører jeg fra gulvet. Så jeg står med andre ord opp, for å legge Maren igjen. Aha! Dette kan jeg bli vant til! Selv tenkte jeg på mine alenemorgener med Maren. Ligge litt på puppen. Bable litt. Lugge ut de få fjonene jeg har etter ammingen. Kose. Bleieskift. Kose litt. Irritere meg over at jeg ikke vasket/steriliserte flasker kvelden før. Lurer på hvor det finnes rene klær. Kan jeg bruke denne bodyen en gang til? Lage meg en sti mellom alt rotet og børste vekk de værste hybelkaninene når jeg lar henne teste ut de motoriske ferdighetene sine på gulvet.

Er det sånn det skal være altså? Jeg har jo hele tiden brukt ammetåka og småbarnslivet som grunn til at husarbeidet forfaller og det ser ut som en bomba barnehage når Torben kommer hjem fra jobb. «Huff, så slitsomt med baby, stakkars meg.» mumler jeg vanligvis når Torben samler leker, klær, bleier som ikke har funnet veien til søpledunken og mine halve brødskiver jeg ikke rakk å få i meg, når han kommer inn døra etter jobb. Hvorfor virker det som om Torben har så mye mer stålkontroll som hjemmepappa enn jeg har som hjemmemamma? Har han bedre tid? Er han mer effektiv? Prioriterer han å støvsuge istedefor å drikke den etterlengtede koppen med kaffe? 

Som sagt - hadde jeg visst bedre, så hadde jeg gladelig gitt bort flere av mine "barselferie"-uker til Torben. Hadde jeg sett hvor rutinert og flink hjemmepappa han er FØR vi fikk barn, så hadde jeg sagt klart ifra at den fellesperioden av permisjonen deler vi i to - ferdig med den saken. Greit nok, så kan han ikke amme. Og de første månedene var puppen Marens beste venn. Men når pappa nå vifter med det mikrovarmede middagsglasset, industrimelka fra maskin og smokken til dessert - ja da kan du takke faen på at Maren skyter fart mot pappa. (Fart og fart, fru blom. Det er vel mer at hun sklir på bortover på parketten som en halvlam skillpadde. Men dog.) 

I går skulle Torben legge Maren. Kveldsstellet tar han alltid, men det har til nå vært jeg som bruker de 6 minuttene det tar å amme henne i søvn. Mitt våpen. Det som mamma bare kan. Jeg følger nysgjerrig med på babycallen (kamera). Han kommer inn i rommet med en bablende datter i rosa pysjpose. Jeg jazzer opp kyllingfiletene (puppene) for å komme til unnsetning fra stua hvis det blir rabalder. (For de som ikke vet det, så må man noengang «starte» melkestømmen med å tvinne litt på brystvortene. Det gjør at utdrivningen av melka kommer fortere igang. Jeg har også en nesespray med reseptbelagt medisin som gjør samme nytten, men noen ganger funker det bare å? ja, jazze de opp som jeg kaller det.)

Torben bysser, stryker og koser i 2 minutter, synger julesang, legger henne ned i sengen og putter smokken inn. BÆM! Ny rekord. 3 minutter fra ankomst barnerommet til døra lukkes bak han. Hun sover. Som en stein! Pokker. Mitt beste søvnvåpen var erstattet med pappakos. Det er med andre ord ikke en ting pappa ikke kan fikse nå. Pokker heller, min jobb er da med andre ord overflødig. 

Jeg tror at det ligger i Torbens natur å være superpappa. Tålmodighet, struktur og en stor porsjon senkede skuldre. Mens jeg satt å grått mine bitre tårer de første månedene fordi jeg var så usikker på om det jeg gjorde var rett, så var Torben der for å trøste. Faktisk husker jeg ordene hans - «Line, hun lever - og det er jo et veldig god tegn på at du gjør noe rett?!» Ja, jeg vet - en morbid ting å si, men det var en veldig god trøst! En blid, mett, lykkelig baby som ikke gråter - det må jo være et tegn på at jeg gjorde NOE rett?

Ikke bare trøstet han. Men han gav meg støtte i alt jeg gjorde. Han hjalp meg å teipe på hjelpebrystet, han dro på apoteket for å skaffe reseptbelagt ammemedisin for å få opp produksjonen, han leste seg opp å flasketilvenning/puppenekt/sugeforvirring når jeg ble stressa over det jeg leste på nettet, han lot Maren og meg sove sammen i den store sengen når vi samsov, han lærer seg barnesanger på gitaren for å kunne tilby Maren liveunderholdning, han brukte nesesuger på Maren da hun prosektilspydde ut nesa, og han holder Maren når hun får vaksiner og jeg står inni en krok på helsesøsters kontor og bæljer ut mine salte tårer fordi helsesøster-Elise bruker ungen min som nålepute. Den mannen ass. Fy flate. FOR en mann!

Så ja, om det skulle være noen tvil - omhvisnårkanskje det i fremtiden blir flere barn, så skal Torben få mer av "barselferien". Superpappan! Enn så lenge så nyter vi jobbturnusen han har, som gjør at han er MYE tilstede for arvingen vår. Hva skulle jeg gjort uten deg, Torben!?

De 10 ukene Pappan har krav på, kan ved et enkelt tastetrykk utvides når du søker. 29 uker er "up for grabs" (fellesfordeling) og her er det bare for oss damer å la mannfolka få lov til å nyte permisjonslivet, så godt det lar seg gjøre i hver enkelt familie selvsagt. Mens vi står her å hyler om at fedrekvoten bør bli større - så er det faktisk bare å søke flere uker av fellesperioden. Jeg deler gjerne av meg min "barselferie" til en dedikert pappa som støvsuger, flasker, bretter klær og synger julesanger - samtidig!

*Barselferie: Ironisk betegnelse om tiden man er hjemme med nyfødt barn, lønnet av Staten og våre allerede innbetalte skattepenger. Ordet er som regel brukt av noen som overhodet ikke har peiling på permisjonslivet. Som oftest en mann. 

Lag dere en deilig dag, foilkens! 

/Supporterfrue

 

 

NAILED IT...

Not.

Takk for alle støtteerklæringer. Man kan vel strengt talt si at jeg ikke naila lilla hår.

Etter iherdig vasking av håret på fredag, endte jeg opp med å se ut som en overkjørt og solbleket "My Little Pony" på håret. 

Eller.. vent litt så skal jeg vise dere de to opp mot hverandre så dere forstår....:

Min svigerfar så på sveisen min og sa: "Jeg har sett værre, men de ble brent på et bål". Med andre ord syns min svigerfar jeg ser ut som ei heks på håret. 

Så jeg tok to hårstrikk og samlet ponny-hekse-håret i to fletter.

Selv med trendy fletter ser det minst like jævlig ut. 

For dette var strengt talt slik jeg følte meg:

Da jeg var yngre pleide jeg å eksperimentere med hårfarge. Jeg hadde hvitt hår i utgangspunktet, så må innrømme at "kobberbrunt" ikke var rette fargen å ta ut av butikkhylla. For som 16-åring har man ikke god råd, så det ble med bare en boks som ikke rakk for hele hodet. Etter et par vask så det pisserosa ut, om pisserosa faktisk er en farge. (Og om pisset ditt har en antydning av rosa ville jeg nok kanskje oppsøkt fastlegen)

På lørdag kjøpte jeg en slags avfarging (med ikke med masse kjemikaler) som faktisk så ut til å ta det værste. Nå har jeg litt "ponny"-hår innimellom, rett og slett fordi jeg gikk på den vanlige blemmen og ikke kjøpe nok av den "avfargingsgreia" for å få dekket alt håret mitt. Jeg må nok ta en runde til før jeg avslutter hårkrisa hos min frisør, Ingunn. Hun er for tiden i Junaiten, og var IKKE blid når hun så hva jeg hadde gjort mens musa dansa på bordet "over there". 

Akk, ja. Som en på facebooken min skrev: "Nå vet vi at vi ikke må gjøre det for å skjønne at det ikke blir så kult som på sosiale medier, takk for at du tok en for laget!"

Jo, værsegod.

Ikke alle blir sykt kule med en spenstig hårfarge.

Noenganger glemmer jeg at jeg faktisk er 34 år.

Med andre ord BURDE jeg kunne klart å la vær å la meg friste. Men så tenkte jeg at jeg kunne jo bare kjøpe en sånn farge som vaskes ut etterhvert. Og jeg vasker ikke håret hver eneste dag, akkurat. Men det må jeg nok begynne med nå? Jeg hadde så lyst til å være litt gæærn, serru! Feire at jeg fremdeles er ung og litt spontan! Også var jeg alene hjemme, så Torben klarte ikke stoppe meg...

Unnskyld språkbruket - men FAEN HELLER!

Jeg har bare en ting å si: FEISPALM PÅ MEG SJÆL ASS!

Jeg kan faktisk høre de rundt meg utbryter:

«At du kunne være så dum!» (Pappa)

«Line, du er ikke 19 lenger!» (Pappa + Torben)

«Går det av i vask?» (Alle)

"Har du kjøpt ny genser Den var raff!" (Svigerfar)

(Edit: Tekstmelding fra Svigerfar: "Så lenge du ikke skremmer Maren så er det greit for meg!" Ahh, den alltid politisk korrekte svigerpappan min, ass... :-)

Det er forøvrig JA til alle de kommentarene. Det vaskes gradvis ut, og jeg skal love deg at jeg allerede tar første vasken idag. Det står på pakken 1-2 uker, og det skal jeg love deg skal kortes ned til 1-2 dager. Intensiv hårvask i dagene fremover.

Nei, det er helt riktig. Jeg er 34 år. Dette har jeg virkelig ikke behøvd å teste ut engang. Herrregud, så jævlig stygt!

Nå må jeg vaske håret. En av flere ganger idag. Så får vi virkelig håpe jeg har lært. Frem til neste gang.

/Supporterfrue. Sykt lite kul.

 

Q&A fra kommentarfeltet mitt...

Har Maren alltid lagt godt på seg til tross for at hun sover hele natta?

Ja, det har hun! Hun har aldri slitt med vekta, sånn sett.. Men hun «spiser seg veldig opp» på kveldene, det husker jeg fra hun var bare noen dager gammel også. Hang i puppen et par-tre timer mens jeg surfet eller så på tv, og sov hele natten. Nå spiser hun seg opp på kvelden fremdeles, men med mer og mer fast føde utover dagen så har hun bedre rutiner og ikke den voldsomme matorgien på kveldstid, haha :-)

Kan du ikke skrive litt om hvordan hverdagen til deg og Maren er akkurat nå? 😊 Om rutiner ift pupp, pumping, flasking, fast føde, duppetider osv?

Akkurat nå begynner hun å bable i sengen sin i 07-tiden. Da henter jeg henne inn i sengen vår og kobler hun på puppen mens vi sover videre et par timer. Når hun våkner igjen noen timer senere, så står vi opp med henne - eller evt at Torben tar henne og tar morgenstellet med henne. Da kan jeg sove en time til eller ligge å surfe på mobilen i senga. Men bare hvis jeg ikke har noen planer den dagen. Som regel står jeg opp klokken 09.00 med Maren og Torben :-) Men akkurat idag sov jeg ei ekstra time!

Klokka 09.00 er jeg som regel oppe og hopper sammen med resten av gjengen. Maren leker på gulvet, i lekegrinda eller herjer med oss i sofaen. Da drikker vi kaffe og tenker ut dagens gjøremål. Idag var planen at jeg skulle på Babysang og lunsje med noen av jentene der - mens Torben satte opp krybba til båten da den skal taes opp i morgen. Jeg ammet under babytrallen (ca 11.00) og så duppet hun av når vi trillet opp til Brottis når vi skulle lunsje.(Hun har som regel formiddags-duppen sin fra 11.30-12.30 en gang) Når hun våknet lekte hun litt i vogna og fikk banansmothie og en runde til med pupp. Jeg var hjemme i 14.30-tiden og gav Maren til Torben og dro til tannlegen. Da disket han opp med middagsglass til Maren og ei flaske med morsmelkertstatning. Da jeg kom hjem koste jeg og Maren oss på sofaen og tok ei litta nap på sofaen begge to, Maren med pupp i kjeften. Ettermiddagsnappen hennes er egentlig mellom 15.00-16.00, men ble litt forsøvet siden jeg var hos tannlegen og Torben drev å herja med henne. Klokken 17.00 våknet vi og herjet litt med paps mens jeg tok meg et bad! Derretter skulle vi for første gang introdusere brødskive med leverpostei til Maren, noe jeg hadde gruet meg litt til. Det gikk veldig fint og hun momset i seg ei halv brødskive! Små brødbiter med leverpostei, og så dryppet jeg litt mme på brødbitene for å være på den sikre siden?! Hun fikk en flaske med mme til maten også. Etter brødskiven droppet jeg kveldsgrøten og gav henne heller smoothie med havre som gikk ned på høykant. Fikk litt vann til dette måltidet. Så var det bare 45 minutter igjen av kosestunden vår, så da fant den skjønne ungen min ut at tiden var inne for å si sitt første ord! Så litt applaus, gråt (mamsen som gråt!) og mer kos og lek, så var hun veldig klar for natta. Torben pleier å ta kveldsstellet mens jeg tar nattapuppen. Fra jeg la henne på puppen til hun ble lagt i sengen sin tok det 3-4 minutter, hahaha! Hun var veldig trøtt og klar for senga, kan man si! Klokka ble 20.00 og jeg slang meg i sofaen med Torben nå for å forhåpentligvis se en film før vi også legger oss. Klokken 22.30-ish pleier jeg å pumpe meg, og melka bruker jeg til grøten hennes dagen etter eller så gir jeg henne ei drømmeflaske. (Altså, jeg går inn med den ferske melka og gir henne litt «tørsteflaske» mens hun sover faktisk. Hun sover som regel gjennom hele flaska, tar rundt halve i søvne liksom, øynene er ikke engang åpne.) Og rundt 23.30 ligger jeg i senga og glaner på «Call the Midwife» og slokner som regel relativt kjapt. Hun våkner da ikke før 07.00-ish igjen da. Med andre ord, 11 timer i et strekk, og ytterligere to timer på puppen under dyna med mamsen. Sikkert derfor hun har korte dupper på dagen, tror jeg. 

Når jeg ikke er på babytrall, barseltreff, helsestasjonen eller lunsj eller whatever pleier vi å gå turer sammen. De siste dagene (etter at Maren har innviet sportsdelen av vogna si) så har vi gått kjempelange turer med stopp hos besteforeldre, oldeforeldre, tanter, onkler, naboer osv.. Da er vi faktisk ute av huset fra 11.30 til 17.00! Veldig deilig! :-) Det er utrolig behagelig å ha en mann som har masse fri i forbindelse med «offshore-turnusen» sin! Maren sover forøvrig svært godt i vogna, i bilen, på puppen, ja - i grunn overalt. Og der det er et fang er det lek, kos og kjærleik til Maren! <3

(Bjuder på et bilde av arvingen. Det er hun uten pels.)

Dagene våre er i grunn veldig fine og behagelige. Som regel i Marens tempo, vi har ikke besøk eller er ute av huset med henne etter 18.30 - for da er hun som regel veldig klar for senga snart. Men jeg ammer overalt, og har middager og slikt med meg i stellebagen i tillfellet, så vi KAN være litt spontane hvis vi vil.. Men kveldene før hun skal sove er relativt hellige, for det er med på å gi henne en behagelig avslutning på dagen. Har funket sykt bra til nå, så ingen klager!

Kommer du også til å stenge kommentarfeltet ditt slik så altfor mange bloggere gjør?

Hmm.. Nei, men jeg bør kanskje ha på moderering? Jeg sletter veldig lite kommentarer, de kommentarene jeg har slettet i det siste har gått på andre mennesker/bloggere, så jeg har prøvd å ta bort den bruneste dritten hvis dere skjønner. Men alle kommentarer til meg og mitt har fått komme igjennom, selv om jeg noenganger burde latt vær - og heller slettet de. Men rett skal være rett, det aller meste preller av meg uansett. Jeg har tross alt jobbet i tv-programmer der man anonymt kunne drapstrue meg daglig uten at det ble tatt tak i. Så jeg tåler dritt i kommentarfeltet. De kommentarene som kom i kjølevannet av tidligere blogginnlegg tar jeg også med en klype salt. Noen er «formulert som kritikk» og burde ikke sett dagens lys, men så er det fint å påminne normale mennesker at disse idiotene faktisk finnes?! Det var mye rart i kommentarfeltet de forrige innleggene mine - så for folk bedømme selv hva man bør nikke annerkjennende til og hva man bør himle med øynene over. Jeg stoler såpass på leserne mine at de har vett nok til å gjøre seg opp en mening selv :-) 

At noen velger å droppe kommentarfeltet er jeg forsåvidt enig i. Hvertfall de som virkelig får mye uberettiget dritt. Pilotfrue er en av de som får ufattelig mye dritt som ikke henger på greip. Det tok jeg opp i dette blogginnlegget. I etterkant har jeg (og hun) etterlyst en facebook-innlogging for å kommentere, slik man ser i de store nettavisene blandt annet. Jeg vet at folk kan ha fake-profiler, men jeg både tror og håper at det hadde gjort det vanskeligere for trollene å gulpe spy i kommentarfeltet til Pilotfrue blant annet. Og kanskje også i mitt kommentarfelt når det går ei kule varmt...! 

Jeg så håret ditt på Brotorget idag, og lurte på hvordan du får den kule, kalde lilla-fargen på håret ditt!

Du, det er faktisk et resultat av litt uheldig lillashamponering?! Jeg har latt den være i for lenge, så nå er faktisk håret mitt lilla. Det er jo egentlig shapo som skal ta bort gul-toner! Jeg har forøvrig helt SINNSYKT lyst til å farge håret rosa! SÅ hinsides! Men en liten del av meg tenker at jeg kanskje er litt for gammel? Noen synspunkter der ute? Ha i bakhuet at jeg er 34 år og småbarnsmor?.!

Jeg har forøvrig for alvor oppdaget snapchat. Der heter jeg Linevictoriahus eller er det alltids Instagrammen min da! 

Goooood kveld i heimen!

Prestasjonsangst på Helsestasjonen.

Dette med å besøke helsesøster og lege med Maren er for meg en litt skremmende opplevelse. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er så redd for at noen skal si til meg at jeg gjør noe galt eller stiller spørsmålstegn med noen av valgene jeg tar. Rett og slett en god gammeldags mamma-noia tror jeg.

Jeg håper jo at vektkurven hennes følger normal utvikling, jeg håper at hun motorisk sett har kommet like langt som jevngamle babbser, jeg krysser fingrene for at hun oppfører seg som en baby pleier å oppføre seg og at hun går gjennom kontollen til legen på helsestasjonen med stempel «godkjent». Så kleint å si om sin egen unge, egentlig. 

Når jeg går inn på helsestasjonen så blir jeg alltid redd for at jeg har glemt noe helt livsviktig eller noe nødvendig. Akkurat som jeg har gjort en kjempefeil og at jeg blir kritisert for noe. For eksempel at jeg har glemt å sette på henne bleie eller at bodyen hennes er vrengt. Helt ubetydelige ting som lett kan skje en mamma i ammetåka - men akkurat passe flaut å føle på. Og det hjalp jo ikke at jeg kom rett fra barselbesøk der jeg måtte hurtig-fòre ungen med middag uten smekke på, rakk ikke skifte bleia (bare tissebleie altså) og to forskjellige sokker. Den ene klissvåt, for hun liker å ta den av seg og tygge på den. Og nei, jeg rakk ikke hjemmom. Satset istedet på at jeg kom litt for tidlig til helsestasjonen, så jeg rakk å skifte klær og bleie - tørke vekk litt meksikansk gryterett i mos-versjon fra trynet og bak ørene hennes og flikke litt på sveisen. Slik at jeg så utad ut som en mor med alt under kontroll.

Det jeg IKKE forutså er at min lille frøken plutselig ut av det blå skulle slå seg vrang på stellebordet. For ligge fredelig og stille på ryggen for å få en rask vask i trynet og ny bleie og body og sokker, det var IKKE aktuelt nei! Så mens bleier gikk veggimellom, bodyer forsøkt vrengt av og kun en våt sokk ble byttet med en annen i en annen form, størrelse OG farge - så innså jeg at jeg ikke trengte prøvde lure noen. Jeg la henne på magen (som var åpenbart slik hun ville ligge) og klarte skifte bleia og sette på ny i noe som føltes som en vrengt og omvendt verden - for plutselig var jo de feste-greine på andre siden og herregud, jeg sleit. Dette må jeg nesten øve på?  Så gav jeg opp bodyen, bare tørket bort de værste flekkene med våtserviett og lot to forskjellige sokker være dagens outfit. Og så snart jeg senket skuldrene og bærte med meg diktatoren min inn til helsesøsteren vår, så var alt i grunn helt greit. Hun var i sitt vanlige ess, slo «high five» med den lille hånden sin og bablet og smilte om kapp med den nå rolige mora si. Prestasjonsangst hos helsesøster liksom, går det ann?

Etter min lille flause der første gangen jeg var på Helsestasjonen (Jeg tok tipset om å la henne lufte stumpen litt, litt for seriøst og det endte i en kode brun-situasjon over hele helsestasjonen når hun var et par uker gammel) så er terskelen min relativt lavere nå enn den har vært før. Jeg er ikke flau for å stille de litt rare spørsmålene heller, og bruker gjerne timen min på å få bekreftet at det meste jeg gjør er riktig og at alt er helt fint. Jeg lurer kanskje ikke på så mye konkret egentlig, men jeg er mer på den at jeg lurer på om det jeg gjør er riktig. 

Jeg har lært meg i løpet av de siste 6 månedene, sakte men sikkert, å stole på magefølelsen min, og med god hjelp fra lege og helsesøster føler jeg meg relativt trygg. Alt er relativt, dog. For dette med å introdusere brødskiver føler jeg er ganske heftig. Tanken på å kvele henne med en liten bit brødskive med leverpostei er uutholdig! HJÆLP! Men det skal jeg altså snart gjøre. Det er helt sprøtt å tenke på! Brødskiver med leverpostei liksom, satt ikke jeg akkurat med hjelpebrystet mitt for å sørge for at hun fikk i seg nok mat da?! 

Maren er heeeeelt normal. Vekt, hodestørrelse og lengde er helt innafor hva som er forventet av en kid på 6 måneder. PUH! Det motoriske? Vel, hun ligger faktisk veldig langt fremme. Hun begynte faktisk å krabbe idag! Sitt første krabbetak med hånden tok hun på stuegulvet hjemme hos barselvenninnen (naboen min) Guro. Jeg var mest opptatt av at Maren ikke skulle klore ut øynene til datteren hennes, for det var nemlig det som var grunnen til at Maren skøt fart og tok sats mot venninnen sin der borte på teppet. Hun er i grunn litt for lik meg der ass. Litt breial og brautende, liksom..! 

Men ja. Hun har begynt å krabbe. Det var tidlig, sier de - men definitivt ikke unormalt heller. Det er så forskjellig fra baby til baby, så jeg trenger ikke være så himla stolt liksom. Jeg tror ikke hun kommer til å skrive operaer og symfonier helt ennå. 

Alt var ellers på stell. Ingenting å bekymre meg for. Merkelig det der. Så selv med matrester på bodyen og to forskjellige sokker kom jeg meg gjennom kontrollene på helsestasjonen denne gangen også. Jeg tror ikke jeg er noe unormal. Jeg er nok med største sikkerhet ganske så normal, ja. Heldigvis.

Dette normale livet til tross, så finnes det fremdeles noen unormaliteter i livet som småbarnsmor. 6 måneder har hun blitt, og ikke en eneste våkennatt ennå. Hun sover fra 20.00-07.00, da henter jeg henne og vi sover to timer ekstra i sengen sammen. Tilogmed en tett nese har ikke tatt fra oss nattesøvnen. Hun er et ordentlig sovedyr og jeg priser meg lykkelig for hver dag (natt) vi får oppleve dette. Hun er ei skikkelig blidfis gjennom dagen også, koser seg med både barnevakt og i lekegrind (fengsel) - så jeg har virkelig ingen unnskyldning for å se ut som det takraset jeg gjør for tiden. Men det er litt digg også. Skylde på at jeg har blitt småbarnsmor, spise sjokkis hver gang jeg ammer og går på butikken uten bh med snørr og gulp på genseren. Livet er herlig, dere!!!

Ha en kanonfin kveld videre! :-)

Dagen derpå.

Wow, skal si det forrige innlegget traff begge leir`er i bloggverdenen. At noen dro mobbekortet og mente at jeg rakket ned på en toppblogger, det vil jeg gjerne ha meg frabedt. At jeg har skrevet litt syrlig og sarkastisk om virkemidlene hennes for hvordan gjøre bloggen sin enorm og ekstremt penge-innbringene - jupp. Men det er ingenting jeg ikke har tatt fra bloggen hennes - alle eksempler (og "tips" til å bli toppblogger) har jeg funnet i bloggen hennes. Så ingenting av det jeg skriver er noe breaking news, og jeg tror det er der mange svimler litt. Mange har jo faktisk "gjennomskuet" måten å drive businessen hennes på, men jeg skrev det ned litt punktvis for humoren sin skyld. (Den ene overskriften: DØDSFALL i HUSET, har jeg funnet på selv. Men den andre overskriften er hennes egen. Det var fryktelig mange clickbate-eksempler å ta av..!)

Det er helt utrolig hvor mye penger en toppblogger kan tjene. Den nevnte toppblogger la selv ut i januar at hun tjente 800.000 på en månede. Da er det det så vitterlig ikke mobbing når jeg forteller hvordan denne månedslønna har kommet ved å dra eksempler ut av toppbloggerens egen blogg. Det er litt som å "avsløre" hvordan journalister og nyhetsdesken jobber for å få flest klikk på saken sin. Å ha overskrifter som "Jeg har sugd en mann og hatt trekant" viser at man bør være trygg på at det ikke faller i smak hos alle. Da må man stå i det, slik toppbloggeren gjorde. At folk parodierer bilder av toppløs snekring, er jo en ære. Konatil og Ørjan Burøe mobber ingen ved å parodiere. At toppbloggeren kaller kollegaen sin en fiasko på riksdekkende tv, det er heller ikke mobbing. Espen Hilton tåler det nok. Tåler man ikke kritikken man eventuelt får, er nok ikke utlevering av dagliglivet med klikkbare overskrifter og nakenbilder noe for deg. Dog skal man ikke tåle hat og trolling, men det er jo mange som ikke klarer å skille mellom dette. 

Selv tåler jeg kritikk på bloggen min. Det er ikke alle som kan være enige med meg. Takk og lov. Jeg ble dog kritisert i kommentarfeltet for å "briefe" med puppene mine og "trøkke de opp i kameraet" når jeg snappet mens jeg ammet, så jeg var i grunn kliss lik toppbloggeren som legger ut nakenbilder. La det være sagt - jeg er ikke så veldig stolt av jugsa mine når jeg ammer. De kunne med fordel vært både mindre, litt høyere opp og ikke fulle av blodårer. Men når kommentaren hørtes ut som jeg posèrte som en fuckings glamourmodell mens jeg ammet - så tar du feil. Og nei, det ligger ikke en haug med puppebilder av meg på nettet som Maren kan bli flau over når hun blir eldre. Det ligger til nød et bilde av meg når jeg ammer med et hjelpebryst, altså - et medisinsk hjelpemiddel for å amme og bildet tok jeg for å forklare hva hjelpebrystet gjør. Hvis jeg skulle briefet med puppene mine så hadde jeg vel strengt talt dollet meg litt opp først. evt tatt på et filter så kvisehuden og det fette håret mitt ikke var så synlig. Kanskje litt mascara også, den kosten har jeg sett kun 3 ganger det siste halve året! ;-) Hvis Maren skal bli flau over bilder av damer som ammer - ja da tror jeg ikke jeg har vært tydelig nok i oppdragelsen hennes. Det er nemlig helt normalt å amme.

Noen mente at jeg var misunnelig på toppbloggeren. HELL YEAH I AM! Tenk å tjene så mye penger på en blogg! Hvis man ser bort i fra hva det går på bekostning av, så må jeg innrømme at toppbloggerens blogg er et prakteksempel på en god idè som genererer mye penger! Nøye gjennomtenkt, perfekt dramaturgi og ja - som tidligere nevnt, overskrifter som fenger. Noenganger skulle jeg ønske at alt var bare skuespill. For toppbloggerens skyld. Jeg er jo selv litt skuespiller i min egen blogg. Liker å overdrive, får`n si! Som regel er det på bekostning av meg selv. Selvironi og lite selvhøytidelighet er min "blogg-greie" om man kan kalle det det. Men det er jeg jo relativt åpen om. Så min hyllest til toppbloggeren er riktignok en hyllest til hennes teft og hode for business. Ikke til henne som person, for jeg kjenner henne ikke. Men som business-dame har hun gjort noe suverent som MANGE prøver å kopiere. Virkemidlene hennes er riktignok diskuterbare, men det er du som leser som kan avgjøre det. Jeg listet i grunn bare opp oppskriften, som sagt. 

Når det kommer til kommentarfeltet mitt, så er det både gode og dårlige innspill. Ingen kommentarer er slettet. Ikke engang den kommentaren der noen ønsket at jeg døde av kreft.

 

Jeg tåler en støyt og må regne med at troll finnes. Selvsagt er det å ønske at min datter blir foreldreløs, min mann enkemann, og min far miste sin eneste datter - kanskje litt drøyt å få i kommentarfeltet, men som sagt så tror jeg ikke man får stoppet trollene med det første. Å håpe noe slikt for noen mennesker er jo bare trist. Og jeg tror ikke denne personen har det så veldig godt med seg selv, uansett. Både fordi personen ikke har forstått orddelingsregel og tegnsetting men også fordi man kan få seg til å skrive noe slikt. Dere må også huske på at jeg har fått en ganske tykk hud i forhold til nettroll, da jeg har jobbet med tv-programmer som ikke alltid falt i smak hos alle. Jeg tåler det, spørsmålet er om andre i min omgangskrets takler å høre slikt i kommentarfelt. Det er hensynet jeg må ta. Hvis jeg heretter sletter slike kommentarer så er det for andres skyld, og ikke nødvendigvis min egen. 

Ha en fin dag videre! :-) 

Klikkhoreri - hvordan bli den nye toppbloggeren!

Nå som det har åpnet seg en ny plass på topplista for bloggere etter at en blogger tilsyynelatende har klappet sammen pc`en sin for siste (?) gang, så er det mange som ønsker å overta denne tronen. 

Med denne topplasseringen kan vi lese at det følger med både hatkommentarer, sjalusi og negativitet - men også mye penger og ørlite annerkjennelse og holder du topplasseringen lenge nok kan du kanskje få tilbud om å være med på «Skal Vi Danse?" som du derretter kan trekke deg fra. 

Skal du ta over plassen der oppe på toppen må du riktignok bjude på deg selv. Virkelig bjude på seg selv. For det holder ikke å være 34 år og skrive humoristisk om strekkmerker og hemorrider, du må virkelig utlevere det meste som vanligvis holdes mellom husets fire vegger. Du må blogge om all dramaet i livet ditt, hvordan du veksler mellom kjærester, sexstillinger og middagsønsker for dagen. Du må fortelle om alle gangene det blir slutt med kjæresten/forloveden din i løpet av en uke, og du må krydre det hele med «ringen på/ringen av» innlegg for å holde interessen oppe. Bruk 15 innlegg på å fortelle folk i overskriften at du er svanger, men i teksten under bare at du er svanger med en drøm du bare gleder deg SÅÅÅ til å fortelle mer om. Skriv ofte kryptiske innlegg som handler om knuste drømmer og forhold, shai-høvler og bryllupsreise som det ikke ble noe av.  

For å virkelig booste trafikken til bloggen din må du besørge bilder av kroppen din. Mellom dagens outfit-bilder, og masse bilder av barna dine må du legge ut seksualiserte bilder av kroppen din. Gjerne mellom to av barnas barnebursdager som er behørlig dokumentert. Kall det gjerne reklame for piller som gjør deg brun eller hyl jævlig høyt om likestilling når brystene er eksponert. For pupp er jo bare pupp? Og vi kvinner fikk jo stemmerett i Norge i 1913 etter at kvinnebevegelsen la tepper i bar overkropp, ikke sant?

JEG HAR BLITT PULT UTE I DET FRI MENS NOEN SÅ PÅ I BAKGRUNN!

I tillegg må du sørge for at overskriften ikke henger sammen med teksten. Bruk overskriften «DØDSFALL I HUSET» når du har lagt ut maurmiddel for å ta knekken på insektsinvasjonen på våren. Eller «IKKE BARE EN LITEN MEN TO SMÅ!» mens du holder deg på magen på bildet. De fleste skjønner selvsagt at det handler om at søsteren til tanta de har fått 2 hundevalper i hus når de leser teksten, ikke sant? Man lurer jo ingen, bare skriver det som det er!

Ikke minst. Hold deg for guds skyld ikke inne med andre bloggere. Bli RASENDE med tonnevis av divanykker og beskyld jury og stemmegivning for korrupsjon når du ikke vinner «Årets beste blogger»-diplom i glass og ramme fra Nille. Kall dine kollegaer i bransjen for fiasko`er. Og bli for all del ikke glad på vegne av andres suksess. Skriv et superkritisk blogginnlegg om hvordan premierefesten din ble spolert av andre som koste seg på premierefesten av et program som handlet om et knippe bloggers liv og leven i noen måneder. For det var jo tross alt din fest, for det er jo du som er hovedattraksjonen i programmet. Du er jo tross alt den med flest lesere så da er det jo din premierefest. Faen ta kamerafolkene, lydfolkene, den lavtlønnede produksjonsassistenten og de andre deltagende i serien, det er bare mas med de.  

Beskyld de fleste for å være sjalue og mobbe deg når ikke alle kommer med hyggelige tilbakemeldinger eller, gud forby, konstruktiv kritikk. Slett og blokkèr alle som har et spørsmålstegn etter kommentaren sin. Her er det også viktig å ha en mann/bissnisspartner/forlovede/eksforlovede/barnefar/hvemsomhelst som kan forsvare deg og kalle kritikerne i kommentarfeltet for stygge ting. Sørg for at det ikke er mulig å kommentere verken på bloggen eller andre steder du har kontroll på, uten STRENG sensur!

Skriv en bok om alle haterne dine og livet generelt. Her må du prøve å få folk til å tro at du bjuder på ENDA mer enn vi har sett av deg allerede. Krydre boka med en overskrift som selvsagt får deg til å fremstå som en trist og skjør ungjente, og ikke den vannvittige dyktige business-damen du faktisk er.

Når du omsider er på topplisten - post et nytt kryptisk innlegg der du forteller at du gir deg som blogger. Eller ikke gir deg som blogger. Whatever. Bare husk å merke det som «reklame» når du antyder at alt mellom linjene kan leses i boka di.

Når du har gjort alt dette, NYT at 34-år gamle, slitne humormammabloggere skriver om deg i SIN jakt på klikk. Vi er nemlig alle klikkhorer. Noen større enn andre, men likevell. Jeg kaster masse stein i glasshus, og jeg skulle ønske jeg turde å bjude på like mye som du gjør. Men det finnes ikke så mye drama i mitt liv, dessverre. Livet mitt er altfor kjedelig til å bli besøkt av over 80.000 hver eneste dag for å få med siste nytt i heimen min. Jeg legger heller ikke tepper i bar overkropp, så det er fint lite puppebilder å by på i denne bloggen. Jeg har dog forsøkt med et «4 dager etter fødsel-bilde»-men den var dessverre så normal den kroppen at det var ingen som klikket seg inn på bloggen min for å drømme seg bort i strekkmerker og kvapsete mage. 

Ærevære deg, tidligere toppblogger, som indirekte har laget denne ultimate oppskriften for å bli som deg - en toppblogger. Dine overskrifter vil bli savnet. Hvem overtar tronen etter deg?

Klem fra Supporterfrue - i jakten på klikk! 

Sykehuset i Skien er full av godbiter i grønn uniform.

Å, god morgen dere. Beklager fraværet mitt, men jeg har heldigvis en unge og en skadet mann å skylde på. (!) Aldri før har jeg ønsket meg en au pair noengang, for nå i det siste har jeg kjent at det hadde vært digg å hatt noen til å ta seg av Torben noen timer midt på dagen. 

Jeg trodde helt seriøst jeg hadde født fra meg den "legen min er kjekk, naprapaten min er digg, tannlegen min er heit"-opplevelsene jeg blogget om da jeg var gravid. Fader ass, jeg følte meg som en dritsulten kjærring der jeg frekventerte kontorene deres i hytt og pine i løpet av graviditeten, i håp om å få litt husmorkjærleik i livet når jeg besøkte disse flotte mannfolka mine. (Haremet mitt, som jeg til tider kalte det i tidligere blogginnlegg) Det har jo gitt seg i det siste,litt i takt med hormonene mine, selv om jeg RASENDE måtte forklare tannlegesekretæren at jeg ikke ville møte på McHotTannlege før jeg har gått ned fødselkiloene mine, og vi måtte utsette timen min til langt uti november. Seriøst, de hadde satt meg opp på time typ 3 uker etter fødselen, det ville blitt som en DEJA VU fra fødselen å legge meg opp i den tannlegestolen så kort tid etter at jeg var sydd sammen. Nå utfører riktignok ikke McHotTannlege arbeidet sitt i den enden av kroppen, men dog. Mama vil helst ha noen måneder på seg på å rulle opp håret og finne en shape/holdin strømpebukse som gjør nytte for seg før jeg legger meg i stolen til HeiteTannlegen.  

I går var vi på sykehuset i Porsgrunn for å ta et bilde av lunga og ribbeina til Torben. Det er ikke sånne utflukter jeg pleier å pynte meg for, så min joggebukse og en sliten mamma/amme-vennlig overdel med gulpeflekker var outfit for the day. Under min løse bomullstrøye hang pattene fritt, og håret var samlet i den vanlige mammaknollen på toppen av huet. 

(Slik så jeg IKKE ut)

Mer som dette, egentlig...:

FAEN ASS!

Mitt herlige harem av tannleger, naprapat, og lege fikk et nytt tilskudd. Torbens sykehuslege! *hjerte-hjerte-hjerte*

Jeg ble livredd for at det samme skulle skje som da jeg så politimannen på kjøpesenteret for noen måneder siden, og hendene mine føyk rett opp (eventuelt bort...) til puppepartiet mitt ved magen et sted, for å unngå at jeg begynte å lekke fra boobsa, som jeg dessverre så altfor ofte gjør når jeg drømmer meg bort. Ikledd grønn kirurg-unifom satt vidunderet der og forklarte røngten bildene på pc-skjermen fra 80-tallet, mens jeg selvsagt hadde bilder i huet av at vi løp over en blomstereng sammen hånd i hånd. Torben vet så altfor godt min svakhet for kjekke leger, så han holdt meg igjen i bomullstrøya i ryggen ved et par anledninger. Jeg følte meg som en hund som bevret etter å løpe i rypejakta - men hold stand på trygg avstand ved hjelp av Torben. Da MrHOTlege i kirurg-uniformen sin bøyde seg ned og pludret litt med Maren i vogna måtte jeg holde hardt for ikke spørre "-Vil du bli pappan hennes?" *sukk*

Døra var ikke engang lukket på vei ut før jeg brølte til Torben - "SÅ DU HAN ELLER? Fyyy fader, det er jævlig trist for menneskeheten at det ikke finnes så kjekke fødselsleger. Hvorfor fikk jeg ikke en så kjekk lege å holde i hånda da jeg føda? Hvorfor kunne ikke HAN stikke fingeren i rompa mi for å sjekke om jeg hadde gått klar av en totalruptur i slutten av mars? SÅ min uflaks ass..."

Torben på sin side som fremdeles snakker om de pene damene på føden kunne på sin side forklare meg at "-Men Line, vi hadde jo til gjengjeld den flotteste, fineste og peneste jordmora i hele verden, har du helt glemt det da? Livet ER urettferdig!" lo han og haltet bortover sykehuskorridorene. Jeg husket med en gang jordmor-crushet Torben fikk på den altfor pene jordmora vår som tok imot Maren. Livet ER virkelig urettferdig. Hvor var DrDeilig når lukkemuskelen måtte sjekkes med en finger i ræva liksom? *trist fjes* 

Gleden min var riktignok stor da det gikk opp for meg dette var legen som Torben havner hos når alle hans uhell skjer. Det er jo godt og vite når man bor med en ulykkesfugl som Torben. Dette var nemlig legen Torben og jeg var hos da Torben prøvde å redde finger`n sin i 2-3 måneder før bryllupet vårt. Torbens forklaring på at jeg ikke husker den sykt kjekke legen fra den gang var at da var vi tross alt nyforelsket og skulle gifte oss, så det kunne hende at jeg var opptatt med å være forelsket i den kommende mannen min istede. Herregud ass. Vi ble også gjort oppmerksom på at Torben i løpet av halvannet år har vært i alle etasjene på sykehuset der, bortsett fra 6.etasje - så Torben vurderer nå å begynne spille håndball igjen slik at mor kan få litt kvalitetstid med DrDeilig igjen. Kan godt ta en sånn 6-ukers i arm og beinstrekk egentlig. Igjen. (!)

Jeg for min del har også begynt å planlegge hvordan jeg kunne pådra meg en pneunomtorax og costafractur for å se denne herligheten av en lege igjen. Så jævlig dårlig gjort å stue bort en så flott mann på et sterilt kontor, han burde blitt lagt i sprit på et stort reagensglass og plassert på utstilling for oss i barselgruppa hver fredag. Og alle andre barselgrupper. Og alle andre foreninger der kjærringer møtes. 

Jeg bare sier det. Jeg gleder meg til neste sykehusbesøk med Torben. Jeg skal bare oppgradere litt livsforsikringer før den tid. 

/Supporterfrue Line Victoria

Jeg er også på Instagram ,  Facebook og nå også SNÆPCHAT! (Brukernavn: Linevictoriahus)

 

Det er ikke noe galt med Maren, nei.

Er det noe galt med Maren siden du ikke vil vise ansiktet hennes i sosiale medier?

Ukentlig får jeg faktisk dette spørsmålet. Faktisk fikk jeg også en mail av noen som mente det var «så flott at jeg ikke viste frem barnet mitt hvis det hadde misdannelser». Jeg ble så forbanna som jeg helt seriøst aldri har blitt før! At jeg liksom skal unngå å vise frem Maren fordi hun hadde så annerledes ut? Ærlig talt..! Nå er ikke Maren noe annerledes enn de fleste andre babyer, men om hun hadde vært det så hadde vel strengt talt ikke DET vært grunnen til å ikke vise henne frem på sosiale medier...!? 

Hva i alle dager feiler det egentlig Mammapolitiet? Først får jeg kjeft fordi jeg HAR delt noen bilder av Maren og så får jeg nå tyn fordi jeg IKKE viser bilder av Maren? 

Jeg har tidligere forklart at jeg sluttet å legge opp bilder av Maren da noen kom bort i barnevogna og ville ta bilde av henne. En fremmed person ville gjerne ta bilde av min lille noenukegammelr-baby i vogna. Jeg bestemte meg egentlig litt der og da at jeg ikke ville eksponere henne slik jeg ser fryktelig mange andre gjør. I ettertid har jeg nesten angret litt på at jeg tok dette standpunktet på hennes vegne. For i grunn var det vondere å få spørsmål som stilte spørsmål om det var noe galt med henne, enn kjeft fordi jeg stolt viste frem hennes fantastiske store smil i sosiale medier. Jeg fikk nesten litt følelsen av at jeg ikke ville vise hvor stolt jeg var av henne!

Jeg ser at de fleste vennene mine på facebook hiver ut bilder daglig av sine søte små. I alle sosiale medier. I kommentarfeltene ser jeg mange som skriver «å, så søt!" «Gullunge!" "Nyyyydelig!» om barna deres. Helddiggriser. For om jeg legger jeg ut et bilde, så merker jeg at en viss forumside godt representert av medlemmer av Mammapolitiet, kritiserer meg høyt og lavt for å være en dårlig mor som deler bilder av min lille frøken. Hva er egentlig forskjellen? Jo, forskjellen er at jeg har en blogg som blir lest av litt flere enn min nærmeste omgangskrets - og dermed også legger meg på huggestabben. Visstnok. 

Nei, det er ikke noe galt med Maren. Hun er en i overkant blid og glad unge som smiler på hvert eneste bilde jeg har tatt av henne med mobilen. Hun har ingen syndromer eller missdannelser som gjør at jeg ikke vil dele bilde av henne. Men mamman hennes har noia for å vise henne frem, fordi jeg blir pepret av meldinger og forum-diskusjoner som gjør meg trist. 

Jeg er bare en stolt mamma. Jeg hadde egentlig ingen annen grunner til å a vær å legge ut bilder av Maren enn at jeg hadde en tanke om at hun skulle få slippe å bli eksponert på en blogg, siden hun faktisk ikke har bedt om det selv. Men jeg blir så fryktelig lei meg når folk mener jeg ikke er stolt av henne eller at jeg prøver å skjule noe/ikke vil vise noe. 

Dere kan i grunn takke det ekstreme Mammapolitiet for at jeg unngår å dele bilder av Maren. For når jeg ser hva de skriver om andre bloggere som deler bilder av barna (her er det store forskjeller på bloggere, faktisk..Noen deler noen hyggelige familiebilder, mens andre utleverer rett og slett ungene sine) - så må jeg i grunn bare fortsette å holde på idèen min om å ikke legge ut bilder av Maren utenfor sosiale medier. Jeg hadde ELSKET å få dele bilder av henne med dere, men da skulle jeg vært bombesikker på at jeg står ved den avgjørelsen - og tålt å bli kritisert for det. Det er jeg ikke klar for ennå, kjenner jeg. 

/Line Victoria - Supporterfrue

Mann ute av funksjon. Igjen.

Beklager fryktelig dårlig blogging den siste tiden. Jeg kunne dratt på med en helt sinnsyk clickbate-overskrift til dette innlegget, men det gidder jeg ikke. Alvorlighetsgraden er stor nok, til tross for at jeg tross alt lever i et ekteskap der man må ta alt med en stor porsjon galgenhumor. 

Først vil jeg bare få lov til å si at jeg har ingen skyld i det som har skjedd. Jeg vet det er ufattelig lite drama å skrive om på bloggen min (i motsetninger til andre bloggere). Det var nemlig noen som spurte på Brottis idag om jeg hadde gjort dette med Torben for å ha noe å skrive om i skrivetørken min. Men neida. Livsforsikringen er ikke god nok til det..! 

Det har seg nemlig slik at jeg er gift med en klossmajor. En svalestuper. En ulykkesfugl. Som åpenbart lever kronisk med en sykemelding i hånda føles det som noenganger. 

Han er forøvrig gift med noen som ikke våkner av annet enn lyden av en baby som fjerter i søvne. True story. Jeg våkner om Maren løfter en pekefinger, men av at mannen min ramler ned en trapp - det løfter jeg ikke engang øyebrynet for. Beklager det, mannen min.

Det er kveld, og min ulykkesfugl bestemmer seg for å innta horisontal stilling lenge før han har kommet seg havlveis ned i trappa vår. Som en ørn har han åpenbart tatt sats fra langt oppe i trappa og landet som noe som kan minne om en diger sekk med skittentøy der nede på flisene utenfor treningsrommet. Men min ørn kan ikke fly. Så som en ørn uten vinger klasker han rett i flisene med ansiktet først - før flisene også gir han en voldsom kollisjonsskade en rallysjåfør verdig. Punktert lunge (?) og brukne ribbein. Men lungen er ikke bare veldig flatklemt - den har fasen meg flyttet seg der inni kroppen hans også! Kutt i panna og en diger blåveis - samt skrammer over hele kroppen, og mannen har fått operert inn ei vakumpumpe som skal holde luftrommet ved siden av lungen luft-fritt. Jeg er ingen lege, men jeg har forstått det slik at lungen har fått seg en så kraftig smell at det er et luftrom der lungen skulle vært - og der skal det ikke være luft. 

Torben var sykt skuffet. Ikke fordi han ble pasient ved Skien Sykehus igjen, men fordi Liverpoolkampen ikke gikk rette veien. Det surklet i vakumpumpa da han trakk pusten dypt og innrømmet at det hadde vært en forjævlig kamp. Kanskje likegreit at han var høy på tramadol og morfin da jeg fikk han hjem på perm for å bruke stemmeretten hans, for alt annet er kaputt i den kroppen der. 

Da vi var på servicesenteret i Bamble kommune for å stemme idag, så brukte Torben en halvtime på å komme seg inn i bilen. Stemme SKAL han, kun det å ligge i kista er eneste gyldig grunn for ikke stemme. Har du ikke stemt så taper du ABSOLUTT ALLE diskusjoner de neste fire årene om du er uenig i politikken som foregår på Stortinget. Torben haltet seg ut av bilen med sykehusbåndet rundt hånda og pumpa dinglende på brystet. Jeg dyttet han i retning en valgboks, og Torben fikk stemt. Jeg også. Mest opptatt var jeg forøvrig av hva Torben stemte, for er viktig for meg at han tar det seriøst og ikke stemmer på Miljøpartiet De Grønne bare for å være morsom. (For det er ingenting morsomt med et parti som vil legge ned hele oljenæringen)

Så drasset jeg han med meg da, inn i bilen igjen og på tokt på Brottis for å kjøpe mer smerteillende til kadaveret, selv om han skal tilbake fra sykehuspermen sin i morgen. Herregud asså.

Så ble også 2017 et sykehusår for Ulykkesfuglen. (For de som ikke har fått med seg utdrikningslaget med 2 uker på et sykehus i Liverpool kan dere lese her<---)

Men ja, anyway. Torben er kaputt. Ute. Skada. Igjen. 

Jeg for min del har to stk på babystadiet å passe på her hjemme i heimen. 

Ja, jeg er tommelsuger. Fremdeles.

Helt fra fødselen har Maren hatt et enormt suttebehov, og jeg skjønte raskt at hun var datter av sin mor, for å si det slik. Jeg er nemlig tommelsuger på 34. året, (som jeg avslørte i "funfact"-innlegget under) noe som i grunn ikke har plaget meg nevneverdig enn at jeg har måttet ha tannregulering hele to ganger i løpet av min tommelsuger-karriere, men også måttet kjempe for å bli trodd når jeg har fortalt folk at jeg fremdeles suger på tommelen. De fleste tror jeg bare tuller...!

(Jeg fant ikke noe annet bilde av meg selv idag enn dette fra bryllupsdagen vår...!)

Det er ikke så veldig «sykt» i hodet mitt at jeg suger på tommelen (og bretter/kniper på gamle olabukser) - men jeg kan forstå at folk syns det er veldig pussig. Jeg har ikke hatt noe umiddelbart ønske om å slutte heller, selv om pappa var helt fra seg da jeg begynte på skolen og fremdeles suttet på tommelen. Han prøvde alle taktikker, og jeg må vel innrømme at alle mulige trusler om å klippe av tommelen ble møtt med et enda større behov for å suge på tommelen. Best husker jeg at han truet med å stappe tommelen min opp i ræva på Leif Torsteinsen slik at den var full av dritt når jeg eventuelt skulle ha lyst til å suge på den. Her er det dog verdt å nevne at Leif Torteinsen ikke var en mann eller en nabo, men katten vår. En gammel, kastrert katt som hatet meg som pesten etter at jeg fant en saks og stusset værhårene hans. 

Da jeg brakk armen som 7-åring da jeg datt ned fra en stol mens jeg holdt tale for i farmor sin 60-årsdag (jepp, sykt oppmerksomhetssyk fra tidlig alder) ble armen gipset og jeg fikk ikke tommelen opp til munnen på 8 uker. Enden på visa var at jeg var helt SYK på å få den tilbake igjen i munnen, og det gikk jo som det gjorde. 8 ukers tommelfravær gjorde dessverre ikke susen.

Maren har nok arvet litt av dette. Veldig glad i puppen og vil helst sove på den. Gjør meg ingenting egentlig. Vi har ofte en felles siesta midt på dagen der jeg sover sammen med henne på patten. Jeg brukte de første 4 månedene på å amme henne i søvn, jeg gadd ikke engang å prøve la henne «finne søvnen selv», siden det ikke gjorde meg noe å være den som la henne hver kveld. Jeg gjorde alltid ninja-exit ut av rommet når hun hadde sovnet, hun sov i vår seng. Og når jeg la meg og hun pleide å våkne av alt styret - så var det «smækk, inn med patten» og sove videre. Jeg har jo sett tendensene til at hun har puttet tommelen i munnen, og en liten del av meg har blitt bittelitt stolt, men også litt trist - siden jeg vet at det er vanskelig å "gi opp" like lett som å sende smokkene til Sabeltann!

Smokk, ja. «Gudegaven» kalte alle mine venninner den. M tok absolutt ikke smokk. Jeg kjøpte spesialsmokker, Nuk, Mam, Trøst, kuleformet, ergonomisk, flate, korte, lange, silikon, gummi, økologiske ALT!! Jeg prøvde alt! Jeg dyppet den i sukkerlake,malt og i morsmelk, jeg kilte henne over nesa når hun hadde den i og prøvde igjen da hun spyttet den ut.  

Men plutselig en dag løsnet det. Tipset om å kjøpe en smokk som er beregnet på litt større barn funket som dægger`n som vi sier her hjemme i Grenland. 

Smokken viste seg å være for de over 6 måneder, så det var visst litt størrelsen og formen på den som falt i smak. Det er visst en Mam-smokk, med flat og rar tut, ikke silikon - men en sånn brunfarge. Det var liksom som hun plutselig skjønte greia med smokk! Nå kan jeg tilogmed legge uten å puppe henne i søvn. Ninjastyle-exit ut av sengen i stillhet er nå erstattet med «god natt, min skatt, sov godt!» og kyss i panna og pluggen i kjeften. Rett skal være rett, jeg ammer ved sengen, men det er fordi det er så syykt avslappende og digg å bare sitte i den gode stolen i mørket og kjenne at adrenalinet hennes siger ut av kroppen og gjør seg klar for en lang natt. Når jeg legger henne i sengen får hun smokken som går inn rekordkjapt, nesten så hun fremdeles tror det er puppen min. Hun spytter den riktignok ut i løpet av natten, slik hun gjorde med puppen når vi samsov med fri bar også, men hun våkner ikke av at hun trenger smokken. Ennå. Heldigvis. Jeg hører ofte om de mamsene som må inn 8-10 ganger for å putte inn smokken igjen i løpet av natten.

Forøvrig lodde jeg masse da jeg skulle google smokken for å finne ut hva slags smokk det var (jeg hadde kjøpt så mange forskjellige og ikke tatt vare på emballasjen, så jeg måtte ha hjelp av en mammagruppe til å leke detektiv for å finne ut hva slags smokk det var hun ble så glad i..) Så når jeg googlet Mam Latex Natural look så fikk jeg opp litt mer enn jeg hadde sett for meg...:

Anyhow!

Jeg innbiller meg at hun MÅ være sulten sånn i 6-tiden, så da henter jeg henne når babycallen lyser og spraker, og selv om jeg kunne prøvd å putte inn smokken for å få tre timers søvn til, så orker jeg ikke "kampen" og heller tar henne inn til meg i sengen og pupper/sover videre noen timer til. De siste dagene har det vært helt sykt, vi har sovet til 10.00 noen dager nå. Torben mener det er sovemiddel i puppene mine. (Hvilket det faktisk er, morsmelk er faktisk veldig søvndyssende for barnet - men søvndyssende også for mor når melkestasjonen settes igang!)

Jeg tror at det er lettere å avvenne seg fra smokken enn det er med tommelen, derfor gir jeg henne smokk når hun skal sove. (Hun vil som regel ikke ha den i kjeften når hun er våken, det er kun sutten og snuttefilten som gjelder nå.) Jeg vil anta det er lettere å gi fra seg smokken til Sabeltann når tiden er inne, fremfor å stikke tommelen i ræva på en kastrert hannkatt for å slutte.

Jeg vet det er delte meninger om smokk. At smokk er med på å "gjemme bort" følelsen barnet trenger når den egentlig er ute etter trøst fra puppen. Vel, de foreldrene må gjerne mene det - for min del handler det om å bruke en fin avlastning. Jeg er også lei av de som mener at man må bruke en odontologisk riktig smokk for å ikke få skjev tannstilling - men hey, der er genene så sterke fra morssiden at jeg tror regggis er veien å gå uansett helt uavhengig av smokken. Det må jo være sykt forvirrende for barnet også, dette med smokk.. Vi gjør alt for at de skal ta smokken når de er er småttiser, og få år senere gjør vi alt for å få de til å slutte. 

Når det gjelder min egen tommelsuging har jeg ingen planer om å slutte. Men jeg har lovet Torben at den dagen han får lappen så skal vi brenne den gamle olabuksa («Buksebretten») i hagen. Den som lever får se, jeg gruer meg allerede. Har hatt den buksebretten i maaange år, den er ganske slitt i kantene og lukter ikke lenger himmelsk for andre enn meg selv! (Den har vært vasket, men ikke like ofte som Torben skulle ønske at den ble vasket tror jeg.) Dere trenger ikke komme med tips om hvordan jeg skal slutte, for det vil jeg ikke uansett :-) Det handler først og fremst om viljestyrke, og det har jeg ikke nok av til alt jeg må bruke viljestyrken på. 

Heia smokk og tommel til store og små! ;-) Det finnes værre ting å bli avhengig av eller kose seg med...!

/Line Victoria

 

12 funfact om Line Victoria

1. Ja, jeg sutter på tommelen. Gjort det i 34 år. Blir ikke ferdig med det. Knepper også på en gammel, slitt olabukse for å kunne sove og blir helt manisk om jeg drar fra den i en haug i senga med masse ubrettede bretter. La meg forklare:

Når jeg står opp blir som regel buksebretten liggende slik. Når jeg står på badet eller dusjer tenker jeg hele tiden på at jeg må rette den ut så jeg ikke tenker på alle de ubretta kneppene jeg kunne gjort. Ved et par anledninger plager det meg så mye at jeg må inn på soverommet og rette den ut eller slå håndflata/knyttneven i den og så kjøre ansiktet mitt ned i den før jeg pakker den sammen så den ikke "provoserer" meg. (Jeg gjør det i akkurat den rekkefølgen, spør bare de som kjenner meg)

IMG_3890

Bildet over er bare feil-feil-feil.....

Slik må den se ut når jeg drar hjemmafra. Hvis jeg ikke har gjort det så kan jeg bli sittende å tenke på alle de ubretta brettene. Jeg har tilogmed måttet snu bilen og kjøre hjem for å rette ut buksebretten. Torben har tilogmed fått telefoner fra kontoret..."-Kan du brette og pakke buksebretten?" bare for at jeg skal få fred.  Bare det å se på bildet over nå gjør at jeg blir litt ko-ko. Derfor er det godt å vite at buksa likker flatpakka på rett sted nå.

IMG_3891

Da jeg flyttet sammen med Torben mente han at den måtte vaskes. Den ble etter noen måneders krangling slengt i vaskemaskinen. Da tror jeg nok det var minst 8 år siden sist den ble vasket. Det har hendt at Torben har gjemt den eller pakket den vekk, og jeg flipper helt ut. Litt fordi jeg vil ha den og kose med den, men også fordi jeg ikke vet åssen den er brettet og lagt bort. Da tenker jeg at den kanskje ligger krøllet inne alene på et kaldt sted og da dør jeg litt inni meg. Kjenner tilogmed pulsen stiger bare av å tenke på det.

Jeg har prøvd å tenke ut hvor buksa kommer fra. Utifra størrelsen og merket så tror jeg den er pappa sin. Jeg tror jeg rappet den for 12 år siden, jeg hadde en annen før det også men den den ble så slitt at den ble sånn fillete og myk, og funket ikke til formålet sitt lenger. Det MÅ være olabukse og IKKE stretch. Og jeg må være "kjent" med den. Jeg kan ikke låne en buksebrett hvis jeg ikke har med meg når jeg er ute og reiser. Jeg reiser vanligvis uten buksebretten da jeg faktisk har klart å venne meg av med det (på reise). Faktisk.

2. Jeg syns ordet MAGISK er det fineste jeg vet om. Det er noe fortyllende og varmt og spesielt med det ordet som gjør meg så glad.

3. Jeg vet ikke forskjellen på høyre og venstre. Det hjelper ikke hvor mange som prøver å lære meg det, eller dumme huskeregler, den eneste regelen som funker for meg er den jeg tilfeldighet lærte meg selv. ....Da jeg skulle ta førerkortet som 18-åring skrev jeg før oppkjøring en "V" på venstre hånd og en "H" på høyre hånd. Da kjørelæreren min så det på vei til trafikkstasjonen, skrek han at det måtte jeg bre se å fjerne eller kamuflere. Så jeg kamuflerte det ved å skrive en "i" og en "a" ved hver bokstav på hånda. Så istedefor å vite hvilken side som er venstre og høyre, så vet jeg jævlig godt at "iVi" er den venstre og "aHa" er den høyre. Så når jeg kjører bil så sier jeg høyt "IVI" og "AHA" når jeg blir bedt om å kjøre til Høyre eller venstre. Jeg løfter hendene litt fra rattet for å bevisttgjøre/synliggjøre for meg selv hvilken som er hvilken side.

4. Jeg er veldig opptatt av tenner. Jeg liker pene tenner. Jeg har dumpet fyrer fordi de ikke har noe pene tenner. De må passe til ansiktet, kan godt være skjeve - og det kan ikke mangle noe tenner. Jeg har selv blitt dumpet fordi jeg har (hatt) overbitt, så den syns jeg er fair.

Jeg har selv sett ut som en bardbarka gangster pga manglende tenner, dette var da jeg måtte operere ut en tann for å få plass til overbittet mitt da jeg hadde tannregulering på baksiden av tennene. Det er meg til aha. (Høyre) Ser du min manglende tann? Bare så det er sagt, jeg har ikke denne glippen lengre :-)

88140-6-1256654744729

5. Jeg må alltid lese på noe når jeg er på do. Før mobilen ble fast inventar i hånda mi i tide og utide (ja, jeg leser på den når jeg er på do...) så leste jeg på alt rundt meg. Finner/fant jeg ikke noe å lese på så ble det baksiden av tampongesken, dopapirposen eller på ovnen som ofte henger på siden. "Ei saa peitää, do not cover, får ej övertackas, nie przykrwac, må ikke tildekkes!" står det som oftest.

6. Jeg elsker klemmer. Det er det hyggeligste jeg vet. Hvertfall hvis det er noen jeg bryr meg om. Jeg kan noenganger like bedre å klemme og holde rundt noen istede for å prate. (tro det eller ei!) Det betyr ikke at jeg er forelsket eller noe i personen, det er bare sykt godt om bli klemt og klemme. Kyss i panna er også utroooolig koselig. Da blir jeg veldig øm i hjertet.

7. Det må være likt på begge sider. Får den ene foten massasje så må den andre få like mye. Klør jeg på den ene leggen så må den andre også bli klødd. Hvis ikke blir den andre siden lei seg.

8.Jeg var i maaaange år utrolig forelsket i en som spilte i den svenske såpeserien "Rederiet".  I serien het han Tony Sjøgren. Han så slik ut:

*** Local Caption ***

"-Men vent nå litt!" - tenker du. Jepp, da har vi sett det samme....:

thomas_724463i

Næmmen, er det ikke...? Nei, det er ikke samme personen. Men det forklarer kanskje endel for de som har såpass godt minne at de husker eksene mine... (Selv har jeg i grunn glemt/fortrengt de fleste av dem, med noen heldige unntak)

Forøvrig var jeg så syklig opptatt av denne serien at jeg ringte til utenlandsopplysningen for å skaffe meg nummeret hans. Det viste seg å være vanskelig. Jeg husker min ekstreme forelskelse for denne svenske skuespilleren, jeg var helt oppslukt i både serien og han. Jeg hylskrek da han ble skutt og døde, syns det var det mest grusomme på denne jord. Faktisk husker jeg også at den gikk på mandager på TV 2, klokken halv 8. Fra Wikepedia kan man lese: Tony Sjögren skapte alltid trøbbel. I første sesongen oppdaget Elinor Dahlén at Tony var Reidar Dahléns uekte sønn med kjøkkentjenesten Gerd. Det fikk Elinor til å hoppe overbord, men hun så til at Tony fikk arvet hennes aksjer.

OMG! Ikke rart jeg var besatt at dette fantastiske plottet!

9. Da "Nissene på låven" kom rullende på skjermen (teaseren) trodde jeg at det var en reel realityserie. De oppfordret på teaseren å melde seg på. Det gjorde jeg. Først da 1.episode rullet over skjermen skjønte jeg at det hele var en parodi. Jeg var veldig flau over å ha sendt inn søknadssjemaet, og var i mange år (mens jeg var i tv-bransjen) redd for at det skulle bli brukt mot meg.

10. Jeg elsker lukten av bussene når de kjører forbi meg, lukten av bensin, lynol og sagmugg. Det siste oppdaget jeg etter at jeg fikk marsvin. Jeg tok meg selv i å kjøre ansiktet ned i den nye, freshe sagmuggen og snuuuuuuse inn lukta. Jeg kom på i ettertid at det kan hende det minner meg om pappa, og at det er derfor jeg liker lukta så godt. (Pappa bygger/pusser opp båter på fritiden)

11. Når jeg er tett i nesa så har jeg et eget triks som gjør at jeg får ut alt for å slippe å snufse hele tiden: Jeg pumper nesa full av otrivin menthol, lar det renne litt innover (bøyer hodet bakover) og så tar jeg en liten flik av dopapiret, tvinner den og kiler meg selv inni nesa. Når jeg da nyser så holder jeg papiret foran munn og nese, men munnen igjen. På den måten får jeg et VOLDSOMT trykk fra innsiden som blåser absolutt alt snørr (og sikkert hjernemasse) ut av hodet. Det er garantert ikke sunt, men fy fasen så digg det er.

12. Jeg har alltid vært opptatt av kunst. Dette bildet malte jeg på barneskolen:

mms_op_single_id_483723_name_dsc00125_1206277842-300x225

Bildet fikk tittelen "Bollemus". Mamma og Pappa var veldig stolte av 8-åringen sin.

Nå orker jeg ikke utlevere meg selv mer.

(Fikk du Déjà Vu? Jeg har blogget om dette tidligere, men syns det måtte en liten oppfriskning til. Jeg er fremdeles like sjuk i huet fremdeles, ingenting har forandret seg her i gården nei!)

Bleieskiftarbeider!

/Annonse

Man blir født inn i en bleie. Når mor og far har pakket ned i hjelvaskede, nystrøkne bodyer med allergivennlig og uparfymert vaskemiddel, så er det faktisk bleia som er det første plagget din lille knøtt får på seg av et plagg du kommer til å bli verdensmester i å skifte. Opptil titusner av bleier skal du skifte i tiden foran deg, og av de millioner av tingene man har googlet seg frem til i forkant av fødselen, så er den bleia egentlig ikke ofret en eneste tanke når den kommer på. Hallo, det er jo bare en bleie! Eller?

Jeg husker jeg stod der på barsel og skulle skifte min første bleie på Maren. Flaut å innrømme, men jeg måtte faktisk dra i snora så en av barnepleierne kom og viste meg hvordan man gjorde det. Min eneste erfaring med bleier var da ei venninne 10 år tidligere «tvang» meg til å skifte bleie på dattera si, midt i kontorlandskapet på TV2.  Torben visste riktignok hvordan man gjorde det, så de neste 20 gangene bleieskift var Torbens jobb, og jeg ble stående og kikke Torben over skuldrene mens han skiftet. Jeg fikk taket på det etterhvert, og nå gjør jeg det mer eller mindre i søvne også. 

(Favoritten Libero Touch - bleia har blitt studert nøye, blitt smakt på, testet til ytterpunktene (!) og funnet godkjent av dronninga selv!)

Det er ikke bare M som kan gå god for denne bleia. Etter fødselen har jeg tulla mye med at jeg brukte denne bleia selv. Det er faktisk ikke tull. Jeg la bleier i frysern rett etter fødselen og brukte de som lindrende kjølebleie i nettingtrusa, et tips jeg fikk av mange av mine venninner i forkant. 

Jeg brukte de også som ammeinnlegg på natten, fordi de søte bittesmå ammeinnleggene ble kjapt dyngvåte når melkesprengen var som værst. Og mens jeg ramser opp andre alternative måter å bruke bleiene på, så kan jeg fortelle deg at Torben har brukt de da han skulle skifte olje og oljefilter på båten vår. (Husk at bleia da blir spesialavfall når den er dynket i olje!) Når vi har fukt i kjølsvinet (nederst i båten) så legger vi bleiene nedi og lar det trekke opp fukten. Asså, du trenger faktisk ikke å ha barn for å ha bruk for bleier, haha!

(Litt redd for å gå tom for bleier eller, Torben?!)

Bleier er fiffige greier. For før du får barn gir du totalt beng i bleie-rabatten som ruller over tvskjermen, og du aner ikke hva bleieindikator er for noe. Det var nemlig tilfeldigheter som gjorde at den første bleia jeg skiftet var en Libero Touch. Det var nemlig den som hadde penest utseende i butikkhylla. Jess, jeg vet. Når man ikke vet hva man skal kjøpe så går man etter emballasjen. Og etter at mannen har kommet hjem med et feilkjøp (et bleiemerke som luktet sterkt av parfyme/krem!) så har gitt klar beskjed, for etter den første pakken med Libero Touch var det liksom ikke noen tvil om hva som skulle stå på handlelista i mange år fremover. "Go`bleiene", som Torben kaller de! ;-) Og nå har de blitt enda bedre enn best også!

Det jeg syns er sykt kult med Libero Touch-bleiene er den berømte bleieindikatoren. Jeg elsker det! Den har nå også kommet på de større størrelsene! Stripen på bleia er gul når den er tørr, men blir blå når bleia blir fuktig. Den er også lotion-fri, noe jeg har oppdaget er veldig viktig. Og bleia er tilogmed svanemerket og bidrar til et bærekraftig miljø! På de minste bleiestørrelsene har de også tatt hensyn til navlestumpen - veldig greit for en bekymret mams - jeg var SÅ urolig for den fønky navlestumpen! De er også utrolig myke, og har perfekt passform - uansett hvilken størrelse jeg har rukket å teste. (Vi er allerede på størrelse 4!) Jeg ble SYKT happy når jeg så at bleieindikatoren er kommet på de større størrelsene også, for det er virkelig en fiffig og knallbra detalj syns jeg :-) Grunnen til at Libero Touch har blitt blitt enda bedre den siste tiden er fordi de gikk ut og spurte alle mammaene og pappaene om hvordan bleia kunne bli ENDA bedre - og etter å ha mottatt 60.000 (!) svar, så lagde de bleien slik at den er, om mulig, perfekt! 

Herregud, en lang avhandling om go`bleia! Jeg skal prøve å komme til poenget!

Du skjønner - MITT bleiemerke har nemlig en klubb (med egen app) jeg flittig benytter meg av. Litt fordi jeg samler poeng nok til å få elefantdressen de har i poengshoppen. Det er masse gøy du kan kjøpe for poengene dine hvis du tar koden på innsiden av pakken og plotter inn i den appen - så kan du kjøpe både superhelt-drakter, leker, klær, og masse annet. (Jeg sparer til elefantdressen som du ser på bildet)  Liberoklubben med masse gøy finner du HER <---- og anbefales på det varmeste - fritt for mammapolitiet er det også! <3

(På bildet ser du at jeg har åpnet alle pakkene for å samle koder, haha!)

Og enda bedre, nå må du begynne å se etter de røde merkene på bleiepakkene, for de gir deg 100,- i rabatt på Lindex for hver eneste bleiepakke du kjøper! Da har du en god anledning til å shoppe litt med god samvittighet, vøtt! 

...Og jeg bare sier det, det er 100,- kroner i rabatt PER pakke!!! Det blir mye fine barneklær fra Lindex til Maren fremover! :-) Ganske greit å slå "to fluer i smekken" som jeg pleier å si...!

Ble mye bleieprat på oss nå, men jeg er overrasket over hvor viktig det faktisk er å finne favorittbleia. Har du lyst til å se alle de forskjellige alternativene de har (De har badebleier - som førstegangsmamma visste jeg ikke at det fantes en gang, haha!) så kan du ta en titt på videoen deres HER <--- og se om du blir like glad i Libero Touch som vi har blitt! 

Kudos og klem til alle bleieskiftarbeidere der ute! Har dere flere bruksområder til hva man kan bruke bleier til så er jeg veldig glad for tips i kommentarfeltet! :-) 

/Supporterfrue - Line Victoria

 

Nei, Anne Brith. Du kan fint betale for din egen mat.

En blogger gikk hardt ut og mente det ikke ble en date nr. 2 om mannen ikke dro opp kortet sitt og betalte for begges kaffe, begges middag eller begges kinobillett. Ikke bare første gangen, men også de neste. Tanken om at man skulle "gi uttrykk for at man ønsket å være med å dele regninga på date nr. 2, for så å syns det er turn off om han godtok det" syns jeg virker som et håpløst utgangspunkt for en hyggelig date. 

(Bildet er av en stakkars, forvirret mann)

Her roper vi høyt om kvinners likestilling og at vi ønsker å bli behandlet likt - men de gamle «reglene» som gjør at vi slipper å måtte betale for oss på date - det mener du er noe vi bør tviholde på? Stakkars mann, der gjør han alt han kan for å tekkes oss kvinner - vi skryter av at vi tjener masse penger og går med sko til 3500,- men forventer at mannen skal skjønne at han må betale for 15-kroners kaffen? Vi lever ikke på 40-tallet lenger. Jeg forventer ingenting, jeg. Betaler han kun for sin egen kaffe så tenker jeg ikke noe mer enn at han kanskje glemte min kaffe. Men jeg dropper ikke ta telefonen om han ringer igjen om det var en hyggelig date fordi han ikke betalte for min del av gildet. Jeg tror heller ikke en mann som ikke hadde hatt råd til å betale for kaffen din er så blakk at han bare har råd til å betale for sin egen. Da går man ikke på date. Å ikke betale for datens kaffe er enten en forglemmelse eller en statement fra hans side. Eller så lar han deg betale for kaffen fordi du har messet om hvor «independent woman» du er - og han er livredd for å tråkke feil. Hvordan blir det fremover for deg da? Skal mannen frem med lommeboka hver eneste gang? Eller kommer du til et punkt der også du drar frem kortet og spanderer? Kanskje det rett og slett ikke blir noe ny date på deg, fordi mannen er lei av å blakke seg på hun som forlanger at han skal spandere fordi alt annet er «turn off» som du skriver? 

Skal vi jenter elske de gamle holdningene fra gamledager bare fordi det passer lommeboka år, men hate andre holdningene fra samme tidspepoken om at vi skal være hjemmeværende (uten inntekt) for å vaske, lage middag og passe barna?

På min første date med Torben tok han med seg fryste koteletter og potetsalat i en Joker-pose. Jeg hadde en tre-liters kartong med rosèvin stående. Vi endte opp gift. Etter kotelett/rosèvin-daten ble det forståelig nok flere dater, og jeg var i grunn glad for å plutselig omgåes en mann som kunne betale for seg selv når han gikk i baren, jeg. Tok han med en øl til meg så var det veldig snilt, men jeg da tok jeg neste runde. Ikke av noen annen grunn enn at jeg syns at det var helt fair. Hadde han spandert hele tiden ville jeg bare trodd han var naiv, dumsnill eller bare sykt urutinert med pengene sine.

Slutt å lek «independent woman» når du selger deg inn, for så å forlange at gamle «tradisjoner" holdes vedlike ved at du forventer at mannen betaler på daten. Du får jaggu bestemme deg, er du en kvinne av 2017 så betaler du kaffen din selv, hvis det blir spørsmål om det. Ikke dump den stakkars fyren som ikke helt skjønner hvorfor du innehar en schizofren holdning fra både 40-tallet og 2017. Ikke veldig lett å forstå en kvinne som skryter av inntekten og suksessen sin, når hun gir inntrykk av å leve i en glemt tid der likestilling var et fremmedord. Kanskje like greit at det ikke blir en ny date, med så mye forvirring?

Jeg tror ikke jeg ville giftet meg med en mann som hver eneste gang betalte regningen de første 20 datene. Hva slags signaler ville det gitt meg, egentlig? Jeg hadde gått rett i tenkeboksen og lurt på hvorfor det er slik at han betaler for alt - hva forventer han i gjengjeld? Sex? Husvask? En hjemmeværende kone?

Kjære Anne Brith, du må gjerne fortsette å forvente at mannfolka betaler på datene du er på, men bli ikke overrasket om noen menn ikke ønsker en ny date - for det er minst like "turn off" å forvente at han betaler på datene dere er på, som du syns det er på foreslå å dele regningen! :-) Skal du rope høyt om likestilling så bør du ikke unnlate «reglene» bare fordi det passer lommeboka di!

/Supporterfrue, betaler sin andel av gildet. 

B-b-b-arseltreff.

Jeg liker besøk i heimen. Da får jeg ferten av kakebaking og andre huslige ting, og disker opp med nytraktet kaffe og pappkrus. Hybelkaninene får forlenget levetid, for mor har ikke tid til å gjøre alt på en særdeles kort formiddag. Intet mindre en 64 føtter har berørt stuemøbler, gym-matte og parkett idag. 62 dele på 2 dele på 16 mødre - blir ikke det riktig da? Jeg har nemlig hatt barseltreff!

Dagen startet med et skrik i gangen da første gjest kom. Huseier skremte livskiten ut av en av de søteste jentene - ikke alle barn syns "TITTEIIII!!!"- velkomsten var så gøyal. Vi har sklidd i gulp og byttelånt leker. Noen av barna har holdt hender og Maren syns en annen mor var morsommere enn sin egen. De som ville kunne teste Babybrezzamaskinen og huseier selv har skvettet morsmelk i sofaen. Smokker ble gjenglemt og sjokoladekake og brukte bleier havnet i samme askjett. Et helt vanlig barseltreff vil nok mange si. 

For en DEILIG dag!

Barselgrupper er flotte greier. Du får venner du kanskje ikke hadde blitt kjent med, og det utveksles både tips og tårer over en flat og fornuftig sko. I alder "ung" til "litt mindre ung" og alle med forskjellige utdannelser og erfaringer, sitter vi sammen og har hvertfall EN ting felles - vi har alle sørget for å få opp innbyggertallet i Bamble Kommune!

Torben flyktet som en mann bare kan, flagrende ut av heimen i kondomdrakta si (sykkelantrekk) og rakk akkurat å møte på minst halvparten av mødrene som kom trillende opp gata. Jeg hadde dog advart de på forhånd, at mannen ble sendt ut på sykkel før de kom, så de var informert da mannen i papegøyekondomdrakta si og nebb-hjelmen freste forbi barnevognmafian på vei opp bakken. 

Mannen ble etterlyst etter 3 timer. "-Han mannen din, hvor lang sykkeltur tok han egentlig?" Jeg hadde en viss anelse. Mannen er ikke så smart at han brenner kruttet over 3 timer, jeg kjenner han så godt at jeg vet at han går HARDT ut - så enda hardere opp den bakken og så innsèr han at han fremdeles egentlig har litt vondt i Podagra-foten sin, og dermed triller lydløs som en ninjagerilja tilbake og lister seg slepende med podagrafoten etter seg inn i kjellerinngangen. Så satte han seg i tv-stua nede og ventet til damene hadde dratt og han kunne komme opp og trøste seg med litt sjokoladekake. Om ikke kose seg med sjokoladekaka, så hvertfall deler av den. (glasuren og nonstopen).

Mens jeg går å rydder papptallerkner og tissebleier under sofaen mens jeg tenker på de 16 fødehistoriene jeg har hørt idag, så hører jeg mannen klage på sofaen. "-Åååå, så vondt jeg har! Kjempesliteeeeeeen! Vondt i ræva, jeg..."

Nå venter resitusjon (eller hva det nå heter) for oss begge. Stakkars Torben. 

/Supporterfrue

 

 

 

 

 

Nei,nei,nei....:-(

Herregud. Hvordan skal jeg forklare smerten med ord.

Et rent lite helvette som har brutt ut i alle kroppsdeler med unntak av fra halsen og opp. Det heter «Satan, så sykt støl» og har ingen kur.

Jeg var så naiv at jeg slang med med på en Puls/Core-time med Nancy igår. Du vet, der du jobber med en tung ball og hopper opp og ned til melkeprengen ikke klarer å holde trykket og fosser ut i treningsbh`en. Ja, sånn var det hvertfall for meg da. 

Jeg gråt mine salte tårer. Litt fordi det var fryktelig vondt å se at tiden liksom hadde stått stille der inne i salen, men formen min - den har ikke stått stille. Den har vært på nedadgående kurs i et år, og det var særdeles merkbart. Kroppen min hang virkelig ikke med, og ikke psyken min heller. Der stod jeg rett foran titusner av store speil som verken var flatterende eller gav meg supermotivasjonen det har gjort tidligere. Det var som om speilbildet mitt gråt. Vent litt, det var vel strengt talt det jeg gjorde også. 

Halvveis i timen begynte jeg faktisk å gråte. Så jeg lå sammenkrølla i en dam av melk, svette og tårer og bare ventet på at noen skulle sope meg opp etterhvert. Jeg så Nancy komme bort til meg, og innimellom den tunge pusten fikk jeg advart henne? "-Jeg?.orker? ikkeeehhhh?..»

Timen er grønn, og passer for alle. Vel, kanskje ikke for Mama-Line som har prøvd å tvinge på seg treningstoppen, som åpenbart manglet noen X`er i størrelseslappen i nakken og over ræva, skled toppen opp og inn under puppene og avslørte mageboerhuset til ungen min og konturene av fødefi*ta mi gjennom den tynne og særs trange treningstightsen. NICE! Mama-Line burde gått litt flere trilleturer og bygget opp litt mer muskler før hun heiv seg i valsen med de andre spretne damene i salen der på Nr1 Fitness. Faen ta latskapen jeg har vært preget av det siste året. 

Mens jeg lå der på parketten å gråt, gav jeg faen i hva alle andre tenkte. For heldigvis er jeg på et treningssenter der jeg har erfart at «alt er lov». Det er ikke et sånt sted som jeg trente på i Oslo der jeg fikk beskjed om å ta på meg mer klær fordi jeg ikke passet helt inn i "det sunne og friske bildet av spreke mennesker» de prøvde å selge inn til øvrige kunder. Dessuten er de vant til å se meg gråte, for for 2 år siden gråt jeg om mulig like mye etter hver jævla spinningtime jeg hadde de første ukene. Så de har sett meg grine før. Da var det ikke fordi jeg var så sliten - men fordi jeg måtte dra sykkelshortsen ut av ræva etter endt økt, og det hørtes ut som en borrelås hver gang jeg røsket oppi gnagsåret i aslet mitt. 

Jeg prata litt med Nancy etterpå, og håpet hun ville forstå om jeg satset på spinning til formen er noe bedre, før jeg begir meg ut på parketten igjen. Det gjorde hun. Og jeg tror nok hun var enig i at det er best for psyken min at jeg velger de timene jeg elsker (spinning) før jeg gyver løs på mer core-trening. Ikke at det ikke er bra for meg fysisk, men det handler om å finne noe som gir meg mestringsfølelse også, tror jeg..

Så frem med sykkelshortsen og de rosa spinningskoene - Mama gir faen ikke opp! 

Sliten og støl Supporterfrue.

Mamma - Mormor. (Når man skulle ønske det var mobildekning i himmelen)

Jeg fikk en så utrolig hyggelig mail av en leser, Hanne, som fortalte meg at vi hadde mange likheter i livet vårt som mamma. Ikke bare fikk vi barn nesten samtidig, men vi mistet vår egen mamma i ung alder. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvordan min mamma hadde elsket å bli mormor.

(Mamma og jeg på båttur, og mamma rett før hun døde)

Min mormor døde bare måneder før mamma. Jeg husker at mamma fortalte meg at det å miste mamman sin er fryktelig trist og at hun gruet seg til hun ble gammel og grå og skulle la meg være igjen på jorda uten en mamma å ringe til hver eneste dag for den minste dramatikk eller nyheter i livet mitt. Derfor tenkte jeg mye på mammas følelser da hun mistet sin mamma, da mamsen gikk plutselig bort bare få måneder senere. 

Kort fortalt, mamman min døde av hjerneblødning mens hun sov, da hun var 53 år gammel. Jeg snakket med henne kvelden i forveien - vi hadde akkurat vært på jentetur til Berlin og kost oss med vin, høye hæler og sene lunsjer helgen før hun døde. Hun ringte meg faktisk for å avtale neste jentetur - som hun mente burde gå til Spania et par måneder senere, fordi pappa skulle være ute i nordsjøen den jula. Jeg lo litt og sa på tull at «ikke bestill noen billetter ennå da, vi må nesten rekke å pakke ut fra siste turen!». Hun klaget ikke på noen vondter eller noe, så det var absolutt ingen forsvarsel på hjerneblødningen. Den natten døde hun. Ironisk nok etter å ha shoppet julegaver på nett som kom ramlende hjem i postkassen rett etter at hun døde. 

Dette er nå veldig snart 9 år siden. 

Da jeg ble gravid og terminen satt, tenkte jeg med en gang på mamma. Spesielt da vi fikk vite at det ble en jente. Mamma gikk gravid samtidig som meg (jeg er født 5. april og Maren bare noen dager tidligere) og jeg tenkte mye på «hvordan så mamma ut til jul med meg i magen?» og «hvordan taklet mamma glattisen i februar som høygravid?». Jeg har fått vite at mamma også tryna på glattisen med meg innabords, akkurat som jeg gjorde da jeg falt ned trappen ute rundt juletider.  Det var bare noen av spørsmålene jeg funderte på, jeg hadde millioner av de. Strekkmerker? Kjapp fødsel? Kynnere? Kvalme?

Da jeg var hos legen sa legen at jeg kunne snakke med min mor om hennes fødselshistorie, for ofte gjentar den seg fra mor til datter. (Ikke alltid, men noen ganger?) Jeg var ganske tårevåt da jeg gikk derfra, for jeg visste så utrolig lite om min egen fødsel! Det falt meg liksom aldri inn å spørre om disse tingene da hun levde!

Pappa husket jo noe da. Han husket et jævla vræl og at hun var sinna på jordmor. Han husket også at mamma «tvang» de til å ta vannet tidligere enn anbefalt for å få fortgang. Pappa fortalte også at jeg ble både ammet og flasket opp på pumpet morsmelk av pappa da mamma dro tilbake på jobb etter 6 uker. (6 uker! Jeg var ikke engang grodd sammen etter 6 uker tror jeg!) Pappa kunne også erindre en viss skrikekur jeg gikk igjennom for å avvennes pupp om natta. (Til hans forsvar - det var helt normalt på begynnelsen av 80-tallet)

Svigermor kunne også hjelpe litt på vei med å fylle på historier om mamma fra da hun var gravid. Mamma var nemlig sykepleieren til Torben da han lå på sykehuset etter å ha blitt overkjørt av bil som 2,5 åring. Da var mamma gravid med meg. Så indirekte møtte hun jo Torben før vi giftet oss?! Som jeg sa i bryllupstalen - «lite visste disse to mødrene at det ufødte barnet i magen og den lille gutten som lå med gips og bandasjer over hele kroppen kom til å gifte seg litt over 32 år senere."  

På min egen 34 års dag 5. april var jeg veldig sentimental. Jeg satt med en 6 dager gammel jentebaby i armene og ammet - akkurat som mamma gjorde nøyaktig 34 år tidligere. Følelser, tanker, alt det der var nok ganske likt selv med så mange års mellomrom. Jeg fikk et akutt savn (og det dukker til stadighet opp!) når jeg har spørsmål om Maren og hennes utvikling.»Er dette riktig? Er dette normalt? Var jeg også sånn?». Jeg skulle så ønske mamma kunne si til meg at «akkurat sånn var du også!» og selv om pappa hjelper så godt han bare kan på å huske, så kan jeg ikke forlange at han skal huske alle detaljene om mor/datter-forholdet vårt de første årene. 

Maren fikk navnet sitt etter sin mormor. Min mamma het Marit og Maren er en variant av det navnet. Jeg er bombesikker på at mamma ville sett på Maren og sagt - "det ligner på oss jentene i familien!" Pappa ser jo bare det kuleformede huet og null hår og tenker at «joda, det der en Husby». Jeg skulle gjerne hatt mamma der til å erklære at det er en Evensen også. (Jeg er døpt med etternavn Evensen Husby) Mamma hadde blitt fra seg av glede over at jeg fant meg en så flott mann. Hun hadde også elsket det faktum at jeg flyttet hjem til hjemstedet mitt, i nesten gangavstand til barndomshjemmet mitt. Hun hadde rett og slett elsket å være mormor til Maren, det er jeg helt sikker på!

Som mamma til Maren er det en utenkelig tanke å vite at jeg ikke kommer til å være her for evig og alltid i livet hennes. Forhåpentligvis rekker jeg å bli mormor en gang i fremtiden, som min mamma aldri rakk. Og heldigvis finnes det en bonusmormor til Maren i Krabberødstranda der jeg er oppvokst. En bonusmormor som kommer til å servere iskrem i store mengder fra fryseboksen på kjølerommet og kjøpe Reimadress til barnehagestarten. Men jeg har lovet meg selv å fortelle Maren om hvor navnet hennes kommer fra. Hun skal vite at hun er en Evensen også :-)

/Line Victoria

Jeg sover alene.

Det dukker til stadighet opp spørsmål i kommentarfeltet - og jeg liker å svare utdypende på noen av de. Som for eksempel under innlegget om at Mor har fått sengen tilbake, og Maren har fått eget rom...

På helsestasjonen på 3 mnd kontroll fikk vi beskjed om at man bør vente til 1 år eller i hvertfall 6 mnd med å flytte de inn på eget rom pga risiko for krybbedød. Hva tenker du om det?

Jeg er veldig klar over denne problemstillingen. Og jeg er jo i utgangspunktet veldig enig i hva helsestasjonen anbefaler! Spesielt siden det har vært mitt forsvar hver gang noen har spurt meg om hvorfor jeg samsover med henne i sengen. Sannheten er at jeg har sovet med henne i sengen av litt egosistiske årsaker også, det var en genial måte for meg å få masse søvn. (Jeg merket som oftest ikke at jeg ammet i søvne, så når jeg våknet hadde jeg plutselig gjerne hatt 10 timer sammenhengene søvn..)

(Bildet: Slik følte jeg det litt når jeg fikk sove alene i sengen første gangen etter at hun havnet på eget rom...)

Jeg googlet, spurte og maste på de sidene jeg er tilknyttet på facebook for å lete opp svar. Ja, det anbefales å samsove (evt ha barnet på samme rom) frem til tidligst 6 måneder for å unngå krybbedød. Når det er sagt, krybbedød er IKKE noe som skjer som man kan kontrollere i forkant. Det handler ikke om at man har sengebeskytter, legger seg oppå ungen eller at ungen blir overopphetet. Krybbedød er «ingen kjent årsak til dødsfall» og har ingenting med ulykker å gjøre. Så hver gang du leser at bruk av babynest eller samsoving kan forårsake krybbedød så er stemmer faktisk ikke det. Bruk av babynest kan forårsake dødsfall, og i 98 % av tillfellene babynest har voldtet skade eller dødsfall på barnet så har det vært fordi en snor på babynestet har tvinnet seg rundt halsen på barnet. Ved samsoving og ulykker er det dessverre slik at mange av ulykkene har skjedd når en eller flere i sengen har vært påvirket av alkohol eller andre sedativer som gjør at man har sovet fryktelig tungt. Ikke alle, men mange. Akkurat dette med babynest er veldig omdiskutert, men jeg brukte babynest og elsket det i starten. Lett å frakte en sovende baby rundt i huset med meg - men jeg skal også innrømme at jeg hadde noia for alt jeg leste om babynest. Når det er sagt tror jeg at forhåndsregler om at det ikke skal være snor på babynestet eller at barnet ligger på siden med nesa trykket inn i siden på babynestet (surstoffmangel) - men dette gjelder slik jeg har oppfattet det barn som ikke klarer å vri/snu hodet selv. Babynest er et fantastisk hjelpemiddel når det brukes riktig :-)

Grunnen til at man sier at krybbedød kan reduseres ved å ha barnet i egen seng eller på foreldrerommet er fordi man har «naturlige oppvåkninger» eller blir vekket titt og stadig som gjør da at barnet ikke får den ekstremt dype søvnen som kan gjøre at barnet «sovner inn». Jeg har de siste dagene hatt babycallen på fullt, og observert henne på sitt eget rom. Babycallen med bilde slår seg på hver gang den minste yd eller bevegelse skjer. Faktisk så våkner hun av seg selv ganske ofte. Strekker på seg, nyser, fiser, snur seg, trekker pusten osv. Med andre ord har hun mange egne oppvåkninger i løpet av natten som jeg også våkner av på babycallen, men hun sovner igjen rett etterpå. Det var ikke alltid slik når jeg samsov med henne, faktisk virket det som hver gang hun strakk på seg så søkte hun puppen fordi hun kjente puppelukta mi. Fremdeles kan det være slik at hun vrir seg og «våkner litt» når jeg går inn å lukker vinduet etter at hun har sovnet. En annen ting som er grunnen til at det var i grunn kanskje litt på tide å flytte henne over i egen seng var fordi hun nå kan våkne og krype litt rundt i sengen min. Du skjønner, hun gråter ikke når hun våkner. Hun ligger å babler og snur seg og fikler med dyna eller hendene/føttene sine. Hun har ALDRI våknet med et skrik som er vanlig for små barn, derfor må jeg ha babycall på full guffe. (Faktisk har jeg to babycaller, en på hver side av sengen. Ikke fordi jeg ikke hører henne - men fordi hun gir så lite lyd av seg når hun våkner, og jeg har ikke noe lyst til at hun skal rekke å lure på hvor det blir av meg..) 

Jeg har snakket med folk som har peiling på dette, og fått som svar at hun tidsnok vil tilbake til mamma og pappa sin seng når hun blir større. Akkurat nå er vi inne i en prøveperiode som fungerer helt ypperlig, med å ha henne på eget rom. Husk at rommet ligger ved siden av vårt og begge dørene står oppe. Faktisk ligger hun nærmere oss nå (i luftlinje) enn om vi hadde satt henne lengst vekk på vårt eget rom. Hun sovner også MYE raskere etter amming når jeg legger henne i sin egen seng, enn når jeg puppet henne i søvn og gjorde ninja-exit ut av senga vår for å fortsette kvelden i stua. Ellers - kamera har hjulpet oss veldig! Før vi fikk kamera føyk jeg inn til henne (på kveldene når hun sov og vi satt i stua) ved hver minste lyd, men nå ser jeg at de lydene hun lager bare er at hun snur litt på seg, endrer sovestilling eller rett og slett snorker høyt! ;-)

Og hey, når hun våkner for frokostpuppen henter jeg henne og sover to-tre timer til i senga vår med henne. Jeg sier ikke at alt jeg gjør er riktig, jeg bare sier at dette er det som funker for oss nå :-) Samsoving er det BESTE jeg har gjort, både i forhold til søvn og søvnmønter - og jeg liker å tro at hun litt «på eget initativ» har valgt bort puppen om natten, siden hun den siste tiden i vår seng snudde seg vekk og ikke brydde seg om mammakosen som lå ved siden av. Det har ikke vært noe gråt, eller noe annet ukomfortabel tilvenning som har gjort at hun har havnet i egen seng på eget rom - en veldig naturlig overgang vil jeg si. Jeg trodde bare at den kom litt senere, men det gjorde den altså ikke.

Avslutningsvis vil jeg også påpeke at jeg aldri hadde gjort det om hun hadde hatt tidligere oppvåkninger og ønske om pupp tidligere på natten. Da hadde det gått utover nattesøvnen min om jeg gikk inn dit for å trøste/puppe flere ganger i løpet av natten, og det hadde som sagt vært en ego-handling å da ta henne tilbake i storsengen. Hun sover fra 20.00 - 05.00-06.00-ish, og får frokost-puppen mens vi sover videre og vi står opp når hun drar meg i fingrene og håret sånn i 08.30-tiden. Ikke en eneste gang har hun våknet og grini fordi hun ligger alene eller noe. Det har vært sykt viktig for meg - hadde hun gjort det så er terskelen for å ta henne tilbake i sengen vår ganske lav. For som sagt, jeg elsker samsoving - og jeg hadde virkelig trodd hun kom til å sove med oss i sengen mye lengre tid!

Helt til slutt, vi har vært velsignet med ei utrolig trygg og glad sovebaby. Hun har jo som mange av dere har påpekt er relativt unaturlig, sovet godt fra første dagen hjemme fra sykehuset. Dette tror jeg ligger i genene våre, både Torben og jeg sov veeeeldig godt gjennom natten da vi var babbiser. Jeg er fullstending klar over at jeg er vanvittig heldig og bør prise meg lykkelig for at hun finner søvnen sin selv og sover så utrolig lange strekk. Gjennom hele tiden har hun spist seg opp på kveldene på puppen (nå har vi også så smått introdusert grøt til kvelds) og jeg antar at det har vært hennes måte å spise seg opp før en lang søvn. I tillegg (som nevnt) våkner hun ikke fordi hun er ukomfortabel eller sulten, hun sover åpenbart natten igjennom fordi hun er mett og trøtt. Og de gangene jeg ser på baby-callen at hun åpner øynene ser jeg at hun lukker de igjen få sekunder senere og sover videre. Det er ikke slik at hun sovner og ligger i samme stilling hele natten igjennom - og ikke lager en eneste lyd!

Av alle disse nevnte grunnene har vi foreløpig valgt å la henne sove på sitt eget rom. Hun er 5 måneder nå og hadde sagt ifra med et vræl om hun var ukomfortabel med det. Enten ved å grine når hun legges, eller våkne med et skrik flere ganger om natten. For vår del er det hipp som happ hvor hun vil sove, men etter å ha konferert med mange jeg kjenner som har barn så føles det riktig per nå. Mange jeg kjenenr har en runde med tilvenning og må «øve på» å sove i egen seng - for ikke snakke om å avvennes nattpupp og «finne søvnen selv». Det virker bare som om alt løste seg selv her i huset, at vi foreløbig har gått klar av den litt vanskelige overgangen det kan være for mange. 

Sånn, et utfyllende svar på et godt spørsmål fra en leser! Og så vil jeg minne dere på at ingen babbser er like, og det gjelder å gjøre hva som føles mest riktig for DEG og din lille babbs. Dette er ikke oppskriften på noe, jeg bare forteller hva vi gjør - og det er absolutt ikke nødvendigvis den riktige måten å gjøre det på. Men nå ble det bare slik da. 

PS: Jeg pleier ofte å få litt «pes» fordi jeg er så «heldig» å ha en sovebaby. Jeg er fullstendig klar over at dette hører til sjeldenhetene, og at det er helt vanlig og ha både våkennetter og minimalt med søvn. Jeg er lei for at jeg ikke har noen tips eller råd til dere, der er jeg rett og slett helt blank. Føl ikke at du har en baby det er noe «galt» med om han eller hun gråter om natten eller våkner med et skrik eller har kolikksymptomer og du har nada søvn på flere måneder. Det står mer respekt av dere mødre enn det gjør av meg - for jeg er bortskjemt! Ellers får vi si som bestevenninna mi: «Jeg håper dere velger å få et barn til, så du forhåpentligvis får kjenne litt på hvordan det egentlig er å ha baby som holder deg våken! Dere har kommet altfor lett til det!» Jeg er enig. Faktisk. BANK I BORDET!

Ha en deilig torsdag videre! 

/Supporterfrue

Planen fremover!

Igår var jeg hos Nancy. 

Mange av dere nye lesere vet ikke hvem Nancy er, men det er min pt/guru/mentor når det kommer til kosthold og trening. Hun fikk meg i form til bryllupet og har påvirket meg veldig positivt i forhold til å like trening og ordentlig kost uten nugatti og søtsaker på menyen. Ja altså, hvis man ser bort i fra graviditeten og de siste 5 månedene da. Jeg kaller det unntakstilstand, og kroppen min kaller det «et rent helvette». For det er ikke sunt det jeg har dyttet i meg det siste året, for å si det slik!

(Høygravid på bildet, hu har kosa seg vøtt!)

Dessverre ble jeg litt lei meg fordi vi ikke kan gå like hardt ut som vi gjorde forrige gang. Dette fordi jeg ammer. Så ketose må utelukkes, og et sunnere kosthold og trening må innføres. Da går det nok litt saktere - men det tror jeg vi alle er tjent med. Egentlig er det små endringer som skal til. Det er bort med søtsakene (det har jeg inntill i går spist hver eneste dag!) og kaker, usunne middager fra Burger King og min daglige dose med dessert, ryker. Fyfaderass. Dobbeltsukk.

Jeg har enorm forståelse for at jeg ikke får gå så hardt ut, man vil nødig at avfallstoffene mine skal komme i melka - og ei heller er det sunt for mor å gå så drastisk til verks etter over et år i?ehh? karbokoma. Eneste jeg faktisk gleder meg vilt til nå er å komme meg på spinningsykkelen igjen.. ÅÅ, for et savn det har vært! Den sykkelen gir meg strukturert hverdag, fordi jeg automatisk spiser mye sunnere og sover bedre de dagene jeg har tredd ræva mi ned på det setet og fått opp pulsen. Jeg vet det blir hardt, men akk - jeg vet hvor det ender om noen få månder, det skal ikke så mye til før jeg kjenner at formen blir bedre. (For den kan virkelig ikke bli værre nå, haha)

Jeg kjenner meg klar for å kle på meg både dobbbel bleie og tøye ut pulsbeltet mitt, det blir intressant å se hvordan pulsen ligger på første økt. Første økt er det mulig jeg klarer å komme meg på i morgen, vi får se hvordan beinet til Torben er da. (Han er syk, eller - ja, urinsyregikt i foten sin. Ikke til å spøke med, en baby og et krykketroll - aldri en god match!)

Sorry for SYKT intetsigende blogginnlegg - men jeg lovte jo å gi dere en oppdatering. Når jeg kommer skikkelig igang så blir det litt gøyere å blogge om det igjen. Jeg vet at mange fulgte meg under Livea-prosessen, så det blir kanskje litt krydring av treningspjatt innimellom alt babyfjaset mitt! ;-)

/Supporterfrue (med Liverpoolkampen på i bakgrunn)

Tid for å ta litt grep! Sukk...

Ahh. Vanligvis pleier man å si at mandager er en ny start, men for min del er det idag - tirsdag 22.august som blir min nye, freshe start som nevnt i et tidligere blogginnlegg.

Det er på tide å ta fatt på de tingene som gjør meg litt sprekere i både huet og kroppen. Jeg har lenge gått og "hanglet" litt fysisk, siden jeg ikke akkurat har brydd meg nevneverdig om verken spinningtimer eller sunt kosthold. Jeg vet jo at humøret og kroppen min blir gladere når jeg er i fysisk aktivitet og holder sjokoladespisingen til helgene. Og la oss innsè det, det er ingen som er tjent med en mor som ikke orker å trille opp bakkene her på Ekstrand og som helt seriøst vurderer en liten elektrisk motor på barnevogna for å gjøre det akkurat litt lettere å komme seg på trilletur.

Idag har jeg en avtale med Nancy, som fikk meg til å endre fullstendig på både kostholdet og treningsgleden min. Litt mindre enn et år før bryllupet (september 2015) startet jeg på Livea-kurset hennes, og gjorde at jeg begynte å ELSKE trening. I løpet av graviditeten (med kvalme, halsbrann, bekkenplager og alt som hører til) så fikk jeg ikke anledning til å trene gjennom svangerskapet. Og nå etter fødsel har jeg vel strengt talt ikke brydd meg nevneverdig om de ekstra kiloene og den korte pusten min - bortsett fra når jeg er på trilletur. Da merkes formen min veldig godt, og jeg tar meg selv i å droppe trilleturer fordi jeg syns det er slitsomt..

Men hey - NÅ skal mor til pers! Jeg kommer ikke til å gå så hardt ut som jeg gjorde i 2015, siden jeg fremdeles ammer og trenger næring. Så jeg kan nok ikke råslanke meg eller trene to ganger daglig, men jeg kan så absolutt kontrollere sukkerinntaket mitt (som er skyhøyt!) og få meg noen spinningøkter i løpet av uka. (I tillegg til trilleturer selvsagt) Målet er definitivt ikke å bli superslank på kort tid eller se ut som en sylfide til sommeren, det handler vel i grunn bare om å ta tilbake formen sin - både mentalt og fysisk! (Selv om jeg elsker å være litt rund i formen, jeg er som regel morsommere da...)

Her er forøvrig en video av hvordan det gikk i september 2015 - og blar du i arkivet mitt så finner du sikkert masse spennende lesestoff der om du syns slikt er gøy :-)

Kjenner jeg grugleder meg til å se Nancy idag. Gruer meg fordi jeg vet at fettprosenten ikke akkurat er hva den pleide å være før jeg ble gravid, men også gleder meg helt vilt fordi hun er tidenes motivatør når det kommer til å gjøre sunne endringer jeg kan leve med fremover :-)

Også var det slikt med alt annet på bloggen min da. Jeg er ikke redd for å dele med meg hva jeg tenker og føler omkring situasjonen, for jeg vet jeg absolutt ikke er alene om å spise sjokolade samtidig som man ammer, og i tillegg klage på at kiloene ikke bare "renner av meg"! ;-)

Det kan nok hende det blir et nytt blogginnlegg i kveld når jeg har fått resultatet av testen (den målemaskinen til Nancy som skal scanne meg) - for da er det stor sjans for at jeg trenger å snakke litt om det. HAHAHA! (True story!)

M over på eget rom, mamma sover alene!

G`morning!

Her har det jaggu skjedd saker. I forrige uke kom vi ved en slags tilfeldighet til å legge Maren i sengen sin som hun har hatt stående ubrukt ved siden av vår. meningen var bare å legge henne der mens jeg hentet snuttefilten og da jeg kom tilbake sov hun som en stein. I 10 timer! 

Jeg lurte på om det kunne være tilfeldig, så vi testet dagen etter. Skjedde igjen, sov gjennom natten. Våkner for frokostpupp i 06-tiden, da tok jeg henne i sengen vår - puppet og så sov vi 3 timer til. 

Det kan virke som hun den siste tiden har våknet når jeg har lagt meg i 00-tiden når vi har samsovet. Da pleier hun å strekke seg etter pupp, men ikke orke så mye av den. Mest for kosen, liksom. Jeg tror faktisk jeg har kommet i skade for å vekke henne når jeg legger meg, og at det da er puppekos hun vil ha. Etter at hun havnet i egen seng har søvnen hennes blitt mye bedre og lengre uten puppekos eller mat!

Så hva skulle jeg gjøre? Jo, jeg ryddet ut av rommet ved siden av hovedsoverommet (har vært et kontor tidligere, tror jeg..), malte litt og flyttet senga hennes inn der - samt at jeg monterte kamera over sengen. (Har jo ikke hatt behov for babycall med kamera før, men skal hun sove med en vegg imellom oss følte jeg det var litt lurt..) 

Og da lurer du kanskje på hva som skjedde? Veeeel. Hun sovnet på 10 minutter og sov ti timer. Jeg hentet henne inn til meg på morgenkvisten og fikk noen timer til på øyet med henne mens hun inntok frokostpuppen. (en stk sprengt betongkloss, kjentes det ut som!)

Jeg som har hatt henne i sengen fra dag 1, kjente litt på det at hun plutselig ikke lå ved siden av meg. Men det kan virke som hun føler seg trygg og mett om natten på eget rom, så da har vi rett og slett tatt i bruk barnerommet. Jeg trodde faktisk det kom til å bli en god stund til, men dette føles nesten litt som "hennes" avgjørelse. Jeg har jo merket at hun har snudd seg vekk etter pupping om natten, og sovet videre uten å faktisk spise noe særlig. Men så lenge hun fikk sove uten å bli vekket av lukta mi og bevegelsene mine i sengen, så sov hun veeeeldig godt i sin egen seng. Faktisk sovner hun nå fortere enn hun pleier å gjøre på puppen når jeg tar en "ninja-exit" ut av sengen etter leggetid. Herregud, og jeg som trodde hun var avhengig av puppen for å sove? Har visst vokst seg av det, vil jeg anta..! 

Så - nå er ekteskapssengen "vår" igjen, og jeg feiret med å se på serier i sengen til jeg sovnet, slik jeg pleide å gjøre før vi fikk barn. 

Babyrommet til Maren er bare en slags mellomstasjon. Hun skal ha rom nede i 1. etasje, men det blir en stund til. Så det lille kontoret ble gjort om til babyrom i hui og hast igår. Rosa, grått og hvitt - ikke noe fancy-pancy. Har foreløbig en deilig ammestol der inne, faktisk en av utemøblene våre som uansett snart skal flyttes inn. En stoooor grå kursvstol. Benken som har blitt brukt til kontorpult malte jeg i samme rosa, mens den gråmalte skuffesjenken som jeg aldri har skjønt hvor jeg skal sette ble satt under og passer perrrrfekt! 

Ellers får vi kanskje slenge opp noen bilder på veggen der, men sånn sett blir ikke dette noe permanent pikerom. Men som mellomstasjon i tillfellert mor må opp om natten så er det perfekt å ha henne vegg i vegg med hovedsoverommet :-) Badet ligger jo tvers over også, kort vei til alt!

Ikke at jeg er noen interiør-arkitekt akkurat, men det var viktig for meg at den rosa fargen matchet liksom litt den vi har i gangene våre. Vi har "Muskattnøtt" i gangen, og jeg så for meg en brun-rosa farge som tok opp fargen i gangen og som stod fint til grått og hvitt også. Syns det i grunn ble bra jeg! Tok meg 3 minutter å bestemme farge, ikke en haug med prøvebokser eller prøvemaling heller - malte det på typ 45 minutter med en vannbasert farge som ikke er farlig sånn luktmessig. KÆNUN! (Fargen heter forøvrig Delightful Pink fra Jotun)

PS: Som du ser malte jeg ikke alle veggene rosa, det ble en fondvegg og den store benkeplaten som går langs hele rommet på andre siden av sengen - det var mer enn nok rosa! ;-)

Neida, sååå.... Sånn går det hjemme i heimen! Føler vi har fått en stor jente nå, selv om hun ikke er mer enn 5 måneder om ei ukes tid! Blir det rabalder i løpet av natten fyker hun rett tilbake i mammas seng, for jeg kommer til å savne samsoving kjenner jeg... Men på en annen side - suuuupert at hun trives med det selv, hvis ikke hadde hun vel ikke sovet så trygt og godt i så mange timer vel...?! 

Jess, jeg er klar over ledninger og kvelningsfaren. Derfor har jeg flyttet sengen litt lengre vekk fra veggen. Forøvrig blir det nok å sette ned madrassen et hakk lengre ned om ikke så altfor lenge. Hun begynner jo tidsnok å "klatre", huff! De glorete lysa er forøvrig grå og hvite, men det ser ikke akkurat slik ut på bildet...!

Damn, hva skal jeg gjøre nå? Kanskje få orden på hovedsoverommet igjen? Rydde alle gulpeklutene og de for små bodyene som ligger strødd rundt om der inne..! ;-)

/ Supporterfrue - Line Victoria 

Ble påvirket av andres fødebag - SYKT fail av meg.

Det gikk opp for meg her om dagen - at fødefotballfruen som jeg ni-leste alle blogginnleggene til når hun skrev om graviditet og fødsel - vi fødte på samme rom på samme sykehus! 

Alle som kjenner meg vet hvor fan jeg er av den dama, så jeg ble nesten litt...stolt! (Og starstrucked, kan man bli det av å ha født på samme rom?)

(Bildet er lånt/printscreen fra carolinebergeriksen.no  (Caroline, om du leser dette - gi meg heads up om du ikke syns det er greit at jeg tuller med oss! Jeg veit du har lun humor, men vil ikke være dust heller..!)

Snart har det gått 5 måneder siden jeg ble mamma. En tid jeg har brukt på å styrke meg selv i troen på at det jeg gjør er riktig. Det er helt sjokkerende å se hvordan utviklingen har vært! Ikke bare har jeg lært meg å slappe mer av, gå mindre på tærne og gi litt mer faen - men jeg har oppdaget at selv de små tingene (som fødebaggen) faktisk var forberedt og pakket av Line som «trodde jeg visste» åssen det kom til å bli. Lets face it - det ble HELT anderledes enn jeg forestilte meg. Jeg leste meg opp på fødebaggen til fotballfrue, og selv om innholdet ikke ble like glamourøst som hennes nydelige silketruser og blomstrete ammeinnlegg, så sugde jeg til meg alle tipsene hun kom med..

Når jeg ser hva som stod på pakkelista til fødebaggen min, så har jeg skjønt at jeg må ha trodd jeg skulle på weekendtur med venninner den dagen jeg skulle settes igang med ballongfaenskapet. Allerede på det tidspunktet var jeg jo helt ute av «planeggingen» min, for jeg hadde jo sett for meg veer hjemme og råkjøring til sykehuset. Det ble en rolig biltur med en «L» fastlimt bak på bilen, for Torben øvelseskjørte. Alle trafikkregler ble med andre ord overholdt. Han blinket seg tilogmed INN i rundkjøringen, noe som har blitt en greie nå.

Fødebaggens «Don`t Need» for min egen del:

Hårføner til å føne hår og evt sting. (Forøvrig ikke noe "eventuelle sting" for min del. Korssting her ja, hånda opp på den!)

Er det EN ting som virkelig bydde meg imot etter fødsel var å SPRE beina til hver side å føne meg nedentil. Også fordi den høye hårføner-lyden ville vekket Maren, og å spre beina? vel, da måtte jeg nok blitt sendt bort til systua (igjen) tror jeg. 

Rettetang: (Må ikke forveksles med samme bruksnytten som en hårføner og stingene...)

Ser det ut som jeg fikk bruk for en rettetang?

Pene truser.

Hey, lets face it. Du bryr deg så jævlig lite om trusene dine som ligger pent pakket i baggen din. Eneste jeg ville ha var de deilige nettingtrusene og de kembosvære binda. Spar heller dine egne truser for det som skjer ut som et makabert åsted. Det blir liten tid til klesvask når du kommer hjem også, og trusene dine vil du bare kaste etterpå. Selv prøvde jeg en dag med Torbens boksershorts, men rett skal være rett - den tror jeg ALDRI han kommer til å røre igjen. Behagelig var det heller ikke, for det er en sånn pose foran til pungen, og skal jeg være helt ærlig så kunne jeg heller tenkt meg at boksershortsen var laget for oss med store bleieromper, ikke hengebollepung. Men meg om det da. 

Nattbind.

Jepp, hadde med meg ultratynne nattbind med 5 dråper. (Den som absorberer mest). La oss være ærlige, jeg kunne ikke brukt de til å ta rundt et papirkutt i fingeren engang. Jeg brukte Libero Touch bleier som lå lett tilgjengelige. De var myke, gode og det kjentes ut som jeg satt meg ned i en eng av bomull når jeg satte meg ned i senga. Dessuten hadde de sånne gamledagse bind som var helt herlige. Ikke med små vinger, de som er så store at de henger nedover låra dine. Derav veldig greit med «nettingtrusene» du får på barsel. Forøvrig vil jeg minne om den dusj-greia som ofte henger ved siden av doen. ELSK på den. Jeg spylte meg med rompe-pistolen (Bum-Gun, hvis du har vært i Asia og prøvd det, der bruker de ikke dopapir). Kaldt vann, og den var lykken for tisselura mi.

Raske karbohydrater.

Torben, kan du huske at jeg på noe som helst tidspunkt bad om maten jeg hadde pakket ned? Hans frykt for å se lefsene jeg hadde pakket ned i retur oppi et beger var så stor at han ikke gav meg noe mat fra baggen. Jeg klarte meg fint med solo-brus som Torben drakk opp. Dessuten hev jeg meg over alt de hadde i kantina der. Smakte fortreffelig!

Mage/Waist Band:

Jeg, som den store Google-guruen jeg er, hadde kjøpt et sånt «waitst band» til å ta rundt magen for å stive opp mage og rygg i etterkant. (Og visstnok få strammere mage etter fødselen) Fantes ingen sjans i himmelen at jeg tredde på meg den. Sorry ass, komfort før forfengelighet. Sånn har jeg det forøvrig ennå. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på da jeg brukte 599,- på den. Jeg skammer meg over det kjøpet ass?

(Kort) Laderkabel:

Joda, lader er selvsagt fornuftig! Men sørg for at ladeledningen er LANG! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hang utenfor senga med armene mot veggen for å akkurat klare å ha i ledningen i mobilen. Og hver jævla gang den poppet ut så måtte Torben opp og putte den inn igjen. 

De lureste tingene jeg tok med var svarte, store joggebukser og løse singleter. Det er så varmt på barsel at alt med lange ermer var unødvendig. Og jeg er skjeleglad for at jeg hadde med meg min ammepute. Mange må amme MASSE de første 3 dagene for å få melka igang, og siden melka er hormonstyrt så er det bare å amme i vei for at produksjonen skal komme på topp når du skal hjem!

Forøvrig:

Alt jeg trodde om en eksplosjon av mammalykke idet hun ble lagt på brystet mitt var litt fraværende. Jeg sier ikke at den ikke var der, jeg ble bare så sjokkert over alt. Jeg var selvsagt glad, lykkelig og alt det der - men jeg var fader ikke lykkelig euforisk, med mindre vi teller med den koko følelsen jeg hadde etter å ha tatt i litt for hardt på lystgassen. I ettertid er jeg glad jeg har innsett at dette er helt normalt (men vi snakker ikke så mye om det!) men på en annen side har jeg brukt hver eneste dag på å bli mer og mer glad for den lille frøkna som dukket opp helt plutselig i slutten av mars. Så den kurven har vært sykt oppadstigende.

Jeg dreit faktisk IKKE på meg under fødselen. Midt oppi alt styret fikk jeg faktisk spurt om det. Men jeg dreit masse i forkant etter en runde med klystèret til Elisabeth. Som beskrevet i fødehistorien del 2 

Men alt annet som hører fødsel med, skjedde. Jada. Men jeg lever ennå. Jeg fikk se morkaka og studere den også, men jeg glemte å ta bilde. Var et instamoment jeg syns er trist at jeg glemte å dokumentere oppi alt.

Alle mine drømmer om å være hjemme og få tid til alt (oppussing, blogging, trilleturer, kafebesøk osv) blå slått rett ned i grusen da jeg oppdaget at barn krever 100% av oppmerksomheten min. Og når hun sover, så er det deilig å gjøre noe annet enn å ta ut av oppvaskmaskinen (hvilket jeg ikke gjorde når jeg var uten barn engang) eller rydde og vaske. (hvilket jeg heller ikke gjorde spesielt mye av da jeg var uten barn.) 

...og ja, det med å innrede barnerom i 1. etasje (når vi har soverom i 2. etasje) hørtes ut som en god idè da jeg "innredet" huset på papiret mens jeg gikk gravid. Litt humor at jeg tenkte at jeg bare kunne "stikke innom" i løpet av natten og amme, og så si meg ferdig og hun kunne sove videre og jeg gikk å la meg igjen. Riktignok fikk vi sovebaby, men det er takket være at hun sover med oss, og ikke at hun ble stuet bort i en annen etasje i en annen del av huset tror jeg. Venninnene mine med barn ler fremdeles av at jeg var så oppsatt på å legge henne på eget rom fra dag 1. Vi har et soverom ved siden av vårt eget, så når tiden er inne får hun det. I første etasje kan hun flytte ned til når hun blir tenåring..! ;-)

Er det ikke morsomt med alt man TROR om hvordan ting blir, og så innsèr man hvor tullete man tenkte før man står oppi det...! Jeg har fått meg mange overraskelser på veien, er det flere enn meg som har måttet bite seg i leppa for hvordan man trodde det skulle bli versus hvordan det faktisk ble?

PS: Den jævla dyre bilstol-posen fikk jeg brukt to ganger. Jeg fikk barn sent i mars, med andre ord når det begynte å bli varmt. Hva tenkte jeg på egentlig?

Jeg dokumenterer min usedvanlige kjedelige mammaliv på instagram også :-)

/Supporterfrue 

 

SÅ FLÆVT!

«-Unnskyld, kan jeg se innholdet i veska di?» spør den digre vakten med dress og plugg i øret.

Jeg ser ned på min lille, brune skulderveske som buler ut på hver side.Jeg har tvunget glidelåsen igjen, og det ser ut som den er i ferd med å revne, likt noe annet jeg har fortalt om i fødselshistorien min for 4,5 månede siden.

«-Øhhh" mumler jeg. Vel vitende om at hvis jeg åpner den vil det tyte ut alt annet enn noe ulovlig jeg prøver å smugle med meg inn på et utested - for jeg har med både ledninger, kabler, trakt og tilogmed en gammel melkeskvett jeg ikke rakk å helle ut i blomstedbedet til Astrid.

Stillheten er til å ta og føle på.

«-Fort deg da, Line!» kauker venninnene mine bak meg. Jeg ser på den dresskledde mannen og spør forsiktig:

«-Ehh..øøhh.. før jeg gjør det, så må jeg nesten forklare altså..»

Mannen ser på meg som om jeg har en AG3-gevær eller hasj i veska, og begynner å nappe forsiktig i ørepluggen sin mens han ser ned på meg. 

Jeg tvinger opp glidelåsen (gid det var så smertefritt da jeg fødte?) og løfter opp første delen. Trakta. Drar deretter opp en slange, og så ledningene med stikkontakten og DER står jeg med hele pumpemaskinen også i hendene. 

«Ehh..Jeg ammer fremdeles og må pumpe meg ca hver tredje time, hvis ikke renner det over!» sier jeg forsiktig og peker på puppene mine med blikket.

Dressmannen ser på meg og flirer.

«-Gå inn du, ha en hyggelig kveld. Si ifra om du trenger å låne pauserommet vårt, der har vi stikkontakt til ehh.. den greia der."

Worst mom of the year-moment igjen, for andre gangen på ei uke!

Hahaha, dere kommer til å le nå.. Men på fredag var jeg atter en gang ute på vift, og hadde en usedvanlig hyggelig venninnekveld med noen av de fineste jeg veit om. Og før dere spør, ja - jeg hadde på meg den samme kjolen. Det finnes ikke så mye klær i skapet som passer meg for tiden, så stretchy sommerkjoler er en sikker vinner fremdeles.

For hver gang jeg sa ordet «barn» eller «baby» så måtte jeg ta en slurk av øl`en min. Så satt jeg der da, med pumpa klistret til pattene og drakk iskald øl i sola og prøvde å unngå å fortelle om bleie-eksplosjoner, hennes første latter og grøtflekker i taket. 

Åj! Kanskje velge brynoverhaling før frisør neste gang ser jeg! 

Da jeg stod opp på lørdag morgen så var jeg sykt spent på hvordan det hadde gått med M og pappa. Det hadde selvsagt gått helt strålende, og jeg fikk en ettterlengtet kos og suss sånn i 10-tiden. Da hadde hun selvsagt fått på seg nasjonaldrakta i huset, den nyeste Liverpool-drakta, med sokker og shorts og alt. Det er vel slik når man har pappa-tid, og jeg får vel bare se å bli vant til at outfiten hennes går i retning av fotballdrakt på dager som dette.

Det var etterlengtet og atter en gang verdt å nevne - vannvittig hyggelig, å kunne overlate mann og barn til seg selv mens jeg brukte 700 kroner på taxi og lot en full øl bli stående igjen på bordet da jeg fikk akutt hjemlengsel. Kjenner at slike kvelder gir meg håp om at gamle-Line ikke er glemt, men bare er blitt bittelitt mindre hard på festingen. 

Nå blir det riktignok leeeenge til neste gang. (Kanskje ikke 14 måneder riktignok, men dog...!)

Hilsen fra uthvilt Supporterfrue med masse glede over å ha fått seg et par lufteturer den siste uka! Skal si den pumpa har fått kjørt seg! ;-) Iiiik! 

Når mannens vett forsvinner...

I løpet av dagen har jeg og lille M en felles siesta i sengen. Da går vi inn i sengen, jeg stapper puppen inn og vi pleier å sove slik en time/halvannen midt på dagen. Som tommelfingeregel pleier vi å sørge for at vi ikke sover lenger enn til senest 17.00 - for det kan gi utfordringer i forhold til legginga klokka 20.00. Men noenganger driter vi i det, for søvn avler søvn - og jeg sier ikke neitakk til en siesta midt på dagen!

Anyway - jeg og Marengsen la oss godt til rette i senga sånn i 16-tiden, og vi ble liggende å pludre og bable litt.. Av og til med puppen i munn, men hun skjønte tegninga når mamsen begynte å glippe med øynene. Da sovnet hun. Dessverre for meg ble jeg liggende denne siestaen og bare se på poden uten hår som lå med melkebart og puppen halvveis inni kjeften. Jeg dagdrømte om hvordan hun kom til å bli når hun ble stor, når hun ble ferdig utdannet lege og bryllupet hennes med Steven Gerrard (Liverpool-kaptein) sin sønn. 

Sånn i 17-tiden hadde jeg akkurat sovnet da jeg hører en gjennkjennende lyd av den JÆVLIG knirkete/skrikete dørklinka vår til soverommet. For at Torben skulle være så stille som mulig så åpnet han den saaaaakte, og selvsagt blir jo da lyden 10 ganger så evigvarende som den ville blitt om han bare hadde åpnet den på vanlig måte. Jeg våknet selvsagt og satte blikket i han over dynekanten.

-"Ehh... Klokka er fem-ish, tenkte jeg bare skulle si ifra..."

Jeg veivet med armen for å gestikulere "PIGG AV DIN DUST!" men forgjeves. Maren åpnet øynene og smilte. "Faaen", tenkte jeg. Det var den siestaen. Så hører jeg fra døråpningen. 

"-Er det greit at jeg klipper plenen nå, nå som hun uansett er våken?"

Jeg slang ut armen og mumlet "-javel, kjør på - hun våknet av den jævla knirkinga uansett..." og han pigget omsider av.

Jeg kikket på arvingen min. Hun så på meg med slørete blikk før hun smilte og sovnet igjen. 

"YES!" jublet jeg inni meg og la meg tilrette for å nyte litt hodeputetid, sjæl.

3 minutter senere hører jeg garasjeporten brumme... Og jeg hører den jævla mannen slepe den forbanna gressklipperen etter seg over den store gårdsplassen vår belagt med brostein. Alle vinduene på soverommet stod åpne. Det ene vinduet vendt mot garasjen og oppkjørselen, det andre vinduet og terrassen vendt mot hagen. Den jævla hagen. Den jævla hagen som får mer oppmerksomhet enn alt annet i huset. Til ingen nytte, forøvrig - for vi skal ikke påberope oss en fantastisk flott hage.

Jeg veiver med armen rundt i senga og på nattbordet for å trylle frem mobilen, i et forsøk på å stoppe den idiotiske gressklippermannen utenfor, men dessverre uten hell. For en gang skyld lå mobilen til lading i stua. Jeg lå stille som en død mus i musefella i senga. Jeg hadde ingen som helst mulighet til å stoppe det jeg visste var i ferd med å skje. I det minste håpet jeg hvertfall at mannen min var smart nok til å starte den jævla gressklipperen leeeeeengst unna vinduet ut mot hagen, nede foran huset. 

Jeg hører det blafrer i gardinene på soverommet og tenker at nå braker helvette løs snart. Og det gjorde det. Den gale mannen som av en eller merkelig grunn så absolutt MÅTTE klippe plenen akkurat denne dagen tirsdag klokken 17.00, var i gang. Av alle andre tidspunkter - akkurat NÅ skulle han gjøre det. Ikke nok med det, men hagen vår er definitivt ikke overgrodd! Etter at vi kjøpte ny gressklipper for bare noen uker siden har mannen syns det er så GØY å klippe plenen med bioklipper, at han gjør det altfor ofte. Jeg har prøvd å banke inn i huet hans med hagesaks at det ikke er nødvendig å klippe den raserte hagen vår så ofte, rett og slett av den enkle grunn at vi ikke MÅ det! Han klipper jo bare toppene, maks en millimeter liksom! Jævla idiot asså! Det blir som å gå til frisøren annenhver uke for å stusse tuppene, det er virkelig ikke nødvendig!

Og DER kom gressklipperen igang. Med den ekstremt høye lyden av bensinmotor som ljomet inn i soverommet. Og ikke nok med bensinmotorlydene, jeg ble fysisk fylt av hat hver gang han kjørt den over stein eller grus og etterfulgt av lyden av et smell når bioklipperen treffer de forbanna skiferplatene. Og Torbens banning etterpå. 

Jeg kikket på Maren og registrerte at hun faktisk sov seg gjennom bioklipper-orkesteret på utsiden. Jeg tenkte stille i mitt sinn at det kanskje var rom for litt hode-relaxing allikevell for mamsen. Jeg la hodet ned, men merket at jeg var så jævla sint. Jeg lå igrunn å bevret av sinne og irritasjon. Bioklipperen hørte jeg lyden av hele tiden, og selvsagt høyere når Torben passerte nærme vinduet. Han presset runder i sirkler på plenen, og jeg kunne i grunn HØRE at han misset noen gresspletter, ble stående på samme stedet, dra klipperen mot seg og endre bittelitt på retningen. Jeg kunne nesten ikke holde meg. Men siden Maren sov og jeg øynet sjansen til å kanskje-kanskje-kanskje få ei lita stund med Jon Blund, så beit jeg meg i det. 

Omsider dabbet motorduren av. Det ble helt sykt stille der ute. I et lykkens sekund skjønner jeg at gressklippermannen har bestemt seg for å si seg fornøyd med finklippen av det tørre, ødelagte gresset vårt. Maren rørte litt på seg, men hadde fremdeles øynene igjen. Jeg krysset fingrene. Hun pustet tungt og snudde hodet litt til siden. 

GAGG-GAGG-GAGG-GAGG... hørte jeg ute på brosteinene våre. Den jævla mannen slepte gressklipperen tilbake der den kom fra, garasjen. Romstering i garasjen. Maren med øynene lukket. Garasjeporten ned. Hun sover tungt.

Akkurat da kjenner jeg det. Det som skal bli grunnen til at siestaen min ble ødelagt. Det kiler litt. Og så kiler det mer. Og før jeg i det hele tatt har rukket å borre hodet ned i puta med ansiktet først, så er det siste jeg ser før jeg skjønte at siestaen var dødt løp - ansiktet og de smale øynene til Maren. Så braket det løs. Tidenes nysehelvette i senga ved siden av en sovende baby. Med lyd, form, farge og fukt. ALT! 

Når jeg endelig tør å åpne øynene, ser jeg min til nå sovende babbs med et stort glis og trillrunde øyne. 

"JEG ER VÅKEN!"

Supporterfrue - Line Victoria, trøtt.

PS: Jeg trenger hvertfall ikke bekymre meg for hekktrimmeren noe mer, den har Torben klart å gjøre en brå slutt på helt på egenhånd:

Mammapolitiet - huff, de vil du ikke møte på.

La oss snakke om det. De rosa elefantene som finnes på nettet som tar stor plass i mammaforumer/grupper og er veldig slemme med hverandre og andre mødre. Ja, jeg snakker om mammapolitiet.

Helt fra jeg ble gravid har jeg prøvd å holde meg unna forumer der mammapolitiet samles. Men de finnes på facebook-grupper jeg er glad i å hente tips fra, og de finnes der. De finnes når jeg googler. De finnes når jeg blogger. Og de finnes helt sikkert i butikken når morsmelkerstatning og en kald øl står på båndet samtidig.

Jeg googlet faktisk "når kan man ha barnevakt" før jeg tok avgjørelsen om å tørre å gi fra meg ansvaret for en kveld/natt. DAMN, burde jeg aldri gjort. Det florèrer av mennesker som skal fortelle andre hvor gammel man skal være eller hvor dårlig mamma man er om man gjør det for tidlig. Jeg har merket at Maren har vært klar for barnevakt en stund faktisk, jeg må innrømme at det antageligvis var mye værre for meg enn for Maren å være borte ei lita beite! Maren STORKOSTE seg og jeg er ganske sikker på at hun ikke tok skade av det mentalt å sove et annet sted. 

"Du er en dårlig mor hvis du trenger barnevakt når hun er 4 måneder, hvorfor fikk du barn i utgangspunktet hvis du bare skal gi fra deg ansvaret?" var et svar til en kommentar på et mammaforum. "Barnet trenger mamman sin og skal IKKE måtte forholde seg til andre før det kan snakke og be om å overnatte hos andre enn hjemme". "Jeg har aldri hatt barnevakt, og ønsker det heller ikke. Jeg syns det er en uting med å overlate et barn til andre. Mamma til 5- åring."

Jeg tror det er enorme forskjeller med barna som blir presentert i disse kommentarene. Maren viser veldig sjelden tegn til at hun har ubehag med andre mennesker. Rett skal være rett, på det rette tidspunktet når hun er veldig trøtt, kan hun vise en slags skepsis til noen - så introdusering til nye mennesker skjer som regel når hun er våken og ikke midt i leggetiden. Men poenget mitt er at hun tilpasser seg andre uten merkbare endringer i hennes adferd. Hun smiler, ler og ironisk nok tar hun flaska mye bedre fra bestemor og svigerinne enn av Torben og meg. 

Hadde Maren slått seg fullstending vrang på et nytt fang, vist ubehag ved å komme nye steder eller rett og slett ikke følt seg helt vel med andre familiemedlemmer hun har møtt mye, så hadde jeg ikke vært komfortabel med å la noen passe henne. Hadde hun grini mye og vist tegn på at hun trengte mamma og pappas trygghet og nærhet for å roe seg, ja da hadde det blitt vanskelig med barnevakt. Men nope - så lenge det finnes et fang å få kos, omsorg og kjærlighet i så er hun likeglad. 

Tilbake til Mammapolitiet. Hvem er egentlig disse? Er mammapolitiet perfekte mødre som aldri gjør noe galt? Eller er mammapolitiet overbeskyttende damer som syr puter under armene på ungene - som gjør de "bortskjemte" og kun trygge i mammas fang? Eller gjør de det fordi det passer dem SELV best å aldri vurdere barnevakt, og derfor bør heller ingen andre gjøre det? Har de ikke andre mennesker i sin omgangskrets som de stoler nok på, slik vi er så velsignet med? Greia er bare at jeg er skremt over hvor mange som mener at det DE velger er det rette for absolutt andre barn. "Jeg ville ALDRI hatt barnevakt så tidlig!". Hva svarer man på slikt? Man må jo som mor være klar over at alle barn er forskjellige og det som ikke passer for din unge kan være helt normalt og kjempeflott for andres barn..! Jeg dømmer ikke de som ikke har barnevakt før poden er et halvår, men jeg forventer også at ingen dømmer OSS som har et barnevakt-vennlig barn... Does it make sense, egentlig?

På spørsmål om når barnet var klart for barnehage så var det MANGE som ville si sin mening. Jeg ble veldig skremt av holdningene til mange der, en skrev at barnet aldri er klar for barnehage da barnehage var for foreldrenes skyld og ikke barnas. Oh, hey! Fy fader så mange tær man tråkker på med et slikt utsagn. i mange, mange år har vi mennesker sjonglere mellom jobb og familieliv - og ikke alle har mulighet til å gå hjemme med barnet frem til skolealder. De absolutt få tillfellene er så heldige, faktisk. Jeg gleder meg til Maren skal i barnehage, jeg! Ikke for min egen del - men fordi jeg gleder meg til hun er i samspill og lek med andre barn og andre utfordringer enn å presse runder på det lokale kjøpesenteret eller sitte i lekegrinda og pludre. Jeg klarer virkelig ikke se for meg at hjemmemammaen som mener at barnehage er en uting sitter like mye å pludrer,leker og gir utfordringer til barnet som man får i en barnehage. Men det er noe jeg bare antar da, basert på egne erfaringer. Jeg ligger ikke 24/7 på gulvteppet og dikkedakker med Maren. Selv er permisjonen min ferdig i januar 2018. Deretter er det pappa Torben som skal være hjemme med arvingen frem til barnehagestart når hun er rundt året i mars en gang. Barnehageplass er søkt og jeg er glad for at vi har et barn som allerede nå trives svært godt med andre omsorgspersoner enn oss selv. Jeg er også ekstremt takknemlig for at vi har så mye familie rundt oss som gladelig stiller opp og ønsker å ha Maren hos seg. 

Første gangen jeg var borte fra Maren mer enn å hoppe i dusjen var da jeg dro på butikken da hun var 5 dager gammel. Da var hun med pappan sin. Greit nok at pappa ikke har pupp, men han har alt annet - og en liten kopp med morsmelk vi kunne mate henne med hvis det ble helt krise. Det ble det aldri, men fy så tøff jeg var som dro på butikken så tidlig og stolte på at Torben kunne sine saker. På den tiden mistenkte jeg han for å være en bedre far enn jeg var mor for Maren uansett. Han er myyyye roligere enn meg, og det smitter over på Maren. I helgen overnattet Maren hos bestemor og det gikk etter bestemors eget utsagn - over all forventning. Hun utførte det jeg vil kalle "bestemormagi". Sannheten er at Maren våknet kun en gang på natten for flaske, og sov da til sammen rundt 12-13 timer i løpet av natten. Puuh! Sovehjertet hennes fungerer i andres seng enn bare vår! Det skal innrømmes at det gjorde godt for mamsen også, jeg syns det var utrolig befriende å ha en baby som elsker andre menneskers oppmerksomhet og som kan uten problemer knytte seg til andre omsorgspersoner enn bare oss. Det er ikke gitt at alle barn er slik! Her er hun nok lik sin mor og far i lynne, vi elsket også andre mennesker og oppmerksomheten og tryggheten vi fant i andres fang.

Uansett - jeg skal ikke være den som sier at "dette fungerer for oss, og derfor fungerer det for alle andre også". Jeg både tror og håper at alle kjenner sitt eget barn best, og dermed tar riktige avgjørelser for deres egne. Jeg bare ber alle mammaer på nett om å være veldig forsiktige med de sinte ytringene sine, for det er så himla mange som får tær og mammahjertet sitt tråkket på når de (vi!) tror vi gjør alt galt! Er det noe jeg har måttet jobbe MYE med de siste 4,5 månedene, så er det å stole på min egen magefølelse, og ikke la meg påvirke av hva alle andre mener og gjør. Det står jeg ved ennå. Velmenende råd er selvsagt velkomment, så lenge man ikke møter på Mammapolitiet rundt enhver sving som klubber ned veldig mange avgjørelser tatt av en mamma som bare mener alt godt for sitt barn.

Ha en fin dag videre - og stol på deg sjæl! 

Line Victoria, Supporterfrue - på Instagram også.

BXdqc25AYS6

Bildet er tatt når jeg hadde barnevakt. Puppene er vanskelig å tilpasse seg når det er litt lengre pauser mellom ammingen!

Mams ute og gjør byen utrygg.

Unnskyld Langesund, mamsen lufta seg litt igår!

Barnevakt: Check.

Kald øl på frys: Check.

Konsertbilletter: Check.

Gode venner: Check

Øl i kun moderate mengder og vettet noenlunde i behold hele kvelden: 

I går hadde jeg min første barnevaktopplevelse, M ble sendt til Bestemor med babybrezzamaskin og penkjolen pakket ned i reisebaggen. Mor fant forøvrig frem den eneste kjolen som passer over hofta, og flate sko. 

It`s time to do some rock`n roll, baby. Bortsett fra at det var Røyksopp og ikke akkurat rækkenråll de vartet opp til dans med. Egentlig var det ikke RØYKSOPP heller tror jeg. For det var virkelig ikke en eneste av de gamle, kjente låtene de spilte. De bare stod der oppe og snurra skiver, liksom. Hvis man reklamerer med Røyksopp med store bokstaver på en festival, så trodde jeg faktisk det ble et spektakulært sceneshow og de låtene vi nynner på fra Røyksopp - men nope! Nada! Nix! Men whatever. Øl ble det vaffal.

Mor med sprengte patter allerede kort tid inn i vorspillet på terrassen måtte stå i kupumpa 20 minutter i stua. whuuuuut, whuuuuut, whuuuuut, låter pumpa. Den lyden kjenner alle menn som har hatt pumpeglade fruer. Og når du drar den av så kommer et lite «smakk». Anyway. Pumpa meg før jeg dro ut. Og så møtte jeg veggen. Ja, nesten bokstavelig - for du skjønner, jeg hadde tidenes «worst mom ever»-episode på nevnte konsertplass sine skitne toaletter. Mens jeg stod og hang med overkroppen over dassen og håndmelket meg (jepp, det er akkurat det man må gjøre), stod dessverre spruten til alle andre kanter enn ned i doen. Det er nemlig slik at melheganger i puppen sitter litt i forkjellige retninger, og jeg kom i skade for å sprute ned veggen inne på dass der før jeg faktisk oppdaget det. Melk overalt, melkebonansa til tusen! Jeg kunne slokket en brann på dass med melkesprengen min!

INNSKILD! Men jeg tørket så godt opp jeg kunne etter meg altså. Men dette var altså et lite arbeidsuhell! Jeg har aldri håndmelket nedi en dass før! iiik!

På vei ut døra følte jeg meg litt tom. Ja, bokstavelig talt. Pattene fikk sin naturlige heng nedover navelen igjen og jeg var klar for litt mer syrehodepop fra scenen og øl til 125,- for 0,4 i plastglass. Fin skal man være på Wrightegaarden, og drikke mikrobryggeriøl. (Ouch, glemte hodepinen Pale Ale kan til tider gi dagen derpå, fortrengte minner..)

Mens jeg gav syrehodepoptechnoen en sjans, hoppet jeg opp og ned foran scenen og lata som jeg digget. Følte meg som jeg var 21 igjen. Med kroppen til en 34 åring, og kleshabitten til noen som så sårt hadde prøvd å pønte seg for en skjelden kveld på by`n.

«Det går fint med oss, Maren sovna klokken 20.00».

SMSen fra bestemor kunne ikke gledet meg mer. AAAAhhhhh, skuldre senket og en ny øl i anmars. Konsert ferdig og turen videre over til Victoria Gjestgiveri, som på folkemunnet bare kalles «Hotellet». To øl senere, observert i taxikø men ble kjørt hjem av søsteren til en av festfølget - og BANG, fant meg selv i sengen med pumpa ved siden av meg. Atter en gang melkeskvetter over alt. Jeg bare lå flatt i senga fremdeles og starta pumpa igjen. Whuuuuut, whuuuuuut, whuuuuuut? Torben løp i skytteltrafikk mellom soverommet og toalettet for å tømme overfylte begre med melk. Jeg bare lå der som et halvdødt slakt og fikk pumpet ut resten av moroa, og kjente lufta gå ut av ballongene under haka, før de atter en gang fant sin plass hengene ned til hver sin side av kroppen. 40 tusen kroner brukt hos plastikk kirurg for 9 år siden - du skal vite at de pengene føles ganske sure når silikonen har faller ned rundt brystvorta sammen med resten av tyngdekrafta. Sånn er det. 

Og siden svigermor hadde stålkontroll på lille Maren, og kunne informere om at hun hadde våknet nærmere 10.00 den morgenen, så var det fantastisk å kunne atter en gang senke skuldrene og ikke stresse med å hente henne. Lille sovedyret mitt oppførte seg selvsagt eksemplarisk! Så jeg satte meg i badekaret. Det er det beste jeg vet. Men er ikke veldig fan av at en 88 kilos supporter syns det «er så romantisk og hyggelig å bade sammen», så vi satt stua sammen som sylteagurk på glass i badekaret vårt denne søndagsformiddagen. KJEMPEDIGG. Nei. Uansett hva du leser i glossy magasiner, jeg finner det utrolig lite romantisk å bade sammen søndag morgen etter en tur ut på byen. 

Siden ammerutinene mine var helt ute å kjøre, så oppførte selvsagt mitt 40tusen-kroners dashboard derretter. Det rant over i tide og utide.

Når Maren endelig ble hentet, så var det uendelig godt å plugge patten inn der den hører hjemme, og Maren hadde absolutt ikke glemt gamle kunster. Så nå er vi i vater igjen, og rutiner på plass igjen. Fyyyy, så heldige vi er som har et sånt herlig vidunderbarn som koste seg så hos bestemor. Der var overnattingsbarnevakt-koden knukket. Jeg gruet meg litt, men følte at det bare var å hoppe i det. Og det gikk jo såååå bra, eneste som klager er puppene mine som har fått kjørt seg litt!

Lag dere en deilig søndagskveld, folkens!

På tide å finne frem spinningskoa igjen!

Dagene går. Torben er inne i en ny friperiode og mams kan unne seg både frisørbesøk og et glass øl på verandaen når sola er på vei ned. Lille M har begynt så smått å elske grøt, og får det etter en sup med pupp hver kveld, og sover om mulig enda bedre når vi legger henne enn hun har gjort til nå. Torben også, for jeg glemmer å fortelle han at grøten er laget med pumpet morsmelk, og der jeg sitter å ser han prøvesmake hver eneste skje med grøt før M får den så tenker jeg stille i mitt sinn at han får i seg langt mer morsmelk enn mange andre fedre. Og så tenker jeg at jeg burde kanskje si noe, men dropper det og lar det heller bli en bisetning i bloggen.

Jeg satt å tenkte litt på datoen idag. Jeg mener bestemt at det er noenlunde samme datoen som jeg ante at jeg kunne være smelt på tjukka for nøyaktig et år siden. Så tenkte jeg på alle planene jeg fikk litt senere den måneden (fremdeles i august månede) at jeg skulle være flink til å trene, spise sunt og være aktiv i graviditeten. Veeeeel. Det ble med ønsket, for både svangerskapskvalme, halsbrann, bekkenplager og hormoner satte en stopper for det. Nå er det august igjen, et år senere, og jeg lurer rett og slett på om jeg skal for alvor gjøre meg den tjenesten å bli litt mer aktiv igjen. Jeg møtte på Nancy her om dagen. (min PT, og min supermentor som fikk meg til å elske trening og endre kostholdet mitt.) Jeg har savnet henne. Savnet henne fordi hun gjør meg godt ikke bare utenpå, men langt inni hjerterota. Herlig kvinnfolk. Jeg må tilbake til henne og finne gleden med trening og svette igjen. Gud, som jeg savner spinningsykkelen! 

Bildet under er fra min første spinningtime og bilde nr 2 er ca 3 måneder etter eller noe.. Så spinning gir virkelig resultater, det har jeg hvertfall bevist før!

Idag tror jeg rett og slett jeg må ta en opprydning i treningsklærne mine. Ingenting er mer demotiverende enn å prøve å tvinge på seg den tightsen eller toppen som satt så fenomenalt over rompa rett før bryllupet. Det sitter muligens fenomenalt over kneskåla nå, for det sånn cirka så langt over leggene jeg får klærna fra i fjor. Tilogmed sokkene passer ikke lenger. 

Jeg tenkte også at jeg skal være så gæærn å la dere atter en gang ta del i veien mot et sunnere Line, slik jeg gjorde sist. Jeg fikk TONNEVIS med motivasjon ved å skrive om hvordan det sakte men sikkert gikk fremover, og jeg har veldig lyst til å gjøre det igjen :-)  

Måten jeg har tenkt til å gjøre det er selvsagt å skli inn i rutinene med sunt kosthold som jeg lærte om på Liveakurset. Jeg må ta det i rolig tempo, ikke noe spenstig diett - siden jeg fremdeles ammer. Dette fordi at avfallstoffer havner i melka, så sunt og godt kosthold samt trening er det som er oppskriften. Da kom jaggu de chiafrøa og banansjokolade-barene jeg kjøpte til sin rett! Min største uvane er sjokoladen og frossenpizza som jeg antageligvis koser meg med hver eneste dag. Pizza fordi det er lettvindt og sjokolade fordi det bare blir sånn når man skal kose seg. Jeg må ikke bare rydde blandt treningsklærne, jeg må nok ha en opprydning i matskapene våre også! Bort med nugattien, kjeks og andre tomme kalorier - inn med frukt og grønnsaker fra naboens hage. (Vi har en nabo med MASSE digg i hagen!)

Jeg starter når jeg føler meg klar for det, tipper jeg setter startskudd i neste uke en gang. Ikke mandagen, for det er SÅ klisjè! Jeg gleder meg bittelitt, jeg! Gleder meg til å trene etter nesten et helt års fravær! 

Ha en kanonfin dag!

 

 

Matsmart - matspart! De første smaksprøvene :-)

/Annonse


Jeg har tidligere handlet på nettsiden til Matsmart, og hadde derfor ingen problemer med å takke "ja" til et samarbeid med de! På tide at flere begynner å benytte seg av muligheten også!  For er dere klar over hvor mye mat vi her hjemme kaster bare fordi Torben ser at datoen nærmer seg holdbarhetsstempelet? Jeg har ikke tall på hvor forbannet jeg har blitt ved et par anledninger, for uåpnede ting kan såvisst spises og brukes etter «best før»-datoen. 

Heldigvis er jeg ikke alene om denne filosofien, og da jeg ble spurt om jeg ville teste ut Matsmart, så gjorde jeg det med GLEDE! Matsmart er rett og slett matspart! (Tunga rett i munnen nå!) Nettsiden ble startet av en svenske som ble drittlei av å kaste så mye mat i ICA-butikken sin, og solgte det heller til en voldsom redusert pris på nettet istede. Nå har svenskene vist vei - for muligheten finnes i Norge nå!

(Her smaker hun på grøten vi kjøpte, for aller første gang! Skal innrømme at det meste riktignok havet utenfor munnen dog. Ikke fordi hun ikke likte det, men fordi det er aller første gang hun "tygger" noe annet enn morsmelk eller morsmelkerstatning!)

Asså, helt perfekt å handle fra nettsiden midt i tiden der jeg skal begynne å introdusere min lille favorittfrøken for nye smaker. Så jeg shoppet inn både Semper og Hipp og mange andre barnematmerker, allerede velkjente navn for oss småbarnsforeldre er varer de har supersalg på akkurat nå. Klikket meg rett og slett hjem en hel haug med godbiter Maren kan smake på - og NEI, det har ikke gått ut på dato - noen av varene går ikke ut før i 2018!! Og en annen ting - barnemat kan man helt fin fryse ned også - så jeg gikk inn en gang til stad og klikket meg hjem enda mer barnemat, jeg...! Jeg porsjonèrer det bare i fryseternings-boks, så har jeg smaksprøver for flere måneder fremover! Jeg tror faktisk ikke vi trenger å gå ut av huset med så mye barnemat stækka opp i hyllene og i fryseren nå..! 

Jeg kjøpte masse HIPP og Semper mos, spesielt den gulrot og søtpotet falt VELDIG godt i smak her hjemme, så den er jeg glad jeg kjøpte typ 15 brett med, hahah! Flaks! :-) 

Her er et eksempel fra nettsiden deres, så skjønner du kanskje litt lettere hvor mye du sparer på dette:



(Merkbart at jeg ikke er noen Ben Gates når det kommer til EDB-maskiner ass.. Vet ikke åssen jeg får printscreen, så jeg tok bare bilde med mobilen fra Matsmart-siden...!) En hel BOKS med en av de mest populære rettene til Semper barnemat og den går ut siste dagen i august. Du har med andre ord en månede på deg å servere dette, evt fryse ned! :-)

Til meg selv tenkte jeg at noe kjapt og enkelt kunne være greit å få sendt hjem - en mamma på farta kjøpte rett og slett proteinbarer, også favoritten da! (se i bakgrunn) Det er den jeg vanligvis blakker meg på i butikken, og fikk hjem en hel haug til bare noen kronestykker! 18 stk Naturdiet banan-proteinbarer til 159,-! 

Masse knekkebrød ble det også på meg, veldig lett og kjapp mat når ungen maser, mannen hyler og jeg har lavt blodsukker. 89% rabatt! 

Chiafrø kjøpte jeg bare fordi jeg har hørt av andre bloggere at det er sykt sunt. (Noen som har oppskrifter jeg kan bruke de i? Eller spiser jeg de bare med ei skje liksom?) Nesten EN KILO chiafrø, nå kan jeg flotte meg med trendy mat til langt over halve prisen.



Og hey! Best før betyr ikke at du ikke kan spise det dagen etter best før-datoen. Faktisk kan det holde ganske lenge etter holdbarhetsdato før det blir ubrukelig, det er bare det at det kreves å ha en best før-dato der de som selger varen faktisk kan gå god for at den er like digg til den datoen. Rett og slett kun en anbefaling! Men de varene det står «Siste forbruksdag» på skal man følge, for det gjelder som oftest ferskvarer - og da bør man holde seg innafor..! 



Se her a! Går ut i 2018! Hvorfor KASTE dette liksom? Helt tullete! (Økologisk barnemat fra Sverige, btw)

Så til det beste da..Ikke bare har jeg vært med å minske på det felles overforbruket vi holder på med, men jeg sparte nesten 900 kroner!!!!  Dette er varer jeg ville da altså brukt masse penger på, varer jeg uansett hadde måttet kjøpe (bortsett fra chiafrøa da..!) og nå føler jeg nesten at jeg fikk det gratis! Jeg kjøpte for rundt 500 kroner, det ville kostet meg 1400,- om jeg kjøpte det i butikken! 

Jeg måtte som sagt faktisk inn en gang til etterpå å shoppe enda mer, for akkurat nå har de veldig mye barnemat og proteinbarer til veldig lav pris. Føler meg som dronningen av smarte kjøp her jeg sitter å nesten vinner i lotto hver gang jeg klikker meg hjem superrabatterte varer.

Jeg har fått lov til å gi dere en kode som gir dere ytterligere 50 kroner å handle for om dere shopper hjem varer for 350,- på nettsiden Matsmart.com  ved å bruke koden SUPPORTERFRUE når du kommer til kassen. På den måten kan du skaffe deg chiafrø, proteinbarer, barnemat, oppvaskpulver eller hundefòr om det er det du kjøper, til en jæskla billig penge. Penger spart for deg, og du bidrar til å få overforbruket ned. Så før du setter deg ned med handlelisten for uken som kommer, burde du sjekke nettsiden og se om det er noe der som står på lista di. Mange varer har opp til 90 (!!) % rabatt!

Jeg for min del har «stækket» opp en hel haug med mat til både Torben og meg - og ikke minst lille M som skal få tidenes smaksprøve-bonansa fremover. Bli med å redde litt av verden du også, davel!  Koden kan du KUN bruke i en uke. Det er helt seriøst på tide å slutte å kaste en hel haug med mat bare fordi det nærmer seg best før-datoen - tilogmed Torben er enig i det når han så kassalappen.  En liten tilleggsopplysning forøvrig, det kan lønne seg å sjekke utvalget deres ofte, for de får inn varer fortløpende - og det er mange som vil være matsmarte heldigvis. Kjenner jeg blir så glad for å høre at det er et marked for dette, som tar ansvar for en hel haug med mat som egentlig bare hadde blitt kastet. Det får meg som forbruker til å tenke meg om når jeg kjøper varer i butikken, jeg kommer til å bruke nettsiden ofte fremover, rett og slett fordi de har MYE varer vi er storforbruker av. Oppvaskpulver som har gått ut på dato liksom, har vi blitt jæskla fine på det?! 

Ha en herlig dag videre! 

//Supporterfrue med fryseren full av barnemat!

Mensenbrun bil - kjøpt!

Vi har verdens beste bil. Den gamle Michubitchien som ingen klarer å stave navnet på. Vi sier bare Mitsu`n. Eller SUV`en om vi har lyst til å høres snobbete ut. En gang innimellom sier vi Outlanderen, for det høres ut som vi er friluftsfolk. Men når jeg sier Michutbischi så sier Torben «prosit».  

Anyway. Den bilen har fulgt meg i tykt og tynt. Jeg kjøpte den da den var fremdeles «ny», sporty og ganske kul, og det er vel de siste adjektivene jeg kunne brukt på den bilen idag. For min gæmle skrothaug har blitt 14 år gammel. Og den behandles og oppføres i grunn deretter også. Pappa lo ganske greit da jeg kom hjem med den for mange herrans år siden; «Denne skal jeg ha så lenge den holder!» sa jeg stolt. Ja, det sa jeg faktisk - for etter ca 178 andre biler på samvittigheten i en alder av noenåtyve, så trudde han vel ikke så veldig på meg. Men joda, jeg er i ferd med å runde Mitchubishien. Jeg elsker den like høyt fremdeles selv om det er på tide å ta inn noe nytt i garasjen. Så vi har kjøpt ny bil. En mensenbrun IX35 SUV.

Jepp. Mensenbrun.



Du ser det ikke så godt på bildet, men sånn rødbrun.

Litt fordi jeg er ganske lei av grå biler. Og fordi jeg ikke liker å kjøpe den fargen som «alle andre har». Så da gikk jeg for mensenbrun. -VI- gikk for mensenbrun, selv om Torben kaller den chestnut. 

Jeg liker å være litt vågal.

Men når man er vågal så kjøper man -IKKE- Huyindai. Takk for den, enda et bilmerke jeg ikke klarer å stave.



Anyway - bilen er kjøpt og den er driftsikker i tillegg til å være mensenbrun. Den har navigasjon, ryggekamera, firehjulstrekk og panorama-tak. Vi har faktisk kjøpt luksusutgaven av en Huoinday. Det er litt som å si at man har kjøpt de dyreste serviettene på Nille, men hey den er grådig fin. Egentlig ville jeg ha Range Rover Evoc eller hva den heter. Hvit. Men det er det andre mammabloggere som har kjøpt, og jeg ville ikke herme. Dessuten strekker ikke blogglønna til verken den dyreste Volvoen eller BMW`en som andre fruer har gått til innkjøp av. Det finnes viktigere ting enn dyr bil å fjonge seg med i Bamblelandet der vi bor. Skal du være gæærn og kjøpe råflott kjøretøy i Bambleland så kjøper du den dyreste traktoren Felleskjøpet har å by på, en John Deere i R8-serien. Eller en cabriolet. Da er du sykt gæærn. Og kommer antageligvis ikke opprinnelig fra Bamble og/eller er nyskilt.

Vår nye bil hentet vi hjem igår og lot den gamle traver`n stå igjen på parkeringsplassen til bilbutikken. De ville riktignok ikke ha den i innbytte, så den leveres inn for atter en gang å få has på den. Det er liksom vært noe galt med den hver eneste månede nå, (hver eneste lønningsdag, har det i grunn vært ganske merkbart at det har vært noe galt?) så vi gir den en siste sjanse til å la seg reparere igjen. Og så blir skjebnen den at den blir stående i påvente av at mannfolket får tatt ferdig førerkortet. Ikke så lenge, får vi håpe. Det blir bil nr. 2 som Torben skal bruke tur/retur jobben. Hundien blir «fin-bilen» i ca 10 år fremover. 

/Line Victoria Husby-Sørensen, FørstegangsHundayseneier!

 

4 måneder - ingen søvnløse netter ennå!

Maren er 4 måneder. Vi har aldri hatt en eneste våkennatt. Aldri hatt søvnløse netter og tunge morgener. De to første månedene sov hun fra 22.00-11.30 og så justerte vi leggetiden litt, (la henne ti minutter tidligere hver eneste kveld i 3 uker eller noe) så nå kubber hun fullstendig klokken 20.00 og ler høyt, smiler og klorer meg i ansiktet ca 09.15.

Jeg kan nok takke noen høyere makter og gode sovegener. Men jeg har også å takke prinsippet om samsoving. Jeg trodde helt til jeg fødte at samsoving var for hippier. Men nei, så godt som alle helseforetak og «de som har peiling på det» anbefaler samsoving. 

Why?

For det er så jævlig hyggelig, lettvindt og suverent for en bortskjemt mamma som er vant til å sove. Jeg sover på vanlig måte, og du velger selv om du vil ha arvingen i senga di eller i babyseng tett inntill din egen seng. Jeg for min del har valgt å ha henne i vår seng, for jeg skal innrømme - jeg sovner når jeg ammer. Hvis jeg i det hele tatt våkner opp når hun finner puppen da. Jeg ligger som regel på siden med hodet på puta. Hvis jeg våkner av at hun leter etter puppen, så flytter jeg meg som regel bare litt nærmere henne og plugger patten inn. Der - ferdig, sove videre. Som regel våkner jeg om morgenen på god avstand fra henne fordi jeg antageligvis i søvne flytter meg på mamma-instinkt litt bort fra henne. Så dere som tror jeg ligger med armene rundt henne og ansikt til ansikt, nope.

Da vi kom hjem fra sykehuset var vi ganske stressa over dette med samsoving. "-Vi kommer til å rulle over henne!" var Torbens forklaring på at dette ikke var mulig å få til smertefritt. Og så stappet han ned ekstradyner, tepper og alt mulig i hver eneste sprekk han var redd for at Maren skulle ramle nedi. Sengen hennes ble satt heeeelt inntil sengen vår så vi ble "sperret inne" og vi la ut dyner på gulvet på andre siden sånn "i tilfellet uhellet var ute, så skulle hun treffe med huet først i noe mykt i vaffal!". Vi var dritnævøse da vi la oss, men lå med henne mellom oss og tenkte at dette var riktig så hyggelig, selv om begge hadde både ræva og beina på utsiden av sengen i frykt for å komme for nærme den lille dokka som lå mellom oss.

Jeg kjeftet mye på Torben på denne tiden. Bad han holde seg til sin 15 centimeters plass, for mor måtte ha plass til å veksle fra side til side for å amme en og en pupp. Torben hadde på denne tiden en stilling der ræva var oppi senga med alt annet av lemmer på kroppen hans var utenfor. Kjeftingen varte bare noen dager. Nå legger jeg meg på andre siden av henne uten å tenke på det tilogmed, (husker det ikke) og har prøvd å legge meg på magen så hun får tak i den andre puppen - men uten hell. Puppen ble uansett bare lengre og lengre og mer og mer sigen etter et par ukers amming, så den la jeg bare foran ansiktet til Maren så hun kunne slurpe i seg mat når hun hadde behov for det. Ellers sov jeg uansett uten å merke det. Torben ramlet så altfor ofte på utisiden av sengen, og mer enn en gang hørte jeg et mykt "dump" i nattens mulm og mørke. Torben satt ofte ved siden av sengen og sov. Eller.. "Sov" da, om du vil.

NÅ:

Etter 4 måneder har Maren tatt for seg av plassen i senga. Hun turner og snur seg og ligger ikke lenger som en søt og ubevegelig liten bylt i sengen, hun ligger i midten som en sjøstjerne på speed, helt ute av stand til å føle verken på skammen eller dårlig samvittighet for sin mor som nå må legge seg med ræva utenfor. Jeg har nå fått så lange pupper at jeg i grunn ikke bryr meg uansett, puppen får hun tak i selv om hun er 400 meter unna tror jeg. (Jeg overdriver aldri, bare gjør sannheten litt mer spennende.) Jeg tror helt oppriktig at jeg kan stå på Kiwi og amme helt hjem til Eik-Asvall boligfelt.


En annen som etter hvert fikk det svært så godt etter at han fikk flytte ned på gjesterommet er Torben, han gjennopplever sine glansdager dra tiden før vi fikk barn, der han kan sove uten å få en pupp i ansiktet eller bli klora ut øynene på klokken 09.15. 


Vet dere hva som er enda diggere? Fra og med neste uke har Torben sagt at han kan ta morningene med Maren, så kan jeg bare sove videre. Men som regel våkner jeg før henne uansett, og da skliiiiir jeg lydløst som en ninja ut av sengen for å rekke to kopper kaffe og litt blogglesing på morrakvisten før hun prøver å finne øynene mine hun kan klore ut. Da hører jeg bare en "svusj-svusj" lyd på babycallen. Det er lyden av hodet hennes som snur seg fra side til side og som polerer den allerede blanke skallen hennes bak. Sånn sett er jeg litt glad for at hun har lite hårvekst foreløbig, for det er nesten ingen som ser at hun har måne i bakhuet. Med mindre sollyset står rett på bakhuet hennes da. Da kan du speile deg. 

Rett skal være rett, å samsove er noe av det hyggeligste og beste avgjørelsen jeg har tatt. Man skal ikke mange årene tilbake før dette var sterkt frarådet - etter litt forskning har man kommet frem til at dette er ekstremt trygghetsbevarende for poden - for ikke snakke om kontaktskapende og fint. Du kan jo selv tenke deg - født ut av ditt varme og trange hulrom og skal plutselig sove uten å kjenne varmen, pusten og hjertebanken til hun du har bodd inni hele livet ditt til nå? Barna sover også bedre av å sove på samme soverom som foreldrene i starten, og antall krybbedødsfall går betraktlig ned ved å sove på samme rom.

Mange sier at man sover mye bedre av å ikke dele seng. For min del - NEI. Ferdig snakka. Jeg har ikke sovet så godt og så mye siden jeg var 19 år og hadde vannseng. Eneste er at jeg ikke får sett på tv til jeg sovner, men det går helt greit.

Når det er sagt, sånn i forhold til sikkerhet - så er det JÆVLIG VIKTIG at man tar sine forhåndsregler før man samsover. Ingen (verken mor eller far) kan være påvirket av alkohol, beroligende piller eller sedativer på noe som helst tidspunkt. I tillegg skal man være røykfri. Sengen skal være med hard madrass, så ikke barnet ramler ned i sprekken mellom kroppen din og madrassen, du må gjerne bruke babynest eller noe lignende. Barnet er nemlig ikke i stand til å snu seg i tidlig alder, så å havne med ansiktet ned i en myk madrass mellom deg og madrassen er ikke å anbefale. Du bør i tillegg ha egen dyne til poden. Her er det så varmt på soverommet at Maren sover i en sånn tynn teppepose med armene fri fordi hun sparker av seg dyna. Eller så ligger hun bare i pysjamasen. 

Noenganger legger jeg henne i sengen sin fra 20.00 (leggetid) og lusker meg ut. Andre ganger legger jeg henne direkte i vår seng, ammer henne i søvn - og ca 20.10 gjør jeg en ninjavending ut av sengen, smyyyger meg ned langs sengen og ramler lydløst ned på gulvet. Så krabber jeg toppløs enten ut døra (den krnirker) eller ut den knirkefrie døra til verdandaen - der naboene får seg et skikkelig show når jeg halvnaken krabber ut på terassen og rundt huset inn igjen. Sånn i 00.00-tiden jegger jeg meg som regel ned sammen med henne, dog ikke like lydløst - for da har jeg sprengte pupper og håper hun er klar for dobbel dose nattmat. (Hviket hun skjeldent er, for etter å ha hørt "svusj-svusj"-lyden rett etter at jeg har lagt meg stapper jeg patten i munnen hennes på den andre siden av sengen og så spiser hun av meg i søvne før hun kubber i matkoma og sover til morgenen (ca 07.00 da et nytt måltid med sprengt pupp venter) og da må hun gjerne sove ut matkomaen etter den omgangen også, så da er hun ikke skikkelig våken før 09.15 sharp! 

Til de som eventuelt syns at dette var noe nymotens herk og at de absolutt ikke gjorde slik i deres tid - så er svarene mine på hvorfor samsoving fungerer:

-Jeg sover en hel natt, så godt som uten oppvåkninger - og søvnen er hellig.

-Barnet mitt får den tryggheten og nærheten den trenger, og beviset er at hun ikke griner om natten, bare virrer med huet i søvne når hun er sulten.

-Nei, hun kommer ikke til å sove i sengen vår til hun blir konfirmant.

-Nei, det er ikke synd på Torben som for tiden sover på gjesterommet. Vi har et helt liv å sove sammen på. 

Flere som samsover de første månedene av barnets tid?

/Line Victoria

Puppenes gledestårer.

Rart hvordan kroppen reagerer på stress. Stress er adrenalin. Og adrenalin hindrer noe som heter prolaktin i kroppen. Prolaktinet i kroppen produserer melk. Tror jeg. Er jeg stressa så produserer jeg ikke melk. Jeg har stressa mye mellom ørene i 4 måneder for å klare å gi Maren "full pupp" til alle måltider. Her om dagen postet jeg et innlegg der jeg forklarte at jeg kaster inn håndkledet og blir delammer istede. Orker ikke stresse mer med reseptbelagte medisiner som skal jazze opp prolaktinet og melkeproduskjonen min, så jeg trappet ned stresset med puppingen min. Var inneforstått med at jeg måtte gi noen flaskemåltider per dag med fabrikkert morsmelk fremover. Sånn var det med den saken. 



Sukk. Skuldrene ned. Jeg har gjort hva jeg kan, og jeg gir det jeg har i kanukasene. Ferdig snakka. Ferdig med powerpumping, amme-te, vørterøl, håndpumping, varme omslag, produskjons-medisiner og stille gråt inni meg når jeg så Maren kjempe for å få ut de edle dråpene jeg har stresset så med å produsere. Hva tror du da skjer halvannen uke senere?

Satt å ammet kveldsmåltidet igår kveld og bare.. "HEY! Jeg har glemt å gi flaske med bonusmåltider!" Maren gulpet i seg melka mi. Brøda mine, som vanligvis er tørre som knekkebrød på kvelden, leverte nok et stort melkemåltid. Jeg skulte bort på den dyre BabyBrezzamaskinen (en maskin som lager ferdig, temperert morsmelk på ca 10 sekunder ved å trykke på en knapp) og tenkte.. "Når trykket jeg på deg sist egentlig?" 

Det finnes ingen annen forklaring enn at jeg faktisk gav FAEN for et par uker siden og bestemte meg for å bli delammer. Når stresset gav seg så forsvant adrenalinet i kroppen og lot prolaktinet herje istede. DET ble det fasen så melk av! 

Medisinene for økt melkeproduksjon som jeg har brukt, har en stor advarsel om nedstemthet. Det var jeg klar over, men herregud - takler jo det jeg, da! En bivirkning jeg til vanlig bryr meg fint lite om, men når man går på dette over så lang tid tid så oppdaget jeg plutselig at dagene var hardere, jeg var tiltaksløs, nesten litt hjelpesløs - der jeg har gått fra å ALLTID ha vært i en høytempo-jobb, til å gå hjemme med og passe på at en baby har det bra. Jeg trodde liksom at det å være sliten og tiltaksløs kanskje var en del av det å få barn. Omveltningen liksom. At jeg ikke gadd å trene var et resultat av dette. Jeg som hadde gledet meg så til å ta opp treningen igjen! Helt til jeg begynte nedtrappingen av medisinene etter at jeg bestemte jeg for å innføre flaskemåltider, så har det skjedd noe med meg. I forrige uke var det som en tåke som forsvant. Jeg våknet opp første dagen uten en eneste pille innabords, og tenkte - idag skal jeg ned på senteret og forhøre meg om barnevaktordningen de har når man trener! Jeg fikk plutselig lyst til å gjøre noe annet enn å gå hjemme å dikkedakke med Maren..! Jeg hadde jo så mye ledig tid på dagen nå som jeg ikke trengte å sette av tid til å pumpe meg og sterilisere flasker og for ikke snakke om hadde jeg masse ledig tid jeg ikke trengte å stresse med om jeg hadde nok melk i puppene - avgjørelsen var jo tatt, og plutselig har Maren begynt å spise store måltider gjennom dagen, fremfor de små og hyppige.  (Puppene mine har ikke holdt til et stort måltid, men heller små og ofte..) Jeg sjekket på måltidsvekta for å se om jeg kunne ha rett... Veide M før og etter amming - og dæven JA, hun hadde spist mer av puppene enn jeg noengang har klart å pumpe eller gi henne på flaske! Jeg tenkte først det var tilfeldig, så jeg veide litt flere ganger de neste dagene. Plutselig kom disse dagene der jeg kom på at jeg ikke har rørt BabyBrezza-maskinen, og her er vi nå. Jeg fullammer igjen, uten å ha gjort noe for det! Stress med nedstemthet har liksom ikke vært  den beste kombinasjonen, har jeg skjønt. For å si det på godt norsk  - DÆMMIT ASS!

Jeg klarer ikke finne noen annen årsak enn at siden nedstemtheten er blitt borte, så har kroppen gått inn i en positiv kurve mentalt og siden jeg bestemte meg for å bli delammer og kaste inn håndkledet og senke skuldrene, så har kroppen reagert med å lage mer melk enn noengang etter at jeg stresset ned over nettopp problemet med melka! Puh, på tide å trekke pusten etter den lange setningen. Pussig dette her ass... Kan vel kanskje ikke si at Maren er fullammet til 4 måneder, men jeg ammer med det jeg har i hvertfall. 

Dette er jo noe som ofte blir diskutert. Dette med at stress påvirker melkeproduksjonen, men jeg trodde det ikke før jeg plutselig oppdaget det selv. Det er så lett å si at man må stresse ned når man er nybakt mor, men etter at jeg faktisk bestemte meg for å "la det skure og gå" og velge flaske/hjelpebryst og pupp om hverandre så har altså denne kroppen reagert positivt. Jeg var heller ikke klar over at nedstemtheten var så utrolig merkbart med pillene, jeg var helt overbevist om at "sånn er det bare.." og jeg følte jeg MÅTTE ta de siden det var det eneste som hjalp på melkeproduksjonen. For de gjorde det asså, men nedstemtheten og stresset omkring de gjorde at det ble en litt ond og vond sirkel.. Nå tror jeg faktisk bare at nedstemtheten av pillene har gjort meg mer stressa, og dermed hatt negativ innvirkning på det pillene egentlig skulle gjøre..! Jeg var heller ikke klar over at melka var SÅ viktig for meg at jeg ikke klarte tenke klart og bare drite i den ammingen og ta inn morsmelkerstatning på et tidligere tidspunkt. Jeg liker veldig godt å amme, syns det er så jæskla hyggelig - og det vet jeg Maren syns også, så derfor har jeg så veldig gjerne fortsette å amme. 

Jeg har ikke hørt så mye på de som sier "Gi heller flaske til alle måltidene, så slipper an stresset med melka". Det KUNNE jeg gjort selvsagt, hadde det ikke vært for at Maren finner en enorm ro og trygghet ved patten. Det er det beste sovemidlet, trøsten og kosen hun kan få - har prøvd alt annet, men ikke engang byssing faller i smak her. Kun pupp! Så puppen er ikke bare mat for henne. Og amming er ikke bare om å gi mat for meg heller. Så har jeg selvsagt fått ros fra de som har fått med seg hele ammehistorien min, og gudene skal vite at jeg har lært mye de siste 4 månedene. Tror jeg står ganske rustet om jeg skal igjennom dette en gang til. (Ikke at det er noe jeg tenker på nå, haha!)

Jeg angrer absolutt ikke på jobben jeg har gjort med å prøve å få det til, men jeg skulle nok på et tidligere tidspunkt kanskje bare sluttet å stresse med det, for det var jo tydeligvis det som skulle til..! Så nå er det (nesten) full pupp på Maren, og jeg blir ikke lei meg om flaska eller hjelpebrystet må frem - jeg trives veldig godt med å være stressfri akkurat nå. Jeg har tilogmed fått stressa meg ned til et nivå der jeg har fått meg barnevakt idag! Svigermor er med Maren nå, og jeg merker at dette gikk jo aldeles greit! Glemte stellebaggen og flasker og slikt da, men hey - jeg avleverte henne , sa "Lykke til!" og fortet meg ut døra uten å begynne å hylgrine. (Jeg begynner å hylgrine, ja. Ikke Maren. Hun er i de tryggeste hender!)

Er dere lei av å lese om de schizofrene melk/ikke-melke-puppene mine? Sorry, skal prøve ta meg sammen. 

Men sannheten er at jeg akkurat måtte pumpe meg fordi det rant i strie strømmer når jeg så på noen bilder jeg hadde tatt av Maren. Jeg kaller det "gledestårer" fra puppene. 



(Dette er ganske MYE på en pumping!)

Line Victoria

 

 

 

Å, ikke glem den jævla parabenfrie oljen da.



Jeg kom over dette bildet på en mammagruppe, og vet dessverre ikke kilden. Men likeså er det så jævlig sant!

Jeg vil vel tro at utviklingen har blitt til det bedre, men det er helt sant hvor ekstreme vi mødre av denne generasjonen kan bli - kontra genrasjonen -  "gi dem mat innimellom".

Hvem av oss nybakte mødre har vel ikke hørt - "-men det ble unger av våre barn også". Sant. Det gjorde det heldigvis. Og jeg er vel ikke så ekstrem som noen mammaer til tider kan være.  

Da jeg ble gravid ble jeg automatisk meldt inn i noen grupper av velmenende venninner som mente det var "noe for deg". Blant annet ble jeg meldt inn i en gruppe som het "Boikott Nestle". Jeg skjønte ingenting. Skal jeg begynne å være politisk oppi all spyinga også nå da eller? Viste seg at dette med Nestlè faktist var ganske viktig å sette seg inn i. Jeg skal fatte meg i korthet: Nestle lager barnemat og morsmelkerstatning. Nestlè er et milliardkonsert. Nestlè vil ha mer penger. Nestlè forteller mødre i u-land at morsmelken de ammer barna med ikke er god nok og gir de to pakker gratis morsmelkerstatning på sykehuset. Morsmelkerstatning er dyrt, skal ha kokt vann og steriliserte flasker -  men hey tross alt "det beste for barnet ditt" som slagord. (Fail!) Feilernæring og en mor som gir erstatning de første ukene mister melka i puppene og har etterhvert ikke mulighet til å gi verken Nestle morsmelkerstatning (kostbart, mangel på rent vann/kokt vann og ikke spesielt steriliserte flasker) eller mulighet til å gi melk fra puppene sine fordi produksjonen har gått drastisk ned. En ond sirkel. En mamma vil kun det beste for barnet sitt. Og vi hører jo på "fagfolk", sant? Og vi kjøper det som skal til for å holde barnet sitt i live, sant? Anyway, du kan lese mer om det selv og gjøre deg opp en mening, men boikotten varer så lenge Nestlè ikke signerer en kontrakt på at de skal fronte amming av barnet og ikke deres egen morsmelkerstatning. Blant mange andre ting, selvsagt. Heldigvis er det masse gode alternativer å kjøpe for forbrukerene i rike Norge, så jeg velger faktisk andre produkter enn de fra Nestlè der jeg har mulighet. Wow, tenk at jeg fikk inn litt politikk i blogginnlegget mitt da!

I gamle dager (vi skal ikke så mange år tilbake!) var oppskriften på morsmelkerstatning skummet melk og sukker. Og noen ganger kokt havremelk. AJAJAJ! Men det ble jo unger av de også.

Ingen mødre sov med barna sine på rommet fra dag 1, og ytterst sjeldent med de i sengen sin. Babycall? Neida, hører når ungen skriker etter mat. Tilleggsopplysning: Når barnet gråter og skriker vilt etter mat, har det godt akkurat litt for langt. Barnet har gitt veldig mange signaler før den intense skrikingen kommer. Men hey, ble jo barn av de også. Sov de ikke, fikk de alkohol. Legens ordre i lang tid det! For min del merker jeg om Maren våkner for mat lenge før hun faktisk våkner. Hun virrer med hodet og ettterhvert kommer det en klynking. Hun har fremdeles øynenene igjen. Mat i munn, sovner videre med en gang magen er full. Fremdeles øynene igjen. Selv er jeg våken kanskje i to minutter fra jeg oppdager at hun er sulten til jeg sovner igjen. Var hun ikke sulten? Da sovner hun uten å die, med smokken (ja, hun tar endelig smokk nå!) eller puppen i munn. Halvannet minutts oppvåkning for mor og barn. Hadde hun sovet inne på et annet rom uten babycall hadde jeg sovet til hun skrek av sult, jeg måtte stått opp, gått inn, ammet en hysterisk unge og ventet til hun enten sovnet og/eller ble mett. Men når Maren eller barn er hysteriske, så er de VÅKNE og vanskelig å få til å sove igjen. Mitt beste tips - ikke vent til skrikinga setter igang. De blir ikke bortskjemte. Barn er født uten muligheten til å manipulere eller bli bortskjemte når de er så små. Barn har 3 viktige behov. Ren bleie, mat og trygghet/nærhet. De to siste behovene dekker jeg ved å samsove om natten og gi mat/pupp når hun gir signaler på det. Men joda, ble barn av de som ikke samsov eller sov på samme rom som foreldrene også! Men en liten egoistisk tanke er det jo også at JEG får den søvnen jeg trenger. 

Jeg ble også meldt inn i en gruppe som handlet om ... ja, en litt "hønemor"-gruppe for spesielt interesserte. Den meldte jeg meg fort ut av. Det ble for avansert for meg, for plutselig var det måter å holde barnet på, snakke til barnet på og ikke minst fryktelig mye drittkasting om barnehageansatte. Barnehageansatte som ikke gjorde det AKKURAT som ungene var vant til. Jeg har lav toleranse for folk som ikke forstår at barnet vil bli "utsatt" for andre rutiner og regler når de er utenfor sin eget hjem. Det kan man ikke styre hjemmefra, selvsagt gi direktiver om sine rutiner og hvordan vi vanligvis gjør det hjemme - men ingen rett til å kontrollere hver eneste del av dagsprogrammet. Jeg leste om en mamma som tok barnet ut av barnehagen fordi poden måtte ha en nap i barnehagen - men dessverre ikke til det tidspunktet HUN som mamma ønsket at han skulle sove. (!)  Dette er de samme menneskene som kaller pedagogiske ledere (med utdannelse) for "barnehagetanter" fremdeles. Fra mitt perspektiv tenker jeg at mitt barn kommer til å få et enormt positivt utviklingshopp når hun møter andre barn og voksne i hverdagen. På et tidspunkt vil ikke jeg være en god nok utfordring for henne. Jeg tenker utelukkende at samspill og lek med andre barn er med på å forme Maren til å bli en sosial og trygg unge. Når den tid kommer, selvsagt. Etter å ha forhørt meg med min svigerinne ser jeg overhodet ikke noen problemer med å la Maren gå i barnehage. Visste du at i mange barnehager så har ikke de ansatte stoler å sitte på inne i avdelingen? De skal nemlig sitte på gulvet med barna hele tiden og da er behovet for stoler ikke nødvendig! Det er jaggu de små tingene som er betryggende. Men det ble sikkert barn av de som hadde barnehagetanter som satt på stoler også. 

Amming gjorde man før i tiden hjemme. Helst i smug. Eller på et egnet rom. Og BARE hver tredje time. Nå ammer mange av oss overalt. Ungen skal jo ha mat! Der har vi gjort et fantastisk flott jobb, og utviklingen er fenomenal! De aller fleste er positive til offentlig amming, og de som ikke er det får jaggu høre det! (Snakker av erfaring, jeg var selv en slik som mente det var egnede rom til å gjøre slikt, og at man ikke trengte gjøre det blant folk. Møtte meg selv i døra der ja! Fikk jaggu døra slengt midt i knollen også skal du vite!)

Jeg tror nok at utviklingen er positiv, men vi skal passe oss for å bli ekstreme. Gråtekurer ("la ungen skrike seg i søvn" evt utmattelse, som det faktisk er...) er heldigvis på vei vekk som et alternativ til å lære barnet å finne søvnen selv. Men du MÅ ikke lage barnematen selv med mindre du vil selv. Ingen skal fortelle deg at du må amme på et skittent toalett når poden må ha mat. Ikke alle trenger å samsove om det ikke er det riktige for deg. Alle barn og behov er forskjellige. Jeg sier bare at du skal bestemme det helt selv hvordan du velger å gjøre det. Jeg bare sier at det finnes alternativer til hvordan du løser det, og at du kan kaste boka fra 1950-tallet der oppskriften på morsmelkerstatningen var skummetmelk og sukkervann. Og prøv å styre unna de mest ekstreme gruppene som skal belære deg etter en oppskrift hvordan man oppdrar alle unger. Skumleste jeg har hørt er om oppdragelse der ordet "Nei!" ikke skal blir brukt. Hva gjør du når poden sitter med gaffelen inn i stikkontakten? Sier med mild stemme 7 meter unna at "Nå må du tenke deg nøye om hva du gjør, for det der kan gjøre litt vondt om du ikke tar ut gaffelen av den stikkontakten...". Mine foreldre brukte "omvendt psykologi" på meg en stund. Ikke helt etter boka det heller.  Jeg husker at jeg utfordret pappa, han sa "Nei, det får du ikke lov til å gjøre" og jeg gjorde alikevell. Så begynte han å si "Bare gjør det, så skal du se hvor vondt du får." La oss si det sånn - Line 5 år putter aldri gaffelen inn i stikkontakten igjen. 

Ellers vil jeg gjerne få avslutte med en viktig YouTube-video som omhandler samspill og hva som skjer om du sitter med mobilen i fanget mens du leker med poden din - eller rett og slett ikke dikkedakker med han/henne. "Still face" heter den, og handler om når baby ikke får den oppmerksomheten fra mor når du sitter ansikt til ansikt med poden. Det er noe å tenke på i denne skjerm-verdenen vi bor i. Selv legger jeg fra meg mobilen når jeg dikkedakker eller ammer.

 
Ha en strålende dag videre!

Dikkedakk fra Line Victoria, Supporterfrue.
 

 

 

 

 

Ammetåka kommer sigende!

Mammaflause 2.

Egentlig ikke en flause, mer en litt idiotisk handling gjort i ammetåka.



Maren klør i gommene, og jeg tenkte jeg kunne kjøpe noe å bite på til henne. Jeg tar selvsagt google i bruk, og blir anbefalt en giraff som heter Sophie. «Flott!» tenker jeg og drar til leketøysbutikken.

Jeg er vant til at det koster å ha barn. Bleier, klær og det viktigste - greit nok. Det lever jeg godt med på samvittigheten. Mange av de fineste tingene vi bruker masse er også gaver. I tillegg har jeg vært flink å fått arvegods også. I går kjøpte jeg riktignok ny babygym som kostet over 1000,- og så var det denne tyggegiraffen da, som google-mammaene instendig bad meg kjøpe. 

En tyggeleke. Laget i gummi. 329,-.

WHAT?

I ammetåka dro jeg kortet, og innså der og da ikke hvor mye 329,- egentlig er. DET ER JÆVLA MYE PENGER FOR EN GUMMISAK SOM SKAL I MUNNEN!

I ettertid viser det seg at nettopp denne tyggeleken er sykt populær blant snobbemammaer. Det viste jeg ikke! De samme mammaene med nyeste Reimadress og splitter ny barnevogn til bruk i barnehagen. Der stod jeg da, med en overpriset tyggeleke til min lille Maren som ikke kunne brydd seg mindre om prisen. Jeg kunne gitt henne en first price tannbørste og hun ville kost seg med den.

Her er hva de skriver om den: Sophie the Giraffe blir raskt ditt barns beste venn. For over 50 år siden ble Sophie the Giraffe født på den franske landsbygden. Siden den gang har hun blitt både kjendisenes og barnas favoritt.

Aaaaah, kjendisenes favoritt altså. Det forklarer saken. Det samme som skjedde da vi kjøpte den eksepsjonelt dyre barnevogna. «Kardashians favoritt». Jeg elsker vogna altså, ikke missforstå - men den var jaggu dyr også  så om jeg ikke hadde lagt min elsk på den hadde Torben med bankkortet drept meg!

Hva er det som får oss mammaer (og pappaer) til å innbille seg at det dyreste er som regel det beste? Gurimalla, hvis det skal fortsette slik så blir jeg kjapt raka fant. Jeg har ingen problemer med å bruke penger på nødvendige ting, men jeg merker at penga flyr fordi jeg rett og slett lot meg villede av Googlemammaene som skrev at denne bare MÅTTE jeg ha, alt annet var bare å oversè. Jeg har jo selv noen utvalgte saker jeg ELSKER og som jeg er glad jeg har brukt penger på - men en tyggeleke? Nah.. Jeg vet sannelig ikke. Ironien er at hun nå gnikker den hele tiden mot gommene sine, og lyden av gommegnikk mot parabenfri gummi er bare helt smashing asså. Hun elsker den, dessverre. 

Da vi kjøpte vogna kjøpte vi også litt ekstra stæsj til den. Blandt annet en "håndmuffe". Altså, pels til å ha på håndtaket (som fastspente votter liksom) og det var jo ganske overkill med tanke på at Maren ble født i slutten av mars og en relativt varm sommer var foran oss.. Vi hadde ikke engang fått barn, men den håndmuffen bare MÅTTE vi ha. Måtte vi det? Kommer jeg til å se Torben med henda trøkt inni en pelsmuffe mens han triller? Nope! 

Å kjære vene, det vil komme uendelig mange slike kjøp fremover, jeg bare håper jeg kan holde hodet kaldt. 

Og alle de pengene jeg har brukt på de flaskene med 958 forskjellige tuter som alle lovet at de skulle minne mest om en brystvorte og gjøre overgangen lettere fra pupp/flaske/pupp? Og det ammeteltet (jepp, et telt til å tre på meg når jeg ammer!) er noe av det mest idiotiske jeg har kjøpt. Jeg gikk fra å være den som tenkte at jeg kunne jo bare dekke meg litt til eller snu meg vekk eller evt bruke flaske - til å bli den som ammer overalt, hvorsomhelst, nårsomhelst. Ble rett og slett den som satte meg midt i glaninga til folk! ;-)



"Se på meg, alle sammen! PUPPÆR!!"

Hemoriden Henning som absolutt ingen rosabloggere opplevde i graviditeten!

De glemte å blogge om det!

Det er mange ting jeg glemte å google meg frem til før fødselen. Litt fordi jeg hadde den holdningen at «det skjer ikke meg uansett». Jeg tok jævlig feil. For av alle merkverdigheter en graviditet og fødsel kan by på, de fikk jeg en øøøørliten smakebit av. Ca like stor smakebit som størrelsen på en umoden rips.



(Hvem skulle tro at headerbildet mitt plutselig ble heeeelt riktig å illustrere dette blogginnlegget med?!) 

Men hey, overalt leser man at «det er helt vanlig». Så det var helt vanlig å få en hemoride fordi presset fra magen og nedover er utrolig stort. Eller fordi man har hard mage. Veldig, veldig mange gravide opplever det. Så HVORFOR har ingen mammabloggere skrevet noe om det oppi alle innlegg om vognkjøp, kremer for strekkmerker og organiske babyklær sydd av blinde nonner? Kunne dere ikke gitt meg en liten heads up da?

Jeg saumfarte andre mammabloggeres ord og tanker om hva som skjer med kroppen når man går gravid. Jeg leste om hudforandringer, at det er vanskeligere å kle seg og HOLD IT! - ?at "man kan ikke spise de blåmuggostene til kvelds". (Buhuu! For et tap!) Detet var et utdrag av plagene jeg kunne lese meg opp om på gravidbloggeres rosa univers. Hvis min lege skulle ha rett i at «alle får det» - hvorfor er det ingen rosa mammabloggere som skriver om det som visstnok skal være så vanlig? De skriver jo opp og ned om alt annet og «bjuder på seg selv», men jeg følte meg plutselig så sykt mye mer anderledes enn de! Eller helt normal da, som jeg fant ut i ettertid at jeg var. 

Jeg tenker at det må ha noe med at de færreste ønsker å utlevere denslags. At det er kleint og flaut liksom. Vel, la meg ta støyten for alle vi som fikk en hemo under graviditeten. Den har fått navnet Henning. Hemoen Henning.

Først det viktigste: Henning er ikke farlig, ikke uhygenisk og ikke ekkelt. Bare litt ubehagelig. Både å ha på besøk og ubehagelig å snakke om. Henning er en hudboble som popper som et popcorn under stort press rundt endetarmen som følge av nedpress som mange kvinner opplever i slutten av fødselen. Sånn - der sa jeg det. Puh!  Man trenger heller ikke å være kvinne og ha født for å få dette heller - og noen opplever å få det «uten å ha gjort noe» for det også. Som sagt - det er HELT vanlig! Men av en eller annen grunn har noen en gang ment at det er ekkelt og har noe med bæsj å gjøre, og dermed blir det som regel ikke snakket om i venninnegjengen og hvertfall ikke av de som har en stor stemme i gravid og mamma-bloggverdenen. Der har jeg jo bare lest at det tyngste de opplevde i graviditeten var at de måtte på Posten å hente alle de pakkene de hadde bestilt på nettet, eller til nød en avsløring om at de selvsagt absolutt ikke fikk noen sting og at morslykken var selvsagt på plass i det sekundet poden ble født. Ikke for å være slem asså, men man kan få en Henning av å løfte den pakka fra posten om den er for tung. Just sayin!

Jeg LØP (nei, løgn - jeg slepte beina etter meg) til den kjekke legen min og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg visste ingenting om dette på forhånd, den bare dukket opp av intet. Jeg oppdaget Henning ved en tilfeldighet. Hvis tilfeldighetene skal ha det til at jeg grafser meg i ræva i tide og utide riktignok, men hey - som gravid reagerer man på alle nye og spennende ting som bokstavelig talt popper frem. Underlig nok fortalte jeg med lavmælt stemme og skam til kjekke-legen hva som hadde skjedd. Han lo, og fortalte at det var slett ikke noe uvanlig - og at så godt som alle får det. «-SÅ GODT SOM ALLE?» spurte jeg, og undret meg over hvorfor ingen forteller om slikt når vi uansett sitter der å diskuterer blodkonstistens, gørr, slimpropper og revner i tisselura. Jeg ble egentlig litt lei meg. Var dette noe vi plutselig -ikke- skulle snakke om? Han fikk ikke lov til å se den «live», (jeg hadde jo ikke matchende undertøy den dagen) så jeg fikset frem mobilen min der jeg stolt hadde brukt selfie-modusen på kameraet og deretter redigert bort de delene han hvertfall ikke trengte å se. Men han fortalte at han hadde sett såå mange av Hennings venner, at det faktisk ikke var nødvendig. Han spurte bare hvilken farge det var på den og så skrev han ut en resept. Eller skrev han egentlig ut noen resept? Tror jaggu salven var reseptfri, jeg! (Vedrørende hudfarge, den var hudfarget. Altså - hudfarget som i den samme fargen røvhålet ditt er, tenk litt på det du?!) Greia var da at hvis den var blå eller mørk så var det en slektning av Henning som trengtes sterkere skyts enn litt salve.

Jeg dristet meg til å ta opp dette med en venninne. Joda, hun hadde også fått hemorider. Og så var den barrieren brutt. Så snakket vi om det, holdt hender og utvekslet masse info om våre hemmelig-Henninger med tente stearinlys og store te-kopper. Eller bare snakket om det, om du vil. Hun kunne fortelle at hennes Henning var litt lengre inne i grotta enn min Henning, og at mannen hennes hadde vært så elskverdig at han hadde kjøpt engangsgummihansker til henne for å gjøre smørejobben litt..ehh? mer delikat. Men hun er sykt økonomisk og lur den dama der, så hun kom til å tenke på at hun i grunn ikke trengte hele hanska til å gjøre jobben, så hun klippet av fingrene på hansken og hadde istede en gummifinger til å tre på å gjøre jobben. Jeg lo HARDT når hun forklarte hvordan baderomssøplebøtta var full av hjelklipte gummihansker og fingre, som om tv-morderen Dexter hadde forsøkt å partère noen og fordelt liket rundt i bøtta. For et godt tips! Hansken kunne da brukes hele fem ganger! (jeg fikk lov til å gjenfortelle historien, bare så det er sagt. Hun syns det er like viktig som meg at det snakkes og skrives om, og at jeg var den rette til å gjøre nettopp det..)

Så med en salve og litt ydmykhet så får Henning den pleien han må ha for å bli mindre og mindre og forsvinne ut av mitt liv. Alternative løsninger har blitt luftet i venninneflokken også. Google sier at man kan faktisk sette et lite strikk rundt roten av Henning og han vil da dø sakte men sikkert ut. Men det høres litt for avansert ut, og hvem skal forøvrig sette gummistrikken på? Torben?! Ellers var også et alternativ å «dytte den inn igjen» sa Google. Nei, jeg får sette min lit til litt salve fra legen, så kan vi snart begrave Henning. Men vi skal snakke om han, ikke tie han ihjel. For Henning kan dukke opp hos deg også når du minst venter det,(for min del i forbindelse med slutten av graviditeten) og da er det kanskje litt deilig å på forhånd vite at det er helt forbanna normalt at han tar seg en tur. Men jeg hadde tilgode å lese om det i en blogg så jeg følte vel at jeg måtte slå et slag for Hennings tilstedeværelse i så utrolig mange rumper! 

PS: Det er godt mulig du har hatt en perfekt graviditet og fødsel og post-fødsel. Da vil du nok ikke nikke gjenkjennende til dette innlegget. Jeg skrev det fordi jeg er sikker på at det er en annen der ute som trengte å lese at det ikke er feil at Henning avlegger et besøk under graviditeten. Vis hensyn til hverandre i kommentarfeltet :-)

Line Victoria og Henning

Når antallet 1 277 364 virkelig betyr noe!

Jeg blir helt hjertevarm av alle hyggelige kommentarer jeg får av dere som leser bloggen min. Det er grunnen til at jeg har et åpent kommentarfelt, ulikt veldig mange andre bloggere som ønsker å moderere kommentarer før de blir publisert eller ikke har kommentarfelt i det hele tatt. 



Det er tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min som er en god grunn til at jeg fortsatt skriver om både alt og ingenting. Noen innlegg fenger mer enn andre, som regel de innleggene der jeg er ærlig om at alt ikke er like glamourøst som det store internettet skal ha det til. Hver eneste dag blir jeg påminnet om at jeg ikke er fin nok, sunn nok eller har de fineste tingene til min lille M. Men så leser jeg kommentarer fra dere, der nesten ALLE er enige om at den rosa delen av internettverdenen vi blir presentert for er et feil bilde - og mange strekker seg faktisk så langt med å si at det er JEG som er gjennomssnitts-mammaen og at dere elsker at jeg gir et helt ufiltrert bilde av det å bli småbarnsmor. (Og graviditet og fødsel og innkjøp og ja, egentlig det meste med mitt uglamourøse liv). Det er derfor jeg blir så stolt når jeg ser hvor mange som leser og følger meg. En hel drøss av normale, oppegående, flinke kvinner, bestemødre, en og annen pappa og en sjelden gang en ungdom. Jeg liker å se på leserskaren min som et speilbilde av meg selv, at de som leser bloggen min gjør det fordi de kjenner seg igjen - og ikke fordi de drømmer om å være som meg eller se ut som meg eller ha lyst til å kjøpe den samme vogna som jeg har kjøpt.

Jeg blogger om ammeproblematikk (veldig vanlig) og om en graviditet som var litt knotete for meg å elske. (også veldig vanlig). Min høyst normale fødsel (verken magisk eller rosenrød!) var det også en hel haug som nikket gjennkjennende og hylte "jaaa, sånn vaaar det!!!". Huset vårt er helt normalt uryddig, og vi har foreløpig en bil og den er ikke i millionklassen. De færreste av leserne mine har en bil i millionklassen tror jeg. Jeg trenger ikke kjøpe noe kjempedyrt for å vise dere hvor god økonomi vi har, og vi er så normale at vi ferierer i en Joda 7900 fra 1988 som lukter litt hydraulisk olje når vi ikke har brukt den på en stund. Jeg har ikke en mann som jeg MÅ sminke meg for hver eneste dag, selv om han syns det er hyggelig når jeg grer håret og har det løst istedefor den knollen på toppen. Og det gjenspeiler jo i grunn bildene jeg tar på bloggen her, de fleste tatt med mobilkamera og av meg selv, fordi det flotte kameraet er for fancy til å slenge opp og knipse et blinkskudd. Jeg har heller ikke eget "selfielys" og fotostudio-utstyr med meg på ferie. Det er ikke slik jeg har lyst til å fremstille meg selv heller.

En journalist spurte meg en gang: "Hva slags blogger er du?". Det er så lett å si at blogging er for rosa damer og de som liker sminke. Jeg svarte journalisten at jeg ønsket å være en motvekt til alt det flotte og glansede vi ser generelt i bloggverden. Med andre ord, jeg ønsket å være helt vanlig. Helt meg, egentlig. 

Derfor er jeg så stolt når jeg ser at jeg har 1.3 millioner klikk/visninger innom bloggen min de siste 3 månedene. Det er ikke fordi jeg tar vakre bilder av meg selv. Det er ikke fordi jeg har et liv folk misunner meg. Det er heller ikke fordi jeg skriver noe annet sjokkerende i overskriften som skal lure deg til å lese innlegget mitt på bloggen, og det er ikke fordi livet mitt er fullt av dramatikk - som en bilkræsj du bare MÅ se på istedefor å kjøre videre. Det er inntrykket jeg har av de som legger igjen spor her i bloggen min, at dere er fine, normale og hyggelige mennesker som følger meg fordi jeg er helt normal.  Jeg elsker det! Tenk å være helt normal og ha nesten 1.3 millioner visninger på bloggen på de tre siste månedene! 

Jeg vil gjerne få takke hver eneste leser som er innom bloggen min og legger igjen spor etter seg. Og til dere som ikke legger igjen spor men som forteller meg på butikken, på mail, i dokø og på helsestasjonen - at jeg setter pris på hver eneste en av dere. Dere gjør blogging (og utlevering!) til en høydare for meg, og det er så sabla godt å vite at vi er en hel haug med driftsikre mennesker der ute som syns det er helt greit å lese en normal blogg innimellom! 

Tusen, tusen takk for at jeg får være meg sjæl!

//Line Victoria - Supporterfrue



 

 

Knusktørt ammeinnlegg - Mor gir herved opp drømmen!

Så var dagen her. Dagen jeg må kaste inn det knusktørre ammeinnlegget og innsè at slaget er på et måte tapt. Men tapt med stil, da.


Hjelpebrystet.. Min venn gjennom harde økter for å få opp melkeproduksjonen. 

Melk i massevis hadde jeg da måltidene til Maren var små og hyppige. Nå forlanger hun mer enn hva puppene mine kan gi, og jeg har ikke nok.

Jeg har drukket havremelk og spist havregrøt, 12.000 bokser vørterøl, tatt medisiner, pumpet, og stresset ned og drukket ammete. Jeg har drukket vann til jeg nesten druknet, og jeg har hatt innlagte «økedøgn» i hytt og pine for å holde produksjonen oppe akkurat nok til å mette henne. Jeg har jobbet med hjelpebryst og massasje, akupunktur og enda en runde med reseptbelagte medisiner som kan øke melkeproduskjonen. Jeg har tålt å få høre at jeg ammer for ofte og jeg har fått høre at «du som har så store pupper kan jo amme et helt fotballag». 

Nå er det slutt på rovdriften og jeg har innsett at jeg har gitt alt jeg kan i kampen om det hvite gullet i flytende form. 

Jeg fikk låne en vekt av helsestasjonen for å måltidsveie (veier før og etter mating) for å få en liten indikasjon på hvor mye melk jeg kan gi henne på et måltid. Resultat: Nedslående. Jeg hadde på et måltid på 20 minutter kun klart å gi henne et par slurker (10-15 ml) og hun var fremdeles dritsulten. Jeg gav henne en flaske og hele gikk ned på styrten før hun ramlet i melkekomaen og sovnet. (120 ml for spesielt intresserte!)

Venter jeg mer enn 4-5 timer før jeg ammer kan jeg kanskje gi henne et relativt ok størrelse på måltidet. Men hun etterspør selvsagt melk oftere enn det, og det er i grunn bare om natten jeg er trygg på at hun får alt hun trenger. (Produksjonen er helt suveren om natten, og i tillegg sover hun så lange strekk at jeg får bygget meg opp en skikkelig stor dose melk!) 

Nei vettu, nok er jaggu nok! Nå pumper jeg så godt jeg kan, ammer så godt jeg kan - og vet du, morsmelkerstatning og/eller pumpemelk på flaske er herved innført på daglig basis. Har jeg pumpemelk så får hun det, og jeg kommer til å fortsette å amme og pumpe - men medisiner og stress blir nå faset ut og erstattet med en fullstending mett unge. Jeg er evig takknemlig for at jeg har en så tålmodig unge (som sjeldent gråter av sult) som ligger ved puppen og venter på melka. Det føles som å mobbe en blomst i potte ved å legge en isbit i potta istedefor å vanne den. Akkurat slik føles det. Og selv om Maren kanskje aldri har vært sulten, så er det kun takket være at jeg har brukt en formue av mitt gode sinn på å få dette til å fungere. 3,5 månede med så godt som fullamming klarte jeg. 

Jeg er herved blitt delammer og flaskemamma! 

Kjære pupper, dere pensjoneres ikke helt ennå. Dere skal fremdeles pumpes og dies av for alt det hvite gullet dere har lagret, men flaska vil stå på bordet for å spe på der puppene ikke strekker helt til i forhold til mengden. Boobsa vil fremdeles være Marens førstevalg både som måltid, trøst og kos, siden både hun og jeg ELSKER å amme. Om det skulle sånn helt ut av det blå nå plutselig bli slik at dere klarer å levere nærmere en liter i døgnet fremover, så taes dere tilbake i arbeid - men nå skal vi senke skuldrene til fabrikkdirektøren Line. For jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle si det var en nedtur å bli flaskemamma. 

Hvis noen lurte, så ville jeg allerhelst fullammet fremdeles - rett og slett fordi det er så himla mye mindre styr. (Og ja, det er selvsagt de åpenbare grunnene til at amming er bedre enn erstatning/flasking, men jeg har nevnt det tidligere - jeg er ganske sikker på at de som velger det ene eller det andre (men som har fullt mulighet til å amme) antageligvis/forhåpentligvis har gode argumenter for å velge det ene over det andre..) Jeg orker ikke bry meg med hva andre velger å gjøre, jeg har nok med å ta egne valg! :-)

Ingen skal si jeg ikke prøvde hardt! Nå venter en 50/50-morsmelk og morsmelkerstatnings-kosthold på frøkna fremover! Og en 100% dedikert mamma okke som!

Delammemamma og Supporterfrue // Line Victoria 

Shit happens!

Min første mammaflause

De 3,5 første månedene av Marens liv har ikke bare vært en dans på roser. Det har vært mange ting som man må rett og slett lære seg, og mange ting som jeg idag tenker;  «herregud, visste jeg ikke det?!» Som aldrende førstegangsmor (la oss innsè det, jeg er aldrende førstegangsmor når jeg er 33 år (nå fylt 34) og får mitt første barn, hvertfall her i Bamble - der man ehh..uten at det er feil asså!..er noe lavere alder for førstegangsfødende. Nesten alle mine venninner fra tenårene her hjemme var godt igang med barn da jeg flyttet hjem. Noen i min alder kan tilogmed bli bestemor rett rundt hjørnet! Så ja, jeg er litt seint ute? 



 

Anyway. Min flause strekker seg tilbake til første besøk på helsestasjonen bare dager etter at vi kom hjem. En hyggelig helsesøster fortalte meg da jeg stod å skiftet bleie at det noenganger var fint for babyen å få ræva lufta seg litt mellom skiftene, og jeg tolket det rett og slett dithen at jeg burde la henne være litt naken oftere. Jeg tenkte jeg skulle vise meg fra «den beste mammasiden» og proklamerte at «ja, det gjør jeg heeele tiden»!. Så for å demonstrere hvor flink jeg var til å la Maren få lufta stumpen mellom bleieskiftene så pakket jeg henne naken inn i det fine helsepleddet og la henne på puppen. Stolt satt jeg der å ammet min nakne baby, for jeg var jo SÅ flink til å lufte pompen til poden!

Som jeg NÅ vet så er det under amming det som regel er action i bleia. Og mens jeg satt der og luftet stumpen til arvingen mens jeg ammet så kan jeg fortelle dere om en eksplosjon inni helsepleddet jeg aldri har hørt eller sett maken til senere. Det romlet, spraket og tøyt ut i alle ender. Gjennom alle hullene i pleddet, utover den lånte ammeuta, i sofaen, nedover beina mine - ja, på et tidspunkt hadde jeg bæss i ansiktet fordi jeg febrilsk prøvde tørke svetten som piplet frem. En eim av sursøt lukt bredde seg over lokalet og pinlig stillhet kombinert med pattelyder.

De andre så på meg.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å unnskylde meg. 

«-Du sa jo jeg skulle lufte stumpen hennes og la henne få litt luftepause!» stotret jeg frem til helsesøsteren og prøvde å legge all skyld over på henne.

«-Joa, men jeg mente kanskje ikke akkurat når unger som regel gjør fra seg, og det er jo under amming - visste du ikke det?»

Nei, det visste jeg faktisk ikke. Jeg trodde bleia bare fylte seg i tide og utide og at bleieskift ble gjort sånn ca annenhver time. 

Så fikk jeg innføring i indikatoren som bleier har (en indikator som skifter farge når bleia er full), hvordan jeg lukter på babyen for å sjekke om hun har driti eller ikke (i rompa!)  - og jeg ble oppmerksom på fingertrikset. Jepp, at man stapper fingeren inn i bleia for å kjenne etter! Jeg ble også forklart at man MÅ ikke vaske etter hvert bleieskift, har hun bare tissa så kan man fint skifte bleie uten å gnikke og gni henne sår. Også det med sinksalve da, den skal ikke gnikkes av med vann - det gjør bare vondt værre - sinksalve må tørkes av med olje. Herregud, så mye å vite for en stakkar som spydde da Therese, min gamle kollega, skiftet bleie på sin baby en gang da jeg jobbet i TVNorge.

Så etter å ha fått innføring og en cand.mag. -grad i bleieskift den dagen dro jeg hjem med nedbajset bukse og genser, helseteppe, ansikt og mammaegoet på bunn - eneste stedet det ikke var bæsj var i den nye bleia til Maren. 

Jeg har gjort mange brølere etter dette, noenganger fordi jeg ikke har visst hva eller hvorfor man gjør som man gjør - men som regel fordi jeg aldri har hatt noen erfaring med babyer. Jeg lærer noe nytt hver eneste dag!

Tilbake fra ferie!

SKAM PÅ MEG!

Så mange som er innom bloggen min, og hva finner dere? Nada. Nix. For jeg har ikke vært så god på denne blogginga i ferien min i Danmark, og det beklager jeg. Ikke at jeg skal skryte på meg at jeg trengte ei bloggpause (veldig poppis å ta, har jeg skjønt) men jeg har bare ikke hatt så mange bilder å kunne legge ut, siden familien tross alt ikke har masa høl i huet på meg for å bli avbildet på bloggen ;-)

Det ble mange timer på Maren på reisefot opp og ned til sommerhuset, men herregud - vi har verdens mest tålmodige og herligste unge. Tror ikke hun klaget en eneste gang med unntak av siste 3 kvarterene sent i går kveld. Hun sover i bilen og vi tar pauser så hun får strekt på kroppen og fått i seg mat. På ferja sov hun i vogna eller satt på alles fang, og var bare i godt humør. Jeg må innrømme at vi føler oss veldig heldig som har en så fin unge, og jeg får litt vondt av at det føles som jeg tøyer strikken litt langt når vi reiste i 12 timer igår.. Men så lå hun tett intill meg i natt da, og puppet akkurat når hun ville - og jeg sov som vanlig meg igjennom ammingen. Jeg våknet opp i hvertfall opp med helt tomme pupper! sutringen i bilen de tre siste kvarterene var et resultat av at hun var overtrøtt, og hun sloknet med puppen i munn når hodet traff madrassen stakkars. Skal aldri mer tøye nattingen henens, rutiner må prøve å holdes på det området :-)

(Jeg kjører ikke med Maren ett strekk i bilstol, bare så det er sagt. Hun taes ut ved jevne pauser og på de to ferjeturene og ventingen i mellom får hun leke på fanget eller sove i vogna... Bare før noen i Mammapolitet får spader!) Det ble maks 2 timer i et strekk i stolen, for hun må jo ha mat også :-)

Jeg ammet i restauranten, i bilen på bensinstasjonen, mens vi ventet på båten, på stranda, ved veikanten - ja, overalt. Takk for et ammevennlig publikum! Jeg spurte tilogmed mannen som spise pølse ved siden av meg på den ene ferja om det var greit, og det var det - han fikk show til middagen. 

Igår snappet jeg for Mammabanden, og jeg har begynt så smått å snappe litt sjæl nå! linevictoriahus heter jeg der :-) Jeg liker å snappe, men føler vel at jeg har så mye å si at bloggen er best for utløpene mine. Anyway, vi fikk mye spørsmål om fingern til Torben som forsvant i utdrikningslaget hans, og her er den historien for de som etterlyste den!

Ha en fin dag, i morgen er jeg tilbake for fullt!

/Supporterfrua med alle sine ti fingre i behold.

 

Om å gi ansvaret fra meg. 

Ferietid var assosiert med litt stresstid for min del før avreise. Ikke pga pakkingen og slikt, men rett og slett fordi jeg ble bragt ut av mine (våre) faste rutiner. Det viser seg i ettertid at min frykt var helt totalt unødvendig. 

Her er nok av barnevakter jeg kan stole på, og etter Maren er like komfortabel på fanget til pedagog-tanten sin, sin bestemor og farfar, onkel Thomas og yngre kusiner som på fanget til en litt i overkant overbeskyttende mor.

For en deilig oppdagelse!



(Dere vet jo at jeg er litt skeptisk til å bruke bilder av Maren i sosiale medier, men her lar jeg det være et unntak...)

Maren blir så godt tatt vare på at jeg tilogmed har fått en lang powernap midt på dagen, og lange trilleturer på henne med svigerfar har det også blitt. Jeg trenger ikke være redd for at hun ikke får nok mammakos, for her er det kos på alle de andre ni fangene som finnes!

Jeg trodde faktisk ikke at ferietid faktisk ble ferietid for mor også. Men etter denne oppdagelsen, at det faktisk ER mulig å slippe sin 3,5 måneder gamle baby av synet og overlate ansvaret til familie - det er i aller høyeste grad mulig. Ammingen må jeg riktignok fremdeles gjøre, og ved et par anledninger har jeg følt meg som en matstasjon mellom slagene der Maren har kommet opp i fanget, fått mammakos og så blitt dulla med av andre igjen. Jeg har tilogmed rukket å få melkespreng mellom slagene, fordi jeg ikke «overmater» henne slik jeg vanligvis gjør! (Nå er det store og gode måltider fremfor de korte supene når vi er hjemme, faktisk litt deilig at hun har regulert dette selv!)

Om morgenen er det oppi senga og dullekose med familie - og jeg har blitt fortalt av pedagogen i familie at det er kjempefint å la henne bli trygg på andre mennesker enn bare primærpersonene(mamma og pappa). Dette vil vise seg veldig positivt når Maren skal knytte seg til andre mennesker i livet - både barnehage, skole og når hun blir enda eldre. Alle i familien er med på å lage grunnmuren hennes.

Jeg tror at i løpet av denne ferien har terskelen (og skuldrene) mine senket seg et stort hakk. Jeg kommer ikke til å være så «gæærn» på barnevakt midt på dagen, eller la noen trille Maren. Jeg tror rett og slett jeg begynner å forstå at mange andre kan tilby veldig mye av det samme som meg, men ha overskudd og lyst til det også! Det gagner både Maren og mamsen tror jeg. En glad mamma, en rolig pappa og en lykkelig Maren som er på ferie med en haug med aupæler og familie som passer godt på henne. Nesten så jeg gruer meg til å reise hjem igjen, men nå er i hvertfall terskelen så lav at jeg kan sende avgårde en melding og få barnevakt på timen om det trengs. :-) Jaggu lærer man noe nytt hver eneste dag!

Forresten, jeg har fått litt "pes" for at jeg skrev at hun våkner tidlig (08.00) - og det var ikke meningen å virke bortsjemt. Men vi har vært bortsjemt med at hun våkner senere enn det, så det var ikke meningen å støte noen ved å si at 08.00 er tidlig, for det er det virkelig ikke i babyverden! Sorry til alle trøtte mamser og papser der ute!

I morgen skal jeg forøvrig gjeste Mammabanden på snapchat hele dagen (avreise fra Danmark) så det er bare å henge seg på snapchatten deres, det gleder jeg meg til! Snapchat: Mammabanden

Ha en fin-fin dag videre!

/Line Victoria, dansk supporterfrue

 

 

 

Jeg er (var) en drapskvinne.

Tilbakeblikk!

Det var noen som etterlyste historien om da jeg kverket en av Guds skapninger. Det kan jeg selvsagt gjøre! Jeg elsker det når dere spør meg om reposting, sparer mye tid og energi med copy/paste funksjonen..! Enjoy.

Jeg er en drapskvinne. (2008)

Kjære alle lesere.

Det jeg nå skal fortelle er jeg ikke stolt av. Det skjedde i forrige uke, og jeg har prøvd å fortrenge det. Men nå er jeg klar for å snakke om det. Jeg kom kjørende i min gamle Toyota gjennom Grunerløkka i Oslo. (en relativt trafikkert gate, i hvertfall i rushtrafikken.) Det har seg slik at jeg håper og tror at min ruste Toyota snart kneler under for drømmen min om ny bil, derfor fyller jeg ikke så mye bensin på den. Det igjen gjør at jeg ofte har et blinkende lys i dæsjbordet som lyser kontinuerlig, da jeg lltid er tom for bensin. Frykten for å gå tom er relativt stor, for det er jævlig flaut. DERFOR pleier jeg i nedoverbakker eller hvis jeg har god fart på bilen, å trykke kløtsjen inn og bare rulle, for å spare på bensinen. Da bråker ikke eksospotta eller motoren så fælt heller.
Jeg gjorde denne manøveren, rullet, inn i et kryss. En bil blinker til venstre, jeg skal rett frem. På hjørnet der er det en kafè, og folk sitter utenfor og spiser smørbrød og mater duene med smuler. Sakte men sikkert manøvrerer jeg bilen rullende til siden for bilen foran meg som venter på å ta til venstre. Jeg ruller i saaaakte fart for å være sikker på at jeg ikke treffer bilen til venstre mens jeg har sikte på fri vei foran meg "litt lengre der fremme."

Så skjer det fatale. Duene som spiser smuler fra kafègjestene er jo kjent for å flytte seg når det kommer biler. Men siden jeg rullet sakte og lydløst, så tror jeg faktisk ikke den ene dua hørte at jeg rullende! Jeg kom kanskje litt overraskende på, midt i middagen!

Jeg ser, observerer, registerer at en due står med "ryggen" til meg, men av gammel vane så FORVENTER man jo at den forsvinner! Det var ikke før jeg hadde rullet forbi kafèen at jeg kikket i speilet for å forsikre meg over at duen fremdeles spiste smuler.

HERREGUD. I speilet ser jeg at bilen bak meg bråbremser, og siden jeg kjørte relativt sakte så gjorde jeg det samme. Jeg setter bilen i fri, brekket på og åpner døra. Da ser jeg at mannen i bilen bak meg også er på vei ut av bilen. Jeg innser der og da at jeg har blitt drapskvinne i trafikken.

Bak min skrøpelige Toyota og foran det røde volvoen bak ligger noe grått og spreller. Fjæra fyker. Jeg legger hendene i ansiktet og vet ikke hva jeg skal gjøre. Mannen i bilen bak går heldigvis bort og ser ned på duen med det slitte Goodyear-dekkmønster over  den nå flate brystkassen. For duen var det kanskje et Badyear, ikke vet jeg.

Den lå på ryggen. Med den ene vingen strekt ut. Noen fjær hadde ennå ikke lagt seg, og virvlet florlett rundt duen. Øyner på stilk. Bokstavelig talt.

Mannen bak meg hadde sett alt. Jeg regelrett RULLET over en due i matorgie. Den snille mannen tok en sort pose (mistenkelig lik en lik-bag du ser på CSI, bortsett fra at den var i due-størrelse) og vrengte posen rundt den flatpakkede duen. Menneskene på kafeen som satt på fortauet gispet. En 16-åring tok bilde med mobilkameraet. Det var helt stille. Mannen i Volvoen sa det var ikke noe jeg kunne ha gjort.

Alle har vel engang prøvd å treffe duene i veien,eller vært redd for å treffe de som sitter midt i veien, men de kommer som regel seg unna i siste liten. Jeg har funnet trikset; det gjelder å skru av motoren og trille. Duer har åpenbart kjempe god hørsel, men dessverre veldig dårlig syn. Det er bare å skru av motoren og trille, folkens!

PS: På veien hjem prøvde jeg å gjennoppleve duens siste sekunder. Jeg prøvde å huske om jeg kjente et lite "dump" i bilen da det skjedde. Jeg har mareritt om det. Det lille "kneppet" akkurat idèet det skjedde liksom. Jeg har fremdeles vondt i hjertet mitt..
Jeg trøster meg hvertfall med at duen antageligvis døde lykkelig. For en due å midt i en brødsmuleorgie må jo som å dø midt i en orgasme.

I ferien skal jeg prøve være sykt flink til å snæppe - linevictoriahus er jeg på snæppsjætt!

 

Danskepølser på tur!

Deilig å være norsk i Danmark!

For litt over et år siden hadde jeg tatt helt av fordi jeg kan kjøpe vin på bensinstasjonen. Nå går det i vann med og uten kullsyre og hjemmelagde fiskekaker når det skal koses på en kafè. Skal innrømme at jeg savner den kosen med en kald øl eller et glass hvitvin, men det får gå. Jeg får meg ikke helt til å drikke en øl med en babbis på armen ennå..!

Maren har fått en kaninbamse av farfar, og når hun ser den tar hun tak rundt halsen rundt på den og sager sånne "grrrr....." -bjeffelyder. Det er såå morsomt! Hun gjør det ikke med noe annet, men den kaninen fremprovoserer et merkelig sinne hos Maren som vi holder på å le oss i hjel av! 

Hun får så mye kos her at jeg tror hun står i fare for å få koseoverdose. Jeg tror ikke det er farlig, hun ler (!) og pludrer og storkoser seg på alles fang. Ikke noe grining foreløbig på hele ferien, selv om vi måtte vekke henne om morgenen da vi dro. Hun sov hele veien når vi satt i bilen, kun avbrutt av et par ammepauser - så hun var fornøyd hun. På ferja var hun fangdyr og fikk strekt seg litt i vogna, men 12 timer etter avreise med to ferjer og timer i bilen kom vi inn i sommerhuset med en blidfis av en unge. Det er helt sykt. Jeg vet ikke hva vi har gjort for å fortjene en så bedagelig anlagt unge!?! 

Hun fant fint roen og sover 12 timer på natten - fra 20.00 til 08.00. Hun våkner nok tidlig fordi det er så lyst på rommet, men 12 timers søvn kan vi så absolutt leve med. 









Jeg prøver å dreisen på det nye kameraet mitt, her har jeg ikke redigert noe (gjør man egentlig det?) og lagt rett ut. Jeg har fått et slikt Canon M3- kamera, syns det er litt snasent! Føler meg skikkelig turist med det rundt halsen.

..Og den beste oppturen med hele ferien er å ha en svigermor som holder seg våken etter at alle i huset har lagt seg, og gjør hele fellesområdet strøkent før vi står opp igjen om morgenen. Kan jeg la henne flytte inn hos oss hjemme? En av de store fordelene med å dra på tur med svigerfamilien ;-)

Jeg visste forøvrig ikke hvor deilig det er å være på ferie med 10 barnevakter. Maren bare smiler og er i gledesrus! Det er veldig deilig :-) 

 

 

 

Mine beste kjøp!

Inneholder reklame og adlinker til produktene!

Det finnes faktisk et par ting jeg ikke har kunnet leve uten og som jeg nå har testet i 3 måneder og kan med STOR glede anbefale videre. Jeg har valgt ut fire ting jeg tror babylivet hadde vært vanskeligere med, og som jeg tror kanskje kan komme godt med til deg om du venter en liten en eller akkurat har fått en slik som meg. Jeg har lagt ved linker til hvor du finner de forskjellige tingene, noen av de er sånne affiliatelinker, andre ikke - jeg kunne ikke la være å anbefale noe selv om jeg ikke får betalt for det syns jeg...! Dessuten fant jeg ut at bilstolen var det supersalg på, så jeg følte jeg måtte forte meg å anbefale den så du fikk med deg tilbudet :-)

Ammeputa mi. (Adlink) Den er med overalt, faktisk. Noenganger angrer jeg på at jeg ikke har kjøpt flere, så jeg kan ha de liggende rundt overalt hvor jeg er. Jeg har en Cozyfix som er perfekt for meg - da jeg liker å servere maten som på et brett, nesten. På denne måten ligger perfekt Maren på siden (samme som når jeg ammer om natten/samsover) og noenganger lar jeg henne bare sovne på puta mens jeg har armene frie. Du må ikke ha babyen på siden, du han ha henne "vanlig" også, men dietaket var enklest å få til når hun lå på siden. Jeg har aldri hatt problemer med dietak eller såre brystvorter, og jeg kan kanskje takke naturen - men også denne vidunderlige saken.  I tillegg bruker også pappa denne når de leker, for den gir en veldig god støtte nå som hun faktisk begynner å veie endel! På trilletur og båttur satte jeg meg med støtte i ryggen, i skyggen, og Maren ammet og sov mens jeg koste meg med vennene mine. De tenkte faktisk ikke på at jeg satt der med en baby, for armene var fri og hun lå stødig på cozyfiksen mens jeg satt i flere timer med henne. Hun bruker den med andre ord både til å sove på, pludre på, og ikke minst spise på. Den reddet meg på barselavdelingen og absolutt alle ammestunder senere - jeg ville aldri vært foruten - og ei heller på båttur. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg bruker den, elsker den og ikke minst anbefaler den. Den er hard på den ene siden og gir en kanon støtte - samtidig som den er myk på den andre siden så Maren ligger helt perfekt å ammer. Dessuten har den et feste bak som gjør at den ikke sklir vekk eller blir liggende feil - og hey! det klikket når du tar den av/på er spesiallaget for ikke klikke sånn HØYT så hun våkner og jeg skal legge henne i vogna. Den har så godt feste og et håndtak foran at jeg ofte bare reiser meg fra sofaen og ruller henne oppi senga eller vogna hvis hun sover. Du kan kjøpe den her // CoziFix Ammepute!

Ikke vanskelig å plukke ut bilder der jeg har på meg ammeputa, men litt vanskelig å se selve puta!




Bilstolen vår (adlink) kunne jeg aldri levd uten. Jeg har base på den i bilen, og i tillegg har jeg sånne "overganger"/adaptere som gjør det enkelt å bare "klipse" på bilstolen på vogna med adaptere. (Har Bugaboo Buffalo-vogn). Denne bilstolen er lett og ikke minst fått gode skussmål i krasjtester, og grunnen til at jeg kjøpte den var fordi den var sikker og den var VELDIG kompatibel med alt annet jeg hadde kjøpt. Blant annet redningsvesten til bilstolen. Nå la jeg merke til at bilstolen OG basen med isofix-fester er samlet er på supersalg, og hele sulamitten får du da for 2448,- HER  og det er drita billig, 30% rabatt!) Man skal være forsiktig med å kjøpe disse brukt, for du skal være sikker på at de ikke har vært i en bilkræsj eller fått seg en smell - da mister de mye av tryggheten. Og hey, har du bil så trenger du denne asså! Jeg bruker den MASSE i forbindelse med handling og besøk og lignende - men lar henne selvsagt ikke bo i den. Men veldig kjekt å bare ta den under armen! Og du - et lite whitetrash-moment fra meg her, men den passer perfekt å bare sette rett nedi handlevogna også, hvis du ikke har med deg understellet til vogna. Flere ganger setter jeg bilstolen med Maren oppi i handlevogna, og der sitter hun trygt mens mor handler middager og melk. Den har innebygd solskjerming man kan ta av/på enkelt!

Bilstolredningsvest.

I frykt for at dette tipset skal oppfattes som reklame jeg tjener penger på, så turde jeg nesten ikke fortelle hvor redningsvesten til bilstolen kommer fra. Jeg har kjøpt den selv, og anbefaler den på det varmeste. Jeg ville ikke sette redningsvest på den bittelille ungen, sykt ukomfortabelt for henne. Dessuten - vi bærer henne ikke løst rundt på dekk eller fra brygga og over i båten -  så vi så ikke nødvendigheten av å feste en redningsvest på henne når hun er velplassert ombord i båten, når man kan feste det på bilstolen som hun uansett fraktes ombord i båten/ut av båten/på brygga. Mister man bilstolen med denne redningsvesten vil bilstolen (forhåpentligvis) snu seg og flyte. Har du en baby med redningsvest oppi bilstolen vet jeg ikke hva som skjer, Maren sitter jo fastspent okke som - hun faller ikke ut av bilstolen! Redningsvesten tok 20 sekunder å feste med to klips - enkelt og greit. Og så slipper Maren å ligge ukomfortabelt oppi bilstolen med en diger redningsvest på. Skule jeg fraktet Maren til og fra land uten bilstol, ville jeg hatt redningsvesten på henne. Men frakt av baby foregår ALLTID i bilstolen med redningsvesten på. Merket er av SeaBa, er en norskprodusert sak og kan bestilles her om du ønsker. (OBS - ikke betalt reklame! Syns det er viktig å presisère både ovenfor skattetaten, forbrukertilsynet eller hva dere nå heter og ikke minst dere som lesere, hahah! (Ikke affiliate/adlink, jeg syns jeg kan tipse deg uten å tjene kronasjer på det også :-) 



(Som du ser - Torben er sykt fornøyd, hahaha!) Forøvrig - redningsvesten dekker ikke så mye som det ser ut på bildet altså...!)

Lammeskinn - fint å ligge på både i varmen og kalde dager, siden saueskinn visstnok regulerer seg selv. Vår lille jypling har verken frysi eller svettet bort på et slikt underlag. Vi fikk det i gave og det er brukt hver eneste dag! Både i vogna, på gulvet, i sofaen, i senga si, i nestet, ja - i grunn overalt! De sier slikt er selvrensende men jeg vasker den, bruk vaskeanvisningene for lammeskinn :-) Du kan kjøpe det mange steder - men // her (adlink) var en god pris! 

Håper du liker tipsene, kanskje du har allerede endel av dette - og kan anbefale det selv også? Jeg vet at vi ammedamer er ganske så enige om CozyFixen og bilstolen VET jeg mange elsker. Redningsvesten er kanskje ny for dere, og lammeskinnet er vel sånn at enten så kjøper man det eller så gjør man ikke det, men så angrer man ikke om man har gått til innkjøp av det for å si det slik..! Jeg fikk det som sagt i gave, så jeg visste ikke hvor mye jeg hadde savnet det om jeg ikke hadde fått det...! :-)

Ha en fantastisk deilig dag dere, vi er jo på langtur vi! 

/Line Victoria

 

Skal vi ta en tur utenlands?! ;-)

Legekontroll med Torben (!) og lagt igjen alle feriepengene våre på apoteket - straks er vi klare for en hyggelig uke med familien Sørensen! Vi skal tilbringe en uke  i sydligere strøk, kalt Danmark. Det er faktisk 23 år siden siste jeg bodde i sommerhus i Danmark, så dette gleder jeg meg veldig til!

Torben måtte avlegge min elskede Dr. Halvor et besøk i forbindelse med allergi. Ser ut som han har vært på tidagersfylla med øynene sine, og det blir nok ikke noe bedre av å leke i gresset og på stranda i en ukes tid. Anyway, medisiner er kjøpt inn - og til meg også. Jeg tar som mange vet medisiner for å holde melkeprodukjsonen oppe, og en nesespray som driver ut melka. Ingen skal si at det er lett å amme! ;-) Jeg begynner å glede meg litt til det skal innføres smaksprøver og grøt etterhvert, så kan amming bli "degradert" til dessert/kos for jyplingen etterhvert. Men det skal nevnes at det anbefales fra helsedirektoratet at morsmelk er hovednæring en laaang stund fremover. Jeg har som mål å fullamme så lenge jeg kan, men hver eneste dag handler om jeg får pumpet, tatt medisiner og om jeg har nok melk til neste måltid igjen. Jeg klarer det såvidt, men det er jaggu fulltidsjobb ass! Faen ta de silikonimplatatene. Hvorfor gidder du, spør mange. Jo, det skal jeg si det. Det er så jævla lettvindt og koselig at jeg klarer ikke la vær. Og ja, som mange allerede er nevnt så er morsmelk det allerbeste du kan gi barna dine, men jeg mener helt oppriktig at når det begynner å gå på helsa løs - da slenger jeg inn ammehåndkledet og kjører Babybrezza-maskinen min på full guffe døgnet rundt. (Ja, jeg har egen morsmelkerstatningsmaskin - mannfolk og duppedingser ass...De skal ha det enkelt! Ikke snakk om målebeger, kokt vann, tempraturmåler og finjustering av temperaturer - de vil bare trykke på en knapp de!)

Jeg holder på med et artig innlegg - et innlegg basert på hva folk syns har vært gøyest å lese på bloggen her. Alt fra gamle blogginnlegg fra den gamle bloggen min, og ikke minst fødehistorien(e). Mye treningsfadeser er også nevnt. Holder på å lage en liten skryte-innlegg av det dere har likt best :-)

Har du forslag til hva du husker best av hva jeg har skrevet om på bloggen min?! Bring it on!



Bildet over er fra i fjor sommer. Da hadde jeg ikke Fødekroppen2017 inne. Men i ÅR har jeg det! :-)

Ganske grei utsikt fra stuevinduet :-)

Jeg har begynt å virkelig ta inn over meg hvor godt jeg liker det nye huset vårt. Jeg fikk meg aldri til å tro at jeg skulle trives i "Limboland" som jeg alltid har kalt det, boligfeltet mellom Langesund og Stathelle, kalt Ekstrand. Men etter å ha sett denne vakre solnedgangen noenganger de siste månedene, så har jeg virkelig lært meg at man MÅ ikke ha brygge for å trives. (Eller jo, men jeg lever godt her oppe i "høyden" også asså..)

Huset kjøpte vi i september/oktober og flyttet inn ganske kjapt etter. Egentlig ville vi kjøpe båten til eierne, men endte da opp med huset deres istede. (!) Huset er pent pusset opp, så det var bare å flytte rett inn. Badet oppe var også totalrenovert, og det er ikke lenge siden kjøkkenet var "tatt". Gasskomfyr har jeg lært meg å elske! Huset har 5 soverom, men har opprinnelig hatt flere - men en vegg på vårt soverom er slått ned så vi har et ganske stort soverom. 2 bad og et ekstra toalett, faktisk har vi tre toaletter i huset, noe som gjør at det aldri blir kø. Vi har også et "treningsrom" om idag blir brukt som oppbevaring av treningstøy og en spinningsykkel foreløbig. Jeg skal få dreisen på det "treningsrommet" ved en senere anledning. Også den jævla badstua da. Som jeg per dags dato aldri har gått inn i en gang! Ellers har Torben fått lov til å innrede den ene peisestua nede som sitt eget fotballrom, med sin gigantiske tv. Så nede serverer vi sport, og oppe går The Kardashian og flyhavarikommisjonen. Terrassen og hagen er en av de tingene jeg liker svært godt med huset, med nydelig utsikt og en glasset vegg som gjør at man sitter lunt på sene kvelder. Sol absolutt hele dagen har vi også! Vi har tatt ned huskestativet som stod her, det var ødelagt i festet og deiset i bakken ved to spark. Trengte plassen til båten, gjorde vi - så huskestativet fikk vike dessverre. Huset ble opprinnelig bygget og bestilt av en banksjef, og jeg tror han i 1980 hadde god smak når det gjaldt utformingen av huset. Det ble engang malt okergult, men malt tilbake hvitt en gang senere, og de berømte pyntevinduslemmene er borte. Litt glad jeg slipper den malerjobben, min bloggerkollega oppe i gata, FruMæla, er igang å endre fra svart til hvitt/grått - og jeg unner henne ikke den jobben. Jeg bare står med kaffekoppen min i kjøkkenvinduet og kikker opp på arbeidet de gjør.. ;-)



Jeg skulle gjerne delt av meg endel bilder fra huset, men ryddeprosjektet blir for stort til at jeg orker å ta det inn over meg per dags dato. Ellers legger jeg jo ofte ut hverdagsbilder på instagram da.. Da glemmer jeg som regel å rydde i forkant.

Nei, på tide å fokusére på arvingen som har våknet her i heimen - frem med puppen!


 

God Onsdag!

Jeg blir så glad, så stolt og så varm inni meg når jeg leser kommentarene og mailene jeg har fått den siste tiden. Fy søren så heldig jeg er som får lov til å motta så fantastiske tilbakemeldinger! Jeg må innrømme at jeg håper alle sexylubne nybakte mødre leser kommentarene og tar de til SEG selv også, for alle fine kommentarer bør alle og enhver ta til seg. Så gå i kommentarfeltet og nyt alle tomlene opp vi damer (og menn) gir oss og hverandre! <3

Jeg har de siste dagene kost meg med babyfanten min, som blir hele 3 måneder i morgen. Herregud. Hun har blitt diger, hele snart 7 kilo allerede - holder nakken sin støtt og vi kan faktisk leke med henne nå. Dessuten er hun våken mesteparten av dagen, men det er ikke så rart når hun sover 12 timer om natten. Jeg spurte pappan min om dette, og han husker at jeg gjorde det samme - jeg var en veldig behagelig unge sa han. Behagelig anlagt, det kan jeg like ;-) Til morgenen idag våknet jeg av at hun lå helt stille ved siden av meg og smilte til meg idèt jeg åpnet øynene. Som om hun ventet på at jeg skulle våkne. Helt merkelig. Ikke en lyd, bare et STORT tannlaust glis som knitrer. Hun er så deilig atte jeg trur jeg dæver! 



Ellers må jeg innrømme at arbeidslivet behandler meg godt. 20% tilbake betyr i prinsippet ca en time og et kvarter per hverdag. Ikke så lange arbeidsdager, med andre ord. Ofte jobber jeg når hun fremdeles sover om morgenen (slik som nå) eller når hun tar ettermiddagshvilen sin på ettermiddagen. Det liker jeg med blogging, det er ikke faste tidspunkter å forholde seg til. Og så MÅ jeg ikke finne opp kruttet hver dag heller, noen innlegg kan ære like intetsigende som dette. 

Jeg har fått noen nye lesere, og hvis jeg skal anbefale dere å lese noe fra arkivet mitt så er det min mann, Torben, sitt gjesteinnlegg om fødinga jeg unnagjorde for ganske nøyaktig 3 måneder siden. Del 1 er her og del 2 er her.

...og hvis du vil starte eller avslutte med min fødehistorie så er den delt opp i 4 deler DEL 1 // DEL 2 // DEL 3 // DEL 4

Sånn! Nå holder jeg deg vel litt opptatt i sommervarmen, tenker jeg! Til dere som har lest bloggen min en stund, hvilket innlegg syns dere er nevneverdig?!

 

Mine barndomsforelskelser kan bare angre.... Mama is shopping!

Annonse                              

På tide å bestille seg hjem noen godsaker i større størrelser, for ikke fasen om gnagsåret etter 2xU-tightsen min skal fortsette å gnægge mellom mitt eehh...ikke eksisterende "Thigh Gap". Kremt.    

Men hey, jeg har alltid vært en sucker for Adidas siden jeg satt hjemme å sydde på tre striper på alle billig-sportstøyet mitt. (True story, Adidas var sykt poppis da jeg var 14 - men pappa sa jeg ikke fikk det for det var for dyrt for ei som ikke hadde tenkt til å svette et sekund i de klærna..) Og det var i grunn true story det også, for eneste fysiske trening jeg fikk som ungjente var når jeg løp etter Rune K. eller Frode M for å spørre om de ville være sammen med meg.



(Angrer dere ikke bittelitt, Rune og Frode? På at det liksom aldri BLE oss, når dere ser dette bildet av meg som høygravid og med bekkenløsning og gud vet hva som ikke plaget meg på den tiden..! It could have been us, u know..)

Anyway - jeg er fryktelig glad i oppmerksomhet og elsker overdelen dere ser på bildet under. Jeg trenger noe som ser litt glorete ut, men samtidig sitter penere på enn hettegensere. Med en stor t-skjorte eller singlett som ramler nedenfor ræva, så er denne jakkesaken perfekt over på trilleturer. (SE PÅ MEG A! JEG BEVEGER MEG!) og jaggu fasen var det 40% på den så prisen er bare 349,-! Så kom jeg inn i shoppingmodusen da, og klikket meg hjem en sånn high waist-sak (du draaaaar den oppover over navelen så det ikke strammmer under pondusen liksom) - og den var det 30% på nå og fargen er helt suveren! Sånn melert grått føler jeg meg ganske snasen i, selv med noe fødselsvekt kledd på kroppen min i tillegg... Jeg er sååå lei av at fargen svart er forbeholdt oss sexylubne hot mamas og kriminelle gangstere og rappere - jeg vil ha litt farger jeg også!



Adidas-jakka fant jeg //HER (349,-) og den grå tightsen fant jeg //HER  (359,-) (Affiliatelinker)

(Klikker du på bildet så kommer du rett til nettsiden til der jeg handlet, så kan du grave litt selv hvis du vil!)

// Åj! Det er sånne affiliatelinker igjen! Jeg får noen penger hvis dere velger å kjøpe det samme som meg :-) Greit å si ifra om det, sånn i tilfellet du ikke vet hva affiliate er for noe :-) Jeg visste ikke det før, og har nok bidratt ganske greit i lønningene og for mange bloggeres levestil grunnet alle pallene med betakarotenen jeg har kjøpt som står i garasjen. 

Torben, jeg bare sier det, jeg vet ikke åssen jeg får utbetalt sånne affiliate-penger, og har heller ikke vist seg å være veldig innbringende for meg tidligere, så jeg brukte ditt bankkort, siden Mama is blækk, for du var så dum å glemme det igjen på benken her da du dro i 40-årslag på lørdagskvelden. Sæærri! <3

Ha en deilig dag da alle sammen! <3

/ En snart ganske synlig Supporterfrue i RÅSSA (ekte) adidas! ENDELIG!

 

Min høyst gjennomsnittelige fødekropp 4 dager etter fødsel.

Siden jeg slo et slag for mammakroppen i tidligere innlegg forrige uke, så bestemte jeg meg for å gjøre som så veldig mange har gjort før meg - jeg vil også dele et 4 dagers post-gravid bilde. Det tok 3 måneder å bli fortrolig med det.

Her er prinscreen av hvordan min deilige mammakropp så ut 4 dager etter at jeg klemte ut en 3600 grams glatt kyllingfilet av en unge.



Jeg er så drittlei av å ha gamle spiseforstyrrede tanker i bakhuet fra da jeg var i 20-årene, og føler vel egentlig at jeg har ingenting å tape på å vise dere hvordan MIN kropp så ut etter fødsel. Jeg ser ikke ut som modellene på instagram, men jeg tror og håper jeg ser ut som gjennomsnittet av oss. Jeg skal innrømme at jeg ser på dette bildet med stor stolthet, men også en frykt for å skulle utlevere så mye av meg selv. Stolthet fordi kroppen min og jeg sammen har gjennomgått en transformasjon som 22 år gamle spiseforstyrrede Line ville tatt stor skade av å se - men som jeg nå er heeeelt rolig på. Frykt fordi jeg er redd for sammenligninger i negativ retning. Hvorfor klarte hun ikke holde vekta, hun som var så flink til å trene og spise sunt? Jo, fordi jeg valgte selv å legge fokuset på kropp på hylla de månedene jeg bar på datteren min inni den magen du ser bilde av der. Å holde vekta og være pinlig opptatt av å holde seg slank og trent gjennom et svangerskap var ikke en prioritet for meg. Derfor fikk jeg ikke barn som 20-åring, fordi jeg visste at fokuset mitt på kropp var en annen en den sunne innstillingen jeg har til det nå. 

Min største trøst er at jeg har en helt normal kropp, som har latt seg endre av en helt normal vektoppgang i et egentlig ganske normalt svangerskap. (Med bekkenplager som gjorde meg relativt lite mobil mot slutten) og ut kom en helt Unormalt nydelig unge selvsagt. Og som med normale kropper så lar den seg enkelt bli både mindre og strammere om jeg har behov for det, men igjen absolutt ikke et fokus i disse dager.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med å legge ut dette bildet. Jeg vil bare vise dere at jeg ikke skjems over kroppen min lengre. Og etter forrige ukes applauderende tilbakemeldinger, så kjente jeg at jeg elsket at det var så mange andre normale mamser der ute. Jeg har - per dags dato - aldri elsket kroppen min høyere der jeg valset rundt med sting, strekkmerker og bind som var like store som Vestfold fylke de første dagene etter fødsel. 

?men at jeg savner å komme meg igang på spinningsykkelen igjen, det skal jeg ikke fornekte. Men det handler om å få energi nok til å løpe rundt etter arvingen min fremover, ikke at skinnyjeansen som ligger innerst i skapet skal passe igjen. 

Det er også viktig å påpeke at jeg på ingen måte syns det er unormalt å være slank igjen rett etter en fødsel. Alle kropper er ulike og som dere vet så har en annen frue lagt ut bilde av kroppen sin etter fødsel som er helt anderledes enn min. Det er ganske så normalt det også, altså! Det trenger ikke bety at noen har jobbet hardere eller hatt andre fokus under graviditeten, men kropper reagerer rett og slett forskjellig på graviditeter. Heldigvis! Den flotte fruen jeg refererer til er Caroline Berg Eriksen som så ut som seg selv i kroppen etter fødsel, og det er også HELT greit! Vi har begge født et barn, og vi er like stolte av hva kroppen vår har klart, begge to :-) 

Høyst normal fødeSupporterfrue // Facebook // Instagram // Snapchat: Linevictoriahus

 

Thigh gap`et mitt!

Herregud, jeg vet faktisk hvor jeg skal starte takketalen min, men fytterakkern så GLAD jeg blir over mailer og kommentarer jeg har fått det siste døgnet! Deilig å se at normalen er å IKKE oppføre seg som trollet i kommentarfeltet. Som jeg sa til lokalavisa Varden som jeg hadde et intervju med - "Det er akkurat som man treffer en nerve der, som om man ikke er usikker nok fra før som førstegangsmor så må man forholde seg til noen som skriver slike stygge kommentarer." Jeg var faktisk mest bekymret over å gi trollet oppmerksomhet - fordi jeg var redd andre ville følt seg mislykket og truffet av meldingen hennes, men det er bevist at flertallet har helt andre fokus enn å passe inn i tightsen sin rett etter fødsel. Og takk GUD for det. 

..og hvis dere skulle lure - jeg tar meg ikke nær av det og jeg håper av hele mitt hjerte ikke dere andre mamser tar dere nær av det heller.. Se deg i speilet og vær stolt du, uansett om du er liten eller stor, tynn eller tykk, om du la på deg 2 eller 50 kilo - spiller faktisk ingen rolle! Barn har vi jaggu fått, folkens - ut av tertitten eller snittet over trusekanten - heldige er vi! 



Og når det er sagt så tvang jeg på meg 2xU-tightsen min i størrelse ML (Står for står selvsagt for Meg, Line) - og tok meg en trilletur med noen av jentene i barselgruppa. I regnet. Og mor måtte låne både paraplaks og jakke - for jeg har åpenbart bare vært godværstriller... Ser du Thigh Gap`et mitt forresten? (Stavet jeg det rett?) Bildet er tatt idag og ikke rett etter fødsel. Hadde jeg inntatt den poseringen rett etter fødselen kunne dere bare sendt meg opp til sydama på Føden igjen for noen nye korssting.

Ha en kanonfin fredag folkens! Dere er BEST! :-)

/Supporterfrue med en veldig utvasket sokk. Eller så er den bare vrengt. Samma faen kan det værra. 

 

 

Så hyggelig at noen sørger for å få meg ned på jorda igjen!

Man kan liksom ikke gjøre annet enn å humre...

Hva trodde egentlig Therese? At jeg sprader rundt og flekker min flotte mammakropp og bruker tonnevis av tid på å style meg før trilletur?

Trodde hun i det hele tatt at jeg bryr meg mer om hvordan jeg ser ut enn at alt annet som er viktigere er på stell..?

Hyggelig å se at hun mener jeg så dritbra ut (i hennes målestokk åpenbart) før fødselen..?!

Jeg håper ingen nybakte mødre bryr seg om slikt om de føler seg truffet, å trolle i kommentarfelt klokken 05.00 om morran viser jo bare at hun har åpenbart større problemer enn meg med å sove om natten!

Til Therese: Grattis med å ha fått barn som ung og har slank kropp etter fødselen, om det var målet ditt :-) Der er vi jaggu forskjellige i hva vi ønsket å oppnå med å sette barn til verden!

PS: Du et slem, jeg er tjukk. Jeg kan slanke meg. Du kan... å,ja - stemmer det. Håper barnet ditt har andre mennesker i din omkrets å se opp til i fremtiden :-) Men hvis du forteller alle dine tjukke, post-gravide venninner det samme som du forteller meg, så tror jeg du sliter :-)

Send meg gjerne en mail på linvichus@gmail.com så kan vi trille sammen og du kan gjenfortelle dette til meg face to face! Tøffingen ;-)

//Supporterfrue - aldrende, feit og helt normal mamma!

Blotteren er LAUS!

Må man så må man.

At poden skal ha pupp kan komme like overraskende som når man har periodevis siklestump. Heldigvis er det lettere å finne et sted å amme enn det er å finne et sted å drite, for til syvende og sist så godtar de fleste at man ammer sånn cirka hvor som helst. Ikke helt det samme å flekke buksa ned foran inngangen til en kontorbygning for å drite i blomsterkassen deres - men å vippe frem puppen i det samme blomsterbedet rett foran kameraovervåkningen synes å være litt mer greit for de fleste. 

(Shit ass, for et grusomt smil på puppedama i beddet! Smaaaaakfullt!)

Så da gjorde jeg det da. For det fantes virkelig ikke noe annet sted akkurat da å amme, for jeg var avhengig av å sitte litt og ikke minst skygge. Jeg gikk tur, og jeg aktet ikke sette meg i skogen for å amme i smug. Eller bak en stein langs E18.  Og da var en kran-utleie-kontorbygning stedet å amme. Jeg forsikret meg over at klokka var over 16.00 så ingen arbeidsfolk i krandressen sin ble "ille berørt" av den halvnakne mammaen med puppen ute på vift. 

Rett skal være rett, jeg kjenner sjefen der - så jeg var rask med å sende han en melding med bilde og lovnad om at han MÅTTE sende meg bilde eller video fra kameraovervåkningen når han kommer på jobb i morgen. For du ser det ikke på bildet, men det henger faktisk et DIGERT kamera rett over huet mitt som pekte rett ned i matfatet. Jaja. Så har man blitt ufrivillig blotter da. Noe for julebordsvideoen til Cranemaster, haha...!

/Line Victoria - Puppedama. På Instragram // Facebook // Snapchat: Linevictoriahus

Tar på meg interiørarkitekt-hatten! :-) Trappen har fått en makeover...!

                                                           //  Inneholder reklame // Affiliatelenker

Det er pokker meg ikke ofte jeg deler av meg med interiør-tips på denne bloggen, men etter at min svigermor idag ytret et stort halleluja! for den "nye" trappen min, så syns jeg at jeg like gjerne kan dele med meg det gode kjøpet. 

Jeg deler postkasse med en snublefot, og har han sokker på seg så kan du takke faen på at han tryner minst en gang i denne hvitmalte, glatte trappa i løpet av et tidsperspektiv på et døgn. Og siden hvite trapper ser fort veldig skitne ut om man ikke vasker eller støvsuger hver dag (eller hver uke..?!) så lot jeg meg forlede til å handle på en billig nettside for interiør. (Jeg er ikke veldig fancy av meg, heller mer økonomisk)



Teppene kommer ferdig til å legge rett på, bare å rive av under så den dobbeltsidige teipen får feste. Jeg ble litt overrasket over at det var et veldig godt feste - og ikke minst virker det som litt kvalitet også - det smuldrer ikke opp i kantene og det fliser eller støver ikke heller. Jeg ble SÅ fornøyd! Nå er det ikke "ekko" i trappa lenger, og blir jeg lei så er det bare å rive av igjen! Ingen av de har løsnet - jeg har hatt de en månede allerede! :-)



Har du 10 trappetrinn koster alle trinnene ferdig til å bare sette på med kantsøm bare 599,- for ALLE trinnene! (affiliatelink) Og de var superraske i leveringen, så jeg rakk ikke glemme hva jeg hadde bestilt, haha! (Typisk meg, serru..) Skal du ha 15 trinn koster det 899,- og kan shoppes her. (affiliatelink)

Det var jaggu billigere enn å lage ny trapp for herr Snublefot som trenger litt bedre feste når han løper opp og ned med klesvasken.. 

Her er bilde fra leverandøren, og jeg ble i grunn litt imponert over at jeg ikke lot meg lure når prisen tross alt var så lav. De er stive og har en veldig robust overflate - og god spenst. Rett og slett drittfornøyd med kjøpet mitt, jeg! :-)



Du kan klikke på bildet så kommer du rett til siden! :-)

PS: Hvis du lurer på hva affiliatelinker er så er det link til den siden der jeg kjøpte mine trappetepper. Om du kjøper de samme som meg så har jeg muligheten til å tjene noe få kroner på at jeg tipset deg om det :-) Men det er bare om du kjøper teppene selvsagt! Og det koster ikke noe mer for deg at du bruker linken min. 

 

 

2 dager på havet!

Ut av vårt trygge rede på ca 300 kvm og inn i en cabincruiser med (nesten) alt pakket ned av viktige saker. De andre årene har liksom pakkingen vært rosévin og øl og kanskje et par håndkleder, nå pakket vi ned bleier, babyklær, nesesuger og steriliserte flasker. For en pakke-omveltning!

Det ble to dager utpå fjorden, og det var ordentlig deilig. Men nye bekymringer dukker opp - sola! Vi måtte for første gang jage skyggen, og til tross for det så ble jeg solbrent. Maren er fremdeles like blåhvit/ gjennomsiktig i huden, så noe har vi gjort rett, haha!

Jeg tenkte lage en utstyrsliste over hva jeg tror kan være greit å pakke båten med npr man drar på tur, hvis det er interesse for det? Selv fant jeg ingen slik liste før jeg dro, og med en høygravid venninne med en 1,5-åring i båten ved siden av plukket jeg opp noen tips:-)

Ser litt pussig ut at bilstolredningsvesten dekker hele inngangen til bilstolen, den gjør ikke det altså..! Det bare så sånn ut på bildet :-)

Selv om jeg fullammer så hadde jeg med flasker og melk på boks, men jeg fikk lite nytte av det.. Maren likte seg så godt på båttur at hun lå på puppen hele dagen igår, og jaggu fikk hun i seg alt hun trengte på tur uten at jeg trengte å røre flaskene.. Økedøgn? Eller bare trangen til å ligge på puppen?! Aner ikke, kanskje det var varmen som gjorde det? Hvertfall var det greit å ha noen bra melkedager, for hun har sovet om mulig enda mer og kosa seg ekstra masse på tur med oss tror jeg!

I morgen venter 3-måneders vaksine, og jeg merker at jeg gruer meg veldig. Heldigvis skal Torben holde henne og jeg tror jeg vil være på gangen.. sånt syns jeg er så fælt! To sprøyter og det gode, blide smilet hennes bare BÆM! Er vrengt ansikt og et kjempeskrik, bare ser det for meg! Hun vrenger ansiktet så skjeldent at jeg vet det kommer til å gjøre inntrykk på meg, men vaksiner må man ha - ikke bare for at hun skal bli motstandsdyktig, men også fordi det er viktig at andre barn som ikke responderer på vaksinen som de skal blir skånet for sykdommer som Maren tar med seg uten selv å ta skade av det. Jeg har ganske lav toleranse for de som velger å ikke vaksinere barna sine for grunner som ikke henger på greip. Og hvertfall blir jeg arg på slike når de bruker som argument at sprøyter er vondt for barna. Jeg er litt usikker, men ganske sikker på at polio er vondt for barna også. Det har vi klart å utrydde takket være vaksineprogrammet her i Norge.

Åj, det ble visst en digresjon! Igjen!

Forøvrig kommer et takkeinnlegg til dere alle som har mailet/tekstet/kommentert det innlegget om å ta puppen i egne hender/munn - det er visst et viktig tema som ikke bør kimses av, og dere er så fine som har delt masse i kommentarfeltet om hvordan dere opplevde barseltiden.. skal svare dere alle sammen i ikveld! ❤

/Supporterfrue/Matroskone/Bare Line

Kan jeg suge mitt eget bryst? Ja. Og Torben er skadet for livet etter å ha sett det.

Jeg har ikke fortalt så mye fra tiden på sykehuset etter at Maren var født. De tre dagene som går inn i minneboken med en stor porsjon frykt og redsel som jeg liksom aldri har fått tid til å fordøye før i senere tid.



Du skjønner, de tre dagene på sykehuset var ikke de beste dagene i mitt liv. Selv om alt skulle tilsi at det burde være det, siden jeg akkurat hadde klemt ut en arving som lå der og bad om pupp hele tiden.

Årsaken var enkel, og jeg er glad at jeg klarer å se grunnene til at det ble en røff start på mammalivet de tre dagene der, fordi alt endret seg heldigvis når vi kom hjem. Jeg var såvidt inne på det i fødselshistorien min - at den umiddelbare, ekstreme kjærleiken til barnet ventet noen dager for min del. Vel, det er kanskje feil å si, kjærligheten var der, men jeg var så sjokkert oppi alt. Sjokkert, sliten og helt ute av meg sjæl!

Ingen fortalte meg (eller så hadde jeg bare ikke lest meg godt nok opp!) på hva som skjer ETTER at man har født et barn. Følelser, tanker og det fysiske. Jeg hadde jo hørt at «man var så sykt lykkelig!» etter fødsel, for det er jo det man leser når folk legger ut skrytebilder! Jeg fikk (som nesten alle andre) ikke melk før avreisedagen faktisk. De første tre dagene (72 timene) var ufattelig forvirrende for meg. Hvorfor gråt den fine babyen min hele tiden? Hvorfor kunne jeg ikke sove mer enn 10 minutter i strekk? Hva skjedde med bestillingen vår, jeg hadde bestilt en baby som skulle sove jeg! 

«-Legg henne til puppen med en gang hun viser tegn». Vel, her i gården var tegnene illsint skriking, så jeg la henne til hele tiden. «Du må amme-amme-amme!» sa damene på barsel, og det lengste strekket med poden på puppen var en økt på 18 timer i en jævla glissen sykehusseng. Sengene der har plastikk-madrasser med laken på, og sånne sengevegger man drar opp på hver side. Sengen er bare en enkeltseng, og den lille arvingen min var plassert i en boks ved siden av meg - akkurat litt for høyt til at jeg kunne plukke henne fra boksen og legge henne på puppen uten å vekke Torben. Jeg hadde noen sting i tisselusa og var relativt mørbanket i det området, så det var liksom ikke bare å svinge seg rundt heller. Og med ufattelig liten (les: ingen!) erfaring på babyområdet, så var bare det å løfte og holde min egen unge et kjempeprosjekt for den nybakte mammaen.

Hun skrek, og skrek og skrek. Jeg ammet, ammet, ammet men det kom absolutt ingenting. «Det kommer etterhvert!» sa både google-mammaene og damene i hvite uniformer. Problemet var at jeg ikke visste hva som kom til å skje så fort hun fikk melk og ble mett, men det kommer jeg tilbake til. 

Jeg leste meg opp på alt om amming de tre dagene. Og jeg leste meg opp på morsmelkerstatning. Jeg ble vist dette skjemaet som plutselig ble litt oppklarende for meg:



(Dette over var jeg ikke klar over i starten... at en halv teskje mat var nok, og at hun derfor MÅTTE ligge på puppen hele tiden for ikke bare å få produksjonen min igang, men også fordi en halv t-skje melk ikke holder til "hver tredje time" som man blir forespeilet. Dessuten er det bare den viktige råmelken som kommer i begynnelsen, og ingen fortalte meg at det KUN var råmelk de første dagene før melka kom skikkelig igang.) Og en annen ting, i gravidmagen får poden mat hele tiden og merker aldri sultfølelse. Så dette var selvsagt noe å skrike illsint for! Hun ble jo faktisk ikke mett for første gang i livet utenfor den trygge livmora og navlestrengen!

Maren var koblet til puppen absolutt alle timene på barsel, og midt i natten vekket jeg Torben ved å kaste en krokanrull i huet på han i sengen ved siden av. 

«-ER DET SLIK SOM DETTE DET SKAL VÆRE I FLERE ÅR FREMOVER???» skreik jeg nærmest lydløst til han og jeg strigråt. Jeg kunne ikke heve stemmen, for jeg ville ikke skremme Maren som sov på puppen det lille øyeblikket hun faktisk ikke gråt og skrek illsint. Jeg kan innrømme nå, siden alt har endret seg, at jeg da angret bittert på at å få barn hørtes ut som en god idè. Jeg klarte virkelig ikke se gleden i å ha satt et barn til verden. Jeg klarte ikke føle verken kjærlighet eller lykke. Eneste jeg følte var en enorm frustrasjon over å ha snudd opp ned på mitt elskede barnløse liv uten skrik og mangel på søvn. Jeg gråt fordi jeg skammet meg over at jeg kunne tenke at jeg angret, og jeg gråt fordi Maren gråt og ingenting så ut til å funke. 

Natt nr. 2 uten søvn (også kalt «den jævlige grinedagen» siden barseltårer og hormoner kommer for fullt, skjer visstnok så godt som alle sies det) så trillet jeg ikeaboksen med barnet oppi, ut til damene på kontoret. (Pauserommet til jordmødre, barnepleiere osv..) Jeg satte meg utenfor og plutselig gråt jeg så jeg hikstet. De kom ut og spurte om de kunne gjøre noe for meg. «-Gi meg litt morsmelkerstatning, vær så snill! gi meg NOE som kan stilne skrikingen så barnet mitt får mat!». Etter en lang samtale på skinnsofaen der, med stinga gnagende og dåselura og var så hoven at det føltes som å sitte på en fotball, så forklarte damene meg at alt dette var helt vanlig. 

"-Hva da, vanlig? Ingen av de andre på barsel her triller rundt på en skrikende unge som meg?!" fikk jeg frem mellom alle tårene. «Når ungen min faktisk sover i 10 minutter i boksen sin ute i matsalen så kjenner jeg hun ikke igjen engang, fordi hun ikke lager illsint ansikt!» Det stemte faktisk, Torben fikk henne til å sove ved en anledning og jeg visste ikke hvilken boks med unge i som var min. Jeg måtte se på navnelappene. "-Jooooda, alle små babyer gråter! Du er ikke den eneste som opplever dette!» Der og da var det ingen trøst...

Jeg bestemte meg der og da at den ungen skal få erstatning i det samme vi kommer hjem! 

Sent dag to kom en jordmor inn og spør om vi har lyst til å dra hjem i morgen tidlig. Det var normal vektnedgang på Maren, ikke noe farlige greier. 6,5 % nedgang, er det over 10 % må du bli igjen på sykehuset en ekstra dag eller to. Jeg spurte om det var noe som helst som kunne sette fart på melkeproduskjonen min. «La henne die ofte!» var svaret. Da hadde jeg ikke gjort annet enn å amme i 70 timer. Null søvn. Vondt overalt. Og huet mitt var tidenes barselmos. Morgenen etter gjorde jeg noe jeg er bittelitt flau for, men som viste seg å være redningen for meg.

Like før avreise tok jeg grep. Om egen patt.

«-Torben, hold Maren.» 

Torben holdt Maren tett inntill seg og jeg flekket av meg på overkroppen. Jeg grep tak i puppen min, løftet den til munnen og tok et skikkelig hamburgertak over puppen med munnen min. Jeg lukket øynene. Og jeg sugde. Jeg sugde og sugde på mitt eget bryst. Det knitret i melkeganger og det «kneppet» liksom i ytterste del. Jeg kikket bort på Torben der han satt med Maren og så på meg emd de største øynene jeg noengang har sett. «-Hva faen gjøøøør du???»  "-Jeg suger min egen patt, ser du ikke det? svarte jeg med en diger munnfull pupp. Det knitret og det sprakte. Jeg tok ut puppen, kikket ned og gapa over igjen. Prøvde å etterligne dietakene til Maren noen minutter. Så skjedde det. Jeg fikk plutselig munnen full av noe varmt, søtt. Det fortsatte å knitre og jeg sugde som en idiot på min egen patt. «-Få henne nå!» nærmest brølte jeg når jeg koblet meg av min egen pupp og la Maren til. Og DA. En lyd som fikk meg til å gråte hysterisk. Klukkelyd! Lyden av en unge som svelger! Hun fikk omsider mat som mettet! Jeg gav henne mat fra min egen pupp! Etter 5-6 sugetak, våknet hun litt og kikket på meg før hun falt i den velkjente melkekomaen jeg har sett henne falle i uendelig mange ganger etter dette. Det var tid for avreise og Torben la henne i bilstolen. Hva kom til å skje nå? Han gynget litt på den. Og hun SOVNET!

Mens vi pakket tingene våre og tok farvel med damene på barsel måtte jeg jo spørre meg selv?: Var dette tilfeldig? Eller bare flaks?

Maren sov hele bilturen. 

Maren fortsatte å sove når vi kom hjem. 

Hun våknet og jeg ammet og hun sovnet igjen. 

Og slik fortsatte det. Hun sov hele natten (fra 23.00-05.00) før hun måtte ha mat igjen, og da så jeg gleden ved samsoving. Folk blir helt sjokkerte når jeg forteller at jeg ikke har hatt en eneste våkennatt siden vi kom hjem. De få gangene hun gråter sånn illsint så er det i noen få minutter fordi hun savner noe. Trøst, nærhet, mat eller ny bleie. Alt kan fikses i løpet av kort tid, så den illsinte skrikinga de første tre dagene gav seg da hun fikk et av sine primærbehov - mat. 

Jeg skammer meg for at jeg tenkte tanken på at jeg angret meg. Jeg tror dog det er helt naturlig. Skremmende er det at jeg ikke holdt ut mer enn tre dager før jeg hadde disse tankene, jeg har så magevondt for de som har det slik i ukesvis, månedsvis. Hvis det er i nærheten av de tre dagene vi hadde, så kjenner jeg at tårene presser på for de som opplever dette over lengre tid. Jeg har så respekt for dere! Så uendelig respekt for dere med barn som har plager, vondter, sykdom, søvnløse netter. ÆRE. VÆRE. DERES TÅLMODIGHET! Vi kan jo ikke akkurat bare kaste inn håndklede heller, liksom! «Nei, dette var ikke noe moro, jeg leverer den tilbake?» slik noen gjør med en hundevalp eller kattunge man angrer på anskaffelsen av. 

I ettertid har jeg snakket mye med helsesøster om dette. Jeg var rett og slett ikke rustet og klar over hva som kunne skje om det ikke skjedde slik jeg hadde planlagt det. Merkelig det der, jeg trodde det ble lett som en plett å komme igang med ammingen. Senere har det vist seg at jeg har måttet jobbe hardt for å få et fullverdig måltid i puppene nå som hun krever 130 ml i hvert måltid, men jeg klarer det også etter iherdig jobbing. Og om jeg ikke har nok så blir Maren likeglad om hun får en flaske med fabrikkmammas melk også :-) Som jeg liker å si det, jeg fullammer med det jeg har og desserten er erstatning eller pumpemelk fra flaskepappa!

Det jeg vil si med dette innlegget er at det som oftest ikke blir som man planlegger til fingerspissene, og jeg må innrømme at jeg ble (bokstavelig talt) tatt litt på sengen av dette med en sulten baby de tre første dagene. Jeg hadde nok lett vært et bytte for Fødselsdepresjon (med stor forbokstav, for det rammer dessverre veldig mange) - og har du en gnagende følelse i kroppen så syns jeg du bør ta det opp med legen eller helsesøsteren din. Er du medmamma eller pappa og har en gryende følelse av at din kjære har det litt trist inni hjertet sitt til tross for at alt rundt dere etter boka bør være rosenrødt - nøl ikke med å snakke sammen om dette. Jeg for min del ble skånet ved at alt "gikk seg til" når vi kom hjem, og det faktum at jeg fikk oppleve en enorm positiv mammarus når jeg fikk mer enn en halvtime på øyet og en mett unge. 

Tenkte det var viktig å dele disse tingene også, det er altfor mye rosenrødt der ute i bloggfæren, - viktig å se det som er litt grått i den rosa bobla også.

/Supporterfrue, Line Victoria - en helt vanlig uvanlig mamma!

 

 

Bæsseklatter til folket!

Det er mange ting som provoserer meg. Jeg kan skylde litt på ammetåka - men mest på noen piller jeg tar for å booste melkeproduksjonen. (Ikke noe jallagreier, det er sterke saker på resept.. Ingen skal tørre å si at jeg ikke prøver jævlig hardt å gi ungen min det hvite gullet!)

Min bloggerkollega Ida Wulff har paraplyer. Jeg vet ikke hvordan jeg får til slike tegn på EDB-maskinen min, så jeg har laget en liste over ting som irriterer meg - men etterhvert som jeg skrev så ble det plutselig en oppsummering av alle mine feil og masse unnskydninger til de som behøver det. Snakk om noe ustabil i blogginnlegget da eller?

 

Her er mine bæsseklatter:



Klatt nr. 1

Folk som kjører bil og snapper/filmer/tar bilde samtidig og legger ut på sosiale medier. Fyyy fader, så farlig det er. Og så utrolig dum i huet du er som legger det ut til spott å spe så jeg kan hisse meg opp over at det finnes tullinger som deg. Mine facebook-venner, jeg kommenterer det sjeldent, men det betyr ikke at jeg ikke ser hva dere gjør. Værst er de som filmer (da snakker vi om sjåfører, og ikke sidemannen eller sånn DashCam som har blitt så poppis) og legger ut andres kriminelle adferd på bilveien. «Se han kjører fort da!» eller værst av de alle: «Se så fort jeg kjører på øde vei!» Dere burde vært tatt bak en låve og fistet med et anker. Sånne med mothaker, ja. Skikkelig digg. Håper det får godt feste.

Klatt nr. 2

Folk som omtaler barna/babyen sin som «hen». Er det en gutt eller en jente? Hvorfor forvirrer du meg? Hva er poenget? Hvorfor dette moteordet om barna dine, og hvordan forteller du en liten guttunge med tissefant at det kan hende du er jente inni der så vi må kalle deg «hen» frem til du forstår selv hvilket kjønn du er? Forvirrende much da eller? Om ikke det er forvirrende for meg, så tipper jeg det er ganske potetmos i den lille guttens hode. selvsagt skal vi være åpne om det tredje kjønnet som heldigvis ser ut til å bli like normalt som gutt/jente, men er det ikke ganske slitsomt å få et tredje kjønn av foreldrene sine før man i det hele tatt vet det selv..? Jeg skjønner poenget med å «være åpen for at det kan endre seg med tiden», men da må man ta tak i det om barnet selv stiller spørsmål ved sin eget kjønn, og ikke forvirre det! Pass heller på å fortelle barna våre at det finnes gutter og jenter og jenter som egentlig er gutter og gutter som egentlig er jenter og jenter som blir forelsket i jenter og gutter som blir forelsket i jenter og det er helt normalt! Da har vi kommet sykt mye lengre enn om du kaller ungen din «hen». 

Bonusklatten: Jeg kjøper både blå og rosa (og gule og grønne!) klær til Maren. Litt fordi det er veldig mye fint i blått (pysjamaser med anker og seilbåter og slikt) og litt fordi jeg har veldig mye rosa liggende. Jeg ble så GLAD når venninner kom med arvetøy i alle mulige farger, masse typiske guttefarger også - og jeg blir ikke sint om du spør om Maren er gutt eller jente når du titter ned i vogna for å se hvor usedvanlig pen baby hun er. Hun har ikke hår på huet som avslører henne, og jeg limer ikke sløyfer i huet på den blanke skallen hennes - så det er selvsagt lov å spørre! Kvier meg litt selv med andres barn, jeg også?! 

Jøss, var det bare dette jeg hadde på hjertet som plaget meg?

Nei vent. Det er mer:

Klatt nr. 3

Dere som sier «bare vent, det endrer seg nok skal du se!» når jeg snakker om de gode søvnvanene til M eller andre ting som er en positiv erfaring for oss. Jeg har heller begynt å si at hun skriker seg i søvn hver eneste natt, og holder oss våkne døgnet rundt. Og hva sier folk da? «Bare vent, det endrer seg nok skal du se!». Jeg for min del sier bare - "HEY, hold kjeft og bestem deg da!!" Nei jeg gjør ikke det. Men neste gang, såå?!

Klatt nr. 4

Jeg er litt lei meg for at jeg hele tiden må beklage at jeg farer opp hver gang jeg blir dårlig behandlet av kunderservice eller andre instanser jeg må forholde meg til. En stor klem til dere som jobber på NAV som må håndtere slike som meg hver eneste dag, men jeg har til gode å fare opp og rase på dere. Takk for at dere sørger for at jeg kan sitte hjemme med hormonene mine og amme i et år fremover. Velferdsstaten Norge, jeg elsker å bo i dette landet! Når det gjelder kundeservice til en visst nettbutikk, så beklager jeg at jeg måtte beklage meg (!) på en SMS til en av deres ansatte i etterkant av et helvettes leven jeg lagde. Det ble så ille at han måtte dra hjem fra jobb. Riktignok på sin plass at han fikk tidenes overhøvling av meg, og jeg setter enormt pris på den andre ansatte som ryddet opp - men jeg gikk kanskje for langt. Derav den lange sms`en med link til wikipedias sider om barseltårer.

Klatt nr. 5

Når vi er i det emosjonelle hjørnet for beklagelse, så beklager jeg også i tillegg til alle ammende mødre som jeg provoserte for noen år tilbake ved å si at «amming var ekkelt og burde gjøres på egnede steder.» Jeg skammer meg høyt og lavt over dette utsagnet som ble sagt i ungdommens opprør i nest beste sendetid på tv. Jeg skjønner nå hvorfor alle 40+ damer som satt våkne om natta med sie arvinger den gangen, og så på programmet jeg var en del av i flere år, hater meg. Jeg hater meg selv litt for dette også. Ikke tv-programmet, men alle de dumme tingene om amming jeg sa. Jeg tar selvkritikk herfra og ned til slengpatten.

Klatt nr. 6

Unnskyld også til deg jeg tutet på i rundkjøringa ved Brotorvet igår klokken kvart over tre på ettermiddagen. Jeg mente det egentlig ikke, for du kjørte helt riktig, men jeg trodde du ikke så meg og at du glemte å blinke. Men du lå helt rett i rundkjøringen, der du lå innerst og jeg lå ytterst. Jeg tok ikke feil, men jeg misforsto deg. Og jeg burde ikke lagt meg på hornet så kjapt. Unnskyld, unnskyld, unnskyld!

Og unnskyld for et rørete blogginnlegg. 

:-)

Supporterfrue finnes jaggu på Instagram og Facebook og på SNÆPSJÆTT heter jeg linevictoriahus tror jeg...

(H)åra går!

Godtfolk!

Takk for at jeg har dere å underholde gjennom dagen, for her deler jeg adresse med en unge som sover mer enn jeg trodde var mulig, og en mann som tar seg av  i grunn det meste utenom amming, men til gjengjeld er dritgod på å trykke på en knapp på mikroen for å lage babymåltid på flaske...! . Idag fikk jeg meg en tur til frisøren, og var "ståka" på en frisyre som var litt mer blond og sommerlig. Eller "kald blond", som min frisørvenninne Ingunn kaller det. Jeg elsker å gå til frisøren, og selv om det er ytterst sjeldent så liker jeg å holde handelstanden i Langesund vedlike ved å ta noen besøk dit et par ganger i halvåret. Jeg har sluttet helt  klippe og farge håret selv. Vi husker vel alle åssen det gikk i 2009...:



Grunnen til at du ikke ser ansiktet mitt på dette bildet var fordi jeg hadde grini meg ut som følge av den idiotiske ideèn om å avfarge det brune håret jeg hadde hjemmefarget selv. "Gikk jo så fint forrige gang!". Håret knakk og var som gummistrikk i år etterpå. Jeg var helt knust. 2009 var et dårlig hår-år på mange måter!

Håret ble ikke bedre noen år senere av å ligge over 20 timer i en fødeseng og vri meg heller. 

Husker jeg hadde brunt hår og det er faktisk favoritten til Torben...:



Og etter et år på jordomreise var ikke håret mitt så veldig friskt og fint etter å ha tilbrakt halve turen under vann...:



Jaja, håra går.

Idag ser fjonene litt bedre ut, men jeg har det altfor ofte i den knollen på toppen av huet. Litt fordi jeg har en baby som har startet å dra litt i det, men også fordi jeg er så himla lat. Men jeg lot meg rive litt med av min bonuslillesøster som har en sånn deilig kald blond farge, så det gikk vi for idag :-)



Rakk ikke klippe det så mye da, så det får jeg ta med neglesaksa og marsvin-tynnesaksa (for pelsen!) istede.. ;-)  Det er ikke noe fancy smykke rundt halsen - det er babycallen. I stort hus må jeg alltid ha den rundt halsen, gitt! Eller så glemmer vi at vi faktisk har unge, høhø! 

Snakkas!

 

Hennes første latterbrøl!

Både Torben og jeg ler mye. Veldig mye. Derfor har det vært knyttet stor spenning til Marens latter og når den skulle dukke opp første gang.

Ved kveldsstellet på stellebordet var mams i full gang med vasking av tottelotter og DER!! Der kom det!! En slags merkelig bjeffing og stoooort glis som delte hele ansiktet hennes på tvers. Jeg fortsatte å vaske tottelitter for p sjekke om det var rett det jeg hørte..

Væuvæuvæju!!!

-"Torbeeeen!!! Hun ler!! KOM OG HØR!!!"

Kveldsstellet som av regel egentlig skal være rolig og stille og gå fredelig for seg for å sikre en søvnig M når vi legger henne var plutselig glemt. I en time lå vi alle tre i senga - "Væuvæuvæjuu!!!"

Det var så rørende at ballongene mine sprakk og lakk ut all godmelka som skulle serveres som kveldsmåltid.

Hun sovnet omsider i 22.00-tiden, og nå sitter vi på terassen og nyter de siste solstrålene. Ei solstråle lagt for kvelden også, gitt. I morgen skal jeg ikke gjøre annet enn å høre den latteren igjen. Og det skal bli mitt mål alle dager og alle år fremover. Latter forlenger virkelig livet,tror jeg! Hvis man ikke ler seg i hjel da.

Væuvæuvæjuu!!!

Mer pupp og sånn!

Hatt en fin søndag folkens? Vår hoppeku fra innlegget tidligere idag står å beiter på gresset nå - i påvente av at Maren skal bli gammel nok til å hoppe rundt på den på plenen vår..!



Jeg fikk en hyggelig kommentar jeg har lyst til å svare skikkelig på, den var så fint formulert - og tar opp mange av de spørsmålene jeg får av dere der ute i forbindelse med det samtaleemnet som aldri liksom blir ferdigsnakket noengang - amming, og i mitt tillfelle amming med silikon.

Hei! Moro å følge bloggen din. Fikk selv en liten bebis nå i juni, og styrer litt med ammingen. Har silikon, og har blitt fortalt at det kan gå utover lagringskapasiteten. Kan du si noe om hvor ofte du pumper deg, og hvordan du syns det fungerer? Har gitt litt tillegg etter amming ett par ganger da bebis ikke har vært fornøyd og puppene rett og slett er tomme! :O Kanskje jeg burde pumpe meg hver andre time, om bebisen sover i 3-4! Det er mange veier til Rom som man sier, men fint å høre litt dine erfaringer ift dette. Tror du at du kan fullamme hele veien? Virker det som om produksjonen holder tritt med veslefrøkna sitt behov?

Takk for hyggelig melding, lille Mauren. (Lille Mauren er faktisk et av kallenavnene på Maren her hjemme, men uttales ikke som insektet mauren men Mao-ren, liksom.. anyway - det var en digresjon!)

Ja, silikon KAN gå utover lagringskapasiteten, men jeg har forstått det slik at melka ikke ligger oppbevart i "poser" inni puppene, men i små melkeganger. (Som blodårer, liksom..!?) Jeg innbiller meg at silikonen min hindrer disse melkegangene ved å presse på disse, slik at puppen oppfattes som "full" før den egentlig er det. Hvis puppen er full gies det signaler til å produsere mindre, og det kan vi ikke ha noe av i mitt tilfelle. I begynnelsen hadde jeg mer enn nok melk, da Maren hadde et behov på rundt 50-70 ml. Nå er hun oppe i 130 ml per måltid (sånn røfflig tror jeg) og jeg hadde nok ikke hatt nok melk til å tilby henne et fullt måltid uten all jobb jeg har gjort med amming/hjelpebryst, legge henne til ofte og powerpumping. Jeg har rett og slett tvunget puppene mine til å produsere maksimalt, tror jeg. Nå i det siste har jeg hatt masse melk og god trykk så Maren blir stappmett, så nå fullammer jeg. Men jeg har måttet tydd til både morsmelkerstatning og pumpet melk når jeg ikke har hatt noe å tilby henne. Jeg ser ikke problemet, viktigste er at ungen min blir mett. Jeg hadde en prat med ei venninne og vi har kommet frem til at jeg fullammer med det jeg har og tilbyr ekstra om det trengs, enten det er erstatning eller pumpet melk - så føler jeg at jeg fullammer med det jeg har å tilby fra puppen og bjuder på litt ekstra fabrikert hvitt gull når det skulle trengs. 

Jeg pumper så ofte jeg bare har mulighet. Som oftest etter amming om morgenen og jeg VET hun er mett, slik at hun ikke maser på mer mat rett etter at jeg har pumpet. Da er det i såfall frem med hjelpebrystet og den pumpede melka. Ellers pumper jeg også etter at hun har lagt seg for kvelden, for hun sover gjerne 7 timer i strekk første delen av natten. Om natten har jeg maks produksjon - og pumper jeg ikke før de 7 timene så er puppene mine firkanta klokka 05.00!  Det er absolutt ingen tvil om at masse pumping får opp produskjonen, men jeg fant også ut at både vørsterøl og masse-masse vann er viktig! 

Her er oppskriften jeg følger:



Jeg vet at det føles som puppene er tomme på kvelden, men dette er vissnok veldig vanlig. Det sies også at barnet da er litt urolig, og det er nærliggende å tro at det mangler melk i puppene og at det er derfor han/hun er urolig. Det som er viktig å tenke på er at jo oftere han/hun ligger på puppen, jo mer går brystene i produsksjonsmodus. Babyen ber faktisk indirekte om at det må lages mer ved å ligge å kave i timer på puppen. Byr man på flaske da, så vet jo ikke puppa at de må produsere - derfor er hjelpebryst genialt, for da får du stimulansen og babbsen får mat! Det har tatt meg tid å forstå at det faktisk ER melk der, men jeg har dessverre utrooolig sen utdrivning (det tar lang tid før melka kommer ut i munnen hennes!) og dette fant jeg ut ganske sent i ammeforløpet. Nå får jeg medisiner for dette og det har hjulpet endel. Når andre får gitt melk på sekundet så tar det nå for meg 2-3 minutter får melka flommer. Før kunne det ta opp til 15 minutter!



Innlegget om handicap-puppen kan du forresten lese her!

Som svar på siste spørsmålet ditt så tror jeg nok jeg skal klare å fullamme med iherdig jobbing, svette og tårer - men jeg har ingen problemer med å ty til flaska med morsmelkerstatning når det blir for slitsomt for meg med pumping, medisiner og stresset omkring det faktum at jeg faktisk kan være helt TOM for melk i puppene til en tid barnet mitt virkelig trenger det. Vi har derfor vært flinke til å øve på å ta flaske, og jeg har ingen problemer med å gi henne erstatning om situasjonen tilsier det. At jeg ammer er også litt egositiske grunner. Jeg har matfatet med meg hele tiden og det er fint lite styr å gi pupp år jeg har melk i de. Ellers av fordeler for min egen del er at jeg virkelig nyter den stunden jeg har med henne når jeg ammer. Ofte har jeg henne bare i bleia liggende tett inntill meg i sengen og bare koooooser seg med maten. da er jeg veldig stolt av all jobben jeg har gjort med ammingen, selv om jeg på papiret er en slags fullamme-flaske-pumpe-delamme-erstatningsmamma. Det er mange dager hun kun får puppemelk, og andre dager der eg tyr til erstatning også. Det funker godt for oss, og bare tanken på at det finnes mange flotte alternativer til å gjøre barnet sitt mett, har gjort at mitt stressnivå absolutt har senket seg med tiden.

Nå skal jeg kose meg med mannen min! Vi har et års bryllupsdag!



Jeg vet IKKE hvorfor Torben står lagret som "Søren" hahahahaha!!!!!! Kan ha noe med at etternavnet hans står først - Sørensen-Husby; Torben. Bahahaha! Bedre enn "Fyr fra ferja 3" som jeg hadde i lange tider før jeg endret det...!





ÅÅ, jeg kunne lagt ut bilder fra bryllupet i all tid, men jeg skal skåne dere...;-)

Ha en fin søndag videre!

 

 

 

Når ble jeg en sånn "Foreldre & Barn"-kjærring liksom..?

 /Annonse

Det er flere hatter å spise når det gjelder ting jeg har sagt om hvordan jeg så for meg babytiden kom til å bli. Blant annet trodde jeg ALDRI at jeg kom til å abonnere på «kjærringmagasiner» som viser seg å ikke være så «kjærringmagasin» allikevel. Er det ikke rart hvordan man oppdager nye ting og blir flau over hva slags avgjørelser og standpunkter man har tatt tidligere? 



Jeg fikk Foreldre & Barn hjem i postkassa for en stund siden og så med skepsis på blekka. Nå var jeg jaggu blitt en av de som ser frem til glossy magasiner rett hjem i postkassa, og herregud så deilig det var å ha et helt ekte BLAD i hendene når man skal kose seg! I disse digitale tider, så er det glemt hvor mye et sånt blad er kos å ha mellom fingrene. (Med nettopp den sveisen, usminka tryne og de neglene som er representert på bildet over)

Jeg saumfarte bladet etter info jeg kunne fordype meg i, ofte er det med blader at det bare er et par ting som interesserer meg - men her skal jeg gi en stor kudosklem til journalistene, for her var MASSE godt lesestoff! Og så virker det som det er laget av helt normale mammaer og pappaer for nettopp - helt normale mammaer og pappaer. Det var mye der jeg likte veldig godt å lese, og kanskje også trengte å lese som nybakt mamma..



?og for meg som har slitt litt med ammingen var det så hjertegodt å lese om alle donormelkekuene rundt om i landet.. (Jeg gråt faktisk en liten (melke) skvett!)

Jeg trenger mer at dette i livet mitt, må rett og slett styre unna internettet en liten stund og heller kose meg med et blad i ny og ne, merker jeg.

Og jaggu pokker skal jeg prøve å få dere til å gjøre det samme, for nå kan du få 6 utgaver hjem i postkassen hver månede, OG få ei hoppeku på kjøpet også til bare 269,-! Og jeg bare nevner det, skal du uansett ønske deg en hoppeku så koster den mer i butikken enn dette abonnementstilbudet  - så her er det bare å hive seg rundt og førstemann til mølla! Forresten så er dette et av de bladene som har holdt ut i mange herrens år og gjennom digitale tider, så vi snakker faktisk skikkelig kvalitet og stor kompetanse på de som lager bladet, sånt likær vi!

Dere vet jo av eldre erfaring at jeg elsker tekstmeldinger (the good old fashion way!) så det du gjør er å sende koden

FBLINE til telefonnummer 2205 (1,-)

og så er du igang! (Husk å gi beskjed om du ikke ønsker å forlenge abonnementet da, men jeg er ganske sikker på at du kommer til å like bladet! :-)

Av månedens magasin kan jeg nevne et par høydepunkter (bortsett fra Mari Midtstigen, hun jæskla pene - som har kapteinens ord i starten av bladet) men de har også masse tips, tester, og hold it! - Det er garantert noe for pappa her også! (Nei, ikke bare bildet av Pene-Mari.. Hahah! Jeg ble hvertfall ikke overrasket da jeg fant bladet mellom henda på Torben, og bare så det er sagt - Torben leser til nød Liverpoolbøker og en og annen brosjyre han kaller bruksanvisning.

Kort oppsummert!

En herlig hoppeku til kidsa og et blad du kan med god samvittighet nyte fremover - til 269,- for 6 utgaver!

Kodeord FBLINE til 2205 (1,-) 

Avslutter med bilde av Torben som så veldig gjerne ville teste hoppekua for dere.. Da vet vi at den med sikkerhet holder noenogåttikilo. Så har du en noenogåttiskilos baby, så er du ...ehh.. safe. 



(Til dere gravide - den hoppekua lukter sånn digg plastikk-gummi-aktig, jeg fikk nemlig en hoppeku i babyshower og tok meg selv i å slikke på den flere kvelder på rad. Bare sier det, sånn i tilfellet du venter barn og får trangen. Den er visst fri for parabener så vi er jaggu trygge, både barn og gravide! ;-)

Line Victoria // Supporterfrue


 

Mens jeg sitter her i sofaen og fundèrer...



(SÅ LEI AV AT FOTBALLFRUE HERMER ETTER MEG! )   Kødda.

Det er ganske mange kameler jeg har måttet svelge, her er noen av de...

Jeg trodde jeg kom til å bli nazi på leggerutiner tidlig, og at babbisen ALDRI skulle sove i samme seng som oss. Der tok jeg skammelig feil. Hun sover riktignok i egen seng ved siden av oss første delen av natten, men resten av natten i vår seng. At jeg i det hele tatt lurte på å innrede barnerom nede i 1.etasje er jo helt tullete..! Det blir på soverommet ved siden av oss når tiden er inne.

"Jeg kan jo bare la henne sitte i bilen hvis det er kjølig ute og jeg skal fort inn og fort ut igjen."  Og nå? Skjer ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg tar henne med meg bare jeg skal plukke opp noe i en butikk. Lar henne ikke sitte alene selv om jeg skal trille handlevogna tilbake engang. «Hei, gidder du å ta med denne bort?»

"Regnvær skal ikke sette noen stopper for trilleturer!" AAh FAIL på den! Jeg ligger heller inne på babyteppet på gulvet og lager «dikkedikke»-lyder mens værgudene surkler utenfor.Jeg har nok regntrekk til vogna, et eller annet sted.

"Skal skal spise sunnere når hun kommer til verden." Hei mamma, som spiser takeaway, pizza, mikromat og brødskiver med nugatti. Og det bare med den ene hånda. I den andre er det lunken kaffe, brus, vørterøl eller kald kaffe. (Ikke is-kaffe, nei. Vi er ikke så fænsi i Bamble. Vi kaller all kaffe under romtemperatur kald kaffe.)

"Det blir sikkert dritenkelt å amme. Bare vippe frem puppen og alltid maten tilgjengelig!" Der tok jeg feil. Riktignok ikke alltid lett å vippe ut puppen når du er så jævlig ammetåkebelagt at du kjøper klær du trenger hjelp til å løsne fra kroppen (les: kjole med høy hals og knepping bak). Da er det fint å ha baggy-boobs, for flere ganger når jeg har kjole på meg har jeg vurdert å dra de nedover og ut mellom beina og opp i fanget, men jeg må nok jobbe bittelitt med teknikken. Og dette med alltid tilgjengelig mat? Joda, bortsett fra at jeg noenganger ikke har klart å produsere nok siden forrige måltid og ungen bare gaper over patten og suger så iherdig på den at hun nesten har strukket hele den seige puppen ned til avkjørelsen til boligfeltet vi bor på for å prøve å slurpe i seg de dyrbare dråpene. Da må man frem med hjelpebryst eller en pappa med flaske og det skal tines opp morsmelk fra fryseren og det skal steriliseres flasker og BÆM så var det ikke så veldig lettvindt alikevell. Pytt, ungen blir mett - det er det viktigste.

"Æsj. Vørterøl er dritvondt." Nei, vørterøl er faktisk dritgodt. Og jeg får sprengte patter av det tror jeg.

"Jeg gleder meg til jeg har født, for da skal jeg teste ut badstua vår!" (Ja, vi har badstue. Så jævlig 80-tallet.) Det er 10 uker siden jeg fødte og har ikke sett innsiden av badstua. I grunn har jeg faktisk ikke vært på det badet i første etasje siden en gang i jula da jeg hadde siklestump og ikke rakk opp til den faste "driter`n" som det tredje (!) badet vårt kalles. (Ja, 3 bad - typisk amerikansk luksus på 80-tallet ass) Vi har et bad som hører til soverommet vårt (som jeg bruker) et bad i gangen som vi da kaller driter`n fordi det har vindu som er lett å åpne, og badet nede bruker Torben. 

"Jeg tåler at ungen skriker litt, ass." Nei, det gjør jeg definitivt ikke. Hun gråter så sjeldent at jeg da VET at det er noe spesielt, så kan jeg trøst, mate eller fikse det - så gjør jeg det. Så nei, jeg tåler ikke at barnet mitt gråter uten at jeg gjør noe.

"Æsj, bæsjebleier er sååå ekkelt!" "-Seee, Torben! Gul med prikker, helt etter planen! Se bilde på google - det er typisk for hvor hun er i utviklingen! Lukter søtt ja, stemmer - fantastisk! Ta et bilde!"

"Bleieskift skjer kun på stellebordet!" ..Eller i senga, i bilen, på HM, på lekeplassen... Yup, overalt! Sammenleggbar stellematte for the win!

"Amming er ekkelt. Selv om amming er helt naturlig så er bæsjing det også - og jeg bæsjer ikke på cafèbordet ved siden av deg, gjør jeg vel?" Kanskje en av de tingene jeg må ta meg selv hardt i ræva med en skotupp ass. Snakk om ris til egen ræv! Jeg angrer på at jeg sa det, for jeg ammer virkelig overalt. Og jeg syns det er så fint. Og ja, det fortsetter jeg med inntil videre. Jeg gidder ikke dekke meg til, du får heller se en annen vei.

Jeg regner med at det vil dukke opp mange, mange flere ting jeg er nødt til å gå tilbake på og angre bittert på at jeg sa. Eksempelvis kan jeg nevne at jeg for et år siden spurte en av bestevenninnene mine om hun noengang hadde mistet barnet sitt i bakken ved et uhell. I ettertid har vi ledd mye av det, for hvem FAEN spør om noe slikt? Man gjør da alt man kan for å unngå det, og så stiller jeg så dumme spørsmål som 32 åring?! Herregud, jeg burde skamme meg. 

Snakkas da!

Supporterfrue -  Facebook // Instagram 

 

Når den moderne far tar ansvar.

Lite visste man for mange år siden hvor mye større del i babytiden far i huset kom til å ta i 2017. Det er ganske sprøtt å tenke på at det for ikke veldig mange år siden var helt utenkelig å ha far tilstede på fødestuen. Og man skal ikke gå langt tilbake i tiden der du finner mannfolk (tilogmed nålevende!) som aldri har byttet ei bleie..!

Heldigvis for oss nybakte mødre så har tider forandret seg. Mannen er med på fødestuen, han klipper navlestreng og tar bilder av morkaka. Mannen får fri fra jobb (noen med lønn også) for å være hjemme å hjelpe mor i starten, og far tar del i både mating, bleieskift og byssing.

(Maren har selvsagt fått sesong 17/18- hjemmedrakta til Liverpool allerede. Bombe!?)

Min pappa var min «mor nr 2» fra jeg var baby. Han varmet opp pumpet melk og matet meg med flaske da min mamma skulle tilbake i jobb etter bare 6 uker. Pappa jobbet skift og kom hjem akkurat tidsnok på morgenen til å overta meg fra min mor som da dro på jobb. Da mamma kom hjem klokken 17.00 var de sammen om meg frem til pappa måtte få noen timer på øyet før nytt nattskift. Oppi alt dette bygde/renoverte pappa et fantastisk hus i sjøkanten og en diger 44 fots båt som skulle bli ferieåstedet vårt i mange år fremover. Hvor han fant timer til dette fikk jeg ikke vite før i senere tid.. Han hengte meg nemlig opp i en hjemmelaget sele/stol inni båten eller huset mens han holdt på. Det er merkelig, men dette tror jeg er grunnen til at jeg som voksen kan sitte å følge med på at pappa snekrer hus og pusser opp båt og mekker bil - bare se og observere - akkurat som jeg gjorde for 34 år siden i den sela fra taket. Jeg får en deilig ro av det, ren terapi faktisk!

Når det gjelder Torben, så merker jeg hvor mye jeg kan stole på han når det gjelder ansvaret for babyen vår. Han er den som gjør færrest «feil» av oss, og er mann nok til å stole på magefølelsen sin. Jeg sliter faktisk litt med det! Min egen magefølelse altså. Jeg må ofte ha noen som sier at «jeg gjør rett» før jeg stoler på at jeg har gjort den rette avgjørelsen. Det er veldig dumt, for ofte kommer det nye råd i retur som gjør meg enda mer forvirret! Jeg prøver jeg så godt jeg kan å ikke ta imot de nye rådene fra de jeg møter på, for jeg blir bare fryktelig forvirret av «sånn gjorde jeg det, og dette er den beste måten å gjøre det på». Når man har gjort noe som fungerer for oss i nesten 10 uker, og vi er veldig fornøyde med det slik hun utvikler seg - så er det dumt å tulle det til med å endre noe. Internett-mammamafiaen er værst - så jeg prøver å holde meg unna. Men jeg har en svigerinne jeg er veldig trygg på, og som jeg vet jeg kan vende meg til om jeg trenger det. Dessuten har vi fått en veldig ålright bok fra sykehuset (Spedbarnsboken?) som er veldig fin å bla i med masse god info. Nå har jeg bestemt også meg for å følge det magefølelsen min sier er riktig, og ikke minst helsepersonell. (Lege, helsesøster og slikt) Jeg må også selv slutte å gi råd, for ingen babyer er like. Men det beste rådet kan jeg gjerne dele; - Følg din egen magefølelse og lag din egen hverdag, og ikke hør på sånne som meg som har vært mor i 10 uker og er verdensmester! ;-) 

At far i huset er så trygg, betyr at jeg er så heldig at jeg kan gå ut døra uten Maren - og overlate styringa til far. Han kan mate han også (hun tar flaske veldig bra!), rape, skifte bleie, og bysse i søvn. Jeg er så takknemlig for at han storkoser seg med dette også, en mestringsfølelse for far - og ikke minst for meg som kan gjøre noe utenfor huset også! 

Nå venter en liten runde shopping for familien Husby-Sørensen. Vi har innsett at alkoholbudsjettet vårt denne sommeren går til hagemøbler istede, og det skal bli deilig å få orden på den flotte uteplassen vår! Båten skal ut til onsdag, så da blir det liten tid til kos i hagen etter at den er sjøsatt. Merker det skal bli utrolig godt å komme seg på sjøen igjen! Og ikke minst la Maren oppleve båtlivet som begge foreldrene sine er oppvokst med og elsker!

/Line Victoria 

 

"Er-tom-for-gode-overskrifter-som-får-deg-til-å-lese-videre"-overskrift.

Ble litt blogging i rykk og napp her de to siste dagene, jeg har nemlig for en gang skyld hatt endel å gjøre.

Fotoshoot, telefonmøter, spennende prosjekter, bokskriving, filminnspilling, masse «dagens outfit»-bilder, møter osv har tatt tiden min de siste to dagene.

Kødda.



Jeg har måttet bruke litt tid på å rydde her i heimen, for jeg har kastet inn badehåndkledet og bestilt meg ei vaskedame. Eller renholds og grønnsåpe-arkitekt, som det heter. Det skal bli ordentlig deilig å slippe dårlig samvittighet for hybelkaninene villa-gaupene under sofaen og ehh.. midt på gulvet. 

Også tok jeg med den friheten å nettshoppe meg litt glad, så nå er et par sommerskatter på vei hjem til størrelse «jeg-har-akkurat-født-en-velskapt-unge». Det var Torbens idè faktisk, for jeg hadde et selvpålagt shoppestopp, for jeg hadde ikke tenkt til å kjøpe så mye klær jeg forhåpentligvis ikke får brukt så veldig lenge. Men jeg gav etter for presset og kjøpte meg noen veldig enkle, løse bukser - eneste forskjellen fra joggebuksene mine er at de er tynnere i stoffet og har noe annet enn et nike-merke på seg. Jeg som lovet meg selv at jeg aldri skulle kjøpe «jeg-har-driti-i-buksa-men-ingen-kan-se-det»-bukser. Gosj, nå ble det veldig mange sånne «jeg-vet-ikke-hva-det-egentlig-heter-så-derfor-lager-jeg-et-ord-med-masse-bindestreker"-ord.

Siden marsvina har fått et nytt hjem, så har vi bestemt oss for at rommet ved siden av oss (det er endel soverom å ta av, men jeg har skjønt at det er helt tullete å ha småbarnsrom i første etasje) blir rommet til Maren når den tid kommer. Så litt fargepaletter og tapèt-prøver må til - men dog ikke i like stor skala som andre bloggerfruer. Også får hun få stor-jente-rom nede i første etasje når den tid kommer. Enn så lenge så kan vi ta imot en hel bataljon nede i første etasje, så det får fortsette å være gjesteetasjen vår. (Eller "Torben-orker-ikke-all-snorkingen-og-prompingen»-rom.

Jeg er hvertfall klar for helg, som jeg skal starte med et hyggelig barseltreff i morgen! Jeg skulle egentlig vært hos tannlegen, men føler meg ikke fin nok for den kjekkasen der, så jeg har utsatt timen min til september en gang. Hvorfor er det så viktig å se bra ut hos tannlegen, lurer du sikkert på? Jo, fordi han er ganske kjekk han også. Alle menn i mitt liv (og i hvit frakk) er snasne menn dessverre. Så jeg må pynte meg hver gang jeg skal til kiropraktor, legen og tannlegen.  (Jeg har linket til innlegg om de nevnte kjekkasene jeg omgir meg med)

"Prøver-å-runde-av-dette-blogginnlegget-med-en-naturlig-tone»-hilsen!

/Line Victoria Supporterfrue

Som flaut nok har fått egen facebook-side i tillegg til den private og fy faen i helvette så har jeg instagram også.

"Det er ikke greit å forfalle bare fordi man har født barn."

"Det er ikke greit å forfalle bare fordi man har født barn." - Anonym kommentar.

Jeg pleier vanligvis ikke gidde kaste bort mange kalorier på kommentarer som dette, men den fikk meg til å tenke..

Når ble det ikke greit for personen som skrev kommentaren at JEG lot meg forfalle? Er det plagsomt å se at andre gir litt mer faen i hvordan kroppen og klærne sitter når man er i baby-bobla? (Forøvrig en av flere litt merkelige trollete kommentarer personen har lagt igjen på bloggen min, så en person som åpenbart er ute etter å fucke med barseltårene mine.)

(Se på fjonene!!)

Jeg følte meg ikke spesielt truffet, siden jeg bevisst har gått inn for å gi totalt faen i hvordan kroppen min ser ut etter fødsel. Det var viktig for meg. Altfor mange ganger i livet har jeg blitt påminnet om at kroppen min ikke er bra nok, så jeg gikk inn i denne graviditeten vel vitende om at kroppen min ville bli forandret. Husker dere jeg skrev at det var to ting jeg ikke hadde fått som et resultat av graviditeten? Stolt proklamerte jeg på bloggen at jeg ikke hadde fått strekkmerker eller hemorider. Vel, de dukket opp som bestilt uken etter. (Jævla rosamammabloggere, hvorfor advarer dere ikke om slikt?)

Strekkmerkene er noen veldig lite synlige streker under magen, rett over der tisselura starter. Egentlig ser det bare ut som joggebuksa med strikk har sittet litt stramt. Ikke noe jeg bekymrer meg nevneverdig for. Ironisk nok var det forøvrig det eneste stedet jeg ikke smurte meg med den kremen som skulle holde strekkmerker unna. Trodde ikke jeg kom til å bli strekt DER liksom, men tok visst feil!

Og hemo-Henning som jeg kalte den, forsvant like fort som den dukket opp, det var visst veldig vanlig når man fikk nedpress at disse dukket opp. Jeg som ikke engang visste hva en hemoride var for noe! Ingen rosa mammabloggere som advarte meg om hemorider! Trippel-faen! Jeg trodde det var noe uhygenisk ekkelt, men det viser seg at det bare er en hudboble på en måte, som følge av at «presset er stort» og huden gir på en måte etter. Også kommer de i ræva da vøtt. Det presset visstnok da er på det største. Ikke google det, for da får du bare opp bilder av «worst case scenario». Jeg for min del lurte litt på å nappe den av med en neglavbiter, men der sa legen min «STOOOOPP!!» og gav meg heller tips om en reseptfri krem som funket fint. Det sies også at man kan «stappe den inn igjen», men der gikk grensa for meg ass. Ting som har poppet ut et sted dyttes ikke inn igjen for å «glemmes» ass.

Tilbake til kroppen min. Den har jo fått kjørt seg. Jeg trente minimalt under graviditeten (grunnet plager) og gikk bare noen turer for å lufte meg. Nå er kroppen min normal i skroget igjen, sånt rent bortsett fra at jeg har fått noen ekstra kilo da. Og alle de som sier at amming gjør at kiloene renner av må ta seg en karbobolle eller proteinpannekake ass? Her sitter jeg med min doble elektriske brystpumpe i timesvis og spiser smultringer og sjokolade, og jeg opplever IKKE at kiloene renner av. 

Jeg tror det bare handler om at jeg må slutte å bruke graviditeten som unnskyldning. Det har blitt mye mat i mikrobølgeovnen og kaker/sjokolade som ligger fremme som er lett å grabbe til seg når man sitter der og ammer. Jeg HAR tid til å lage sunn og næringsrik mat, men det har vært giddalausheten som har tredd i kraft med stor virkning. 

Jeg vil nok absolutt ikke gå inn for å slanke meg, for det har jeg ikke lyst til. Men litt mer bevegelse og litt mindre oreo`s kan nok både Torben og jeg være tjent med. Hvertfall Torben. (!) Dessuten blir jo ikke sommeren som de har pleid å være da, det har som regel vært konsumert så mye flytende karbohydrater (øl) i løpet av sommeren at det lukter humle og malt av oss flere uker etter sommerferien. Så der er jo mye gjort allerede, de 8 kiloene jeg pleier å legge på meg om sommeren kan reduseres betraktelig ved at alkohol ikke står på menyen når jeg ammer.

Tilbake til kommentaren om at det ikke er greit å forfalle selv om man har fått barn, så tenker jeg at «Jo, det er det - og ingen bør egentlig bry seg». Hvis jeg føler meg vel i min joggebukse som er så full av melkerester at den kan stå av seg selv, så tenker jeg at det er mitt valg. Eller at jeg bare børster vekk gammel gulp på skulderen før jeg går i butikken, null stress! Det er så mange som kjenner seg igjen at jeg tror ingen andre bryr seg, annet en personen som syns det er gøy å trigge hormonene mine fra bak en pc-skjerm som anonym. Og de som bryr seg, de har åpenbart høyere forventninger til seg selv enn vi andre har. Det går helt greit at du ikke har dusjet og sminket deg etter en våkennatt, mamsen! Og det er helt greit at skinny-jeansen ikke passer rett etterpå, og gjør den det så HURRA for deg om det var målet ditt!

Det mest krevende Torben har måttet be meg om å justère på sånn utseendemessig når vi skal ut av døra er «om ikke det hadde vært greit med en BH..» At jeg har to ulike sko og et skaut på huet jeg faktisk har sovet med i 2 netter nå er ikke så farlig syns han. Men at jeg må slepe puppene etter meg inn på Kiwi er litt værre, åpenbart. Eller som Torben så herlig sier; "Hvis du har det fint, så har vi det fint!" mens han ser på gamle bilder fra da kona var smekker i skroget og ikke hadde gulp i håret.


 

(Hvis du skulle være i tvil, bildet over er da altså fra FØR graviditeten.) And that reminds me - Nancy, can you hear me!

Nå må du få meg på det sykkelsetet igjen, snart! Mama er klar for å finne igjen kondisen og styrken sin! Jeg har en haug med treningsklær som bevrer etter å bli svettet ut igjen!

/Line Victoria - Supporterfrue



 

 

 

Mimrestund...

Hellu i lørdagskvelden!

Jeg har fått litt «kjeft» for at jeg har blitt litt mye mammablogger i det siste, og det er forsåvidt berettiget. Det er veldig lite annet som skjer i min lille boble fortiden, så det har liksom ikke vært så mye annet å blogge om.

Jeg kunne forsåvidt blogget om at jeg savner marsvina våre, Shankly og Bård Georg..? De har nemlig fått nye venner og nye eiere i Oslo! Ingenting er bedre enn at de kom til et hjem som kunne fortsette å gi dem den kjærligheten og oppmerksomheten jeg gav de frem til samme dagen som M kom til verden.. Torben advarte meg om at fokuset mitt kom til å være et annet sted, men jeg nektet og sa at jeg kom til å ha massevis at kjærlighet til alle som vil ha. #fail

Så de har blitt omplassert og rett skal være rett - jeg har sykt vondt i hjertet, men det handlet faktisk ikke om meg denne gangen, men om de. Fine herlige dyra mine! Måtte de leve godt å løvetann-enger og humpe løs på hverandre inn i evigheten! 

Eller jeg kunne blogget om at båten fremdeles ikke er sjøsatt og står i hagen uten drev og propeller? Eller at kiloene jeg pådro meg under graviditeten såvisst ikke rant vekk når man ammer. Eller at ræva mi ikke har sett sykkelsetet på maaange måneder..? 

Idag

oppdaget jeg at det var nøyaktig et år siden utdrikningslaget mitt og jeg bladde meg tilbake i arkivet for å lese meg opp.. Herregud, så legendarisk! 

Hvis du vil kan du godt mimre litt med meg her:

...og hvis du trenger en skikkelig dose med tis/bæsj og prompehumoren min så finner du et innlegg om rutinene mine fra i fjor her, eller kanskje det frister med innlegget om da jeg skulle på en av mine aller første spinningtimer her. ellers er det lov til å klikke på menyen under headeren min, og bla frem og tilbake i arkivet hvis du syns det blir mye mammablogging... En periode var det mye bryllup, en annen epoke masse om graviditet og før det igjen var jeg jo sykt hekta på trening og kosthold, noe som minner meg om at et nytt Livea-kurs må bookes. Nancy, er du klar for meg? 

Kos dere!

 

 

"Jeg må ta bilde av babyen din!"

"Jeg må ta et bilde av babyen din!"

Det er ikke så uvanlig at folk du kjenner eller familie sier dette. Og selvsagt lar jeg de få ta bilde av henne, jeg er jo så stolt!

Men uttalelsen kommer ikke fra en tante, kusine eller venninne. Den kom fra en totalt fremmed som kom bort til meg mens jeg var på Brotorvet, det lokale kjøpesenteret. Først stoppet hun meg og gratulerte. Hun fortalte deretter at hun leste bloggen min og syns den var gøyal. Så bøyde hun seg over vogna, tok teppet litt til side og sa "dikkedikke" til Maren og pirket i underleppa hennes. Maren romsterte litt og sov videre. Og mens jeg stod der med en vilt fremmed hengene over ungen min med en finger halvveis inn i kjeften hennes mens hun sov, så tok jeg en avgjørelse: Bli for fader trygg nok på deg selv at du sier ifra at det ikke er greit! Men jeg valgte å ikke si noe ennå. Tenkte bare at jeg ville hjem og desinfisere babyen min etter å ha fått fremmede, skitne fingre på leppa si. Jeg kan brøle det ut nå, for nå er jeg tøff nok; - DET ER IKKE GREIT!!

Hun tok hodet ut og hadde mobilen i hånda. Bretter den ut og leiter etter kamera-funksjonen mens hun sier: "Jeg må ta et bilde av henne!" Og DER satte jeg foten ned. "Setter pris på om du ikke gjøre det altså...!" sa jeg med en hyggelig tone. "Hæ? Hvorfor ikke, hun er jo så søøøøt!". Men hun klappet sammen telefonen sin og må ha forstått at hun tråkket noe over streken.

Hva skulle denne dama med et bilde av min Maren på telefonen sin i utgangspunktet? Var det for å vise andre at hun hadde møtt på en søt baby? Jeg fikk det ikke til å stemme. Mine kusiner knipset bilder av Maren da de var på besøk, og jeg syns det er så hyggelig å tenke på at de viser frem skrytebilder til sine venner og resten av slekta. Men damen på Brotorvet har jeg ingen relasjon til, hun var en vilt fremmed! Går hun rundt med bilder av masse ukjente babyer på mobilen sin og viser frem?

Når Maren nå bikker 8 uker, så har jeg tenkt mye på dette med eksponering av henne på bloggen. De første ukene så hun ut som en helt vanlig baby, og bildene er ren og skjær skrytebilder. Alltid med klær på. Jeg har delt bilder på insta og Facebook med venner, men også med tilsammen nesten 35.000 følgere på de to sosiale mediene utenom bloggen. Jeg vet ikke hvor grensa går. Er det når hun blir "gjenkjennelig" jeg ikke bør legge ut bilder av henne? Er det nå som 8 uker fersk baby?

Jeg må nok i tenkeboksen på dette. Jeg leser om bloggere som sliter med at barna blir oppsøkt på skole og konfrontert med moren som har blogget seg til kjendislivet ved å legge ut bilder av sine små. Hun må vurdere hjemmeundervisning fordi barna hennes blir gjenkjent på skolen og kan bli mobbet. Vil jeg at Maren skal være dattera til hun gærne bloggeren som utleverer seg så man må noenganger finne frem puta?!

Jeg beklager, fremmed dame på Brotorvet, for at du ikke fikk ta bilde av min fine, skjønne unge. Men jeg liker ikke tanken på at du skal løpe rundt med bilder av Maren på telefonen din. Og heretter blir det nok å beskytte Maren mot verden også, helt til hun er gammel nok til å bli kjent med den på egenhånd.

Det vil nok bli færre bilder av lille M på bloggen heretter, bildene som ligger ute allerede er skrytebilder fra da hun var baby, og det vil fortsatt sikkert dukke opp skrytebilder i fremtiden. Men med ganske stor og nøye overveielse først!

Bildet til denne teksten er en hyllest til Mannen i huset som er bleieskiftansvarlig mens jeg koser meg i badekaret, heia moderne tider!

Det er det værste jeg har sett! (del 2 av Torben forteller fra Føden)

Jeg lovte å fortsette på fødehistorien fra mitt perspektiv, og det skal jeg gjøre. Nå er huset sånn ca på stell igjen etter jentefesten med Maren og fødekona alene hjemme i fem dager. 

Tilbake til dette med pressinga. Vi hopper rett i det. 

Det stativet var fine greier for ryggen min.

Jeg hadde sett for meg at det var slik som dette en fødsel var i flere timer, så jeg ble litt sjokkert over at det bare varte i 30 minutter denne fødingen. Men jeg ble ganske urolig for ryggplagene mine når kona plutselig ropte «nei» og nektet å presse ut ungen. Her hadde jeg stått på som en slave i 20 timer, og når hun endelig skal ta siste innspurten over mållinja så nekter hun? «-Joda» , sa jeg. "-Det går så fint. Bare litt til.»

Jeg fikk beskjed av damene som var der om å spørre om Line trengte noe og sånt. Om hun ville ha massasje eller stryke på henne. Jeg strøyk henne over panna i et desperat forsøk på å roe ned grisen før slakting, men hun skrek til meg: «-IKKE TA PÅ MEG!». Neivel. Klut på panna? «NEI, din jævla fittepikk». Der var det ordet som ikke er et ord, igjen. Jeg vurderte å ta diskusjonen med henne for å lære henne en gang for alle at man ikke kan bruke den kombinasjonen av to ord sammen, men så kom det så mange andre stygge ord ramlende ut av det store hølet i trynet hennes at jeg gav opp. «Kukdritt», «fittefaen» og «fyttehelvetteeeeee» avsluttet med et sånt ekkelt stønn som jeg tror kommer når noen blir påkjørt av et tog.

Jeg angret på at jeg ikke tok imot forslaget om en ekstra dose med paracet i bakhånd. Jeg vurderte situasjonen om det var tid til å spørre etter det nå. Jeg hadde sykt vondt nederst i korsryggen og nå begynte føttene mine å verke litt også. Det til tross for at jeg har spesialsko som er veldig bra for føttene mine. Plutselig skrek Line noen ord i en setning. «Drikke. Jeg må ha noe å drikke.» Jeg kikket rundt i rommet og forstod plutselig at jeg hadde drekt opp alle fanta free-brusene hennes hun hadde tatt med. Jeg tenkte faktisk at hun ikke kom til å savne de da jeg drakk de i smug, for hun var liksom så opptatt med å få luft, ikke brus. Så jeg løp bort og hentet den det var mest skvett oppi. Kanskje en halv desiliter, hva vet jeg. Jeg gav den til kona mi og hu røska den ut av hendene mine. Hun reagerte ikke på at det bare var en happyskvett igjen nederst i flaska, hun bare helte det ned i en slurk og klemte flaska flat. Den knitrende lyden av en en sånn tykk plastflaske mellom nevene hennes, DEN var skremmende. Hun sugde ut innholdet med en sånn kraft at jeg tenkte at dette skal jeg bruke mot henne på de fredagskveldene. Flasken var dønn seriøst vakumpakka! Jeg sa til henne at hun minnet meg om Hulken, men det falt selvsagt ikke i god jord hos fødekona. 

Nå gråt kona mi litt. Ikke sånn «jeg prøver å oppnå-noe»-gråt, men heller en slags «Nå hater jeg livet mitt og vil gjerne dø»-gråt. Jeg gråt litt jeg også. Gråt en skvett fordi jeg visste at jeg må bruke liverpool-mastercardet mitt og bestille nye spesialsko, for nå var de blitt så slitt og full av fostervann at jeg ikke kan bruke de lenger. Og de koster to ryanair-billetter, så det var ikke rart jeg gråt. 

"-Du må få henne til å presse, Torben!" sa damene til meg. "-Kona di vil ikke presse, og du må støtte henne". Den ene jordmora tok beinet til Line og satte det på hofta si. Jeg så for meg at kruttønna mi av en kone kom til å sparke den stakkars jordmora på andre siden av rommet og ned på bensinstasjonen vi hadde spist burger på den morgenen. Jeg ventet på lyden av en skrikende baby. For hvert jævla press håpet jeg liksom at det var over snart. Ikke fikk jeg ta på kona mi og jeg turde ikke si noe heller. Så jeg prøvde meg med? «-Er det sååå vondt altså? Huff?». Jeg husker at Line så på meg rett etterpå. De grønne øynene var svarte og blodsprengte og stod liksom litt ut av huet som en fisk som har blitt tatt for fort opp til overflaten. Faen. Riepause. Det betyr at hun er smertefri i 2 minutter, og har faktisk muligheten til å kverke meg for den kommentaren.

Damene hadde samlet seg der nede. Et stort hvitt lys fra en diger lampe lyste opp trynene deres. Og da ser jeg det som kommer til å sørge for at Maren blir alenebarn. For bak der på andre siden av veggen var et kjempestort speil. Jeg så meg selv og jeg så Line. Og jeg så bakhuene til damene og der så jeg Line igjen. DET ER DET VÆRSTE JEG HAR SETT! Snakk om å se favorittpub`en brenne ned :-( Jeg ble så fryktelig lei meg. Det var som en kjempestor bilkræsj på motorveien og jeg klarte ikke la vær å glane.

Damene snakket noe om at hodet presset på. Ja, det kan jeg love deg at det gjorde, for det gjorde veldig vondt og paracet kunne jeg bare be om to stk hver 4. time. Line sa det brant der nede, og damene sa at hun kunne ta hånda si ned å kjenne på hodet hvis hun ville. Stakkars kona mi. Hun gjorde som de sa. Hadde lille store-Torben blitt delt i to og jeg lå på operasjonsbenken og legen spurt om jeg ville kjenne hvordan det kjentes der nede med hånda mi så hadde jeg fått en alvorligere hodeskade enn jeg allerede hadde fått.

Så sa damene at hvis hun bare presset skikkelig hardt nå på neste rie så kom hodet til å komme ut og de kunne ta resten etterhvert. Jeg bestemte meg for å lukke øynene (for jeg ville ikke se i speilet bak damene) og så presset vi begge to. Jeg husker jeg faktisk dyttet Line bak på skuldrene. Som om jeg skulle trøkke den ungen ut av henne sjæl! Og så hørte jeg et klask, tror jeg. Masse fødevann eller hva det er for noe. Og hele ungen lå på magen på det brettet rett ved konas bilkræsj. 

Jeg var litt i sjokk, og jeg skal innrømme at jeg ble litt rørt. Ganske rørt. For en maskin av en kone jeg har! Jeg ble faktisk litt stolt av henne! 

...men det varte ikke så lenge. For kona mi er litt forfengelig, så spørsmålene kom i denne rekkefølgen:

Er hun pen? Har hun hår? Ser det ut som noen har lekt ned en kinaputt mellom beina mine?

Svarene var at Maren var veldig pen, hun hadde litt hår, og ja det gjorde det visstnok. De måtte ha en spesiallege til å stikke fingeren sin i rompa hennes for å sjekke at alt var i orden. (Det gjør de med de supportere som holder med feil lag også.) Det eneste jeg tenkte var at det er veldig spesielt at en doktor må komme inn, stikke fingeren i rompa på kona mi, og så si: "Dette er ikke noe problem, dere kan fint bare sette noen sting der og her." Var det ræva kona mi føda med? Vi har jo ikke fått noen drittunge, vi?

Men det var verdt alt sammen. Ryggvondt, hodepine, kjefting og refleksjoner i speilet som fremdeles gjør at jeg våkner svett i senga, men det var verdt alt sammen. 

Takk for saiii! 

PS: Jeg har kjøpt nye sko! 



Her er forøvrig del 1 av Torbens fødselshistorie. (red. anm)

Når kona føder og jeg har like vondt som henne.

Det har tatt tid å fordøye alle inntrykk. Ikke bare har jeg blitt pappa til ei nydelig jente, men jeg har også blitt hushjelp, massør, lege, manikyr og sexslave. Nei, slave var det ja.

Kona føda skal du vite, det er ingenting i hele verden som kan måle seg med det. Min fingertupp som jeg ble beordret til å amputere for å «slippe mer mas» etter 2 måneders intensiv behandling og utstrakt bruk av dine skattepenger - endte i et pappbeger for et år siden. All den mandige klagingen jeg drar frem når jeg veiver med fingerstumpen foran trynet hennes, blir nå bare avfeid med «Men jeg har føda noe som har en omkrets på 36 cm ut av tissen min, slå den!»

Jeg kan ikke slå den. Aldri. Kanskje om jeg drar en baby ut av urinrøret mitt, så kan vi kanskje likestilles.



Jeg filmet henne under en rie. Hun ble SYKT glad for det. Særlig den flotte vinkelen jeg filmet fra. Her er riktignok kun et bilde fra videoen. 

Jeg ble vekt midt på natten av en DIGER kjærring som stod ved fotenden og lo og peste om hverandre. "Det?er..igang?». Jeg leitet etter den våte flekken med hånda, for jeg hadde jo sett for meg tidenes fostervann-bonansa på den nye overmadrassen jeg kjøpte, og gav meg en klapp på skulderen for at jeg hadde lagt ut tisselaken under kona. Tisselakenet som har holdt meg våken når hun dreide på lasset sitt, fordi det knitret så inni granskæven. Men det var ingen våt flekk. Eneste våte flekken var min egen sikleflekk på puta jeg får når jeg sover på siden.

Jeg kom meg opp og pakket tannbørsten og.. ja, det var i grunn alt - for kona hadde pakket for meg. Det gjør hun forøvrig aldri. Og så strakk jeg på kroppen min og visste at idag skulle jeg bli pappa. 

Det skal sies at jeg er en av de som aldri har behøvd å ha førerkort. Jeg har nemlig ikke prioritert så store summer på et førerkort. Er dere KLAR OVER hvor mange Liverpool-turer et førerkort koster? Men da jeg smalt Line på tjukka, ble det klart at jeg også måtte prioritere litt annerledes. Så jeg begynte å ta kjøretimer i februar for å være «god nok» til å kunne kjøre henne på sykehuset når tiden nærmet seg. Så med en «L» velplassert bak på bilen, en høygravid og nesten-fødende og pesende kone som kjøreskolelærer, så rullet vi opp til sykehuset i Skien. Jeg håpa nesten at vi ble stoppet av politiet, ingenting er som å øvelseskjøre med et fødende draug ved siden av seg. La oss si det sånn, jeg taklet stresstesten med glans! Kom ikke her å si at det finnes mange som øvelseskjører opp til fødeavdelingen!?

Nå er ikke jeg veldig bevandret i størrelser og åpninger der nede, jeg vet hva som kommer  ut og som en sjelden gang på fredagskveldene kanskje skal inn. Så når legen forteller Line at det var en cm åpning, ble jeg litt skuffet. Skuffet fordi en cm er veldig lite, og fremdeles føles det som det var mye større i omkrets på de nevnte fredagskveldene. Det viste seg at det var helt der inne åpningen de snakket om var. Godt å få det avklart, det kunne tatt fra meg nattesøvnen. 

Line var bemerkelsesverdig rolig når hun får beskjeden om at hun kunne velge å dra hjem eller vente til å bli satt igang. Uansett skulle vi ha overtidskontroll, og den gledet jeg meg vilt til. Ingenting er som å se Line bli fullstending overrumplet av den hånda de trykker inn for å sjekke. Jeg tenker at «jenta mi, klarer du DET, så trenger du ikke klage på fredagene ass..» Uansett så fikk jo Line en aldri så lite utbrudd på venteværelset, så jeg var nødt til å frakte henne ut av vepsebolet så ikke dronninga klikket fullstendig på de øvrige som satt på venterommet. Jeg skal gi henne rett i utbruddet, man overtar ikke sofaen og slenger vekk jakka til den ventende og fødende kvinnen som gikk en tur på do. Vi gikk en tur, og jeg tok henne med på en skikkelig hyggelig date på bensinstasjonen der vi spiste burger. 

Etter en gåtur fikk vi overtidskontrollen, og de snakket om både ballonger som skulle sitte inne i 72 timer og smertelindring. Jeg må innrømme at jeg meldte meg litt ut, jeg lurte egentlig bare på hvor vondt JEG kom til å ha det med så lite søvn og en liten antydning til verking i ryggen min. 

Dagen etter stod vi klare for 2. gang, nå skulle faktisk kona føde, enten hun ville eller ikke. Hun skulle «settes igang». Nå hadde hun riktignok prøvd å be MEG om å sette henne igang i flere uker, men jeg orket rett og slett ikke tanken. Ikke ofte jeg sier nei til fredagshygge, men hun ble IKKE spesielt blid da jeg foreslo å legge et teppe over henne for å kunne gjennomføre. 

Jeg kjørte med `L`en min på bilen og lurte på om jeg hadde fått med meg alt. Joda, det viktigste (laderen til mobilen) var på plass i lomma. Det var i grunn behagelig stille på vei opp til sykehuset. Jeg tror Line gruet seg litt, men jeg prøvde å fortelle henne at kvinner har gjort dette i mange tusen år og det kan hende det ikke er så vondt som alle sier. Hun freste som et lemen. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje hun også hadde litt vondt i ryggen.

Jeg vet at kona har fortalt allerede at det tok 20 timer med helt ok rie-smerter, og 30 minutter med et rent helvete. Men da har hun kun snakket for seg selv. Ryggen min gjorde opprør allerede på det første rommet vi fikk, og de gav meg en sånn ammestol jeg kunne sitte i. Det gnagde i korsryggen. Og mens de satte den ballongen oppi der, så måtte jeg spørre etter en smertestillende siden primalskrikene til Line gjorde at jeg fikk vondt i huet. Dette med nedtellingen på telefonen ble ikke godt mottatt da jeg endret fra å telle oppover til å sette på nedtelling på mobilen, jeg har aldri før fått mer kjeft i hele mitt liv. Ikke engang da jeg knakk sidespeilet på bilen da jeg lente meg på den, fikk jeg mer kjeft. Jeg får generelt mye kjeft når jeg ødelegger ting. Nå mente hun at jeg ødela ALT. Jeg ødela humøret hennes, pusteteknikken hennes og mot slutten av dagen var det plutselig MIN feil at de måtte sy henne sammen igjen «der nede». 

I ettertid har jeg også fått kjeft for at jeg klippet navlestrengen feil. Den rare, svampeaktige tarmen jeg måtte klippe over. Jeg klippet med mine 9,5 fingre og det ble visst feil det også. Så nå er det også min skyld at Maren har rar navel. 

Under selve riene gikk det faktisk ganske greit. Jeg var veldig trøtt og hadde vondt i ryggen, men Line var flink til å holde meg våken med noen få ape-brøl hvert 3. minutt. Sånn lyd som kommer fra gallesteinene liksom. Samme lyd som kommer om noen sparker meg hardt i pungen. Tror jeg. Jeg har ikke laget den lyden siden Line fant ut at hun var gravid. DA var hun sinna da. Og det måtte jeg lide for i mange måneder videre, skal du vite.

Jeg fikk prøve lystgassen da. Og de spurte om jeg ville ha en nål i huet. (akupungtær, eller no) Jeg kunne virkelig ikke fatte at en nål liksom skulle gjøre MEG smertefri, jeg som hadde så jævlig vondt i huet og ørene etter all kjeftinga. Men den svææære pila hun fikk i ryggen, den kunne jeg tenkt meg. Hun fikk lokalbedøvelse først, før den eppeduralsen. Jeg husker jeg fikk lokalbedøvelse i fingeren før den skulle amputeres, og husket at det var sykt vondt. Så jeg hold Line i henda og var klar til å sette meg på hu om hun gjorde motstand. Men hun gjorde absolutt ingenting. Rynket ikke på nesa engang. Jeg tror kanskje hun var døende, for kona min skriker av ingenting. Samme med eppiduralsen, den hestesprøyta inn i ryggmargen. Hun lata som hun ikke kjente den. Flink jente. Samme som fredagskveldene det.

Jeg har også klystèrhistorien friskt i minnet. Jeg hørte ALT! Jeg trodde det var en fødsel der inne på toalettet, men alt som kom ut var pizzaen vi bestilte dagen i forveien, men denne gangen i tyntflytende form hørtes det ut som. Hun sa at dette var noe vi skulle prøve sammen hjemme, og jeg tenkte med skrekk på den gangen hun fikk meg til å drikke ingefær-juice i flere dager. Jeg var så sår der bak at jeg måtte tørke meg med fuktige håndklær tilslutt.

Når hun fikk sove mellom riene så bad hun meg om å gå å legge meg i sengen ved siden av. Jeg var ikke vondt å be! Jeg hørte hun gispet litt innimellom, og lagde en sånn usexy «mmmmm» -lyd uten at det var fredagskveld. Når hun klynket litt så bare snorket jeg enda høyere for at hun skulle skjønne at jeg faktisk sov og trengte hvile. Da hun omsider ville opp og stå fosset det ut av henne, fostervann eller piss eller gudene vet, og jeg er heeelt sikker på at sokkene mine ble våte for hun krevde nemlig at jeg måtte holde henne oppe mens hun tømte tynntarmen, blæra og fostersekken ut over gulvet. Jeg følte meg lite mandig der jeg stod og tok imot kjeft og enda mer fostervann på tærne mine. 

Jeg fant raskt ut at det ikke er lov for mannen til den fødende kona å komme med sånna «au, huff - DET så vondt ut», eller høye gisp og måpende tryne når de drar frem kniver, nåler og tenger. Eller saksa. De fikk ikke bruk for saksa da, det løste seg visst helt selv, sånn som det gjør når man skal dele en grillet kylling ved å dra beina til hver sin side. 

Mot slutten ble det rigget til for at Line skulle puffe ut dattera vår, så tenkte jeg at det endelig snart er over. Ikke bare skal jeg rett rundt hjørnet bli pappa, men jeg kan få lov til å puste letta ut og begynne å klage litt på den vonde ryggen min igjen. Inn kom en sykt flott jente i sykepleieruniform, og jeg trodde kanskje jeg hadde glemt å våkne fra senga ved siden av. Drømte jeg? Line så på meg med de samme øynene som hun har når jeg ikke klarer å ta øynene fra Triana Iglesias når hun er på tv. Et veldig sint blikk. Så jeg så en annen vei og begynte å telle luftehullene i taket istede mens jeg nynnet på en melodi jeg ikke husker navnet på. 

-Kan du hente kaffe til meg? spurte Line. KAFFE? Nå? Med de ristende og veivete armene så skal du ha en kopp kokende varm kaffe i fanget mens beina ligger i sånne sæler opp mot taket? "Fyyyy fader, det kan bli moro å se kaffesprut overalt når hun får en ny rie!", tenkte jeg og løp mot kaffemaskinen ute i gangen. Jeg tok kaffe heeeelt opp til randen. Brant meg litt på vei inn i fødestuen igjen. Hun reagerte ikke engang.

Etter kaffepausen så begynte trykkingen. Her må jeg innrømme at jeg ikke husker så mye jeg heller, for Line ble jævlig skummel. Jeg måtte ta et steg bakover. Hun var svart i øynene og hadde en mørk og veldig ekkel stemme. Jeg kjente ikke kona igjen, dette monsteret gifta jeg meg IKKE med! Veldig fascinerende igrunn, dette med at hun bare bikket over i beast-mode på den måten. Hun var virkelig ikke sitt vanlige..ehh.. «søte og hyggelige» seg selv. Iril (Lines venninne) hadde fortalt meg for lenge siden at det var vanlig å spy under fødselen. Så jeg hentet en sånn pappbeger til å spy i. Men jeg trengte det ikke, for jeg klarte meg utmerket godt og klarte holde på den lapskausen de hadde servert like borti gangen der. Ikke så vondt i ryggen lenger heller. Men sjela mi, den hadde fått store sår. Det som kom ut av kjeften til kona mi kan jeg ikke stå inne for eller gjenfortelle. Men det var mange stygge ord. Også i kombinasjoner som ikke hørte sammen. (Har du noengang blitt kalt en "fittepikk?») Jeg prøvde å fortelle henne at det ikke er et ord. Ble ikke veldig godt mottatt. Jeg var .."for faen ingen jævla norsklærer!" fikk jeg i retur. 

Jeg må få lov til å fortsette litt senere. Jeg har fått oppdrag av kona. Jeg må rydde og vaske mens hun sitter å sliter seg ut i sofaen og ammer. Og det skal dere vite Når jeg er så snill og drar til Liverpool i fem døgn for å la henne få litt alenetid med dattera vår, så er det JEG som må rydde opp etter jentefesten! Hun har ihvertfall bevist sånn halvveis at hun fint klarer seg alene (hvis vi tar vekk alt som har med å rydde opp etter seg). 

Hilsen Torben, nybakt pappa 37 år.

Velkommen hjem, mannen. Kona di har kosa seg.

Jeg burde vel helst ikke blogget nå, men satt meg i sving med å rydde huset til Torbass kommer hjem om få timer. Men han skylder meg å ikke bli sint for det kaoset som møter han. La meg gi dere en liten smakebit:

Ja, for dette er faktisk den ryddigste plassen. Det er ikke mer plass på border, stoler, gulv, kjøkkenbenker osv, så nå måtte jeg sette en tom pizzaeske (og et halvstekt rundtstykke, åpenbart..?!) på komfyren. Pizzaen arvet jeg etter playdaten på lørdag. Og så ble den liggende i bilen et døgn, før jeg kom på at jeg hadde pizzarester, og så spiste jeg det igår. Ikke døm meg da. Bilen stod i garasjen og pizzaen ble holdt kjølig. Men nå lukter det pizza i bilen, dog. Kan vøre fordi noen av pizzabitene ramlet ut og ble liggende på gulvet, og psyken min er fremdeles i gravid-modus, så jeg klarte ikke få meg til å bøøøøye meg ned å plukke de opp. Et par med taco, som ikke var favoritten uansett. 

Om 3 timer kommer mannen hjem med ansiktskrem fra tax free`n og jeg gleder meg vilt til å ta meg et bad UTEN å ta med meg babycallen inn. Virker som MAren har fått et litt annet søvnmønster nå også, hun er MYE mer våken på dagen og det er elsk! Jeg har jo bare sett henne sove de siste 7 ukene. Så nå kan jeg oppleve henne og bli kjent med henne. Men hun sovner mye tidligere for natta nå da. Slokner og går i koma heter det kanskje, med så mye som skjer på dagen og våkentiden hennes. Hun sover nå, og kommer til å sove til 11.00 i morgen - kun avbrutt av poweramming der hun spiser 8 minutter i søvne og slokner i armene mine, eller fortsetter å sove ved siden av oss i storesengen. Jeg ELSKER samsoving! Og jeg tror hun liker det også, hun finner puppen selv, så jeg aner ikke hvor mange ganger hun spiser av meg i løpet av natten for jeg våkner bare hvis hun piper når jeg ruller over henne eller ramler ned på gulvet. Jeg bare kødda. (Hun piper om hun ikke får skikkelig sugetak på patten når jeg ikke har lagt den frem slik hun liker det...!) Idag er ny rekord, jeg har ikke hørt henne gråte siden igår klokka 15.35. (Da måtte jeg mate henne på ferja på vei hjem). Når hun vil ha oppmerksomhet bare babler hun liksom. Lager sånne søte lokkelyder. Herlig. Gleden med babycall er at jeg spretter opp og legger meg ved siden av henne når jeg hører hun grynter litt i senga, så hun tror sikkert jeg alltid ligger ved siden av henne når hun åpner øynene..Mens egentlig har jeg sittet å pumpet meg, sett på tv og blogget. Ah, småbarnslivet ass...

Neidu, her må jeg kaste meg rundt! Bleier fra torsdags lukter ikke godt på varmekabler, det sier jeg deg!

/Line Victoria out. (*dropper mikken i bakken og går fra skrivepulten*)

 

Helgen som gressenke...

Kampen igår så ut til å gå rette veien for Liverpool, og Maren og jeg fulgte med på den på nett. Pappan var på stadion, og jeg var veldig redd for at jeg jinxet "vinnerrekka" ved å kle henne i en av de veldig mange supporterdraktene sine. Hun har blitt fryktelig lang nå, og veier over 5 kilo allerede, en lang og sterk lita frøken.

Liverpool vant forøvrig 3-0!

Som "alenemamma" i fem dager har vi ikke hvilt på laurbærene. Legebesøk hos kjekke dr. Halvor og barseltreff på fredag. Playdate på lørdag og søndagen var jeg på en hyggelig trilletur med noen jeg vanligvis ikke spanderer søndagene med... Stine og Kjetil!

Stine kjenner dere sikkert igjen fra Farmen, og jeg må innrømme at jeg ikke fulgte med på akkurat den sesongen - men førr ei dame! Helt i min gate! Kjetil er spinningsinstruktøren min, og i tillegg Visit Grenland-general, vi hadde i oppgave å vise Stine (som holder på med et prosjekt kalt "Den moderne Askeladden") hva Telemark kan by på, og min oppgave var å vise henne Sandøya. Riktignok en øy jeg rakk å bo i hele tre måneder, før jeg "måtte" bosette meg på fastlandet, men jeg tok oppgaven med glede for å kombinere de to tingene jeg liker best på søndager;  gale damer og fint vær. Stines blogg er her, forresten!



Jeg hadde jo selvsagt med meg Maren, og jeg må innrømme at det gjør meg litt stressa at jeg ikke vet helt hvordan det er med varme/kulde/trekk osv. På 17. mai hadde jeg kledd på henne for mye (heldigvis har jeg en bestevenninne som er ekspert på slikt!) og på trilleturen ble jeg plutselig redd for at jeg hadde for lite klær og tepper og dyner og poser. Men ja, som du skjønner så led hun ingen nød - for jeg prøver hver eneste dag å stole på meg selv så jeg gjør mitt aller beste for at hun skal være glad. Det er så skummelt! Jeg har jo ansvaret for henne og hun klarer jo ikke fortelle meg om hun fryser eller er for varm, så jeg må sjekke hele tiden og passe på. Tipset med å kjenne etter i nakken er selvsagt gull, men finnes det termometer å ha i vogna som kan gi meg en indikasjon..? Fortell meg gjerne om det! Jeg vet det høres litt spesielt ut kanskje, men jeg vil faktisk gjerne vite hvor varmt/kaldt det er i vogna så jeg vet det sikkert! og slipper å lure! Jeg har det på babycallen på soverommet, veldig greit å sjekke, hvertfall når vinduet står litt på gløtt slik det gjør nå..

Jeg måtte få spinninginstruktøren til å trille for meg (og åpenbart snikreklamère, ser jeg...! ;-) ) og som dere også ser så MÅ jeg kjøpe et mørkere trekk til Buggaboo`en! Det er jo helt HVITT inni vogna, og ikke spesielt "sovevennlig", så jeg måtte legge jakka over. (Ikke over åpningen selvsagt..!)Nedi vogna ligger hun trygt for trekken, hun har saueskinn å ligge på og ei dyne. Så ble det litt varmt da, så da la jeg henne i ergoselen min og tok teppet og jakka rundt når det var litt mye vind. Hun klaget ikke stort, så jeg vil tro jeg har gjort det riktig..! (?) Jeg MÅ gjøre slikt for å bli trygg på meg selv og det jeg gjør, må rett og slett utfordre meg selv litt. Og det ble en veldig hyggelig tur rundt på Sandøya med fine folk!

Da vi kom hjem var det tid for tidenes melkebonansa og kos, så vi har ligget å "pratet" i flere timer i senga mens hun har jobbet seg fra pupp til pupp. Herlig liv!

Jeg fikk et atrig spørsmål i kommentarfeltet forresten!

"Jeg kunne tenkt meg å lese om denne tv-jobben. Hvordan holdt dere ut? (Holdt knapt ut selv- jeg jobba natt og hun jeg jobbet mest med ville se på dere HELE natta. Hadde du orket å se dette selv? Ironien her må jo være at jeg følger bloggen din i dag- og jeg digger'n) Hva fikk deg til å si ja til den jobben? Har du noen morsomme behind the scenes-historier?"

Jeg regner med at du sikter til Mess TV og Sonen som gikk på natta? Vel, jeg elsket å jobbe om natta. Da fikk jeg utløp for alt som var gøy, også kunne jeg bare sove bort dagen. Jeg hadde et høyt tempo, for de første årene var jeg mer på skjermen enn jeg var av skjermen til tider. Folk må jo ha blitt drittlei? Jeg vet faren min ble det.. Men jeg elsket det og kunne absolutt gjort det igjen om programmet fantes. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å se på det selv, forskjellen nå fra den gang er at man finner så mange alternativer enn det ene programmet som gikk på natten, så jeg hadde kanskje valgt det bort for noe Netflix eller noe jeg har tatt opp på dekoderen. (Reindyr-flytting minutt for minutt på NRK?!)

Programmet ble etterhvert godt betalt, og det er vel det eneste som "ødela" litt for meg. Jeg mistet litt begrep om verdien av penger, og kunne ikke skjønne hvorfor ikke alle på min alder (dengang 20-22 år) kunne reise til Thailand spontant, eller kjøpe dyre bursdagsgaver til folk man egentlig ikke kjente. Eller spandere på byen. Så det endte som regel opp med at det dryppet godt på de jeg var glad i :-) Sånn i ettertid angrer jeg på at jeg ikke sparte masse av pengene, og det var jo litt humor at jeg fikk kastet tikroninger etter meg (en melding kostet som regel 10 spenn i begynnelsen) når jeg var ute på byen. De færreste visste hvor godt betalte disse jobbene var, litt som med blogging. "-At du gidder!", sa folk til meg. Og så tenkte jeg stille i mitt sinn at jeg gjerne tjente både 5 og 6 ganger mer enn de gjorde det i sin flotte jobb i klesbutikk som de hatet å gå til. Ja, motivasjonen var jo selvsagt gode lønninger og men ikke minst også at jeg fikk masse oppmerksomhet (både god og dårlig!) på TV. Rett skal være rett, jeg har aldri i mitt liv blitt sjikanert, mobbet og truet så mye som den gangen jeg var på natt-tv, men på en annen side så har jeg aldri fått boostet selvtillitten min så mye heller. For plutselig var det kult å være litt gæærn og si mye sprøtt og finne på masse spontant, jeg hadde jo gått hele ungdomstiden min og hørt "Line er søt hun, men hun er så jævla MYE til tider.." Nå fikk jeg positiv tilbakemelding på å være "MYE" og betalt godt for det i tillegg! 

Etterhvert ble jeg "dronningen av morgenquiz" som noen kalte meg. Hadde alle de type programmene der. Og det ble litt lavere lønn (fremdeles veldig høy da!) og litt mer glamourøst faktisk. Siden programmet jeg jobebt i for første gang stod oppført i programbladet bakerst i Se og Hør så ble det regnet for en gangs skyld et ekte program. Ikke bare pauseunderholdning, liksom..! Jeg måtte få hjelp av Pia Haraldsen til å kle meg, og tanken på å bli kjæreste med noen utenom tv og mediebransjen var veldig fjern for meg. Det var liksom livet og det fantes ingenting utenfor! Men det er rart å tenke på at jeg elsket dengangen det livet, jeg gledet meg vilt til å dra på jobb - det er det ikke mange som gjør! Jeg tror jeg hadde sykedager kun da moren min døde brått, men husker jeg satt å bevret etter å komme meg tilbake på skjermen så jeg kunne blomstre litt igjen.

Sånn i ettertid tror jeg nok jeg gav meg på rette tidspunkt. Jeg gikk vel rundt og håpet at det skulle bli mer tv-jobbing, men jeg satte ikke akkurat inn nådestøtet heller. Jeg var i grunn ganske ferdig.Istedet dro jeg et år på jordomreise, som føltes riktig den gangen. Nå tenker jeg egentlig bare at jeg kunne droppet hele det året på reise, for jeg hadde så innmari hjemlengsel at det var vondt i kroppen! 30 år gammel landet jeg på norsk jord, og jeg traff Torben på ferja over til Sandøya der jeg hadde fått meg hus. Resten er som dere vet historie, kjapt oppsummert: Møter Torben, blir forelsket, vi flytter sammen, kjøper båt, han frir, vi gifter oss, jeg blir smelt på tjukka og vi kjøper en diger villa på Eik-Asvall på Stathelle. BÆM, liksom! Voksenlivet! :-)

Med litt sminke og stæsj kan jeg fremdeles hente frem litt glamaour fra klesskapet og sminkeskrinet når det trengs...!



Nå er det noen som våkner her i huset! :-) Hørs senere!

 

 



 

 

 

Hjemme alene.

Jeg er hjemme alene. Vel, ikke helt alene - jeg har jo en baby å sørge for. Men Torben er som tidligere nevnt i Liverpool og jeg er dronningen av hus nr.3 på Ekstrand Riviera.



Mens jeg sitter her etter en bedre middag fra en mikromat-leverandør jeg ikke kan si navnet på uten at det blir oppfattet som reklame, har akkurat tatt meg et deilig bad, og koser meg med et glass vørterøl så tenker jeg at livet er herlig. Huset flyter av gulpekluter i hvert eneste hjørne, men jeg kommer til å juge til Torben når han kommer hjem og si det har vært et komplett kaos her uten han. 

Det har det ikke foreløpig. 

Det var litt kaos da jeg tok med meg Maren til ei venninne og 3 småttinger på halvannet, DA plutselig jeg en unge som gråt litt. Jeg så at venninnene mine skjønte at jeg ikke visste hva som var galt, for helt seriøst - ungen griner så sjeldent at jeg ikke helt vet hva som skjer når hun faktisk gjør det. Viste seg at hun var overtrøtt og hadde litt magevondt (hun presset og var illrød i ansiktet) og etter noen minutter hørte jeg en kjempebraker i bleia hennes, så det var visst bare en fis som måtte ut av systemet gitt. Og nå har hun sovet i 3-4 timer, stakkars. (Ikke synd på ehnne, hun har det helt kanon på hjemmealene-fest med mamsen sin)

Jeg har så behagelige dager at jeg faktisk har dristet meg til å jobbe litt fremover. Jeg mener, hvorfor ikke? Jeg har en mann som er så mye hjemme som han er (ironisk at jeg skal si det en helg han faktisk er i Liverpool, men asså..) og ungen vår er såpass lett å håndtere at en time her og en time der, og vipps - så har man fått gjort litt effektiv jobbing. Det betyr at Torben må ta noen ekstra klesvasker og støvsuge et par ganger ekstra hver uke alene (som vanlig med andre ord), så jeg syns egentlig det var lurt av meg å gjøre noe gøyere enn husarbeid den timen per dag..!

Jeg har forøvrig som noen sikkert har oppdaget allerede, blitt en av partnerbloggerne til Nettavisen - hvilket jeg syns er utrolig spennende og ikke minst er det med en stor porsjon stolthet jeg har takket ja til å bli en del av. Det betyr ikke annet enn at jeg fortsetter å blogge som før, og jeg håper selvsagt du blir med meg videre selv om det er en liten logo på toppen og litt reklame å fordøye - men jeg har fått streng beskjed om at skribleriene mine ikke blir noe anderledes enn de er idag. Viktig å ikke sensurère meg, da blir det ikke noe moro.Å være en del av nettavisen gir meg enda mer motivasjon til å underholde med skriblerier. Er det forøvrig noe dere vil lese mer om? Noen spesifikke temaer jeg burde berøre med min ironiske, lite selvhøytidelige og selvutleverende penn?! Bare å si ifra!

I morgen blir det en tur til Sandøya for å kose meg med fine folk fra Visit Telemark, jeg har lovet å vise de rundt på øya jeg rakk å bo hele 3 måneder på før matrosen på ferja slepte meg til land igjen. 

Ha en kanonfin lørdag! :-)

/Line Victoria, og hu er jaggu på instagram også!

Hvor ble det av siste rest av intimgrensene mine?

Dette med intimgrenser er fasinerende greier. Når kommer de? Hvorfor oppstår de? Og for min egen del, når forsvant de?

Der vår lille M ligger på stellebordet, har hun ingen begrep om intimsperrer. Å bli vasket dritt av som har smurt seg opp etter rygg og nakke, er den naturligste tingen for henne - for slikt kan hun ikke gjøre selv. På et tidspunkt kommer hun (forhåpentligvis!) til å ønske å tørke seg i ræva selv, før vi på et tidspunkt sent i livet må igjen overlate det til en omsorgsperson eller en i hvit uniform og varm stemme. (..og dårlig lønn, og ugunstige arbeidstider)



(Bildet ble tatt på utdrikningslaget mitt av Therese Hartveit, en av de gangene intimsperrene mine måtte legges til side. Ikke så vanskelig for meg i grunn!)

En gang i mellom der er man på et tidspunkt i livet også avhengig av å gi slipp på intimgrensene sine opp til flere ganger. Som ved en fødsel, der ca halvparten av oss kvinner blant annet må bli tørket i ræva etterpå. (Neinei, ikke for evig og alltid - men takker man kanskje nei eller ikke rekker sette klystèr, så er det helt vanlig å gi etter presset (bokstavelig talt) og man bajser på seg. True story asså.)

Jeg bajset riktignok ikke på meg, men det hadde uansett ikke gjort noen forskjell uansett.Jeg tisset på meg flere ganegr da, men det var nøye kalkulert fra min side skal dere vite.. Det var jo nydelig å være tilbake på babystadiet og få byttet bleia si i en alder av 34 år.. Og som dere husker av fødehistorien så slet jeg også med å holde klystèret inne den ene rien, og hadde det gått til helvette så kunne jeg nok ikke brydd meg mindre. Det kunne i grunn bare blitt littegranne værre enn den gangen i russetiden, for da var jeg jo faktisk alkoholpåvirket og det var min unnskyldning den gangen. Og folkens, det er veldig dårlig gjort at en av russereglene den gangen var at man ikke kunne vaske russedressen sin. Hvertfall når uhellet er ute så tidlig i russetiden...Og før noen av jentene på «Hore på Sporet»- russebilen plutselig drar kjensel på hvor denne historien endte - NEI, jeg var ikke jeg som dreit på den dyre parketten i bilen vår og tørket meg med en diger hotellpute etterpå som ble liggende igjen på åstedet. Eller var det kanskje det?!)

Intim-sperren min tror jeg forsvant ved en sjekk da vi trodde jeg lakk fostervann. Vanligvis når man går til tissedoktoren, så er man kanskje litt mer forberedt enn jeg var den gangen. Man klipper plenen før 17. mai, ikke sant? Den kjekke konfirmanten av en (nesten)overlege snakket om dåselura mi som om det var et avansert og teknisk duppedings som det skulle settes karakter på som i Tv2-hjelper deg-testene. «Her ligger? Her finner vi?og DER er den, ja?» Gudene skal vite hva det var han fant der inne som krevde et «-DER er det, ja». Kjære tissedoktorer, snakk aldri med store bokstaver når dere tar understells-godkjenningen på oss. Det hørtes ut som du leitet etter en nål i en tunell, liksom. Det er ikke så jævla store forhold der, kompis. Aight?! Dette besøket satte en alvorlg støkk i min personlige sperre for hva som er greit å flekke frem for fremmede, og intimsperren ble ytterlige utfordret av en finger i rompa rett etter fødselen. «-Kan du knipe rassen?» spurte han. Han sa forøvrig ikke rassen. Faktisk så tror jeg kanskje ikke han spurte heller, jeg tror jeg selv sa da jeg kjente julefingern der; «-Jeg kniper nå, kjenner du det?!» Og så ble rassen min friskmeldt og vi kunne gå videre i livet. Det med knipingen var pussige greier. Jeg kneip i en rytme, faktisk. Sånn taktfullt som trommene i Hans Majestets Kongens Garde/ avd. 3. gardekompani. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Og jeg tror kanskje rompeballene mine ble med på takten også. Og uansett hvor speiselt det høres ut at jeg forteller det, så føles det som den mest naturligste ting å oppleve. Har ikke du også fått en finger i rompa og knepet rundt den til en som kaller seg dr. Et-Eller-Annet, til rytmen i Gammel Jegermarsj kanskje? Da har du aldri vært på et utested som heter Tordenskiold i Langesund.

Jeg tror dog at andres intimsperrer har blitt utfordret etterhvert som jeg har blitt hardcore ammemamma. For i 17.mai kjolen som hadde høy hals og knepping BAK ble det litt i overkant mye fødekropp eksponert når jeg satt med hele overdelen av den korte kjolen på magen og kjolen sklidd opp når jeg ammet. Jeg satt i prinsippet i trusa i sofaen deres på 17.mai. Tilogmed min tøffe og moderne svigerfar hadde vanskeligheter ned å feste blikket noe sted mens jeg snakket om dagligdagse ting jeg har opplevd den siste tiden. Hvilket ikke er spesielt spennende. Plutselig ble hortensiaen til svigermor i vinduet veeeelig interessant å hvile blikket på mens jeg satt så godt som naken i skinnsofaen hans. i halvannen time gav han den hortensiaen i vinduet dype blikk. Stakkars mann, og stakkars familien min som jeg utsetter dette for i tide og utide. 

Husby-slekta (min familie) har riktignok sett mer enn de orker av kroppen min gjennom tidene. Jeg gikk som oftest naken i gata hjemme på Stathelle. Helt til jeg nådde en viss alder og pappa måtte be meg kle på meg, fordi folk reagerte. "-Nudisten i treogsøtti", kalte de meg.

Og da jeg fikk de hersens silikonpuppene, ja da løftet jeg opp og viste hele familien ved middagsbordet hva månedslønna mi hadde gått til den måneden. De var ikke imponerte. I ettertid skjønner jeg hvorfor, for det var en av de dårlige investeringene jeg har gjort, de puppene og den JÆVLA RENAULT MEGANE`N!!!!!!!! Bilen solgte jeg med kjempe tap, og jeg har ikke tjent ei krone på puppene mine sålangt heller. 

Nuvel, på tide å pakke ned unge og hjelpepuppen - mor skal pynte seg litt for en date med Dr. Halvor for deretter å møte forhåpentligvis like frittalende mammaer i barselgruppa mi. Jeg er alene hjemme i 5 dager nå - supportermannen har dratt til Liverpool, så jeg og Maren skal ha hjemme alene-fest heeele helgen! Greit å kjenne litt på gressenke-livet også. 

 

17.-mai i bilder. Aldri følt meg flottere.

Ah, 17.mai. Alle selfiedronningers dag, og facebook flommer over av bunadskledde og pene mennesker. 

Jeg fikk dessverre ikke tatt noen delbare bilder av alle de flotte folka jeg var med denne dagen. Men antrekket mitt så sånn ca slik ut / Dagens oufit:



Du ser den prikkete kjolen der et sted. Kjempeflotte greier. Du kan kjøpe den her.  ;-) Legg merke til at det også er kort vei til slobrocken som ligger knørva i sofaen. Og nei, jeg har ikke for vane å ha solbriller på inne. Det bare ble slik når jeg sovnet i denne stillingen. Kiropraktoren min ELSKER meg!

Men seriøst. Bunaden kom ikke på i år, noen har sittet i skapet og sydd den INN det siste året, så jeg slenger heller med et bildet av hvor fin jeg egentlig er i bunaden min når jeg har hatt tid til å forberede meg.



Håper dere har hatt en flott dag!

Ukens kommentar! :-)

I kommentarfeltet er det ofte mye informasjon å hente etter at jeg har publisèrt innlegg - og jøsses så mange flotte og gode forslag fra dere der ute! 

En kommentar har jeg selvsagt bitt meg fast i, ikke fordi den var så kjempelang (!) men også fordi den inneholdt mye viktig informasjon som jeg i mitt innlegg ikke brukte så mye tid på. Det gjelder grunnene til at man velger å amme fremfor å gi morsmelkerstatning på flaske, og jeg trodde kanskje at det var åpenbart for mange og at jeg derfor ikke skrev så mye om det. Men folkeopplysning er viktig, og jeg syns Hege Kristin har et utrolig viktig poeng jeg dessverre ikke var flink til å få frem mellom linjene.

"Veldig bra innlegg! Jeg må bare pirke litt på én kommentar; det er jo virkelig ikke hipp om happ om spebarn får morsmelk eller erstatning. Erstatning er fantastisk bra - om man av ulike grunner må gi opp amming. Det er supert at det finnes noe som er godt nok til at babyer som ikke kan få mm vokser og trives. Men det vil aldri bli like bra for et menneskebarn å få kumelk. Det er ganske selvsagt, og godt underbygget av forskning. "

Jeg mente ikke å skrive "hipp som happ" hva ungen får, jeg ville bare passe på så jeg ikke tråkket noen på tærne i forhold til ammimg og erstatning/flasking. Det var absolutt ikke meningen å likestille disse to, for vi VET at morsmelk alltid vil være best for barnet, men det er viktig å påpeke at erstatning er en veldig god nummer to hvis man ikke får til ammingen eller vil amme. Jeg er pro amming, men ikke ammenazi - da jeg tror at de fleste har veloverdreide grunner til hvorfor de velger som de gjør :-)

"Jeg reagerer også litt på kommentaren om ammepress. Ja, selvsagt er det et slags press og det bør det være! Man bør vel prøve å gi barnet sitt mm om man klarer? Det er jo f.eks et ganske stort press om å føde vaginalt i stedet for ks også, fordi det er best. Ks skal være for de tilfellene der fødsel ikke går/blir for belastende. Samme med mme, tenker jeg. Nå finnes det jo kvinner som lar være å amme fordi det er stress, tidkrevende, "vil ha kroppen tilbake" osv. Og det er kanskje fordi vi i frykt for å tråkke på ømme tær messer i vei om at mm og mme er akkurat det samme...?"

Jepp, my point exactly det med å tråkke på ømme tær. Jeg var livredd for å skrive innlegget fordi jeg ikke ville oppfattes som en som tvang på noen amming, og det er mange triste mødre der ute som aldri fikk til ammingen som måtte gå over på erstatning som syns det er et sårt tema. De som velger bort amming på grunn av at de vil "ha kroppen tilbake" burde egentlig tatt en titt i speilet og kikket nøyere både på strekkmerker, ei sår dåselure og arr etter keisersnitt - for jeg tenker at det ikke er selve ammingen som setter kroppen i unntakstilstand..! Mine strekkmerker, sting, hemoride og ekstra kilo kom ikke av ammingen, for å si det sånn! 

Jeg for min del vet også at amming forbrenner 5-600 kalorier per dag (for mange mer!) og det tilsvarer en løpetur om dagen! Ellers av fordeler utenom det åpenbare at det er best for barnet, er at det er uhyre lett å slenge frem puppen i tide og utide. Jeg har ammet i bilen på en parkeringsplass, på det lokale kjøpesenteret, i konfirmasjon rundt bordet under talene og mens jeg sover. Den siste er gull verdt! Jeg må ikke opp og gjøre klart flasker og slikt, jeg bare justerer dietaket til Maren og sover videre mens hun slurper i seg når vi begge sover. Når flaskefolket sier at det er fordeler når mor skal avgårde - ja, da har jeg også flaske tilgjengelig. Hun tar flaske også, og da med morsmelk. Men kosen er viktig også, jeg må innrømme at jeg syns det er himla digg å være et vandrende matfat, trøst, nærhet og med alt dette i 2 stk herja brød..!

"Når det er sagt, mener jeg selvsagt ikke at kvinner skal oppleve press om man har prøvd og f.eks har store smerter e.l. Men å mene seg utsatt for press fordi om helsepersonell eller andre forteller hva som er best for barnet, det er for hårsårt. Selv har jeg opplevd et enormt press på å gi mme i tillegg til mm, og kjenner meg overhode ikke igjen i det ammepresset du nevner. Jeg skulle ønske alle kunne fått bedre hjelp og oppfølging tidlig etter fødsel. Overbevist om at mange flere babyer kunne fått gleden av å die da! All ære til ammehjelpen for den jobben de gjør. Helsestasjonenen rundt omkring i landet; not so much. "

Jeg hadde (heldigvis) et sykehus som var veldig pro amming, og jeg skal innrømme at selv om jeg er glad de presset på. Jeg var i utgangspunktet innstilt på at jeg ikke fikk ammet, men jaggu fikk vi det til! Jeg ville jo veldig gjerne amme også, grunnet de egenskapene morsmelk har kontra erstatning, og de øvrig nevnte fordelene som er viktig for meg.

Jeg er heldigvis velsignet ikke bare med stahet, men også en helsesøster og lege som er veldig "inn" i dette - og har mange gode forslag som passer meg. Og jeg vet at flaskebarn-foreldre også er fornøyde med den samme helsesøsteren og legen, så ingen av de er amme/flaske-nazier som fronter det egne meninger, men kommer med gode råd i den situasjonen mor er i og hva hun velger å gjøre. Jeg syns det er flott at de ser behovene til enkeltsakene, uansett hva man som mor velger å gjøre. Og det er såå viktig for meg og mange andre å ha støtte i helsevesenet! Det var hun som anbefalte hjelpebrystet til meg, fordi hun visste hvor viktig det var for meg å komme igang med ammingen, forøvrig. :-)

"Og a propos press; om du velger å amme lengre enn seks mnd om natten, og lengre enn ett år generelt, da kan du belage deg på press da! Jeg har måtte kjempe for å få amme barnet mitt etter denne alderen, mot helsesøster, familie og samfunnet generelt. Tusen takk for at du fremmer og normaliserer amming! Det er helt uvurderlig at kvinner i din posisjon gjør det! 😙"

Jeg syns det er veldig trist at man opplever press om å ikke amme. Først opplever mange spørsmål om hvorfor de ikke ammer, for deretter å på den andre siden bli møtt med spørsmål om hvorfor man ammer. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å amme, men jeg tipper innenfor det normale i forhold til barnets alder. At noen utenfor kommer med "velmenende" råd om å slutte å amme syns jeg er direkte pinlig. Og ikke minst trist. Den avgjørelsen overlater jeg til mammaen. Men jeg må innrømme at jeg syns det er litt rart når man en viss alder tar puppen selv, eller ber om den selv av mor, men jeg vil aldri fortelle noen at det er feil heller. Jeg liker å innbille meg at mor vet best for sitt barn. 

Hege Kristin, tusen takk for et veldig godt innspill i bloggen min. Det er slike som deg som veier opp for alle nettroll som finnes der ute (dog er jeg svært velsignet med å slippe å moderere noen som helst...)  Jeg er både stolt og glad for å ha lesere som deg, som påpeker mange av de tingene jeg trodde jeg hadde skrevet mellom linjene, men det er kjempeviktig som du sier at OM man ønsker og kan amme, så er det definitivt det beste for barnet - uten tvil! Har man utfordringer som hindrer dette (nei, kroppen forfaller ikke av amming) så står man fritt til å velge løsning nr. 2. Jeg også - hvem vet, kanskje det havner NAN på flaske i nær fremtid, men jeg skylder meg selv og arvingen min å gjøre et iherdig forsøk i hvertfall! 

:-)

 

 

 

Min lille handicap-pupp! OBS: Brystvortealarm for de sensitive.

Åj, jeg var ikke klar over at jeg kom til å få et raus av spørsmål på bonus-puppen min som jeg la ut bilde av på instagrammen min?! Det kan virke som veldig mange ikke visste om dette hjelpemiddelet, og det er jo fryktelig synd - for det er virkelig et flott verktøy! Det er synd det ikke er snakket så mye om, for jeg hadde aldri hørt om det før jeg kom over Ammehjelpens hjemmesider :-)



Handicap-puppen som jeg og min barselvenninne kaller det, er ikke så sexy som det kan høres ut som. Men uendelig fiffig og et flott hjelpemiddel!

Jeg har godt trøkk og godt med melk på natten, morgenen, formiddagen og litt ut på ettermiddagen. Jeg tror (uten å være sikker) det er en kombinasjon av dårlig trykk i puppene senere på ettermiddagen og kvelden, det er mye vanskeligere å få i Maren mat for å bygge seg opp til en lang natts søvn (ca 2 x 5 timer - noenganger en bonus-nap fra 09 til 11.30 også) så for å slippe se henne slite med å få ut melka så har jeg et hjelpebryst! Jeg har, slik jeg har forstått det på de som kan det, hatt nok melk og produksjon til måltider da hun var noen uker - men nå som måltidene blir større har jeg ennå ikke klart å holde tritt med produksjonen. Dette er forøvrig viktig å tenke på; kroppen skal tilpasse seg etterspørsel, så bytter du et tomt måltid med erstatning på flaske, så vil ikke kroppen eller puppen forstå at den egentlig trenger å lage mer for å dekke etterspørselen. Hvis ingen spør etter varen i butikken er det heller ingen som bestiller den inn for å selge deg den! Derfor hjelpebryst fremfor flaske for min del. 

Det fungerer veldig enkelt..! En flaske med pumpet morsmelk - og du kan selvsagt bruke erstatning også, men jeg pumper meg såpass mye for å få opp produksjonen (og holde den oppe!)  at jeg har endel melk på flaske fra tidligere på dagen oppi en flaske, med to bittesmå slanger til hver pupp som da liksom er en ekstra sprut fra puppen. Om jeg hever flasken renner det enklere, men ellers må hun faktisk suge på brystet med riktig dietak for å få ut melka. 


 (På bildet over har Maren sovnet, så dietaket synes å ikke være helt optimalt...! Men det er vanskelig å ta bilde når hun er våken, da jeg prøver å unngå å fikle med mobilen når hun først er våken og vil ha oppmerksomhet!)
 

Bonuspuppens slanger er så små og mye at hun ikke merker de i munnen - men pass på så de ikke er for lange. Jeg fester den så den går i ett med brystvorta, og setter en teip slik du ser på bildet. Her må du nok prøve deg frem for hva som funker best :-) Jeg tar den av og steriliserer etter hver gang, slik du også skal gjøre med flasker. 

Maren dier som vanlig, og jeg får den stimulansen av brystene jeg trenger for å opprettholde produksjonen - og selvsagt får jeg kosen det er å ha henne på puppen. Jeg kan knipe på slangen med neglen for å la henne die av kun puppen også, og veksler på dette slik at flommen ikke er konstant. Da blir hun lat, hun må jobbe litt ;-)

Man kunne selvsagt veldig gjerne brukt flaske i disse tillfellene, og det har jeg prøvd med stor suksess. Det går som sagt helt fint, men det er egentlig pappa Torbens oppgave å gi flaske når jeg ikke er tilgjengelig. Flasken er jo også med på at puppen blir erstattet, og da får jeg ikke den stimulansen jeg behøver ved at et måltid fra puppen blir «hoppet over», så da er hjelpebrystet helt genialt. 

Hjelpebrystet kan også brukes av adoptivforeldre som tidligere har hatt melk og som ønsker å amme. Det kan få opp produksjonen i dine egne bryster og du kan pensjonere hjelpebrystet etterhvert hvis du er heldig. Her er det kanskje greit å informere om at adoptivbarnet bør være under en viss alder, det vil være litt spesielt adoptere en 8-åring og kreve at han ammer. Men hey, det skal selvsagt være ditt valg! ;-)

Jeg har også vurdert om det er mulig å la Torben gjøre dette, men han har ikke villet prøve. Det er helt i orden, haha - jeg var bare nyskjerrig på om det faktisk funket! Jeg tror kanskje nippelen hans er for liten, men det får vi dessverre aldri vite...

Det er fryktelig enkelt, faktisk syns jeg det er enklere enn med flaske. Med flaske renner melka veldig fort og jeg ser at hun blir litt bortskjemt med at hun ikke suger riktig, slik hun skal på puppen. Dette var jo nytt for meg da jeg ble mor, jeg trodde virkelig barnet kun hadde nippelen i munnen og suttet som man sutter på en.. ja, kjærlighet på pinne. Men nei, et riktig dietak har et voldsomt vakum og hun har veldig mye av puppen i munnen når de har riktig dietak. Faktisk sammenligner folk flaske og pupp med å «drikke fra sugerør kontra å spise en hamburger». Jeg bruker hamburgergrepet når hun skal die, lager puppen flat for å få et godt tak. Underleppa skal være vrengt utover og du skal se at hun «suger» med bevegelse under øret, og ikke «hull» i kinnene. Dette kan du lese masse om på ammehjelpen, en flott side for oss mammaer som gjerne vil amme barnet. Der finner du også info om du ønsker å delamme også :-)

Det er et voldsomt ammepress der ute. Det skal jeg innrømme. Det viktigste er at du bestemmer selv, uten påvirkning fra verken meg eller alle ammenaziene der ute. Jeg for min del dømmer ingen - og er helt overbevist om at det er hipp som happ hva du som mamma velger. Du vet absolutt best selv. Men for min del handler amming veldig mye om kos og de fine tingene, og det kan man veldig fint få til med både flaske og morsmelk erstatning. Det handler jo i bunn og grunn om at ungen blir mett, ikke sant?! Men hvis jeg skal klare å produsere nok melk selv og ha godt trykk i puppen gjennom hele dagen/kvelden for å forhåpentligvis gå tilbake til å slenge frem puppen i tide og utide, så har jeg valgt å teste handicap-puppen med kjempe gode resultater! Jeg tror nok at det er litt for min egen del jeg legger mye energi i dette med å få til ammingen også, for det betyr mer for meg enn for Maren - haha! Maren er happy uansett hun, så lenge hun får mat og kos! Mamma blir happy når puppene er friskmeldt og kan være matfat noen måneder til. :-)

For dere som ønsker å amme men ikke har melk også, så kan dette være en fin måte å fremdeles amme uten melk..? (Da med erstatning i flaska..!)

Hjelpebryst kan du få mange steder, men jeg anbefaler deg å bestille fra ammehjelpen sine sider. på Ammebutikken. Der finner du også flotte videoer av hvordan det fungerer, men også hvordan du kan lage det selv! (For de som har en ernæringssonde eller sugekateter tilgjengelig?!) Dette er ikke et sponset innlegg - jeg får ingenting for å tipse dere om det, annet enn kanskje flere happy ammende mødre der ute..?!

Jeg vil også få påpeke at jeg får medisinsk oppfølging i form av reseptbelagte midler. Snakk med legen din om du trenger litt mer enn bare et blogginnlegg fra en ammefru som hjelp med ammingen om du trenger det! Og nei, det er ikke bevist at det er silikonpuppene som har ødelagt for meg. Jeg liker i hvertfall å trøste meg med at det ikke er det.

Fyr gjerne løs om du har spørsmål - men jeg kan ikke hjelpe deg med de medisinske omstendighetene, det må du ta med lege eller helsesøster evt jordmor. Håper du kanskje har nytte av dette, og håper også jeg får høre om du har erfaringer omkring det du også - jeg er fremdeles nybegynner!

Hilsen den puppefikserte supporterfrua!

Småbarnsforeldre har såå god tid til alt!

...som for eksempel øyesminke - det bruker vi lang tid på. Veldig lang tid. Så lang tid at den rakk å forsvinne fra da jeg la øyensminken for seks og en halv uke siden..

Tobarnsmor vs etbarnsmor.

(Jeg MÅ få meg samme kamera som Fotballfrue)

Mens jeg sminket meg, så pumpet jeg meg også, jeg er sykt dreven på multitasking:

...og Maren bare:

-"Damn, er det til meg?!!"

...og jeg bare:

"-Ja, for mamma gir deg endel av melka di på kvelden i et sånt handicap-bryst for mammaer som ikke har så mye trøkk i pattene på kvelden!"

 

God lørdag da!

Takk Torben, og alle andre menn som holder ut med oss.

Kjære Torben. Mannen min. Og alle andre menn som holder ut med oss kvinner.

Jeg vet at jeg har forandret meg veldig den tiden vi har vært et tospann.

Ikke nødvendigvis så mye i humøret og personligheten, men i pakningen jeg ble levert i på ferja da jeg forelsket meg i deg for andre gang i livet.

Første gang du klinte med meg så jeg slik ut:

Og du så slik ut:



...Men du ville ikke være sammen med meg, og ingen av mine venninner trodde jeg hadde klina med deg - så det ble aldri oss den gangen.

Noen år senere trodde du jeg så slik ut som på profilbildet mitt på facebook:



Men da du våknet dagen derpå innså du kanskje at det ikke var helt tillfellet. At bildet kanskje løy en smule.



Men det gjorde ikke noe, for jeg skrev til deg dagen etter at jeg var helt sikker på hvordan fremtiden kom til å bli. Det hadde JEG bestemt!



Også fridde du til meg da, for det måtte du jo:

Du måtte bare amputere en liten del av deg i forbindelse med utdrikningslaget ditt i Liverpool først:

...og selv om jeg ble helt bridzilla under planleggingen, så holdt du ut med meg:

...for på bryllupsdagen så jeg slik ut:

Og livet som nygift må ha behandlet deg godt for i begynnelsen av bryllupsreisen så jeg jo slik ut:



...men dessverre - i løpet av bryllupsreisen fant jeg tilbake til mine komfortable klær:



...og fra og med bryllupsnatta droppet vi beskyttelse i senga:


 

...og det endte jo, som du vet, i dette:

..og du mente den så ut som en kylling der inne...



Og kyllinger tar jo plass, så måtte vi kjøpe stort og fint hus til kyllingen, et hus på nesten 300 kvm på Stathelle selv om du ville ha postnummer 3970 Langesund:

Og en ny epoke med mer komfortable klær kom:

..og selv om dette var det alle instagram-vennene mine fikk se:

...var sannheten en helt annen, for dette var det DU fikk se hjemme:



 

Og du prøvde alt du kunne å holde humøret mitt oppe:


Men jeg var full av hormoner og hatet deg litt sporadisk, som blant annet når du bad meg kaste den gamle geita i flyttelasset:



Eller når DU klagde på vondter i ryggen når jeg var høygravid.

Vi så også ganske lite til hverandre den tiden:



..Men så kom dagen da Maren skulle komme med storken:

Og jeg ble et jævla monster, som du kalte meg.

Men det gjorde ikke noe, for det som kom ut av meg var denne fine snuppa:



...og fire dager etter var jeg tilbake i komfortable klær igjen, men med en babycall rundt halsen:

Og selv med en mammaledig kone må du selv ta klesvasken din sjæl:

Vær så snill, fortsett å elske meg til tross for at jeg jeg har mange forskjellige kropper, fasonger og personligheter i løpet av de 4 første årene vi har vært et tospann.



For jeg elsker deg!

PS: Slenger med et bilde jeg håper du kan se på når du angrer litt på alt dette jeg har pint deg igjennom:



Gud så gøy vi har det sammen, Torben! <3

Apropos instagram - du finner fakefrue her! ;-)


 

 

6 ukers barsel over - nå: Heltidsmamma og melkeku resten av 2017.

God morgen, dere skjønne mennesker!

6 uker har gått siden Maren kom til verden, og den berømte barseltiden er over. Nå går jeg inn i et hav av uker som heter mammapermisjon. Frem til 2018 skal jeg bare være matfat, en trygg favn og en kropp der en liten pode kan finne alt hun trenger for å bygge på grunnmuren i sitt fremtidige liv. 

Ok. Nok romlemantisk babyprat på meg. Det er ammetåka som snakker.



Barsel er fra gammelt av de ukene mor skal få slippe å forholde seg til noe som helst og bare «komme tilbake». Fra gammelt av skulle mor gjøre minst mulig denne tiden og få hjelp til alt. I senere tid var disse ukene til for at poden skulle få best mulig starthjelp og rutiner, for at mor ofte skulle tilbake på jobb. (Min mor var tilbake i jobb etter kort tid, min far satt hjemme og flasket meg med pumpet melk. Foreldrene mine var jaggu av det moderne slaget på tidlig 80-tallet!) I nyere tid (nå) tror jeg barsel handler mest om å finne sin stil på hvordan man løser utfordringer med å få et nytt liv i heimen.  

På sykehuset var vi i 3 døgn etter fødselen. Helt normalt det! Man kan i prinsippet dra hjem når man vil hvis alt ligger til rette for det, men jeg følte en veldig trygghet i å være på barsel på sykehuset Telemark. Flinke jordmødre, barnepleiere og barneleger samt fysioterapauter, prester og en herlig kantinedame/psykolog var tilgjengelige døgnet rundt. Også måtte jeg jo bruke litt tid på å rette opp inntrykket etter alt det stygge jeg hadde kalt de da det stod på som værst. Svar på de dumme spørsmålene fikk vi også, og opplæring jeg ikke trodde jeg måtte ha, men som jeg er evig takknemmelig for idag. Første bleia var et SJOKK! 

Jeg skal ikke juge og si at de tre dagene etter fødsel var fantastiske. Jeg skal være ærlig der. Jeg var såvidt innom det når jeg nevnte på det i fødselshistorien, at den rosenrøde ekstreme kjærlighetsopplevelsen idèt Maren kom ut, uteble litt på en måte. Jeg fattet liksom ikke at noe(n) som gjorde meg så vondt i dåselura var noe jeg plutselig skulle elske sånn helt uten videre! Jeg visste jo heller ikke hvem hun var eller hva jeg kunne forvente meg, så jeg ble liksom bare liggende med henne på brystet og lure på hvordan i HELVETTE en så stor og lang unge fikk plass inni magen min bare minutter tidligere. Også husker jeg at jeg lurte på om det var farlig for henne at hun hadde så vidåpne øyne. Jeg tenkte kanskje også litt at hun var sykt pen, og lurte på hvem hun hadde DET fra. 

Jeg tror nok at jeg hadde skrudd forventningene sånn skyhøyt i forhold til det at hun kom til verden, enn hva det egentlig ble. Hun ble jo født akkurat idèt jeg bannet som aller værst, så den umiddelbare kjærleiken kan jeg vel med hånden på hjertet i ettertid si at jeg ikke helt forstod hva folk snakket om.. Jeg tror det ville vært anderledes hvis jeg hadde barn fra før av og visste hvor raskt man elsket et lite vesen jeg (vi!) har produsert helt selv, men jeg hadde absolutt ingen referanser på det punktet. 

Jeg har gjennom hele graviditeten sagt at mitt eneste referansepunkt er marsvina våre. Jeg er fryktelig glad i de dottene der, og de gir meg sååå mye. Så jeg sa hele tiden at hvis det kan relateres til det jeg føler for marsvina mine, ja da gleder jeg meg til å få barn. Nå er det snudd litt opp ned, nå gråter jeg når jeg leser eller ser barn som har det vondt eller som ikke har fått foreldre som er glade nok i de til å ta vare på de. Marvina lever i beste velgående de asså, men har nok kommet i andre rekke den siste tiden. 

Noen som vil adoptere to stk glade marsvin, forresten? 



Igår trodde jeg fasen jeg hadde jinxa den «sovebaby, gråter aldri»-skrytinga mi. Jeg ble helt nærvøs jeg, har jo aldri hørt henne gråte før! Joda, sutring når hun er sulten, men ikke et vræl i tide og utide! Viste seg at det var litt magevondt som følge av litt lite melk i puppene til mor, så hun ble rett og slett oversulten og enda mer sulten av å ligge på puppen. Hadde heldigvis pumpet litt på morgenen, så en svær flaske gikk ned på høykant og hun sov natten igjennom. Gosj, jeg hadde ikke jinxet det alikevel!

Takk for alle støtteeerklæringene om at jeg ammer ofte forresten! Jeg ammer mye/ofte på kvelden, rett og slett fordi hun spiser seg opp og -derfor- sover natten igjennom. Det er helt normalt! Og jeg ofrer ikke ledig stund på ettermiddagen for en våkennatt ass! (Våkennatt, det har vi ikke hatt siden vi lå på sykehuset da hun ble født) Så ja - jeg kommer selvsagt til å fortsette å amme akkurat når hun vil!

Jeg må innrømme at et lite luksusproblem er at hun begynner å bli tung! Å bære en våken baby går greit, men når hun er i sin dype skjønnhetssøvn når jeg skal legge henne i senga si på soverommet - ja da kan du tenke deg at slaktet er ganske tungt?! Så jeg peser meg gjennom stuer, ganger og bad - føler jeg går milevis, med et kadaver av en kalv i armene. Og så snorker hun. HØYT. Jeg digger det!  

Jeg tenkte faktisk jeg hadde litt lyst til å lage en vlogg (video) med en forklaring på hvordan jeg følte meg på barselklinikken rett etter fødselen. Det er så vanskelig å skrive ned hvordan det var, for det er mange underligheter som kreves en viss gestikulering og innlevelse, føler jeg. (Og nei, jeg lover at det ikke skal ta like lang tid som det tok å fortelle en vits til dere?)

Så gøy å se det gamle huset vårt igjen! Og dette var jo også før forlovelse, bryllup, huskjøp og baby - skal si tider forandre seg..!

En veldig ærlig oppfordring.

Puppene mine.

Mine fine, store pupper som dukket opp over natten da jeg var 13 år og full av humørsvingninger og hormoner. De ble større og større, og fikk masse fokus fra like hormonelle gutter i tenårene. Puppene som gjorde at også -jeg- ble bittelitt poppis i ungdomstiden. Bittelitt. Gikk fort over dog.

De endret størrelse da jeg gikk opp i vekt og de endret seg enda mer da jeg sulteslanket meg i begynnelsen av 20-årene. Det ble lefser. Tomme sokker. Pekte nedover. Tyngdekraften tvang meg til å aldri kunne kunne være fortrolig med å gå uten bh. Den gangen var det min største sorg at puppene på en så sulteslanket kropp ikke stod i stil til alt «arbeidet» jeg hadde gjort med resten av kroppen ved å gå ned i vekt. Puppene struttet ikke naturlig lenger, og jeg hadde dessverre penger nok på kontoen til å kjøpe meg en quick fix. Kjøpe meg litt stolthet. Kjøpe meg en justering. Kjøpe meg noe som bare gav ytterligere næring til et forvridd selvbilde.

Så jeg gjorde det jeg antageligvis kommer til å bruke resten av livet mitt på å angre på. Jeg var så dum at jeg la inn silikon i de fremdeles store, men relativt tomme og nedadpekende puppene mine. De ble riktignok kjempe fine etter operasjonen. Og de var dyre. Og apropos dyre, det ble en dyrekjøpt erfaring, viste det seg i senere tid. De kom til å kanskje koste meg mer enn bare pengene. De var bare flotte i noen få år. For når jeg kom på bedre tanker hva gjelder kosthold, så kom også de tapte kiloene tilbake på kroppen. Da endret puppene endret seg også. Igjen. Fra store til enorme. Tunge. Passet egentlig veldig dårlig til resten av kroppen, for nå tok puppene mye mer fokus enn jeg noengang kunne sett for meg. Ingen visste egentlig at det var silikon i de. Jeg hadde jo alltid hatt store pupper. Og nå enda større. Ikke sånne falske struttepupper som glamourmodellene hadde, for den evinnelige tyngdekrafta tvang dem i feil retning. Normal retning får man vel si. Ingen bh`er, bikinier eller klær var pent på kroppen med de tunge puppene. Jeg arvet farmors gamle bh`er, for de hadde brede stropper og god støtte. Og ja, de SÅ ut som noe besteforeldre kjøper til seg selv. Hudfarget. Komfortable. Ikke spesielt sexye. 

En dag for få år siden oppdager jeg en kul i høyre bryst. Ikke en kul som var i forbindelse med silikonen. En litt knudrete fy-sak som tok fra meg nattesøvnen. Jeg lovet på tro å ære at jeg nå skulle prøve ta vare på kroppen min, mens jeg googlet brystkreft og så bilder av kvinner som har måttet fjerne brystene fra kroppen sin. Helsevesenet konkluderte noen uker senere at kulen ikke var ondartet. Puppene mine fikk en ny sjans, følte jeg. Jeg ble plutselig stolt igjen av mine digre sekker av noen kladdeiser der under genseren og farmors gamle BH. 

Så forandrer kroppen seg vektmessig for andre gang i løpet av livet i starten av 30-årene. Jeg begynner på Livea og får smaken på trening. Jeg går masse ned i vekt den på den sunne måten! Puppene har nå fått kjørt seg skikkelig igjen og peker ikke oppover med mindre jeg står på huet. 

Brudekjolen var nydelig, jeg stappet puppene nedi og hadde en kledelig overdel over. Når jeg trente var puppene i veien. Og ingen treningstøy-sett selges med størrelse 38 i underdel og 44 i overdel. Ikke undertøy heller. Eller bikinier. Jeg var ikke lenger rak i ryggen, jeg var krokøyd som følge av tunge bryster. To, noenganger tre, trange treningstopper måtte hjelpe meg å holde stellet på plass. Løping? Nei, da fikk jeg to store blåveis. 

Så ble kroppen gravid da. For tredje gang i livet skal kroppen igjen endre fasong. Og nå skulle puppene få sin viktigste hovedrolle i musikalen "Livet". Det skulle bli matfat. Kan man amme med silikon? Har jeg ødelagt muligheten til å kunne gi mitt eget barn mat? Har min idiotiske og ekstreme selvopptatthet i 20-årene ødelagt for meg?

Puppene vokste i takt med resten av kroppen under graviditeten. Jeg googlet, søkte og sendte meldinger til venninner med silikon som hadde fått barn. «Kan man amme med silikon?» Noen svar var nedslående. Melkeganger var kuttet av, andre slet med lagringskapasiteten. Noen slet med å komme igang med selve ammingen og gav opp etetrhvert. Andre gikk rett på morsmelkerstatnng og flaske for å skåne seg selv trøbbelet. Andre klarte seg helt fint og merket ikke noe forskjell.

Jeg var (er!) aldri redd for at selve ammingen skal ødelegge puppene mine. Jeg er nok stygt redd min egen egoisme i 20-årene har ødelagt de allerede. At jeg kunne være så dum at jeg betalte i dyre dommer for å ødelegge og legge meg under skalpell og tukle med naturen. Jeg latet som jeg ikke brydde meg om jeg fikk ammet eller ikke. Jeg lata som jeg syns det var helt greit å få flaskebarn som fikk morsmelkestratning når de som visste spurte. Ikke noe galt med de som flasker opp barna sine, så definitivt ikke - kan man ikke, eller vil man ikke amme, så er det en avgjørelse som er opp til mammaen selv. Men her var ikke spørsmålet om jeg ville amme, for det ville jeg - men jeg var så redd for at jeg hadde latt forfengeligheten min råde så sterkt at jeg hadde ødelagt noe fint jeg kunne bidra med for barnet mitt! Den ene jævla tingen jeg visste jeg egentlig burde kunne klare med glans, den absolutte høydaren og hovedoppgaven til puppene mine - den eneste grunnen til at vi kvinner i det hele tatt har fått utdelt bryster - kunne de levere til forventningene etter alt jeg har pint de igjennom?!

Et par uker før fødselen oppdager jeg plutselig?. RÅMELK! DET KOMMER RÅMELK UT AV PUPPENE MINE!!» (Det er gult, og som regel bare noen få dråper) Jeg gråt. Å herregud som jeg gråt der jeg satt i badekaret og klemte ut noen dråper råmelk. De fine, store, ødelagte, sprengte,hengete, biopsi-poka puppene mine har taklet mange års rovdrift. Men de viser antydning til å fungere ennå! De LEVERER!

Resten er som dere har lest, historie. Jeg har melk og ammer som normalt. Det tok tre dager etter fødsel før produksjonen min kom igang. Tre fryktelig lange dager med intensiv amming, klemming, pumping, melking og tårer og barneskrik. Det er ikke -jeg- som kan ta kred for at ammingen fungerer. Det er de stakkars, fine puppene mine. Åh, som jeg har herjet og køddet det til, og så overrasker de meg med å gi meg en enorm glede i å kunne mate en liten arving med min egen kropp. Det er forøvrig ingen grunn til å tro at brystopererte kvinner ikke kan få til ammingen, det er stor sjans for at man får det helt fint til som med andre ikke-opererte kvinner. Men om jeg ikke hadde fått det til og det var silikonens/operasjonens skyld, så hadde jeg blitt veldig lei meg over den idiotiske avgjørelsen jeg gjorde for mange år siden. 

Jeg har aldri skrevet eller innrømmet «offentlig» at jeg har silikon. Det er nemlig ikke noe jeg har vært stolt av. Denne innrømmelsen kommer som et håp om at man tenker seg nøye om hvis man ønsker å fikse på puppene i ung alder (jeg var faktisk 25 år) før man får barn. Da jeg gjorde det var ikke tanken min i nærheten av å se for meg at de en gang skulle gi næring til et fremtidig barn. Jeg var bare opptatt av hvordan jeg så ut naken. Og hvor mange fikk gleden av å se de dyre puppene mine egentlig? Svært få. De få som har fått se de tror jeg helt oppriktig jeg kan innrømme gav faen i hvilken retning puppene mine pekte. Jeg skal gi dem den kred`en. Hadde jeg møtt en mann som var like opptatt av det, som jeg var den gangen, hadde han ikke vært noe å spare på uansett. Jeg har med andre ord ikke vært sammen med en mann som har vært like forfengelig som meg selv. 

 «Jeg gjør det for min egen del og egen selvfølelse!» sier folk når de skal forsvare at de gjør en brystoperasjon som verken livsviktig eller mer kosmetisk enn at man ønsker de større eller penere eller mer struttende. Jeg gjorde det KUN for min egen del, å herregud så egoistisk jeg var! Det innrømmer jeg gjerne. Ikke bare har jeg kjøpt meg en falsk selvfølelse, men jeg har jaggu kjøpt meg et problem. Kjære vene, jeg skulle ønske jeg ventet med å legge meg under kniven til jeg hadde fått litt mer vett og fornuft banket opp i skallen. Og du - selvsagt skal du få lov til å ta silikon på 18-årsdagen om det er det du vil, men det er lov å tenke litt fremover også -  kanskje snakke med noen som har gjort det og angret, for å se litt flere sider av saken?

Jeg har muligens litt mindre lagringskapasitet enn andre mødre uten silikon, hvilket betyr at jeg både må pumpe og amme litt oftere for å holde produksjonen oppe. Det får jeg ofte kommentarer på. Jeg får ofte høre at jeg ammer for ofte. Jeg prøver så godt jeg kan å bare lukke ørene. Jeg kan fullamme, og selv om det går treigt og jeg må gjøre det litt oftere enn andre - så klarer jeg alikevell å fullamme. Jeg klarer, med herja bryster, å gi barnet mitt mat så hun vokser og går opp i vekt.

Når tiden er omme og jeg ikke planlegger flere barn, ønsker jeg å fjerne disse to fremmede plastikkposene bak huden min på frontpanelet mitt. Og du - puppene mine kommer ikke til å bli spesielt penere av å fjerne silikonen, det er vi alle enige om - men de er hvertfall mine igjen. Og tømt for fremmedlegemer. Jeg tror puppene mine kommer til å takke meg. Da kan de pensjoneres med stil!

Heldigvis har jeg en utrolig tålmodig baby. I løpet av sine fem og en halv uke her i verden, så har hun allerede lært å suge tålmodig på mammas pupper for å få mat. Om morgenen og formiddagen fosser det nesten over og hun blir mett på et blunk, og om etterniddagen og kvelden må hun jobbe litt ekstra for å få "spist seg opp" før hun tar en lang natts søvn. Det har igjen gitt meg den gleden at puppene er assosiert med kos og nærhet også og ikke bare mat. Mens vi venter på å bli mette, titter Maren på meg og studerer meg. Ved flere anledninger har jeg opplevd at hun smiler til meg med puppen i munn, og det er verdt hver eneste time med henne i fanget i påvente av at hun skal bli ferdig. Ingenting er hyggeligere enn en mett baby. 


På bildet ser du Maren som ligger på ammeputa med puppen i nærheten og holder meg med selskap mens jeg skriver dette innlegget. 

Idag er jeg veldig stolt av puppene mine. Ikke for hvordan de ser ut, men for hva oppgaven deres er. For hovedoppgaven var ikke å strutte og lage symmetrisk og perfekt bul under genseren eller kjolen. De er der faktisk for en veldig hyggelig grunn og jeg håper alle som har lyst til å amme får muligheten til å oppleve det!

(Til de jeg vet kommer til å spørre meg så tar jeg kortversjonen: Jeg var 25 år, jeg gjorde det på en anerkjent klinikk, prisen er hemmelig og det ble lagt inn noen hundre gram med høyprofil for å få puppene litt opp fra bakken de få årene DET varte. Andre medisinske spørsmål om silikonpupper må du ta med en lege eller kirurg!)

Viktig også å presisère at silikonimplatater ikke nødvendigvis hindrer deg i å amme. Men for min del har det gitt meg noen bittesmå utfordringer i forhold til størrelse og lagringskapasitet. Det eneste positive jeg kan trekke frem er at puppene er så store at jeg kan DRA de utover madrassen når jeg ligger på siden, og i grunn ha ganske stor og trygg avstand til Maren når jeg ammer...!

HER finner du et supert innlegg fra Ammehjelpen om amming for brystopererte kvinner. Det har hjulpet meg MASSE! 

..og du, jeg syns det er fint å dele med deg andre ting enn bare humor og latterlige innlegg på bloggen. Jeg syns det er fint å være litt ærlig innimellom også. 

Her er Maren i sin beste silikonpupp-ammepositur - vi tror det blir skihopper av henne...:

/Line Victoria.

"Har du tvunget Torben til å smake på brystmelka di?"

Noen spørsmål som trenger litt mer utfyllende svar...! 

Har du tvunget Torben til å smake på brystmelka di?

Dette er et sabla godt spørsmål. Og jeg vet faktisk ikke om tiden er inne til å blogge om den ennå, men la gå. Har dere sett episoden fra Friends (Venner for Livet) der Ross skal smake på brystmelka til ekskona si? Her er den:

Jeg har drukket mye av min egen brystmelk. Av den enkle grunnen at jeg var veldig nyskjerrig på åssen det smakte. Det smaker søtt og nesten litt klissete, ja -  smaker litt honningmelon-saft egentlig! Bare innrøm det, du hadde gjort det samme, eller kanskje du har gjort det allerede? De fleste mødre har gjort det. Hvis menn hadde ammet så hadde de sikkert også gjort det uten å mukke. Men om det var menn som hadde ammet, så ka du takke faen på at ammerommene rundt om hadde vært sykt mye flottere enn de er i dag. Og renere. Og hatt mer dyrt utstyr. Det er en annen diskusjon... 

Jeg håndmelka litt i en kopp også, for å smake litt mer enn bare dråper, slik at jeg kunne få full effekt av smaken. Jeg syns egentlig ikke det finnes ekkelt, kunne nok smakt på venninnen min sin brystmelk også jeg - om hun hadde tilbudt seg det riktignok. Rett skal være rett, vi mennesker er vel strengt talt ikke ukjente for å dele kroppsvæsker - er vi vel? Tenk deg om. Spytt, svette osv. (!)

Men Torben, han var vanskelig å få med på noe slikt. Hvilket jeg har full forståelse for. Eller egentlig ikke, men uansett da. 

Jeg fullammer, hvilket vil si at det min frøken får kun mat bra jugsa mine. Men jeg pumper også og har på flaske så Torben kan mate han også. Det er viktig for oss alle tre egentlig at Torben får ta del i den koselige matingen, og ikke minst er det veldig fint å ha mulighet til å la Torben (eller andre etterhvert) være alene med henne selv om hun kun tar morsmelk. Den må nemlig ikke bare komme fra puppen, kan komme fra flaske også! Morsmelk skal holde 37 grader, og må derfor varmes opp i vannbad. Jeg har bedt han om å sjekke temperaturen på melka ved å smake på den, men det har han altså ikke gjort. Så han er "Ross" i klippet ovenfor. Pussige greier, for det er snakk om noen veldig små dråper. Men han brekker seg av tanken. Jævla pyse, ass. 

Hvem synes du Maren ligner på i utseende, og hvorfor?

Jeg er faktisk litt usikker...



Dette er nok ikke det beste bilde å sammenligne med, siden Torben og jeg ser relativt gale ut på bildene over, mens avkommet vårt er solstråla selv når hun blir fotografert. (Jeg liker å tro at hun hvertfall er like glad i kameraet som mora er...!) 

Hun har definitivt Sørensen-hake og Sørensen hårvekst. Jeg fikk ikke skikkelig hår på huet før jeg var nesten 6 år. Jeg var farlig lik E.T. faktisk. Det ser du ikke på bildet over, men det er fordi det er et av bildene som ble "på utstilling" og ble tatt vare på. Hun har den lange slanke kroppen til en Sørensen også, men med mine lepper. Hun har begges lynne, hun sover og smiler hele tiden. Om hverandre :-) Når (hvis) hun gråter er det fordi hun vil ha noe, og som regel da mat eller oppmerksomhet. Likt sine foreldre med andre ord!


Har den kjekke legen sett Maren enda?

Nei, førstkommende fredag blir hun med meg på 6-ukers kontroll. Da skal jeg briefe med Maren og vise han hva jeg er kapabel til å lage i magen min til tross for tonnevis med plager jeg har grini til han om i svangerskapet. Og dette blir første gangen uten at han drar frem vekta, juhuu! Kan bli en hyggelig dag for både mor og datter ;-) Jeg skal seff pønte meg. 

Helt ærlig - hva er det verste med å være mamma?

Alle bekymringene. Uten tvil. Jeg bekymrer meg for det meste, hvilket jeg har fått forklart er helt normalt når man får barn. Jeg trodde det var mangel på søvn og våkennetter som kom til å være drepen, men jeg sover jo mer nå enn jeg gjorde før. Også er det ikke til å putte under en stol at det værste med å bli mamma også er alle velmenende råd man skal forholde seg til. Vi lever i en verden der Google gjør det veldig lett for meg som nybakt mor å tro at jeg gjør alt galt som mamma. Og alle mødre er verdensmestere skal du vite, så du møter hele tiden på de som mener du gjør noe feil. Jeg har ikke helt klart å slå meg til ro ennå med at det er jeg og Torben som bestemmer og tar avgjørelser, jeg er litt for opptatt av andres råd og hva de mener. Jeg jobber daglig med meg selv for å bli trygg på at den avgjørelsen jeg gjør (enten det gjelder amming, påkledning, stelling, bading, hvordan jeg holder henne eller hvordan jeg får henne til å sove osv) er den riktige. Jeg har også oppdaget at jeg har blitt en "verdensmester" selv. Hver eneste dag tar jeg meg selv i nakken fordi jeg forteller hvordan andre skal gjøre "det fordi det funker for oss.". Stakkars naboen min som har en jente som er noen få uker yngre enn Maren, jeg kommer med råd og tips hele tiden og har plutselig glemt hvor mye jeg hater å få råd og tips fra andre. Så ja, jeg møter meg selv i døra hver dag og noen må se å klaske meg med den i ansiktet snart. Jeg må rett og slett ta meg sammen på det området der. 

Ja, så dette med å stole på seg selv er en ting jeg jobber daglig med. Jeg har aldri vært mamma før, så jeg må prøve meg frem. Jeg er definitivt ikke trygg i denne nye rollen. Sånn sett er jeg faktisk glad for at jeg kommer til å fortsette å skrible på denne bloggen - for det hjelper meg å vite at kanskje noen der ute har det på samme måte, leser innlegget mitt og klarer å senke skuldrene. Og nei, jeg blir ikke en ren mamma-blogger fremover. Jeg kommer fremdeles til å være hun grå-bloggeren uten filter og en stor porsjon selvironi med en dæsj utlevering av et ikke så veldig glamourøst liv. Men nå kan jeg legge til en ting til på CV`n min som Supporterfrue: Mamma. 

/ Line Victoria
 

Spørsmålsrunden med svar! Gurimalla, så gøy :-)

Åååå, så gøy med spørsmålene deres! Dette gav meg mye å sysle med i går, haha! :-) Noen av spørsmålene var så bra at de fortjener egen spalteplass i senere innlegg, takk for gode tips om hva dere vil høre mer om! (stikkord: Revning i tissen, barnevognvalg og offentlig amming...AKK, som jeg gleder meg! Noen av spørsmålene har jeg også svart på i kommentarfeltet :-) 

Da fyrer vi laus, og så vil jeg på forhånd takke for at dere får meg til å føle meg så kul som får lov til å svare på spørsmål fra dere, lite visste jeg at det VAR noe intressant med livet mitt som uglamourøs supporterfrue!



Blir det båtferie med baby?

Ja, det blir det! Båt er genialt som feriesyssel, så lenge vi er trygg på båtlivet og båten selvsagt. Det blir et par endringer i forhold til hva gjelder sikkerhet og sikkerhetsutstyr, vi kommer ikke til å ta de store havstrekkene med mindre været tilsier det, og vi investerer i litt mer sikkerhetsutstyr sånn i tilfelle!

Oppnåelig drømmebåt?

Jeg er fan av de båtene som har en dør som kan lukkes, fremfor kalesje. Noe nyere hadde også vært greit, men ikke et must! Jeg tror nok det blir en seilbåt nestegang vi kjøper båt, vi lurer litt på Bavaria i størrelsen 37 fot til 42 fot. Men det blir senere når Maren er litt eldre :-)

Sover baby hele natten?

Ja, hun legges i egen seng sånn i 23.00 draget nå. (Evt når vi legger oss da..) Så våkner hun en gang når det har blitt litt lyst ute (jeg ser ikke på klokka, så jeg aner ikke tidspunktet?!) og da legger jeg hun i sengen med oss og da kryper hun som en mark bort til puppen og spiser av den i søvne. Når jeg sier «i søvne» så gjelder det for oss begge. Eneste «irritasjonsmomentet» i løpet av samsovingen er at jeg må legge meg på andre siden av henne når den andre puppen må tømmes, hvis ikke ligger hun å bader i melk dagen når vi våkner om morgenen. Nå sover vi til 09.30, og etter morgenstell og amming og kos så sover hun gjerne noen timer til så jeg kan gjøre mine ting! :-) Akkurat idag våknet jeg så himla mye tidligere, og lar henne bare sove videre. Bruker babycall som jeg har rundt halsen.

Hvordan går det med ammingen?

Det går veldig bra! Jeg fullammer og er glad for det :-) Kommer eget innlegg om dette syns jeg, for her har jeg virkelig endret noen synspunkter etterhvert som jeg ble mamma selv!

Jeg lurer på hvilken cert. du har innenfor dykking? Og om du skal fortsette å dykke selv som supermom?

Jeg er Divemaster i bunnen, men gikk over til teknisk dykking rett etterpå, så fikk ikke jobbet så veldig mye som det, da jeg foretrakk å utfordre meg selv fremfor meg selv og studentene mine! ;-) Jeg var nok ikke så god læremester, haha! Jeg vet ikke om det blir så mye dykking fremover, absolutt i ferier i varmere strøk - men syns liksom jeg har «sett alt» når jeg reiste jorden rundt. Jeg har dykkerutstyret ennå, så jeg kan ta oppdrag for pappa utenfor brygga når det trengs. 

Innenfor teknisk dykking er jeg grottedykker (sidemount, flasker på siden istedefor bak på ryggen, og da med mulighet for å dytte flaskene foran meg fremfor at de er fast på ryggen, hvilket er klønete når man grottedykker.) Ellers har jeg hatt ganske (ekstreme) dype dykk på blandinggsgasser, såkalt trimix-dykk. Da er vi så dypt at vi har en blanding med helium på flaskene.. Da har man gjerne med seg både 5-6 flasker ned til dypet som man må veksle på avhengig av hvilket dybde man er på..! Nøøøøye kalkulert på forhånd og er ikke kosedykking slik jeg leker meg med ned til 40 meter.

Kan du fortelle oss noe som vi ikke vet om deg?

Hehehe, ja! Jeg betaler regninger KUN på forfallsdatoen, fordi jeg syns det er noe forbaska dritt at store selskaper tjener tonnevis med rentepenger på de som betaler «for tidlig». Jeg ser ikke noe sted at jeg som forbruker tjener på å betale regningen FØR forfallsdato, men du kan takke faen på at jeg blir straffet i hue og ræva om jeg er litt for sen! Så ingen som sender meg regning får pengene sine før forfalldato, haha! 

På kjøkkenet er du..?

Skjeldent. Jeg sier som min tidligere kollega «-Jeg har kjøkken bare fordi det fulgte med huset.» Jeg elsker mikromat og annen mat som serveres i papp eller plastikk eller levert på døra. Jeg må nok bli flinkere til å lage mat på det flotte kjøkkenet vårt etterhvert!

Du våkner opp en morning og ser at du har fått 100 000 inn på kontoen. Pengene skal kun brukes på deg, og du kan gjøre hva du vil. Hva gjør du?

Å, vet det er kjedelig svar - men i tillfelle bankmannen min Lars leser bloggen min så må jeg jo si sparing.. Men oppgradere båten med de skaiputene vi har snakket om? Tror nok jeg ville lagt pengene i båten ja, den har liksom blitt litt glemt etter huskjøpet..!

Er du og Torben enig om oppdragelsen, eller tror du ar dere kommer til å være mye uenige? 

Litt uenighet håper jeg det er, hvis ikke blir det kjedelig. Viktigste er vel at vi er tydelige ovenfor Maren, så det ikke blir sånn «spør mamma/pappa istede» eller «hvis det er greit for mamma, så er det greit for meg.» Når det gjelder oppdragelse så vil jeg i aller høyeste grad ta utgangspunkt i bibelens ti bud (jepp, jeg syns de er veldig fine som utgangspunkt..!)  og leveregelen «gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg.» Jeg ønsker en like fin barndom og oppdragelse for mine barn som jeg selv hadde :-)

Hvem tror du kommer til å bli den "strenge" foreldren?

Jeg tror faktisk det blir meg! Maren har Torben rundt lillefingeren allerede, og jeg ser et helt spesielt bånd mellom de to der allerede! 

Hvor mange barn vil dere ha?

Rolig nå! En til å begynne med i hvertfall! :-) 

Hvorfor valgte dere å kalle henne Maren?

Min mamma som døde av hjerneslag for 8 år siden (hun var 53 år) het Marit. Jeg ønsket veldig å ha et navn på MAR som i Marit og M som i Mamma. Rart med det, men jeg ønsket et navn som startet med M, for da starter man med et smil om munnen når man sier navnet. (Bokstavelig talt, ja - bare prøv selv!) Maren betyr «Kvinne fra Sjøen» hvilket passer utmerket siden hun ble..kremt.. lagd ombord i båt. 

Hva er fordelene med å være på deres alder og få barn?

Sykt bra spørsmål! Dette er et av spørsmålene jeg vil dedikere et helt innlegg til!

Gikk du på p-piller før du ble gravid? I såfall - tok det lang tid før dere ble gravide?

Hehe? Jeg har gått på p-piller og hatt spiral hele «voksen-livet». Spiralen tok jeg bort for noen år siden, den var blitt endel år gammel og hadde nok sett sine bedre dager ja. (Kobberspiral, ikke hormonspiral) Jeg har gått på p-piller de siste årene, men uken før bryllupet spurte jeg Torben om jeg skulle skaffe en ny resept på ei ny runde med p-piller. Og da sa han de magiske ordene: «-Nei, kan vi ikke bare droppe de da? Det kommer til å ta laaaang tid å bli gravid når man ha brukt p-piller så lenge, mange bruker jo opp til et år med å bli gravide!». Sååå.. kort fortalt, jeg ble gravid 4 dager etter bryllupet. Med andre ord, på absolutt første forsøk. DAMN YOU, TORBEN! ;-)

Du kan lese mer om det her forresten! 

Når skal dere ha dåp? 

Det vet vi ikke ennå, til høsten regner jeg med :-) Hva er egentlig vanlig...?

Er dere flinke til å ukeshandle, eller blir det småhandling flere ganger i uken? 

Vi ukeshandler på Kiwi eller Rema1000, og om det skulle dukke opp noe vi trenger ASAP så er vi ikke fremmed for å sveipe innom i ny og ne. Dog er jeg keen på å spare litt tid og energi på å teste ut den nye tjenesten med at all maten kommer levert på døra (ikke middagsmatkasse, men hele ukeshandlingen med tampax, brød og nugatti liksom!) Noen som har benyttet seg av det og kan anbefale det?

Hvor lenge var du og Torben sammen før dere giftet dere? Og hvor lenge var dere forlovet? Var det ett bevisst valg å gifte dere før dere fikk barn? 

Vi har kjent hverandre siden vi var tenåringer, men hatt forskjellige liv i forskjellige byer. Men juni 2013 ramlet jeg ombord på ferja han jobber på, og da ble jeg (igjen) forelsket i min barndomsflamme. Vi flyttet sammen etter noen måneder og kjøpte båten året etter. i Sommeren 2015 fridde Torben ombord i båten da vi lå på Jomfruland og sommeren etter hadde vi tidenes bryllup! Tror jeg har skrevet noe om det her? Del 1 av vårt maritime bryggebryllup - Del 2 av vårt maritime bryggebryllup Ser plutselig at del 3 av bryllupet vårt mangler, makan! Det må jeg få gjort ferdig, merker jeg?!

...tilbake til det om det var et bevisst valg å gifte seg før en eventuelt barn... Ja, jeg vil nesten si det asså. Jeg er litt gammeldags! Men det hadde ikke gjort noe om det skjedde før bryllupet, men vi prøvde jo heller ikke da, så.... Jeg ble riktignok litt "skuffet" overrasket over at det gikk så fort, for vi hadde liksom sett frem til romantiske rødvinskvelder og en høst foran peisen hvis du skjønner hva jeg mener, men nope - Maren ville anderledes og hadde åpenbart bråhast med å møte verden. Hvilket er litt pussig, for når hun da tok plass i magen min så hadde hun åpenbart ikke hastverk med å komme ut. Satan i gatan, for noen lange overtidsdager det var. Stakkars meg. Og stakkars Torben. 

Huskjøp ble gjort i en fei (etter å ha leitet i et års tid etter hus på riktig side av fjorden) - så Marens barndomshjem kom faktisk ikke på plass før etter bryllupet og før magen ble så stor at det ble umulig å snu seg uten å tilkalle NAF veihjelp med "Bred Last"-skilt. 

Har du ikke fått svar på spørsmålet ditt? Da er det fordi det gav meg så mye inspirasjon til nye innlegg at jeg tok de med i "to do" - lista over innlegg som kommer :-)

Klemmer fra våken og opplagt Supporterfrue!

 

For en servicehelt!

Det er slik lokal service jeg elsker med Stathelle. At man tar slike hensyn!

Nei, dette er ikke betalt reklame for Pizzabakeren, bare en generell hyllest til den unge damen som satt ganske lenge utenfor uten å tørre å ringe på, fordi hun ikke ville vekke babbisen. Herregud, mine barseltårer! Jeg blir så rørt! <3 En helt ekte servicehelt dere har i stab`en deres, Pizzabakeren-sjefer! Ta vare på henne!

Mens jeg spiste pizzaen min så tenkte dere skulle få lov til å aktivisere meg litt. Jeg elsker jo at ting handler om meg, som den oppmerksomhetsyke bloggeren jeg er. Så om dere har noen spørsmål jeg kan sette meg ned å svare på, så hadde jeg syns det var litt artig asså..! Spørsmål om graviditeten? Fødsel? Farge på huset? Hva jeg har spist til middag de siste 5 ukene? Fyr løs! Jeg gleder meg til å boltre meg i mer ego-snakk..! Meg-meg-meg!

Fyr laus i kommentarfeltet! 

 

Sprutmelk og politimann. Ikke to ord som klinger godt sammen.

En sprengt pupp til besvær.

Melkespreng er underlige greier. Ganske sykt at dajene mine rommer næringsrik mat til frøkna for at hun skal bli stor og sterk, men fleskepuddingene foran på brystet lever ofte også et eget liv jeg ikke kan kontrollere. 

Jeg stod å snakket med ei venninne på det lokale kjøpesenteret om bleiemerker og melkeutslett. Observèrer i sidesynet en uniformskledd hunk av en politimann, for anledningen ikke kledd i sånn blå politiskjorte, men sånn svart Deltauniform uten våpenet og hjelmen da. La oss si det sånn; uniform er ganske pirrende for en småbarnsmamma med gulp på skulderen, joggebukse som er så skitten at den kan stå av seg selv og uten bh som til vanlig skal holde de melkefylte blåsene oppe fra navelen. Det var kanskje her jeg hadde feilet med bekledningen, for bh med ammeinnlegg har jeg ennå ikke vendt meg til - eller kanskje jeg skal skylde på latskap/ammetåka, pyttsann. Der stod jeg når han passèrte meg. Jeg sa «-hei» på en ikke spesielt flørtende måte, siden jeg tross alt visste at jeg ikke hadde draget med meg når jeg stod der og gynget på en handlekurv med bilsetet oppi. 

Han gikk relativt sakte forbi oss, og min venninne kunne ikke valgt et bedre tidspunkt å kommentere biologien på. «-Se, det spruuuter ut av deg!!!»

Jeg kikket ned og så gjennom ulltrøya at det pulserte taktvis væske ut av brystet. (Dere som har opplevd dette, vet hva jeg snakker om. Dere menn kan referère til det som en ufrivillig sædavgang, dog uten all stønningen og griningen i etterkant) Virkelig pulserte, det kommer MYE melk når det renner over, for å si det sånn! 

(Bildet er fra en av de mange andre gangene det har rent over for meg. To sekunder tar det. Det på buksa er fordi det drypper nedover, da brøda mine faktisk peker nedover. Dessverre.)

Jeg så ned i et brøkdels av et sekund og la instings...instint...instingstivi...faen. ...AUTOMATISK hendene på begge jura mine, som om jeg var naken og måtte skjule mine eldlere deler i hui og hast. Jeg kjente at det rant over alt, videre ned på buksa, og det ble bare mer og mer melk tytende ut av trøya mi. To store våte flekker på brystet. (Vel, la oss være ærlig og bryte et og annet tabu her: Når du har store pupper og melkespreng i tillegg, da holder du deg ikke for brystet når du skal skjule melkeutløsningen fra brystene. Da må man holde lenger nede takket være tyngdekraften. Så jeg stod vel egentlig å holdt meg på to enorme kuler på hver side av navelen fra politimannens synsvinkel.)

Flau var jeg ja. Der stod småbarnsmora og lekket kropps-sekrèt mens den kjekke politimannen gikk forbi. Jeg følte meg så veldig som en eldre kar med ufrivillig ståpølse i buksa som ikke kunne kontrollere kroppen sin. Jeg følte at jeg ble fersket i en skitten fantasi! 

Jeg vet neimen om han la merke til det, men hvis jeg kjører flausen i sakte film inni hodet mitt, så må han ha fått med seg deler av opptrinnet. Hei politimannen, du fikk ei småbarnsfru med hengedaier til å bli fuktig i ulltrøya si. Gratulerer. Og hei, mens jeg skriver dette så ser jeg at jeg lekker litt igjen!

/Supporterfrue Line Victoria 

Sovebaby + Sovebaby = Komababy.

Det må være noe galt. 

Alle sier til meg at jeg må sove når Maren sover. På den måten går jeg ikke på veggen. Men seriøst. Hvor mye er det meningen at jeg må sove?



Både Torben og jeg var sovebabyer fra vi ble født. Og før noen rykker på øyebrynet - nei, vi er ikke så gamle at vi fikk alkohol på en brødbit med klut for at vi skulle sove store deler av døgnet. Neida, vi sov, spiste, sov, smilte og lo og sov videre. I MANGE MÅNEDER.

Faktisk fortalte min far meg at jeg ble utredet for det. Noen mente tydeligvis at jeg kunne være tilbakestående. Jeg vet det ikke er riktig ord å bruke lenger, men det var det det stod på papiret. "Barnet sover mye." og så «tilbakestående" med et spørsmålstegn i parantes. Utredningen tror jeg aldri ble avsluttet, for videre i livet ble jeg utredet flere ganger, av den enkle grunn at mamman min studerte på den tiden til å bli spesialpedagog. Jeg husker at jeg som 12-åring måtte ta tester og late som jeg var 4 år for at mamma skulle lære seg hvordan utredningen og testingen foregikk. Jeg var tenåring da jeg satt med en pekebok på kjøkkenet og skrek «BIIIIL» og «FLYYYYY» som en vanlig 3-4-åring ville gjort med pekeboka. Det må ha vært et syn. Det viste seg at jeg hadde ekstremt høy IQ og scoret ut av utviklingsskalaen til å være 3 år men 12 i kroppen. Husker jeg måtte liksom legge inn noen feil da. Skrek "BÅÅÅÅT» når det var bilde av helikopter i boka. Litt fordi jeg ikke klarer å si ordet helikopter, jeg sier Heli-ko-paaaater. Det sammen skjer når jeg skal si Greys anatomy, navnet på den lege-serien. Det blir alltid "Greys Ænææææ-tånå-miii». Så jeg landet vel på en mental utvikling lik en 8-åring i mammas papirer og utredning i 1997. Som tenåring da med andre ord. *klapper sakte i hendene*

På videregående bad rådgiveren meg inn på kontoret 3 uker etter oppstarten på dramalinja med spørsmål om jeg hadde en diagnose. Han mente jeg var så høyt og lavt at det måtte være noe bakenforliggende. Men nei, viste seg bare at jeg er og har alltid vært, et veldig jovialt og humørfylt menneske uten noen spesiell grunn til være sint. Ikke spesielt mentalt utfordret heller, selv om noen bitre ekser vil mene noe annet. (Jeg dumpet dere, ikke glem det.)

Mamma ble selvsagt fly forbannet på skoleledelsen. Skulle datteren av en spesialpedagog ha en uoppdaget diagnose liksom? Sææærlig. 

«Helikopaaaaaater!!!» skrek jeg og løp fra rådgiverens kontor med flagrende skjørt, hennafarget kobber-rødt hår og diger mensen-tekopp mellom begge henda. Neida. (Joda)

«Nyt det mens du kan», sier de vi forteller at babbisen vår sover døgnet rundt. Joda, din jævla gledesdreper. Vi gjør det. Men unnskyld meg, sa ikke dere det når jeg gikk gravid også? «Sov mens du kan, når hun kommer er det slutt på søvnen!». 

Mine koseligste stunder med Maren er når jeg ammer, skifter bleie eller bare pludrer med henne. For da er hun våken! Det er helt sykt hvor mye respons man får av en baby, og hver eneste dag viser hun meg et eller flere ansiktsuttrykk. Og da gråter jeg en skvett fordi hun er så jævla fin atte hjælpes!

Idag stod jeg opp klokken 09.30. Jeg orket ikke ligge å vente på at hun skulle våkne, så jeg satte på babycallen og tasset rundt i huset med mine morgenrutiner. Hun sov forøvrig til 12.00. Da regnet jeg på det, og hun hadde da sovet en hel natt og hele formiddagen. Slik er det hver eneste dag. Hun sover hele natten i egen seng (altså, fra jeg går å legger meg da) og om morgenen(sånn i 06.00-draget) tar jeg bleieskift og så legger jeg hun inntill meg (såkalt samsoving) og lar henne spise av dajene mens vi begge sover videre. Store pupper som kan flekkes og tøyes utover madrassen er fasen genialt. Pupper som matfat er forøvrig genialt okke som. Jeg angrer på alt det dumme jeg har sagt om amming. Amming er genialt. Puppen ut over alt, jeg bryr meg ikke :-)  

Hun går som sagt opp i vekt og er allerede foran utviklingstrinnene som forventes av henne (litt fordi hun er overtidsbaby, men også fordi hun er Einstein) så vi er ikke bekymret for søvnen hennes. Og vi er ikke alene om å ha sovebabbis heller, det er visst like vanlig som å ha en baby som gråter døgnet rundt. Puh, kudos til dere. Og bank i bordet. 

/Supporterfrua Line Victoria

Hvordan har du det?



Jotakk, bare bra. 

Maren sover. MYE. Så når hun først er våken så bruker vi mye tid på å bli kjent med henne. Men igjen - hun sover i overkant mye. Hun sover hele natten igjennom, jeg står gjerne opp før henne og går å suser rundt uten å ha noe å gjøre. Hun både spiser, driter og tisser i bleia si som normale babyer, og går fint opp i vekt.

Hun har begynt å smile og hun holder hodet oppe i mageleie. Sånna ting er gøyalt for foreldrene, og det sendes bilder til besteforeldre, faddere og venner over en lav sko. Babyspam, kaller de det. Og vi spør om ikke hun er mirakelbaby når vi sender bilder av bæsjebleier og smilebilder, for å bevise for alle at vår baby er så syyyykt foran sitt normale utviklingstrinn. 

Jeg går uten bh og det drypper melk av meg i tide og utide. Jeg har aldri hatt så store pupper som jeg har nå, jeg ser helt gal ut! Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mindre! Kroppen min er kosefat, matfat og sovefat. Jeg lukter litt sur melk mot kvelden dog, men det går heeelt fint! 

Jeg skulle bare innom bloggen for å fortelle at jeg lever. I aller beste velgående :-)

FØDING PÅGÅR DEL 4 / JORDMOR MARIA - Studenten som tok imot Maren.

Verdens peneste jordmor, Maria.

Pressrier. Satan i meg dukker opp fra intet.

Inn kom min tredje og vakreste jordmor jeg noengang hadde sett. Jeg ble nesten litt forbannet her jeg lå med beina til værs og ei glufse som (antageligvis) har sett bedre dager. Og så sender de inn den peneste ungjenta jeg noengang har sett. Jeg tenkte at de gjorde det på trass. Jeg tittet bort på Torben og så at han tenkte det samme. Og han visste at jeg ikke satte pris på at ei så nydelig jente kom inn og tok fokuset fra meg, Torbens fødende kone. Han kikket ned i bakken som et barn som fikk streng beskjed om å ikke mase i godteributikken. Den alftor pene jordmor Maria strakk på seg ei hanske og spurte med myndig stemme: «-Får jeg lov å sjekke deg og se hvor langt du er kommet i forløpet?». Jeg nikket og sa ja, og formante henne den samme leksa som alle som fistet meg fikk: «Vær forsiktig, når jeg sier pause, så tar vi en pause før du får grafse videre?». Maria strappet på seg hansken, dro litt i den rundt håndleddet så den smalt som et gummistrikk, før hun gikk til verks. Merkelig nok så var hun usedvanlig dyktig. Trengte ikke kjefte på henne. Trengte igrunn ikke å bli sint i det hele tatt! Jeg tenkte stille i mitt sinn at dette er nok det nærmeste Torben kommer en trekant med kona si og en annen kvinne, som ironisk nok var et av Guds vakreste skapninger i hvit sykepleieruniform. Men i følge Torben i ettertid var det ikke på DET han hadde fokuset akkurat. Han var mest spent på hvor lenge det var igjen til vi kunne møte dattera vår og hvor lenge kona hans måtte puste seg igjennom smertehelvete. Akk, så romantisk tanke da gitt. 

Jordmor Maria tok armen og hånden ut av glufselura og sa: «Det er ikke lenge igjen her, tipper 8-9 cm og du har god modning og hodet hennes står veldig godt på riktig plass.» Jeg ble letta. Den pene jordmora hadde gode nyheter. Før hun plutselig avslører.:

«-Men det må jeg ha bekreftet av veilederen min, jeg er bare en student jeg skjønner du!»

Jeg brast ut i latter og nærmest ropte til henne: «-Du, din jævla luuuuring!!!» og så lo vi alle sammen. Jeg tror jeg lo på meg en ekstra cm og fikk klemt ut ytterligere fostervann av denne episoden! Den pene jordmora var ikke bare fortreffelig å se på, hun hadde MIN humor! Hun tok meg med storm, jeg ble så forelsket! Maria fikk rett i sine antagelser, så jaggu viste det seg at hun var flink også! Med mitt kontrollbehov ble jeg så sykt tatt på fødesengen av det faktum at hun var student, den så jeg virkelig ikke komme! ;-) Og jeg må innrømme at det var det beste som kunne skje - for hun var drivende flink og tok oppgaven med enorm entusiasme og en deilig porsjon humor - helt i min gate! 

Det tok ikke lange tiden før jeg nådde de etterlengtede 10 cm som skal til for å begynne å trykke. Men jeg taklet jo smertene så inni granskaugen godt så jeg tenkte hvorfor ikke ta en kopp kaffe før vi setter igang trykkingen?! Jordmødrene i rommet kikket rart på hverandre, bad hun virkelig om en kopp kaffe før trykkingen? Torben fikk gitt meg en kopp kaffe (Bildet under) og jeg følte en viss ro i kroppen før jeg visste at det skulle eksplodere. Bokstavelig talt. For det er sånn ca etter denne deilige koppen med kaffe jeg gikk inn i monstermodus, og det var ikke veldig hyggelig for verken Maria eller Torben eller noen av de andre som var tilstede på fødestuen rett før Maren skulle trykkes ut i den store verden som ventet på henne.


Fra å ha fullstending kontroll på rierne og smertene i mange timer, fikk jeg nå en smerte jeg ikke kjente til eller som jeg klarte å mestre. Jeg gikk rett og slett i svart. Rullegardina ned. Jeg snakket i følge Torben med sånn mørk og ekkel stemme, og jeg var så sint, så sint. Jævla Torben som smelte meg på tjukka 9 måneder tidligere. Jævla amøber som ikke har fortalt meg at det er vondt å føde. Alle som sier at «det er verdt det, hold ut!». Nei. Jeg følte det ikke slik i det hele tatt. Jeg hatet alt og alle rundt meg. Pene Maria fikk også høre det. 



Jeg skrek at jeg ikke ville trykke. Jeg nektet plent. Helt forbanna uaktuelt å trykke ut ungen. Av det jeg kan huske så ropte jeg med min mørke monsterstemme at jeg ville de skylle dytte henne inn igjen. Jeg fikk pressrie på pressrie uten å ville trykke ungen ut. Jeg hadde absolutt ikke den trykketrangen folk snakker om. Jeg syns ikke det var noen befrielse å skulle presse ut ungen slik andre sier det er når du «endelig får lov til å trykke». På et tidspunkt lata jeg som jeg presset, liksom! Forstå det den som kan! «Press, press!» ropte damene og Torben og jeg laga illsint og rødt ansikt og lata som jeg pressa. Herregud, hvem fader var det jeg egentlig lurte liksom?



Det viste seg at den etterlengtede trykketrangen, den befriende følelsen av å endelig kunne trykke ut en kladdeis, den var ikke tilstede hos meg som det som oftest er med andre fødende. I ettertid er det nærliggende å tro at epiduralen var årsaken til at jeg ikke hadde trykketrang, jeg var så fokusert på hva alle hadde sagt - «når du kan trykke så er det en befrielse!» Men det ble dessverre ikke slik for min del. 

Jeg lurte på hvorfor det kunne være slik at alle prøvde å få meg til å trykke når det var noe jeg absolutt ikke ville. Vanligvis, når jeg gjør noe jeg ikke har lyst til eller ikke vil, så nekter jeg jo på det! Og det pleier alltid å «gå seg til». Men nå skulle alle ha meg til å gjøre noe jeg absolutt ikke ville, jeg kunne ikke forstå logikken i det!

«-JEG MÅ HA NOE Å DRIKKE!» brølte jeg. Torben prøvde å finne noe å drikke, men i alle brusflaskene var det bare noen få skvetter igjen av. Jeg gav så faen, jeg. Røsket ut flaska av hånden til Torben og sugde ut innholdet. Torben så flasken bli vakumpakket, og så kastet jeg den bare fra meg etterpå. Akkurat som jævla Hulken, sa han. 

Torben strøk kjærlighetsfullt på meg, og jeg skreik til han: «IKKE TA PÅ MEG!!!!" med den mørke, skumle stemmen min. "-Vil du ha en klut i panna", spurte han. Jeg brølte tilbake at "-NEI, DET SKAL JEG FAEN IKKE HA!"

"Faen ta dere alle!!!» skrek jeg når neste pressrie nærmet seg. Og jeg prøvde å trykke, men klarte liksom ikke å «poppe» hvis dere skjønner! Jeg gadd ikke trykke for hardt heller, for da ville hun jo komme ut og Gudene skal vite hvor jævlig den smerten er liksom - jeg visste jo ikke hva som skjedde med meg! 

«Klipp meg!» «Skjær henne ut!» «Jeg vil ikke!!» "DYTT HU INN IGJEN!" var de korte setningene som kom på repeat fra meg. Heldigvis beholdt alle de andre roen når jeg ikke gjorde det.

Maria og de andre jordmødrene (det var ganske mange av de på et tidspunkt!) prøvde å overbevise meg om at jeg måtte trykke for å bli ferdig med dette. «Hvis du får ut hodet på neste rie, så tar vi resten av kroppen etterpå. Litt av gangen, det klarer du.» Jeg kjente at dåselura mi var like spent som et sånt strikk vi bruker på trening, når man drar det maksimalt ut. 

«Hvis du tar hånden ned nå kan du kjenne hodet hennes!» sier Maria.

Jeg tenkte at det hadde rablet for jordmor Maria. Jeg tok hånda ned. Kjente bare noe mykt og rart som forsvant inn igjen etter få sekunder. For det var det hun gjorde, hodet hennes stod liksom å presset på det jeg kan kalle «the burning ring of fire». Litt som en bajs som ligger å lurer som ikke kommer ut, men i en helt annen smerteskala riktignok!

?og da ser jeg henne. Legen. I bakgrunn. Hun hadde lusket seg inn og stod bak havet av jordmødre som oppfordret meg til å trykke. Hun stod liksom litt på siden i kirurgfrakken sin. Hun var den eneste som ikke hadde blikket rettet mot dåselura mi. Hva var det hun holdt på med? Hva slags plastikk var det som knitret? Og da så jeg det. Hun pakket opp noe på et bord. DEN KJENTE JEG IGJEN! Det var en sånn vakumtang-sak! Den har jeg sett på Fødeavdelingen på TVNorge!

Ikke faen! tenkte jeg. Ikke faen at legen skal ta ungen min med den greia der. Jeg må gi heiagjengen min jeg hadde mellom beina, det de kom for. De skal faen meg få se at jeg kan presse ut denne ungen uten hjelpemidler.

"-Er dere klare?!» tror jeg at skrek jeg når neste pressrie nærmet seg.



Og jeg ventet ikke engang på svaret. Jeg bare trykket alt jeg maktet. Jeg trykket så hardt at jeg så stjerner, fugler og fjær danse foran øynene mine - og fy fader som jeg presset! (Hei klystèr, jeg vil takke deg for å ha gjort jobben..!)  Og DER kjente jeg en lettelse i dåselura. Jeg skjønte faktisk at hodet var ute. Men gudene skal vite at jeg ikke ville at bare hodet skulle være ute. Jeg ville ha ut hele ungen. Så jeg bare fortsatte å presse jeg. Og ut sklei hele ungen med sine 52 cm på et jævla press og et plask. Jeg kjente beina hennes kravle ut av huha`en faktisk. Som en fisk, liksom! Helt sykt. Så en merkelig stillhet.

«Er hu fin?!» skrek jeg med normal skrikestemme, ikke den mørke stemmen fra nederst i magen lenger. 

"-KJEMPEFIN!" nærmest skrek damene tilbake til meg! Jeg kikket bort på legen som stod der med vakumpumpa si i hendene som plutselig var blitt arbeidsledig på fødestua. Fælt å si det, men da gosset jeg meg bittelitt. Hun tok feil, jeg trengte ikke hjelpen hun hadde forberedt de siste minuttene. 

Navlestrengen lå rundt halsen på Maren, så det kan ha vært derfor det hastet litt for legen å få henne ut. Men det trengtes faktisk ikke. Maren kom ut i rakettfart, faktisk i sjokk - med øynene vidåpne. Og etter et par host og litt lett massasje på ryggen så ble hun lagt til brystet mitt. Skrek ikke i det hele tatt. «-Hei verden!", liksom! Hun så rett på meg! 

Og mens hun lå der mellom puppene mine, kikket jeg på skapningen som har fått mamsens hormoner til å rase i 9 måneder, og avsluttet graviditeten med å tøye strikken så til de grader (bokstavelig talt) - og jeg tror nok selv jeg var i sjokk. Jeg klarte ikke tenke de typiske tankene man leser om i glossy magasiner akkurat i de sekundene, jeg var mer opptatt av å telle fingre, trøste Torben som storgråt, og se om hun pustet. Hun var ren og pen, og ikke det blodbadet jeg hadde sett for meg at jeg fikk på brystet. Og hun var MIN! Så utrolig merkelig følelse. Torben takket egentlig nei til å klippe navlestrengen, jeg vet ikke helt hvorfor han sa nei - men jeg erklærte at -«JO, det skal han.» 

Det var helt pussig, for smerten i huha`n var helt borte. Fullstendig borte! 

Jeg ble bedt om å hoste litt for at morkaka skulle skli ut, og det gjorde den. Et par host liksom, gudene skal vite at jeg skulle ønske det bare var å hoste litt når Maren skulle ut også, haha! 

Morkaka ble sjekket, og jeg var sykt fasinert av den. Jeg syns nesten det var litt trist at den nå etter endt tjeneste, bare skulle kastes. Tenk at denne ekle kladden har gjort en så utrolig viktig jobb! Og så fikk jeg jaggu lært bort noe til jordmødrene også! Jeg bad de lage en vanlig knute på navlestrengen og dra i begge ender slik at knuten satt hardt liksom. Også bad jeg de dra knuten opp og ned langs navlestrengen. Den kan nemlig ikke «sette seg fast» den knuten der! Så lo vi masse mens vi dro navlestreng-knuten opp og ned langs strengen, hahah! Navlestrengen er laget for at det ikke skal være mulig å «stoppe» gjennomstrømmingen av oksygen, blod og næring, dette hadde jeg nemlig sett på youtube! 

Så ble beina ble lagt i de beingreine, for et par pyntesting måtte jo til. Jeg skjønner ikke helt de som skryter så fælt av at de ikke får noen rifter, det er helt normalt å måtte få noen pyntesting etter å ha født noe som har 36 cm i hodeomkrets ut av et hulrom som ikke nødvendigvis opplever denne påkjenningen dagligdags. Faktisk opplever hele 80 prosent av førstegangsfødende å få rifter i underetasjen, og 50 prosent av flergangsfødende. Det var aldri egentlig noe mål for meg å ikke få rifter der jeg lå å fødet, jeg tenkte så absolutt ikke på det. Og hvis du lurte, så merket jeg det heller ikke. Det virker som om det liksom er tabu å si at man måtte få noen sting etter fødsel, la meg være den som bryter tabuet og sier at det faktisk er mer normalt å få det enn å ikke få noen i det hele tatt! De fleste får jo rifter uten å få sting også. Og det er virkelig ikke noe vi fødende kvinner bør gå rundt å engste oss over å få, selv om jeg spurte med Maren på brystet om det så ut som noen hadde lekt med en kinaputt der nede. Og jeg fikk et «njaaa?.» som svar. Jeg angrer som fasen på at jeg ikke bad de ta et bilde! Fint å ha neste gang Torben syns det er en god idè å droppe p-pillene.

Det er i ettertid ganske sykt at jeg sånn helt uten videre lot en student ta imot Maren på fødestua. Jeg, som er så ekstremt kontrollfrik, lot altså Maria ta svenneprøven sin med meg. Det angrer jeg definitivt ikke på, og jeg kunne nok nektet hvis jeg ville - men Maria hadde stålkontroll og sa de helt riktige tingene. Dessuten var det flere tilstede som passet på, så jeg vil anta de hadde bedre kontroll og oversikt enn noengang. 

Takk, Maria. Du, og dine fantastiske kollegaer på Føden i Skien - sammen med resten av den herlige gjengen på Barsel gjorde min fødselsopplevelse til noe helt fantastisk morsomt og minnerikt. Jeg har i ettertid blitt fortalt at det var en helt normal fødsel, og selv om det kanskje ikke føles som et helt normalt døgn for undertegnede og hennes lille familie - så er jeg uendelig glad for at dere gjorde det til en så fantastisk gøyal opplevelse som ikke oppleves som normalt for fem flate øre!! Det vil komme vinflasker som lovet, tro meg! 

Følg gjerne supporterfrue i barselperm på instagram!

Har du husket å lese de andre delene? Del en her , del to er her og del tre finner du her! Det etterhvert så omtalte fødebrevet finner du HER!

 

FØDING PÅGÅR DEL 3 / JORDMOR ELIN MED LYSTGASS OG VOKSENBLEIER SOM BEHØVDES.

Jordmor Elin med lystgassen og voksenbleiene som behøvdes. 

(Har du lest del 1 og 2 av fødehistorien "Føding pågår?" Her finner du Prologen , og del 2 - Jordmor Elisabeth med klystèret.)

Etter den syke opplevelsen med klystèret i forrige «episode» så var jeg så preppet og klar som jeg kunne bli når Elin kom inn i rommet. Fine Elin, som hadde en enorm kompetanse det viste seg at jeg kunne lene meg fullstendig tilbake på. Jeg stolte fullt og helt på henne fra første sekund, og det var åpenbart at hun kunne sine saker til fingerspissene. Det var Elin som skulle være jordmor denne natten, og jeg spurte mange ganger om det kom til å komme en baby i løpet av vakta hennes. Men hun kunne ikke love noe, og det er jeg glad hun ikke gjorde også - for da kunne natten bli veldig lang.

På dette tidspunktet var riene gode og jentene hadde rigget opp lystgassapparatet til meg. Denne ble satt på 50/50 blanding hvis ikke jeg husker helt feil, og selve masken gav meg en veldig god måte å puste dykkerteknikken min på, men jeg merket fort at jeg ikke kunne puste hele rien igjennom med den for da så jeg syner på et tidspunkt. Så jeg pustet i den noen drag før rien var på vei og ca 30-40 sekunder inn i rien. Etter det holdt jeg den bare litt utenfor ansiktet, slik at jeg ikke ble så koko at jeg kom til å gjøre ting jeg ville angre på i ettertid. Og forsåvidt kan det forklare et par underlige saker jeg gjorde under tiden jeg fikk lystgass. 

Midt i natten med riene mine og lystgassen fikk jeg det for meg at jeg helst ville være litt alene. Og det er jo veldig spesielt i en sånn situasjon. Så jeg beordret Torben til sengs i sykesenga som stod ved siden av og bad han slå av lyset og legge seg til å sove. Elin og jeg ble enige om at jeg skulle få ligge å herje av riestormen i det mørke rommet, og hun skulle komme innom å se etter meg med jevne mellomrom og sjekke fremgangen. Jeg tror dette var den lureste idèen Elin og jeg kokte sammen. Elin lusket seg ut, og alt jeg hørte var susingen fra lystgassapparatet og snorkingen fra Torben. 

Mens jeg lå der og konsentrerte meg om pustingen, tror jeg faktisk jeg duppet av de få minuttene mellom hver rie. Det var helt pussig. Fra total smertefri til en helvette i kroppen i løpet av 4 små minutter. Jeg husket at jeg hadde lest i Fotballfrue sin fødehistorie at hun måtte så fryktelig på do en gang i forløpet, og at hun hadde fått en rie på dass som var helt grusom. Jeg for min del tenkte i min lystgass-rus at DET skulle jeg ikke kaste bort tid på. For dette var en natt med unntakstilstand.

Om det faktisk var lystgassen som fikk meg til å ta den noe pussige avgjørelsen i løpet av natten, vites ikke.

Jeg var nemlig utstyrt med voksenbleie der jeg lå på siden og peste i lystgassmaska. Tanken på å reise meg opp og håpe at jeg rakk frem til do i tide, det var fullstendig uaktuelt å kaste bort kalorier på slikt. Jeg ville ikke avbryte den gode steamen jeg var i med et toalettbesøk. Jeg følte at jeg hadde så kontroll der jeg lå at jeg bare kunne la det stå til. Så ja, jeg var så lat at jeg tissa meg ut i fødesenga. Husker jeg følte litt på skammen, men brydde meg egentlig veldig lite. Da Elin kom inn for å sjekke hvordan det gikk med meg, hvisket jeg til henne som et lite barn?-"Elin?jeg har tissa meg ut i bleia mi.» Elin tok det veldig fint, sikkert ikke første gangen dette skjer?! Jeg følte meg som en gigantbaby der jeg lå og Elin skiftet voksenbleie på meg. 

Både jeg og Elin ville se litt kjappere resultater. Jeg hadde hatt rier i mange timer uten at det hadde åpnet seg voldsomt og nevneverdig og jeg var på dette tidspunktet veldig sliten. Jeg slet mellom å ha lyst til å sove og lyst til å bli ferdig med dette. Vi var kommet akkurat så langt at kroppen ikke ville slappe av, så vi jazzet opp et stativ med rie-drypp som skulle få enda mer fart på riene mine. Jeg tok jo riene greit, og siden kroppen min ikke klarte å jazze opp riene selv så trengte den litt kunstig hjelp til det. Jeg var forberedt på smertehelvette, men med pustingen min gikk det urovekkende bra! (Faktisk så bra at Torben ble litt sjokkert, han hadde vel trodd excorsisten dukket opp på dette stadiet, men den gang ei!)

Jeg er litt usikker på tidspunkter her, men jeg er ganske sikker på at det var sånn ca på dette tidspunktet den pene anestesi-legen kom inn. Som bestilt! Jeg var så rusa på lystgass og utmattelse at jeg hele tiden sa til den pene anestesilegen at hun var så sykt pen og at jeg var sikker på at jeg hadde sett henne før. (Torben konkluderte med at hun lignet veldig på en lege Torben hadde hatt et år tidligere, i forbindelse med amputasjonen av fingeren hans..) Men det var ikke henne altså, men jeg nægget hele tiden om hvor pen hun var og hvor snill hun var som skulle sette epidural på meg. Man føkker ikke med humøret til noen som har kontroll på smertelindring ass, memo til alle fødende! Jeg ble så uendelig glad for at alt var preppet og klart, det var ingen som nektet meg noe smertestilllende og alt gikk på skinner akkurat som jeg hadde planlagt i fødebrevet og i huet mitt! Først lokalbedøvelse (kjente ingenting) og så selve epiduralen inn i ryggmargen - kjente ingenting da heller. Jeg har jo hørt skrekkhistorier om dette, men jeg merket ingenting! Var jeg sykt god på smertetakling eller var det flaks?! Torben og jeg konkluderte med at anestesilegen var både pen og flink. Husket jeg å gi henne en klem etterpå?

Så syns jeg riene dabbet av, hvilket de også gjorde -  og vi fyrte opp riedryppet igjen. Samme smerten som tidligere, men nå var liksom «toppene» av den flatet bittelitt ut. Jeg hadde fremdeles fine, gode pauser i mellom, takk gud for det! Jeg kunne kjenne at ungen var på vei ut av kroppen min, men at hun stagnerte litt innerst i tisselura mi. Merkelig følelse. Hadde ingen trykketrang som folk snakker om heller. Hun bare lå der å banket hodet i bekkenet mitt, stakkars.

Deretter var det frem med heklenåla, for vannet skulle taes. Det kom ikke mye vann, jeg hadde forberedt meg på en ballong som sprakk inni meg - men det var ikke rare greiene. Merket det egentlig ikke?!  Det var fin farge på vannet, så ingen tegn til bekymring. Eneste bekymringen vi hadde var at pulsen til Maren gikk veldig ned når jeg hadde rier, men den tok seg opp i riepausene og ble normal igjen frem til neste rie. Så egentlig ingen bekymring så lenge jeg hadde Elin til å passe på, og en lege som ramlet innom og gav oppdateringer fra overvåkningen hennes på kontoret sitt. Jeg følte på det tidspunktet at jeg egentlig stolte mer på Elin siden hun var der hele tiden og forklarte meg hvordan det lå ann hele tiden, jeg klarte liksom ikke forholde meg til en lege som kun stakk hodet innom og gav beskjeder. (Sorry doktor! Jeg vet jeg ikke skal kimse av den lange utdannelsen din, og den er garantert ikke bortkastet - men det var Elin som hadde regien, og jeg ville bare klamre meg til henne på det tidspunktet!) Legen fikk forøvrig hovedrollen på et senere tidspunkt, men det kommer jeg tilbake til?.!

Jeg ville så gjerne opp og stå litt, faktisk gikk det opp for meg at det nå var noen timer siden jeg tisset i voksenbleia også. Kanskje jeg kunne tatt meg en tur på do nå? Men med epidural så merker man ikke at man må på do og jeg hadde ikke noe katèter?.! Så jeg kavet meg opp for å sitte litt i en riepause og det bare fosset ut av meg!!! Jeg kastet meg over prekestolen, og Elin kom akkurat kjapt nok (eller ikke..?!) til å legge et sånt tisselaken på gulvet, og det fortsatte å fosse ut. Var det fostervannet? Nope, det var ei full blære jeg hadde null kontroll på! Lukten var nemlig temmelig gjenkjennelig! Torben kunne ikke annet enn å le - jeg stod der og bare ropte av full hals «-JEG KLARER IKKE STYRE DET!!!» mens jeg stod der.

Så la jeg meg skamfull ned igjen og ventet på neste rie. Nå begynte det å bli gøy igjen, for nå hadde jeg ganske stor åpning også. Tror vi nærmet oss 8 cm på dette tidspunktet, og jeg lot Torben teste lystgassapparatet og prekestolen så han kunne kjenne litt på det.

(Se, jeg koste meg faktisk litt i pausene! Tok en selfie på ca 7-8 cm åpning tilogmed!)

Det begynte å bli morgenkvisten, og jeg innså at Elin kanskje ikke kom til å være på vakt når Maren skulle komme til verden. Jeg var livredd for hvem som skulle komme nå, for jeg hadde jo hatt så vannvittig flaks med alle damene til nå. Jeg spurte Elin om hun kunne love meg at det ved vaktskifte kom noen jeg klikket like godt med, og hun humret litt? For hun visste nok godt hvem som skulle overta vakta etter henne på dette tidspunktet?.! ;-)

Del 4: JORDMOR MARIA - OG LEGEN SOM RASLET MED VAKUMPUMPETANGA. (kommer snart!)

/Supporterfrue i bleie kan du følge på instagram også....

 

FØDING PÅGÅR DEL 2 / Jordmor Elisabeth med klystèret.

Kapittel 2 - Jordmor Elisabeth med klystèret. 

"Denne lange tuten skal inn i rompa, så bare spre beina og bøy deg fremover over den lille vasken så fikser jeg resten".

Gleden var enorm da jeg så hvem som tok oss imot dagen etter klokken 09.00 - det var Elisabeth som vi fikk så elsk for da vi hadde en samtaletime på sykehuset noen uker i forkant. Elisabeth visste godt hvordan jeg ville ha det, ikke bare pga samtaletimen vi hadde - men også fordi jeg forstod det slik at hun hadde fått med seg fødebrevet mitt. (?) Mulig jeg tar feil, kan hende hun bare var generelt en sykt god menneskekjenner. Og apropos, menneskekjenner - vi ble jaggu godt kjent i løpet av vakta hennes da det var hun som fikk det ærefulle klystèr-oppdraget på et tidspunkt. Nuvel, kommer tilbake til det!

Jeg skulle settes igang med ballongkateter. For de som da ikke vet hva det er så kjøres det opp en ballong i mormunningen min (helt innerst i tisselura) som blir fylt med vann for å lage et press mellom hodet på babyen og åpningen. (Når man snakker om åpning, så er det åpningen heeeelt innerst i huha`en, og har absolutt ikke noe med skjeden å gjøre, som jeg og veldig mange menn antageligvis tror. Torben ble jo helt forstyrra når de sa at det var «en cm åpning» for han hadde bevis på at det har vært noe med litt større omkrets enn 1 cm der fra tidligere av. Så det måtte forklares for oss begge at åpningen skjer laaangt der inne, og ikke i «fødekanalen» for å kalle det dèt.  Så har dere også nå lært noe nytt!?) Den ballongen var jo et kapittel for seg forøvrig. Selve ballongen så ut som en kort kondom med en liten tutt. Det hang en slange ut at tisselura med en blå hanske i enden. Blå hanske faktisk! Det føltes veldig underlig å ha en doktorhanske hengene ut av glufsa, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.



Bare så det er sagt, jeg kviet meg veldig for å dele dette bildet - men jeg skriver uansett såpass beskrivende at jeg tenker at det kan liksom ikke utleveres noe mer enn det jeg gjør på papiret uansett. Slik ser et ballongkateter ut når det henger på utsiden. En gummislange (som er til å "trekke" ballongen litt ut litt etter litt) teipet til låret for å få optimalt trekk nedover. Og den hansken fikk jeg egentlig ikke noe svar på hvorfor var der...! 

Ballongen ble satt, og den skal da drives ut av seg selv, tvinge frem en åpning for å få igang prosessen. Den skal være der til den faller ut av seg selv eller maksimalt 36 timer. 36 timer!!! BAH! Men riene kom heldigvis kjapt etterpå. Elisabeth kom innom og dro litt i slangen til ballongen for å lage litt mer drag på den, og mens hun sto der på knærne og dro i «gummisnora» tenkte jeg på min fantastiske venninne som hadde samme behandlingen for en stund siden da hun skulle føde. Hun var en av de som måtte vente i de laaaange timer på at ballongen skulle komme ut, så mens hun kjedet seg på sykehuset så fikk hun dra ned til en bilbutikk og hente seg ut en ny bil hun hadde sett seg ut. Jeg forstod plutselig hvor gal venninnen min er! 

Jeg syns ikke riene som kom var urovekkende vonde, men jeg hadde ikke teknikken inne på dette tidspunktet, så jeg hang over prekestolen og fikk Torben til å telle for meg. Og det var her jeg fikk mitt neste excorsist-øyeblikk?! For når Torben skulle gi meg tiden, så var gangen i det slik:

Jeg: "Nå begynner det."

Han: (etter 20 sek) "..20 sekunder. " (Altså 20 sekunder inn i rien. Jeg visste at rien varte i ca 60-70 sekunder.

Jeg: "TID!"

Han: "35 sekunder."

"45 sekunder" (osv)

Jeg visste jo at rundt 50 sekunder begynte det å avta litt og jeg så målet i det fjerne. Etter ca 65 sekunder var jeg HELT smertefri i typ 3-4 minutter. Sykt hvordan kroppen jobber?!

Anyway - Excorsisten. Torben brukte nemlig pausene på å finne frem en stoppeklokke på mobilen med stor skjerm. Og jeg var jo i min egen lille smerteverden så når jeg da kom til neste rie så sa jeg som jeg hadde gjort den siste timen: 

«Tid!!!» 

Jeg fikk ikke noe svar.

"TIDEN!!!» skrek jeg til Torben og snudde meg fra den jævla ståstolen og så rett på idioten. Han holdt mobilen foran seg og viste skjermen og på den stod det «47» og telte nedover.

Jeg klikket selvsagt RABIAT på han. 

"-Hvorfor i helvette lar du meg se på en skjerm med et tall, det sier meg ingenting din jævla tulling! Hva FAEN er det som feiler deg, ditt forbanna nek????»

Det viste seg da at han hadde en nedtelling på den, altså den viste hvor mange sekunder det var igjen til pausen. Men når man en god stund har gitt med nedtelling ved å skrike ut hvor mange sekunder det hadde GÅTT av rien min, så hadde han på eget idiotiske iniativ endret tellingen til hvor mange sekunder det var IGJEN av rien min. Jeg kunne drept den åndssvake mannen min. At han virkelig turde kødde det til nå liksom. Han krøyp sammen i stolen sin og skammet seg. Og gikk tilbake til ordinær telling igjen.

Sånn i ettertid er det kanskje en ørliten sjans for at jeg overreagerte ørlite grann. Men det var sykt provoserende der og da.

På dette tidspunktet hadde jeg ikke kommet helt igang med pustingen min, så jeg følte ikke jeg hadde så god kontroll som jeg håpet på. Så jeg begynte å bruke teknikker jeg har når jeg dykker teknisk dykking. Da er det viktig at luften jeg bruker blir brukt riktig, og ikke overflatisk. 

Diggresjon: Luft er ekstremt viktig å ha kontroll på når man dykker, hvertfall teknisk dykking der man dykker med helt riktige blandingsgasser som er tilpasset ditt forbruk. Det vil si, begynner du å hyperventilere eller bare puste med «øvre delen av magen» så er livet mitt i fare langt der nede på dypet fordi gassen jeg puster ikke blir riktig i forhold til det man har terpet på. (Minner om at dette gjelder teknisk dykking først og fremst, dykking med vanlig luft er ikke så avansert..!)

Elisabeth-jordmorengelen min kom inn med sitt herlige og behagelige vesen og spurte hvordan det gikk med meg. Sånn på dette tidspunktet fikk jeg en veldig voldsom vond rie, vondere enn de andre jeg hadde hatt, og det gav jeg også uttrykk for. Det virket som om Elisabeth skjønte hva som var galt, så hun bad meg legge meg ned. Mistanken hennes var helt på sin plass - ballongen var nå på vei ut allerede etter noen få timer. 

Nå begynte det å bli morro! Nå var riene virkelig igang og jeg syns det gikk veldig fint å dykkepuste seg igjennom de. Elisabeth spurte meg om ikke jeg hadde lyst til å teste ut akupunktur, og hell yeah! - jeg føder ikke så mange ganger i løpet av livet så DET hadde jeg lyst til å prøve! Hun dyttet i meg noen nåler og prøvde overbevise Torben om å sette noen på han også. Jeg syns det var jævlig interessant at mannen som skulle se meg føde de neste timene presterte å si at han ikke ville teste en akupunktur-nål i huet fordi han "syntes det hørtes vondt ut.» Jeg måtte lukke øynene så jeg slapp å tenke mer på hvor utrolig teit jeg syns han var som ikke ville ha en nål i huet. Jævla pyse. Her lå jeg og skulle ha et menneske ut at et kroppslig hulrom som til vanlig behandles med respekt og kjærleik. 

Besøk på rommet underveis fikk vi også! En ihuga Liverpool-supporter som jobbet på barsel som kom innom og gav oss Liverpool-effekter - Torben var i ekstase! Endelig noen han kunne snakke med mer sammenhengene enn to-tre minutter, og jeg må innrømme at jeg syns det var litt deilig å høre Janne og Torben kakle i vei om kampoppsetter og fotballresultater mens jeg konsentrerte meg om riene mine. Janne har jeg hatt litt kontakt med i forkant på facebook, så det var kjempestas at hun tok turen innom. Hun så vi mer til resten av oppholdet på sykehuset også, Torbens store høydepunkt det, så slapp han å diskutere slimpropper og hvilket damebleiemerke jeg foretrakk med meg hele dagen.

Riene tok seg igjen opp og nå var selve fødestuen klar for meg. Litt fordi jeg hadde sykt lyst til å legge meg i badekar, så de gjorde alt klart for meg der inne istedefor å flytte rundt på meg fra rom til rom. Elisabeth tappet i vannet og jeg stoooorkoste meg der jeg satt fastklemt i badekaret og herjet med rier. Jeg følte meg som en hval som desperat prøvde å komme seg av fangenskap, men det var bare godt at jeg var så brei som jeg var, for jeg var liksom skrudd/klemt fast i badekaret og ble liksom liggende stille og ri av riene? Det må ha sett sykt rart ut. Torben og Elisabeth underholdt meg, og hun fortalte videre gangen i hva som kom til å skje videre. Vannet skulle på et tidspunkt taes, lystgassen var rigget opp ved fødesengen og alt lå til rette for en kul opplevelse. Helt til min behagelige og rolige jordmor Elisabeth nevner for meg at vi kanskje snart skal tenke på å sette klystèret og tømme tarmen min?! JA! Det gledet jeg meg jo til, en ny opplevelse på agendaen! Jeg følte nesten at jeg hadde bestilt en sånn «opplevelsespakke» som gav meg nye utfordringer som perler på en snor. Jeg hadde jo bestilt klystèr/avføringsmiddel i det i fødebrevet mitt også! Så kom jeg meg opp av badekaret og følte meg så ren og pen atte, og Elisabeth tok frem surprise-pakka fra hylla si. Ja, det var en surprise-pakke. For jeg har hele tiden trodd det var snakk om stikkpille/romperakett-versjonen av klystèr. Det var det ikke. Virkelig ikke. 

Elisabeth, som var i løpet av disse timene blitt til min ekstramamma som tok så godt vare på meg - kom med en slags trakt-lignende sak med en laaang tut. HÆ? Ingen deilig, nett, og glatt romperakket som skal puffes forsiktig inn med kjærlighet, i arslet..?

«Elisabeth: Denne lange tuten skal inn i rompa, så bare spre beina og bøy deg fremover over den lille vasken så fikser jeg resten.» Herlige, ærlige Elisabeth. Jeg elsket at hun ikke pakket inn noe for meg, akkurat som bestilt. Jeg stilte meg kliss naken opp som en kriminell må stille seg opp når han skal kroppsvisiteres av politiet i USA. Bortsett fra at jeg tror de har regler i USA på at det ikke er lov til å putte ting i rompa på personen som står slik. Jeg stålsatte meg for det som kom. Ååå, som jeg tenkte på de intimsperrene jeg vanligvis innehar når folk spør om de kan putte ting i rompa mi. Jeg pleier jo som regel å takke høflig nei til slikt med mindre det er rødvin og stearinlys involvert i settingen. 

Elisabeth: «-Nå er det viktig at du holder denne coctailen av en blanding inne i rompa, selv under rien du snart får. Du må bare knipe igjen, for den skal virke ca 5 minutter og da må du holde det inne gjennom en av riene dine!

Hvor var Torben? Klok av skade var han rømt fra det lille badrommet. Dette ville han ikke være vitne til. Pysa.

Så pepret Elisabeth meg med trakta og fyrte løs. Først kom det inn masse luft inn, deretter noe som kjentes ut som lunket vann. Jeg begynte selvsagt å le, for det var den sykeste jeg har opplevd. Knip igjen, sa Elisabeth da hun tok ut trakta igjen noen få sekunder senere. Og så stod jeg der da. Naken. Rompa fylt med ca en halv liter væske som skulle godgjøre seg i 5 minutter. Og instinktivt hold jeg rompeballene sammen med begge henda. Og så sier Elisabeth de legendariske ordene: 

"Vakta mi er snart over, det er Elin som tar over etter meg nå." 

Jeg trodde hun kødda. «-Du kan ikke gå fra meg nå? Er det slik du vil jeg skal huske deg!?"  ropte jeg gråtkvalt. "-Det siste du gjør er å fylle ræva mi med lakserende, ber meg knipe igjen og så bare GÅR du?! "



Og da kjente jeg en rie på vei. 

Jeg tror jeg på et tidspunkt ropte at jeg ikke klarte holde blandingsmiksen inne, og Elisabeth sa bare rolig: "-Må du, så må du. Vi kan spyle gulvet etterpå, det går så fint atte!» Jeg har ikke ord for hvor glad jeg var for at Elisabeth tok så lett på alt. Det var som om ingenting av dette var unormalt, at jeg kunne slippe alle hemninger med henne. Så jeg bestemte meg for å vise henne hvor tøff jeg var. Så jeg kneip igjen. Og Gudene skal vite at jeg kneip igjen arslet mitt gjennom hele rien med livet som innsats, for jeg ville virkelig ikke at den nye jordmoren skulle starte nattskiftet sitt med å spyle en kilo bæsj fra baderomsgulvet fra en som ikke klarte knipe igjen.

Elisabeth gikk ikke fra meg. Hun sto i det med meg. Og jaggu klarte jeg å holde igjen også.

Etter rien kunne jeg endelig slippe løs, og det var helt magisk. Jeg hørte Torben utenfor toalettdøra og tenkte at det her var kanskje et av de laveste øyeblikkene i vårt samliv. Men hey, gode og onde dager - ikke sant?

Det var så befriende deilig at jeg ropte til Torben utenfor døra; "-Det her MÅ du prøve - det er så jæææævlig digg!" Og det var det! Aldri følt meg så ren noensinne! Jeg må seriøst få tak i en sånn pumpe. Elisabeth bare lo, jeg tipper hun har hørt fødende kvinner si det før? Enda en ting å krysse av på fødebucketlista mi!

Elisabeth sin vakt var over. Første vinflaska ble lovet bort. (ref. fødebrevet der jeg lovet bort vinflaske til den som gjorde oppholdet på Telemark Sykehus til en fantastisk positiv opplevelse. 

Men dagen til herr og fru Husby-Sørensen var enda ikke over. Nå var det Elin sin tur til å ta over strabasene, for klokken var bikket 19.00 den 28.mars 2017 og vaktskifte var et faktum. 

Del 3 kommer kjappere enn du aner her på bloggen. 

Følg gjerne fødesupporterfrue på instagram! <------

OBS: Føding pågår. Del 1 / Prolog

Som å få en champagneflaske i ræva og deretter fyre av korken der inne. 

OBS - FØDING PÅGÅR - del 1.

Det er så mye å fortelle fra den oh´store opplevelsen at jeg rett og slett har bestemt meg for å dele den inn i kapitler som har fått navn etter mine 3 jordmødre som gjorde denne opplevelsen til det rene standup-showet med latter, gråt og ikke minst store åpenbaringer. (Og enda mer humor. Herregud, så glad jeg ble i jordmorteamet mitt på Sykehuset i Skien - det føltes som om de var håndplukket av meg sjæl for anledningen!)

Prolog. «Jeg tror tiden er inne, rekker vi en tur innom Kiwi først?"

(Man skulle kanskje tro at med 9 måneder og 10 dager på overtid hadde gitt oss nok av tid til å pakke fødebaggen, men dengang ei. Herr og Fru Husby-Sørensen er lik seg selv! ;-) )

Som de fleste vet så var jeg jo veldig på overtid. Den 10`ende dagen på overtid hadde jeg sterke kynnere hele dagen, så vi dro på Bohus for å bevege oss litt og Torben kjøpte barselgave til meg. På Bohus, ja?! Noen lysestaker jeg hadde siktet meg ut. Denne dama lar seg ikke friste av diamanter, haha! Mot kvelden måtte jeg faktisk stoppe opp når jeg bevegde meg og kjenne litt etter, for da kom de med 7-8 minutters mellomrom. Litt som en bølgende følelse og den påvirket meg til å puste på en annen måte enn jeg pleier. Jeg heiv liksom litt etter pusten, men ikke noe hinsides smerter som påvirket pustingen - det var heller en sånn følelse man har når man har drukket litt mye kullsyre?! Jeg sendte Torben i seng, og gikk litt rundt for å se om det tok seg opp. Sånn i 02-tiden vekket jeg mannen og sa det var ca 6 minutter mellom hver gang, og som stressa mannfolk flest så hev han seg opp og begynte å organisere. Ringte fødeavdelingen og forklarte, og de ønsket meg mer enn hjertelig velkommen når det begynte å nærme seg 5 minutter mellom hver rie. 

Da vi kom opp i 7-tiden den morgenen hadde liksom smertene gitt seg litt idèt vi ankom sykehuset. Jeg syns ikke de var så vonde som jeg hadde sett for meg med 5 minutters mellomrom, men nå var vi jo der - så en sjekk var på sin plass uansett. Jeg vagget meg opp mot sykehuset og tenkte på lefsene i fødebaggen som hadde gått ut på dato, og at jeg ikke maste mer på Torben om at vi måtte innom Kiwi for å kjøpe flere lefser. På dette tidlige stadiet i fødselshistorien merket jeg meg også at det var lett å gi Torben skylden for alt vondt, vanskelig og kjipt - så han ble min boksebag hver gang den korte lunta mi tente. (Vi hadde også en situasjon på venterommet til føden, som i prinsippet er et venterom for de som skal føde og ikke for besøkende. Det har nemlig vært restriksjoner for besøk på føden/barsel den siste uken pga et virus, men jaggu faen var venterommet fullt av besøkende som håpet å få et glimt av sine kjæres arvinger alikevel. Hvilket igjen betydde at den gode sofaen var okkupert at friske, opplagte kvinner og menn - mens jeg som høygravid med rier måtte ta til takke med en pinnestol en lang stund. Det er helt utrolig hvor lite selvinnsikt og forståelse man kan møte hos folk noen ganger, og da jeg stod i døråpningen etter å ha vært på do hadde jaggu noen kastet bort jakka mi og tatt plassen min også. Takk som faen, liksom. Akkurat idèt jeg skulle gå fullstendig amok med kjeften min kom heldigvis Torben og loste den frådende, sinte gravide ut på en liten vandretur.  Da vi kom tilbake til venteværelset satt hele gjengen med sin medbrakte mat og hadde laget frokostbord med all mulige utenlandske krydderblandinger på det lille venterommet. Jeg angrer veldig på at jeg ikke skrek ut at «Dette er venterom for oss som skal inn på føden, og ikke for besøkende som uansett ikke har lov til å komme inn på avdelingen - DRA HJEM!!!!». Men for (sykehus)fredens skyld så holdt jeg kjeft. Så jeg skjelte ut Torben istede. Hahahah! 

Så var det tid for undersøkelse!

Den sjekken («fistingen» som Torben så flott kaller det) går ut på at du får en hånd i dåselura og deretter spretter det ut en finger inn helt bakerst i jentetissa for å sjekke mormunnåpningen. Helt seriøst - jævlig vondt! Som å få en champagneflaske i ræva og deretter fyre av korken der inne. Tilbakemeldingen fra fiste-dama var dessverre nedslående. Det kunne virke som riene jeg hadde bare var med på å modne litt, og at ting ikke akkurat åpnet seg nevneverdig. Jeg ble litt skuffa, hadde jo egentlig håpet at jeg kunne føde uten å bli satt igang med preparater senere den dagen. Vi ble enige om å ta overtidskontrollen der siden vi allerede var på plass, og skulle egentlig ha time senere den dagen i nabobyen.

Etter undersøkelsen gav «riene» seg dessverre. Jeg spurte hun som undersøkte meg om hun ville strippe, og Torben gjorde forventningsfulle øyne. Jeg måtte forklare for han at det å strippe betyr å "rote litt rundt der inne for å grafse igang noe!" Han syns med ett det ikke hørtes så sexy ut at en pen dame i hvit uniform skulle strippe. Det ble ikke noe stripping, men heller en ultralyd for å sjekke at alt var ok med babbsen i magen. 

Jeg var allerede sliten etter å ha døgna til ingen nytte og lei meg over at det nå kunne kanskje bli enda et døgn til i smerter uten søvn hvis det ble slik at jeg skulle settes igang samme dagen eller evt måttet vente til dagen etter. To døgn uten søvn lover ikke godt som oppvarming til et fremtidig fødselsmarathon?! Men vi ble enige om at det beste var å reise hjem og få syslet med våre ting frem til skikkelig igangsettelse den 11. dagen. Da vi kom hjem spiste vi pizza, paracet, så på tv og la oss, vel vitende om at morgenen etter skulle vi faktisk dra til fødeavdelingen og ikke dra hjem igjen uten en babbis i bagasjen? Jeg sov merkelig nok utrolig godt den natten og drømte om Tommy Steine. (!)

Kapittel 2: Elisabeth: "Vil du ha noe? Saft? Lefse? Klystèr?"

er rett rundt hjørnet.

Følg fødesupporterfrue på instagram om du vil!

Hjelp, vi har føda!

Hun lot vente på seg, men 12 dager over termin kom hun til verden med et splæsj!

Hun er faktisk ganske fin å se på - overraskende! Denne fødehistorien fortjener virkelig litt tid på seg, så den vil komme når jeg er ferdig med den. Så mye inntrykk - så mye.... MORO! Fantastiske mennesker og herlig humør - jeg er så imponert over alle de flotte folka som bidro, og jeg syns det er så ufattelig gøy at dere var på mitt lag denne natten! Fytti, som jeg gleder meg til å fortelle videre!

Jeg kan uansett starte med å fortelle dere at dere kan droppe rettetang i fødebaggen deres. Sorry, men de færreste tror jeg får behov for den. Jeg har herved innført den nye barselfrisyren - her er mitt tilskudd til hæsjtægg

#barselbust !

Nå blir det å få fortgang i melkekjertler og litt rutiner - vi høres om kort tid!

PS: Du finner meg med noen litt oftere oppdateringer på instagram også - linevictoriahusby heter jeg der :-)

Torben: Min opplevelse av (over)ventetiden.

Kona er nå langt over den berømte termindatoen. Og jeg må med hånden på hjertet si at denne ventetiden føles litt som en straffekonkurranse som drar ut i det nesten kjedsommelige. Jeg burde faktisk skjønt på forhånd at noe som er halvparten kona mi, ikke kommer til tiden.


 

Når det kommer til husfreden så har jeg den siste tiden måttet passe på hva jeg sier hele tiden. Jeg kan rett og slett ikke klage, klaging har dragen enerett på. Dere skulle sett trynet hennes tidligere denne uken da jeg fortalte henne at jeg ble veldig sliten av å vente. Hun har tydeligvis enerett på å vente også.

Klok av tidligere håndballskade så har jeg gått bort fra det å være ærlig når hun spør om hun har blitt større siden sist hun spurte, så de fire siste månedene har jeg faktisk svart «Nei, jeg syns i grunn du ser mindre ut, jeg!» Hun burde kanskje snart oppdage at jeg har jugd litt, men det ser ut til å tilfredstille hue hennes litt.  Men det har jo blitt litt tyngre å løfte henne opp fra gulvet etter at hun har hatt panikkanfall etter å ha lidd seg igjennom reprisene av Fødestua på TV. (Et livsfarlig program som handler kun om føding, skriking, blod og smerte.)

Mange har sendt meg forslag på å få ting igang. Noen bedre enn andre - men de vi har testet har ikke gjort underverker ennå.

Jeg skal innrømme at jeg misforsto det ene forslaget om «nedvask av huset». Mange foreslo det under i kommentarfeltet på fejsbook. Så helgen benyttet jeg anledningen til å vaske ned hele huset for å få satt igang en eventuell fødsel. Problemet var jo at gravidkona fremdeles lå i horisontal på sofaen. Dere kunne jo på et tidspunkt nevne at husvasken skulle gjennomføres av henne, og ikke av meg!? Jeg tenkte at det var en psykologisk effekt å ha det ryddig og pent rundt seg og en stram lukt av klorin og grønnsåpe som kom til å gasse den ungen ut, men så viste det seg at det var den fysiske jobben som var poenget. 



Jeg missforstod absolutt ikke tipset om å «hoppe til køys» da. Men må innrømme at all denne sovingen ikke hjelper noe særlig den heller.

Jeg vet jo også av erfaring at dette med klær tar lang tid for jenter uavhengig om de er gravide eller ikke. Når man er så høygravid som Line er nå, så kan man bare tenke seg hvordan jeg nå opplever tidsbruken når noe skal skje på påkledning- og avklednings-avdelingen. De siste ukene har jeg hjulpet henne av med klærne før hun skal legge seg. Det høres kanskje ut som en hyggelig, ekteskapelig og romantisk ting å gjøre på kveldene, men det var SJUKT mye hyggeligere å pille av henne klærne for litt over 9 måneder siden, for å si det sånn. Nå står hun bare ved siden av sengen og venter til jeg er ferdig med brettet mitt på Candy Crush, så strekker jeg meg bort og napper av henne den enorme joggebuksa med stort strikk i livet. Så tar jeg tak i merkelappen i nakken hennes og røsker den over hodet hennes, til hun bikker fremover over senga og jeg kan skli genseren av overkroppen hennes. Undertøyet gav hun opp den gangen i februar da hun fant frem en boksershorts-lignende greie og når hun tok den på seg ble det plutselig til en ubehagelig g-string. 

For to netter siden lå hun i sengen ved siden av meg (ja, jeg har fått lov til å flytte opp på hovedsoverommet igjen!) og holdt seg på magen. Strøyk litt moderlig på den liksom. «Jeg tror det er i ferd med å skje noe her» sa hun stille, og da har hun selvsagt fått alle mine pappa-antenner ute. Checklista i huet mitt ramset jeg opp stille: «barnesete i bilen, baggen ligger ved fotenden, ipaden fulladet». Jeg var klar. Skal det skje nå? Skal vi dra?

Og så slipper hun den største braker`n jeg noensinne har hørt. Jeg kjente alt mitt kroppshår (det er mye, for jeg er skikkelig mann) løfte seg av skrekk. Og det løftet seg sikkert litt av trykkbølgen også, vil jeg tro. Helt jævlig. Fra himmel til helvete på noen veldig korte sekunder. Litt som med Crystal Palace mot Liverpool for 3 år siden. Da vi leda 3-0 og det ble 3-3 på de siste 11 minuttene. 

Er det noe jeg som mann har lært meg i denne graviditeten så er det å være tålmodig. Hun slenger ofte den «du lovte, i gode og onde dager» i trynet på meg når hun merker at jeg blir skeptisk eller utålmodig med henne. Så jeg klarte ikke finne andre svar på krigshandlingen under dyna enn:

«Åj, det hørtes vondt ut».

Hvem faen er det som beklager konas høylydte promping under fellesdyna med «åj, det hørtes vondt ut?!» VONDT? Det hørtes faktisk utrolig deilig ut, å bare kunne ligge der å ikke ta noe hensyn til meg og i tillegg få TRØST for å ha tømt overtrykket under MIN dyne også. Og hva skjedde? Hun beordret meg ned på gjesterommet igjen! Som om drittlukta som bredde seg som en eim over soverrommet var MIN skyld! Det var jævlig synd kona var tett i nesa, for hun hadde brekt seg av lukta sjæl. Så hver gang hun tar seg til magen og mener det er noe "på gang" så ber jeg henne slutte å skape seg og bare drite i det. (Bokstavelig talt)

Jeg har måttet tåle mye annet her hjemme denne ventetiden. Line sliter veldig med å rydde opp etter seg, og da er det mye som faller på meg. Etter at hun har lagt seg må jeg ta runden for å stuke unna det værste. Et eksempel her:



Her har hun helt åpenbart mistet potetgullposen på gulvet, men ikke klart å plukke den opp igjen. De brune bitene på bordet er pølse-ender. Ja, hun har fått det for seg å spise kalde pølser på kveldstid, men spiser selvsagt ikke knutene. Nesespray/grillkrydder/maskeringstape ligger også på bordet, og jeg orker ikke engang å forsøke å forstå hva det er hun har holdt på med. Og dette er bare en av plassene hun har vært. Du kan jo tenke deg hvordan hele eneboligen ser ut når hun har flyttet seg rundt fra plass til plass.

Jeg må ta noen smertestillende for ryggen nå. Begynner å kjenne murringer i korsryggen, og det siste jeg ønsker er å få kjeft av jordmora igjen for å ta fokus fra den høygravide kvinnen. 

Takk for seeeeg!

 

(Tillegg: Torben har også blogget om hvordan han opplever å være gravid. Det kan du lese her.)



 

Fotballfrue vs Supporterfrue

Det er med livet som innsats jeg har funnet frem gym-ballen min for å prøve å gynge ut kid'en i et siste forsøk.


Torben var nok den som ble mest redd av oss begge når han så hvor flatklemt den ble under vekta av ett stk overtidshøygravid med en god porsjon biff og poteter innabords, og hva det kunne gjøre med den ellers så trillrunde ballen.

Sprekkeferdig? Ja.

Overtid: 8 dager.

Humør: Svingende og særdeles ustabilt.

Bildekred: www.carolinebergeriksen.no / tidl. "Fotballfrue"

«Nå tenker jeg det er i gang!»

Vel, kjære instagram-følger, du kunne ikke tatt mer feil. Og takk for at du minner jeg på at jeg fremdeles er i ventemodus. Tilogmed appene på telefonen har gått bananas de siste dagene. «Press here to go into baby-mode». Og det bare LYSER opp at 102,5 % av graviditeten er unnagjort og jeg er på overtid! Den ungen her er jo bare kliss lik mora si, det er ingen i min omgangskrets som kan si at jeg noengang har kommet til tiden. Jeg er ALLTID forsinket eller sent ute, og nå bærer jeg jaggu genene videre.

Rett skal være rett. Jeg vet at ungen kommer ut. Enten ved hjelp av skalpell, eller en pille og ballong oppi garasjen. Jupp, jeg har dessverre måttet google «igangsettelse av fødsel». Men det er fremdeles noen dager til, og Føden på Skien har gitt beskjed om at «mye kan fremdeles skje de neste dagene!» Dessverre har jeg ikke noe fredagskontrolltime med Dr. H idag heller, så har ingenting å pynte meg for denne fredagen... 

Vel, jeg skal gå å legge meg igjen. Jeg tror kroppen kanskje tror den har født allerede, for de siste ukene så har jeg sovet i veldig merkelige intervaller på 3 og 3 timer med en times våken-opphold i mellom. Jeg må prøve å google det igjen.

Sorry for intetsigende blogginnlegg. Jeg kommer med mer nytt litt senere idag, som dere kanskje ser så har bloggen endret designet litt - og det krever en forklaring også, tipper jeg?! ;-)

Ha en deilig godmorgen!

Fødebrevet. Skrevet i redsel og frykt.

Kjære jordmødre,jordfedre, den blonde fødsels (snart over)legen og allmektige anestesi-ansvarlige.

Jeg heter Line Victoria og er førstegangsfødene, snart 34 år. Tross min relativt lange tid på denne kloden så vet ikke hva jeg går til, så for en gang skyld skal jeg la noen andre styre showet - dere har regien. Jeg skal etter beste evne høre på dere og gjøre som dere sier. Men jeg må advare dere litt på forhånd.

(Bilde fra hvordan jeg tror jeg kommer til å oppføre meg -  fra filmen "The Exorcist.")

Pass på Torben, mannen min. Det er nok han som får verbalt gjennomgå i den siste fasen av graviditeten, husk å si til han at det ikke er hun han giftet seg med som ligger der som hun jenta i exorsisten. Husk å si til han at jeg elsker han hvis jeg glemmer å si det. Jeg kommer nok til å glemme det. 

Jeg har et stort ordforråd med mange stygge ord. Jeg tror dere kommer til å høre alt i løpet av tiden jeg er her. Jeg mener det ikke vondt, og jeg er egentlig en veloppdratt kvinne som syns i utgangspunktet godt om alle jeg møter på min vei. Men nå er det unntakstilstand.

Jeg vil beklage på forhånd at jeg kaller dere og min mann stygge ting. Jeg er veldig glad i han og elsker han høyt - men nå må han også få kjenne litt på bismaken av det vi hygget oss med for ca 9 måneder siden. Og etter at det er unnagjort, så er det forhåpentligvis ren glede og lykke - det har alle lovet meg! Forøvrig kan jeg fortelle deg at min kusine fra Husby-slekta måtte sende en stor blomsteroppsats til fødeavdelingen etter hennes besøk for noen år siden. Så det ligger til familien å bli noe ufin. 

Gi meg all bedøvelse jeg kan få. Ikke vær redd for å pøse på litt ekstra om det trengs. Jeg har lav smerteterskel. Men høy toleranse for smertestillende. Dere MÅ la meg få epidural. Dette er jeg så ufattelig innstilt på at dere ikke må snyte meg for den. Jeg kommer til å bli fryktelig sint om dere forteller meg at jeg klarer meg uten. Jeg vet jeg klarer meg uten, men jeg vil ikke være uten. Jeg er glad i badekar også, blir veldig glad om dere tilbyr meg dette! Men Torben skal IKKE oppi der sammen med meg.

Ikke kjeft på meg, for da blir jeg bare sint og går inn i en martyr/stakkars-meg rolle. Og da kommer jeg til å knipe igjen på trass, og det er dessverre 9 måneder for seint. 

Kjære dere, ikke la mannen min se tissen min når det står på som værst. Han sier det vil være som å se favorittpuben hans brenne ned. Han tåler masse, men ikke akkurat det. Det er hyggelig om dere tar henne opp til brystet mitt etter en rask omgang med et håndkle - men bli ikke fortvila om det ikke er kjærlighet ved første blikk. Jeg brukte nemlig 15 år på å bli forelsket i faren hennes, jeg er bittelitt treig når det kommer til å knytte relasjoner. 



Alt som er normalt - er bra! Hvis dere sier at "dette er helt normalt" om ting som skjer underveis, så føler jeg meg trygg. Bruk veldig gjerne selvopplevde historier, jug om dere må. Humor er ALLTID en sikker vinner hos meg.

Jeg vil gjerne se morkaka. Det eneste organet mitt som faktisk er bruk og kast. Sørg for at Torben får se den også. Viktig for han at han skjønner at den trillrunde magen min har inneholdt utrolig mye mer enn bare en jentebaby! Mobilen min ligger sikkert ikke langt unna, ta gjerne et bilde av den. Tastelåskoden er 3256.

Ja, jeg vil ha klyster. Ikke den milde, lille saken, torpedèr med romperaketter til dere skjems!

Jeg spyr og gråter ofte når jeg er stressa eller redd. 

Jeg er glad i humor, jeg elsker humor. Dere må veldig gjerne slå av en vits eller to i løpet av fødselen. Galgenhumor og svart humor er også veldig godt mottatt. Jeg gjør det samme. Ikke bli sjokkert.

Gi meg instrukser som jeg forstår, og gi meg instrukser som gjør jobben lettere for oss alle. Fortell meg gjerne fortløpende hva dere gjør. Klipper dere eller jeg revner, fortell meg det! Og finn gjerne en passende spøk som passer til hendelsen. 

Jeg forstår mye doktorprat, så prat gjerne over huet mitt. Jeg liker det. Jeg liker å være i fokus og føle at jeg er med i en episode av Greys Anatomy.

Hvis han kjekke, veltrente snart-overlegen kommer, sørg for at det ser sånn noenlunde greit ut rundt meg. Og hvis min fastlege Halvor dukker opp tilfeldigvis på avdelingen, send han gjerne inn - han er kul. Og han begynner jo å kjenne lynnet mitt litt, så han vet at jeg setter pris på besøk av han. Det går forsåvidt greit med studenter også, men det kan hende at jeg kommer til å skremme livsskiten ut av de. Men det er kanskje endel av praksisen de må igjennom når jeg tenker meg om. 

Jeg både spiser og drikker alt. Ikke tenk på det! Det ligger lefser i baggen min, de har holbarhetsdato til 24. mars så jeg håper og tror vi er innafor. Hvis ikke - la meg spise det uansett. Det kan ikke bli værre enn det er nå. 

Det vil bli prisutdeling når alt er over - jordmoren som er på vakt og får ut kid`en på en forsvarlig måte vinner den lille vinflaska som ligger i bagen min. Lykke til!

BRING IT ON!

PS: Slik ser jeg vanligvis ut når jeg er meg selv:


 

 

Takk og farvel, for nå.

Tannlegen min tok jeg tidlig farvel med da jeg ikke ville ligge tjukk oppi stolen hans, og han svenske kiropraktoren har (dessverre) gjort en så god jobb at jeg ikke hadde behov for hans knekke-tjenester lenger. (Savnet er faktisk stort!)

Fredag hadde jeg siste date med dr. Halvor unnagjort. Det var i grunn fryktelig trist. Mest for meg, da. Men han gjorde det til et ekstra hyggelig siste-besøk fordi han faktisk, for første gang, ikke dro frem den jævla vekta. Mulig han glemte det oppi all styret med å åpne pakker og lese takkekort fra meg. 

Jepp, Dr. Halvor fikk gave av meg idag. Bløtekake, bamsemums og sjokolademelk. Og et hyggelig kort som takket for alle de fine stundene vi har hatt sammen på kontoret hans. Jeg trenger ikke Google eller jordmorkontroller, jeg har bare trengt fastlegen min, jeg!

Takk for at du minnet meg på om å ta med ungen når jeg skal på 6-ukers kontroll. Du kjenner meg for godt! Du vet åpenbart at jeg antageligvis ville glemt å ta med hovedpersonen når vi skal møtes neste gang. Kanskje jeg tar med Torben også. Vi får se på det. 

Forresten, dr. Halvor - nå som vi snart er ferdig med dette gravid/baby-greine, håper du har skalpellen klar, jeg har spart opp masse mystiske utvekster vi må fjerne sammen! Også den du ikke ville se bilde av, husker du?! Klem!

Gravid Supporterfrue på overtid 

 

Et sårt ønske om helikoptertransport fra skogstur.

"Vi skal ha oss ei skogstur og ned til Jyplevika/Skinnvika for å grille og sånt skjønner du..."

Det var ganske opplagt at min far ikke regnet med at der var en tur jeg ville være med på. Jeg for min del tenkte at kanskje DET er det som skal til for at babyen kommer i ekspressfart, så jeg svarte så breialt jeg kunne at "Det blir vi med på!".

Ironien var at vi ikke bare kjørte oss vill på vei dit, men Torben og jeg gikk oss vill i skogen også, på leting etter de andre som allerede hadde gått i forkant. Så skogsturen ble allerede ca dobbelt så lang. 

Nedoverbakkene gikk fint, som en trillrund sekk med poteter kan vælve ned skogsstien-fint, altså. Jeg så folk skygge banen da jeg satte utfor rennet på vei ned bakkene. Folk spratt til siden, liksom. Oppoverbakkkene var ikke bare syrefest, men også bekkenløsningsparty der det kjentes ut som jeg revnet på langs for hvert skritt jeg tok. Fader at jeg må være så jæskla STA! 

Under bålbrenning og pølsegrilling ble det i overkant mange barn klatrende rundt meg på den lille hylla i fjellet jeg klarte presse ræva mi ned i. Der klatret små og søte teletubbis med termodress og kethshup-fleis over, , og under meg. 

Jeg reiste meg opp og proklamerte med min enorme gravidmage på overtid stående rett ut over Ulvang-buksa som var snørt sammen med en skolisse under magen at: -"Dere skjønner det atte jeg er ikke så glad i barn jeg!" 

En spøk som heldigvis ble tatt imot med latter, men som jeg egentlig der og da mente bittelitt. Litt fordi jeg er lei av å vente på min egen unge, og litt fordi jeg ikke skjønner meg på små barn generelt. Vi får håpe ting endrer seg!

Turen tilbake var nok i overkant for ei som allerede sliter med lavt blodtrykk og 40% redusert lungekapasitet. Jeg dagdrømte på vei oppover at vannet gikk og jeg måtte bli hentet opp av helikopter på sånn nettingseng eller seler.





"-Farvel all integritet!"

Men dessverre kom jeg meg helskinnet opp til parkeringsplassen. Fremdeles ingen antydning til fødsel her i gården, og jeg kan fortelle dere at dette ser ut til å bli mitt første døgn på overtid med baby i magen. Det trodde jeg faktisk ikke, jeg har hele tiden trodd at det skulle bli en enkel sak å lure henne ut til verden..

På overtid nå - fødeklar Supporterfrue.

Den som venter på noe godt...

...burde ta seg en BOLLE.

Ikke noe føding på gang ennå. 

Ikke noe visning av det harde arbeidet jeg la ned for et par dager siden. Var det kanskje bortkastet?

Men en himla masse hyggelige tilbakemeldinger på at jeg så definitivt ikke er alene om å ta de litt tullete innfallene rett før fødsel og sette de ut i verden, det har jeg fått! Et par tilbakemeldinger på at ikke bør gjøre slikt før fødsel på grunn av infeksjonsfare har jeg dog fått, men ikke noe jeg tar til meg. Gjort er gjort! Jeg kan heller ikke gå tilbake på at jeg ved en anledning har spist krabbekjøtt, salamipølse og spekeskinke heller - samt den noe hysteriske kommentaren om at det var farlig å gå til frisøren hvis man var gravid. Jeg klarer ikke holde meg oppdatert på absolutt alt som er lov og ikke lov i en graviditet, og jeg har virkelig styrt unna de mest hysteriske gruppene og diskusjonene på nettet. Ærlig talt. Gravide burde vært lagt inn på isolat i følge mange.

Torben har tatt ansvar i heimen og rigget til barnevogna slik at den er klar. Liverpool koppholder, en velfylt stellebag (med blant bleier, salve, smokker og stæsj) henger nå klart på vogna. Vognpose er stappet nedi og det samme er ullinnlegget som visstnok var et MUST i vogna. Den står i stua nå, og det eneste som mangler oppi der er hovedpersonen. 

Av endringer i kroppen de siste dagene nå så har jeg fått en større apetitt enn jeg har hatt tidligere. Det er akkurat som om det er plass til mere mat i magen nå, så i går kveld spiste jeg to middager på rappen. Torben ble litt bekymret (fordi den middagen med tikka masala gir meg litt gæs i magen) men han innså at det i grunn ikke kom til å bli noe flygende dyneproblem da han uansett er forvist til gjesterommet nede i disse dager.

Akkurat den kommentaren trenger kanskje en forklaring.

Altså, greia er at Torben har vært syk og forkjøla, så jeg har ikke orket å ha den sytepaven snørr-snorkende ved siden av meg i sengen på hovedsoverommet. Han har virkelig ikke klaget, faktisk har han storkost seg med å kunne leve et eget liv der nede i 1.etasje, med eget bad og alt. Kort vei til sin egen fotballtv-stue har han også, der han har sin elskede 65-tommers skjerm og popcornmaskin. Så han har levd ungkarslivet i 1.etasje, mens jeg har vælvet meg rundt i 2. etasje natterstid. Fordelen med stort hus er da altså at jeg får alenetid og holder meg relativt sykdomsfri får vi håpe. De tingene ektepar gjerne gjør i felles seng til vanlig (?) har vi lagt på hylla foreløbig. Eller som Torben sier når jeg kommer smygene (så smygende en flodhest kan være, riktignok...) : "-Det kan du ta rennafart og drite i ." Full forståelse for det, og jeg orker ikke argumentere med han.



Nå skal jeg avlegge Dr.H. en siste date. Jeg mistenker at han mistenker at jeg har mistenkt at dette kan bli en tårevåt avskjed for denne gang. Så jeg skal sveipe innom butikken og kjøpe en liten avskjedsgave. 

...også har jeg selvsagt slått skikkelig på stortromma og PØNTA meg i fleisen også, før legebesøket. Jeg vil at kjekke Dr. H skal huske meg slik:



og ikke slik.....:



So long, mine venner! "-Hun kommer når hun kommer" er en liten trøst - finn på noe annet å si i denne ventetiden!

 

Da jeg syns det var en god idè å pønte seg litt før fødselen da vøttø. (OBS: Sterke inntrykk)

Herregud, jeg føler meg så teit. Eller, vent. Ikke teit. Men jeg føler meg litt for opptatt av å være fjong, uten egentlig å ha grunn til det. Jeg er ikke spesielt fjong eller fin på det. Men siden fødsel kan skje når som helst så har jeg av en eller merkelig grunn idag forberedt kroppen på at det ikke bare er jeg som skal se den med litt mindre bekledning på. Jeg stod å studerte meg selv i speilet naken. Tenkte stille i mitt sinn at jeg per idag aldri før har sett kroppen min slik. Stor? Joa, men det lever jeg fint med. Det var ikke det som fanget oppmerksomheten min. 

Jeg har ikke nådd ned til tærne mine på veldig lenge, så der trengtes en trim. Samme med leggene. Dette var en jobb for Torben i kveld. Jeg kan tåle både småkutt og feilklipping av tånegler, så lenge det hvertfall blir gjort.



"-I gode og onde dager, Torben - det har du LOVA meg!!!"

Ca 40-50 cm over kneskålene er et annet sted som ei heller har sett hekksaksa på .... ehh.. en stund. Det finnes ingen sjans for at jeg veiver rundt med en sylskarp høvel i (praktisk talt) blinde, der nede. Et feilskjær vil være katastrofalt. Ikke har jeg lange nok armer heller. Fader at jeg ikke har øvd på blinde-stussing av bikinilinja på forhånd. Det er dessverre heller ikke en trimmejobb jeg ønsker å overlate til Torben, da det er rett og slett alt annet enn fristende. Han er litt skvetten, så det er uaktuelt.

Jeg lot tankene vandre og vurderte litt forskjellige alternativer. Brasiliansk voks? Den ene gangen jeg testet det gjorde dyyypt inntrykk. Ikke bare fordi det var vondt. Det var hysterisk vondt. Men det var vondt i intimgrensene mine også fordi det var den søteste svenske jenta som gjorde det på den salongen, og jeg klarte rett og slett ikke å slappe av i den sære situasjonen og stillingen. "-Vend dej om och stå på alla fyra, så skal jag gjøra mej ferdig med din røv oxo." Det er ca 7-8 år siden og jeg glemmer det aldri. Hun toppet hele seansen forøvrig med å dra ned et enormt forstørrelsesglass/monter med flombelysning fra taket, for å gå over siste del med pinsett. 

Apropos aldri, så skal jeg aldri stole på en purung mann fra Elkjøp som sa at det gikk helt fint å bruke epilator på tjutta heller. Det burde virkelig ringt et par bjeller hos meg, jeg spurte jo faktisk om det var helt greit å bruke en maskin som river ut hårene - på et sted man skal behandle med respekt og ærbødighet. Han burde svart "-Det vet jeg ikke!" og  definitivt ikke latt meg dra hjem lykkelig uvitende, GØNNE på høyeste hastighet på epilatoren og for all evighet deretter å få posttraumatisk stressyndrom utløst hver gang jeg i ettertid hører lyden av borrelås som rives opp. 

Det tryggeste alternativet mitt nå ble å finne frem en rosa barbermaskin jeg må ha kjøpt i påvirket tilstand eller på supersalg. Den ligner en epilator, så for sikkerhetsskyld testet jeg den på armene først. Dette var en helt standard ladyshaver. Flott. Da var det jo bare å lukke øynene og la det stå til! 

Mens jeg veivet rundt i villrede med maskinen, hørte jeg at den fikk tak noen plasser og jeg regnet med det at den gjorde jobben sin. Du vet, som en sånn hage-kantklipper som lager en heftig "bzzzzzz"-slingrende lyd, og når det kommer mye grass og treffer en stein eller grus, så går turtallet litt ned, og så må man riste litt på kantklipperen igjen og fortsette når turtallet går opp igjen. Det føltes egentlig akkurat slik! 

Etter endt jobb var jeg faktisk litt stolt av meg selv! Jeg følte meg klar for å vise meg frem til Gud og hvermann (og han fødselslegen jeg har hørt så mye om) de neste dagene, nå kan bare fødselen komme - I am ready!

Jeg ropte inn Torben og spurte forsiktig om han kunne ta et raskt overblikk. Var alt på stell? Så jeg...ehh...presentabel ut liksom?

Torben måpte. Han målte meg opp og ned og mumlet de velvalgte ordene jeg aldri kommer til å glemme:

"-Åj. Det ser ut som en skogbranntomt."



Det viser seg at i mangel på oversikt så var det bare noen få plasser maskinen hadde fått skikkelig tak. Litt sporadiske, nakne flekker, som når nettopp skogbrann har oppstått. Noen steder helt uberørt, andre steder var matta fullstendig rasert. Ingen struktur i det hele tatt og etterlatt stod skogeier og tømrer halvribbet med rosa barbermaskin i hånden og et alvorlig hakk i både selvfølelsen og positiviteten fra bare minutter tidligere.

Jeg gav ikke opp. Kampen hadde såvidt begynt. Jeg måtte fullføre.

Så to batteriskift senere, så hørtes det ut som ladyshaveren holdt samme turtallet jevnt over mens jeg veivet med den i blinde. Og der var egentlig da jeg innså hvor teit det var å stelle seg slik like før man skal føde. Jeg tror ingen tenker - "åj, så flott a gitt, hu har pønta sæ!!!" når jeg ligger der i beinstolen. Jeg både håper og tror de har helt andre ting å forholde seg til når tiden er inne. Jeg tror ikke jeg trenger å være så fin på det akkurat den dagen. Men jeg skal ha for initiativet da!

Mer enn fødeklar Supporterfrue.

(Hele 14.000 følger den fødeklare supporterfruen på Instagram!)

Fotballfrue vs Supporterfrue

Torben syns det var viktig å ta sånn gravid-bilde i svart/hvitt som han hadde sett på det store internettet at andre gravide pleier å gjøre. Jeg lot meg dessverre ikke rive med så lett.



Det er lenge siden jeg sluttet å sammenligne min graviditet med andres. Men jeg både liker og koser meg med at alle graviditeter er forskjellige fra person til person, derfor har jeg faktisk likt godt å lese gravidinnleggene til Caroline Berg Eriksen / Fotballfrue fra da hun var gravid, fordi det minner meg om at vi alle er ulike i denne unntakstilstanden kroppen har satt oss i. Jeg tror, uten å være helt sikker, at om jeg ikke hadde hatt såpass mange år på baken før jeg bestemte meg for at jeg var klar for barn, så hadde jeg nok ikke taklet forandringene kroppen er i nå på samme måte. Og da jeg var yngre hadde jeg nok sugd til meg "de perfekte graviditetene/fødslene" og lurt på hva i helvette som var galt med meg...! Slik føler jeg det ikke som 33-åring :-)

Føder jeg en sunn og frisk jentebaby så har kroppen min virkelig gjort jobben, selv om jeg ikke jogget maraton i dagene før termin eller rett etter fødsel. Det er for min del det å føde en baby som er målet, ikke å passe inn i 2xu-tigtsen min dagen etter og ta seg en spinningtime.

Gravidbildet jeg har lagt ved siden av gravidbildet mitt er en printscreen av Caroline Berg Eriksen / Fotballfrue fra da hun ventet sitt første barn. La det aldri være noen tvil om at jeg er stor fan av Caroline, og dette bildet er ikke ment som uthenging av verken henne eller undertegnende selv..! I løpet av kort tid har begge disse kroppene forhåpentligvis født friske barn, selv om rugekassene er forskjellige :-)

Herlig søndag alle :-) / Poppeklar Supporterfrue

Når barn av 80-tallet får barn!

Det er mange ting med barneoppdragelse som har endret seg siden jeg var barn, tror jeg. Jeg tar meg ofte i å tenke at det var bedre å være barn på 80-tallet enn nå. Litt fordi det var veldig lite av det våre foreldre gjorde feil på 80-tallet som blir så veldokumentert som det gjør idag. Når foreldre viser frem bilder av sine håpefulle nå, så florerer det med «Men slik skal man ikke gjøre» og «Stakkars unge!!» under bilder som foreldre poster av sine arvinger. Du kan risikere å bli slaktet fullstendig hvis du legger ut et bilde av din håpefulle i full vigør med noe, hvis det tråkker på noen ømfintelige tær. Jeg kommenterer aldri noe som går på barneoppdragelse, for jeg har utrolig lite peiling på det selv. Foreløbig. Men jeg har jo vært barn selv! Dog klarer jeg ikke å huske at noen reagerer med store bokstaver «HVOR ER HJELMEN?!» når de så et bilde av en 7 år gammel Line Victoria på en testrunde med sin nye sykkel. Uten hjelm der altså. Jeg var jaggu badass! Når det er sagt så kjøpte mamma stor rosa hjelm med tannbeskytter til meg når jeg ble 25 og jeg investerte i en  sykkel jeg skulle sykle rundt på i Oslo. 

Både Torben og jeg er barn av 80-tallet. Torben er født i 1980 og jeg i 1983. Det er sikkert et par ting vi fikk lov til å gjøre den gangen, som dagens foreldre ville rynket på nesen av. Både Torben og jeg hadde skrubbsår på knærne når vi kom hjem fra lek ute, og jeg pleide å brenne bål i hagen uten oppsyn sammen med mine lekekamerater. (Vi lekte uteliggere) Som 15-16-åring fikk jeg min første seilbåt med overnattingsmuligheter, og vi satte kurs mot mot både Tønsberg og Risør (ganske heftige havstrekk med den lille seilbåten!) uten noen større plan enn at vi skulle på tur. Mobiltelefon? Kartplotter? Kart? Nei, det hadde vi ikke. 

Jeg leser Blondinbellas blogg (svensk) der hun nylig har vært på ferie i Thailand med sine to små barn. Hun forteller at etter en ukes tid med barna i deres feriehus (med basseng og egen butler) hadde latt barna være sammen med en thailansk «Nanny» i to timer. Det RASER i kommentarfeltet. «Når dere er på ferie må dere være sammen med barna deres 24/7 - ferdig snakka.» Jeg bare - HÆ? Må man det? Ærlig talt. 

Når jeg var liten drittunge pleide mamma plassere meg på barneparkeringen på Down Down Kjøpesenter. Ballbinge, videofilm, tegning og lek med andre barn mens mamma og pappa shoppet. En og annen gang glemte de meg og på høyttaleren ble det annonsert at «Kan mamman og pappan til Line komme til barneparkeringen.» Ikke så rent sjeldent kom jeg også bort fra de når jeg ikke var trygt plassert på barneparkeringen (jeg rømte nok fordi jeg ikke fikk viljen min) og mer enn 10 ganger ble jeg plukket opp av en ansatt og det ble ropt opp på høytaleren at Lines mamma eller pappa måtte komme å hente meg i en eller annen butikk på kjøpesenteret. (Hvis ikke jeg husker veldig feil så var det en gullsmed midt på Down Town ved fontenen der som jeg alltid måtte stå å vente til de ropte opp mamma og/eller pappa..) Jeg husker også veldig godt at jeg lå i baksetet uten sikkerhetsbelte (barnesete, det har jeg aldri hatt, tror jeg!) og snuste inn røyken mamma blåste ut. Passiv røyker der altså, mat for nåtidens barnevern vil jeg anta. Der har vi hatt en forbedring i opplysningsjobben de siste 30 årene, haha!

Når jeg er på Ikea går jeg ofte forbi barneparkeringen der. Jeg trodde at poenget med det var at ungene skulle få leke der mens foreldrene shopper, men jeg ser ofte foreldrene sitte utenfor den store glassveggen og vente på de og prate med de gjennom vinduet. Da er vel hele poenget borte? Hvis det er slik at det ikke er "barnepassere" der så forstår jeg det vel til en viss grad at leken må være under oppsyn, men hvis det er som på barneparkeringen det var på kjøpesentere i gamledager, så kunne man la barna bli passet av vilt fremmede og la oss leke med andre vilt fremmede barn. Jeg ELSKET det og ville aldri hjem. Hadde mamma eller pappa sitti utenfor og glant inn de to timene jeg var der så hadde jeg nok blitt lettere sosialskadet. La meg leke i fred! 

Jeg håper vi blir flinke på å sosialisere den lille når hun kommer. Passe på at hun får input fra store og små rundt henne - at hun ikke blir alene med oss frem til hun må i barnehage/skole. Jeg vet at barn er forskjellige, og at noen kan bli ekstremt mamma/pappa-kjære, men jeg tror det handler mye om rutiner og hvordan man gjør det fra starten av. Vi er også ekstremt velsignet med masse familie i umiddelbar nærhet, så hun kommer forhåpentligvis til å ha flere overnattingsdøgn hos besteforeldre og annen familie i løpet av sine første leveår om det lar seg gjøre. Men det er lett å si NÅ da, før hun er født?Lett å bestemme seg for hvordan man ønsker at det skal bli, før hun i det hele tatt har sett dagens lys! 

Torben og jeg har blitt enige om mye før den lille kommer, og vi er begge enige om at vi selv hadde den beste barndommen man kan ønske seg - så vi kommer nok til å følge i våre foreldres fotspor. De gjorde en kanonjobb med oss, så hvorfor endre noe? Vel, barnesete er kjøpt inn og det blir ikke noe røyking i bilen, haha! 

Idag har vi 9 måneders bryllupsdag. Så sånn sett hadde det vært sykt bra jobba å født idag, ikke sant? Men hun lar vente på seg litt til, og selv om jeg går på veggen med min kropp som fortiden ser helt firkantet ut, så får jeg bare smøre meg med tålmodighet!







Alle bildene fra bryllupet vårt er tatt av Therese Hartveit / Langesund. 
Følg meg gjerne på instagram hvis du vil, for jeg er nok litt mer aktiv der enn jeg er på bloggen for tiden..

Ha en deiiiiilig lørdag!

 

BABYSHOWER!!!!!!

Mandag for en uke siden var en av de dagene som ikke går i glemmeboken med det første, for å si det sånn.

Formiddagen: Jeg reagerte på at gamlebilen vår (outlanderen) oppførte seg litt rart. Bilen som vanligvis er umulig å kvelde begynte å synge på siste valsen når den stod i fri eller jeg tok kløtsjen inn og lot turtallet gå ned. 

Etter litt feilsøking kom jeg frem til at det måtte være bilbatteriet som var på randen av sammenbrudd, noe jeg i grunn har mistenkt i flere år uten å ha giddi å gjort noe med det. Så jeg tenkte at tiden var inne for å skifte det omsider. Vi tøffet opp til Skien og der ja - midt i en rundkjøring begynte alle varsellamper å lyse. Kom oss inn på en verksted og fikk byttet batteri. Kjørte ut av vekstedet og ut på veien og DER stoppet bilen igjen. Mens jeg sto der med tidenes gravidmage med hodet opp under i motorrommet kom jeg frem til at det ikke var batteriet, men at bilen rett og slett ikke gikk på tomgang! Akk... Har du prøvd å kjøre en bil du ikke kan trykke inn kløtsjen på uten at den stopper? Og når den stopper så kicker rattlås/servoen inn også, og da blir det klin umulig å styre bilen...! Så det gjelder da å hele tiden ha fart/turtall, hvilket betyr at jeg måtte stå å ruse i hvert jævla kryss på vei hjem med bilen. Folk må seriøst trodd jeg var gæærn. 

Anyway, mens vi satt på Mekonomen og lot 5 bildoktorer feilsøke og gå løs på bilen, så fikk jeg plutselig en merkelig morsfølelse over bilen min som ble plukket fra hverandre der inne på verkstedet. Bilen jeg har hatt lengst av alle biler jeg har eid, (selv om den har stått myyyye ubrukt i garasje...!) og som har fulgt meg i tykt og tynt. Jeg så motordeler fly veggimellom, plugger halt ut og filtere sjekket, - jeg følte det virkelig som om jeg så min elskede hasteoperert der inne. Den gode, gamle, stygge haugen av en bil jeg har grini meg til for å beholde - min doning av en traktor jeg har stolt 100% på de siste 8 (?) årene jeg har hatt den. Jeg merket på Torben at han var litt utålmodig og kikket på klokka hele tiden. Vi hadde nemlig avtalt å spise middag hos Torbens bror og svigerinne, jeg var sulten og gledet meg - men det var visst andre årsaker til at Torben ville hjem i tide....! 



Etter en times tid ble vi forklart at bilen trenger en langt mer gjennomgående åstedsgranskning for å finne feilen, og da tenkte jeg at det ville være lurt å få den hjem til det lokale verkstedet - slik at vi slapp å forholde oss til en bil som stod i Skien og tre kvarter unna. Etter å ha tvunget/ruset bilen gjennom lyskryss og rundkjøringer uten at den stoppet så var vi hjemme og jeg hoppet i dusjen. "Jeg orker ikke pynte meg asså!", ropte jeg fra badekaret. "Ok, ditt valg - men puss tenna og ta på deg LITT sminke da i vaffal!". Nja.

Trygt inne i huset til svigerbror og svigersøster satt overraskende nok 19 tente lys rundt et bord fullt av rosa ballonger og vimpler å ventet på meg. Nei dæsken!!!! BABYSHOWER!!!!!! Ble tatt såå på senga! 19 herlige damer rundt bordet!! Herregud, jeg trodde jeg hadde fått min dose oppmerksomhet fra alle de fine damene i livet mitt på utdrikningslaget mitt for 10 måneder siden, men neida - jammen hadde de smelt i stand en overraskelsesfest til meg kort tid før jeg sendes ut i krigen, som jeg kaller det...! 

utrolig mye fine gaver til den lille mageboeren, kaker, leker og en fantastisk bleiekake jeg aldri har sett maken til - for en fantastisk herlig avslutning på en hektisk dag! (Når man er i mammavente-perm er det nemlig ikke mye som skal til før dagen blir kvalifisert til hektisk, for å si det sånn.. Bare det å gå ut med søpla mer enn en gang om dagen er i disse dager en dag med mye action...!) Jeg har de siste dagene brukt god tid på å gå igjennom alt det fine jeg har fått, og den helt råe bleiekaka har stått på utstilling hjemme i hele forrige uke - den var så utrolig flott!!! 

Fineste, beste damer! TAKK for en utrolig hyggelig kveld med dere, dette var helt magisk! Jeg er ufattelig bortskjemt med å ha så flotte venninner (og familie) som både arrangerte og deltok - herregud, jeg er jaggu heldig! *gråtelitt*


Shiiit... På bildet så jeg jo passe sliten ut da....! Men kanskje ikke så rart, jeg hadde jo ikke pønta meg så veldig opp med tanke på at jeg "bare" skulle spise middag med svigerinna... Og så kan dere jo legge til litt grining da, som det alltid blir når jeg blir emo...! Og det faktum at jeg har en kropp som per nå rommer en diger jentebaby og oreokake.
 

Du vet du er høygravid når...

- Når man får legendariske gråteanfall når man iherdig prøver å holde positiviteten oppe når de klipper kyllingen din i to halve på Meny. 

"Kjempeflott. Tusen takk for hjelpen. Ha en fin dag videre."

- Søkeordene på Google inneholder ord som "gravid", "slimpropp" (bildesøk) og starter med "er det normalt at..."

- Du gleder deg til å dra til legen, fordi da får du på deg litt sminke og attpåtil et gjøremål i kalenderen.

- Det lukter HØGG av alle de store klærne dine, fordi du ikke orker å gå ned trappa til vaskerommet for å sette på en vask. Du tenker at det er ikke ditt problem at alle andre har så god luktesans.

- Du tolker hvert eneste signal kroppen gir deg som at den er i ferd med å eksplodere eller revne.

"Nope. Var visst bare en liten fis denna gangen også!"

- Det knitrer litt når du legger deg/snur seg i sengen for mannen din har kjøpt tisselaken for voksne i tillfellet vannavgang fordi han vil skåne den nye overmadrassen i sengen. 

- Du vurderer sterkt å tisse på deg, fremfor å ake deg ut av sofaen for å gå den laaaange veien til dass.

- Du har ved en anledning tisset mens du dusjer fordi du ikke orker å bevege deg de 3 meterne bort til toalettet. Og så lover du deg selv at det skal du hvertfall IKKE blogge om, for det blir for privat.

- Du har ikke sett dåselura di på veldig lenge, og det har ikke mannen din heller i grunn.



- Du finner seg selv i vinkjelleren i huset ditt og setter post-it lapper på hvilken rekkefølge du skal drikke flaskene når du får muligheten.

- Du har allerede satt en dato i kalenderen for når du skal drikke den dyre hvitvinen på verandaen. 

- Du kjenner at badekarets sider skviser deg sammen, selv om du har et spesialbestilt, eksepsjonelt bredt badekar. 

- Bæsserutinene dine er heeeelt ute å kjøre. 

- Rutinene dine generelt er heeeelt ute å kjøre.

- Du blir lei deg når legen avslutter med å si «ja, det kan jo hende dette er siste gangen vi sees?» og du føler at du blir dumpa.

- Du får låne bonuslillesøsters lille Peugeout Barbie-bil, og det piper i beltealarmen men du har på deg beltet. Det piper altså i beltealarmen for det tomme setet VED SIDEN AV DEG.



SNAKKAS!

Hormonell Supporterfrue // Line Victoria

(Både på instagram og facebook hvis du syns jeg blogger for sjeldent.)

 

Torben har holdt meg for narr i 9 måneder...!

Jeg er veldig heldig som har en mann som både vet mye og engasjerer seg enda mer i graviditeten enn jeg kunne håpet på. Når jeg oppdager ting med kroppen min, så forteller Torben på mesterligvis at «-Det vet jeg! Det er fordi...» osv. Det er jo egentlig veldig bra, at jeg har en vandrende Mr.Google med meg når jeg har undret meg over ting som skjer med kroppen under graviditeten. Jeg vet ikke helt hvor har han har slukt opp all denne graviditetsinformasjonen, men jeg mistenker han for å dra nytte av sine kompiser som allerede har vært i samme situasjonen flere ganger allerede. 

Jeg gav han en bok tidlig i graviditeten. Jeg har i grunn aldri sett Torben lese annen lektyre i perm enn bøker om øl og ølbrygging, og bøker som er sendt fra Liverpoolklubben som omhandler - ja, du tippet riktig, Liverpool fotballklubb. Men pappa-boka som jeg gav han har han lest i flere ganger. Applaus!



Da vi var hos dr.H sist (jeg er der hver eneste uke nå mot slutten, så jeg tok med meg Torben for å la han få et innblikk i en vanlig kontroll, for vanligvis gidder jeg ikke drasse han med inn der - det er jo tross alt min lille kvalitetstid med Dr.H) så lå jeg på benken mens Dr.H sjekket om hodet til babyen fremdeles satt godt plantet ned i bekkenet mitt. Såkalt sjekk om «hodet er festet» som det heter. Jeg snudde meg mot Torben og forklarte mens Dr. H klemte på magen min.

-"Han sjekker om hodet har festet seg, Torben.» 

Og så gikk det en faen i meg.

«-Du skjønner, hvis ikke hodet har festet seg så kommer babyen ut i to deler - og det er ikke bra. Hodet er det siste som setter seg fast til resten av kroppen, og først DA er man fødeklar.»

"-Jeg vet det", sa Torben mistenkelig avbalansert.

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Men det gikk opp for meg at min elskede mann hadde åpenbart i 9 måneder egentlig holdt meg for narr. Han har bare ikke orket å høre detaljert om alle gravidplagene mine, så derfor har han bare svart «Jeg vet det!» når jeg har forsøkt å belære han. Vel, jeg er hvertfall imponert over overlevelsestaktikken hans?!  Han har med andre ord alltid fortet seg å sagt "-Jeg vet det!" når jeg har åpnet plapretøyet.

På en annen side så burde jeg vel strengt talt vært litt på alerten når det gjelder gravid-ekspertisen hans. Det var tross alt han som fortalte meg at «det tok laaaang tid å bli gravid når man har gått på p-piller i hundre år, for det tok laaang tid før p-pillene var ute av kroppen!». Nå er jeg usikker på om Torben mente at 4 dager var lang tid. For den spira satt fasen idèt vi hang trusene våre ved siden av hverandre på klessnora. 

Du kan forøvrig lese HJELP! Vi er gravide - historien her.! 

..og så har vi jo Torbens egen gravidoppdatering da, som jeg har forstått har slått ann hos de som ønsker lit andre perspektiver...! ;-)

Forresten, helt på tampen - tusen takk for tilbakemeldinger på forrige innlegg, har skjønt at det var mange som delte samme syn som meg! 

 

/Line Victoria - Sprekkeferdig Supporterfrue. 

La oss få lov til å være den som forteller den gledelige nyheten, takk!

Det er mye å irritere seg over her i livet, men lite er mer provoserende som når man ser at folk ikke klarer å holde det private innafor facebooks sosiale rammer..

Se for deg scenarioet:

Vordende Mor og Far reiser til sykehuset og føden. Et lite nurk ser dagens lys etter noen voldsomme og følsomme timer. Kanskje tilogmed døgn. Kanskje smertehelvette? Når nurket patter i seg sin første råmelk og besteforeldre er informert per telefon, sendes det en kanskje en sms og muligens et lite bilde av arvingen som en liten beskjed om at «alt har gått bra og vi er stolte foreldre» til et par kompiser og ei tante. Kort tid etter på foreldrenes facebooksider:  «Gratulerer med den lille prinsen/prinsessen som kom idag, gratulerer navn på Far og Mor». Er man akkurat litt lite sosialt oppegående så har budbringeren kanskje prinscreena eller lagret bildet man fikk tilsendt og lagt det ved. Evt kanskje også avslørt navnet babyen har fått? 



Nå har jeg rett og slett fyrt meg opp så mye allerede -  så kort inn i innlegget mitt, at jeg bare MÅ trykke på Caps Lock: HVORFOR ER MAN SÅ DUM I HUET?

Jeg har nulltoleranse for de som avslører graviditeter/fødsler på sosiale medier før foreldrene (de det faktisk angår og gjelder) har vært ute med nyheten først. Det er virkelig ingenting annet som provoserer meg mer enn at noen skal ta gleden av å kunne få lov til å publisere et av livets største mirakler selv. Jeg hadde nok gått i drapsmodus om det hadde skjedd med meg de neste ukene, nå som jeg kan føde hvert øyeblikk. Ikke fordi jeg er så sykt opptatt av oppmerksomheten, men rett og slett fordi det er så vannvittig privat og noe jeg vil føle meg helt klar for å dele selv når tiden kommer, sammen med pappa Torben.

Og nå tenker du sikkert - gjør folk slikt? Jepp, det gjør de! Hver eneste uke ser jeg at folk gjør dette. Og vet du hva som er enda værre? Det finnes også de som skriver dødsannonsene til personer som har gått bort, allerede før familien selv har fått beskjed. Det må være helt jævlig. Virkelig. Og dette vet vi skjer ofte i sosiale medier. Både dødsfall og graviditet/fødsler er en av de tingene som sprer seg som ild i tørt grass, og nå med sosiale medier er det enklere enn noengang å fremstå som et eget nyhetsbyrå der «journalisten» så absolutt ikke holder seg til den berømte «vær varsom»-plakaten.



Hva er grunnen til at noen gjør slikt? 

Er det en trang til å fortelle omverdenen at du fikk vite det først? Er det en trang til å være newsbreaker og få oppmerksomhet omkring det faktum at du egentlig bare fremstiller deg selv som en tåpelig sladrehank? Eller er du så stolt kompis eller tante at du bare må skryte av det, klarer virkelig ikke la vær? Hvis du tenker deg litt om, klarer du ikke å vente til foreldrene selv har avslørt den store nyheten - så burde du helt seriøst ta en timeout i sosialemediers mørke krok.

Er du en av de som tenker at «man må da få lov til å gratulere de nybakte foreldrene?» Joda, det er du selvsagt hjertelig velkommen til -  men send en sms eller melding privat, ikke tyt det ut på facebook. Jeg har helt seriøst til gode å høre at folk syns det er greit at noen andre har outet fødselen (eller dødsfallet) i familien. Er du i tvil om du skal gjøre det? IKKE gjør det. Har skaden allerede skjedd? Ta det bort, fortere enn svint. 

Mange velger å stenge siden sin for å slippe at noen skriver nyheten i forkant. Det gjør meg litt trist. Tenk at du midt i natten skal stresse avgårde til føde-avdelingen så må du huske tannkrem, helsekort, store truser, stenge facebooken/instagrammen din, og de store joggebuksene som er så digge å gå i. Det er noe i den huskelista som skurrer her altså?! Å måtte tenke på hva andre mennesker kan finne på å gjøre med privatlivet ditt, mens du er relativt offline. Tenk at man ikke kan stole nok på omgangskretsen sin man har på facebook? Andre velger å si ifra i den samme tekstmeldingen - «vennligst ingen gratulasjoner åpent på facebook eller sosiale medier før vi har gjort det selv». Det er trist at man må fortelle venner/kollegaer/onkler hvordan oppføre seg på internett, men slik er det nå engang da. Jeg for min del velger da altså å skrive dette blogginnlegget for å sørge for at du som leser forstår at jeg absolutt ikke ønsker denne «outingen» av noe så privat som det jeg skal igjennom min nærmeste fremtid.

SKREKKEKSEMPLENE:

Jeg har flere skrekkeksempler fra vennekretsen. Folk jeg kjenner som ligger på operasjonsbordet etter fødsel og får facebooken sin pepret med gratulasjonsmeldinger der både kjønn, vekt, og navn på den nyankomne baby er outet mens man uvitende ligger i narkose. Venner som har funnet «RIP Thorbjørn, du var en god mann, himmelen har fått en ny engel» på sin fars side etter en ulykke i nærområdet. Med påfølgende diskusjon - «å hva har skjedd, stakkars familien, dette var trist». Det værste var at hun selv måtte gå ut å dementere at det ikke var hennes far som døde i ulykken etter noen timer med vonde telefoner til politi og sykehus for å finne ut av hva som skulle ha skjedd med faren sin. En annen venninne gjorde kort prosess og skrev som oppdatering på facebook at nå som hun nærmet seg termindato, så håpet hun at hun kunne få lov til å oppdatere selv, og at de som klødde i fingrene etter å gratulere var velkommen til å sende henne en tekstmelding eller privatmelding istede. Ferdig snakka, liksom. Burde vært unødvendig, men dog. Ei annen venninne ble gratulert på facebook med en graviditet der flere andre hev seg på og gratulerte i hytt og pine. Hun hadde ikke skrevet noe om graviditeten sin på sosiale medier da hun syns det var litt tidlig og privat ennå, og når gratulasjonsmeldingene plutselig strømmet på helt ut av det blå, så hadde hun faktisk mistet barnet bare dager i forkant. Hun svarte alle gratulasjonene med "Jeg er ikke gravid." og det ble en veldig rar stemning på facebooken hennes. Merkelig nok begynte folk å "krangle" med henne på facebooken hennes, at jo - de hadde jo hørt fra sikre kilder at hun var gravid!? HUFF! Jeg grøsser av å tenke tilbake på det.

Da mamma døde ble bloggen min og facebooken min pepret med hjerter nesten samtidig som jeg fikk telefon fra pappa. Uten at noe var sagt fra min side på facebook. Et titals røde og rosa hjerter, også fra av folk som ikke hadde peiling på hva som hadde skjedd poppet opp på wallen min. Etterfulgt av andre som kommenterer: «Hva har skjedd?» Som en slags massesuggesjon der noen antydet at de visste hva som hadde skjedd, og andre søkte svar av de som kommenterte med hjerter, ble facebooken min en slags offentlig arena for spekulasjoner. Jeg følte et ekstremt behov for å skrive hva som hadde skjedd, bare for å kunne la det komme fra meg selv og ingen andre spekulanter på nett. At en 53 år gammel kvinne ble funnet død i senga si var jo grobunn for all slags rykter og snakkis. Jeg tror faktisk folk nesten ble skuffet over nyhetsverdien da det viste seg at det var hjerneblødning som var årsaken til at mamma døde plutselig mens hun sov. Det pussige er at Her og Nå ringte meg og spurte om de fikk trykke en sånn nyhetssak på mammas bortgang. Jeg svarte de at jeg heller ville skrive noen ord på bloggen min når jeg var klar for det og at de kunne hente sitater derfra. Og vet du - det gjorde de da jeg skrev om det på bloggen min hele 2 uker etter at mamma døde. Og det vitner om at journalister i sladrebladene faktisk er litt mindre hjernedøde enn sladrehankene på sosiale medier. Kanskje fordi de har en «Vær Varsom»-plakat å forholde seg til, det har ikke vi facebook-surfere dessverre. 

Jeg håper og tror at de som gjør slikt ikke er klar over hvilket enormt tillitsbrudd de gjør når de legger ut slike nyheter før foreldrene selv, og at de kanskje ikke helt skjønner hvorfor det er galt. Kanskje det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget - rett og slett for å opplyse enda flere om at det rett og slett ikke er greit. Ser du noen gjøre det, så syns jeg også det er helt på sin plass å sende personen en liten melding om at «du burde kanskje ikke skrive dette offentlig før foreldrene har gjort det selv.» Litt kjærlig voksenopplæring syns jeg vi bør kunne gi andre som ikke har den sosiale «er-du-sikker-på-at-du-vil-publisère-dette?»-alarmen lett tilgjengelig. 

Du må veldig gjerne være uenig i meg! Men nå vet du hvertfall hvor jeg står i denne saken så tett opp til termindatoen - så jeg blir veldig glad om du respekterer det! Du skal så absolutt få gleden av å gratulere oss som foreldre, men la oss få lov til å fortelle det selv først når vi er klare for det!

Line Victoria, litt morsommere Supporterfrue på Instagram og Facebook

Gravidoppdatering.

Jeg har googlet litt rundt. 

For jeg har funnet ut at det er to gravidplager jeg IKKE har fått gleden av å stifte bekjentskap med!

Strekkmerker.

Og hemorider.


Jeg er i grunn ikke så redd for å få noen av delene, jeg visste bare ikke at det faktisk var veldig vanlig å få dette i løpet av graviditeten! Eller, strekkmerker visste jeg jo forsåvidt om, men ikke hemorider. Jeg vet ikke om jeg har gjort så veldig mye som kan ha hatt påvirkning på dette med strekkmerker. Jeg har smurt meg med en olje, men ikke noe avanserte greier. Venninnene mine syns jeg er sååå heldig som har sluppet unna, men de glemmer jo alle de andre plagene som har fått meg til å revurdere hele re-produksjonsopplegget. Det er jo så hyggelig å være gravid, man tåler aaaalt av plager får man jo høre! (!!) Jeg skal innrømme at det er mange ting jeg blir litt skremt over i graviditeten, blant annet dette med bevegelser i magen. Jeg syns det er veldig... hva skal jeg kalle det...? Alien-aktig. Veldig sprø følelse. Nesten litt ekkelt. Nå er også mageskinnet så stramt at jeg kan kjenne føtter, tær, rompe og albuer/knær når de blir kjørt inn i huden min fra innsiden når jeg har hånden på utsiden. Når jeg ligger i senga på siden merker jeg at hun trykker seg ned og sparker ned i madrassen. Og når hun hikker kjenner jeg en rytmisk banking. Og siden jeg ikke har noe referanse (jeg har ikke barn fra før) så skjønner jeg ikke egentlig hva det er inni der...! Jeg skjønner liksom ikke at det er en baby som begynner å få liten plass, og som vi snart skal ha ansvaret for, resten av vårt voksne liv! Det er både skummelt og skremmende - og nesten litt utenomjordisk ja!

Men det er også andre ting som har dukket opp som gjør den siste tiden nå som gjør livet litt vanskeligere når det er en diger gravidmage som sperrer for alle slags vanlige aktiviteter jeg vanligvis kan gjøre med kroppen min.

Når jeg mister noe på gulvet må jeg enten rope på Torben eller bare la det ligge. Hvis det er veldig viktige ting som må opp av gulvet med en gang må jeg holde meg fast og "skli nedover" mot gulvet og sette meg der. Så starter selvsagt det harde kampen med å komme meg opp igjen. I hele går lå det strødd Fazermint-sjokolade over hele stuegulvet hele dagen. Jeg orket ikke plukke opp. Hentet bare en ny boks. 

Når det gjelder den store gleden i mitt hverdagsliv, badekarbading, så synger det så vitterlig på siste verset den nytelselsestiden der ass. Jeg kommer meg oppi med et brak, men etterhvert som jeg blir liggende er det faktisk mer forsvarlig for meg å bli liggende der frem til termin enn om jeg begynner å kave meg opp av det. Jeg har nå måttet begynne å tømme badekaret mens jeg nyter siste resten, og når det er tomt for vann så klarer jeg på finurlig vis å ål/velte meg ut av det. Litt fordi jeg fryser, men også litt fordi jeg ikke er klar for å gi opp badekaret helt ennå. 

Å tørke seg etter dobesøk er også nå nesten blitt et lotteri på om jeg treffer eller ikke. Eller, treffer gjør jeg strengt talt ikke. Jeg har rett og slett ikke lange nok armer. Jeg er fremtørker, det vil si at jeg tørker fra framsiden men "feil vei" hvis du skjønner. Altså, jeg tar armen foran og drar videre bakover. Så selv om jeg rekker ned med papiret, så har jeg ytterligere 15 cm reisevei med dopapiret bakover, og så lange armer har jeg ikke! Såee... Jeg må improvisere. Jeg må løfte litt bein og spre litt skinke. Når man tisser opp imot 70 ganger i løpet av en dag (ikke kødd engang!) så er jeg lykkelig over at det er bittelitt lettere å rekke frem dit med papiret. Jeg vet det kunne vært løst ved at jeg innsèr at begevelsen blir den samme om jeg tar armen og starter bak bak, men det har jeg ikke inne noen teknikk på - derfor en vanskelig vane å vende.

Akk, det er var offshorehjemkomst-tirsdag denne uken, for oss som har mannfolk som jobber denne type turnus - så vet vi hva det betyr. Det betyr at man har en mann hjemme døgnet rundt i lange tider! Nå er jeg i overkant heldig med turnusen til mannen da, for han sover hjemme hver eneste natt når han er offshore, og når jeg sier offshore så er han ikke laaangt utpå havet. Faktisk kan jeg se ut mot sjøen fra vinduet hjemme og følge hele overfarten med ferja, fra Brevik til Sandøya. En risikofylt overfart på hele 8 minutter og 30 sekunder - ish. Men sjøfolk er sjøfolk, og reglene er at de skal ha avspasseringen sin (akkurat som nordsjøarbeidere med sine 2 uker på og fire uker av jobb, så jeg har mannen hjemme fulltid halve måneden.

Faktisk gikk det opp for oss at dette antageligvis er siste friperioden til Torben uten å måtte dele den med en bylt i rosa liverpool-sparkebukse. (Bebisen, ikke meg. Jeg kler ikke rosa..) Det er veldig deilig å ha en mann som er så mye hjemme fremover, og jeg blir jo ikke totalt alenemamma når han er i jobbturnusen sin heller - det er i grunn ganske så perfekt! Jeg har fått streng beskjed av Torben om å knipe igjen disse to ukene, slik at vi kan kose oss sammen. Bygge rede eller noe, jeg vetta faen hva man gjør i denne ventetiden...? Sover? Spiser? Går turer? Joa.

Utifra hva søkerhistorikken til Torben er på Ipaden sin så kjeder han seg ikke når han er hjemme i friperioden sin i vaffal...:

Så noenganger må jeg gi han litt oppgaver så han får jobbet litt med hodet sitt:




(Og alle som kjenner oss vet veldig godt at vi som regel er på skillmissenes rand når vi samarbeider om flatpakker, sukk..)

Så en kjapp gravidoppsummering:

Status: fremdeles høygravid, det nærmer seg med stormskritt. Faktisk sa mobilappen til meg i forrige uke at "nå kan det skje når som helst, de fleste (95% av alle gravide) føder nå og frem til 2 uker etter termin." 

Ferdig med innkjøp? Nja, det meste er vel på plass - men mangler tripp trapp med newbornsete (som jeg har skjønt er gull verdt!) og noen må nesten ta en ekstra titt på installasjonen av barnesetet vi har koblet på i baksetet av bilen. Jeg stoler verken på Torben eller meg når det kommer til tekniske ting som skal redde noens liv....! Badebalje har jeg også vurdert å gå til innkjøp av, selv om vi har badekar. Men sånn på stativ i "ståhøyde" syns jeg høres veldig mye enklere ut enn å bruke badekaret... Noen innspill? Og etterhvert skal jeg legge inn på ønskelisten en sånn derre redningsvest til bilstolen (Sea-Be?) trengs når vi skal på båttur. Men jeg tror nesten at vi har alt annet klart. Tilogmed bleier i alle størrelser og fasonger. 

Pakket fødebaggen? Nja, har slengt alt jeg skal ha med meg oppi barnesenga, men jeg må nok sortere og legge det pent i en bag for at det ikke skal bli totalt kaos når det hele begynner. For kjenner jeg Torben og meg selv rett så er ikke tiden inne for å stresspakke når det skjer noe. Og jeg kan definitivt IKKE la Torben pakke for meg, hahahah! Og nei, jeg pakker ikke rettetang og sexy, små truser. 

Cravings: Akkurat dette er litt morsomt, for jeg blir fryktelig fort mett nå. Så jeg har liksom ikke plass til å dytte nedpå noe etter at jeg har spist!

Søvn: Sover når jeg vil! En time der, en time her. På sofaen, i massasjestolen og i bilen. Tror faktisk jeg har utviklet litt lett narkolepsi. 

Halsbrannen er i FULL sving ennå. Jeg blir gal av det. Det er ekstremt hemmende! Gleder meg til å kunne dra steder uten den store flaska i lomma lett tilgjengelig. Og spyinga er der ennå, hvertfall brekkningen. Jeg vet med største sikkerhet at jeg kommer til å kaste opp under fødselen, (gjør alltid det når jeg blir superspent, gleder meg, har vondt eller oppmerksomhetssyk) så jeg har allerede advart Torben om dette. 

Wow, langt innlegg gitt! :-) Men som dere kanskje skjønner så har jeg fått litt mer tid til å reflektere, så bli ikke overrasket om det kommer blogginnlegg på løpende bånd fremover...! 

/Line Victoria Supporterfrue. 

 

 

 

 

 

 

Fastlegen min. Et lite fredagshøydepunkt i en kjeeeedelig ventehverdag.

Det er viktig å omgi seg med et harem av proffe menn som gjør dagene litt bedre nå i den høygravide ventetiden. Jeg har jo allerede fortalt om Svensken som knekker opp ryggplagene mine, og på kveldene er det Lothepus som underholder på skjermen. Til den kjekke tannlegen min har jeg måttet gi klar beskjed at jeg ikke vil ned til han før jeg har blitt tynn igjen, og jeg tror faktisk han syns det er helt greit å slippe å måtte ringe Hjelpemiddelsentralen for å booke handicapheisen med stropper for å få meg opp i den trange tannlegestolen hans, kun for å høre meg kjefte og klynke meg fordi han pirker i tannebissene mine. Den eneste mannen i haremet mitt jeg ikke har kunnet finne noen god unnskyldning for å unngå i disse tider er fastlegen min, Dr.H. 

Han har ikke gitt meg opp ennå. Han er den eneste mannen i livet mitt (og i hele verden generelt tror jeg!) som tør å dra frem vekta og be meg stille meg oppå den. Han er jo lur da, han vet jeg får et gråt-labilt utbrudd (og det er hans ord i journalen min!) når han drar frem den fysaken, og så står han med den i hånda og spør forsiktig om jeg er klar for å veies. Som grisen før den skal slaktes. Og så holder han gooood avstand når han forsiktig skyver den foran meg med foten sin, som en ydmyk og kuet hund som dytter et dødt, spiseklart kadaver foran rovdyret. Og så blir det pinlig stillhet før jeg stiller meg på vekta?

Han holder pusten.

Jeg holder pusten.

Han noterer i skjermen sin. Og så sier han:

«-Den er litt høy altså.»



Og like før jeg er i ferd med å eksplodere i et inferno av selvantenning, og jeg prøver å gripe etter han så jeg får knocket han ned i bakken og satt meg på han med all min gravidtyngde, så forter han seg å si:

-"Altså, vekta, vekta er for høy! Den viser for høyt!!! Den er stilt inn feil! Vi må trekke av xx kilo på den for at det skal bli riktig!»

Flink bisk. Godt oppdratt.

Jeg skrev et innlegg på instagrammen min om at jeg syns det var så rart å ta med seg urinprøva si til legen hjemmefra. Litt fordi det føles fryktelig kleint å gå rundt med en boks med sin egen, tempererte piss i lomma. For tenk om jeg blir påkjørt og boksen med piss spretter ut av lomma og blir plukket opp av en random. Eller om jeg faktisk dør, og de samler sammen alle eiendelene mine i en pose på likhuset etter at de har sydd på alle lemmene mine igjen etter organdonasjonen jeg har meldt meg for - og når de som bryr seg kommer for å hente tingene mine så er det liksom:

«-Ja, her er altså gifteringen hennes, kortholder, et par kvitteringer, en krukke med pisset hennes og en regning fra Fjellinjen vi fant på henne da ulykken inntraff. Værsegod, signèr her takk - ha en fin dag videre!»

Så idag pakket jeg rett og slett inn den søte boksen med pisset mitt og tok et par sløyfer rundt. Og en hyggelig lapp med «Til Halvor fra LineV» på (var tom for sånne juegavelapper dessverre) så jeg ikke skulle føle så på det at jeg gav Dr.H pisset mitt i hånda når jeg møtte han. Jeg mener - å gi bort ekskrementene sine til menn er bare noe man gjør om de har behandlet deg dårlig. Til de putter jeg det helst i en boblekonvelutt og sender den med posten istede med ukjent avsender. 

Nuvel, Dr.H tok imot sin lille presang og kikket litt rart på meg. Jeg håper han trodde jeg gjorde det for å være hyggelig. Men så kom jeg på at det sikkert var de søte jentene på lab`en som måtte åpne den. De må ha stusset noe jævlig, hahahaha! God jul, liksom!

Vi gikk inn på kontoret hans, og han hadde knapt nok lukket døren før jeg REIV av meg buksa og trusa og flekket ræva mi til han. 

*pinlig stillhet*

«-Se på detta du, Halvor!!!» utbrøt jeg nesten litt stolt!

Hadde jeg ikke hatt det massive blåmerket på rævballen min så tror jeg nok at han hadde sendt meg ut av kontoret i en håndvending, han hadde jo ikke satt seg ned i stolen engang før jeg flekket den store, nakne ræva mi til han stakkars. 

Takk Gud for at det blåmerket fremdeles var der for å si det sånn - ellers kunne det hele blitt sykt kleint. Jeg er på gravidkontroll liksom og det første jeg gjør er å snu ryggen til legen, slite av meg underklærne og rope «Se, se på ræva mi a!"

Jeg har sett Dr.H relativt ofte i graviditeten, rett og slett fordi jeg ikke går til jordmor - men har alle mine kontroller hos han. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, men jeg syns det er hyggelig. Det er et fint spark i ræva til meg å få pyntet meg litt i hverdagen. Også er han veldig flink da. Flink til å svare på alle de dumme spørsmålene mine, og i tillegg så ung (samme årsmodell som meg) at han vet sånn noenlunde hva jeg snakker om når jeg bruker tøysenavn på kroppsdelene mine. Idag for eksempel skulle jeg spørre om noe som handlet om HuHa`en min. Hvis ikke jeg husker veldig feil så brukte jeg faktisk ordet «Dåse-arealet» når jeg omtalte det. Nå bruker han strengt talt ikke mine tøysenavn tilbake da, han bruker det mer passende ordet «underlivet» men poenget er at han forstår meg når jeg forklarer. Og så syns jeg det er kjempemorsomt når jeg ber han forklare meg hvordan kynnere og nedpress føles, for jeg gjør det bare på fur faen. For det er ingenting som er deiligere enn å se en mann i hvit frakk sitte å peke på sin egen innbilte gravidmage og forklare hvordan begynnende fødselsmerter føles. Jeg har jo googlet det, men jeg kan jo fader ikke dy meg! ;-) Neste gang skal jeg be han gå igjennom renselsesprosessen etter graviditet også, sette han skikkelig på prøve liksom! <3 

Nå er tiden inne for å gå oftere til Dr. H fremover. Jeg ble litt glad når han sa at vi måtte sees litt hyppigere. Ikke fordi jeg tror han VIL ha meg hengene på legesenteret en dag i uken med temperert pissepakke i den ene lomma og halsbrann-medisinen min i den andre, og jeg tror ikke han ser frem til noe mer generell blotting jeg allerede har utsatt han for -  men da blir jeg blir tvunget til å sminke meg litt og ta på rene klær minst en dag i uken fremover da! 

Ha en fin dag da!

Line Victoria 

(Den gravide Supporterfruen finnes også på Instagram og Facebook!)

Lot ræva ta støyten denne gangen.

Status: Høygravid.

Nå har jeg jo gått inn i tiden som «høygravid» og jeg feiret det hele med et KLASK utenfor huset denne helgen. Vi har ei ganske heftig trapp opp til inngangsdøra og ned til garasjen, flisbelagt. (Sånne røde teracotta-fliser, damn you 80-tallet!) Heldigvis for oss så er vi velsignet med varmekabler i denne trappa, så det pleier være tørt og fint. Les: Pleide. 

(Ja, jeg måtte sensurere rompesprekken min.)

I forbindelse med noe oppussingsarbeid har el-kursen for ringeklokken vært koblet ut, og på samme kursen var varmekablene til uteområdet. Det fikk jeg aldri med meg før jeg lå plantet 9 trappetrinn lengre ned med fleisen i garasjeporten. Jeg husker jeg skled først på det første trinnet på toppen av trappa, og tenkte - fy faen nå BRAKK jeg ræva mi. Jeg tror jeg lå et brøkdels av et sekund før jeg humpet videre nedover mens jeg prøvde å klore meg fast til de isbelagte flisene og med armene rett ut i håp om at jeg på et vis fikk tak i noe som holdt meg igjen. Men dessverre uten hell. Farten jeg fikk i den første deisen gjorde at jeg fikk god fart nedover trappen. Jeg pøste altså på med ytterligere 8 trinn etter det første fallet og tilhørende slag mot den allerede bedøvde ræva mi på vei ned hele trappa før jeg endte som sagt i bunnen. Der lå jeg noen sekunder på ryggen og tenkte at hvis jeg ikke klarer å trekke pusten snart så dør jeg her nede på brosteinene. «Høygravid kvinne i sin beste alder funnet i bunn av trappa med brekt ræv». Når jeg omsider fikk trukket pusten så fikk jeg bare ulet et høyt «TO-R-BEEEHHHHN!» Og to sekunder senere stod Torben på toppen av trappa og tittet ned på meg.

Min elskede mann er dessverre verdens største pyse når det kommer til glatte underlag. Han er helt blodseriøst en 85 år gammel mann fanget i den kroppen. Jeg kjenner ingen andre som er så redd for å skli på glatta som det Torben er. Utallige brodder og skikkelig sko med sugeeffekt under er hamstret inn i hopetall hver høst og når første kulda slår inn over landet. Når han går på glatta så går han stiv som en stokk. Og når han da faller, som han gjør ofte fordi han nettopp er så jævla redd for å ramle - så slår han seg som regel fordervet også. Jeg har prøvd å si til han at det ikke hjelper å spenne hele kroppen når du skal gå på glatt underlag. Men nå var det strengt talt ikke hans kropp som lå kveilet nederst i trappa som en sprengt saccosekk. Så han brukte altfor god tid på å komme seg ned trappa. Altfor lang tid. Jeg tror han faktisk stod i trappa og vurderte å gå RUNDT hele huset istede og gjennom garasjen for å slippe å slippe å skli i den samme trappa han også. Faktisk trodde jeg ikke han kom i det hele tatt der jeg lå å stirret inn i den hvite garasjeporten og trodde at ræva høyst sannsynlig hadde revnet.

Da Torben omsider kom ned til meg så var det ganske mange ting jeg håpet han ikke kom til å gjøre. Jeg ble plutselig livredd for at han skulle ta tak i meg og løfte meg opp. For så å eventuelt begynne å børste av meg, eller klappe/børste av meg is og grus som var gnidd inn i joggebuksa sånn som man gjør med små barn. OOOOh, tenke seg den smerten!! Heldigvis var den mannen smart. Han stod bare ved siden av meg. Sa ingen ting. Og så gjør han det jeg i ettertid syns var en veldig riktig måte å la meg rase fra meg smerten. 

Han klappet meg på hodet som en hund. Det eneste stedet han nådde på kroppen min som jeg følte ikke var brukket. 

Det var forøvrig kun ræva som fikk kjenne smellen. Et svart blåmerke og en hevelse som gjør den ene skinka mi nesten dobbelt så stor som den andre. Ingen slag mot høygravidmagen heldigvis, men utpå kvelden fikk jeg beskjed av «folk i bransjen» at det kunne lønne seg med en telefon opp til Føden for å bare høre hva de mente. Så lenge jeg ikke har noen smerter i magen, kjenner godt med liv og at det bare er ræva som fikk unngjelde, så beroliget de meg med at det med stor sannsynlighet gikk greit. Jeg har ingen grunn til å tro noe annet, så jeg har bare kavet meg rundt i huset de siste dagene. Det er ikke kødd engang, jeg har akt meg rundt fra rom til rom. Jeg sliter veldig med å sitte og ligge, så jeg står mye oppreist nå. Det er faktisk ganske trist når man har blitt beordret til å ta det mye med ro fremover, og så kan jeg ikke engang sitte eller ligge, som er en av favorittstillingene mine når jeg skal slappe av. 

Kjapp høygravidoppsummering til slutt:

Ukens høydepunkt: Lothepus på Farmen. 

Ukens nedtur: Hele jævla trappehistorien, trinn for trinn. Som en never ending story hele veien ned. I ettertid fant vi kloremerker i isen i trappa. Det sier jo litt.

Ukens melding til Torben:



Vekt: Jada, den beveger seg den også, i takt med graviditeten. 

Cravings: Fanta Zero, appelsiner, brødskive med servelat.

Form: Føler meg som et eple. Hvis jeg klarer å legge meg på ryggen ser jeg ikke tv`en. Vår største TV er 65 tommer. Du kan jo da selv tenke deg.

Ukens (dette er egentlig daglig) hormonutbrudd:



 

(Jeg husker ikke hvorfor jeg gråt..)

Ha en fin dag videre!

/Line Victoria Husby-Sørensen - høygravid Supporterfrue. (Finnes også på instagram for litt hyppigere oppdateringer og en hel del annet svada)
 

Trollene i kommentarfeltet til Pilotfrue/Julianne.

Jeg blir veldig overrasket over hva folk får seg til å si til andre mennesker. Jeg er heldigvis velsignet med et kommentarfelt som verken trenger moderasjon eller stenging, og om man virkelig ønsker å være anonym når man kommenterer så kan man det på min blogg. Jeg liker å tro at jeg har lesere der ute som både er veloppdragne og hyggelige med hverandre.

Mange av bloggerne jeg er innom har stengt kommentarfeltet. Mange av de sikkert med god grunn. For når jeg ser hva som slipper igjennom sensuren så blir jeg rimelig sjokkert over hvor mye en blogger skal måtte tåle i følge leserne sine. 

Ei bloggerfrue som sliter med å bli gravid (og blogger om det) blir regelrett så grovt mobbet i kommentarfeltet sitt, at jeg blir helt matt. (Egentlig sjokkert, det er vel det mer rette ordet) Når hun forteller at hun igjen har testet negativt på graviditetstesten sin igjen, så skriver en leser til henne:


(Kommentaren er hentet fra kommentarfeltet i bloggen til Julianne / Pilotfrue)

Det er pussig det der. Slemme jenter og gutter har en pussig måte å formulere seg på når vi skal være ekle med hverandre. Vi pakker inn en stygg og krass kommentar inn i en form der det ser ut som man «mener det godt altså». Litt sånn man holdt på når man var 13 år og den kule i poppis-gjengen kom bort og startet mobbingen med?»Ikke for å være slem altså, men?..» Og denne kommentaren er også etterfulgt av en «lei seg på dine vegne»-emoji for at mobberen tilsynelatende skal virke medmenneskelig. 

Selv fikk jeg min dose dritt da sosiale medier var for spesielt intresserte, og absolutt alt jeg gjorde ble dokumentert på live-tv istede. Jeg var programleder i noe som het Mess TV og Sonen (TV Norge og TV 2) og dette var i grunn kort fortalt unge mennesker som «underholdt» på tv i flere timer i strekk fra et kott. Den gang var det ikke så mye å se på på natterstid, og vi hadde en god dose seere hver eneste natt. Man kunne bruke mobilen til å sende inn tekstmeldinger til skjermen for å delta i underholdningen, og DER var det ikke mye rom for moderasjon. I begynnelsen var det faktisk helt vilt, både drapstrusler og sjikanerende meldinger kom inn, og jeg svarte på de live på tv. Faktisk så gikk det «sport» blant seerne å sende inn det groveste av det værste, fordi de så jo reaksjonen vår når meldingen kom inn på skjermen ved siden av oss. Rett skal være rett, noe av det var sikkert berettiget også. Jeg hadde jo som mål å fyre opp seerne slik at de sendte inn en overpriset tekstmelding til noen tikroninger, og målet var alltid å ha flest innkommende tekstmeldinger. Da var den enkleste måten å ta merkelige standpunkt i forskjellige diskusjoner og skape en opphetet debatt. Det spilte ingen rolle hva jeg egentlig mente, så lenge jeg engasjerte meg enten for eller imot noe. Haters var det overalt, og de brukte villig penger på å fortelle meg hvor dum, stygg, feit, taper jeg var. En gang la jeg ut telefonnummeret til en som sendte grove sexmeldinger til meg på min private mobil underveis i sendingen. Jeg oppfordret seerne til å sms-bombadere mannen på samme måte som han gjorde med meg. Da ryddet Dagbladet forsiden og trykket overskriften «TV 2-programleder hetset seer på direkten». Og et bilde av meg som ikke viste meg fra en søt og sjarmerende side, for å si det sånn! Vil du ha en funfact? Mannen har idag mellom 50 og 100 løpende anmeldelser på seg for krenkende adferd og grov seksuell sjikanering på sms. Også mot barn. 

Nuvel, å bli kalt feit og stygg og at noen ønsker å stikke en banan i ræva mi kan jeg faktisk leve med. Jeg brydde meg ikke den gangen og ikke nå heller. Pussig nok så prellet dette av meg veldig lett, og de hyggelige tilbakemeldingene var det så mange av at de negative druknet liksom litt i de. 

Nå er tider endret. Folk lar seg forhåpentligvis ikke knekke av at noen slenger med leppa at du er stygg eller feit. Det virker som vi tåler det liksom, selv om det ikke er greit selvsagt! Nå er mobbingen på et helt annet nivå. Dypere, på en måte. En mer gjennomført, stikkende og på et fryktelig personlig plan. Pakket inn som en «vennlig» tilbakemelding. Slik som Julianne-pilotfrue får på bloggen sin. Av de 9 kommentarene som hadde kommet inn på et helt ordninært blogginnlegg om når hun skulle igang med prøverørsinnsetting (?) så var 3 av de 9 kommentarene av ganske stygg karakter. Den ene kommentaren så du bilde av over. Og det finnes mange av tilsvarende meldinger på andre innlegg Pilotfrue har lagt ut. To andre kommentarer gikk på at hun ikke burde ha så høye forhåpninger, fordi de mener at hun lever på en rosa sky og at hun ikke forstår alvoret - og at resultatene hun skrev om i blogginnlegget var alt annet enn bra og at hun burde komme seg ned på jorda. Vet du hvem denne kommentaren kom fra? Denne kommentaren kom fra en annen jente som også prøvde å få barn med prøverør, med andre ord - ei i akkurat samme triste situasjon som Pilotfrue. Hva får slike mennesker til å trekke andre ned i sin egen negativitetens mørke dal? Eier du ikke skam i livet, anonym kommentator? Det var forøvrig tre andre kommentarer der som var av det hyggelige slaget - "heier på dere!" meldinger. Heldigvis.

Jeg er nok ikke enig i alt Pilotfrue sier og mener, og den gangen jeg var HØYST uenig med henne viet jeg hennes «dom» over fitnessutøvere et eget blogginnlegg på min egen blogg. Ja, da var vi uenige om noe - og det er jo lov.

Men medmenneskligheten min er også såpass justèrt at jeg vet når noen trenger å bli forsvart. Og hvis dette knippet av tilfeldige kommentarer er kommentarer som blir godkjent på bloggen hennes, så vil jeg nesten ikke tenke på hva det er hun modererer bort. Og du Pilotfrue - jeg ville bare fortelle deg at det å skrive en positiv kommentar på noens blogg er mye vanskeligere enn å skrive dritt! Så et enkelt regnestykke er: En positiv tilbakemeldinger veier 1000 ganger høyere enn de negative som bør veie ca 0 når du summerer opp regnestykket. 

Igjen priser jeg meg lykkelig over at kommentarfeltet mitt er tilsynelatende fritatt for hekser og troll og at jeg ikke tiltrekker meg mer dritt enn jeg tåler. Jeg liker en diskusjon og man skal selvsagt få lov til å ha meninger - men skal du hive deg inn i en diskusjon i et kommentarfelt så håper jeg av hele mitt hjerte at du kan stå for det du mener - og signère med ditt eget navn. Ønsker du fremdeles å være anonym, så bør du revurdere det du har skrevet. Da tåler det kanskje ikke dagens lys? Jeg slår et slag for facebook-innlogging på kommentarfelt, jeg. Så får vi se hvor tøffe folk er i kjeften da!

PS. En liten innrømmelse til slutt her.... For noen år siden (5-6 år siden?) la Caroline Berg Eriksen (Fotballfrua) ut bilde av huset de hadde kjøpt med overskriften "Vi har kjøpt drømmehuset" på bloggen sin. Det var da de kjøpte huset sitt i Siljan. Men hun skrev ikke at huset lå i Siljan. Så jeg skrev i kommentarfeltet hennes "Hvorfor skriver du ikke at huset ligger i Siljan? Er du flau over det?". Og det angrer jeg på. Jeg prøvde liksom å mobbe henne ved å lage en greie av at de hadde kjøpt noe som lignet en millionvilla. I fuckings Siljan. Og det skammer jeg meg så syyyyykt mye over!!! Herregud, så lavmål av meg! Jeg tenker ofte på det, og jeg var utrolig teit! Sorry, Caroline.

PS2. Man er egentlig aldri anonym på nettet. Husk det. 

(Ref. Bloggen til Julianne/Pilotfrue finner du her. )

Navnediskusjon og bleieprøving.

Jeg får så mye kjeft fordi jeg blogger så sjeldent. Jeg har nemlig brukt tiden på redebygging og på å øve meg på det nært forestående. Bleieskift er en av de tingene. Og heldigvis har jeg verdens snilleste marsvin (Bård Georg) som lar meg få lov til å teste litt på han...! ;-) Mulig jeg må teste på Torben også, men jeg finner ikke store nok bleier. Visste dere at bleier nå kommer med en sånn indikator som viser om bleia er full eller ikke? ASSÅ??! Det har jeg ikke fått med meg. Det er jo ganske fiffig!

Nå som det virkelig begynner å nærme seg, og redebyggingen for alvor faktisk har kommet over oss - så begynner folk å spørre om vi har funnet noe navn til knotten ennå. Jeg er LIVREDD for å fortelle folk om alternativene vi sitter med, for allerede før jeg har rukket å si første navnet så kan du takke faen på at det er en rundt bordet som rynker på nesa eller roper "Nei, huff". Jupp, det har faktisk skjedd! Og det er ikke fordi navnet er så "æsj" i seg selv, det er som regel at de forbinder navnet med noen eller at det rimer på noe. Som ved Line-Grine-Pine, osv. Hvertfall de mest ærlige. Problemet med navn er at folk flest har navnet tilknyttet en person. Eksempelvis kunne jeg nok kvie meg for å kalle ungen min for det samme som en eks eller en ræva sjef. Eller eksens nye dame(r). Torben og jeg er heller ikke så veldig på sykt uvanlige navn, heller. Han har jo sånn sett fått et navn i 1980 som ikke var så veldig vanlig den gangen, Torben. (Nei, det er ikke et kallenavn!)

Jeg tror noen folk tenker seg om når man spør om knotten har fått noe navn og jeg svarer. Det er liksom akkurat som om at når hun ikke er født ennå, så kan man diskutere på navnet foreldrene har oppe til vurdering. Så når noen rykker på nesa over noen av navneforslagene, så blir jeg faktisk oppriktig såra! Eller når de sier "-Åå, jeg kjenner MANGE som heter det, dere vil ikke ha et litt mer uvanlig navn da?" Da er vi jo tilbake til start. Et uvanlig navn betyr et helvette med staving og "-Hæ, hva sa du sa du?" og et vanlig navn møtes med "-Så kjedelig." Det er jo fryktelig mange navn å velge mellom, og nå er det sykt hipt å gi barna veeeldig spesielle dobbeltnavn. Jeg har sett en navnedebatt i et forum der de henger ut navneforslag fra vordende foreldre som "stripper-navn", "whitetrash-navn" og ikke minst "-Ungen din blir dømt til å bli kriminell". Det er ganske trist!  For vår del er dobbeltnavn litt utelukket. Etternavnet hennes blir Husby-Sørensen, og det er klønete nok på papiret. I det offentlige (sykehuspapirer) har jeg allerede blitt degradert til "LINE VICTOR" fordi navnet mitt ble for langt når jeg giftet meg. På bankkortet mitt står det "LINEV. HUSBY-SØRENSEN" og det er jo rett og slett feilstavet, for der mangler det jo et mellomrom - hahah!! Jeg hadde jo egentlig enda ett navn, Evensen, men det forsvant da jeg giftet meg. Og jeg er fryktelig stolt av mannen min som også tok Husby-navnet mitt inn i sitt etternavn, så han heter også Husby-Sørensen (med bindestek). Selv om han glemmer det innimellom, hahah :-)

Vi har som sagt hatt flere alternativer de siste månedene. Vi hadde en periode der jeg hadde egentlig trumfet igjennom et navn på E, fordi verdens vakreste seilbåt het det. Men etter at svigerinna mi og svigermor slet med å huske navnets uttale, så la vi det litt på hylla. Så dukket et annet navn opp, men det var jo igrunn litt vel likt mitt eget navn - det ville være som å hete Svein og kalle ungen Sven. Litt klønete kanskje? Nå har vi landet på et navn vi syns er veldig fint, og som vi begge er veldig komfortable med. Litt fordi det er norskt, bittelitt gammeldags og i grunn litt sånn søtt jentenavn! Også er det et par andre ting med det navnet som gjør at jeg virkelig falt for det, men det kan jeg fortelle mer om når det er formelt ;-)

Og når det er sagt, så har de veldig få som har fått høre det forslaget, syns at det er et veldig fint navn! 

På tide å starte med middagen! Ha en fin dag :-)

 

OBS: VARSKU HER! Vær forsiktig med hva du sier til en gravid...!

Det finnes en gylden regel om hva man ikke bør si eller gjøre med en gravid kvinne full av hormoner og vann. Selv tror jeg nok jeg har hørt og opplevd det meste allerede, og vi skal alle takke høyere makter for at jeg er litt dævhørt og treig i oppfatningen, hvis ikke kunne det smelt voldsomt tilbake ved noen anledninger. Det er åpenbart at det er tydeligvis er lov til å gå laaaaangt utenfor komfortsonen til den gravide når man går rundt og vagger med bollemagen. Jeg er helt overbevist om at det er ment som en hyggelig oppmuntring eller tanke, men dette er jo ting man i aller høyseste grad prøver å unngå å si eller gjøre når den du møter på ikke er gravid...! Så hvorfor er det greit i disse månedene her..?!

Den mest vanlige, og kanskje mest "treffende" men alikevell værste for en gravid å høre er:

"Nei, guuuud, nå begynner du å bli SVÆÆÆÆÆR!" Gjerne med en armbevegelse som strekker seg fra fingertupp til fingertupp på hver sin side av personens omkrets. Vi snakker om en armbevegelse som viser halvannen meter i omkrets. Værst er det å høre denne før du tilogmed er halvgått i svangerskapet. 

Jeg fikk bollemage veldig tidlig, så her var det selvsagt fritt frem på å kommentere mageomkretsen før fosteret var større enn en mandel i magen. Tenk deg selv. Det er da altså ikke babyens størrelse du kanskje kommenterer, men den gravides. Grunnen til at jeg fikk bollemage var at jeg siste sjokkis hver dag for å holde kvalmen litt unna - ikke fordi fosteret vokste så syyykt fort.



"DU er kvalm og spyr hele tiden altså? Man ser jo ikke det på deg, du har jo ikke akkurat gått ned i vekt."

Alle tror åpenbart at det å spy mye er ensbetydende med at man raser ned i vekt og blir anorektisk i kroppen over natta. Det var dessverre helt omvendt med meg. Jo mer jeg spydde, jo større ble jeg. Hvorfor tenker du? Jo, for når du kjenner at du må spy, så spiser du for å holde det nede. Det er grusomt å spy på tom mage. Så jeg spiste lapskaus eller pasta og spydde. Etter at jeg hadde spydd spiste jeg mer, for å slippe å bli mer kvalm igjen fordi jeg nettopp hadde spydd. Gjerne søtsaker og kaker eller noe annet som var lett tilgjengelig. Det er med andre ord ikke spyinga som gjør deg tynn, for kroppen er kjapp til å ta opp næringen og kaloriene. Men om du IKKE får i deg noe særlig mat fordi du er så lei av å spy det opp igjen (slik som hyperemesis-gravide, som tilslutt ofte må legges inn på sykehus), da kan man gå veldig ned i vekt. Så det er ikke mangel på næring for min del selv om jeg spydde i takt med nyhetsoppdateringene hver time på radioen - det var det faktum at jeg døyvet kvalmen med lettvint og ofte usunn mat. Det samme med halsbrannen som kom veldig tidlig. Før jeg fikk medisiner for dette, så spiste jeg brownies og søte kaker fra fatet på jobb HELE DAGEN for å holde halsbrannen "nede". Nå har jeg en flaske Gaviscon som har vært min reddende engel gjennom hele svangerskapet. Glemmer jeg å ta denne store flaska med meg når jeg drar steder, så kan du takke faen på at vi må rett hjem etter kort tid.

"-Venninna mi revnet i hele tissen og ned til arslet når hun fødte. Total ruptur. Ble aldri den samme igjen etterpå. Mannen gikk fra henne tilogmed."

Jeg har mine engstelser for den forestående fødselen. Det tror jeg mange føstegangsfødende har. Da hjelper det lite at man forteller skrekkhistoreier sånn helt ut av det blå, med mindre man har spurt om det. Mine to beste venninner har hatt to forskjellige fødsler - og det er ingen av de som skryter av hvor fantastisk det var. Heldigvis er det ærlige med meg! Jeg får alt jeg trenger av informasjon gjennom de hvis jeg lurer på noe. Her om dagen sendte hun ene meg fødselsdagboka hennes på mail, og jeg ble sykt facinert over at hun innimellom alt klarte å forklare og beskrive på en måte jeg forstod - uten å bli sjokkskadet og redd. Men om noen forteller meg helt ut av det blå om ambulanse, total revnelse, jordmor mista baby i bakken og i værste fall dødsfall under fødselen - så forvent ikke at jeg nikker og syns det er flott å høre om andres annenhåndsopplevelser i køen på Rema1000 uten noe mer forklaring.



"-Hvordan var din mammas fødsel med deg, spør henne, det pleier ofte å gå samme veien!" sier folk vennlig! 

Her må nok den stakkars personen unnskyldes for ikke å vite at min mor er død. Så det kan jeg ikke klandre personen for. Det får jeg tåle. Men når jeg forteller personen at "-Det blir litt vanskelig, for min mor er død!" så har personen to alternativer...: Personen kan la det ligge med det i luften og heller kondolere, eller så lar personen seg rive med med å spørre "-Å, åssen skjedde det!?". Og da er jeg så sinnsyk i gjerningsøyeblikket at jeg juger og sier "-hun døde i fødsel da hun fødte meg."  Det sjokkerte trynet som møter meg da er alltid en høydare de dagene.  Og nei, det er ikke sant, for jeg ble ikke født for 8 år siden - hun døde av en hjerneblødning helt plutselig litt over 50 år gammel. Men det er min ekstreme, absurde, syke, galgenhumor som trer inn - og det er lov syns jeg. 

"-Det kan jo hende det er tvillinger, vettu!" sier noen. "Det kan jo ligge en ekstra baby bak i buken, sånt skjer!" Å kunne svelge det faktum at man skal bli mor for første gang, sette et helt ekte barn til verden som jeg skal ha ansvaret for så lenge jeg lever - det er stort. At man får en grill i huet på at det KAN hende det er to der inne, gjør at jeg tisser meg ut litt. Hver eneste gang jeg er på ultralyd eller kontroll ber jeg de sjekke om det er en eller flere der inne. Og jeg googler ofte denne yttringen. Sannheten er at det skjer i de ytterste tilfellene, det er ikke bare "sånn som skjer" til stadighet. Men det er nok til å holde meg våken og kjenne ekstra godt etter alikevell. Men nå kjenner jeg jo ikke forskjell på huet og ræva på ungen som Torben har nevnt på tidligere, så lite trolig at jeg skulle klart å kjenne dobbelt opp uansett. Det er relativt stor sjans for at det kun er EN baby der inne. Jeg må nesten stole på legene når de sier dette asså. ;-)

Funfact: Bestevenninnen min fikk tvillinger. Hun kjente det på seg med en gang, allerede før første ultralyd. Min første tanke var "fyttehelvette!!!" men når jeg ser hvor godt de to gærningene har av hverandre, så er det jo ikke noe negativt å få to i samme slengen. Så lenge det ikke er en overraskelse kanskje, det er jo mye som blir snudd på huet plutselig! Men som Aina sier så fint  "-Vi vet jo uansett ikke hva vi gikk til, så for oss var det det samme som å få en". Jeg beundrer henne litt for den tankegangen. 

"-Det er sikkert en gutt, de ser ofte feil på ultralyd, jeg kjenner noen som ventet jente men fikk gutt."  Til det har jeg bare å si: Javel. Det endrer jo ingenting. Da får guttungen gå i rosa klær i starten av livet, og ha rosa sengetøy. Det eneste store forskjellen er at vi må tenke nytt når det gjelder navn. Og det er ingen krise som velter et ekteskap. Men jeg spør alltid om dette også på ultralyden - fremdeles sikker på at det er en jente?! Og jeg har fått "ja" alle gangene. 

Du har TYPISK jentemage, ja. Du går liksom ut i bredden. 

Hey, det er faktisk ikke noe som heter typisk jentemage/guttemage. Det er forskjell på alt og alles kropper. Ja, jeg er svanger i bredden. Tror du ikke jeg er klar over det selv når jeg er å handler nye mammaklær hver eneste uke?

Alle som helt uoppfordret tar på magen min. Jeg har begynt å ta på magene deres tilbake. Her er det stor forskjell asså - familie og venner kan gjøre dette uten at jeg bryr meg. Men problemet er kanskje det faktum at jeg deler mye i blogg og sosiale medier, og har mange følgere. Folk jeg overhodet ikke kjenner, men som "kjenner meg" fra internettet, er fryktelig raske med å ta og føle på magen min syns jeg. Gjerne med spørsmål om "-Har dere funnet navn eller?".

HVEM FAEN ER DU SOM TAR PÅ MEG?

________________________________________________

Flere preggos der ute som kjenner seg igjen? 

MANN 36 - diagnose: GRAVID.

Jeg har faktisk blitt gravid jeg også. Nå syns du kanskje det er rart at en mann på 36 år har blitt gravid, men det er faktisk ikke noe unormalt med det. Når man bor sammen med noen andre gravide, så er det dette med den syklusen jeg har lest meg opp på som gjør at det gjelder for alle under samme tak. Drage-kona klager noenganger så høylytt, at jeg trur kanskje tilogmed marsvina våre har blitt litt gravide. Det skal sies at det var mitt værst tenkelige tidspunkt å bli mannegravid på, for når Dragen helt tydelig har gjort beslag på diagnosen selv, så er det veldig vanskelig for henne å se at andre er i samme situasjonen. Og jeg lider skikkelig.



Her er de åpenbare grunnene til at jeg kan gi meg selv diagnosen "MANN 36 - GRAVID"

Jeg har lagt på meg rundt 10 kilo. Det meste rundt magen. Liverpooltrøyene mine glipper litt opp over liverpooljoggebuksa mi. Jeg er akkurat litt for sliten til å ta i bruk det fine treningsrommet Dragen har stelt i stand i kjelleren, jeg kjenner bare at jeg ikke har energi til det. Når kona attpåtil har tjyvlånt sykkelbuksa mi, så er det lite som frister å ta på seg den sprengte sykkeltightsen. Logoen på den har faktisk aldri vært større i bredden.

Jeg har fått utrolig dilla på potetgull. For noen uker siden var det 10 kroner per potetgullpose på Europris og jeg kjøpte nesten to kasser. Nå har jeg bare tre poser igjen. Det går mest i paprika-smak, men for den med løk og sånn brekker jeg meg av. Men jeg har spist den også, man lar ikke mat gå til spille bare fordi jeg brekker meg av lukta.

Drage-kona har fått en sånn gummiball til å sitte på. Den har jeg brukt masse. Jeg tror det er veldig bra for bekkenet mitt. Nå kan det hende jeg som mann ikke har noe bekken, men hvis jeg forteller deg at det gjør godt i ræva og lysken å sitte på den, trur du meg da?

Når Dragen pingvinstabbet seg avgårde på jobb her om dagen så tok jeg den lilla gravidpølseputa hennes og flyttet over til min side av sengen. Den var i grunn ganske god å ligge på, kunne dytte den tykkeste delen av pølseputa mellom knærne, og det kjentes ut som murringen nederst i korsryggen slapp litt. Jeg har begynt å bruke den puta i spisestuesofaen også, og jeg føler meg med ett mye bedre. Når hun maser om at hun trenger den så ber jeg henne gå ut å hogge litt ved å bære det inn, så da stopper masingen med en gang.



Du vet han naprapat-fyren hun går til? Jeg fikk meg en time hos han jeg også. Det skal ikke være noe forskjell på oss, syns jeg! La oss si det sånn; jeg skjønner godt hvorfor felleskontoen vår blir tappet litt og litt hver eneste uke til fordel for denne mannen. Jeg for min del likte godt å la meg pine litt av han, for det hjalp veldig godt på mannegravidplagene mine. Det hjalp litt at jeg fikk litt sympati av han også, han har jo tross alt møtt på kona min flere ganger, så det var åpenbart at han hadde medlidenhet med meg og mannegravidkroppen min. Jeg skal vel innrømme at jeg var litt skeptisk til denne svenske mannen som hu skrøyt av til alle venninnene sine i en sånn mammagruppe på fejs, og nå skal alle venninnene hennes gå dit også. Jeg er ikke i det minste skeptisk til at han er en veldig hyggelig mann med store muskler og svensk tale som klemmer på og oljer inn alle undertøyskledde venninnene til Dragen, så lenge jeg slipper å gjøre det. (Eller vent litt, hva takker jeg egentlig nei til nå??!!)

Jeg tror også jeg har et lite snev av fødseldepresjon. Da Liverpool spilte 2-2 mot Sunderland så kjente jeg på nederlaget. Det var akkurat som om jeg ikke følte noenting for fotballen lenger, men bare i et brøkdels av et sekund da. Jeg er jo tross alt supporter. Og jeg elsker Liverpool høyere enn jeg elsker både kona og hjemmebrygget øl. De sier at man opplever en enorm kjærlighet for laget sitt når de scorer og vinner, og det vet jeg så inderlig godt. Det skal bli så godt å se en ny kamp i morgen.

Vi var på en sånn undersøkelse på fødeavdelingen nylig. Da var det riktignok kona som fikk all oppmerksomheten mens jeg satt der med ryggplagene og kvalmen min. Uansett hvor mye jeg klaget på vondter i ryggen, så var det HENNE de gav all oppmerksomhet. Nå er det et par av de undersøkelsene jeg er glad jeg slapp da. Spesielt den med det spetelet. Vet du hva et spetel er? Det er noe som ført går inn, og så går den ut i bredden. Da fødselslegen raslet med det så så jeg hvor ENORM den kan bli i bredden. Da tenkte jeg at kona mi kan slutte å klage på fredagskveldene. Det hjalp dessverre ikke at jeg lo meg gjennom hele den undersøkelsen og ble hysjet på av jordmor. Og jeg måtte jo informere om at jeg fikk så vondt i ryggen av å le, og i tillegg klarte jeg pådra meg en skikkelig hoste når de holdt på - og DÆVEN det var vondt for ryggen min! Jeg så det illsinte fjeset til kona, og jeg kunne ikke fatte at hun ikke hadde mer medlidenhet for meg der hun lå med beina i været i en sånn stol som bare er forbeholdt torturkammere. Ærlig talt. Jeg svarte på alle spørsmålene som ble spurt med stor entusiasme. "Er vannavlatningen ok? Kjenner du noe nedpress? Kjenner du liv? Har du kynnere?" Jeg svarte JA på alle spørsmålene, men det viste seg at det ikke var meg de ville ha svar fra. Selv om jeg ikke visste helt hva kynnere var, så forklarte jordmor meg at det er sammentrekninger i livmora eller noe. Jeg for min del har jo som kjent ingen livmor, men hvis det kan sammenlignes med tiden rett før du skal drite, så svarte jeg JA på det. Jeg spurte når de ville ha meg koblet til et sånt hjerteapparat, men de mente det ikke var nødvendig. Særlig ass. 

Ofte pleier kona å dytte på babyen i magen for å erte babyen opp så hun sparker tilbake. Ungen asså, ikke kona. Det kjenner jeg provoserer meg litt. Så i det siste så har jeg hver eneste gang jeg fersker henne i å dytte på magen, kastet meg over henne og trøkt hånda mi opp i trynet hennes. Jeg prøver å få kona mi til å forstå at det ikke er noe hyggelig å bli dyttet på av en hånd som er større enn ditt eget hode. Som om ikke det var nok så kunne hun visstnok kjenne hodet på toppen av magen sin, og mente at den "sklei" litt frem og tilbake under huden. Jeg tenke bare stille i mitt sinn at kona mi har blitt gæærn.  Det høres ikke så veldig anderledes ut enn den gangen jeg lå på sykehuset med blodforgiftning og ikke hadde driti på 6 dager. Jeg kunne også kjenne mitt eget avkom øverst i magen, og det var ingen som koblet meg til en haug med maskiner av den grunn. Jeg fikk en sprøyte med lakserende virkning jeg. Og jeg LOVER deg at resultatet av den sprøyta var vel så etterlengtet. Sånn apropos fødsel liksom. Been there på Royal Liverpool Hospital Trauma Ward 5, liksom. 

Nå i ettertid har det blitt bevist at det ikke var huet til babyen som lå øverst men ræva hennes, som kona i tide og utide klemte og dyttet på. At kona mi tar feil av ræva og hodet til babyen vår lover definitivt ikke godt for barseltiden og nyfødtperioden. Jeg ser for meg en bleie over huet på den nyfødte og gulpekluter mellom beina hennes. 

Nå har det blitt sånn at jeg må sette igang med litt husarbeid denne lørdagen. Jeg gjør det litt på trass, men siden jeg skal drikke øl i kveld så må jeg vise meg fra min beste side et par timer. Å drikke øl er heldigvis en av gledene ved å være mannegravid, det er min måte å smertestille meg litt denne lørdagskvelden.


Det skal være likt for alle par-gravide. Koselig kysse-magebilde er en selvfølge.

 

(Snart) høygravid tar en treningsøkt. (OBS: Sterke hormonelle skildringer)

Etter legens ordre om å holde meg i bevegelse, så har jeg tatt tipset hans blodseriøst fra og med idag, 3. januar. Jeg måtte bare få rettet opp i en ryggplage, men den tok en særdeles flott og svensk naprapat seg av i romjulen. Jeg følte meg faktisk litt som en kvinnelig horekunde, for det var så deilig å bli holdt rundt av denne svensken mens han bøyde, tøyde, knakk og strakk på kroppen min. Og så avsluttet han det hele med å kna meg inn i olje og massère de punktene på ryggen som har plaget meg gjennom den siste delen av graviditeten. Bekkenløsningen får jeg riktignok ikke gjort så veldig mye med, men bivirkningene av et løst bekken er at jeg går (vagger) på en snodig måte og dermed pådrar ryggen en uholdbar belastning. På mitt språk så kaller jeg det bare jævlig vondt i de tre R`ene.

Rygg.

Ræv.

og Rotta.

Men han svensken som klemte så hardt på meg har vist seg gjøre mer enn bare bare hormonene mine løpske, jaggu har han fått i sving bevegelses-motivasjonen min igjen også. For idag stupte jeg inn i sykkeldrakta mi (her juger jeg bittelitt, for jeg tok faktisk Torben sin...!) og planla min første spinningtime på lange tider. Jeg ville så fryktelig gjerne opp på setet igjen, bare for å gjøre det liksom! Bare for å føle meg litt bedre og vite at jeg klarer det. 


(Bildet er etter økta!)

Å kjære vene, det var så utrolig deilig. Om ikke så sykt deilig for kroppen, så hvertfall for det mentale. Bare det å se igjen de flotte fleisene jeg har trent masse med tidligere var en enorm glede og høydare i seg selv. Paragrafryttere, Liveadeltagere, Stine i resepsjonen, forloveren min, og den kjekkeste av Torbens kompiser var der også - akk.... Som jeg har savnet dette livet.

Det var med dyp sorg jeg innså tidligere i graviditeten at kroppen ikke klarte å henge med omveltningene. Med så mange timer søvn og timer jeg har brukt på å gulpe, og midt oppi alt en jobb og nytt hus, så fantes det ikke energi til overs å ta turen ned på senteret så ofte som jeg gjorde før jeg ble smelt på tjukka. Men håpet er at jeg nå kan få sykle og spinne litt frem til jeg må eskorteres inn på Føden i Skien i rullestol, strekk-seng eller tvangstrøye. 

Formen var selvsagt ikke den samme. Bekkenet mitt skranglet når jeg satte meg på det polstrede setet (ekstra polstring både for Ræv og Rotte skal du vite) men jeg tok det i mitt tempo og gjennomførte en økt. Jeg tror ikke bekkenet blir noe bedre, men det var en form for smertelindring der jeg satt å knuget setet mellom lårene. 

Jeg har også fått beskjed om at svømming er godt for R`ene mine, og det skal jeg nok klare å få til. Jeg har 4000 kvm å boltre meg på på jobben (vi har et tropisk badeland) og det akter jeg å prøve å benytte meg av. Men så var det det å finne badetøy som passer da, for ingen av bikiniene er like stretchy som sykkelbuksa til Torben. Jeg får koste på meg en usexy badedrakt, tipper jeg. En stor gymball (?) har jeg også fått av en medsøster som slet med de samme plagene, og den har allerede blitt flittig brukt. Sjansen er stor for at den blir med meg på jobb så jeg kan sitte på den ved pulten min, faktisk. Baderingen blir for liten for gravidræva mi, den ser mer ut som en paddeflat liten smultring jeg har satt meg på, etter bruk. 

Jeg kom på at jeg hadde lyst til å ha en spørsmålsrunde, for det har jeg sett er ganske poppis på andre blogger. Men så glemte jeg helt å etterlyse spørsmål, så jeg har heller hentet litt fra andres blogger og etterfylt med de spørsmålene jeg får oftest av dere der ute. (Både i kommentarfeltet og privat)

Hvor langt er du på vei nå? Jeg er i min 31. uke nå. Så med andre ord er jeg som sagt veldig straks om hjørnet høygravid. Jeg skal innrømme at jeg i grunn har følt meg høygravid helt siden jeg fikk kallenavnet "Bolla" på jobb i høst engang. Og det er fordi jeg er trillrund og vagger frem og tilbake til siden når jeg går fremover. Pingvin-gangen. 

Kjenner du liv? Ja. Hele tiden. Noen ganger ligger jeg på kvelden å dytter hardt på henne (på magen) for å få en reaksjon i form av en knyttneve eller et spark tilbake. Når Torben ser at jeg gjør dette, så tar han hånda si og legger over ansiktet mitt og krønsjer det ned i puta. Også roper han med babystemme "-SYNS DU DET HER ER DIGG, MAMMA, SYNS DU???? Og da innsèr jeg egentlig at jeg ikke helt vet hvor jeg dytter når jeg skal erte henne, så jeg har skjønt poenget til Torben nå, hahahah....!

Shoppet barnestæsj? Vel, det er egentlig Torbens område - men jeg tok en skikkelig runde med bankkortet i romjula og under salget. Seng, vugge, stæsj, stellebord, sengetøy, antisklisokker til meg selv, voksi-pose til både bilsetet og til vogna og puh,- en hel del annet har kommet på døra her de siste dagene.

Graviditetsplager? ALLE mulige plager, ja. Nå har kynnerene og sånt begynt også, og her om dagen trodde jeg et lite øyeblikk at fødselen var i gang, men det viste seg bare å være en kjempebæsj. 

Har dere funnet navn? Ja, vi snakker om det. Men vi har ikke bestemt oss ennå. Til noen har vi kalt henne "Lille E", men vi vet ikke om navnet kommer til å starte på E. Vi er fremdeles åpne for det meste, og har ikke nagla noe til veggen ennå.

Nå orker jeg ikke blogge mer. Må finne frem badeskummet og legge meg i badekaret. 

Line Victoria, Supporterfrue med en diger bolle i ovnen. 

 

 

FOR ET ÅR!!!!!

Vel, ikke trodde jeg for nøyaktig et år siden at 2016 skulle bli så innholdsrikt. Jeg trodde vel kanskje at bryllupet i juni skulle på en måte toppe året, men faktisk ble det fryktelig mye annet også å glede seg over i året som gikk. 



Så her sitter jeg da, og skal prøve å oppsummere så godt jeg kan. 

Opptakten til bryllupet ble vel ikke helt som man skulle trodd, med 10 fingre som bl til 9,5 i løpet av et utdrikningslag. Nå var det dog ikke mangelen på fingeren som har vært det skumle, men at Torben fikk sepsis/staffilikokkinfeksjon og blodforgiftning som gjorde han til sykehus-pasient i mange måneder. (riktignok ikke innlagt alle månedene, men vi tura opp og ned til sykehuset hver eneste dag for stell og rens av hånda. Jaggu klarte de å både redde livet, armen og hånda - men fingertuppen måtte ryke for å få fortgang i den totale helingsprosessen. Sånn sett et lite offer for å redde livet har vi funnet ut i etterkant...!

Bryllupet var helt kanon, og satte sånn sett startskudd for voksenlivet for matrosen min og meg. En mann jeg har kjent hele livet, men egentlig ikke ofret så mange tanker før jeg gikk på en kjempesmell sommeren 2013. Vel, en smell som i aller høyeste grad gjorde meg veldig godt, misforstå meg ei! Vi ville veldig gjerne gifte oss innen et år etter at jeg ble fridd til, så 11.juni 2016 giftet vi oss i det som blant våre venner og familie går i minneboken som en helt fantastisk opplevelse. Del en av vårt maritime bryggebryllup finner du HER og del 2 finner du HER. Del 3 lar tydeligvis vente på seg, haha! 

Da vi våknet søndag morgen etter bryllupet som mann og kone sa Torben til meg at 2016 var året vårt. Og det er jeg enig i. Noen få dager senere dro vi på en fin "getaway" ombord i båten vår som vi er så glad i, tok oss en pre-bryllupsreise en uke før den skikkelige bryllupsreisen skulle begynne. Den helgeturen der går også inn i minnebøkene, for noen uker inn i bryllupsreisen ombord på båten vår "Anfield", spydde jeg på meg selv flere ganger, måtte tisse 5 ganger i løpet av natta og fikk en enorm hangup på rundstukkehorn med ost og skinke. Men vent nå litt. Hvem andre var det jeg kjente som hadde hangup på hornrundtstykke med ost og skinke? Når var det jeg måtte kjøre til forloveren min på kveldstid og servere henne dette...? Jo - når hun var smelt på tjukka! 

Et GRAVID + -tegn lyste mot oss en av de siste dagene i bryllupsreisen ombord i båten, og en ny epoke startet.

Vi turde ikke si noe til noen før jeg hadde vært på første ultralyd hos legen, og han bekreftet at her lå det jaggu en reke med bankende hjerte for Liverpool. Gode Gud. Skulle det virkelig gå så jævlig fort? Jeg hadde jo ikke engang rukket å få besøk av tante rød etter å ha sluttet på p-pilla, og her satt vi allerede med en nyhet som fikk kallenavnet "Kvakkvar".

Sjokkert over hvordan fremtiden plutselig lå perfekt planlagt for oss fremover, fikk vi plutselig en rakett i ræva. Vi hadde ikke som plan å bo i Brevik i lange tider, vi ville ha hus på "den rette siden" av fjorden. Så den nydelige, digre seilbåten til familien Nøddebo vi egentlig hadde veldig lyst til å kjøpe ble solgt til noen andre fordi vi måtte prioritere hus istedet for en enorm seilbåt. Men vent nå litt.... Skulle ikke Nøddebo og de selge huset sitt også, montro? Vi sveipet oppom fasjonable Eik-Asvall på Stathelle, og parkerte på den lekre brosteinsbelagte innkjørselen dems. "Til salgs" stod det på huset. Vi på vår side var solgt! Vi la inn bud. Vi kjøpte huset. Et jævlig stort hus med fantastisk utsikt. Et perfekt hjem bare noen minutter unna besteforeldre, tanter og onkler og vennene våre som ble oppgradert til fremtidige barnevakter. Med både hage, garasje, treningsrom og badstue - et perfekt barndomshjem til liverpoolsupporteren i magen som lå å sparket fra seg av begeistring.

Innflytting gjort på et blunk (!) da ingenting trengtes å pusses opp eller klargjøres. Ren lykke! 

Graviditet viste seg å være en noe røff opplevelse for den vordrende mor (meg), så mellom sofakjøp og teppeutvelgelse stod jeg å spydde både i busker, bak bilen og ut av kontorvinduet på jobb. Men hey, sånn får man tåle. Jeg var jo gravid, ikke syk! ;-)

Nå er årets siste dag kommet, og siden matrosen har jobbevakt - blir det taco og raketter fra terrassen i kveld. Passer meg helt utmerket, da jeg har for vane å ikke være spesielt glad i å starte et nytt år med fyllesyke og vil heller være uthvilt første dagen i et nytt år.

Om noen veldig få og korte uker er jeg høygravid, og det ser ut til at det meste er på plass i huset til lille Kvakkvar melder ankomst. Barnevogn, ammepumpe og barneseng er kjøpt inn - sammen med en god dose rosa Liverpool-klær og stæsj til hun lille som snart skal ta nesten all vår fokus det neste året. Jeg skal ha permisjon og være hemmafru, og mammen jobber to uker på og to uker av - det blir nok masser av tid til å kose oss med både en rosa bylt, huset og båtturer i 2017. Det eneste vi faktisk har på reise-agendaen i året som kommer er en ukes ferie med storfamilien i utlandet, alt annet skal vi ta etterhvert som det dukker opp. Og jeg både tror og håper det blir tidlig ut med båten for å lære den lille å få saltvann i årene - jeg gleder meg veldig!

Et annet ønske jeg har for 2017 er å bli flinkere til å blogge oftere. Jeg trodde jeg kom til å gjøre det i 2016, men det ble veldig mye å sjonglere med ny jobb innabords i året som gikk, så jeg måtte rett og slett prioritere litt. Det er jo ikke bloggen min som betaler regningene mine! :-)

Jeg håper på et kanonbra 2017, og gleder meg til å la dere ta del i det via bloggen - eller tilogmed også på Instagram der jeg er veldig aktiv til tider. (Nesten 12.000 følgere på Instagram og 13.400 mennesker som følger meg på Facebooken min, det er jo fryktelig stas da!)

Ha et riktig godt nytt år - jeg GLEDER meg, så bring it on!

 

 

"-Du burde føde uten smertelindring, kjenne litt på hvordan en fødsel kjennes ut. Først DA er det ekte fødsel!"

Det er ingenting som gleder meg mer enn at jeg ikke er alene i denne verden, som skal toppe graviditeten med å pushe ut et menneske av kroppen min. Jeg tror heller ikke jeg er alene om å grue meg, og hver eneste dag møter jeg på hverdagstrivialiteter som med et nervøst rykk påminner meg om hva som skal skje i mars en gang.

Bare det å gå på Meny for å kjøpe en halv grillet kylling setter følelsene i sving. Har dere sett hvordan de tar den digre saksa og klipper en kylling i to halve?

Jeg bare....:



Eller bare det å møte på favorittkokka mi på hotellet mitt, så er hun også en vandrende påminnelse der hun flakser rundt med gummihanskene sine.

"-Ikke lenge igjen nååååå!"



Jeg er medlem av en termingruppe på facebook med rundt 3-400 preggos og likesinnede hormonsvingende gærninger som meg selv - takk gud for at jeg kan dele situasjonen min med andre i samme båten! Det ble her forleden diskutert smertelindring under fødsel. Noen er da positiv å døyve smerter med medikampenter legen putter i deg om du ønsker det og noen er imot. Jeg er mest fan av de som tar sine egne valg basert på hva de selv ønsker og føler for selv - og ikke nødvendigvis prakker på andre den samme tankegangen de selv har valgt. Jeg skal derfor ikke dømme de som ser frem til å føde uten noen som helst form for smertelindring, fordi de ønsker å føle på smerten og være helt tilstede i kaoset kroppen igjennom. Tvert imot! Jeg hyller hun som skriver at hun skal gjøre dette mest mulig naturlig og fullstendig uten noen lindring. Fordi det er i hennes øyne er DET som kalles en naturlig fødsel. Jeg skal ikke gå inn i en diskusjon med noen som mener noe slikt, men jeg kan jo godt puffe tankegangen hennes enda mer i nettopp den retningen og hive litt bensin på bålet. Skal man først "ta den helt ut" i forhold til ønsket om null smertelindring for å oppleve en naturlig fødsel, hvorfor ikke skru tiden tilbake noen 100 år eller kanskje føde utenfor den vestlige verden og våre trygge, rene sykehusvegger? Ta`n helt ut, liksom! Når man først er så tøff! 

"Man hadde ikke smertelindring i gamle dager, man klarer seg sikkert helt fint uten i dagens samfunn!"

Kanskje det å føde i en gruve eller på et murgulv hadde vært noe? Med en sjaman som tilbereder morkaka mi over et bål før jeg skal spise den, for det er jo så naturlig og sunt! Eller hva med å føde så naturlig der på det murgulvet mutters alene alene, at jeg rett og slett også like gjerne dropper både barselpermisjon og permisjonspenger, og kommer meg rett ut på rismarkene/kontoret 4 timer etter at jeg har født barnet mitt..? Da kan jeg skryte til kaffe-latte-vennene mine etterpå, da! :-)

Grunnen til at vi antageligvis KLARER oss helt fint uten smertelindring under fødsel er fordi vi faktisk føder i de mest unaturlige omgivelsene man kan tenke seg, hvis man ser på historikken fra fødselen til Eva i bibelen vercus nåtidens fødsler. Spørsmålet er ikke om vi KLARER å føde uten smertelindring, spørsmålet er heller om du har lyst. Og hvorfor/hvorfor ikke. Du har faktisk leger, sykepleiere og utdannet helsepersonell med ALT du trenger av hjelpemidler hvis uhellet skulle være ute. Så hvis legen mener at du trenger smertelindring, så får du det. Du har med andre ord noen som passer på om kroppen din tåler dette, smertelindring og hjelp til å komme deg igjennom det får du forhåpentligvis. Okke som. Tror du forresten Sigrid Bonde Tusvik, som har vært åpen om sin totalruptur (revnet fullstendig fra tissen til rassen) lå der og skrek - "Nei, ikke gi meg smertestillende nå, dette er jo en helt naturlig del av fødselen!" når hun fikk sydd sammen kroppen sin..? Hun fikk nok en form for lindring, håper jeg. Medisinsk hjelp fikk hun også på åstedet, i andre land eller et annet århundre hadde Sigrid hatt podkast og fortalt vitser fra rullestol idag.

Jeg kan kun snakke for meg selv. Og jeg innrømmer det så gjerne: Jeg vil ha ALT de kan tilby meg og mener er forsvarlig mengde for meg. (Og kidden, regner jeg med) Det er virkelig ikke et must for meg å kjenne på hvor vondt det er å føde, jeg tror aldri fødsel blir helt smertefritt uansett - og glemme den kommer jeg ALDRI til å gjøre uansett, så jeg tenker at det er bra for meg (og alle rundt meg) at fødselen går så smertelindrende unna som det er mulig å kalle en fødsel. Rekker man ikke sette i epidural eller om lystgassen ikke funker - okei, da har jeg hvertfall prøvd å få det til. Den ungen må ut uansett, det er vi alle enige om. Jeg kommer uansett forhåpentligvis ikke til å sove meg igjennom fødselen, med mindre de har lagt meg i narkose da - det skal vi helst prøve å unngå syns jeg.

De som ønsker å føde uten noen form for lindring, er dette damer som ikke tar Paracet når de har kuppelhue etter julebord? Er dette de samme damene som slår tåa borti dørkarmen, blir stående og smile og syns det er godt å kjenne at man lever? Jeg tar paracet titt og stadig jeg, og jeg forbanner hver eneste celle i kroppen når jeg slår tærne mine i dørkarmen i gangen. Men det er meg da. Og jeg vil at leger skal stå parat om noe skjer med meg, for det heldige loddet trakk jeg nemlig som fødende kvinne i Norge. Og det skal jeg absolutt benytte meg av! Og jess - hvis jeg savner veldig å komme meg ut på rismarkene eller kontoret og rett inn i et møte dagen etter fødsel, så tror jeg faktisk jeg får lov til å jobbe litt innimellom også hvis jeg absolutt ønsker det. Men så var det det loddet jeg trakk da. Mammapermisjons-kortet. En kvinnes rett til å være hjemme i nesten et helt år med full lønn. Fy fader vi er heldige, fødende kvinner i Norge! 

Jeg hører veldig gjerne på dine argumenter når det gjelder smertelindring under fødsel! Men jeg kan allerede advare deg om at jeg ikke kommer til å velge bort epidural eller lystgass eller paracet - for jeg har ikke noe behov for å kjenne hvor tøff jeg kan være i en allerede sykt sårbar situasjon. Da napper jeg heller nesehår, et og et av gangen - for DET er sykt vondt det!!!!

Jeg finnes både på instagram og facebook, jeg! Har tillsammen 26.000 følgere, og det er sykt koselig!

Følg meg gjerne der ved å trykke på en av linkene ovenfor:-)

 

 

Pappaopdatering - jeg vil også få si noen ord. Hilsen Torben

Ettersom Line (aka "trollet") har vært syk den siste uka, så har jeg gjort sånne pappavennlige ting. Jeg har drukket øl med andre fedre, massert en voksende mage med en krem Kim Kardashian anbefaler og kjøpt barnevogn. Jeg må få lov til å presisère at det ikke er min voksende mage jeg har massert med krem, men Trollet sin. Og hvis dere noengang lurte på om det fantes en feil måte å smøre inn konas bulende gravidmage på, så kan dere takke faen på at jeg gjorde alle feil i boka som er mulig å gjøre. Kjeft fikk jeg, okke som. 

Ettersom Trollet nå er langt over halvveis stålsetter jeg meg for hverdagen. Ikke bare får jeg to av samme kjønn jeg må kjempe mot i fremtiden, men nå sier alle at det værste gjenstår. Hun skal vokse enda mer i både omkrets og dårlig humør, sies det. Og enda mer syting om hovne og rastløse bein samt en usedvanlig spesiell måte å bare lure seg unna gjøremål hjemme mens hun ligger der å kaver rundt på den nye sofaen som i løpet av kort tid plutselig "ble så smal og liten"...

Vognkjøpet var nok noe jeg lot meg rive med på halvimpuls. Jeg hadde faktisk glemt at man måtte ha vogn til ungen, jeg vet ikke hva jeg så for meg, men jeg hadde faktisk tenkt på ALT unntatt vogn. Så etter å ha googlet frem og tilbake og lyttet med et døvt øre til hva Trollet også ønsket seg, så jeg ingen annen utvei enn å svi litt plastikk i en butikk de kalte Barnas Hus og kjøpte en vogn som ja, hu jævla Kim Kardashian anbefalte. (Er hun babymamma nummer 1 eller noe? En sånn dame som alle skal herme etter? For unnskyld meg, det blir et voldsomt innhogg i matros-lønna mi hvis det skal fortsette sånn.) Mens alle i fremtiden kommer til å skylde på Trump som kjører økonomien rett i dass, så kommer jeg til å skylde på hu Kardashian. Vogna kostet mange Liverpool-turer. Den kremen kosta en flybillett. Og tror du fader ikke hu var sulten på vei hjem og jeg måtte bruke 200 kroner på potetstappe med pølser OG derretter en salat fordi hun ikke klarte bestemme seg på Meny? Makan.

Så jeg kjøpte en Bugaboo Buffalo. Alle Liverpooltusenlappene bare forsvant i et dragsug av ord som "moderne og ærpreget design, svingbare/låsbare hjul og et robust ytre." Jeg ble først forledet av den hyggelige (pene) damen i butikken med at hun hadde holdt av en rosa utgave til meg. Jeg gav henne det samme blikket jeg pleier å gi kona mi når jeg har har mest lyst til å slå opp med henne grunnet uoverkommelige uenigheter:

Denne mannen går IKKE ut av butikken mange-mange tusenlapper i minus med en ROSA barnevogn.

Så den ble sånn bæis eller lys krem eller hva det heter. (Off white, hilsen Trollet)



Etterpå måtte jeg kjenne litt på det at jeg faktisk fremdeles er mann, så jeg smakte noen juleøl med kompisen min Børge som bor borti gata. Det var litt deilig å snakke om annet enn magesyre og diarè, og jeg slapp å måtte holde noens hår fra doskåla og tørke gulpestriper fra gangen og inn på nærmeste dass.

Jeg fikk ikke så mye kjeft når jeg kom hjem med vogna da. Det var jo faktisk den Trollet hadde på første plass av de hun hadde på lista si. Eneste jeg fikk litt kjeft for var at jeg lot den ligge i bilen ganske nøyaktig 4 minutter for lenge før jeg bar den inn. 

Hva har jeg lært de siste ukene? 

Jeg må slutte å kommentere at hun har fått stor mage. Det er visst ikke et sjakktrekk. Selv om jeg faktisk prøver å fortelle henne at det ligger en BABY inni der og sparker, så tar hun det ille opp hver eneste gang. Her om dagen prøvde jeg meg med å si at både rompa og brystene hennes vokste i takt med magen, og da ble jeg ordentlig redd og gikk i dekning ute i garasjen en liten time og stablet ved. Jeg trodde faktisk alle jenter ønsket seg større rumpe og pupper, men jeg tok visst feil der.  Nå passer jeg på å kommentere klærne hun sakte men sikkert presser seg ut av, eller at hun har pent hår. (Det siste er egentlig ikke sant, for hun har bare gått med håret i en tjafs på toppen av skallen, så jeg tar egentlig en råsjans)

Jeg har også lært at massasje er tingen for å få vilja mi. Jeg massèrer skuldre mens jeg spør om lov til å kjøpe det dyre båtkalesjestativet jeg trenger til doningen ute i hagen, og nå skal jeg sette meg til å massere såre kjøpesenterføtter for å få gjennomslag for en sånn sørlandsskuffe jeg har ønsket meg i 3 år. 



 

Ellers er livet topp, Liverpool er på toppen av tabellen og ... ja, det er egentlig alt som trengs for å føle meg vel om dagane. 

At Trollet nå har sloknet på sofaen ser jeg på som et tegn på at jeg nå kan svitche fra "Fødestuen" på FEM til en sportskanal. Må bare holde volumet nede i tillfellet hun våkner. Jeg vil helst ikke være tilstede når hun oppdager at vi er tomme for lovehearts og melk. Da må jeg t en timeout i garasjen for å stable ved igjen.

Det er en stund siden jeg blogget på bloggen til Line Victoria. Her er det forrige innlegget jeg skrev.  

Hilsen Torben.

Når Torben shopper babystæsj uten tilsyn.

Jeg er heldig som har enn mann som åpenbart syns det er MYE gøyere å shoppe til en arving, enn til seg selv. Jeg har i grunn aldri sett Torben bruke spesielt mye penger eller tid på å kjøpe klær til seg selv, så de siste månedene har jeg opplevd en shoppingal mann jeg ikke har møtt før. Rett skal være rett - jeg syns det er utrolig hyggelig at han involverer seg på denne måten fordi jeg 1. Slipper å gjøre det selv og 2. Han gjør faktisk særdeles gode kjøp!!!

Han fikk hjelp av Marianne på Lykkeliten Smokkelenker og Babynest og fikk sydd noe jeg rett og slett ikke engang ante fantes. Helt til venninnen min bare "ÅÅÅ, DET MÅ DU HA!!" Før hun dyttet rundt på sin lille arving i babynestet sitt og viste hvor genialt det var. Et babynest der altså. Det er visst en veldig behjelpelig og genial ting - og Torben hadde selvsagt bestemt ut layout`en på den....


Venninnen min var imponert over at den kunne vrenges (hennes kunne visst ikke det) og jeg følte meg plutselig litt stolt som hadde noe mine barnevognmafia-venninner ikke hadde...! Jeg syns også det var ganske kult at man kan få slikt spesialsydd, så slipper Torben å drukne i rosa sløyfer, tyll, blonder og bomull - og kan bidra med sitt i redebyggingen. Jeg tror også at dette bidrar til at det blir brukt flittig også :-) Så dere gutter som leser bloggen min (ja, jeg vet det er noen av dere!) - her er årets julegavetips! ;-) Og til Marianne som har sydd på befaling - TAKK!!! Det er såå fint, og det får allerede masse oppmerksomhet av folk som ramler innom på besøk. Gleder oss til å ta det i bruk!

Jeg skal berømme Torben for sin tankegang - jeg tror kanskje han tenker at "hvis jeg er først ute med å kjøpe ting vi trenger så kan jeg også bestemme hvordan det skal se ut!". For dette gode kjøpet av babynestet gav åpenbart mannen min tydeligvis blod på tann....:


 

Selvfølgelig har ALT han har kjøpt Liverpool-logo. 

Jeg tror det over er... håndkle? Vaskeklut? Teppe? Det er i hvertfall rosa, og det har Liverpool-logo. Hva det faktisk BRUKES til tror jeg ikke Torben er så opptatt av.

Jeg har hele tiden sagt at det at vi venter barn er Torben sin skyld, og dere trodde kanskje jeg tulla når jeg sa at jeg ikke har involvert meg i kjøp av stæsj til babyen som kommer. Ennå. Jeg regner med at jeg får ånden over meg, men til nå har jeg altså bare googlet "dobbel elektrisk ammepumpe" fordi jeg har en plan om å starte et sabla melke-meieri her i mars månede. Noen sa nemlig at man forbrant 400 kalorier i timen på å amme. Jeg bare: SWEET DJESUS! Her skal det både ammes og pumpes i tide og utide! Jeg skal sitte med pumpesystemet på meg mens jeg sover, tenkte jeg. 

Her er meg om noen måneder:



Jeg skal være ærlig. Jeg liker veldig godt å ha en mann som syns det er stas med en babbis i 2017. Det googles hvordan man sikrer babyer i båt, om det finnes bleier med alarmsystem (ja, det finnes - det finnes bleier med indikator for når den er...ehh...full!) og det surfes på gravidapper så han kan følge med. Her om dagen kunne han så flott fortelle meg hvor stor babbisen i magen var, og vise meg bilde av en frukt ingen av oss visste navnet på som liksom skulle indikere størrelsen. Jeg ble imponert over engasjementet hans! Jeg føler meg ikke så veldig alene om dette her akkurat.

Jeg blir bare SYKT emosjonell når jeg tenker på hvor heldig jeg er og det uttrykker jeg slik:





Okey, nok emo-utbrudd. Jeg griner ikke hele tiden:

Jeg har hatt "stygg joggebukse/sminkeløs/håret i knott"-uker nå. Og jeg elsker det.


 

Vi hørs! :-)


 

Gravidoppdatering. Evt bare litt god gammeldags syting, som jeg kaller det.

Jeg blir så glad når folk sier de nikker gjenkjennende når det kommer til graviditetsgreier som skjer med kroppen når jeg forteller. At ikke alle rosemaler og legger ut vakre bilder av seg selv heller - jeg har faktisk måttet holde meg unna en og annen blogg der vakre fødselsbilder, historier og perfekte graviditeter blir brettet ut i plakatform der man forteller om å revne fra navelen og ned som om det er paradis på jord som åpner seg. (Dette gjelder både instagram og blogg - ikke så mye facebook, faktisk!)


 

Jeg tror at alle mine plager er helt normale. Jeg tror ikke jeg har det verken værre eller bedre enn alle andre. Men jeg flere enn man aner juger når de sier at alt er helt tipp topp, fordi det er jo forventet at "såpass må man tåle". 

Jeg var hos lege her om dagen. Jeg var utrolig sliten, hadde vondt, spydde magesyre ut nesa og generelt en veldig dårlig følelse. Jeg vet ikke hvorfor jeg ventet så lenge med å dra til lege, men jeg tror det var et snev av at jeg følte meg litt hyklersk.

Det viste seg at jeg hadde veeeeldig lavt blodtrykk. Det er normalt å få lavere blodtrykk når man har havnet i uløkka, men det var litt sånn "Åj, det var lavt!"-lavt liksom. Han sa faktisk at "-Dette må du jo ha merket noe til?!" Jeg forklarte som sant var, at jeg ofte fikk litt sånn svimmel/besvimelsesanfall, men at det var normalt når man tross alt var gravid..?! 

-"Mitt beste råd nå er at du drar hjem, driter litt og slapper av",  sa legen min.

Jeg ble veldig glad for at legevaktlegen var så kul mot meg! Litt sånn herlig jovial, jeg elsker sånne mennesker. Så jeg spurte om jeg skulle ta noen avføringspiller eller noe annet lakserende (jeg så for meg fishermans friend og Sanmarin-bonanza!), siden jeg ikke nødvendigvis ikke klarte å drite på kommando sånn helt uten videre.

Legen så leeenge på meg med store øyne og trakk pusten..:

"-Jeg sa du skulle dra hjem, DRIKKE LITT, og slapper av."

Og jeg bare. Og han bare. Og jeg bare: OK.

Ellers må jeg si at jeg elsker alle de fine blivende og allerede-mammaene der ute som støtter meg meg de plagene de har gjennom graviditeten. Jeg forstår at bekkenløsning og slikt kanskje ikke er å spøke med, men ei i kommentarfeltet på facebook proklamerte så fint:

"-Forøvrig er Rema poser bedre å spy i enn f.eks Meny- rema sine har hank du kan feste på ørene".

Jeg tror jeg elsker deg som skrev akkurat det.

I det nye huset vårt er det heftig parkett i store deler av første etasje. Jeg har måttet kjøpe meg skli-sikre tøfler og legge antiskli under alle teppene våre. Ikke bare fordi Torben er tidenes ulykkesfugl og har flakset over parketten vår et par hundre ganger allerede, men for meg som er gravid fant jeg ut at det var litt tryggere for oss begge å sitte godt fast i gulvet når man valser over. Jeg har også måttet gjemme unna litt klorin og ajax, fordi det er nærliggende å tro at det neppe er sunt å sniffe det. Jeg elsker lukta. Og ved et par anledninger har jeg tatt et par-tre magadrag av klorinen - og blitt litt løsemiddelskada tror jeg. Neppe sunt. Noe mer gravidsikring av huset har jeg foreløpig ikke gjort. Jeg leker fremdeles vaktmester og er vel ikke så flink til å ta så veldig hensyn med mindre det faktisk blir fullstendig umulig for meg å gjøre ting. Og foreløpig er jeg ikke sååå stor i magan! Jeg både løfter og bærer og stabler - dessverre litt mer enn jeg kanskje burde - for det ender ALLTID med magesyre/halsbrann-prosjektil-syreoppkast etterpå. 

Jeg har prøvd det meste nå - tilogmed det jeg har fått foreskrevet av lege. Alle tipsene deres, de er vidunderlige - men en pakke Lovehearts koster faktisk 20 spenn, og nesten 100 penger (700 kroner i uka!!!) tenkte jeg at det var ufattelig lite økonomisk. Spesielt sunt for tenna er det heller ikke.

Det er mye jeg savner. 

Jeg savner livet mitt uten de store humørsvingene. Jeg klarer ikke fake de vekk, lenger. Og jeg savner hjemmebrygget øl. Innimellom kjenner jeg at jeg savner kroppen min også, kjennes bare ut som den er lånt bort til noen som ikke gidder å ta vare på den for tiden. Jeg savner å se tissen min i dusjen. Ikke fordi det er et pent syn, men fordi jeg har glemt hvordan den ser ut. Jeg savner å spinne og nyse uten å tisse litt på meg. 

Jeg ser at mange bloggere har gravidoppdateringer - og det kan jeg gjerne stjele. 


 

termindato: Hemmelig i mars 2017

Hvor langt på vei: Jeg er over halvveis. Godt over halvveis sier appen min. Jeg er i min 5. månede nå. Nå er jeg riktignok litt usikker på hvor mange uker en graviditet er. Forrige gang jeg la inn på appen kom jeg i skade for å legge meg inn som en elefant, så jeg hadde termin langt uti 2018 liksom.

Dager igjen av svangerskapet: Jeg teller ikke dager. Da hadde jeg klikka bananas. 

Babyen er så stor som: Nei, gud - hvordan skal jeg vite det? Tar en råsjans og tipper på at hun er like stor som en pepsi max-flaske kanskje? Eller en Korskenkorva Vodkaflaske i plast? Er det meningen å vite slike ting egentlig? Hvordan måler man slikt?

ukens must have(s): Søvn. Ros. Massasje. Ananas. Skummet melk. Forståelsesfulle kollegaer. Forståelsesfulle og tålmodige folk som jobber i diverse butikker.

kjenner du mye til den lille mageboeren: Ja. Hun er mye mer aktiv enn sine foreldre. Hun klikker bananas når jeg tar et bad eller ligger på magen. Ligger jeg på magen i badekaret og synger noen drøye irske drikkeviser tror jeg kanskje hun spinner rundt sin egen akse der inne.

innkjøp: Ingenting. Det er Torben som handler til frøkna, for det er tross alt han som gjorde meg gravid. Jeg har med andre ord overlatt det der til han. Han får vel lage en sånn "innkjøpsinnlegg" til dere. Ikke at jeg ikke bryr meg altså, men han syns åpenbart det er gøyere enn meg. Jeg vet jo ikke hvor jeg skal begynne engang. Men jeg har googlet dobbel elektrisk ammepumpe da. Fordi jeg elsker sånne gadgets-greier. Å jo - jeg har kjøpt Doppler da! Så jeg kan høre hjertelyden hennes i tide og utide. Det er gøy!

plager: Alle jeg har lest om. Men jeg kan fremdeles gå.  

kjønn på babyen: Det blir en jente. Heldigvis. Jeg har null peiling på gutter.

hvordan sover du om natten: Jeg sover på siden når jeg legger meg, men våkner sittende opp etter veggen pga magesyra/halsbrann. Sånn i fire tiden finner du meg rundt toalettskåla eller PÅ toalettskåla fordi jeg tisser. Jeg tisser 2-3 ganger per natt.

fødselsforventninger: Skrekk. 

humør: Ekstremt svingende. Fra latterkick til hysterisk gråt i løpet av en setning.

vektøkning: Ja.

kontroll: Jeg vet ikke. Legen i november engang.

Du må jo gjerne følge meg på instagram da :-) 

Snakkas!!

1 + 1 = 3

Jeg drømmer veldig om frøkna som romsterer i magen og tråkker på blæra mi. I går kveld satt jeg med babybilde av Torben og babybilde av meg selv og tenkte -"Dette kommer til å gå til helv...."!!!!

Jeg vet at jeg ikke var spesielt søt da jeg var liten, og nesten alle bildene jeg har av meg selv ler jeg helt forvrengt - faktisk så pappa trodde jeg hadde en liten fødselsskade i flere år. Det hjalp nok heller ikke på alle løsemidler jeg ble eksponert for der jeg hang i en stropp inni båten når pappa holdt på med farlige stoffer og bygde båt. Jeg sov visst mye på den tiden, sa han. Ei heller tror jeg det hjalp å prøve å ta dykkerlappen da jeg var 3, utenfor brygga hjemme i Krabberødstrand. Et langt sykehusopphold, litt koma og en liten senskade (tommelsuging, som jeg fremdeles ikke har sluttet med) senere, så skal vi bringe en liten TorbLine til verden i 2017.

Nuvel - jeg biter tenna sammen og håper TorbLine får min humor, Torbens hodehårvekst, mine lange Husby-bein, Torbens lynne og mitt sovehjerte.

Ha en fin søndag! 😂👍

Hormon-helvette.

Etter at vi ryddet ut det siste fra gamlehuset gikk det opp for meg at vi faktisk flytter fra plassen våre 3 første forholds-år tok sine første skritt.

Hormonene herjet vilt da Torben mente bestemt at den pillråtne geita jeg har arvet kanskje måtte bøte med livet, da han proklamerte at tiden var inne for å slenge Gustav på dynga.

Jeg ble, som dere ser av bildet, ikke bare illsint - men det raknet faktisk fullstendig for meg i et inferno av gravidhormoner og alt annet som hører tjukka-tilværelsen til.

Om ikke Torben hadde tatt dette bildet så hadde dere sikkert ikke trodd på meg.

Gustav fikk forøvrig leve. Inntil videre, dog. Man krangler ikke med hun du ser på bildet, for å si det sånn.

Den nygrilla kyllingen i magen - høne eller hane?

Etter noen ultralyder der bavianen i magen ligger i alle umulige retninger, var det veldig hyggelig å kunne nå vite hvilket kjønn vi kan forvente oss en mer av i husholdningen. Vi har diskutert masse hjemme, og selv om vi blåste lang marsj i hvilket kjønn det var - så krysset jeg egentlig fingre litt for det ene kjønnet. Men jeg hadde blitt fornøyd uansett - herligland, det er ikke så viktig! Men nå som jeg faktisk er så godt som halvveis så er det fasen på tide at vi får vite hvilken farge vi skal satse på i julegaveønskene!

Bildet under er av Torben da han var baby. No comments needed. 



Vi troppet opp hos Linn Røyneland, som er superspesialist i sitt felt. Alle jeg har snakket med har sagt at hun helt seriøst er en gudinne i sitt felt - og derfor gledet jeg meg veldig til å la henne fortelle meg mer om kyllingen i magen. Jeg for min del skal innrømme at jeg ikke forstår så mye når jeg ser ultralydskjermen, for meg er det bare et sammensurrium av skjelett og armer/bein over alt. Tall og streker blandet med mørke og lyse flekker. Jaggu ikke lett å tyde hva man egentlig ser på. Kan til tider minne om det jeg i alle år ble fortalt av pappa var pausebildet på tv`n, men som senere viste seg å være ekstremt dårlig signaler til tv-apparatet. (Jeg er oppvokst på 80-tallet. Parabol hadde bare rikingene som bodde på oversiden av veien i Krabberødstrand) 

Det var heller ikke så innmari sjokkerende at den lille gnomen også denne gangen lå på tvers med beina bakover (beina over hodet ja!)i sin sedvanlige "nygrilla kylling"-positur vi begynner å bli vant til at den gjør. 

"-Babyen ligger med beina bakover over hodet." forteller Dr. Røyneland

"Typisk Husby-Sørensen på fredagsfylla-positur, det der." nikker de vordende foreldrene gjenkjennende.

"Alt er OK og ser helt perfekt ut med denne tassen, men dere sa dere ville vite kjønnet? Det kan jo virke forvirrende når jeg omtaler babyen som en "han" når jeg snakker, jeg gjør nemlig det."

Torben og jeg ser på hverandre. Mener hun at det er en gutt?

"-...Unnskyld asså, litt slemt å si han om dette her, for dette er så absolutt en liten jente! "

Jeg vet egentlig ikke hva som raste gjennom hodet mitt. Men jeg følte det litt som at jeg vant et lotteri. Jeg ønsket meg jo egentlig ei jente. Selv om jeg egentlig ikke brydde meg. Den nygrilla kyllingen er ei HØNE!!!! 

Torben på sin side satt på stolen sin akkurat litt for langt unna til å stoppe den lykkehulkingen jeg gikk igang med straks etter. Jeg grein så mye at jeg tror jeg skremte livskiten ut av den stakkars, flinke damen som gav meg en nyhet hun har gitt tusenvis av andre før meg. Torbens første ord var:

"-Jeg må kjøpe balltre og hagle".

(Ikke for å gjøre noe med babyen asså - så misfornøyd er jeg sikker på at han ikke var, men for å skremme bort friere i årene som kommer...!)

Av en eller annen grunn gikk tankene mine rett til mamman min. (Hun døde for nesten nøyaktig 8 år siden)  Jeg tenkte med en gang på at hun og jeg går/gikk gravid på akkurat samme tidspunktet på året, for jeg har bursdag bare noen små uker etter terminen til denne høna. Det er riktignok 33 år siden mamma gikk gravid meg meg i magen, men jeg føler veldig på sammenligningen. Det er koselig å tenke på. Akk, nå kjenner jeg gravidhormonene mine blusse opp litt - la oss gjøre et sprang til neste avsnitt...

*pustepause*

Nuvel - denne uka har jeg spydd masse igjen, faktisk spyr jeg ikke lenger fordi jeg er kvalm, men på grunn av en forferdig halsbrann. Torsdag drev jeg og Torben og bærte litt flyttegreier inn fra bilen og inn i huset og tror du fader ikke jeg måtte spy midt i bæringa da? Jeg ble litt overrumplet - så jeg satte meg først bare inn i bilen, men skjønte fort at jeg ikke kunne sitte i bilen å spy den ned innvendig. Igjen. Det tok jævlig lang tid å vaske den sist gang jeg gjorde det, så jeg kavet meg ut på gårdsplassen, vel vitende om at det koster en formue å få noen andre til å vaske bilen innvendig også. Jeg kom meg over i de buskene som er mot nabohuset og lagde noen helt sinnsyke kreke-lyder, faktisk hørtes det så gæærnt ut at Torben ble redd for hva naboene trodde om oss. Han tok meg i armen og halte meg opp trappa og inn i huset - "Du kan ikke spy her ute, Line!! Hva tror du naboene tenker om nyinnflytterne da?" Og jeg kreket meg inn på det nærmeste badet og jeg rakk det akkurat. Rakk akkurat å redde familien Husby-Sørensens omdømme på Eikstrand.

Ååå, dette gravidlivet. Jammen bra jeg får premie for jobben kroppen min gjør, om noen måneder! 

...også en jente i magen da, gitt. Det sterkeste kjønn vinner! ;-) 2 mot 1 i fremtidens krangler - gotta love it!



 

Jeg er på instagram også :-) 

 

..."hvis ikke så DØR ungen din."

Jeg har dessverre forvillet meg inn i galskapen på det store internettet. Jeg blir rett og slett målløs, og ønsker meg tilbake til steinalderen (året 1994) da internett bare var et leketøy for nerder, slik at jeg slapp å føle meg som en elendig mor, allerede før jeg i det hele tatt har født poden.

"Du har ikke født du vettu, du har tatt KEISERSNITT! Du kan ikke feire fødselsdagen til ungen din, du kan feire "keisersnitt-dagen".

Det skrev en forum-mamma til en ung jente som spurte hvor lenge det var vanlig å ha vondt etter keisersnitt og hvor kjapt etter fødselen hun kunne ta opp treningen igjen. 

Jeg ble så sjokkert over dette for noen år siden at jeg rett og slett gråt litt inni meg. Jeg syns så synd på denne unge jenta som ble pepret med disse forum-mammaene som er i følge dem selv selve ORAKELET når det kommer til unnfangelse,graviditet, pressrier og spontanaborter - og alle andre temaer mellom der.

Jeg for min del har ikke noe brukernavn på disse forumene, jeg bare observerer hva de sier om "slike som meg" og hva slags råd de gir til "slike som meg". Og når jeg sier "slike som meg" så mener jeg rett og slett lille meg som aldri har gjort dette før og tar hver dag som den kommer.

"Du dreper ungen din om du spiser brie og spekemat."

Jeg beklager, men et par ganger har jeg glemt at jeg er gravid, så dette har skjedd. Jeg spiste spekeskinke i en konfirmasjon igår, før Torben gjorde meg oppmerksom på det. Wopsideisi, der drepte jeg ungen min gitt.

"Du burde sykemelde deg ved den minste antydning til ubehag i graviditeten".

Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg slipper å sykemelde meg som følge av bivirkninger i min graviditet. Og jeg har ikke lyst til å la meg oppmuntre av forumer på nettet for å finne feil og vondter som ikke nødvendigvis er mer vondt enn hva jeg vanligvis har som ikke-gravid. Jeg har gått på jobb med brekt ribbein, og så lenge jeg tok det i mitt tempo og klarte finne løsninger på arbeidsdagen, så var det ikke noe problem å få jobben gjort. Jeg blir veldig lei meg hvis jeg ikke får lov av legen min å gå på jobb hver dag, for jeg tror det er viktig for meg å føle seg til nytte. Sjefen min har forøvrig tilbudt seg å kjøpe tisselaken til kontorstolen min for alle de gangene jeg ler og ikke klarer å holde igjen. Noe mer enn det trenger jeg foreløpig ikke, tror jeg. 

.....her syns jeg det passet med et magebilde.

Sjekk de fortryllende trusestrikk-merkene på hofta. Og den ene krona som ligger på gulvet der. Jeg vet ikke hvor vanlig størrelse jeg har på magen min i forhold til hvor langt jeg er på vei da. Jeg er ganske snart halvveis. Tror jeg. Jeg følger egentlig ikke så godt med på det der. Er det 39 eller 40 uker man går å ruger?
 

"Åh, dette er så spennende! Jeg er i uke 6 og kjenner både liv og masse spark!"

Jeg vet ikke med alle graviditeter, men jeg er ganske sikker på at DET er ganske uvanlig. Her om dagen lå jeg i badekaret og kjente noen bevegelser i magen. Jeg ropte på Torben fordi jeg ble litt sjokka og sa "Jeg tror babbsen rører på seg eller sparker, Torben!!" hvorpå jeg avsluttet setningen med å slippe en uplanlagt KJEMPEPROMP som jallet i hele badekaret og ristet løs festene i gulvet. Fikk som svar at jeg måtte vurdere litt andre årsaker til bevegelsen i magen før jeg kunne rope på han igjen. Og så satte han på luftavtrekkeren.

"Du må sove mens du kan". 

Dette trodde jeg faktisk på, helt til jeg skjønte at jeg ikke kan gå 9 måneder å lade opp til fødsel og småbarnslivet. Jeg tror helt seriøst ikke det er mulig å sove seg å bli uthvilt mer enn et par døgn fremover i tid. Har du noengang hørt om noen som jobber døgnet rundt som sier "Det går fint altså, jeg sov så mye i august at april månede trenger jeg ikke sove i det hele tatt! Nei, nettopp.

"Du spiser for to".

Dette er den STØRSTE LØGNEN jeg noengang har blitt bedratt med. Og kroppen min er et eksempel på den. En halvkilos babbis trenger ikke 2000 ekstra kalorier om dagen når han/hun flyter rundt på fettreservene etter min kaloririke sommer.  Faktisk sies det at man trenger 2-300 ekstra kalorier i matbudsjettet sitt det første trimesteret og 4-500 ekstra kalorier det siste trimesteret. Men det kommer selvsagt ann på hvor aktiv du er da. 

Jeg har også oppdaget at jeg er utrolig grinete. Ikke sur, men at jeg griner av den minste ting. Noenganger rekker jeg å knipse et bilde og sende til Torben for å vise hva han går glipp av, men som oftest ikke. Kollegaer, treningspartnere, venner og familie har fått kjenne på denne humørsvingen av de sjeldne.

Her gråter jeg fordi jeg ikke lite suppa så godt som jeg trodde da jeg begynte lage den:

Her gråter jeg fordi jeg så på en snutt på mobilen mens jeg satt på do:

Her vet jeg ikke hvorfor jeg gråter...:

redselsgråt etter at jeg innså at jeg var snart halvveis, så på "fødeavdelingen" og angret meg.



Shit - jeg har ugly cry face altså! hahahah! Noe å tenke på neste gang jeg er i lønnsforhandlinger....

Denne uken blir litt av en spennende epoke! Vi overtar det nye huset vårt, og flytter inn. Gosj, jeg både gruer og gleder meg. Møbler er bestilt og kommer samme uken, og jeg har selvsagt fått streng beskjed om å ikke løfte og bære så veldig tungt. Det tenker jeg at jeg kommer til å gjøre uansett, for jeg akter ikke stå å se på at andre bærer for meg. Dessuten kan jeg bære og løfte så lenge jeg er komfortabel og kjenner mine grenser, ikke sant? Eller er det også en lov på mammaforumer kanskje? Må inn å sjekke.

 

 

Jeg er gravid, and so fucking what?

Vi kvinnfolk har vært gravide og født barn i mange tusen år. En mor har født både små og store barn, opptil flere av gangen, og tilogmed Adolf Hitler ble tilogmed født av en mor.

Noen graviditeter værre eller bedre enn andre, men som gjentagende unnskyldning for hvorfor vi tvinger oss igjennom dette er en lovnad fra andre mødre at "premien er så uendelig flott etter 9 måneder! ".

Jeg tror jeg begynner å bli ferdig med å klage over spyingen og heller få lov til å klage litt over halsbrannen som plutselig har dukket opp. Jeg gulper litt, så det er mulig at halsbrannen kommer av at jeg spyr meg sår i halsen daglig. Dog har faktisk prosjektilspyingen begynt å gi seg, så jeg trenger ikke lenger å ta de samme middagshensynene som jeg gjorde før.

(Grunnen til at jeg en periode spiste mye lapskaus på boks var fordi det så likedan ut på vei ned som på vei opp, og da slapp jeg å bli dobbelt-kvalm av det synet.)

Til dere MENN har jeg bare en ting å si:

Tenk deg at du er fyllesjuk hver eneste dag i flere måneder, men alle forventer at du fremdeles ser både flidd og velpleid ut hver jævla dag.

Tenk deg at du kaster opp på deg selv mens folk ser deg, og du ikke klarer å fortelle dem hvorfor du gjør det fordi det er litt for tidlig å gå ut med at du faktisk skal bruke de neste månedene på å produsere et barn inni magen din.

Tenk deg at det forventes at du skal gå rundt å glede deg til du skal bruke 20-30 timer på å presse ut noe tilsvarende en enorm ananas med hode som en fotball ut av ditt aller helligste, som kun til nå kun har behandlet veldig pent med egen spesialsåpe og en voksbehandling i ny og ne.

...Jeg vet hvordan en influensasyk mann høres ut, så la meg ikke STARTE engang med å si hav jeg tenker utfallet hadde vært om det var menn som måtte bære frem et barn i ni måneder og toppe hele graviditeten med å revne fra øverst til nederst. Men hey, folkens; "Man glemmer jo alt det når man ligger der med det vakre mirakelet på brystet!".

Vi var på en ny fødselkontroll igår. Jeg må innrømme at jeg syns det tar mye tid disse kontrollene! Klager ikke - glad for å bli fulgt opp, men heldigvis fikk jeg sagt i fra til legen her om dagen at jeg ikke trengte absolut all tid han hadde å tilby meg. Så at han faktisk ble litt letta når han kunne lage litt ledig plass i kalenderen sin. Men anyway - en ny ultralyd i går og nå så det ikke lenger ut som en grillet kylling i følge Torben. Armer og bein om hverandre svømte den pussige lille gnomen rundt i magen min. Beina sparkende rundt og så i kryss, armene bøyd og med hendene opp mot haka.



 

"-Fotballspiller" sa Torben.

"-Babyen er veldig aktiv og har munnen åpen", sa legen.

"-Ja. dessverre ingen tvil om hvem som er mor til dette barnet med andre ord," sukket Torben stille.

Alle tenker at det skal bli hyggelig å møte den lille gærningen i magen - men jeg tror dere glemmer at den kidden der kan glede seg til å møte foreldra sine også!



 

Helt serr, det gikk akkurat opp for meg at JEG av alle personer la stolt ut ultralydbilde av babbisen liksom, når en milliard andre mennesker har gjort det før meg. Jeg veit - and so fucking what.

Jeg er på instagram <----- skal du vite!

 

 

 

"- Det kommer aldri til å passe, så det er bare å kjøre på!"

Jeg blir så glad for alle hyggelige tilbakemeldinger, jeg! En herlig kommentar som Yvonne i kommentarfeltet kom med er: 

En plass midt i svangerskapet er det faktisk veldig ålreit å være preggis ;)

Jeg kjente jeg ble veldig glad for å høre det, for det bringer meg nettopp til poenget mitt. Hvis det skulle være noen som helst tvil så gleder jeg meg masse og det blir en gøyal tid fremover med en liten arving på plass i livet vårt. Men litt klaging syns jeg er på sin plass, for jeg kjenner ikke igjen måten kroppen min oppfører seg - og det trigger kontrollfreak-genet mitt litt, merker jeg.

Jeg satt tidligere idag og så på Unge Mødre og ble veldig imponert over damene der. Joda, de er 15-20 år yngre enn meg, men fy flate for en ro og stålkontroll mange av de har. Ikke så mange av de hadde planlagt graviditeten kanskje, men allikevel takler de rollen veldig godt når alt kommer til alt. For min egen del var det vel egentlig snart litt "forventet" at jeg snart skulle havne uttpå jeg også. Og for å være helt ærlig så støtter jeg den teorien der folk sier "Det kommer aldri til å passe, så bare kjør på".  Jeg tror faktisk de har rett. Jeg regnet sånn egentlig med at jeg kom til å bli gravid innen et år (som er vanlig å ta utgangspunkt i)   men fikk jo som kjent en overraskelse når jeg oppdaget at jeg ble gravid bare av å SE et tomt p-pillebrett. Jeg tror nok ikke jeg hadde endret noe hvis jeg hadde visst det kom til å gå så kjapt.

Når det er sagt - så er det ingenting i livet som er 100% sikkert annet enn at man en eller annen gang kommer til å dø. Så ved å dele nyheten med folk gjorde nok at jeg automatisk satte meg selv på en pidestall der alle er hjertelig velkommen til å følge meg underveis. Man vet aldri utfall av slike ting. For noen år siden fulgte jeg en blogg til en søt, ung legestudent som het Marte. Hun mistet barnet sitt i 9. månede og jeg husker at det gjorde inntrykk av at hun også da måtte dele denne nyheten på bloggen sin. Å blogge om så personlige ting gjør deg veldig utsatt. Ikke visste jeg at en annen blogg-frue er i en såkalt prøveperiode nå, før noen gjorde meg oppmerksom på at hennes plan hele veien var å være like "heldig" som meg og unnfange på bryllupsnatten sin. Jeg følger ikke bloggen hennes, men utifra det jeg har lest så har jeg forstått at hun deler med leserne sine om hele prosessen hun er i nå. Sprekt gjort! 

Jeg for min del er todelt i forhold til graviditet - jeg ser alle de hyggelige lyspunktene, men jeg er også veldig var på de negative tingene kroppen min er igjennom nå. Og for å være helt ærlig, så er det det som er morsomst å skrive om. Jeg syns ikke det foreløbig er så mye gøy å skrive om slags farge på veggen vi planlegger - eller innkjøp vi har gjort. (Sålangt absolutt ingen innkjøp, aner ikke engang hva jeg MÅ ha engang) Foreløbig syns jeg det er gøy å blogge om hormonene mine som slår kolbøtte, magen som tyter frem og tvinger meg inn i større størrelser, og ikke minst at spyingen til nå har vært en av de daglige rutinene mine. 

...og selv om jeg så absolutt ikke syns jeg trenger å forsvare blogginnleggene mine, så er det igjen viktig å påpeke at dette er min oppfatning av graviditeten så langt - og slik jeg ser av tilbakemeldingene så det det så vitterlig mange andre der som er/har vært i samme situasjon! Den rosenrøde delen av graviditeten som mange skryter av kommer garantert, det er jeg helt sikker på - og selv om jeg ikke nødvendigvis har skrevet det med store bokstaver så er faktisk dette veldig STAS. (Hvertfall for Torben som er den som til nå har bare hatt positive opplevelser, som eksempelvis å se kona hans gå fra topp til bunn på følelsesregisteret, tar til takke med lapskaus og taco til middag, og som ikke akkurat er noen veldig stor utgift når vi skal på fest.) 

...og hvis dere vil vite noe veldig privat om graviditeten min, så kan jeg godt dele det med dere noe fra helsekortet mitt. Jeg er vanligvis ei som tar veldig lett på ting, og "tar det som det kommer". Men nå i disse tider er jeg faktisk LIVREDD. 



Jeg er livredd for hva som skjer, hva som kan skje, hva jeg kan forvente meg og alle "worst case"- scenarioer har jeg vært innom. Jeg har aldri bært frem et barn før, og jeg antar at det er min alder (33 år) som gjør at jeg graver meg ned i alle disse scenarioene. Hadde jeg vært yngre er jeg ganske sikker på at jeg hadde vært mer "laid back" på dette som skjer med kroppen min nå. Jeg sa forøvrig til legen som spøk at han like gjerne kunne skrive "hypokonder" i det feltet, men han syns det var viktig å være ærlig om min uro omkring alt som skjer med meg. Så da er jeg vel engstelig jeg da. Helt normalt det også vil jeg anta, men igjen - også helt NYTT for meg. 

Om jeg har lov til å kunne "planlegge" en graviditet så håper jeg den forløper seg slik: 

HELT FORBASKET NORMAL!

Verken mer eller mindre. 

Ok, så ble ikke dette blogginnlegget så morsomt som jeg kunne gjort det til - men nå fikk jeg hvertfall delt noen tanker om dette. 

...og forøvrig - igjen vil jeg takke for alle de morsomme, søte og herlige tilbakemeldingene jeg får av dere, burde fasen lagd en bok fra kommentarfeltet mitt - dere er jo ganske artige å ha med på veien :-) 

Tata! PreggoLine :-)

 

Når kroppen og huet ikke samarbeider helt.

Hvordan skjønner du at du er egentlig langt inni gravidbobla til tross for ekstrem benektelse allà "Jeg FØLER meg ikke gravid" / "Jeg lever som normalt".


(Bildet er faktisk av da jeg helt ut av det blå brakk meg av lukten av grillet kylling, selv om jeg hadde sykt lyst på grillet kylling.)


Vel....

-Du begynner å storgråte av glede fordi mannen din sier at det er helt greit å ha taco IDAG OGSÅ!

-Sjefen din sier at du kler de ekstra kiloene. Også innbiller du deg at han smiler som ondskapen selv når du snur ryggen til.

-Venninnene dine planlegger fester og sammenkomster uten deg. Til nød får du telefon på nach om at du gjerne må være sjåfør hvis du vil!

-Du blir automatisk meldt inn i merkelige mammaforumer på facebook og lokale trilleklubber. 

-Når du er hos legen din på en av gravidoppfølgingene, så får du et akutt behov for å se din bedre halvdel lide litt - så du unnagjør veiing, blodprøver og tisseprøven i en fei - bare for å spare litt tid og spørre legen om ikke han har lyst til å fjerne den føflekken som har irritert Torben (evt meg...!) de siste tre årene i samme slengen. Og man bøller ikke med en gravid og sadistisk dame, så legen satte selvsagt igang. 

-Du får et voldsomt raserianfall på Biltema fordi de ikke vil ta bytte et filter de gav meg feil dagen i forveien fordi jeg ikke har kvittering. Endte opp med å kalle de en f%##e-bedrift og raste ut i full fart.

-Kommer til Mekonomen og kaller de også en F+%$e-bedrift fordi de ikke hadde åpent lengre enn til 17.00 og klokka er 17.10 fordi du brukte 12 minutter på å krangle om et filter på Biltema du måtte kjøpe på Mekonomen istedet men som du da altså ikke rakk.

-Bilsetealarmen i passasjersetet piper, selv om du er alene i bilen. 

-Du tror du ikke måtte tisse, helt til du nyser...

-Du tror ikke du måtte prompe, helt til du nyser.

-Du har fått slitte knær på buksa di når du kommer på jobb fordi du har spydd rett før du dro. 

-Kollegaene dine har nedtelling til hormontrollet skal ut i mammapermisjon, og syns det er sykt hyggelig at de lager konkurranser på kontoret for å korte ned ventetiden sammen med deg:



-Når mannen din sier han ikke vil være med på fødselen fordi han vil føle det som om han står å ser på at favorittpuben hans brenner ned, og jeg faktisk forstår han. Dette var det faktisk en annen kommende småbarnspappa som sa, og det gikk plutselig opp for meg hva jeg faktisk ber mannen min om å være med på.

-Når venninner kommenterer at du stråler/gløder, og du må faktisk fortelle at de røde rosene i kinnene er til fordi du akkurat kom opp med hodet i doskåla.

-Når kollegaer og venner kommenterer at du har så kul,bohemsk og vintage- stil, men årsaken til stilen er at du ikke får på deg dine vanlige klær lenger. 

-Når du sluker Fotballfrue CBE sin annonsebloggpost om barnevogner og test av barnevognposer. 

-Når du drar på legeoppfølging og sier "Jeg føler meg ikke gravid, tror du det er noe galt med meg?" og legen må trøsteultralyde meg litt for at jeg skal være sikker på at det faktisk er en levende spirrevipp der inne.

-Når du spyr, sover, har hormoner som raser i deg og du fremdeles tror at det er en hangover fra tidligere i sommer.

-Du griner av Extrem Makeover Home Edition.

-Du griner av værmeldingen med Eli Kari Gjengedal og beskylder henne for å lyve til deg rett opp i fleisen når hun melder et vær du ikke er klar for. 

-Du lurer på hvordan bensin smaker, det lukter jo så godt!

-Du blir oppgitt over alle som sier at man slutter å spy rundt 12.-13. uke, for det har du skjønt ikke ikke er en gjeldende regel for deg, for din graviditet er MYE VÆRRE ENN ANDRE ALLES! (Helt til du hører om de virkelige kjipe tilfellene, og du egentlig er glad for hver eneste lapskausbit og maiskorn som sitter fast i nesa etter at du har spydd deg ferdig, for det er visst ganske normalt alikevell...)

 

...and there is more to come!

Sånn innimellom er jeg ganske ivrig på INSTAGRAM.

 

 

 

"-Du har spy på skjorta di".

For noen jævla fine folk dere er. Som om ikke hormonene herjer i kroppen allerede blir jeg sykt glad for alle lykkeønskeningene og nesten litt rørt. Jeg blir litt stressa også.. "Dere går en fantastisk tid i møte!" er gjenganger. Og jeg bare: Våkennetter, gulp, skriking, bleieskift og studering av bleiens innhold. Jeg mener - "spennende tid".  Really?

Jeg har et veldig spesielt forhold til graviditeten min kjenner jeg. Jeg hater hvordan kroppen oppfører seg, nesten så jeg ikke har kontroll. Jeg tisser litt på meg når jeg ikke klarer å løsrive meg fra det jeg holder på med og blæra er i ferd med å sprenge. Her om dagen fikk jeg akutt bajsemage helt ut av det blå, og jeg svettet og gråt mens jeg forlangte at Torben måtte finne nærmeste toalettmulighet på telefonkontaktlista si. (Vi var ute å gikk tur)

Jeg husker bare at jeg løp forbi Inge i døra (Torbens kompis) i en luftig eim av den store hotelllunsjen min fra tidligere den dagen - og mens Inge bare pekte på gjestetoalettet i 2.etasje sa jeg "iiiinskiiild" for hvert jævla steg jeg tok i trappa. 

Etter å ha lest litt på forumer etter å ha googlet "Hva kan jeg ikke spise som gravid" har jeg bare gått inn i en dyp mat-depresjon. Ingen tunfisk. Ingen sushi spicy tuna med mayo der altså. Etterhvert som jeg viklet meg inn i mammapolitiets høyborg kunne jeg etter endt lesing verken spise kyllingen med skinn på, ikke grilkrydder, ikke for mye salt, ikke for lite salt, ikke kullsyre, holde meg unna hvakjøtt, passe på inntaket av kaffe og under enhver omstendighet IKKE SPISE SALTPØLSE! Jeg tar det meste med en klype salt altså - rett og slett fordi jeg stod igjen med knekkebrød og nugatti på "ja-lista" etter å ha trålet meg gjennom forumet. Altså....!

Problemet med meg er at jeg tåler ikke når noen sier jeg IKKE kan gjøre noe. Da bare MÅ jeg gjøre det. Men det handler ikke om meg og mitt lenger, det handler om silda i bollemagen og dets umenneskelige påvirkning på kroppen min og hva alle andre rundt meg syns. Så nå lukter jeg på de tingene jeg ikke får lov til å spise. Her om dagen luktet jeg på fersk hundebæsj, bare fordi jeg visste at jeg ikke kunne spise det. Jeg er så jævlig trassig ass.

Ellers kan jeg avsløre at kroppen antageligvis oppfører seg helt normalt gravid. Halsbrann, bollemage, stikking i livmora (rett over tissen, det er livmora - ikke sant?) og jeg har lyst på ananas, plommer, ingefær og brekker meg når jeg tenker på roastbeef med majones. Merkelig. En ting jeg ikke savner er faktisk alkohol. Ikke noe savn i det hele tatt! Jeg føler meg jo fyllesjuk hver eneste dag jeg står opp, så det kan ha en sammenheng.

Ja, jeg har spydd mye. Her er bilde fra en av de gangene jeg spydde på et helt normalt sted. På do.

Jeg har spydd over ripa på båten, ut bilvinduet, i badekaret, bak naboens dyre porsche, i en pose, to søpledunker og jeg har spydd uendelig mange ganger på meg selv. Hver gang jeg spyr og Torben er i nærheten, ser jeg rett på han og han gliser stolt tilbake i min retning.  Og mens jeg spyr peker jeg på han med min farligste finger og sier imellom krekinga - "-DUUUUUuuuuu...." på en veldig ond måte. Akkurat når jeg ser middagen i retur har jeg en stusselig tendens til å hate han litt. Er det lov? Litt?

Om jeg gruer meg til noe? Nei, egentlig ikke. Det må vel kanskje være mangelen på søvn. Jeg elsker å sove. Jeg kan sove hele dagen jeg. Jeg KUNNE sove hele dagen, jeg.

Ellers gruer jeg meg til barnevognmafiaen tar grep om meg. At jeg blir "en av de". En av de som sperrer nødutganger og har med medbragt på kafe og beordrer betjeningen til å temperere pumpemelka i flaske til 36,5 grader. At jeg sitter hele dagen på kjøpesenteret og bruker opp barnetrygden min på puter med "SLEEP, EAT, LOVE"-tekst fra Kid Interiør. Å gudhjelpebæreåtrøstemeg.

 

/Supporterfrue - Line Victoria

 

 

 

 

 

 

ADVARSEL! Man kan faktisk bli gravid hvis man går tom for p-piller.

Hva skal jeg si liksom? 



Det er jo tydeligvis ikke «lov» til å si det var et uhell heller, når man tross alt er 33 år og nygift. For uhell kan man kanskje ikke kalle det, for det var jo ikke sånn at jeg kastet meg rundt og organiserte hele verden omkring det å få kjøpt et nytt brett med p-piller når jeg gikk tom en uke før bryllupet. 

Venninnene mine som har norgesrekord i telling av eggløsninger og can.mag i kodeord for innkommende menstrasjon (IKM) og HCG (Som tydeligvis er noe hormongreier i urinen) og sist men ikke minst - har klart å mekke unger allerede - de har jo hele tiden sagt til meg at «-Det tar tid, slapp av, ikke stress, regn med at det tar et år eller noe?»

Ja, ok. Så la oss se det positive i det da, folkens. Jeg slapp å vente. Jeg slapp å glede meg. Jeg slapp å grue meg. Jeg slapp all prøvingen med rødvin og stearinlys. (Sorry Torben) Jeg slapp i det hele tatt å være klar over at jeg faktisk var på tjukka før jeg lurte litt på hvorfor jeg spydde på meg selv og den pene, nye, blusen min sånn helt ut av det blå.

Så da måtte jeg ta en test da vettu. Og nei, det er ingen romantisk greie å fortelle omkring det. Jeg sa på kvelden før vi la oss til Torben: 

«Jeg tror du har smelt meg på tjukka.»

Torben svarer: «Åj».

Jeg: «-Skal ta en test i morgen tidlig, det er sikkert fordi kroppen er i ubalanse etter 100 år på p-pilla og plutselig bråslutt liksom."

Og så tok jeg den testen om morran etter da vøttø. 

Og mens den viste et sånt vente-tegn, sånn timeglass som popper opp når pc`en er i ferd med å slå knockout på seg selv, så la jeg den tissebefengte staven ned i sofaen i båten mens vi stod å brettet tøy.

Og så fortsatte vi bare å prate om dagligdagse ting.

Og så plutselig endret det digitale vinduet seg og det stod: GRAVID +

..og jeg bare?»HVA FAEN BETYR DET PLUSS-TEGNET?????»

Jeg forstod jo at jeg var gravid, men jeg var mer opptatt av pluss-tegnet som kom etter. Betydde det at det var flere der inne? Var jeg ekstra gravid, liksom?

Jeg ble fly forbanna på Torben. Ja, det gjorde jeg faktisk. Selv om det var en superhyggelig beskjed, så kjente jeg at jeg ble sint fordi han hadde lovet meg at jeg skulle få lov til å være tynn og småbrisen med en kald øl i hånda hele sommerferien og sprade rundt i den fine, nye bikinien min. Men neida, ikke bare var jeg smelt på tjukka - men den gravidmagen kom jo fasen poppende ut like fort som en kvise i stressperiode. Jeg tror faktisk magen vokste seg gravidstor mens vi stod der med tissepinnen i hånda.

Så måtte jeg legge meg litt nedpå. Mens Torben smilte og sa de ordene som kommer til å plage meg de neste månedene. 

«-YES, jeg klarte det på første forsøk!» 

Nei, jeg vet det ikke er rom for å klage. For sånn statiskisk sett så er det ganske normalt å ha en prøveperiode på opp imot et år for mange par. Og selvsagt er vi ufattelig heldige som viser seg å ha den i sikringsboksen på timen etter at vi giftet oss - faktisk kommer jeg herretter til å nekte Torben å vaske trusene sine sammen med mine fremover - for da er jeg redd hva som kan skje.

Så hva gjør jeg nå? Jeg er ferdig med å spy på meg selv, til sjefen min sin store glede. Jeg benytter en enhver anledning til å snike til meg noen timers søvn om ettermiddagen og velger kembostore truser uten strikk i livet. Jeg har kjøpt min første gravidbukse og føler meg fanget i en verden full av lykkeønskninger og tips om hva jeg IKKE kan spise. 

Idag hadde jeg min første spinningøkt på veldig, veldig lenge - og det var derfor jeg bestemte meg for å fortelle dette. For min plan er å forhåpentligvis fremover ha et sunn og god graviditet, med trening på timeplanen. Litt vanskelig å trene når jeg prosjektilspydde ut bilvinuet på vei til trening og fra jobb, men jeg mener helt oppriktig at man har en jobb å gjøre når man blir gravid, og er man så heldig at man ikke har noen plager som setter en hindring for det - så håper jeg at de fleste ser gleden og det fornuftige i å trene forsiktig (etter hva kroppen klarer i din situasjon) frem mot fødsel.  Jeg kommer til å henge i ræva til Nancy hele veien, det vet jeg hvertfall! Og selvsagt - om kroppen ikke takler det så er det ikke noe man kan gjøre med det - men jeg skal hvertfall ikke kaste inn håndklede uten kamp!

Da jeg var på en veldig tidlig ultralyd for lenge siden kunne legen forsikre meg om at det foreløbig så ut som det bare var en, men han kunne ikke love noe. Torben på sin side mente den så ut som en grillet kylling der den lå. Jeg prøvde å forklare han at så tidlig i graviditeten så ligger ikke ungen å gliser til deg liksom. 



PS: UL-bildet over (...det i sort/hvitt hvis du skulle være sykt i tvil, sier Torben her) er fra veldig, da vi måtte inn å sjekke om det var liv laga i den lille gærningen. Det var det. Som Torben så fint sa, "Hjertet banker for Liverpool allerede". (Hormonfasensvingegrinebuuhuuu!!!!)

 

Føles ut som fyllesjuke.

Jeg tror det er lov til å føle seg litt fyllesyk etter den uken vi har hatt. Det var faktisk akkurat det ordet huseieren brukte om følelsen da de kjøpte det samme huset for 10 år siden. Og jeg skjønner hva hun mente nå...!

Vi var å gikk tur i nabolaget her om dagen. Fant ut at det er en utrolig flott lysløype rett bak oss!! Og ikke nok med det - men vi fikk oppleve den berømte kveldssola i husveggen også - herregud så herlig. (Satan, jeg høres veldig religiøs ut nå ass)

Forresten; da budgiviningen pågikk (de 30 minuttene med neglebiting) så sendte Torben meg et bilde av pulsklokka si...:



De 30 minuttene viste seg å være som en løpeøkt for pulsen til Torben, hahahah!

De siste to dagene har vi "innredet" huset utifra hva vi har og all plassen vi skal boltre på oss på. "Skal vi sette den der?" "Burde vi kjøpt en slik en?" Det eneste vi har kommet frem til foreløbig er at vi har kjøpt et altfor stort hus i forhold til møbler vi har idag. Jaja, vi bestemte oss for at vi ikke skal kjøpe noe som helst før vi faktisk får våre ting på plass, så kan man heller ta en vurdering på hvor eller hvis vi ønsker legge energi i å skaffe "den ene tingen" akkurat rundt innflyningsdatoen liksom.

Vi blir nok boende der en laaang stund, så vi har mer enn god nok tid til å få vårt nye hjem på plass.

Det er så rart, jeg har hatt en lykkerus oppi alt, kan rett og slett ikke forklares. Jeg har dessverre også hatt bihulebetennelse som slo inn for fullt forrige helg, og er ennå ikke kvitt den, så noenganger blander jeg lykkerusen med paracet-rusen, men ey, I`m good! Det plager meg at jeg ikke fikk satt igang treningen som planlagt denne uken, men viktig å bli frisk først. Krysser fingra for at mandag blir en bra start på uken, for da begynner Liveaspinn igjen!!! :-)

Torben skal straks ut å sykle Hofstein-runden, og jeg kjenner at jeg er glad jeg ikke blir med de to gale brødrene på tur. De har en tendens til å fyre hverandre opp, så jeg hadde nok havnet i melkesyrekoma i en grøftekant allerede etter rundt en kilometer uansett.

Torben fikk forresten morgengaven sin idag...:



Han har fått sin egen brostein på Main Stand, (Liverpool FC sin "nye" stadion)  med vårt etternavn og bryllupsdato. Det var riktignok han som bestilte det, men jeg var med på det. Stolt mann fikk beviset idag ;-)

Nuvel - jeg skal faktisk begynne å pakke ned huset vi flytter fra. Det skal gå greit, jeg er innstilt på å kaste og gi bort sykt mye. :-) Jeg tror faktisk det blir flere turer til søpledynga enn til det nye huset med varebil!

 

-Line Victoria, Supporterfrue.

 

 

VI HAR KJØPT HUS!

Med voksenlivet and "married life" kommer som regel også drømmen om å kjøpe en boligdrøm. Jeg skal være ærlig, vi har trivdes godt i Brevik - men har alltid visst at det er en mellomstasjon for oss i påvente av drømmehuset. Der vi har bodd de snart siste tre årene har vi kost oss, men så begynte liksom behovene å endre seg litt.. 

For rundt et år siden bestemte vi oss for å følge med på finn.no og boligmarkedet. Vi gikk på visninger, men fant aldri noe som oppfylte alle ønsker vi hadde. Vi ville ha utsikt, nærhet til sjøen, mange soverom, god oppbevaringsplass, ikke for mye å pusse opp, nærhet til familie, korte avstander til alt og ja - generelt MER PLASS! 

Etter nyttår begynte vi å intensivere jakten, men ble brått satt litt på grunn av at Torben skadet seg - og det faktum at vi planla bryllup også midt oppi alt. Sommeren gikk, og i ferien dukket det ikke opp noe interessant da heller. Så begynte vi å gå på visninger igjen, og fant hus vi ikke falt for. Litt betuttet og skuffet over en visning så kjørte vi en tur opp til et hus som akkurat var kommet for salg. Men det var ikke et hus vi egentlig hadde sett oss ut, for det var litt i største laget og vi hadde liksom sett for oss at vi kom til å kjøpe hus som trengte litt facelift eller noe oppussing og egeninnsats. Eierene var ikke hjemme, men siden vi visste hvem de var så tok vi sjansen på å snoke litt rundt. Og vi ble hodestups forelsket. Sånn skikkelig! DEN utsikten! 





Vi stod ved inngangspartiet og jeg hører Torben si: "-I den garasjen her har jeg lyst til å brygge øl med gutta." 

Vi kjørte hjem og jeg tekstet eieren. Naboen til eieren sendte melding straks etterpå: "Privatvisning om 10 minutter!" Så vi snudde i døra og durte tilbake til Eik Asvall på Ekstrand/Stathelle.

Huset var virkelig alt og mere til enn vi drømte om innvendig også. Jeg trodde ikke jeg hadde lyst på badstue før jeg åpnet døra til badstua og tenkte på kalde vinterkvelder, rødvin og gode venninner - herregudsådeiligagitt! Jeg forelsket meg helt i det nyoppussede badet - det var som om jeg hadde stått for utvelgelsen av fliser og innredning selv, selv om jeg vet at gjerrigheten min aldri ville tillat så dyr og fancy toalettskål og badekar, men fy flate som jeg elsket det! 









Det var så mange soverom at jeg jeg mistet tellinga halvveis - og et av rommene (flere overraskende rom i huset som det ikke var bilde av i prospektet) skal bli treningsrom, det er jeg jeg såå klar for! Vaskerom, 3 toaletter, boder, hobbyrom, mange gjesterom, et ENORMT hovedsoverom (som egentlig er to soverrom slått sammen), kontor, peis i begge stuene - solrikt hele dagen (kveldssol er elsk) og ikke minst - en oppkjørsel som sier "Velkommen" når du parkerer bilen.

(Kjellerstua blir nok Torbens friplass...! ;-) )

Jeg kjente at dette huset her bare MÅTTE vi ha. Plass til båten var det fasen også!



Balders vei 3 - Eik-Asvall Stathelle

Dagen etter at vi hadde vært på privatvisning (noen dager etter annonserte visninger) tikket det inn et lavere bud enn prisantydning. Vi ble veldig motløse, for det kom litt bardust på oss at noen andre også hadde forelsket seg i det samme huset! Det kom ikke flere bud den dagen, og slik vi forstod det dithen at det ikke ble ikke akseptert. I går kveld gikk vi i tenkeboksen. Dette er jo ikke noe man gjør dagligdags, liksom. Så vi brukte google. "Hvordan vinne budrunde kjapt og effektivt."

Klokken 02.00 natt til idag satt jeg og Torben å fylte ut budsjema. Vi bestemte oss. Vi skulle kjøre HARDT og vi skulle kjøre STIL. Overraske megler og selger på sengen, hurtig avklaring på om de godtok og ikke minst - SKREMMETAKTIKKEN der vi ville skremme bort andre som ønsket seg huset. 

Tidlig til morgenen idag sendte jeg skjemaet inn med frist på 38 minutter eller noe. Nesten før fævlane feis til morran idag, så den stakkars megleren ble tatt på senga. Og eventuelle andre interessenter. Vi fikk rett - ingen turde å gå i bokseringen med herr og fru Husby-Sørensen på husjakt! 

Alt dette skjedde mens jeg ventet på å få bilen vasket. Så jeg gikk til den eneste personen som jeg visste hadde stålnerver, og kunne holde meg i hånda når det pågikk. Kent Inge, butikksjefen på Gsport på Brotorvet, og Paragrafrytter-venn. Takk <3

Så ble vi huseiere bare halvtimen etter. Bilen var ferdig vasket og jeg ringte Torben. "Pakk sakene dine, vi flytter om en månede!"

En ny epoke er igang!

 

 

Mette - du er helt RÅ! Jeg er så glad på dine vegne!

Husker dere at jeg for en stund siden skrev om at jeg syns det var så spennende med den nye gruppen av Liveadeltagere som begynte på kurset etter meg? (De begynte i januar, når jeg var ferdig) Jeg har en bekjent av meg som jeg husker skrev til meg og spurte om det virkelig var så bra som jeg skrev på bloggen min. Jeg møtte henne når hun hadde oppstart og jeg merket at jeg var spent på hvordan det kom til å gå med henne. Ikke fordi jeg ikke trodde hun kom til å gjennomføre eller noe, men jeg husker at hun hadde akkurat de samme utfordringene som jeg hadde når ræva traff sykkelsetet på Liveaspinnen den mandagen. "ÆVA, FAEN!" var vel vi begge sa der vi satt å tråkket oss igjennom Livea-timene med Nancy. 



Mette er nok et eksempel på suksessen Nancy og Team Livea har gjort. Det er MANGE menn og kvinner som har klart det, endre både livstilen og tankegang - og som bonus gått ned en haug med kilo. Mette har alltid vært ei nydelig dame, med et humør som smitter og som er misunnelsesverdig til tusan - men asså, det kler virkelig Mette å stråle som den sprekingen hun er nå! 

31.januar 2016: 

Jeg:"Sees vi på Liveaspinn i morgen, Mettemor?"

Mette: "Jepp, slite meg igjennom!"

Fy fader Mette, for en jobb du har gjort, for en maskin du er, så beundringsverdig resultater du har nådd! Jeg kjenner meg så stolt over at et kurs jeg har anbefalt mange mennesker, virkelig har gjort susen. Du er akkurat det jeg snakker om! "Kan Line, kan alle" har jeg sagt - og du har virkelig nailet det!

Om ikke lenge skal jeg sette meg ned med Nancy og ta en prat om veien videre for min egen del. Det er ingen hemmelighet at det kanskje ikke ble like mye trening som jeg hadde håpet på etter ganske mange ukers fravær. Bryllup, bryllupsreise, ferie og sommer og ny jobb har gjort at de gode, innarbeidede rutinene mine har skjært litt ut i grøftekanten. Jeg skammer meg jo litt, men ikke så mye alikevell - for jeg vet nå for en gang skyld hva jeg er god for og hva kroppen min klarer - så det er faktisk bare snakk om noen justeringer for å hente inn formen igjen. Og da er det helt suverent å ha Nancy og støtteapparatet hennes i ryggen når jeg skal igang igjen. 

Nancy starter opp nye kurs nå, og dere har jo hørt meg messe om dette før. Jeg har jo som dere vet blogget X antall ganger om min nedgang og livsstilsendring, men nå var det veldig gøy å kunne fremheve andre som har gjort en knakende god jobb. Hvis du lurer på noe med Livea så er du velkommen til å bla litt i bloggen min, jeg begynte på kurset i september 2015 - så i arkivet mitt til høyre her kan dere bla dere igjennom hele ferden. Kurset varte fra september til januar (16 uker) så slå deg løs! Og om du har lyst er du mer enn hjertelig velkommen til å ta kontakt med verdens dyktigste Nancy på Nr. Fitness (nancy@nr1fitness.no) om du bor i Grenland eller Livea.no hvis du trenger et senter/kurs nær deg!

Jeg presisèrer som jeg alltid gjør når jeg snakker varmt om Livea-kurset - jeg får IKKE betalt for å reklamere for dette. Jeg betalte kurset selv og har ikke mottatt noen økonomisk kompensjasjon for at jeg deler min erfaring. For min del handler det ikke om å reklamere for et produkt, men heller snakke varmt om noe viktig - helse, kosthold og aktiv livstil!

...og så slenger jeg med videoen jeg laget etter endt kurs hvis du er keen på å se hele prosessen på noen få minutter..!


Jeg er på instagram - gitt! 

 

 

 

Blogg-hjemkomst!

Jepp. Jeg lever. 

Selv om det meste skulle tilsi at jeg jeg lå i koma på et ukjent sykehus, glemt av alle mine kjære, tapt bak en låve og hvisket ut av bloggsfærens kortidsminne. Men dengang ei. Jeg har bare hatt en skikkelig lang (tenke) pause som har resultert i at du og jeg, min kjære leser - har hatt et etterlengtet samlivsbrudd med dertilhørende et gledelig (?) gjensyn.  Jeg savnet leseren min så uendelig mye, jeg har så mye på hjertet og ikke minst skal jeg selvsagt fortsette der jeg slapp i sommer. 




Først kan jeg avsløre at sommeren har vært magisk. 5 uker til sjøs med folk jeg trives i lag med (min mann inkludert) og med mat og drikke som kanskje ikke står på Livea sitt kostholdsprogram. Men asså - fy flate som jeg har kosa meg da! Kosa meg opp noen kilo, men hey, bare å finne frem rutinene igjen og brette opp ermene.

Her er noen få knips fra sommeren!

Det ble faktisk en og annen treningsøkt....(ref. bildet under)

Kropp med bikini på = bikinikropp.



Sykt slitsomt med bildene som legger seg på siden. Dømmer du meg om jeg ikke gidder å gå inn fysisk å endre de? Kan du ikke heller bare legge huet på skakke da...?

Fra Gourmet til ikke-fullt-så-gourmet-mat...: (Nudler laget på grillen, yumyum! )


En skikkelig stor ladning med sushi. Oh herremin, sushi er nok helt seriøst favorittretten min.




Fikk meg en ny venn i sommer også.


Karbokoma i sikte:

Mat.



...sukk - nå ble jeg sulten igjen!

Anyhow, håper alt er vel med dere!? 

Jeg startet forøvrig arbeidsuken min etter bryllupsreisen med ny jobb, og jeg skal innrømme at jeg allerede merker at det er såååå meg. Veldig glad for å få muligheten og jeg skal gi jernet maximalt for å lykkes med planene og de hårete målene jeg gir meg selv i den nye stillingen. 

...Merker at både skrivelysten og fortellergleden begynner å blusse opp 4 real, og håper dere henger med meg videre til tross for en stort svart hull i skribleriene mine i sommer. Jeg er klar - er du? 

Sånn. Sove nå. 

PS: Lover at det neste innlegget blir hakket mer intressant. Serr ass. 

 

 

 

Ferietid og bryllupsreise!

Å, så deilig - ferie startet igår, båten pakket og vi har startet 5 ukers ferie ombord. Ingenting et som å starte ferien med et ørlite skjær i skjøen - nemlig bølger! For det var litt overkill for oss å stake ut kursen til Kosterøyene klokken 04.30 på natten, det ble litt mye sjø og bølger - så nå ligger vi trygt med gode venner i Paradisbukta.

Bildet over er fra tiiiidlig om morgenen, litt bedre vær nå:

Som dere ser så har hu mor tatt på seg treningshabittiten, og vurderer sterkt en liten topptur før den musserende flasken med rosé går ned på høykant. 😂

Ha en fin dag!

/Line Victoria - Supporterfrue

VÅRT MARITIME BRYGGEBRYLLUP DEL 2!

Her er fortsettelsen!

...så hva gjorde vi da vi sendte gjestene avgårde på ferja og ut på sightseeing? Jo vi tok som sagt brudebildene som skal opp på veggen hos nærmeste familie - og så hoppet vi opp i altmuligbåten til pappa som for en gang skyld virkelig kom til sin rette...! Som brudebåt!

Forlover Børge hadde ansvaret for båtfrakten, og hadde selvsagt gardert seg med noe ordentlig godt å drikke i glassene våre. Torben, Børge, jeg og mine to forlovere, Aina og Iril, STORKOSTE oss en time halvannen ute på fjorden i et fantastisk vær der vi putret i dorgefart forbi andre nyskjerrige båtturister. En sveip innom Torbens ferje (den han jobber på) for å vinke og tute litt, innom Brevik havn for å vinke litt til alle vi kjente der - og så ut i sundet for å møte ferja der alle gjestene våre var midtfjords. Tuting med båthorn og applaus å høste overalt - jeg elsket hvert sekund!


 







(Alle bildene over er tatt med ymse mobilkameraer og et par glass innabords..! ;-) )

ANKOMST BRYGGA I KRABBERØDSTRAND (MITT BARNDOMSHJEM)

En stor glede på min bryllupsdag var å kunne ta med oss over 70 gjester til barndomshjemmet mitt, der jeg er født og oppvokst. Det var bare helt magisk. Først la ferja til brygga og gjestene ble landkrabber igjen....

Her står pappa og Bonus klar med prosecco før gjestene kommer til brygga vår.. Sjekk ut "serveringbordet"! Pappan min er så handy at jeg dauer! 

...og deeeeeer kommer gjestene etter sightseeingen, litt øl og en liten matbit ombord.









Teltet ser du i hjørnet, og det var rigget opp med 12 x 6 meter rammetelt på brygga, med fast gulv som pappa (selvfølgelig) snekret sammen et par dager før bryllupet..! Temaet var som tidligere nevnt "maritimt, rustikk og sjønært". 

De nydelige bordkortene har hver og en blitt laget av pappa (med hjelp av Bonusmamma) i ekte teak. Jeg forelsket meg veldig i de og de satte virkelig prikken over i`en. Menyen var laget av min favorittkokk på hotellet mitt, Line "Loppis" Olsen. (Mer info om detaljene rundt blandt annet maten kommer i et eget innlegg!) Og japp, det er limt et lite kompass på hver eneste meny! ;-)



Og det er verdens beste svigermor som fikk ansvaret for å dyrke frem hvite, store baller av hortensia - i full blomstring på bryllupsdagen. Det klarte damen med grønne fingre med glans! (Her har jeg mye å lære, gitt...!)




Signalflaggene (de fargerike flaggene du ser rundt teltet) er flagg som båter heiser når de skulle signalisere i "gamle dager". De bruker faktisk ennå, en skjelden gang. Hvert flagg har en bokstav eller mening. Når en båt skal signalisere "Jubileum, parade eller feiring" - heiser båten ALLE signalflaggene. For rundt 50 år siden satt faren min og ønsket seg signalflagg. Da var han 12-13 år. Så han tok symaskinen fatt og begynte å sirlig sy et og et flagg. Det er disse flaggene som henger oppe i teltet. Dette visste jeg ikke da jeg dro fra teltet dagen i forkant, dette var noe han kom på av seg selv. En utrolig fin tanke - og en gest jeg satte veldig pris på...! 

Synd jeg ikke har bilde av hva han hang i taket! Han hang faktisk en DIGER seilbåt i telttaket, rugende over brudebordet.  Du kan se kjølen på den i hjørnet på bildet under. Ellers var taket pyntet med deilige små og store lys som gjorde stemningen komplett i skumringen. 


ÅJA, det berømte bandet vårt - Happy Few. Jeg ELSKER de! Har du ikke hørt de før må du få de med deg ved nærmeste anledning. De gjorde stemningen komplett! Madrugada, Kaizers, masse herlige låter - og jeg så ikke en eneste sjel som ikke digget det de hørte! En skikkelig konsertopplevelse av de skjeldne! (Flere bilder kommer etterhvert, også av bandet og stemningen :-) )

Og så var det på tide at vår lille båt skulle gjøre entrè på brygga vår...!



...og det er min fantastisk flotte svigerbror som hjalp meg opp på brygga, rolig og trygg mann jeg kunne stole på når jeg skal ankomme i en stor og flott kjole jeg ikke ville bade i. ;-)





..og så måtte vi bare justère litt på kjolen da vøtt. Så var vi igang igjen!





....og så var tiden inne for de flotteste talene, rørende øyeblikkene, høyeste latterene og ikke minst beste stemningen... - og det kommer i neste innlegg!


Fikk du ikke med deg del en med forberedelser og vielsen? Klikk bare her! 
 


 

VÅRT MARITIME DRØMMEBRYLLUP - Del 1!

Åj, hvor skal jeg begynne liksom. Jeg er fremdeles i bomullsland, der tyll, hvite blomster, et knallbra band, ferjetur og god mat omkranser meg sammen med en fantastisk fin familie og vennegjeng. Jeg har måttet dele opp i flere runder, for å dele en dag som dette i et blogginnlegg blir vanskelig. Jeg vil etterhvert lage innlegg som tar for seg det spesifikke og detaljene rundt, men foreløbig er det mange som har etterlyst noen glimt fra vår dag. Så hvor skal jeg starte?

Skal jeg kanskje begynne med bildet der jeg kommer ut av salongen og jeg ser pappa for første gang?



...eller når det går opp for meg at jeg faktisk skal ha to menn i livet mitt i alle år fremover?


Til pappa:

Kjære pappan min ❤️ Tusen takk for at du førte meg opp kirkegulvet opp til Torben på lørdag. Det var akkurat som du sa til meg like før de åpnet døra inn til kirken - "Dette blir den fineste dagen i ditt liv!" Og så fikk jeg holde deg hardt i hånden hele veien opp, akkurat som jeg har gjort gjennom hele livet mitt. Jeg elsker riktignok to flotte menn veldig høyt nå, men jeg har elsket deg lengst.. Klem fra lille Mulen ❤️

-----------------------------------------------------------------------------------------

Og opp gulvet gikk jeg selvsagt til tonene av "You`ll never walk alone" - fantastisk fremført av organist Signe Pande og fiolinist Nicolae Bogdan. En nyyydelig variant laget for anledningen, der selv Unitedfans fikk akutt pollenallergi med rennende øyne..

Det var helt magisk!!

Magisk var det også da vi lo oss igjennom en vielse som var proppfull av latter, gråt, fantastiske sanger og enda mer latter.



Kanskje det er verdt å nevne at vi fikk hele menigheten og kirken til å synge en "salme" som vi trumfet igjennom skulle være "Sommer på Jorda" med Postgirobygget! 

For ikke snakke om den glade stemningen vi satt da vi gikk ut av kirken som mann og kone etter sangen "(I would walk) 500 miles med the Proclaimers - og alle lo og klappet med..!


...Apropos kjærlighet og ny storfamilie - den følelsen når klemmer din nye svigerfar og jeg kjenner at klemmen er like hjertelig som bare svigerpappa kan være.

...og over tusen klemmer til skulle det bli utenfor kirketrappa. Alle like gode og velkommne :-)

Og HEY - VI HAR GIFTA OSS VI!!!

...detaljene er noe å legge merke til. Maritimt bryllup, møter en kjærlighet for Liverpool FC - som skal romlematisk forènes.

But first - let me take a selfie!

Hvor går veien videre sier du? Jo det skal jeg fortelle deg! Langesund har relativt kort avstand til alt, så hele brudefølget ble loset ned gjennom byen og ned til havna.

...og der sendte vi hele brudefølget på rundt 70 personer avgårde på en innleid ferje, med godt drikke og en matbit på en sightseeing...


Så nøt vi noen herlige øyeblikk på kaia og tok noen herlige kodakmoments med våre fantastiske forlovere, Børge, Aina og Iril!



...og så klina vi enda mer!












...og så blir man jo litt lei av all kliningen da, ikke sant...? ❤️





Derretter bar det av sted i en egen båt, for å møte alle gjestene med ferja midfjords for derretter å legge til land på brygga til mitt barndomshjem...

...to be continued fortløpende! Alle foto: Therese Hartveit - Therese`s Foto / Langesund

Jeg har lagt ut andre smakebiter fra bryllupet på INSTAGRAM - Følg meg gjerne der også! (Klikk på linken)
 

 

Bride to be. OH.MY.GOD.

Jeg har jo nægget så mye om mitt utdrikningslag de siste to månedene. Det var derfor det var ganske underlig at det skulle komme så jævla bardust på meg som det gjorde. Med to frihelger igjen før bryllupet var jeg faktisk helt sikker på at jentene hadde lagt planer for meg helgen før bryllupet. Jeg tok (heldigvis) feil. FOR EN HELG JEG HAR HATT!

Våknet merkelig nok opp sykt tidlig lørdag morgen, faktisk i halv 8-draget. Kaffe, røyk - ja, alle rutiner fikk jeg tatt for meg. Torben kommer ut til meg å sier: "Line, det har skjedd noe. laget ditt skulle vært i dag, men Iril (den ene forloveren min) er på sykehuset. Jeg vet ikke noe mer, sorry!". Jeg tisset meg litt ut og tenkte at jeg ble redd for Iril og at jeg håpet at hun kom til å komme til hektene igjen så fort som mulig, at det ikke var noe alvorlig. Jeg tenkte faktisk ikke at laget mitt kom til å bli berørt, for det er jo ganske alvorlig at en av forloverne er på sykehus, da tenker man ikke på slikt. Jeg gjorde som jeg alltid gjør når jeg blir stressa, jeg la meg i badekaret og tekstet Aina.

Iril er på sykehus? Er det alvorlig? Talk to me!

Så ringte Iril. Hun lurte på om jeg kunne prate litt med henne. Ta en sigg og roe nervene før hun fortalte hva som hadde skjedd. Vi la på og jeg karret meg ut av badekaret. Telefon fra Aina: DU HAR TRE MINUTTTER PÅ DEG PÅ Å KOMME DEG OPP AV DET JÆVLA BADEKARET OG SJEKKE BESKJEDEN UNDER BLOMSTERPOTTA UTENFOR!

Game is on!!!!!!!

Jeg løp ut, og leste lappen:

...og så tisset jeg meg ut litt mere og spurtet 8 minutter senere ned til søplekassene... Der stod en flott konvelutt, varm kaffe i termokopp, galliano og krem! og så satte jeg igang å løse første ledetråd...










Jeg regnet og regnet og regnet og valgte meg alternativ C.:

Vel nede på ferjekaja var det absolutt ingen. Jeg hørte en måke i det fjerne. Og min egen hivende pust. Jeg stod der i ganske nøyaktig 2 minutter før jeg åpnet "Blonde moment"-konvelutten...

OG DEN VAR BLANK! DET STOD INGENTING!

Plutselig kom en brannbil kjørende. Ikke uvanlig i Brevik dog, og siden jeg har kødda så mye med uniformerte menn så regnet jeg ikke med at den var til meg. Men tror du fasen ikke en kjekk stripper...ehh...brannmann spurte om ikke jeg ville sitte på da? Og jeg bare (med galliano og krem i munnvikene) skrek så høyt at jeg vekket nabolaget den morgenen med et rungende "JA!!!!".

Så kjørte vi da, og snakket litt om løst og fast mens jeg sølte ut hele kaffe/galliano/krem-drinken i fanget. Vi.var.på.vei.til.LANGESUND!

...og der - midt i parken stod mine fantastiske venninner og ventet med sjampis og jeg gråt selvsagt i strie strømmer. Herregud, var det 20 stykker fra fjern og nær som var kommet for å feire meg? Jeg måtte jo helt seriøst være den heldigste i hele forbanna verden! <3

Etter en fotoshoot med stripperen/brannmannen (som faktisk var en ekte brannmann!) så ble jeg tatt med videre av bryllupsfotografen vår, Therese Hartveit. Jeg begynte å skjønne at vi nå skulle gjøre noe jeg har hatt lyst til LENGE men ikke turd å forespørre THerese om... Aktbilder! (Eller nakenbilder da, som det faktisk ende opp med å bli, hahahah!) Hun trodde hun måtte myke meg opp og at det skulle ta tid for meg å slå meg løs foran kamera naken, men herregud - det var det enkleste i verden! Therese lo godt da, for jeg var i grunn naken allerede før hun hadde fortalt meg hva hun skulle gjøre, hahahha!

...og dette er vel det eneste jeg tør å legge ut, hahahahaha....!!! 

Så var det på med klærne jentene hadde funnet frem til meg, en salig blanding av elementer fra mitt liv...(?)

På Victoria (et utested som åpner tidlig på lørdager så folk kan kose seg med pils og en og annen konsert i hagen før 12.00) ble åstede noen timer, der fikk jeg lov til å ha konsert og synge "Best of Line" sanger. Jeg ble skrem over hvor mange som dukket opp for å høre meg!



Heldigvis dukket det opp et flott damekor, Gladurjentene, som holdt en helt nyyyydelig acapellakonsert, og jeg storkoste meg med at det ble litt ordentlig kvalitetsmusikk levert i hagen der. Å hjelpes, det var faktisk mange folk der så tidlig på dagen, hahaha!


...og så, etter en bedre lunsj ble jeg fortalt at alle jentene hadde armbånd. Og hvert av de armbåndene gav meg noe. Om det var mat, drinker eller røyk - jeg skulle bare gå å plukke armbånd hele kvelden. Jeg våknet opp med 12-14 armbånd rundt hånda, og det må innrømmes at jeg ikke helt husker hva alle disse armbåndene var for noe. Jeg antar drinker. Men før vi kom så langt at jeg sovnet, så var det mer på tapeten!

Plutselig rullet en minibuss inn utenfor utestedet. Klokka var blitt 13.00 og jeg var god i farta! 

Jeg stusset litt på at jeg var den eneste med baggasje for flere dager og passet mitt i veska. Ingen andre hadde det...? Så et lite pitstop senere gikk alle ut av bussen og jeg ble sittende alene. Så kom all baggasjen! Herreguuuuud, hvor skulle vi nå?

Vi gjorde et stopp utenfor hotellet mitt, og jeg døde litt på meg når jeg trodde resten av festen skulle være der. men nei skulle ikke det - de bare kødda. Igjen. De plykket tilogmed opp Malene på Breviksbrua, hun jeg trodde jeg akkurat hadde sagt hadetbra til tidligere - så nå var jeg i ekstase! Alle fikk goodiebags med det man trengte til resten av turen, spypose MED hårstrikk (vi er jo jenter...!), tyggis, hodepinetabletter, godterier, vann, potetgull, te og alt man trenger for en vellykket tur til....

OSLO!!!!!

(På bussen innover sprakk jeg ballonger med eksers navn for å få en closure, veldig moro å mimre litt! Åj, hvem var politimannen? Det var visst mer enn en av de ja, hahahah!!!!)

Vel innlosjert på hotellet fikk jeg beskjeden. Vi skal spise og kose oss på LilleKampen der Christian (eieren) hadde stelt i stand et langbord med fantastisk god mat. Men det var ikke bare maten som var overraskelsen. Det viste seg at en del av kveldens underholdning var "StandupShow med Line Victoria"! Foran en fullspekket restaurant/bar så holdt jeg stand up, og jeg må innrømme at jeg både elsket og nailet det. I hvertfall utifra tilbakemeldingene jeg fikk. Det var visst veldig bra, jeg kan ikke si jeg husker så mye - jeg var dritnærvøs og blacka egentlig litt ut. Kudos til Christian som lot meg få mine etterlengtede minutter på scenen, det var et fantastisk publikum og jeg rodde det i havn med god hjelp fra de fine folka der! (Det finens video, men jeg blir litt vel drøy på scenen og det passer seg ikke for alle ører, hahahahha)



Men så ble det FEST etter det! Flere venninner fra Oslo kom til, og kvelden var legendarisk. Rett og slett!

På bildet under er jeg på vei inn for å holde standup-showet mitt. 

...og OG VET DERE HVEM SOM VAR DER?

Vegard "Shortcut" Olsen! STOR GLEDE!

Jeg tror vi endte på Nationalen og/eller Mono på et tidspunkt. Jeg vet faktisk ikke. Det var de armbåndene da. Drinker overalt. Tror jeg brukte 39 kroner denne helgen, og det var på en villa sjampanjebrus i fyllesykerus på bensen på Rugtvedt....!



Her snurrer jeg (brød) skiver. Jeg skal innrømme at jeg riktignok husker dette, men ikke helt.

Vil dere vite åssen kvelden endte....?



Kjære Iril og Aina - dere har stelt i stand et helvette for meg og jeg elsket hvert eneste sekund. Det var så nøye planlagt alt sammen, jeg er nesten litt redd for at Laget mitt kommer til å være bedre enn selve bryllupet, hahah! Det var bare så magisk, og jeg elsket-elsket-elsket alt ved det! Tenk at jeg er så heldig som har dere i min armkrok nå som eksteskapet nærmer seg, jeg både tror og vet egentlig at det er liv laga for det trekløveret her i fremtiden.



Dere er kanskje litt før meg med kids og sånn, men hey - foreløbig er jeg den gale tanta til alle ungene deres. Tenk at dere i ammetåka har klart å stable dette fantastiske laget på beina, jeg er rett og slett sjokkert! En stor klem går selvsagt også til ALLE dere som gjorde laget mitt episk, legendarisk, kall det hva du vil - jeg er så utrolig heldig! Dere er et fantastisk knippe jenter, og jeg er kjempeglad i dere!!!



Herregud. Husby-Sørensen out.

 

Bryllupsnerver og veiedag.

SHIT! Det er bare to uker igjen til jeg gifter meg!

Jeg har prøvd å google bryllupsnerver. Siden jeg ikke akkurat er kjent med denne formen for nerver, så er det ikke lett å vite hva som er bryllupsnerver eller forstoppelse eller bare litt (mer) vimsete.

Om 2 uker gifter jeg med med Torben. Langesund kirke (midt i sentrum) klokken 13.00. Det er selvsagt lov til å ta turen for å glane på oss i kirken, jeg har faktisk fått en del spørsmål om akkurat det. Og jeg tenker SELVSAGT er det det! Hallo, jeg skal ha på meg den dyreste kolen jeg noengang kommer til å ha på meg - stæsje meg litt på håret og gni ansiktet mitt rundt i en malerpalett - selvsagt vil jeg stolt vise meg frem til gudoghvermann! Så på spørsmål om noen "utenom" kan bivåne, så tenker jeg JA! 

Jeg vet ikke om alle detaljene er på plass. Jeg trodde kanskje jeg kom til å være psyko bridezilla og holde i hver eneste detalj, men jeg slapp mye av det da Torben havnet på sykehus. Han er jo fremdeles pasient og må på sykehus hver eneste dag, men hey - bank i bordet, det ser ut som det begynner å dra seg til med den fingeren også. Tror vi. Den begynner å bli mer blodig og rød, og det er et godt tegn. Men rett skal være rett, på sårstell og bandasjen kommer av så ser man rett ned på den litt tykke senen som ligger der svøpt i rødt og gult vev. Vi venter i spenning på at det skal komme vev rundt senen som liksom skal "pakke2 den inn så den ikke tørker ut, men det har ikke skjedd foreløbig.

..ok, la oss gjøre et kjempehopp!

Jeg hadde faktisk veiedag denne uken, og det har jeg fasen ikke hatt siden 4. april. Jeg forventet jo ikke å gå særlig mer ned i vekt etter jul, selv om jeg kunne tenkt meg det - men da jeg møtte den forbaskede/forhatte/elskede vektmaskinen kjente jeg det boblet i meg. 



Og jeg bare: "Heisann vekta!"

"Hva slags nyheter har du til meg idag?"



Og vekta bare:









Uten egentlig å gå inn for det, selv om jeg hadde et mål om minus 5 kilo før bryllupet - men jeg dreit i det fordi jeg hadde mer enn nok med andre ting å ta meg til, så hadde jeg altså gått ned 2,1 kilo! 

Nei, jeg hadde ikke gått end muskelmasse eller vann - det var faktisk fett! :-)

Ikke så gæærnt at det ikke er godt for noe, tenkte jeg! Har jo ikke gjort annet enn å trene som vanlig (ikke mye på senteret dog, jeg har syklet, jogget og tatt noen øvelser utendørs) og spise helt forbasket normalt. Og når jeg sier normalt, så mener jeg altså ikke sånn som jeg spiste i fjor, - men gjort (u)bevisste gode valg i matveien. 

Det er noen ting som mangler fra mitt gamle kosthold som jeg ikke lenger har. Brød, poteter, godteri, sjokolade, sjokolademelk, sjokoladegenerelt, og så har jeg jaggu helt glemt hvordan vanlig iskrem smaker. (Jeg spiser sorbèt istede) HURRA!

Nå er det lørdag morgen, og atter en gang har jeg åpenbart blitt ditchet av forloverne mine hva angår u-laget mitt. Det går heeelt fint asså!!! (Horer) Jeg føler meg helt rolig nå (bitch, please) på at det ikke blir før siste helgen (f&5#*-kjærringer) at jeg skal drikkes ut. Så da kan dere glede dere til mine eminente alkokviser og tørre hud samt bakfull-ånde trasker ned midtgangen om 2 uker.

Nuvel. Båtpuss venter - jeg har blitt helt besatt av at den båten må på sjøen før bryllupet. Kanskje slå ihjel litt tid i solariumet idag også, litt Linetid er trengt!

og hey, jeg fant ut at snappen min er linevictoriahus :-) Har allerede endel følgere ser det ut som, ganske moro det der - glemmer helt at andre enn meg selv ser de små snuttene mine, dog..!

Tjerio, baibai! / Line Victoria

Gleder i hverdagen.

Trodde du denne dåsa hadde hatt utdrikningslaget sitt i helgen? NEIDA! 

Jeg har blitt holdt på pinebenken altfor lenge nå.Sånn ca sånn her har jeg følt meg de siste helgene:

(Det går bra med den involverte i sykebilen)

Så min siste flørt før jeg gifter meg måtte jeg skaffe meg helt på egenhånd, så jeg booket en time hos den kjekke tannlegen min. Igjen. Stakkars, jeg gir han en haug med håpløse oppgaver bare for å tilbringe litt kvalitetstid med han. Idag bad jeg han sandblåse alle tennene mine. Og så har jeg hatt en rotfylt tann som har blitt litt misfarget, så jeg tvang han til å freestyle (hans ord!) litt på tanna mi. Han la en kompositt-blanding oppå tanna for å lysne den , det funket faktisk veldig bra!



Og her, mine kjære lesere....ser dere hvor syyyykt kort kjole jeg tilfeldigvis hadde på meg denne dagen jeg tilfeldigvis skulle til tannlegen. Faktisk brukte jeg så lang tid på å finne den korteste kjolen jeg hadde i skapet at jeg glemte å sminke meg.

Og hvis du vet åssen de stolene fungerer, legg til at jeg er ikledd en kjole med lengden på et skjørt som ville kledd en østeuropeisk protis...porstri.....protistu...HORE,  så er det litt som en gynokolog-stol light version. Heldigvis reddet min spinningvenninne (som også jobber på tannlegesenteret) den lille rest jeg hadde av verdighet ved å peke på fjeset mitt og sier til tannlegen:  "-Det er DER det er hull som skal fylles, om du skulle være i tvil på anatomien idag." 

Jeg må innrømme det, jeg simpelthen elsker mine get aways til tannlegekontoret. Jeg blir i så jæskla godt humør av å tilbringe en liten time hos de, takk! 

Vi hadde bare en bitteliten krangel, tannlegen og jeg. Det var når han stakk pinnen sin inn i et hull jeg har.

Før dere ramler av stolen i sjokk så snakker vi altså om en sånn metall-pirkepinne som alle tannleger har, og dyttet på en ømfintelig tannhals jeg har. 

(Ja, jeg må holde den sugegreia selv. Litt for å ha noe å pusle med, men mest for å ikke klype eller klore ut øynene til tannlegen når han finner mine såre punkter. )

Nuvel - det fine med lokale tannlegekontorer er at jeg så fint kan bare overføre tannlegeregningen over på Torben som skal til dit til fredag. Merkelig det der, Torben klager alltid på at hans regninger hos tannlegen blir så fryktelig mye dyrere etter at han møtte meg og vi fikk samme tannlege - greia er at han da altså betaler min regning også, uten egentlig å skjønne det. Ypperlig!

Sist gang jeg var hos tannlegen gikk det SLIK! <------(trykk på linken!)

Hejdå!

 

Oppsummering av uka.

Hjelpes... Jeg gjør et kjempehopp fra forrige innlegg am avføring (!!) og rett til bryllupsplanlegging. Ikke har jeg blitt hentet av mine vakre venninner for å drikkes kraftig ut, så nå tenker jeg i grunn at de dåsene kan ta seg en bolle snart. På lørdag ble jeg altså så vannvittig sint og frustrert over at ingen hadde hentet meg, at jeg fyrte løs på den som satt nærmest. En morfinbedugget Torben. 

Her om dagen skulle jeg ut og ta en liten røyk (ganske ironisk at jeg kaller det en "liten" røyk, siden den faktisk er en 100`s - altså den ekstra lange...!) og dette var synet som møtte meg:



..og jeg bare: "JEG ER HER!!!!!"

og så viste det seg at den ikke var reservert til meg, men til en nabo. Det var selvsagt litt pinlig at jeg stod utenfor sykebilen med min lilla, pakkede koffert og en uåpnet øl, og sang av full hals partylåter fra Spotify -  når naboen kommer trillende under dyna og seler på ei sykebil-tralle. Fader ass, det er ALLTID noen som skal ta fokuset bort fra meg. Det går forøvrig bra med naboen, hvis du lurte.

Alle dagene nå, er Torben på sykehuset og får behandling for hånda/fingeren. Jeg skulle så veldig ønske jeg kunne vist dere bilder, men jeg har fått streng beskjed om at den nasty-nessen ikke hører hjemme på en blogg uten aldergrense. Det forstår jeg veldig godt. Uten å si for mye så blir det hudtransplantasjon - men vi må vente til det har grodd nok kjøtt på fingeren. Per dags dato ligger senen hans helt åpen og må fuktbehandles hele tiden. Tørker senen i fingeren ut - da kan vi like gjerne amputere. Det er ikke bare å transplantere hud heller. Vi har blitt forespeilet at det er mulighet for at vi ("Vi"??!!) må få grodd ny underhud og kjøtt på hånda til Torben, hvilket betyr at det er en sjans for at han....hold deg fast - må sy hånda inn i buken (magen) for å få grodd seg litt nytt kjøtt og hud. Da skal hånden være sydd fast i magen i to uker, før de skjærer løs og "bygger" ny finger. 

Kan vi vær så snill å snakke litt om at det kan hende han som står oppe ved alteret om 3 uker kan være SYDD FAST I SIN EGEN MAGE når ringoverrekkelsen skal gjøres? "Ta nu denne hånd... neiii, går ikke - den sitter fast i maaaagen!". Kanskje Torben får mulighet til å "kjenne skikkelig på magefølelsen" når han står der..?! 

Både Torben og jeg humrer litt av tanken. Det må være lov å ha litt galgenhumor i en slik situasjon. Jeg? Joa, jeg er utvendig helt roooolig på det meste. Det blir et bryllup å snakke om i etterkant i såfall, hahahaha! ;-)

Tilogmed på 17. mai var vi på sykehuset. Jeg i min bunad, og Torben i ehh..sin bunad.



Hei hvor det går - daglig oppdateringer om helt random greier finner du på instagrammen min eller snapchatten (linevictoriahus) min eller tilogmed facebooken min! 

(Blir du aldri lei, liksom?!) 

Tata!

Dassrutiner. Ikke for sarte sjeler!

Alle har de. Ingen snakker egentlig om det.


(Det var sykt vanskelig å finne bilde som matchet overskriften, så jeg tok bare et random bilde.)

Etter Torbens høyst ufrivillige opphold på sykehuset i Liverpool, satte det tankevirksomhetene i sving hos han. Det er pussig det der, for alle dorutiner man vanligvis har hatt som en del av dine andre hverdagslge rutiner, ble for han vanskelige å opprettholde. Jeg skal innrømme at jeg har høy forståelse for dette, og begynte selv å tenke litt på om det var -jeg- som hadde fått rutinene mine ende-vendt (pussig ordvalg der..). 

Mine egne rutiner er ganske ordinære, og høyst gjennomførbare. Tror jeg. Jeg står opp, drikker kaffe, røyker og bæsser. Hver eneste dag. Såfremt ikke sjukdom eller fyllesyke holder med lenket til senga, så er dette vanlig praksis.



 

Jeg har ofte døra til doen åpen. Om det er frykten for å være alene eller klaustrofobi som er grunnen, vites ikke. Det er Torbens største hat, at jeg har døra oppe. Jeg har blitt noe bedre dog. Det er ikke nødvendigvis for å lufte eller noe, men rett og slett fordi jeg er redd for å gå glipp av noe.

På do pleier jeg å ha med meg telefonen eller ipaden. Eller noe annet å lese på. Bryllupsmagasiner er også helt greie blader å la tankene fly med. På telefonen er det nyheter, facebook og instagrammen min som blir runda. Jeg holder meg unna mailen.  På denne måten kan mine kollegaer hvertfall være sikkert på at de ikke får en mail av meg full av drit. 

Faktisk så er det slik at jeg ofte får mine beste idèer når jeg sitter på do, så penn/papir eller mobilens notatblokk ligger lett tilgjengelig. Som en artig diggresjon - idèen til dette blogginnlegget fikk jeg faktisk på et toalettbesøk.

Jeg vet faktisk nøyaktig når i prosessen jeg må ta frem «notatblokka». Det er akkurat like før jeg sender Bruno avgårde på svømmetrening. Den litt rare følelsen av å være uovervinnelig skyller over meg, det en form for rus! 

Jeg har ingen sperrer på hvor jeg går på do. Jeg kan gjøre den naturligste tingen både på offentlige toaletter og på hjemmebesøk hos venner. Terskelen er ei heller så høy på utenlandsbesøk, for når du har bodd i ørkenen i Egypt - da må du være ganske raust anlagt med tanke på toalettrutiner. Faktisk har jeg gått på do i en kasèrne (vaktpost/hytte) full av arabiske unge menn med geværer, der «toalettet" var nettopp et hull i bakken og det stod en stekeovn ved siden av. En stekeovn ja. Kombinert kjøkken og bad, der altså. Ingen dører heller, så jeg hørte det knipset i telefonene til soldatene når jeg satt der med ræva til de. På noens mobil er jeg altså da foreviget på mitt aller mest ydmyke, men jeg lot det bare stå til. Jeg gav de sikkert en opplevelse av de sjeldne vil jeg tro. Etterpå børstet jeg bare sand over mitt fornødne, og jeg lo litt av at det så ut som en overmoden brun banan som var skremt under et dryss av ørkensand.

Til din info var det ikke dopapir der, men en bøtte med vann. Jeg, rutinert som jeg var, hadde med meg sminkefjerner-servietter i lomma, men var ufattelig frustert da jeg oppdaget av at jeg hadde kjøpt øyesminke-fjerner, hvilket betydde at størrelsen på våt»servietten» var like stor som? en halv post-it-lapp. 

 





(Neste gang du er på do, kjenn litt på den deilige følelsen av at du har et luksusproblem når du tar for mye dopapir at du er redd doen skal tette seg. Jeg bare sier det)

Eneste med mine dorutiner er at jeg syns det er flaut å kjøpe dopapir og BARE dopapir på Rema 1000. Jeg tenker alltid at hun/han bak kassa tenker at "-hun skal sikkert fort hjem å bæsse" eller så tenker jeg rett og slett at de tenker at "-Hun fant sikkert ut da hun satt der, ferdigtrøkka, at hun var tom for dopapir, og nå skal hun ha det for så å dra hjem å tørke seg, 20 minutter ETTER toalettbesøket. Eller så tenker jeg at de tenker at jeg har dårlig råd siden jeg jøper firstprice, eller at jeg er så herda i æssen at jeg tåler det meste. Eller at jeg er sår i æssen når jeg kjøper mykt toalettpapir med et lam på, og må ha noe mykt. Hvorfor har de lam på toalettpapiret egentlig? Tørker jeg meg med en babysau-liksom? Eller hva med den toalettpapir-posen med en BABY på???! 

Av en eller annen grunn så innbiller jeg meg alltid at alle har noenlunde de samme rutinene som meg. Og da har jeg en tendens til å synes synd på de som ikke har faste dorutiner. Blant annet kan jeg fortelle dere at når Torben lå i sykesenga og ikke fikk lagt den etterlengtede kabelen med flere dagers mikrobølgeovn-mat fra sykehuset og svigermors innkjøpte bananer, så gikk jeg faktisk til det steget å blande meg inn i sykehusrutiner og medisinering. Jeg ville jo bare Torbens beste, og løy på meg verge-status.  Og noen få timer senere kunne jeg lese i journalen hans at de hadde satt en sprøyte med lakserende middel i han, og at det 6 timer senere var "født en gutt" på toalettet på Trauma Ward 4b i Liverpool.

Jeg turde ikke si til Torben at jeg var den åpenbare grunnen til at han måtte dra i nød-snora ved sengen og be to søte sykepleiere om hjelp til å drite, men ok. På det tidspunktet fikk han så mange rare sprøyter, så den ene lakserende dosen de satte i han la han ikke så mye merke til. Bivirkningen av min sjefsavgjørelse kom jo som nevnt 6 timer senere når jeg var opptatt i prøverommet med å shoppe sommergarderoben på Primark nede i byen.

Jeg har alltid sammenlignet mine egne bæsserutiner med NSB. Altså, blir jeg forhindret i å «sende toget ut fra perrongen» så blir de fleste andre tog senere den dagen påvirket. Jeg regner riktignok med at ikke NSB bruker sviskekompott for å få fortgang i avgangene sine, men du skjønner kanskje hva jeg mener. Da kan det ofte ta flere timer og dager før «toget går» og alt annet blir litt forstyrret som følge av forsinkelser og hindringer i togsporet. Aporopos (bremse) spor - jeg sporer faktisk helt av nå.

Jeg tror jeg avslutter her, og tror av hele mitt hjerte at de aller fleste kan klare å kjenne seg igjen i dette blogginnlegget (tilogmed jenter, som ikke bæsser.)  Det ble mye drittpreik.

Takk for seg!!

Supporterfrue - out.

NÅR SKAL JEG DRIKKES UT?????

Jeg skjelver i buksene.

Det er jo nå slik engang at det skal ganske mye til å toppe Torbens utdrikkningslag, som resulterte i hele 2 uker i Liverpool - sengeliggende og på en evig oppadstigende morfinrus. Jeg får nok ikke 2 uker i en sykeseng med kjekke, irske leger rundt meg - men krysser fingra for at alkholkonsumet mitt blir så stort at jeg kanskje må inn til pumping på sykehuset da..?! Lov å drømme...

Jeg for min del går meg angsten i halsen for når jeg skal drikkes ut - og forrige onsdag fikk jeg denne meldingen:



Og så spurte jeg henne om når jeg skulle være klar, og da stod det bare: "Alltid. Vi er som klamydia - dukker helt plutselig opp."
...og selvsagt gikk jeg jo fullstendig i karamba-modus og begynte å pakke ASAP.

Tiden gikk, og dette er som sagt ei uke siden. Jeg skulle ønske jeg kunne si at "neiiiida, det får ta den tiden det tar, det skjer når det skjer", men da hadde jeg jugd så hardt at jeg hadde fått hjerteinfarkt. Jeg skal innrømme - jeg er så nyskjerrig at jeg kunne gnagd av Torben den friske armen.

Greia er at jeg er overbevist om at folk rundt meg VET mye mer enn jeg aner. Men alle later som ikke de vet noe. Jeg tipper de har fått streng beskjed om å holde kjeft, for Aina og Iril blir litt paranoide når jeg kjenner lukta av U-laget mitt. Jeg mistenker faktisk at de har jugd for Torben, for de vet at jeg kan knekke han når som helst hvis han faktisk hadde visst noe. Hvertfall i den smertestillende boblen han lever i nå. Faktisk var jeg fristet til å klype han litt i den skadede hånda hans for å skvise ut litt opplysninger, men det har ikke nådd så langt. Ennå. Men jeg er farlig nær.

Jeg er vanvittig paranoid. en liten del av meg er redd for at de skal storme inn på det rotete soverommet mitt tidlig om morgenen. Eller at de henter meg før jeg har hatt bæsserutinene mine om morgenen, og at jeg kommer til å ha forstoppelse i flere dager fremover. Jeg har ikke drukket alkohol siden...ja, sist jeg drakk alkohol, og det er over en månede siden. Jeg har rett og slett spart meg til laget mitt!

Her om dagen kom jeg på jobb og fikk se dette synet:

Da tenkte jeg at NÅ ER DAGEN HER! 100 uniformerte menn og MEG! Men jeg ble veldig skuffet når jeg kom inn dørene på hotellet, for de visste overhodet ikke hvem jeg var. Jeg spurte hver eneste en: "-Er dere her for utdrikningslaget mitt?" Men neida. Bare rista på huet og lage sirkel med pekefingeren sin mot tinningen og gikk vekk fra åstedet... .Pytt, det hadde sikkert blitt en reprise på en liten episode jeg hadde med Telemark Politidistrikt for noen år siden uansett:


Jeg er ganske sikker på at jeg blir plukket med helt bardust uten å ha kontroll på det, så derfor har jeg åpnet snapchatten min, og kommer til å begynne å dele endel på den. Og instagrammen min. Så hvis du vil følge meg så er du hjertlig velkommen til det, så skal jeg prøve å innlemme dere i det som skjer!

Jeg vet ikke åssen det er med snap-kode og slikt, men jeg tror brukernavnet mitt er linevictoriahus ? Det finner vi fort ut av. Det er hvertfall mitt aller beste tips til å holde deg oppdatert på hvordan dagene går fremover med u-lag-angsten min. Ja, også instagrammen min da. Jeg skal nok få delt av meg!

Tata! /Line Victoria

 

 

Hårhelvette.

                                                                                                          * Hårbehandling gitt i bursdagsgave!

Så godt som alle jenter er opptatt av håret sitt. Enten det er kort eller langt, farget, stripet, ombret eller dip`et. Jeg også. Jeg har ikke alltid vært like heldig med sveisen min. Jeg fikk ikke hår på huet før jeg var 6 år. Pappa måtte ta bort bilde av meg fra kontorpulten fordi alle lurte på hvorfor han hadde bilde av E.T. i en ramme på pulten sin.

E.T. var forøvrig et utenomjordisk skapning i en film fra 80-tallet. Han hadde lange armer, korte bein, kulemage, stort bakhuet og ikke noe hår på huet. Dessverre for meg - så var jeg urovekkende lik E.T som 4-5 åring. 

Bilde: Line-Blondine 15 år - ikke stripet eller bleket noensinne. Permanent en gang da jeg var 12 år, uten spesielt heldig utfall. 

På bildet under er vel det korteste håret jeg noengang har hatt. Men blondt da. Mener dette var fra innspilling av "Guiness Wold of Records TV" for noen år siden der jeg var stuntreporter eller noe. Jeg hadde vel sliti ut håret med punktextations, så det var vel derfor det var kort den gangen... Jeg hatet det, husker jeg!



Jeg har alltid hatt blondt hår så det var ganske skummelt da jeg for første gang farget det brunt for noen år siden. Jeg mistet den "blondine-greia med store pupper" jeg hadde gående. Jeg hadde sykt dilla på Tone Damli og forlangte hårfargen hennes av frisøren til TV 2.

...men så gjorde jeg noe som skulle ødelegge mitt relativt avslappede forhold til håret mitt...

(Frisører - se vekk nå!) 

Jeg hjemmebleket håret mitt. Ikke engang bleket det, jeg AVFARGET det, og deretter blekte det igjen for å bli kvitt orangefargen som dukket opp. 


..og hva tror du skjedde etter det?



Håret mitt. Fullstendig ødelagt. Det som engang var sunt, sterkt, tykt og langt hår var nå som gummistrikk, knakk tvert av når jeg gredde det og så helt forjævlig ut. På dette bildet hadde jeg grini så mye at ansiktet mitt var helt hovent og øynene var sånne sammenklistrede. Verdens verste dag.

Etter denne hårfadesen har jeg aldri rørt mitt eget hår på egenhånd selv. Dessverre for meg ble jeg også dritredd for frisører, for jeg er så fryktelig redd for at han eller hun skal gjøre noe feil. Så da har jeg heller latt være å gå til frisøren for å gjøre annet enn å bare stusse det litt i lengden. Man hører jo om skrekkhistoriene. 

Av en eller annen grunn har jeg alltid ønsket å ha en frisør jeg kan være ærlig med, og som er helt ærlig med meg. Jeg følte for eksempel at jeg kom veldig skjevt ut med en frisør som het "Ron" (med sånn amerikansk aksent) på en veldig kjent frisørkjede i Oslo. Han pepret meg full av info at jeg var en "kald blond-jente" og at jeg bare MÅTTE klippe de slitte tuppene. Jeg har heldigvis ingen bilder fra den gangen, for da jeg kom ut hadde jeg bolleklipp med fønvipp innover og grått "kaldblondt" hår. Det viste seg forøvrig at han egentlig het Ronny og kom fra Jessheim, jeg ble rett og slett bare veldig overveldet av en relativt hipp og kul "Ron" med amerikansk aksent som viste seg å egentlig være en helt ordinær ufaglært frisør med høye tanker om sitt eget arbeid. 

Den siste tiden har jeg vært så heldig å få en ny venninne i gjengen min, og hun er (*trommevirvel*) FRISØR! Faktisk har jeg to frisører i venninnegjengen min nå, og jeg har lagt mitt hår i Ingunns hender de siste gangene. Til henne kan jeg si at jeg ikke vil ha det sånn og sånn, og hun HØRER faktisk på meg når jeg sier at jeg ikke vil klippe så mye av lengden. Jeg har tatt med bilder av kjendiser og sagt: "Sånn vil jeg ha det!" og Ingunn på Santa Fe har tryllet frem akkurat den fargen og klippen jeg har sett for meg. 

(Ingunn er en del av RS-truppen min også, som tok gull under mesterskapet i april.)



Det er jo noe helt spesielt med å gå til de lokale, herlige frisørene også da. For det er ikke noe annet sted i Langesund det er mer liv enn hos Tori, Ingunn, Louise og Pia. Ingunn har jobbet med et hår som jeg riktignok ikke er spesielt flink til å ta vare på, og aldeles ikke kjeftet på meg fordi jeg bruker billig shampoo og rettetang. Jeg har aldri blitt pådyttet saker jeg ikke trenger til håret mitt, for jeg blir helt gal av å måtte trekke halve lønningen på en proteinkur jeg bare MÅ ha som blir bare stående i skapet uansett. 

Under er et bilde av meg for å illustrere sovesveisen etter 4. dag uten å ha kranglet med hårbørste og balsam.



Nå som det nærmer seg bryllupet mitt (ehh..vårt!) så har Ingunn med sine magiske hender, koster og folie jobbet seg frem en deilig sommerblond sveis jeg bare ELSKER!

Mørkere under og med lyse solblekede striper. En frisyre jeg slipper å måtte holde vedlike hver 4-5 uke, slik man ofte må med striper og farge. Faktisk kan jeg bare la det vokse vilt uten å måtte stresse med det..! Ettervekst, hva er det?

Men det er jo først når det har gått noen dager og det ikke lenger er nyvasket (!) man begynner å bli ordentlig kjent med den nye sommersveisen da... - Her på vei til sykkeltrening:

Og idag, søndag, mens jeg skrev dette blogginnlegget:


Jeg har ikke akkurat stæsjet opp håret mitt på noen av bildene, det er fordi jeg så sjeldent gjør det uansett.. Det siste bildet er faktisk et to dagers uten noe i, jeg vasket håret og lot det lufttørke på fredag - thats it! Men det var litt for å vise fargen nå :-)

Jeg er uendelig glad for at mine dager som frisør-redd jente med hjemmeblekings-kit i skapet er over, for jeg har funnet min Ingunn i Langesund og hu er jævla flink! <3 Jeg skal faktisk la jentene der nede fikse meg til en av livets viktigste dager, det er Ingunn som skal ta kontroll på brudesveisen min om en månede - guuuuri som jeg gleder meg! Hvor heldig er ikke jeg da?! :-)

PS: Jeg er ikke sponset, men jeg fikk hårbehandling i bursdagsgave av jentene på Santa Fe Klippotek i Langesund. Og siden jeg er så fornøyd så syns jeg det var på sin plass å fortelle det videre. Jeg kviet meg litt, for jeg har faktisk vært litt redd for å avsløre frisørhemmeligheten min, i frykt for at andre oppdager hvor flink snella mi er og at hun ikke får tid til meg fremover...Hahahah! 

Morsom funfact? Torben har gått til disse jentene de siste årene også, og er sykt fornøyd han også. Han startet faktisk sin hårkarriere der da han var hårmodell for de! :-) 


I morgen er en ny dag med nye muligheter. Du vet de fem kiloene jeg skulle ta kverken på? Nah, siden Torben har liggi på sykehus, så måtte jeg sette en stopper for intensivtreningen min (oftere og hardere enn jeg vanligvis trener), men jeg starter opp igjen i morgen. Jeg LOVER! 
 

Bilkjøring er virkelig ikke min greie.... :-(

                                                                          (...opprinnelig trykket i aprilutgaven til Solkysten)

Bilkjøring har aldri vært min greie, så jeg har aldri brydd meg særlig om de som ikke kjører riktig i rundkjøringer. Så lenge de kjører i samme retning som meg i rundkjøringen, så er jeg likeglad. Jeg har mitt eget å stri med bak rattet, jeg.

Jeg skal prøve å forfatte meg i korthet når det kommer til merittlisten min i bilkjøring:

2001: Jeg strøyk tre ganger på teoriprøva og tre ganger på oppkjøringen. Når jeg omsider klarte å overholde vikeplikter og fartsgrenser, bestod jeg med et nødskrik.

2016: Jeg kan fremdeles ikke forskjellen på høyre og venstre, noe som byr på problemer når jeg skal kjøre etter en rute angitt av stemmen i GPS`en min.

Jeg har tatt et liv i trafikken, en due. Duen kjørte jeg riktignok ikke på, den rullet jeg over. Det var fordi jeg ikke hadde mer bensin på bilen (har ikke lært meg de symbolene som piper og lyser i dashbordet) og jeg måtte rulle fra jobben min i Nydalen og ned Grünerløkka i Oslo.  Der satt kafègjester å matet duer i veien, og min gamle Toyota rullet stille over den ene dua som stod med ryggen til. Den døde relativt momentant i en matorgie, noe jeg tror er en tilfredstillende måte å dø på for en due. Alt er vel relativt egentlig, for når jeg erindrer den dagen så var det vel Volvoen bak meg som kvestet ut den aller siste livsgnisten av den overraskede dua.



Nuvel. Jeg har av mine kjære blitt beordret til å kjøre trygge biler, siden mine kjøreegenskaper ikke stemmer helt overens med det vegdirektoratet forventer av noen som har hatt lappen i 15 år - så jeg kjører en stor og sikker bil. Sikker, for meg. Men kanskje ikke for sjefen min.



Da jeg kjørte langs Ekstrand en torsdag på vei til spinningtime, fattet jeg mer interesse i hvem det var som syklet langs veien enn å faktisk følge med foran meg. I et brøkdels av et sekund ser jeg sjefens ansikt i den bittelille, supermiljøvennlige el-bilen hans på vei hjem fra en lang kontordag. Rett imot meg. Faktisk så var det så nære at jeg nesten forventet at våre VW-logoer i fronten av bilene våre kom til å kline med hverandre. Heldigvis er jeg relativt snartenkt, og kom meg over i min kjørebane i tide - og den bittelille el-boksen til sjefen suste forbi meg på riktig side. Jeg rakk akkurat å se det vettskremte ansiktet hans før det ringte på handsfree-anlegget i bilen min og jeg fikk en liten kjøreleksjon via telefonen. «-Det er høyrekjøring i Norge, frøken Husby». Jeg orket ikke engang å diskutere med han, for jeg vet jo som sagt ikke forskjellen på høyre og venstre uansett. Jeg lot han bare få rett i hans antagelser om at det ikke bare er i kontortiden jeg er en smule ukonsentrert.

Dere har sikkert sett meg parkere. Jeg er hun som bruker rundt 5 minutter på å snu bilen utenfor Coop i Langesund mens du sitter å river deg i håret og irriterer deg grønn over at jeg opptar all din dyrbare tid. Og for alle som har sett den parkeringsplassen, så er den verken uoversiktelig eller klønete anlagt. Det er det jeg som er. Problemet i dette tillfellet er at det er så mye teknisk i bilen min, så hver gang jeg rygger så piper det som om ei bombe er i ferd med å gå av. Det piper først litt, så kraftigere, før det er en laaaaaang pipelyd vanligvis etterfulgt av et dump "bak" i bilen. Jeg har ikke orket å etterforske videre hva den pipingen er, jeg har som regel bilene mine bare i et par år før de må kondemneres av forsikringsselskapene uansett. Det er sikkert et varsel om påfyll av blinklysolje, men det henger jeg meg ikke så opp i - for blinklys bruker jeg uansett aldri.

Når jeg står parkert på en oppmalt plass kan du banne på at jeg har feilparkert. Dobbeltparkert. Omvendtparkert. Ulovlig parkert. På tversover-parkert. Og hvis det er noe som heter borttauet-parkert så har det også skjedd. Ja, jeg har også parkert et sted og funnet bilen min parkert nedi skråningen et annet sted også.

Å kjøre ombord på Sandøyaferja er den ultimate prøvelsen for min del. Der står faktisk han jeg skal gifte meg med (han er matrosen ombord) for å peke ut hvor på båten jeg skal plassere meg med bilen, gir meg tegn og vinker. Ofte kommer jeg i akkurat litt for stor fart, og min forlovede må sprette ut til siden for ikke få doningen min plassert i fanget. Ved en anledning har jeg rullet over tærne hans fordi jeg har glemt å sette på håndbrekket når han har stått og krevd betaling av meg. Jeg tror faktisk jeg fremdeles har forbud mot å kjøre inn på den ferja. Kanskje også litt på grunn av den gangen jeg rygget inn på ferja første gangen, fordi jeg ikke helt forstod hvordan det var mulig å komme meg av ferja igjen uten å måtte snu bilen. Jeg vet veldig lite om ferjer, og ingen hadde forklart meg at mange ferjer kan åpnes i begge ender. 

Til tross for alle disse utleveringene om mine kjøreferdigheter, så ansèr jeg meg selv (merkelig nok) som en ypperlig kjørelærer da! Min beste venninne tok lappen for et halvt år siden, da var hun høygravid med tvillinger. Jeg satt å skrek til henne underveis, åpnet døra i fart for å sjekke om hun klarte forholde seg rolig under ekstreme forhold, kastet ting rundt meg og slo meg vrang som en 3-åring for å se ann tålmodigheten hennes. Akkurat som min mor gjorde meg med når jeg øvelseskjørte med henne for 16 år siden, men skrek hun av helt andre åpenbare grunner, som eksempelvis frykten for sitt liv. Jeg mener helt oppriktig at jeg er helt rå på min type kjøreopplæring. Pedagogisk? Aner ikke. Men min bestevenninne tok lappen på første forsøk, og jeg liker å tro at det var skrikinga mi som gjorde at hun bestod. Jeg tror jeg skrek ut ungene hennes også, for de kom jaggu rett etterpå!

En gladhistorie til slutt - for noen år siden hadde TV 2 et program der «kjendiser» skulle kjøre billøp. Det var lov til å kræsje inn i andre biler på banen for å vinne. Og ENDELIG fant jeg min styrke som elendig sjåfør. For jeg vant nemlig hele serien! Da kan vi kanskje konkludere med at jeg er Grenlands verste sjåfør og i tillegg har en pokal som beviser det! 



(Wow, jeg visste ikke at jeg hadde så mye tannkjøtt...) Bildekred: TV2.no

 

Torbens utdrikkningslag i Liverpool (med en vri)



Mange som følger meg på facebook og instagram har fått med seg at det har vært en ganske begivenhetsrik uke for brudgommen Torben. Jeg ville egentlig skåne bloggen min for oppdateringer om dette, men så regner jeg ofte skriving som en form for terapi, og jeg syns det kan være greit å ta en oppsummering av hva vi har syslet med den siste tiden. 

Vel, la oss starte med forrige fredag. 

Torben ante fred og ingen fare da han var godt inni jobbturnusen sin. Vi planlegger lite når han jobber sine 2 uker på båten, så jeg tipper overraskelsen var stor da han plutselig oppdagen 15 av sine beste kompiser på kaia fredag formiddag i jobbuken sin! Litt tidligere på dagen hadde han fått et ørlite kutt i fingeren, du vet - sånt kutt man får hele tiden som man egentlig ikke tenker så mye på etterpå. Tror ikke engang han satte på et plaster. Så ubetydelig kutt, snakker vi. Han ble ikledd en fallskjermdress av kompisene sine og fikk inntrykk av at han skulle hoppe fallskjerm når det bar til flyplassen. Gutta hadde selvsagt andre planer - en fantastisk tur til Liverpool i 4 dager med de 3 K`ene som betyr mest for Torben. (Kompiser, Kos og Kamp) 



Lørdag, under kampen på Anfield, ble Torben veldig syk. Høy feber, verkende og veldig hoven arm, samt generell veldig dårlig almenntilstand. Han fortalte meg i ettertid at han ikke engang hadde orket å løfte flagget over huet under kampen, så han skjønte vel at noe var på gang. Siden alkoholinntaket var veldig labert denne dagen, til tross for at det var et utdrikningslag, forstod heldigvis gutta i reisefølget at det måtte taes affære kjapt. (Takk Gud for våkne og oppegående gutter!!!) Torben ble sendt med ambulanse fra Anfield Stadion og til Royal Hospital Liverpool og lagt inn umiddelbart. Jeg fikk telefon fra gutta og ble holdt løpende orientert. Jeg tenkte vel der og da at dette var jo "kjipern" for utdrikningslaget, og at Torben kom til å bli skrevet ut dagen etter med et arsenal av antibiotika i baggasjen og alkoholforbud resten av turen. Der tok jeg veldig feil!

Lørdag kveld responderte ikke Torben slik som håpet på antibiotikaen han fikk intravnøst og ble hasteoperert den natten. Vi ble forespeilet en "worst case scenario" der de snakket om å åpne hele armen hans - og jeg ble jo helt satt ut. Torben også, hanvar veldig bekymret for tatoveringen sin. (!) Underveis i operasjonen ble det heldigvis endrede planer og fingeren og litt nedenfor i hånda ble sprettet opp og tømt, og da han våknet opp fra narkosen så var hånden hands bandasjert som en mikke-mus hånd, han var ilagt kateter og var i dyp morfinrus. Med andre ord - Ikke spesielt klar for å ta fatt på siste dagen i sitt utdrikkningslag. 

Gutta satt på rundgang ved sykesenga til Torben, og jeg er så STOLT over hvor fantastiske venner Torben har. Dette skulle jo være en heidundrende fest for Torbens siste ungkars-krampetrekning, men istede ble det et utdrikkningslag uten brudgommen/hovedpersonen selv til stede. 

Etter gode samtaler med Torbens gutteklubb ble vi omsider enige om at vi nå skulle skifte miljø litt, og svigermor og jeg dro ned da resten av utdrikningslaget dro hjem på mandag. Gutta dro noe motvillig hjem, det var mange runder og telefoner som gikk på kryss av landegrenser på hvem som skulle bli igjen med brudgommen - men siden svigermor og jeg bestemte oss for å overta våkingen ved sykesenga, så løste det seg foreløpig greit. Det viktigste var at Torben hadde noen der nede, og det var mer enn nok av frivillige som tok ansvar! Dere er best!

Mandag ble Torben operert for 2. gang, og det var dessverre ingen gode nyheter å få da han våknet fra narkosen igjen. Nå hadde de åpnet 3 fingre og videre ned i hånda for å få skikk på bakteriene og betennelsen som hadde satt seg i den en gang så utrolig lille kuttet han fikk før avreise. Mikkemus-hånda ble hengt i et stativ og Torben fikk nye runder med sterk antibiotika og morfin for å redde hånda. CRP oppe i 359 (?) på det værste. Høyt og lavt blodtrykk om hverandre.Labresultatet fortalte oss at det herjer stafilikokker aureus (gule stafilikokker) og streptokokker i hånda til Torben. Du burde egentlig ikke google det, for det er sykt nasty. 

Dessverre er det slik at når du får så mye antibiotika intravnøst så flater immunforsvaret helt ut. Kroppen slutter i prinsippet å reparere seg selv, og man er utrolig mottagelig for andre ulumskheter som dukker opp. Så dagen etter operasjonen fikk han lungebetennelse. Da var det igjen på med oksygenmaske for å holde oksygenopptaket i kroppen oppe. Operasjon nr 3 stod for trappene, men ble to ganger blitt utsatt. Dette skjønner jeg er utrolig frustrerende for Torben, for nå begynte vi å lengte etter gode nyheter som kunne gjøre at vi snart kunne se en avreisedag hjem til Norge nært forestående. Dengang ei. Torben ble liggende i sengen å føle vg-live oppdateringer for å få med seg Liverpoolkamp, plassert i en hvit seng i dyp morfinrus på Trauma Ward 4B i favorittbyen Liverpool og rundet ​da en uke sengeliggende.

 

Vi, svigermor og jeg, valgte å gjøre som Torben ville gjort om han hadde vært frisk nok - vi tok en øl på pub`en på Anfield og skålte for en av Norges største og dedikerte Liverpoolsupportere!




Svigermor og jeg dro hjem fredag, og ble avløst av svigerpappa Rune. Nå er Rune med Torben på sykehuset og i går ble han endelig operert for 3. gang. Denne gangen fikk vi gode nyheter! Bakterieinfeksjonen er på retrett og fingrene/hånda er (delvis) sydd sammen igjen -  Torben kan aldeles snart klarkjøres for hjemreise! Ingenting gledet meg mer lørdag kveld enn den gode nyheten, sannheten er at det ble helt mørkt etterpå - for jeg sovnet som en stein og sov helt til klokka 10.00 idag. Nydelig med en etterlengtet hel natts søvn, uten å være urolig og frykte det værste når du våkner!

Stakkars Torben. Det må være lov til å si det. Men så må man jo også nevne at dette hadde skjedd uavhengig av om de dro til Liverpool eller ikke, dette kunne skjedd nårsomhelst! Det var bare helt hinsides uflaks at det skjedde når de skulle ha utdrikningslaget til Torben, men på en annen side så har jeg sett en helt vidunderlig kjærlighet fra gutta til Torben jeg høyst sannsynlig ikke hadde fått muligheten til å se hvis dette ikke hadde skjedd. Det er faktisk ganske rørende å tenke på hvor omsorgsfulle gjengen har vært, jeg er rett og slett imponert! Snakk om å leve opp til strofene "You`ll never walk alone" da! :-)

Tilslutt må jeg prise meg lykkelig for at Torben har et så vannvittig godt humør og positivitet som han har. Det var i grunn mer latter enn tårer rundt den sykesenga, og det er helt sjukt med tanke på situasjonen. Humor er faktisk den beste medisinen, og der var Torben flink til å selvmedisinere seg selv..! 

Bildet under er fra da de skulle bytte litt på IV`en hans i den friske hånda, og det gikk litt "gæærnt"...

Torbens kommentar til dette bildet er "Ta bilde, legg ut på facebook og si at de tar den andre hånda mi også nå!"  Morbid galgenhumor er BEST!



Nå krysser vi fingrene for at Torben snart får komme hjem til Norge og fortsette behandlingen i litt mer kjente omgivelser!

<3 

 

 

 

De siste 5 kiloene skal til pers!

Nå skal de siste 5 kiloene til pers!

Jeg har ligget stabilt på vekta de siste månedene. Litt fordi det har vært planen, men også fordi jeg har måttet inngå kompromisser med kroppen min som gjør at jeg har funnet en gylden middelvei mellom matinntak og treningsmengde. Jeg føler ikke at jeg på noe som helst vis har stagnert, og jeg har verken gått særlig opp eller ned - bare vært stabil! Jeg nådde målet mitt for leeenge siden (i jula) - men har brukt de siste månedene på å leve litt normalt der fokus har vært å opprettholde et sunt og godt (og normalt) kosthold og holde treningen vedlike. Hvilket jeg har klart :-)

Men nå er det kort tid til bryllupet, og jeg tenker at jeg har lyst til å gjøre den neste innsatsen før jeg smies i hymnens lenker. 5 kilo er jo ingenting i forhold til hva jeg har klart tidligere, så for min del handler det om en bitteliten justering av kostholdet som nesten ikke kommer til å være merkbart engang. Og så kommer jeg til å legge inn en eller to ekstra treningsøkter med fokus på forbrenning. 

Så dagen idag startet jeg med ei skikkelig hard økt på sykkelen sammen med Inder`n min, Elin. Hun er ei ordentlig luring, for det som var planlagt en runde rundt og opp Tangvaldkleiva EN RUNDE, og det ble plutselig til to runder rundt den forhatte kleiva fordi Elin ikke har impulskontroll for 5 flate øre, og jeg ikke vil være noe drligere enn Inder`n på sykkel. Vi snakker særdeles tøffe oppoverbakker jeg vet det er flere som nekter å legge inn i sykkelrunden sin, den tok vi likegodt to ganger der altså. Jeg glemte selvsagt pulsklokken min, og fikk derfor ikke logget runden - ufattelig kjipt! Men vi brukte i overkant av to timer - og kan kvittere med at beina mine er helt gele nå her jeg sitter i godsofaen med beina høyt.

Og atter en gang klarte jeg å tryne da vøtt. På toppen av ei lita bakke før jeg skulle ta avskjed med Inder`n. Glemmer selvsagt at føttene er klikket fast i sykkelen, og BÆNG - reprise fra utenfor Burger King.



Og Inder`n bare : "-Herregud å oppmerksomhetssyk a..." 

Og jeg bare: "-Hjeeeelp meg, au, au..au.."

(Det fårete gliset mitt på bildet der er bare noe som dukker opp når jeg skader meg (eller andre skader seg..) Uansett hvor vondt det er så begynner jeg å le.)

Som du ser har jeg virkelig oppgradert Paragrafryttersykkeltøy-garderoben min. Riktignok er shortsen Torben sin, og jeg fikk låne den hvis jeg lovte å ikke være naken i den. Så da måtte jeg ta på meg en bukse under der igjen da vøtt, vintersykkelbukse. Så naken under vintersykkelbuksa med sykkelshortsen over der igjen. Jakka er fremdeles den jeg har lånt av Inder`n, det var akkurat litt for kaldt å bruke den nye vesten idag. Var ikke naken under den. Ulltrøye, fleeze og så vindjakka over. 

Men de nye Spiuk-hansene mine kom særdeles godt med! De satt nesten fast i styret - og var både varme og pustet - det var noe annet enn de rosa hanskene jeg kjøpte på Ebay for 20 kroner!! Paragrafrytter-hjelmen (Spiuk det også) fikk jeg av Torben til bursdagen min, fordi han var livredd for at jeg skulle falle og ødelegge hans hjelm når jeg tjuvlånte den.



"I tillegg slipper jeg å gifte meg med en grønnsak..."

Nå må jeg rett og slett legge beina høyt igjen og syns litt synd på meg selv.

God natt!

33 år, fremdeles ikke kvisefri.

Jeg lovte meg selv en gang i tiden at jeg aldri skulle blogge om skjønnhet og sminke og sånt. Og det akter jeg forsåvidt å holde. Men akkurat idag har jeg litt lyst til å slå et slag for alle oss kvisetryner der ute! Juppsipepsi, jeg er nemlig 33 år og har skikkelig ugrei fjortisshud! Jeg skulle så gjerne sagt til alle dere gutter og jenter i tenårene at "-det går fint, det går over, ikke stress med det!" men jeg kan dessverre ikke love noenting. Folk sa nemlig det til meg også, men jeg tror jeg per dags dato aldri har hatt helt plettfri hud. Og jeg har bikket 33 år nå.                                                                                         

Jeg kan dessverre ikke juge på meg at jeg er flink til å ta vare på huden, spise sunt og ikke pille på de som popper opp i fleisen. For jeg har gjort og gjør fremdeles alt galt. Jeg vasker fleisen med god ansiktsvask, men det er bare fordi jeg har en bonusmamma som har forsørget meg med dette. Jeg spiser det meste som står "dette gir deg kviser"-lista, og ja - jeg piller, klemmer og trykker når de dukker opp.



Her er et bilde av meg, helt uten sminke. I ganske sterkt lys og null filter. Ser du de flekkene jeg har på kinnet? Jeg tror faktisk det er sånne arr etter kviser. Noen steder er huden litt sånn vablete med rødskjær også. Og forøvrig, på siden av leppa der er et munnsår jeg får når jeg er forkjøla, så det er ikke kvise riktignok - men nok til å føle meg helt fucka i trynet uten sminke.

Vel, her om dagen kom jeg hjem til en pakke som jeg gleder meg til å ta fatt på.

Jeg hadde jo nemlig ganske stor lykke med den "terrorrulla" fra âme pure for et års tid siden....:

video:video1460490029

(Wow, det var jaggu mange kilo siden!!!)

Jeg har latt meg rive med av alle de pene fleisene jeg har sett på nettet den siste tiden som sier at "this is THA thing". Jeg er dessverre litt i overkant lett å rive med, så jeg takket ja til å ta imot en sånn derre feiende flott prøvepakke med redskapene som skal til for å få skikk på pizzafejsen. 

*Amê Pure har gitt meg ei prøvepakke for å teste produktet!

Heldigvis har jeg fått litt mer info om hvordan dette faktisk skal gjøres. Og litt flere redskaper. Det er ikke bare å rulle bananas uten grundig forarbeid først har jeg skjønt...

Den kremen hadde jeg ikke forrige gang - bare her tror jeg forspranget ligger. Jeg har ikke for vane å koste på meg de dyreste og flotteste kremene som sagt, så det var jo veldig greit at denne fulgte med i pakken da. Jeg har rulla meg idag, smurt meg inn - og første inntrykket er at det kjennes ut som en sånn dyr krem jeg pleide stjele av mamma når jeg var drittunge.

"Terror-rulla" som Torben så fint kaller den. Nålene skal liksom "poke" huden din pull av bittebittesmå sår/hull, og huden skal lure seg selv til å reparere ødelagt hud, aknehud og for min del - arr! Noen sier at den også skal være veldig god mot rynker - jeg tenker at det høres fornuftig ut og er klar for å gjøre et forsøk i hvertfall. Nålene er syyykt små, den ser værre ut på bildet enn den er i virkeligheten, men jeg merker at den virkelig gjør susen. Den lager virkelig huller i huden min, huff!



Men hey, denne gladsaken på pinne var ny! Den bruker man på de mest utsatte stedene, det er en slags penn som da tar akkurat der du trykker inn. Jeg skal innrømme at det er ganske vondt å rulle seg, så på de vondeste/mest skadede stedene var det VELDIG greit å kunne bruke denne pennen. Selv om jeg føler meg litt som et frivillig torturoffer. Den gjorde det ganske mye enklere å komme til også..

Jeg er akkurat ferdig med å rulle meg for første gang på lenge - og har idag nøyaktig to måneder på å lande Prosjekt:Perfekt. (Jeg gifter meg om ganske nøyaktig to måneder..!) og jeg skal holde dere oppdatert om hvordan dette går. Ingenting hadde vært bedre enn å kunne tilbringe bryllupsdagen min (vår..?!) uten brunkremflekker på den i overkant kostbare kjolen...! 

Jeg har lovet min frisør Ingunn å ta en runde med fjonene mine på hodet også, så jeg skal holde dere oppdatert der også :-) Veldig greit med fagfolk i omkretsen min, nyter godt av deres ekspertise nå merker jeg!

Takk, âme pure, for terrorrulla som jeg gleder meg til å se resultater av fremover! Jeg setter veldig pris på at dere sendte meg boksen helt gratis for å teste dette skikkelig, så jeg har valgt å kalle dette innlegget for en annonse slik at folk er informert om det :-)

*to be continued* 

/Line Victoria

 

VI VANT, VI VANT!

Dere lurer heeeelt sikkert på åssen det gikk under ESS-mesterskapet på lørdag?! Joda, her kommer kortversjonen:

Etter at det rumenske laget hadde trukket seg, og reiselivssjefen vår Kjetil Østlie og hans trupp gav oss hard motstand så.....

VANT VI!!!



Med drakter spesialbestilt fra USA gav vi jernet; Henriette, Karoline, jeg, inder-Elin og Ingunn. Herregud for en gjeng! Noen av oss kjente hverandre ikke i det hele tatt, men dette ble etterhvert en venninnegjeng fra helvette som fremover kommer til å både ta og gjennomføre flere utfordringer sammen. Det er jeg helt sikker på!






SE PÅ OSS DAAAA! ;-)

Med gullmedaljen trygt plassert rundt halsen fikk jeg også en helt egen pris (?) ...!

...uten at jeg husker så altfor mye (jeg druknet litt i tårer og glede da jeg forstod at de snakket om meg fra scenen der oppe...!) så mottok jeg pris for engasjementet mitt - og vant dertilhørende premie. Ja, ehh, "premie". Premien var nemlig at jeg skal få lov til å ligge på hjul etter de to sprekeste mannfolka i sykkelklubben/triatlon-gjengen, hvilket betyr at jeg skal sykle gjennom ei løype som er hardere enn birkebeinerrittet, slik jeg har forstått det. Det er oppoverbakke, syrefest, spying, grining, søle i trynet og høylydt sutring fra min egen kjeft som venter meg. Innen 3 uker skal denne sykkelturen unnagjøres. Men jeg skulle få to hjelpemidler da. En drikkeflaske. Og Ingunn Vollen. 



Ingunn er den tøffeste 40+åringen jeg vet om. Jeg er helt sikker på at hun kommer til å ta rollen som motivatør med enorm dedikasjon! Herregud. Jeg dæver. Jeg kommer til å få gnagsår i både ræva og ørene.



Så nå har jeg altså enda en ting jeg skal krysse av på "To-Do"-listen min. At jeg aldri klarer å holde kjeft, og gå stille i gangene - nå får jeg straffen min atter engang.

Idrettsgallaen etter ESS Mesterskapet var fantastisk. Faktisk så fantastisk at jeg måtte sove i 30 timer etterpå, lå langflat på sofaen og lovet meg selv at det blir leeeenge til jeg skal drikke igjen. Det mener jeg faktisk. Nå er det trening, trening og atter trening som står på planen!

Herregud, for en helg! TAKK alle som gjorde den magisk - og en stor takk til gjengen fra Nr1Fitness, Molojentene som stod for arrangementet og ikke minst mine deilige damer i Trupp 1 som har gjort de to siste månedene vidunderlige - jeg har enda en gang oppfylt en drøm! 

/Line Victoria

 

BURSDAGEN MIN!

Fy flate. Gøy med bursdag! 

Hvertfall på facebook. Kan virke som om folk lar det gå en sport i å henge meg ut med stygge bilder, og det klarer jeg helt fint selv på bloggen syns jeg. 

Jeg var så heldig at jeg fikk masse herlig Paragrafrytter-stæsj til å ha på meg når jeg sykler Tour of Langesund ukentlig, det kan virke som om truslene jeg sendte ut i anledning bursdagsgave-ønskene har nådd inn hos de fleste.

Vel, tilbake til vennene mine som har latt meg gjennomgå på facebook i anledning bursdagen min, så jeg har samlet et lite knippe som har ramlet inn til meg:

 

Fra en direktørkollega fikk jeg denne,

...som utløste et nesten-hjerteattakk hos min aldrende tante i Drammen:

Vi var alle enige om at den smekre ræva ikke var min - men at Onkel Google hadde dette bildet i kartoteket sitt. Det tok min tante 2,5 terapitimer å komme over sjokket.

Min kjære favorittkokk sendte bilde av rompepullet sitt:


...Og kompisgjengen til Torben la ut bilde av meg når jeg viste meg fra min aller beste side: (Visste ikke engang at jeg hadde så mye tannkjøtt..?!)


Zahid slo på stortromma og sendte meg en vevd teppe, som er en pakistansk trend.

...mens andre la ut bilder av meg fra sommerfesten 2014...

 

Min elskede sykkel-inder la ut et feiende flott bilde av oss fra en fest forrige månede.

Og jeg bare; "-FY FADER FOR ET FINT BILDE, INDERN MIN!" 


"-DRITFINT, SA JEG!"

Jeg vet faktisk ikke hva jeg ligner på her. Om det er en blanding av en pasient/mann/skada - jeg vet faktisk ikke.



Neida-såeh.

Ingunn vartet opp med muffinser som veide ca en halv kilo på morgenspinningen da, klokken 06.30. Bra frokost ;-) Bak henne ser dere en paragrafrytter forøvrig. Gjett hvem som nå har fått en sånn fin drakt til bursdagen sin! Så ble det spilt "congratulations" på musikkanlegget og bilder av meg rullet over storskjermen. Det var faktisk så hyggelig at jeg ble rørt! Jeg som ikke er så glad i oppmerksomhet a gitt.



Ja, og selvsagt var jeg i ALLE lokalavisene! I LOVE IT!

/Line Victoria 33 år
 

 

Pupp på tur.

Jeg har et problem. Det ene problemet er at jeg ikke har en sportsbh som holder på plass jura mine når jeg trener. Etter den ene øvelsen har jeg boobs som sitter sitter så tett at det ser ut som jeg har en stor pupp med to brystvorter, eller så har jeg kanookas som bestemmer seg for å gå egne veier og andre retninger enn det som regnes som normalen. Når det er så sleng på daiene som jeg har nå, så er det ofte en pupp på ville veier etter en treningsøkt. Legg til at jeg er frysepinne, så ser alle på treningssenteret at brøda ikke er helt riktig kalibrert. 



Men nei, det er ikke mitt eneste problem for tiden.

Det største problemet er at jeg har hatt en tendens til å være så jæskla svær i kjeften etter at jeg begynte å trene og har nådd massevis av mål den siste tiden. Jeg har blitt en slags Pippi Langstrømpe der jeg valser rundt i halvdyre treningssko, og tror at jeg er uovervinnelig. Jeg spyr ut kommentarer som "pøh, det klarer jeg lett" eller "Det skal jeg være med på." Vell, he