Blogg

Så hyggelig at noen sørger for å få meg ned på jorda igjen!

Man kan liksom ikke gjøre annet enn å humre...

Hva trodde egentlig Therese? At jeg sprader rundt og flekker min flotte mammakropp og bruker tonnevis av tid på å style meg før trilletur?

Trodde hun i det hele tatt at jeg bryr meg mer om hvordan jeg ser ut enn at alt annet som er viktigere er på stell..?

Hyggelig å se at hun mener jeg så dritbra ut (i hennes målestokk åpenbart) før fødselen..?!

Jeg håper ingen nybakte mødre bryr seg om slikt om de føler seg truffet, å trolle i kommentarfelt klokken 05.00 om morran viser jo bare at hun har åpenbart større problemer enn meg med å sove om natten!

Til Therese: Grattis med å ha fått barn som ung og har slank kropp etter fødselen, om det var målet ditt :-) Der er vi jaggu forskjellige i hva vi ønsket å oppnå med å sette barn til verden!

PS: Du et slem, jeg er tjukk. Jeg kan slanke meg. Du kan... å,ja - stemmer det. Håper barnet ditt har andre mennesker i din omkrets å se opp til i fremtiden :-) Men hvis du forteller alle dine tjukke, post-gravide venninner det samme som du forteller meg, så tror jeg du sliter :-)

Send meg gjerne en mail på linvichus@gmail.com så kan vi trille sammen og du kan gjenfortelle dette til meg face to face! Tøffingen ;-)

//Supporterfrue - aldrende, feit og helt normal mamma!

Blotteren er LAUS!

Må man så må man.

At poden skal ha pupp kan komme like overraskende som når man har periodevis siklestump. Heldigvis er det lettere å finne et sted å amme enn det er å finne et sted å drite, for til syvende og sist så godtar de fleste at man ammer sånn cirka hvor som helst. Ikke helt det samme å flekke buksa ned foran inngangen til en kontorbygning for å drite i blomsterkassen deres - men å vippe frem puppen i det samme blomsterbedet rett foran kameraovervåkningen synes å være litt mer greit for de fleste. 

(Shit ass, for et grusomt smil på puppedama i beddet! Smaaaaakfullt!)

Så da gjorde jeg det da. For det fantes virkelig ikke noe annet sted akkurat da å amme, for jeg var avhengig av å sitte litt og ikke minst skygge. Jeg gikk tur, og jeg aktet ikke sette meg i skogen for å amme i smug. Eller bak en stein langs E18.  Og da var en kran-utleie-kontorbygning stedet å amme. Jeg forsikret meg over at klokka var over 16.00 så ingen arbeidsfolk i krandressen sin ble "ille berørt" av den halvnakne mammaen med puppen ute på vift. 

Rett skal være rett, jeg kjenner sjefen der - så jeg var rask med å sende han en melding med bilde og lovnad om at han MÅTTE sende meg bilde eller video fra kameraovervåkningen når han kommer på jobb i morgen. For du ser det ikke på bildet, men det henger faktisk et DIGERT kamera rett over huet mitt som pekte rett ned i matfatet. Jaja. Så har man blitt ufrivillig blotter da. Noe for julebordsvideoen til Cranemaster, haha...!

/Line Victoria - Puppedama. På Instragram // Facebook // Snapchat: Linevictoriahus

Tar på meg interiørarkitekt-hatten! :-) Trappen har fått en makeover...!

                                                           //  Inneholder reklame // Affiliatelenker

Det er pokker meg ikke ofte jeg deler av meg med interiør-tips på denne bloggen, men etter at min svigermor idag ytret et stort halleluja! for den "nye" trappen min, så syns jeg at jeg like gjerne kan dele med meg det gode kjøpet. 

Jeg deler postkasse med en snublefot, og har han sokker på seg så kan du takke faen på at han tryner minst en gang i denne hvitmalte, glatte trappa i løpet av et tidsperspektiv på et døgn. Og siden hvite trapper ser fort veldig skitne ut om man ikke vasker eller støvsuger hver dag (eller hver uke..?!) så lot jeg meg forlede til å handle på en billig nettside for interiør. (Jeg er ikke veldig fancy av meg, heller mer økonomisk)



Teppene kommer ferdig til å legge rett på, bare å rive av under så den dobbeltsidige teipen får feste. Jeg ble litt overrasket over at det var et veldig godt feste - og ikke minst virker det som litt kvalitet også - det smuldrer ikke opp i kantene og det fliser eller støver ikke heller. Jeg ble SÅ fornøyd! Nå er det ikke "ekko" i trappa lenger, og blir jeg lei så er det bare å rive av igjen! Ingen av de har løsnet - jeg har hatt de en månede allerede! :-)



Har du 10 trappetrinn koster alle trinnene ferdig til å bare sette på med kantsøm bare 599,- for ALLE trinnene! (affiliatelink) Og de var superraske i leveringen, så jeg rakk ikke glemme hva jeg hadde bestilt, haha! (Typisk meg, serru..) Skal du ha 15 trinn koster det 899,- og kan shoppes her. (affiliatelink)

Det var jaggu billigere enn å lage ny trapp for herr Snublefot som trenger litt bedre feste når han løper opp og ned med klesvasken.. 

Her er bilde fra leverandøren, og jeg ble i grunn litt imponert over at jeg ikke lot meg lure når prisen tross alt var så lav. De er stive og har en veldig robust overflate - og god spenst. Rett og slett drittfornøyd med kjøpet mitt, jeg! :-)



Du kan klikke på bildet så kommer du rett til siden! :-)

PS: Hvis du lurer på hva affiliatelinker er så er det link til den siden der jeg kjøpte mine trappetepper. Om du kjøper de samme som meg så har jeg muligheten til å tjene noe få kroner på at jeg tipset deg om det :-) Men det er bare om du kjøper teppene selvsagt! Og det koster ikke noe mer for deg at du bruker linken min. 

 

 

2 dager på havet!

Ut av vårt trygge rede på ca 300 kvm og inn i en cabincruiser med (nesten) alt pakket ned av viktige saker. De andre årene har liksom pakkingen vært rosévin og øl og kanskje et par håndkleder, nå pakket vi ned bleier, babyklær, nesesuger og steriliserte flasker. For en pakke-omveltning!

Det ble to dager utpå fjorden, og det var ordentlig deilig. Men nye bekymringer dukker opp - sola! Vi måtte for første gang jage skyggen, og til tross for det så ble jeg solbrent. Maren er fremdeles like blåhvit/ gjennomsiktig i huden, så noe har vi gjort rett, haha!

Jeg tenkte lage en utstyrsliste over hva jeg tror kan være greit å pakke båten med npr man drar på tur, hvis det er interesse for det? Selv fant jeg ingen slik liste før jeg dro, og med en høygravid venninne med en 1,5-åring i båten ved siden av plukket jeg opp noen tips:-)

Ser litt pussig ut at bilstolredningsvesten dekker hele inngangen til bilstolen, den gjør ikke det altså..! Det bare så sånn ut på bildet :-)

Selv om jeg fullammer så hadde jeg med flasker og melk på boks, men jeg fikk lite nytte av det.. Maren likte seg så godt på båttur at hun lå på puppen hele dagen igår, og jaggu fikk hun i seg alt hun trengte på tur uten at jeg trengte å røre flaskene.. Økedøgn? Eller bare trangen til å ligge på puppen?! Aner ikke, kanskje det var varmen som gjorde det? Hvertfall var det greit å ha noen bra melkedager, for hun har sovet om mulig enda mer og kosa seg ekstra masse på tur med oss tror jeg!

I morgen venter 3-måneders vaksine, og jeg merker at jeg gruer meg veldig. Heldigvis skal Torben holde henne og jeg tror jeg vil være på gangen.. sånt syns jeg er så fælt! To sprøyter og det gode, blide smilet hennes bare BÆM! Er vrengt ansikt og et kjempeskrik, bare ser det for meg! Hun vrenger ansiktet så skjeldent at jeg vet det kommer til å gjøre inntrykk på meg, men vaksiner må man ha - ikke bare for at hun skal bli motstandsdyktig, men også fordi det er viktig at andre barn som ikke responderer på vaksinen som de skal blir skånet for sykdommer som Maren tar med seg uten selv å ta skade av det. Jeg har ganske lav toleranse for de som velger å ikke vaksinere barna sine for grunner som ikke henger på greip. Og hvertfall blir jeg arg på slike når de bruker som argument at sprøyter er vondt for barna. Jeg er litt usikker, men ganske sikker på at polio er vondt for barna også. Det har vi klart å utrydde takket være vaksineprogrammet her i Norge.

Åj, det ble visst en digresjon! Igjen!

Forøvrig kommer et takkeinnlegg til dere alle som har mailet/tekstet/kommentert det innlegget om å ta puppen i egne hender/munn - det er visst et viktig tema som ikke bør kimses av, og dere er så fine som har delt masse i kommentarfeltet om hvordan dere opplevde barseltiden.. skal svare dere alle sammen i ikveld! ❤

/Supporterfrue/Matroskone/Bare Line

Kan jeg suge mitt eget bryst? Ja. Og Torben er skadet for livet etter å ha sett det.

Jeg har ikke fortalt så mye fra tiden på sykehuset etter at Maren var født. De tre dagene som går inn i minneboken med en stor porsjon frykt og redsel som jeg liksom aldri har fått tid til å fordøye før i senere tid.



Du skjønner, de tre dagene på sykehuset var ikke de beste dagene i mitt liv. Selv om alt skulle tilsi at det burde være det, siden jeg akkurat hadde klemt ut en arving som lå der og bad om pupp hele tiden.

Årsaken var enkel, og jeg er glad at jeg klarer å se grunnene til at det ble en røff start på mammalivet de tre dagene der, fordi alt endret seg heldigvis når vi kom hjem. Jeg var såvidt inne på det i fødselshistorien min - at den umiddelbare, ekstreme kjærleiken til barnet ventet noen dager for min del. Vel, det er kanskje feil å si, kjærligheten var der, men jeg var så sjokkert oppi alt. Sjokkert, sliten og helt ute av meg sjæl!

Ingen fortalte meg (eller så hadde jeg bare ikke lest meg godt nok opp!) på hva som skjer ETTER at man har født et barn. Følelser, tanker og det fysiske. Jeg hadde jo hørt at «man var så sykt lykkelig!» etter fødsel, for det er jo det man leser når folk legger ut skrytebilder! Jeg fikk (som nesten alle andre) ikke melk før avreisedagen faktisk. De første tre dagene (72 timene) var ufattelig forvirrende for meg. Hvorfor gråt den fine babyen min hele tiden? Hvorfor kunne jeg ikke sove mer enn 10 minutter i strekk? Hva skjedde med bestillingen vår, jeg hadde bestilt en baby som skulle sove jeg! 

«-Legg henne til puppen med en gang hun viser tegn». Vel, her i gården var tegnene illsint skriking, så jeg la henne til hele tiden. «Du må amme-amme-amme!» sa damene på barsel, og det lengste strekket med poden på puppen var en økt på 18 timer i en jævla glissen sykehusseng. Sengene der har plastikk-madrasser med laken på, og sånne sengevegger man drar opp på hver side. Sengen er bare en enkeltseng, og den lille arvingen min var plassert i en boks ved siden av meg - akkurat litt for høyt til at jeg kunne plukke henne fra boksen og legge henne på puppen uten å vekke Torben. Jeg hadde noen sting i tisselusa og var relativt mørbanket i det området, så det var liksom ikke bare å svinge seg rundt heller. Og med ufattelig liten (les: ingen!) erfaring på babyområdet, så var bare det å løfte og holde min egen unge et kjempeprosjekt for den nybakte mammaen.

Hun skrek, og skrek og skrek. Jeg ammet, ammet, ammet men det kom absolutt ingenting. «Det kommer etterhvert!» sa både google-mammaene og damene i hvite uniformer. Problemet var at jeg ikke visste hva som kom til å skje så fort hun fikk melk og ble mett, men det kommer jeg tilbake til. 

Jeg leste meg opp på alt om amming de tre dagene. Og jeg leste meg opp på morsmelkerstatning. Jeg ble vist dette skjemaet som plutselig ble litt oppklarende for meg:



(Dette over var jeg ikke klar over i starten... at en halv teskje mat var nok, og at hun derfor MÅTTE ligge på puppen hele tiden for ikke bare å få produksjonen min igang, men også fordi en halv t-skje melk ikke holder til "hver tredje time" som man blir forespeilet. Dessuten er det bare den viktige råmelken som kommer i begynnelsen, og ingen fortalte meg at det KUN var råmelk de første dagene før melka kom skikkelig igang.) Og en annen ting, i gravidmagen får poden mat hele tiden og merker aldri sultfølelse. Så dette var selvsagt noe å skrike illsint for! Hun ble jo faktisk ikke mett for første gang i livet utenfor den trygge livmora og navlestrengen!

Maren var koblet til puppen absolutt alle timene på barsel, og midt i natten vekket jeg Torben ved å kaste en krokanrull i huet på han i sengen ved siden av. 

«-ER DET SLIK SOM DETTE DET SKAL VÆRE I FLERE ÅR FREMOVER???» skreik jeg nærmest lydløst til han og jeg strigråt. Jeg kunne ikke heve stemmen, for jeg ville ikke skremme Maren som sov på puppen det lille øyeblikket hun faktisk ikke gråt og skrek illsint. Jeg kan innrømme nå, siden alt har endret seg, at jeg da angret bittert på at å få barn hørtes ut som en god idè. Jeg klarte virkelig ikke se gleden i å ha satt et barn til verden. Jeg klarte ikke føle verken kjærlighet eller lykke. Eneste jeg følte var en enorm frustrasjon over å ha snudd opp ned på mitt elskede barnløse liv uten skrik og mangel på søvn. Jeg gråt fordi jeg skammet meg over at jeg kunne tenke at jeg angret, og jeg gråt fordi Maren gråt og ingenting så ut til å funke. 

Natt nr. 2 uten søvn (også kalt «den jævlige grinedagen» siden barseltårer og hormoner kommer for fullt, skjer visstnok så godt som alle sies det) så trillet jeg ikeaboksen med barnet oppi, ut til damene på kontoret. (Pauserommet til jordmødre, barnepleiere osv..) Jeg satte meg utenfor og plutselig gråt jeg så jeg hikstet. De kom ut og spurte om de kunne gjøre noe for meg. «-Gi meg litt morsmelkerstatning, vær så snill! gi meg NOE som kan stilne skrikingen så barnet mitt får mat!». Etter en lang samtale på skinnsofaen der, med stinga gnagende og dåselura og var så hoven at det føltes som å sitte på en fotball, så forklarte damene meg at alt dette var helt vanlig. 

"-Hva da, vanlig? Ingen av de andre på barsel her triller rundt på en skrikende unge som meg?!" fikk jeg frem mellom alle tårene. «Når ungen min faktisk sover i 10 minutter i boksen sin ute i matsalen så kjenner jeg hun ikke igjen engang, fordi hun ikke lager illsint ansikt!» Det stemte faktisk, Torben fikk henne til å sove ved en anledning og jeg visste ikke hvilken boks med unge i som var min. Jeg måtte se på navnelappene. "-Jooooda, alle små babyer gråter! Du er ikke den eneste som opplever dette!» Der og da var det ingen trøst...

Jeg bestemte meg der og da at den ungen skal få erstatning i det samme vi kommer hjem! 

Sent dag to kom en jordmor inn og spør om vi har lyst til å dra hjem i morgen tidlig. Det var normal vektnedgang på Maren, ikke noe farlige greier. 6,5 % nedgang, er det over 10 % må du bli igjen på sykehuset en ekstra dag eller to. Jeg spurte om det var noe som helst som kunne sette fart på melkeproduskjonen min. «La henne die ofte!» var svaret. Da hadde jeg ikke gjort annet enn å amme i 70 timer. Null søvn. Vondt overalt. Og huet mitt var tidenes barselmos. Morgenen etter gjorde jeg noe jeg er bittelitt flau for, men som viste seg å være redningen for meg.

Like før avreise tok jeg grep. Om egen patt.

«-Torben, hold Maren.» 

Torben holdt Maren tett inntill seg og jeg flekket av meg på overkroppen. Jeg grep tak i puppen min, løftet den til munnen og tok et skikkelig hamburgertak over puppen med munnen min. Jeg lukket øynene. Og jeg sugde. Jeg sugde og sugde på mitt eget bryst. Det knitret i melkeganger og det «kneppet» liksom i ytterste del. Jeg kikket bort på Torben der han satt med Maren og så på meg emd de største øynene jeg noengang har sett. «-Hva faen gjøøøør du???»  "-Jeg suger min egen patt, ser du ikke det? svarte jeg med en diger munnfull pupp. Det knitret og det sprakte. Jeg tok ut puppen, kikket ned og gapa over igjen. Prøvde å etterligne dietakene til Maren noen minutter. Så skjedde det. Jeg fikk plutselig munnen full av noe varmt, søtt. Det fortsatte å knitre og jeg sugde som en idiot på min egen patt. «-Få henne nå!» nærmest brølte jeg når jeg koblet meg av min egen pupp og la Maren til. Og DA. En lyd som fikk meg til å gråte hysterisk. Klukkelyd! Lyden av en unge som svelger! Hun fikk omsider mat som mettet! Jeg gav henne mat fra min egen pupp! Etter 5-6 sugetak, våknet hun litt og kikket på meg før hun falt i den velkjente melkekomaen jeg har sett henne falle i uendelig mange ganger etter dette. Det var tid for avreise og Torben la henne i bilstolen. Hva kom til å skje nå? Han gynget litt på den. Og hun SOVNET!

Mens vi pakket tingene våre og tok farvel med damene på barsel måtte jeg jo spørre meg selv?: Var dette tilfeldig? Eller bare flaks?

Maren sov hele bilturen. 

Maren fortsatte å sove når vi kom hjem. 

Hun våknet og jeg ammet og hun sovnet igjen. 

Og slik fortsatte det. Hun sov hele natten (fra 23.00-05.00) før hun måtte ha mat igjen, og da så jeg gleden ved samsoving. Folk blir helt sjokkerte når jeg forteller at jeg ikke har hatt en eneste våkennatt siden vi kom hjem. De få gangene hun gråter sånn illsint så er det i noen få minutter fordi hun savner noe. Trøst, nærhet, mat eller ny bleie. Alt kan fikses i løpet av kort tid, så den illsinte skrikinga de første tre dagene gav seg da hun fikk et av sine primærbehov - mat. 

Jeg skammer meg for at jeg tenkte tanken på at jeg angret meg. Jeg tror dog det er helt naturlig. Skremmende er det at jeg ikke holdt ut mer enn tre dager før jeg hadde disse tankene, jeg har så magevondt for de som har det slik i ukesvis, månedsvis. Hvis det er i nærheten av de tre dagene vi hadde, så kjenner jeg at tårene presser på for de som opplever dette over lengre tid. Jeg har så respekt for dere! Så uendelig respekt for dere med barn som har plager, vondter, sykdom, søvnløse netter. ÆRE. VÆRE. DERES TÅLMODIGHET! Vi kan jo ikke akkurat bare kaste inn håndklede heller, liksom! «Nei, dette var ikke noe moro, jeg leverer den tilbake?» slik noen gjør med en hundevalp eller kattunge man angrer på anskaffelsen av. 

I ettertid har jeg snakket mye med helsesøster om dette. Jeg var rett og slett ikke rustet og klar over hva som kunne skje om det ikke skjedde slik jeg hadde planlagt det. Merkelig det der, jeg trodde det ble lett som en plett å komme igang med ammingen. Senere har det vist seg at jeg har måttet jobbe hardt for å få et fullverdig måltid i puppene nå som hun krever 130 ml i hvert måltid, men jeg klarer det også etter iherdig jobbing. Og om jeg ikke har nok så blir Maren likeglad om hun får en flaske med fabrikkmammas melk også :-) Som jeg liker å si det, jeg fullammer med det jeg har og desserten er erstatning eller pumpemelk fra flaskepappa!

Det jeg vil si med dette innlegget er at det som oftest ikke blir som man planlegger til fingerspissene, og jeg må innrømme at jeg ble (bokstavelig talt) tatt litt på sengen av dette med en sulten baby de tre første dagene. Jeg hadde nok lett vært et bytte for Fødselsdepresjon (med stor forbokstav, for det rammer dessverre veldig mange) - og har du en gnagende følelse i kroppen så syns jeg du bør ta det opp med legen eller helsesøsteren din. Er du medmamma eller pappa og har en gryende følelse av at din kjære har det litt trist inni hjertet sitt til tross for at alt rundt dere etter boka bør være rosenrødt - nøl ikke med å snakke sammen om dette. Jeg for min del ble skånet ved at alt "gikk seg til" når vi kom hjem, og det faktum at jeg fikk oppleve en enorm positiv mammarus når jeg fikk mer enn en halvtime på øyet og en mett unge. 

Tenkte det var viktig å dele disse tingene også, det er altfor mye rosenrødt der ute i bloggfæren, - viktig å se det som er litt grått i den rosa bobla også.

/Supporterfrue, Line Victoria - en helt vanlig uvanlig mamma!

 

 

Bæsseklatter til folket!

Det er mange ting som provoserer meg. Jeg kan skylde litt på ammetåka - men mest på noen piller jeg tar for å booste melkeproduksjonen. (Ikke noe jallagreier, det er sterke saker på resept.. Ingen skal tørre å si at jeg ikke prøver jævlig hardt å gi ungen min det hvite gullet!)

Min bloggerkollega Ida Wulff har paraplyer. Jeg vet ikke hvordan jeg får til slike tegn på EDB-maskinen min, så jeg har laget en liste over ting som irriterer meg - men etterhvert som jeg skrev så ble det plutselig en oppsummering av alle mine feil og masse unnskydninger til de som behøver det. Snakk om noe ustabil i blogginnlegget da eller?

 

Her er mine bæsseklatter:



Klatt nr. 1

Folk som kjører bil og snapper/filmer/tar bilde samtidig og legger ut på sosiale medier. Fyyy fader, så farlig det er. Og så utrolig dum i huet du er som legger det ut til spott å spe så jeg kan hisse meg opp over at det finnes tullinger som deg. Mine facebook-venner, jeg kommenterer det sjeldent, men det betyr ikke at jeg ikke ser hva dere gjør. Værst er de som filmer (da snakker vi om sjåfører, og ikke sidemannen eller sånn DashCam som har blitt så poppis) og legger ut andres kriminelle adferd på bilveien. «Se han kjører fort da!» eller værst av de alle: «Se så fort jeg kjører på øde vei!» Dere burde vært tatt bak en låve og fistet med et anker. Sånne med mothaker, ja. Skikkelig digg. Håper det får godt feste.

Klatt nr. 2

Folk som omtaler barna/babyen sin som «hen». Er det en gutt eller en jente? Hvorfor forvirrer du meg? Hva er poenget? Hvorfor dette moteordet om barna dine, og hvordan forteller du en liten guttunge med tissefant at det kan hende du er jente inni der så vi må kalle deg «hen» frem til du forstår selv hvilket kjønn du er? Forvirrende much da eller? Om ikke det er forvirrende for meg, så tipper jeg det er ganske potetmos i den lille guttens hode. selvsagt skal vi være åpne om det tredje kjønnet som heldigvis ser ut til å bli like normalt som gutt/jente, men er det ikke ganske slitsomt å få et tredje kjønn av foreldrene sine før man i det hele tatt vet det selv..? Jeg skjønner poenget med å «være åpen for at det kan endre seg med tiden», men da må man ta tak i det om barnet selv stiller spørsmål ved sin eget kjønn, og ikke forvirre det! Pass heller på å fortelle barna våre at det finnes gutter og jenter og jenter som egentlig er gutter og gutter som egentlig er jenter og jenter som blir forelsket i jenter og gutter som blir forelsket i jenter og det er helt normalt! Da har vi kommet sykt mye lengre enn om du kaller ungen din «hen». 

Bonusklatten: Jeg kjøper både blå og rosa (og gule og grønne!) klær til Maren. Litt fordi det er veldig mye fint i blått (pysjamaser med anker og seilbåter og slikt) og litt fordi jeg har veldig mye rosa liggende. Jeg ble så GLAD når venninner kom med arvetøy i alle mulige farger, masse typiske guttefarger også - og jeg blir ikke sint om du spør om Maren er gutt eller jente når du titter ned i vogna for å se hvor usedvanlig pen baby hun er. Hun har ikke hår på huet som avslører henne, og jeg limer ikke sløyfer i huet på den blanke skallen hennes - så det er selvsagt lov å spørre! Kvier meg litt selv med andres barn, jeg også?! 

Jøss, var det bare dette jeg hadde på hjertet som plaget meg?

Nei vent. Det er mer:

Klatt nr. 3

Dere som sier «bare vent, det endrer seg nok skal du se!» når jeg snakker om de gode søvnvanene til M eller andre ting som er en positiv erfaring for oss. Jeg har heller begynt å si at hun skriker seg i søvn hver eneste natt, og holder oss våkne døgnet rundt. Og hva sier folk da? «Bare vent, det endrer seg nok skal du se!». Jeg for min del sier bare - "HEY, hold kjeft og bestem deg da!!" Nei jeg gjør ikke det. Men neste gang, såå?!

Klatt nr. 4

Jeg er litt lei meg for at jeg hele tiden må beklage at jeg farer opp hver gang jeg blir dårlig behandlet av kunderservice eller andre instanser jeg må forholde meg til. En stor klem til dere som jobber på NAV som må håndtere slike som meg hver eneste dag, men jeg har til gode å fare opp og rase på dere. Takk for at dere sørger for at jeg kan sitte hjemme med hormonene mine og amme i et år fremover. Velferdsstaten Norge, jeg elsker å bo i dette landet! Når det gjelder kundeservice til en visst nettbutikk, så beklager jeg at jeg måtte beklage meg (!) på en SMS til en av deres ansatte i etterkant av et helvettes leven jeg lagde. Det ble så ille at han måtte dra hjem fra jobb. Riktignok på sin plass at han fikk tidenes overhøvling av meg, og jeg setter enormt pris på den andre ansatte som ryddet opp - men jeg gikk kanskje for langt. Derav den lange sms`en med link til wikipedias sider om barseltårer.

Klatt nr. 5

Når vi er i det emosjonelle hjørnet for beklagelse, så beklager jeg også i tillegg til alle ammende mødre som jeg provoserte for noen år tilbake ved å si at «amming var ekkelt og burde gjøres på egnede steder.» Jeg skammer meg høyt og lavt over dette utsagnet som ble sagt i ungdommens opprør i nest beste sendetid på tv. Jeg skjønner nå hvorfor alle 40+ damer som satt våkne om natta med sie arvinger den gangen, og så på programmet jeg var en del av i flere år, hater meg. Jeg hater meg selv litt for dette også. Ikke tv-programmet, men alle de dumme tingene om amming jeg sa. Jeg tar selvkritikk herfra og ned til slengpatten.

Klatt nr. 6

Unnskyld også til deg jeg tutet på i rundkjøringa ved Brotorvet igår klokken kvart over tre på ettermiddagen. Jeg mente det egentlig ikke, for du kjørte helt riktig, men jeg trodde du ikke så meg og at du glemte å blinke. Men du lå helt rett i rundkjøringen, der du lå innerst og jeg lå ytterst. Jeg tok ikke feil, men jeg misforsto deg. Og jeg burde ikke lagt meg på hornet så kjapt. Unnskyld, unnskyld, unnskyld!

Og unnskyld for et rørete blogginnlegg. 

:-)

Supporterfrue finnes jaggu på Instagram og Facebook og på SNÆPSJÆTT heter jeg linevictoriahus tror jeg...

(H)åra går!

Godtfolk!

Takk for at jeg har dere å underholde gjennom dagen, for her deler jeg adresse med en unge som sover mer enn jeg trodde var mulig, og en mann som tar seg av  i grunn det meste utenom amming, men til gjengjeld er dritgod på å trykke på en knapp på mikroen for å lage babymåltid på flaske...! . Idag fikk jeg meg en tur til frisøren, og var "ståka" på en frisyre som var litt mer blond og sommerlig. Eller "kald blond", som min frisørvenninne Ingunn kaller det. Jeg elsker å gå til frisøren, og selv om det er ytterst sjeldent så liker jeg å holde handelstanden i Langesund vedlike ved å ta noen besøk dit et par ganger i halvåret. Jeg har sluttet helt  klippe og farge håret selv. Vi husker vel alle åssen det gikk i 2009...:



Grunnen til at du ikke ser ansiktet mitt på dette bildet var fordi jeg hadde grini meg ut som følge av den idiotiske ideèn om å avfarge det brune håret jeg hadde hjemmefarget selv. "Gikk jo så fint forrige gang!". Håret knakk og var som gummistrikk i år etterpå. Jeg var helt knust. 2009 var et dårlig hår-år på mange måter!

Håret ble ikke bedre noen år senere av å ligge over 20 timer i en fødeseng og vri meg heller. 

Husker jeg hadde brunt hår og det er faktisk favoritten til Torben...:



Og etter et år på jordomreise var ikke håret mitt så veldig friskt og fint etter å ha tilbrakt halve turen under vann...:



Jaja, håra går.

Idag ser fjonene litt bedre ut, men jeg har det altfor ofte i den knollen på toppen av huet. Litt fordi jeg har en baby som har startet å dra litt i det, men også fordi jeg er så himla lat. Men jeg lot meg rive litt med av min bonuslillesøster som har en sånn deilig kald blond farge, så det gikk vi for idag :-)



Rakk ikke klippe det så mye da, så det får jeg ta med neglesaksa og marsvin-tynnesaksa (for pelsen!) istede.. ;-)  Det er ikke noe fancy smykke rundt halsen - det er babycallen. I stort hus må jeg alltid ha den rundt halsen, gitt! Eller så glemmer vi at vi faktisk har unge, høhø! 

Snakkas!

 

Hennes første latterbrøl!

Både Torben og jeg ler mye. Veldig mye. Derfor har det vært knyttet stor spenning til Marens latter og når den skulle dukke opp første gang.

Ved kveldsstellet på stellebordet var mams i full gang med vasking av tottelotter og DER!! Der kom det!! En slags merkelig bjeffing og stoooort glis som delte hele ansiktet hennes på tvers. Jeg fortsatte å vaske tottelitter for p sjekke om det var rett det jeg hørte..

Væuvæuvæju!!!

-"Torbeeeen!!! Hun ler!! KOM OG HØR!!!"

Kveldsstellet som av regel egentlig skal være rolig og stille og gå fredelig for seg for å sikre en søvnig M når vi legger henne var plutselig glemt. I en time lå vi alle tre i senga - "Væuvæuvæjuu!!!"

Det var så rørende at ballongene mine sprakk og lakk ut all godmelka som skulle serveres som kveldsmåltid.

Hun sovnet omsider i 22.00-tiden, og nå sitter vi på terassen og nyter de siste solstrålene. Ei solstråle lagt for kvelden også, gitt. I morgen skal jeg ikke gjøre annet enn å høre den latteren igjen. Og det skal bli mitt mål alle dager og alle år fremover. Latter forlenger virkelig livet,tror jeg! Hvis man ikke ler seg i hjel da.

Væuvæuvæjuu!!!

Mer pupp og sånn!

Hatt en fin søndag folkens? Vår hoppeku fra innlegget tidligere idag står å beiter på gresset nå - i påvente av at Maren skal bli gammel nok til å hoppe rundt på den på plenen vår..!



Jeg fikk en hyggelig kommentar jeg har lyst til å svare skikkelig på, den var så fint formulert - og tar opp mange av de spørsmålene jeg får av dere der ute i forbindelse med det samtaleemnet som aldri liksom blir ferdigsnakket noengang - amming, og i mitt tillfelle amming med silikon.

Hei! Moro å følge bloggen din. Fikk selv en liten bebis nå i juni, og styrer litt med ammingen. Har silikon, og har blitt fortalt at det kan gå utover lagringskapasiteten. Kan du si noe om hvor ofte du pumper deg, og hvordan du syns det fungerer? Har gitt litt tillegg etter amming ett par ganger da bebis ikke har vært fornøyd og puppene rett og slett er tomme! :O Kanskje jeg burde pumpe meg hver andre time, om bebisen sover i 3-4! Det er mange veier til Rom som man sier, men fint å høre litt dine erfaringer ift dette. Tror du at du kan fullamme hele veien? Virker det som om produksjonen holder tritt med veslefrøkna sitt behov?

Takk for hyggelig melding, lille Mauren. (Lille Mauren er faktisk et av kallenavnene på Maren her hjemme, men uttales ikke som insektet mauren men Mao-ren, liksom.. anyway - det var en digresjon!)

Ja, silikon KAN gå utover lagringskapasiteten, men jeg har forstått det slik at melka ikke ligger oppbevart i "poser" inni puppene, men i små melkeganger. (Som blodårer, liksom..!?) Jeg innbiller meg at silikonen min hindrer disse melkegangene ved å presse på disse, slik at puppen oppfattes som "full" før den egentlig er det. Hvis puppen er full gies det signaler til å produsere mindre, og det kan vi ikke ha noe av i mitt tilfelle. I begynnelsen hadde jeg mer enn nok melk, da Maren hadde et behov på rundt 50-70 ml. Nå er hun oppe i 130 ml per måltid (sånn røfflig tror jeg) og jeg hadde nok ikke hatt nok melk til å tilby henne et fullt måltid uten all jobb jeg har gjort med amming/hjelpebryst, legge henne til ofte og powerpumping. Jeg har rett og slett tvunget puppene mine til å produsere maksimalt, tror jeg. Nå i det siste har jeg hatt masse melk og god trykk så Maren blir stappmett, så nå fullammer jeg. Men jeg har måttet tydd til både morsmelkerstatning og pumpet melk når jeg ikke har hatt noe å tilby henne. Jeg ser ikke problemet, viktigste er at ungen min blir mett. Jeg hadde en prat med ei venninne og vi har kommet frem til at jeg fullammer med det jeg har og tilbyr ekstra om det trengs, enten det er erstatning eller pumpet melk - så føler jeg at jeg fullammer med det jeg har å tilby fra puppen og bjuder på litt ekstra fabrikert hvitt gull når det skulle trengs. 

Jeg pumper så ofte jeg bare har mulighet. Som oftest etter amming om morgenen og jeg VET hun er mett, slik at hun ikke maser på mer mat rett etter at jeg har pumpet. Da er det i såfall frem med hjelpebrystet og den pumpede melka. Ellers pumper jeg også etter at hun har lagt seg for kvelden, for hun sover gjerne 7 timer i strekk første delen av natten. Om natten har jeg maks produksjon - og pumper jeg ikke før de 7 timene så er puppene mine firkanta klokka 05.00!  Det er absolutt ingen tvil om at masse pumping får opp produskjonen, men jeg fant også ut at både vørsterøl og masse-masse vann er viktig! 

Her er oppskriften jeg følger:



Jeg vet at det føles som puppene er tomme på kvelden, men dette er vissnok veldig vanlig. Det sies også at barnet da er litt urolig, og det er nærliggende å tro at det mangler melk i puppene og at det er derfor han/hun er urolig. Det som er viktig å tenke på er at jo oftere han/hun ligger på puppen, jo mer går brystene i produsksjonsmodus. Babyen ber faktisk indirekte om at det må lages mer ved å ligge å kave i timer på puppen. Byr man på flaske da, så vet jo ikke puppa at de må produsere - derfor er hjelpebryst genialt, for da får du stimulansen og babbsen får mat! Det har tatt meg tid å forstå at det faktisk ER melk der, men jeg har dessverre utrooolig sen utdrivning (det tar lang tid før melka kommer ut i munnen hennes!) og dette fant jeg ut ganske sent i ammeforløpet. Nå får jeg medisiner for dette og det har hjulpet endel. Når andre får gitt melk på sekundet så tar det nå for meg 2-3 minutter får melka flommer. Før kunne det ta opp til 15 minutter!



Innlegget om handicap-puppen kan du forresten lese her!

Som svar på siste spørsmålet ditt så tror jeg nok jeg skal klare å fullamme med iherdig jobbing, svette og tårer - men jeg har ingen problemer med å ty til flaska med morsmelkerstatning når det blir for slitsomt for meg med pumping, medisiner og stresset omkring det faktum at jeg faktisk kan være helt TOM for melk i puppene til en tid barnet mitt virkelig trenger det. Vi har derfor vært flinke til å øve på å ta flaske, og jeg har ingen problemer med å gi henne erstatning om situasjonen tilsier det. At jeg ammer er også litt egositiske grunner. Jeg har matfatet med meg hele tiden og det er fint lite styr å gi pupp år jeg har melk i de. Ellers av fordeler for min egen del er at jeg virkelig nyter den stunden jeg har med henne når jeg ammer. Ofte har jeg henne bare i bleia liggende tett inntill meg i sengen og bare koooooser seg med maten. da er jeg veldig stolt av all jobben jeg har gjort med ammingen, selv om jeg på papiret er en slags fullamme-flaske-pumpe-delamme-erstatningsmamma. Det er mange dager hun kun får puppemelk, og andre dager der eg tyr til erstatning også. Det funker godt for oss, og bare tanken på at det finnes mange flotte alternativer til å gjøre barnet sitt mett, har gjort at mitt stressnivå absolutt har senket seg med tiden.

Nå skal jeg kose meg med mannen min! Vi har et års bryllupsdag!



Jeg vet IKKE hvorfor Torben står lagret som "Søren" hahahahaha!!!!!! Kan ha noe med at etternavnet hans står først - Sørensen-Husby; Torben. Bahahaha! Bedre enn "Fyr fra ferja 3" som jeg hadde i lange tider før jeg endret det...!





ÅÅ, jeg kunne lagt ut bilder fra bryllupet i all tid, men jeg skal skåne dere...;-)

Ha en fin søndag videre!

 

 

 

Når ble jeg en sånn "Foreldre & Barn"-kjærring liksom..?

 /Annonse

Det er flere hatter å spise når det gjelder ting jeg har sagt om hvordan jeg så for meg babytiden kom til å bli. Blant annet trodde jeg ALDRI at jeg kom til å abonnere på «kjærringmagasiner» som viser seg å ikke være så «kjærringmagasin» allikevel. Er det ikke rart hvordan man oppdager nye ting og blir flau over hva slags avgjørelser og standpunkter man har tatt tidligere? 



Jeg fikk Foreldre & Barn hjem i postkassa for en stund siden og så med skepsis på blekka. Nå var jeg jaggu blitt en av de som ser frem til glossy magasiner rett hjem i postkassa, og herregud så deilig det var å ha et helt ekte BLAD i hendene når man skal kose seg! I disse digitale tider, så er det glemt hvor mye et sånt blad er kos å ha mellom fingrene. (Med nettopp den sveisen, usminka tryne og de neglene som er representert på bildet over)

Jeg saumfarte bladet etter info jeg kunne fordype meg i, ofte er det med blader at det bare er et par ting som interesserer meg - men her skal jeg gi en stor kudosklem til journalistene, for her var MASSE godt lesestoff! Og så virker det som det er laget av helt normale mammaer og pappaer for nettopp - helt normale mammaer og pappaer. Det var mye der jeg likte veldig godt å lese, og kanskje også trengte å lese som nybakt mamma..



?og for meg som har slitt litt med ammingen var det så hjertegodt å lese om alle donormelkekuene rundt om i landet.. (Jeg gråt faktisk en liten (melke) skvett!)

Jeg trenger mer at dette i livet mitt, må rett og slett styre unna internettet en liten stund og heller kose meg med et blad i ny og ne, merker jeg.

Og jaggu pokker skal jeg prøve å få dere til å gjøre det samme, for nå kan du få 6 utgaver hjem i postkassen hver månede, OG få ei hoppeku på kjøpet også til bare 269,-! Og jeg bare nevner det, skal du uansett ønske deg en hoppeku så koster den mer i butikken enn dette abonnementstilbudet  - så her er det bare å hive seg rundt og førstemann til mølla! Forresten så er dette et av de bladene som har holdt ut i mange herrens år og gjennom digitale tider, så vi snakker faktisk skikkelig kvalitet og stor kompetanse på de som lager bladet, sånt likær vi!

Dere vet jo av eldre erfaring at jeg elsker tekstmeldinger (the good old fashion way!) så det du gjør er å sende koden

FBLINE til telefonnummer 2205 (1,-)

og så er du igang! (Husk å gi beskjed om du ikke ønsker å forlenge abonnementet da, men jeg er ganske sikker på at du kommer til å like bladet! :-)

Av månedens magasin kan jeg nevne et par høydepunkter (bortsett fra Mari Midtstigen, hun jæskla pene - som har kapteinens ord i starten av bladet) men de har også masse tips, tester, og hold it! - Det er garantert noe for pappa her også! (Nei, ikke bare bildet av Pene-Mari.. Hahah! Jeg ble hvertfall ikke overrasket da jeg fant bladet mellom henda på Torben, og bare så det er sagt - Torben leser til nød Liverpoolbøker og en og annen brosjyre han kaller bruksanvisning.

Kort oppsummert!

En herlig hoppeku til kidsa og et blad du kan med god samvittighet nyte fremover - til 269,- for 6 utgaver!

Kodeord FBLINE til 2205 (1,-) 

Avslutter med bilde av Torben som så veldig gjerne ville teste hoppekua for dere.. Da vet vi at den med sikkerhet holder noenogåttikilo. Så har du en noenogåttiskilos baby, så er du ...ehh.. safe. 



(Til dere gravide - den hoppekua lukter sånn digg plastikk-gummi-aktig, jeg fikk nemlig en hoppeku i babyshower og tok meg selv i å slikke på den flere kvelder på rad. Bare sier det, sånn i tilfellet du venter barn og får trangen. Den er visst fri for parabener så vi er jaggu trygge, både barn og gravide! ;-)

Line Victoria // Supporterfrue


 

Mens jeg sitter her i sofaen og fundèrer...



(SÅ LEI AV AT FOTBALLFRUE HERMER ETTER MEG! )   Kødda.

Det er ganske mange kameler jeg har måttet svelge, her er noen av de...

Jeg trodde jeg kom til å bli nazi på leggerutiner tidlig, og at babbisen ALDRI skulle sove i samme seng som oss. Der tok jeg skammelig feil. Hun sover riktignok i egen seng ved siden av oss første delen av natten, men resten av natten i vår seng. At jeg i det hele tatt lurte på å innrede barnerom nede i 1.etasje er jo helt tullete..! Det blir på soverommet ved siden av oss når tiden er inne.

"Jeg kan jo bare la henne sitte i bilen hvis det er kjølig ute og jeg skal fort inn og fort ut igjen."  Og nå? Skjer ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg tar henne med meg bare jeg skal plukke opp noe i en butikk. Lar henne ikke sitte alene selv om jeg skal trille handlevogna tilbake engang. «Hei, gidder du å ta med denne bort?»

"Regnvær skal ikke sette noen stopper for trilleturer!" AAh FAIL på den! Jeg ligger heller inne på babyteppet på gulvet og lager «dikkedikke»-lyder mens værgudene surkler utenfor.Jeg har nok regntrekk til vogna, et eller annet sted.

"Skal skal spise sunnere når hun kommer til verden." Hei mamma, som spiser takeaway, pizza, mikromat og brødskiver med nugatti. Og det bare med den ene hånda. I den andre er det lunken kaffe, brus, vørterøl eller kald kaffe. (Ikke is-kaffe, nei. Vi er ikke så fænsi i Bamble. Vi kaller all kaffe under romtemperatur kald kaffe.)

"Det blir sikkert dritenkelt å amme. Bare vippe frem puppen og alltid maten tilgjengelig!" Der tok jeg feil. Riktignok ikke alltid lett å vippe ut puppen når du er så jævlig ammetåkebelagt at du kjøper klær du trenger hjelp til å løsne fra kroppen (les: kjole med høy hals og knepping bak). Da er det fint å ha baggy-boobs, for flere ganger når jeg har kjole på meg har jeg vurdert å dra de nedover og ut mellom beina og opp i fanget, men jeg må nok jobbe bittelitt med teknikken. Og dette med alltid tilgjengelig mat? Joda, bortsett fra at jeg noenganger ikke har klart å produsere nok siden forrige måltid og ungen bare gaper over patten og suger så iherdig på den at hun nesten har strukket hele den seige puppen ned til avkjørelsen til boligfeltet vi bor på for å prøve å slurpe i seg de dyrbare dråpene. Da må man frem med hjelpebryst eller en pappa med flaske og det skal tines opp morsmelk fra fryseren og det skal steriliseres flasker og BÆM så var det ikke så veldig lettvindt alikevell. Pytt, ungen blir mett - det er det viktigste.

"Æsj. Vørterøl er dritvondt." Nei, vørterøl er faktisk dritgodt. Og jeg får sprengte patter av det tror jeg.

"Jeg gleder meg til jeg har født, for da skal jeg teste ut badstua vår!" (Ja, vi har badstue. Så jævlig 80-tallet.) Det er 10 uker siden jeg fødte og har ikke sett innsiden av badstua. I grunn har jeg faktisk ikke vært på det badet i første etasje siden en gang i jula da jeg hadde siklestump og ikke rakk opp til den faste "driter`n" som det tredje (!) badet vårt kalles. (Ja, 3 bad - typisk amerikansk luksus på 80-tallet ass) Vi har et bad som hører til soverommet vårt (som jeg bruker) et bad i gangen som vi da kaller driter`n fordi det har vindu som er lett å åpne, og badet nede bruker Torben. 

"Jeg tåler at ungen skriker litt, ass." Nei, det gjør jeg definitivt ikke. Hun gråter så sjeldent at jeg da VET at det er noe spesielt, så kan jeg trøst, mate eller fikse det - så gjør jeg det. Så nei, jeg tåler ikke at barnet mitt gråter uten at jeg gjør noe.

"Æsj, bæsjebleier er sååå ekkelt!" "-Seee, Torben! Gul med prikker, helt etter planen! Se bilde på google - det er typisk for hvor hun er i utviklingen! Lukter søtt ja, stemmer - fantastisk! Ta et bilde!"

"Bleieskift skjer kun på stellebordet!" ..Eller i senga, i bilen, på HM, på lekeplassen... Yup, overalt! Sammenleggbar stellematte for the win!

"Amming er ekkelt. Selv om amming er helt naturlig så er bæsjing det også - og jeg bæsjer ikke på cafèbordet ved siden av deg, gjør jeg vel?" Kanskje en av de tingene jeg må ta meg selv hardt i ræva med en skotupp ass. Snakk om ris til egen ræv! Jeg angrer på at jeg sa det, for jeg ammer virkelig overalt. Og jeg syns det er så fint. Og ja, det fortsetter jeg med inntil videre. Jeg gidder ikke dekke meg til, du får heller se en annen vei.

Jeg regner med at det vil dukke opp mange, mange flere ting jeg er nødt til å gå tilbake på og angre bittert på at jeg sa. Eksempelvis kan jeg nevne at jeg for et år siden spurte en av bestevenninnene mine om hun noengang hadde mistet barnet sitt i bakken ved et uhell. I ettertid har vi ledd mye av det, for hvem FAEN spør om noe slikt? Man gjør da alt man kan for å unngå det, og så stiller jeg så dumme spørsmål som 32 åring?! Herregud, jeg burde skamme meg. 

Snakkas da!

Supporterfrue -  Facebook // Instagram 

 

Når den moderne far tar ansvar.

Lite visste man for mange år siden hvor mye større del i babytiden far i huset kom til å ta i 2017. Det er ganske sprøtt å tenke på at det for ikke veldig mange år siden var helt utenkelig å ha far tilstede på fødestuen. Og man skal ikke gå langt tilbake i tiden der du finner mannfolk (tilogmed nålevende!) som aldri har byttet ei bleie..!

Heldigvis for oss nybakte mødre så har tider forandret seg. Mannen er med på fødestuen, han klipper navlestreng og tar bilder av morkaka. Mannen får fri fra jobb (noen med lønn også) for å være hjemme å hjelpe mor i starten, og far tar del i både mating, bleieskift og byssing.

(Maren har selvsagt fått sesong 17/18- hjemmedrakta til Liverpool allerede. Bombe!?)

Min pappa var min «mor nr 2» fra jeg var baby. Han varmet opp pumpet melk og matet meg med flaske da min mamma skulle tilbake i jobb etter bare 6 uker. Pappa jobbet skift og kom hjem akkurat tidsnok på morgenen til å overta meg fra min mor som da dro på jobb. Da mamma kom hjem klokken 17.00 var de sammen om meg frem til pappa måtte få noen timer på øyet før nytt nattskift. Oppi alt dette bygde/renoverte pappa et fantastisk hus i sjøkanten og en diger 44 fots båt som skulle bli ferieåstedet vårt i mange år fremover. Hvor han fant timer til dette fikk jeg ikke vite før i senere tid.. Han hengte meg nemlig opp i en hjemmelaget sele/stol inni båten eller huset mens han holdt på. Det er merkelig, men dette tror jeg er grunnen til at jeg som voksen kan sitte å følge med på at pappa snekrer hus og pusser opp båt og mekker bil - bare se og observere - akkurat som jeg gjorde for 34 år siden i den sela fra taket. Jeg får en deilig ro av det, ren terapi faktisk!

Når det gjelder Torben, så merker jeg hvor mye jeg kan stole på han når det gjelder ansvaret for babyen vår. Han er den som gjør færrest «feil» av oss, og er mann nok til å stole på magefølelsen sin. Jeg sliter faktisk litt med det! Min egen magefølelse altså. Jeg må ofte ha noen som sier at «jeg gjør rett» før jeg stoler på at jeg har gjort den rette avgjørelsen. Det er veldig dumt, for ofte kommer det nye råd i retur som gjør meg enda mer forvirret! Jeg prøver jeg så godt jeg kan å ikke ta imot de nye rådene fra de jeg møter på, for jeg blir bare fryktelig forvirret av «sånn gjorde jeg det, og dette er den beste måten å gjøre det på». Når man har gjort noe som fungerer for oss i nesten 10 uker, og vi er veldig fornøyde med det slik hun utvikler seg - så er det dumt å tulle det til med å endre noe. Internett-mammamafiaen er værst - så jeg prøver å holde meg unna. Men jeg har en svigerinne jeg er veldig trygg på, og som jeg vet jeg kan vende meg til om jeg trenger det. Dessuten har vi fått en veldig ålright bok fra sykehuset (Spedbarnsboken?) som er veldig fin å bla i med masse god info. Nå har jeg bestemt også meg for å følge det magefølelsen min sier er riktig, og ikke minst helsepersonell. (Lege, helsesøster og slikt) Jeg må også selv slutte å gi råd, for ingen babyer er like. Men det beste rådet kan jeg gjerne dele; - Følg din egen magefølelse og lag din egen hverdag, og ikke hør på sånne som meg som har vært mor i 10 uker og er verdensmester! ;-) 

At far i huset er så trygg, betyr at jeg er så heldig at jeg kan gå ut døra uten Maren - og overlate styringa til far. Han kan mate han også (hun tar flaske veldig bra!), rape, skifte bleie, og bysse i søvn. Jeg er så takknemlig for at han storkoser seg med dette også, en mestringsfølelse for far - og ikke minst for meg som kan gjøre noe utenfor huset også! 

Nå venter en liten runde shopping for familien Husby-Sørensen. Vi har innsett at alkoholbudsjettet vårt denne sommeren går til hagemøbler istede, og det skal bli deilig å få orden på den flotte uteplassen vår! Båten skal ut til onsdag, så da blir det liten tid til kos i hagen etter at den er sjøsatt. Merker det skal bli utrolig godt å komme seg på sjøen igjen! Og ikke minst la Maren oppleve båtlivet som begge foreldrene sine er oppvokst med og elsker!

/Line Victoria 

 

"Er-tom-for-gode-overskrifter-som-får-deg-til-å-lese-videre"-overskrift.

Ble litt blogging i rykk og napp her de to siste dagene, jeg har nemlig for en gang skyld hatt endel å gjøre.

Fotoshoot, telefonmøter, spennende prosjekter, bokskriving, filminnspilling, masse «dagens outfit»-bilder, møter osv har tatt tiden min de siste to dagene.

Kødda.



Jeg har måttet bruke litt tid på å rydde her i heimen, for jeg har kastet inn badehåndkledet og bestilt meg ei vaskedame. Eller renholds og grønnsåpe-arkitekt, som det heter. Det skal bli ordentlig deilig å slippe dårlig samvittighet for hybelkaninene villa-gaupene under sofaen og ehh.. midt på gulvet. 

Også tok jeg med den friheten å nettshoppe meg litt glad, så nå er et par sommerskatter på vei hjem til størrelse «jeg-har-akkurat-født-en-velskapt-unge». Det var Torbens idè faktisk, for jeg hadde et selvpålagt shoppestopp, for jeg hadde ikke tenkt til å kjøpe så mye klær jeg forhåpentligvis ikke får brukt så veldig lenge. Men jeg gav etter for presset og kjøpte meg noen veldig enkle, løse bukser - eneste forskjellen fra joggebuksene mine er at de er tynnere i stoffet og har noe annet enn et nike-merke på seg. Jeg som lovet meg selv at jeg aldri skulle kjøpe «jeg-har-driti-i-buksa-men-ingen-kan-se-det»-bukser. Gosj, nå ble det veldig mange sånne «jeg-vet-ikke-hva-det-egentlig-heter-så-derfor-lager-jeg-et-ord-med-masse-bindestreker"-ord.

Siden marsvina har fått et nytt hjem, så har vi bestemt oss for at rommet ved siden av oss (det er endel soverom å ta av, men jeg har skjønt at det er helt tullete å ha småbarnsrom i første etasje) blir rommet til Maren når den tid kommer. Så litt fargepaletter og tapèt-prøver må til - men dog ikke i like stor skala som andre bloggerfruer. Også får hun få stor-jente-rom nede i første etasje når den tid kommer. Enn så lenge så kan vi ta imot en hel bataljon nede i første etasje, så det får fortsette å være gjesteetasjen vår. (Eller "Torben-orker-ikke-all-snorkingen-og-prompingen»-rom.

Jeg er hvertfall klar for helg, som jeg skal starte med et hyggelig barseltreff i morgen! Jeg skulle egentlig vært hos tannlegen, men føler meg ikke fin nok for den kjekkasen der, så jeg har utsatt timen min til september en gang. Hvorfor er det så viktig å se bra ut hos tannlegen, lurer du sikkert på? Jo, fordi han er ganske kjekk han også. Alle menn i mitt liv (og i hvit frakk) er snasne menn dessverre. Så jeg må pynte meg hver gang jeg skal til kiropraktor, legen og tannlegen.  (Jeg har linket til innlegg om de nevnte kjekkasene jeg omgir meg med)

"Prøver-å-runde-av-dette-blogginnlegget-med-en-naturlig-tone»-hilsen!

/Line Victoria Supporterfrue

Som flaut nok har fått egen facebook-side i tillegg til den private og fy faen i helvette så har jeg instagram også.

"Det er ikke greit å forfalle bare fordi man har født barn."

"Det er ikke greit å forfalle bare fordi man har født barn." - Anonym kommentar.

Jeg pleier vanligvis ikke gidde kaste bort mange kalorier på kommentarer som dette, men den fikk meg til å tenke..

Når ble det ikke greit for personen som skrev kommentaren at JEG lot meg forfalle? Er det plagsomt å se at andre gir litt mer faen i hvordan kroppen og klærne sitter når man er i baby-bobla? (Forøvrig en av flere litt merkelige trollete kommentarer personen har lagt igjen på bloggen min, så en person som åpenbart er ute etter å fucke med barseltårene mine.)

(Se på fjonene!!)

Jeg følte meg ikke spesielt truffet, siden jeg bevisst har gått inn for å gi totalt faen i hvordan kroppen min ser ut etter fødsel. Det var viktig for meg. Altfor mange ganger i livet har jeg blitt påminnet om at kroppen min ikke er bra nok, så jeg gikk inn i denne graviditeten vel vitende om at kroppen min ville bli forandret. Husker dere jeg skrev at det var to ting jeg ikke hadde fått som et resultat av graviditeten? Stolt proklamerte jeg på bloggen at jeg ikke hadde fått strekkmerker eller hemorider. Vel, de dukket opp som bestilt uken etter. (Jævla rosamammabloggere, hvorfor advarer dere ikke om slikt?)

Strekkmerkene er noen veldig lite synlige streker under magen, rett over der tisselura starter. Egentlig ser det bare ut som joggebuksa med strikk har sittet litt stramt. Ikke noe jeg bekymrer meg nevneverdig for. Ironisk nok var det forøvrig det eneste stedet jeg ikke smurte meg med den kremen som skulle holde strekkmerker unna. Trodde ikke jeg kom til å bli strekt DER liksom, men tok visst feil!

Og hemo-Henning som jeg kalte den, forsvant like fort som den dukket opp, det var visst veldig vanlig når man fikk nedpress at disse dukket opp. Jeg som ikke engang visste hva en hemoride var for noe! Ingen rosa mammabloggere som advarte meg om hemorider! Trippel-faen! Jeg trodde det var noe uhygenisk ekkelt, men det viser seg at det bare er en hudboble på en måte, som følge av at «presset er stort» og huden gir på en måte etter. Også kommer de i ræva da vøtt. Det presset visstnok da er på det største. Ikke google det, for da får du bare opp bilder av «worst case scenario». Jeg for min del lurte litt på å nappe den av med en neglavbiter, men der sa legen min «STOOOOPP!!» og gav meg heller tips om en reseptfri krem som funket fint. Det sies også at man kan «stappe den inn igjen», men der gikk grensa for meg ass. Ting som har poppet ut et sted dyttes ikke inn igjen for å «glemmes» ass.

Tilbake til kroppen min. Den har jo fått kjørt seg. Jeg trente minimalt under graviditeten (grunnet plager) og gikk bare noen turer for å lufte meg. Nå er kroppen min normal i skroget igjen, sånt rent bortsett fra at jeg har fått noen ekstra kilo da. Og alle de som sier at amming gjør at kiloene renner av må ta seg en karbobolle eller proteinpannekake ass? Her sitter jeg med min doble elektriske brystpumpe i timesvis og spiser smultringer og sjokolade, og jeg opplever IKKE at kiloene renner av. 

Jeg tror det bare handler om at jeg må slutte å bruke graviditeten som unnskyldning. Det har blitt mye mat i mikrobølgeovnen og kaker/sjokolade som ligger fremme som er lett å grabbe til seg når man sitter der og ammer. Jeg HAR tid til å lage sunn og næringsrik mat, men det har vært giddalausheten som har tredd i kraft med stor virkning. 

Jeg vil nok absolutt ikke gå inn for å slanke meg, for det har jeg ikke lyst til. Men litt mer bevegelse og litt mindre oreo`s kan nok både Torben og jeg være tjent med. Hvertfall Torben. (!) Dessuten blir jo ikke sommeren som de har pleid å være da, det har som regel vært konsumert så mye flytende karbohydrater (øl) i løpet av sommeren at det lukter humle og malt av oss flere uker etter sommerferien. Så der er jo mye gjort allerede, de 8 kiloene jeg pleier å legge på meg om sommeren kan reduseres betraktelig ved at alkohol ikke står på menyen når jeg ammer.

Tilbake til kommentaren om at det ikke er greit å forfalle selv om man har fått barn, så tenker jeg at «Jo, det er det - og ingen bør egentlig bry seg». Hvis jeg føler meg vel i min joggebukse som er så full av melkerester at den kan stå av seg selv, så tenker jeg at det er mitt valg. Eller at jeg bare børster vekk gammel gulp på skulderen før jeg går i butikken, null stress! Det er så mange som kjenner seg igjen at jeg tror ingen andre bryr seg, annet en personen som syns det er gøy å trigge hormonene mine fra bak en pc-skjerm som anonym. Og de som bryr seg, de har åpenbart høyere forventninger til seg selv enn vi andre har. Det går helt greit at du ikke har dusjet og sminket deg etter en våkennatt, mamsen! Og det er helt greit at skinny-jeansen ikke passer rett etterpå, og gjør den det så HURRA for deg om det var målet ditt!

Det mest krevende Torben har måttet be meg om å justère på sånn utseendemessig når vi skal ut av døra er «om ikke det hadde vært greit med en BH..» At jeg har to ulike sko og et skaut på huet jeg faktisk har sovet med i 2 netter nå er ikke så farlig syns han. Men at jeg må slepe puppene etter meg inn på Kiwi er litt værre, åpenbart. Eller som Torben så herlig sier; "Hvis du har det fint, så har vi det fint!" mens han ser på gamle bilder fra da kona var smekker i skroget og ikke hadde gulp i håret.


 

(Hvis du skulle være i tvil, bildet over er da altså fra FØR graviditeten.) And that reminds me - Nancy, can you hear me!

Nå må du få meg på det sykkelsetet igjen, snart! Mama er klar for å finne igjen kondisen og styrken sin! Jeg har en haug med treningsklær som bevrer etter å bli svettet ut igjen!

/Line Victoria - Supporterfrue



 

 

 

Mimrestund...

Hellu i lørdagskvelden!

Jeg har fått litt «kjeft» for at jeg har blitt litt mye mammablogger i det siste, og det er forsåvidt berettiget. Det er veldig lite annet som skjer i min lille boble fortiden, så det har liksom ikke vært så mye annet å blogge om.

Jeg kunne forsåvidt blogget om at jeg savner marsvina våre, Shankly og Bård Georg..? De har nemlig fått nye venner og nye eiere i Oslo! Ingenting er bedre enn at de kom til et hjem som kunne fortsette å gi dem den kjærligheten og oppmerksomheten jeg gav de frem til samme dagen som M kom til verden.. Torben advarte meg om at fokuset mitt kom til å være et annet sted, men jeg nektet og sa at jeg kom til å ha massevis at kjærlighet til alle som vil ha. #fail

Så de har blitt omplassert og rett skal være rett - jeg har sykt vondt i hjertet, men det handlet faktisk ikke om meg denne gangen, men om de. Fine herlige dyra mine! Måtte de leve godt å løvetann-enger og humpe løs på hverandre inn i evigheten! 

Eller jeg kunne blogget om at båten fremdeles ikke er sjøsatt og står i hagen uten drev og propeller? Eller at kiloene jeg pådro meg under graviditeten såvisst ikke rant vekk når man ammer. Eller at ræva mi ikke har sett sykkelsetet på maaange måneder..? 

Idag

oppdaget jeg at det var nøyaktig et år siden utdrikningslaget mitt og jeg bladde meg tilbake i arkivet for å lese meg opp.. Herregud, så legendarisk! 

Hvis du vil kan du godt mimre litt med meg her:

...og hvis du trenger en skikkelig dose med tis/bæsj og prompehumoren min så finner du et innlegg om rutinene mine fra i fjor her, eller kanskje det frister med innlegget om da jeg skulle på en av mine aller første spinningtimer her. ellers er det lov til å klikke på menyen under headeren min, og bla frem og tilbake i arkivet hvis du syns det blir mye mammablogging... En periode var det mye bryllup, en annen epoke masse om graviditet og før det igjen var jeg jo sykt hekta på trening og kosthold, noe som minner meg om at et nytt Livea-kurs må bookes. Nancy, er du klar for meg? 

Kos dere!

 

 

"Jeg må ta bilde av babyen din!"

"Jeg må ta et bilde av babyen din!"

Det er ikke så uvanlig at folk du kjenner eller familie sier dette. Og selvsagt lar jeg de få ta bilde av henne, jeg er jo så stolt!

Men uttalelsen kommer ikke fra en tante, kusine eller venninne. Den kom fra en totalt fremmed som kom bort til meg mens jeg var på Brotorvet, det lokale kjøpesenteret. Først stoppet hun meg og gratulerte. Hun fortalte deretter at hun leste bloggen min og syns den var gøyal. Så bøyde hun seg over vogna, tok teppet litt til side og sa "dikkedikke" til Maren og pirket i underleppa hennes. Maren romsterte litt og sov videre. Og mens jeg stod der med en vilt fremmed hengene over ungen min med en finger halvveis inn i kjeften hennes mens hun sov, så tok jeg en avgjørelse: Bli for fader trygg nok på deg selv at du sier ifra at det ikke er greit! Men jeg valgte å ikke si noe ennå. Tenkte bare at jeg ville hjem og desinfisere babyen min etter å ha fått fremmede, skitne fingre på leppa si. Jeg kan brøle det ut nå, for nå er jeg tøff nok; - DET ER IKKE GREIT!!

Hun tok hodet ut og hadde mobilen i hånda. Bretter den ut og leiter etter kamera-funksjonen mens hun sier: "Jeg må ta et bilde av henne!" Og DER satte jeg foten ned. "Setter pris på om du ikke gjøre det altså...!" sa jeg med en hyggelig tone. "Hæ? Hvorfor ikke, hun er jo så søøøøt!". Men hun klappet sammen telefonen sin og må ha forstått at hun tråkket noe over streken.

Hva skulle denne dama med et bilde av min Maren på telefonen sin i utgangspunktet? Var det for å vise andre at hun hadde møtt på en søt baby? Jeg fikk det ikke til å stemme. Mine kusiner knipset bilder av Maren da de var på besøk, og jeg syns det er så hyggelig å tenke på at de viser frem skrytebilder til sine venner og resten av slekta. Men damen på Brotorvet har jeg ingen relasjon til, hun var en vilt fremmed! Går hun rundt med bilder av masse ukjente babyer på mobilen sin og viser frem?

Når Maren nå bikker 8 uker, så har jeg tenkt mye på dette med eksponering av henne på bloggen. De første ukene så hun ut som en helt vanlig baby, og bildene er ren og skjær skrytebilder. Alltid med klær på. Jeg har delt bilder på insta og Facebook med venner, men også med tilsammen nesten 35.000 følgere på de to sosiale mediene utenom bloggen. Jeg vet ikke hvor grensa går. Er det når hun blir "gjenkjennelig" jeg ikke bør legge ut bilder av henne? Er det nå som 8 uker fersk baby?

Jeg må nok i tenkeboksen på dette. Jeg leser om bloggere som sliter med at barna blir oppsøkt på skole og konfrontert med moren som har blogget seg til kjendislivet ved å legge ut bilder av sine små. Hun må vurdere hjemmeundervisning fordi barna hennes blir gjenkjent på skolen og kan bli mobbet. Vil jeg at Maren skal være dattera til hun gærne bloggeren som utleverer seg så man må noenganger finne frem puta?!

Jeg beklager, fremmed dame på Brotorvet, for at du ikke fikk ta bilde av min fine, skjønne unge. Men jeg liker ikke tanken på at du skal løpe rundt med bilder av Maren på telefonen din. Og heretter blir det nok å beskytte Maren mot verden også, helt til hun er gammel nok til å bli kjent med den på egenhånd.

Det vil nok bli færre bilder av lille M på bloggen heretter, bildene som ligger ute allerede er skrytebilder fra da hun var baby, og det vil fortsatt sikkert dukke opp skrytebilder i fremtiden. Men med ganske stor og nøye overveielse først!

Bildet til denne teksten er en hyllest til Mannen i huset som er bleieskiftansvarlig mens jeg koser meg i badekaret, heia moderne tider!

Det er det værste jeg har sett! (del 2 av Torben forteller fra Føden)

Jeg lovte å fortsette på fødehistorien fra mitt perspektiv, og det skal jeg gjøre. Nå er huset sånn ca på stell igjen etter jentefesten med Maren og fødekona alene hjemme i fem dager. 

Tilbake til dette med pressinga. Vi hopper rett i det. 

Det stativet var fine greier for ryggen min.

Jeg hadde sett for meg at det var slik som dette en fødsel var i flere timer, så jeg ble litt sjokkert over at det bare varte i 30 minutter denne fødingen. Men jeg ble ganske urolig for ryggplagene mine når kona plutselig ropte «nei» og nektet å presse ut ungen. Her hadde jeg stått på som en slave i 20 timer, og når hun endelig skal ta siste innspurten over mållinja så nekter hun? «-Joda» , sa jeg. "-Det går så fint. Bare litt til.»

Jeg fikk beskjed av damene som var der om å spørre om Line trengte noe og sånt. Om hun ville ha massasje eller stryke på henne. Jeg strøyk henne over panna i et desperat forsøk på å roe ned grisen før slakting, men hun skrek til meg: «-IKKE TA PÅ MEG!». Neivel. Klut på panna? «NEI, din jævla fittepikk». Der var det ordet som ikke er et ord, igjen. Jeg vurderte å ta diskusjonen med henne for å lære henne en gang for alle at man ikke kan bruke den kombinasjonen av to ord sammen, men så kom det så mange andre stygge ord ramlende ut av det store hølet i trynet hennes at jeg gav opp. «Kukdritt», «fittefaen» og «fyttehelvetteeeeee» avsluttet med et sånt ekkelt stønn som jeg tror kommer når noen blir påkjørt av et tog.

Jeg angret på at jeg ikke tok imot forslaget om en ekstra dose med paracet i bakhånd. Jeg vurderte situasjonen om det var tid til å spørre etter det nå. Jeg hadde sykt vondt nederst i korsryggen og nå begynte føttene mine å verke litt også. Det til tross for at jeg har spesialsko som er veldig bra for føttene mine. Plutselig skrek Line noen ord i en setning. «Drikke. Jeg må ha noe å drikke.» Jeg kikket rundt i rommet og forstod plutselig at jeg hadde drekt opp alle fanta free-brusene hennes hun hadde tatt med. Jeg tenkte faktisk at hun ikke kom til å savne de da jeg drakk de i smug, for hun var liksom så opptatt med å få luft, ikke brus. Så jeg løp bort og hentet den det var mest skvett oppi. Kanskje en halv desiliter, hva vet jeg. Jeg gav den til kona mi og hu røska den ut av hendene mine. Hun reagerte ikke på at det bare var en happyskvett igjen nederst i flaska, hun bare helte det ned i en slurk og klemte flaska flat. Den knitrende lyden av en en sånn tykk plastflaske mellom nevene hennes, DEN var skremmende. Hun sugde ut innholdet med en sånn kraft at jeg tenkte at dette skal jeg bruke mot henne på de fredagskveldene. Flasken var dønn seriøst vakumpakka! Jeg sa til henne at hun minnet meg om Hulken, men det falt selvsagt ikke i god jord hos fødekona. 

Nå gråt kona mi litt. Ikke sånn «jeg prøver å oppnå-noe»-gråt, men heller en slags «Nå hater jeg livet mitt og vil gjerne dø»-gråt. Jeg gråt litt jeg også. Gråt en skvett fordi jeg visste at jeg må bruke liverpool-mastercardet mitt og bestille nye spesialsko, for nå var de blitt så slitt og full av fostervann at jeg ikke kan bruke de lenger. Og de koster to ryanair-billetter, så det var ikke rart jeg gråt. 

"-Du må få henne til å presse, Torben!" sa damene til meg. "-Kona di vil ikke presse, og du må støtte henne". Den ene jordmora tok beinet til Line og satte det på hofta si. Jeg så for meg at kruttønna mi av en kone kom til å sparke den stakkars jordmora på andre siden av rommet og ned på bensinstasjonen vi hadde spist burger på den morgenen. Jeg ventet på lyden av en skrikende baby. For hvert jævla press håpet jeg liksom at det var over snart. Ikke fikk jeg ta på kona mi og jeg turde ikke si noe heller. Så jeg prøvde meg med? «-Er det sååå vondt altså? Huff?». Jeg husker at Line så på meg rett etterpå. De grønne øynene var svarte og blodsprengte og stod liksom litt ut av huet som en fisk som har blitt tatt for fort opp til overflaten. Faen. Riepause. Det betyr at hun er smertefri i 2 minutter, og har faktisk muligheten til å kverke meg for den kommentaren.

Damene hadde samlet seg der nede. Et stort hvitt lys fra en diger lampe lyste opp trynene deres. Og da ser jeg det som kommer til å sørge for at Maren blir alenebarn. For bak der på andre siden av veggen var et kjempestort speil. Jeg så meg selv og jeg så Line. Og jeg så bakhuene til damene og der så jeg Line igjen. DET ER DET VÆRSTE JEG HAR SETT! Snakk om å se favorittpub`en brenne ned :-( Jeg ble så fryktelig lei meg. Det var som en kjempestor bilkræsj på motorveien og jeg klarte ikke la vær å glane.

Damene snakket noe om at hodet presset på. Ja, det kan jeg love deg at det gjorde, for det gjorde veldig vondt og paracet kunne jeg bare be om to stk hver 4. time. Line sa det brant der nede, og damene sa at hun kunne ta hånda si ned å kjenne på hodet hvis hun ville. Stakkars kona mi. Hun gjorde som de sa. Hadde lille store-Torben blitt delt i to og jeg lå på operasjonsbenken og legen spurt om jeg ville kjenne hvordan det kjentes der nede med hånda mi så hadde jeg fått en alvorligere hodeskade enn jeg allerede hadde fått.

Så sa damene at hvis hun bare presset skikkelig hardt nå på neste rie så kom hodet til å komme ut og de kunne ta resten etterhvert. Jeg bestemte meg for å lukke øynene (for jeg ville ikke se i speilet bak damene) og så presset vi begge to. Jeg husker jeg faktisk dyttet Line bak på skuldrene. Som om jeg skulle trøkke den ungen ut av henne sjæl! Og så hørte jeg et klask, tror jeg. Masse fødevann eller hva det er for noe. Og hele ungen lå på magen på det brettet rett ved konas bilkræsj. 

Jeg var litt i sjokk, og jeg skal innrømme at jeg ble litt rørt. Ganske rørt. For en maskin av en kone jeg har! Jeg ble faktisk litt stolt av henne! 

...men det varte ikke så lenge. For kona mi er litt forfengelig, så spørsmålene kom i denne rekkefølgen:

Er hun pen? Har hun hår? Ser det ut som noen har lekt ned en kinaputt mellom beina mine?

Svarene var at Maren var veldig pen, hun hadde litt hår, og ja det gjorde det visstnok. De måtte ha en spesiallege til å stikke fingeren sin i rompa hennes for å sjekke at alt var i orden. (Det gjør de med de supportere som holder med feil lag også.) Det eneste jeg tenkte var at det er veldig spesielt at en doktor må komme inn, stikke fingeren i rompa på kona mi, og så si: "Dette er ikke noe problem, dere kan fint bare sette noen sting der og her." Var det ræva kona mi føda med? Vi har jo ikke fått noen drittunge, vi?

Men det var verdt alt sammen. Ryggvondt, hodepine, kjefting og refleksjoner i speilet som fremdeles gjør at jeg våkner svett i senga, men det var verdt alt sammen. 

Takk for saiii! 

PS: Jeg har kjøpt nye sko! 



Her er forøvrig del 1 av Torbens fødselshistorie. (red. anm)

Når kona føder og jeg har like vondt som henne.

Det har tatt tid å fordøye alle inntrykk. Ikke bare har jeg blitt pappa til ei nydelig jente, men jeg har også blitt hushjelp, massør, lege, manikyr og sexslave. Nei, slave var det ja.

Kona føda skal du vite, det er ingenting i hele verden som kan måle seg med det. Min fingertupp som jeg ble beordret til å amputere for å «slippe mer mas» etter 2 måneders intensiv behandling og utstrakt bruk av dine skattepenger - endte i et pappbeger for et år siden. All den mandige klagingen jeg drar frem når jeg veiver med fingerstumpen foran trynet hennes, blir nå bare avfeid med «Men jeg har føda noe som har en omkrets på 36 cm ut av tissen min, slå den!»

Jeg kan ikke slå den. Aldri. Kanskje om jeg drar en baby ut av urinrøret mitt, så kan vi kanskje likestilles.



Jeg filmet henne under en rie. Hun ble SYKT glad for det. Særlig den flotte vinkelen jeg filmet fra. Her er riktignok kun et bilde fra videoen. 

Jeg ble vekt midt på natten av en DIGER kjærring som stod ved fotenden og lo og peste om hverandre. "Det?er..igang?». Jeg leitet etter den våte flekken med hånda, for jeg hadde jo sett for meg tidenes fostervann-bonansa på den nye overmadrassen jeg kjøpte, og gav meg en klapp på skulderen for at jeg hadde lagt ut tisselaken under kona. Tisselakenet som har holdt meg våken når hun dreide på lasset sitt, fordi det knitret så inni granskæven. Men det var ingen våt flekk. Eneste våte flekken var min egen sikleflekk på puta jeg får når jeg sover på siden.

Jeg kom meg opp og pakket tannbørsten og.. ja, det var i grunn alt - for kona hadde pakket for meg. Det gjør hun forøvrig aldri. Og så strakk jeg på kroppen min og visste at idag skulle jeg bli pappa. 

Det skal sies at jeg er en av de som aldri har behøvd å ha førerkort. Jeg har nemlig ikke prioritert så store summer på et førerkort. Er dere KLAR OVER hvor mange Liverpool-turer et førerkort koster? Men da jeg smalt Line på tjukka, ble det klart at jeg også måtte prioritere litt annerledes. Så jeg begynte å ta kjøretimer i februar for å være «god nok» til å kunne kjøre henne på sykehuset når tiden nærmet seg. Så med en «L» velplassert bak på bilen, en høygravid og nesten-fødende og pesende kone som kjøreskolelærer, så rullet vi opp til sykehuset i Skien. Jeg håpa nesten at vi ble stoppet av politiet, ingenting er som å øvelseskjøre med et fødende draug ved siden av seg. La oss si det sånn, jeg taklet stresstesten med glans! Kom ikke her å si at det finnes mange som øvelseskjører opp til fødeavdelingen!?

Nå er ikke jeg veldig bevandret i størrelser og åpninger der nede, jeg vet hva som kommer  ut og som en sjelden gang på fredagskveldene kanskje skal inn. Så når legen forteller Line at det var en cm åpning, ble jeg litt skuffet. Skuffet fordi en cm er veldig lite, og fremdeles føles det som det var mye større i omkrets på de nevnte fredagskveldene. Det viste seg at det var helt der inne åpningen de snakket om var. Godt å få det avklart, det kunne tatt fra meg nattesøvnen. 

Line var bemerkelsesverdig rolig når hun får beskjeden om at hun kunne velge å dra hjem eller vente til å bli satt igang. Uansett skulle vi ha overtidskontroll, og den gledet jeg meg vilt til. Ingenting er som å se Line bli fullstending overrumplet av den hånda de trykker inn for å sjekke. Jeg tenker at «jenta mi, klarer du DET, så trenger du ikke klage på fredagene ass..» Uansett så fikk jo Line en aldri så lite utbrudd på venteværelset, så jeg var nødt til å frakte henne ut av vepsebolet så ikke dronninga klikket fullstendig på de øvrige som satt på venterommet. Jeg skal gi henne rett i utbruddet, man overtar ikke sofaen og slenger vekk jakka til den ventende og fødende kvinnen som gikk en tur på do. Vi gikk en tur, og jeg tok henne med på en skikkelig hyggelig date på bensinstasjonen der vi spiste burger. 

Etter en gåtur fikk vi overtidskontrollen, og de snakket om både ballonger som skulle sitte inne i 72 timer og smertelindring. Jeg må innrømme at jeg meldte meg litt ut, jeg lurte egentlig bare på hvor vondt JEG kom til å ha det med så lite søvn og en liten antydning til verking i ryggen min. 

Dagen etter stod vi klare for 2. gang, nå skulle faktisk kona føde, enten hun ville eller ikke. Hun skulle «settes igang». Nå hadde hun riktignok prøvd å be MEG om å sette henne igang i flere uker, men jeg orket rett og slett ikke tanken. Ikke ofte jeg sier nei til fredagshygge, men hun ble IKKE spesielt blid da jeg foreslo å legge et teppe over henne for å kunne gjennomføre. 

Jeg kjørte med `L`en min på bilen og lurte på om jeg hadde fått med meg alt. Joda, det viktigste (laderen til mobilen) var på plass i lomma. Det var i grunn behagelig stille på vei opp til sykehuset. Jeg tror Line gruet seg litt, men jeg prøvde å fortelle henne at kvinner har gjort dette i mange tusen år og det kan hende det ikke er så vondt som alle sier. Hun freste som et lemen. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje hun også hadde litt vondt i ryggen.

Jeg vet at kona har fortalt allerede at det tok 20 timer med helt ok rie-smerter, og 30 minutter med et rent helvete. Men da har hun kun snakket for seg selv. Ryggen min gjorde opprør allerede på det første rommet vi fikk, og de gav meg en sånn ammestol jeg kunne sitte i. Det gnagde i korsryggen. Og mens de satte den ballongen oppi der, så måtte jeg spørre etter en smertestillende siden primalskrikene til Line gjorde at jeg fikk vondt i huet. Dette med nedtellingen på telefonen ble ikke godt mottatt da jeg endret fra å telle oppover til å sette på nedtelling på mobilen, jeg har aldri før fått mer kjeft i hele mitt liv. Ikke engang da jeg knakk sidespeilet på bilen da jeg lente meg på den, fikk jeg mer kjeft. Jeg får generelt mye kjeft når jeg ødelegger ting. Nå mente hun at jeg ødela ALT. Jeg ødela humøret hennes, pusteteknikken hennes og mot slutten av dagen var det plutselig MIN feil at de måtte sy henne sammen igjen «der nede». 

I ettertid har jeg også fått kjeft for at jeg klippet navlestrengen feil. Den rare, svampeaktige tarmen jeg måtte klippe over. Jeg klippet med mine 9,5 fingre og det ble visst feil det også. Så nå er det også min skyld at Maren har rar navel. 

Under selve riene gikk det faktisk ganske greit. Jeg var veldig trøtt og hadde vondt i ryggen, men Line var flink til å holde meg våken med noen få ape-brøl hvert 3. minutt. Sånn lyd som kommer fra gallesteinene liksom. Samme lyd som kommer om noen sparker meg hardt i pungen. Tror jeg. Jeg har ikke laget den lyden siden Line fant ut at hun var gravid. DA var hun sinna da. Og det måtte jeg lide for i mange måneder videre, skal du vite.

Jeg fikk prøve lystgassen da. Og de spurte om jeg ville ha en nål i huet. (akupungtær, eller no) Jeg kunne virkelig ikke fatte at en nål liksom skulle gjøre MEG smertefri, jeg som hadde så jævlig vondt i huet og ørene etter all kjeftinga. Men den svææære pila hun fikk i ryggen, den kunne jeg tenkt meg. Hun fikk lokalbedøvelse først, før den eppeduralsen. Jeg husker jeg fikk lokalbedøvelse i fingeren før den skulle amputeres, og husket at det var sykt vondt. Så jeg hold Line i henda og var klar til å sette meg på hu om hun gjorde motstand. Men hun gjorde absolutt ingenting. Rynket ikke på nesa engang. Jeg tror kanskje hun var døende, for kona min skriker av ingenting. Samme med eppiduralsen, den hestesprøyta inn i ryggmargen. Hun lata som hun ikke kjente den. Flink jente. Samme som fredagskveldene det.

Jeg har også klystèrhistorien friskt i minnet. Jeg hørte ALT! Jeg trodde det var en fødsel der inne på toalettet, men alt som kom ut var pizzaen vi bestilte dagen i forveien, men denne gangen i tyntflytende form hørtes det ut som. Hun sa at dette var noe vi skulle prøve sammen hjemme, og jeg tenkte med skrekk på den gangen hun fikk meg til å drikke ingefær-juice i flere dager. Jeg var så sår der bak at jeg måtte tørke meg med fuktige håndklær tilslutt.

Når hun fikk sove mellom riene så bad hun meg om å gå å legge meg i sengen ved siden av. Jeg var ikke vondt å be! Jeg hørte hun gispet litt innimellom, og lagde en sånn usexy «mmmmm» -lyd uten at det var fredagskveld. Når hun klynket litt så bare snorket jeg enda høyere for at hun skulle skjønne at jeg faktisk sov og trengte hvile. Da hun omsider ville opp og stå fosset det ut av henne, fostervann eller piss eller gudene vet, og jeg er heeelt sikker på at sokkene mine ble våte for hun krevde nemlig at jeg måtte holde henne oppe mens hun tømte tynntarmen, blæra og fostersekken ut over gulvet. Jeg følte meg lite mandig der jeg stod og tok imot kjeft og enda mer fostervann på tærne mine. 

Jeg fant raskt ut at det ikke er lov for mannen til den fødende kona å komme med sånna «au, huff - DET så vondt ut», eller høye gisp og måpende tryne når de drar frem kniver, nåler og tenger. Eller saksa. De fikk ikke bruk for saksa da, det løste seg visst helt selv, sånn som det gjør når man skal dele en grillet kylling ved å dra beina til hver sin side. 

Mot slutten ble det rigget til for at Line skulle puffe ut dattera vår, så tenkte jeg at det endelig snart er over. Ikke bare skal jeg rett rundt hjørnet bli pappa, men jeg kan få lov til å puste letta ut og begynne å klage litt på den vonde ryggen min igjen. Inn kom en sykt flott jente i sykepleieruniform, og jeg trodde kanskje jeg hadde glemt å våkne fra senga ved siden av. Drømte jeg? Line så på meg med de samme øynene som hun har når jeg ikke klarer å ta øynene fra Triana Iglesias når hun er på tv. Et veldig sint blikk. Så jeg så en annen vei og begynte å telle luftehullene i taket istede mens jeg nynnet på en melodi jeg ikke husker navnet på. 

-Kan du hente kaffe til meg? spurte Line. KAFFE? Nå? Med de ristende og veivete armene så skal du ha en kopp kokende varm kaffe i fanget mens beina ligger i sånne sæler opp mot taket? "Fyyyy fader, det kan bli moro å se kaffesprut overalt når hun får en ny rie!", tenkte jeg og løp mot kaffemaskinen ute i gangen. Jeg tok kaffe heeeelt opp til randen. Brant meg litt på vei inn i fødestuen igjen. Hun reagerte ikke engang.

Etter kaffepausen så begynte trykkingen. Her må jeg innrømme at jeg ikke husker så mye jeg heller, for Line ble jævlig skummel. Jeg måtte ta et steg bakover. Hun var svart i øynene og hadde en mørk og veldig ekkel stemme. Jeg kjente ikke kona igjen, dette monsteret gifta jeg meg IKKE med! Veldig fascinerende igrunn, dette med at hun bare bikket over i beast-mode på den måten. Hun var virkelig ikke sitt vanlige..ehh.. «søte og hyggelige» seg selv. Iril (Lines venninne) hadde fortalt meg for lenge siden at det var vanlig å spy under fødselen. Så jeg hentet en sånn pappbeger til å spy i. Men jeg trengte det ikke, for jeg klarte meg utmerket godt og klarte holde på den lapskausen de hadde servert like borti gangen der. Ikke så vondt i ryggen lenger heller. Men sjela mi, den hadde fått store sår. Det som kom ut av kjeften til kona mi kan jeg ikke stå inne for eller gjenfortelle. Men det var mange stygge ord. Også i kombinasjoner som ikke hørte sammen. (Har du noengang blitt kalt en "fittepikk?») Jeg prøvde å fortelle henne at det ikke er et ord. Ble ikke veldig godt mottatt. Jeg var .."for faen ingen jævla norsklærer!" fikk jeg i retur. 

Jeg må få lov til å fortsette litt senere. Jeg har fått oppdrag av kona. Jeg må rydde og vaske mens hun sitter å sliter seg ut i sofaen og ammer. Og det skal dere vite Når jeg er så snill og drar til Liverpool i fem døgn for å la henne få litt alenetid med dattera vår, så er det JEG som må rydde opp etter jentefesten! Hun har ihvertfall bevist sånn halvveis at hun fint klarer seg alene (hvis vi tar vekk alt som har med å rydde opp etter seg). 

Hilsen Torben, nybakt pappa 37 år.

Velkommen hjem, mannen. Kona di har kosa seg.

Jeg burde vel helst ikke blogget nå, men satt meg i sving med å rydde huset til Torbass kommer hjem om få timer. Men han skylder meg å ikke bli sint for det kaoset som møter han. La meg gi dere en liten smakebit:

Ja, for dette er faktisk den ryddigste plassen. Det er ikke mer plass på border, stoler, gulv, kjøkkenbenker osv, så nå måtte jeg sette en tom pizzaeske (og et halvstekt rundtstykke, åpenbart..?!) på komfyren. Pizzaen arvet jeg etter playdaten på lørdag. Og så ble den liggende i bilen et døgn, før jeg kom på at jeg hadde pizzarester, og så spiste jeg det igår. Ikke døm meg da. Bilen stod i garasjen og pizzaen ble holdt kjølig. Men nå lukter det pizza i bilen, dog. Kan vøre fordi noen av pizzabitene ramlet ut og ble liggende på gulvet, og psyken min er fremdeles i gravid-modus, så jeg klarte ikke få meg til å bøøøøye meg ned å plukke de opp. Et par med taco, som ikke var favoritten uansett. 

Om 3 timer kommer mannen hjem med ansiktskrem fra tax free`n og jeg gleder meg vilt til å ta meg et bad UTEN å ta med meg babycallen inn. Virker som MAren har fått et litt annet søvnmønster nå også, hun er MYE mer våken på dagen og det er elsk! Jeg har jo bare sett henne sove de siste 7 ukene. Så nå kan jeg oppleve henne og bli kjent med henne. Men hun sovner mye tidligere for natta nå da. Slokner og går i koma heter det kanskje, med så mye som skjer på dagen og våkentiden hennes. Hun sover nå, og kommer til å sove til 11.00 i morgen - kun avbrutt av poweramming der hun spiser 8 minutter i søvne og slokner i armene mine, eller fortsetter å sove ved siden av oss i storesengen. Jeg ELSKER samsoving! Og jeg tror hun liker det også, hun finner puppen selv, så jeg aner ikke hvor mange ganger hun spiser av meg i løpet av natten for jeg våkner bare hvis hun piper når jeg ruller over henne eller ramler ned på gulvet. Jeg bare kødda. (Hun piper om hun ikke får skikkelig sugetak på patten når jeg ikke har lagt den frem slik hun liker det...!) Idag er ny rekord, jeg har ikke hørt henne gråte siden igår klokka 15.35. (Da måtte jeg mate henne på ferja på vei hjem). Når hun vil ha oppmerksomhet bare babler hun liksom. Lager sånne søte lokkelyder. Herlig. Gleden med babycall er at jeg spretter opp og legger meg ved siden av henne når jeg hører hun grynter litt i senga, så hun tror sikkert jeg alltid ligger ved siden av henne når hun åpner øynene..Mens egentlig har jeg sittet å pumpet meg, sett på tv og blogget. Ah, småbarnslivet ass...

Neidu, her må jeg kaste meg rundt! Bleier fra torsdags lukter ikke godt på varmekabler, det sier jeg deg!

/Line Victoria out. (*dropper mikken i bakken og går fra skrivepulten*)

 

Helgen som gressenke...

Kampen igår så ut til å gå rette veien for Liverpool, og Maren og jeg fulgte med på den på nett. Pappan var på stadion, og jeg var veldig redd for at jeg jinxet "vinnerrekka" ved å kle henne i en av de veldig mange supporterdraktene sine. Hun har blitt fryktelig lang nå, og veier over 5 kilo allerede, en lang og sterk lita frøken.

Liverpool vant forøvrig 3-0!

Som "alenemamma" i fem dager har vi ikke hvilt på laurbærene. Legebesøk hos kjekke dr. Halvor og barseltreff på fredag. Playdate på lørdag og søndagen var jeg på en hyggelig trilletur med noen jeg vanligvis ikke spanderer søndagene med... Stine og Kjetil!

Stine kjenner dere sikkert igjen fra Farmen, og jeg må innrømme at jeg ikke fulgte med på akkurat den sesongen - men førr ei dame! Helt i min gate! Kjetil er spinningsinstruktøren min, og i tillegg Visit Grenland-general, vi hadde i oppgave å vise Stine (som holder på med et prosjekt kalt "Den moderne Askeladden") hva Telemark kan by på, og min oppgave var å vise henne Sandøya. Riktignok en øy jeg rakk å bo i hele tre måneder, før jeg "måtte" bosette meg på fastlandet, men jeg tok oppgaven med glede for å kombinere de to tingene jeg liker best på søndager;  gale damer og fint vær. Stines blogg er her, forresten!



Jeg hadde jo selvsagt med meg Maren, og jeg må innrømme at det gjør meg litt stressa at jeg ikke vet helt hvordan det er med varme/kulde/trekk osv. På 17. mai hadde jeg kledd på henne for mye (heldigvis har jeg en bestevenninne som er ekspert på slikt!) og på trilleturen ble jeg plutselig redd for at jeg hadde for lite klær og tepper og dyner og poser. Men ja, som du skjønner så led hun ingen nød - for jeg prøver hver eneste dag å stole på meg selv så jeg gjør mitt aller beste for at hun skal være glad. Det er så skummelt! Jeg har jo ansvaret for henne og hun klarer jo ikke fortelle meg om hun fryser eller er for varm, så jeg må sjekke hele tiden og passe på. Tipset med å kjenne etter i nakken er selvsagt gull, men finnes det termometer å ha i vogna som kan gi meg en indikasjon..? Fortell meg gjerne om det! Jeg vet det høres litt spesielt ut kanskje, men jeg vil faktisk gjerne vite hvor varmt/kaldt det er i vogna så jeg vet det sikkert! og slipper å lure! Jeg har det på babycallen på soverommet, veldig greit å sjekke, hvertfall når vinduet står litt på gløtt slik det gjør nå..

Jeg måtte få spinninginstruktøren til å trille for meg (og åpenbart snikreklamère, ser jeg...! ;-) ) og som dere også ser så MÅ jeg kjøpe et mørkere trekk til Buggaboo`en! Det er jo helt HVITT inni vogna, og ikke spesielt "sovevennlig", så jeg måtte legge jakka over. (Ikke over åpningen selvsagt..!)Nedi vogna ligger hun trygt for trekken, hun har saueskinn å ligge på og ei dyne. Så ble det litt varmt da, så da la jeg henne i ergoselen min og tok teppet og jakka rundt når det var litt mye vind. Hun klaget ikke stort, så jeg vil tro jeg har gjort det riktig..! (?) Jeg MÅ gjøre slikt for å bli trygg på meg selv og det jeg gjør, må rett og slett utfordre meg selv litt. Og det ble en veldig hyggelig tur rundt på Sandøya med fine folk!

Da vi kom hjem var det tid for tidenes melkebonansa og kos, så vi har ligget å "pratet" i flere timer i senga mens hun har jobbet seg fra pupp til pupp. Herlig liv!

Jeg fikk et atrig spørsmål i kommentarfeltet forresten!

"Jeg kunne tenkt meg å lese om denne tv-jobben. Hvordan holdt dere ut? (Holdt knapt ut selv- jeg jobba natt og hun jeg jobbet mest med ville se på dere HELE natta. Hadde du orket å se dette selv? Ironien her må jo være at jeg følger bloggen din i dag- og jeg digger'n) Hva fikk deg til å si ja til den jobben? Har du noen morsomme behind the scenes-historier?"

Jeg regner med at du sikter til Mess TV og Sonen som gikk på natta? Vel, jeg elsket å jobbe om natta. Da fikk jeg utløp for alt som var gøy, også kunne jeg bare sove bort dagen. Jeg hadde et høyt tempo, for de første årene var jeg mer på skjermen enn jeg var av skjermen til tider. Folk må jo ha blitt drittlei? Jeg vet faren min ble det.. Men jeg elsket det og kunne absolutt gjort det igjen om programmet fantes. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å se på det selv, forskjellen nå fra den gang er at man finner så mange alternativer enn det ene programmet som gikk på natten, så jeg hadde kanskje valgt det bort for noe Netflix eller noe jeg har tatt opp på dekoderen. (Reindyr-flytting minutt for minutt på NRK?!)

Programmet ble etterhvert godt betalt, og det er vel det eneste som "ødela" litt for meg. Jeg mistet litt begrep om verdien av penger, og kunne ikke skjønne hvorfor ikke alle på min alder (dengang 20-22 år) kunne reise til Thailand spontant, eller kjøpe dyre bursdagsgaver til folk man egentlig ikke kjente. Eller spandere på byen. Så det endte som regel opp med at det dryppet godt på de jeg var glad i :-) Sånn i ettertid angrer jeg på at jeg ikke sparte masse av pengene, og det var jo litt humor at jeg fikk kastet tikroninger etter meg (en melding kostet som regel 10 spenn i begynnelsen) når jeg var ute på byen. De færreste visste hvor godt betalte disse jobbene var, litt som med blogging. "-At du gidder!", sa folk til meg. Og så tenkte jeg stille i mitt sinn at jeg gjerne tjente både 5 og 6 ganger mer enn de gjorde det i sin flotte jobb i klesbutikk som de hatet å gå til. Ja, motivasjonen var jo selvsagt gode lønninger og men ikke minst også at jeg fikk masse oppmerksomhet (både god og dårlig!) på TV. Rett skal være rett, jeg har aldri i mitt liv blitt sjikanert, mobbet og truet så mye som den gangen jeg var på natt-tv, men på en annen side så har jeg aldri fått boostet selvtillitten min så mye heller. For plutselig var det kult å være litt gæærn og si mye sprøtt og finne på masse spontant, jeg hadde jo gått hele ungdomstiden min og hørt "Line er søt hun, men hun er så jævla MYE til tider.." Nå fikk jeg positiv tilbakemelding på å være "MYE" og betalt godt for det i tillegg! 

Etterhvert ble jeg "dronningen av morgenquiz" som noen kalte meg. Hadde alle de type programmene der. Og det ble litt lavere lønn (fremdeles veldig høy da!) og litt mer glamourøst faktisk. Siden programmet jeg jobebt i for første gang stod oppført i programbladet bakerst i Se og Hør så ble det regnet for en gangs skyld et ekte program. Ikke bare pauseunderholdning, liksom..! Jeg måtte få hjelp av Pia Haraldsen til å kle meg, og tanken på å bli kjæreste med noen utenom tv og mediebransjen var veldig fjern for meg. Det var liksom livet og det fantes ingenting utenfor! Men det er rart å tenke på at jeg elsket dengangen det livet, jeg gledet meg vilt til å dra på jobb - det er det ikke mange som gjør! Jeg tror jeg hadde sykedager kun da moren min døde brått, men husker jeg satt å bevret etter å komme meg tilbake på skjermen så jeg kunne blomstre litt igjen.

Sånn i ettertid tror jeg nok jeg gav meg på rette tidspunkt. Jeg gikk vel rundt og håpet at det skulle bli mer tv-jobbing, men jeg satte ikke akkurat inn nådestøtet heller. Jeg var i grunn ganske ferdig.Istedet dro jeg et år på jordomreise, som føltes riktig den gangen. Nå tenker jeg egentlig bare at jeg kunne droppet hele det året på reise, for jeg hadde så innmari hjemlengsel at det var vondt i kroppen! 30 år gammel landet jeg på norsk jord, og jeg traff Torben på ferja over til Sandøya der jeg hadde fått meg hus. Resten er som dere vet historie, kjapt oppsummert: Møter Torben, blir forelsket, vi flytter sammen, kjøper båt, han frir, vi gifter oss, jeg blir smelt på tjukka og vi kjøper en diger villa på Eik-Asvall på Stathelle. BÆM, liksom! Voksenlivet! :-)

Med litt sminke og stæsj kan jeg fremdeles hente frem litt glamaour fra klesskapet og sminkeskrinet når det trengs...!



Nå er det noen som våkner her i huset! :-) Hørs senere!

 

 



 

 

 

Hjemme alene.

Jeg er hjemme alene. Vel, ikke helt alene - jeg har jo en baby å sørge for. Men Torben er som tidligere nevnt i Liverpool og jeg er dronningen av hus nr.3 på Ekstrand Riviera.



Mens jeg sitter her etter en bedre middag fra en mikromat-leverandør jeg ikke kan si navnet på uten at det blir oppfattet som reklame, har akkurat tatt meg et deilig bad, og koser meg med et glass vørterøl så tenker jeg at livet er herlig. Huset flyter av gulpekluter i hvert eneste hjørne, men jeg kommer til å juge til Torben når han kommer hjem og si det har vært et komplett kaos her uten han. 

Det har det ikke foreløpig. 

Det var litt kaos da jeg tok med meg Maren til ei venninne og 3 småttinger på halvannet, DA plutselig jeg en unge som gråt litt. Jeg så at venninnene mine skjønte at jeg ikke visste hva som var galt, for helt seriøst - ungen griner så sjeldent at jeg ikke helt vet hva som skjer når hun faktisk gjør det. Viste seg at hun var overtrøtt og hadde litt magevondt (hun presset og var illrød i ansiktet) og etter noen minutter hørte jeg en kjempebraker i bleia hennes, så det var visst bare en fis som måtte ut av systemet gitt. Og nå har hun sovet i 3-4 timer, stakkars. (Ikke synd på ehnne, hun har det helt kanon på hjemmealene-fest med mamsen sin)

Jeg har så behagelige dager at jeg faktisk har dristet meg til å jobbe litt fremover. Jeg mener, hvorfor ikke? Jeg har en mann som er så mye hjemme som han er (ironisk at jeg skal si det en helg han faktisk er i Liverpool, men asså..) og ungen vår er såpass lett å håndtere at en time her og en time der, og vipps - så har man fått gjort litt effektiv jobbing. Det betyr at Torben må ta noen ekstra klesvasker og støvsuge et par ganger ekstra hver uke alene (som vanlig med andre ord), så jeg syns egentlig det var lurt av meg å gjøre noe gøyere enn husarbeid den timen per dag..!

Jeg har forøvrig som noen sikkert har oppdaget allerede, blitt en av partnerbloggerne til Nettavisen - hvilket jeg syns er utrolig spennende og ikke minst er det med en stor porsjon stolthet jeg har takket ja til å bli en del av. Det betyr ikke annet enn at jeg fortsetter å blogge som før, og jeg håper selvsagt du blir med meg videre selv om det er en liten logo på toppen og litt reklame å fordøye - men jeg har fått streng beskjed om at skribleriene mine ikke blir noe anderledes enn de er idag. Viktig å ikke sensurère meg, da blir det ikke noe moro.Å være en del av nettavisen gir meg enda mer motivasjon til å underholde med skriblerier. Er det forøvrig noe dere vil lese mer om? Noen spesifikke temaer jeg burde berøre med min ironiske, lite selvhøytidelige og selvutleverende penn?! Bare å si ifra!

I morgen blir det en tur til Sandøya for å kose meg med fine folk fra Visit Telemark, jeg har lovet å vise de rundt på øya jeg rakk å bo hele 3 måneder på før matrosen på ferja slepte meg til land igjen. 

Ha en kanonfin lørdag! :-)

/Line Victoria, og hu er jaggu på instagram også!

Hvor ble det av siste rest av intimgrensene mine?

Dette med intimgrenser er fasinerende greier. Når kommer de? Hvorfor oppstår de? Og for min egen del, når forsvant de?

Der vår lille M ligger på stellebordet, har hun ingen begrep om intimsperrer. Å bli vasket dritt av som har smurt seg opp etter rygg og nakke, er den naturligste tingen for henne - for slikt kan hun ikke gjøre selv. På et tidspunkt kommer hun (forhåpentligvis!) til å ønske å tørke seg i ræva selv, før vi på et tidspunkt sent i livet må igjen overlate det til en omsorgsperson eller en i hvit uniform og varm stemme. (..og dårlig lønn, og ugunstige arbeidstider)



(Bildet ble tatt på utdrikningslaget mitt av Therese Hartveit, en av de gangene intimsperrene mine måtte legges til side. Ikke så vanskelig for meg i grunn!)

En gang i mellom der er man på et tidspunkt i livet også avhengig av å gi slipp på intimgrensene sine opp til flere ganger. Som ved en fødsel, der ca halvparten av oss kvinner blant annet må bli tørket i ræva etterpå. (Neinei, ikke for evig og alltid - men takker man kanskje nei eller ikke rekker sette klystèr, så er det helt vanlig å gi etter presset (bokstavelig talt) og man bajser på seg. True story asså.)

Jeg bajset riktignok ikke på meg, men det hadde uansett ikke gjort noen forskjell uansett.Jeg tisset på meg flere ganegr da, men det var nøye kalkulert fra min side skal dere vite.. Det var jo nydelig å være tilbake på babystadiet og få byttet bleia si i en alder av 34 år.. Og som dere husker av fødehistorien så slet jeg også med å holde klystèret inne den ene rien, og hadde det gått til helvette så kunne jeg nok ikke brydd meg mindre. Det kunne i grunn bare blitt littegranne værre enn den gangen i russetiden, for da var jeg jo faktisk alkoholpåvirket og det var min unnskyldning den gangen. Og folkens, det er veldig dårlig gjort at en av russereglene den gangen var at man ikke kunne vaske russedressen sin. Hvertfall når uhellet er ute så tidlig i russetiden...Og før noen av jentene på «Hore på Sporet»- russebilen plutselig drar kjensel på hvor denne historien endte - NEI, jeg var ikke jeg som dreit på den dyre parketten i bilen vår og tørket meg med en diger hotellpute etterpå som ble liggende igjen på åstedet. Eller var det kanskje det?!)

Intim-sperren min tror jeg forsvant ved en sjekk da vi trodde jeg lakk fostervann. Vanligvis når man går til tissedoktoren, så er man kanskje litt mer forberedt enn jeg var den gangen. Man klipper plenen før 17. mai, ikke sant? Den kjekke konfirmanten av en (nesten)overlege snakket om dåselura mi som om det var et avansert og teknisk duppedings som det skulle settes karakter på som i Tv2-hjelper deg-testene. «Her ligger? Her finner vi?og DER er den, ja?» Gudene skal vite hva det var han fant der inne som krevde et «-DER er det, ja». Kjære tissedoktorer, snakk aldri med store bokstaver når dere tar understells-godkjenningen på oss. Det hørtes ut som du leitet etter en nål i en tunell, liksom. Det er ikke så jævla store forhold der, kompis. Aight?! Dette besøket satte en alvorlg støkk i min personlige sperre for hva som er greit å flekke frem for fremmede, og intimsperren ble ytterlige utfordret av en finger i rompa rett etter fødselen. «-Kan du knipe rassen?» spurte han. Han sa forøvrig ikke rassen. Faktisk så tror jeg kanskje ikke han spurte heller, jeg tror jeg selv sa da jeg kjente julefingern der; «-Jeg kniper nå, kjenner du det?!» Og så ble rassen min friskmeldt og vi kunne gå videre i livet. Det med knipingen var pussige greier. Jeg kneip i en rytme, faktisk. Sånn taktfullt som trommene i Hans Majestets Kongens Garde/ avd. 3. gardekompani. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Og jeg tror kanskje rompeballene mine ble med på takten også. Og uansett hvor speiselt det høres ut at jeg forteller det, så føles det som den mest naturligste ting å oppleve. Har ikke du også fått en finger i rompa og knepet rundt den til en som kaller seg dr. Et-Eller-Annet, til rytmen i Gammel Jegermarsj kanskje? Da har du aldri vært på et utested som heter Tordenskiold i Langesund.

Jeg tror dog at andres intimsperrer har blitt utfordret etterhvert som jeg har blitt hardcore ammemamma. For i 17.mai kjolen som hadde høy hals og knepping BAK ble det litt i overkant mye fødekropp eksponert når jeg satt med hele overdelen av den korte kjolen på magen og kjolen sklidd opp når jeg ammet. Jeg satt i prinsippet i trusa i sofaen deres på 17.mai. Tilogmed min tøffe og moderne svigerfar hadde vanskeligheter ned å feste blikket noe sted mens jeg snakket om dagligdagse ting jeg har opplevd den siste tiden. Hvilket ikke er spesielt spennende. Plutselig ble hortensiaen til svigermor i vinduet veeeelig interessant å hvile blikket på mens jeg satt så godt som naken i skinnsofaen hans. i halvannen time gav han den hortensiaen i vinduet dype blikk. Stakkars mann, og stakkars familien min som jeg utsetter dette for i tide og utide. 

Husby-slekta (min familie) har riktignok sett mer enn de orker av kroppen min gjennom tidene. Jeg gikk som oftest naken i gata hjemme på Stathelle. Helt til jeg nådde en viss alder og pappa måtte be meg kle på meg, fordi folk reagerte. "-Nudisten i treogsøtti", kalte de meg.

Og da jeg fikk de hersens silikonpuppene, ja da løftet jeg opp og viste hele familien ved middagsbordet hva månedslønna mi hadde gått til den måneden. De var ikke imponerte. I ettertid skjønner jeg hvorfor, for det var en av de dårlige investeringene jeg har gjort, de puppene og den JÆVLA RENAULT MEGANE`N!!!!!!!! Bilen solgte jeg med kjempe tap, og jeg har ikke tjent ei krone på puppene mine sålangt heller. 

Nuvel, på tide å pakke ned unge og hjelpepuppen - mor skal pynte seg litt for en date med Dr. Halvor for deretter å møte forhåpentligvis like frittalende mammaer i barselgruppa mi. Jeg er alene hjemme i 5 dager nå - supportermannen har dratt til Liverpool, så jeg og Maren skal ha hjemme alene-fest heeele helgen! Greit å kjenne litt på gressenke-livet også. 

 

17.-mai i bilder. Aldri følt meg flottere.

Ah, 17.mai. Alle selfiedronningers dag, og facebook flommer over av bunadskledde og pene mennesker. 

Jeg fikk dessverre ikke tatt noen delbare bilder av alle de flotte folka jeg var med denne dagen. Men antrekket mitt så sånn ca slik ut / Dagens oufit:



Du ser den prikkete kjolen der et sted. Kjempeflotte greier. Du kan kjøpe den her.  ;-) Legg merke til at det også er kort vei til slobrocken som ligger knørva i sofaen. Og nei, jeg har ikke for vane å ha solbriller på inne. Det bare ble slik når jeg sovnet i denne stillingen. Kiropraktoren min ELSKER meg!

Men seriøst. Bunaden kom ikke på i år, noen har sittet i skapet og sydd den INN det siste året, så jeg slenger heller med et bildet av hvor fin jeg egentlig er i bunaden min når jeg har hatt tid til å forberede meg.



Håper dere har hatt en flott dag!

Ukens kommentar! :-)

I kommentarfeltet er det ofte mye informasjon å hente etter at jeg har publisèrt innlegg - og jøsses så mange flotte og gode forslag fra dere der ute! 

En kommentar har jeg selvsagt bitt meg fast i, ikke fordi den var så kjempelang (!) men også fordi den inneholdt mye viktig informasjon som jeg i mitt innlegg ikke brukte så mye tid på. Det gjelder grunnene til at man velger å amme fremfor å gi morsmelkerstatning på flaske, og jeg trodde kanskje at det var åpenbart for mange og at jeg derfor ikke skrev så mye om det. Men folkeopplysning er viktig, og jeg syns Hege Kristin har et utrolig viktig poeng jeg dessverre ikke var flink til å få frem mellom linjene.

"Veldig bra innlegg! Jeg må bare pirke litt på én kommentar; det er jo virkelig ikke hipp om happ om spebarn får morsmelk eller erstatning. Erstatning er fantastisk bra - om man av ulike grunner må gi opp amming. Det er supert at det finnes noe som er godt nok til at babyer som ikke kan få mm vokser og trives. Men det vil aldri bli like bra for et menneskebarn å få kumelk. Det er ganske selvsagt, og godt underbygget av forskning. "

Jeg mente ikke å skrive "hipp som happ" hva ungen får, jeg ville bare passe på så jeg ikke tråkket noen på tærne i forhold til ammimg og erstatning/flasking. Det var absolutt ikke meningen å likestille disse to, for vi VET at morsmelk alltid vil være best for barnet, men det er viktig å påpeke at erstatning er en veldig god nummer to hvis man ikke får til ammingen eller vil amme. Jeg er pro amming, men ikke ammenazi - da jeg tror at de fleste har veloverdreide grunner til hvorfor de velger som de gjør :-)

"Jeg reagerer også litt på kommentaren om ammepress. Ja, selvsagt er det et slags press og det bør det være! Man bør vel prøve å gi barnet sitt mm om man klarer? Det er jo f.eks et ganske stort press om å føde vaginalt i stedet for ks også, fordi det er best. Ks skal være for de tilfellene der fødsel ikke går/blir for belastende. Samme med mme, tenker jeg. Nå finnes det jo kvinner som lar være å amme fordi det er stress, tidkrevende, "vil ha kroppen tilbake" osv. Og det er kanskje fordi vi i frykt for å tråkke på ømme tær messer i vei om at mm og mme er akkurat det samme...?"

Jepp, my point exactly det med å tråkke på ømme tær. Jeg var livredd for å skrive innlegget fordi jeg ikke ville oppfattes som en som tvang på noen amming, og det er mange triste mødre der ute som aldri fikk til ammingen som måtte gå over på erstatning som syns det er et sårt tema. De som velger bort amming på grunn av at de vil "ha kroppen tilbake" burde egentlig tatt en titt i speilet og kikket nøyere både på strekkmerker, ei sår dåselure og arr etter keisersnitt - for jeg tenker at det ikke er selve ammingen som setter kroppen i unntakstilstand..! Mine strekkmerker, sting, hemoride og ekstra kilo kom ikke av ammingen, for å si det sånn! 

Jeg for min del vet også at amming forbrenner 5-600 kalorier per dag (for mange mer!) og det tilsvarer en løpetur om dagen! Ellers av fordeler utenom det åpenbare at det er best for barnet, er at det er uhyre lett å slenge frem puppen i tide og utide. Jeg har ammet i bilen på en parkeringsplass, på det lokale kjøpesenteret, i konfirmasjon rundt bordet under talene og mens jeg sover. Den siste er gull verdt! Jeg må ikke opp og gjøre klart flasker og slikt, jeg bare justerer dietaket til Maren og sover videre mens hun slurper i seg når vi begge sover. Når flaskefolket sier at det er fordeler når mor skal avgårde - ja, da har jeg også flaske tilgjengelig. Hun tar flaske også, og da med morsmelk. Men kosen er viktig også, jeg må innrømme at jeg syns det er himla digg å være et vandrende matfat, trøst, nærhet og med alt dette i 2 stk herja brød..!

"Når det er sagt, mener jeg selvsagt ikke at kvinner skal oppleve press om man har prøvd og f.eks har store smerter e.l. Men å mene seg utsatt for press fordi om helsepersonell eller andre forteller hva som er best for barnet, det er for hårsårt. Selv har jeg opplevd et enormt press på å gi mme i tillegg til mm, og kjenner meg overhode ikke igjen i det ammepresset du nevner. Jeg skulle ønske alle kunne fått bedre hjelp og oppfølging tidlig etter fødsel. Overbevist om at mange flere babyer kunne fått gleden av å die da! All ære til ammehjelpen for den jobben de gjør. Helsestasjonenen rundt omkring i landet; not so much. "

Jeg hadde (heldigvis) et sykehus som var veldig pro amming, og jeg skal innrømme at selv om jeg er glad de presset på. Jeg var i utgangspunktet innstilt på at jeg ikke fikk ammet, men jaggu fikk vi det til! Jeg ville jo veldig gjerne amme også, grunnet de egenskapene morsmelk har kontra erstatning, og de øvrig nevnte fordelene som er viktig for meg.

Jeg er heldigvis velsignet ikke bare med stahet, men også en helsesøster og lege som er veldig "inn" i dette - og har mange gode forslag som passer meg. Og jeg vet at flaskebarn-foreldre også er fornøyde med den samme helsesøsteren og legen, så ingen av de er amme/flaske-nazier som fronter det egne meninger, men kommer med gode råd i den situasjonen mor er i og hva hun velger å gjøre. Jeg syns det er flott at de ser behovene til enkeltsakene, uansett hva man som mor velger å gjøre. Og det er såå viktig for meg og mange andre å ha støtte i helsevesenet! Det var hun som anbefalte hjelpebrystet til meg, fordi hun visste hvor viktig det var for meg å komme igang med ammingen, forøvrig. :-)

"Og a propos press; om du velger å amme lengre enn seks mnd om natten, og lengre enn ett år generelt, da kan du belage deg på press da! Jeg har måtte kjempe for å få amme barnet mitt etter denne alderen, mot helsesøster, familie og samfunnet generelt. Tusen takk for at du fremmer og normaliserer amming! Det er helt uvurderlig at kvinner i din posisjon gjør det! 😙"

Jeg syns det er veldig trist at man opplever press om å ikke amme. Først opplever mange spørsmål om hvorfor de ikke ammer, for deretter å på den andre siden bli møtt med spørsmål om hvorfor man ammer. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å amme, men jeg tipper innenfor det normale i forhold til barnets alder. At noen utenfor kommer med "velmenende" råd om å slutte å amme syns jeg er direkte pinlig. Og ikke minst trist. Den avgjørelsen overlater jeg til mammaen. Men jeg må innrømme at jeg syns det er litt rart når man en viss alder tar puppen selv, eller ber om den selv av mor, men jeg vil aldri fortelle noen at det er feil heller. Jeg liker å innbille meg at mor vet best for sitt barn. 

Hege Kristin, tusen takk for et veldig godt innspill i bloggen min. Det er slike som deg som veier opp for alle nettroll som finnes der ute (dog er jeg svært velsignet med å slippe å moderere noen som helst...)  Jeg er både stolt og glad for å ha lesere som deg, som påpeker mange av de tingene jeg trodde jeg hadde skrevet mellom linjene, men det er kjempeviktig som du sier at OM man ønsker og kan amme, så er det definitivt det beste for barnet - uten tvil! Har man utfordringer som hindrer dette (nei, kroppen forfaller ikke av amming) så står man fritt til å velge løsning nr. 2. Jeg også - hvem vet, kanskje det havner NAN på flaske i nær fremtid, men jeg skylder meg selv og arvingen min å gjøre et iherdig forsøk i hvertfall! 

:-)

 

 

 

Min lille handicap-pupp! OBS: Brystvortealarm for de sensitive.

Åj, jeg var ikke klar over at jeg kom til å få et raus av spørsmål på bonus-puppen min som jeg la ut bilde av på instagrammen min?! Det kan virke som veldig mange ikke visste om dette hjelpemiddelet, og det er jo fryktelig synd - for det er virkelig et flott verktøy! Det er synd det ikke er snakket så mye om, for jeg hadde aldri hørt om det før jeg kom over Ammehjelpens hjemmesider :-)



Handicap-puppen som jeg og min barselvenninne kaller det, er ikke så sexy som det kan høres ut som. Men uendelig fiffig og et flott hjelpemiddel!

Jeg har godt trøkk og godt med melk på natten, morgenen, formiddagen og litt ut på ettermiddagen. Jeg tror (uten å være sikker) det er en kombinasjon av dårlig trykk i puppene senere på ettermiddagen og kvelden, det er mye vanskeligere å få i Maren mat for å bygge seg opp til en lang natts søvn (ca 2 x 5 timer - noenganger en bonus-nap fra 09 til 11.30 også) så for å slippe se henne slite med å få ut melka så har jeg et hjelpebryst! Jeg har, slik jeg har forstått det på de som kan det, hatt nok melk og produksjon til måltider da hun var noen uker - men nå som måltidene blir større har jeg ennå ikke klart å holde tritt med produksjonen. Dette er forøvrig viktig å tenke på; kroppen skal tilpasse seg etterspørsel, så bytter du et tomt måltid med erstatning på flaske, så vil ikke kroppen eller puppen forstå at den egentlig trenger å lage mer for å dekke etterspørselen. Hvis ingen spør etter varen i butikken er det heller ingen som bestiller den inn for å selge deg den! Derfor hjelpebryst fremfor flaske for min del. 

Det fungerer veldig enkelt..! En flaske med pumpet morsmelk - og du kan selvsagt bruke erstatning også, men jeg pumper meg såpass mye for å få opp produksjonen (og holde den oppe!)  at jeg har endel melk på flaske fra tidligere på dagen oppi en flaske, med to bittesmå slanger til hver pupp som da liksom er en ekstra sprut fra puppen. Om jeg hever flasken renner det enklere, men ellers må hun faktisk suge på brystet med riktig dietak for å få ut melka. 


 (På bildet over har Maren sovnet, så dietaket synes å ikke være helt optimalt...! Men det er vanskelig å ta bilde når hun er våken, da jeg prøver å unngå å fikle med mobilen når hun først er våken og vil ha oppmerksomhet!)
 

Bonuspuppens slanger er så små og mye at hun ikke merker de i munnen - men pass på så de ikke er for lange. Jeg fester den så den går i ett med brystvorta, og setter en teip slik du ser på bildet. Her må du nok prøve deg frem for hva som funker best :-) Jeg tar den av og steriliserer etter hver gang, slik du også skal gjøre med flasker. 

Maren dier som vanlig, og jeg får den stimulansen av brystene jeg trenger for å opprettholde produksjonen - og selvsagt får jeg kosen det er å ha henne på puppen. Jeg kan knipe på slangen med neglen for å la henne die av kun puppen også, og veksler på dette slik at flommen ikke er konstant. Da blir hun lat, hun må jobbe litt ;-)

Man kunne selvsagt veldig gjerne brukt flaske i disse tillfellene, og det har jeg prøvd med stor suksess. Det går som sagt helt fint, men det er egentlig pappa Torbens oppgave å gi flaske når jeg ikke er tilgjengelig. Flasken er jo også med på at puppen blir erstattet, og da får jeg ikke den stimulansen jeg behøver ved at et måltid fra puppen blir «hoppet over», så da er hjelpebrystet helt genialt. 

Hjelpebrystet kan også brukes av adoptivforeldre som tidligere har hatt melk og som ønsker å amme. Det kan få opp produksjonen i dine egne bryster og du kan pensjonere hjelpebrystet etterhvert hvis du er heldig. Her er det kanskje greit å informere om at adoptivbarnet bør være under en viss alder, det vil være litt spesielt adoptere en 8-åring og kreve at han ammer. Men hey, det skal selvsagt være ditt valg! ;-)

Jeg har også vurdert om det er mulig å la Torben gjøre dette, men han har ikke villet prøve. Det er helt i orden, haha - jeg var bare nyskjerrig på om det faktisk funket! Jeg tror kanskje nippelen hans er for liten, men det får vi dessverre aldri vite...

Det er fryktelig enkelt, faktisk syns jeg det er enklere enn med flaske. Med flaske renner melka veldig fort og jeg ser at hun blir litt bortskjemt med at hun ikke suger riktig, slik hun skal på puppen. Dette var jo nytt for meg da jeg ble mor, jeg trodde virkelig barnet kun hadde nippelen i munnen og suttet som man sutter på en.. ja, kjærlighet på pinne. Men nei, et riktig dietak har et voldsomt vakum og hun har veldig mye av puppen i munnen når de har riktig dietak. Faktisk sammenligner folk flaske og pupp med å «drikke fra sugerør kontra å spise en hamburger». Jeg bruker hamburgergrepet når hun skal die, lager puppen flat for å få et godt tak. Underleppa skal være vrengt utover og du skal se at hun «suger» med bevegelse under øret, og ikke «hull» i kinnene. Dette kan du lese masse om på ammehjelpen, en flott side for oss mammaer som gjerne vil amme barnet. Der finner du også info om du ønsker å delamme også :-)

Det er et voldsomt ammepress der ute. Det skal jeg innrømme. Det viktigste er at du bestemmer selv, uten påvirkning fra verken meg eller alle ammenaziene der ute. Jeg for min del dømmer ingen - og er helt overbevist om at det er hipp som happ hva du som mamma velger. Du vet absolutt best selv. Men for min del handler amming veldig mye om kos og de fine tingene, og det kan man veldig fint få til med både flaske og morsmelk erstatning. Det handler jo i bunn og grunn om at ungen blir mett, ikke sant?! Men hvis jeg skal klare å produsere nok melk selv og ha godt trykk i puppen gjennom hele dagen/kvelden for å forhåpentligvis gå tilbake til å slenge frem puppen i tide og utide, så har jeg valgt å teste handicap-puppen med kjempe gode resultater! Jeg tror nok at det er litt for min egen del jeg legger mye energi i dette med å få til ammingen også, for det betyr mer for meg enn for Maren - haha! Maren er happy uansett hun, så lenge hun får mat og kos! Mamma blir happy når puppene er friskmeldt og kan være matfat noen måneder til. :-)

For dere som ønsker å amme men ikke har melk også, så kan dette være en fin måte å fremdeles amme uten melk..? (Da med erstatning i flaska..!)

Hjelpebryst kan du få mange steder, men jeg anbefaler deg å bestille fra ammehjelpen sine sider. på Ammebutikken. Der finner du også flotte videoer av hvordan det fungerer, men også hvordan du kan lage det selv! (For de som har en ernæringssonde eller sugekateter tilgjengelig?!) Dette er ikke et sponset innlegg - jeg får ingenting for å tipse dere om det, annet enn kanskje flere happy ammende mødre der ute..?!

Jeg vil også få påpeke at jeg får medisinsk oppfølging i form av reseptbelagte midler. Snakk med legen din om du trenger litt mer enn bare et blogginnlegg fra en ammefru som hjelp med ammingen om du trenger det! Og nei, det er ikke bevist at det er silikonpuppene som har ødelagt for meg. Jeg liker i hvertfall å trøste meg med at det ikke er det.

Fyr gjerne løs om du har spørsmål - men jeg kan ikke hjelpe deg med de medisinske omstendighetene, det må du ta med lege eller helsesøster evt jordmor. Håper du kanskje har nytte av dette, og håper også jeg får høre om du har erfaringer omkring det du også - jeg er fremdeles nybegynner!

Hilsen den puppefikserte supporterfrua!

Småbarnsforeldre har såå god tid til alt!

...som for eksempel øyesminke - det bruker vi lang tid på. Veldig lang tid. Så lang tid at den rakk å forsvinne fra da jeg la øyensminken for seks og en halv uke siden..

Tobarnsmor vs etbarnsmor.

(Jeg MÅ få meg samme kamera som Fotballfrue)

Mens jeg sminket meg, så pumpet jeg meg også, jeg er sykt dreven på multitasking:

...og Maren bare:

-"Damn, er det til meg?!!"

...og jeg bare:

"-Ja, for mamma gir deg endel av melka di på kvelden i et sånt handicap-bryst for mammaer som ikke har så mye trøkk i pattene på kvelden!"

 

God lørdag da!

Takk Torben, og alle andre menn som holder ut med oss.

Kjære Torben. Mannen min. Og alle andre menn som holder ut med oss kvinner.

Jeg vet at jeg har forandret meg veldig den tiden vi har vært et tospann.

Ikke nødvendigvis så mye i humøret og personligheten, men i pakningen jeg ble levert i på ferja da jeg forelsket meg i deg for andre gang i livet.

Første gang du klinte med meg så jeg slik ut:

Og du så slik ut:



...Men du ville ikke være sammen med meg, og ingen av mine venninner trodde jeg hadde klina med deg - så det ble aldri oss den gangen.

Noen år senere trodde du jeg så slik ut som på profilbildet mitt på facebook:



Men da du våknet dagen derpå innså du kanskje at det ikke var helt tillfellet. At bildet kanskje løy en smule.



Men det gjorde ikke noe, for jeg skrev til deg dagen etter at jeg var helt sikker på hvordan fremtiden kom til å bli. Det hadde JEG bestemt!



Også fridde du til meg da, for det måtte du jo:

Du måtte bare amputere en liten del av deg i forbindelse med utdrikningslaget ditt i Liverpool først:

...og selv om jeg ble helt bridzilla under planleggingen, så holdt du ut med meg:

...for på bryllupsdagen så jeg slik ut:

Og livet som nygift må ha behandlet deg godt for i begynnelsen av bryllupsreisen så jeg jo slik ut:



...men dessverre - i løpet av bryllupsreisen fant jeg tilbake til mine komfortable klær:



...og fra og med bryllupsnatta droppet vi beskyttelse i senga:


 

...og det endte jo, som du vet, i dette:

..og du mente den så ut som en kylling der inne...



Og kyllinger tar jo plass, så måtte vi kjøpe stort og fint hus til kyllingen, et hus på nesten 300 kvm på Stathelle selv om du ville ha postnummer 3970 Langesund:

Og en ny epoke med mer komfortable klær kom:

..og selv om dette var det alle instagram-vennene mine fikk se:

...var sannheten en helt annen, for dette var det DU fikk se hjemme:



 

Og du prøvde alt du kunne å holde humøret mitt oppe:


Men jeg var full av hormoner og hatet deg litt sporadisk, som blant annet når du bad meg kaste den gamle geita i flyttelasset:



Eller når DU klagde på vondter i ryggen når jeg var høygravid.

Vi så også ganske lite til hverandre den tiden:



..Men så kom dagen da Maren skulle komme med storken:

Og jeg ble et jævla monster, som du kalte meg.

Men det gjorde ikke noe, for det som kom ut av meg var denne fine snuppa:



...og fire dager etter var jeg tilbake i komfortable klær igjen, men med en babycall rundt halsen:

Og selv med en mammaledig kone må du selv ta klesvasken din sjæl:

Vær så snill, fortsett å elske meg til tross for at jeg jeg har mange forskjellige kropper, fasonger og personligheter i løpet av de 4 første årene vi har vært et tospann.



For jeg elsker deg!

PS: Slenger med et bilde jeg håper du kan se på når du angrer litt på alt dette jeg har pint deg igjennom:



Gud så gøy vi har det sammen, Torben! <3

Apropos instagram - du finner fakefrue her! ;-)


 

 

6 ukers barsel over - nå: Heltidsmamma og melkeku resten av 2017.

God morgen, dere skjønne mennesker!

6 uker har gått siden Maren kom til verden, og den berømte barseltiden er over. Nå går jeg inn i et hav av uker som heter mammapermisjon. Frem til 2018 skal jeg bare være matfat, en trygg favn og en kropp der en liten pode kan finne alt hun trenger for å bygge på grunnmuren i sitt fremtidige liv. 

Ok. Nok romlemantisk babyprat på meg. Det er ammetåka som snakker.



Barsel er fra gammelt av de ukene mor skal få slippe å forholde seg til noe som helst og bare «komme tilbake». Fra gammelt av skulle mor gjøre minst mulig denne tiden og få hjelp til alt. I senere tid var disse ukene til for at poden skulle få best mulig starthjelp og rutiner, for at mor ofte skulle tilbake på jobb. (Min mor var tilbake i jobb etter kort tid, min far satt hjemme og flasket meg med pumpet melk. Foreldrene mine var jaggu av det moderne slaget på tidlig 80-tallet!) I nyere tid (nå) tror jeg barsel handler mest om å finne sin stil på hvordan man løser utfordringer med å få et nytt liv i heimen.  

På sykehuset var vi i 3 døgn etter fødselen. Helt normalt det! Man kan i prinsippet dra hjem når man vil hvis alt ligger til rette for det, men jeg følte en veldig trygghet i å være på barsel på sykehuset Telemark. Flinke jordmødre, barnepleiere og barneleger samt fysioterapauter, prester og en herlig kantinedame/psykolog var tilgjengelige døgnet rundt. Også måtte jeg jo bruke litt tid på å rette opp inntrykket etter alt det stygge jeg hadde kalt de da det stod på som værst. Svar på de dumme spørsmålene fikk vi også, og opplæring jeg ikke trodde jeg måtte ha, men som jeg er evig takknemmelig for idag. Første bleia var et SJOKK! 

Jeg skal ikke juge og si at de tre dagene etter fødsel var fantastiske. Jeg skal være ærlig der. Jeg var såvidt innom det når jeg nevnte på det i fødselshistorien, at den rosenrøde ekstreme kjærlighetsopplevelsen idèt Maren kom ut, uteble litt på en måte. Jeg fattet liksom ikke at noe(n) som gjorde meg så vondt i dåselura var noe jeg plutselig skulle elske sånn helt uten videre! Jeg visste jo heller ikke hvem hun var eller hva jeg kunne forvente meg, så jeg ble liksom bare liggende med henne på brystet og lure på hvordan i HELVETTE en så stor og lang unge fikk plass inni magen min bare minutter tidligere. Også husker jeg at jeg lurte på om det var farlig for henne at hun hadde så vidåpne øyne. Jeg tenkte kanskje også litt at hun var sykt pen, og lurte på hvem hun hadde DET fra. 

Jeg tror nok at jeg hadde skrudd forventningene sånn skyhøyt i forhold til det at hun kom til verden, enn hva det egentlig ble. Hun ble jo født akkurat idèt jeg bannet som aller værst, så den umiddelbare kjærleiken kan jeg vel med hånden på hjertet i ettertid si at jeg ikke helt forstod hva folk snakket om.. Jeg tror det ville vært anderledes hvis jeg hadde barn fra før av og visste hvor raskt man elsket et lite vesen jeg (vi!) har produsert helt selv, men jeg hadde absolutt ingen referanser på det punktet. 

Jeg har gjennom hele graviditeten sagt at mitt eneste referansepunkt er marsvina våre. Jeg er fryktelig glad i de dottene der, og de gir meg sååå mye. Så jeg sa hele tiden at hvis det kan relateres til det jeg føler for marsvina mine, ja da gleder jeg meg til å få barn. Nå er det snudd litt opp ned, nå gråter jeg når jeg leser eller ser barn som har det vondt eller som ikke har fått foreldre som er glade nok i de til å ta vare på de. Marvina lever i beste velgående de asså, men har nok kommet i andre rekke den siste tiden. 

Noen som vil adoptere to stk glade marsvin, forresten? 



Igår trodde jeg fasen jeg hadde jinxa den «sovebaby, gråter aldri»-skrytinga mi. Jeg ble helt nærvøs jeg, har jo aldri hørt henne gråte før! Joda, sutring når hun er sulten, men ikke et vræl i tide og utide! Viste seg at det var litt magevondt som følge av litt lite melk i puppene til mor, så hun ble rett og slett oversulten og enda mer sulten av å ligge på puppen. Hadde heldigvis pumpet litt på morgenen, så en svær flaske gikk ned på høykant og hun sov natten igjennom. Gosj, jeg hadde ikke jinxet det alikevel!

Takk for alle støtteeerklæringene om at jeg ammer ofte forresten! Jeg ammer mye/ofte på kvelden, rett og slett fordi hun spiser seg opp og -derfor- sover natten igjennom. Det er helt normalt! Og jeg ofrer ikke ledig stund på ettermiddagen for en våkennatt ass! (Våkennatt, det har vi ikke hatt siden vi lå på sykehuset da hun ble født) Så ja - jeg kommer selvsagt til å fortsette å amme akkurat når hun vil!

Jeg må innrømme at et lite luksusproblem er at hun begynner å bli tung! Å bære en våken baby går greit, men når hun er i sin dype skjønnhetssøvn når jeg skal legge henne i senga si på soverommet - ja da kan du tenke deg at slaktet er ganske tungt?! Så jeg peser meg gjennom stuer, ganger og bad - føler jeg går milevis, med et kadaver av en kalv i armene. Og så snorker hun. HØYT. Jeg digger det!  

Jeg tenkte faktisk jeg hadde litt lyst til å lage en vlogg (video) med en forklaring på hvordan jeg følte meg på barselklinikken rett etter fødselen. Det er så vanskelig å skrive ned hvordan det var, for det er mange underligheter som kreves en viss gestikulering og innlevelse, føler jeg. (Og nei, jeg lover at det ikke skal ta like lang tid som det tok å fortelle en vits til dere?)

Så gøy å se det gamle huset vårt igjen! Og dette var jo også før forlovelse, bryllup, huskjøp og baby - skal si tider forandre seg..!

En veldig ærlig oppfordring.

Puppene mine.

Mine fine, store pupper som dukket opp over natten da jeg var 13 år og full av humørsvingninger og hormoner. De ble større og større, og fikk masse fokus fra like hormonelle gutter i tenårene. Puppene som gjorde at også -jeg- ble bittelitt poppis i ungdomstiden. Bittelitt. Gikk fort over dog.

De endret størrelse da jeg gikk opp i vekt og de endret seg enda mer da jeg sulteslanket meg i begynnelsen av 20-årene. Det ble lefser. Tomme sokker. Pekte nedover. Tyngdekraften tvang meg til å aldri kunne kunne være fortrolig med å gå uten bh. Den gangen var det min største sorg at puppene på en så sulteslanket kropp ikke stod i stil til alt «arbeidet» jeg hadde gjort med resten av kroppen ved å gå ned i vekt. Puppene struttet ikke naturlig lenger, og jeg hadde dessverre penger nok på kontoen til å kjøpe meg en quick fix. Kjøpe meg litt stolthet. Kjøpe meg en justering. Kjøpe meg noe som bare gav ytterligere næring til et forvridd selvbilde.

Så jeg gjorde det jeg antageligvis kommer til å bruke resten av livet mitt på å angre på. Jeg var så dum at jeg la inn silikon i de fremdeles store, men relativt tomme og nedadpekende puppene mine. De ble riktignok kjempe fine etter operasjonen. Og de var dyre. Og apropos dyre, det ble en dyrekjøpt erfaring, viste det seg i senere tid. De kom til å kanskje koste meg mer enn bare pengene. De var bare flotte i noen få år. For når jeg kom på bedre tanker hva gjelder kosthold, så kom også de tapte kiloene tilbake på kroppen. Da endret puppene endret seg også. Igjen. Fra store til enorme. Tunge. Passet egentlig veldig dårlig til resten av kroppen, for nå tok puppene mye mer fokus enn jeg noengang kunne sett for meg. Ingen visste egentlig at det var silikon i de. Jeg hadde jo alltid hatt store pupper. Og nå enda større. Ikke sånne falske struttepupper som glamourmodellene hadde, for den evinnelige tyngdekrafta tvang dem i feil retning. Normal retning får man vel si. Ingen bh`er, bikinier eller klær var pent på kroppen med de tunge puppene. Jeg arvet farmors gamle bh`er, for de hadde brede stropper og god støtte. Og ja, de SÅ ut som noe besteforeldre kjøper til seg selv. Hudfarget. Komfortable. Ikke spesielt sexye. 

En dag for få år siden oppdager jeg en kul i høyre bryst. Ikke en kul som var i forbindelse med silikonen. En litt knudrete fy-sak som tok fra meg nattesøvnen. Jeg lovet på tro å ære at jeg nå skulle prøve ta vare på kroppen min, mens jeg googlet brystkreft og så bilder av kvinner som har måttet fjerne brystene fra kroppen sin. Helsevesenet konkluderte noen uker senere at kulen ikke var ondartet. Puppene mine fikk en ny sjans, følte jeg. Jeg ble plutselig stolt igjen av mine digre sekker av noen kladdeiser der under genseren og farmors gamle BH. 

Så forandrer kroppen seg vektmessig for andre gang i løpet av livet i starten av 30-årene. Jeg begynner på Livea og får smaken på trening. Jeg går masse ned i vekt den på den sunne måten! Puppene har nå fått kjørt seg skikkelig igjen og peker ikke oppover med mindre jeg står på huet. 

Brudekjolen var nydelig, jeg stappet puppene nedi og hadde en kledelig overdel over. Når jeg trente var puppene i veien. Og ingen treningstøy-sett selges med størrelse 38 i underdel og 44 i overdel. Ikke undertøy heller. Eller bikinier. Jeg var ikke lenger rak i ryggen, jeg var krokøyd som følge av tunge bryster. To, noenganger tre, trange treningstopper måtte hjelpe meg å holde stellet på plass. Løping? Nei, da fikk jeg to store blåveis. 

Så ble kroppen gravid da. For tredje gang i livet skal kroppen igjen endre fasong. Og nå skulle puppene få sin viktigste hovedrolle i musikalen "Livet". Det skulle bli matfat. Kan man amme med silikon? Har jeg ødelagt muligheten til å kunne gi mitt eget barn mat? Har min idiotiske og ekstreme selvopptatthet i 20-årene ødelagt for meg?

Puppene vokste i takt med resten av kroppen under graviditeten. Jeg googlet, søkte og sendte meldinger til venninner med silikon som hadde fått barn. «Kan man amme med silikon?» Noen svar var nedslående. Melkeganger var kuttet av, andre slet med lagringskapasiteten. Noen slet med å komme igang med selve ammingen og gav opp etetrhvert. Andre gikk rett på morsmelkerstatnng og flaske for å skåne seg selv trøbbelet. Andre klarte seg helt fint og merket ikke noe forskjell.

Jeg var (er!) aldri redd for at selve ammingen skal ødelegge puppene mine. Jeg er nok stygt redd min egen egoisme i 20-årene har ødelagt de allerede. At jeg kunne være så dum at jeg betalte i dyre dommer for å ødelegge og legge meg under skalpell og tukle med naturen. Jeg latet som jeg ikke brydde meg om jeg fikk ammet eller ikke. Jeg lata som jeg syns det var helt greit å få flaskebarn som fikk morsmelkestratning når de som visste spurte. Ikke noe galt med de som flasker opp barna sine, så definitivt ikke - kan man ikke, eller vil man ikke amme, så er det en avgjørelse som er opp til mammaen selv. Men her var ikke spørsmålet om jeg ville amme, for det ville jeg - men jeg var så redd for at jeg hadde latt forfengeligheten min råde så sterkt at jeg hadde ødelagt noe fint jeg kunne bidra med for barnet mitt! Den ene jævla tingen jeg visste jeg egentlig burde kunne klare med glans, den absolutte høydaren og hovedoppgaven til puppene mine - den eneste grunnen til at vi kvinner i det hele tatt har fått utdelt bryster - kunne de levere til forventningene etter alt jeg har pint de igjennom?!

Et par uker før fødselen oppdager jeg plutselig?. RÅMELK! DET KOMMER RÅMELK UT AV PUPPENE MINE!!» (Det er gult, og som regel bare noen få dråper) Jeg gråt. Å herregud som jeg gråt der jeg satt i badekaret og klemte ut noen dråper råmelk. De fine, store, ødelagte, sprengte,hengete, biopsi-poka puppene mine har taklet mange års rovdrift. Men de viser antydning til å fungere ennå! De LEVERER!

Resten er som dere har lest, historie. Jeg har melk og ammer som normalt. Det tok tre dager etter fødsel før produksjonen min kom igang. Tre fryktelig lange dager med intensiv amming, klemming, pumping, melking og tårer og barneskrik. Det er ikke -jeg- som kan ta kred for at ammingen fungerer. Det er de stakkars, fine puppene mine. Åh, som jeg har herjet og køddet det til, og så overrasker de meg med å gi meg en enorm glede i å kunne mate en liten arving med min egen kropp. Det er forøvrig ingen grunn til å tro at brystopererte kvinner ikke kan få til ammingen, det er stor sjans for at man får det helt fint til som med andre ikke-opererte kvinner. Men om jeg ikke hadde fått det til og det var silikonens/operasjonens skyld, så hadde jeg blitt veldig lei meg over den idiotiske avgjørelsen jeg gjorde for mange år siden. 

Jeg har aldri skrevet eller innrømmet «offentlig» at jeg har silikon. Det er nemlig ikke noe jeg har vært stolt av. Denne innrømmelsen kommer som et håp om at man tenker seg nøye om hvis man ønsker å fikse på puppene i ung alder (jeg var faktisk 25 år) før man får barn. Da jeg gjorde det var ikke tanken min i nærheten av å se for meg at de en gang skulle gi næring til et fremtidig barn. Jeg var bare opptatt av hvordan jeg så ut naken. Og hvor mange fikk gleden av å se de dyre puppene mine egentlig? Svært få. De få som har fått se de tror jeg helt oppriktig jeg kan innrømme gav faen i hvilken retning puppene mine pekte. Jeg skal gi dem den kred`en. Hadde jeg møtt en mann som var like opptatt av det, som jeg var den gangen, hadde han ikke vært noe å spare på uansett. Jeg har med andre ord ikke vært sammen med en mann som har vært like forfengelig som meg selv. 

 «Jeg gjør det for min egen del og egen selvfølelse!» sier folk når de skal forsvare at de gjør en brystoperasjon som verken livsviktig eller mer kosmetisk enn at man ønsker de større eller penere eller mer struttende. Jeg gjorde det KUN for min egen del, å herregud så egoistisk jeg var! Det innrømmer jeg gjerne. Ikke bare har jeg kjøpt meg en falsk selvfølelse, men jeg har jaggu kjøpt meg et problem. Kjære vene, jeg skulle ønske jeg ventet med å legge meg under kniven til jeg hadde fått litt mer vett og fornuft banket opp i skallen. Og du - selvsagt skal du få lov til å ta silikon på 18-årsdagen om det er det du vil, men det er lov å tenke litt fremover også -  kanskje snakke med noen som har gjort det og angret, for å se litt flere sider av saken?

Jeg har muligens litt mindre lagringskapasitet enn andre mødre uten silikon, hvilket betyr at jeg både må pumpe og amme litt oftere for å holde produksjonen oppe. Det får jeg ofte kommentarer på. Jeg får ofte høre at jeg ammer for ofte. Jeg prøver så godt jeg kan å bare lukke ørene. Jeg kan fullamme, og selv om det går treigt og jeg må gjøre det litt oftere enn andre - så klarer jeg alikevell å fullamme. Jeg klarer, med herja bryster, å gi barnet mitt mat så hun vokser og går opp i vekt.

Når tiden er omme og jeg ikke planlegger flere barn, ønsker jeg å fjerne disse to fremmede plastikkposene bak huden min på frontpanelet mitt. Og du - puppene mine kommer ikke til å bli spesielt penere av å fjerne silikonen, det er vi alle enige om - men de er hvertfall mine igjen. Og tømt for fremmedlegemer. Jeg tror puppene mine kommer til å takke meg. Da kan de pensjoneres med stil!

Heldigvis har jeg en utrolig tålmodig baby. I løpet av sine fem og en halv uke her i verden, så har hun allerede lært å suge tålmodig på mammas pupper for å få mat. Om morgenen og formiddagen fosser det nesten over og hun blir mett på et blunk, og om etterniddagen og kvelden må hun jobbe litt ekstra for å få "spist seg opp" før hun tar en lang natts søvn. Det har igjen gitt meg den gleden at puppene er assosiert med kos og nærhet også og ikke bare mat. Mens vi venter på å bli mette, titter Maren på meg og studerer meg. Ved flere anledninger har jeg opplevd at hun smiler til meg med puppen i munn, og det er verdt hver eneste time med henne i fanget i påvente av at hun skal bli ferdig. Ingenting er hyggeligere enn en mett baby. 


På bildet ser du Maren som ligger på ammeputa med puppen i nærheten og holder meg med selskap mens jeg skriver dette innlegget. 

Idag er jeg veldig stolt av puppene mine. Ikke for hvordan de ser ut, men for hva oppgaven deres er. For hovedoppgaven var ikke å strutte og lage symmetrisk og perfekt bul under genseren eller kjolen. De er der faktisk for en veldig hyggelig grunn og jeg håper alle som har lyst til å amme får muligheten til å oppleve det!

(Til de jeg vet kommer til å spørre meg så tar jeg kortversjonen: Jeg var 25 år, jeg gjorde det på en anerkjent klinikk, prisen er hemmelig og det ble lagt inn noen hundre gram med høyprofil for å få puppene litt opp fra bakken de få årene DET varte. Andre medisinske spørsmål om silikonpupper må du ta med en lege eller kirurg!)

Viktig også å presisère at silikonimplatater ikke nødvendigvis hindrer deg i å amme. Men for min del har det gitt meg noen bittesmå utfordringer i forhold til størrelse og lagringskapasitet. Det eneste positive jeg kan trekke frem er at puppene er så store at jeg kan DRA de utover madrassen når jeg ligger på siden, og i grunn ha ganske stor og trygg avstand til Maren når jeg ammer...!

HER finner du et supert innlegg fra Ammehjelpen om amming for brystopererte kvinner. Det har hjulpet meg MASSE! 

..og du, jeg syns det er fint å dele med deg andre ting enn bare humor og latterlige innlegg på bloggen. Jeg syns det er fint å være litt ærlig innimellom også. 

Her er Maren i sin beste silikonpupp-ammepositur - vi tror det blir skihopper av henne...:

/Line Victoria.

"Har du tvunget Torben til å smake på brystmelka di?"

Noen spørsmål som trenger litt mer utfyllende svar...! 

Har du tvunget Torben til å smake på brystmelka di?

Dette er et sabla godt spørsmål. Og jeg vet faktisk ikke om tiden er inne til å blogge om den ennå, men la gå. Har dere sett episoden fra Friends (Venner for Livet) der Ross skal smake på brystmelka til ekskona si? Her er den:

Jeg har drukket mye av min egen brystmelk. Av den enkle grunnen at jeg var veldig nyskjerrig på åssen det smakte. Det smaker søtt og nesten litt klissete, ja -  smaker litt honningmelon-saft egentlig! Bare innrøm det, du hadde gjort det samme, eller kanskje du har gjort det allerede? De fleste mødre har gjort det. Hvis menn hadde ammet så hadde de sikkert også gjort det uten å mukke. Men om det var menn som hadde ammet, så ka du takke faen på at ammerommene rundt om hadde vært sykt mye flottere enn de er i dag. Og renere. Og hatt mer dyrt utstyr. Det er en annen diskusjon... 

Jeg håndmelka litt i en kopp også, for å smake litt mer enn bare dråper, slik at jeg kunne få full effekt av smaken. Jeg syns egentlig ikke det finnes ekkelt, kunne nok smakt på venninnen min sin brystmelk også jeg - om hun hadde tilbudt seg det riktignok. Rett skal være rett, vi mennesker er vel strengt talt ikke ukjente for å dele kroppsvæsker - er vi vel? Tenk deg om. Spytt, svette osv. (!)

Men Torben, han var vanskelig å få med på noe slikt. Hvilket jeg har full forståelse for. Eller egentlig ikke, men uansett da. 

Jeg fullammer, hvilket vil si at det min frøken får kun mat bra jugsa mine. Men jeg pumper også og har på flaske så Torben kan mate han også. Det er viktig for oss alle tre egentlig at Torben får ta del i den koselige matingen, og ikke minst er det veldig fint å ha mulighet til å la Torben (eller andre etterhvert) være alene med henne selv om hun kun tar morsmelk. Den må nemlig ikke bare komme fra puppen, kan komme fra flaske også! Morsmelk skal holde 37 grader, og må derfor varmes opp i vannbad. Jeg har bedt han om å sjekke temperaturen på melka ved å smake på den, men det har han altså ikke gjort. Så han er "Ross" i klippet ovenfor. Pussige greier, for det er snakk om noen veldig små dråper. Men han brekker seg av tanken. Jævla pyse, ass. 

Hvem synes du Maren ligner på i utseende, og hvorfor?

Jeg er faktisk litt usikker...



Dette er nok ikke det beste bilde å sammenligne med, siden Torben og jeg ser relativt gale ut på bildene over, mens avkommet vårt er solstråla selv når hun blir fotografert. (Jeg liker å tro at hun hvertfall er like glad i kameraet som mora er...!) 

Hun har definitivt Sørensen-hake og Sørensen hårvekst. Jeg fikk ikke skikkelig hår på huet før jeg var nesten 6 år. Jeg var farlig lik E.T. faktisk. Det ser du ikke på bildet over, men det er fordi det er et av bildene som ble "på utstilling" og ble tatt vare på. Hun har den lange slanke kroppen til en Sørensen også, men med mine lepper. Hun har begges lynne, hun sover og smiler hele tiden. Om hverandre :-) Når (hvis) hun gråter er det fordi hun vil ha noe, og som regel da mat eller oppmerksomhet. Likt sine foreldre med andre ord!


Har den kjekke legen sett Maren enda?

Nei, førstkommende fredag blir hun med meg på 6-ukers kontroll. Da skal jeg briefe med Maren og vise han hva jeg er kapabel til å lage i magen min til tross for tonnevis med plager jeg har grini til han om i svangerskapet. Og dette blir første gangen uten at han drar frem vekta, juhuu! Kan bli en hyggelig dag for både mor og datter ;-) Jeg skal seff pønte meg. 

Helt ærlig - hva er det verste med å være mamma?

Alle bekymringene. Uten tvil. Jeg bekymrer meg for det meste, hvilket jeg har fått forklart er helt normalt når man får barn. Jeg trodde det var mangel på søvn og våkennetter som kom til å være drepen, men jeg sover jo mer nå enn jeg gjorde før. Også er det ikke til å putte under en stol at det værste med å bli mamma også er alle velmenende råd man skal forholde seg til. Vi lever i en verden der Google gjør det veldig lett for meg som nybakt mor å tro at jeg gjør alt galt som mamma. Og alle mødre er verdensmestere skal du vite, så du møter hele tiden på de som mener du gjør noe feil. Jeg har ikke helt klart å slå meg til ro ennå med at det er jeg og Torben som bestemmer og tar avgjørelser, jeg er litt for opptatt av andres råd og hva de mener. Jeg jobber daglig med meg selv for å bli trygg på at den avgjørelsen jeg gjør (enten det gjelder amming, påkledning, stelling, bading, hvordan jeg holder henne eller hvordan jeg får henne til å sove osv) er den riktige. Jeg har også oppdaget at jeg har blitt en "verdensmester" selv. Hver eneste dag tar jeg meg selv i nakken fordi jeg forteller hvordan andre skal gjøre "det fordi det funker for oss.". Stakkars naboen min som har en jente som er noen få uker yngre enn Maren, jeg kommer med råd og tips hele tiden og har plutselig glemt hvor mye jeg hater å få råd og tips fra andre. Så ja, jeg møter meg selv i døra hver dag og noen må se å klaske meg med den i ansiktet snart. Jeg må rett og slett ta meg sammen på det området der. 

Ja, så dette med å stole på seg selv er en ting jeg jobber daglig med. Jeg har aldri vært mamma før, så jeg må prøve meg frem. Jeg er definitivt ikke trygg i denne nye rollen. Sånn sett er jeg faktisk glad for at jeg kommer til å fortsette å skrible på denne bloggen - for det hjelper meg å vite at kanskje noen der ute har det på samme måte, leser innlegget mitt og klarer å senke skuldrene. Og nei, jeg blir ikke en ren mamma-blogger fremover. Jeg kommer fremdeles til å være hun grå-bloggeren uten filter og en stor porsjon selvironi med en dæsj utlevering av et ikke så veldig glamourøst liv. Men nå kan jeg legge til en ting til på CV`n min som Supporterfrue: Mamma. 

/ Line Victoria
 

Spørsmålsrunden med svar! Gurimalla, så gøy :-)

Åååå, så gøy med spørsmålene deres! Dette gav meg mye å sysle med i går, haha! :-) Noen av spørsmålene var så bra at de fortjener egen spalteplass i senere innlegg, takk for gode tips om hva dere vil høre mer om! (stikkord: Revning i tissen, barnevognvalg og offentlig amming...AKK, som jeg gleder meg! Noen av spørsmålene har jeg også svart på i kommentarfeltet :-) 

Da fyrer vi laus, og så vil jeg på forhånd takke for at dere får meg til å føle meg så kul som får lov til å svare på spørsmål fra dere, lite visste jeg at det VAR noe intressant med livet mitt som uglamourøs supporterfrue!



Blir det båtferie med baby?

Ja, det blir det! Båt er genialt som feriesyssel, så lenge vi er trygg på båtlivet og båten selvsagt. Det blir et par endringer i forhold til hva gjelder sikkerhet og sikkerhetsutstyr, vi kommer ikke til å ta de store havstrekkene med mindre været tilsier det, og vi investerer i litt mer sikkerhetsutstyr sånn i tilfelle!

Oppnåelig drømmebåt?

Jeg er fan av de båtene som har en dør som kan lukkes, fremfor kalesje. Noe nyere hadde også vært greit, men ikke et must! Jeg tror nok det blir en seilbåt nestegang vi kjøper båt, vi lurer litt på Bavaria i størrelsen 37 fot til 42 fot. Men det blir senere når Maren er litt eldre :-)

Sover baby hele natten?

Ja, hun legges i egen seng sånn i 23.00 draget nå. (Evt når vi legger oss da..) Så våkner hun en gang når det har blitt litt lyst ute (jeg ser ikke på klokka, så jeg aner ikke tidspunktet?!) og da legger jeg hun i sengen med oss og da kryper hun som en mark bort til puppen og spiser av den i søvne. Når jeg sier «i søvne» så gjelder det for oss begge. Eneste «irritasjonsmomentet» i løpet av samsovingen er at jeg må legge meg på andre siden av henne når den andre puppen må tømmes, hvis ikke ligger hun å bader i melk dagen når vi våkner om morgenen. Nå sover vi til 09.30, og etter morgenstell og amming og kos så sover hun gjerne noen timer til så jeg kan gjøre mine ting! :-) Akkurat idag våknet jeg så himla mye tidligere, og lar henne bare sove videre. Bruker babycall som jeg har rundt halsen.

Hvordan går det med ammingen?

Det går veldig bra! Jeg fullammer og er glad for det :-) Kommer eget innlegg om dette syns jeg, for her har jeg virkelig endret noen synspunkter etterhvert som jeg ble mamma selv!

Jeg lurer på hvilken cert. du har innenfor dykking? Og om du skal fortsette å dykke selv som supermom?

Jeg er Divemaster i bunnen, men gikk over til teknisk dykking rett etterpå, så fikk ikke jobbet så veldig mye som det, da jeg foretrakk å utfordre meg selv fremfor meg selv og studentene mine! ;-) Jeg var nok ikke så god læremester, haha! Jeg vet ikke om det blir så mye dykking fremover, absolutt i ferier i varmere strøk - men syns liksom jeg har «sett alt» når jeg reiste jorden rundt. Jeg har dykkerutstyret ennå, så jeg kan ta oppdrag for pappa utenfor brygga når det trengs. 

Innenfor teknisk dykking er jeg grottedykker (sidemount, flasker på siden istedefor bak på ryggen, og da med mulighet for å dytte flaskene foran meg fremfor at de er fast på ryggen, hvilket er klønete når man grottedykker.) Ellers har jeg hatt ganske (ekstreme) dype dykk på blandinggsgasser, såkalt trimix-dykk. Da er vi så dypt at vi har en blanding med helium på flaskene.. Da har man gjerne med seg både 5-6 flasker ned til dypet som man må veksle på avhengig av hvilket dybde man er på..! Nøøøøye kalkulert på forhånd og er ikke kosedykking slik jeg leker meg med ned til 40 meter.

Kan du fortelle oss noe som vi ikke vet om deg?

Hehehe, ja! Jeg betaler regninger KUN på forfallsdatoen, fordi jeg syns det er noe forbaska dritt at store selskaper tjener tonnevis med rentepenger på de som betaler «for tidlig». Jeg ser ikke noe sted at jeg som forbruker tjener på å betale regningen FØR forfallsdato, men du kan takke faen på at jeg blir straffet i hue og ræva om jeg er litt for sen! Så ingen som sender meg regning får pengene sine før forfalldato, haha! 

På kjøkkenet er du..?

Skjeldent. Jeg sier som min tidligere kollega «-Jeg har kjøkken bare fordi det fulgte med huset.» Jeg elsker mikromat og annen mat som serveres i papp eller plastikk eller levert på døra. Jeg må nok bli flinkere til å lage mat på det flotte kjøkkenet vårt etterhvert!

Du våkner opp en morning og ser at du har fått 100 000 inn på kontoen. Pengene skal kun brukes på deg, og du kan gjøre hva du vil. Hva gjør du?

Å, vet det er kjedelig svar - men i tillfelle bankmannen min Lars leser bloggen min så må jeg jo si sparing.. Men oppgradere båten med de skaiputene vi har snakket om? Tror nok jeg ville lagt pengene i båten ja, den har liksom blitt litt glemt etter huskjøpet..!

Er du og Torben enig om oppdragelsen, eller tror du ar dere kommer til å være mye uenige? 

Litt uenighet håper jeg det er, hvis ikke blir det kjedelig. Viktigste er vel at vi er tydelige ovenfor Maren, så det ikke blir sånn «spør mamma/pappa istede» eller «hvis det er greit for mamma, så er det greit for meg.» Når det gjelder oppdragelse så vil jeg i aller høyeste grad ta utgangspunkt i bibelens ti bud (jepp, jeg syns de er veldig fine som utgangspunkt..!)  og leveregelen «gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg.» Jeg ønsker en like fin barndom og oppdragelse for mine barn som jeg selv hadde :-)

Hvem tror du kommer til å bli den "strenge" foreldren?

Jeg tror faktisk det blir meg! Maren har Torben rundt lillefingeren allerede, og jeg ser et helt spesielt bånd mellom de to der allerede! 

Hvor mange barn vil dere ha?

Rolig nå! En til å begynne med i hvertfall! :-) 

Hvorfor valgte dere å kalle henne Maren?

Min mamma som døde av hjerneslag for 8 år siden (hun var 53 år) het Marit. Jeg ønsket veldig å ha et navn på MAR som i Marit og M som i Mamma. Rart med det, men jeg ønsket et navn som startet med M, for da starter man med et smil om munnen når man sier navnet. (Bokstavelig talt, ja - bare prøv selv!) Maren betyr «Kvinne fra Sjøen» hvilket passer utmerket siden hun ble..kremt.. lagd ombord i båt. 

Hva er fordelene med å være på deres alder og få barn?

Sykt bra spørsmål! Dette er et av spørsmålene jeg vil dedikere et helt innlegg til!

Gikk du på p-piller før du ble gravid? I såfall - tok det lang tid før dere ble gravide?

Hehe? Jeg har gått på p-piller og hatt spiral hele «voksen-livet». Spiralen tok jeg bort for noen år siden, den var blitt endel år gammel og hadde nok sett sine bedre dager ja. (Kobberspiral, ikke hormonspiral) Jeg har gått på p-piller de siste årene, men uken før bryllupet spurte jeg Torben om jeg skulle skaffe en ny resept på ei ny runde med p-piller. Og da sa han de magiske ordene: «-Nei, kan vi ikke bare droppe de da? Det kommer til å ta laaaang tid å bli gravid når man ha brukt p-piller så lenge, mange bruker jo opp til et år med å bli gravide!». Sååå.. kort fortalt, jeg ble gravid 4 dager etter bryllupet. Med andre ord, på absolutt første forsøk. DAMN YOU, TORBEN! ;-)

Du kan lese mer om det her forresten! 

Når skal dere ha dåp? 

Det vet vi ikke ennå, til høsten regner jeg med :-) Hva er egentlig vanlig...?

Er dere flinke til å ukeshandle, eller blir det småhandling flere ganger i uken? 

Vi ukeshandler på Kiwi eller Rema1000, og om det skulle dukke opp noe vi trenger ASAP så er vi ikke fremmed for å sveipe innom i ny og ne. Dog er jeg keen på å spare litt tid og energi på å teste ut den nye tjenesten med at all maten kommer levert på døra (ikke middagsmatkasse, men hele ukeshandlingen med tampax, brød og nugatti liksom!) Noen som har benyttet seg av det og kan anbefale det?

Hvor lenge var du og Torben sammen før dere giftet dere? Og hvor lenge var dere forlovet? Var det ett bevisst valg å gifte dere før dere fikk barn? 

Vi har kjent hverandre siden vi var tenåringer, men hatt forskjellige liv i forskjellige byer. Men juni 2013 ramlet jeg ombord på ferja han jobber på, og da ble jeg (igjen) forelsket i min barndomsflamme. Vi flyttet sammen etter noen måneder og kjøpte båten året etter. i Sommeren 2015 fridde Torben ombord i båten da vi lå på Jomfruland og sommeren etter hadde vi tidenes bryllup! Tror jeg har skrevet noe om det her? Del 1 av vårt maritime bryggebryllup - Del 2 av vårt maritime bryggebryllup Ser plutselig at del 3 av bryllupet vårt mangler, makan! Det må jeg få gjort ferdig, merker jeg?!

...tilbake til det om det var et bevisst valg å gifte seg før en eventuelt barn... Ja, jeg vil nesten si det asså. Jeg er litt gammeldags! Men det hadde ikke gjort noe om det skjedde før bryllupet, men vi prøvde jo heller ikke da, så.... Jeg ble riktignok litt "skuffet" overrasket over at det gikk så fort, for vi hadde liksom sett frem til romantiske rødvinskvelder og en høst foran peisen hvis du skjønner hva jeg mener, men nope - Maren ville anderledes og hadde åpenbart bråhast med å møte verden. Hvilket er litt pussig, for når hun da tok plass i magen min så hadde hun åpenbart ikke hastverk med å komme ut. Satan i gatan, for noen lange overtidsdager det var. Stakkars meg. Og stakkars Torben. 

Huskjøp ble gjort i en fei (etter å ha leitet i et års tid etter hus på riktig side av fjorden) - så Marens barndomshjem kom faktisk ikke på plass før etter bryllupet og før magen ble så stor at det ble umulig å snu seg uten å tilkalle NAF veihjelp med "Bred Last"-skilt. 

Har du ikke fått svar på spørsmålet ditt? Da er det fordi det gav meg så mye inspirasjon til nye innlegg at jeg tok de med i "to do" - lista over innlegg som kommer :-)

Klemmer fra våken og opplagt Supporterfrue!

 

For en servicehelt!

Det er slik lokal service jeg elsker med Stathelle. At man tar slike hensyn!

Nei, dette er ikke betalt reklame for Pizzabakeren, bare en generell hyllest til den unge damen som satt ganske lenge utenfor uten å tørre å ringe på, fordi hun ikke ville vekke babbisen. Herregud, mine barseltårer! Jeg blir så rørt! <3 En helt ekte servicehelt dere har i stab`en deres, Pizzabakeren-sjefer! Ta vare på henne!

Mens jeg spiste pizzaen min så tenkte dere skulle få lov til å aktivisere meg litt. Jeg elsker jo at ting handler om meg, som den oppmerksomhetsyke bloggeren jeg er. Så om dere har noen spørsmål jeg kan sette meg ned å svare på, så hadde jeg syns det var litt artig asså..! Spørsmål om graviditeten? Fødsel? Farge på huset? Hva jeg har spist til middag de siste 5 ukene? Fyr løs! Jeg gleder meg til å boltre meg i mer ego-snakk..! Meg-meg-meg!

Fyr laus i kommentarfeltet! 

 

Sprutmelk og politimann. Ikke to ord som klinger godt sammen.

En sprengt pupp til besvær.

Melkespreng er underlige greier. Ganske sykt at dajene mine rommer næringsrik mat til frøkna for at hun skal bli stor og sterk, men fleskepuddingene foran på brystet lever ofte også et eget liv jeg ikke kan kontrollere. 

Jeg stod å snakket med ei venninne på det lokale kjøpesenteret om bleiemerker og melkeutslett. Observèrer i sidesynet en uniformskledd hunk av en politimann, for anledningen ikke kledd i sånn blå politiskjorte, men sånn svart Deltauniform uten våpenet og hjelmen da. La oss si det sånn; uniform er ganske pirrende for en småbarnsmamma med gulp på skulderen, joggebukse som er så skitten at den kan stå av seg selv og uten bh som til vanlig skal holde de melkefylte blåsene oppe fra navelen. Det var kanskje her jeg hadde feilet med bekledningen, for bh med ammeinnlegg har jeg ennå ikke vendt meg til - eller kanskje jeg skal skylde på latskap/ammetåka, pyttsann. Der stod jeg når han passèrte meg. Jeg sa «-hei» på en ikke spesielt flørtende måte, siden jeg tross alt visste at jeg ikke hadde draget med meg når jeg stod der og gynget på en handlekurv med bilsetet oppi. 

Han gikk relativt sakte forbi oss, og min venninne kunne ikke valgt et bedre tidspunkt å kommentere biologien på. «-Se, det spruuuter ut av deg!!!»

Jeg kikket ned og så gjennom ulltrøya at det pulserte taktvis væske ut av brystet. (Dere som har opplevd dette, vet hva jeg snakker om. Dere menn kan referère til det som en ufrivillig sædavgang, dog uten all stønningen og griningen i etterkant) Virkelig pulserte, det kommer MYE melk når det renner over, for å si det sånn! 

(Bildet er fra en av de mange andre gangene det har rent over for meg. To sekunder tar det. Det på buksa er fordi det drypper nedover, da brøda mine faktisk peker nedover. Dessverre.)

Jeg så ned i et brøkdels av et sekund og la instings...instint...instingstivi...faen. ...AUTOMATISK hendene på begge jura mine, som om jeg var naken og måtte skjule mine eldlere deler i hui og hast. Jeg kjente at det rant over alt, videre ned på buksa, og det ble bare mer og mer melk tytende ut av trøya mi. To store våte flekker på brystet. (Vel, la oss være ærlig og bryte et og annet tabu her: Når du har store pupper og melkespreng i tillegg, da holder du deg ikke for brystet når du skal skjule melkeutløsningen fra brystene. Da må man holde lenger nede takket være tyngdekraften. Så jeg stod vel egentlig å holdt meg på to enorme kuler på hver side av navelen fra politimannens synsvinkel.)

Flau var jeg ja. Der stod småbarnsmora og lekket kropps-sekrèt mens den kjekke politimannen gikk forbi. Jeg følte meg så veldig som en eldre kar med ufrivillig ståpølse i buksa som ikke kunne kontrollere kroppen sin. Jeg følte at jeg ble fersket i en skitten fantasi! 

Jeg vet neimen om han la merke til det, men hvis jeg kjører flausen i sakte film inni hodet mitt, så må han ha fått med seg deler av opptrinnet. Hei politimannen, du fikk ei småbarnsfru med hengedaier til å bli fuktig i ulltrøya si. Gratulerer. Og hei, mens jeg skriver dette så ser jeg at jeg lekker litt igjen!

/Supporterfrue Line Victoria 

Sovebaby + Sovebaby = Komababy.

Det må være noe galt. 

Alle sier til meg at jeg må sove når Maren sover. På den måten går jeg ikke på veggen. Men seriøst. Hvor mye er det meningen at jeg må sove?



Både Torben og jeg var sovebabyer fra vi ble født. Og før noen rykker på øyebrynet - nei, vi er ikke så gamle at vi fikk alkohol på en brødbit med klut for at vi skulle sove store deler av døgnet. Neida, vi sov, spiste, sov, smilte og lo og sov videre. I MANGE MÅNEDER.

Faktisk fortalte min far meg at jeg ble utredet for det. Noen mente tydeligvis at jeg kunne være tilbakestående. Jeg vet det ikke er riktig ord å bruke lenger, men det var det det stod på papiret. "Barnet sover mye." og så «tilbakestående" med et spørsmålstegn i parantes. Utredningen tror jeg aldri ble avsluttet, for videre i livet ble jeg utredet flere ganger, av den enkle grunn at mamman min studerte på den tiden til å bli spesialpedagog. Jeg husker at jeg som 12-åring måtte ta tester og late som jeg var 4 år for at mamma skulle lære seg hvordan utredningen og testingen foregikk. Jeg var tenåring da jeg satt med en pekebok på kjøkkenet og skrek «BIIIIL» og «FLYYYYY» som en vanlig 3-4-åring ville gjort med pekeboka. Det må ha vært et syn. Det viste seg at jeg hadde ekstremt høy IQ og scoret ut av utviklingsskalaen til å være 3 år men 12 i kroppen. Husker jeg måtte liksom legge inn noen feil da. Skrek "BÅÅÅÅT» når det var bilde av helikopter i boka. Litt fordi jeg ikke klarer å si ordet helikopter, jeg sier Heli-ko-paaaater. Det sammen skjer når jeg skal si Greys anatomy, navnet på den lege-serien. Det blir alltid "Greys Ænææææ-tånå-miii». Så jeg landet vel på en mental utvikling lik en 8-åring i mammas papirer og utredning i 1997. Som tenåring da med andre ord. *klapper sakte i hendene*

På videregående bad rådgiveren meg inn på kontoret 3 uker etter oppstarten på dramalinja med spørsmål om jeg hadde en diagnose. Han mente jeg var så høyt og lavt at det måtte være noe bakenforliggende. Men nei, viste seg bare at jeg er og har alltid vært, et veldig jovialt og humørfylt menneske uten noen spesiell grunn til være sint. Ikke spesielt mentalt utfordret heller, selv om noen bitre ekser vil mene noe annet. (Jeg dumpet dere, ikke glem det.)

Mamma ble selvsagt fly forbannet på skoleledelsen. Skulle datteren av en spesialpedagog ha en uoppdaget diagnose liksom? Sææærlig. 

«Helikopaaaaaater!!!» skrek jeg og løp fra rådgiverens kontor med flagrende skjørt, hennafarget kobber-rødt hår og diger mensen-tekopp mellom begge henda. Neida. (Joda)

«Nyt det mens du kan», sier de vi forteller at babbisen vår sover døgnet rundt. Joda, din jævla gledesdreper. Vi gjør det. Men unnskyld meg, sa ikke dere det når jeg gikk gravid også? «Sov mens du kan, når hun kommer er det slutt på søvnen!». 

Mine koseligste stunder med Maren er når jeg ammer, skifter bleie eller bare pludrer med henne. For da er hun våken! Det er helt sykt hvor mye respons man får av en baby, og hver eneste dag viser hun meg et eller flere ansiktsuttrykk. Og da gråter jeg en skvett fordi hun er så jævla fin atte hjælpes!

Idag stod jeg opp klokken 09.30. Jeg orket ikke ligge å vente på at hun skulle våkne, så jeg satte på babycallen og tasset rundt i huset med mine morgenrutiner. Hun sov forøvrig til 12.00. Da regnet jeg på det, og hun hadde da sovet en hel natt og hele formiddagen. Slik er det hver eneste dag. Hun sover hele natten i egen seng (altså, fra jeg går å legger meg da) og om morgenen(sånn i 06.00-draget) tar jeg bleieskift og så legger jeg hun inntill meg (såkalt samsoving) og lar henne spise av dajene mens vi begge sover videre. Store pupper som kan flekkes og tøyes utover madrassen er fasen genialt. Pupper som matfat er forøvrig genialt okke som. Jeg angrer på alt det dumme jeg har sagt om amming. Amming er genialt. Puppen ut over alt, jeg bryr meg ikke :-)  

Hun går som sagt opp i vekt og er allerede foran utviklingstrinnene som forventes av henne (litt fordi hun er overtidsbaby, men også fordi hun er Einstein) så vi er ikke bekymret for søvnen hennes. Og vi er ikke alene om å ha sovebabbis heller, det er visst like vanlig som å ha en baby som gråter døgnet rundt. Puh, kudos til dere. Og bank i bordet. 

/Supporterfrua Line Victoria

Hvordan har du det?



Jotakk, bare bra. 

Maren sover. MYE. Så når hun først er våken så bruker vi mye tid på å bli kjent med henne. Men igjen - hun sover i overkant mye. Hun sover hele natten igjennom, jeg står gjerne opp før henne og går å suser rundt uten å ha noe å gjøre. Hun både spiser, driter og tisser i bleia si som normale babyer, og går fint opp i vekt.

Hun har begynt å smile og hun holder hodet oppe i mageleie. Sånna ting er gøyalt for foreldrene, og det sendes bilder til besteforeldre, faddere og venner over en lav sko. Babyspam, kaller de det. Og vi spør om ikke hun er mirakelbaby når vi sender bilder av bæsjebleier og smilebilder, for å bevise for alle at vår baby er så syyyykt foran sitt normale utviklingstrinn. 

Jeg går uten bh og det drypper melk av meg i tide og utide. Jeg har aldri hatt så store pupper som jeg har nå, jeg ser helt gal ut! Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mindre! Kroppen min er kosefat, matfat og sovefat. Jeg lukter litt sur melk mot kvelden dog, men det går heeelt fint! 

Jeg skulle bare innom bloggen for å fortelle at jeg lever. I aller beste velgående :-)

FØDING PÅGÅR DEL 4 / JORDMOR MARIA - Studenten som tok imot Maren.

Verdens peneste jordmor, Maria.

Pressrier. Satan i meg dukker opp fra intet.

Inn kom min tredje og vakreste jordmor jeg noengang hadde sett. Jeg ble nesten litt forbannet her jeg lå med beina til værs og ei glufse som (antageligvis) har sett bedre dager. Og så sender de inn den peneste ungjenta jeg noengang har sett. Jeg tenkte at de gjorde det på trass. Jeg tittet bort på Torben og så at han tenkte det samme. Og han visste at jeg ikke satte pris på at ei så nydelig jente kom inn og tok fokuset fra meg, Torbens fødende kone. Han kikket ned i bakken som et barn som fikk streng beskjed om å ikke mase i godteributikken. Den alftor pene jordmor Maria strakk på seg ei hanske og spurte med myndig stemme: «-Får jeg lov å sjekke deg og se hvor langt du er kommet i forløpet?». Jeg nikket og sa ja, og formante henne den samme leksa som alle som fistet meg fikk: «Vær forsiktig, når jeg sier pause, så tar vi en pause før du får grafse videre?». Maria strappet på seg hansken, dro litt i den rundt håndleddet så den smalt som et gummistrikk, før hun gikk til verks. Merkelig nok så var hun usedvanlig dyktig. Trengte ikke kjefte på henne. Trengte igrunn ikke å bli sint i det hele tatt! Jeg tenkte stille i mitt sinn at dette er nok det nærmeste Torben kommer en trekant med kona si og en annen kvinne, som ironisk nok var et av Guds vakreste skapninger i hvit sykepleieruniform. Men i følge Torben i ettertid var det ikke på DET han hadde fokuset akkurat. Han var mest spent på hvor lenge det var igjen til vi kunne møte dattera vår og hvor lenge kona hans måtte puste seg igjennom smertehelvete. Akk, så romantisk tanke da gitt. 

Jordmor Maria tok armen og hånden ut av glufselura og sa: «Det er ikke lenge igjen her, tipper 8-9 cm og du har god modning og hodet hennes står veldig godt på riktig plass.» Jeg ble letta. Den pene jordmora hadde gode nyheter. Før hun plutselig avslører.:

«-Men det må jeg ha bekreftet av veilederen min, jeg er bare en student jeg skjønner du!»

Jeg brast ut i latter og nærmest ropte til henne: «-Du, din jævla luuuuring!!!» og så lo vi alle sammen. Jeg tror jeg lo på meg en ekstra cm og fikk klemt ut ytterligere fostervann av denne episoden! Den pene jordmora var ikke bare fortreffelig å se på, hun hadde MIN humor! Hun tok meg med storm, jeg ble så forelsket! Maria fikk rett i sine antagelser, så jaggu viste det seg at hun var flink også! Med mitt kontrollbehov ble jeg så sykt tatt på fødesengen av det faktum at hun var student, den så jeg virkelig ikke komme! ;-) Og jeg må innrømme at det var det beste som kunne skje - for hun var drivende flink og tok oppgaven med enorm entusiasme og en deilig porsjon humor - helt i min gate! 

Det tok ikke lange tiden før jeg nådde de etterlengtede 10 cm som skal til for å begynne å trykke. Men jeg taklet jo smertene så inni granskaugen godt så jeg tenkte hvorfor ikke ta en kopp kaffe før vi setter igang trykkingen?! Jordmødrene i rommet kikket rart på hverandre, bad hun virkelig om en kopp kaffe før trykkingen? Torben fikk gitt meg en kopp kaffe (Bildet under) og jeg følte en viss ro i kroppen før jeg visste at det skulle eksplodere. Bokstavelig talt. For det er sånn ca etter denne deilige koppen med kaffe jeg gikk inn i monstermodus, og det var ikke veldig hyggelig for verken Maria eller Torben eller noen av de andre som var tilstede på fødestuen rett før Maren skulle trykkes ut i den store verden som ventet på henne.


Fra å ha fullstending kontroll på rierne og smertene i mange timer, fikk jeg nå en smerte jeg ikke kjente til eller som jeg klarte å mestre. Jeg gikk rett og slett i svart. Rullegardina ned. Jeg snakket i følge Torben med sånn mørk og ekkel stemme, og jeg var så sint, så sint. Jævla Torben som smelte meg på tjukka 9 måneder tidligere. Jævla amøber som ikke har fortalt meg at det er vondt å føde. Alle som sier at «det er verdt det, hold ut!». Nei. Jeg følte det ikke slik i det hele tatt. Jeg hatet alt og alle rundt meg. Pene Maria fikk også høre det. 



Jeg skrek at jeg ikke ville trykke. Jeg nektet plent. Helt forbanna uaktuelt å trykke ut ungen. Av det jeg kan huske så ropte jeg med min mørke monsterstemme at jeg ville de skylle dytte henne inn igjen. Jeg fikk pressrie på pressrie uten å ville trykke ungen ut. Jeg hadde absolutt ikke den trykketrangen folk snakker om. Jeg syns ikke det var noen befrielse å skulle presse ut ungen slik andre sier det er når du «endelig får lov til å trykke». På et tidspunkt lata jeg som jeg presset, liksom! Forstå det den som kan! «Press, press!» ropte damene og Torben og jeg laga illsint og rødt ansikt og lata som jeg pressa. Herregud, hvem fader var det jeg egentlig lurte liksom?



Det viste seg at den etterlengtede trykketrangen, den befriende følelsen av å endelig kunne trykke ut en kladdeis, den var ikke tilstede hos meg som det som oftest er med andre fødende. I ettertid er det nærliggende å tro at epiduralen var årsaken til at jeg ikke hadde trykketrang, jeg var så fokusert på hva alle hadde sagt - «når du kan trykke så er det en befrielse!» Men det ble dessverre ikke slik for min del. 

Jeg lurte på hvorfor det kunne være slik at alle prøvde å få meg til å trykke når det var noe jeg absolutt ikke ville. Vanligvis, når jeg gjør noe jeg ikke har lyst til eller ikke vil, så nekter jeg jo på det! Og det pleier alltid å «gå seg til». Men nå skulle alle ha meg til å gjøre noe jeg absolutt ikke ville, jeg kunne ikke forstå logikken i det!

«-JEG MÅ HA NOE Å DRIKKE!» brølte jeg. Torben prøvde å finne noe å drikke, men i alle brusflaskene var det bare noen få skvetter igjen av. Jeg gav så faen, jeg. Røsket ut flaska av hånden til Torben og sugde ut innholdet. Torben så flasken bli vakumpakket, og så kastet jeg den bare fra meg etterpå. Akkurat som jævla Hulken, sa han. 

Torben strøk kjærlighetsfullt på meg, og jeg skreik til han: «IKKE TA PÅ MEG!!!!" med den mørke, skumle stemmen min. "-Vil du ha en klut i panna", spurte han. Jeg brølte tilbake at "-NEI, DET SKAL JEG FAEN IKKE HA!"

"Faen ta dere alle!!!» skrek jeg når neste pressrie nærmet seg. Og jeg prøvde å trykke, men klarte liksom ikke å «poppe» hvis dere skjønner! Jeg gadd ikke trykke for hardt heller, for da ville hun jo komme ut og Gudene skal vite hvor jævlig den smerten er liksom - jeg visste jo ikke hva som skjedde med meg! 

«Klipp meg!» «Skjær henne ut!» «Jeg vil ikke!!» "DYTT HU INN IGJEN!" var de korte setningene som kom på repeat fra meg. Heldigvis beholdt alle de andre roen når jeg ikke gjorde det.

Maria og de andre jordmødrene (det var ganske mange av de på et tidspunkt!) prøvde å overbevise meg om at jeg måtte trykke for å bli ferdig med dette. «Hvis du får ut hodet på neste rie, så tar vi resten av kroppen etterpå. Litt av gangen, det klarer du.» Jeg kjente at dåselura mi var like spent som et sånt strikk vi bruker på trening, når man drar det maksimalt ut. 

«Hvis du tar hånden ned nå kan du kjenne hodet hennes!» sier Maria.

Jeg tenkte at det hadde rablet for jordmor Maria. Jeg tok hånda ned. Kjente bare noe mykt og rart som forsvant inn igjen etter få sekunder. For det var det hun gjorde, hodet hennes stod liksom å presset på det jeg kan kalle «the burning ring of fire». Litt som en bajs som ligger å lurer som ikke kommer ut, men i en helt annen smerteskala riktignok!

?og da ser jeg henne. Legen. I bakgrunn. Hun hadde lusket seg inn og stod bak havet av jordmødre som oppfordret meg til å trykke. Hun stod liksom litt på siden i kirurgfrakken sin. Hun var den eneste som ikke hadde blikket rettet mot dåselura mi. Hva var det hun holdt på med? Hva slags plastikk var det som knitret? Og da så jeg det. Hun pakket opp noe på et bord. DEN KJENTE JEG IGJEN! Det var en sånn vakumtang-sak! Den har jeg sett på Fødeavdelingen på TVNorge!

Ikke faen! tenkte jeg. Ikke faen at legen skal ta ungen min med den greia der. Jeg må gi heiagjengen min jeg hadde mellom beina, det de kom for. De skal faen meg få se at jeg kan presse ut denne ungen uten hjelpemidler.

"-Er dere klare?!» tror jeg at skrek jeg når neste pressrie nærmet seg.



Og jeg ventet ikke engang på svaret. Jeg bare trykket alt jeg maktet. Jeg trykket så hardt at jeg så stjerner, fugler og fjær danse foran øynene mine - og fy fader som jeg presset! (Hei klystèr, jeg vil takke deg for å ha gjort jobben..!)  Og DER kjente jeg en lettelse i dåselura. Jeg skjønte faktisk at hodet var ute. Men gudene skal vite at jeg ikke ville at bare hodet skulle være ute. Jeg ville ha ut hele ungen. Så jeg bare fortsatte å presse jeg. Og ut sklei hele ungen med sine 52 cm på et jævla press og et plask. Jeg kjente beina hennes kravle ut av huha`en faktisk. Som en fisk, liksom! Helt sykt. Så en merkelig stillhet.

«Er hu fin?!» skrek jeg med normal skrikestemme, ikke den mørke stemmen fra nederst i magen lenger. 

"-KJEMPEFIN!" nærmest skrek damene tilbake til meg! Jeg kikket bort på legen som stod der med vakumpumpa si i hendene som plutselig var blitt arbeidsledig på fødestua. Fælt å si det, men da gosset jeg meg bittelitt. Hun tok feil, jeg trengte ikke hjelpen hun hadde forberedt de siste minuttene. 

Navlestrengen lå rundt halsen på Maren, så det kan ha vært derfor det hastet litt for legen å få henne ut. Men det trengtes faktisk ikke. Maren kom ut i rakettfart, faktisk i sjokk - med øynene vidåpne. Og etter et par host og litt lett massasje på ryggen så ble hun lagt til brystet mitt. Skrek ikke i det hele tatt. «-Hei verden!", liksom! Hun så rett på meg! 

Og mens hun lå der mellom puppene mine, kikket jeg på skapningen som har fått mamsens hormoner til å rase i 9 måneder, og avsluttet graviditeten med å tøye strikken så til de grader (bokstavelig talt) - og jeg tror nok selv jeg var i sjokk. Jeg klarte ikke tenke de typiske tankene man leser om i glossy magasiner akkurat i de sekundene, jeg var mer opptatt av å telle fingre, trøste Torben som storgråt, og se om hun pustet. Hun var ren og pen, og ikke det blodbadet jeg hadde sett for meg at jeg fikk på brystet. Og hun var MIN! Så utrolig merkelig følelse. Torben takket egentlig nei til å klippe navlestrengen, jeg vet ikke helt hvorfor han sa nei - men jeg erklærte at -«JO, det skal han.» 

Det var helt pussig, for smerten i huha`n var helt borte. Fullstendig borte! 

Jeg ble bedt om å hoste litt for at morkaka skulle skli ut, og det gjorde den. Et par host liksom, gudene skal vite at jeg skulle ønske det bare var å hoste litt når Maren skulle ut også, haha! 

Morkaka ble sjekket, og jeg var sykt fasinert av den. Jeg syns nesten det var litt trist at den nå etter endt tjeneste, bare skulle kastes. Tenk at denne ekle kladden har gjort en så utrolig viktig jobb! Og så fikk jeg jaggu lært bort noe til jordmødrene også! Jeg bad de lage en vanlig knute på navlestrengen og dra i begge ender slik at knuten satt hardt liksom. Også bad jeg de dra knuten opp og ned langs navlestrengen. Den kan nemlig ikke «sette seg fast» den knuten der! Så lo vi masse mens vi dro navlestreng-knuten opp og ned langs strengen, hahah! Navlestrengen er laget for at det ikke skal være mulig å «stoppe» gjennomstrømmingen av oksygen, blod og næring, dette hadde jeg nemlig sett på youtube! 

Så ble beina ble lagt i de beingreine, for et par pyntesting måtte jo til. Jeg skjønner ikke helt de som skryter så fælt av at de ikke får noen rifter, det er helt normalt å måtte få noen pyntesting etter å ha født noe som har 36 cm i hodeomkrets ut av et hulrom som ikke nødvendigvis opplever denne påkjenningen dagligdags. Faktisk opplever hele 80 prosent av førstegangsfødende å få rifter i underetasjen, og 50 prosent av flergangsfødende. Det var aldri egentlig noe mål for meg å ikke få rifter der jeg lå å fødet, jeg tenkte så absolutt ikke på det. Og hvis du lurte, så merket jeg det heller ikke. Det virker som om det liksom er tabu å si at man måtte få noen sting etter fødsel, la meg være den som bryter tabuet og sier at det faktisk er mer normalt å få det enn å ikke få noen i det hele tatt! De fleste får jo rifter uten å få sting også. Og det er virkelig ikke noe vi fødende kvinner bør gå rundt å engste oss over å få, selv om jeg spurte med Maren på brystet om det så ut som noen hadde lekt med en kinaputt der nede. Og jeg fikk et «njaaa?.» som svar. Jeg angrer som fasen på at jeg ikke bad de ta et bilde! Fint å ha neste gang Torben syns det er en god idè å droppe p-pillene.

Det er i ettertid ganske sykt at jeg sånn helt uten videre lot en student ta imot Maren på fødestua. Jeg, som er så ekstremt kontrollfrik, lot altså Maria ta svenneprøven sin med meg. Det angrer jeg definitivt ikke på, og jeg kunne nok nektet hvis jeg ville - men Maria hadde stålkontroll og sa de helt riktige tingene. Dessuten var det flere tilstede som passet på, så jeg vil anta de hadde bedre kontroll og oversikt enn noengang. 

Takk, Maria. Du, og dine fantastiske kollegaer på Føden i Skien - sammen med resten av den herlige gjengen på Barsel gjorde min fødselsopplevelse til noe helt fantastisk morsomt og minnerikt. Jeg har i ettertid blitt fortalt at det var en helt normal fødsel, og selv om det kanskje ikke føles som et helt normalt døgn for undertegnede og hennes lille familie - så er jeg uendelig glad for at dere gjorde det til en så fantastisk gøyal opplevelse som ikke oppleves som normalt for fem flate øre!! Det vil komme vinflasker som lovet, tro meg! 

Følg gjerne supporterfrue i barselperm på instagram!

Har du husket å lese de andre delene? Del en her , del to er her og del tre finner du her! Det etterhvert så omtalte fødebrevet finner du HER!

 

FØDING PÅGÅR DEL 3 / JORDMOR ELIN MED LYSTGASS OG VOKSENBLEIER SOM BEHØVDES.

Jordmor Elin med lystgassen og voksenbleiene som behøvdes. 

(Har du lest del 1 og 2 av fødehistorien "Føding pågår?" Her finner du Prologen , og del 2 - Jordmor Elisabeth med klystèret.)

Etter den syke opplevelsen med klystèret i forrige «episode» så var jeg så preppet og klar som jeg kunne bli når Elin kom inn i rommet. Fine Elin, som hadde en enorm kompetanse det viste seg at jeg kunne lene meg fullstendig tilbake på. Jeg stolte fullt og helt på henne fra første sekund, og det var åpenbart at hun kunne sine saker til fingerspissene. Det var Elin som skulle være jordmor denne natten, og jeg spurte mange ganger om det kom til å komme en baby i løpet av vakta hennes. Men hun kunne ikke love noe, og det er jeg glad hun ikke gjorde også - for da kunne natten bli veldig lang.

På dette tidspunktet var riene gode og jentene hadde rigget opp lystgassapparatet til meg. Denne ble satt på 50/50 blanding hvis ikke jeg husker helt feil, og selve masken gav meg en veldig god måte å puste dykkerteknikken min på, men jeg merket fort at jeg ikke kunne puste hele rien igjennom med den for da så jeg syner på et tidspunkt. Så jeg pustet i den noen drag før rien var på vei og ca 30-40 sekunder inn i rien. Etter det holdt jeg den bare litt utenfor ansiktet, slik at jeg ikke ble så koko at jeg kom til å gjøre ting jeg ville angre på i ettertid. Og forsåvidt kan det forklare et par underlige saker jeg gjorde under tiden jeg fikk lystgass. 

Midt i natten med riene mine og lystgassen fikk jeg det for meg at jeg helst ville være litt alene. Og det er jo veldig spesielt i en sånn situasjon. Så jeg beordret Torben til sengs i sykesenga som stod ved siden av og bad han slå av lyset og legge seg til å sove. Elin og jeg ble enige om at jeg skulle få ligge å herje av riestormen i det mørke rommet, og hun skulle komme innom å se etter meg med jevne mellomrom og sjekke fremgangen. Jeg tror dette var den lureste idèen Elin og jeg kokte sammen. Elin lusket seg ut, og alt jeg hørte var susingen fra lystgassapparatet og snorkingen fra Torben. 

Mens jeg lå der og konsentrerte meg om pustingen, tror jeg faktisk jeg duppet av de få minuttene mellom hver rie. Det var helt pussig. Fra total smertefri til en helvette i kroppen i løpet av 4 små minutter. Jeg husket at jeg hadde lest i Fotballfrue sin fødehistorie at hun måtte så fryktelig på do en gang i forløpet, og at hun hadde fått en rie på dass som var helt grusom. Jeg for min del tenkte i min lystgass-rus at DET skulle jeg ikke kaste bort tid på. For dette var en natt med unntakstilstand.

Om det faktisk var lystgassen som fikk meg til å ta den noe pussige avgjørelsen i løpet av natten, vites ikke.

Jeg var nemlig utstyrt med voksenbleie der jeg lå på siden og peste i lystgassmaska. Tanken på å reise meg opp og håpe at jeg rakk frem til do i tide, det var fullstendig uaktuelt å kaste bort kalorier på slikt. Jeg ville ikke avbryte den gode steamen jeg var i med et toalettbesøk. Jeg følte at jeg hadde så kontroll der jeg lå at jeg bare kunne la det stå til. Så ja, jeg var så lat at jeg tissa meg ut i fødesenga. Husker jeg følte litt på skammen, men brydde meg egentlig veldig lite. Da Elin kom inn for å sjekke hvordan det gikk med meg, hvisket jeg til henne som et lite barn?-"Elin?jeg har tissa meg ut i bleia mi.» Elin tok det veldig fint, sikkert ikke første gangen dette skjer?! Jeg følte meg som en gigantbaby der jeg lå og Elin skiftet voksenbleie på meg. 

Både jeg og Elin ville se litt kjappere resultater. Jeg hadde hatt rier i mange timer uten at det hadde åpnet seg voldsomt og nevneverdig og jeg var på dette tidspunktet veldig sliten. Jeg slet mellom å ha lyst til å sove og lyst til å bli ferdig med dette. Vi var kommet akkurat så langt at kroppen ikke ville slappe av, så vi jazzet opp et stativ med rie-drypp som skulle få enda mer fart på riene mine. Jeg tok jo riene greit, og siden kroppen min ikke klarte å jazze opp riene selv så trengte den litt kunstig hjelp til det. Jeg var forberedt på smertehelvette, men med pustingen min gikk det urovekkende bra! (Faktisk så bra at Torben ble litt sjokkert, han hadde vel trodd excorsisten dukket opp på dette stadiet, men den gang ei!)

Jeg er litt usikker på tidspunkter her, men jeg er ganske sikker på at det var sånn ca på dette tidspunktet den pene anestesi-legen kom inn. Som bestilt! Jeg var så rusa på lystgass og utmattelse at jeg hele tiden sa til den pene anestesilegen at hun var så sykt pen og at jeg var sikker på at jeg hadde sett henne før. (Torben konkluderte med at hun lignet veldig på en lege Torben hadde hatt et år tidligere, i forbindelse med amputasjonen av fingeren hans..) Men det var ikke henne altså, men jeg nægget hele tiden om hvor pen hun var og hvor snill hun var som skulle sette epidural på meg. Man føkker ikke med humøret til noen som har kontroll på smertelindring ass, memo til alle fødende! Jeg ble så uendelig glad for at alt var preppet og klart, det var ingen som nektet meg noe smertestilllende og alt gikk på skinner akkurat som jeg hadde planlagt i fødebrevet og i huet mitt! Først lokalbedøvelse (kjente ingenting) og så selve epiduralen inn i ryggmargen - kjente ingenting da heller. Jeg har jo hørt skrekkhistorier om dette, men jeg merket ingenting! Var jeg sykt god på smertetakling eller var det flaks?! Torben og jeg konkluderte med at anestesilegen var både pen og flink. Husket jeg å gi henne en klem etterpå?

Så syns jeg riene dabbet av, hvilket de også gjorde -  og vi fyrte opp riedryppet igjen. Samme smerten som tidligere, men nå var liksom «toppene» av den flatet bittelitt ut. Jeg hadde fremdeles fine, gode pauser i mellom, takk gud for det! Jeg kunne kjenne at ungen var på vei ut av kroppen min, men at hun stagnerte litt innerst i tisselura mi. Merkelig følelse. Hadde ingen trykketrang som folk snakker om heller. Hun bare lå der å banket hodet i bekkenet mitt, stakkars.

Deretter var det frem med heklenåla, for vannet skulle taes. Det kom ikke mye vann, jeg hadde forberedt meg på en ballong som sprakk inni meg - men det var ikke rare greiene. Merket det egentlig ikke?!  Det var fin farge på vannet, så ingen tegn til bekymring. Eneste bekymringen vi hadde var at pulsen til Maren gikk veldig ned når jeg hadde rier, men den tok seg opp i riepausene og ble normal igjen frem til neste rie. Så egentlig ingen bekymring så lenge jeg hadde Elin til å passe på, og en lege som ramlet innom og gav oppdateringer fra overvåkningen hennes på kontoret sitt. Jeg følte på det tidspunktet at jeg egentlig stolte mer på Elin siden hun var der hele tiden og forklarte meg hvordan det lå ann hele tiden, jeg klarte liksom ikke forholde meg til en lege som kun stakk hodet innom og gav beskjeder. (Sorry doktor! Jeg vet jeg ikke skal kimse av den lange utdannelsen din, og den er garantert ikke bortkastet - men det var Elin som hadde regien, og jeg ville bare klamre meg til henne på det tidspunktet!) Legen fikk forøvrig hovedrollen på et senere tidspunkt, men det kommer jeg tilbake til?.!

Jeg ville så gjerne opp og stå litt, faktisk gikk det opp for meg at det nå var noen timer siden jeg tisset i voksenbleia også. Kanskje jeg kunne tatt meg en tur på do nå? Men med epidural så merker man ikke at man må på do og jeg hadde ikke noe katèter?.! Så jeg kavet meg opp for å sitte litt i en riepause og det bare fosset ut av meg!!! Jeg kastet meg over prekestolen, og Elin kom akkurat kjapt nok (eller ikke..?!) til å legge et sånt tisselaken på gulvet, og det fortsatte å fosse ut. Var det fostervannet? Nope, det var ei full blære jeg hadde null kontroll på! Lukten var nemlig temmelig gjenkjennelig! Torben kunne ikke annet enn å le - jeg stod der og bare ropte av full hals «-JEG KLARER IKKE STYRE DET!!!» mens jeg stod der.

Så la jeg meg skamfull ned igjen og ventet på neste rie. Nå begynte det å bli gøy igjen, for nå hadde jeg ganske stor åpning også. Tror vi nærmet oss 8 cm på dette tidspunktet, og jeg lot Torben teste lystgassapparatet og prekestolen så han kunne kjenne litt på det.

(Se, jeg koste meg faktisk litt i pausene! Tok en selfie på ca 7-8 cm åpning tilogmed!)

Det begynte å bli morgenkvisten, og jeg innså at Elin kanskje ikke kom til å være på vakt når Maren skulle komme til verden. Jeg var livredd for hvem som skulle komme nå, for jeg hadde jo hatt så vannvittig flaks med alle damene til nå. Jeg spurte Elin om hun kunne love meg at det ved vaktskifte kom noen jeg klikket like godt med, og hun humret litt? For hun visste nok godt hvem som skulle overta vakta etter henne på dette tidspunktet?.! ;-)

Del 4: JORDMOR MARIA - OG LEGEN SOM RASLET MED VAKUMPUMPETANGA. (kommer snart!)

/Supporterfrue i bleie kan du følge på instagram også....

 

FØDING PÅGÅR DEL 2 / Jordmor Elisabeth med klystèret.

Kapittel 2 - Jordmor Elisabeth med klystèret. 

"Denne lange tuten skal inn i rompa, så bare spre beina og bøy deg fremover over den lille vasken så fikser jeg resten".

Gleden var enorm da jeg så hvem som tok oss imot dagen etter klokken 09.00 - det var Elisabeth som vi fikk så elsk for da vi hadde en samtaletime på sykehuset noen uker i forkant. Elisabeth visste godt hvordan jeg ville ha det, ikke bare pga samtaletimen vi hadde - men også fordi jeg forstod det slik at hun hadde fått med seg fødebrevet mitt. (?) Mulig jeg tar feil, kan hende hun bare var generelt en sykt god menneskekjenner. Og apropos, menneskekjenner - vi ble jaggu godt kjent i løpet av vakta hennes da det var hun som fikk det ærefulle klystèr-oppdraget på et tidspunkt. Nuvel, kommer tilbake til det!

Jeg skulle settes igang med ballongkateter. For de som da ikke vet hva det er så kjøres det opp en ballong i mormunningen min (helt innerst i tisselura) som blir fylt med vann for å lage et press mellom hodet på babyen og åpningen. (Når man snakker om åpning, så er det åpningen heeeelt innerst i huha`en, og har absolutt ikke noe med skjeden å gjøre, som jeg og veldig mange menn antageligvis tror. Torben ble jo helt forstyrra når de sa at det var «en cm åpning» for han hadde bevis på at det har vært noe med litt større omkrets enn 1 cm der fra tidligere av. Så det måtte forklares for oss begge at åpningen skjer laaangt der inne, og ikke i «fødekanalen» for å kalle det dèt.  Så har dere også nå lært noe nytt!?) Den ballongen var jo et kapittel for seg forøvrig. Selve ballongen så ut som en kort kondom med en liten tutt. Det hang en slange ut at tisselura med en blå hanske i enden. Blå hanske faktisk! Det føltes veldig underlig å ha en doktorhanske hengene ut av glufsa, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.



Bare så det er sagt, jeg kviet meg veldig for å dele dette bildet - men jeg skriver uansett såpass beskrivende at jeg tenker at det kan liksom ikke utleveres noe mer enn det jeg gjør på papiret uansett. Slik ser et ballongkateter ut når det henger på utsiden. En gummislange (som er til å "trekke" ballongen litt ut litt etter litt) teipet til låret for å få optimalt trekk nedover. Og den hansken fikk jeg egentlig ikke noe svar på hvorfor var der...! 

Ballongen ble satt, og den skal da drives ut av seg selv, tvinge frem en åpning for å få igang prosessen. Den skal være der til den faller ut av seg selv eller maksimalt 36 timer. 36 timer!!! BAH! Men riene kom heldigvis kjapt etterpå. Elisabeth kom innom og dro litt i slangen til ballongen for å lage litt mer drag på den, og mens hun sto der på knærne og dro i «gummisnora» tenkte jeg på min fantastiske venninne som hadde samme behandlingen for en stund siden da hun skulle føde. Hun var en av de som måtte vente i de laaaange timer på at ballongen skulle komme ut, så mens hun kjedet seg på sykehuset så fikk hun dra ned til en bilbutikk og hente seg ut en ny bil hun hadde sett seg ut. Jeg forstod plutselig hvor gal venninnen min er! 

Jeg syns ikke riene som kom var urovekkende vonde, men jeg hadde ikke teknikken inne på dette tidspunktet, så jeg hang over prekestolen og fikk Torben til å telle for meg. Og det var her jeg fikk mitt neste excorsist-øyeblikk?! For når Torben skulle gi meg tiden, så var gangen i det slik:

Jeg: "Nå begynner det."

Han: (etter 20 sek) "..20 sekunder. " (Altså 20 sekunder inn i rien. Jeg visste at rien varte i ca 60-70 sekunder.

Jeg: "TID!"

Han: "35 sekunder."

"45 sekunder" (osv)

Jeg visste jo at rundt 50 sekunder begynte det å avta litt og jeg så målet i det fjerne. Etter ca 65 sekunder var jeg HELT smertefri i typ 3-4 minutter. Sykt hvordan kroppen jobber?!

Anyway - Excorsisten. Torben brukte nemlig pausene på å finne frem en stoppeklokke på mobilen med stor skjerm. Og jeg var jo i min egen lille smerteverden så når jeg da kom til neste rie så sa jeg som jeg hadde gjort den siste timen: 

«Tid!!!» 

Jeg fikk ikke noe svar.

"TIDEN!!!» skrek jeg til Torben og snudde meg fra den jævla ståstolen og så rett på idioten. Han holdt mobilen foran seg og viste skjermen og på den stod det «47» og telte nedover.

Jeg klikket selvsagt RABIAT på han. 

"-Hvorfor i helvette lar du meg se på en skjerm med et tall, det sier meg ingenting din jævla tulling! Hva FAEN er det som feiler deg, ditt forbanna nek????»

Det viste seg da at han hadde en nedtelling på den, altså den viste hvor mange sekunder det var igjen til pausen. Men når man en god stund har gitt med nedtelling ved å skrike ut hvor mange sekunder det hadde GÅTT av rien min, så hadde han på eget idiotiske iniativ endret tellingen til hvor mange sekunder det var IGJEN av rien min. Jeg kunne drept den åndssvake mannen min. At han virkelig turde kødde det til nå liksom. Han krøyp sammen i stolen sin og skammet seg. Og gikk tilbake til ordinær telling igjen.

Sånn i ettertid er det kanskje en ørliten sjans for at jeg overreagerte ørlite grann. Men det var sykt provoserende der og da.

På dette tidspunktet hadde jeg ikke kommet helt igang med pustingen min, så jeg følte ikke jeg hadde så god kontroll som jeg håpet på. Så jeg begynte å bruke teknikker jeg har når jeg dykker teknisk dykking. Da er det viktig at luften jeg bruker blir brukt riktig, og ikke overflatisk. 

Diggresjon: Luft er ekstremt viktig å ha kontroll på når man dykker, hvertfall teknisk dykking der man dykker med helt riktige blandingsgasser som er tilpasset ditt forbruk. Det vil si, begynner du å hyperventilere eller bare puste med «øvre delen av magen» så er livet mitt i fare langt der nede på dypet fordi gassen jeg puster ikke blir riktig i forhold til det man har terpet på. (Minner om at dette gjelder teknisk dykking først og fremst, dykking med vanlig luft er ikke så avansert..!)

Elisabeth-jordmorengelen min kom inn med sitt herlige og behagelige vesen og spurte hvordan det gikk med meg. Sånn på dette tidspunktet fikk jeg en veldig voldsom vond rie, vondere enn de andre jeg hadde hatt, og det gav jeg også uttrykk for. Det virket som om Elisabeth skjønte hva som var galt, så hun bad meg legge meg ned. Mistanken hennes var helt på sin plass - ballongen var nå på vei ut allerede etter noen få timer. 

Nå begynte det å bli morro! Nå var riene virkelig igang og jeg syns det gikk veldig fint å dykkepuste seg igjennom de. Elisabeth spurte meg om ikke jeg hadde lyst til å teste ut akupunktur, og hell yeah! - jeg føder ikke så mange ganger i løpet av livet så DET hadde jeg lyst til å prøve! Hun dyttet i meg noen nåler og prøvde overbevise Torben om å sette noen på han også. Jeg syns det var jævlig interessant at mannen som skulle se meg føde de neste timene presterte å si at han ikke ville teste en akupunktur-nål i huet fordi han "syntes det hørtes vondt ut.» Jeg måtte lukke øynene så jeg slapp å tenke mer på hvor utrolig teit jeg syns han var som ikke ville ha en nål i huet. Jævla pyse. Her lå jeg og skulle ha et menneske ut at et kroppslig hulrom som til vanlig behandles med respekt og kjærleik. 

Besøk på rommet underveis fikk vi også! En ihuga Liverpool-supporter som jobbet på barsel som kom innom og gav oss Liverpool-effekter - Torben var i ekstase! Endelig noen han kunne snakke med mer sammenhengene enn to-tre minutter, og jeg må innrømme at jeg syns det var litt deilig å høre Janne og Torben kakle i vei om kampoppsetter og fotballresultater mens jeg konsentrerte meg om riene mine. Janne har jeg hatt litt kontakt med i forkant på facebook, så det var kjempestas at hun tok turen innom. Hun så vi mer til resten av oppholdet på sykehuset også, Torbens store høydepunkt det, så slapp han å diskutere slimpropper og hvilket damebleiemerke jeg foretrakk med meg hele dagen.

Riene tok seg igjen opp og nå var selve fødestuen klar for meg. Litt fordi jeg hadde sykt lyst til å legge meg i badekar, så de gjorde alt klart for meg der inne istedefor å flytte rundt på meg fra rom til rom. Elisabeth tappet i vannet og jeg stoooorkoste meg der jeg satt fastklemt i badekaret og herjet med rier. Jeg følte meg som en hval som desperat prøvde å komme seg av fangenskap, men det var bare godt at jeg var så brei som jeg var, for jeg var liksom skrudd/klemt fast i badekaret og ble liksom liggende stille og ri av riene? Det må ha sett sykt rart ut. Torben og Elisabeth underholdt meg, og hun fortalte videre gangen i hva som kom til å skje videre. Vannet skulle på et tidspunkt taes, lystgassen var rigget opp ved fødesengen og alt lå til rette for en kul opplevelse. Helt til min behagelige og rolige jordmor Elisabeth nevner for meg at vi kanskje snart skal tenke på å sette klystèret og tømme tarmen min?! JA! Det gledet jeg meg jo til, en ny opplevelse på agendaen! Jeg følte nesten at jeg hadde bestilt en sånn «opplevelsespakke» som gav meg nye utfordringer som perler på en snor. Jeg hadde jo bestilt klystèr/avføringsmiddel i det i fødebrevet mitt også! Så kom jeg meg opp av badekaret og følte meg så ren og pen atte, og Elisabeth tok frem surprise-pakka fra hylla si. Ja, det var en surprise-pakke. For jeg har hele tiden trodd det var snakk om stikkpille/romperakett-versjonen av klystèr. Det var det ikke. Virkelig ikke. 

Elisabeth, som var i løpet av disse timene blitt til min ekstramamma som tok så godt vare på meg - kom med en slags trakt-lignende sak med en laaang tut. HÆ? Ingen deilig, nett, og glatt romperakket som skal puffes forsiktig inn med kjærlighet, i arslet..?

«Elisabeth: Denne lange tuten skal inn i rompa, så bare spre beina og bøy deg fremover over den lille vasken så fikser jeg resten.» Herlige, ærlige Elisabeth. Jeg elsket at hun ikke pakket inn noe for meg, akkurat som bestilt. Jeg stilte meg kliss naken opp som en kriminell må stille seg opp når han skal kroppsvisiteres av politiet i USA. Bortsett fra at jeg tror de har regler i USA på at det ikke er lov til å putte ting i rompa på personen som står slik. Jeg stålsatte meg for det som kom. Ååå, som jeg tenkte på de intimsperrene jeg vanligvis innehar når folk spør om de kan putte ting i rompa mi. Jeg pleier jo som regel å takke høflig nei til slikt med mindre det er rødvin og stearinlys involvert i settingen. 

Elisabeth: «-Nå er det viktig at du holder denne coctailen av en blanding inne i rompa, selv under rien du snart får. Du må bare knipe igjen, for den skal virke ca 5 minutter og da må du holde det inne gjennom en av riene dine!

Hvor var Torben? Klok av skade var han rømt fra det lille badrommet. Dette ville han ikke være vitne til. Pysa.

Så pepret Elisabeth meg med trakta og fyrte løs. Først kom det inn masse luft inn, deretter noe som kjentes ut som lunket vann. Jeg begynte selvsagt å le, for det var den sykeste jeg har opplevd. Knip igjen, sa Elisabeth da hun tok ut trakta igjen noen få sekunder senere. Og så stod jeg der da. Naken. Rompa fylt med ca en halv liter væske som skulle godgjøre seg i 5 minutter. Og instinktivt hold jeg rompeballene sammen med begge henda. Og så sier Elisabeth de legendariske ordene: 

"Vakta mi er snart over, det er Elin som tar over etter meg nå." 

Jeg trodde hun kødda. «-Du kan ikke gå fra meg nå? Er det slik du vil jeg skal huske deg!?"  ropte jeg gråtkvalt. "-Det siste du gjør er å fylle ræva mi med lakserende, ber meg knipe igjen og så bare GÅR du?! "



Og da kjente jeg en rie på vei. 

Jeg tror jeg på et tidspunkt ropte at jeg ikke klarte holde blandingsmiksen inne, og Elisabeth sa bare rolig: "-Må du, så må du. Vi kan spyle gulvet etterpå, det går så fint atte!» Jeg har ikke ord for hvor glad jeg var for at Elisabeth tok så lett på alt. Det var som om ingenting av dette var unormalt, at jeg kunne slippe alle hemninger med henne. Så jeg bestemte meg for å vise henne hvor tøff jeg var. Så jeg kneip igjen. Og Gudene skal vite at jeg kneip igjen arslet mitt gjennom hele rien med livet som innsats, for jeg ville virkelig ikke at den nye jordmoren skulle starte nattskiftet sitt med å spyle en kilo bæsj fra baderomsgulvet fra en som ikke klarte knipe igjen.

Elisabeth gikk ikke fra meg. Hun sto i det med meg. Og jaggu klarte jeg å holde igjen også.

Etter rien kunne jeg endelig slippe løs, og det var helt magisk. Jeg hørte Torben utenfor toalettdøra og tenkte at det her var kanskje et av de laveste øyeblikkene i vårt samliv. Men hey, gode og onde dager - ikke sant?

Det var så befriende deilig at jeg ropte til Torben utenfor døra; "-Det her MÅ du prøve - det er så jæææævlig digg!" Og det var det! Aldri følt meg så ren noensinne! Jeg må seriøst få tak i en sånn pumpe. Elisabeth bare lo, jeg tipper hun har hørt fødende kvinner si det før? Enda en ting å krysse av på fødebucketlista mi!

Elisabeth sin vakt var over. Første vinflaska ble lovet bort. (ref. fødebrevet der jeg lovet bort vinflaske til den som gjorde oppholdet på Telemark Sykehus til en fantastisk positiv opplevelse. 

Men dagen til herr og fru Husby-Sørensen var enda ikke over. Nå var det Elin sin tur til å ta over strabasene, for klokken var bikket 19.00 den 28.mars 2017 og vaktskifte var et faktum. 

Del 3 kommer kjappere enn du aner her på bloggen. 

Følg gjerne fødesupporterfrue på instagram! <------

OBS: Føding pågår. Del 1 / Prolog

Som å få en champagneflaske i ræva og deretter fyre av korken der inne. 

OBS - FØDING PÅGÅR - del 1.

Det er så mye å fortelle fra den oh´store opplevelsen at jeg rett og slett har bestemt meg for å dele den inn i kapitler som har fått navn etter mine 3 jordmødre som gjorde denne opplevelsen til det rene standup-showet med latter, gråt og ikke minst store åpenbaringer. (Og enda mer humor. Herregud, så glad jeg ble i jordmorteamet mitt på Sykehuset i Skien - det føltes som om de var håndplukket av meg sjæl for anledningen!)

Prolog. «Jeg tror tiden er inne, rekker vi en tur innom Kiwi først?"

(Man skulle kanskje tro at med 9 måneder og 10 dager på overtid hadde gitt oss nok av tid til å pakke fødebaggen, men dengang ei. Herr og Fru Husby-Sørensen er lik seg selv! ;-) )

Som de fleste vet så var jeg jo veldig på overtid. Den 10`ende dagen på overtid hadde jeg sterke kynnere hele dagen, så vi dro på Bohus for å bevege oss litt og Torben kjøpte barselgave til meg. På Bohus, ja?! Noen lysestaker jeg hadde siktet meg ut. Denne dama lar seg ikke friste av diamanter, haha! Mot kvelden måtte jeg faktisk stoppe opp når jeg bevegde meg og kjenne litt etter, for da kom de med 7-8 minutters mellomrom. Litt som en bølgende følelse og den påvirket meg til å puste på en annen måte enn jeg pleier. Jeg heiv liksom litt etter pusten, men ikke noe hinsides smerter som påvirket pustingen - det var heller en sånn følelse man har når man har drukket litt mye kullsyre?! Jeg sendte Torben i seng, og gikk litt rundt for å se om det tok seg opp. Sånn i 02-tiden vekket jeg mannen og sa det var ca 6 minutter mellom hver gang, og som stressa mannfolk flest så hev han seg opp og begynte å organisere. Ringte fødeavdelingen og forklarte, og de ønsket meg mer enn hjertelig velkommen når det begynte å nærme seg 5 minutter mellom hver rie. 

Da vi kom opp i 7-tiden den morgenen hadde liksom smertene gitt seg litt idèt vi ankom sykehuset. Jeg syns ikke de var så vonde som jeg hadde sett for meg med 5 minutters mellomrom, men nå var vi jo der - så en sjekk var på sin plass uansett. Jeg vagget meg opp mot sykehuset og tenkte på lefsene i fødebaggen som hadde gått ut på dato, og at jeg ikke maste mer på Torben om at vi måtte innom Kiwi for å kjøpe flere lefser. På dette tidlige stadiet i fødselshistorien merket jeg meg også at det var lett å gi Torben skylden for alt vondt, vanskelig og kjipt - så han ble min boksebag hver gang den korte lunta mi tente. (Vi hadde også en situasjon på venterommet til føden, som i prinsippet er et venterom for de som skal føde og ikke for besøkende. Det har nemlig vært restriksjoner for besøk på føden/barsel den siste uken pga et virus, men jaggu faen var venterommet fullt av besøkende som håpet å få et glimt av sine kjæres arvinger alikevel. Hvilket igjen betydde at den gode sofaen var okkupert at friske, opplagte kvinner og menn - mens jeg som høygravid med rier måtte ta til takke med en pinnestol en lang stund. Det er helt utrolig hvor lite selvinnsikt og forståelse man kan møte hos folk noen ganger, og da jeg stod i døråpningen etter å ha vært på do hadde jaggu noen kastet bort jakka mi og tatt plassen min også. Takk som faen, liksom. Akkurat idèt jeg skulle gå fullstendig amok med kjeften min kom heldigvis Torben og loste den frådende, sinte gravide ut på en liten vandretur.  Da vi kom tilbake til venteværelset satt hele gjengen med sin medbrakte mat og hadde laget frokostbord med all mulige utenlandske krydderblandinger på det lille venterommet. Jeg angrer veldig på at jeg ikke skrek ut at «Dette er venterom for oss som skal inn på føden, og ikke for besøkende som uansett ikke har lov til å komme inn på avdelingen - DRA HJEM!!!!». Men for (sykehus)fredens skyld så holdt jeg kjeft. Så jeg skjelte ut Torben istede. Hahahah! 

Så var det tid for undersøkelse!

Den sjekken («fistingen» som Torben så flott kaller det) går ut på at du får en hånd i dåselura og deretter spretter det ut en finger inn helt bakerst i jentetissa for å sjekke mormunnåpningen. Helt seriøst - jævlig vondt! Som å få en champagneflaske i ræva og deretter fyre av korken der inne. Tilbakemeldingen fra fiste-dama var dessverre nedslående. Det kunne virke som riene jeg hadde bare var med på å modne litt, og at ting ikke akkurat åpnet seg nevneverdig. Jeg ble litt skuffa, hadde jo egentlig håpet at jeg kunne føde uten å bli satt igang med preparater senere den dagen. Vi ble enige om å ta overtidskontrollen der siden vi allerede var på plass, og skulle egentlig ha time senere den dagen i nabobyen.

Etter undersøkelsen gav «riene» seg dessverre. Jeg spurte hun som undersøkte meg om hun ville strippe, og Torben gjorde forventningsfulle øyne. Jeg måtte forklare for han at det å strippe betyr å "rote litt rundt der inne for å grafse igang noe!" Han syns med ett det ikke hørtes så sexy ut at en pen dame i hvit uniform skulle strippe. Det ble ikke noe stripping, men heller en ultralyd for å sjekke at alt var ok med babbsen i magen. 

Jeg var allerede sliten etter å ha døgna til ingen nytte og lei meg over at det nå kunne kanskje bli enda et døgn til i smerter uten søvn hvis det ble slik at jeg skulle settes igang samme dagen eller evt måttet vente til dagen etter. To døgn uten søvn lover ikke godt som oppvarming til et fremtidig fødselsmarathon?! Men vi ble enige om at det beste var å reise hjem og få syslet med våre ting frem til skikkelig igangsettelse den 11. dagen. Da vi kom hjem spiste vi pizza, paracet, så på tv og la oss, vel vitende om at morgenen etter skulle vi faktisk dra til fødeavdelingen og ikke dra hjem igjen uten en babbis i bagasjen? Jeg sov merkelig nok utrolig godt den natten og drømte om Tommy Steine. (!)

Kapittel 2: Elisabeth: "Vil du ha noe? Saft? Lefse? Klystèr?"

er rett rundt hjørnet.

Følg fødesupporterfrue på instagram om du vil!

Hjelp, vi har føda!

Hun lot vente på seg, men 12 dager over termin kom hun til verden med et splæsj!

Hun er faktisk ganske fin å se på - overraskende! Denne fødehistorien fortjener virkelig litt tid på seg, så den vil komme når jeg er ferdig med den. Så mye inntrykk - så mye.... MORO! Fantastiske mennesker og herlig humør - jeg er så imponert over alle de flotte folka som bidro, og jeg syns det er så ufattelig gøy at dere var på mitt lag denne natten! Fytti, som jeg gleder meg til å fortelle videre!

Jeg kan uansett starte med å fortelle dere at dere kan droppe rettetang i fødebaggen deres. Sorry, men de færreste tror jeg får behov for den. Jeg har herved innført den nye barselfrisyren - her er mitt tilskudd til hæsjtægg

#barselbust !

Nå blir det å få fortgang i melkekjertler og litt rutiner - vi høres om kort tid!

PS: Du finner meg med noen litt oftere oppdateringer på instagram også - linevictoriahusby heter jeg der :-)

Torben: Min opplevelse av (over)ventetiden.

Kona er nå langt over den berømte termindatoen. Og jeg må med hånden på hjertet si at denne ventetiden føles litt som en straffekonkurranse som drar ut i det nesten kjedsommelige. Jeg burde faktisk skjønt på forhånd at noe som er halvparten kona mi, ikke kommer til tiden.


 

Når det kommer til husfreden så har jeg den siste tiden måttet passe på hva jeg sier hele tiden. Jeg kan rett og slett ikke klage, klaging har dragen enerett på. Dere skulle sett trynet hennes tidligere denne uken da jeg fortalte henne at jeg ble veldig sliten av å vente. Hun har tydeligvis enerett på å vente også.

Klok av tidligere håndballskade så har jeg gått bort fra det å være ærlig når hun spør om hun har blitt større siden sist hun spurte, så de fire siste månedene har jeg faktisk svart «Nei, jeg syns i grunn du ser mindre ut, jeg!» Hun burde kanskje snart oppdage at jeg har jugd litt, men det ser ut til å tilfredstille hue hennes litt.  Men det har jo blitt litt tyngre å løfte henne opp fra gulvet etter at hun har hatt panikkanfall etter å ha lidd seg igjennom reprisene av Fødestua på TV. (Et livsfarlig program som handler kun om føding, skriking, blod og smerte.)

Mange har sendt meg forslag på å få ting igang. Noen bedre enn andre - men de vi har testet har ikke gjort underverker ennå.

Jeg skal innrømme at jeg misforsto det ene forslaget om «nedvask av huset». Mange foreslo det under i kommentarfeltet på fejsbook. Så helgen benyttet jeg anledningen til å vaske ned hele huset for å få satt igang en eventuell fødsel. Problemet var jo at gravidkona fremdeles lå i horisontal på sofaen. Dere kunne jo på et tidspunkt nevne at husvasken skulle gjennomføres av henne, og ikke av meg!? Jeg tenkte at det var en psykologisk effekt å ha det ryddig og pent rundt seg og en stram lukt av klorin og grønnsåpe som kom til å gasse den ungen ut, men så viste det seg at det var den fysiske jobben som var poenget. 



Jeg missforstod absolutt ikke tipset om å «hoppe til køys» da. Men må innrømme at all denne sovingen ikke hjelper noe særlig den heller.

Jeg vet jo også av erfaring at dette med klær tar lang tid for jenter uavhengig om de er gravide eller ikke. Når man er så høygravid som Line er nå, så kan man bare tenke seg hvordan jeg nå opplever tidsbruken når noe skal skje på påkledning- og avklednings-avdelingen. De siste ukene har jeg hjulpet henne av med klærne før hun skal legge seg. Det høres kanskje ut som en hyggelig, ekteskapelig og romantisk ting å gjøre på kveldene, men det var SJUKT mye hyggeligere å pille av henne klærne for litt over 9 måneder siden, for å si det sånn. Nå står hun bare ved siden av sengen og venter til jeg er ferdig med brettet mitt på Candy Crush, så strekker jeg meg bort og napper av henne den enorme joggebuksa med stort strikk i livet. Så tar jeg tak i merkelappen i nakken hennes og røsker den over hodet hennes, til hun bikker fremover over senga og jeg kan skli genseren av overkroppen hennes. Undertøyet gav hun opp den gangen i februar da hun fant frem en boksershorts-lignende greie og når hun tok den på seg ble det plutselig til en ubehagelig g-string. 

For to netter siden lå hun i sengen ved siden av meg (ja, jeg har fått lov til å flytte opp på hovedsoverommet igjen!) og holdt seg på magen. Strøyk litt moderlig på den liksom. «Jeg tror det er i ferd med å skje noe her» sa hun stille, og da har hun selvsagt fått alle mine pappa-antenner ute. Checklista i huet mitt ramset jeg opp stille: «barnesete i bilen, baggen ligger ved fotenden, ipaden fulladet». Jeg var klar. Skal det skje nå? Skal vi dra?

Og så slipper hun den største braker`n jeg noensinne har hørt. Jeg kjente alt mitt kroppshår (det er mye, for jeg er skikkelig mann) løfte seg av skrekk. Og det løftet seg sikkert litt av trykkbølgen også, vil jeg tro. Helt jævlig. Fra himmel til helvete på noen veldig korte sekunder. Litt som med Crystal Palace mot Liverpool for 3 år siden. Da vi leda 3-0 og det ble 3-3 på de siste 11 minuttene. 

Er det noe jeg som mann har lært meg i denne graviditeten så er det å være tålmodig. Hun slenger ofte den «du lovte, i gode og onde dager» i trynet på meg når hun merker at jeg blir skeptisk eller utålmodig med henne. Så jeg klarte ikke finne andre svar på krigshandlingen under dyna enn:

«Åj, det hørtes vondt ut».

Hvem faen er det som beklager konas høylydte promping under fellesdyna med «åj, det hørtes vondt ut?!» VONDT? Det hørtes faktisk utrolig deilig ut, å bare kunne ligge der å ikke ta noe hensyn til meg og i tillegg få TRØST for å ha tømt overtrykket under MIN dyne også. Og hva skjedde? Hun beordret meg ned på gjesterommet igjen! Som om drittlukta som bredde seg som en eim over soverrommet var MIN skyld! Det var jævlig synd kona var tett i nesa, for hun hadde brekt seg av lukta sjæl. Så hver gang hun tar seg til magen og mener det er noe "på gang" så ber jeg henne slutte å skape seg og bare drite i det. (Bokstavelig talt)

Jeg har måttet tåle mye annet her hjemme denne ventetiden. Line sliter veldig med å rydde opp etter seg, og da er det mye som faller på meg. Etter at hun har lagt seg må jeg ta runden for å stuke unna det værste. Et eksempel her:



Her har hun helt åpenbart mistet potetgullposen på gulvet, men ikke klart å plukke den opp igjen. De brune bitene på bordet er pølse-ender. Ja, hun har fått det for seg å spise kalde pølser på kveldstid, men spiser selvsagt ikke knutene. Nesespray/grillkrydder/maskeringstape ligger også på bordet, og jeg orker ikke engang å forsøke å forstå hva det er hun har holdt på med. Og dette er bare en av plassene hun har vært. Du kan jo tenke deg hvordan hele eneboligen ser ut når hun har flyttet seg rundt fra plass til plass.

Jeg må ta noen smertestillende for ryggen nå. Begynner å kjenne murringer i korsryggen, og det siste jeg ønsker er å få kjeft av jordmora igjen for å ta fokus fra den høygravide kvinnen. 

Takk for seeeeg!

 

(Tillegg: Torben har også blogget om hvordan han opplever å være gravid. Det kan du lese her.)



 

Fotballfrue vs Supporterfrue

Det er med livet som innsats jeg har funnet frem gym-ballen min for å prøve å gynge ut kid'en i et siste forsøk.


Torben var nok den som ble mest redd av oss begge når han så hvor flatklemt den ble under vekta av ett stk overtidshøygravid med en god porsjon biff og poteter innabords, og hva det kunne gjøre med den ellers så trillrunde ballen.

Sprekkeferdig? Ja.

Overtid: 8 dager.

Humør: Svingende og særdeles ustabilt.

Bildekred: www.carolinebergeriksen.no / tidl. "Fotballfrue"

«Nå tenker jeg det er i gang!»

Vel, kjære instagram-følger, du kunne ikke tatt mer feil. Og takk for at du minner jeg på at jeg fremdeles er i ventemodus. Tilogmed appene på telefonen har gått bananas de siste dagene. «Press here to go into baby-mode». Og det bare LYSER opp at 102,5 % av graviditeten er unnagjort og jeg er på overtid! Den ungen her er jo bare kliss lik mora si, det er ingen i min omgangskrets som kan si at jeg noengang har kommet til tiden. Jeg er ALLTID forsinket eller sent ute, og nå bærer jeg jaggu genene videre.

Rett skal være rett. Jeg vet at ungen kommer ut. Enten ved hjelp av skalpell, eller en pille og ballong oppi garasjen. Jupp, jeg har dessverre måttet google «igangsettelse av fødsel». Men det er fremdeles noen dager til, og Føden på Skien har gitt beskjed om at «mye kan fremdeles skje de neste dagene!» Dessverre har jeg ikke noe fredagskontrolltime med Dr. H idag heller, så har ingenting å pynte meg for denne fredagen... 

Vel, jeg skal gå å legge meg igjen. Jeg tror kroppen kanskje tror den har født allerede, for de siste ukene så har jeg sovet i veldig merkelige intervaller på 3 og 3 timer med en times våken-opphold i mellom. Jeg må prøve å google det igjen.

Sorry for intetsigende blogginnlegg. Jeg kommer med mer nytt litt senere idag, som dere kanskje ser så har bloggen endret designet litt - og det krever en forklaring også, tipper jeg?! ;-)

Ha en deilig godmorgen!

Fødebrevet. Skrevet i redsel og frykt.

Kjære jordmødre,jordfedre, den blonde fødsels (snart over)legen og allmektige anestesi-ansvarlige.

Jeg heter Line Victoria og er førstegangsfødene, snart 34 år. Tross min relativt lange tid på denne kloden så vet ikke hva jeg går til, så for en gang skyld skal jeg la noen andre styre showet - dere har regien. Jeg skal etter beste evne høre på dere og gjøre som dere sier. Men jeg må advare dere litt på forhånd.

(Bilde fra hvordan jeg tror jeg kommer til å oppføre meg -  fra filmen "The Exorcist.")

Pass på Torben, mannen min. Det er nok han som får verbalt gjennomgå i den siste fasen av graviditeten, husk å si til han at det ikke er hun han giftet seg med som ligger der som hun jenta i exorsisten. Husk å si til han at jeg elsker han hvis jeg glemmer å si det. Jeg kommer nok til å glemme det. 

Jeg har et stort ordforråd med mange stygge ord. Jeg tror dere kommer til å høre alt i løpet av tiden jeg er her. Jeg mener det ikke vondt, og jeg er egentlig en veloppdratt kvinne som syns i utgangspunktet godt om alle jeg møter på min vei. Men nå er det unntakstilstand.

Jeg vil beklage på forhånd at jeg kaller dere og min mann stygge ting. Jeg er veldig glad i han og elsker han høyt - men nå må han også få kjenne litt på bismaken av det vi hygget oss med for ca 9 måneder siden. Og etter at det er unnagjort, så er det forhåpentligvis ren glede og lykke - det har alle lovet meg! Forøvrig kan jeg fortelle deg at min kusine fra Husby-slekta måtte sende en stor blomsteroppsats til fødeavdelingen etter hennes besøk for noen år siden. Så det ligger til familien å bli noe ufin. 

Gi meg all bedøvelse jeg kan få. Ikke vær redd for å pøse på litt ekstra om det trengs. Jeg har lav smerteterskel. Men høy toleranse for smertestillende. Dere MÅ la meg få epidural. Dette er jeg så ufattelig innstilt på at dere ikke må snyte meg for den. Jeg kommer til å bli fryktelig sint om dere forteller meg at jeg klarer meg uten. Jeg vet jeg klarer meg uten, men jeg vil ikke være uten. Jeg er glad i badekar også, blir veldig glad om dere tilbyr meg dette! Men Torben skal IKKE oppi der sammen med meg.

Ikke kjeft på meg, for da blir jeg bare sint og går inn i en martyr/stakkars-meg rolle. Og da kommer jeg til å knipe igjen på trass, og det er dessverre 9 måneder for seint. 

Kjære dere, ikke la mannen min se tissen min når det står på som værst. Han sier det vil være som å se favorittpuben hans brenne ned. Han tåler masse, men ikke akkurat det. Det er hyggelig om dere tar henne opp til brystet mitt etter en rask omgang med et håndkle - men bli ikke fortvila om det ikke er kjærlighet ved første blikk. Jeg brukte nemlig 15 år på å bli forelsket i faren hennes, jeg er bittelitt treig når det kommer til å knytte relasjoner. 



Alt som er normalt - er bra! Hvis dere sier at "dette er helt normalt" om ting som skjer underveis, så føler jeg meg trygg. Bruk veldig gjerne selvopplevde historier, jug om dere må. Humor er ALLTID en sikker vinner hos meg.

Jeg vil gjerne se morkaka. Det eneste organet mitt som faktisk er bruk og kast. Sørg for at Torben får se den også. Viktig for han at han skjønner at den trillrunde magen min har inneholdt utrolig mye mer enn bare en jentebaby! Mobilen min ligger sikkert ikke langt unna, ta gjerne et bilde av den. Tastelåskoden er 3256.

Ja, jeg vil ha klyster. Ikke den milde, lille saken, torpedèr med romperaketter til dere skjems!

Jeg spyr og gråter ofte når jeg er stressa eller redd. 

Jeg er glad i humor, jeg elsker humor. Dere må veldig gjerne slå av en vits eller to i løpet av fødselen. Galgenhumor og svart humor er også veldig godt mottatt. Jeg gjør det samme. Ikke bli sjokkert.

Gi meg instrukser som jeg forstår, og gi meg instrukser som gjør jobben lettere for oss alle. Fortell meg gjerne fortløpende hva dere gjør. Klipper dere eller jeg revner, fortell meg det! Og finn gjerne en passende spøk som passer til hendelsen. 

Jeg forstår mye doktorprat, så prat gjerne over huet mitt. Jeg liker det. Jeg liker å være i fokus og føle at jeg er med i en episode av Greys Anatomy.

Hvis han kjekke, veltrente snart-overlegen kommer, sørg for at det ser sånn noenlunde greit ut rundt meg. Og hvis min fastlege Halvor dukker opp tilfeldigvis på avdelingen, send han gjerne inn - han er kul. Og han begynner jo å kjenne lynnet mitt litt, så han vet at jeg setter pris på besøk av han. Det går forsåvidt greit med studenter også, men det kan hende at jeg kommer til å skremme livsskiten ut av de. Men det er kanskje endel av praksisen de må igjennom når jeg tenker meg om. 

Jeg både spiser og drikker alt. Ikke tenk på det! Det ligger lefser i baggen min, de har holbarhetsdato til 24. mars så jeg håper og tror vi er innafor. Hvis ikke - la meg spise det uansett. Det kan ikke bli værre enn det er nå. 

Det vil bli prisutdeling når alt er over - jordmoren som er på vakt og får ut kid`en på en forsvarlig måte vinner den lille vinflaska som ligger i bagen min. Lykke til!

BRING IT ON!

PS: Slik ser jeg vanligvis ut når jeg er meg selv:


 

 

Takk og farvel, for nå.

Tannlegen min tok jeg tidlig farvel med da jeg ikke ville ligge tjukk oppi stolen hans, og han svenske kiropraktoren har (dessverre) gjort en så god jobb at jeg ikke hadde behov for hans knekke-tjenester lenger. (Savnet er faktisk stort!)

Fredag hadde jeg siste date med dr. Halvor unnagjort. Det var i grunn fryktelig trist. Mest for meg, da. Men han gjorde det til et ekstra hyggelig siste-besøk fordi han faktisk, for første gang, ikke dro frem den jævla vekta. Mulig han glemte det oppi all styret med å åpne pakker og lese takkekort fra meg. 

Jepp, Dr. Halvor fikk gave av meg idag. Bløtekake, bamsemums og sjokolademelk. Og et hyggelig kort som takket for alle de fine stundene vi har hatt sammen på kontoret hans. Jeg trenger ikke Google eller jordmorkontroller, jeg har bare trengt fastlegen min, jeg!

Takk for at du minnet meg på om å ta med ungen når jeg skal på 6-ukers kontroll. Du kjenner meg for godt! Du vet åpenbart at jeg antageligvis ville glemt å ta med hovedpersonen når vi skal møtes neste gang. Kanskje jeg tar med Torben også. Vi får se på det. 

Forresten, dr. Halvor - nå som vi snart er ferdig med dette gravid/baby-greine, håper du har skalpellen klar, jeg har spart opp masse mystiske utvekster vi må fjerne sammen! Også den du ikke ville se bilde av, husker du?! Klem!

Gravid Supporterfrue på overtid 

 

Et sårt ønske om helikoptertransport fra skogstur.

"Vi skal ha oss ei skogstur og ned til Jyplevika/Skinnvika for å grille og sånt skjønner du..."

Det var ganske opplagt at min far ikke regnet med at der var en tur jeg ville være med på. Jeg for min del tenkte at kanskje DET er det som skal til for at babyen kommer i ekspressfart, så jeg svarte så breialt jeg kunne at "Det blir vi med på!".

Ironien var at vi ikke bare kjørte oss vill på vei dit, men Torben og jeg gikk oss vill i skogen også, på leting etter de andre som allerede hadde gått i forkant. Så skogsturen ble allerede ca dobbelt så lang. 

Nedoverbakkene gikk fint, som en trillrund sekk med poteter kan vælve ned skogsstien-fint, altså. Jeg så folk skygge banen da jeg satte utfor rennet på vei ned bakkene. Folk spratt til siden, liksom. Oppoverbakkkene var ikke bare syrefest, men også bekkenløsningsparty der det kjentes ut som jeg revnet på langs for hvert skritt jeg tok. Fader at jeg må være så jæskla STA! 

Under bålbrenning og pølsegrilling ble det i overkant mange barn klatrende rundt meg på den lille hylla i fjellet jeg klarte presse ræva mi ned i. Der klatret små og søte teletubbis med termodress og kethshup-fleis over, , og under meg. 

Jeg reiste meg opp og proklamerte med min enorme gravidmage på overtid stående rett ut over Ulvang-buksa som var snørt sammen med en skolisse under magen at: -"Dere skjønner det atte jeg er ikke så glad i barn jeg!" 

En spøk som heldigvis ble tatt imot med latter, men som jeg egentlig der og da mente bittelitt. Litt fordi jeg er lei av å vente på min egen unge, og litt fordi jeg ikke skjønner meg på små barn generelt. Vi får håpe ting endrer seg!

Turen tilbake var nok i overkant for ei som allerede sliter med lavt blodtrykk og 40% redusert lungekapasitet. Jeg dagdrømte på vei oppover at vannet gikk og jeg måtte bli hentet opp av helikopter på sånn nettingseng eller seler.





"-Farvel all integritet!"

Men dessverre kom jeg meg helskinnet opp til parkeringsplassen. Fremdeles ingen antydning til fødsel her i gården, og jeg kan fortelle dere at dette ser ut til å bli mitt første døgn på overtid med baby i magen. Det trodde jeg faktisk ikke, jeg har hele tiden trodd at det skulle bli en enkel sak å lure henne ut til verden..

På overtid nå - fødeklar Supporterfrue.

Den som venter på noe godt...

...burde ta seg en BOLLE.

Ikke noe føding på gang ennå. 

Ikke noe visning av det harde arbeidet jeg la ned for et par dager siden. Var det kanskje bortkastet?

Men en himla masse hyggelige tilbakemeldinger på at jeg så definitivt ikke er alene om å ta de litt tullete innfallene rett før fødsel og sette de ut i verden, det har jeg fått! Et par tilbakemeldinger på at ikke bør gjøre slikt før fødsel på grunn av infeksjonsfare har jeg dog fått, men ikke noe jeg tar til meg. Gjort er gjort! Jeg kan heller ikke gå tilbake på at jeg ved en anledning har spist krabbekjøtt, salamipølse og spekeskinke heller - samt den noe hysteriske kommentaren om at det var farlig å gå til frisøren hvis man var gravid. Jeg klarer ikke holde meg oppdatert på absolutt alt som er lov og ikke lov i en graviditet, og jeg har virkelig styrt unna de mest hysteriske gruppene og diskusjonene på nettet. Ærlig talt. Gravide burde vært lagt inn på isolat i følge mange.

Torben har tatt ansvar i heimen og rigget til barnevogna slik at den er klar. Liverpool koppholder, en velfylt stellebag (med blant bleier, salve, smokker og stæsj) henger nå klart på vogna. Vognpose er stappet nedi og det samme er ullinnlegget som visstnok var et MUST i vogna. Den står i stua nå, og det eneste som mangler oppi der er hovedpersonen. 

Av endringer i kroppen de siste dagene nå så har jeg fått en større apetitt enn jeg har hatt tidligere. Det er akkurat som om det er plass til mere mat i magen nå, så i går kveld spiste jeg to middager på rappen. Torben ble litt bekymret (fordi den middagen med tikka masala gir meg litt gæs i magen) men han innså at det i grunn ikke kom til å bli noe flygende dyneproblem da han uansett er forvist til gjesterommet nede i disse dager.

Akkurat den kommentaren trenger kanskje en forklaring.

Altså, greia er at Torben har vært syk og forkjøla, så jeg har ikke orket å ha den sytepaven snørr-snorkende ved siden av meg i sengen på hovedsoverommet. Han har virkelig ikke klaget, faktisk har han storkost seg med å kunne leve et eget liv der nede i 1.etasje, med eget bad og alt. Kort vei til sin egen fotballtv-stue har han også, der han har sin elskede 65-tommers skjerm og popcornmaskin. Så han har levd ungkarslivet i 1.etasje, mens jeg har vælvet meg rundt i 2. etasje natterstid. Fordelen med stort hus er da altså at jeg får alenetid og holder meg relativt sykdomsfri får vi håpe. De tingene ektepar gjerne gjør i felles seng til vanlig (?) har vi lagt på hylla foreløbig. Eller som Torben sier når jeg kommer smygene (så smygende en flodhest kan være, riktignok...) : "-Det kan du ta rennafart og drite i ." Full forståelse for det, og jeg orker ikke argumentere med han.



Nå skal jeg avlegge Dr.H. en siste date. Jeg mistenker at han mistenker at jeg har mistenkt at dette kan bli en tårevåt avskjed for denne gang. Så jeg skal sveipe innom butikken og kjøpe en liten avskjedsgave. 

...også har jeg selvsagt slått skikkelig på stortromma og PØNTA meg i fleisen også, før legebesøket. Jeg vil at kjekke Dr. H skal huske meg slik:



og ikke slik.....:



So long, mine venner! "-Hun kommer når hun kommer" er en liten trøst - finn på noe annet å si i denne ventetiden!

 

Da jeg syns det var en god idè å pønte seg litt før fødselen da vøttø. (OBS: Sterke inntrykk)

Herregud, jeg føler meg så teit. Eller, vent. Ikke teit. Men jeg føler meg litt for opptatt av å være fjong, uten egentlig å ha grunn til det. Jeg er ikke spesielt fjong eller fin på det. Men siden fødsel kan skje når som helst så har jeg av en eller merkelig grunn idag forberedt kroppen på at det ikke bare er jeg som skal se den med litt mindre bekledning på. Jeg stod å studerte meg selv i speilet naken. Tenkte stille i mitt sinn at jeg per idag aldri før har sett kroppen min slik. Stor? Joa, men det lever jeg fint med. Det var ikke det som fanget oppmerksomheten min. 

Jeg har ikke nådd ned til tærne mine på veldig lenge, så der trengtes en trim. Samme med leggene. Dette var en jobb for Torben i kveld. Jeg kan tåle både småkutt og feilklipping av tånegler, så lenge det hvertfall blir gjort.



"-I gode og onde dager, Torben - det har du LOVA meg!!!"

Ca 40-50 cm over kneskålene er et annet sted som ei heller har sett hekksaksa på .... ehh.. en stund. Det finnes ingen sjans for at jeg veiver rundt med en sylskarp høvel i (praktisk talt) blinde, der nede. Et feilskjær vil være katastrofalt. Ikke har jeg lange nok armer heller. Fader at jeg ikke har øvd på blinde-stussing av bikinilinja på forhånd. Det er dessverre heller ikke en trimmejobb jeg ønsker å overlate til Torben, da det er rett og slett alt annet enn fristende. Han er litt skvetten, så det er uaktuelt.

Jeg lot tankene vandre og vurderte litt forskjellige alternativer. Brasiliansk voks? Den ene gangen jeg testet det gjorde dyyypt inntrykk. Ikke bare fordi det var vondt. Det var hysterisk vondt. Men det var vondt i intimgrensene mine også fordi det var den søteste svenske jenta som gjorde det på den salongen, og jeg klarte rett og slett ikke å slappe av i den sære situasjonen og stillingen. "-Vend dej om och stå på alla fyra, så skal jag gjøra mej ferdig med din røv oxo." Det er ca 7-8 år siden og jeg glemmer det aldri. Hun toppet hele seansen forøvrig med å dra ned et enormt forstørrelsesglass/monter med flombelysning fra taket, for å gå over siste del med pinsett. 

Apropos aldri, så skal jeg aldri stole på en purung mann fra Elkjøp som sa at det gikk helt fint å bruke epilator på tjutta heller. Det burde virkelig ringt et par bjeller hos meg, jeg spurte jo faktisk om det var helt greit å bruke en maskin som river ut hårene - på et sted man skal behandle med respekt og ærbødighet. Han burde svart "-Det vet jeg ikke!" og  definitivt ikke latt meg dra hjem lykkelig uvitende, GØNNE på høyeste hastighet på epilatoren og for all evighet deretter å få posttraumatisk stressyndrom utløst hver gang jeg i ettertid hører lyden av borrelås som rives opp. 

Det tryggeste alternativet mitt nå ble å finne frem en rosa barbermaskin jeg må ha kjøpt i påvirket tilstand eller på supersalg. Den ligner en epilator, så for sikkerhetsskyld testet jeg den på armene først. Dette var en helt standard ladyshaver. Flott. Da var det jo bare å lukke øynene og la det stå til! 

Mens jeg veivet rundt i villrede med maskinen, hørte jeg at den fikk tak noen plasser og jeg regnet med det at den gjorde jobben sin. Du vet, som en sånn hage-kantklipper som lager en heftig "bzzzzzz"-slingrende lyd, og når det kommer mye grass og treffer en stein eller grus, så går turtallet litt ned, og så må man riste litt på kantklipperen igjen og fortsette når turtallet går opp igjen. Det føltes egentlig akkurat slik! 

Etter endt jobb var jeg faktisk litt stolt av meg selv! Jeg følte meg klar for å vise meg frem til Gud og hvermann (og han fødselslegen jeg har hørt så mye om) de neste dagene, nå kan bare fødselen komme - I am ready!

Jeg ropte inn Torben og spurte forsiktig om han kunne ta et raskt overblikk. Var alt på stell? Så jeg...ehh...presentabel ut liksom?

Torben måpte. Han målte meg opp og ned og mumlet de velvalgte ordene jeg aldri kommer til å glemme:

"-Åj. Det ser ut som en skogbranntomt."



Det viser seg at i mangel på oversikt så var det bare noen få plasser maskinen hadde fått skikkelig tak. Litt sporadiske, nakne flekker, som når nettopp skogbrann har oppstått. Noen steder helt uberørt, andre steder var matta fullstendig rasert. Ingen struktur i det hele tatt og etterlatt stod skogeier og tømrer halvribbet med rosa barbermaskin i hånden og et alvorlig hakk i både selvfølelsen og positiviteten fra bare minutter tidligere.

Jeg gav ikke opp. Kampen hadde såvidt begynt. Jeg måtte fullføre.

Så to batteriskift senere, så hørtes det ut som ladyshaveren holdt samme turtallet jevnt over mens jeg veivet med den i blinde. Og der var egentlig da jeg innså hvor teit det var å stelle seg slik like før man skal føde. Jeg tror ingen tenker - "åj, så flott a gitt, hu har pønta sæ!!!" når jeg ligger der i beinstolen. Jeg både håper og tror de har helt andre ting å forholde seg til når tiden er inne. Jeg tror ikke jeg trenger å være så fin på det akkurat den dagen. Men jeg skal ha for initiativet da!

Mer enn fødeklar Supporterfrue.

(Hele 14.000 følger den fødeklare supporterfruen på Instagram!)

Fotballfrue vs Supporterfrue

Torben syns det var viktig å ta sånn gravid-bilde i svart/hvitt som han hadde sett på det store internettet at andre gravide pleier å gjøre. Jeg lot meg dessverre ikke rive med så lett.



Det er lenge siden jeg sluttet å sammenligne min graviditet med andres. Men jeg både liker og koser meg med at alle graviditeter er forskjellige fra person til person, derfor har jeg faktisk likt godt å lese gravidinnleggene til Caroline Berg Eriksen / Fotballfrue fra da hun var gravid, fordi det minner meg om at vi alle er ulike i denne unntakstilstanden kroppen har satt oss i. Jeg tror, uten å være helt sikker, at om jeg ikke hadde hatt såpass mange år på baken før jeg bestemte meg for at jeg var klar for barn, så hadde jeg nok ikke taklet forandringene kroppen er i nå på samme måte. Og da jeg var yngre hadde jeg nok sugd til meg "de perfekte graviditetene/fødslene" og lurt på hva i helvette som var galt med meg...! Slik føler jeg det ikke som 33-åring :-)

Føder jeg en sunn og frisk jentebaby så har kroppen min virkelig gjort jobben, selv om jeg ikke jogget maraton i dagene før termin eller rett etter fødsel. Det er for min del det å føde en baby som er målet, ikke å passe inn i 2xu-tigtsen min dagen etter og ta seg en spinningtime.

Gravidbildet jeg har lagt ved siden av gravidbildet mitt er en printscreen av Caroline Berg Eriksen / Fotballfrue fra da hun ventet sitt første barn. La det aldri være noen tvil om at jeg er stor fan av Caroline, og dette bildet er ikke ment som uthenging av verken henne eller undertegnende selv..! I løpet av kort tid har begge disse kroppene forhåpentligvis født friske barn, selv om rugekassene er forskjellige :-)

Herlig søndag alle :-) / Poppeklar Supporterfrue

Når barn av 80-tallet får barn!

Det er mange ting med barneoppdragelse som har endret seg siden jeg var barn, tror jeg. Jeg tar meg ofte i å tenke at det var bedre å være barn på 80-tallet enn nå. Litt fordi det var veldig lite av det våre foreldre gjorde feil på 80-tallet som blir så veldokumentert som det gjør idag. Når foreldre viser frem bilder av sine håpefulle nå, så florerer det med «Men slik skal man ikke gjøre» og «Stakkars unge!!» under bilder som foreldre poster av sine arvinger. Du kan risikere å bli slaktet fullstendig hvis du legger ut et bilde av din håpefulle i full vigør med noe, hvis det tråkker på noen ømfintelige tær. Jeg kommenterer aldri noe som går på barneoppdragelse, for jeg har utrolig lite peiling på det selv. Foreløbig. Men jeg har jo vært barn selv! Dog klarer jeg ikke å huske at noen reagerer med store bokstaver «HVOR ER HJELMEN?!» når de så et bilde av en 7 år gammel Line Victoria på en testrunde med sin nye sykkel. Uten hjelm der altså. Jeg var jaggu badass! Når det er sagt så kjøpte mamma stor rosa hjelm med tannbeskytter til meg når jeg ble 25 og jeg investerte i en  sykkel jeg skulle sykle rundt på i Oslo. 

Både Torben og jeg er barn av 80-tallet. Torben er født i 1980 og jeg i 1983. Det er sikkert et par ting vi fikk lov til å gjøre den gangen, som dagens foreldre ville rynket på nesen av. Både Torben og jeg hadde skrubbsår på knærne når vi kom hjem fra lek ute, og jeg pleide å brenne bål i hagen uten oppsyn sammen med mine lekekamerater. (Vi lekte uteliggere) Som 15-16-åring fikk jeg min første seilbåt med overnattingsmuligheter, og vi satte kurs mot mot både Tønsberg og Risør (ganske heftige havstrekk med den lille seilbåten!) uten noen større plan enn at vi skulle på tur. Mobiltelefon? Kartplotter? Kart? Nei, det hadde vi ikke. 

Jeg leser Blondinbellas blogg (svensk) der hun nylig har vært på ferie i Thailand med sine to små barn. Hun forteller at etter en ukes tid med barna i deres feriehus (med basseng og egen butler) hadde latt barna være sammen med en thailansk «Nanny» i to timer. Det RASER i kommentarfeltet. «Når dere er på ferie må dere være sammen med barna deres 24/7 - ferdig snakka.» Jeg bare - HÆ? Må man det? Ærlig talt. 

Når jeg var liten drittunge pleide mamma plassere meg på barneparkeringen på Down Down Kjøpesenter. Ballbinge, videofilm, tegning og lek med andre barn mens mamma og pappa shoppet. En og annen gang glemte de meg og på høyttaleren ble det annonsert at «Kan mamman og pappan til Line komme til barneparkeringen.» Ikke så rent sjeldent kom jeg også bort fra de når jeg ikke var trygt plassert på barneparkeringen (jeg rømte nok fordi jeg ikke fikk viljen min) og mer enn 10 ganger ble jeg plukket opp av en ansatt og det ble ropt opp på høytaleren at Lines mamma eller pappa måtte komme å hente meg i en eller annen butikk på kjøpesenteret. (Hvis ikke jeg husker veldig feil så var det en gullsmed midt på Down Town ved fontenen der som jeg alltid måtte stå å vente til de ropte opp mamma og/eller pappa..) Jeg husker også veldig godt at jeg lå i baksetet uten sikkerhetsbelte (barnesete, det har jeg aldri hatt, tror jeg!) og snuste inn røyken mamma blåste ut. Passiv røyker der altså, mat for nåtidens barnevern vil jeg anta. Der har vi hatt en forbedring i opplysningsjobben de siste 30 årene, haha!

Når jeg er på Ikea går jeg ofte forbi barneparkeringen der. Jeg trodde at poenget med det var at ungene skulle få leke der mens foreldrene shopper, men jeg ser ofte foreldrene sitte utenfor den store glassveggen og vente på de og prate med de gjennom vinduet. Da er vel hele poenget borte? Hvis det er slik at det ikke er "barnepassere" der så forstår jeg det vel til en viss grad at leken må være under oppsyn, men hvis det er som på barneparkeringen det var på kjøpesentere i gamledager, så kunne man la barna bli passet av vilt fremmede og la oss leke med andre vilt fremmede barn. Jeg ELSKET det og ville aldri hjem. Hadde mamma eller pappa sitti utenfor og glant inn de to timene jeg var der så hadde jeg nok blitt lettere sosialskadet. La meg leke i fred! 

Jeg håper vi blir flinke på å sosialisere den lille når hun kommer. Passe på at hun får input fra store og små rundt henne - at hun ikke blir alene med oss frem til hun må i barnehage/skole. Jeg vet at barn er forskjellige, og at noen kan bli ekstremt mamma/pappa-kjære, men jeg tror det handler mye om rutiner og hvordan man gjør det fra starten av. Vi er også ekstremt velsignet med masse familie i umiddelbar nærhet, så hun kommer forhåpentligvis til å ha flere overnattingsdøgn hos besteforeldre og annen familie i løpet av sine første leveår om det lar seg gjøre. Men det er lett å si NÅ da, før hun er født?Lett å bestemme seg for hvordan man ønsker at det skal bli, før hun i det hele tatt har sett dagens lys! 

Torben og jeg har blitt enige om mye før den lille kommer, og vi er begge enige om at vi selv hadde den beste barndommen man kan ønske seg - så vi kommer nok til å følge i våre foreldres fotspor. De gjorde en kanonjobb med oss, så hvorfor endre noe? Vel, barnesete er kjøpt inn og det blir ikke noe røyking i bilen, haha! 

Idag har vi 9 måneders bryllupsdag. Så sånn sett hadde det vært sykt bra jobba å født idag, ikke sant? Men hun lar vente på seg litt til, og selv om jeg går på veggen med min kropp som fortiden ser helt firkantet ut, så får jeg bare smøre meg med tålmodighet!







Alle bildene fra bryllupet vårt er tatt av Therese Hartveit / Langesund. 
Følg meg gjerne på instagram hvis du vil, for jeg er nok litt mer aktiv der enn jeg er på bloggen for tiden..

Ha en deiiiiilig lørdag!

 

BABYSHOWER!!!!!!

Mandag for en uke siden var en av de dagene som ikke går i glemmeboken med det første, for å si det sånn.

Formiddagen: Jeg reagerte på at gamlebilen vår (outlanderen) oppførte seg litt rart. Bilen som vanligvis er umulig å kvelde begynte å synge på siste valsen når den stod i fri eller jeg tok kløtsjen inn og lot turtallet gå ned. 

Etter litt feilsøking kom jeg frem til at det måtte være bilbatteriet som var på randen av sammenbrudd, noe jeg i grunn har mistenkt i flere år uten å ha giddi å gjort noe med det. Så jeg tenkte at tiden var inne for å skifte det omsider. Vi tøffet opp til Skien og der ja - midt i en rundkjøring begynte alle varsellamper å lyse. Kom oss inn på en verksted og fikk byttet batteri. Kjørte ut av vekstedet og ut på veien og DER stoppet bilen igjen. Mens jeg sto der med tidenes gravidmage med hodet opp under i motorrommet kom jeg frem til at det ikke var batteriet, men at bilen rett og slett ikke gikk på tomgang! Akk... Har du prøvd å kjøre en bil du ikke kan trykke inn kløtsjen på uten at den stopper? Og når den stopper så kicker rattlås/servoen inn også, og da blir det klin umulig å styre bilen...! Så det gjelder da å hele tiden ha fart/turtall, hvilket betyr at jeg måtte stå å ruse i hvert jævla kryss på vei hjem med bilen. Folk må seriøst trodd jeg var gæærn. 

Anyway, mens vi satt på Mekonomen og lot 5 bildoktorer feilsøke og gå løs på bilen, så fikk jeg plutselig en merkelig morsfølelse over bilen min som ble plukket fra hverandre der inne på verkstedet. Bilen jeg har hatt lengst av alle biler jeg har eid, (selv om den har stått myyyye ubrukt i garasje...!) og som har fulgt meg i tykt og tynt. Jeg så motordeler fly veggimellom, plugger halt ut og filtere sjekket, - jeg følte det virkelig som om jeg så min elskede hasteoperert der inne. Den gode, gamle, stygge haugen av en bil jeg har grini meg til for å beholde - min doning av en traktor jeg har stolt 100% på de siste 8 (?) årene jeg har hatt den. Jeg merket på Torben at han var litt utålmodig og kikket på klokka hele tiden. Vi hadde nemlig avtalt å spise middag hos Torbens bror og svigerinne, jeg var sulten og gledet meg - men det var visst andre årsaker til at Torben ville hjem i tide....! 



Etter en times tid ble vi forklart at bilen trenger en langt mer gjennomgående åstedsgranskning for å finne feilen, og da tenkte jeg at det ville være lurt å få den hjem til det lokale verkstedet - slik at vi slapp å forholde oss til en bil som stod i Skien og tre kvarter unna. Etter å ha tvunget/ruset bilen gjennom lyskryss og rundkjøringer uten at den stoppet så var vi hjemme og jeg hoppet i dusjen. "Jeg orker ikke pynte meg asså!", ropte jeg fra badekaret. "Ok, ditt valg - men puss tenna og ta på deg LITT sminke da i vaffal!". Nja.

Trygt inne i huset til svigerbror og svigersøster satt overraskende nok 19 tente lys rundt et bord fullt av rosa ballonger og vimpler å ventet på meg. Nei dæsken!!!! BABYSHOWER!!!!!! Ble tatt såå på senga! 19 herlige damer rundt bordet!! Herregud, jeg trodde jeg hadde fått min dose oppmerksomhet fra alle de fine damene i livet mitt på utdrikningslaget mitt for 10 måneder siden, men neida - jammen hadde de smelt i stand en overraskelsesfest til meg kort tid før jeg sendes ut i krigen, som jeg kaller det...! 

utrolig mye fine gaver til den lille mageboeren, kaker, leker og en fantastisk bleiekake jeg aldri har sett maken til - for en fantastisk herlig avslutning på en hektisk dag! (Når man er i mammavente-perm er det nemlig ikke mye som skal til før dagen blir kvalifisert til hektisk, for å si det sånn.. Bare det å gå ut med søpla mer enn en gang om dagen er i disse dager en dag med mye action...!) Jeg har de siste dagene brukt god tid på å gå igjennom alt det fine jeg har fått, og den helt råe bleiekaka har stått på utstilling hjemme i hele forrige uke - den var så utrolig flott!!! 

Fineste, beste damer! TAKK for en utrolig hyggelig kveld med dere, dette var helt magisk! Jeg er ufattelig bortskjemt med å ha så flotte venninner (og familie) som både arrangerte og deltok - herregud, jeg er jaggu heldig! *gråtelitt*


Shiiit... På bildet så jeg jo passe sliten ut da....! Men kanskje ikke så rart, jeg hadde jo ikke pønta meg så veldig opp med tanke på at jeg "bare" skulle spise middag med svigerinna... Og så kan dere jo legge til litt grining da, som det alltid blir når jeg blir emo...! Og det faktum at jeg har en kropp som per nå rommer en diger jentebaby og oreokake.
 

Du vet du er høygravid når...

- Når man får legendariske gråteanfall når man iherdig prøver å holde positiviteten oppe når de klipper kyllingen din i to halve på Meny. 

"Kjempeflott. Tusen takk for hjelpen. Ha en fin dag videre."

- Søkeordene på Google inneholder ord som "gravid", "slimpropp" (bildesøk) og starter med "er det normalt at..."

- Du gleder deg til å dra til legen, fordi da får du på deg litt sminke og attpåtil et gjøremål i kalenderen.

- Det lukter HØGG av alle de store klærne dine, fordi du ikke orker å gå ned trappa til vaskerommet for å sette på en vask. Du tenker at det er ikke ditt problem at alle andre har så god luktesans.

- Du tolker hvert eneste signal kroppen gir deg som at den er i ferd med å eksplodere eller revne.

"Nope. Var visst bare en liten fis denna gangen også!"

- Det knitrer litt når du legger deg/snur seg i sengen for mannen din har kjøpt tisselaken for voksne i tillfellet vannavgang fordi han vil skåne den nye overmadrassen i sengen. 

- Du vurderer sterkt å tisse på deg, fremfor å ake deg ut av sofaen for å gå den laaaange veien til dass.

- Du har ved en anledning tisset mens du dusjer fordi du ikke orker å bevege deg de 3 meterne bort til toalettet. Og så lover du deg selv at det skal du hvertfall IKKE blogge om, for det blir for privat.

- Du har ikke sett dåselura di på veldig lenge, og det har ikke mannen din heller i grunn.



- Du finner seg selv i vinkjelleren i huset ditt og setter post-it lapper på hvilken rekkefølge du skal drikke flaskene når du får muligheten.

- Du har allerede satt en dato i kalenderen for når du skal drikke den dyre hvitvinen på verandaen. 

- Du kjenner at badekarets sider skviser deg sammen, selv om du har et spesialbestilt, eksepsjonelt bredt badekar. 

- Bæsserutinene dine er heeeelt ute å kjøre. 

- Rutinene dine generelt er heeeelt ute å kjøre.

- Du blir lei deg når legen avslutter med å si «ja, det kan jo hende dette er siste gangen vi sees?» og du føler at du blir dumpa.

- Du får låne bonuslillesøsters lille Peugeout Barbie-bil, og det piper i beltealarmen men du har på deg beltet. Det piper altså i beltealarmen for det tomme setet VED SIDEN AV DEG.



SNAKKAS!

Hormonell Supporterfrue // Line Victoria

(Både på instagram og facebook hvis du syns jeg blogger for sjeldent.)

 

Torben har holdt meg for narr i 9 måneder...!

Jeg er veldig heldig som har en mann som både vet mye og engasjerer seg enda mer i graviditeten enn jeg kunne håpet på. Når jeg oppdager ting med kroppen min, så forteller Torben på mesterligvis at «-Det vet jeg! Det er fordi...» osv. Det er jo egentlig veldig bra, at jeg har en vandrende Mr.Google med meg når jeg har undret meg over ting som skjer med kroppen under graviditeten. Jeg vet ikke helt hvor har han har slukt opp all denne graviditetsinformasjonen, men jeg mistenker han for å dra nytte av sine kompiser som allerede har vært i samme situasjonen flere ganger allerede. 

Jeg gav han en bok tidlig i graviditeten. Jeg har i grunn aldri sett Torben lese annen lektyre i perm enn bøker om øl og ølbrygging, og bøker som er sendt fra Liverpoolklubben som omhandler - ja, du tippet riktig, Liverpool fotballklubb. Men pappa-boka som jeg gav han har han lest i flere ganger. Applaus!



Da vi var hos dr.H sist (jeg er der hver eneste uke nå mot slutten, så jeg tok med meg Torben for å la han få et innblikk i en vanlig kontroll, for vanligvis gidder jeg ikke drasse han med inn der - det er jo tross alt min lille kvalitetstid med Dr.H) så lå jeg på benken mens Dr.H sjekket om hodet til babyen fremdeles satt godt plantet ned i bekkenet mitt. Såkalt sjekk om «hodet er festet» som det heter. Jeg snudde meg mot Torben og forklarte mens Dr. H klemte på magen min.

-"Han sjekker om hodet har festet seg, Torben.» 

Og så gikk det en faen i meg.

«-Du skjønner, hvis ikke hodet har festet seg så kommer babyen ut i to deler - og det er ikke bra. Hodet er det siste som setter seg fast til resten av kroppen, og først DA er man fødeklar.»

"-Jeg vet det", sa Torben mistenkelig avbalansert.

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Men det gikk opp for meg at min elskede mann hadde åpenbart i 9 måneder egentlig holdt meg for narr. Han har bare ikke orket å høre detaljert om alle gravidplagene mine, så derfor har han bare svart «Jeg vet det!» når jeg har forsøkt å belære han. Vel, jeg er hvertfall imponert over overlevelsestaktikken hans?!  Han har med andre ord alltid fortet seg å sagt "-Jeg vet det!" når jeg har åpnet plapretøyet.

På en annen side så burde jeg vel strengt talt vært litt på alerten når det gjelder gravid-ekspertisen hans. Det var tross alt han som fortalte meg at «det tok laaaang tid å bli gravid når man har gått på p-piller i hundre år, for det tok laaang tid før p-pillene var ute av kroppen!». Nå er jeg usikker på om Torben mente at 4 dager var lang tid. For den spira satt fasen idèt vi hang trusene våre ved siden av hverandre på klessnora. 

Du kan forøvrig lese HJELP! Vi er gravide - historien her.! 

..og så har vi jo Torbens egen gravidoppdatering da, som jeg har forstått har slått ann hos de som ønsker lit andre perspektiver...! ;-)

Forresten, helt på tampen - tusen takk for tilbakemeldinger på forrige innlegg, har skjønt at det var mange som delte samme syn som meg! 

 

/Line Victoria - Sprekkeferdig Supporterfrue. 

La oss få lov til å være den som forteller den gledelige nyheten, takk!

Det er mye å irritere seg over her i livet, men lite er mer provoserende som når man ser at folk ikke klarer å holde det private innafor facebooks sosiale rammer..

Se for deg scenarioet:

Vordende Mor og Far reiser til sykehuset og føden. Et lite nurk ser dagens lys etter noen voldsomme og følsomme timer. Kanskje tilogmed døgn. Kanskje smertehelvette? Når nurket patter i seg sin første råmelk og besteforeldre er informert per telefon, sendes det en kanskje en sms og muligens et lite bilde av arvingen som en liten beskjed om at «alt har gått bra og vi er stolte foreldre» til et par kompiser og ei tante. Kort tid etter på foreldrenes facebooksider:  «Gratulerer med den lille prinsen/prinsessen som kom idag, gratulerer navn på Far og Mor». Er man akkurat litt lite sosialt oppegående så har budbringeren kanskje prinscreena eller lagret bildet man fikk tilsendt og lagt det ved. Evt kanskje også avslørt navnet babyen har fått? 



Nå har jeg rett og slett fyrt meg opp så mye allerede -  så kort inn i innlegget mitt, at jeg bare MÅ trykke på Caps Lock: HVORFOR ER MAN SÅ DUM I HUET?

Jeg har nulltoleranse for de som avslører graviditeter/fødsler på sosiale medier før foreldrene (de det faktisk angår og gjelder) har vært ute med nyheten først. Det er virkelig ingenting annet som provoserer meg mer enn at noen skal ta gleden av å kunne få lov til å publisere et av livets største mirakler selv. Jeg hadde nok gått i drapsmodus om det hadde skjedd med meg de neste ukene, nå som jeg kan føde hvert øyeblikk. Ikke fordi jeg er så sykt opptatt av oppmerksomheten, men rett og slett fordi det er så vannvittig privat og noe jeg vil føle meg helt klar for å dele selv når tiden kommer, sammen med pappa Torben.

Og nå tenker du sikkert - gjør folk slikt? Jepp, det gjør de! Hver eneste uke ser jeg at folk gjør dette. Og vet du hva som er enda værre? Det finnes også de som skriver dødsannonsene til personer som har gått bort, allerede før familien selv har fått beskjed. Det må være helt jævlig. Virkelig. Og dette vet vi skjer ofte i sosiale medier. Både dødsfall og graviditet/fødsler er en av de tingene som sprer seg som ild i tørt grass, og nå med sosiale medier er det enklere enn noengang å fremstå som et eget nyhetsbyrå der «journalisten» så absolutt ikke holder seg til den berømte «vær varsom»-plakaten.



Hva er grunnen til at noen gjør slikt? 

Er det en trang til å fortelle omverdenen at du fikk vite det først? Er det en trang til å være newsbreaker og få oppmerksomhet omkring det faktum at du egentlig bare fremstiller deg selv som en tåpelig sladrehank? Eller er du så stolt kompis eller tante at du bare må skryte av det, klarer virkelig ikke la vær? Hvis du tenker deg litt om, klarer du ikke å vente til foreldrene selv har avslørt den store nyheten - så burde du helt seriøst ta en timeout i sosialemediers mørke krok.

Er du en av de som tenker at «man må da få lov til å gratulere de nybakte foreldrene?» Joda, det er du selvsagt hjertelig velkommen til -  men send en sms eller melding privat, ikke tyt det ut på facebook. Jeg har helt seriøst til gode å høre at folk syns det er greit at noen andre har outet fødselen (eller dødsfallet) i familien. Er du i tvil om du skal gjøre det? IKKE gjør det. Har skaden allerede skjedd? Ta det bort, fortere enn svint. 

Mange velger å stenge siden sin for å slippe at noen skriver nyheten i forkant. Det gjør meg litt trist. Tenk at du midt i natten skal stresse avgårde til føde-avdelingen så må du huske tannkrem, helsekort, store truser, stenge facebooken/instagrammen din, og de store joggebuksene som er så digge å gå i. Det er noe i den huskelista som skurrer her altså?! Å måtte tenke på hva andre mennesker kan finne på å gjøre med privatlivet ditt, mens du er relativt offline. Tenk at man ikke kan stole nok på omgangskretsen sin man har på facebook? Andre velger å si ifra i den samme tekstmeldingen - «vennligst ingen gratulasjoner åpent på facebook eller sosiale medier før vi har gjort det selv». Det er trist at man må fortelle venner/kollegaer/onkler hvordan oppføre seg på internett, men slik er det nå engang da. Jeg for min del velger da altså å skrive dette blogginnlegget for å sørge for at du som leser forstår at jeg absolutt ikke ønsker denne «outingen» av noe så privat som det jeg skal igjennom min nærmeste fremtid.

SKREKKEKSEMPLENE:

Jeg har flere skrekkeksempler fra vennekretsen. Folk jeg kjenner som ligger på operasjonsbordet etter fødsel og får facebooken sin pepret med gratulasjonsmeldinger der både kjønn, vekt, og navn på den nyankomne baby er outet mens man uvitende ligger i narkose. Venner som har funnet «RIP Thorbjørn, du var en god mann, himmelen har fått en ny engel» på sin fars side etter en ulykke i nærområdet. Med påfølgende diskusjon - «å hva har skjedd, stakkars familien, dette var trist». Det værste var at hun selv måtte gå ut å dementere at det ikke var hennes far som døde i ulykken etter noen timer med vonde telefoner til politi og sykehus for å finne ut av hva som skulle ha skjedd med faren sin. En annen venninne gjorde kort prosess og skrev som oppdatering på facebook at nå som hun nærmet seg termindato, så håpet hun at hun kunne få lov til å oppdatere selv, og at de som klødde i fingrene etter å gratulere var velkommen til å sende henne en tekstmelding eller privatmelding istede. Ferdig snakka, liksom. Burde vært unødvendig, men dog. Ei annen venninne ble gratulert på facebook med en graviditet der flere andre hev seg på og gratulerte i hytt og pine. Hun hadde ikke skrevet noe om graviditeten sin på sosiale medier da hun syns det var litt tidlig og privat ennå, og når gratulasjonsmeldingene plutselig strømmet på helt ut av det blå, så hadde hun faktisk mistet barnet bare dager i forkant. Hun svarte alle gratulasjonene med "Jeg er ikke gravid." og det ble en veldig rar stemning på facebooken hennes. Merkelig nok begynte folk å "krangle" med henne på facebooken hennes, at jo - de hadde jo hørt fra sikre kilder at hun var gravid!? HUFF! Jeg grøsser av å tenke tilbake på det.

Da mamma døde ble bloggen min og facebooken min pepret med hjerter nesten samtidig som jeg fikk telefon fra pappa. Uten at noe var sagt fra min side på facebook. Et titals røde og rosa hjerter, også fra av folk som ikke hadde peiling på hva som hadde skjedd poppet opp på wallen min. Etterfulgt av andre som kommenterer: «Hva har skjedd?» Som en slags massesuggesjon der noen antydet at de visste hva som hadde skjedd, og andre søkte svar av de som kommenterte med hjerter, ble facebooken min en slags offentlig arena for spekulasjoner. Jeg følte et ekstremt behov for å skrive hva som hadde skjedd, bare for å kunne la det komme fra meg selv og ingen andre spekulanter på nett. At en 53 år gammel kvinne ble funnet død i senga si var jo grobunn for all slags rykter og snakkis. Jeg tror faktisk folk nesten ble skuffet over nyhetsverdien da det viste seg at det var hjerneblødning som var årsaken til at mamma døde plutselig mens hun sov. Det pussige er at Her og Nå ringte meg og spurte om de fikk trykke en sånn nyhetssak på mammas bortgang. Jeg svarte de at jeg heller ville skrive noen ord på bloggen min når jeg var klar for det og at de kunne hente sitater derfra. Og vet du - det gjorde de da jeg skrev om det på bloggen min hele 2 uker etter at mamma døde. Og det vitner om at journalister i sladrebladene faktisk er litt mindre hjernedøde enn sladrehankene på sosiale medier. Kanskje fordi de har en «Vær Varsom»-plakat å forholde seg til, det har ikke vi facebook-surfere dessverre. 

Jeg håper og tror at de som gjør slikt ikke er klar over hvilket enormt tillitsbrudd de gjør når de legger ut slike nyheter før foreldrene selv, og at de kanskje ikke helt skjønner hvorfor det er galt. Kanskje det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget - rett og slett for å opplyse enda flere om at det rett og slett ikke er greit. Ser du noen gjøre det, så syns jeg også det er helt på sin plass å sende personen en liten melding om at «du burde kanskje ikke skrive dette offentlig før foreldrene har gjort det selv.» Litt kjærlig voksenopplæring syns jeg vi bør kunne gi andre som ikke har den sosiale «er-du-sikker-på-at-du-vil-publisère-dette?»-alarmen lett tilgjengelig. 

Du må veldig gjerne være uenig i meg! Men nå vet du hvertfall hvor jeg står i denne saken så tett opp til termindatoen - så jeg blir veldig glad om du respekterer det! Du skal så absolutt få gleden av å gratulere oss som foreldre, men la oss få lov til å fortelle det selv først når vi er klare for det!

Line Victoria, litt morsommere Supporterfrue på Instagram og Facebook

Gravidoppdatering.

Jeg har googlet litt rundt. 

For jeg har funnet ut at det er to gravidplager jeg IKKE har fått gleden av å stifte bekjentskap med!

Strekkmerker.

Og hemorider.


Jeg er i grunn ikke så redd for å få noen av delene, jeg visste bare ikke at det faktisk var veldig vanlig å få dette i løpet av graviditeten! Eller, strekkmerker visste jeg jo forsåvidt om, men ikke hemorider. Jeg vet ikke om jeg har gjort så veldig mye som kan ha hatt påvirkning på dette med strekkmerker. Jeg har smurt meg med en olje, men ikke noe avanserte greier. Venninnene mine syns jeg er sååå heldig som har sluppet unna, men de glemmer jo alle de andre plagene som har fått meg til å revurdere hele re-produksjonsopplegget. Det er jo så hyggelig å være gravid, man tåler aaaalt av plager får man jo høre! (!!) Jeg skal innrømme at det er mange ting jeg blir litt skremt over i graviditeten, blant annet dette med bevegelser i magen. Jeg syns det er veldig... hva skal jeg kalle det...? Alien-aktig. Veldig sprø følelse. Nesten litt ekkelt. Nå er også mageskinnet så stramt at jeg kan kjenne føtter, tær, rompe og albuer/knær når de blir kjørt inn i huden min fra innsiden når jeg har hånden på utsiden. Når jeg ligger i senga på siden merker jeg at hun trykker seg ned og sparker ned i madrassen. Og når hun hikker kjenner jeg en rytmisk banking. Og siden jeg ikke har noe referanse (jeg har ikke barn fra før) så skjønner jeg ikke egentlig hva det er inni der...! Jeg skjønner liksom ikke at det er en baby som begynner å få liten plass, og som vi snart skal ha ansvaret for, resten av vårt voksne liv! Det er både skummelt og skremmende - og nesten litt utenomjordisk ja!

Men det er også andre ting som har dukket opp som gjør den siste tiden nå som gjør livet litt vanskeligere når det er en diger gravidmage som sperrer for alle slags vanlige aktiviteter jeg vanligvis kan gjøre med kroppen min.

Når jeg mister noe på gulvet må jeg enten rope på Torben eller bare la det ligge. Hvis det er veldig viktige ting som må opp av gulvet med en gang må jeg holde meg fast og "skli nedover" mot gulvet og sette meg der. Så starter selvsagt det harde kampen med å komme meg opp igjen. I hele går lå det strødd Fazermint-sjokolade over hele stuegulvet hele dagen. Jeg orket ikke plukke opp. Hentet bare en ny boks. 

Når det gjelder den store gleden i mitt hverdagsliv, badekarbading, så synger det så vitterlig på siste verset den nytelselsestiden der ass. Jeg kommer meg oppi med et brak, men etterhvert som jeg blir liggende er det faktisk mer forsvarlig for meg å bli liggende der frem til termin enn om jeg begynner å kave meg opp av det. Jeg har nå måttet begynne å tømme badekaret mens jeg nyter siste resten, og når det er tomt for vann så klarer jeg på finurlig vis å ål/velte meg ut av det. Litt fordi jeg fryser, men også litt fordi jeg ikke er klar for å gi opp badekaret helt ennå. 

Å tørke seg etter dobesøk er også nå nesten blitt et lotteri på om jeg treffer eller ikke. Eller, treffer gjør jeg strengt talt ikke. Jeg har rett og slett ikke lange nok armer. Jeg er fremtørker, det vil si at jeg tørker fra framsiden men "feil vei" hvis du skjønner. Altså, jeg tar armen foran og drar videre bakover. Så selv om jeg rekker ned med papiret, så har jeg ytterligere 15 cm reisevei med dopapiret bakover, og så lange armer har jeg ikke! Såee... Jeg må improvisere. Jeg må løfte litt bein og spre litt skinke. Når man tisser opp imot 70 ganger i løpet av en dag (ikke kødd engang!) så er jeg lykkelig over at det er bittelitt lettere å rekke frem dit med papiret. Jeg vet det kunne vært løst ved at jeg innsèr at begevelsen blir den samme om jeg tar armen og starter bak bak, men det har jeg ikke inne noen teknikk på - derfor en vanskelig vane å vende.

Akk, det er var offshorehjemkomst-tirsdag denne uken, for oss som har mannfolk som jobber denne type turnus - så vet vi hva det betyr. Det betyr at man har en mann hjemme døgnet rundt i lange tider! Nå er jeg i overkant heldig med turnusen til mannen da, for han sover hjemme hver eneste natt når han er offshore, og når jeg sier offshore så er han ikke laaangt utpå havet. Faktisk kan jeg se ut mot sjøen fra vinduet hjemme og følge hele overfarten med ferja, fra Brevik til Sandøya. En risikofylt overfart på hele 8 minutter og 30 sekunder - ish. Men sjøfolk er sjøfolk, og reglene er at de skal ha avspasseringen sin (akkurat som nordsjøarbeidere med sine 2 uker på og fire uker av jobb, så jeg har mannen hjemme fulltid halve måneden.

Faktisk gikk det opp for oss at dette antageligvis er siste friperioden til Torben uten å måtte dele den med en bylt i rosa liverpool-sparkebukse. (Bebisen, ikke meg. Jeg kler ikke rosa..) Det er veldig deilig å ha en mann som er så mye hjemme fremover, og jeg blir jo ikke totalt alenemamma når han er i jobbturnusen sin heller - det er i grunn ganske så perfekt! Jeg har fått streng beskjed av Torben om å knipe igjen disse to ukene, slik at vi kan kose oss sammen. Bygge rede eller noe, jeg vetta faen hva man gjør i denne ventetiden...? Sover? Spiser? Går turer? Joa.

Utifra hva søkerhistorikken til Torben er på Ipaden sin så kjeder han seg ikke når han er hjemme i friperioden sin i vaffal...:

Så noenganger må jeg gi han litt oppgaver så han får jobbet litt med hodet sitt:




(Og alle som kjenner oss vet veldig godt at vi som regel er på skillmissenes rand når vi samarbeider om flatpakker, sukk..)

Så en kjapp gravidoppsummering:

Status: fremdeles høygravid, det nærmer seg med stormskritt. Faktisk sa mobilappen til meg i forrige uke at "nå kan det skje når som helst, de fleste (95% av alle gravide) føder nå og frem til 2 uker etter termin." 

Ferdig med innkjøp? Nja, det meste er vel på plass - men mangler tripp trapp med newbornsete (som jeg har skjønt er gull verdt!) og noen må nesten ta en ekstra titt på installasjonen av barnesetet vi har koblet på i baksetet av bilen. Jeg stoler verken på Torben eller meg når det kommer til tekniske ting som skal redde noens liv....! Badebalje har jeg også vurdert å gå til innkjøp av, selv om vi har badekar. Men sånn på stativ i "ståhøyde" syns jeg høres veldig mye enklere ut enn å bruke badekaret... Noen innspill? Og etterhvert skal jeg legge inn på ønskelisten en sånn derre redningsvest til bilstolen (Sea-Be?) trengs når vi skal på båttur. Men jeg tror nesten at vi har alt annet klart. Tilogmed bleier i alle størrelser og fasonger. 

Pakket fødebaggen? Nja, har slengt alt jeg skal ha med meg oppi barnesenga, men jeg må nok sortere og legge det pent i en bag for at det ikke skal bli totalt kaos når det hele begynner. For kjenner jeg Torben og meg selv rett så er ikke tiden inne for å stresspakke når det skjer noe. Og jeg kan definitivt IKKE la Torben pakke for meg, hahahah! Og nei, jeg pakker ikke rettetang og sexy, små truser. 

Cravings: Akkurat dette er litt morsomt, for jeg blir fryktelig fort mett nå. Så jeg har liksom ikke plass til å dytte nedpå noe etter at jeg har spist!

Søvn: Sover når jeg vil! En time der, en time her. På sofaen, i massasjestolen og i bilen. Tror faktisk jeg har utviklet litt lett narkolepsi. 

Halsbrannen er i FULL sving ennå. Jeg blir gal av det. Det er ekstremt hemmende! Gleder meg til å kunne dra steder uten den store flaska i lomma lett tilgjengelig. Og spyinga er der ennå, hvertfall brekkningen. Jeg vet med største sikkerhet at jeg kommer til å kaste opp under fødselen, (gjør alltid det når jeg blir superspent, gleder meg, har vondt eller oppmerksomhetssyk) så jeg har allerede advart Torben om dette. 

Wow, langt innlegg gitt! :-) Men som dere kanskje skjønner så har jeg fått litt mer tid til å reflektere, så bli ikke overrasket om det kommer blogginnlegg på løpende bånd fremover...! 

/Line Victoria Supporterfrue. 

 

 

 

 

 

 

Fastlegen min. Et lite fredagshøydepunkt i en kjeeeedelig ventehverdag.

Det er viktig å omgi seg med et harem av proffe menn som gjør dagene litt bedre nå i den høygravide ventetiden. Jeg har jo allerede fortalt om Svensken som knekker opp ryggplagene mine, og på kveldene er det Lothepus som underholder på skjermen. Til den kjekke tannlegen min har jeg måttet gi klar beskjed at jeg ikke vil ned til han før jeg har blitt tynn igjen, og jeg tror faktisk han syns det er helt greit å slippe å måtte ringe Hjelpemiddelsentralen for å booke handicapheisen med stropper for å få meg opp i den trange tannlegestolen hans, kun for å høre meg kjefte og klynke meg fordi han pirker i tannebissene mine. Den eneste mannen i haremet mitt jeg ikke har kunnet finne noen god unnskyldning for å unngå i disse tider er fastlegen min, Dr.H. 

Han har ikke gitt meg opp ennå. Han er den eneste mannen i livet mitt (og i hele verden generelt tror jeg!) som tør å dra frem vekta og be meg stille meg oppå den. Han er jo lur da, han vet jeg får et gråt-labilt utbrudd (og det er hans ord i journalen min!) når han drar frem den fysaken, og så står han med den i hånda og spør forsiktig om jeg er klar for å veies. Som grisen før den skal slaktes. Og så holder han gooood avstand når han forsiktig skyver den foran meg med foten sin, som en ydmyk og kuet hund som dytter et dødt, spiseklart kadaver foran rovdyret. Og så blir det pinlig stillhet før jeg stiller meg på vekta?

Han holder pusten.

Jeg holder pusten.

Han noterer i skjermen sin. Og så sier han:

«-Den er litt høy altså.»



Og like før jeg er i ferd med å eksplodere i et inferno av selvantenning, og jeg prøver å gripe etter han så jeg får knocket han ned i bakken og satt meg på han med all min gravidtyngde, så forter han seg å si:

-"Altså, vekta, vekta er for høy! Den viser for høyt!!! Den er stilt inn feil! Vi må trekke av xx kilo på den for at det skal bli riktig!»

Flink bisk. Godt oppdratt.

Jeg skrev et innlegg på instagrammen min om at jeg syns det var så rart å ta med seg urinprøva si til legen hjemmefra. Litt fordi det føles fryktelig kleint å gå rundt med en boks med sin egen, tempererte piss i lomma. For tenk om jeg blir påkjørt og boksen med piss spretter ut av lomma og blir plukket opp av en random. Eller om jeg faktisk dør, og de samler sammen alle eiendelene mine i en pose på likhuset etter at de har sydd på alle lemmene mine igjen etter organdonasjonen jeg har meldt meg for - og når de som bryr seg kommer for å hente tingene mine så er det liksom:

«-Ja, her er altså gifteringen hennes, kortholder, et par kvitteringer, en krukke med pisset hennes og en regning fra Fjellinjen vi fant på henne da ulykken inntraff. Værsegod, signèr her takk - ha en fin dag videre!»

Så idag pakket jeg rett og slett inn den søte boksen med pisset mitt og tok et par sløyfer rundt. Og en hyggelig lapp med «Til Halvor fra LineV» på (var tom for sånne juegavelapper dessverre) så jeg ikke skulle føle så på det at jeg gav Dr.H pisset mitt i hånda når jeg møtte han. Jeg mener - å gi bort ekskrementene sine til menn er bare noe man gjør om de har behandlet deg dårlig. Til de putter jeg det helst i en boblekonvelutt og sender den med posten istede med ukjent avsender. 

Nuvel, Dr.H tok imot sin lille presang og kikket litt rart på meg. Jeg håper han trodde jeg gjorde det for å være hyggelig. Men så kom jeg på at det sikkert var de søte jentene på lab`en som måtte åpne den. De må ha stusset noe jævlig, hahahaha! God jul, liksom!

Vi gikk inn på kontoret hans, og han hadde knapt nok lukket døren før jeg REIV av meg buksa og trusa og flekket ræva mi til han. 

*pinlig stillhet*

«-Se på detta du, Halvor!!!» utbrøt jeg nesten litt stolt!

Hadde jeg ikke hatt det massive blåmerket på rævballen min så tror jeg nok at han hadde sendt meg ut av kontoret i en håndvending, han hadde jo ikke satt seg ned i stolen engang før jeg flekket den store, nakne ræva mi til han stakkars. 

Takk Gud for at det blåmerket fremdeles var der for å si det sånn - ellers kunne det hele blitt sykt kleint. Jeg er på gravidkontroll liksom og det første jeg gjør er å snu ryggen til legen, slite av meg underklærne og rope «Se, se på ræva mi a!"

Jeg har sett Dr.H relativt ofte i graviditeten, rett og slett fordi jeg ikke går til jordmor - men har alle mine kontroller hos han. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, men jeg syns det er hyggelig. Det er et fint spark i ræva til meg å få pyntet meg litt i hverdagen. Også er han veldig flink da. Flink til å svare på alle de dumme spørsmålene mine, og i tillegg så ung (samme årsmodell som meg) at han vet sånn noenlunde hva jeg snakker om når jeg bruker tøysenavn på kroppsdelene mine. Idag for eksempel skulle jeg spørre om noe som handlet om HuHa`en min. Hvis ikke jeg husker veldig feil så brukte jeg faktisk ordet «Dåse-arealet» når jeg omtalte det. Nå bruker han strengt talt ikke mine tøysenavn tilbake da, han bruker det mer passende ordet «underlivet» men poenget er at han forstår meg når jeg forklarer. Og så syns jeg det er kjempemorsomt når jeg ber han forklare meg hvordan kynnere og nedpress føles, for jeg gjør det bare på fur faen. For det er ingenting som er deiligere enn å se en mann i hvit frakk sitte å peke på sin egen innbilte gravidmage og forklare hvordan begynnende fødselsmerter føles. Jeg har jo googlet det, men jeg kan jo fader ikke dy meg! ;-) Neste gang skal jeg be han gå igjennom renselsesprosessen etter graviditet også, sette han skikkelig på prøve liksom! <3 

Nå er tiden inne for å gå oftere til Dr. H fremover. Jeg ble litt glad når han sa at vi måtte sees litt hyppigere. Ikke fordi jeg tror han VIL ha meg hengene på legesenteret en dag i uken med temperert pissepakke i den ene lomma og halsbrann-medisinen min i den andre, og jeg tror ikke han ser frem til noe mer generell blotting jeg allerede har utsatt han for -  men da blir jeg blir tvunget til å sminke meg litt og ta på rene klær minst en dag i uken fremover da! 

Ha en fin dag da!

Line Victoria 

(Den gravide Supporterfruen finnes også på Instagram og Facebook!)

Lot ræva ta støyten denne gangen.

Status: Høygravid.

Nå har jeg jo gått inn i tiden som «høygravid» og jeg feiret det hele med et KLASK utenfor huset denne helgen. Vi har ei ganske heftig trapp opp til inngangsdøra og ned til garasjen, flisbelagt. (Sånne røde teracotta-fliser, damn you 80-tallet!) Heldigvis for oss så er vi velsignet med varmekabler i denne trappa, så det pleier være tørt og fint. Les: Pleide. 

(Ja, jeg måtte sensurere rompesprekken min.)

I forbindelse med noe oppussingsarbeid har el-kursen for ringeklokken vært koblet ut, og på samme kursen var varmekablene til uteområdet. Det fikk jeg aldri med meg før jeg lå plantet 9 trappetrinn lengre ned med fleisen i garasjeporten. Jeg husker jeg skled først på det første trinnet på toppen av trappa, og tenkte - fy faen nå BRAKK jeg ræva mi. Jeg tror jeg lå et brøkdels av et sekund før jeg humpet videre nedover mens jeg prøvde å klore meg fast til de isbelagte flisene og med armene rett ut i håp om at jeg på et vis fikk tak i noe som holdt meg igjen. Men dessverre uten hell. Farten jeg fikk i den første deisen gjorde at jeg fikk god fart nedover trappen. Jeg pøste altså på med ytterligere 8 trinn etter det første fallet og tilhørende slag mot den allerede bedøvde ræva mi på vei ned hele trappa før jeg endte som sagt i bunnen. Der lå jeg noen sekunder på ryggen og tenkte at hvis jeg ikke klarer å trekke pusten snart så dør jeg her nede på brosteinene. «Høygravid kvinne i sin beste alder funnet i bunn av trappa med brekt ræv». Når jeg omsider fikk trukket pusten så fikk jeg bare ulet et høyt «TO-R-BEEEHHHHN!» Og to sekunder senere stod Torben på toppen av trappa og tittet ned på meg.

Min elskede mann er dessverre verdens største pyse når det kommer til glatte underlag. Han er helt blodseriøst en 85 år gammel mann fanget i den kroppen. Jeg kjenner ingen andre som er så redd for å skli på glatta som det Torben er. Utallige brodder og skikkelig sko med sugeeffekt under er hamstret inn i hopetall hver høst og når første kulda slår inn over landet. Når han går på glatta så går han stiv som en stokk. Og når han da faller, som han gjør ofte fordi han nettopp er så jævla redd for å ramle - så slår han seg som regel fordervet også. Jeg har prøvd å si til han at det ikke hjelper å spenne hele kroppen når du skal gå på glatt underlag. Men nå var det strengt talt ikke hans kropp som lå kveilet nederst i trappa som en sprengt saccosekk. Så han brukte altfor god tid på å komme seg ned trappa. Altfor lang tid. Jeg tror han faktisk stod i trappa og vurderte å gå RUNDT hele huset istede og gjennom garasjen for å slippe å slippe å skli i den samme trappa han også. Faktisk trodde jeg ikke han kom i det hele tatt der jeg lå å stirret inn i den hvite garasjeporten og trodde at ræva høyst sannsynlig hadde revnet.

Da Torben omsider kom ned til meg så var det ganske mange ting jeg håpet han ikke kom til å gjøre. Jeg ble plutselig livredd for at han skulle ta tak i meg og løfte meg opp. For så å eventuelt begynne å børste av meg, eller klappe/børste av meg is og grus som var gnidd inn i joggebuksa sånn som man gjør med små barn. OOOOh, tenke seg den smerten!! Heldigvis var den mannen smart. Han stod bare ved siden av meg. Sa ingen ting. Og så gjør han det jeg i ettertid syns var en veldig riktig måte å la meg rase fra meg smerten. 

Han klappet meg på hodet som en hund. Det eneste stedet han nådde på kroppen min som jeg følte ikke var brukket. 

Det var forøvrig kun ræva som fikk kjenne smellen. Et svart blåmerke og en hevelse som gjør den ene skinka mi nesten dobbelt så stor som den andre. Ingen slag mot høygravidmagen heldigvis, men utpå kvelden fikk jeg beskjed av «folk i bransjen» at det kunne lønne seg med en telefon opp til Føden for å bare høre hva de mente. Så lenge jeg ikke har noen smerter i magen, kjenner godt med liv og at det bare er ræva som fikk unngjelde, så beroliget de meg med at det med stor sannsynlighet gikk greit. Jeg har ingen grunn til å tro noe annet, så jeg har bare kavet meg rundt i huset de siste dagene. Det er ikke kødd engang, jeg har akt meg rundt fra rom til rom. Jeg sliter veldig med å sitte og ligge, så jeg står mye oppreist nå. Det er faktisk ganske trist når man har blitt beordret til å ta det mye med ro fremover, og så kan jeg ikke engang sitte eller ligge, som er en av favorittstillingene mine når jeg skal slappe av. 

Kjapp høygravidoppsummering til slutt:

Ukens høydepunkt: Lothepus på Farmen. 

Ukens nedtur: Hele jævla trappehistorien, trinn for trinn. Som en never ending story hele veien ned. I ettertid fant vi kloremerker i isen i trappa. Det sier jo litt.

Ukens melding til Torben:



Vekt: Jada, den beveger seg den også, i takt med graviditeten. 

Cravings: Fanta Zero, appelsiner, brødskive med servelat.

Form: Føler meg som et eple. Hvis jeg klarer å legge meg på ryggen ser jeg ikke tv`en. Vår største TV er 65 tommer. Du kan jo da selv tenke deg.

Ukens (dette er egentlig daglig) hormonutbrudd:



 

(Jeg husker ikke hvorfor jeg gråt..)

Ha en fin dag videre!

/Line Victoria Husby-Sørensen - høygravid Supporterfrue. (Finnes også på instagram for litt hyppigere oppdateringer og en hel del annet svada)
 

Trollene i kommentarfeltet til Pilotfrue/Julianne.

Jeg blir veldig overrasket over hva folk får seg til å si til andre mennesker. Jeg er heldigvis velsignet med et kommentarfelt som verken trenger moderasjon eller stenging, og om man virkelig ønsker å være anonym når man kommenterer så kan man det på min blogg. Jeg liker å tro at jeg har lesere der ute som både er veloppdragne og hyggelige med hverandre.

Mange av bloggerne jeg er innom har stengt kommentarfeltet. Mange av de sikkert med god grunn. For når jeg ser hva som slipper igjennom sensuren så blir jeg rimelig sjokkert over hvor mye en blogger skal måtte tåle i følge leserne sine. 

Ei bloggerfrue som sliter med å bli gravid (og blogger om det) blir regelrett så grovt mobbet i kommentarfeltet sitt, at jeg blir helt matt. (Egentlig sjokkert, det er vel det mer rette ordet) Når hun forteller at hun igjen har testet negativt på graviditetstesten sin igjen, så skriver en leser til henne:


(Kommentaren er hentet fra kommentarfeltet i bloggen til Julianne / Pilotfrue)

Det er pussig det der. Slemme jenter og gutter har en pussig måte å formulere seg på når vi skal være ekle med hverandre. Vi pakker inn en stygg og krass kommentar inn i en form der det ser ut som man «mener det godt altså». Litt sånn man holdt på når man var 13 år og den kule i poppis-gjengen kom bort og startet mobbingen med?»Ikke for å være slem altså, men?..» Og denne kommentaren er også etterfulgt av en «lei seg på dine vegne»-emoji for at mobberen tilsynelatende skal virke medmenneskelig. 

Selv fikk jeg min dose dritt da sosiale medier var for spesielt intresserte, og absolutt alt jeg gjorde ble dokumentert på live-tv istede. Jeg var programleder i noe som het Mess TV og Sonen (TV Norge og TV 2) og dette var i grunn kort fortalt unge mennesker som «underholdt» på tv i flere timer i strekk fra et kott. Den gang var det ikke så mye å se på på natterstid, og vi hadde en god dose seere hver eneste natt. Man kunne bruke mobilen til å sende inn tekstmeldinger til skjermen for å delta i underholdningen, og DER var det ikke mye rom for moderasjon. I begynnelsen var det faktisk helt vilt, både drapstrusler og sjikanerende meldinger kom inn, og jeg svarte på de live på tv. Faktisk så gikk det «sport» blant seerne å sende inn det groveste av det værste, fordi de så jo reaksjonen vår når meldingen kom inn på skjermen ved siden av oss. Rett skal være rett, noe av det var sikkert berettiget også. Jeg hadde jo som mål å fyre opp seerne slik at de sendte inn en overpriset tekstmelding til noen tikroninger, og målet var alltid å ha flest innkommende tekstmeldinger. Da var den enkleste måten å ta merkelige standpunkt i forskjellige diskusjoner og skape en opphetet debatt. Det spilte ingen rolle hva jeg egentlig mente, så lenge jeg engasjerte meg enten for eller imot noe. Haters var det overalt, og de brukte villig penger på å fortelle meg hvor dum, stygg, feit, taper jeg var. En gang la jeg ut telefonnummeret til en som sendte grove sexmeldinger til meg på min private mobil underveis i sendingen. Jeg oppfordret seerne til å sms-bombadere mannen på samme måte som han gjorde med meg. Da ryddet Dagbladet forsiden og trykket overskriften «TV 2-programleder hetset seer på direkten». Og et bilde av meg som ikke viste meg fra en søt og sjarmerende side, for å si det sånn! Vil du ha en funfact? Mannen har idag mellom 50 og 100 løpende anmeldelser på seg for krenkende adferd og grov seksuell sjikanering på sms. Også mot barn. 

Nuvel, å bli kalt feit og stygg og at noen ønsker å stikke en banan i ræva mi kan jeg faktisk leve med. Jeg brydde meg ikke den gangen og ikke nå heller. Pussig nok så prellet dette av meg veldig lett, og de hyggelige tilbakemeldingene var det så mange av at de negative druknet liksom litt i de. 

Nå er tider endret. Folk lar seg forhåpentligvis ikke knekke av at noen slenger med leppa at du er stygg eller feit. Det virker som vi tåler det liksom, selv om det ikke er greit selvsagt! Nå er mobbingen på et helt annet nivå. Dypere, på en måte. En mer gjennomført, stikkende og på et fryktelig personlig plan. Pakket inn som en «vennlig» tilbakemelding. Slik som Julianne-pilotfrue får på bloggen sin. Av de 9 kommentarene som hadde kommet inn på et helt ordninært blogginnlegg om når hun skulle igang med prøverørsinnsetting (?) så var 3 av de 9 kommentarene av ganske stygg karakter. Den ene kommentaren så du bilde av over. Og det finnes mange av tilsvarende meldinger på andre innlegg Pilotfrue har lagt ut. To andre kommentarer gikk på at hun ikke burde ha så høye forhåpninger, fordi de mener at hun lever på en rosa sky og at hun ikke forstår alvoret - og at resultatene hun skrev om i blogginnlegget var alt annet enn bra og at hun burde komme seg ned på jorda. Vet du hvem denne kommentaren kom fra? Denne kommentaren kom fra en annen jente som også prøvde å få barn med prøverør, med andre ord - ei i akkurat samme triste situasjon som Pilotfrue. Hva får slike mennesker til å trekke andre ned i sin egen negativitetens mørke dal? Eier du ikke skam i livet, anonym kommentator? Det var forøvrig tre andre kommentarer der som var av det hyggelige slaget - "heier på dere!" meldinger. Heldigvis.

Jeg er nok ikke enig i alt Pilotfrue sier og mener, og den gangen jeg var HØYST uenig med henne viet jeg hennes «dom» over fitnessutøvere et eget blogginnlegg på min egen blogg. Ja, da var vi uenige om noe - og det er jo lov.

Men medmenneskligheten min er også såpass justèrt at jeg vet når noen trenger å bli forsvart. Og hvis dette knippet av tilfeldige kommentarer er kommentarer som blir godkjent på bloggen hennes, så vil jeg nesten ikke tenke på hva det er hun modererer bort. Og du Pilotfrue - jeg ville bare fortelle deg at det å skrive en positiv kommentar på noens blogg er mye vanskeligere enn å skrive dritt! Så et enkelt regnestykke er: En positiv tilbakemeldinger veier 1000 ganger høyere enn de negative som bør veie ca 0 når du summerer opp regnestykket. 

Igjen priser jeg meg lykkelig over at kommentarfeltet mitt er tilsynelatende fritatt for hekser og troll og at jeg ikke tiltrekker meg mer dritt enn jeg tåler. Jeg liker en diskusjon og man skal selvsagt få lov til å ha meninger - men skal du hive deg inn i en diskusjon i et kommentarfelt så håper jeg av hele mitt hjerte at du kan stå for det du mener - og signère med ditt eget navn. Ønsker du fremdeles å være anonym, så bør du revurdere det du har skrevet. Da tåler det kanskje ikke dagens lys? Jeg slår et slag for facebook-innlogging på kommentarfelt, jeg. Så får vi se hvor tøffe folk er i kjeften da!

PS. En liten innrømmelse til slutt her.... For noen år siden (5-6 år siden?) la Caroline Berg Eriksen (Fotballfrua) ut bilde av huset de hadde kjøpt med overskriften "Vi har kjøpt drømmehuset" på bloggen sin. Det var da de kjøpte huset sitt i Siljan. Men hun skrev ikke at huset lå i Siljan. Så jeg skrev i kommentarfeltet hennes "Hvorfor skriver du ikke at huset ligger i Siljan? Er du flau over det?". Og det angrer jeg på. Jeg prøvde liksom å mobbe henne ved å lage en greie av at de hadde kjøpt noe som lignet en millionvilla. I fuckings Siljan. Og det skammer jeg meg så syyyyykt mye over!!! Herregud, så lavmål av meg! Jeg tenker ofte på det, og jeg var utrolig teit! Sorry, Caroline.

PS2. Man er egentlig aldri anonym på nettet. Husk det. 

(Ref. Bloggen til Julianne/Pilotfrue finner du her. )

Navnediskusjon og bleieprøving.

Jeg får så mye kjeft fordi jeg blogger så sjeldent. Jeg har nemlig brukt tiden på redebygging og på å øve meg på det nært forestående. Bleieskift er en av de tingene. Og heldigvis har jeg verdens snilleste marsvin (Bård Georg) som lar meg få lov til å teste litt på han...! ;-) Mulig jeg må teste på Torben også, men jeg finner ikke store nok bleier. Visste dere at bleier nå kommer med en sånn indikator som viser om bleia er full eller ikke? ASSÅ??! Det har jeg ikke fått med meg. Det er jo ganske fiffig!

Nå som det virkelig begynner å nærme seg, og redebyggingen for alvor faktisk har kommet over oss - så begynner folk å spørre om vi har funnet noe navn til knotten ennå. Jeg er LIVREDD for å fortelle folk om alternativene vi sitter med, for allerede før jeg har rukket å si første navnet så kan du takke faen på at det er en rundt bordet som rynker på nesa eller roper "Nei, huff". Jupp, det har faktisk skjedd! Og det er ikke fordi navnet er så "æsj" i seg selv, det er som regel at de forbinder navnet med noen eller at det rimer på noe. Som ved Line-Grine-Pine, osv. Hvertfall de mest ærlige. Problemet med navn er at folk flest har navnet tilknyttet en person. Eksempelvis kunne jeg nok kvie meg for å kalle ungen min for det samme som en eks eller en ræva sjef. Eller eksens nye dame(r). Torben og jeg er heller ikke så veldig på sykt uvanlige navn, heller. Han har jo sånn sett fått et navn i 1980 som ikke var så veldig vanlig den gangen, Torben. (Nei, det er ikke et kallenavn!)

Jeg tror noen folk tenker seg om når man spør om knotten har fått noe navn og jeg svarer. Det er liksom akkurat som om at når hun ikke er født ennå, så kan man diskutere på navnet foreldrene har oppe til vurdering. Så når noen rykker på nesa over noen av navneforslagene, så blir jeg faktisk oppriktig såra! Eller når de sier "-Åå, jeg kjenner MANGE som heter det, dere vil ikke ha et litt mer uvanlig navn da?" Da er vi jo tilbake til start. Et uvanlig navn betyr et helvette med staving og "-Hæ, hva sa du sa du?" og et vanlig navn møtes med "-Så kjedelig." Det er jo fryktelig mange navn å velge mellom, og nå er det sykt hipt å gi barna veeeldig spesielle dobbeltnavn. Jeg har sett en navnedebatt i et forum der de henger ut navneforslag fra vordende foreldre som "stripper-navn", "whitetrash-navn" og ikke minst "-Ungen din blir dømt til å bli kriminell". Det er ganske trist!  For vår del er dobbeltnavn litt utelukket. Etternavnet hennes blir Husby-Sørensen, og det er klønete nok på papiret. I det offentlige (sykehuspapirer) har jeg allerede blitt degradert til "LINE VICTOR" fordi navnet mitt ble for langt når jeg giftet meg. På bankkortet mitt står det "LINEV. HUSBY-SØRENSEN" og det er jo rett og slett feilstavet, for der mangler det jo et mellomrom - hahah!! Jeg hadde jo egentlig enda ett navn, Evensen, men det forsvant da jeg giftet meg. Og jeg er fryktelig stolt av mannen min som også tok Husby-navnet mitt inn i sitt etternavn, så han heter også Husby-Sørensen (med bindestek). Selv om han glemmer det innimellom, hahah :-)

Vi har som sagt hatt flere alternativer de siste månedene. Vi hadde en periode der jeg hadde egentlig trumfet igjennom et navn på E, fordi verdens vakreste seilbåt het det. Men etter at svigerinna mi og svigermor slet med å huske navnets uttale, så la vi det litt på hylla. Så dukket et annet navn opp, men det var jo igrunn litt vel likt mitt eget navn - det ville være som å hete Svein og kalle ungen Sven. Litt klønete kanskje? Nå har vi landet på et navn vi syns er veldig fint, og som vi begge er veldig komfortable med. Litt fordi det er norskt, bittelitt gammeldags og i grunn litt sånn søtt jentenavn! Også er det et par andre ting med det navnet som gjør at jeg virkelig falt for det, men det kan jeg fortelle mer om når det er formelt ;-)

Og når det er sagt, så har de veldig få som har fått høre det forslaget, syns at det er et veldig fint navn! 

På tide å starte med middagen! Ha en fin dag :-)

 

OBS: VARSKU HER! Vær forsiktig med hva du sier til en gravid...!

Det finnes en gylden regel om hva man ikke bør si eller gjøre med en gravid kvinne full av hormoner og vann. Selv tror jeg nok jeg har hørt og opplevd det meste allerede, og vi skal alle takke høyere makter for at jeg er litt dævhørt og treig i oppfatningen, hvis ikke kunne det smelt voldsomt tilbake ved noen anledninger. Det er åpenbart at det er tydeligvis er lov til å gå laaaaangt utenfor komfortsonen til den gravide når man går rundt og vagger med bollemagen. Jeg er helt overbevist om at det er ment som en hyggelig oppmuntring eller tanke, men dette er jo ting man i aller høyseste grad prøver å unngå å si eller gjøre når den du møter på ikke er gravid...! Så hvorfor er det greit i disse månedene her..?!

Den mest vanlige, og kanskje mest "treffende" men alikevell værste for en gravid å høre er:

"Nei, guuuud, nå begynner du å bli SVÆÆÆÆÆR!" Gjerne med en armbevegelse som strekker seg fra fingertupp til fingertupp på hver sin side av personens omkrets. Vi snakker om en armbevegelse som viser halvannen meter i omkrets. Værst er det å høre denne før du tilogmed er halvgått i svangerskapet. 

Jeg fikk bollemage veldig tidlig, så her var det selvsagt fritt frem på å kommentere mageomkretsen før fosteret var større enn en mandel i magen. Tenk deg selv. Det er da altså ikke babyens størrelse du kanskje kommenterer, men den gravides. Grunnen til at jeg fikk bollemage var at jeg siste sjokkis hver dag for å holde kvalmen litt unna - ikke fordi fosteret vokste så syyykt fort.



"DU er kvalm og spyr hele tiden altså? Man ser jo ikke det på deg, du har jo ikke akkurat gått ned i vekt."

Alle tror åpenbart at det å spy mye er ensbetydende med at man raser ned i vekt og blir anorektisk i kroppen over natta. Det var dessverre helt omvendt med meg. Jo mer jeg spydde, jo større ble jeg. Hvorfor tenker du? Jo, for når du kjenner at du må spy, så spiser du for å holde det nede. Det er grusomt å spy på tom mage. Så jeg spiste lapskaus eller pasta og spydde. Etter at jeg hadde spydd spiste jeg mer, for å slippe å bli mer kvalm igjen fordi jeg nettopp hadde spydd. Gjerne søtsaker og kaker eller noe annet som var lett tilgjengelig. Det er med andre ord ikke spyinga som gjør deg tynn, for kroppen er kjapp til å ta opp næringen og kaloriene. Men om du IKKE får i deg noe særlig mat fordi du er så lei av å spy det opp igjen (slik som hyperemesis-gravide, som tilslutt ofte må legges inn på sykehus), da kan man gå veldig ned i vekt. Så det er ikke mangel på næring for min del selv om jeg spydde i takt med nyhetsoppdateringene hver time på radioen - det var det faktum at jeg døyvet kvalmen med lettvint og ofte usunn mat. Det samme med halsbrannen som kom veldig tidlig. Før jeg fikk medisiner for dette, så spiste jeg brownies og søte kaker fra fatet på jobb HELE DAGEN for å holde halsbrannen "nede". Nå har jeg en flaske Gaviscon som har vært min reddende engel gjennom hele svangerskapet. Glemmer jeg å ta denne store flaska med meg når jeg drar steder, så kan du takke faen på at vi må rett hjem etter kort tid.

"-Venninna mi revnet i hele tissen og ned til arslet når hun fødte. Total ruptur. Ble aldri den samme igjen etterpå. Mannen gikk fra henne tilogmed."

Jeg har mine engstelser for den forestående fødselen. Det tror jeg mange føstegangsfødende har. Da hjelper det lite at man forteller skrekkhistoreier sånn helt ut av det blå, med mindre man har spurt om det. Mine to beste venninner har hatt to forskjellige fødsler - og det er ingen av de som skryter av hvor fantastisk det var. Heldigvis er det ærlige med meg! Jeg får alt jeg trenger av informasjon gjennom de hvis jeg lurer på noe. Her om dagen sendte hun ene meg fødselsdagboka hennes på mail, og jeg ble sykt facinert over at hun innimellom alt klarte å forklare og beskrive på en måte jeg forstod - uten å bli sjokkskadet og redd. Men om noen forteller meg helt ut av det blå om ambulanse, total revnelse, jordmor mista baby i bakken og i værste fall dødsfall under fødselen - så forvent ikke at jeg nikker og syns det er flott å høre om andres annenhåndsopplevelser i køen på Rema1000 uten noe mer forklaring.



"-Hvordan var din mammas fødsel med deg, spør henne, det pleier ofte å gå samme veien!" sier folk vennlig! 

Her må nok den stakkars personen unnskyldes for ikke å vite at min mor er død. Så det kan jeg ikke klandre personen for. Det får jeg tåle. Men når jeg forteller personen at "-Det blir litt vanskelig, for min mor er død!" så har personen to alternativer...: Personen kan la det ligge med det i luften og heller kondolere, eller så lar personen seg rive med med å spørre "-Å, åssen skjedde det!?". Og da er jeg så sinnsyk i gjerningsøyeblikket at jeg juger og sier "-hun døde i fødsel da hun fødte meg."  Det sjokkerte trynet som møter meg da er alltid en høydare de dagene.  Og nei, det er ikke sant, for jeg ble ikke født for 8 år siden - hun døde av en hjerneblødning helt plutselig litt over 50 år gammel. Men det er min ekstreme, absurde, syke, galgenhumor som trer inn - og det er lov syns jeg. 

"-Det kan jo hende det er tvillinger, vettu!" sier noen. "Det kan jo ligge en ekstra baby bak i buken, sånt skjer!" Å kunne svelge det faktum at man skal bli mor for første gang, sette et helt ekte barn til verden som jeg skal ha ansvaret for så lenge jeg lever - det er stort. At man får en grill i huet på at det KAN hende det er to der inne, gjør at jeg tisser meg ut litt. Hver eneste gang jeg er på ultralyd eller kontroll ber jeg de sjekke om det er en eller flere der inne. Og jeg googler ofte denne yttringen. Sannheten er at det skjer i de ytterste tilfellene, det er ikke bare "sånn som skjer" til stadighet. Men det er nok til å holde meg våken og kjenne ekstra godt etter alikevell. Men nå kjenner jeg jo ikke forskjell på huet og ræva på ungen som Torben har nevnt på tidligere, så lite trolig at jeg skulle klart å kjenne dobbelt opp uansett. Det er relativt stor sjans for at det kun er EN baby der inne. Jeg må nesten stole på legene når de sier dette asså. ;-)

Funfact: Bestevenninnen min fikk tvillinger. Hun kjente det på seg med en gang, allerede før første ultralyd. Min første tanke var "fyttehelvette!!!" men når jeg ser hvor godt de to gærningene har av hverandre, så er det jo ikke noe negativt å få to i samme slengen. Så lenge det ikke er en overraskelse kanskje, det er jo mye som blir snudd på huet plutselig! Men som Aina sier så fint  "-Vi vet jo uansett ikke hva vi gikk til, så for oss var det det samme som å få en". Jeg beundrer henne litt for den tankegangen. 

"-Det er sikkert en gutt, de ser ofte feil på ultralyd, jeg kjenner noen som ventet jente men fikk gutt."  Til det har jeg bare å si: Javel. Det endrer jo ingenting. Da får guttungen gå i rosa klær i starten av livet, og ha rosa sengetøy. Det eneste store forskjellen er at vi må tenke nytt når det gjelder navn. Og det er ingen krise som velter et ekteskap. Men jeg spør alltid om dette også på ultralyden - fremdeles sikker på at det er en jente?! Og jeg har fått "ja" alle gangene. 

Du har TYPISK jentemage, ja. Du går liksom ut i bredden. 

Hey, det er faktisk ikke noe som heter typisk jentemage/guttemage. Det er forskjell på alt og alles kropper. Ja, jeg er svanger i bredden. Tror du ikke jeg er klar over det selv når jeg er å handler nye mammaklær hver eneste uke?

Alle som helt uoppfordret tar på magen min. Jeg har begynt å ta på magene deres tilbake. Her er det stor forskjell asså - familie og venner kan gjøre dette uten at jeg bryr meg. Men problemet er kanskje det faktum at jeg deler mye i blogg og sosiale medier, og har mange følgere. Folk jeg overhodet ikke kjenner, men som "kjenner meg" fra internettet, er fryktelig raske med å ta og føle på magen min syns jeg. Gjerne med spørsmål om "-Har dere funnet navn eller?".

HVEM FAEN ER DU SOM TAR PÅ MEG?

________________________________________________

Flere preggos der ute som kjenner seg igjen? 

MANN 36 - diagnose: GRAVID.

Jeg har faktisk blitt gravid jeg også. Nå syns du kanskje det er rart at en mann på 36 år har blitt gravid, men det er faktisk ikke noe unormalt med det. Når man bor sammen med noen andre gravide, så er det dette med den syklusen jeg har lest meg opp på som gjør at det gjelder for alle under samme tak. Drage-kona klager noenganger så høylytt, at jeg trur kanskje tilogmed marsvina våre har blitt litt gravide. Det skal sies at det var mitt værst tenkelige tidspunkt å bli mannegravid på, for når Dragen helt tydelig har gjort beslag på diagnosen selv, så er det veldig vanskelig for henne å se at andre er i samme situasjonen. Og jeg lider skikkelig.



Her er de åpenbare grunnene til at jeg kan gi meg selv diagnosen "MANN 36 - GRAVID"

Jeg har lagt på meg rundt 10 kilo. Det meste rundt magen. Liverpooltrøyene mine glipper litt opp over liverpooljoggebuksa mi. Jeg er akkurat litt for sliten til å ta i bruk det fine treningsrommet Dragen har stelt i stand i kjelleren, jeg kjenner bare at jeg ikke har energi til det. Når kona attpåtil har tjyvlånt sykkelbuksa mi, så er det lite som frister å ta på seg den sprengte sykkeltightsen. Logoen på den har faktisk aldri vært større i bredden.

Jeg har fått utrolig dilla på potetgull. For noen uker siden var det 10 kroner per potetgullpose på Europris og jeg kjøpte nesten to kasser. Nå har jeg bare tre poser igjen. Det går mest i paprika-smak, men for den med løk og sånn brekker jeg meg av. Men jeg har spist den også, man lar ikke mat gå til spille bare fordi jeg brekker meg av lukta.

Drage-kona har fått en sånn gummiball til å sitte på. Den har jeg brukt masse. Jeg tror det er veldig bra for bekkenet mitt. Nå kan det hende jeg som mann ikke har noe bekken, men hvis jeg forteller deg at det gjør godt i ræva og lysken å sitte på den, trur du meg da?

Når Dragen pingvinstabbet seg avgårde på jobb her om dagen så tok jeg den lilla gravidpølseputa hennes og flyttet over til min side av sengen. Den var i grunn ganske god å ligge på, kunne dytte den tykkeste delen av pølseputa mellom knærne, og det kjentes ut som murringen nederst i korsryggen slapp litt. Jeg har begynt å bruke den puta i spisestuesofaen også, og jeg føler meg med ett mye bedre. Når hun maser om at hun trenger den så ber jeg henne gå ut å hogge litt ved å bære det inn, så da stopper masingen med en gang.



Du vet han naprapat-fyren hun går til? Jeg fikk meg en time hos han jeg også. Det skal ikke være noe forskjell på oss, syns jeg! La oss si det sånn; jeg skjønner godt hvorfor felleskontoen vår blir tappet litt og litt hver eneste uke til fordel for denne mannen. Jeg for min del likte godt å la meg pine litt av han, for det hjalp veldig godt på mannegravidplagene mine. Det hjalp litt at jeg fikk litt sympati av han også, han har jo tross alt møtt på kona min flere ganger, så det var åpenbart at han hadde medlidenhet med meg og mannegravidkroppen min. Jeg skal vel innrømme at jeg var litt skeptisk til denne svenske mannen som hu skrøyt av til alle venninnene sine i en sånn mammagruppe på fejs, og nå skal alle venninnene hennes gå dit også. Jeg er ikke i det minste skeptisk til at han er en veldig hyggelig mann med store muskler og svensk tale som klemmer på og oljer inn alle undertøyskledde venninnene til Dragen, så lenge jeg slipper å gjøre det. (Eller vent litt, hva takker jeg egentlig nei til nå??!!)

Jeg tror også jeg har et lite snev av fødseldepresjon. Da Liverpool spilte 2-2 mot Sunderland så kjente jeg på nederlaget. Det var akkurat som om jeg ikke følte noenting for fotballen lenger, men bare i et brøkdels av et sekund da. Jeg er jo tross alt supporter. Og jeg elsker Liverpool høyere enn jeg elsker både kona og hjemmebrygget øl. De sier at man opplever en enorm kjærlighet for laget sitt når de scorer og vinner, og det vet jeg så inderlig godt. Det skal bli så godt å se en ny kamp i morgen.

Vi var på en sånn undersøkelse på fødeavdelingen nylig. Da var det riktignok kona som fikk all oppmerksomheten mens jeg satt der med ryggplagene og kvalmen min. Uansett hvor mye jeg klaget på vondter i ryggen, så var det HENNE de gav all oppmerksomhet. Nå er det et par av de undersøkelsene jeg er glad jeg slapp da. Spesielt den med det spetelet. Vet du hva et spetel er? Det er noe som ført går inn, og så går den ut i bredden. Da fødselslegen raslet med det så så jeg hvor ENORM den kan bli i bredden. Da tenkte jeg at kona mi kan slutte å klage på fredagskveldene. Det hjalp dessverre ikke at jeg lo meg gjennom hele den undersøkelsen og ble hysjet på av jordmor. Og jeg måtte jo informere om at jeg fikk så vondt i ryggen av å le, og i tillegg klarte jeg pådra meg en skikkelig hoste når de holdt på - og DÆVEN det var vondt for ryggen min! Jeg så det illsinte fjeset til kona, og jeg kunne ikke fatte at hun ikke hadde mer medlidenhet for meg der hun lå med beina i været i en sånn stol som bare er forbeholdt torturkammere. Ærlig talt. Jeg svarte på alle spørsmålene som ble spurt med stor entusiasme. "Er vannavlatningen ok? Kjenner du noe nedpress? Kjenner du liv? Har du kynnere?" Jeg svarte JA på alle spørsmålene, men det viste seg at det ikke var meg de ville ha svar fra. Selv om jeg ikke visste helt hva kynnere var, så forklarte jordmor meg at det er sammentrekninger i livmora eller noe. Jeg for min del har jo som kjent ingen livmor, men hvis det kan sammenlignes med tiden rett før du skal drite, så svarte jeg JA på det. Jeg spurte når de ville ha meg koblet til et sånt hjerteapparat, men de mente det ikke var nødvendig. Særlig ass. 

Ofte pleier kona å dytte på babyen i magen for å erte babyen opp så hun sparker tilbake. Ungen asså, ikke kona. Det kjenner jeg provoserer meg litt. Så i det siste så har jeg hver eneste gang jeg fersker henne i å dytte på magen, kastet meg over henne og trøkt hånda mi opp i trynet hennes. Jeg prøver å få kona mi til å forstå at det ikke er noe hyggelig å bli dyttet på av en hånd som er større enn ditt eget hode. Som om ikke det var nok så kunne hun visstnok kjenne hodet på toppen av magen sin, og mente at den "sklei" litt frem og tilbake under huden. Jeg tenke bare stille i mitt sinn at kona mi har blitt gæærn.  Det høres ikke så veldig anderledes ut enn den gangen jeg lå på sykehuset med blodforgiftning og ikke hadde driti på 6 dager. Jeg kunne også kjenne mitt eget avkom øverst i magen, og det var ingen som koblet meg til en haug med maskiner av den grunn. Jeg fikk en sprøyte med lakserende virkning jeg. Og jeg LOVER deg at resultatet av den sprøyta var vel så etterlengtet. Sånn apropos fødsel liksom. Been there på Royal Liverpool Hospital Trauma Ward 5, liksom. 

Nå i ettertid har det blitt bevist at det ikke var huet til babyen som lå øverst men ræva hennes, som kona i tide og utide klemte og dyttet på. At kona mi tar feil av ræva og hodet til babyen vår lover definitivt ikke godt for barseltiden og nyfødtperioden. Jeg ser for meg en bleie over huet på den nyfødte og gulpekluter mellom beina hennes. 

Nå har det blitt sånn at jeg må sette igang med litt husarbeid denne lørdagen. Jeg gjør det litt på trass, men siden jeg skal drikke øl i kveld så må jeg vise meg fra min beste side et par timer. Å drikke øl er heldigvis en av gledene ved å være mannegravid, det er min måte å smertestille meg litt denne lørdagskvelden.


Det skal være likt for alle par-gravide. Koselig kysse-magebilde er en selvfølge.

 

(Snart) høygravid tar en treningsøkt. (OBS: Sterke hormonelle skildringer)

Etter legens ordre om å holde meg i bevegelse, så har jeg tatt tipset hans blodseriøst fra og med idag, 3. januar. Jeg måtte bare få rettet opp i en ryggplage, men den tok en særdeles flott og svensk naprapat seg av i romjulen. Jeg følte meg faktisk litt som en kvinnelig horekunde, for det var så deilig å bli holdt rundt av denne svensken mens han bøyde, tøyde, knakk og strakk på kroppen min. Og så avsluttet han det hele med å kna meg inn i olje og massère de punktene på ryggen som har plaget meg gjennom den siste delen av graviditeten. Bekkenløsningen får jeg riktignok ikke gjort så veldig mye med, men bivirkningene av et løst bekken er at jeg går (vagger) på en snodig måte og dermed pådrar ryggen en uholdbar belastning. På mitt språk så kaller jeg det bare jævlig vondt i de tre R`ene.

Rygg.

Ræv.

og Rotta.

Men han svensken som klemte så hardt på meg har vist seg gjøre mer enn bare bare hormonene mine løpske, jaggu har han fått i sving bevegelses-motivasjonen min igjen også. For idag stupte jeg inn i sykkeldrakta mi (her juger jeg bittelitt, for jeg tok faktisk Torben sin...!) og planla min første spinningtime på lange tider. Jeg ville så fryktelig gjerne opp på setet igjen, bare for å gjøre det liksom! Bare for å føle meg litt bedre og vite at jeg klarer det. 


(Bildet er etter økta!)

Å kjære vene, det var så utrolig deilig. Om ikke så sykt deilig for kroppen, så hvertfall for det mentale. Bare det å se igjen de flotte fleisene jeg har trent masse med tidligere var en enorm glede og høydare i seg selv. Paragrafryttere, Liveadeltagere, Stine i resepsjonen, forloveren min, og den kjekkeste av Torbens kompiser var der også - akk.... Som jeg har savnet dette livet.

Det var med dyp sorg jeg innså tidligere i graviditeten at kroppen ikke klarte å henge med omveltningene. Med så mange timer søvn og timer jeg har brukt på å gulpe, og midt oppi alt en jobb og nytt hus, så fantes det ikke energi til overs å ta turen ned på senteret så ofte som jeg gjorde før jeg ble smelt på tjukka. Men håpet er at jeg nå kan få sykle og spinne litt frem til jeg må eskorteres inn på Føden i Skien i rullestol, strekk-seng eller tvangstrøye. 

Formen var selvsagt ikke den samme. Bekkenet mitt skranglet når jeg satte meg på det polstrede setet (ekstra polstring både for Ræv og Rotte skal du vite) men jeg tok det i mitt tempo og gjennomførte en økt. Jeg tror ikke bekkenet blir noe bedre, men det var en form for smertelindring der jeg satt å knuget setet mellom lårene. 

Jeg har også fått beskjed om at svømming er godt for R`ene mine, og det skal jeg nok klare å få til. Jeg har 4000 kvm å boltre meg på på jobben (vi har et tropisk badeland) og det akter jeg å prøve å benytte meg av. Men så var det det å finne badetøy som passer da, for ingen av bikiniene er like stretchy som sykkelbuksa til Torben. Jeg får koste på meg en usexy badedrakt, tipper jeg. En stor gymball (?) har jeg også fått av en medsøster som slet med de samme plagene, og den har allerede blitt flittig brukt. Sjansen er stor for at den blir med meg på jobb så jeg kan sitte på den ved pulten min, faktisk. Baderingen blir for liten for gravidræva mi, den ser mer ut som en paddeflat liten smultring jeg har satt meg på, etter bruk. 

Jeg kom på at jeg hadde lyst til å ha en spørsmålsrunde, for det har jeg sett er ganske poppis på andre blogger. Men så glemte jeg helt å etterlyse spørsmål, så jeg har heller hentet litt fra andres blogger og etterfylt med de spørsmålene jeg får oftest av dere der ute. (Både i kommentarfeltet og privat)

Hvor langt er du på vei nå? Jeg er i min 31. uke nå. Så med andre ord er jeg som sagt veldig straks om hjørnet høygravid. Jeg skal innrømme at jeg i grunn har følt meg høygravid helt siden jeg fikk kallenavnet "Bolla" på jobb i høst engang. Og det er fordi jeg er trillrund og vagger frem og tilbake til siden når jeg går fremover. Pingvin-gangen. 

Kjenner du liv? Ja. Hele tiden. Noen ganger ligger jeg på kvelden å dytter hardt på henne (på magen) for å få en reaksjon i form av en knyttneve eller et spark tilbake. Når Torben ser at jeg gjør dette, så tar han hånda si og legger over ansiktet mitt og krønsjer det ned i puta. Også roper han med babystemme "-SYNS DU DET HER ER DIGG, MAMMA, SYNS DU???? Og da innsèr jeg egentlig at jeg ikke helt vet hvor jeg dytter når jeg skal erte henne, så jeg har skjønt poenget til Torben nå, hahahah....!

Shoppet barnestæsj? Vel, det er egentlig Torbens område - men jeg tok en skikkelig runde med bankkortet i romjula og under salget. Seng, vugge, stæsj, stellebord, sengetøy, antisklisokker til meg selv, voksi-pose til både bilsetet og til vogna og puh,- en hel del annet har kommet på døra her de siste dagene.

Graviditetsplager? ALLE mulige plager, ja. Nå har kynnerene og sånt begynt også, og her om dagen trodde jeg et lite øyeblikk at fødselen var i gang, men det viste seg bare å være en kjempebæsj. 

Har dere funnet navn? Ja, vi snakker om det. Men vi har ikke bestemt oss ennå. Til noen har vi kalt henne "Lille E", men vi vet ikke om navnet kommer til å starte på E. Vi er fremdeles åpne for det meste, og har ikke nagla noe til veggen ennå.

Nå orker jeg ikke blogge mer. Må finne frem badeskummet og legge meg i badekaret. 

Line Victoria, Supporterfrue med en diger bolle i ovnen. 

 

 

FOR ET ÅR!!!!!

Vel, ikke trodde jeg for nøyaktig et år siden at 2016 skulle bli så innholdsrikt. Jeg trodde vel kanskje at bryllupet i juni skulle på en måte toppe året, men faktisk ble det fryktelig mye annet også å glede seg over i året som gikk. 



Så her sitter jeg da, og skal prøve å oppsummere så godt jeg kan. 

Opptakten til bryllupet ble vel ikke helt som man skulle trodd, med 10 fingre som bl til 9,5 i løpet av et utdrikningslag. Nå var det dog ikke mangelen på fingeren som har vært det skumle, men at Torben fikk sepsis/staffilikokkinfeksjon og blodforgiftning som gjorde han til sykehus-pasient i mange måneder. (riktignok ikke innlagt alle månedene, men vi tura opp og ned til sykehuset hver eneste dag for stell og rens av hånda. Jaggu klarte de å både redde livet, armen og hånda - men fingertuppen måtte ryke for å få fortgang i den totale helingsprosessen. Sånn sett et lite offer for å redde livet har vi funnet ut i etterkant...!

Bryllupet var helt kanon, og satte sånn sett startskudd for voksenlivet for matrosen min og meg. En mann jeg har kjent hele livet, men egentlig ikke ofret så mange tanker før jeg gikk på en kjempesmell sommeren 2013. Vel, en smell som i aller høyeste grad gjorde meg veldig godt, misforstå meg ei! Vi ville veldig gjerne gifte oss innen et år etter at jeg ble fridd til, så 11.juni 2016 giftet vi oss i det som blant våre venner og familie går i minneboken som en helt fantastisk opplevelse. Del en av vårt maritime bryggebryllup finner du HER og del 2 finner du HER. Del 3 lar tydeligvis vente på seg, haha! 

Da vi våknet søndag morgen etter bryllupet som mann og kone sa Torben til meg at 2016 var året vårt. Og det er jeg enig i. Noen få dager senere dro vi på en fin "getaway" ombord i båten vår som vi er så glad i, tok oss en pre-bryllupsreise en uke før den skikkelige bryllupsreisen skulle begynne. Den helgeturen der går også inn i minnebøkene, for noen uker inn i bryllupsreisen ombord på båten vår "Anfield", spydde jeg på meg selv flere ganger, måtte tisse 5 ganger i løpet av natta og fikk en enorm hangup på rundstukkehorn med ost og skinke. Men vent nå litt. Hvem andre var det jeg kjente som hadde hangup på hornrundtstykke med ost og skinke? Når var det jeg måtte kjøre til forloveren min på kveldstid og servere henne dette...? Jo - når hun var smelt på tjukka! 

Et GRAVID + -tegn lyste mot oss en av de siste dagene i bryllupsreisen ombord i båten, og en ny epoke startet.

Vi turde ikke si noe til noen før jeg hadde vært på første ultralyd hos legen, og han bekreftet at her lå det jaggu en reke med bankende hjerte for Liverpool. Gode Gud. Skulle det virkelig gå så jævlig fort? Jeg hadde jo ikke engang rukket å få besøk av tante rød etter å ha sluttet på p-pilla, og her satt vi allerede med en nyhet som fikk kallenavnet "Kvakkvar".

Sjokkert over hvordan fremtiden plutselig lå perfekt planlagt for oss fremover, fikk vi plutselig en rakett i ræva. Vi hadde ikke som plan å bo i Brevik i lange tider, vi ville ha hus på "den rette siden" av fjorden. Så den nydelige, digre seilbåten til familien Nøddebo vi egentlig hadde veldig lyst til å kjøpe ble solgt til noen andre fordi vi måtte prioritere hus istedet for en enorm seilbåt. Men vent nå litt.... Skulle ikke Nøddebo og de selge huset sitt også, montro? Vi sveipet oppom fasjonable Eik-Asvall på Stathelle, og parkerte på den lekre brosteinsbelagte innkjørselen dems. "Til salgs" stod det på huset. Vi på vår side var solgt! Vi la inn bud. Vi kjøpte huset. Et jævlig stort hus med fantastisk utsikt. Et perfekt hjem bare noen minutter unna besteforeldre, tanter og onkler og vennene våre som ble oppgradert til fremtidige barnevakter. Med både hage, garasje, treningsrom og badstue - et perfekt barndomshjem til liverpoolsupporteren i magen som lå å sparket fra seg av begeistring.

Innflytting gjort på et blunk (!) da ingenting trengtes å pusses opp eller klargjøres. Ren lykke! 

Graviditet viste seg å være en noe røff opplevelse for den vordrende mor (meg), så mellom sofakjøp og teppeutvelgelse stod jeg å spydde både i busker, bak bilen og ut av kontorvinduet på jobb. Men hey, sånn får man tåle. Jeg var jo gravid, ikke syk! ;-)

Nå er årets siste dag kommet, og siden matrosen har jobbevakt - blir det taco og raketter fra terrassen i kveld. Passer meg helt utmerket, da jeg har for vane å ikke være spesielt glad i å starte et nytt år med fyllesyke og vil heller være uthvilt første dagen i et nytt år.

Om noen veldig få og korte uker er jeg høygravid, og det ser ut til at det meste er på plass i huset til lille Kvakkvar melder ankomst. Barnevogn, ammepumpe og barneseng er kjøpt inn - sammen med en god dose rosa Liverpool-klær og stæsj til hun lille som snart skal ta nesten all vår fokus det neste året. Jeg skal ha permisjon og være hemmafru, og mammen jobber to uker på og to uker av - det blir nok masser av tid til å kose oss med både en rosa bylt, huset og båtturer i 2017. Det eneste vi faktisk har på reise-agendaen i året som kommer er en ukes ferie med storfamilien i utlandet, alt annet skal vi ta etterhvert som det dukker opp. Og jeg både tror og håper det blir tidlig ut med båten for å lære den lille å få saltvann i årene - jeg gleder meg veldig!

Et annet ønske jeg har for 2017 er å bli flinkere til å blogge oftere. Jeg trodde jeg kom til å gjøre det i 2016, men det ble veldig mye å sjonglere med ny jobb innabords i året som gikk, så jeg måtte rett og slett prioritere litt. Det er jo ikke bloggen min som betaler regningene mine! :-)

Jeg håper på et kanonbra 2017, og gleder meg til å la dere ta del i det via bloggen - eller tilogmed også på Instagram der jeg er veldig aktiv til tider. (Nesten 12.000 følgere på Instagram og 13.400 mennesker som følger meg på Facebooken min, det er jo fryktelig stas da!)

Ha et riktig godt nytt år - jeg GLEDER meg, så bring it on!

 

 

"-Du burde føde uten smertelindring, kjenne litt på hvordan en fødsel kjennes ut. Først DA er det ekte fødsel!"

Det er ingenting som gleder meg mer enn at jeg ikke er alene i denne verden, som skal toppe graviditeten med å pushe ut et menneske av kroppen min. Jeg tror heller ikke jeg er alene om å grue meg, og hver eneste dag møter jeg på hverdagstrivialiteter som med et nervøst rykk påminner meg om hva som skal skje i mars en gang.

Bare det å gå på Meny for å kjøpe en halv grillet kylling setter følelsene i sving. Har dere sett hvordan de tar den digre saksa og klipper en kylling i to halve?

Jeg bare....:



Eller bare det å møte på favorittkokka mi på hotellet mitt, så er hun også en vandrende påminnelse der hun flakser rundt med gummihanskene sine.

"-Ikke lenge igjen nååååå!"



Jeg er medlem av en termingruppe på facebook med rundt 3-400 preggos og likesinnede hormonsvingende gærninger som meg selv - takk gud for at jeg kan dele situasjonen min med andre i samme båten! Det ble her forleden diskutert smertelindring under fødsel. Noen er da positiv å døyve smerter med medikampenter legen putter i deg om du ønsker det og noen er imot. Jeg er mest fan av de som tar sine egne valg basert på hva de selv ønsker og føler for selv - og ikke nødvendigvis prakker på andre den samme tankegangen de selv har valgt. Jeg skal derfor ikke dømme de som ser frem til å føde uten noen som helst form for smertelindring, fordi de ønsker å føle på smerten og være helt tilstede i kaoset kroppen igjennom. Tvert imot! Jeg hyller hun som skriver at hun skal gjøre dette mest mulig naturlig og fullstendig uten noen lindring. Fordi det er i hennes øyne er DET som kalles en naturlig fødsel. Jeg skal ikke gå inn i en diskusjon med noen som mener noe slikt, men jeg kan jo godt puffe tankegangen hennes enda mer i nettopp den retningen og hive litt bensin på bålet. Skal man først "ta den helt ut" i forhold til ønsket om null smertelindring for å oppleve en naturlig fødsel, hvorfor ikke skru tiden tilbake noen 100 år eller kanskje føde utenfor den vestlige verden og våre trygge, rene sykehusvegger? Ta`n helt ut, liksom! Når man først er så tøff! 

"Man hadde ikke smertelindring i gamle dager, man klarer seg sikkert helt fint uten i dagens samfunn!"

Kanskje det å føde i en gruve eller på et murgulv hadde vært noe? Med en sjaman som tilbereder morkaka mi over et bål før jeg skal spise den, for det er jo så naturlig og sunt! Eller hva med å føde så naturlig der på det murgulvet mutters alene alene, at jeg rett og slett også like gjerne dropper både barselpermisjon og permisjonspenger, og kommer meg rett ut på rismarkene/kontoret 4 timer etter at jeg har født barnet mitt..? Da kan jeg skryte til kaffe-latte-vennene mine etterpå, da! :-)

Grunnen til at vi antageligvis KLARER oss helt fint uten smertelindring under fødsel er fordi vi faktisk føder i de mest unaturlige omgivelsene man kan tenke seg, hvis man ser på historikken fra fødselen til Eva i bibelen vercus nåtidens fødsler. Spørsmålet er ikke om vi KLARER å føde uten smertelindring, spørsmålet er heller om du har lyst. Og hvorfor/hvorfor ikke. Du har faktisk leger, sykepleiere og utdannet helsepersonell med ALT du trenger av hjelpemidler hvis uhellet skulle være ute. Så hvis legen mener at du trenger smertelindring, så får du det. Du har med andre ord noen som passer på om kroppen din tåler dette, smertelindring og hjelp til å komme deg igjennom det får du forhåpentligvis. Okke som. Tror du forresten Sigrid Bonde Tusvik, som har vært åpen om sin totalruptur (revnet fullstendig fra tissen til rassen) lå der og skrek - "Nei, ikke gi meg smertestillende nå, dette er jo en helt naturlig del av fødselen!" når hun fikk sydd sammen kroppen sin..? Hun fikk nok en form for lindring, håper jeg. Medisinsk hjelp fikk hun også på åstedet, i andre land eller et annet århundre hadde Sigrid hatt podkast og fortalt vitser fra rullestol idag.

Jeg kan kun snakke for meg selv. Og jeg innrømmer det så gjerne: Jeg vil ha ALT de kan tilby meg og mener er forsvarlig mengde for meg. (Og kidden, regner jeg med) Det er virkelig ikke et must for meg å kjenne på hvor vondt det er å føde, jeg tror aldri fødsel blir helt smertefritt uansett - og glemme den kommer jeg ALDRI til å gjøre uansett, så jeg tenker at det er bra for meg (og alle rundt meg) at fødselen går så smertelindrende unna som det er mulig å kalle en fødsel. Rekker man ikke sette i epidural eller om lystgassen ikke funker - okei, da har jeg hvertfall prøvd å få det til. Den ungen må ut uansett, det er vi alle enige om. Jeg kommer uansett forhåpentligvis ikke til å sove meg igjennom fødselen, med mindre de har lagt meg i narkose da - det skal vi helst prøve å unngå syns jeg.

De som ønsker å føde uten noen form for lindring, er dette damer som ikke tar Paracet når de har kuppelhue etter julebord? Er dette de samme damene som slår tåa borti dørkarmen, blir stående og smile og syns det er godt å kjenne at man lever? Jeg tar paracet titt og stadig jeg, og jeg forbanner hver eneste celle i kroppen når jeg slår tærne mine i dørkarmen i gangen. Men det er meg da. Og jeg vil at leger skal stå parat om noe skjer med meg, for det heldige loddet trakk jeg nemlig som fødende kvinne i Norge. Og det skal jeg absolutt benytte meg av! Og jess - hvis jeg savner veldig å komme meg ut på rismarkene eller kontoret og rett inn i et møte dagen etter fødsel, så tror jeg faktisk jeg får lov til å jobbe litt innimellom også hvis jeg absolutt ønsker det. Men så var det det loddet jeg trakk da. Mammapermisjons-kortet. En kvinnes rett til å være hjemme i nesten et helt år med full lønn. Fy fader vi er heldige, fødende kvinner i Norge! 

Jeg hører veldig gjerne på dine argumenter når det gjelder smertelindring under fødsel! Men jeg kan allerede advare deg om at jeg ikke kommer til å velge bort epidural eller lystgass eller paracet - for jeg har ikke noe behov for å kjenne hvor tøff jeg kan være i en allerede sykt sårbar situasjon. Da napper jeg heller nesehår, et og et av gangen - for DET er sykt vondt det!!!!

Jeg finnes både på instagram og facebook, jeg! Har tillsammen 26.000 følgere, og det er sykt koselig!

Følg meg gjerne der ved å trykke på en av linkene ovenfor:-)

 

 

Pappaopdatering - jeg vil også få si noen ord. Hilsen Torben

Ettersom Line (aka "trollet") har vært syk den siste uka, så har jeg gjort sånne pappavennlige ting. Jeg har drukket øl med andre fedre, massert en voksende mage med en krem Kim Kardashian anbefaler og kjøpt barnevogn. Jeg må få lov til å presisère at det ikke er min voksende mage jeg har massert med krem, men Trollet sin. Og hvis dere noengang lurte på om det fantes en feil måte å smøre inn konas bulende gravidmage på, så kan dere takke faen på at jeg gjorde alle feil i boka som er mulig å gjøre. Kjeft fikk jeg, okke som. 

Ettersom Trollet nå er langt over halvveis stålsetter jeg meg for hverdagen. Ikke bare får jeg to av samme kjønn jeg må kjempe mot i fremtiden, men nå sier alle at det værste gjenstår. Hun skal vokse enda mer i både omkrets og dårlig humør, sies det. Og enda mer syting om hovne og rastløse bein samt en usedvanlig spesiell måte å bare lure seg unna gjøremål hjemme mens hun ligger der å kaver rundt på den nye sofaen som i løpet av kort tid plutselig "ble så smal og liten"...

Vognkjøpet var nok noe jeg lot meg rive med på halvimpuls. Jeg hadde faktisk glemt at man måtte ha vogn til ungen, jeg vet ikke hva jeg så for meg, men jeg hadde faktisk tenkt på ALT unntatt vogn. Så etter å ha googlet frem og tilbake og lyttet med et døvt øre til hva Trollet også ønsket seg, så jeg ingen annen utvei enn å svi litt plastikk i en butikk de kalte Barnas Hus og kjøpte en vogn som ja, hu jævla Kim Kardashian anbefalte. (Er hun babymamma nummer 1 eller noe? En sånn dame som alle skal herme etter? For unnskyld meg, det blir et voldsomt innhogg i matros-lønna mi hvis det skal fortsette sånn.) Mens alle i fremtiden kommer til å skylde på Trump som kjører økonomien rett i dass, så kommer jeg til å skylde på hu Kardashian. Vogna kostet mange Liverpool-turer. Den kremen kosta en flybillett. Og tror du fader ikke hu var sulten på vei hjem og jeg måtte bruke 200 kroner på potetstappe med pølser OG derretter en salat fordi hun ikke klarte bestemme seg på Meny? Makan.

Så jeg kjøpte en Bugaboo Buffalo. Alle Liverpooltusenlappene bare forsvant i et dragsug av ord som "moderne og ærpreget design, svingbare/låsbare hjul og et robust ytre." Jeg ble først forledet av den hyggelige (pene) damen i butikken med at hun hadde holdt av en rosa utgave til meg. Jeg gav henne det samme blikket jeg pleier å gi kona mi når jeg har har mest lyst til å slå opp med henne grunnet uoverkommelige uenigheter:

Denne mannen går IKKE ut av butikken mange-mange tusenlapper i minus med en ROSA barnevogn.

Så den ble sånn bæis eller lys krem eller hva det heter. (Off white, hilsen Trollet)



Etterpå måtte jeg kjenne litt på det at jeg faktisk fremdeles er mann, så jeg smakte noen juleøl med kompisen min Børge som bor borti gata. Det var litt deilig å snakke om annet enn magesyre og diarè, og jeg slapp å måtte holde noens hår fra doskåla og tørke gulpestriper fra gangen og inn på nærmeste dass.

Jeg fikk ikke så mye kjeft når jeg kom hjem med vogna da. Det var jo faktisk den Trollet hadde på første plass av de hun hadde på lista si. Eneste jeg fikk litt kjeft for var at jeg lot den ligge i bilen ganske nøyaktig 4 minutter for lenge før jeg bar den inn. 

Hva har jeg lært de siste ukene? 

Jeg må slutte å kommentere at hun har fått stor mage. Det er visst ikke et sjakktrekk. Selv om jeg faktisk prøver å fortelle henne at det ligger en BABY inni der og sparker, så tar hun det ille opp hver eneste gang. Her om dagen prøvde jeg meg med å si at både rompa og brystene hennes vokste i takt med magen, og da ble jeg ordentlig redd og gikk i dekning ute i garasjen en liten time og stablet ved. Jeg trodde faktisk alle jenter ønsket seg større rumpe og pupper, men jeg tok visst feil der.  Nå passer jeg på å kommentere klærne hun sakte men sikkert presser seg ut av, eller at hun har pent hår. (Det siste er egentlig ikke sant, for hun har bare gått med håret i en tjafs på toppen av skallen, så jeg tar egentlig en råsjans)

Jeg har også lært at massasje er tingen for å få vilja mi. Jeg massèrer skuldre mens jeg spør om lov til å kjøpe det dyre båtkalesjestativet jeg trenger til doningen ute i hagen, og nå skal jeg sette meg til å massere såre kjøpesenterføtter for å få gjennomslag for en sånn sørlandsskuffe jeg har ønsket meg i 3 år. 



 

Ellers er livet topp, Liverpool er på toppen av tabellen og ... ja, det er egentlig alt som trengs for å føle meg vel om dagane. 

At Trollet nå har sloknet på sofaen ser jeg på som et tegn på at jeg nå kan svitche fra "Fødestuen" på FEM til en sportskanal. Må bare holde volumet nede i tillfellet hun våkner. Jeg vil helst ikke være tilstede når hun oppdager at vi er tomme for lovehearts og melk. Da må jeg t en timeout i garasjen for å stable ved igjen.

Det er en stund siden jeg blogget på bloggen til Line Victoria. Her er det forrige innlegget jeg skrev.  

Hilsen Torben.

Når Torben shopper babystæsj uten tilsyn.

Jeg er heldig som har enn mann som åpenbart syns det er MYE gøyere å shoppe til en arving, enn til seg selv. Jeg har i grunn aldri sett Torben bruke spesielt mye penger eller tid på å kjøpe klær til seg selv, så de siste månedene har jeg opplevd en shoppingal mann jeg ikke har møtt før. Rett skal være rett - jeg syns det er utrolig hyggelig at han involverer seg på denne måten fordi jeg 1. Slipper å gjøre det selv og 2. Han gjør faktisk særdeles gode kjøp!!!

Han fikk hjelp av Marianne på Lykkeliten Smokkelenker og Babynest og fikk sydd noe jeg rett og slett ikke engang ante fantes. Helt til venninnen min bare "ÅÅÅ, DET MÅ DU HA!!" Før hun dyttet rundt på sin lille arving i babynestet sitt og viste hvor genialt det var. Et babynest der altså. Det er visst en veldig behjelpelig og genial ting - og Torben hadde selvsagt bestemt ut layout`en på den....


Venninnen min var imponert over at den kunne vrenges (hennes kunne visst ikke det) og jeg følte meg plutselig litt stolt som hadde noe mine barnevognmafia-venninner ikke hadde...! Jeg syns også det var ganske kult at man kan få slikt spesialsydd, så slipper Torben å drukne i rosa sløyfer, tyll, blonder og bomull - og kan bidra med sitt i redebyggingen. Jeg tror også at dette bidrar til at det blir brukt flittig også :-) Så dere gutter som leser bloggen min (ja, jeg vet det er noen av dere!) - her er årets julegavetips! ;-) Og til Marianne som har sydd på befaling - TAKK!!! Det er såå fint, og det får allerede masse oppmerksomhet av folk som ramler innom på besøk. Gleder oss til å ta det i bruk!

Jeg skal berømme Torben for sin tankegang - jeg tror kanskje han tenker at "hvis jeg er først ute med å kjøpe ting vi trenger så kan jeg også bestemme hvordan det skal se ut!". For dette gode kjøpet av babynestet gav åpenbart mannen min tydeligvis blod på tann....:


 

Selvfølgelig har ALT han har kjøpt Liverpool-logo. 

Jeg tror det over er... håndkle? Vaskeklut? Teppe? Det er i hvertfall rosa, og det har Liverpool-logo. Hva det faktisk BRUKES til tror jeg ikke Torben er så opptatt av.

Jeg har hele tiden sagt at det at vi venter barn er Torben sin skyld, og dere trodde kanskje jeg tulla når jeg sa at jeg ikke har involvert meg i kjøp av stæsj til babyen som kommer. Ennå. Jeg regner med at jeg får ånden over meg, men til nå har jeg altså bare googlet "dobbel elektrisk ammepumpe" fordi jeg har en plan om å starte et sabla melke-meieri her i mars månede. Noen sa nemlig at man forbrant 400 kalorier i timen på å amme. Jeg bare: SWEET DJESUS! Her skal det både ammes og pumpes i tide og utide! Jeg skal sitte med pumpesystemet på meg mens jeg sover, tenkte jeg. 

Her er meg om noen måneder:



Jeg skal være ærlig. Jeg liker veldig godt å ha en mann som syns det er stas med en babbis i 2017. Det googles hvordan man sikrer babyer i båt, om det finnes bleier med alarmsystem (ja, det finnes - det finnes bleier med indikator for når den er...ehh...full!) og det surfes på gravidapper så han kan følge med. Her om dagen kunne han så flott fortelle meg hvor stor babbisen i magen var, og vise meg bilde av en frukt ingen av oss visste navnet på som liksom skulle indikere størrelsen. Jeg ble imponert over engasjementet hans! Jeg føler meg ikke så veldig alene om dette her akkurat.

Jeg blir bare SYKT emosjonell når jeg tenker på hvor heldig jeg er og det uttrykker jeg slik:





Okey, nok emo-utbrudd. Jeg griner ikke hele tiden:

Jeg har hatt "stygg joggebukse/sminkeløs/håret i knott"-uker nå. Og jeg elsker det.


 

Vi hørs! :-)


 

Gravidoppdatering. Evt bare litt god gammeldags syting, som jeg kaller det.

Jeg blir så glad når folk sier de nikker gjenkjennende når det kommer til graviditetsgreier som skjer med kroppen når jeg forteller. At ikke alle rosemaler og legger ut vakre bilder av seg selv heller - jeg har faktisk måttet holde meg unna en og annen blogg der vakre fødselsbilder, historier og perfekte graviditeter blir brettet ut i plakatform der man forteller om å revne fra navelen og ned som om det er paradis på jord som åpner seg. (Dette gjelder både instagram og blogg - ikke så mye facebook, faktisk!)


 

Jeg tror at alle mine plager er helt normale. Jeg tror ikke jeg har det verken værre eller bedre enn alle andre. Men jeg flere enn man aner juger når de sier at alt er helt tipp topp, fordi det er jo forventet at "såpass må man tåle". 

Jeg var hos lege her om dagen. Jeg var utrolig sliten, hadde vondt, spydde magesyre ut nesa og generelt en veldig dårlig følelse. Jeg vet ikke hvorfor jeg ventet så lenge med å dra til lege, men jeg tror det var et snev av at jeg følte meg litt hyklersk.

Det viste seg at jeg hadde veeeeldig lavt blodtrykk. Det er normalt å få lavere blodtrykk når man har havnet i uløkka, men det var litt sånn "Åj, det var lavt!"-lavt liksom. Han sa faktisk at "-Dette må du jo ha merket noe til?!" Jeg forklarte som sant var, at jeg ofte fikk litt sånn svimmel/besvimelsesanfall, men at det var normalt når man tross alt var gravid..?! 

-"Mitt beste råd nå er at du drar hjem, driter litt og slapper av",  sa legen min.

Jeg ble veldig glad for at legevaktlegen var så kul mot meg! Litt sånn herlig jovial, jeg elsker sånne mennesker. Så jeg spurte om jeg skulle ta noen avføringspiller eller noe annet lakserende (jeg så for meg fishermans friend og Sanmarin-bonanza!), siden jeg ikke nødvendigvis ikke klarte å drite på kommando sånn helt uten videre.

Legen så leeenge på meg med store øyne og trakk pusten..:

"-Jeg sa du skulle dra hjem, DRIKKE LITT, og slapper av."

Og jeg bare. Og han bare. Og jeg bare: OK.

Ellers må jeg si at jeg elsker alle de fine blivende og allerede-mammaene der ute som støtter meg meg de plagene de har gjennom graviditeten. Jeg forstår at bekkenløsning og slikt kanskje ikke er å spøke med, men ei i kommentarfeltet på facebook proklamerte så fint:

"-Forøvrig er Rema poser bedre å spy i enn f.eks Meny- rema sine har hank du kan feste på ørene".

Jeg tror jeg elsker deg som skrev akkurat det.

I det nye huset vårt er det heftig parkett i store deler av første etasje. Jeg har måttet kjøpe meg skli-sikre tøfler og legge antiskli under alle teppene våre. Ikke bare fordi Torben er tidenes ulykkesfugl og har flakset over parketten vår et par hundre ganger allerede, men for meg som er gravid fant jeg ut at det var litt tryggere for oss begge å sitte godt fast i gulvet når man valser over. Jeg har også måttet gjemme unna litt klorin og ajax, fordi det er nærliggende å tro at det neppe er sunt å sniffe det. Jeg elsker lukta. Og ved et par anledninger har jeg tatt et par-tre magadrag av klorinen - og blitt litt løsemiddelskada tror jeg. Neppe sunt. Noe mer gravidsikring av huset har jeg foreløpig ikke gjort. Jeg leker fremdeles vaktmester og er vel ikke så flink til å ta så veldig hensyn med mindre det faktisk blir fullstendig umulig for meg å gjøre ting. Og foreløpig er jeg ikke sååå stor i magan! Jeg både løfter og bærer og stabler - dessverre litt mer enn jeg kanskje burde - for det ender ALLTID med magesyre/halsbrann-prosjektil-syreoppkast etterpå. 

Jeg har prøvd det meste nå - tilogmed det jeg har fått foreskrevet av lege. Alle tipsene deres, de er vidunderlige - men en pakke Lovehearts koster faktisk 20 spenn, og nesten 100 penger (700 kroner i uka!!!) tenkte jeg at det var ufattelig lite økonomisk. Spesielt sunt for tenna er det heller ikke.

Det er mye jeg savner. 

Jeg savner livet mitt uten de store humørsvingene. Jeg klarer ikke fake de vekk, lenger. Og jeg savner hjemmebrygget øl. Innimellom kjenner jeg at jeg savner kroppen min også, kjennes bare ut som den er lånt bort til noen som ikke gidder å ta vare på den for tiden. Jeg savner å se tissen min i dusjen. Ikke fordi det er et pent syn, men fordi jeg har glemt hvordan den ser ut. Jeg savner å spinne og nyse uten å tisse litt på meg. 

Jeg ser at mange bloggere har gravidoppdateringer - og det kan jeg gjerne stjele. 


 

termindato: Hemmelig i mars 2017

Hvor langt på vei: Jeg er over halvveis. Godt over halvveis sier appen min. Jeg er i min 5. månede nå. Nå er jeg riktignok litt usikker på hvor mange uker en graviditet er. Forrige gang jeg la inn på appen kom jeg i skade for å legge meg inn som en elefant, så jeg hadde termin langt uti 2018 liksom.

Dager igjen av svangerskapet: Jeg teller ikke dager. Da hadde jeg klikka bananas. 

Babyen er så stor som: Nei, gud - hvordan skal jeg vite det? Tar en råsjans og tipper på at hun er like stor som en pepsi max-flaske kanskje? Eller en Korskenkorva Vodkaflaske i plast? Er det meningen å vite slike ting egentlig? Hvordan måler man slikt?

ukens must have(s): Søvn. Ros. Massasje. Ananas. Skummet melk. Forståelsesfulle kollegaer. Forståelsesfulle og tålmodige folk som jobber i diverse butikker.

kjenner du mye til den lille mageboeren: Ja. Hun er mye mer aktiv enn sine foreldre. Hun klikker bananas når jeg tar et bad eller ligger på magen. Ligger jeg på magen i badekaret og synger noen drøye irske drikkeviser tror jeg kanskje hun spinner rundt sin egen akse der inne.

innkjøp: Ingenting. Det er Torben som handler til frøkna, for det er tross alt han som gjorde meg gravid. Jeg har med andre ord overlatt det der til han. Han får vel lage en sånn "innkjøpsinnlegg" til dere. Ikke at jeg ikke bryr meg altså, men han syns åpenbart det er gøyere enn meg. Jeg vet jo ikke hvor jeg skal begynne engang. Men jeg har googlet dobbel elektrisk ammepumpe da. Fordi jeg elsker sånne gadgets-greier. Å jo - jeg har kjøpt Doppler da! Så jeg kan høre hjertelyden hennes i tide og utide. Det er gøy!

plager: Alle jeg har lest om. Men jeg kan fremdeles gå.  

kjønn på babyen: Det blir en jente. Heldigvis. Jeg har null peiling på gutter.

hvordan sover du om natten: Jeg sover på siden når jeg legger meg, men våkner sittende opp etter veggen pga magesyra/halsbrann. Sånn i fire tiden finner du meg rundt toalettskåla eller PÅ toalettskåla fordi jeg tisser. Jeg tisser 2-3 ganger per natt.

fødselsforventninger: Skrekk. 

humør: Ekstremt svingende. Fra latterkick til hysterisk gråt i løpet av en setning.

vektøkning: Ja.

kontroll: Jeg vet ikke. Legen i november engang.

Du må jo gjerne følge meg på instagram da :-) 

Snakkas!!

1 + 1 = 3

Jeg drømmer veldig om frøkna som romsterer i magen og tråkker på blæra mi. I går kveld satt jeg med babybilde av Torben og babybilde av meg selv og tenkte -"Dette kommer til å gå til helv...."!!!!

Jeg vet at jeg ikke var spesielt søt da jeg var liten, og nesten alle bildene jeg har av meg selv ler jeg helt forvrengt - faktisk så pappa trodde jeg hadde en liten fødselsskade i flere år. Det hjalp nok heller ikke på alle løsemidler jeg ble eksponert for der jeg hang i en stropp inni båten når pappa holdt på med farlige stoffer og bygde båt. Jeg sov visst mye på den tiden, sa han. Ei heller tror jeg det hjalp å prøve å ta dykkerlappen da jeg var 3, utenfor brygga hjemme i Krabberødstrand. Et langt sykehusopphold, litt koma og en liten senskade (tommelsuging, som jeg fremdeles ikke har sluttet med) senere, så skal vi bringe en liten TorbLine til verden i 2017.

Nuvel - jeg biter tenna sammen og håper TorbLine får min humor, Torbens hodehårvekst, mine lange Husby-bein, Torbens lynne og mitt sovehjerte.

Ha en fin søndag! 😂👍

Hormon-helvette.

Etter at vi ryddet ut det siste fra gamlehuset gikk det opp for meg at vi faktisk flytter fra plassen våre 3 første forholds-år tok sine første skritt.

Hormonene herjet vilt da Torben mente bestemt at den pillråtne geita jeg har arvet kanskje måtte bøte med livet, da han proklamerte at tiden var inne for å slenge Gustav på dynga.

Jeg ble, som dere ser av bildet, ikke bare illsint - men det raknet faktisk fullstendig for meg i et inferno av gravidhormoner og alt annet som hører tjukka-tilværelsen til.

Om ikke Torben hadde tatt dette bildet så hadde dere sikkert ikke trodd på meg.

Gustav fikk forøvrig leve. Inntil videre, dog. Man krangler ikke med hun du ser på bildet, for å si det sånn.

Den nygrilla kyllingen i magen - høne eller hane?

Etter noen ultralyder der bavianen i magen ligger i alle umulige retninger, var det veldig hyggelig å kunne nå vite hvilket kjønn vi kan forvente oss en mer av i husholdningen. Vi har diskutert masse hjemme, og selv om vi blåste lang marsj i hvilket kjønn det var - så krysset jeg egentlig fingre litt for det ene kjønnet. Men jeg hadde blitt fornøyd uansett - herligland, det er ikke så viktig! Men nå som jeg faktisk er så godt som halvveis så er det fasen på tide at vi får vite hvilken farge vi skal satse på i julegaveønskene!

Bildet under er av Torben da han var baby. No comments needed. 



Vi troppet opp hos Linn Røyneland, som er superspesialist i sitt felt. Alle jeg har snakket med har sagt at hun helt seriøst er en gudinne i sitt felt - og derfor gledet jeg meg veldig til å la henne fortelle meg mer om kyllingen i magen. Jeg for min del skal innrømme at jeg ikke forstår så mye når jeg ser ultralydskjermen, for meg er det bare et sammensurrium av skjelett og armer/bein over alt. Tall og streker blandet med mørke og lyse flekker. Jaggu ikke lett å tyde hva man egentlig ser på. Kan til tider minne om det jeg i alle år ble fortalt av pappa var pausebildet på tv`n, men som senere viste seg å være ekstremt dårlig signaler til tv-apparatet. (Jeg er oppvokst på 80-tallet. Parabol hadde bare rikingene som bodde på oversiden av veien i Krabberødstrand) 

Det var heller ikke så innmari sjokkerende at den lille gnomen også denne gangen lå på tvers med beina bakover (beina over hodet ja!)i sin sedvanlige "nygrilla kylling"-positur vi begynner å bli vant til at den gjør. 

"-Babyen ligger med beina bakover over hodet." forteller Dr. Røyneland

"Typisk Husby-Sørensen på fredagsfylla-positur, det der." nikker de vordende foreldrene gjenkjennende.

"Alt er OK og ser helt perfekt ut med denne tassen, men dere sa dere ville vite kjønnet? Det kan jo virke forvirrende når jeg omtaler babyen som en "han" når jeg snakker, jeg gjør nemlig det."

Torben og jeg ser på hverandre. Mener hun at det er en gutt?

"-...Unnskyld asså, litt slemt å si han om dette her, for dette er så absolutt en liten jente! "

Jeg vet egentlig ikke hva som raste gjennom hodet mitt. Men jeg følte det litt som at jeg vant et lotteri. Jeg ønsket meg jo egentlig ei jente. Selv om jeg egentlig ikke brydde meg. Den nygrilla kyllingen er ei HØNE!!!! 

Torben på sin side satt på stolen sin akkurat litt for langt unna til å stoppe den lykkehulkingen jeg gikk igang med straks etter. Jeg grein så mye at jeg tror jeg skremte livskiten ut av den stakkars, flinke damen som gav meg en nyhet hun har gitt tusenvis av andre før meg. Torbens første ord var:

"-Jeg må kjøpe balltre og hagle".

(Ikke for å gjøre noe med babyen asså - så misfornøyd er jeg sikker på at han ikke var, men for å skremme bort friere i årene som kommer...!)

Av en eller annen grunn gikk tankene mine rett til mamman min. (Hun døde for nesten nøyaktig 8 år siden)  Jeg tenkte med en gang på at hun og jeg går/gikk gravid på akkurat samme tidspunktet på året, for jeg har bursdag bare noen små uker etter terminen til denne høna. Det er riktignok 33 år siden mamma gikk gravid meg meg i magen, men jeg føler veldig på sammenligningen. Det er koselig å tenke på. Akk, nå kjenner jeg gravidhormonene mine blusse opp litt - la oss gjøre et sprang til neste avsnitt...

*pustepause*

Nuvel - denne uka har jeg spydd masse igjen, faktisk spyr jeg ikke lenger fordi jeg er kvalm, men på grunn av en forferdig halsbrann. Torsdag drev jeg og Torben og bærte litt flyttegreier inn fra bilen og inn i huset og tror du fader ikke jeg måtte spy midt i bæringa da? Jeg ble litt overrumplet - så jeg satte meg først bare inn i bilen, men skjønte fort at jeg ikke kunne sitte i bilen å spy den ned innvendig. Igjen. Det tok jævlig lang tid å vaske den sist gang jeg gjorde det, så jeg kavet meg ut på gårdsplassen, vel vitende om at det koster en formue å få noen andre til å vaske bilen innvendig også. Jeg kom meg over i de buskene som er mot nabohuset og lagde noen helt sinnsyke kreke-lyder, faktisk hørtes det så gæærnt ut at Torben ble redd for hva naboene trodde om oss. Han tok meg i armen og halte meg opp trappa og inn i huset - "Du kan ikke spy her ute, Line!! Hva tror du naboene tenker om nyinnflytterne da?" Og jeg kreket meg inn på det nærmeste badet og jeg rakk det akkurat. Rakk akkurat å redde familien Husby-Sørensens omdømme på Eikstrand.

Ååå, dette gravidlivet. Jammen bra jeg får premie for jobben kroppen min gjør, om noen måneder! 

...også en jente i magen da, gitt. Det sterkeste kjønn vinner! ;-) 2 mot 1 i fremtidens krangler - gotta love it!



 

Jeg er på instagram også :-) 

 

..."hvis ikke så DØR ungen din."

Jeg har dessverre forvillet meg inn i galskapen på det store internettet. Jeg blir rett og slett målløs, og ønsker meg tilbake til steinalderen (året 1994) da internett bare var et leketøy for nerder, slik at jeg slapp å føle meg som en elendig mor, allerede før jeg i det hele tatt har født poden.

"Du har ikke født du vettu, du har tatt KEISERSNITT! Du kan ikke feire fødselsdagen til ungen din, du kan feire "keisersnitt-dagen".

Det skrev en forum-mamma til en ung jente som spurte hvor lenge det var vanlig å ha vondt etter keisersnitt og hvor kjapt etter fødselen hun kunne ta opp treningen igjen. 

Jeg ble så sjokkert over dette for noen år siden at jeg rett og slett gråt litt inni meg. Jeg syns så synd på denne unge jenta som ble pepret med disse forum-mammaene som er i følge dem selv selve ORAKELET når det kommer til unnfangelse,graviditet, pressrier og spontanaborter - og alle andre temaer mellom der.

Jeg for min del har ikke noe brukernavn på disse forumene, jeg bare observerer hva de sier om "slike som meg" og hva slags råd de gir til "slike som meg". Og når jeg sier "slike som meg" så mener jeg rett og slett lille meg som aldri har gjort dette før og tar hver dag som den kommer.

"Du dreper ungen din om du spiser brie og spekemat."

Jeg beklager, men et par ganger har jeg glemt at jeg er gravid, så dette har skjedd. Jeg spiste spekeskinke i en konfirmasjon igår, før Torben gjorde meg oppmerksom på det. Wopsideisi, der drepte jeg ungen min gitt.

"Du burde sykemelde deg ved den minste antydning til ubehag i graviditeten".

Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg slipper å sykemelde meg som følge av bivirkninger i min graviditet. Og jeg har ikke lyst til å la meg oppmuntre av forumer på nettet for å finne feil og vondter som ikke nødvendigvis er mer vondt enn hva jeg vanligvis har som ikke-gravid. Jeg har gått på jobb med brekt ribbein, og så lenge jeg tok det i mitt tempo og klarte finne løsninger på arbeidsdagen, så var det ikke noe problem å få jobben gjort. Jeg blir veldig lei meg hvis jeg ikke får lov av legen min å gå på jobb hver dag, for jeg tror det er viktig for meg å føle seg til nytte. Sjefen min har forøvrig tilbudt seg å kjøpe tisselaken til kontorstolen min for alle de gangene jeg ler og ikke klarer å holde igjen. Noe mer enn det trenger jeg foreløpig ikke, tror jeg. 

.....her syns jeg det passet med et magebilde.

Sjekk de fortryllende trusestrikk-merkene på hofta. Og den ene krona som ligger på gulvet der. Jeg vet ikke hvor vanlig størrelse jeg har på magen min i forhold til hvor langt jeg er på vei da. Jeg er ganske snart halvveis. Tror jeg. Jeg følger egentlig ikke så godt med på det der. Er det 39 eller 40 uker man går å ruger?
 

"Åh, dette er så spennende! Jeg er i uke 6 og kjenner både liv og masse spark!"

Jeg vet ikke med alle graviditeter, men jeg er ganske sikker på at DET er ganske uvanlig. Her om dagen lå jeg i badekaret og kjente noen bevegelser i magen. Jeg ropte på Torben fordi jeg ble litt sjokka og sa "Jeg tror babbsen rører på seg eller sparker, Torben!!" hvorpå jeg avsluttet setningen med å slippe en uplanlagt KJEMPEPROMP som jallet i hele badekaret og ristet løs festene i gulvet. Fikk som svar at jeg måtte vurdere litt andre årsaker til bevegelsen i magen før jeg kunne rope på han igjen. Og så satte han på luftavtrekkeren.

"Du må sove mens du kan". 

Dette trodde jeg faktisk på, helt til jeg skjønte at jeg ikke kan gå 9 måneder å lade opp til fødsel og småbarnslivet. Jeg tror helt seriøst ikke det er mulig å sove seg å bli uthvilt mer enn et par døgn fremover i tid. Har du noengang hørt om noen som jobber døgnet rundt som sier "Det går fint altså, jeg sov så mye i august at april månede trenger jeg ikke sove i det hele tatt! Nei, nettopp.

"Du spiser for to".

Dette er den STØRSTE LØGNEN jeg noengang har blitt bedratt med. Og kroppen min er et eksempel på den. En halvkilos babbis trenger ikke 2000 ekstra kalorier om dagen når han/hun flyter rundt på fettreservene etter min kaloririke sommer.  Faktisk sies det at man trenger 2-300 ekstra kalorier i matbudsjettet sitt det første trimesteret og 4-500 ekstra kalorier det siste trimesteret. Men det kommer selvsagt ann på hvor aktiv du er da. 

Jeg har også oppdaget at jeg er utrolig grinete. Ikke sur, men at jeg griner av den minste ting. Noenganger rekker jeg å knipse et bilde og sende til Torben for å vise hva han går glipp av, men som oftest ikke. Kollegaer, treningspartnere, venner og familie har fått kjenne på denne humørsvingen av de sjeldne.

Her gråter jeg fordi jeg ikke lite suppa så godt som jeg trodde da jeg begynte lage den:

Her gråter jeg fordi jeg så på en snutt på mobilen mens jeg satt på do:

Her vet jeg ikke hvorfor jeg gråter...:

redselsgråt etter at jeg innså at jeg var snart halvveis, så på "fødeavdelingen" og angret meg.



Shit - jeg har ugly cry face altså! hahahah! Noe å tenke på neste gang jeg er i lønnsforhandlinger....

Denne uken blir litt av en spennende epoke! Vi overtar det nye huset vårt, og flytter inn. Gosj, jeg både gruer og gleder meg. Møbler er bestilt og kommer samme uken, og jeg har selvsagt fått streng beskjed om å ikke løfte og bære så veldig tungt. Det tenker jeg at jeg kommer til å gjøre uansett, for jeg akter ikke stå å se på at andre bærer for meg. Dessuten kan jeg bære og løfte så lenge jeg er komfortabel og kjenner mine grenser, ikke sant? Eller er det også en lov på mammaforumer kanskje? Må inn å sjekke.

 

 

Jeg er gravid, and so fucking what?

Vi kvinnfolk har vært gravide og født barn i mange tusen år. En mor har født både små og store barn, opptil flere av gangen, og tilogmed Adolf Hitler ble tilogmed født av en mor.

Noen graviditeter værre eller bedre enn andre, men som gjentagende unnskyldning for hvorfor vi tvinger oss igjennom dette er en lovnad fra andre mødre at "premien er så uendelig flott etter 9 måneder! ".

Jeg tror jeg begynner å bli ferdig med å klage over spyingen og heller få lov til å klage litt over halsbrannen som plutselig har dukket opp. Jeg gulper litt, så det er mulig at halsbrannen kommer av at jeg spyr meg sår i halsen daglig. Dog har faktisk prosjektilspyingen begynt å gi seg, så jeg trenger ikke lenger å ta de samme middagshensynene som jeg gjorde før.

(Grunnen til at jeg en periode spiste mye lapskaus på boks var fordi det så likedan ut på vei ned som på vei opp, og da slapp jeg å bli dobbelt-kvalm av det synet.)

Til dere MENN har jeg bare en ting å si:

Tenk deg at du er fyllesjuk hver eneste dag i flere måneder, men alle forventer at du fremdeles ser både flidd og velpleid ut hver jævla dag.

Tenk deg at du kaster opp på deg selv mens folk ser deg, og du ikke klarer å fortelle dem hvorfor du gjør det fordi det er litt for tidlig å gå ut med at du faktisk skal bruke de neste månedene på å produsere et barn inni magen din.

Tenk deg at det forventes at du skal gå rundt å glede deg til du skal bruke 20-30 timer på å presse ut noe tilsvarende en enorm ananas med hode som en fotball ut av ditt aller helligste, som kun til nå kun har behandlet veldig pent med egen spesialsåpe og en voksbehandling i ny og ne.

...Jeg vet hvordan en influensasyk mann høres ut, så la meg ikke STARTE engang med å si hav jeg tenker utfallet hadde vært om det var menn som måtte bære frem et barn i ni måneder og toppe hele graviditeten med å revne fra øverst til nederst. Men hey, folkens; "Man glemmer jo alt det når man ligger der med det vakre mirakelet på brystet!".

Vi var på en ny fødselkontroll igår. Jeg må innrømme at jeg syns det tar mye tid disse kontrollene! Klager ikke - glad for å bli fulgt opp, men heldigvis fikk jeg sagt i fra til legen her om dagen at jeg ikke trengte absolut all tid han hadde å tilby meg. Så at han faktisk ble litt letta når han kunne lage litt ledig plass i kalenderen sin. Men anyway - en ny ultralyd i går og nå så det ikke lenger ut som en grillet kylling i følge Torben. Armer og bein om hverandre svømte den pussige lille gnomen rundt i magen min. Beina sparkende rundt og så i kryss, armene bøyd og med hendene opp mot haka.



 

"-Fotballspiller" sa Torben.

"-Babyen er veldig aktiv og har munnen åpen", sa legen.

"-Ja. dessverre ingen tvil om hvem som er mor til dette barnet med andre ord," sukket Torben stille.

Alle tenker at det skal bli hyggelig å møte den lille gærningen i magen - men jeg tror dere glemmer at den kidden der kan glede seg til å møte foreldra sine også!



 

Helt serr, det gikk akkurat opp for meg at JEG av alle personer la stolt ut ultralydbilde av babbisen liksom, når en milliard andre mennesker har gjort det før meg. Jeg veit - and so fucking what.

Jeg er på instagram <----- skal du vite!

 

 

 

"- Det kommer aldri til å passe, så det er bare å kjøre på!"

Jeg blir så glad for alle hyggelige tilbakemeldinger, jeg! En herlig kommentar som Yvonne i kommentarfeltet kom med er: 

En plass midt i svangerskapet er det faktisk veldig ålreit å være preggis ;)

Jeg kjente jeg ble veldig glad for å høre det, for det bringer meg nettopp til poenget mitt. Hvis det skulle være noen som helst tvil så gleder jeg meg masse og det blir en gøyal tid fremover med en liten arving på plass i livet vårt. Men litt klaging syns jeg er på sin plass, for jeg kjenner ikke igjen måten kroppen min oppfører seg - og det trigger kontrollfreak-genet mitt litt, merker jeg.

Jeg satt tidligere idag og så på Unge Mødre og ble veldig imponert over damene der. Joda, de er 15-20 år yngre enn meg, men fy flate for en ro og stålkontroll mange av de har. Ikke så mange av de hadde planlagt graviditeten kanskje, men allikevel takler de rollen veldig godt når alt kommer til alt. For min egen del var det vel egentlig snart litt "forventet" at jeg snart skulle havne uttpå jeg også. Og for å være helt ærlig så støtter jeg den teorien der folk sier "Det kommer aldri til å passe, så bare kjør på".  Jeg tror faktisk de har rett. Jeg regnet sånn egentlig med at jeg kom til å bli gravid innen et år (som er vanlig å ta utgangspunkt i)   men fikk jo som kjent en overraskelse når jeg oppdaget at jeg ble gravid bare av å SE et tomt p-pillebrett. Jeg tror nok ikke jeg hadde endret noe hvis jeg hadde visst det kom til å gå så kjapt.

Når det er sagt - så er det ingenting i livet som er 100% sikkert annet enn at man en eller annen gang kommer til å dø. Så ved å dele nyheten med folk gjorde nok at jeg automatisk satte meg selv på en pidestall der alle er hjertelig velkommen til å følge meg underveis. Man vet aldri utfall av slike ting. For noen år siden fulgte jeg en blogg til en søt, ung legestudent som het Marte. Hun mistet barnet sitt i 9. månede og jeg husker at det gjorde inntrykk av at hun også da måtte dele denne nyheten på bloggen sin. Å blogge om så personlige ting gjør deg veldig utsatt. Ikke visste jeg at en annen blogg-frue er i en såkalt prøveperiode nå, før noen gjorde meg oppmerksom på at hennes plan hele veien var å være like "heldig" som meg og unnfange på bryllupsnatten sin. Jeg følger ikke bloggen hennes, men utifra det jeg har lest så har jeg forstått at hun deler med leserne sine om hele prosessen hun er i nå. Sprekt gjort! 

Jeg for min del er todelt i forhold til graviditet - jeg ser alle de hyggelige lyspunktene, men jeg er også veldig var på de negative tingene kroppen min er igjennom nå. Og for å være helt ærlig, så er det det som er morsomst å skrive om. Jeg syns ikke det foreløbig er så mye gøy å skrive om slags farge på veggen vi planlegger - eller innkjøp vi har gjort. (Sålangt absolutt ingen innkjøp, aner ikke engang hva jeg MÅ ha engang) Foreløbig syns jeg det er gøy å blogge om hormonene mine som slår kolbøtte, magen som tyter frem og tvinger meg inn i større størrelser, og ikke minst at spyingen til nå har vært en av de daglige rutinene mine. 

...og selv om jeg så absolutt ikke syns jeg trenger å forsvare blogginnleggene mine, så er det igjen viktig å påpeke at dette er min oppfatning av graviditeten så langt - og slik jeg ser av tilbakemeldingene så det det så vitterlig mange andre der som er/har vært i samme situasjon! Den rosenrøde delen av graviditeten som mange skryter av kommer garantert, det er jeg helt sikker på - og selv om jeg ikke nødvendigvis har skrevet det med store bokstaver så er faktisk dette veldig STAS. (Hvertfall for Torben som er den som til nå har bare hatt positive opplevelser, som eksempelvis å se kona hans gå fra topp til bunn på følelsesregisteret, tar til takke med lapskaus og taco til middag, og som ikke akkurat er noen veldig stor utgift når vi skal på fest.) 

...og hvis dere vil vite noe veldig privat om graviditeten min, så kan jeg godt dele det med dere noe fra helsekortet mitt. Jeg er vanligvis ei som tar veldig lett på ting, og "tar det som det kommer". Men nå i disse tider er jeg faktisk LIVREDD. 



Jeg er livredd for hva som skjer, hva som kan skje, hva jeg kan forvente meg og alle "worst case"- scenarioer har jeg vært innom. Jeg har aldri bært frem et barn før, og jeg antar at det er min alder (33 år) som gjør at jeg graver meg ned i alle disse scenarioene. Hadde jeg vært yngre er jeg ganske sikker på at jeg hadde vært mer "laid back" på dette som skjer med kroppen min nå. Jeg sa forøvrig til legen som spøk at han like gjerne kunne skrive "hypokonder" i det feltet, men han syns det var viktig å være ærlig om min uro omkring alt som skjer med meg. Så da er jeg vel engstelig jeg da. Helt normalt det også vil jeg anta, men igjen - også helt NYTT for meg. 

Om jeg har lov til å kunne "planlegge" en graviditet så håper jeg den forløper seg slik: 

HELT FORBASKET NORMAL!

Verken mer eller mindre. 

Ok, så ble ikke dette blogginnlegget så morsomt som jeg kunne gjort det til - men nå fikk jeg hvertfall delt noen tanker om dette. 

...og forøvrig - igjen vil jeg takke for alle de morsomme, søte og herlige tilbakemeldingene jeg får av dere, burde fasen lagd en bok fra kommentarfeltet mitt - dere er jo ganske artige å ha med på veien :-) 

Tata! PreggoLine :-)

 

Når kroppen og huet ikke samarbeider helt.

Hvordan skjønner du at du er egentlig langt inni gravidbobla til tross for ekstrem benektelse allà "Jeg FØLER meg ikke gravid" / "Jeg lever som normalt".


(Bildet er faktisk av da jeg helt ut av det blå brakk meg av lukten av grillet kylling, selv om jeg hadde sykt lyst på grillet kylling.)


Vel....

-Du begynner å storgråte av glede fordi mannen din sier at det er helt greit å ha taco IDAG OGSÅ!

-Sjefen din sier at du kler de ekstra kiloene. Også innbiller du deg at han smiler som ondskapen selv når du snur ryggen til.

-Venninnene dine planlegger fester og sammenkomster uten deg. Til nød får du telefon på nach om at du gjerne må være sjåfør hvis du vil!

-Du blir automatisk meldt inn i merkelige mammaforumer på facebook og lokale trilleklubber. 

-Når du er hos legen din på en av gravidoppfølgingene, så får du et akutt behov for å se din bedre halvdel lide litt - så du unnagjør veiing, blodprøver og tisseprøven i en fei - bare for å spare litt tid og spørre legen om ikke han har lyst til å fjerne den føflekken som har irritert Torben (evt meg...!) de siste tre årene i samme slengen. Og man bøller ikke med en gravid og sadistisk dame, så legen satte selvsagt igang. 

-Du får et voldsomt raserianfall på Biltema fordi de ikke vil ta bytte et filter de gav meg feil dagen i forveien fordi jeg ikke har kvittering. Endte opp med å kalle de en f%##e-bedrift og raste ut i full fart.

-Kommer til Mekonomen og kaller de også en F+%$e-bedrift fordi de ikke hadde åpent lengre enn til 17.00 og klokka er 17.10 fordi du brukte 12 minutter på å krangle om et filter på Biltema du måtte kjøpe på Mekonomen istedet men som du da altså ikke rakk.

-Bilsetealarmen i passasjersetet piper, selv om du er alene i bilen. 

-Du tror du ikke måtte tisse, helt til du nyser...

-Du tror ikke du måtte prompe, helt til du nyser.

-Du har fått slitte knær på buksa di når du kommer på jobb fordi du har spydd rett før du dro. 

-Kollegaene dine har nedtelling til hormontrollet skal ut i mammapermisjon, og syns det er sykt hyggelig at de lager konkurranser på kontoret for å korte ned ventetiden sammen med deg:



-Når mannen din sier han ikke vil være med på fødselen fordi han vil føle det som om han står å ser på at favorittpuben hans brenner ned, og jeg faktisk forstår han. Dette var det faktisk en annen kommende småbarnspappa som sa, og det gikk plutselig opp for meg hva jeg faktisk ber mannen min om å være med på.

-Når venninner kommenterer at du stråler/gløder, og du må faktisk fortelle at de røde rosene i kinnene er til fordi du akkurat kom opp med hodet i doskåla.

-Når kollegaer og venner kommenterer at du har så kul,bohemsk og vintage- stil, men årsaken til stilen er at du ikke får på deg dine vanlige klær lenger. 

-Når du sluker Fotballfrue CBE sin annonsebloggpost om barnevogner og test av barnevognposer. 

-Når du drar på legeoppfølging og sier "Jeg føler meg ikke gravid, tror du det er noe galt med meg?" og legen må trøsteultralyde meg litt for at jeg skal være sikker på at det faktisk er en levende spirrevipp der inne.

-Når du spyr, sover, har hormoner som raser i deg og du fremdeles tror at det er en hangover fra tidligere i sommer.

-Du griner av Extrem Makeover Home Edition.

-Du griner av værmeldingen med Eli Kari Gjengedal og beskylder henne for å lyve til deg rett opp i fleisen når hun melder et vær du ikke er klar for. 

-Du lurer på hvordan bensin smaker, det lukter jo så godt!

-Du blir oppgitt over alle som sier at man slutter å spy rundt 12.-13. uke, for det har du skjønt ikke ikke er en gjeldende regel for deg, for din graviditet er MYE VÆRRE ENN ANDRE ALLES! (Helt til du hører om de virkelige kjipe tilfellene, og du egentlig er glad for hver eneste lapskausbit og maiskorn som sitter fast i nesa etter at du har spydd deg ferdig, for det er visst ganske normalt alikevell...)

 

...and there is more to come!

Sånn innimellom er jeg ganske ivrig på INSTAGRAM.

 

 

 

"-Du har spy på skjorta di".

For noen jævla fine folk dere er. Som om ikke hormonene herjer i kroppen allerede blir jeg sykt glad for alle lykkeønskeningene og nesten litt rørt. Jeg blir litt stressa også.. "Dere går en fantastisk tid i møte!" er gjenganger. Og jeg bare: Våkennetter, gulp, skriking, bleieskift og studering av bleiens innhold. Jeg mener - "spennende tid".  Really?

Jeg har et veldig spesielt forhold til graviditeten min kjenner jeg. Jeg hater hvordan kroppen oppfører seg, nesten så jeg ikke har kontroll. Jeg tisser litt på meg når jeg ikke klarer å løsrive meg fra det jeg holder på med og blæra er i ferd med å sprenge. Her om dagen fikk jeg akutt bajsemage helt ut av det blå, og jeg svettet og gråt mens jeg forlangte at Torben måtte finne nærmeste toalettmulighet på telefonkontaktlista si. (Vi var ute å gikk tur)

Jeg husker bare at jeg løp forbi Inge i døra (Torbens kompis) i en luftig eim av den store hotelllunsjen min fra tidligere den dagen - og mens Inge bare pekte på gjestetoalettet i 2.etasje sa jeg "iiiinskiiild" for hvert jævla steg jeg tok i trappa. 

Etter å ha lest litt på forumer etter å ha googlet "Hva kan jeg ikke spise som gravid" har jeg bare gått inn i en dyp mat-depresjon. Ingen tunfisk. Ingen sushi spicy tuna med mayo der altså. Etterhvert som jeg viklet meg inn i mammapolitiets høyborg kunne jeg etter endt lesing verken spise kyllingen med skinn på, ikke grilkrydder, ikke for mye salt, ikke for lite salt, ikke kullsyre, holde meg unna hvakjøtt, passe på inntaket av kaffe og under enhver omstendighet IKKE SPISE SALTPØLSE! Jeg tar det meste med en klype salt altså - rett og slett fordi jeg stod igjen med knekkebrød og nugatti på "ja-lista" etter å ha trålet meg gjennom forumet. Altså....!

Problemet med meg er at jeg tåler ikke når noen sier jeg IKKE kan gjøre noe. Da bare MÅ jeg gjøre det. Men det handler ikke om meg og mitt lenger, det handler om silda i bollemagen og dets umenneskelige påvirkning på kroppen min og hva alle andre rundt meg syns. Så nå lukter jeg på de tingene jeg ikke får lov til å spise. Her om dagen luktet jeg på fersk hundebæsj, bare fordi jeg visste at jeg ikke kunne spise det. Jeg er så jævlig trassig ass.

Ellers kan jeg avsløre at kroppen antageligvis oppfører seg helt normalt gravid. Halsbrann, bollemage, stikking i livmora (rett over tissen, det er livmora - ikke sant?) og jeg har lyst på ananas, plommer, ingefær og brekker meg når jeg tenker på roastbeef med majones. Merkelig. En ting jeg ikke savner er faktisk alkohol. Ikke noe savn i det hele tatt! Jeg føler meg jo fyllesjuk hver eneste dag jeg står opp, så det kan ha en sammenheng.

Ja, jeg har spydd mye. Her er bilde fra en av de gangene jeg spydde på et helt normalt sted. På do.

Jeg har spydd over ripa på båten, ut bilvinduet, i badekaret, bak naboens dyre porsche, i en pose, to søpledunker og jeg har spydd uendelig mange ganger på meg selv. Hver gang jeg spyr og Torben er i nærheten, ser jeg rett på han og han gliser stolt tilbake i min retning.  Og mens jeg spyr peker jeg på han med min farligste finger og sier imellom krekinga - "-DUUUUUuuuuu...." på en veldig ond måte. Akkurat når jeg ser middagen i retur har jeg en stusselig tendens til å hate han litt. Er det lov? Litt?

Om jeg gruer meg til noe? Nei, egentlig ikke. Det må vel kanskje være mangelen på søvn. Jeg elsker å sove. Jeg kan sove hele dagen jeg. Jeg KUNNE sove hele dagen, jeg.

Ellers gruer jeg meg til barnevognmafiaen tar grep om meg. At jeg blir "en av de". En av de som sperrer nødutganger og har med medbragt på kafe og beordrer betjeningen til å temperere pumpemelka i flaske til 36,5 grader. At jeg sitter hele dagen på kjøpesenteret og bruker opp barnetrygden min på puter med "SLEEP, EAT, LOVE"-tekst fra Kid Interiør. Å gudhjelpebæreåtrøstemeg.

 

/Supporterfrue - Line Victoria

 

 

 

 

 

 

ADVARSEL! Man kan faktisk bli gravid hvis man går tom for p-piller.

Hva skal jeg si liksom? 



Det er jo tydeligvis ikke «lov» til å si det var et uhell heller, når man tross alt er 33 år og nygift. For uhell kan man kanskje ikke kalle det, for det var jo ikke sånn at jeg kastet meg rundt og organiserte hele verden omkring det å få kjøpt et nytt brett med p-piller når jeg gikk tom en uke før bryllupet. 

Venninnene mine som har norgesrekord i telling av eggløsninger og can.mag i kodeord for innkommende menstrasjon (IKM) og HCG (Som tydeligvis er noe hormongreier i urinen) og sist men ikke minst - har klart å mekke unger allerede - de har jo hele tiden sagt til meg at «-Det tar tid, slapp av, ikke stress, regn med at det tar et år eller noe?»

Ja, ok. Så la oss se det positive i det da, folkens. Jeg slapp å vente. Jeg slapp å glede meg. Jeg slapp å grue meg. Jeg slapp all prøvingen med rødvin og stearinlys. (Sorry Torben) Jeg slapp i det hele tatt å være klar over at jeg faktisk var på tjukka før jeg lurte litt på hvorfor jeg spydde på meg selv og den pene, nye, blusen min sånn helt ut av det blå.

Så da måtte jeg ta en test da vettu. Og nei, det er ingen romantisk greie å fortelle omkring det. Jeg sa på kvelden før vi la oss til Torben: 

«Jeg tror du har smelt meg på tjukka.»

Torben svarer: «Åj».

Jeg: «-Skal ta en test i morgen tidlig, det er sikkert fordi kroppen er i ubalanse etter 100 år på p-pilla og plutselig bråslutt liksom."

Og så tok jeg den testen om morran etter da vøttø. 

Og mens den viste et sånt vente-tegn, sånn timeglass som popper opp når pc`en er i ferd med å slå knockout på seg selv, så la jeg den tissebefengte staven ned i sofaen i båten mens vi stod å brettet tøy.

Og så fortsatte vi bare å prate om dagligdagse ting.

Og så plutselig endret det digitale vinduet seg og det stod: GRAVID +

..og jeg bare?»HVA FAEN BETYR DET PLUSS-TEGNET?????»

Jeg forstod jo at jeg var gravid, men jeg var mer opptatt av pluss-tegnet som kom etter. Betydde det at det var flere der inne? Var jeg ekstra gravid, liksom?

Jeg ble fly forbanna på Torben. Ja, det gjorde jeg faktisk. Selv om det var en superhyggelig beskjed, så kjente jeg at jeg ble sint fordi han hadde lovet meg at jeg skulle få lov til å være tynn og småbrisen med en kald øl i hånda hele sommerferien og sprade rundt i den fine, nye bikinien min. Men neida, ikke bare var jeg smelt på tjukka - men den gravidmagen kom jo fasen poppende ut like fort som en kvise i stressperiode. Jeg tror faktisk magen vokste seg gravidstor mens vi stod der med tissepinnen i hånda.

Så måtte jeg legge meg litt nedpå. Mens Torben smilte og sa de ordene som kommer til å plage meg de neste månedene. 

«-YES, jeg klarte det på første forsøk!» 

Nei, jeg vet det ikke er rom for å klage. For sånn statiskisk sett så er det ganske normalt å ha en prøveperiode på opp imot et år for mange par. Og selvsagt er vi ufattelig heldige som viser seg å ha den i sikringsboksen på timen etter at vi giftet oss - faktisk kommer jeg herretter til å nekte Torben å vaske trusene sine sammen med mine fremover - for da er jeg redd hva som kan skje.

Så hva gjør jeg nå? Jeg er ferdig med å spy på meg selv, til sjefen min sin store glede. Jeg benytter en enhver anledning til å snike til meg noen timers søvn om ettermiddagen og velger kembostore truser uten strikk i livet. Jeg har kjøpt min første gravidbukse og føler meg fanget i en verden full av lykkeønskninger og tips om hva jeg IKKE kan spise. 

Idag hadde jeg min første spinningøkt på veldig, veldig lenge - og det var derfor jeg bestemte meg for å fortelle dette. For min plan er å forhåpentligvis fremover ha et sunn og god graviditet, med trening på timeplanen. Litt vanskelig å trene når jeg prosjektilspydde ut bilvinuet på vei til trening og fra jobb, men jeg mener helt oppriktig at man har en jobb å gjøre når man blir gravid, og er man så heldig at man ikke har noen plager som setter en hindring for det - så håper jeg at de fleste ser gleden og det fornuftige i å trene forsiktig (etter hva kroppen klarer i din situasjon) frem mot fødsel.  Jeg kommer til å henge i ræva til Nancy hele veien, det vet jeg hvertfall! Og selvsagt - om kroppen ikke takler det så er det ikke noe man kan gjøre med det - men jeg skal hvertfall ikke kaste inn håndklede uten kamp!

Da jeg var på en veldig tidlig ultralyd for lenge siden kunne legen forsikre meg om at det foreløbig så ut som det bare var en, men han kunne ikke love noe. Torben på sin side mente den så ut som en grillet kylling der den lå. Jeg prøvde å forklare han at så tidlig i graviditeten så ligger ikke ungen å gliser til deg liksom. 



PS: UL-bildet over (...det i sort/hvitt hvis du skulle være sykt i tvil, sier Torben her) er fra veldig, da vi måtte inn å sjekke om det var liv laga i den lille gærningen. Det var det. Som Torben så fint sa, "Hjertet banker for Liverpool allerede". (Hormonfasensvingegrinebuuhuuu!!!!)

 

Føles ut som fyllesjuke.

Jeg tror det er lov til å føle seg litt fyllesyk etter den uken vi har hatt. Det var faktisk akkurat det ordet huseieren brukte om følelsen da de kjøpte det samme huset for 10 år siden. Og jeg skjønner hva hun mente nå...!

Vi var å gikk tur i nabolaget her om dagen. Fant ut at det er en utrolig flott lysløype rett bak oss!! Og ikke nok med det - men vi fikk oppleve den berømte kveldssola i husveggen også - herregud så herlig. (Satan, jeg høres veldig religiøs ut nå ass)

Forresten; da budgiviningen pågikk (de 30 minuttene med neglebiting) så sendte Torben meg et bilde av pulsklokka si...:



De 30 minuttene viste seg å være som en løpeøkt for pulsen til Torben, hahahah!

De siste to dagene har vi "innredet" huset utifra hva vi har og all plassen vi skal boltre på oss på. "Skal vi sette den der?" "Burde vi kjøpt en slik en?" Det eneste vi har kommet frem til foreløbig er at vi har kjøpt et altfor stort hus i forhold til møbler vi har idag. Jaja, vi bestemte oss for at vi ikke skal kjøpe noe som helst før vi faktisk får våre ting på plass, så kan man heller ta en vurdering på hvor eller hvis vi ønsker legge energi i å skaffe "den ene tingen" akkurat rundt innflyningsdatoen liksom.

Vi blir nok boende der en laaang stund, så vi har mer enn god nok tid til å få vårt nye hjem på plass.

Det er så rart, jeg har hatt en lykkerus oppi alt, kan rett og slett ikke forklares. Jeg har dessverre også hatt bihulebetennelse som slo inn for fullt forrige helg, og er ennå ikke kvitt den, så noenganger blander jeg lykkerusen med paracet-rusen, men ey, I`m good! Det plager meg at jeg ikke fikk satt igang treningen som planlagt denne uken, men viktig å bli frisk først. Krysser fingra for at mandag blir en bra start på uken, for da begynner Liveaspinn igjen!!! :-)

Torben skal straks ut å sykle Hofstein-runden, og jeg kjenner at jeg er glad jeg ikke blir med de to gale brødrene på tur. De har en tendens til å fyre hverandre opp, så jeg hadde nok havnet i melkesyrekoma i en grøftekant allerede etter rundt en kilometer uansett.

Torben fikk forresten morgengaven sin idag...:



Han har fått sin egen brostein på Main Stand, (Liverpool FC sin "nye" stadion)  med vårt etternavn og bryllupsdato. Det var riktignok han som bestilte det, men jeg var med på det. Stolt mann fikk beviset idag ;-)

Nuvel - jeg skal faktisk begynne å pakke ned huset vi flytter fra. Det skal gå greit, jeg er innstilt på å kaste og gi bort sykt mye. :-) Jeg tror faktisk det blir flere turer til søpledynga enn til det nye huset med varebil!

 

-Line Victoria, Supporterfrue.

 

 

VI HAR KJØPT HUS!

Med voksenlivet and "married life" kommer som regel også drømmen om å kjøpe en boligdrøm. Jeg skal være ærlig, vi har trivdes godt i Brevik - men har alltid visst at det er en mellomstasjon for oss i påvente av drømmehuset. Der vi har bodd de snart siste tre årene har vi kost oss, men så begynte liksom behovene å endre seg litt.. 

For rundt et år siden bestemte vi oss for å følge med på finn.no og boligmarkedet. Vi gikk på visninger, men fant aldri noe som oppfylte alle ønsker vi hadde. Vi ville ha utsikt, nærhet til sjøen, mange soverom, god oppbevaringsplass, ikke for mye å pusse opp, nærhet til familie, korte avstander til alt og ja - generelt MER PLASS! 

Etter nyttår begynte vi å intensivere jakten, men ble brått satt litt på grunn av at Torben skadet seg - og det faktum at vi planla bryllup også midt oppi alt. Sommeren gikk, og i ferien dukket det ikke opp noe interessant da heller. Så begynte vi å gå på visninger igjen, og fant hus vi ikke falt for. Litt betuttet og skuffet over en visning så kjørte vi en tur opp til et hus som akkurat var kommet for salg. Men det var ikke et hus vi egentlig hadde sett oss ut, for det var litt i største laget og vi hadde liksom sett for oss at vi kom til å kjøpe hus som trengte litt facelift eller noe oppussing og egeninnsats. Eierene var ikke hjemme, men siden vi visste hvem de var så tok vi sjansen på å snoke litt rundt. Og vi ble hodestups forelsket. Sånn skikkelig! DEN utsikten! 





Vi stod ved inngangspartiet og jeg hører Torben si: "-I den garasjen her har jeg lyst til å brygge øl med gutta." 

Vi kjørte hjem og jeg tekstet eieren. Naboen til eieren sendte melding straks etterpå: "Privatvisning om 10 minutter!" Så vi snudde i døra og durte tilbake til Eik Asvall på Ekstrand/Stathelle.

Huset var virkelig alt og mere til enn vi drømte om innvendig også. Jeg trodde ikke jeg hadde lyst på badstue før jeg åpnet døra til badstua og tenkte på kalde vinterkvelder, rødvin og gode venninner - herregudsådeiligagitt! Jeg forelsket meg helt i det nyoppussede badet - det var som om jeg hadde stått for utvelgelsen av fliser og innredning selv, selv om jeg vet at gjerrigheten min aldri ville tillat så dyr og fancy toalettskål og badekar, men fy flate som jeg elsket det! 









Det var så mange soverom at jeg jeg mistet tellinga halvveis - og et av rommene (flere overraskende rom i huset som det ikke var bilde av i prospektet) skal bli treningsrom, det er jeg jeg såå klar for! Vaskerom, 3 toaletter, boder, hobbyrom, mange gjesterom, et ENORMT hovedsoverom (som egentlig er to soverrom slått sammen), kontor, peis i begge stuene - solrikt hele dagen (kveldssol er elsk) og ikke minst - en oppkjørsel som sier "Velkommen" når du parkerer bilen.

(Kjellerstua blir nok Torbens friplass...! ;-) )

Jeg kjente at dette huset her bare MÅTTE vi ha. Plass til båten var det fasen også!



Balders vei 3 - Eik-Asvall Stathelle

Dagen etter at vi hadde vært på privatvisning (noen dager etter annonserte visninger) tikket det inn et lavere bud enn prisantydning. Vi ble veldig motløse, for det kom litt bardust på oss at noen andre også hadde forelsket seg i det samme huset! Det kom ikke flere bud den dagen, og slik vi forstod det dithen at det ikke ble ikke akseptert. I går kveld gikk vi i tenkeboksen. Dette er jo ikke noe man gjør dagligdags, liksom. Så vi brukte google. "Hvordan vinne budrunde kjapt og effektivt."

Klokken 02.00 natt til idag satt jeg og Torben å fylte ut budsjema. Vi bestemte oss. Vi skulle kjøre HARDT og vi skulle kjøre STIL. Overraske megler og selger på sengen, hurtig avklaring på om de godtok og ikke minst - SKREMMETAKTIKKEN der vi ville skremme bort andre som ønsket seg huset. 

Tidlig til morgenen idag sendte jeg skjemaet inn med frist på 38 minutter eller noe. Nesten før fævlane feis til morran idag, så den stakkars megleren ble tatt på senga. Og eventuelle andre interessenter. Vi fikk rett - ingen turde å gå i bokseringen med herr og fru Husby-Sørensen på husjakt! 

Alt dette skjedde mens jeg ventet på å få bilen vasket. Så jeg gikk til den eneste personen som jeg visste hadde stålnerver, og kunne holde meg i hånda når det pågikk. Kent Inge, butikksjefen på Gsport på Brotorvet, og Paragrafrytter-venn. Takk <3

Så ble vi huseiere bare halvtimen etter. Bilen var ferdig vasket og jeg ringte Torben. "Pakk sakene dine, vi flytter om en månede!"

En ny epoke er igang!

 

 

Mette - du er helt RÅ! Jeg er så glad på dine vegne!

Husker dere at jeg for en stund siden skrev om at jeg syns det var så spennende med den nye gruppen av Liveadeltagere som begynte på kurset etter meg? (De begynte i januar, når jeg var ferdig) Jeg har en bekjent av meg som jeg husker skrev til meg og spurte om det virkelig var så bra som jeg skrev på bloggen min. Jeg møtte henne når hun hadde oppstart og jeg merket at jeg var spent på hvordan det kom til å gå med henne. Ikke fordi jeg ikke trodde hun kom til å gjennomføre eller noe, men jeg husker at hun hadde akkurat de samme utfordringene som jeg hadde når ræva traff sykkelsetet på Liveaspinnen den mandagen. "ÆVA, FAEN!" var vel vi begge sa der vi satt å tråkket oss igjennom Livea-timene med Nancy. 



Mette er nok et eksempel på suksessen Nancy og Team Livea har gjort. Det er MANGE menn og kvinner som har klart det, endre både livstilen og tankegang - og som bonus gått ned en haug med kilo. Mette har alltid vært ei nydelig dame, med et humør som smitter og som er misunnelsesverdig til tusan - men asså, det kler virkelig Mette å stråle som den sprekingen hun er nå! 

31.januar 2016: 

Jeg:"Sees vi på Liveaspinn i morgen, Mettemor?"

Mette: "Jepp, slite meg igjennom!"

Fy fader Mette, for en jobb du har gjort, for en maskin du er, så beundringsverdig resultater du har nådd! Jeg kjenner meg så stolt over at et kurs jeg har anbefalt mange mennesker, virkelig har gjort susen. Du er akkurat det jeg snakker om! "Kan Line, kan alle" har jeg sagt - og du har virkelig nailet det!

Om ikke lenge skal jeg sette meg ned med Nancy og ta en prat om veien videre for min egen del. Det er ingen hemmelighet at det kanskje ikke ble like mye trening som jeg hadde håpet på etter ganske mange ukers fravær. Bryllup, bryllupsreise, ferie og sommer og ny jobb har gjort at de gode, innarbeidede rutinene mine har skjært litt ut i grøftekanten. Jeg skammer meg jo litt, men ikke så mye alikevell - for jeg vet nå for en gang skyld hva jeg er god for og hva kroppen min klarer - så det er faktisk bare snakk om noen justeringer for å hente inn formen igjen. Og da er det helt suverent å ha Nancy og støtteapparatet hennes i ryggen når jeg skal igang igjen. 

Nancy starter opp nye kurs nå, og dere har jo hørt meg messe om dette før. Jeg har jo som dere vet blogget X antall ganger om min nedgang og livsstilsendring, men nå var det veldig gøy å kunne fremheve andre som har gjort en knakende god jobb. Hvis du lurer på noe med Livea så er du velkommen til å bla litt i bloggen min, jeg begynte på kurset i september 2015 - så i arkivet mitt til høyre her kan dere bla dere igjennom hele ferden. Kurset varte fra september til januar (16 uker) så slå deg løs! Og om du har lyst er du mer enn hjertelig velkommen til å ta kontakt med verdens dyktigste Nancy på Nr. Fitness (nancy@nr1fitness.no) om du bor i Grenland eller Livea.no hvis du trenger et senter/kurs nær deg!

Jeg presisèrer som jeg alltid gjør når jeg snakker varmt om Livea-kurset - jeg får IKKE betalt for å reklamere for dette. Jeg betalte kurset selv og har ikke mottatt noen økonomisk kompensjasjon for at jeg deler min erfaring. For min del handler det ikke om å reklamere for et produkt, men heller snakke varmt om noe viktig - helse, kosthold og aktiv livstil!

...og så slenger jeg med videoen jeg laget etter endt kurs hvis du er keen på å se hele prosessen på noen få minutter..!


Jeg er på instagram - gitt! 

 

 

 

Blogg-hjemkomst!

Jepp. Jeg lever. 

Selv om det meste skulle tilsi at jeg jeg lå i koma på et ukjent sykehus, glemt av alle mine kjære, tapt bak en låve og hvisket ut av bloggsfærens kortidsminne. Men dengang ei. Jeg har bare hatt en skikkelig lang (tenke) pause som har resultert i at du og jeg, min kjære leser - har hatt et etterlengtet samlivsbrudd med dertilhørende et gledelig (?) gjensyn.  Jeg savnet leseren min så uendelig mye, jeg har så mye på hjertet og ikke minst skal jeg selvsagt fortsette der jeg slapp i sommer. 




Først kan jeg avsløre at sommeren har vært magisk. 5 uker til sjøs med folk jeg trives i lag med (min mann inkludert) og med mat og drikke som kanskje ikke står på Livea sitt kostholdsprogram. Men asså - fy flate som jeg har kosa meg da! Kosa meg opp noen kilo, men hey, bare å finne frem rutinene igjen og brette opp ermene.

Her er noen få knips fra sommeren!

Det ble faktisk en og annen treningsøkt....(ref. bildet under)

Kropp med bikini på = bikinikropp.



Sykt slitsomt med bildene som legger seg på siden. Dømmer du meg om jeg ikke gidder å gå inn fysisk å endre de? Kan du ikke heller bare legge huet på skakke da...?

Fra Gourmet til ikke-fullt-så-gourmet-mat...: (Nudler laget på grillen, yumyum! )


En skikkelig stor ladning med sushi. Oh herremin, sushi er nok helt seriøst favorittretten min.




Fikk meg en ny venn i sommer også.


Karbokoma i sikte:

Mat.



...sukk - nå ble jeg sulten igjen!

Anyhow, håper alt er vel med dere!? 

Jeg startet forøvrig arbeidsuken min etter bryllupsreisen med ny jobb, og jeg skal innrømme at jeg allerede merker at det er såååå meg. Veldig glad for å få muligheten og jeg skal gi jernet maximalt for å lykkes med planene og de hårete målene jeg gir meg selv i den nye stillingen. 

...Merker at både skrivelysten og fortellergleden begynner å blusse opp 4 real, og håper dere henger med meg videre til tross for en stort svart hull i skribleriene mine i sommer. Jeg er klar - er du? 

Sånn. Sove nå. 

PS: Lover at det neste innlegget blir hakket mer intressant. Serr ass. 

 

 

 

Ferietid og bryllupsreise!

Å, så deilig - ferie startet igår, båten pakket og vi har startet 5 ukers ferie ombord. Ingenting et som å starte ferien med et ørlite skjær i skjøen - nemlig bølger! For det var litt overkill for oss å stake ut kursen til Kosterøyene klokken 04.30 på natten, det ble litt mye sjø og bølger - så nå ligger vi trygt med gode venner i Paradisbukta.

Bildet over er fra tiiiidlig om morgenen, litt bedre vær nå:

Som dere ser så har hu mor tatt på seg treningshabittiten, og vurderer sterkt en liten topptur før den musserende flasken med rosé går ned på høykant. 😂

Ha en fin dag!

/Line Victoria - Supporterfrue

VÅRT MARITIME BRYGGEBRYLLUP DEL 2!

Her er fortsettelsen!

...så hva gjorde vi da vi sendte gjestene avgårde på ferja og ut på sightseeing? Jo vi tok som sagt brudebildene som skal opp på veggen hos nærmeste familie - og så hoppet vi opp i altmuligbåten til pappa som for en gang skyld virkelig kom til sin rette...! Som brudebåt!

Forlover Børge hadde ansvaret for båtfrakten, og hadde selvsagt gardert seg med noe ordentlig godt å drikke i glassene våre. Torben, Børge, jeg og mine to forlovere, Aina og Iril, STORKOSTE oss en time halvannen ute på fjorden i et fantastisk vær der vi putret i dorgefart forbi andre nyskjerrige båtturister. En sveip innom Torbens ferje (den han jobber på) for å vinke og tute litt, innom Brevik havn for å vinke litt til alle vi kjente der - og så ut i sundet for å møte ferja der alle gjestene våre var midtfjords. Tuting med båthorn og applaus å høste overalt - jeg elsket hvert sekund!


 







(Alle bildene over er tatt med ymse mobilkameraer og et par glass innabords..! ;-) )

ANKOMST BRYGGA I KRABBERØDSTRAND (MITT BARNDOMSHJEM)

En stor glede på min bryllupsdag var å kunne ta med oss over 70 gjester til barndomshjemmet mitt, der jeg er født og oppvokst. Det var bare helt magisk. Først la ferja til brygga og gjestene ble landkrabber igjen....

Her står pappa og Bonus klar med prosecco før gjestene kommer til brygga vår.. Sjekk ut "serveringbordet"! Pappan min er så handy at jeg dauer! 

...og deeeeeer kommer gjestene etter sightseeingen, litt øl og en liten matbit ombord.









Teltet ser du i hjørnet, og det var rigget opp med 12 x 6 meter rammetelt på brygga, med fast gulv som pappa (selvfølgelig) snekret sammen et par dager før bryllupet..! Temaet var som tidligere nevnt "maritimt, rustikk og sjønært". 

De nydelige bordkortene har hver og en blitt laget av pappa (med hjelp av Bonusmamma) i ekte teak. Jeg forelsket meg veldig i de og de satte virkelig prikken over i`en. Menyen var laget av min favorittkokk på hotellet mitt, Line "Loppis" Olsen. (Mer info om detaljene rundt blandt annet maten kommer i et eget innlegg!) Og japp, det er limt et lite kompass på hver eneste meny! ;-)



Og det er verdens beste svigermor som fikk ansvaret for å dyrke frem hvite, store baller av hortensia - i full blomstring på bryllupsdagen. Det klarte damen med grønne fingre med glans! (Her har jeg mye å lære, gitt...!)




Signalflaggene (de fargerike flaggene du ser rundt teltet) er flagg som båter heiser når de skulle signalisere i "gamle dager". De bruker faktisk ennå, en skjelden gang. Hvert flagg har en bokstav eller mening. Når en båt skal signalisere "Jubileum, parade eller feiring" - heiser båten ALLE signalflaggene. For rundt 50 år siden satt faren min og ønsket seg signalflagg. Da var han 12-13 år. Så han tok symaskinen fatt og begynte å sirlig sy et og et flagg. Det er disse flaggene som henger oppe i teltet. Dette visste jeg ikke da jeg dro fra teltet dagen i forkant, dette var noe han kom på av seg selv. En utrolig fin tanke - og en gest jeg satte veldig pris på...! 

Synd jeg ikke har bilde av hva han hang i taket! Han hang faktisk en DIGER seilbåt i telttaket, rugende over brudebordet.  Du kan se kjølen på den i hjørnet på bildet under. Ellers var taket pyntet med deilige små og store lys som gjorde stemningen komplett i skumringen. 


ÅJA, det berømte bandet vårt - Happy Few. Jeg ELSKER de! Har du ikke hørt de før må du få de med deg ved nærmeste anledning. De gjorde stemningen komplett! Madrugada, Kaizers, masse herlige låter - og jeg så ikke en eneste sjel som ikke digget det de hørte! En skikkelig konsertopplevelse av de skjeldne! (Flere bilder kommer etterhvert, også av bandet og stemningen :-) )

Og så var det på tide at vår lille båt skulle gjøre entrè på brygga vår...!



...og det er min fantastisk flotte svigerbror som hjalp meg opp på brygga, rolig og trygg mann jeg kunne stole på når jeg skal ankomme i en stor og flott kjole jeg ikke ville bade i. ;-)





..og så måtte vi bare justère litt på kjolen da vøtt. Så var vi igang igjen!





....og så var tiden inne for de flotteste talene, rørende øyeblikkene, høyeste latterene og ikke minst beste stemningen... - og det kommer i neste innlegg!


Fikk du ikke med deg del en med forberedelser og vielsen? Klikk bare her! 
 


 

VÅRT MARITIME DRØMMEBRYLLUP - Del 1!

Åj, hvor skal jeg begynne liksom. Jeg er fremdeles i bomullsland, der tyll, hvite blomster, et knallbra band, ferjetur og god mat omkranser meg sammen med en fantastisk fin familie og vennegjeng. Jeg har måttet dele opp i flere runder, for å dele en dag som dette i et blogginnlegg blir vanskelig. Jeg vil etterhvert lage innlegg som tar for seg det spesifikke og detaljene rundt, men foreløbig er det mange som har etterlyst noen glimt fra vår dag. Så hvor skal jeg starte?

Skal jeg kanskje begynne med bildet der jeg kommer ut av salongen og jeg ser pappa for første gang?



...eller når det går opp for meg at jeg faktisk skal ha to menn i livet mitt i alle år fremover?


Til pappa:

Kjære pappan min ❤️ Tusen takk for at du førte meg opp kirkegulvet opp til Torben på lørdag. Det var akkurat som du sa til meg like før de åpnet døra inn til kirken - "Dette blir den fineste dagen i ditt liv!" Og så fikk jeg holde deg hardt i hånden hele veien opp, akkurat som jeg har gjort gjennom hele livet mitt. Jeg elsker riktignok to flotte menn veldig høyt nå, men jeg har elsket deg lengst.. Klem fra lille Mulen ❤️

-----------------------------------------------------------------------------------------

Og opp gulvet gikk jeg selvsagt til tonene av "You`ll never walk alone" - fantastisk fremført av organist Signe Pande og fiolinist Nicolae Bogdan. En nyyydelig variant laget for anledningen, der selv Unitedfans fikk akutt pollenallergi med rennende øyne..

Det var helt magisk!!

Magisk var det også da vi lo oss igjennom en vielse som var proppfull av latter, gråt, fantastiske sanger og enda mer latter.



Kanskje det er verdt å nevne at vi fikk hele menigheten og kirken til å synge en "salme" som vi trumfet igjennom skulle være "Sommer på Jorda" med Postgirobygget! 

For ikke snakke om den glade stemningen vi satt da vi gikk ut av kirken som mann og kone etter sangen "(I would walk) 500 miles med the Proclaimers - og alle lo og klappet med..!


...Apropos kjærlighet og ny storfamilie - den følelsen når klemmer din nye svigerfar og jeg kjenner at klemmen er like hjertelig som bare svigerpappa kan være.

...og over tusen klemmer til skulle det bli utenfor kirketrappa. Alle like gode og velkommne :-)

Og HEY - VI HAR GIFTA OSS VI!!!

...detaljene er noe å legge merke til. Maritimt bryllup, møter en kjærlighet for Liverpool FC - som skal romlematisk forènes.

But first - let me take a selfie!

Hvor går veien videre sier du? Jo det skal jeg fortelle deg! Langesund har relativt kort avstand til alt, så hele brudefølget ble loset ned gjennom byen og ned til havna.

...og der sendte vi hele brudefølget på rundt 70 personer avgårde på en innleid ferje, med godt drikke og en matbit på en sightseeing...


Så nøt vi noen herlige øyeblikk på kaia og tok noen herlige kodakmoments med våre fantastiske forlovere, Børge, Aina og Iril!



...og så klina vi enda mer!












...og så blir man jo litt lei av all kliningen da, ikke sant...? ❤️





Derretter bar det av sted i en egen båt, for å møte alle gjestene med ferja midfjords for derretter å legge til land på brygga til mitt barndomshjem...

...to be continued fortløpende! Alle foto: Therese Hartveit - Therese`s Foto / Langesund

Jeg har lagt ut andre smakebiter fra bryllupet på INSTAGRAM - Følg meg gjerne der også! (Klikk på linken)
 

 

Bride to be. OH.MY.GOD.

Jeg har jo nægget så mye om mitt utdrikningslag de siste to månedene. Det var derfor det var ganske underlig at det skulle komme så jævla bardust på meg som det gjorde. Med to frihelger igjen før bryllupet var jeg faktisk helt sikker på at jentene hadde lagt planer for meg helgen før bryllupet. Jeg tok (heldigvis) feil. FOR EN HELG JEG HAR HATT!

Våknet merkelig nok opp sykt tidlig lørdag morgen, faktisk i halv 8-draget. Kaffe, røyk - ja, alle rutiner fikk jeg tatt for meg. Torben kommer ut til meg å sier: "Line, det har skjedd noe. laget ditt skulle vært i dag, men Iril (den ene forloveren min) er på sykehuset. Jeg vet ikke noe mer, sorry!". Jeg tisset meg litt ut og tenkte at jeg ble redd for Iril og at jeg håpet at hun kom til å komme til hektene igjen så fort som mulig, at det ikke var noe alvorlig. Jeg tenkte faktisk ikke at laget mitt kom til å bli berørt, for det er jo ganske alvorlig at en av forloverne er på sykehus, da tenker man ikke på slikt. Jeg gjorde som jeg alltid gjør når jeg blir stressa, jeg la meg i badekaret og tekstet Aina.

Iril er på sykehus? Er det alvorlig? Talk to me!

Så ringte Iril. Hun lurte på om jeg kunne prate litt med henne. Ta en sigg og roe nervene før hun fortalte hva som hadde skjedd. Vi la på og jeg karret meg ut av badekaret. Telefon fra Aina: DU HAR TRE MINUTTTER PÅ DEG PÅ Å KOMME DEG OPP AV DET JÆVLA BADEKARET OG SJEKKE BESKJEDEN UNDER BLOMSTERPOTTA UTENFOR!

Game is on!!!!!!!

Jeg løp ut, og leste lappen:

...og så tisset jeg meg ut litt mere og spurtet 8 minutter senere ned til søplekassene... Der stod en flott konvelutt, varm kaffe i termokopp, galliano og krem! og så satte jeg igang å løse første ledetråd...










Jeg regnet og regnet og regnet og valgte meg alternativ C.:

Vel nede på ferjekaja var det absolutt ingen. Jeg hørte en måke i det fjerne. Og min egen hivende pust. Jeg stod der i ganske nøyaktig 2 minutter før jeg åpnet "Blonde moment"-konvelutten...

OG DEN VAR BLANK! DET STOD INGENTING!

Plutselig kom en brannbil kjørende. Ikke uvanlig i Brevik dog, og siden jeg har kødda så mye med uniformerte menn så regnet jeg ikke med at den var til meg. Men tror du fasen ikke en kjekk stripper...ehh...brannmann spurte om ikke jeg ville sitte på da? Og jeg bare (med galliano og krem i munnvikene) skrek så høyt at jeg vekket nabolaget den morgenen med et rungende "JA!!!!".

Så kjørte vi da, og snakket litt om løst og fast mens jeg sølte ut hele kaffe/galliano/krem-drinken i fanget. Vi.var.på.vei.til.LANGESUND!

...og der - midt i parken stod mine fantastiske venninner og ventet med sjampis og jeg gråt selvsagt i strie strømmer. Herregud, var det 20 stykker fra fjern og nær som var kommet for å feire meg? Jeg måtte jo helt seriøst være den heldigste i hele forbanna verden! <3

Etter en fotoshoot med stripperen/brannmannen (som faktisk var en ekte brannmann!) så ble jeg tatt med videre av bryllupsfotografen vår, Therese Hartveit. Jeg begynte å skjønne at vi nå skulle gjøre noe jeg har hatt lyst til LENGE men ikke turd å forespørre THerese om... Aktbilder! (Eller nakenbilder da, som det faktisk ende opp med å bli, hahahah!) Hun trodde hun måtte myke meg opp og at det skulle ta tid for meg å slå meg løs foran kamera naken, men herregud - det var det enkleste i verden! Therese lo godt da, for jeg var i grunn naken allerede før hun hadde fortalt meg hva hun skulle gjøre, hahahha!

...og dette er vel det eneste jeg tør å legge ut, hahahahaha....!!! 

Så var det på med klærne jentene hadde funnet frem til meg, en salig blanding av elementer fra mitt liv...(?)

På Victoria (et utested som åpner tidlig på lørdager så folk kan kose seg med pils og en og annen konsert i hagen før 12.00) ble åstede noen timer, der fikk jeg lov til å ha konsert og synge "Best of Line" sanger. Jeg ble skrem over hvor mange som dukket opp for å høre meg!



Heldigvis dukket det opp et flott damekor, Gladurjentene, som holdt en helt nyyyydelig acapellakonsert, og jeg storkoste meg med at det ble litt ordentlig kvalitetsmusikk levert i hagen der. Å hjelpes, det var faktisk mange folk der så tidlig på dagen, hahaha!


...og så, etter en bedre lunsj ble jeg fortalt at alle jentene hadde armbånd. Og hvert av de armbåndene gav meg noe. Om det var mat, drinker eller røyk - jeg skulle bare gå å plukke armbånd hele kvelden. Jeg våknet opp med 12-14 armbånd rundt hånda, og det må innrømmes at jeg ikke helt husker hva alle disse armbåndene var for noe. Jeg antar drinker. Men før vi kom så langt at jeg sovnet, så var det mer på tapeten!

Plutselig rullet en minibuss inn utenfor utestedet. Klokka var blitt 13.00 og jeg var god i farta! 

Jeg stusset litt på at jeg var den eneste med baggasje for flere dager og passet mitt i veska. Ingen andre hadde det...? Så et lite pitstop senere gikk alle ut av bussen og jeg ble sittende alene. Så kom all baggasjen! Herreguuuuud, hvor skulle vi nå?

Vi gjorde et stopp utenfor hotellet mitt, og jeg døde litt på meg når jeg trodde resten av festen skulle være der. men nei skulle ikke det - de bare kødda. Igjen. De plykket tilogmed opp Malene på Breviksbrua, hun jeg trodde jeg akkurat hadde sagt hadetbra til tidligere - så nå var jeg i ekstase! Alle fikk goodiebags med det man trengte til resten av turen, spypose MED hårstrikk (vi er jo jenter...!), tyggis, hodepinetabletter, godterier, vann, potetgull, te og alt man trenger for en vellykket tur til....

OSLO!!!!!

(På bussen innover sprakk jeg ballonger med eksers navn for å få en closure, veldig moro å mimre litt! Åj, hvem var politimannen? Det var visst mer enn en av de ja, hahahah!!!!)

Vel innlosjert på hotellet fikk jeg beskjeden. Vi skal spise og kose oss på LilleKampen der Christian (eieren) hadde stelt i stand et langbord med fantastisk god mat. Men det var ikke bare maten som var overraskelsen. Det viste seg at en del av kveldens underholdning var "StandupShow med Line Victoria"! Foran en fullspekket restaurant/bar så holdt jeg stand up, og jeg må innrømme at jeg både elsket og nailet det. I hvertfall utifra tilbakemeldingene jeg fikk. Det var visst veldig bra, jeg kan ikke si jeg husker så mye - jeg var dritnærvøs og blacka egentlig litt ut. Kudos til Christian som lot meg få mine etterlengtede minutter på scenen, det var et fantastisk publikum og jeg rodde det i havn med god hjelp fra de fine folka der! (Det finens video, men jeg blir litt vel drøy på scenen og det passer seg ikke for alle ører, hahahahha)



Men så ble det FEST etter det! Flere venninner fra Oslo kom til, og kvelden var legendarisk. Rett og slett!

På bildet under er jeg på vei inn for å holde standup-showet mitt. 

...og OG VET DERE HVEM SOM VAR DER?

Vegard "Shortcut" Olsen! STOR GLEDE!

Jeg tror vi endte på Nationalen og/eller Mono på et tidspunkt. Jeg vet faktisk ikke. Det var de armbåndene da. Drinker overalt. Tror jeg brukte 39 kroner denne helgen, og det var på en villa sjampanjebrus i fyllesykerus på bensen på Rugtvedt....!



Her snurrer jeg (brød) skiver. Jeg skal innrømme at jeg riktignok husker dette, men ikke helt.

Vil dere vite åssen kvelden endte....?



Kjære Iril og Aina - dere har stelt i stand et helvette for meg og jeg elsket hvert eneste sekund. Det var så nøye planlagt alt sammen, jeg er nesten litt redd for at Laget mitt kommer til å være bedre enn selve bryllupet, hahah! Det var bare så magisk, og jeg elsket-elsket-elsket alt ved det! Tenk at jeg er så heldig som har dere i min armkrok nå som eksteskapet nærmer seg, jeg både tror og vet egentlig at det er liv laga for det trekløveret her i fremtiden.



Dere er kanskje litt før meg med kids og sånn, men hey - foreløbig er jeg den gale tanta til alle ungene deres. Tenk at dere i ammetåka har klart å stable dette fantastiske laget på beina, jeg er rett og slett sjokkert! En stor klem går selvsagt også til ALLE dere som gjorde laget mitt episk, legendarisk, kall det hva du vil - jeg er så utrolig heldig! Dere er et fantastisk knippe jenter, og jeg er kjempeglad i dere!!!



Herregud. Husby-Sørensen out.

 

Bryllupsnerver og veiedag.

SHIT! Det er bare to uker igjen til jeg gifter meg!

Jeg har prøvd å google bryllupsnerver. Siden jeg ikke akkurat er kjent med denne formen for nerver, så er det ikke lett å vite hva som er bryllupsnerver eller forstoppelse eller bare litt (mer) vimsete.

Om 2 uker gifter jeg med med Torben. Langesund kirke (midt i sentrum) klokken 13.00. Det er selvsagt lov til å ta turen for å glane på oss i kirken, jeg har faktisk fått en del spørsmål om akkurat det. Og jeg tenker SELVSAGT er det det! Hallo, jeg skal ha på meg den dyreste kolen jeg noengang kommer til å ha på meg - stæsje meg litt på håret og gni ansiktet mitt rundt i en malerpalett - selvsagt vil jeg stolt vise meg frem til gudoghvermann! Så på spørsmål om noen "utenom" kan bivåne, så tenker jeg JA! 

Jeg vet ikke om alle detaljene er på plass. Jeg trodde kanskje jeg kom til å være psyko bridezilla og holde i hver eneste detalj, men jeg slapp mye av det da Torben havnet på sykehus. Han er jo fremdeles pasient og må på sykehus hver eneste dag, men hey - bank i bordet, det ser ut som det begynner å dra seg til med den fingeren også. Tror vi. Den begynner å bli mer blodig og rød, og det er et godt tegn. Men rett skal være rett, på sårstell og bandasjen kommer av så ser man rett ned på den litt tykke senen som ligger der svøpt i rødt og gult vev. Vi venter i spenning på at det skal komme vev rundt senen som liksom skal "pakke2 den inn så den ikke tørker ut, men det har ikke skjedd foreløbig.

..ok, la oss gjøre et kjempehopp!

Jeg hadde faktisk veiedag denne uken, og det har jeg fasen ikke hatt siden 4. april. Jeg forventet jo ikke å gå særlig mer ned i vekt etter jul, selv om jeg kunne tenkt meg det - men da jeg møtte den forbaskede/forhatte/elskede vektmaskinen kjente jeg det boblet i meg. 



Og jeg bare: "Heisann vekta!"

"Hva slags nyheter har du til meg idag?"



Og vekta bare:









Uten egentlig å gå inn for det, selv om jeg hadde et mål om minus 5 kilo før bryllupet - men jeg dreit i det fordi jeg hadde mer enn nok med andre ting å ta meg til, så hadde jeg altså gått ned 2,1 kilo! 

Nei, jeg hadde ikke gått end muskelmasse eller vann - det var faktisk fett! :-)

Ikke så gæærnt at det ikke er godt for noe, tenkte jeg! Har jo ikke gjort annet enn å trene som vanlig (ikke mye på senteret dog, jeg har syklet, jogget og tatt noen øvelser utendørs) og spise helt forbasket normalt. Og når jeg sier normalt, så mener jeg altså ikke sånn som jeg spiste i fjor, - men gjort (u)bevisste gode valg i matveien. 

Det er noen ting som mangler fra mitt gamle kosthold som jeg ikke lenger har. Brød, poteter, godteri, sjokolade, sjokolademelk, sjokoladegenerelt, og så har jeg jaggu helt glemt hvordan vanlig iskrem smaker. (Jeg spiser sorbèt istede) HURRA!

Nå er det lørdag morgen, og atter en gang har jeg åpenbart blitt ditchet av forloverne mine hva angår u-laget mitt. Det går heeelt fint asså!!! (Horer) Jeg føler meg helt rolig nå (bitch, please) på at det ikke blir før siste helgen (f&5#*-kjærringer) at jeg skal drikkes ut. Så da kan dere glede dere til mine eminente alkokviser og tørre hud samt bakfull-ånde trasker ned midtgangen om 2 uker.

Nuvel. Båtpuss venter - jeg har blitt helt besatt av at den båten må på sjøen før bryllupet. Kanskje slå ihjel litt tid i solariumet idag også, litt Linetid er trengt!

og hey, jeg fant ut at snappen min er linevictoriahus :-) Har allerede endel følgere ser det ut som, ganske moro det der - glemmer helt at andre enn meg selv ser de små snuttene mine, dog..!

Tjerio, baibai! / Line Victoria

Gleder i hverdagen.

Trodde du denne dåsa hadde hatt utdrikningslaget sitt i helgen? NEIDA! 

Jeg har blitt holdt på pinebenken altfor lenge nå.Sånn ca sånn her har jeg følt meg de siste helgene:

(Det går bra med den involverte i sykebilen)

Så min siste flørt før jeg gifter meg måtte jeg skaffe meg helt på egenhånd, så jeg booket en time hos den kjekke tannlegen min. Igjen. Stakkars, jeg gir han en haug med håpløse oppgaver bare for å tilbringe litt kvalitetstid med han. Idag bad jeg han sandblåse alle tennene mine. Og så har jeg hatt en rotfylt tann som har blitt litt misfarget, så jeg tvang han til å freestyle (hans ord!) litt på tanna mi. Han la en kompositt-blanding oppå tanna for å lysne den , det funket faktisk veldig bra!



Og her, mine kjære lesere....ser dere hvor syyyykt kort kjole jeg tilfeldigvis hadde på meg denne dagen jeg tilfeldigvis skulle til tannlegen. Faktisk brukte jeg så lang tid på å finne den korteste kjolen jeg hadde i skapet at jeg glemte å sminke meg.

Og hvis du vet åssen de stolene fungerer, legg til at jeg er ikledd en kjole med lengden på et skjørt som ville kledd en østeuropeisk protis...porstri.....protistu...HORE,  så er det litt som en gynokolog-stol light version. Heldigvis reddet min spinningvenninne (som også jobber på tannlegesenteret) den lille rest jeg hadde av verdighet ved å peke på fjeset mitt og sier til tannlegen:  "-Det er DER det er hull som skal fylles, om du skulle være i tvil på anatomien idag." 

Jeg må innrømme det, jeg simpelthen elsker mine get aways til tannlegekontoret. Jeg blir i så jæskla godt humør av å tilbringe en liten time hos de, takk! 

Vi hadde bare en bitteliten krangel, tannlegen og jeg. Det var når han stakk pinnen sin inn i et hull jeg har.

Før dere ramler av stolen i sjokk så snakker vi altså om en sånn metall-pirkepinne som alle tannleger har, og dyttet på en ømfintelig tannhals jeg har. 

(Ja, jeg må holde den sugegreia selv. Litt for å ha noe å pusle med, men mest for å ikke klype eller klore ut øynene til tannlegen når han finner mine såre punkter. )

Nuvel - det fine med lokale tannlegekontorer er at jeg så fint kan bare overføre tannlegeregningen over på Torben som skal til dit til fredag. Merkelig det der, Torben klager alltid på at hans regninger hos tannlegen blir så fryktelig mye dyrere etter at han møtte meg og vi fikk samme tannlege - greia er at han da altså betaler min regning også, uten egentlig å skjønne det. Ypperlig!

Sist gang jeg var hos tannlegen gikk det SLIK! <------(trykk på linken!)

Hejdå!

 

Oppsummering av uka.

Hjelpes... Jeg gjør et kjempehopp fra forrige innlegg am avføring (!!) og rett til bryllupsplanlegging. Ikke har jeg blitt hentet av mine vakre venninner for å drikkes kraftig ut, så nå tenker jeg i grunn at de dåsene kan ta seg en bolle snart. På lørdag ble jeg altså så vannvittig sint og frustrert over at ingen hadde hentet meg, at jeg fyrte løs på den som satt nærmest. En morfinbedugget Torben. 

Her om dagen skulle jeg ut og ta en liten røyk (ganske ironisk at jeg kaller det en "liten" røyk, siden den faktisk er en 100`s - altså den ekstra lange...!) og dette var synet som møtte meg:



..og jeg bare: "JEG ER HER!!!!!"

og så viste det seg at den ikke var reservert til meg, men til en nabo. Det var selvsagt litt pinlig at jeg stod utenfor sykebilen med min lilla, pakkede koffert og en uåpnet øl, og sang av full hals partylåter fra Spotify -  når naboen kommer trillende under dyna og seler på ei sykebil-tralle. Fader ass, det er ALLTID noen som skal ta fokuset bort fra meg. Det går forøvrig bra med naboen, hvis du lurte.

Alle dagene nå, er Torben på sykehuset og får behandling for hånda/fingeren. Jeg skulle så veldig ønske jeg kunne vist dere bilder, men jeg har fått streng beskjed om at den nasty-nessen ikke hører hjemme på en blogg uten aldergrense. Det forstår jeg veldig godt. Uten å si for mye så blir det hudtransplantasjon - men vi må vente til det har grodd nok kjøtt på fingeren. Per dags dato ligger senen hans helt åpen og må fuktbehandles hele tiden. Tørker senen i fingeren ut - da kan vi like gjerne amputere. Det er ikke bare å transplantere hud heller. Vi har blitt forespeilet at det er mulighet for at vi ("Vi"??!!) må få grodd ny underhud og kjøtt på hånda til Torben, hvilket betyr at det er en sjans for at han....hold deg fast - må sy hånda inn i buken (magen) for å få grodd seg litt nytt kjøtt og hud. Da skal hånden være sydd fast i magen i to uker, før de skjærer løs og "bygger" ny finger. 

Kan vi vær så snill å snakke litt om at det kan hende han som står oppe ved alteret om 3 uker kan være SYDD FAST I SIN EGEN MAGE når ringoverrekkelsen skal gjøres? "Ta nu denne hånd... neiii, går ikke - den sitter fast i maaaagen!". Kanskje Torben får mulighet til å "kjenne skikkelig på magefølelsen" når han står der..?! 

Både Torben og jeg humrer litt av tanken. Det må være lov å ha litt galgenhumor i en slik situasjon. Jeg? Joa, jeg er utvendig helt roooolig på det meste. Det blir et bryllup å snakke om i etterkant i såfall, hahahaha! ;-)

Tilogmed på 17. mai var vi på sykehuset. Jeg i min bunad, og Torben i ehh..sin bunad.



Hei hvor det går - daglig oppdateringer om helt random greier finner du på instagrammen min eller snapchatten (linevictoriahus) min eller tilogmed facebooken min! 

(Blir du aldri lei, liksom?!) 

Tata!

Dassrutiner. Ikke for sarte sjeler!

Alle har de. Ingen snakker egentlig om det.


(Det var sykt vanskelig å finne bilde som matchet overskriften, så jeg tok bare et random bilde.)

Etter Torbens høyst ufrivillige opphold på sykehuset i Liverpool, satte det tankevirksomhetene i sving hos han. Det er pussig det der, for alle dorutiner man vanligvis har hatt som en del av dine andre hverdagslge rutiner, ble for han vanskelige å opprettholde. Jeg skal innrømme at jeg har høy forståelse for dette, og begynte selv å tenke litt på om det var -jeg- som hadde fått rutinene mine ende-vendt (pussig ordvalg der..). 

Mine egne rutiner er ganske ordinære, og høyst gjennomførbare. Tror jeg. Jeg står opp, drikker kaffe, røyker og bæsser. Hver eneste dag. Såfremt ikke sjukdom eller fyllesyke holder med lenket til senga, så er dette vanlig praksis.



 

Jeg har ofte døra til doen åpen. Om det er frykten for å være alene eller klaustrofobi som er grunnen, vites ikke. Det er Torbens største hat, at jeg har døra oppe. Jeg har blitt noe bedre dog. Det er ikke nødvendigvis for å lufte eller noe, men rett og slett fordi jeg er redd for å gå glipp av noe.

På do pleier jeg å ha med meg telefonen eller ipaden. Eller noe annet å lese på. Bryllupsmagasiner er også helt greie blader å la tankene fly med. På telefonen er det nyheter, facebook og instagrammen min som blir runda. Jeg holder meg unna mailen.  På denne måten kan mine kollegaer hvertfall være sikkert på at de ikke får en mail av meg full av drit. 

Faktisk så er det slik at jeg ofte får mine beste idèer når jeg sitter på do, så penn/papir eller mobilens notatblokk ligger lett tilgjengelig. Som en artig diggresjon - idèen til dette blogginnlegget fikk jeg faktisk på et toalettbesøk.

Jeg vet faktisk nøyaktig når i prosessen jeg må ta frem «notatblokka». Det er akkurat like før jeg sender Bruno avgårde på svømmetrening. Den litt rare følelsen av å være uovervinnelig skyller over meg, det en form for rus! 

Jeg har ingen sperrer på hvor jeg går på do. Jeg kan gjøre den naturligste tingen både på offentlige toaletter og på hjemmebesøk hos venner. Terskelen er ei heller så høy på utenlandsbesøk, for når du har bodd i ørkenen i Egypt - da må du være ganske raust anlagt med tanke på toalettrutiner. Faktisk har jeg gått på do i en kasèrne (vaktpost/hytte) full av arabiske unge menn med geværer, der «toalettet" var nettopp et hull i bakken og det stod en stekeovn ved siden av. En stekeovn ja. Kombinert kjøkken og bad, der altså. Ingen dører heller, så jeg hørte det knipset i telefonene til soldatene når jeg satt der med ræva til de. På noens mobil er jeg altså da foreviget på mitt aller mest ydmyke, men jeg lot det bare stå til. Jeg gav de sikkert en opplevelse av de sjeldne vil jeg tro. Etterpå børstet jeg bare sand over mitt fornødne, og jeg lo litt av at det så ut som en overmoden brun banan som var skremt under et dryss av ørkensand.

Til din info var det ikke dopapir der, men en bøtte med vann. Jeg, rutinert som jeg var, hadde med meg sminkefjerner-servietter i lomma, men var ufattelig frustert da jeg oppdaget av at jeg hadde kjøpt øyesminke-fjerner, hvilket betydde at størrelsen på våt»servietten» var like stor som? en halv post-it-lapp. 

 





(Neste gang du er på do, kjenn litt på den deilige følelsen av at du har et luksusproblem når du tar for mye dopapir at du er redd doen skal tette seg. Jeg bare sier det)

Eneste med mine dorutiner er at jeg syns det er flaut å kjøpe dopapir og BARE dopapir på Rema 1000. Jeg tenker alltid at hun/han bak kassa tenker at "-hun skal sikkert fort hjem å bæsse" eller så tenker jeg rett og slett at de tenker at "-Hun fant sikkert ut da hun satt der, ferdigtrøkka, at hun var tom for dopapir, og nå skal hun ha det for så å dra hjem å tørke seg, 20 minutter ETTER toalettbesøket. Eller så tenker jeg at de tenker at jeg har dårlig råd siden jeg jøper firstprice, eller at jeg er så herda i æssen at jeg tåler det meste. Eller at jeg er sår i æssen når jeg kjøper mykt toalettpapir med et lam på, og må ha noe mykt. Hvorfor har de lam på toalettpapiret egentlig? Tørker jeg meg med en babysau-liksom? Eller hva med den toalettpapir-posen med en BABY på???! 

Av en eller annen grunn så innbiller jeg meg alltid at alle har noenlunde de samme rutinene som meg. Og da har jeg en tendens til å synes synd på de som ikke har faste dorutiner. Blant annet kan jeg fortelle dere at når Torben lå i sykesenga og ikke fikk lagt den etterlengtede kabelen med flere dagers mikrobølgeovn-mat fra sykehuset og svigermors innkjøpte bananer, så gikk jeg faktisk til det steget å blande meg inn i sykehusrutiner og medisinering. Jeg ville jo bare Torbens beste, og løy på meg verge-status.  Og noen få timer senere kunne jeg lese i journalen hans at de hadde satt en sprøyte med lakserende middel i han, og at det 6 timer senere var "født en gutt" på toalettet på Trauma Ward 4b i Liverpool.

Jeg turde ikke si til Torben at jeg var den åpenbare grunnen til at han måtte dra i nød-snora ved sengen og be to søte sykepleiere om hjelp til å drite, men ok. På det tidspunktet fikk han så mange rare sprøyter, så den ene lakserende dosen de satte i han la han ikke så mye merke til. Bivirkningen av min sjefsavgjørelse kom jo som nevnt 6 timer senere når jeg var opptatt i prøverommet med å shoppe sommergarderoben på Primark nede i byen.

Jeg har alltid sammenlignet mine egne bæsserutiner med NSB. Altså, blir jeg forhindret i å «sende toget ut fra perrongen» så blir de fleste andre tog senere den dagen påvirket. Jeg regner riktignok med at ikke NSB bruker sviskekompott for å få fortgang i avgangene sine, men du skjønner kanskje hva jeg mener. Da kan det ofte ta flere timer og dager før «toget går» og alt annet blir litt forstyrret som følge av forsinkelser og hindringer i togsporet. Aporopos (bremse) spor - jeg sporer faktisk helt av nå.

Jeg tror jeg avslutter her, og tror av hele mitt hjerte at de aller fleste kan klare å kjenne seg igjen i dette blogginnlegget (tilogmed jenter, som ikke bæsser.)  Det ble mye drittpreik.

Takk for seg!!

Supporterfrue - out.

NÅR SKAL JEG DRIKKES UT?????

Jeg skjelver i buksene.

Det er jo nå slik engang at det skal ganske mye til å toppe Torbens utdrikkningslag, som resulterte i hele 2 uker i Liverpool - sengeliggende og på en evig oppadstigende morfinrus. Jeg får nok ikke 2 uker i en sykeseng med kjekke, irske leger rundt meg - men krysser fingra for at alkholkonsumet mitt blir så stort at jeg kanskje må inn til pumping på sykehuset da..?! Lov å drømme...

Jeg for min del går meg angsten i halsen for når jeg skal drikkes ut - og forrige onsdag fikk jeg denne meldingen:



Og så spurte jeg henne om når jeg skulle være klar, og da stod det bare: "Alltid. Vi er som klamydia - dukker helt plutselig opp."
...og selvsagt gikk jeg jo fullstendig i karamba-modus og begynte å pakke ASAP.

Tiden gikk, og dette er som sagt ei uke siden. Jeg skulle ønske jeg kunne si at "neiiiida, det får ta den tiden det tar, det skjer når det skjer", men da hadde jeg jugd så hardt at jeg hadde fått hjerteinfarkt. Jeg skal innrømme - jeg er så nyskjerrig at jeg kunne gnagd av Torben den friske armen.

Greia er at jeg er overbevist om at folk rundt meg VET mye mer enn jeg aner. Men alle later som ikke de vet noe. Jeg tipper de har fått streng beskjed om å holde kjeft, for Aina og Iril blir litt paranoide når jeg kjenner lukta av U-laget mitt. Jeg mistenker faktisk at de har jugd for Torben, for de vet at jeg kan knekke han når som helst hvis han faktisk hadde visst noe. Hvertfall i den smertestillende boblen han lever i nå. Faktisk var jeg fristet til å klype han litt i den skadede hånda hans for å skvise ut litt opplysninger, men det har ikke nådd så langt. Ennå. Men jeg er farlig nær.

Jeg er vanvittig paranoid. en liten del av meg er redd for at de skal storme inn på det rotete soverommet mitt tidlig om morgenen. Eller at de henter meg før jeg har hatt bæsserutinene mine om morgenen, og at jeg kommer til å ha forstoppelse i flere dager fremover. Jeg har ikke drukket alkohol siden...ja, sist jeg drakk alkohol, og det er over en månede siden. Jeg har rett og slett spart meg til laget mitt!

Her om dagen kom jeg på jobb og fikk se dette synet:

Da tenkte jeg at NÅ ER DAGEN HER! 100 uniformerte menn og MEG! Men jeg ble veldig skuffet når jeg kom inn dørene på hotellet, for de visste overhodet ikke hvem jeg var. Jeg spurte hver eneste en: "-Er dere her for utdrikningslaget mitt?" Men neida. Bare rista på huet og lage sirkel med pekefingeren sin mot tinningen og gikk vekk fra åstedet... .Pytt, det hadde sikkert blitt en reprise på en liten episode jeg hadde med Telemark Politidistrikt for noen år siden uansett:


Jeg er ganske sikker på at jeg blir plukket med helt bardust uten å ha kontroll på det, så derfor har jeg åpnet snapchatten min, og kommer til å begynne å dele endel på den. Og instagrammen min. Så hvis du vil følge meg så er du hjertlig velkommen til det, så skal jeg prøve å innlemme dere i det som skjer!

Jeg vet ikke åssen det er med snap-kode og slikt, men jeg tror brukernavnet mitt er linevictoriahus ? Det finner vi fort ut av. Det er hvertfall mitt aller beste tips til å holde deg oppdatert på hvordan dagene går fremover med u-lag-angsten min. Ja, også instagrammen min da. Jeg skal nok få delt av meg!

Tata! /Line Victoria

 

 

Hårhelvette.

                                                                                                          * Hårbehandling gitt i bursdagsgave!

Så godt som alle jenter er opptatt av håret sitt. Enten det er kort eller langt, farget, stripet, ombret eller dip`et. Jeg også. Jeg har ikke alltid vært like heldig med sveisen min. Jeg fikk ikke hår på huet før jeg var 6 år. Pappa måtte ta bort bilde av meg fra kontorpulten fordi alle lurte på hvorfor han hadde bilde av E.T. i en ramme på pulten sin.

E.T. var forøvrig et utenomjordisk skapning i en film fra 80-tallet. Han hadde lange armer, korte bein, kulemage, stort bakhuet og ikke noe hår på huet. Dessverre for meg - så var jeg urovekkende lik E.T som 4-5 åring. 

Bilde: Line-Blondine 15 år - ikke stripet eller bleket noensinne. Permanent en gang da jeg var 12 år, uten spesielt heldig utfall. 

På bildet under er vel det korteste håret jeg noengang har hatt. Men blondt da. Mener dette var fra innspilling av "Guiness Wold of Records TV" for noen år siden der jeg var stuntreporter eller noe. Jeg hadde vel sliti ut håret med punktextations, så det var vel derfor det var kort den gangen... Jeg hatet det, husker jeg!



Jeg har alltid hatt blondt hår så det var ganske skummelt da jeg for første gang farget det brunt for noen år siden. Jeg mistet den "blondine-greia med store pupper" jeg hadde gående. Jeg hadde sykt dilla på Tone Damli og forlangte hårfargen hennes av frisøren til TV 2.

...men så gjorde jeg noe som skulle ødelegge mitt relativt avslappede forhold til håret mitt...

(Frisører - se vekk nå!) 

Jeg hjemmebleket håret mitt. Ikke engang bleket det, jeg AVFARGET det, og deretter blekte det igjen for å bli kvitt orangefargen som dukket opp. 


..og hva tror du skjedde etter det?



Håret mitt. Fullstendig ødelagt. Det som engang var sunt, sterkt, tykt og langt hår var nå som gummistrikk, knakk tvert av når jeg gredde det og så helt forjævlig ut. På dette bildet hadde jeg grini så mye at ansiktet mitt var helt hovent og øynene var sånne sammenklistrede. Verdens verste dag.

Etter denne hårfadesen har jeg aldri rørt mitt eget hår på egenhånd selv. Dessverre for meg ble jeg også dritredd for frisører, for jeg er så fryktelig redd for at han eller hun skal gjøre noe feil. Så da har jeg heller latt være å gå til frisøren for å gjøre annet enn å bare stusse det litt i lengden. Man hører jo om skrekkhistoriene. 

Av en eller annen grunn har jeg alltid ønsket å ha en frisør jeg kan være ærlig med, og som er helt ærlig med meg. Jeg følte for eksempel at jeg kom veldig skjevt ut med en frisør som het "Ron" (med sånn amerikansk aksent) på en veldig kjent frisørkjede i Oslo. Han pepret meg full av info at jeg var en "kald blond-jente" og at jeg bare MÅTTE klippe de slitte tuppene. Jeg har heldigvis ingen bilder fra den gangen, for da jeg kom ut hadde jeg bolleklipp med fønvipp innover og grått "kaldblondt" hår. Det viste seg forøvrig at han egentlig het Ronny og kom fra Jessheim, jeg ble rett og slett bare veldig overveldet av en relativt hipp og kul "Ron" med amerikansk aksent som viste seg å egentlig være en helt ordinær ufaglært frisør med høye tanker om sitt eget arbeid. 

Den siste tiden har jeg vært så heldig å få en ny venninne i gjengen min, og hun er (*trommevirvel*) FRISØR! Faktisk har jeg to frisører i venninnegjengen min nå, og jeg har lagt mitt hår i Ingunns hender de siste gangene. Til henne kan jeg si at jeg ikke vil ha det sånn og sånn, og hun HØRER faktisk på meg når jeg sier at jeg ikke vil klippe så mye av lengden. Jeg har tatt med bilder av kjendiser og sagt: "Sånn vil jeg ha det!" og Ingunn på Santa Fe har tryllet frem akkurat den fargen og klippen jeg har sett for meg. 

(Ingunn er en del av RS-truppen min også, som tok gull under mesterskapet i april.)



Det er jo noe helt spesielt med å gå til de lokale, herlige frisørene også da. For det er ikke noe annet sted i Langesund det er mer liv enn hos Tori, Ingunn, Louise og Pia. Ingunn har jobbet med et hår som jeg riktignok ikke er spesielt flink til å ta vare på, og aldeles ikke kjeftet på meg fordi jeg bruker billig shampoo og rettetang. Jeg har aldri blitt pådyttet saker jeg ikke trenger til håret mitt, for jeg blir helt gal av å måtte trekke halve lønningen på en proteinkur jeg bare MÅ ha som blir bare stående i skapet uansett. 

Under er et bilde av meg for å illustrere sovesveisen etter 4. dag uten å ha kranglet med hårbørste og balsam.



Nå som det nærmer seg bryllupet mitt (ehh..vårt!) så har Ingunn med sine magiske hender, koster og folie jobbet seg frem en deilig sommerblond sveis jeg bare ELSKER!

Mørkere under og med lyse solblekede striper. En frisyre jeg slipper å måtte holde vedlike hver 4-5 uke, slik man ofte må med striper og farge. Faktisk kan jeg bare la det vokse vilt uten å måtte stresse med det..! Ettervekst, hva er det?

Men det er jo først når det har gått noen dager og det ikke lenger er nyvasket (!) man begynner å bli ordentlig kjent med den nye sommersveisen da... - Her på vei til sykkeltrening:

Og idag, søndag, mens jeg skrev dette blogginnlegget:


Jeg har ikke akkurat stæsjet opp håret mitt på noen av bildene, det er fordi jeg så sjeldent gjør det uansett.. Det siste bildet er faktisk et to dagers uten noe i, jeg vasket håret og lot det lufttørke på fredag - thats it! Men det var litt for å vise fargen nå :-)

Jeg er uendelig glad for at mine dager som frisør-redd jente med hjemmeblekings-kit i skapet er over, for jeg har funnet min Ingunn i Langesund og hu er jævla flink! <3 Jeg skal faktisk la jentene der nede fikse meg til en av livets viktigste dager, det er Ingunn som skal ta kontroll på brudesveisen min om en månede - guuuuri som jeg gleder meg! Hvor heldig er ikke jeg da?! :-)

PS: Jeg er ikke sponset, men jeg fikk hårbehandling i bursdagsgave av jentene på Santa Fe Klippotek i Langesund. Og siden jeg er så fornøyd så syns jeg det var på sin plass å fortelle det videre. Jeg kviet meg litt, for jeg har faktisk vært litt redd for å avsløre frisørhemmeligheten min, i frykt for at andre oppdager hvor flink snella mi er og at hun ikke får tid til meg fremover...Hahahah! 

Morsom funfact? Torben har gått til disse jentene de siste årene også, og er sykt fornøyd han også. Han startet faktisk sin hårkarriere der da han var hårmodell for de! :-) 


I morgen er en ny dag med nye muligheter. Du vet de fem kiloene jeg skulle ta kverken på? Nah, siden Torben har liggi på sykehus, så måtte jeg sette en stopper for intensivtreningen min (oftere og hardere enn jeg vanligvis trener), men jeg starter opp igjen i morgen. Jeg LOVER! 
 

Bilkjøring er virkelig ikke min greie.... :-(

                                                                          (...opprinnelig trykket i aprilutgaven til Solkysten)

Bilkjøring har aldri vært min greie, så jeg har aldri brydd meg særlig om de som ikke kjører riktig i rundkjøringer. Så lenge de kjører i samme retning som meg i rundkjøringen, så er jeg likeglad. Jeg har mitt eget å stri med bak rattet, jeg.

Jeg skal prøve å forfatte meg i korthet når det kommer til merittlisten min i bilkjøring:

2001: Jeg strøyk tre ganger på teoriprøva og tre ganger på oppkjøringen. Når jeg omsider klarte å overholde vikeplikter og fartsgrenser, bestod jeg med et nødskrik.

2016: Jeg kan fremdeles ikke forskjellen på høyre og venstre, noe som byr på problemer når jeg skal kjøre etter en rute angitt av stemmen i GPS`en min.

Jeg har tatt et liv i trafikken, en due. Duen kjørte jeg riktignok ikke på, den rullet jeg over. Det var fordi jeg ikke hadde mer bensin på bilen (har ikke lært meg de symbolene som piper og lyser i dashbordet) og jeg måtte rulle fra jobben min i Nydalen og ned Grünerløkka i Oslo.  Der satt kafègjester å matet duer i veien, og min gamle Toyota rullet stille over den ene dua som stod med ryggen til. Den døde relativt momentant i en matorgie, noe jeg tror er en tilfredstillende måte å dø på for en due. Alt er vel relativt egentlig, for når jeg erindrer den dagen så var det vel Volvoen bak meg som kvestet ut den aller siste livsgnisten av den overraskede dua.



Nuvel. Jeg har av mine kjære blitt beordret til å kjøre trygge biler, siden mine kjøreegenskaper ikke stemmer helt overens med det vegdirektoratet forventer av noen som har hatt lappen i 15 år - så jeg kjører en stor og sikker bil. Sikker, for meg. Men kanskje ikke for sjefen min.



Da jeg kjørte langs Ekstrand en torsdag på vei til spinningtime, fattet jeg mer interesse i hvem det var som syklet langs veien enn å faktisk følge med foran meg. I et brøkdels av et sekund ser jeg sjefens ansikt i den bittelille, supermiljøvennlige el-bilen hans på vei hjem fra en lang kontordag. Rett imot meg. Faktisk så var det så nære at jeg nesten forventet at våre VW-logoer i fronten av bilene våre kom til å kline med hverandre. Heldigvis er jeg relativt snartenkt, og kom meg over i min kjørebane i tide - og den bittelille el-boksen til sjefen suste forbi meg på riktig side. Jeg rakk akkurat å se det vettskremte ansiktet hans før det ringte på handsfree-anlegget i bilen min og jeg fikk en liten kjøreleksjon via telefonen. «-Det er høyrekjøring i Norge, frøken Husby». Jeg orket ikke engang å diskutere med han, for jeg vet jo som sagt ikke forskjellen på høyre og venstre uansett. Jeg lot han bare få rett i hans antagelser om at det ikke bare er i kontortiden jeg er en smule ukonsentrert.

Dere har sikkert sett meg parkere. Jeg er hun som bruker rundt 5 minutter på å snu bilen utenfor Coop i Langesund mens du sitter å river deg i håret og irriterer deg grønn over at jeg opptar all din dyrbare tid. Og for alle som har sett den parkeringsplassen, så er den verken uoversiktelig eller klønete anlagt. Det er det jeg som er. Problemet i dette tillfellet er at det er så mye teknisk i bilen min, så hver gang jeg rygger så piper det som om ei bombe er i ferd med å gå av. Det piper først litt, så kraftigere, før det er en laaaaaang pipelyd vanligvis etterfulgt av et dump "bak" i bilen. Jeg har ikke orket å etterforske videre hva den pipingen er, jeg har som regel bilene mine bare i et par år før de må kondemneres av forsikringsselskapene uansett. Det er sikkert et varsel om påfyll av blinklysolje, men det henger jeg meg ikke så opp i - for blinklys bruker jeg uansett aldri.

Når jeg står parkert på en oppmalt plass kan du banne på at jeg har feilparkert. Dobbeltparkert. Omvendtparkert. Ulovlig parkert. På tversover-parkert. Og hvis det er noe som heter borttauet-parkert så har det også skjedd. Ja, jeg har også parkert et sted og funnet bilen min parkert nedi skråningen et annet sted også.

Å kjøre ombord på Sandøyaferja er den ultimate prøvelsen for min del. Der står faktisk han jeg skal gifte meg med (han er matrosen ombord) for å peke ut hvor på båten jeg skal plassere meg med bilen, gir meg tegn og vinker. Ofte kommer jeg i akkurat litt for stor fart, og min forlovede må sprette ut til siden for ikke få doningen min plassert i fanget. Ved en anledning har jeg rullet over tærne hans fordi jeg har glemt å sette på håndbrekket når han har stått og krevd betaling av meg. Jeg tror faktisk jeg fremdeles har forbud mot å kjøre inn på den ferja. Kanskje også litt på grunn av den gangen jeg rygget inn på ferja første gangen, fordi jeg ikke helt forstod hvordan det var mulig å komme meg av ferja igjen uten å måtte snu bilen. Jeg vet veldig lite om ferjer, og ingen hadde forklart meg at mange ferjer kan åpnes i begge ender. 

Til tross for alle disse utleveringene om mine kjøreferdigheter, så ansèr jeg meg selv (merkelig nok) som en ypperlig kjørelærer da! Min beste venninne tok lappen for et halvt år siden, da var hun høygravid med tvillinger. Jeg satt å skrek til henne underveis, åpnet døra i fart for å sjekke om hun klarte forholde seg rolig under ekstreme forhold, kastet ting rundt meg og slo meg vrang som en 3-åring for å se ann tålmodigheten hennes. Akkurat som min mor gjorde meg med når jeg øvelseskjørte med henne for 16 år siden, men skrek hun av helt andre åpenbare grunner, som eksempelvis frykten for sitt liv. Jeg mener helt oppriktig at jeg er helt rå på min type kjøreopplæring. Pedagogisk? Aner ikke. Men min bestevenninne tok lappen på første forsøk, og jeg liker å tro at det var skrikinga mi som gjorde at hun bestod. Jeg tror jeg skrek ut ungene hennes også, for de kom jaggu rett etterpå!

En gladhistorie til slutt - for noen år siden hadde TV 2 et program der «kjendiser» skulle kjøre billøp. Det var lov til å kræsje inn i andre biler på banen for å vinne. Og ENDELIG fant jeg min styrke som elendig sjåfør. For jeg vant nemlig hele serien! Da kan vi kanskje konkludere med at jeg er Grenlands verste sjåfør og i tillegg har en pokal som beviser det! 



(Wow, jeg visste ikke at jeg hadde så mye tannkjøtt...) Bildekred: TV2.no

 

Torbens utdrikkningslag i Liverpool (med en vri)



Mange som følger meg på facebook og instagram har fått med seg at det har vært en ganske begivenhetsrik uke for brudgommen Torben. Jeg ville egentlig skåne bloggen min for oppdateringer om dette, men så regner jeg ofte skriving som en form for terapi, og jeg syns det kan være greit å ta en oppsummering av hva vi har syslet med den siste tiden. 

Vel, la oss starte med forrige fredag. 

Torben ante fred og ingen fare da han var godt inni jobbturnusen sin. Vi planlegger lite når han jobber sine 2 uker på båten, så jeg tipper overraskelsen var stor da han plutselig oppdagen 15 av sine beste kompiser på kaia fredag formiddag i jobbuken sin! Litt tidligere på dagen hadde han fått et ørlite kutt i fingeren, du vet - sånt kutt man får hele tiden som man egentlig ikke tenker så mye på etterpå. Tror ikke engang han satte på et plaster. Så ubetydelig kutt, snakker vi. Han ble ikledd en fallskjermdress av kompisene sine og fikk inntrykk av at han skulle hoppe fallskjerm når det bar til flyplassen. Gutta hadde selvsagt andre planer - en fantastisk tur til Liverpool i 4 dager med de 3 K`ene som betyr mest for Torben. (Kompiser, Kos og Kamp) 



Lørdag, under kampen på Anfield, ble Torben veldig syk. Høy feber, verkende og veldig hoven arm, samt generell veldig dårlig almenntilstand. Han fortalte meg i ettertid at han ikke engang hadde orket å løfte flagget over huet under kampen, så han skjønte vel at noe var på gang. Siden alkoholinntaket var veldig labert denne dagen, til tross for at det var et utdrikningslag, forstod heldigvis gutta i reisefølget at det måtte taes affære kjapt. (Takk Gud for våkne og oppegående gutter!!!) Torben ble sendt med ambulanse fra Anfield Stadion og til Royal Hospital Liverpool og lagt inn umiddelbart. Jeg fikk telefon fra gutta og ble holdt løpende orientert. Jeg tenkte vel der og da at dette var jo "kjipern" for utdrikningslaget, og at Torben kom til å bli skrevet ut dagen etter med et arsenal av antibiotika i baggasjen og alkoholforbud resten av turen. Der tok jeg veldig feil!

Lørdag kveld responderte ikke Torben slik som håpet på antibiotikaen han fikk intravnøst og ble hasteoperert den natten. Vi ble forespeilet en "worst case scenario" der de snakket om å åpne hele armen hans - og jeg ble jo helt satt ut. Torben også, hanvar veldig bekymret for tatoveringen sin. (!) Underveis i operasjonen ble det heldigvis endrede planer og fingeren og litt nedenfor i hånda ble sprettet opp og tømt, og da han våknet opp fra narkosen så var hånden hands bandasjert som en mikke-mus hånd, han var ilagt kateter og var i dyp morfinrus. Med andre ord - Ikke spesielt klar for å ta fatt på siste dagen i sitt utdrikkningslag. 

Gutta satt på rundgang ved sykesenga til Torben, og jeg er så STOLT over hvor fantastiske venner Torben har. Dette skulle jo være en heidundrende fest for Torbens siste ungkars-krampetrekning, men istede ble det et utdrikkningslag uten brudgommen/hovedpersonen selv til stede. 

Etter gode samtaler med Torbens gutteklubb ble vi omsider enige om at vi nå skulle skifte miljø litt, og svigermor og jeg dro ned da resten av utdrikningslaget dro hjem på mandag. Gutta dro noe motvillig hjem, det var mange runder og telefoner som gikk på kryss av landegrenser på hvem som skulle bli igjen med brudgommen - men siden svigermor og jeg bestemte oss for å overta våkingen ved sykesenga, så løste det seg foreløpig greit. Det viktigste var at Torben hadde noen der nede, og det var mer enn nok av frivillige som tok ansvar! Dere er best!

Mandag ble Torben operert for 2. gang, og det var dessverre ingen gode nyheter å få da han våknet fra narkosen igjen. Nå hadde de åpnet 3 fingre og videre ned i hånda for å få skikk på bakteriene og betennelsen som hadde satt seg i den en gang så utrolig lille kuttet han fikk før avreise. Mikkemus-hånda ble hengt i et stativ og Torben fikk nye runder med sterk antibiotika og morfin for å redde hånda. CRP oppe i 359 (?) på det værste. Høyt og lavt blodtrykk om hverandre.Labresultatet fortalte oss at det herjer stafilikokker aureus (gule stafilikokker) og streptokokker i hånda til Torben. Du burde egentlig ikke google det, for det er sykt nasty. 

Dessverre er det slik at når du får så mye antibiotika intravnøst så flater immunforsvaret helt ut. Kroppen slutter i prinsippet å reparere seg selv, og man er utrolig mottagelig for andre ulumskheter som dukker opp. Så dagen etter operasjonen fikk han lungebetennelse. Da var det igjen på med oksygenmaske for å holde oksygenopptaket i kroppen oppe. Operasjon nr 3 stod for trappene, men ble to ganger blitt utsatt. Dette skjønner jeg er utrolig frustrerende for Torben, for nå begynte vi å lengte etter gode nyheter som kunne gjøre at vi snart kunne se en avreisedag hjem til Norge nært forestående. Dengang ei. Torben ble liggende i sengen å føle vg-live oppdateringer for å få med seg Liverpoolkamp, plassert i en hvit seng i dyp morfinrus på Trauma Ward 4B i favorittbyen Liverpool og rundet ​da en uke sengeliggende.

 

Vi, svigermor og jeg, valgte å gjøre som Torben ville gjort om han hadde vært frisk nok - vi tok en øl på pub`en på Anfield og skålte for en av Norges største og dedikerte Liverpoolsupportere!




Svigermor og jeg dro hjem fredag, og ble avløst av svigerpappa Rune. Nå er Rune med Torben på sykehuset og i går ble han endelig operert for 3. gang. Denne gangen fikk vi gode nyheter! Bakterieinfeksjonen er på retrett og fingrene/hånda er (delvis) sydd sammen igjen -  Torben kan aldeles snart klarkjøres for hjemreise! Ingenting gledet meg mer lørdag kveld enn den gode nyheten, sannheten er at det ble helt mørkt etterpå - for jeg sovnet som en stein og sov helt til klokka 10.00 idag. Nydelig med en etterlengtet hel natts søvn, uten å være urolig og frykte det værste når du våkner!

Stakkars Torben. Det må være lov til å si det. Men så må man jo også nevne at dette hadde skjedd uavhengig av om de dro til Liverpool eller ikke, dette kunne skjedd nårsomhelst! Det var bare helt hinsides uflaks at det skjedde når de skulle ha utdrikningslaget til Torben, men på en annen side så har jeg sett en helt vidunderlig kjærlighet fra gutta til Torben jeg høyst sannsynlig ikke hadde fått muligheten til å se hvis dette ikke hadde skjedd. Det er faktisk ganske rørende å tenke på hvor omsorgsfulle gjengen har vært, jeg er rett og slett imponert! Snakk om å leve opp til strofene "You`ll never walk alone" da! :-)

Tilslutt må jeg prise meg lykkelig for at Torben har et så vannvittig godt humør og positivitet som han har. Det var i grunn mer latter enn tårer rundt den sykesenga, og det er helt sjukt med tanke på situasjonen. Humor er faktisk den beste medisinen, og der var Torben flink til å selvmedisinere seg selv..! 

Bildet under er fra da de skulle bytte litt på IV`en hans i den friske hånda, og det gikk litt "gæærnt"...

Torbens kommentar til dette bildet er "Ta bilde, legg ut på facebook og si at de tar den andre hånda mi også nå!"  Morbid galgenhumor er BEST!



Nå krysser vi fingrene for at Torben snart får komme hjem til Norge og fortsette behandlingen i litt mer kjente omgivelser!

<3 

 

 

 

De siste 5 kiloene skal til pers!

Nå skal de siste 5 kiloene til pers!

Jeg har ligget stabilt på vekta de siste månedene. Litt fordi det har vært planen, men også fordi jeg har måttet inngå kompromisser med kroppen min som gjør at jeg har funnet en gylden middelvei mellom matinntak og treningsmengde. Jeg føler ikke at jeg på noe som helst vis har stagnert, og jeg har verken gått særlig opp eller ned - bare vært stabil! Jeg nådde målet mitt for leeenge siden (i jula) - men har brukt de siste månedene på å leve litt normalt der fokus har vært å opprettholde et sunt og godt (og normalt) kosthold og holde treningen vedlike. Hvilket jeg har klart :-)

Men nå er det kort tid til bryllupet, og jeg tenker at jeg har lyst til å gjøre den neste innsatsen før jeg smies i hymnens lenker. 5 kilo er jo ingenting i forhold til hva jeg har klart tidligere, så for min del handler det om en bitteliten justering av kostholdet som nesten ikke kommer til å være merkbart engang. Og så kommer jeg til å legge inn en eller to ekstra treningsøkter med fokus på forbrenning. 

Så dagen idag startet jeg med ei skikkelig hard økt på sykkelen sammen med Inder`n min, Elin. Hun er ei ordentlig luring, for det som var planlagt en runde rundt og opp Tangvaldkleiva EN RUNDE, og det ble plutselig til to runder rundt den forhatte kleiva fordi Elin ikke har impulskontroll for 5 flate øre, og jeg ikke vil være noe drligere enn Inder`n på sykkel. Vi snakker særdeles tøffe oppoverbakker jeg vet det er flere som nekter å legge inn i sykkelrunden sin, den tok vi likegodt to ganger der altså. Jeg glemte selvsagt pulsklokken min, og fikk derfor ikke logget runden - ufattelig kjipt! Men vi brukte i overkant av to timer - og kan kvittere med at beina mine er helt gele nå her jeg sitter i godsofaen med beina høyt.

Og atter en gang klarte jeg å tryne da vøtt. På toppen av ei lita bakke før jeg skulle ta avskjed med Inder`n. Glemmer selvsagt at føttene er klikket fast i sykkelen, og BÆNG - reprise fra utenfor Burger King.



Og Inder`n bare : "-Herregud å oppmerksomhetssyk a..." 

Og jeg bare: "-Hjeeeelp meg, au, au..au.."

(Det fårete gliset mitt på bildet der er bare noe som dukker opp når jeg skader meg (eller andre skader seg..) Uansett hvor vondt det er så begynner jeg å le.)

Som du ser har jeg virkelig oppgradert Paragrafryttersykkeltøy-garderoben min. Riktignok er shortsen Torben sin, og jeg fikk låne den hvis jeg lovte å ikke være naken i den. Så da måtte jeg ta på meg en bukse under der igjen da vøtt, vintersykkelbukse. Så naken under vintersykkelbuksa med sykkelshortsen over der igjen. Jakka er fremdeles den jeg har lånt av Inder`n, det var akkurat litt for kaldt å bruke den nye vesten idag. Var ikke naken under den. Ulltrøye, fleeze og så vindjakka over. 

Men de nye Spiuk-hansene mine kom særdeles godt med! De satt nesten fast i styret - og var både varme og pustet - det var noe annet enn de rosa hanskene jeg kjøpte på Ebay for 20 kroner!! Paragrafrytter-hjelmen (Spiuk det også) fikk jeg av Torben til bursdagen min, fordi han var livredd for at jeg skulle falle og ødelegge hans hjelm når jeg tjuvlånte den.



"I tillegg slipper jeg å gifte meg med en grønnsak..."

Nå må jeg rett og slett legge beina høyt igjen og syns litt synd på meg selv.

God natt!

33 år, fremdeles ikke kvisefri.

Jeg lovte meg selv en gang i tiden at jeg aldri skulle blogge om skjønnhet og sminke og sånt. Og det akter jeg forsåvidt å holde. Men akkurat idag har jeg litt lyst til å slå et slag for alle oss kvisetryner der ute! Juppsipepsi, jeg er nemlig 33 år og har skikkelig ugrei fjortisshud! Jeg skulle så gjerne sagt til alle dere gutter og jenter i tenårene at "-det går fint, det går over, ikke stress med det!" men jeg kan dessverre ikke love noenting. Folk sa nemlig det til meg også, men jeg tror jeg per dags dato aldri har hatt helt plettfri hud. Og jeg har bikket 33 år nå.                                                                                         

Jeg kan dessverre ikke juge på meg at jeg er flink til å ta vare på huden, spise sunt og ikke pille på de som popper opp i fleisen. For jeg har gjort og gjør fremdeles alt galt. Jeg vasker fleisen med god ansiktsvask, men det er bare fordi jeg har en bonusmamma som har forsørget meg med dette. Jeg spiser det meste som står "dette gir deg kviser"-lista, og ja - jeg piller, klemmer og trykker når de dukker opp.



Her er et bilde av meg, helt uten sminke. I ganske sterkt lys og null filter. Ser du de flekkene jeg har på kinnet? Jeg tror faktisk det er sånne arr etter kviser. Noen steder er huden litt sånn vablete med rødskjær også. Og forøvrig, på siden av leppa der er et munnsår jeg får når jeg er forkjøla, så det er ikke kvise riktignok - men nok til å føle meg helt fucka i trynet uten sminke.

Vel, her om dagen kom jeg hjem til en pakke som jeg gleder meg til å ta fatt på.

Jeg hadde jo nemlig ganske stor lykke med den "terrorrulla" fra âme pure for et års tid siden....:

video:video1460490029

(Wow, det var jaggu mange kilo siden!!!)

Jeg har latt meg rive med av alle de pene fleisene jeg har sett på nettet den siste tiden som sier at "this is THA thing". Jeg er dessverre litt i overkant lett å rive med, så jeg takket ja til å ta imot en sånn derre feiende flott prøvepakke med redskapene som skal til for å få skikk på pizzafejsen. 

*Amê Pure har gitt meg ei prøvepakke for å teste produktet!

Heldigvis har jeg fått litt mer info om hvordan dette faktisk skal gjøres. Og litt flere redskaper. Det er ikke bare å rulle bananas uten grundig forarbeid først har jeg skjønt...

Den kremen hadde jeg ikke forrige gang - bare her tror jeg forspranget ligger. Jeg har ikke for vane å koste på meg de dyreste og flotteste kremene som sagt, så det var jo veldig greit at denne fulgte med i pakken da. Jeg har rulla meg idag, smurt meg inn - og første inntrykket er at det kjennes ut som en sånn dyr krem jeg pleide stjele av mamma når jeg var drittunge.

"Terror-rulla" som Torben så fint kaller den. Nålene skal liksom "poke" huden din pull av bittebittesmå sår/hull, og huden skal lure seg selv til å reparere ødelagt hud, aknehud og for min del - arr! Noen sier at den også skal være veldig god mot rynker - jeg tenker at det høres fornuftig ut og er klar for å gjøre et forsøk i hvertfall. Nålene er syyykt små, den ser værre ut på bildet enn den er i virkeligheten, men jeg merker at den virkelig gjør susen. Den lager virkelig huller i huden min, huff!



Men hey, denne gladsaken på pinne var ny! Den bruker man på de mest utsatte stedene, det er en slags penn som da tar akkurat der du trykker inn. Jeg skal innrømme at det er ganske vondt å rulle seg, så på de vondeste/mest skadede stedene var det VELDIG greit å kunne bruke denne pennen. Selv om jeg føler meg litt som et frivillig torturoffer. Den gjorde det ganske mye enklere å komme til også..

Jeg er akkurat ferdig med å rulle meg for første gang på lenge - og har idag nøyaktig to måneder på å lande Prosjekt:Perfekt. (Jeg gifter meg om ganske nøyaktig to måneder..!) og jeg skal holde dere oppdatert om hvordan dette går. Ingenting hadde vært bedre enn å kunne tilbringe bryllupsdagen min (vår..?!) uten brunkremflekker på den i overkant kostbare kjolen...! 

Jeg har lovet min frisør Ingunn å ta en runde med fjonene mine på hodet også, så jeg skal holde dere oppdatert der også :-) Veldig greit med fagfolk i omkretsen min, nyter godt av deres ekspertise nå merker jeg!

Takk, âme pure, for terrorrulla som jeg gleder meg til å se resultater av fremover! Jeg setter veldig pris på at dere sendte meg boksen helt gratis for å teste dette skikkelig, så jeg har valgt å kalle dette innlegget for en annonse slik at folk er informert om det :-)

*to be continued* 

/Line Victoria

 

VI VANT, VI VANT!

Dere lurer heeeelt sikkert på åssen det gikk under ESS-mesterskapet på lørdag?! Joda, her kommer kortversjonen:

Etter at det rumenske laget hadde trukket seg, og reiselivssjefen vår Kjetil Østlie og hans trupp gav oss hard motstand så.....

VANT VI!!!



Med drakter spesialbestilt fra USA gav vi jernet; Henriette, Karoline, jeg, inder-Elin og Ingunn. Herregud for en gjeng! Noen av oss kjente hverandre ikke i det hele tatt, men dette ble etterhvert en venninnegjeng fra helvette som fremover kommer til å både ta og gjennomføre flere utfordringer sammen. Det er jeg helt sikker på!






SE PÅ OSS DAAAA! ;-)

Med gullmedaljen trygt plassert rundt halsen fikk jeg også en helt egen pris (?) ...!

...uten at jeg husker så altfor mye (jeg druknet litt i tårer og glede da jeg forstod at de snakket om meg fra scenen der oppe...!) så mottok jeg pris for engasjementet mitt - og vant dertilhørende premie. Ja, ehh, "premie". Premien var nemlig at jeg skal få lov til å ligge på hjul etter de to sprekeste mannfolka i sykkelklubben/triatlon-gjengen, hvilket betyr at jeg skal sykle gjennom ei løype som er hardere enn birkebeinerrittet, slik jeg har forstått det. Det er oppoverbakke, syrefest, spying, grining, søle i trynet og høylydt sutring fra min egen kjeft som venter meg. Innen 3 uker skal denne sykkelturen unnagjøres. Men jeg skulle få to hjelpemidler da. En drikkeflaske. Og Ingunn Vollen. 



Ingunn er den tøffeste 40+åringen jeg vet om. Jeg er helt sikker på at hun kommer til å ta rollen som motivatør med enorm dedikasjon! Herregud. Jeg dæver. Jeg kommer til å få gnagsår i både ræva og ørene.



Så nå har jeg altså enda en ting jeg skal krysse av på "To-Do"-listen min. At jeg aldri klarer å holde kjeft, og gå stille i gangene - nå får jeg straffen min atter engang.

Idrettsgallaen etter ESS Mesterskapet var fantastisk. Faktisk så fantastisk at jeg måtte sove i 30 timer etterpå, lå langflat på sofaen og lovet meg selv at det blir leeeenge til jeg skal drikke igjen. Det mener jeg faktisk. Nå er det trening, trening og atter trening som står på planen!

Herregud, for en helg! TAKK alle som gjorde den magisk - og en stor takk til gjengen fra Nr1Fitness, Molojentene som stod for arrangementet og ikke minst mine deilige damer i Trupp 1 som har gjort de to siste månedene vidunderlige - jeg har enda en gang oppfylt en drøm! 

/Line Victoria

 

BURSDAGEN MIN!

Fy flate. Gøy med bursdag! 

Hvertfall på facebook. Kan virke som om folk lar det gå en sport i å henge meg ut med stygge bilder, og det klarer jeg helt fint selv på bloggen syns jeg. 

Jeg var så heldig at jeg fikk masse herlig Paragrafrytter-stæsj til å ha på meg når jeg sykler Tour of Langesund ukentlig, det kan virke som om truslene jeg sendte ut i anledning bursdagsgave-ønskene har nådd inn hos de fleste.

Vel, tilbake til vennene mine som har latt meg gjennomgå på facebook i anledning bursdagen min, så jeg har samlet et lite knippe som har ramlet inn til meg:

 

Fra en direktørkollega fikk jeg denne,

...som utløste et nesten-hjerteattakk hos min aldrende tante i Drammen:

Vi var alle enige om at den smekre ræva ikke var min - men at Onkel Google hadde dette bildet i kartoteket sitt. Det tok min tante 2,5 terapitimer å komme over sjokket.

Min kjære favorittkokk sendte bilde av rompepullet sitt:


...Og kompisgjengen til Torben la ut bilde av meg når jeg viste meg fra min aller beste side: (Visste ikke engang at jeg hadde så mye tannkjøtt..?!)


Zahid slo på stortromma og sendte meg en vevd teppe, som er en pakistansk trend.

...mens andre la ut bilder av meg fra sommerfesten 2014...

 

Min elskede sykkel-inder la ut et feiende flott bilde av oss fra en fest forrige månede.

Og jeg bare; "-FY FADER FOR ET FINT BILDE, INDERN MIN!" 


"-DRITFINT, SA JEG!"

Jeg vet faktisk ikke hva jeg ligner på her. Om det er en blanding av en pasient/mann/skada - jeg vet faktisk ikke.



Neida-såeh.

Ingunn vartet opp med muffinser som veide ca en halv kilo på morgenspinningen da, klokken 06.30. Bra frokost ;-) Bak henne ser dere en paragrafrytter forøvrig. Gjett hvem som nå har fått en sånn fin drakt til bursdagen sin! Så ble det spilt "congratulations" på musikkanlegget og bilder av meg rullet over storskjermen. Det var faktisk så hyggelig at jeg ble rørt! Jeg som ikke er så glad i oppmerksomhet a gitt.



Ja, og selvsagt var jeg i ALLE lokalavisene! I LOVE IT!

/Line Victoria 33 år
 

 

Pupp på tur.

Jeg har et problem. Det ene problemet er at jeg ikke har en sportsbh som holder på plass jura mine når jeg trener. Etter den ene øvelsen har jeg boobs som sitter sitter så tett at det ser ut som jeg har en stor pupp med to brystvorter, eller så har jeg kanookas som bestemmer seg for å gå egne veier og andre retninger enn det som regnes som normalen. Når det er så sleng på daiene som jeg har nå, så er det ofte en pupp på ville veier etter en treningsøkt. Legg til at jeg er frysepinne, så ser alle på treningssenteret at brøda ikke er helt riktig kalibrert. 



Men nei, det er ikke mitt eneste problem for tiden.

Det største problemet er at jeg har hatt en tendens til å være så jæskla svær i kjeften etter at jeg begynte å trene og har nådd massevis av mål den siste tiden. Jeg har blitt en slags Pippi Langstrømpe der jeg valser rundt i halvdyre treningssko, og tror at jeg er uovervinnelig. Jeg spyr ut kommentarer som "pøh, det klarer jeg lett" eller "Det skal jeg være med på." Vell, hey baby - du bikker 33 år om få timer og resultatet er at du per nå oppfattes som en gammal kjærring som prøver kanskje litt vel hardt å tøffe deg!

For noen måneder siden, rett etter Brotorveløpet, så var jeg så frekk og freidig at jeg meldte meg på en haug med utfordringer. Full av overmot sa jeg ja til å stille i en RS-trupp (rytmisk sportsgymnastikk i ESS-mesterskapet til Nr1 Fitness.) Det er nå. Til lørdag. Og selv om vi har øvd og trent og pugget og svettet, så går det faktisk opp for meg at jeg skal delta med et knippe gærne damer i rosa tricot til lørdag. Gud velsigne meg om mine såre knær og særdeles lav innsikt i hvor lite koordinasjon jeg har i denne kroppen.


(Akkurat når dette bildet blir tatt, pådrar jeg meg en strekk i jentetissa mi, men jeg holder på smilet og biter i meg smerten!)

Ikke nok med det, men jeg har også meldt meg på WOX Grenand. Det er et sånt gjørmehinderløp i Skien som går over...hold deg fast - EN MIL! Jeg skal løpe en MIL og skal igjennom sikkert titusner av hindere. (Hindere, ikke indere. Selv om det hadde vært sykt morro det også) Og publikummere. Fy faen. Jeg har litt over en månede før det braker løs og hva gjr jeg for å varme opp i forkant? 

Jeg baker eplekake.

Jeg røyker 15 røyk om dagen.

Jeg skulker styrketreningen jeg så jævlig sårt trenger for å i det hele tatt vælve den saggy ræva mi over hinderene som møter meg 21. mai. Og jeg kan ikke trekke meg, for tror du fasen ikke jeg har meldt meg i et eget LAG?

Jeg lærer sånn ca aldri. Gleden av å være skippertaksmenneske er plutselig ikke så gledelig lenger.

I morgen må jeg finne frem den urkvinnen alle fødende damer snakker så varmt om dukker opp, og bruke den til å kaste meg i sving med øvelser som gjør at jeg ikke setter en gjørmete stopp for laget mitt midt i hinderløypa. Jeg må ringe Charlotte A (tøffeste dama på Nr1Fitness) be om tilgivelse for at jeg ikke tok imot tilbudet om å trene med henne i helgen, når jeg faktisk hadde muligheten til å lære noen knep av ei som virkelig kan det. SHAME ON ME. Riktignok var det btpuss og sykkeltur, husvisninger og bryllupsplanlegging som tok fra meg tiden - men nå må jeg sette en stopp for den dårlige utviklingen. Kondisjonen og beinstyrken er riktignok sånn noenlunde på plass, grunnet sykling, spinning og ja - mer spinning. 

...og så må man ha litt styrke i beina når man skal tøffe seg for mannebeinet som har sklidd inn i kondomdressen sin og har blitt en ivrig syklist han også. 



(Han er min.)

Ja, også har det blitt så sykt populært å legge ut magebilde av seg selv på nettet da. Ikke en eneste muskel kan jeg finne på magen min etter en ganske glad påske med flytende kalorier og et velfyllt påskeegg hver eneste dag. Det er forøvrig ikke strekkmerker du ser, men ett STRIKKmerke etter treningsbuksa mi. Med knyting, tydeligvis. Inntatt øvelsen jeg har likt så altfor godt den siste tiden. Sittende i sofa, heter den.


 

I morgen 06.25 finner dere meg i spinningsalen på Nr1. Der kommer jeg til å svette av meg litt dårlig samvittighet. Og så tror jeg faktisk at jeg skylder min herlige PT-Charlotte å ta de styrkeøvelsene jeg har lovet å ta. Og sånn blir nå dagane fremover til 21. mai. 

Amen.

 

En helt ny Paragrafrytter har blitt født!

Jeg skrev her forleden i det lokale månedsmagasinet "Velkommen til Solkysten" om syklistene som popper frem over alt i Grenland for tiden. Da jeg skrev det, så hadde jeg ennå ikke tatt den nye sykkelen min fatt for å gi den en testrunde. Jeg har vel kanskje gruet meg litt, etter så mange mil jeg har unnagjort på den spinningsykken som står boltet fast i gulvet - så er faktisk steget ut på asfalten et stort "skritt" for meg å ta. Jeg skrev i forrige innlegg om min første tur på asfalten med Torben, og nå har jeg blitt en helt ekte "Paragrafrytter" som sykkelklubben i Bamble heter. Nå skal jeg skrive noe skikkelig nerdete, så vennligst ikke le av meg.

JEG ER JÆSKLA STOLT!



Det er merkelig hvordan jeg som frem til september i fjor har vært så usportlig av meg, at jeg fnøys og himlet med øynene hver gang jeg passerte en syklist. Eller jogger. Hvertfall de som gikk med staver, herregud - så teit! Nå har jeg rett og slett fått et helt annet syn på alt som har med sport å gjøre. Jeg kan ikke si annet enn at jeg har blitt helt bitt av basillen.

Paragrafrytterne har tatt meg veldig godt imot, og vi har hatt noen vannvittig hyggelige turer på landeveien allerede. Ikledd absolutt alt jeg har av fancy utstyr har jeg tråkket etter de andre rytterne og storkost meg! Jeg har blitt tutet og vinket på av andre paragrafryttere som biler forbi meg, og denne gangen tuter de med en hyggelig undertone, og ikke med den lange fingeren ut av bilvinduet. (Slik mange bilister er kjent for å gjøre mot syklister...!)



Jeg må innrømme en ting.... Jeg er så stolt av å ikle meg en drakt med logo som tydelig viser at jeg er en del av en gruppe. En gjeng. En klubb, faktisk! Jeg har jo aldri hvert medlem av en sportsklubb. Flotte folk er det i sykkelklubben også. Alle aldre og alle tilstander. Gamle, unge, sporty og mindre sporty - hey, en veldig allsidig og gøyal gjeng. Mange av fleisene har jeg sett på spinning de siste månedene, for de fleste trener der jeg trener. Jeg har beundret draktene deres, et tydelig tegn på at de har noe felles. Jeg har på en måte vært litt missunnelig, og tenkt at jeg ikke hører sammen med de - men etter noen testturer med dattera til sjefen i klubben så har jeg blitt helfrelst jeg også. Og ekte klubbmedlem. Med gul, sort og hvit drakt og logo på brystet og ryggen som viser hvem jeg sykler sammen med. Når det er sagt, paragrafrytter-jakka har jeg foreløbig bare lånt, jeg ønsker meg en slik til bursdagen og krysser fingrene for at det ligger pakkesanger i gult, svart og hvitt utenfor døra mi 5.april ...! ;-) 

 

(Ok, kanskje en helt egen "Paragrafrytter-bil" er litt overkill å forvente i bursdagsgave, hahah!)

Det var litt morsomt her tidligere idag.. Vi hadde en tre timers sykkeltur til morgenen idag og jeg kom hjem til Torben - helt i hundre og fyrt opp av adrenalin. Det som skjedde er litt flaut å innrømme, men jeg nektet å ta av meg sykkeltøyet. Jeg følte meg så utrolig fin! Eller, kanskje ikke fin - men... tøff! Jeg følte meg som et barn som har fått ny prinsesseballkjole og nektet å ta den av meg. Ville abre svinse rundt og vise meg frem!  Torben holdt på å le seg i hjel da han observerte meg svinsende rundt i drakta, som en landslagsspiller som akkurat har signert og fått klubbdrakta med legendarisk tall på ryggen. Ja, akkurat sånn følte jeg meg! 

Nå bare gleder jeg meg vilt til rittene jeg skal delta på. Og ikke minst skal jeg fortsette å sykle med den fine gjengen jeg har blitt kjent med. Herregud, så sosialt det er å være bittelitt sporty! ;-)

Følg meg gjerne på facebook eller instagram hvis du har lyst! 

Supporterfrue / Paragrafrytter Line Victoria :-)

Første sykkeltur med både knall og fall inkludert.

Spinning er så vitterlig ikke like enkelt som å sykle utendørs. Jge trodde jeg var relativt trygg, men dengang ei.

Sykkelsesongen har startet for fullt, og som nyvervet medlem av sykkel-sekta "Paragrafrytterne" (sykkelklubb her jeg bor) så spente jeg på meg skoene, vindfast jakke og hjelm - og la ut på langtur. Et lite stopp på Gsport måtte til, jeg måtte pumpes opp igjen - for sykling på flate dekk var ikke så komfortabelt. Tenk dere selv å gå gjennom det lokale kjøpesenteret i fullt sykkelutstyr og med hjelmen på (jeg glemmer alltid å ta den av innendørs) en lørdag etter 12.00. KJEMPESTAS!

For å lure med meg Torben på sykkeltur, visste jeg at han måtte lures ut på ettermiddagstur. Jeg fristet med en øl på det lokale gjestegiveriet i nabokommunen som premie. Han tredde på seg min gamle sykkeltights med padding i ræva fra tiden da jeg fylte den drakta litt mer enn jeg gjør nå, og vi var i gang. 

Etter mine utallige timer på spinningsykkelen, var jeg litt vel overmodig. Du vet, disse skoene som du da låser fast i pedalene. De krever en egen teknikk for å hukes av kjapt. Dessverre for meg var den manøveren ganske mye tøffere enn jeg har opplevd på spinningsykkelen. Legg til litt angst og frykt. Og litt liten tid til å tenke seg om på. 

Det eneste Torben fikk med seg foran de store vinduene utenfor Burger King lørdag ettermiddag var jeg som i sakte film velter meg mot asfalten med beina godt fastspent til sykkelen. "nei, nei, nei, nei,nei......KLASK!" Rett i asfalten. Og når slike ting skjer med meg i all åpenlyshet så kan jeg ikke gjøre annet enn å le, uansett hvor jævlig vondt det var. Flau? Nei, ikke i det hele tatt. Selv om jeg visste at det stod 40-50 mennesker i kø innenfor vinduene som fikk det med seg. Blandt annet min syklist-svigerbror og hele hans familie. 

Når slike ting skjer har jeg av en eller annen grunn et instinkt som sier at jeg skal bare ligge heeeelt stille, for da er det inegn som ser meg. Jeg spretter ikke opp og ser meg febrilsk rundt, jeg bare ligger der. Bom stille. Som en overkjørt, død grevling. At det passerte biler rundt meg la jeg heller ikke merke til. Jeg hadde sykkelen fremdeles over meg som en dyne. Med mine rosa sykkelhansker tviholdene fremdeles på styret, og skoene fastspent klarte jeg jo faktisk ikke å røre meg heller. Jeg bare lå der. Helt til Torben faktisk sier. "Du Line? Bør du ikke komme deg opp nå? Folk stopper bilene og glaner, de tror det har skjedd en alvorlig ulykke her..!".

Nuvel - årets første sykkeltur ble faktisk dokumentert av en medrytter fra Paragrafrytterne. Min svigerbror igjen, som ikke kunne tro sine egne øyne.



...og den øl`en jeg lovte Torben? Den hadde han godt av!



/Supporterfrue.no - Line Victoria

Stakkars dere menn - dere blir lurt trill rundt!

På lørdag var jeg på fest. 

...jeg har ikke vært på fest på ganske lenge, så det trengte faktisk en egen særoverskrift i blogginnlegget.

Men ja, jeg var på fest på lørdag. Og selv om jeg både pudrer de blå ringene under øynene og gjør kvisene mine mindre tydelige med en brunsparkel-pensel når jeg skal på jobb, så er det noe helt eget med den dagen man skal ta på seg danseskoene og festantrekket for å dolle seg med andre festkledde mennesker.

Når jeg var singel var jeg kanskje litt i overkant opptatt av hvordan man tok seg ut på fest, man visste aldri når man møtte drømmemannen liksom. Sannheten er vel at jeg aldri traff drømmemannen på fest uansett hvor mye jeg leita under barkrakkene, jeg traff drømmemannen som feit, arbeidsledig og ganske blakk på en ferje som skulle bringe meg over fjorden og på en øy jeg hadde tenkt til å bo med alle mine katter og en rødvinsdunk hver kveld, men det er jo en annen historie. 

Jeg sitter å tenker på alle de gangene jeg dollet meg opp tidligere, men da altså til ingen nytte viser det seg...

La meg bare nevne hva som var vanlig prosedyre når jeg skulle på vift for å imponere:

Løsnegler, løshår, tannblekestrips, fargelinser, falske øyevipper, hold in strømebukse OG hold-in underkjole, push up bh, spraytan, høye hæler, nyinnsprøyta botox i pannemuskelen, nappede bryn, nøye skambarberte armhuler og legger, bleket hår, dekkstift til kviser/arr/gårsdagen, røde kinn og helt tilslutt en dæsj parfyme.

Tider har forandret seg, men sminke er noe jeg sverger til uansett hvor jævlig resten av utgangspunktet er. Jeg bruker absolutt ikke sminke hver eneste dag, men skal jeg pynte meg litt så aker jeg trynet frem og tilbake i en fargepalett som ligger i toalettmappa. Ikke for å få draget på det motsatte kjønn, men for å føle meg vel. Og her om dagen ble jeg litt sjokkert når jeg så hvor stor forskjell det er på de to menneskene i speilet som åpenbarer seg to ganger i løpet av en kort halvtimes tid!

Line uten sminke vs Line med sminke:

...så må jeg jo innrømme da. at Torben (han jeg skal gifte meg med) har nok sett meg oftere slik jeg ser ut på bildet til venstre enn slik jeg ser ut til høyre. Torben pleier å spørre om jeg er syk når jeg har fjernet sminken etter jobb. Og når jeg faktisk slenger trynet i sminkeskrinet ser han nesten litt forelska ut. Nesten. 

Heldigvis har jeg mitt på mitt rene at jeg aldeles ikke så slik ut da Torben falt for meg, jeg så faktisk ut som et takras. Heldigvis. Da var ikke fallhøyden så stor da jeg våknet dagen etterpå. Jeg hadde ikke løshåret liggende på gulvet, ansiktet klint utover puta, og løsvippene sittende fast i sengestolpen. Jeg slo et slag for ærligheten! "This is what you get, honey! Take it or leave it!"

Jeg er på instagram også - visste du det?

/ Supporterfrue.no

Ble kasta ut.

Asså, jeg er i en sånn merkelig limbo-land modus for tiden. Det er ganske nøyaktig tre måneder til bryllupet. Status? Nah. For å si det sånn....Jeg ble kastet ut av en Bryllupsgruppe på facebook idag. Slå den, liksom. Nei, ikke fordi jeg er en gal bridezilla som har tatt av i bryllupsplanleggingen, jeg tror bare at admin i gruppa der ble surdåse av at jeg syns det var merkelig at reglene i gruppa bare gjaldt oss andre og ikke henne selv.. Så hva gjorde hun? Jo, hun blokkerte meg fra en brude-gruppe der egentlig hver eneste dag blir sittende å bli påmint over alt jeg burde gjort som alle andre gjør til bryllupet sitt. Folk som sender ut invitasjoner halvannet pr i forkant og allerede har bestemt fargen på godteriebaren/candybaren sin 3 år før bryllupet skal stå. og jeg bare... "-Hva faen er en candybar?" Jo, det er visst et bord med goteri. Hva skjedde med kakebord? Kanskje like greit at jeg ikke får lov til å være medlem på den gruppa, jeg ble egentlig bare mer stresset av det.

Vel, invitasjonene er klare, og de går ut til helgen. Kanskje litt sent, men hey - de fleste er jo klar over datoen og har holdt den av. Får vi håpe. Jeg leste faktisk på en av de brudeforumene at noen sendte regning til gjestene om de måtte melde avbud. Gjør folk det?! Huff, så trist! Jeg ble nesten skremt. Vel, det blir ikke sendt noen no-show-regning fra oss i hvertfall. Det skulle fasen tatt seg ut. (Har dere hørt om andre som har gjort det? Bare av ren nyskjerrighet, jeg vil ikke henge ut noen..!)

Jeg har brukt de siste ukene på å plotte meg ut en løype fremover. Først og fremst når det kommer til trening. Jeg fikk en salig rus av å være med på en løpe-konkurranse rett før jul, og den 9.april står ESS-mesterskapet for tur, der jeg skal kle meg i rosa tricot med noen andre herja damer i sin beste alder. Vi skal konkurrere sammen i RS med innslag av drill. Og så tror jeg fasen jeg skal sykle Brotorverittet i august også, bare fordi jeg kjøpte sykkel av han som er med å arrangere det. Jeg lar meg så altfor lett rive med! Og jeg tror jaggu jeg har meldt meg på noe gjørmeløype-konkurranse i mai også - herregud, det må jeg sjekke ut hva det blir til med. 

Jeg tror jeg er klar for å ta treningen til et nytt nivå nå. Jeg var såvidt inne på det rett over nyttår, det handler om styrketrening. Jeg har aldri latt meg fasinere av vekter og styrke. Men det sa jeg jo om spinning også. Greia er at den sprekeste dama på Nr1Fitness viste meg noen få øvelser igår, og hun gjorde meg oppmerksom på at jeg faktisk hadde en veldig god styrke i kroppen. Jeg trodde først hun bare kødda med meg, men det var sant! Spinningen har gjort at jeg har en veldig god styrke i hvertfall fra livet og ned! Så ja, fortsetter jeg kun med spinning så kan jeg risikere å se slik ut til bryllupet mitt:



Så av de få øvelsene hun viste meg igår fikk jeg en helt merkelig lyst og trang til å gjøre mer styrke. For la oss være ærlig, de siste månedene har det egentlig handlet altfor mye om selve vektnedgangen. Og ja, der har spinningen og kostholdet selvsagt gjort en helvettes god jobb med kroppen min. Men dette med styrke må jeg jo virkelig jobbe med! Jeg skal nok henge meg på skulderene til PT-Charlotte og fiske ut noen gode tips fremover. Det var en øvelse jeg likte veldig godt - hun stod bak meg på sånna cat-slides (kan bruke kluter på parkett har jeg hørt!) og så tok vi et tykt strikk rundt meg - og så jagde hun meg rundt i lokalet med meg som et esel pesende foran med hun skliende etter med på catslide`s. (Klutene på gulvet) Det var jævla morro! Litt fordi jeg var dritredd for at hun skulle ta meg igjen - så med frykten i hvittøyet skrek jeg meg bortover parketten med henne på slep. Lurer på om jeg får med meg Torben på noe slikt?! 

Nuvel, jeg ville bare si at jeg herved skal begynne med styrketrening. Og ja, jeg skal selvsagt holde dere oppdatert. Planen er ikke å gjøre som Lene Alexandra dog - det har jeg verken kunnskap eller tid til, men det kan bli gøy å se hvordan kroppen min takler å gå fra null styrketrening til 3 økter med styke i uka - og høste litt helsemessige fordeler av det!

Line Victoria - snart sterk nok til å bære Torben over dørstokken på bryllupsnatta?

 

 

Morgengaven!

Jeg har alltid sett på morgengaven som litt overkill når det kommer til det å gifte seg. Der har man brukt utrolig mye penger på en fest, og så skal man sette inn nådestøtet med å makse ut budsjettet med å kjøpe en flott gave til "dagen derpå" når bakrusen gir seg og man ligger der med angsten sin søndagen og lurer på hva i helvette man har gjort.

Faktisk betyr morgengaven 2 ting. 1: Den skal vise bruden og hennes familie at man har råd til å ta vare på henne, og i tillegg skal man gi en så dyr gave at det vil sikre brudens fremtid om noe skulle skje med mannen. Så et lite stykke  dyrkbar jord, eiendom eller verdifult smykke skulle gies som en sikkerhet. Også så kommer den mest fasinerende tradisjonen: Man skulle gi sin nyblivende kone en takk for hennes jomfrudom.

Jeg tror nok at det skipet der seilte for x antall år siden for oss begge, det blir ikke noe "takk for din jomfrudom" her i gården - det blir vel heller en "takk for at jeg er nummer VEITIKKE, men forhåpentligvis sistemann!" - gave på denne dama. 

Når jeg ser hva andre fruer har inkassert etter første natta som mann og kone, så var jeg hvertfall helt sikker på at jeg ikke ville at Torben skulle kaste bort penger på ei fancy og svindyr veske, reise eller diamanter. Sorry ass, kjøp gjerne veske og diamanter til konemor, men for min del ønsket jeg meg noe jeg faktisk kan bruke og ha veldig nytte av. En veske har jeg tolv tusen stykker av, og diamanter trives kun på min finger - ikke i ører, rundt halsen eller håndleddet.

Jeg fikk....*trommevirvel*

EN SKIKKELIG SYKKEL!

Og hva fikk Torben i morgengave?

EN SKIKKELIG SYKKEL!



Det er virkelig sesong for sykkelkjøp nå, nye modeller har kommet til og de flotteste og mest populære ryker først. Derfor tok vi sats og fikk et supertilbud hos Kent Inge på G-Sport, og jeg må innrømme at det er utrolig hyggelig å faktisk legge pengene på disken hos en lokal forhandler som åpner servicehjertet sitt for lokalbefolkningen, år etter år etter år. (Nei, ikke sponset. Bare skryt til de som holder hjulene, bokstavelig talt, igang i disse ebay og "do it yourself"-tider.)  

Så nå blir vi jaggu et syklende ektepar fremover! Jeg må bare lære Torben å bruke sykkelbukse med padding i ræva også, så blir det Brotorvetrittet på oss i august om vi fremdeles er gift. 



...og jeg vet forøvrig at jeg setter pre-ekteskapet på prøve i disse dager når jeg må ha pause fra linsene mine og bruke briller noen dager. Jeg ser ut som en som prøver så altfor hardt å være trendy med briller, men sannheten er at jeg overhodet ikke klarer meg uten styrke! En rift eller noe buggs på øyet, og jeg måtte grave frem disse brillene jeg kjøpte i desperasjon da jeg bodde i Malaysia. Jeg har -6,50 på begge øynene og ikke noe særlig dybdesyn uten, så jeg har linser jeg sover med. Hvis ikke hadde jeg skadet meg voldsomt om morgenen, siden jeg snubler og slår huet i vegg og dørkarmer, fordi jeg ikke klarer avstandsbedømmelsen uten styrke på øyenene. Faktisk så er ikke disse brillene helt rett for meg, for mac-skjermen BULER mot meg nå når jeg sitter å skriver.

/Line Victoria

Suunto Ambit3 Sport Sapphire HR! Puuh!!

Jeg leser faktisk veldig mye i "gamle innlegg" når jeg trenger å hente motivasjon. Det er så godt å lese gjennom tankene mine dengangen og hva jeg allerede har klart å svette meg igjennom. Titt og stadig trenger jeg et lite puff i ræva (!) til å gjennomføre de gode rutinene jeg skryter så av at jeg har. Det er så altfor lett å hvile seg tilbake når målene og vekta er nådd, og surfe på at jeg nå, per idag, ligger stabilt i målingene.

Motivasjon kan komme av å sette seg mål, planlegge og se forbedringer. Den siste tiden har jeg behøvd en slags fysisk, ytre motivasjon, og den har jeg rett og slett fått hjelp til å finne av jentene på N1Fitness.

Nemlig:



...en fantastisk gadget jeg har siklet på i mange, lange uker.

Jeg er godt kjent med Suunto merket. Alle mine dykkercomputere er av merket Suunto, og jeg har faktisk stolt på hver eneste en med mitt liv som innsats. Jeg har gjort ekstreme dykk med dykkerklokke-versjonene av disse, og har måttet stole på tallene de har gitt meg, utregningene og planleggingen disse klokkene gjør for meg langt der nede i dypet. Så da var det kanskje ingen hemmelighet at jeg valgte dette merket når jeg skulle ha en treningsklokke.

Det er en Suunto Ambit3 Sport Sapphire HR. En robust jævel som tåler en skikkelig støyt. Kanskje litt overkill for meg som ikke trener på OlympiaBirkenTopp-nivå, men hey - det ser hvertfall sånn ut! ;-)

Jeg var også så heldig å få med meg et kurs i regi av Nr1 Fitness, som gav meg utrolig mye bakgrunnsinformasjon om hva/hvorfor/do`s and dont`s for bruk av pulsklokker. For eksempel så var jeg ikke klar over at trening dagen derpå er nesten helt bortkastet hvis man ikke tar hensyn til tidligere trening du legger opp dagen før og etter. Hard høyintensitetstrening på spinningsykkelen (slik jeg har gjort mye av for å gå ned i vekt) er ikke "nødvendig" dag etter dag, fordi kroppen faktisk ikke får full utnytte av det. Å ligge i gul sone er faktisk bedre dagen etter en hard økt, og ikke høyintenst hver-eneste-dag man trener. Det kunne spart meg for sykt mye gnagsår i ræva. Jaja, man lærer noe nytt hver eneste dag! 

Derfor har jeg og Torben byttet bort noen av de hardeste øktene på treningsenteret med en skikkelig gåtur/joggetur i skogen. Det er jo så utrolig flott vær! Og det merkes jo litt på huet å få litt frisk luft og så "glemmer" man litt at man faktisk trener. Best av alt, Torben og jeg får en skikkelig kvalitetstund sammen der vi snakker om fremtid, hus, bryllup og båt. Vi koser oss skikkelig, faktisk!

Tiden har vært inne for å gi Vigdis 2 en skikkelig "oppmuntring" også. Etter at hun feilet litt på eu-kontrollen ble hun henvist til garasjen og stått der til vi har lagt en plan for hva vi skal gjøre med henne. Det er virkelig en grombil av de skjeldne, en bil jeg har elsket så himmelhøy - rett og slett fordi hun er den tryggeste traktoren jeg noengang har kjørt. VW Tiguanen holder selvsagt standaren oppe, men det er liksom noe med den arbeidshesten som har blitt forvist til garasjen - hun tåler en trøkk, en smell og ikke minst er hun ferdig ripet og litt bulkete i lakken, så denne bilen tåler flere smeller med handlevogner enn noen andre biler. (Glemmer aldri da en familie var så uheldig å smelle handlevogna inn i bilen så jeg fikk ei lita ripe, jeg bare lo og sa at det gikk heeeelt fint, mens mor var oppløst i tårer og far sjekket skaden med lupe og beklaget seg... Asså, det er bare en bil, og den er allerede ferdig ripet opp - NULL STRESS!)

Denne uken ble Vigdis2 sendt til bilsykehuset for å bytte litt deler og få en kjærlig mekanikerhånd strøket over seg. Hun forventes hjem neste uke, og er klar til dyst. Hun ser så stusselig ut med prøveskilter på, som måtte på for å frakte henne til bilsykehuset. 



...Veldig trist at jeg ikke har brukt henne siden jeg fikk den nye bilen, det hadde visst gått utover både bremser, kartopler, skiver, koiler og de grønne overledningene, så nå har jeg lovet bilmekanikeren å bruke bilen mye mer for å holde den "vedlike". Jeg lover! Det blir litt som med kroppen min, om den ikke er aktiv og i "bruk" så blir den eldre mye raskere...!

Nuvel. Nå venter faktisk en løpetur med min nye pulsklokke, og jeg gleder meg til å kjenne noen puls-topper. Etter det blir det faktisk bryllupsshow på Brotorvet, og jeg har utrolig nok lurt med meg Torben på dette! 

 

 

Så var snart februar over - hvordan går det egentlig nå som jeg skal "klare meg sjæl" og bruke alt jeg har lært?

Det er faktisk på tide med en slags oppdatering av hvordan det går med dietten. Eller endring av kostholdet med mangeåtyvekiloer nedgang som bonus, som jeg nå velger å kalle det. Det er helt merkelig at jeg før jul nådde målet mitt og at jeg nå idag har et helt annet syn på kosthold og mat, uten at jeg faktisk trenger å lide noe nevneverdig ca 6 måneder etter. Med det så mener jeg altså at ting bare har blitt en helt vanlig rutine for meg. Jeg velger matvarer jeg vet er bra for meg og tillater meg å skeie ut hvis jeg har lyst til det. Sannheten er at jeg faktisk ikke har hatt lyst til å kjøpe mengder med smågodt og potetgull, akkurat som det var en vane for meg å spise det nesten hver dag så har det vlitt en vane for meg å ikke gjøre det! Ja, og trening da. Et ord jeg har tidligere assosiert med hat, dritt og faenskap - har blitt veldig lystbetont for meg. Hvem skulle tru det!!!?

Dessuten skal jeg jo konkurrere med min egen RS-trupp i ESS-mesterskap den 9.april (ble flyttet, skulle egentlig være neste helg..!) og jeg kjenner at jeg dør litt av meg selv når jeg valser rundt med drillstaven min og gleder meg til ENDELIG å gjøre noe jeg har drømt om siden jeg var 7 år; -Være med i en gruppe som har trikot, drillstaver, og danser grasiøst og lager pyramider. Selv om ingen av oss er 7 år lenger. Hahahah! Bildebevis! :


(Det er meg i nede i venstre hjørnet..!)
 

Jeg får stadig spørsmål om Liveadietten jeg har gått på, noe som i seg selv ikke er en diett - men heller en livstilsendring. (Hvertfall når du tar 16-ukers kurset) Jeg har samlet litt linker her, ellers kan du bare bla deg gjennom bloggen min i arkivet, for jeg har blogget litt i overkant mye om det..!

Hvordan det hele begynte...

Milepæl: Minus 15 kilo

Spørsmål og svar kan du lese her!

Milepæl: 2 måneder har gått - et bilde sier mer enn tusen tall!

4 måneder - huden er jaggu samarbeidsvillige greier!

For noen uker siden møtte jeg på to av gruppene som har begynt på det samme kurset som jeg har gått, og noen av de har jeg fått anledning til å prate litt med når veiedagen kommer. Ja, jeg veier meg ennå - det er en del av oppfølgingsfasen til Livea. Jeg tror jeg vet hva slags forventninger, motivasjon, tårer og svette de har foran seg. Jeg har jo selv vært der. Jeg ser hvordan de er som gruppe, og hvordan de prater med hverandre både før og etter veiing. Noen jubelrop, og andre ikke fullt så jublende - men alikevell masse klemmer og støtteerklæringer blir delt ut. Jeg blir så glad for å se at de har like nytte av hverandre som det jeg og min gruppe har/hadde. Og Liveaspinn på mandag er alltid et fast møtepunkt. Både gamle og nye Liveadeltagere møtes til en deilig spinningøkt, helt fri for birken-tendenser og testo-gutter i tricot. (Sorry Ted. Sorry Thomas. Sorry Kai. Sorry Kenneth.)

For noen uker siden hadde vi en avslutning der vi serverte hverandre sunn mat som vi ville introdusere for de andre deltagerne. Jøsses, jeg visste ikke at vi var så flinke til å lage god og sunn mat! Man kan jo spørre seg hvorfor vi i første omgang ble tjukke - for når jeg ser hvor dedikerte gruppen min fremdeles er når det kommer til trening og kosthold så er det ganske sykt at vi er en gjeng som for få måneder siden ikke skjønte noe av innholdsfortegnelser, riktige mengder og sist men ikke minst - utbytte av trening!

Det er flere som har gått ned mye mer enn meg. Jeg er så imponert! Faktisk - det er den eldste på kurset som har gått ned flest kiloer, og det er ikke til å skyve under en stol at det ofte er mye vanskeligere å gå ned i vekt når man har nådd en viss alder. Hun er helt RÅ! I tillegg har vi ei på kurset som har vært ekstremt dedikert - og som nå ikke har flere klær i skapet som passer. Titt og ofte ser jeg henne med et belte i buksa der det har blitt laget 10-12 nye hull på beltet, jeg er dritimponert over henne! 

Jeg for min del har stagnert de siste månedene, det er jo slik at kroppen omstiller seg på en vekt den tenker er helt innafor. Og både vekta og muskelmassen og min metaboliske alder er helt innafor det sunne (jeg er faktisk yngre på papiret enn min egentlige alder, og jeg startet på over 50 år tror jeg..!) Alle sier jo til meg at alle målinger er helt perfekt og at jeg bør ligge akkurat der jeg ligger nå. Og det har de jo rett i - men jeg må nok jobbe litt med psyken på dette området.

...og med det så mener jeg rett og slett akkurat det jeg sa. Psyken. Det mentale. Hodet mitt!

Det er ikke bare-bare for det mentale å gå så fort og mye ned i vekt. Det virker på meg som om hodet på en måte ikke henger helt med! Når jeg går i butikken så tror jeg at jeg er større enn jeg egentlig er, så kommer jeg inn i prøverommet og jeg forstår ikke hvorfor en medium/large bukse er for stor for meg. Jeg sniker meg ut og blir stående å se på small-buksene og tenke at det kan jo ikke være mulig at jeg klarer å få på meg de buksene der? Og så går jeg hjem. Uten å ha kjøpt bukse. Og når jeg etter flere dager endelig bestemmer meg og faktisk prøver den buksa i størrelse Small, ja så passer den perfekt. Og jeg unnskylder meg med at det må være noe feilmerking ute å går. (Eller det faktum at de er sykt stretchy!) Dessverre er jeg en tjukk jente inni hoet mitt ennå.

Likeså når slanke venninner sier;- Du kan låne den av meg. Da tenker jeg at det har rabla for de. Og hvis de faktisk lurer på meg den toppen eller den kjolen jeg kan låne av de, så passer det. "-Er dette en gravidkjole du har brukt da eller?"

Så ja, hodet mitt må det nok jobbes litt med. Jeg forstår det jo, for jeg har gått fra å være relativt stor og vært helt suveren på å skjule det med store klær, til å plutselig på under få måneder passe inn i skinny-jeans og ehh..ja, kanskje ikke magetopp - men hverfall en slimfit-skjorte og pene gensere med innersving. Eller skinnskjørt - som jeg prakket på meg da jeg rundet den ene milepælen - minus 15 kilo. 

Her om dagen kjøpte jeg meg en bikini. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjorde det, for jeg har tross alt 200 stk fra før av. (Ikke kødd engang! Husk at jeg bodde et år i  utlandet, der bikini var egentlig uniformen min hver eneste dag!) Jeg kjøpte en rosa (!) trekant bikini og snøring-underdel. Torben var i ekstase. Når baggy og halvtomme hengepupper rulles opp i en trekant-bikini så får man tidenes puppekløft som rett og slett er til å gi mannfolket hjerteattak for. Hurra for trekantbikinier. (Som jeg dessverre ikke har kunnet bruke når jeg var litt opp i 9-tallet på vekta, for da fikk jeg jo faen meg nakkeprolaps)


(Jeg orket ikke prette opp og ta et nytt "etterbilde", det du ser til høyre ble tatt rett før nyttår eller noe. Er ikke så mange kiloer minus idag, så det blir ikke så forskjell uansett. Jeg peker fordi jeg har akkurat oppdget en ny muskel - akkurat der ja..!) Før-bilde er et bilde Torben sendte til meg, bilde tatt i smug vil jeg tro.. Det er riktignok fremdeles nedgang, men ikke så intensivt og raskt som før jul, men det skyldes jo selvsagt at jeg nå er i en stabiliseringsperiode :-) Litt ned hver uke er uansett bedre enn litt opp hver uke! ;-)

Idag skal jeg ut å teste min nye pulsklokke. Mine fine jenter på Nr1fitness har vel skjønt at det var vanskelig å komme igang etter 3 ukers sykdom og treningsnekt, så jeg ble overrasket med en hyggelig pris på en Suunto Ambit3 Sapphire jeg har siklet på en lang, lang stund. Dere husker kanskje fra instagrammen min at jeg testet ut en Polar-pulsklokke for en tid tilbake, men den ble rask levert tilbake til butikken med beskjed om at det var rett og slett dødfødte greier. Aldri vært så sur i hele mitt liv, den var rett og slett bortkastet tid å bruke på å bli kjent med. Jeg forklarer mer i et eget innlegg. Suunto er jeg veldig kjent med fra dykkerklokkene mine, så den er rett og slett en dans på roser i forhold. Jeg fikk også et sinnsykt bra kurs om pulstrening på "kjøpet" i forrige uke, en utrolig dyktig foredragsholder som fortalte oss nøyaktig hvordan man bruker en pulsklokke i treningsøyemed. DET ble mange overraskelser, for å si det sånn! Som sagt - tar det i et eget innlegg!

For å avslutte et allerede velfylt blogginnlegg så slenger jeg ut videoen jeg lagde før nyttår. Den viser veien nedover - og litt følelser innimellom. Jeg pleier å se på den når jeg egentlig ikke har lyst til å dra på trening, for den minner meg på hvor flink jeg har vært og hvor viktig det er for meg å sette helsa først. Og ikke minst hvor ufattelig gøy det er å se resultater komme fortløpende!


Jeg skal ut å teste pulsklokka mi igjen, vi hørs!

Følg meg gjerne på instagrammen min om du vil :-)


 

"-Se min kjole, den er ....."

Alle jeg møter i disse dager spør...Har du funnet drømmekjolen? Hvordan ser den ut? Har du bilde? Vise meg?

Jeg skal innrømme at brudekjole-jakta faktisk var noe jeg gruet meg til. Rett etter at jeg ble fridd til ble jeg sittende å bla i et bryllupsmagasin. det slo meg at jeg virkelig ikke har noensomhelst peiling på brudekjoler. En av de rareste tingene jeg tenkte på var at jeg faktisk ikke visste hvordan en brudekjole kjentes å ta på? Tyll, plajetter, blonder, brokade - helt ukjente stoffer for mine hender. Internett er farlige greier. Kjoler med modeller som er 190 høye og midje som anklene mine kan få deg til å tro at alle ser bra ut i den kjolen du ser bilde av på internett. 















Det er ingen tvil om at det finnes mye spennende stiler der ute på brudekjolemarkedet. Folk flest syns jeg er flinke til å velge en kjole som passer de, selv om jeg kanskje selv ikke syns at andres stil hadde passet meg så godt. Mitt aller beste tips - allièr deg med noen som kjenner smaken din, vet hva du ser for deg og ikke minst: AT DE ER ÆRLIGE!

"-Du er superfin, Tina, helt din gate! Elsker at du viser mye hud, det er jo SÅÅ deg! Har du lagt sminken selv? Superclassy asså!"


"-Ann-Dolly - du er veldig fin med en kjole som fremhever gravid-magen din, det er sååå romantisk og jeg tipper Kanye kommer til å eeeelske det! Har du sydd den selv, wow - så flink du er!"

 

"-Så kult at du velger å kombinere din kjærlighet til havet på denne måten, Bente - kostet den sååå mye? Absolutt verdt det asså, det er jo designeren Boyakasha som har signert den..."

 

"-Stina - vi bare eeeelsker at du ligner en tampong, det er så sykt feministisk og så sinnsykt i vinden!"

 

"-Neida, Vibeke - det snittet er SÅ fint til deg, og jeg lover deg at du ikke kommer til å angre når du ser på brudebildene dine når du blir eldre..."


 

"-Tone, helt seriøst - du er den fineste bruden jeg noengang har sett. Jeg lover. Bløtekake-kjolene har virkelig kommet for å bli!"

 


"-Kjempefin!!!"



"-Jenter, jeg har en idè! Vi tar utgangspunkt i brudebuketten - jeg kler meg som stilken og dere er mine blomster rundt meg? Er alle enige at det er en god idè? ÅÅÅÅ, så bra!" 


 

"-Ja, Beate. Jeg er helt enig at lange hansker gjør at du ser yndig og fin ut, det er jo et formelt bryllup med limousiner å greier!"


 

"-Det er jo klart at du må ha en kjole laget av ballonger! Ikke ukomfortabelt i det hele tatt, jeg var ikke klar over at ballongkjole satt så pent på noen!"


 

"-Du kommer til å se såååååå lykkelig ut, Ine!"

 

"-Selvsagt skal vi oppfylle ønsket ditt om at vi skal ha like kjoler, Mari - det skulle bare mangle. Fargerikt bryllup sier du? Ikke noe problem, jeg tenker kanskje at vi tar utgangspunkt en herlig sommereng?"

 

"-Neiiiidia, selvsagt trenger du ikke bruke penger på å tilpasse kjolen til deg, ingen som legger merke til den detaljen uansett, det er bare bortkastede penger ass!"

 

"-Cathrine, høye hæler er så lekkert! Får det til å få en nydelig holdning, du kommer til å skille deg ut i mengden og alle kommer til å fokusere på deg på den store dagen din!"



Rett skal være rett, jeg er ikke i noen som helst posisjon til å bedømme andres brudekjoler. Jeg er medlem av en bryllupsgruppe på facer`n og jeg kjenner at jeg noenganger har litt lyst til å legge ut bilde og høre hva de andre bridezillaene syns om valget mitt. Men til syvende og sist så er det ikke deres annerkjennelse jeg er ute etter. Jeg har valgt en kjole JEG syns er helt nydelig. :-)



"-Du må flytte deg litt, Torben, det er MIN DAG IDAG!!!!!!!!!!"

Jeg bjuder på meg selv på min instagram. Slå deg løs!

Tadaaaa - jeg er tilbake etter bloggferie!

Godtfolk! Det går bra med meg... Jeg har ikke blogget, rett og slett fordi jeg har både vært ei skikkelig hurpe, bridezilla, syk og hatt treningsnekt en stund. Slikt blir man bare enda mer hurpe av. Spør bare Torben.

Heromdagen var jeg en skikkelig bitch og marsjerte inn i stua når jeg kom hjem. Torben hadde offshore-hjemkomst, hvilket betyr at han har begynte på friperioden sin. Jeg stilte meg opp foran han og gav han et valg mellom to onder som jeg rett og slett VET at han hater. Den ene er trening på en spinningsykkel (som han forøvrig aldri har gjort før)  og det andre er å avlegge Brotorvet, det lokale shoppingsenteret her i Grenland, et besøk. (Noe han motvillig har gjort to-tre ganger før i løpet av de 2,5 årene vi har vært sammen. Jeg sa:

"-Nå kan du velge: Spinningtime med meg klokka 19.00 eller bli med meg i 45 minutter på Brotorvet for å sjekke gifteringer?"

Mens han lå å mugnet på sofaen i 10-15 minutter, så veltet han ut av sofaen og tredde på seg fillene. Det ble faktisk en 45 minutters giftering-jakt! Ikke fasen om jeg får han med meg på spinning skal du vite.

Det er bare en gang i livet (forhåpentligvis) at man setter av tid til å gjøre slike ting. Jakte på giftering altså, ikke spinning, hahaha!  Torben var selvsagt utrolig ukomfortabel, og jeg prøvde på sedvanlig vis å løse opp stemningen med mine vittige kommentarer i butikken for å gjøre det bare enda mer kleint:

-"Jeg må ha en ring jeg kan ta av meg KJAPT når jeg står i en bar med venninnene mine."

-"Torben må ha noe stort og flashy, sånn at alle ser at han er opptatt. Du skal ikke tatovere inn gifteringen da?"

Det endte med at Torben fant sin ring. En veldig normal, pen og enkel ring. I grunn var han positiv til alle ringene jeg tredde på han, mest sannsynlig for å få slippe at jakta skulle vare i evighet. Så da var det gjort. Jeg er usikker på hva jeg vil ha gravert inn i hans ring. Her er mine forslag som ikke ble tatt så godt imot:

The end - 11.06.16

Redd meg 11.06.16

Mot min vilje - 11.06.16

...men dessverre var det ikke noe gehør for dette.Verken hos butikkdama eller Torben.

Helt seriøst. Bryllupsplanlegging. Skal det være romantisk? Jeg fikk nemlig et lite anfall og utfall da jeg skulle hente brudekjolen jeg har kjøpt. Skrek til Torben at han fikk for FASEN engasjere seg litt. Noe som er litt vanskelig når jeg i 99 prosent av tilfellene når det er snakk om bryllup ber han gå vekk fordi jeg skal bestille noe, eller ber han ligge til helvette unna mac`en min fordi det ligegr bilder (av kjolen) han ikke får lov til å se. Så hvordan er det mulig å egentlig engasjere han i planleggingen når det eneste han bidrar med er kortnummeret og utløpsdatoen på bankortene hans?!

Jeg fikk angst igår da. Gikk igjennom sanger vi kan bruke i vielsen. Egentlig burde det være en smal sak, jeg trodde jeg hadde sånn delvis kontroll helt til Torben plutselig bestemmer seg for at HAN skal ha ansvaret for utgangsmarsjen. Altså den sangen/låten man spiller når man går ut av kirken. Hjertet mitt stoppet opp da jeg fant ut hvilke to låter det sto mellom:

Rune Rudberg "Ut mot havet" eller Top Gun Anthem.

Bare hør her:


Eller:

Da ler du fasen ikke. Og det var det han bidro med den dagen liksom. Fikk faktisk flere uker på seg, og han klarte hoste opp disse to låtene. Hva skal jeg gjøre med den mannen liksom? Ta han med ut i bakgården og skyte han litt i beinet så han lærer en gang for alle at man ikke fucker med bridezillaer på kaloriunderskudd?

Eneste vi er enige om er at vi ønsker oss en låt som er litt sprudlende (og gjerne morsom) men ikke Rune Rudberg-sprudlende liksom...! Jeg kan ikke gå ut kirken til en låt som er kjent fra en mann som har hatt mer sosial omgang med det motsatte (?) kjønn enn jeg har pusset tennene liksom.

Men ja, en sang som utgangsmarsj er det vi mangler nå. Pratet med presten vår idag, og fikk gode tips til religiøse salmer som må bli med i vielsen. Og det er veldig mange fine å velge blant! Nevnte på en som jeg vurderte, men heldigvis klubbet presten ned forslaget for det var egentlig en begravelsessang. Og selv om Torben tror at livet er slutt når man gifter seg, så vil jeg ikke gni det inn med en trist adjø-sang i tillegg. 

Jeg har omsider fått tilbake blogg-gleden min igjen, så nå lover jeg at jeg skal dele med meg hva som skjer i livet. Det blir nok fortsatt både bryllup, bedre kosthold og ikke minst sinna-utbrudd i tiden fremover, det er virkelig ikke min stil å være så opptatt av sånne romlemantiske ting som bryllup er. Jeg blir faktisk litt sprø av det! Og ja, jeg har fått et vidunderlig treningsverktøy jeg må fortelle dere om, og ikke minst se å få lagt ut bilde av hvordan det går med kroppen min nå som jeg er litt på "egenhånd" når det kommer til kostholdet mitt..! Tipper noen lurer på om jeg har spist på meg noen kilo den siste tiden, så det får jeg avsløre for dere i morgen :-)

Tata!

PS: Jeg er sykt mye på instagram da, så det er bare å følge meg der hvis dere savner meg...! HER ER INSTAGRAMMEN MIN!

 

 

Nye utfordringer!

Januar har ikke vært noen bra treningsmånede for meg. Svineinfluensa som har sittet i kroppen i over to uker nå, en reise til Sverige med ledergruppen min som gjorde at jeg la alle mine sunn fornuft og spise/trenevaner hjemme, og sykdom før avreise også! Jeg tror jeg rakk å få en uke med gode rutiner, før alt gikk til helvette. Kan dessverre ikke skylde på noe annet enn sykdom i grunn, for jeg har hatt lyst til å trene hver eneste dag, men ikke fått lov. En skikkelig jævlig følelse!

Men idag var en stor dag for meg. Min barndomsdrøm ble endelig iverksatt. Jeg må utfordre meg selv hele tiden i forhold til det faktum at jeg føler jeg har gått glipp av så utrolig mange sportslige aktiviteter som barn og ung voksen. Jeg har jo aldri vært en del av et lag. Jeg skulket ofte gym. Ble alltid valgt sist på lag. Aldri turd å prøve meg i en tropp. FØR NÅ!



JEPP! Jeg har blitt en del av en egen RS-trupp, og vi skal i manesjen (i forbindelse med et mesterskap) den 27. februar. Idag hadde vi første trening, og det var så jævla gøy! 5 gærne jenter som gjerne vil ha tilbake ungdomstiden sin, og være drillpike, sportsgymnast, dansende i turndrakt med ball og rockering eller kølle med flagg og bånd. Ja, akkurat det var det vi ville, få lov til å oppfylle barndomsdrømmen!

Drakter er bestilt - rosa selvsagt. Musikken er valgt, og rutiner ble satt idag. Så nå må vi bare øve-øve-øve!!!



Se på oss, jentene! Hele truppen samlet! :-) Ingunn, Karoline, Henriette, Elin og meg <3

Dere er hjertelig velkommen til å komme å se, forresten. Dere som eventuelt er i området. Vi trenger all den støtten vi kan få! BAHAHAHAH!

Jeg har også noe jeg ville sagt. Hilsen Torben.

Hei, det er meg. Torben.

Takk for alle tilbakemeldingene etter Lines blogginnlegg om de tingene hun irriterer seg over med meg. Jeg vil gjerne få påpeke at det er en viss sannhet i de fleste utspillene hennes, men det ante meg ikke at monsteret i henne veltet ut i hele 14 punkter på bloggen hennes. Heldigvis kan jeg med hånden på liverpoolhjertet mitt si at hun ikke er rette ræva til å snakke. Line er langt ifra den gullfuglen jeg trodde jeg skøyt, de fire dagene i måneden hun henviser til. Til tider drømmer jeg meg tilbake til 1700-tallet, da heksebrenning var tillatt. Line hadde blitt bært til bålet i snitt en gang i måneden. De siste månedene hun har vært på diett - enda oftere. 



Hun sitter der på sin høye hest og deler flittig av seg hva som gjør at hun tilter som et livsfarlig hydrogen-bombe. Hun skal få passet sitt påskrevet nå. 

Oppvaskmaskinen - djevelens verktøy: Line har ingen god erfaring med oppvaskmaskiner. Om det er fordi hun ikke forstår hvordan den brukes eller bare ignorerer det faktum av vi har dette suverene hjelpemiddelet i hus, vites ikke. For det første skyller hun ikke det hun en sjelden gang setter inn i oppvaskmaskinen. Jeg har mange ganger fersket henne i å sette inn og sette på skylleprogram på oppvaskmasinen, bare fordi hun ikke gidder å skylle tallerknene i vasken først. Alle de gangene jeg har stått å gravd ut stekt kalkunkjøttdeig, løkbåter og salatrester fra bunnen av oppvaskmaskinen mens hun står med store dådyrøyne og later som ingenting. Når oppvaskmaskinen omsider har vasket ferdig en omgang, kan du takke faen på at det ALDRI blir tatt ut. Men trenger hun noe derfra, så tar hun kun det hun trenger rett fra oppvaskmaskinen. Hun åpner også maskinen mens den er igang og plukker ut det hun trenger. Stekespader, kniver og ostehøvler - alt fult av såpe og selvsagt GLOVARMT. "-Den fortsetter å gå selv om jeg gjør det!" sier den jævla dåsa og smeller igjen maskindøra igjen.

Når Line kler av seg klær for å bade eller skifte til den stygge joggebuksa som kan stå av seg selv, så lar hun det ligge igjen. Midt på gulvet. Det ser ofte ut som hun bare er skutt ut av klærne, eller at hun bare har fordunstet og klærne ligger igjen. Disse haugene av klær og underbukser som spriker imot deg som et alarmerende rop om hjelp ligger spredd fra vaskerommet, soverommet, gangen, badet og noen ganger i stua. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg finner klærne hennes i sofaen, fordi hun ettter eget utsagn bare MÅ ha det av seg fordi klærne klør på kroppen. 

Jeg tror Line må være en hemmelig pillemisbruker. Hun har helt seriøst en pille for alt. Da jeg ble sammen med henne hadde hun en koffert full av egyptiske piller med arabisk skrift som hun trillet og serverte meg i tide og utide. Dette fra da hun reiste jorden rundt. Jeg vet ikke hva slags sykdommer hun mente jeg hadde, men når jeg hadde rødt øye hadde hun piller for det. Da jeg fikk magevondt etter at hun serverte meg bedervet kylling en av de første datene, så hadde hun en pille for det også. Og når marsvina våre blir syke, da har hun faen meg antibiotika for gnagere og marsvin i kofferten sin. Hvilket normalt menneske HAR sånt liggende spør jeg?!

Når det gjelder bryllupet, så er det noe hun har lurt meg til. I fjor på denne tiden fortalte Line meg at "selv om du frir, Torben, så mååå man ikke gifte seg med en gang innen et år! Vi trenger ikke stresse liksom!". Jeg satte ring på fingeren hennes i juli i fjor og BANG! bryllupsdatoen satt og frem kom "bryllupsutklippsboka" hun har spart på siden hun var 12 år. Som om ikke det var nok - hun organiserte med alle mine offshore-kompiser om en dato der alle var hjemme fra Nordsjøen. Fant en dato som passet alle. "Alle". Bortsett fra meg! Det slo henne ikke en eneste gang i planleggingen at det KUNNE være en fordel at jeg, brudgommen, også hadde fri bryllupshelgen. For det hadde jeg jo ikke. Så kjærringa får stå der oppe ved alteret alene hvis ikke jeg får innvilget velferdspermisjon for å gifte meg. Til pass for henne.

I det siste har jeg måttet sove på gjesterommet. Av to enkle grunner. 1. Jeg har vært syk og har derfor hostet litt i løpet av natten. JEG har derfor blitt forvist fra min egen seng og inn på gjesterommet på en 60 cm bred madrass på gulvet, så jeg kan hoste i fred og fordragelighet. 2. Hun spiser slike slankebarer rett før hun legger seg, noe som gjør at hun har et gassutslipp i løpet av natten det burde vært betalt klimakvote på. Jeg orker ikke ligge ved siden av noen som helt uten å skjemmes, ligger å gasser under dyna gjennom hele natten. Selv på ettermiddagen kan det lukte fis fra soverommet, mange timer etter at hun forlot åstedet.

Hun setter igang prosjekter som tar tid, koster (meg!) penger og i tillegg ikke alltid er fornuftige prosjekter. En gang bygde hun en utesofa av sånne trepaller. Greit nok. Men så malte hun den lyserosa og mintgrønn. Hun malte også blomsterkasser og kaffekanna (!!!) i samme farger. Og bygde et bord at terasseplanker. Hvem tror du måtte demontere og bære bort det psykedeliske djevelskapet av en haug på terassen? Jo, det var meg.

Hvis du trodde at jeg var ferdig med å utlevere Lines dårlige sider så har jeg såvidt startet. Hun eier ikke skam i livet når det kommer til toalettrutinene sine. Jeg har prøvd å forklare den selvutnevnte dritemaskinen at huset vårt har dører for en grunn. Av en eller annen merkelig grunn så syns Line det er helt greit å ha dodøra åpen når hun er på do.  Jeg hører alt som skjer der inne, kun avbrutt av lyden av en og annen facebookmelding som tikker inn eller lyden av starten på et nytt brett i Candycrush. I tillegg er hun så lat at hun allerede begynner å kle av seg og løsne buksa på vei til toalettet, du kan takke faen på at buksa allerede er bare 20 cm over bakken idet hun går inn på badet. Om det er fordi hun har dårlig tid eller bare sparer tid aner jeg ikke. Flaut er det hvertfall når kompisene sitter i sofaen.

Kaffekopper. Som den kaffeelskende kjærringa hun er har drikker hun sikkert 10 kopper kaffe hver dag. Og hun tar en ny kopp hver gang. Det står halvtomme kaffekopper på stuebordet, kjøkkenbordet, på benken i gangen, utenfor på trappa (fra når hun røyker) ved dassen (ja, hun drikker kaffe MENS hun driter fordi hun mener det "hjelper henne igang".) og sist men ikke minst - i bilen. Hver gang jeg setter meg inn i bilen må jeg rydde unna 3-4-5-6 tomme kopper, og ofte havner de på gulvet. Der blir de liggende å klirre når vi kjører bil, og det er helt seriøst til å bli innlagt på mentalsykehus av. 

Line syns panting av flasker er et jævla ork. Så da syns hun det er helt i orden at jeg må gå ned til Joker i Brevik med mine enorme, blå Ikeaposer med halvannenliterflasker med pepsimax for å pante før jobb. Jeg spurte henne hvorfor hun aldri gjorde dette selv, hun som som regel kjører bil de få hundre meterne til butikken og kunne lett svippet med seg tomgodset. Svaret hennes var at hun syns det var flaut. Den jævla bortsjemte drittungen syns det er flaut og ukult å pante flasker men helt greit å drite med åpne dører.

Line er til tider veldig selvsentrert. Hun merker det i grunn ikke selv før det er "for sent". Et eksempel her er da vi hadde med min niese i baksetet på bilen da vi skulle en tur til Sverige. Besteforeldre skal si hade til oss og ønske oss god tur da de sier.."-Kjør forsiktig, Line! Husk at du har dyrbar last i baksetet!". Hvorpå Line svarer: "Ja, det har du rett i. Den nye macbook pro`en min ligger baki." 

Til tross for alt dette, så er hun heldigvis mitt problem å leve med. Og det er jeg som har fridd til henne, ikke nødvendigvis på tross av alt dette - men på grunn av alt dette. Aldri en kjedelig dag med Line. :-)

Hilsen Torben.



PS: Jeg vet ikke hvordan jeg snur bilder. Her er bilde av meg når jeg skifter støvsugerpose i sentralstøvsugeren vår. Ikke at Line engang har den ringeste anelse om hva hullet i veggen og slangen på vaskerommet er til bruk for, dog. Flaks hun har meg.

 

 

 

 

 

Torben møter fru PMS.

Det er ikke ofte jeg går rundt å irriterer meg over noe. Men når jeg først gjør det de 4 dagene i måneden, så kan det rett og slett koke over for meg fullstendig, og jeg blir et rasende og ukontrollerbar monster det er vanskelig å medisinere med det første. Ofte er det Torben som står i senter av mine utblåsninger, litt fordi jeg har en latterlig tendens til å gi han skylden for alt og ingenting. Og derfor også humøret mitt til tider. Men så har jeg skrevet litt i irritasjonsboka mi for å få det listet opp litt, og her er et lite dypdykk.

Her er en liste over ting som kan snu hele min vanligvis så glade verden:

1. Torben er tett i nesa. Han bruker nesespray. Før han bruker nesesprayen spruter han med den i løse lufta før han skyfler den inn i neseboret. HVORFOR? Hvorfor i herrens navn skal det være godt for noe? I en nesespray er det ca 25-30 sprayer og den lille dritten koster rundt 50-60 kroner. HVORFOR er det viktig å sjekke spruten utenfor nesa? Hvorfor er det så himla viktig å sprute nesespray ut i lufta for å sjekke, det er jo ikke sånn at om den ikke virker når man spruter første gangen så er hele prosessen kjørt? Kan han ikke testsprute i nesa og kjenne etter..."kom det noe ut eller ikke". Hvis ikke, prøv igjen. 

2. Når han omsider har sprayet i nesebora sine så suuuuuuuuger han så hardt han kan inn. Langt inn. Så langt inn at det blir tørt i nesa. Jeg vet ikke med deg der hjemme, men nesesprayen skal løsne opp så man får snyti seg, ikke gjort det enklere å dra langt inn i bihulene for at det skal ligge der, tette ytterligere og fremkalle bihulebetennelse. Fader ass, det er til å bli gæærn av!

3. Når vi tar ut klær fra tørketrommelen så legger vi det opp på benken på vaskerommet. Torben er vel i snitt den som gjør dette oftest, siden han er den huslige av oss. Men han er jævlig utspekulert. OFTE står han å bretter klær, legger inn i skap og styrer der inne. Helt til jeg for kort tid siden oppdaget at han kun brettet sine egne klær og la de i skapet. Han har med andre ord "spart" mine klær og de blir da liggende i en haug som vokser seg større og større dag for dag. Det gikk ikke opp for meg før her forleden da han plutselig avslørte seg selv og sa..."Sånn, nå er det bare dine klær igjen." Jeg har jo stusset litt på at vi begge har brettet sykt mye klær opp igjennom, men sannheten er at Torben bruker unevnelig lang tid på å brette og i tillegg bare bretter sine egne klær, så da er det ikke rart det oppleves som om vi bruker sykt lang tid på vaskerommet - begge to!

4. Torben har en greie med å svare meg på en "morsom" måte. Når han for eksempel har kjøpt kyllingkjøttdeig, og jeg sier at det skulle være kalkunkjøttdeig, så sier jeg ifra. Da sier han: "-Jeg trodde det skulle være kyllingkjøttdeig." Og da svarer jeg "-nei, det skulle det ikke." Og da svarer han. "-Jo, det trodde jeg". Da klikker det for meg. Jeg har ved to anledninger begynt å gråte pga akkurat det, for det er så sykt provoserende av en eller annen grunn.

5.Vi har noen sett med sengetøy. Det ene er et sykt dyrt damask-sengetøy som kostet litt under 3000,- da jeg kjøpte det for flere år siden. Jeg elsker det sengetøyet. Ironisk nok har Torben et sengetøy i akkurat samme farge, men selvsagt ikke i damask - men noe billigere og helt ordinært sengetøy. Hver gang jeg legger på damask-sengetøyet pleier jeg å si "det her damask-sengetøyet er så sykt dyrt men akk så deilig!". Og da tar den jævla rotta på seg æren og sier "Ja, det er mitt sengetøy, det har jeg hatt lenge". Bare fordi den jævla gnomen ikke kjenner forskjell på KID-sengetøyet sitt fra ungkarsdagene sine og mitt dyre, vakre damasksengetøy så FYRER han meg opp ved å NÆGGE om at det er hans sengetøy og det er det IKKE. Kjenner jeg blir helt svett av å snakke om det! Fader asså!

6. Når Torben finner noe i kjøleskapet han ikke vet hva er, så KASTER han det. Jeg har ikke tall på hvor mange økologiske mango-chutney glass jeg har kjøp opp igjennom, det er ikke mulig for et menneske å spise opp så mange slike glass som jeg har kjøpt opp igjennom tidene. Og så prøver han seg med å si at "det var mugg på det", men det er bare fordi han kikker oppi glasset og syns det ser funky ut. Men det er for fasen mangochutney, den SER jævla funky ut den skjønner du!

7. Når Torben nyser, så nyser han så høyt at jeg skvetter og tisser meg litt ut. Da klikker jeg litt. Det må være mulig å nyse uten å vekke opp hele nabolaget? Det må jo være skadelig å lage den slingrende skrikelyden når man nyser? Det må jo være vondt for halsen og stemmebånda?

8. Det er en sånn fotballkanal her hjemme som står på i tide og utide. Også når det ikke er kamp. Da er det bare et sånt oversiktsbilde over kampene på skjermen, og en sånn vignettlydd på 20 sekunder som går om og om og om og om og om igjen.... Det er jo ikke sånn at han sitter å SER på den oversikten i lengre tid, det hodler vel å se oversikten og så bla videre?! Og den vignettlyden kan helt seriøst få meg til å tråkke ihjel marsvina i ren affekt, den frembringer rett og slett drapsinstinkter hos meg! 

9. Jeg spurte hva slags brudekjoletype Torben syns var finest for å kunne lande drømmekjolen. "Jeg vet ikke, men jeg syns ikke sånne gamledagse kjoler er så fine". Nei, ok. Hva mener han med gamledagse? Vintage? 1980-tallskjole? Ballkjole? Kniplinger og blonder? Brokadeskjørt? HVA FASEN MENER DU MED GAMMELDAGS? Er det ikke lov til å ha på seg en tidløs, tradisjonell kjole? Er det gammeldags kjole? Er det havfruefasong du vil se meg i? Stroppeløs? kort? MEN SVAR DA??!! Jeg er i villrede og livredd for å bruke en såpass stor sum penger på noe Torben kanskje ikke syns er noen fin kjole.

10. Når jeg er på reise pleier Torben å erte meg med at marsvina våre ikke har det noe bra og gir meg dårlig samvittighet for at jeg er ute å reiser. Når jeg omsider orker å ta den telefonen hjem midt i konferansen for å si at alt er bra med meg, så sier han "Bård ser litt slapp ut, så Inge og Knut Werner kommer innom med en hammer for å ta en avgjørelse på hva vi skal gjøre.." Da sitter jeg med nervene utenpå kroppen resten av konferansen og dør litt inni meg. 

11. Det finnes ikke noe punkt 11.

12. Jeg liker å ha det varmt. Torben liker å ha det kaldt. Ofte snikskrur han på ventilasjonsanlegget eller varmekablene, og så blir det grisekaldt hjemme uten at jeg vet hvorfor. Og jeg skrur opp igjen. Og han skrur ned igjen.Åpner vinduer, jeg lukker de. Det er ikke rart Skagerak Energi elsker oss. 

13. Torben bruker sykt mye penger på dopapir. Altså, ikke mengden dopapir som plager meg, men kvaliteten. Ved flere anledinger har jeg hatt mitt eget firstprice dopapir og han har kosa seg med Lambi 8-lags. Bokstavelig talt penger skylt ned i dass spør du meg.

14. Alle disse nevnte tingene ovenfor irriterer meg som regel bare 4-5 dager i måneden. Resten av måneden har vi det ganske greit og jeg klarer å holde sinnet mitt på et avbalansert nivå. Tror jeg.



Et uredigert blinkskudd fra fotoshooten sammen med Julianne Fredin / Juliannes Foto i Langesund. Jeg har så mye herlige bilder fra den shooten! 


Følg meg gjerne på facebook eller instagram! Supporterfrue.no - Line Victoria




 

 

 

Ikke en helt vanlig bakrus, men svineinfluensa faktisk!

Gud, så pinlig. Så lenge uten å ha gitt lyd fra meg på bloggen. Beklager. Men det har sine naturlige årsaker!

Den første årsaken er at hele ledergruppen på hotellet dro på den legendariske Vinterkonferansen (VK blandt venner) med verdens beste sjef, Petter Stordalen. i flere dager har vi mesket oss med alkohol, god mat, fantastisk underholdning, gode hotellsenger, inspirerende foredragshodlere og suverene overraskelser. VK svikter aldri. Jeg er riktignok vant til de store festene i tv og media-bransjen, men ingenting kan måle seg med Petters fest for 2700 ansatte. Ren magi! Et lite bildedryss med litt sensurerte bilder:

Pakker baggen med det aller nødvendigste:

Dass-selfie:

Konsernledelselsen bjuder på seg selv sammen med Truls Svensen:



...og det var i grunn det jeg kunne dele. Mye bilder der som ikke tåler bloggens lys, for å si det slik. (Ikke noe nasty. Bare bilder som aldri kommer til å se bra ut uansett hvor mye filter jeg legger på)

Første arbeidsdag etter hjemkomst var helt ok, men jeg merket at noe skjedde i kroppen, så jeg valgte å avstå fra trening. Klokken 10.00 på kontoret veltet hele kroppen inn i en tilstand jeg aldri har har vært i før. Som et jævla slag i trynet. H1N1-virust kicket inn. Også kalt svineinfluensa. Oh herlige Maria og Josef - jeg så stjerner i 3 dager før jeg nå omsider har klart og komme meg opp av sofaen. 



Feberen var over 39 også, men da var jeg for sjuk til å i det hele tatt tenke på at det måtte dokumenteres.

Nuvel, i kveld kviknet jeg som sagt litt til. Men da var det en annen jeg har delt sengetøy og basilusker med som plutselig begynte å se stjerner. Han grep etter termometeret og  skulle sjekke tempraturen sin. Det var bare et problem:



Jeg orket ikke engang rope til han at han måtte få den ut av kjeften sin, for skaden var skjedd allerede. Dette mine damer og herrer, er min kommende mann med termometeret i munnen. Samme termometeret som jeg en halvtime tidligere hadde skyflet opp i stjerten for å måle min temperatur. Det er nemlig der den skal måles for å få det mest nøyaktige resultatet. Problemet var at han leste på pakka at den kunne brukes i rompa, i munnen og under armen. Men han tenkte ikke på å spørre meg hvor JEG hadde brukt den de siste 2-3 dagene. 

Og hva skjer? Jo, mannen blir selvsagt AKUTT dårligere når jeg forteller han hvorfor jeg knipset bilde og lo litt anstrengt for meg selv mens han tok tempen sin...



Han ble rett og slett plutselig døende. Døende og med sykt dårlig ånde. (!)

Faktisk følte han seg så uvel at han satte seg ned å skrev....





Jeg antar at det er noen grunner til at den jævla elektriske tannbørsten har gått i ett den siste timen. Og jeg har selvsagt fucket med hodet hans og sagt ting som; -"Ey, du har noe brunt mellom tenna..." og "usj, lukter dritt av ånden din..." 

Sånn kan det gå. 

Ukens veiing utgår som følge av svært urutinert matinntak og absolutt ingen trening. Jeg kommer ikke til å veie meg før jeg har hatt et par treningsøkter. Dette litt så jeg ikke skal gå rett i kjelleren etter over en uke uten å ha trent. SKAMME SEG! 

Tannlegen <3

Idag har jeg vært hos tannlegen, og full av bedøvelse i kjeften ramler jeg inn på kontoret til den nye direktøren vår. Det hører altså med til historien at jeg har tryna på asfalten her om dagen, og at jeg har et skrubbsår i fleisen og øyet mitt var hovent de første dagene. Min nye direktør sitter med trillrunde øyne og observerer meg, der jeg veiver med armene og prøver lespende/siklende- og med skrubbsår i trynet oå forklare noe jobbgreier.  

For å sitère han: "-I løpet av helgen har du sklidd rundt på asfaten med ansiktet først og så kommer du inn nå og prater som om du har fått et ørlite hjerneslag, du skjønner vel at vi må starte min første arbeidsuke med en medarbeidersamtale, unge frøken?! " 


Min fasinasjon for tenner har jeg hatt siden barnealder. Drømmen var først å bli lege, men jeg ønsket etterhvert å "fikse" problemet pasienten hadde der og da, fremfor å henvise til alle andre og bruke lang tid på diagnoser og behandling. Så derfor følte jeg at tannlegeyrket var hakket mer spennende. Jeg kom aldri så langt at jeg ble ferdig eksaminert odontolog (tannlege) så min korte karriere i Bergen ble med det ene året. Så flyttet jeg til Oslo, med en sveip innom Trondheim først, og i Oslo var det langt mer spennende med tv-jobb, feite lønninger og røde løpere, enn karies, hvit uniform og komposittfyllinger.

Som sagt, fasinasjonen er der ennå og jeg er juger fremdeles på meg en tannlege-tittel i ny og ned når jeg blir skrønemaker. med noen øl innabords. Dette har riktignok resultert i et par tannlegebehandlinger ute på byen. Blant annet tok jeg stingene etter to visdomstenner på en hyggelig homofil mann jeg kom i prat med etter to Jâgermaister`e  i baren. Inne på utestedets toalett satt han på gulvet med bakhodet på dasslokket, mens jeg klippet, lirket, løsnet og trakk ut de blå stingene lengst inne i kjeften hans. På dette tidspunktet hadde jeg arvet et tannlege first-aidkit av min tannlege i Oslo. Speil, pirker og så fikk jeg ei lita tang/saks av ei annen tannlegevenninne. Han ble så fornøyd atte!

Anyway. Den siste uken har både marsvinet Bård og jeg flittig benyttet oss av tannbehandlinger i nærområdet. Bård hadde riktig nok ikke hull i en jeksel slik jeg hadde, men han hadde fått litt vel lange tenner og de måtte files ned. Noe som selvsagt ikke er verdens enkleste jobb, men det måtte gjøres - koste hva det koste vil. Da jeg kom inn til tannlegeveterinæren ble jeg forvist til et eget rom med en benk som Bård åpenbart skulle ligge på mens han fikk tannbehandlinegn sin. Et sånt aluminiumsbord med en liten tynn madrass og grønt papirduk over. Jeg tenkte at jeg kunne "gjøre han klar",før veterinæren kom, så jeg tar han ut av reiseburet sitt og legger han på ryggen på benken. Bård liker godt å slappe av på ryggen, med alle fire beina sprikende til alle kanter. Tannlegeveterinæren kommer inn og ser på benken. Der ligger Bård i full blomstring på det grønne operasjonsbordet - fullstendig avslappet til det som skal skje. Hun peker og spør: "Hva har skjedd her?" Jeg svarer at han er klar for tannbehandlingen sin. Hun ler, for hun har aldri sett et så avslappet marsvin før tror jeg. Hun trodde han sikkert var død der han lå på rygg med sprikende bein. Fortennene ble filet ned, og Bård er happy. 

Sånn her lå han:

Idag var jeg selv hos min nye favorittannlege i Langesund. Jeg hadde litt samme åpenbaring som Bård Georg på operasjonsbordet, tror jeg. Jeg storkoser meg i stolen til Fredrik og jentene der. Jeg storkoser der meg litt fordi Fredrik er ung og veldig kjekk, og fordi Rita og Liss er morsomme damer med god humor. Riktignok spriket jeg ikke like mye med beina som Bård gjorde hos veterinæren, litt stolthet og dannelse har jeg. Men jeg var ikke fremmed for å spørre om de tingene jeg lurer på når jeg ligger der.

"Hvor er det rareste stedet du har satt bedøvelse?" "Har du satt bedøvelse på deg selv noen gang?" Har noen dødd av bedøvelsen noen gang? "Kan du slipe tennene til Bård Georg neste gang, for du er billigere enn veterinæren. Jeg kan vise deg hvordan du gjør det, jeg har kunnskapen og du har verktøyet!"

En gang i løpet av behandlingen så drister jeg meg tilogmed til å skremme Fredrik-tannlege mens han holdt på, for han så så veldig konsentrert ut på et tidspunkt. Han skvatt ja, men det er alt annet enn morsomt å skremme tannlegen når han har pirker-verktøyet sitt i umiddelbar nærhet av tannkjøttet ditt. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde et bilde fra tannlegekontoret idag, men jeg får heller driste meg til å slenge ut et bilde av min gamle favorittannlege fra da jeg bodde i Oslo. Vi hadde sykt moro sammen. Jeg fikk han til å gjøre mye rart med tennene mine, hahah! Blant annet trakk han en tann på siden min for å få plass til overbittet mitt (Jeg hadde innsideregulering) og her har jeg knipset et bilde fra en av de mange gangene vi sloss når han skulle sjekke hvordan ståa var i "gullgruven" som han kalte kjeften min.

Han er grunnen til at jeg ikke lenger har tannlegeskrekk. Han pleide sette opp et speil på lampa så jeg kunne følge med på alt han gjorde oppi kjeften min. Her har gynokologer mye å lære ass. For kontrollfreaker som meg som gjerne vil følge med på alt som skjer. Frem med speilet! 







(Bildene er fra 2006-2009, i den perioden var jeg ofte hos tannlegen for å stramme reguleringen min på baksiden av tennene. Jeg var faktisk så ofte innom at jeg fikk både bursdagsgave og julegave av de på Tullinløkka Tannlegesenter. Jeg savner de litt, men nå har jeg endelig funnet en ny tannlege her hjemme som er like flink, og det gleder meg!)

Nuvel. Tilbake til tannlegebesøket mitt idag. Jeg klaget litt til Fredrik at jeg hadde oppdaget en liten skjevhet i perleraden min. Så jeg beordret han til å faktisk slipe fortennene mine litt rettere. Mens jeg ligger der og får slipt fortennene, tenker jeg at det fasen ikke er mange dager siden marsvin-Bård fikk samme behandlingen. I løpet av samme uken ligger vi altså begge på rygg på en grønn operasjonsduk og får fortennene våre filt ned. I rest my case. 



Her har vi begge fått slipt fortennene våre. Bård sin tannlegeregning ble faktisk dyrere enn min. Det sier jo litt. 

Kan jeg bare spørre om en sak? Hvor hviler dere øynene deres når dere er hos tannlegen? Jeg sliter jo som sagt med at tannlegen min er kjekkere enn flere andre tannleger jeg har møtt på min vei, så jeg prøver å unngå å se rett på fjeset hans når han driver å durer i kjeften. Men så har jeg også oppdaget at jeg kan se speilbildet av meg selv i pupillen hans, og dermed har mulighet til å følge med på hva som skjer - men det er kanskje særdeles ukomfortabelt for den stakkars tannlegen min? At jeg stirrer han jævlig intenst i øynene for å døyve narsisisten i meg.. (Narsisist - elsker sitt eget speilbilde) Ikke kan jeg lukke øynene heller, da kan det virke som jeg nyter det. 

Alternativt kan jeg kikke på den intense lampa over som ironisk nok er av merket "Delight". Og når vi er inne på det, hva fasen ER det med det lyset? Det er ikke mye "delight" med den lampa, for når tannlegen gir meg et speil for å foklare den lille skjevheten - så ser jeg i speilet at ALT SYNS igjennom flere lag sminke -  både tørr hud, kviser, mascaraguffe og en tørr buse som flaflet halveis utenfor neseskilleveggen min. All den tiden jeg brukte på å pynte meg, hele fasaden bare RASTE når jeg så meg selv i flombelysningen. Jeg bare sier det. Neste gang må han borre med lyset slukket. Han får bare gjette seg frem til hvilken tann han skal drille. 

 

Uansett ble begge fortennene våre veldig pent slipt, mine ble riktignok ikke slipt så mye - men akkurat nok til at jeg ikke lenger irriterer meg over at det er forskjell på de. Bård er veldig fornøyd med slipingen han også, men han hadde jo faktisk dødd av matmangel hvis det ikke ble gjort. Kan ikke si det samme om matmora. 

Ha en toppen dag!

Bridezilla!

Jeg har vært syk den siste uken, så jeg har hatt mye tid til å ligge å gruble på bryllupet mens jeg har blåst ut gørr i et snytepapir denne uka. Mangel på trening (hadde et par timer på tirsdag) har også gjort at jeg er rastløs i kroppen, men jeg vet jo at det ikke er så lurt å hive seg på trening med litt feber i kroppen. 

Første del av forberedelsene til bryllupet den 11.juni (bare 5 måneder igjen, jo!) var jo å gå ned mine herlige kosekiloer, og det har jeg jo nå klart. Fra 9-tallet til 6-tallet på vekta, så tiden begynte å nærme seg for valg av brudekjole..!

Jeg har jo ikke snakket så mye om bryllupet vårt på bloggen, litt fordi jeg vil at det skal være noen overraskelser for gjestene våre - men også fordi jeg har tenkt at dere skal få slippe litt unna. (!) Dessuten skal jeg innrømme at jeg i grunn har hatt alt klappet og klart i hodet mitt fra jeg var ca 10 år, men ser jo at jeg som 32-årig brud må gjøre et par endringer ;-) Blant annet dropper jeg de to hvite hestene jeg som 12-åring så for meg at vi skulle ha med, og selvsagt skal Torben og forloveren få lov til å ha på seg noe annet enn det som var den opprinnelige planen fra 10-årsalderen:



Neidu. Temaet for bryllupet blir.....*tamtamtaaa*

Maritimt!

Selvsagt blir det maritimt bryllup. Vi er jo begge født og oppvokst i vannet. Planen er å i fremtiden bo i strandkanten, og barna våre skal få gummijolle og redninsgsvest allerede før de har sluppet puppen min.

Jeg har jo ikke lyst til å gi dere alle detaljer selvsagt, men slik det ligger ann nå så inkluderer bryllupet både vielse i Langesund kirke, båttur, og middag med fest på brygga til pappa og Bonus. (Mitt herlige barndomshjem) Det har vært ganske lett å finne inspirasjon på google - her er noen av bildene jeg har laget i "inspirasjonsmappa" mi på macen..











Det geniale er jo at vi i grunn har tilgang på det meste som gjør bryllupet maritimt. Båter, ferjer, brygge, et hus og hage ved sjøen, og en familie som kan synge Skomværvalsen og hjemmebrygget øl.

Selvsagt tillegges bryllupet en veldig personlig touch, jeg håper på taler fra hjertet og med MYE humor og latter. Jeg er (dessverre) en sucker for bryllupstaler, og spesielt de som handler om historier og morsomme hendelser fra livene våre. Eller generelt kan man vel si at jeg elsker å være midtpunkt og at (nesten) alle talene skal handle om meg. Oss. Hehehe....!

Jeg har hele tiden trodd at det skal være så himla vanskelig å bestemme seg for de tingene som man tror er viktigst for brudeparet. Evt bruden da. Hår/Sminke/brudekjole... Skal jeg ha slør? Tiara? Håret løst, satt opp? Hva med buketten?

Jeg har hatt min første brudekjoleprøving. Jeg hadde sett meg ut en i september, og sa jeg skulle komme tilbake når jeg var blitt tynn. Så gjorde jeg det. Jeg ble veldig overrasket over at kjolestiler jeg trodde jeg ikke kunne ha, plutselig så helt...unnskyld meg, men....FANTASTISK ut på meg! Den kjolen jeg hadde sett meg ut endret jeg til en litt annen en med samme type snitt. WOW. Hvis du aldri har prøvd brudekjoler før, gled deg. Jeg tror alle føler seg helt fantastisk ut i brudekjole. Jeg har visst hvordan den skal se ut lenge, og det var rart å se meg selv i speilet og bare la det synke inn. Jeg så jævlig bra ut, hahahhaha! Og alle de kiloene jeg har gått ned - fy fasen, det var det verdt!

Så kjolen er sånn delvis i boks. Når det gjelder min stil på bryllupsdagen så er den ganske opplagt. Jeg vil ha en naturlig stil, jeg vill ikke ha noe stramt og fancy. Jeg tror egentlig ordet jeg leter etter er "tidløst". Etter å ha hentet frem mamma og pappas gamle bryllupsfotoalbum, så fant jeg ut at mamma var ganske lik meg i valg av det "tidløse". For mamma giftet seg på det ultrabløtekakebrudekjole-tiåret - 80-tallet! Vi vet jo alle hvordan brudene ofte så ut på den tiden, men mamma - hun kjørte tidløst.



Nydelig bomullskjole med blonder, perlekjede og en mann som dengang hadde hår på huet. Jeg ble så glad og rørt når jeg så disse bildene, for det minnet meg på at jeg så absolutt har masse inspirasjon å hente i min familie og nye families tradisjoner. Jeg syns det er fint å bruke de, og ikke minst lage noen nye tradisjoner. Mammas nydelige brudebukett er ihvertfall en av de tingene jeg skal rett og slett copy/paste til mitt eget bryllup. 



Det gjør meg ganske vondt i hjertet mitt at hun dessverre ikke får muligheten til å se meg gå opp kirkegulvet sammen med pappa, men det er bare en av de tingene man må svelge unna når livet er urettferdig mot deg. Heldigvis har jeg verdens fineste bonusmamma som skal få lov til å ta imot gratulasjoner på mammas vegne :-)

Jeg er så heldig at jeg skal ha to forlovere. Iril - som jeg har kjent siden barneskolen og var den første jeg drakk meg full med, og Aina som jeg har kjent siden videregående og drukket meg full med enda flere ganger enn jeg kan telle. Jeg vet utrolig lite om en forlovers oppgave, og Iril og jeg snakket litt om det i går. Jeg forventer liksom ikke så mye av en forlover, annet enn å pille mascaraguffe ut av øyekroken min når jeg trenger det, og kanskje holde buketten min når jeg trenger begge hender ledig i kirken. Et utdrikkningslag hadde kanskje vært på sin plass også, men annet enn det så håper jeg ikke jentene tror at det er en hinsides avansert jobb.. Jeg håper jo bare de kan kose seg like mye som meg, jeg er ikke akkurat noen bridezilla - og uhyre laidback til bryllupet generelt, så håper ikke de tror at de skal stå på pinne for meg de neste månedene..! Jeg er uansett ikke så opptatt av "det perfekte bryllupet", jeg vet det bare løser seg så lenge jeg får gifta meg med Torben og feiret det med de fine folka vi har rundt oss. 

Er det sært av meg å ikke være sykt opptatt av hva slags farge neglelakken skal ha og monogrammer på tallerkner og Christian Loubutroini-skoene "alle" bruder drømmer om? Jeg vil ha komfortable sko, jeg. Som jeg kan gå med! Ikke vil jeg ha korsett, heller. Tror kanskje jeg skal driste meg til pålimte øyevipper på forhånd, men det er bare fordi jeg vet jeg kommer til å grine i flere timer gjennom dagen, og ingen vannfast mascara kan redde unge frøken Husby fra det kjente panda-trynet. :-)

Nuvel, jeg lover at det ikke blir så mye bryllupsblogging fremover, - jeg ville bare informere om at jeg faktisk er (sånn delvis) igang med forberedelsene, selv om jeg ikke nødvendigvis lar det ta opp sykt mye tid. Men om dere har noen gode tips å dele, så tar jeg veldig gjerne imot det! Enten det gjelder forloveroppgaver, tips og triks, og kanskje et godt råd jeg bør huske på og ta med i planleggingen! Hyl ut i kommentarfeltet! (Hvis du vil kommentere på innleggene, så er det bare å trykke på overskriften, tror jeg...!)

/Line Victoria - ikke bridezilla akkurat...!

 

Svar til Pilotfrue om disse "forferdelige fitnesstullingene som gir henne frysninger".

Jeg må få lov til å ta opp tråden til en annen frue på blogg.no-portalen. Pilotfrue mener at bikinifitness burde vært forbudt (som en sportsgren) og at de er dårlige forbilder. Hun skriver også at hun syns de ser helt forferdelige ut. (Noe jeg syns hun skal passe seg for å si om andre menneskers utseende, men ok - hennes mening.) Hun kaller de fitness-tullinger, at de er dårlige forbilder og at de ser helt forferdelige ut og gir henne frysninger.

Jeg må bare spørre meg - hva er forskjellen på noen som driver bikinifitness og annen toppidrett? Er det det at det er den relativt avkledde kroppen i sin helhet, sammen med utseende som skal bedømmes og ikke prestasjoner i forhold til lengde på hoppet, antall mål man scorer eller tiden det tar å ake seg med ski og staver frem fra start til mål? En person som stiller i bikinifitness, det er i aller høyeste grad en toppidrettsutøver hva angår treningsrutiner og da er både kosthold, rutiner og psyke utrolig viktig - slik det er med alle idretter man vil bli best i.



Pilotfrue syns at dette med å gjøre seg "sceneklar" i forkant av en fitnesskonkurranse virker "helt drøyt" i følge hennes egne skrevne ord i innlegget sitt. Du Pilotfrue, det er ikke så veldig anderledes enn hvordan du har servert dine blogglesere treningsrutinene dine frem til du skal gifte deg i februar. Du gjør det på et vis "sceneklar" før bryllupet ditt, gjør du ikke? For noen uker siden la du ut i det vide og brede om både kostholdsplanen og treningsplanen du skulle følge, slik at du skulle komme i form til bryllupet ditt. Jeg må innrømme at jeg har lyst til å pirke deg med en pinne, der du sitter i det store glasshuset ditt på Frogner og kaster stein. 

Jeg skal innrømme at jeg aldri har sett på bikinifitness som noe mål for min egen del å konkurrere i eller trene meg opp til. Absolutt ikke, vil jeg vel si! Jeg kjenner mine begrensninger, og har ingenting på en slik scene å gjøre. Jeg har trent de siste 4 månedene for å komme i form til mitt eget bryllup nå i juni. Først og fremst for å komme ned i vekt og få bedre helse. Så med andre ord, ikke for å få sixpack. Men det har skjedd andre ting med meg utenom vektnedgang og bedre helse underveis på denne reisen også! Blant annet har jeg endret alle mine antagelser om de som trener for å få markerte kropper og bulende muskler. Jeg har tidligere syns det har vært litt overkill å måtte trene så mye at blodårer syns og fettprosenten er truende nær 0 %.  Men da visste jeg heller ikke hvor mye tid og viljestyrke som trengs for å gjøre det heller da. Først nå forstår jeg at det handler om prestasjon, vilje, samhold og en helt egen blomstrende idrett. At du mener at de har usunne holdninger syns jeg er utrolig slemt sagt om en gruppe mennesker som holder på med dette - dårlige holdninger i idretten finner man overalt, og ikke bare i muskelmiljøet.

Som sagt har jeg omsider forstått hvor mye viljestyrke og tid som ligger bak slike kropper. Det er mange, mange timers har jobbing med styrke - et strengt kostholdsregime og ikke spesielt mye rom for utskeielser. Noen har jaggu en 100% stilling ved siden av også, og tilogmed barn å oppdra!

Ei veldig søt facebookvenninne jeg møtte da jeg var med i et tv-program for noen år siden, er en av de jeg refererer til over. Arti Sharma Lopes heter hun. Ei utrolig, smart og sosial jente - med både mann, 2 barn og en viktig jobb til vanlig. Trening er hennes lidenskap og hun var vært med i mange fitnesskonkurranser.

...Men når Arti skal stille i konkurranser ser hun slik ut:



Bildene er hentet fra Arti sin facebookside her!

Og som hun så feiende flott sier selv: "-Jeg trener to ganger om dagen og står opp klokken 05.00 hver morgen, man får til hva man vil!" Og det er slik en sunn og ekte idrettsutøver tenker. Man får til det man vil - og det er ikke noe usunt eller forferdelig med den holdningen til livet, syns du vel? Forbilder med disse holdningene blir jo hyllet i alle andre idrettsgrener?!  
 

Jeg har også forstått at (bikini)fitness er en livsstil. En gruppe fitness-entusiaster kan sammen nå sine mål og konkurrere om hvem som har gjort det best. Er ikke dette hva konkurranse i sport og idrett ofte handler om? Å være best?!

Pilotfrue mener også at det kan være farlig og lite helsebringende å delta i bikinifitness. Jeg skal være ærlig med deg, og si at jeg vet lite om hva selve opptakten og treningen går ut på. Men om du sikter til spiseforstyrrelser, så finnes denne grusomme sykdommen representert i all slags sport og idrett. Kroppshysteri finner du i strandvolleyball, skiskyting og høydehopp. Kroppshysteriet finner du tilogmed i hoppbakken, der utøverne faktisk ofte veies før et renn. Og du har vel fått med deg debatten om spiseforstyrrelser i nettopp denne idretssgrenen, som i prinsippet burde handle om alt annet enn vekt når man skal hoppe ut fra et stup av en bakke - få oppdrift og flyyy avgårde i nærmere 80-100 km i timen..?

Jeg skal være den første som forteller at JEG aldri hadde klart å finne viljestyrke til å klare noe av det bikinifitness-jentene klarer. Jeg er imponert over hva de får til med kroppene sine, og hvor mye trening som ligger bak hver eneste positur, muskel og glitrende bikini. Om jeg syns det er sexy? Vel, jeg syns hvertfall det er dritsexy å ha så mye viljestyrke at man får til slike ting. Jeg syns Lene Alexandra og Arti og alle de andre jentene som driver med dette er dritsexy fordi de setter seg mål!

Jeg syns vi skal være forsiktig med å dømme folks viljestyrke, pågangsmot og evne til å gjøre mirakler med kroppen sin - enten det er Marit Bjørgens mange medaljer i skisportet eller Artis mange utmerkelser og pokaler i fitnessammenheng. De er begge forbilder i hver sin idrettsgren.

/Line Victoria - lite muskler, svær i kjeften..

 

 

Søtsuget kommer, hold deg fast!

Jeg fikk et leserspørsmål heromdagen som jeg gjerne vil svare på!

Har du noen GODE råd til å bli sunnere?

Jeg vet at det er trening og sunn kost som gjelder, men til oss som får abstinenser hvis vi ikke spiser noe søtt? Det er helt grusomt, men hver gang jeg prøver å bli sunnere med vann og sukkerfri mat, får jeg abstinenser ut av en annen verden, og må gå tilbake til "gamle, dumme vaner".

Vær så snill å lag ett blogginnlegg om hva man kan spise uten å få sukker-abstinenser. Noe som smaker godt OG er sunt. Da hadde jeg blitt så glad :-) Hilsen ei som ser opp til deg.

Hei du, og tusen takk for supert spørsmål! Jeg må innrømme at jeg sliter med det samme, denne konstante sugen etter noe søtt. Jeg må jo (dessverre) innrømme at dette ekstreme sukkerhungeren gir seg etter ca 10 dager uten sukker, og det er faktisk helt forbasket sant. Jeg har aldri trodd på folk som sier slikt, men dette stemmer faktisk. Men jeg har lært meg de siste månedene, at livet er til for å leves - og da bør man faktisk ha lov til å kose seg litt med noe som smaker litt anderledes enn stangselleri og gulrot. 

Jeg har aldri klart å forholde meg til de som sier at "ta bare et par ruter med sjokolade". For meg er det enten eller. Enten ingenting, eller hele jævla plata ned i et kjempejafs. Det har jeg også lært meg ikke er spesielt bra for meg. Så de siste månedene har jeg tydd til Sukrin gold og steviadråper. Sukrin gold smaker som brunt sukker. Jeg har det på Cottage Cheese eller magerkesam, og noenganger blander jeg inn steviadråper med toffe/karamell-smakk. Jeg har også tatt magerkesam og sukkerfri syltetøy (bringebær er best) og hevet dette oppi en havrespeltlompe - det har dempet mye av den hungeren etter noe søtt som jeg så altfor ofte har på kveldene. 

Ellers har jeg de siste ukene laget meg en kopp med kakao - 50/50 vann og skummetmelk, en vaniljestang og ei lita t-skje med chilikakao. (Ta gjerne vanlig kakao, det funker det også selvsagt - men jeg har bare brukt det jeg har liggende) Også har jeg spedd på med sukrin gold om jeg vil ha det ENDA søtere! Minner dog om at Sukrin gold er veldig lakserende om du er FOR glad i det, lakserende betyr med andre ord siklestump på godt norsk.

Jeg har selvsagt lyst til å si at alt handler om mengden og ikke HVA det er du spiser. Men jeg vet at jeg ikke er alene om å ha problemer med å kose meg med tre ruter sjokolade. Av en eller annen grunn så føles det liksom som om jeg har tapt i det jeg kjøper den plata, fordi jeg vet at da ryker hele i løpet av kort tid. Så vi har ikke sjokolade liggende i huset tilgjengelig. Jeg klarer nemlig ikke kose meg med 3 ruter sjokolade og legge resten i kjøleskapet. Jeg hyller og beundrer de som klarer det!

En annen ting er at jeg også har hatt en historie med søvnspising, noe jeg riktignok ikke har gjort siden jeg begynte på Livea i september. Du har ingen anelse om hvor flaut det er å bo mye på hotell slik jeg gjør i  jobben min, og det da altså ligger inne i systemene at minibar må pakkes vekk eller låses når jeg skal overnatte. På Hafjell for en stund siden hadde de vært flinke å låst minibaren slik som avtalt før min ankomst, men dessverre hadde ikke alle fått beskjed. Så den sjokoladen som lå der med en hyggelig hilsen fra direktøren, ble tydeligvis da spist i løpet av natten.



Jeg måtte altså legge sjokoladepapiret i sengen for å bevise for stuepikene at det ikke var bæsj, men melkesjokolade. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at dette var litt flaut.

Så derfor kan jeg dessverre ikke ha sjokolade liggende sånn helt uten videre, det er min største svakhet og som narkotikum for meg.

Jeg kan forøvrig også tipse dere om kokosboller. Nei, kokosboller er ikke spesielt sunt - men de er veldig lette og "store", slik at man får dekket et ganske heftig sukkeravhegighetsanfall ved bare en eller to kokosboller...! Og hvis du regner litt på kalorier pr kokosbolle, så er det virkelig bedre å spise to slike enn noen ruter sjokolade, hvis man har lyst til å fråtse litt..! (Du kan i følge de som har skikkelig peiling spise enten et wienerbrød eller 8 kokosboller.. Det sier jo litt!) 

Jeg tar mer enn gjerne imot tips til å kose seg med de sunne søtsakene eller de søte alternativene, så håper jeg mine få tips var med på å døyve den værste kløen i tenna..! 

/Supporterfrue - Line Victoria

Året som gikk.

La meg ta en titt på 2015....

Hva har jeg oppnådd?



Jeg ble fridd til. Noe som i følge min avdøde mor burde vært feiret i flere dager til ende. (At jeg ble fridd til, ikke nødvendigvis selve bryllupet.) Min mor sa alltid til meg hver gang jeg kom gråtende inn døra hjemme på Stathelle etter å ha dumpet gamle flammer eller (en av de sjeldne gangene) blitt dumpet; «-Herregud, Line. Tilogmed Hitler hadde kjæreste».
Jeg har redusert omfanget av kroppen min radikalt. Så jeg trenger ikke bruke søkeordene «telt» og «Brudekjole» i samme søkerfelt på google når jeg skal kjøpe meg en uskyldighetshvit kjole for anledningen.
Da jeg ble fridd til så sendte pappa melding til meg. han sender ikke så altfor ofte sms med djevelens tastefon, som han kaller det. Han har, dessverre for han, veldig store hender og dertil enorme fingre, noe som ikke passer seg så godt på en liten ømfintelig smarttelefon som i følge han selv ikke engang tåler et fall fra 12 metershøyde og ut i 4 meter dypt vann. (Seriøst. Han ble faktisk sjokkert over «den dårlige kvaliteten» på telefonen etter uhellet.)
Men han klarte hvertfall å taste ned en viktig beskjed rett etter frieriet fra Torben:
Pappa: «Du må forte deg å ringe presten og sette en dato. Det må bli til sommeren allerede»
Jeg: «Hvorfor det? Vi stresser jo ikke..!»
Pappa: «Jo, gjør det før Torben ombestemmer seg. 
I 2015 hadde vi også nok en båtsesong som gjorde oss sugne på enda større båt. Vi trålet både båtmesser og finn.no - men fremdeles holder vi fast ved at båten vår faktisk er det beste kjøpet noensinne. Hvertfall etter at ny og tett kalesje kom på, kaffemaskin installert og dieselvarmer som holder en deilig overgangsalder-tempratur inni båten. 




Vår absolutte eneste utenlandstur i år var en harryhandel til Sverige med mellomste arvingen til broren til Torben. Vi prakket henne i så mye goderi at det lå Ahlgrens bilar strødd langs E18 over hele Svinesundsbrua og langt inn over norskegrensa. La oss si det sånn, slike biler i plastpose ser sykt anderledes ut oppi en gjennomsiktig Maxi-Matpose når den har vært gjennom systemet til en 11-åring. (Egentlig ikke gjennom systemet. Men halveis ned, og så i retur igjen.) Når Torben og jeg kikket oppi posen med oppspydde Ahlgrens bilar for å inspisère, så det ut som tidenes kjedekollisjon oppi der. 


Etter denne bilturen, kjente jeg på lukta av den at det var på tide å handle inn ny bil. Og i juni stod gliset leveringsklart fra bilbutikken. Etter ca 2 millioner runder runder med meg selv om hvilken farge jeg skulle bestille, så endte jeg på en farge som jeg ble foreslått av de fleste. Noen uker etter bestillingen og masse angring (hallo, det finner faktisk 50 forskjellige gråfarger på biler) så klarte jeg å glede meg til å hente den nye bilen. Den var stor, kraftig motor og ja, grå. Men det gjorde ikke noe. Det er verdens kjedeligste gråfarge (pepper grey metallic) på verdens tøffeste bil, Volkswagen Tiguan 2015-modell. 


4 uker etter fikk jeg selvsagt mail om at bilen min var en av de skandalebilene til VW, men det løste seg kjapt med en dataprogrammering som tok 5 minutter eller noe. Så ingen har dødd.
Her burde nok den fine historien om min nye bil ha sluttet. Men det viste seg da altså når jeg stolt kjørte gjennom gatene på vei hjem med nye gliset, så var det ingen som la merke til at jeg kjørte ny bil. Jeg parkerte i oppkjørselen ved siden av vår Mitchubishi Outlander 4x4 og ser med en gang jeg går ut av den nye bilen hva som var problemet. JEG HADDE KJØPT NY BIL MED IDENTISK FARGE SOM DEN GAMLE JÆVERN! Så det var ingen som egentlig reagerte på at jeg kjørte rundt i en heftig og ny SUV, de trodde vel bare jeg hadde vasket den gamle. Herregud. Jeg ble snytt for stoltheten av å bromme rundt i ny bil, merket jeg. Neste gang skal jeg kjøpe en bil med en annen farge enn begravelses-grå. 
I 2015 ble jeg også introdusert for trening som har gitt meg træler i ræva og uendelig gaveinspirasjon til fremtidige bursdager og julaftner framover. Det meste under juletreet i 2015 var treningsrelatert, og stolt så jeg at svigerbror og hans fru hadde kjøpt en for stor treningstights til meg. Jeg måtte faktisk ned til størrelse small, og det har jeg ikke vært siden jeg var 13 og prepubertal. Torbens bror tror med andre ord jeg er feitere enn jeg ser ut til, men det tar jeg ikke så tungt. 
Andre ting som er verdt å glede seg over er at Torben har rigget opp en helt egen tv til meg i vinterstua. Der koooooser jeg meg og ser på Downton Abbey, som jeg dessverre ikke har oppdaget før nå. I hele romjula har jeg sett på denne serien til langt på natt, og jeg har knapt utvekslet et ord med han jeg deler postkasse med. Her om dagen hadde jeg en kjapp telefon med en av bestisene på telefonen, og at de 5 minuttene de var snakket ferdig- proklamerte Torben at det var flere setninger med henne enn på 5 minutter enn 5 dager med meg og mitt Downton Abbey-marathon i vinterstua. Hallo. Vi kan snakke sammen resten av livet, Downton Abbey på Netflix er ikke der for evah liksom.
Ellers har jeg i grunn ikke så mange forsetter for 2016. Pappas forsett er å få gifta meg bort fort som f, så bryllupet blir 11.juni. Jeg har faktisk ikke gjort andre forberedelser til bryllupet enn at jeg har slanket meg inn i størrelse medium hvit brudekjole, og Torben har lært seg å brygge øl. Det tror jeg vi kommer langt med.
Godt nyttår!

VIDEO: Min reise de siste 16 ukene. Tårer, svette, glede, hat, humor og nedgang - alt betaler seg tilslutt!

(Det er utrolig hva viljestyrke, motivasjon, og hjelp til å forstå meningen med trening/ernæring kan gjøre med en persons kropp og helse.)

Hei fantastiske lesere og følgere. Det har blitt endel av dere! Og det er jeg uendelig stolt og glad for, for faktisk så har dere vært en helt enorm motivasjon for det jeg har holdt på med de siste 16 ukene. Det har vært både tårer, glede og med humor jeg har trykket på "publisèr-knappen" de siste 16 ukene. Noen ganger har jeg delt mer enn forventet med dere, men så har det heldigvis bare boostet både motivasjonen og selvtilliten min etterpå - takket være alle heiarop jeg har fått på veien.

Jeg har tatt meg den friheten å laget en videosnutt til dere. Jeg har bladd meg gjennom både publiserte bilder og upubliserte, bilder jeg har lagt i hemmelig mapper og skamfullt prøvd å slette. Men etter å ha laget denne videoen, så gleder jeg om mulig bare enda mer til veien videre.

Det er noen som må takkes for disse 16 ukes resultater - blant annet min kollega M som overbeviste meg om at tiden var inne for å ta grep. Livea-gjengen, som har vært det programmet jeg har (snart) fullført - både i Bergen og her hjemme i Langesund har de fulgt meg opp tett og heiet på meg. Nr1 Fitness Langesund som har vært treningsstudioet jeg har kunnet grine, syte, klage, le og kose meg på - gleder meg voldsomt til 2016 med den fantastiske gjengen av både medlemmer og ansatte, der mange av dere har blitt mine venner også utenom trening. Sist - men absolutt ikke minst - min Liveaveileder Nancy - du har vært helt fantastisk. Jeg har ikke ord for hvor hvor viktig du har vært gjennom hele prosessen, og jeg er så glad for at flere nå på januarkurset skal få gleden av ditt smittende humør, vannvittige pågangsmot og enorme kompetanse på det du holder på meg. De kan glede seg!

Gleder meg til 2016, folkens! May the force be with me! 
Følg meg gjerne på facebook eller instagram hvis du vil!

Hvordan blir 2016?

Nytt år og nye mål.

Jeg er elendig på det å få ræva i gir. Jeg brukte faktisk 7-8 år på å komme meg tilbake til treningssenteret igjen, så man kan vel trygt si at jeg er har sliti litt med å finne motivasjonen på tidligere tidspunkt.

Nå når et nytt år står ved døråpningen, så vet man jo veldig godt at utrolig mange bestemmer seg denne uka med ribbe og søtsaker at noe må gjøres. Noen merker at jobbuniformen sitter litt trangere, det må lages nytt hull i beltet eller kanskje det var litt ekstra hardt å gå til busstoppet akkurat etter jula? Uansett hva din motivasjon for å trene er, så vit at du ikke er alene i disse dager om å sette deg mål for hvordan 2016 kanskje skal bli. Jeg kan dessverre ikke bære deg til treningssenteret, eller tvinge fysisk på deg spasèr-skoene, men kanskje jeg kan gi deg et par ørsmå tips til hvordan gjøre overgangen litt lettere? Jeg gikk fra å ha slitt ut en del i den relativt nye sofaen vår med ræv-nedsøkk i den ene sitteputa, så jeg vet så altfor godt hvor forbasket hard den dørstokkmila er. 

Hvis du først har fått på deg noe som minner om treningstøy, så har du kommet veldig langt allerede. Faktisk er veien fra å sitte i sofaen og til skapet med de litt utdaterte treningstightsene og slitte joggeskoene veeeeldig lang. Mitt beste tips er å starte treningen på en fridag, slik at du kan bruke den tiden DU trenger på å komme deg inn i treningstøyet. Hva med å legge det frem dagen i forveien, slik at du smetter rett i treningsklærne etter den første kaffekoppen/røyken/toalettbesøket den morgenen? Sørg for at treningstøyet er er rent og lukter nyvasket, det er faktisk ganske digg! 

Som jeg har nevnt tidligere - jeg er veldig glad i å dusje før trening, på den måten føler jeg meg ren og pen og ikke minst er jeg en skikkelig frysepinne, så varmen fra et deilig bad eller dusj hjelper meg å kvikne til litt. Jeg er faktisk så utseendefiksert at jeg noenganger sminker meg litt også, litt mascara og dekkstift, bare for å føle meg litt mindre herja pizzatryne når jeg dukker opp på trening. Håret havner i en rufsete topp, jeg har helt gitt opp den fluffy og kule hestehalen på trening, den er bare i veien.

Hvis du er usikker på hva de forskjellige saltimene er, velg noe du vet hva er for noe så du slipper å føle deg som en geit med polvotter. Det var først for et par uker siden jeg fant ut hva TRX-trening var for noe, det var trening med strikk og egen kroppsvekt. I flere måneder har jeg sett de timene på kalenderen, men ikke dristet meg til å prøve. Spør noen hva det er for noe, google det, eller bruk youtube om du er usikker. Om du er helt ny på saltimer, hva med å velge noe enhver geit med polvotter kan mestre? Jeg valgte meg spinning. Hvor vanskelig kunne det være liksom? Dritenkelt. Bare å sykle. Du trenger ikke fancy utstyr heller, det kan du ønske deg til fremtidige bursdager, når skatteoppgjøret kommer eller når kjæresten din må kjøpe seg seg ut av dårlig samvittighet.

Igjen - er du så heldig at du har to velfungerende bein og en dør å gå ut av - BRUK NATUREN RUNDT DEG! Du må ikke ha kort på treningssenter, det skal ikke mere til enn å måke snøen i oppkjørselen eller gå til butikken, så er du veldig godt igang! Hvis du alikevell ønsker deg kort på treningssenter, bruk for alt det er verdt disse "gratis prøvetimene" de har mye av i disse tider og sørg for å finne et senter du trives på! 

Skryt av deg selv, hver eneste gang. Skryt på facebook, instagram, snap og tinder. Fortell alle at du har vært å trent! ingenting er hyggeligere enn at du får tommel opp og likes på at du har sjekket inn på treningssenteret, eller tatt en selfie i snømåkingen. Du er bedre enn alle de andre som sitter å sliter ut sofaputene uansett og er i ferd med å runde facebook, så hey - gni det inn mens du kan!

Viktigst av alt - sett deg mål. Er målet ditt å få til to treningsøkter i uka? FLOTT! To økter er bedre enn ingen! Er målet ditt å løpe en mil uten stopp om en månede? Ja, da er du like dum som meg, men jeg liker det! Jeg løp til krampa tok meg, jeg fullførte men dæven steike, jeg er glad jeg ikke satte meg som mål å løpe noe særlig lengre eller på en bedre tid, hahah! 

En treningsmetode jeg har begynt å like nå er "planken". Det er helt seriøst ingen grunn til å la vær å ta planken så ofte man har mulighet. Det er ren bonus for kroppen din, og tar utrolig liten tid fra den elskede sofatiden vår. Bruk en reklamepause, goddamnit! Under ser dere bilde av hvordan det egentlig ikke skal gjøres, ræva må nok litt lenger ned for at det skal bli godkjent planke tror jeg. Men who cares, så lenger du kjenner det i kroppen - så la det stå til!




Tro ikke at du må trene alene hele tiden. Det er mange av oss som liker å ha med noen å slepe seg etter. i Liveagruppen min kan jeg sende en melding til gruppen på facebook og spørre om noen vil trene eller gå tur, og jeg VET at jeg får svar fra minst en av de at de blir med. Det er absolutt en av fordelene med å gå på kurs, du er IKKE alene. Aldri. Så spør venner, familie eller kjæresten om de vil være med - eller opprett en gruppe for "mosjonister som bare vil mosjonere for å mosjonere" så får du kanskje en ny venn eller venninne du kan være litt aktiv med? 

Musikk på ørene, lag deg en spilleliste med bare den musikken du liker aller best og som girer deg opp. Husk at det bare er du som hører musikken, så ikke vær redd for å velge deg noe som kanskje er litt flaut å fyre opp fra en brent cd på et vorsspiel - jeg kan innrømme for dere at jeg er håpløst glad i filmmusikk, Celine Dion sine skrike-sanger, musikk jeg hørte på når jeg var russ i 2002, faenskapet Hanson-brødrene klarte å lire av seg før de ble påkjørt av et tog og sist men ikke minst..... 

JEG BLIR HELT PSYKOPATISK GLAD OG ENERGIRIK AV DENNE SANGEN!!!!!!!!! 

(Ikke døm meg, det skal aldri brukes mot meg at jeg jasser opp kyllingbeina med denne låta. Får jeg denne på spinning noengang kan dere regne med at jeg går i sjokk - og makspuls ved første strofe.) 

Ta deg sammen. Ja, jeg mener faktisk det akkurat som jeg skriver det. Jeg klarte ikke ta meg sammen og endre de dårlige rutinene mine før 24. august 2015. Det tok meg flere år å bygge meg opp både mot og fettreserver for å ta fatt på den turen jeg har hatt de siste 4 månedene. Med så jævlig lite lyst jeg hadde til å bli sunn og glad i trening, så er det virkelig et under at jeg kom meg over dørstokken. Og jeg mener det helt oppriktig at om JEG kan, så kan fasen meg du også. Jeg er ikke noe treningsorakel eller noen fitnessqueen - jeg har bare opplevd fordelene med å bevege på meg, og jeg må si jeg nyter avkastningen. 

Så hva er mine mål for 2016? Det kommer i et eget innlegg jeg holder på med for dere. Gleder meg til å dele det med dere!

Andre innlegg om motivasjon jeg har skrevet finner du her!

Vil du høre et lite utvalg av låter jeg fyrer opp treningshjertet mitt med...? Ok, here it comes:

 

 


(Den siste her er helt råå.. Den har blitt gitt til meg av min veileder Nancy og blir brukt når vi skal gi alt mot slutten av spinningtimen hennes. Jeg er alltid nær ved å begynne å gråte under denne låta fordi den fyrer meg så opp at jeg ikke kan kontrollere meg selv. Farlig bra låt!)


Jula varte heldigvis ikke helt til påske!

Å herreminhatt - julefeiring i hodet mitt pågår ennå!

Jeg skal innrømme at da jeg tok skikkelig "time out" på julaften i forhold til både trening og kosthold, så ante jeg egentlig ikke hva jeg gikk til. Det føles litt som et herlig 3-dagers kalas som aldri helt tok slutt. Disse tre dagene har jeg kjent å mange deilige smaker, at en liten del av meg har tenkt hvordan jeg skal klare å komme tilbake i rutiner igjen..! Så jeg valgte en form for nedtrapping.(!) Idag har jeg spist sunt men ikke trent. I morgen skal jeg spise sunt OG ta meg en treningsøkt. Og så tror jeg faktisk jeg er inni den gode sirkelen igjen - men med en deilig smak av både melkesjokolade, hjemmebrygget øl og ribbefett i munnvikene. Jeg må helt seriøst bare venne meg til at det kommer slike usunne runder i livet mitt, og at jeg ikke trenger å gå i kjelleren og deppe av den grunn. Faktisk tror jeg disse dagene er med på å holde meg til et sunt kosthold, fordi jeg merker jo selv hvor uggen jeg blir i kroppen av verken å trene eller spise sunn mat på 4 hele dager. Er det sånn kroppen min var hver eneste dag i 4 år? For det er jo litt skremmende... Jeg kjenner at jeg ikke vil at dette skal være en langvarig modus, denne slappe og trøtte kroppen..!

Men jeg har en herlig nyhet jeg vil dele med dere! Husker dere at jeg hadde som et av mine delmål å passe inn i bunaden?  Vel, jeg sklei rett inn i den uten problemer - og jaggu fikk jeg stølebelte (sølvbelte/konebelte) av min herlige famlilie til jul. Mitt fine sølvebelte er en god blanding av både ny og gammel families julegave dette året, og se så fint det ble!



Beklager utrolig dårlig bildekvalitet, men det ble tatt i gangen hjemme i barndomshjemmet - eneste selfie-speilet jeg kunne finne...! Og med han gnomen bak meg så...ja, det fikk bare være sånn! Da beltet ble bestilt målte jeg meg rundt livet og tok en "råsjans" på hvor smal jeg kom til å være til jul. Faktisk viste det seg at jeg var rukket å bli langt smalere, så hele 4 støler (de firkantene) måtte plukkes av og beltespennen forskyves, kun et par timer før bunaden kom på, men det gikk fint. Jeg kan jo ikke klage på det, syns jeg! Men som de andre sier - da kan jeg vokse litt med beltet, hahah!

De som kjenner Vestfoldbunaden ser kanskje at jeg mangler en liten sølje i halsen. Den glemte jeg faktisk! Bunaden var min mamma sin, hun fikk den sydd til konfirmasjonen sin - og nå kan jeg endelig bruke den, den har jo vært aaaaltfor liten for meg tidligere. Det gamle vevde båndet som er rundt livet har jeg tatt i håret - og ja, jeg vet det ikke skal på hodet, men så ble det bare sånn.

Ikke bare fikk jeg nyydelig vestfold stølebelte av familien vår og Torben, men av min svigerbror og kona hans fikk jeg min første, dyre treningstights. Jeg har jo ikke eid dyre treningstighster før, og jeg må innrømme at jeg gleder meg til å trene i noe annet enn mine 199,- kroners tightser fra HM og Cubus. Det blir spennende å teste ut, jeg har en følelse av at jeg antageligvis må bite meg i tunga for hva jeg har sagt om dyrt kvalitets-treningstøy før - jeg kommer nok til å bli litt forelska... Og så lå det sko som hører til, under juletreet også. Faktisk må jeg innrømme at jeg gleder meg til trening i morgen!



mmm - ingenting er som nytt treningstøy, det hever virkelig treningsgleden ganske mange hakk..! Bare så det er sagt, Torben fikk også treningstøy, og det er en stor sjans for at han kommer til å frekventere treningssenteret "mitt" etter nyttår. Tilogmed min herlige bonuslillesøster får en månede sammen med meg påNr1Fitness, veldig gøy julegave å kunne gi henne - for jeg vil så gjerne gå på masse spinningtimer med henne. Montro om ikke jeg får hele familien min på plass i Skjærgårdshallen i løpet av de første månedene av 2016, haha!

Jeg har en liten drøm om å løpe Nyttårsmila til torsdag, men det avhenger av formen min og ikke minst de jeg har spurt om å bli med meg. Det KAN hende de må trekke seg, og jeg vet ikke om jeg har lyst til å løpe så langt dønn alene. Vi får se. Igjen så gjør jeg det ikke for resultatene, jeg gjør det utelukkende for å utfordre meg selv, men en mil vet jeg er mye i forhold til hvor lite jeg har løpt før. (jeg har løpt 2 ganger tidligere, en gang på mølle og andre gang var i midten av desember og Brotorvetløpet) Vi får se! Kanskje jeg overrasker meg selv! 

Ellers håper jeg selvsagt dere har hatt en herlig julefeiring! Det er mange som har kontaktet meg og fortalt at de skal begynne på Livea-kurs etter nyttår, det er jo fantastiske nyheter! En stor del av å gjennomføre noe slikt handler faktisk om å nettopp ta det steget og kontakt noen som kan hjelpe deg, så har man kommet veldig langt allerede! Det gleder meg å høre at så mange har brukt noen uker eller måneder på å lure på om dette er noe for de, og jeg GLEDER meg til å forhåpentligvis møte på noen av dere på Liveaspinn på mandager! Eller så er det stor sjans for at vi møtes på Nr1Fitness uansett, grip gjerne tak i meg hvis du trenger en klem når du holder på som værst. Jeg har vært der, og var glad for hver eneste klem jeg fikk underveis!

/Line Victoria

 

 

 

Årets julekort! (Obs - ingen marsvin ble skadet under fotograferingen)

Du vet den følelsen, når du prøver å forklare fotografen hvordan du vil ha årets julebilder. Du prøver med veivende armer å fortelle at du vil ha vindmaskin, flyvende marsvin og at de fremdeles har den klassiske stilen et hyggelig familiebilde i disse tider har. Og når den herlige fotografen legger hodet på skakke, smiler og sier "Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg nok!".



Julianne har blitt en god spinning og løpevenninne, og nå også vår julekortfotograf. Jeg hadde liksom hatt litt lyst til å være litt gæærn, men det er virkelig ikke alle fotografer som tør å ta på seg oppgaven sånn helt uten videre...! Viktig var det også at det var kort vei til fotostudio - siden både Bård og Shankly kan bli litt traumatiserte av nye miljøer og bilkjøring. Men ingen marsvin ble skadet i denne julekortfotograferingen. :-)

Fotografen vår heter Julianne Fredin og har studioet Juliannes Foto i Langesund.  Fantastisk herlig jente med masser av godt humør og en trillende latter, som man må ha for å få opp stemningen når man skal leke seg litt i studio. Sånt er utrolig viktig! Herreguuuud så gøy vi hadde det! Tror jeg og Torben har fått en ny favoritthobby å gjøre på lørdagskveldene, - herje litt i studio med Julianne bak kameraet og våre to, små "barn"...! :-)



...og er du sent ute med en eller to julegaver,  eller ønsker å forevige noen hyggelige minner i form av et bilde - så kan nok Julianne hjelpe deg!

GOD JUL!

Nå er det jul igjen!

Lillejulaften. 

Da jeg var liten drittunge gledet jeg meg så altfor ofte til jula. Jeg vet ikke om jeg har fortalt det tidligere, men greia med kroppen min er at når jeg gleder meg til noe eller blir utrolig opprørt, så blir kroppen min litt i ubalanse. Jeg spyr faktisk veldig ofte hvis jeg gleder meg vilt til noe. Det har jeg riktignok ikke gjort denne jula, men veldig mange julefeiringer har blitt ødelagt hjemme hos familien fordi Line 5 til ca13 år gledet seg så mye til julaften at jeg spydde overalt. Ikke bare i jula. Jeg spydde alltid av glede når noen nevnte at vi skulle besøke Farmor. Som oftest i den lille mørkeblå peugeouten 205`en med innrøyka stoffinteriøret til mamma og pappa måtte ofte høytrykkspyles på vei fra Stathelle til Kristiansand. Rett og slett fordi jeg gledet meg så mye at både middager, frokoster, reisegodterier og slikt kom i retur som et prosjektil ut av den svære kjeften min. Jeg var ei heller ekspert i å si ifra på forhånd, dessverre. 

Line 7 år:



(Her, endelig som 7 åring hadde jeg fått HÅR! Jeg fikk nemlig ikke hår på huet før jeg var 6 år.. Så jeg hadde fått litt hår til jeg begynte på skolen. Takk og lov. 

Idag satt vi ved kjøkkenbordet og mimret om disse stundene. Så altfor ofte i min barndom gledet jeg meg så mye til blant annet jula, at jeg ikke sov flere dager i forveien. Det resulterte selvsagt i en overlykkelig og sukkerspeeda Line i pakkehaugen under julestreet, med en lang gul sprut ut av kjeften på jakt etter pakker det stod mitt navn på. Ofte ble jeg så utmattet av all denne gledesspyingen at jeg sovnet før pakkene skulle åpnes, og når 1.juledag kom så satt mamma å sa.." -Jula er over. Du må vente til neste jul med å åpne gavene du ikke fikk åpnet igår."  Og ja, jeg spydde ikke bare av glede. Jeg spydde ofte av skrekk og sinne også, så jepp - du tippet riktig. en sint 6-åring spydde som regel ned hele 1.juledagen også fordi mamma var litt full av faen og provoserte meg litt. Hun eeeelsket det! Jeg har definitivt arvet hennes besynderlige humor. 

De siste årene har jeg klart å styre meg litt, men jeg merker fremdeles den gledes-magesyra i halsen når det nærmer seg ting jeg gleder meg til. Som for eksempel julaftener. Eller første feriedagen. Eller når jeg kjenner at jeg må spy av sinne når jobb-pc`en min krangler med meg. 

Jeg tenkte jeg skulle bukte litt med denne nervøse magen idag ved å ta en skikkelig spinningtime til morgenen idag. Klokka 09.00 satt jeg skrudd ned på setet, og spinte bort fremtidig ribbe og rullekaker. Og hjemmebrygget øl. Så gikk det slag i slag med familiebesøk, siste krampepakkeinnkjøpene og en to-dagers-rengjøring av huset unnagjort på under to timer. NÅ tror jeg nok jeg kan la roen senke seg over heimen, med brownieskakedeig i munnvikene og kaffeflekker på genseren. 

Jeg må innrømme at jeg gleder meg til en spesielt morsom ting i morgen, som jeg skal dele med dere. Du skjønner, vi har vært litt gærne denne jula og har hatt et besøk i fotostudioet til en treningsvenninne av meg. Jeg gav henne nemlig en utfordring hun ikke kunne si nei til..! ;-) Herregud, jeg gleder meg til å vise dere - ville egentlig vise dere idag, men får ikke lov av Torben, siden det er en del av julegaven til noen i morgen! La oss si det sånn, jeg gleder meg så mye at jeg er litt småkvalm nå og må legge macen litt til side ei lita beite nå...!

Du..? Jeg har noe bunadssølv som venter på meg nå. Må nesten ta fatt i det, hvis ikke får jeg virkelig aldri gjort det!

Høres i morgen tidlig!

 

/Line Victoria

 

 

 

4 måneders oppdatering. Hud er jaggu en samarbeidsvillig kroppsdel!

Woup-Woup! Det er mandag i morgen og veiedag for meg - selv om det er jul så tar jeg ikke pause i kurset. Jeg har også blitt pepret med bilder fra i sommer av min kjære forlovede, og jeg må helt seriøst si at jeg er glad jeg ikke har sett disse før-bildene tidligere. Har det gått 4 måneder nå, montro?



Usj, jeg begynner å bli mer og mer raus med å vise hud, merker jeg - jeg må innrømme at jeg aldri kom dithen at jeg trodde jeg kom til å poste et magebilde av meg selv. Grunnen til at jeg peker på magen er forøvrig fordi jeg var helt bombesikker på at jeg så en skygge av en muskel, men jeg klarer ikke se den lenger når jeg har lastet opp bildet her på bloggen. Og bildet hadde ikke tenkt til å se dagens lys, men da jeg fikk det "før"-bildet av meg i blå kjole av Torben, så kunne jeg ikke dy meg. 

Det var noen som på et tidlig stadium mente at jeg hadde fjernet hud på magen (Er det bukplastikk det heter?) etter vektnedgangen, men det har jeg altså ikke. Riktignok er huden litt sånn myk bolledeig-aktig, men herregud, det bryr meg nada! Jeg har ennå ikke gitt gass når det kommer til styrketrening, det er sikkert mye som skjer med kroppen når jeg tar fatt på den en gang etter jul. Det er forøvrig absolutt ikke viktig for meg å ha sixpack heller. Det tror jeg nok ikke jeg har tid til å trene meg til, og for å være helt ærlig så tror jeg faktisk ikke det er noe muskler å bygge der under uansett. Jeg har aldri sett de og kommer aldri til å se de. Det viktigste er at huden trekker seg tilbake (for jeg har jo sånn sett i forhold til størrelsen min vært "høygravid" noen år...! Menneskekroppen er underlige saker, jeg blir imponert over hvor mye man kan utsette den for og alikevell kan den "falle tilbake" til der den opprinnelig var. Jeg tror også jeg er ganske heldig med genene mine her - ikke et eneste strekkmerke har dukket opp. Puppene - de er et litt annet kapittel, men igjen absolutt noe jeg ikke eehh...henger (svært pussig ordvalg...) meg opp i. 

Jeg må innrømme at vekta begynner så smått og stagnere nå. Kroppen kommer jo til et punkt der den ikke vil mer ned - fordi den ikke lenger har sååå mye å ta fettreserver fra som den hadde tidligere i høst. Jeg spiser jo sånn noenlunde normalt nå, fordi jeg snart begynner å nærme meg slutten av kurset. Målet er jo og har alltid vært, å få et sunt og godt kosthold, komme seg i aktivitet jeg trives med, og lære om kosthold. De første 20 kiloene var jo bare "VOUSJ!!" borte på jævlig kort tid. (8-10 uker) (Her kan du lese om det) Og jeg kunne jo ikke akkurat sitte å tvinne tommeltotter resten av tiden på kurset..! Det skulle jo egentlig gått lengre tid, men jeg responderte sykt godt på den første fasen av Liveakurset, gitt..! Jeg har dog bestemt meg for å ta oppfølgingskurset også, rett og slett fordi jeg ønsker å lære mest mulig og i tillegg ønsker jeg å være endel av det sosiale... Det har blitt utrolig viktig for meg! Jeg merker at jeg har fått nye venner jeg gjerne vil fortsette å ha kontakt med! 

Egentlig er det veiedag idag (mandag) men jeg legger ut innlegget og så får jeg heller gi dere en oppdatering senere når jeg er veid. Jeg er ikke så bekymret lenger, jeg trener endel og spiser sunt gjennom dagene - og det er nettopp det jeg har gått på kurs for å lære så jeg kan gjøre det resten av livet. (Ikke det samme regimet, selvsagt. Jeg kommer til å sprekke som en gammel kondom en gang i blant, men det får bli litt færre ganger enn da jeg holdt på slik som "før"-bildet viser. 

Snakkas i morra da, godtfolk!

 

 

 

Jula, med alt hva det innebærer.

Desember er nok den vanskeligste måneden når man er midt i en kostholdsendring. Det forventes liksom at man hier seg over både kakebord og alkohol som blir servert. Jeg har alltid vært en av de som har kjøpt en ny kjole til hvert julebord, og gått "all in" på alle festligheter. med hold-in tightsen sprayet på under kjolen.  Det er ikke kaloriene jeg er redd for i slike situasjoner, det er alkoholen. For jeg er umåtelig glad i alt jeg får servert rundt julebordet, være seg vin, hjemmebrygget øl, irish coffe, portvin, shotter og drinker med paraplyer. Hvorfor? For da glemmer jeg maten og de andre fristelsene rundt meg, og terskelen blir skremmende lav for å kaste seg over ALLE godsakene som kommer på bordet. 

Jeg har kuttet ut veldig mange av jule-sammenkomstene jeg har blitt invitert på i år. Jeg hadde en superhyggelig helg med gode venner på tur til Oslo - noe jeg ikke ville være foruten. Det var en deilig sprekk, og en god test på hvordan ting skal bli med et balansert kosthold fremover. Men jeg har droppet mange andre. Ikveld er det julebord med jobben, men det er dessverre stor sjans for at jeg tar bilen - jeg har nemlig veldig mye å gjøre i morgen formiddag.

I jula har jeg ikke lagt noen begrensninger på meg selv. Regelen skal være at om jeg har lyst på noe, så spiser jeg det. Men ikke alle 14 dagene jeg har juleferie - og mengden trenger ikke være den samme som det har vært i alle år. Blant annet ønsker jeg meg ikke godterier i julestrømpa, men en treningsbh dette året. Og kanskje en Liveabar.

DET er forøvrig noe jeg må prøve å legge bak meg. Så fort vi fikk "lov" til å spise disse deilige barene på dietten min, har det gått helt skeis. (!) Jeg klarer nemlig ikke styre meg, for inni hodet mitt er det noen som sier at "dette er sunnere enn godterier" men en annen stemme som sier at "Fire stykker på rappen er ikke helt greit..". Dessuten har alt jeg syns er deilig, en voldsom lakserende effekt på meg. Det står også på den baren. "Overdreven bruk kan gi en lakserende effekt".  Jotakk, det har jeg merket! La oss si det sånn: De barene jeg hiver innpå kommer nesten like fort ut igjen som jeg trøkker de i meg. Sånn anatomisk sett så er det vel strengt talt gårsdagens coconut-barer som kommer fykende når jeg spiser dagens runde. Blir det litt vel mye info når jeg forteller deg at de faktisk nesten ser likedan ut på vei ned som på vei ut også?(!)

Når det gjelder julemat, så har jeg dessverre aldri vært sykt glad i julemat. Jeg liker stemningen rundt bordet og det hyggelige selskapet! Ribbe spiser jeg jo kun til jul, og pinnekjøtt er syyyykt digg - men det får jeg ikke på julaften i år. (Vi er ribbe-familie). Risgrøt er jeg heller ikke så fryktelig glad i, det blir heller til at jeg spiser det fordi jeg får det servert. Eller trøkker det i meg i håp om å finne mandelen som gjør at jeg kan nyte en halvkilos marsipangris senere på kvelden. Marsipan sier jeg nemlig aldri nei til.

Lunsjen med Sørensen-familien 1.juledag vet jeg også blir en kulinarisk reise. Det er også en av de dagene jeg gleder meg spesielt mye til fordi det er så utrolig hyggelig med masse familie og et gavebonansaraidslosskamp som ikke ligner marsipangrisen. (Det er en lek de har, de stjeler gaver og ungene begynner å gråte og sånn.) Det er visst en del av ritualene deres, en slags oppdragelses-greie. De kaller det "pakkeleken" men sånn fra min utenomfamiliens syn så observererer jeg altså barn som gråter, gaver som blir nappet ut av hendene på 5-åringer, voksne som ler en morbid latter og de de uten hår som jukser seg til enda større pakker.

Det er visst noe som heter Boxingday også 2.juledag, det er visst den o`store fotballdagen. Jeg burde kanskje vite slikt. Liverpool spiller mot Lish...Leis....Licheist.... et lag.

 

Jeg skal nok sørge for å få til trening underveis i jula. Hvertfall nå som jeg har så mye ledig tid! Idag tenkte jeg meg en egentrenings-økt, først en joggetur og så en runde med Tabata. Hvis det er det det heter da? Jeg setter opp noen øvelser ute i hagen/parkeringsplassen, og så har jeg musikk på ørene som teller meg inn 20 sek med hardtrening og 10 sekunder med pause og så 20 sekunder med trening igjen. Det er bare å søke opp den type musikk på Spotify, søk på Tabatha eller HIT. (High Intensity Training) Trening trenger man ikke måtte gjøre på treningssenter..:-)

Men må ikke la det gå så langt at....:

Edit: Det var visst en feil med systemene dems. Alle hadde fått den meldingen, selv vi som er der i overkant mye.

Heldigvis passer Nancy-veileder godt på meg og minner meg på at hun gjerne tar en Liveaspinn i morgen, noe jeg selvsagt takker ja, til. Jeg elsker spinning! Selv når det gnager så mye i arslet mitt at jeg må skrues av spinningsykkelen!


 

Høres litt senere idag da!

 



 

 

Line ber om for mye.

Jeg gleder meg storveis til den nye direktøren kommer på plass 4. januar. Gjennom hele jula kommer jeg til å pepre han med usaklige, spennende info og spørsmål, - slik at han vet hva som venter seg på kontoret når han flytter inn hos oss.

Man skal grue seg litt til første arbeidsdag også, syns jeg. Han skal nok få kjørt seg. 



#LineBerOmForMye

(Hvis du lurer på hva den forrige meldingen er så er det bare et resultat av at jeg spurte om sykedager hvis/når jeg var støl. Og han hadde hørt om noen som trente så mye at han/hun ble sjuk av det. Litt usikker, men jeg tror det kalles "støl",  Tor Eivind.)

Snaaart juleferie!

Gode gud. Jeg skammer meg litt. Litt fordi jeg ikke har gitt lyd fra meg på noen dager, og det beklager jeg. Men denne uken har vært veldig hektisk på hotellet mitt, rapporteringer, budsjetter og prognoser skal på plass før jeg tar juleferie i morgen. Da vil dere forhåpentligvis se mer av meg på bloggen, for da har jeg god tid til å dyrke den litt mer enn jeg gjør ved siden av en minst 100% stilling. 

Lurer du på hva jeg gjør på hotellet?



Ser du ikke det? Jeg er salgssjef på Quality Hotel Skjærgården i Langesund. (Du vet, hotellet med det enorme badelandet...!)

Over til noe helt annet....

Da jeg var litt gladtjukk så mener jeg helt åpenbart at jeg også var mye morsommere. Jeg vet ikke helt hvorfor, men litt chubby mennesker har en helt spesiell evne til å få folk til å le. Jeg vet ikke helt om jeg har mistet den, men det blir helt malplassert å tulle med tjukkasvitser nå som jeg er en mindre utgave av meg selv. Jeg kan liksom ikke dra morsomme sexylubben-vitser på min egen bekostning lenger. Og det har jo alltid vært min "greie"..! Så nå har jeg begynt å spøke med andre ting.

Jeg har også funnet ut at det er det sykt mange bakdeler med å gå ned i vekt. Blant annet stiger ikke vannet i badekaret når jeg ruller meg oppi. Så jeg må fylle i badekaret i laaaange tider, og det har jeg ikke tålmodighet til. (Jeg bader gjerne et par ganger om dagen...!)

En annen bakdel - det er fryktelig dyrt å jojo-slanke seg. Jeg kastet nesten alle tynnas-klærne mine i harnisk og frustrasjon for noen år siden, fordi jeg aldri trodde jeg kom til å få de på meg igjen . Her om dagen måtte jeg tilogmed kjøpe 20 nye truser på Cubus fordi de andre trusene var så utsprengt at det fantes ikke noe stretch igjen i de.  Eneste bommerten jeg gjorde var at da jeg fant ei fin truse jeg likte, kjøpte jeg likegjerne 20 stykker av de. Nøyaktig samme trusa. Alle i mørkeblå. Så nå tror Torben at jeg har gått med samme trusa i over en uke. Faen ta de "ta 3 betal for 2"-tilbudene. Jeg tror alle jenter vet hvilke Cubusblondehipstertruser jeg snakker om, for de er relativt billige og helt ok å se på. Men jeg føler meg alikevell slik ut i de blondetrusene:



...og apropos dyrt... Jeg ønsket meg så veldig stølebelte til bunaden (sånn sølvbelte rundt livet som man får når man blir gift) - men det hadde jeg ikke råd til når jeg var jævlig mett. Men NÅ er nesten prisen halvert, for jeg trengte jo ikke på langt nær så mange sånne støle-biter for at det skulle rekke rundt midjen min. Sånn til info, kjære julenisse. Så der var det faktisk en fordel til bakdelen, gitt. 

Andre negative sider ved å gå ned i vekt? Jo, folk som ikke har fått det med seg via blogg eller facebook tror jeg har blitt narkoman. Eller fått en skummel diagnose. Eller at Torben har dumpet meg. Da hjelper jo ikke akkurat at jeg har måttet legge fra meg forlovelsesringen ved noen anledninger, fordi fingrene mine har blitt litt slankere, og jeg er redd for at den skal ramle av...!

Anyway, jeg har egentlig mer på hjertet. Men nå er det sent, og jeg har en siste arbeidsdag før 2 ukers avkobling i jula. Gleder meg veldig til å ha masser av tid til å trene, være sosial, blogge, sove lenge,bølle-tekste til den nye direktøren min,  rydde og stelle i heimen (yeah right) og kanskje ta en fest i løpet av jula. Sjansen er stor for det!

...ja, og så må jeg gjøre litt shopping. Stakkars Torben tør jo ikke kjøpe noenting til kjøleskapet lenger, så når jeg bad han dra på butikken så var dette det eneste han turde kom hjem med:



Julebrus light fra Trio.Som jeg da altså IKKE kan drikke.

Så jeg banket han opp litt.

Nå går jeg å legger meg! God natt!

 

 

 

Livet som benkesliter og innbytter. Sport har aldri vært min greie.

Idag kom jeg meg nesten ikke opp av senga. Jeg tror ikke dere klarer sette dere inn i hvor støl jeg er akkurat nå. Jeg merket etter løpet at beina var utrolig sure, vissne, mugne - men at jeg fra livet og ned skulle føles som en påkjørt elg med knuste lemmer - den så jeg ikke komme. For tredje gang i mitt liv er det mulig jeg må ta smertestillende fordi jeg har utfordret kroppen fysisk til nesten bristepunktet.

Men hey, jeg sov faktisk med startsnummeret på brystet i natt og resultatlista under puta. Jeg drømte at jeg var med i mange forskjellige løp og ritt, og at jeg fikk premier. Min største premie i går var en tekstmelding jeg fikk av Torben etter endt løp. 



(Ikke bry dere med de andre meldingene, de er ikke til diskusjon, haha!) 

Da jeg var barn/ungdom så ble jeg alltid valgt sist på lag i gymtimer og i friminuttene. Faktisk var det så gæærnt med den sportslige delen av meg at når inndelingen var ferdig så stod jeg alltid igjen tilslutt sammen med de andre som heller ikke var så god i sport. (Det var som regel to stykker som valgte sin lagspiller til det var "tomt" for de som var flinkest.) Trygve, Rune, Henrik, William Rikke og Stine ble ofte valgt til lag først. Så ble de som var gjennomstittsgode og/eller pene valgt til lag. Annenhver. Tilogmed de guttene som pleide banke de andre i friminuttene ble valgt til sine lag. Når jeg, og to-tre andre stod igjen til å bli valgt - så pleide den ene laglederen å si til den andre laglederen..."Nå kan du ta resten!" Da svarte den andre laglederen: "Nei takk!" Så vi som stod igjen bare fordelte oss på sidelinja og var innbyttere. 

Jeg personlig var heldigvis god på å både unnskylde meg og ikke minst lage humor ut av det - slik at alle ble fornøyde. Klassens klovn, vet dere. Tok rollen ganske tidlig. Da i skulle ha 60-meter`n i gymtimen, syntes jeg så synd på ei jente i klassen min fordi jeg visste at alle ventet på at hun skulle løpe, så alle de andre kunne le. Hun var litt chubby og absolutt ikke den raskeste, men hun småjogget så godt hun kunne. Mens de andre lo. Jeg hadde tilfeldigvis med meg noen pensko i lakk den dagen, og siden jeg hatet løping like mye som hun som ble ertet for at hun løp så sakte - så jugde jeg og sa at jeg ikke hadde gymsko med meg den dagen og at jeg måtte løpe i lakkskoene mine. Jeg passet på å halte, skli litt og underholde de andre de 60 meterne før jeg nådde mål med dobbelt så lang tid som de andre brukte. Det viktigste var bare at hun som ofte ble lei seg fordi hun var den dårligste i gymtimen, ikke kom heelt sist nå igjen. For jeg personlig brydde meg jo ikke om min egen tid! Allerede som 8-9 åring visste jeg at sport ikke var min greie, og både mamma og pappa hadde sørget for at det var andre ting jeg kunne være god i. Jeg var god i seiling. Jeg spilte i korps. Som 8-åring kjøpte pappa en optimistjolle (en liten seilbåt) til meg, så jeg kunne lære meg å seile. Da jeg ble 16 kjøpte han en litt større seilbåt til meg, fordi ikke bare syns jeg seiling var gøy - men jeg var ganske handy også og likste å fikse og mekke litt på seilbåten min. Jeg ble veldig tidlig glad i å skrive - så jeg var redaktør i Krabberødstandsavisa allerede som 12-åring. Kom riktignok bare ut i 3 utgivelser. Senere i livet oppdaget jeg at jeg kunne bli sinnsykt god i dykking, noe som resulterte i høye sertifiseringer og farlige rekord-dykk.

Idag ser jeg på facebook at hun som løp sakte på 60-metern har blitt dritbra på helt andre ting enn å løpe. Han som hadde rekorden i 60-metern er fremdeles dritgod i sport, og jeg møter han både i spinningsalen og på Brotorløpet igår. Vi som ble valgt sist i gymtimen har ironisk nok andre bein å stå på 20 år etter at gymlæreren fortalte meg at jeg måtte være innbytter på skoleturneringene i kanonball, fordi det var på benken jeg gjorde minst skade. 

Første året på ungdomsskolen var H2O, ADIDAS, Fila og Champion-bukser med knepping hele veien sinnsykt populært. Både til trening og hverdags. Jeg klarte adri å overtale mamma og pappa om at jeg trengte disse klærne, rett og slett fordi de ikke så poenget med å kjøpe disse dyre klærne til noen som overhodet ikke drev med sportslige aktiviteter. Fair enough. Jeg sydde striper på genserne og kjøpte adidas-gensere for nesten alle konfirmasjonspengene et år senere. 

Da jeg 15 klina jeg med "håndballproffen" Torben på fest. Han var en populær gutt fordi han var veldig god i sport, og da spesielt håndball. Dessverre var det ingen som så at jeg klina med han på den festen, og jeg brukte flere uker på å overbevise jentegjengen om at jeg faktisk hadde gjort det. Ingen som trodde på meg. Gladtjukke Line fra Krabberødstranda skulle liksom ha klina med 17-år gamle Torben som spilte på Langesund sitt håndballlag? Naah, den måtte jeg lengre ut på landet med.

Da jeg begynte på videregående, så valgte jeg meg en linje der jeg tenkte at jeg kunne være meg selv og enda litt mer. (!!) Drama-linja i Skien. Ikke akkurat overtall av sportsfolk, men et par. Jeg fikk vite tidlig at det ikke var resultatene som satte karakteren i gym, men innsatsen og det teoretiske. Viste du litt innsats så kunne du få en god karakter. Senere ble gymkarakteren min viktigere enn jeg skulle noengang tru, for det var nå slik at jeg ønsket meg inn på tannlegehøyskolen - og da kommer du ikke inn med en G (4) som trekker ned snittet. Så jeg tok opp faget GYM hos privatist i etterkant og fikk... enda dårligere karakter enn jeg hadde i standpunkt!!

Årene føyk, og jeg så aldri innsiden av et treningsstudio før jeg ble rundt 24 år. Da var jeg der utelukkende for å dyrke noe jeg skulle bli sykt god i den gangen, å bli tynn. På tredemølla med 15 % stigning stod jeg dag ut og dag inn. Det var det ENESTE jeg gjorde på treningsstudioet. Ingen som spurte meg om jeg ville prøve noe annet. Ingen som spurte meg hva målet mitt var. Målet mitt var å forbrenne mer enn jeg skulle spise den dagen. Så ble målet å forbrenne dobbelt så mye av det jeg skulle spise. Og så - ...sa sjefen min den gang at jeg ikke fikk lov til å trene mer enn en gang om dagen. Og han satte av tid til å spise lunsj med meg hver eneste dag i kantina. Og så sa han at han syns jeg var en mye finere jente for 10 kilo siden, da jeg var sosial i kantina og snakket om alt annet enn kalorier og trening. Han sa til meg at det ikke var noe fint å være så skrapa tynn på tv. I etterkant er jeg glad for at han sa det, for han nappet meg ut av et spor som jeg ikke klarte å hoppe av på egenhånd.

Så skulle det ta nesten 7 år til neste gang jeg gikk på et treningsstudio. Denne gangen med et mål om å forbedre helsa mi og kanskje tilogmed gå ned noen av de 25 kiloene jeg hadde lagt på meg de siste årene. Trening ble plutselig veldig lystbetont for meg. Det var sosialt. Det var gøy. Det var ikke 15% stigning på mølla 2 ganger om dagen i min egen lille boble, det var kaffeslabberas før og etter trening med andre som syns trening var litt gøy. Vi var i alle størrelser, og i alle fasonger - noen med fine spinningsko og andre med vanlige 15 år gamle joggesko. Det var treningstøy fra adidas, og treningstøy fra Ellos. Det var de som kom innom for å røre litt på seg, og det var de som utelukkende var innom for bare å slå av en prat. Det var både de over 60 og de under 20. Det var de som hadde som mål å trene for å bli kvitt migrenen og holde seg i form, og det var de som skulle ta maxpulstest neste uke. 

60`metern er et tilbakelagt kapittel for meg. Jeg kommer aldri til å løpe 60 meter så fort at jeg havner under 10 blank. Jeg har heldigvis andre ting jeg er sykt god på. 

Dessuten skal jeg gifte meg med Torben i juni 2016 - han som ingen trodde at jeg hadde klina med fordi han var jo sykt god i sport og det var jo ikke jeg. IN YOUR FACE! 



VI KOM I MÅL!

Et av mine stolteste øyeblikk.


På bildet ser du Mads, Petter og jeg rett etter målgang. 

Herregud, så fantastisk moro! At jeg begynte å stortute etter målgang var vel egentlig bare forventet fra ei som så la ganske mye emosjonelle følelser i det å gjennomføre noe slikt, og ikke minst var jeg veldig glad for å kunne dele øyeblikket med både Mads og Petter fra den fine klubben vi har laget oss. Både Mads og Petter er fra "Sofagris"-prosjektet, og utifra hvordan de gjennomførte og så ut ved målgang - så er det ikke mye sofagris over disse to gutta lenger. Takk for at dere ble med, dere gjorde turen (og oppkjøringen..!) minneverdig til tusan!

...men som med alle store løp/ritt, (!!) så dukker det opp skjær i sjøen også...!

Blandt annet ringte Mads (som klemmer meg på bildet) igår og fortalte at vi skulle kle oss ut, og lage en "greie" ut av det. Vi skulle kle oss ut, med nissedrakter, og bjeller og sminke i hele ansiktet, og lage skikkelig ståhei. Mads fortalte også at det pleide å være premie til beste utkledning og greier!!! Jeg var jo ikke vondt å be (jeg elsker jo slikt!) og begynte med en gang å plotte ut hva jeg skulle kle meg ut som...


.... Men i all planleggingen - så begynte magefølelsen min å romle.

Så jeg kontaktet arrangøren via Facebook:



DET VAR FADER MEG NÆRE PÅ JEG TOK EN BRIDGET JONES!

(Hvem har vel ikke glemt filmen der de glemte å fortelle Bridget Jones at det ikke ble utkledningsfest alikevell, og hun kom i hore-kostyme på familiesamling....) 

Legg merke til hvordan arrangøren på en pen måte skriver...:"Ingen kom utkledd i fjor"... Tusen hjertelig takk, Kent Inge. Du reddet dagen!

Han kunne således følge opp med kommentaren da jeg møtte han at ...-"Stakkars deg da, Line... Du som har grua deg i evigheter til dette og så skal du måtte løpe hele løypa seende ut som et levende juletre i tillegg?! Nei huff, jeg følte jeg måtte si ifra til deg..." 

Denne gjengen gjennomførte med stil - riktignok har jeg på meg nisselue sånn i tillfellet Mads og Petter kom utkledd som juletrær, og ikke hadde kødd alikevell. Man kan aldri vite med disse to.


(Jeg gråter på bildet, ugly cry-face..!)

I min klasse endte jeg på 28. plass, det var rundt 175 som løp (?) men i min klasse var jeg kanskje ikke først, men jeg fullførte - og det var målet. Jeg var faktisk ikke sist heller asså, men de lå i en klase rett bak meg - så tiden trenger jeg ikke skryte av!

Mads - du var helt suveren å ha med idag. Du motiverte meg skikkelig gjennom hele løypa og jeg er så glad for at jeg fikk halse etter deg og alle de lune og gode og morsomme kommentarene dine. Petter - jeg er glad for at du sakket av ved et par anledninger, slik at jeg kunne bruke deg som et alibi for at jeg selv var sykt sliten på et tidspunkt. Nancy - se hva du har gjort med oss!

Vel gjennomført løp til alle deltagerene, og til arrangørene vil jeg gi en kjempeklem for et utrolig flott gjennomført arrangement! Alt på stell, detta kan dere! :-) Og tro det eller ei, og jeg kommer sikkert til å gnage av meg armen frem til neste gang for det jeg nå skal si...: Det frister til gjentagelse!

Supporterfrue - nå også LØPEfrue!

 

Idag - Brotorvetløpet 2015. MÅL: Gjennomføre.

Å herreminhattenfnatt, nå er det ikke lenge igjen!

I idag er det nemlig litt sånn klimax for det jeg har holdt på med i det siste. Jeg skal delta i min aller første konkurranse som har med min fysiske form å gjøre. Riktignok har jeg ikke trent for å gjennomføre dette løpet, med tanke på at jeg ikke en eneste gang i løpet av de siste månedene har jogget eller løpt noe særlig. Problemet mitt er at løpeteknikken definitivt ikke sitter i beina. Jeg er rett og slett ingen løper, for å si det på en pen måte. Men gosj, det driter jeg i. Jeg skal bare gjøre det!.

Tanken min er bare å gjennomføre. Jeg driter i om familien min står på målstreken og venter en time eller to på overtid, de får jaggu bare stå der å fryse! Gjennomføre skal jeg, for det handler litt om det vi snakket om - det mentale. Hvis jeg dropper morgendagens løp, så blir jeg skuffet over meg selv!

Torsdag "varmet" jeg opp med en to timers spinning. 120 minutter. Jeg forbrant så mye som 1400 kalorier, og fikk kjenne på blodsmaken og pulsen langt oppi halsen. Woup! Jeg kan ikke si at jeg ELSKER følelsen, slik mange treningsentusiaster gjør, jeg er fremdeles på den greia at jeg liker best tiden etterpå der jeg kan med et stort, stolt smil loffe ut i bilen og være stolt av at det ikke ble sofaen i dag heller...!



Det er litt sært å se at den genseren som satt ganske så tåjt for en stund siden, plutselig henger den løst overalt. Selvsagt mer moro enn sært. Men likefullt et bevis på hardt arbeid de siste månedene.

Så hva gjorde jeg på hviledagen min? Vel, jeg klarte ikke sitte stille.



Det var mørkt når jeg pakket ned malersakene, så bildet ble litt dårlig kvalitet. Men dette er hvertfall hvordan fargen så ut når det var mørkt, bare å vente til det er helt lyst ute så får vi se hvordan det endelige resultatet ble..! Inspirasjonen fikk jeg faktisk fra å ha sett noen episoder med Frusterte Fruer, der jeg så at disse type fargene gir et veldig ekslusivt og varmt preg. Jeg var så hinsides lei hvite vegger , det var liksom greit når alt var helt nytt, men etter to år kjente jeg at det måtte komme litt farge på veggene.

Nå står det karbohydrater og kaffe på menyen, jeg må sørge for litt energi. Det kan bli kaldt også, jeg har jo aldri løpt utendørs - eller løpt noensinne, så jeg vet ikke helt hva som er greia..? Er det ull innerst liksom? To tightser? Hmm..

For å liksom å understreke hvor jævla nytt det her er for meg så kommenterte jeg et innlegg på facebook der jeg hadde fått spørsmål om jeg ville være med å isbade på onsdag....:



"Isbading vil gavne deg som et ledd i oppkjøringen". Kjetil, det gjør høydetrening også, så jeg gikk en tur opp til Grenlandsbrua tidligere denne uken...!

 

Ønsk meg lykke til da! Jeg grugleder meg, men vet at dette må jeg bare gjennomføre og regner som sagt med bunnplassering - men gjennomføring av løypa er en seier i seg selv for denne frøkna! Hvis dere står langs løypa, så har jeg hvertfall en rød nisselue på meg. Blir veldig glad om noen knipser et bilde av meg hvis de ser meg! Vi er til nå 150 påmeldte!

/Line Victoria

 

 

15 ukers update. Veiedag: Hva gjorde alle de deilige utskeielsene i helgen med vekta?

Husker dere fra mandagsinnlegget at jeg var så bekymret over min lillestore utskeielse i helgen? Og at jeg gruet meg til veiing idag, vel vitende om at jeg nå altså ikke hadde vært ukens flinkeste elev på kurset. (Ikke at jeg vanligvis er det heller, haha!) 

Vel, min bekymring var faktisk fullstendig uten grunn. Faktisk hadde jeg fortsatt å gå ned i vekt. (!)

Jeg skjønner ikke helt hvor min bekymring egentlig lå. Men etter en laaaang prat med veilederen min Nancy, så forstod jeg at dette var en helt nødvendig oppdagelse, som får meg til å tenke på de litt mer fremtidsrettede målene mine. 

Målene med kurset jeg går på er at jeg skal få et normalt, sunt kosthold - og anledning til å ha slike helger som dette UTEN å få dårlig samvittighet, og uten å legge på meg nevneverdig. 


Selfie i speilet i gangen anno august vs desember.

Jeg så litt tilbake i tid. Hvordan så en helg ut for meg i sommer? 

Rett skal være rett, den største nedgangen hadde jeg de første 8-9 ukene, de siste kiloene har riktignok rent av meg men ikke med så stor hastighet som i begynnelsen. Men nå er det mer oppstramming jeg holder på med. Tyngdekraften har gjort sine saker med en 32 år gammel tidligere jojo-slanker!

PS: Jeg er ikke helt komfortabel med å posère slik som bildet til høyre, men det var det jeg knipset rett før jeg spratt ut døra. 

Tilbake til det Nancy og jeg snakket om.....Det gikk opp for meg at helgen jeg nettopp rundet var en "sunn" helg sett med Line Victorias øyne for bare få måneder siden. Bare en pizza og ingen dessert fordi jeg allerede var mett? (Det pleide jo være forrett, hovedrett en dessert og en irish coffe..!) En halv plate sjokolade? (Det pleide være en hel, som jeg skylte ned med brus!) Tørr hvitvin og noen gode glass med spesialbrygget øl? (Det pleide være 8000 flytende kalorier bare i rusbrus!) Nattmat - grov panini. (Det pleide være en hel grandiosa) Tre Livea-barer søndag ettermiddagen i fyllesykens navn. Det pleide være en hel sjøloftetpizza med rømmedressing og MENGDER av smågodt fra bensinstasjonen. Nei vet du hva - når jeg tenker på det så var faktisk helgen min ganske sunn, sett med normale øyne!

Det begynte faktisk å gå opp for meg i samtalen det er slik helgen min så ut,jeg ønsker at det blir fremover. Ikke hver helg, riktignok! Men at jeg kan klare å opprettholde en sunn livsstil og kosthold fremover. Selv om jeg "skeiet" ut, så var mengden ikke i nærheten av det det har vært tidligere. Og som PT-Charlotte (en av de sterkeste og kuleste damene jeg vet om på Nr1Fitness) sa til meg - "Slik som du trener aktivt nå, så er forbrenningen din en helt annen enn den var for 4 måneder siden! Du vil bli overrasket over hvor mye kroppen din takler nå, enn den gjorde i sommer!" Og det er viktig for meg å huske på og ta med meg videre. Jeg kan for første gang i livet si til meg selv at jeg har en aktiv livsstil. Og da er det absolutt rom for disse utskeielsene. Men som jeg har vært inne på før, det er ikke det du spiser lørdag og søndag som er problemet, det er hva du spiser mellom søndag og lørdag som ofte er problemet. (Hvertfall slik det har vært for min del.)

MEN, det er et "men" her. Jeg er ikke ferdig med kurset mitt. Jeg vil så veldig gjerne fullføre kurset, nå målet mitt og få dreisen på dette - FØR jeg innvilger meg helgekos fremover. Utskeielsen var den 2. i rekken på 14 uker, helt seriøst ikke noe problem for kroppen min. Men jeg er ikke helt der ennå i forhold til å la dette bli en vane helt ennå. Jeg kommer helt uten problemer til å spise juleribba mi, julestrømpa kommer til å gå ned på høykant til Tre nøtter til Askepott, og flere glass vin 1.juledagstreffet. Jeg kommer ikke til å nekte meg noe, men jeg kommer til å kontrollere det. Og jeg kommer til å trene i juleferien. For før jeg er ferdig med kurset vil jeg gjerne komme i mål. (Ikke med vekta, men med selve kurset) Det handler faktisk for min del om å gjennomføre noe med 20 i stil!

PS: Tusen hjertlig takk for alle innspill i XXSmall-diskusjonen. Jeg blir så glad og opprømt over at mange av dere (som også er uenige i innlegget) klarer å holde en så god evne til å debattere, selv om det blir hett! Jeg er så stolt over å ha så mange flinke debattanter og ikke minst sterke meninger blant leserene mine, det er derfor jeg er så heldig at jeg ikke trenger å ha innloggings-krav og moderert kommentarfelt. Jeg har fått endel gode innspill på buksen, men jeg holder fremdeles fast ved at en bukse i damestørrelse xxsmall bør være større enn hånden min. (ca 35-40 cm i livvidde). Jeg mente ikke at størrelse xxsmall burde være forbudt, jeg syns bare størrelser bør gjenspeile de vanlige størrelsene, slik at jeg som er en medium kan kjøpe medium - og ikke må opp i xxlarge for å finne bukse til en mediumstørrelseskropp!  Men igjen - dere er flinke, smarte og ikke minst oppegående lesere, stolt er jeg over å ha en blogg som engasjererer uten at det går helt over styr og nettroll hamrer løs på tastaturet!

Ha en suveren kveld alle sammen!

Og ikke vær redd for å følge meg på facebook eller instagram! Og nå er jeg fasen på snapchat også, der heter jeg linevictoriahus !

Jeg er faen meg OVERALT!

 

 

 

 

Kan det være så jævlig vanskelig å la størrelse medium faktisk være medium?

  • Medium (størrelsesbetegnelse) (engelsk) for blant annet plagg av mellomstor eller middels størrelse, plassert mellom small («liten») og large («stor»)

 

Jeg har i grunn alltid sett på meg selv som en helt medium jente. Medium, som i størrelsen. Helt vanlig. Helt ordinær. Hverken mer eller mindre. Ikke for tykk, og aldeles ikke for liten. Riktignok var jeg ikke en størrelse medium tidligere i sommer, da var jeg nok en Large i mine egne øyne. En litt sørre utgave av meg selv. Jeg skulle kanskje ønske jeg var en Small, men det er vanskelig når du er 171 høy og med kvinnelige former. Og med kvinnelige former så mener jeg fremdeles at jeg kan se en helt ordinær, medium-størrelse i speilet. I klesbransjen er jeg noe heeelt annet. I klesbransjen og på shopping i butikker er jeg tydeligvis en kjempe.

Den ene venninnen min som jeg shoppet med i helgen, vil jeg påstå er en small. Hun er ganske mye lavere og slankere enn meg, og kan kanskje kalles en "petit" størrelse hvis jeg må putte henne i en bås. 

Jeg har oppdaget at medium ikke alltid er medium. Hvis jeg er en normal størrelse, kan du takke faen på at jeg er en size kembosvær i noen butikker. På BikBok for noen år siden stod jeg med en bukse i hånda i størrelse Large og spurte betjeningen om de hadde en størrelse større da jeg nemlig ikke engang fikk den over låra. "-Nei, så store størrelser har vi ikke - vi har ingen stor-størrelse avdeling, dessveeeeereeeee..." fikk jeg som svar. Så fikk hun hvertfall proklamert for resten av butikken at jeg, den enorme kjempen på 171 cm, var for stor for målgruppen deres. Jeg har ikke handlet spesielt mye på BikBok etter dette. Synd for dem, for jeg er jo faktisk litt mer pengesterk enn 12-åringene som kjøper klærne i butikken deres. Og om få år er det slike kjemper som meg som skal bestemme hvor tenåringsdattera mi skal få lov til å bruke klesbudsjettet sitt.

På et bord rett innenfor damebutikken Vera Moda i Oslo, der jeg vanligvis finner mye fint til meg selv i, lå det helt greie tøy-bukser i mørk blå farge. Du vet, sånne relativt billige bukser man bruker i hverdagen. Jeg begynte å grave etter min størrelse. Jeg fant noen få. Noe som tilsynelatende må bety at det er flere som ønsker en størrelse Medium av disse buksene. Eventuelt en størrelse Large, hvis man har lyst til å ha plass til en dose luft i magen de dagene det trengs. De buksene som lå øverst var i størrelse XXSmall - XSmall. De var det mange av. Og jeg så ganske kjapt hvorfor:





Jeg har ingen overdrevent liten hånd. Hånden min er faktisk ganske medium. Så hvis du ser på din egen hånd, ser du hvor hinsides liten denne buksa er? Den selges i en damebutikk, og absolutt ingen barnebutikk! Min venninne mente at buksa ikke engang hadde passet hennes 6 år gamle sønn! Vi ble ganske så sjokkerte der vi stod med en damebukse i størrelse XXS-XS, men XXLarge - det fantes ikke! En så bitteliten bukse har da så vitterlig ingenting i en damebutikk å gjøre? Jeg kunne til nød godtatt størrelsen hvis den hadde blitt solgt under et merke eller brand som tilsa at det var en litt annerledes størrelse. Slik de gjør med større størrelser. "Big is Beautiful" og "Plus Size". 

Jeg vet at det for unge (og eldre som meg!) jenter er et jag om å ha minst mulig størrelse i klær. Jeg kan fortelle dere en selvopplevd historie fra tiden min i mediabransjen. Vi skulle på et tidspunkt ha noen jenter inn på en tv-innspilling og produksjonsselskapet skulle skaffe klærne de skulle bruke. De fikk utdelt kjoler utifra hvilken størrelse en godt garvet kostymeansvarlig regnet med at de hadde. Fair enough. Det ble et jævla ramaskrik. Så det endte med at kostymeansvarlig måtte sitte å klippe bort absolutt alle størrelsesmerkene i klærne, slik at jentene ikke gikk å sammenlignet hverandre. Og dette er snakk om voksne jenter (18-25 år)

I min ungdom husker jeg at det var om å gjøre å ha så små føtter som mulig, og det var skolens mest populære jente som satte standaren. Beate har riktignok små føtter, men for oss andre var en sann lidelse med både 2 og 3 størrelser større å måtte skvise oss inn i alt for små Fila sko for å få like små føtter som Beate. Evt aaaaltfor små Buffalo-sko. Jeg for min del kan også nå, etter 18 år i taushet, innrømme at jeg også sydde på Levis-merker på billigbuksene mine, og falske størrelseslapper. (På Levis-buksene så stod/står størrelsen på utsiden langs bukselinningen, til alles forlystelse om du hadde en litt større størrelse enn andre.) Jeg brukte en blå kulepenn og forfalsket størrelse 29 til 28 i livet. Så vet dere det! Tenk å være så farget og preget av dette med størrelser. Det beviser jo bare at det egentlig alltid har vært et jag om å være minst mulig av deg selv.

Så forferdelig trist!




Når jeg ser tilbake på min ungdomstid, så kan jeg ikke akkurat legge skylden på Beate med det lange, blonde håret og det fantastiske smilet - for at hun var den som satte standarden når det kom til mote på ungdomsskolen. Hun var den mest populære jenta og absolutt alle ønsket å se ut som henne, ikke minst være henne. Heldigvis var (er!) hun en sunn rollemodell også, med tanke på at hun i tillegg til å være pen, også var sporty, skoleflink og hyggelig. 

I disse tider er flere andre ting vi lar oss påvirke av. Det er ikke bare den fineste jenta på skolen, men det er butikker som legger størrelse xxsmall øverst på salgsdisken, og du må grave deg nedover - eller kanskje må du på hylla under, eller i værste fall så må buksa i din medium størrelse bestilles fra en annen butikk eller lager.

Dessuten er det ikke bare unge jenter som blir påvirket, jeg som 32 årig størrelse medium, ser med GRU på hvordan mine fremtidige barn skal oppdras, med så mye mammapoliti der ute. For ikke snakke hvordan det skal se ut hjemme i huset mitt til enhver tid, Kähler-vaser og designermøbler overalt og løkkeskrift på veggen i soverommet der det står "Sov søtt, min kjære, jeg elsker deg høyere en himmelen" mens mannfolket mitt er ute å sykler Birken.

Kan det være så jævlig vanskelig å la størrelse medium faktisk være medium?

 

Line Victoria Husby - en størrelse Medium i speilet på badet, men en XLarge i butikken.

Supporterfrue på Instagram :-)

 

 

 

Helgen i karbo-koma.

Kjære herlige, fine blogglesere! Jeg må først få lov til å si tusen takk for at dere har tålmodighet med meg, jeg rakk faktisk ikke på noe som helst tidspunkt å oppdatere bloggen i helgen, fordi jeg var på vennejulebord i Oslo. Hva skulle jeg fortalt dere, liksom? Det her? :



At jeg røyk på en smell denne helgen med:

Melkesjokolade

Hjemmebrygget øl

Vin

Potetgull

Chillinøtter

....og så kommer alt jeg spiste utenfor hotellerommet i tillegg..!

MEN, det gjør da ingenting. Jeg hadde sett frem til helgen med både glede og redsel, og tatt mine forhåndsregler. Så mengden ble ikke den samme som jeg vanligvis ville dytta inn i det store hølet midt i trynet. Men at det ble en kaloririk helg uten noe som helst trening, det er vi alle enige om. Jeg skal veie meg til onsdag og gi dere full rapport over hva denne helgen gjorde med meg sånn tallmessig, men jeg har faktisk en følelse av at det ikke gikk såå ille som jeg kanskje var redd for. Sannheten er at jeg trengte virkelig denne utskeielsen. Jeg tror den rett og slett var bra for psyken min, jeg tror kroppen kanskje måtte restartes på et vis. Og hallo, jeg skal jo ikke i fremtiden slutte å kose meg med god mat, alkohol, og søtsaker, jeg skal bare ikke gjøre det til en vane slik det har vært før!


Torben og jeg fikk en helt suveren suite på Clarion Royal Christiania, 2 etasjer med utsikt over Oslo Sentrum. Vi bodde veldig godt, for å si det sånn! Og når morgenen etter all syndingen på diverse barer og spisesteder meldte sin ankomst, var det i grunn ganske alright å ha hvert sitt bad i hver sin etasje, haha! 



(Som du ser så falt det meg ikke å knipse bilder FØR vi hadde rotet ned hele suiten... Hahahah!!)

Uansett så var det greit å komme hjem etter en helg med 4 herlige vennepar, shopping, champagne, øl, brennevin, pizza og annen god mat. Det var faktisk litt deilig å ta fatt på rutinene mine idag, både hva gjelder mat og ikke minst trening. Det ble riktignok bare en times tid med intervaller på sykkelen idag, merket at det var en myk start. Jeg hadde også en ganske intensiv jobbmandag også. Jeg skal innrømme at jeg grugleder meg til veiedag på onsdag, men krysser fingrene for at jeg kanskje bare står "stand by" tallmessig. Herregud, jeg aner faktisk ikke. Vi får se!

Det var forøvrig ikke før jeg kom hjem etter trening at jeg la merke til at jeg så ut som en herja 80-talls aerobicinstruktør.



(Svart sportsbh, lys rosa sportsbh, 2 stk singleter derav den ene er rosa, den andre mer oransj-ish, rosa hettegenser, masse gammel sminke fra arbeidsdagen, "hårbøylestrikk" og grorudpalme)

En annen rutine som skal bli godt å komme tilbake i er min elskede bloggrutine også. Beklager at jeg var litt borte noen dager, men jeg skylder mer enn gjerne på karbo-koma g dårlig sammvittighet. :-/

 

Kjære alle bamblinger. Unnskyld.

«-Jeg skal aldri mitt liv bo i Bamble igjen, jeg skal bo her i Oslo resten av mitt liv!» ropte jeg og slo ut med hånden. I den andre hånda satt jeg med en skinny americano med soyamelk. Eller no. Jeg husker diskusjonen veldig godt. Jeg satt der med tre Oslo-venninner og snakket om fremtiden. På en hipp cafè på trendye Grünerløkka med min perfekt tempererte soyakaffe snakket jeg nedsettende om hjemstedet mitt, som faktisk hadde gitt meg en trygg og god oppvekst samt gode minner.

Jeg var 22 år og hadde allerede bodd i tigerstaden i 3 år. Som 19-åring var jeg innom Bergen og Trondheim et års tid, før jobbmuligheter i tv-bransjen trakk meg til Oslo. Og det var ingenting jeg var mer bestemt på enn å aldri dra tilbake og bosette meg på hjemstedet mitt, Bamble.

Av en eller annen merkelig grunn så hadde jeg lagt hjemstedet mitt for hat. Jeg la igjen grenlandsdialekta hjemme på pikerommet og snakket perfekt Oslo-bokmål uten a-endelser. De eneste a-endelsene i språket mitt jeg tillot meg var pappa, villa og visa. Jeg glemte også om det het «på Stathelle» eller «i Stathelle» når jeg en sjelden gang refererte til hvor i Bamble jeg kom fra. Kanskje jeg sa «i Stathelle» fordi det hørtes mye finere ut. Det var også på et tidspunkt viktig for meg å gjøre et stort poeng ut av at jeg IKKE var fra Grenland, for det var som å banne i kirken hvis man ønsket å gjøre et positivt inntrykk på noen innenfor ring 3 i Oslo. 

Årene gikk, og jeg begynte å nærme meg 30 år. Den berømte 30-års krisa. Jeg frekventerte fremdeles de kule cafè`ene og hadde nettopp betalt flere millioner for en leilighet med renoveringsbehov på kun 41 kvm. Men hey, den lå jo på ultrakule Grünerløkka - det kosta å være trendy! 

Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde utslaget. Sånn helt uten videre sa jeg opp jobben min i TV 2 og la ut leiligheten med alle møblene mine inkludert, for salg. Det kan ha vært min 142. gule parkeringsbot på frontruta på bilen min. Det kan ha vært at jeg måtte betale 124 kroner for en 0,4 øl på et utested. Det er mulig at det utslagsgivende var at jeg måtte ta taxi hver eneste meter jeg skulle forflytte meg på kveldstid, grunnet den voldsomme overfallsbølgen Oslo hadde det året. Eller så var det rett og slett de uendelige lange bilkøene som gjorde at jeg jeg resolutt pakket sammen resten av tingene mine og gav nøkkelen til ny eier av leiligheten.

Arbeidsledig, singel og dels hjemløs satt jeg på Gardermoen juni 2013 etter å ha reist på en jorden rundt-reise for å «finne meg selv» på overskuddet av leilighetssalget. Jeg hadde sett så mye av verden at jeg var helt utslitt. Jeg hadde også rukket å fylle 30 år i løpet av reisen, og nå var 30-års-krisen i full blomstring. Pappa plukket meg opp på Gardermoen midt på natten og spurte hvor jeg ville bli kjørt til. 

«Kjør meg HJEM!» Og så kjørte vi hjem til Bamble.

Det føltes litt som et kultursjokk å flytte fra verdensmetropoler og så rett hjem til Bamble. Pappa og min bonusmamma hadde et hus tilgjengelig for meg på Sandøya. Jeg tenkte at det var eksotisk for en stund, og tok med meg flyttelasset ombord på ferja til Sandøya. Da jeg var ung trodde jeg at Sandøya var et sted man sendte folk som ikke klarte å oppføre seg. Jeg trodde kanskje Sandøya var litt som Bastøy. I følge Wikipedia er Bastøy en øy i Oslofjorden som opprinnelig hadde et skolehjem for slemme gutter. Det er litt flaut å innrømme, men jeg trodde faktisk Sandøya var et slikt sted frem til jeg faktisk skulle flytte dit selv som 30-åring. Bortsett fra at jeg nå skulle gjøre Sandøya til et sted for single, barnløse, arbeidsledige kvinner i sin værste/beste alder med min adresseendring.

På mitt aller minst glamourøse, med håret i en deilig palme på huet, usminket i joggebukse og med en røyk i begge hender, knakket det vennlig på bilruta i køen på vei ombord på ferja. Matrosen Torben. Min gamle barndomsforelskelse fra 15 år tidligere tvang seg inn gjennom bilruta og gav meg en stor klem. «Så hyggelig at du er på hjemlige trakter, Line! Dette er stas!» 

Det var virkelig ikke på denne måten jeg hadde sett for meg å møte min fremtidige mann. Istedenfor champagne og 5-retters på en dyr restaurant, bestod vår første stevnemøte av 3 liter billig rosèvin på terrassen med Postgirobyggets «Sommer på jorda» fra høyttaleren på telefonen til langesundsgutten Torben.

Jeg glemmer aldri tekstmeldingen jeg sendte til venninnen min i etterkant. «Jeg har røket på en smell med ferjefyren, nå kommer jeg meg aldri av den øya her!» 

Det tok ikke lang tid før jeg kjente at det i grunn var utelukkende positive sider ved å flytte hjem igjen. Nærheten til sjøen. De overkommelige boligprisene. At folk vinker og smiler når du kjører feil i rundkjøringen, og ikke viser den midterste fingeren på hånda. Konsertene på Wrightegaarden. Turområdene. Båtlivet. Familien min i gangavstand. At ingen hever øyebryna når du har på deg slippers og joggebukse på butikken. At de på vinmonopolet passer på å bestille opp mer av den billige rosèvinen når det nærmer seg bursdagen min, og at de på Rema 1000 spør om jeg ikke snart er tom for vaskepulver - for det er jo en stund siden jeg kjøpte den forrige pakken.

Overraskelsen var også enorm da jeg fant ut bamblingene tilogmed har fått øynene opp for sushi og fått egen sushi take-away! Hva er det egentlig Oslo har som ikke Bamble har nå? Bilkø? Overentusiastiske parkeringsvakter på provisjonsbasert lønn? Overpriset, perfekt temperert skinny kaffe latte med soya? Det er absolutt ikke noe jeg savner! Det smakte jo dritt, uansett.

Så dette, kjære medbamblinger, tolk dette som min unnskyldning til dere. Jeg er lei meg for at det måtte ta 10 år i Oslo før jeg oppdaget hvilken perle Bamble er. Jeg har egentlig savnet dere, og jeg har kommet for å bli. Borte bra, men hjemme best.





Følg Supporterfrue på Instagram eller facebook davel!

 

//Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Solkystens Julemagasin der jeg fikk lov til å skrive et blogginnlegg i et glanset magasin!  

Et ganske avførende innlegg....

Da var denne månedens julekalendergave åpnet og spist. P-pillekalenderen er jaggu spennende saker, for i 3 av lukene ligger det en bitteliten avføringspille istedefor en p-pille, bare for å gjøre de 24 dagene til jul ekstra spennende. OH JULEGLEDE! 

Forøvrig vil jeg starte dette blogginnlegget med en melding til dere som lager Trio Julebrus. Dere har laget min desiderte favorittbrus i lightversjon, men det står NADA om antall kalorier i den - og hvorfor svarer dere ikke en nøden, julebruselskende kvinne i sin nest beste alder?



Dere kjenner jo meg. Jeg kan faktisk bli kababel til å teppebombe Telemark Mikrobryggeri  med meldinger hvis jeg ikke snart får svar. Jeg MÅ FÅ VITE om jeg kan kose meg med denne i jula!! (Ja, jeg vet at lightbrus ikke nødvendigvis er så bra for meg uansett. Men jeg syns det var så pussig at det ikke stod på flasken, og det gjorde meg litt...koko!)

Igår hadde jeg tre timer spinning. Jepp. 3 timer. (Ingen pauser imellom...Bare instruktører som kom og gikk, ristet på huet over hvor gale den Livea-gjengen er...) Jeg tror faktisk ræva mi har slått opp med meg. Vi samarbeider ikke om noe idag. Faktisk vil jeg gå så langt å si at jeg ikke tar ansvar for rævas handlinger idag. 

Jeg og Christine (spinning-venninne) delte på Mann44 igår. Han er vår lille bitch og henter vann til oss i pausene, holder av sykler så vi kan sitte sammen og ikke minst har jeg nå lært han godt opp til å stille inn sykkelen min før timene. Jentene kommer rett og slett til dekket bord, og mellom orange og røde soner så har han faktisk pust nok til å underholde oss med sitt blide åsyn også. Jeg tvang jeg han til å ta bilde av meg i spinningsalen i går. Beklager litt dårlige bilder, det er faktisk ikke min skyld.

Syns du at det er pussig at jeg spinner med sykkelhjelm? Javel, det driter jeg i, men jeg tenker at sikkerhet er viktigere enn noe annet når man sykler. 

Lurer du forresten på hvordan spinningslaven vår, Mann44, ser ut? 



Ja. Det er vi som har bestemt hva han skal ha på deg.

Når det er sagt - han heter selvsagt ikke Mann44, eller Gris1 som han kaller seg på oversikten på pulstabellen. Han heter faktisk Mads, men det kan jeg ikke avsløre for dere for Mads vil helst leve et anonymt liv. 

Jeg har blitt introdusert for noe nytt i kostholdet mitt denne uken. Fett. Fett må man ha i et balansert kosthold, og jeg har hamstret inn de sunne, fettholdige varene som jeg skal bli flinkere til å spise. Jeg spiste dette før jeg dro på spinningen i går, og Christine spurte hvordan magen hadde reagert. (Jepp, det er sånt vi snakker om med hverandre. liksom. Ikke negler og sminke som dere gutta tror) Jeg sa som sant var, at det gikk forbausende bra, men at jeg prompa litt i tide og utide. Akkurat i det jeg forteller at garasjedøra bak ufrivillig kommer til å gå opp og ned endel ganger i løpet av de tre timene vi skal spinne, så ser jeg i øyekroken en forskremt mann rett bak meg. Rett bak, ja. Med utsikt midt i smutthullet mitt når jeg reiser meg opp på sykkelen for å ta de tunge tråkka.

Han fikk selvsagt med seg at jeg kom til å ha åpne sluser i nettopp hans retning, og det var ikke glede jeg så i hans spinningville øyne. Kjære mann bak meg, som jeg fortalte deg - det er ekstremt liten sjans for at du vil få noen laber bris i håret i løpet av timen(e), for jeg er polstret så til de grader i aslet mitt at ikke engang en liten smyger klarer å tvinge seg gjennom to lag med sykkelbukse-polstring og treningstights. Jeg bare sier det, kompis, den lukta - den blir liggende i sykkelbleia til jeg kommer hjem og tar den av meg i garasjen og må stå der ute, naken og til lufting i en halvtime, fordi Torben ikke takler at jeg drar med meg lukta inn i huset. Etterpå legger jeg sykkeltightsen i en pose og må smugle den inn i vaskemaskinen. På 90 grader og med en halv liter tøyduft-mykner. Så den fisen jeg slipper i spinningsalen, den kan du takke faen på at jeg tar med meg hjem igjen! sa jeg.

Neida, jeg sa ikke det. Du vet, det er liksom ETTERPÅ alltid kommer på det geniale du kunne sagt tilbake. 

Anyway.

Kontorstolen min ble idag byttet ut med denne takket være en observant kollega som så jeg slet litt med sittestillingen.



Hvis du lurte så skal jeg ikke på spinning idag. Jeg må hjem og lufte garasjen.

P-pillekalenderen er i boks, juhuuu!!!!

Og så var det første søndagen i advent igår, og Torben var i full gang med å lage julekalender til meg i år som i fjor. 





En p-pille i hver kalenderpose. 

På denne måten er han da sikker på at jeg får i meg prevensjonen min hver eneste dag, selv om noen har advart meg om at det KAN være suketter han putter oppi - og når julaften kommer så bare: "SUPPLAIIIIS!". Men han vet veldig godt nå, at jeg ikke bare gleder meg til å passe inn i brudekjolen i juni, men jeg gleder meg også ufattelig mye til å være slank en sommer. Faktisk har jeg ved et par anledninger sagt til Torben at han må sove på gjesterommet, for etter all denne knallharde jobbingen de siste månedene, så hadde jeg blitt fly forbannet om han hadde smelt meg på tjukka nå. Og det er helt helt seriøst. 

I bilen på vei hjem fra en luftetur igår, så snakket vi Liverpoolkampen som hadde avspark 17.00 og at vi ikke kunne komme for sent til den. "-Da hadde jeg vel fått bank, regner jeg med" sa jeg lattermildt. Torben tygde litt på den og svarte: -Bank, hadde jeg nok ikke gitt deg. Jeg kunne riktignok klint deg rett ned på første slaget, men det kalles ikke å gi deg bank, det er jeg helt sikker på..." Jada, så vet dere hva praten går i.

Det er andre i familien som får julekalender i år også. Bård Geord og Shankly har fått julekalender. 





Det er forøvrig Bård Georg som posèrer for dere... La oss si det sånn, han er den mest fotogene av marsvina våre. 

Når man ikke har barn å lage julekalender til, så er det i grunn ganske greit å kjenne litt på stresset småbarnsforeldre har i disse tider med å kjøpe over en million småting som uansett blir liggende nederst i en skuff uansett, derfor tenker jeg at det er en fordel å kjøpe julegave til dyra (eller ungene i deres tilfelle) som spises opp. 

Marsvinjulekalenderen kan du kjøpe her faktisk - (direkte annonselink) og det er vissnok nok marsvingodbiter til to stk i en kalender, så det blir ingen krangling. Du rekker å bestille og få den i posten - husk at marsvin ikke vet når 1. luka skal åpnes uansett...Det er hva du gjør det til. (!!)

Tada! /Line Victoria                                                          

(Inneholder en annonselink)

 

 

Det finnes ingen hemmelig diett.

Hei flotte folk! 

Takk for hyggelig tilbakemeldinger på det forrige innlegget mitt, det er ingen tvil om at mange kjenner seg igjen når det gjelder kostholdsendringer og treningshat. Det jeg sliter litt med nå er at det RAUSER inn med kommentarer, meldinger, direktemeldinger, sms og facebookmeldinger, der dere spør meg om hva jeg har gjort, nøyaktig hva jeg spiser og en eksakt plan over hvordan jeg trener.

Jeg er veldig lei meg for å si det, men jeg er ikke rette personen å spørre. Dere må huske at jeg for 3 måneder siden bad om hjelp til akkurat dette hos Livea, og de har laget en plan jeg forholder meg til. Jeg skal innrømme at jeg ikke utelukkende har trent meg ned i vekt, jeg har gjort svært store endringer og ikke minst hatt et strengt regime hva angår kosthold. Det er der jeg har mistet de fleste kiloene mine i begynnelsen, så kom treningen etterhvert. Mange tror at jeg ikke har gitt avkall på godis-lørdager, kosedager, belønninger i form av god mat og folk spør meg "hva er det du koser deg med på lørdager da?". Sannheten er at det jeg har gjort ikke er noen quick-fix, som jeg nevnt mange ganger før. Det er ikke sånn at jeg kun har kuttet godterier i hverdagene, byttet fra vanlig brus til lightbrus og tatt et par treningsøkter i uka. Beklager. Men jeg har jobbet HARDT for å miste alle de kiloene jeg hadde polstret på kroppen.


START: 25.august - Etter 5 uker - Etter 7 uker - Etter 8 uker - Etter 11 uker. (Siste er link - handler om motivasjon)

Jeg skal forfatte meg i korthet.

De første 9 ukene spiste jeg måltidserstattere fra Livea. (Du får disse kun ved å gå på kurset) 5 poser om dagen. Den ene varme shaken hadde jeg blomkål eller stekt sopp oppi. Den ene måltidserstatteren var grøt, så det hadde jeg ofte til lunsj. Etter få dager havnet jeg i ketose, og det betyr enkelt å greit at kiloene renner av deg og energien (for min del) er på topp. Jævlig dårlig ånde, riktignok. Og jeg bæsset ca 5 ganger om dagen.

Etter 9 uker begynte jeg å innføre RIKTIG SAMMENSATTE måltider. Vi bruker tallerkenmodellen. Helsedirektoratet anbefaler "tallerkenmodellen" som hjelpemiddel for å lage sunne måltider. Jeg skal jo på et tidspunkt spise vanlig mat, ikke sant?! Jeg skal ikke leve på måltidserstattere resten av livet, hadde jeg tenkt..!

Først innførste vi et måltid, og så da 4 poser måltidserstattere de resterende måltidene. Så etter noen uker igjen innførte jeg et måltid til (også etter tallerkenmodellen) og de resterende 3 måltidene var fremdeles måltidserstattere fra Livea.

Jeg begynte tidlig å trene forsiktig. Man skal være forsiktig med trening de første dagene/ukene i ketose, rett og slett fordi kroppen er allerede i høygir når det gjelder forbrenning. Jeg trener spinning flere ganger i uka, og skal nå begynne med styrke.

Jeg skal veldig snart innføre et tredje måltid. Den 6.januar skal jeg i prinsippet ha innført 5 sunne måltider hver dag - og vekten skal da stabiliseres. Det er da den store jobben begynner, og det blir å HOLDE meg til sunne måltidene. Det er ikke dermed sagt at jeg aldri mer kan kose meg med kake, godis eller alkohol - det handler om mengden. Det er ikke hva du spiser mellom jul og nyttår som er krise, men det er hva du spiser mellom nyttår og jul, som faktisk har noe å si.

Jeg kan ikke fortelle deg hvordan DU skal gjøre dette. Jeg har ikke peiling. Det eneste jeg kan fortelle er hva jeg har gjort, og jeg har ikke lyst til å legge ut lister over "hva du kan spise" og "nei-mat" og hvordan du skal trene, da jeg i aller høyeste grad ikke er kompetent på det området.

Du har sikkert hørt om folk som har gått ned på en mye mer behagelig måte, men for min del handlet det om at jeg ville se resultater med en gang og motiveres av det. Jeg var også avhengig av å lære hvordan jeg skulle få kontroll på kostholdet mitt, og det er det kurset i aller høyeste grad går ut på. Jeg ville heller ikke gjøre dette dønn alene, derfor er samholdet i gruppen jeg er i helt unnværlig - og ikke minst er bloggen min som en dagbok der jeg deler av meg med både oppturer og nedturer.

For å ta en oppsummering:

-Nei, jeg har ikke "spisedager" eller kosedager eller belønningsdager for at jeg har jobbet hardt på treningssenteret i løpet av uken. Jeg har belønnet meg selv hver dag i flere år, noe som resulterer i noen kilo overvekt og svært dårlig helse. Jeg belønner ikke meg selv for å gjøre noe livsviktig - med det usunne kostholdet (sjokolade, godterier, alkohol osv)  som vippet meg over 90 kilo i høst. (Der sa jeg det. Ja, jeg veide over 90 kilo.)

-Ja, jeg har hatt en kontrollert sprekk i oktober. Du kan lese om det her.

-Nei, jeg går ikke rundt og er sulten hele dagen. Jeg er "sugen" på noe søtt titt og stadig, men det er jeg antageligvis ikke alene om. Her er link til når jeg fikk nok av "ekspertene" som skulle fortelle meg hvordan ting skal gjøres...

-Ja, jeg trener ofte. Nå har jeg både tid, mulighet og energi til det, og jeg stortrives i spinningsalen. (Link til innlegg om gnagsåret i ræva mi)

-Nei, jeg kjøper ikke proteinpulver og sånt. Jeg er opptatt av at jeg får i meg det jeg trenger både av proteiner og annet gjennom et riktig kosthold, for det er for resten av livet jeg gjør dette for meg selv.

-Ja, du må ha viljestyrke. Jeg har manglet dette tidligere, men siste helgen i august gikk det opp for meg at jeg måtte gjøre noe NÅ, hvis ikke kom veien til å bli mye, mye lengre hvis jeg fortsatte den usunne stilen.Her er innlegget jeg skrev en uke etter oppstarten av Livea-kurset.

Så igjen vil jeg råde dere til å heller kontakte noen som kan veilede dere, det hjelper så lite å sende meg meldinger å spørre hvordan jeg har gjort det! Jeg har delt med meg alt jeg har gjort de siste 3 månedene, og jeg kan ikke forfatte i en enkel melding over chat hvordan jeg syns du skal gjøre det. Det er jo derfor jeg må påpeke hvor viktig det er at dere (som meg) tar kontakt med en som har dette som sitt arbeidsfelt! Jeg er kjempeglad for alle meldingene der dere forteller meg at jeg er så motiverende og sånt, det setter jeg uendelig pris på. Men til syvende og sist så er jeg fremdeles kun deltager på et kurs i livsstilendring, og er ingen kilde til "hvordan gå ned i vekt". 

Jeg kan ikke si det mange nok ganger heller - det er en enorm motivasjon å gå på et kurs. Jeg har prøvd å slanke meg millioner av ganger tidligere, og dette er første og eneste gangen jeg faktisk har klart å gjennomføre - takket være min fantastiske veileder Nancy på Livea og ikke minst mine herlige meddeltagere på kurset. Jeg er så lei meg for at jeg ikke har forstått gleden av å ikke gjøre denne jobben alene, det er verdt alle mine kiloer i GULL! <3

Ha en deilig søndag! Jeg skal ha trippeltime med spinning i morgen, en aldri så liten konkurranse mellom meg og en annen kursdeltager - vi er GÆRNE! (Og ikke redd for sår stump, det er hvertfall sikkert...!)

Bare så det er sagt. Jeg kan virke litt streng i dette innlegget. Det er ikke meningen. Husk at jeg er litt gøyal på bloggen innimellom disse oppdateringene da.

Line Victoria forteller en vits:

(Videoen er over et år gammel, men stadig like beskrivende for hvordan vi har det i heimen)

3 måneders oppdatering - Fremdeles forandringer!

Jeg lovet dere et innlegg idag som skulle oppdatere hvordan det gikk med meg. Jeg bladde igjennom noen ganske så uflatterende bilder av meg selv fra da jeg kjøpte min første spinningbukse (med seler, det var litt rookie mistake, haha!)



Det har altså nå gått 3 måneder siden jeg startet. Fra 24. august til 28. november har det gått snart 14 uker nå. Vekta sånn tallmessig har stått relativt stille den siste tiden (Min veileder Nancy prøver å forklare vekttallet til en gråtkvalt supporterfrue på veiedagene, for jeg går fremdeles ned - men jeg omdanner i tillegg mye av fettet til muskler, så derfor gir tallene sånn på selve vekta litt feil signaler.) Sannheten er at jeg også har vært sykt bortsjemt med at kiloene bare har rent av meg da jeg var i ketose, men da trente jeg jo ikke så hardt... For nå omdanner jeg flere kilo fett til muskler i tiden mellom veiedager. Det er nok derfor jeg syns det er så rart at jeg nå passer inn i klærne jeg brukte da jeg tidligere var på mitt slankeste, men tallet på vekta tilsier at jeg fysisk veier mer. Men som vi har preika litt om før - muskler tar mindre plass enn fett, derfor er jeg smalere og mindre i størrelse enn vekta forteller meg. Det er vanskelig å ta til seg, men jeg må rett og slett se på den enorme nedgangen i fettprosent og antall kilo fett av kroppen min, fremfor selve tallene på vekta. (Jeg går fremdeles nedover i selve vekttallet også altså, så jeg bekymrer meg aldeles ikke!)

La oss ta en titt langs veien og se hva vi finner........

START: 25.august - Etter 5 uker - Etter 7 uker - Etter 8 uker - Etter 11 uker.

Jeg snakket forresten med Nancy idag (veilederen min på Livea-kurset jeg går på) og de starter opp nytt kurs (I Langesund) for sånna som jeg var for 3 måneder siden, og jeg har bestemt meg for å ta oppfølgingskurset også. (Jeg føler meg ikke helt klar for å trå ut i den store verden av usunn mat ennå...) Hvis du skulle være keen på å ta Liveakurset jeg tar nå (les mer her hvis du ikke vet hva som har fått meg ned i vekt) så kan du maile nancy@nr1fitness.no . Jeg må forte meg å si at det handler om livstilsendring - og det er et ganske intensivt kjør de første ukene, men hvis du som meg vil LÆRE samtidig som du ser resultater raskt, så er dette noe for deg. Jeg har ingen problemer med å anbefale dette programmet for andre sofaslitere som meg selv,  - men jeg må advare deg om at det trengs en stor dose motivasjon og endel tårer, samt at du må hente viljestyrke fra nederst i magen, men det er absolutt verdt hver eneste uke i ketose.  

"-Ketose???!" sier du? De første 9 ukene var jeg i det som heter ketose og hvis du vil kan du lese litt om hvordan det opplevdes det her.

Når det gjelder alle spinningtimene jeg har harva over i salen så har jeg sett svært gode forbedringer der også. Herligland, jeg som HATA å trene - og nå viser jeg progresjon og forbedring på både utholdenhet, styrke OG kondisjon! Makan!!!


Dette er en av mine første timer med pulsbelte. Dette er en veldig god forbrenningstime, jevnt og fint - med en god pause i mellom for å hente meg inn igjen. Men jeg var aldri i nærheten av å røre orange sone. Orange og rød sone var for Birkenrytterene på første raden, syntes jeg den gangen.


En liten stund etter konkurrerte jeg mer med meg selv (og andre, haha!) som du ser av grafene over, og klarte ligge lenge i orange og rød sone. Jeg tror kanskje denne timen var et forsøk på intervalltime - men jeg klarte liksom ikke helt å holde tritt med intervallene. 

Men såååååå......:

Her har jeg fulgt med i timen! (Bokstavelig talt!) Dette er en spinn intervall time, og når man begynner å komme i bedre form med kondisjonen, så går pulsen raskere ned når man tar "pausene" mellom hver intervall. Jeg ble faktisk veldig imponert over meg selv - rett fra blodrødt og i løpet av den korte pausen ned på gult og grønt! Det er en voldsom forbedring for denne frøkna, her klarte jeg altså å følge med på instruktøren! (Den siste røde bolken er sånn syk 45 sek HARDT 15 sekunder STOPP - og her klarte ikke pulsen å gå ned på de korte pausene...

Nå skal jeg begynne litt med styrke. Jeg hater egentlig styrke. Men så er jeg vanvittig heldig og har hooket opp med denne herlige jenta, Renathe, som jobber som PT på Nr1Fitness.

Hun veit nøyaktig hva jeg snakker om når jeg øser ut av mitt hat for styrketrening, og hun har virkelig fått en relativt vanskelig oppgave med å holde meg i ørene sammen med Nancy. Hun har laget et styrkeprogram jeg skal begynne med nå, for per dags dato har jeg god styrke i låra og litt i armene, men resten av kroppen henger bare å dingler fra halsen og ned. 

PS: Liveakurset jeg går på er ikke sponset. Jeg meldte meg som kursdeltager på Livea på fordi jeg måtte gjøre noe, og resultatene det har gitt meg har jeg delt med dere på bloggen min. Det har funket for meg - og det er det jeg blogger om.)

Sånn, da har jeg fasen delt bilde av magen min idag også - det skulle man vel i grunn aldri tro!

Ha en toppen fredag videre folkens, og heia alle dere som bruker #KanLineKanJeg på Instagram - det er sååå gøy å se bildene deres, jeg blir umåtelig stolt av dere flotte, flotte mennesker!

/Supporterfrue - Line Victoria

Jeg har ferska Torben.

Jada, så var det fredag. 

Torben hisset på seg facebook ved å poste dette bildet i uka som gikk:



Og så drev han å tøffet seg for alle facebookvennene sine med å si at "Line tar det, null problem", "Jeg trenger ingen hushjelp, jeg har jo Line" osv... Vel mine fine lesere, da kan jeg avsløre synet da jeg kom hjem fra jobb idag:

Næmmen! Er det ikke han mannen som var så sykt stor i kjeften som står å vasker vinduer med utstyret han hadde kjøpt til "meg"?  Når jeg konfronterte han med at jeg kom til å avsløre han og legge ut bilde på bloggen, og han bare:

Jeg kan avsløre at den siste dagen i en arbeidsuke som regel ser det slik ut hos Sørensen/Husby fredagskvelden.




Jeg pleier å handle på torsdager og fredager, og fikk det plutselig for meg at jeg skulle kjøpe inn julepynt og gjøre en innsats nå før helgen. Men som dere vet veldig godt selv kanskje, så er det ofte tanken som er sykt god i gjerningsøyeblikket, og så bare renner det ut i...ja, rot. Eller så blir det bare liggende i gangen i posene sine. 

Jeg skjønner helt seriøst ikke hvordan jeg klarer å rote på denne måten på badet? Det ser jo ut som jeg bare er skutt ut av klærne mine når jeg kommer hjem (noe som egentlig stemmer, for av med jobbklær og på med treningsbukse og/eller kosebukse) Og jada, der ligger den lilla reisebaggen. Nå har den liggi der i en hel månede og vel så det. Det kan vi bare slutte å snakke om, egentlig.



Jeg har hvertfall en ting å skryte av  - det er at jeg har vært flink til å trene i hvertfall! Igår hadde jeg en dobbelttime, og da la jeg ut dette bildet på instagram som i grunn forklarer sykt mye om tilstanden min i etterkant.

Det er nesten 1400 kalorier tilsammen folkens. Det henger ikke på greip. Det var deilig, men det var en sånn ut av meg selv-opplevelse. Jeg måtte faktisk gå før timen var over, for jeg visste ikke om jeg kom til å drite på meg eller om jeg kanskje hadde gjort det allerede. Jeg hadde så godt som ingen følelse i ræva. 

Men noen timer senere var jeg på en ny time idag (fredag), og fikk kjørt meg litt med svigerbror og kompisene hans. Problemet var jo da at jeg ikke kunne gjøre skam på familien, og hadde da altså ikke noen mulighet til å "sakke av" under timen. Så det ble en ganske grei økt idag også, selv om jeg egentlig bare skulle resituere, eller hva det nå heter når du har en "hviledag" på sykkelen. Jeg får ta en hviledag på søndag, i morgen er det dobbeltime om morgenen. Hvis jeg ikke kommer meg opp til de to timene (09.00 og 10.00) så kommer jeg til å sove til 13.00 uansett, så jeg kan like gjerne sprette opp i tightsen og starte dagen på sykkelen.

Herregud for et intetsigende innlegg denne fredagen, beklager det. Jeg vet jeg kommer sterkere tilbake, for jeg holder på med et innlegg med før og nå-bilder, samt noen oppdateringer som jeg kvier meg litt for å dele, selvsagt - men sånn er det! Har man begynt med å si A så får man fortsette med hele alfabetet! 

<3 Supporterfrue, Line Victoria

 

 

 

 

Uten filter.

God morgen, sunshines. Jeg kjenner at jeg er litt flau over at jeg la ut det polerte bildet av meg selv igår kveld, så jeg syns det er viktig å dra meg selv ned på et nivå som kler meg bedre, ved å publisere det første bildet jeg tok til morgenen idag, helt forbanna uredigert. Ikke engang et instafilter. 

 

Men asså - det var noen som etterlyste oppskrifter på hva jeg spiser for tiden. Bare så det er sagt; maten jeg lager og spiser nå for tiden er ikke noe kulinarisk opplevelse. Det er sunn mat jeg har dilla på akkurat nå, og mat som er helt sinnsykt kjapt og enkelt å lage. Torben spiser det også, men det er bare fordi han ikke får noe annet. 

Oppskrift: Finn en bolle. Hakk opp masse salat. (med kniv, for du skal liksom lage en slags mølje av det). Ta litt hakka løk. En stoor spiseskje magerkesam og en stooor (nesten to!)  spiseskje med chunky salsa-saus. En spiseskje cottage cheese. Alt dette skal oppi bollen og blandes sammen. Stek opp kjøttdeig (Jeg steker opp en halv pakke). Steker i soyasaus, for jeg liker ikke olje. Dessuten setter soyasausen litt smak også, så krydder blir litt overflødig. Sleng kjøttdeigen oppi bollen med salatmølja.





To stooore spiseskjeer med kjøttdeigsalatmølge i hver havrespeltlompe. SLÅ DEG LØS!!!!



Nei, jeg gidder ikke å gjøre det fint og delikat på bilder, er dere klar over at jeg jobber 100% utenom bloggen slik svært mange andre normale mennesker også gjør!? Middagene jeg serverer i hverdagen ser ikke godt ut, uansett hvordan du vrir og vender på bildene i photoshop. Hvis jeg hadde vært rosablogger med masser av tid og skills så hadde helt seriøst bildene jeg nettopp serverte dere sett slik ut:



Og alle råvarene hadde vært økologiske og bestilt fra nettet med annonselinker. Jeg skal gi deg en annonselink, jeg - alle varene er kjøpt hos disse. (Ikke sponset noenting)

Jeg har prøvd å lage bloggmat før. Men ikke med spesielt hell. Det kan du lese om her.

Hejdå.

 

"-Dvaske damer selger jo ikke, og den rumpa hennes er ganske dvask."

Mitt første innlegg om motivasjon (trykk gjerne på denne linken om du vil lese det igjen..!) ble godt mottatt av de fine leserene mine. Jeg har litt lyst til å ta opp tråden faktisk. For ukens tema på kurset idag var nettopp motivasjon. Og nå måtte jeg tenke litt i nye baner, for den motivasjonen jeg hadde før jeg startet har endret seg med tiden. Riktignok til det positive - men motivasjonen til hvorfor jeg gjør dette begynner jo å endre seg. 

Min motivasjon og inspirasjon er rett og slett veldig enkel. 

Jeg vil føle meg vel i min egen kropp. 

Det handler ikke bare om kilo eller hva det utseendefokuserte samfunnet vi lever i, forventer av meg. Nei, det handler om hva JEG (og ingen andre) syns om mitt eget skrog. Jeg har for noen år siden hatt en slankerunde med meg selv som ikke gikk helt etter planen som jeg kanskje har gitt utrykk for. Joda, tynn ble jeg. Jeg veide faktisk bare litt over 60 kilo, og det er veldig lite når man er 172 cm høy. Faktisk vil jeg påstå når jeg ser bilder av meg selv i ettertid at jeg ser faktisk litt skrall ut, og definitivt ikke spesielt sunn ut. Men mens jeg kjempet mot mine demoner, så var det nok av folk som ville si sin mening om meg og kroppen min. Faktisk så var det en glamourmodell (og senere Paradise Hotell deltager i noen dager) som gikk så langt at hun sa til media om meg: 

- Jeg synes faktisk synd på henne, sier glamourmodellen, som tror Husby selv har lyst å se ut som henne. 

- Sannsynligvis er hun bare misunnelig. Dvaske damer selger jo ikke, og den rumpa hennes er ganske dvask. Nå har hun vel begynt å trene litt, men det spørs om det hjelper, fastholder XXX XXX. (Jeg har valgt å sensurere navnet hennes)

Dette var altså i 2009, og denne glamourmodellen var i harnisk over at jeg hadde skrevet et humoristisk blogginnlegg om at alle kunne bli glamourmodeller. 

Dette er som sagt 6 år siden, men jeg må innrømme at jeg fremdeles gremmes over at folk kan finne på å si slike ting til andre mennesker, som de ikke engang kjenner. Eller noengang har møtt. Dette er en av de få negative personene jeg merkelig nok har ofret noen tanker i ettertid. Sier hun slike ting til andre jenter fremdeles? For i såfall - det skremmer meg. Jeg både håper og tror at glamourmodellen har blitt 6 år eldre og noen år klokere, og jeg har lært meg gjennom å jobbe i TV i 10 år at jeg ikke skal ta slike ting til meg. Men på det tidspunktet i 2009, der jeg sleit som værst med å like min egen kropp - så var ikke den kommentaren helt heldig for meg. Den hadde i grunn ikke vært heldig på noe som helst tidspunkt, for slikt bør de alle fleste mennesker med noe vett plassert mellom ørene, holde seg for god til. Og nå idag tar jeg strengt talt ikke denne glamourmodellen seriøst heller, det bare skremmer meg voksne mennesker kan si slike ting til andre mennesker de ikke kjenner. Nettroll har jeg null respekt for. Selv om nettrollet ikke er anonymt, og kommentaren for alltid foreviget på internettet. 

I de siste månedene har jeg vært helt åpen om hva slags livstils-endringer jeg har gjort. Her på bloggen, på Instagram og på facebooken min. Jeg tror ikke det er noen av mine venner eller omgangskrets som ikke har fått med seg "før og etter"-skrytebildene mine, og det er med viten og vilje. Jeg VIL at andre skal vite hva jeg holder på med, for det finnes ingen bedre motivasjon en de som heier på meg!

Overalt hvor jeg går, hver eneste dag, møter jeg både kjente og ukjente fjes som klemmer meg og skryter av meg. Jeg blir faktisk litt rørt og salig over alle de hyggelige kommentarene og "tomler opp" jeg får, enten det er på butikken, på shoppingsenteret, i kommentarfelt eller av mine venner og familie. 

Ikke bare blir jeg motivert av å se min egen fremgang, men idag kjente jeg at jeg bryr meg så inderlig om de jeg går på kurs sammen med. Et eksempel idag var at en god Livea-venninne kom stolt ut og viste meg boka si med alle tallene og forbedringene sirlig skrevet ned uke for uke. Jeg ble så imponert og stolt at jeg faktisk begynte å gråte en liten skvett av ren glede på hennes vegne. Jeg satt i sofaen og så på tallene hennes og tenkte at "Fy faen, hun er helt råååå!". Og så kikket jeg bort på de andre kursdeltagerne og jeg kjente en så enorm glede på alles vegne - det satt en hel haug med VINNERE i sofaen ved kaffemaskinen på veiedagen vår. De andre må jo trodd at jeg hadde et nervøst sammenbrudd eller noe, men det var virkelig en form for klimax for meg. Jeg har jo vært så opptatt av å skryte på bloggen hvor flink -jeg- har vært, og så ser jeg at mine flotte meddeltagere gønner på og oppnår fantastiske resultater også. Det er en magisk følelse å kunne glede seg så stort på andres vegne.

Jeg må lære meg at det å dele alle opp- og nedturer på en blogg, også gjør at folk følger med meg. Men det har til nå bare opplevdes som positivt. Idag skulle jeg kjøpe noe så enkelt som kalendergaveposer i en butikk, og så kom ei bort til meg og sa "-Du er så fin". Slike ting går rett i den positive minnebanken min, og jeg kommer frem disse tilbakemeldingene i laaange tider fremover. Jeg tar frem slike ord og tilbakemeldinger hver gang jeg lurer på hvorfor jeg har lyst til å dele så mye personlig med dere, og jeg kjenner at jeg er glad for at jeg deler så mye - litt fordi det booster selvtilliten og motivasjonen min riktignok (!) men også fordi jeg får lov til å skrive innlegg fra hjertet slik som dette.

Nettroll finnes, javisst! Men da er det så deilig å se at det ramler inn mer positivitet på bloggen min enn jeg noengang kunne forventet, og nettrollene får bare drukne i sin negativitet. 

Og når det gjelder glamourmodellen som kalte meg dvask - jeg har ikke glemt deg, men jeg syns det er helt nydelig å kunne si til deg at jeg for første gang på noen år nå kan si;  Jeg hører hva du sier, men jeg driter i hva du syns. Jeg føler meg helt fantastisk i min egen kropp!

Og HEY - her er et polert skrytebilde av meg sjæl! 



PS: Jeg lover at jeg ikke skal pepre bloggen min med mine emo-utbrudd heretter...! ;-)

Kjære Torben, jeg må fortelle deg noe....

Kjære Torben.

Jeg har så lyst til å fortelle deg noe.

Og da tenkte jeg at jeg skulle benytte bloggen min til det, for jeg vet jo hvor inderlig høyt du elsker denne oppmerksomheten du får på bloggen min. (!)

Jeg ville bare takke deg for at du har holdt ut med meg de siste månedene, denne tiden som jeg har slanket meg. Jeg vet jo at jeg hang opp en plakat på kjøleskapet 24.august - og den henger der ennå. Ikke minst har du overholdt alle reglene under - og DET er jeg utrolig glad for!



Jeg vil takke deg for at du ringer på forhånd for å sjekke «hvor jeg er i løypa», og om du rekker å lage deg/spise noe mat før jeg dukker opp hjemme, utsultet og sinna for alt og ingenting. Jeg takker deg for at du også for at du setter opp alle vinduer, setter vifta og lufteanlegget i huset på full guffe og sprayer med jif-flaska før jeg kommer hjem, fordi du har stekt kjøtt eller noe annet som kan sette meg i psykisk ubalanse. Vit at jeg gjør det samme når jeg har smugrøyka inne under vifta. 

I tillegg er jeg utrolig glad for at du ikke kommenterer mine usedvanlige sære spisevaner, at du ikke blir sur fordi jeg bare lager mat til meg selv, og at jeg opptar 90 % av kjøleskapet med alle mine salatposer og grønnsaker. Den ene jævla gulosten under pepsimax`n er din. Det er også leverposteien og øl`en. Snøfrisken har stått der i flere måneder og kan sannsynligvis gå ut av kjøleskapet på egenhånd snart. Det smøret tror jeg har liggi der siden vi flyttet inn også, eller bruker du det til å steke, Torben? Faktisk - det er INGENTING som frister i dette kjøleskapet, og det har du sørget for i 3 måneder snart.



Jeg er også usedvanlig lykkelig over at du tar meg for den jeg er - en ikke-husmor med manglende vaskegener. At du i det hele tatt har fridd til meg er helt hinsides, håper du vet hva du egentlig vet hva du går til. 

 

Jeg elsker det faktum at du og jeg helt ukritisk kan diskutere og fortelle hverandre ALT.

Hvertfall de hverdagslige tingene, som ofte er de viktigste. Fra jobb, til bæsj, til interiør. Det er et stort spenn på hva du og jeg snakker sammen om i ukedagene...

 

Og så digger jeg at kranglene våre ikke varer så lenge eller at vi egentlig er så veldig seriøste når vi krangler.  Og du har en veldig fin måte å ta opp problemstillinger på. Ikke minst ta opp ting som plager deg på en ordentlig måte.




Noen ganger irriterer jeg meg over at du til stadighet gjør narr av selfiene jeg sender til deg. Men det kan jeg forsåvidt leve med. 



Jeg setter umåtelig pris på deg, elsker deg så sykt høyt at det går nesten ikke ann og gleder meg til å bli kona di på helt ekte den 11.juni 2016 

/Supporters (snart) frue - Linen

Deilig søndag på sofaen.

God søndag, fine folk!

Igjen oppdager jeg at mine søndagsrutiner ikke bare er mine. Det å kunne strekke seg lettkledd på sofaen med en god bok, noe godt i glasset og med dyra mine tett til meg, - det er visst en rutine jeg ikke er alene om.



Håper alt er bra med dere. Som dere ser på avslappningssøndagen min, så har jeg ikledd meg den nyeste outfiten fra Liverpool. Siden de vant igår, mener jeg. Det likte vi veldig godt ehr hjemme, for det var på sin plass med gode nyheter. 

Den dårlige nyheten er at det var høylydt krangling her på lørdag. Den forbaskede lilla kofferten har om ikke mange dager rundet en hel MÅNEDE på badet uten å bli pakket ut og satt vekk. Torben kjeftet på meg, og jeg ble selvsagt trassig som en 4-åring. Han forlangte at jeg måtte være på badet til jeg hadde ryddet ut av den og sortert de skitne klærne, men slik ble det altså ikke.





Jeg satt faktisk på badet i nesten en time, uten å gjøre noe som helst. Det er nemlig slik at hvis jeg hadde ryddet ut av den kofferten så hadde Torben fått rett i at det lønner seg å mase og forlange, og det kan jeg dessverre ikke finne meg i. Er dere klar over hva slags anarki som hadde oppstått i heimen vår da? At jeg må gjøre alt han ber om!? Neidu, den kofferten blir nå liggende som et bevis på anarkiets fall - og forhåpentligvis blir den liggende til jeg faktisk skal bruke den. Da kan jeg godt ofre litt kalorier på å rydde ut og vekk det lilla faenskapet.

Til mitt forsvar - det speilet som står på badekaret bruker jeg når jeg napper bryna mine, jeg har en merkelig vane med å nappe bryn i badekaret - for da er det ikke så sykt vondt. På andre siden av badet er det en stor dusj, men den er det nesten bare Torben som bruker. 

Ha en super søndag videre! :-)

 

"Alltid be om lov før du setter igang prosjekter, Line!"

Torben blir alltid så sur når jeg går igang med prosjekter i huset uten å spørre han om lov først. Siden han ikke var hjemme, og jeg gjerne ville holde løftet om å spørre han om lov før jeg gjør omorganisering av boligen, så bruker jeg sosiale medier for det det er verdt.

Til Torben:



Internett er fine greier. Hvis jeg blir funnet druknet i et malingspann i morgen, så vet dere hvem som gjorde det. 

Jeg har fått endel spørsmål - så her kommer noen svar!

Jeg får daglig henvendelser fra lesere som har spørsmål omkring det jeg holder på med. Jeg har samlet opp endel av de gjentagende spørsmålene og prøver med dette å gi dere svar. Husk; jeg er ingen lege eller kostholdsekspert, dette er kun hvordan jeg har opplevd Livea-kurset.

Bor du i Grenlandsområdet så kan du maile Nancy@nr1fitness.no om du vil vite mer om kurset. Hun holder til på Nr1Fitness i Skjærgårdshallen/Langesund, og det er der jeg går på kurset og trener. Om du bor andre steder i Norge vil jeg anbefale deg å klikke deg inn på Livea sine hjemmesider for å finne ut hvor nærmeste kurs. Og hey, det skjer ikke noe før du gjør noe! 

OBS: Dette innlegget er ikke reklamefinansiert på noe som helst måte. Jeg har ikke mottatt penger eller andre ytelser for å fortelle om Liveakurset jeg går på. Blogginnleggene jeg skriver om kurset er mine personlige meninger og opplevelser av kurset.


PS: Jeg lover at det ikke blir så polerte bilder som bildet over i denne bloggen. Det har jeg jo hele tiden sagt. Men bildet ble tatt på en lekefotoshoot vi hadde for gøy etter trening, og det var et litt kult bilde - og ville vise dere. Jeg ser ikke slik ut på trening. Dessuten har jeg retusjert bort ei kvise eller to. Trening og kosthold har dessverre ennå ikke tatt knekken på pubertetskvisene mine...! Foto: Tina Obrestad / Nr1Fitness Langesund

Alle vet jo at jeg ser slik ut på trening:



Spørsmål som stadig dukker opp:

Hva gjør dere på kurs?

Vi har en ettermiddag der vi har en time med trening alle sammen, som en gruppetime. Der blir vi introdusert for de forskjellige måtene å trene på, teknikker og hva man kan gjøre hjemme. Dette er også en ypperlig anledning til å stille alle de «dumme» spørsmålene man ikke tør å spørre om når man er blant folk som har gjort dette i flere år og kan sine saker. Dessuten gjør du det med gruppen din, og det er utrolig gøy å se forbedringer ikke bare hos deg selv men også hos de andre. Man blir også veid en gang i uken der man går igjennom forandringer. Vekta de bruker på Nr1Fitness er en heavy greie som måler fettprosent, muskelmasse, hvor mye vann du har i kroppen, indre og ytre fett. Du får en utprint hver uke, så du kan kose deg med resultatene når du føler du trenger en oppfriskning på hvorfor du gjør dette. Etter trening har vi en time om kosthold og livstil. Vi har også en-til-en- oppfølginger med veilederen. Hun er også ALLTID tilgjengelig om du står i stampe. En annen dag i uken har vi noe som heter Livea-spinn, der gruppen og tidligere kursdeltagere møtes og spinner av oss litt svette. Kjempehyggelig og alltid goooood stemning!

Hva er ketose?

Når du først slutter å tilføre kroppen karbohydrater og erstatter dem med proteiner og fett vil forbrenningen endre seg for å tilpasse seg dette. Denne første prosessen kalles lipolyse, og kroppen innstiller seg på å bruke fett istedet for karbohydrater som drivstoff. På denne korte tiden (noen dager) går man gjerne ned 2-3 kilo, men dessverre bare veldig mye vann.  Men så...:

Ketose er den andre delen av denne prosessen, og det er nå kroppen virkelig begynner å brenne fett for å dekke sitt energibehov. Ketose fører ikke til tap av muskelmasse, med mindre du ikke har fett i kroppen, og dette er spesielt gunstig siden større muskelmasse krever mer energi som igjen forbrenner mer fett. Når ketose først inntreffer kan du ta av utrolig mye fett på veldig kort tid.

(Tekst hentet fra det store internettet for å få ordene riktig / ketose.no) 

Den første delen av Liveakurset går på å få i seg måltidsertattere som er nøye satt sammen av svært få karbohydrater og veldig lavt kaloriinnhold i shakene. Disse shakene gjør at man blir satt i ketose. Man kan også komme i ketose ved å spise mat uten særlig mye karbohydrqater, men det er både vanskelig og innviklet og krever at man vet veldig mye om matvarer fra før av. Men siden vi går et kurs for å lære om kosthold er det kanskje litt overkill å sette igang å lage mat på egenhånd fra dag en uten spesielt mye kunnskap om både ketose og mat som setter deg i ketose. For min del syns jeg det var veldig enkelt å forholde meg til disse shakene, og jeg fikk innført rutiner i matvanene mine. Blant annet drakk jeg et måltid (shake) til frokost, og det har jeg aldri gjort før. Nå gjør jeg det, i form av en slik shake. Shakene får man KUN får kjøpt når man går på kurset.  Man er i ketose i maksimalt 9 uker, da begynner man å innføre mat. mange innfører mat på et tidligere tidspunkt også, dette er noe du og din veileder bestemmer sammen. Når man innfører mat, lærer du om kosthold og hvordan du kan velge råvarer i butikken. Man fortsetter å gå ned i vekt selv om man innfører måltider.

Kan du vise bilde av deg selv før/etter i undertøy? 

Jeg tok noen bilder av meg selv i speilet like før jeg begynte på Livea, i undertøy men det er jeg ikke komfortabel med å legge ut. Ikke ennå i hvertfall!

Hva skjer med puppene dine?

De blir mindre! Jeg trodde kanskje de kom til å henge enda mer, men for å være ærlig så er det ikke noe urovekkende problem for meg. De rulles opp i en BH enkelt og greit, og til syvende og sist så er det bare Torben som ser de uten innpakning uansett. Han har per dags dato ennå ikke klaga..! Det ser bare ut som litt ammepupper, og det kan jeg leve med når millioner andre kvinner gjør det etter å ha født barn. 

Merker du det på overflødig hud siden du har gått ned så fort? 

Nei, fint lite. Men så har jeg ikke tatt av 40-60 kilo heller da, 20-25 kilo er ikke egentlig et så stort vekttap «hudmessig». Huden min har fulgt resten av kroppen, men er kanskje bittelitt mer kvapsete - men jeg har ingen strekkmerker, ingen celulitter og heller ikke noe hudheng noe sted. Det er nok genetisk, jeg er nok litt heldig der. Faktisk ser det ut som magen min kan bli riktig så flat og fin hvis jeg bare gidder å bli flinkere til å trene mer styrke!

Hvor mye koster det Livea-kurset? 

Det varierer! Det kommer ann på hvilket av kursene du ønsker å ta. Det vil i aller høyeste grad lønne seg å ta kontakt med Livea via nettsiden deres. 

Har de andre på kurset gått ned like mye som deg?

Jeg kan ikke og har ikke lyst til å snakke om mine kurskollegaer, men det er mange jubelrop i gangene på veiedagene våre, såpass kan jeg si! Det gleder meg å høre om suksesshistoriene, og jeg vet om flere som jeg trener med som er tidligere deltagere på Livea med STOR suksess! Kanskje, hvis jeg er heldig, at jeg kan få noen av de i tale...?! 

Hva koser du deg med på en sånn diett? 

Sorry ass, men det er ikke Grethe Rhode med kosemerker og en sjokoladebit til kaffen dette her. I ketose skal du være ekstremt nøye, en sukkerbit kan kicke deg ut av ketosen. Når man begynner å ta inn måltider, så er det klart man kan kose seg med maten, men poenget er jo for min del å legge usunne og dårlige vaner på hylla for godt. Det kommer en tid der jeg kan kose meg med både kake og sjokolade og iskrem på lørdager, men da er det mengden jeg skal passe på. Kos for meg nå er å spise sunt rett etter trening, det måltidet smaker faktisk himmelsk og jeg klarer for en gang skyld å forbinde mat og måltider med noe positivt. Det har jeg slitt med før, det tror jeg ikke er noen hemmelighet.

Hva er ditt endelige mål?

Vet du, sånn vektmessig har jeg allerede nådd målet, men jeg har litt mer å gå på og har satt målet litt høyere underveis. Det gjelder å finne mål som du har mulighet til å nå, dette gjøres ofte sammen med veilederen din. Gjerne også delmål! Og husk å skrive de ned, det er superviktig. Da kan du huke av etterhvert og se hvor langt du faktisk har kommet. Det trenger forøvrig ikke handle om vekt-tallet, det kan handle om å «klare 2,5 km på mølla i et strekk» eller "100 hoppetau-hopp uten pause.» Jeg for min del har hatt et par plagg jeg ønsker å få plass i - blant annet en bunad til jul og en brudekjole i juni! For min del gjelder det å holde på de gode treningsrutinene jeg har innført, og få et normalt, sunt kosthold.

Jeg fikk forøvrig en gave av gjengen på Nr1Fitness idag. De syns tydeligvis at jeg ikke har nok rosa treningstøy, og siden de skulle bytte ut alle "treningsuniformene" på sine ansatte, så forærte de meg en feiende flott treningstopp i....hold dere fast!!! STØRRELSE SMALL! Jeg har ikke vært en størrelse small siden jeg begynte å få pupper og hår under armene, så dette var i grunn veldig stas! 



Er det hardt og krever det mye viljestyrke?

Jeg har hatt tider hvor jeg syns det har vært grusomt å takke nei til sosiale tilstelninger med mat og drikke. Det har vært lettere for meg å takke nei til invitasjonen istede, enn å sitte der med shaken min - edru og fristet av god mat. Dette var selvsagt værst de første 8-9 ukene da jeg var i ketose. Men rett skal være rett, det varer så utrolig kort tid av ditt ellers så lange liv! Spør vennene/familien din om ikke dere kan utsette den venninne/familie-middagen, hvis du forteller hvordan det ligger ann så tror jeg de fleste er tilbøyelig til å forstå situasjonen. De som ikke gjør det skal du bare drite i, du skal følge DITT opplegg, det er DINE regler som gjelder - og hvis de ikke forstår det så ville jeg hvertfall ikke dratt i det «hyggelige» selskapet. Jeg for min del har vært bortsjemt med venner og familie som har støttet meg 100%, tilogmed svigermor blir ikke snurt hvis jeg ikke spiser middagen hennes eller smaker på den syyyyykt gode kaka hennes. Det er ingen i min nære omkrets som rister på huet og syns jeg er gal som holder på med dette, for til syvende og sist så ser de jo at det funker?! Nå spiser jeg jo noen måltider og kan delta i det sosiale da, men foreløbig ikke noen kaker eller alkohol. Der er jeg streng! (Foreløbig!)

Men hey, jeg savner noenganger alkohol. Alkohol gjør meg skikkelig pen. (Mannen på bildet er en gammel kompis fra Oslo, og ikke noen gammel flamme..!) 



Viljestyrke? Vel, jeg er av den oppfatningen at alle kan hvis de vil. At noen sier de «ikke klarer det, fordi de er så glade i mat!» tenker jeg bare er en bittelitt dårlig unnskyldning for å ikke ville det mye nok. Kan jeg så kan alle. #KanLineKanJeg

Ble du kvitt søthungeren?

Ja, den gir seg relativt kjapt. Sjokoladeshaken med mint er en liten dessert i seg selv, så den har jeg kosa meg med når sjokoladesuget har kommet rundt omkring den tiden i måneden sjokolade smaker aller best?! Jeg skal ikke si at jeg ikke har lyst til å borre trynet ned i en smørbukk-melkesjokolade når jeg går forbi hylla på Rema 1000, men nå har jeg kommet så langt at snaaaart en tiden inne for å kose seg med slikt, men ikke riktig helt ennå. 

 Hyl gjerne ut i kommentarfeltet hvis du har spørsmål jeg ikke har svart på!

12 uker unnagjort, og jeg serverer dere et gammelt "før" bilde til middag idag.

Da har det gått 12 uker. 

12 relativt korte uker, faktisk. Jeg skal ikke påberope meg at det har gått lekende lett hver eneste dag, men jeg kan hvertfall innrømme at det har gått lettere, raskere, mer levelig og ikke minst morsommere enn andre runder jeg har hatt når det kommer til vektnedgang.

(Torben tok et bilde av meg ute i hagen, dette var FØR sommerferien! (som gav meg enda noen ekstra kilo til..!) Etterbildet er fra nå på lørdag!) 

Jeg har jo faktisk prøvd alt tidligere! (Høres ut som en sånn reklame-dame som som har "prøvd alt" og endelig fant hun noe som funket!) Klisje, ja. 

Jeg har lært meg mye om mat, kosthold og trening i løpet av disse ukene. Ting jeg virkelig skulle ønske jeg visste før. Kanskje jeg visste det før, men aldri brukt kunnskapen i praksis? Jeg har jo vært en slags jojo-slanker/skippertaks-menneske hele livet - og hvertfall når det kommer til kropp! En månede før julebordssesongen - knekkebrød i 3 dager, gir opp. Kjøper heller en størrelse større i kjolen og tvinger på meg en hold-in truse. Rett før bikinisesongen - tar to økter på treningssenteret, dør nesten av stølhet og bestemmer meg for at årets første bad skal utsettes. Spiser og drikker på meg nye 7 kilo i løpet av sommerferien og priser meg lykkelig for sportstopper og stretsh-shortser fra Cubus og legger igjen den fine bikinien hjemme.

Jeg har oppdaget et par ting vedrørende slanking og bedre kosthold. Jeg må, uansett om jeg vil eller ikke, sette av TID til å gjennomføre det. Man ser ikke de største resultatene på 3 dager med knekkebrød. Dessverre. Det er over uker man begynner å se fordeler, forskjeller, nedgang, og fremgang. Det er derfor jeg har gitt opp de andre slankorama-rundene mine, fordi jeg ikke har viljestyrke og tålmodighet til å holde på lengre enn fire dager.

En annen ting er at det må være enkelt. Jeg prøvde blant annet en aloevera-kur tidligere i sensommer, før jeg begynte på Livea, som skulle ta litt over en uke. Allerede etter de første timene ble det bare så forferdelig innviklet. En liten pose av det,oppi en mølje av det, to piller, ikke en denne gangen, bland juicen med vann, hold for nesa- drikk i 2 omganger mens du danser på kjøkkenbenken med en pinne i høyre hånd. Sånn føles det som. Og så kommer dette med TID igjen da. 9 dager? Det er ikke nok til å endre en 32 år gammel uvane for min del. Den kurgreia var forøvrig en start på en lengre plan med den ekle aloevera-juicen resten av livet, men jeg ble ekstremt forvirret allerede første dagen. Men jeg fortsatte sånn noenlunde uten å egentlig vite hva jeg holdt på med. Det er mulig denne funker for andre, for min del ble det kanskje ikke helt som jeg hadde håpet. (Jeg har ikke lyst til å si noe stygt om denne kuren, da det er godt mulig at noen har hatt suksess med den. Men for min del ble den dessverre litt for innviklet og kortvarig til at det gav de resultatene jeg ønsket meg...)

Når jeg sier at det skal være enkelt så skal det være så enkelt at selv Torben skjønner tegninga. På kurset fikk vi da altså utdelt hver mandag mat for den neste uken. I form av poser. Poser som skulle shakes med vann, eller varmes opp i mikroen. 5 ganger daglig. Ferdig snakka. Jeg hadde disse i veska, og hadde jeg ikke en shaker tilgjengelig så tok jeg en tom brusflaske eller noe annet jeg hadde for hånden. (En gang fikk jeg en bartender til å shake den på James Bond-vis da jeg var på jobbreise. Shaken ble da drukket fra et martini-glass med sugerør. Fiffig!) Dette var virkeligheten min de første 8 ukene. Et av måltidene (middagen) hadde jeg en varm shake som jeg hadde blomkål oppi, og da ble det som en blomkålstuing. Den er faktisk veldig god, pasta carbonara-smak! En av posene er også grøt med eple og kanel - perfekt som frokost for de som liker noe å "tygge" til frokost. 

Dette ble en rutine. En rutine med et tidsperspektiv som igjen viste seg som resultater på kroppen min veldig kjapt. Så innførte jeg etter 8 uker (sammen med Nancy-veileder) et og et måltid for at kroppen ikke skulle gå i sjokk og at jeg begynte legge på meg igjen. Og da ble det ikke mer innviklet enn at Nancy lærte meg hva som er sunt og hva som ikke er bra på en middagstallerken. Jeg velger riktige matvarer og ingridienser i butikken, og jeg leser bakpå pakken. Og en annen ting - jeg spiser det jeg trenger, og overspiser ikke med to-tre runder per måltid slik jeg vanligvis har gjort. Jeg fortsetter å gå ned i vekt selv med mat på tallerken.Her bruker vi den såkalte tallerkenmodellen som Helsedirektoratet også sier er riktig kosthold.

Til de som argumenterer med at "jeg har prøvd shake-dietter før, men ender alltid opp meg å gå opp mer enn jeg har tatt av meg rett etterpå..." Det er her mange gjør feil. Så snart de har nådd målet sitt med shakes, så faller de tilbake i gamle rutiner. Det er derfor selve kurset er så viktig for meg. Det skal være en livstilsendring - ikke en quick fix! 

(Dere må gjerne lese om da jeg var sint og frustrert over alle ekspertene som skulle fortelle meg hvordan det skulle gjøres HER.  Det innlegget ble skrevet i litt affekt, jeg var sulten og grinete!) 

En annen ting som har bidratt til at dette har gått fortere enn jeg trodde er trening. Jeg har faktisk fått gode rutiner der også. Jeg som alltid har hatet treningssenter og ikke minst spinningtimer, ELSKER det nå! Veldig mye på grunn av det nevnte samholdet og hvor sosialt det er å trene, men også fordi jeg er så utrolig mye kvikkere hver eneste dag - og vekta går stadig nedover. Jeg håper at denne gleden over å trene fortsetter, og nå har Torben sagt han joiner etter nyttår også! 

Målet mitt var å se flott ut i brudekjolen i juni 2016. Men jeg har satt meg et delmål også, og det er at jeg har lyst til å passe inn i mammas bunad til julaften. Jeg passet den da jeg var syk for endel år siden, men jeg brukte den bare den ene 17. maien. I år gråt jeg salte tårer fordi alle venner og familie så så flotte ut i bunadene sine på 17.mai, og jeg var fryktelig lei meg for at jeg faktisk har en vakker bunad hjemme - men har spist meg ut av den. Så får vi krysse fingra for at jeg får på meg bunaden til jul, ikke sant?! :-)

Ellers er jeg lei meg for om folk blir lei av alle innleggene der jeg hemningsløst skryter av meg selv og hva jeg har fått til. Men det er en måte og fortsette arbeidet på, og ikke miste fokus. Jeg tror nok at denne bloggen blir litt som en "skrytebok" for meg selv der jeg kan bla igjennom tanker og skriverier når jeg selv trenger en piff til å fortsette. 



I helgen dro jeg frem en ny pappeske med klær jeg hadde en plan om å passe for noen år siden. Mine "motivasjonsplagg". De jeg kjøpte på salg fordi jeg hadde en "plan om å passe inn i det snart..." (Hørt DEN før?!) Den sorte buksa var for stor. Det føles litt deilig å gi bort nye plagg, kanskje noen finner motivasjon i de? Eller som Torben sa..."Kanskje du skal ta vare på den sorte buksa som er for stor, så kan du bruke den når alt går til helvette?" 

Nei du, denne dama får pakke treningsbaggen og luske seg avgårde til trening og kurs. Idag skal vi få prøve TRX, og det høres egentlig mer som en sykdom enn en treningsform. Styrkeøkt står på timeplanen idag. Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å dø littegrann. 

SNAKKAS!

PS: Jeg har skeiet ut ved et par anledninger. Det er ikke bare fryd og gammen hele tiden og jeg møter veggen innimellom jeg også. Hvis du vil kan du lese om det her! )

 

Trenger ikke pynte meg, vøtt!

Jeg skal fortelle dere en ting, kjære venner...! Og det er at du trenger ikke å føle deg forpliktet til å se dritbra ut når du er i treningsmodus!

Slik som meg... Her har jeg altså hatt to spinningtimer, og så jævlig lat som jeg er etter to høypuls-timer, så kan du bare drite i at jeg tar på meg "finklærne" fra jobb igjen. Jeg vil jo bare fort hjem! Så da byttet jeg ut spinningskoene med de høye hælene, og tok blotterjakka over.


"-ÅÅÅÅ, tar dere bilde av meg? La meg få posere litt daa!"



...men du trodde kanskje at det forsåvidt er greit å se så heslig ut etter trening, fordi man uansett skal rett inn i bilen og stupe hjem i middagen? Neidadu, jeg slo et slag for alle oss som ikke pynter oss før/under/etter trening, og valset slik inn på Rema 1000! Og passet selvsagt på å måtte handle der hele TO ganger før jeg hadde fått alt jeg skulle. (Glemte havrespeltlomper)

Jeg hadde to veldig gode økter idag. Faktisk så hadde jeg også på meg TO pulsbelter, så jeg forbrant dobbelt så mye på dobbeltime. Det er...*telle-telle-telle* SYKT mange kalorier! 

Takk til verdens fineste Nr1fitness-jenter bak skranken som foreviget øyeblikket. Jeg lo veldig godt da bildene dukket opp på mobilen min for en times tid siden..:!!

Snakkas. Supporterfrue - Line Victoria

 

Bloggdesign og sånt som jeg ikke har peiling på....!

                                                                                                                 Inneholder direktelink (annonse?) til min webdesigner!

Jeg er så sykt heldig som har verdens hyggeligste og flinkeste "web-ansvarlig" til bloggen min. Det er faktisk ikke en ting hun ikke klarer å fikse! Jeg er helt sandblåst på bloggdesign og lignende, så jeg er glad for at Kristine fikser slikt for meg :-) Jeg har tenkt litt på designet mitt, og det er i grunn ingenting jeg savner. Men - når det er sagt, er det noe eventuelt dere savner? Er det noe som kunne gjort bloggen min leservennlig eller mer oversiktelig? Jeg tenkte det var en idè å spørre de som faktisk leser bloggen, fremfor hva jeg selv syns er fint...!

Kristine har også fikset det sånn at designet kommer fint frem når du bruker mobil/ipad også, det er jo sånn at de færreste leser blogger og slikt kun på PC eller Mac.

Så igjen, fyr løs hvis det er noe du savner - så skal jeg ta det opp til diskusjon med KV Design og høre om hun vil hjelpe meg å gjøre bloggopplevelsen enda litt bedre for dere! Og så må jeg jo få lov til å fortelle dere andre bloggere der ute at Kristine har laget noen utrolig flotte design tilpasset blant annet også blogg.no-plattformen! Da jeg startet bloggen kjøpte jeg fra hennes nettbutikk, og det var faktisk utrolig enkelt å legge inn alle koder og maler selv, for det står utrolig lett forklart. Absolutt verdt sine kroner, hvertfall med tanke på all den gode hjelpen jeg har fått i etterkant også! 

Jeg har betalt for designet, men fått sykt god hjelp i etterkant til endringer og slikt, så jeg er usikker på om jeg må skrive at dette er reklame for KV Design? I såfall, reklame for noe jeg går god for, det må jo være lov!

Igjen, noe på bloggen dere syns jeg burde hatt eller endret? Jeg er åpen for forslag!

...og i mangel på et bilde som illustrerer dette innlegget kommer et helt random bilde fra fotobiblioteket mitt.



Tata! Line Victoria - supporterfrue.no

 

 

 

 

Når andre hermer etter måten du tilbringer søndagen på...

Når jeg har bestemt meg for å ha litt avslapning og time off i sofaen for å kose meg litt, og så finner jeg ut at andre bloggere har akkurat samme ritualer som meg på søndager. Hater når det skjer ass.


Bilde fra Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue)                 VS                       Line Victoria Husby (Supporterfrue)

Ok. Jeg tok helgen med stil, for å si det sånn. Jeg hadde planer om å både rydde og vaske hele heimen, men nå som jeg ser at det er 3 timer igjen av helgen, så kaster jeg inn håndkledet og innrømmer at jeg faktisk ikke gadd. Skal jeg fortelle deg noe? Med unntak av når jeg har hatt på meg treningstightsen så har jeg bare hatt på meg den store joggebuksa hele helgen. Og var ikke ren da jeg tok den på meg, hahaha! 

...og så var jo planen atter en gang å pakke ut den kofferten som nå har liggi på badet i 17 dager og 8 timer....:



Nope, den er ikke borte ennå! Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å tømme den, men nå har det bare blitt en greie for meg. Det har havnet litt søppel og drit oppi den, så jeg brukte de kaloriene det tok å lukke den i hvertfall. Så slipper jeg hvertfall å se det. 

Jeg fikk hvertfall tatt meg en tur ut i nærområdet idag, og siden det var så få ute i løypa idag så dristet jeg meg til å sette på filmmusikkk og late som jeg var med i Jurassic Park mens jeg løp gjennom den våte skogen. Så kom jeg til topps, og jeg syns bildet i sin helhet burde legges ut...



Ikke si det til noen, men jeg satt faktisk å tok meg en røyk når jeg satt der oppe og nøt utsikten. Visse uvaner klarer jeg ikke slutte med, dessverre. 

(Bildet er helt uten fancy filter, dette er faktisk rett utenfor stuedøra mi! Grenlandsbrua nærmest, og lengre bort der ser du Breviksbrua. Midt i mellom ligger mitt lille Stathelle.)

Dere skal også vite at jeg har snurfet på gamle bilder av meg selv. Det er jaggu ikke vanskelig å finne bilder av meg selv som viser meg i sin helhet hvordan jeg så ut for 12 uker siden, jeg var merkelig nok usedvanlig god på å skygge banen når noen dro opp et kamera. Resultatet legger jeg ut i løpet av uken, jeg må bare tøffe meg opp litt.

Kan jeg innrømme noe? Jeg syns det var kjedelig å trene ute i Guds frie natur egentlig. Siden jeg var alene så var det liksom litt for lett å sakke av og "jukse" litt. På spinning vet jo alle at kallenavnet mitt er "VaseLine" (etter den litt uheldige episoden du kan lese om her...) og kan derfor følge med påmeg, og jeg har liksom ikke noe mulighet til å jukse.  Det værste var jo at jeg på fredag hadde GLEMT pulsbeltet mitt, og da følte jeg at hele timen kom til å gå rett i dass. Heldigvis var verdens skjønneste instruktør godt forberedt på å ha vimsehuer i salen og gav meg sitt pulsbelte. Hun er forøvrig 20 kilo mindre enn meg, 15 cm lavere enn meg og i særdeles god form. Så du skjønner kanskje at det ikke var helt stuerent å sette på meg det beltet, jeg må jo ha ødelagt alle de gode profilene hennes med å hesblese meg igjennom timen på hennes pulsbelte. Jeg er faktisk ganske sikker på at beltet hennes gikk i sjokk, for den gikk rett opp i svart (over 100%) allerede etter 2 minutter inn i timen. Det føltes heller ikke bedre av at spinningpartneren min, som jeg bare kaller Mann44, presterte å si ironisk - "Ja, lån hennes pulsbelte, dere har jo nesten samme midjemål!" Bahaha...  Det negative er at siden hun er så lita (Sorry, Charlott - men du er jo ikke akkurat en kjempe!) så utifra profilen hennes så forbrant jeg jo veldig lite kalorier. Er det sånn det er å være tynn altså? Man forbrenner bare det halve av det jeg gjør nå på samme økta?! Sukk....

Men jeg var evig takknemmlig for lånet, på et vis føler jeg liksom at jeg ikke får noe ut av økta uten pulsbelte. Merkelig hvordan jeg plutselig har blitt en så gadget-frik!? 


I morgen ser det ut som jeg får en hard start på uka, hahah! Bare så det er sagt, jeg kommer ikke til å klare 3 spinningtimer på rappen. Det blir nok til at jeg må melde pass fra Kjetil sin Spinn Intervall, problemet var at jeg hadde dobbeltbooket meg, og jeg var litt vel ivrig da jeg skulle booke uken min. Sånn kan det gå når du blir litt vel ivrig!           Stakkars rompehullet mitt, det knyter seg automatisk som en ballongknute bare jeg ser på bildet over. 

Ok. Jeg lover å komme sterkere tilbake med blogginga i morgen.

God kveld! -Supporterfrue, Line Victoria.

 

Når man går på en KJEMPESMELL!

Det er viktig for meg å presisère at ikke alt har vært rosenrødt og en "walk in the park" hele tiden. Det har jeg smertelig erfart at det ikke er!

Vi snakket jo tidligere litt om dette med motivasjon. Å, det er så mye å ta tak i. Men vet du, det kommer dager som ikke er like enkle å holde seg til sunt kosthold og treningsrutiner også. 

Jeg skal innrømme at jeg ikke er den som skal snakke høyest i et glasshus når det kommer til nettopp dette. Jeg har en tendens til å strekke den strikken så langt det går ann, og dessverre for meg så slipper strikken rett i fleisen min flere ganger.

Jeg er jo selvsagt kjempestolt av vektnedgangen min, kostholdsendringen og treningsrutinene jeg har hatt den siste tiden. Men selv jeg, som kanskje har vært litt i overkant gladkristen hva gjelder mine strenge rutiner, har tatt/fått og gått på flere smeller i løpet av livstilsendringen de siste 12 ukene. Jeg tror dessverre jeg kanskje har gitt et litt feil inntrykk til tider?

I oktober var jeg invitert på en oktoberfest med gode venner. Jeg hadde allerede hatt en laaaang prat med Nancy (Liveaveilederen min) ang dette, for vi visste jo begge at det kom til å bli konsumert alkohol. Jeg hadde sett frem til denne «sprekken» en god stund, så jeg bad om hjelp til å takle den på best mulig måte. Vi ble enig om at jeg skulle sparkes ut av ketose (altså, høyforbrenningen min) slik at jeg kunne ta meg en øl eller fire uten at jeg kom til å ødelegge leveren min. (Alkohol er ren gift for deg når du er i ketose, du dør riktignok ikke av noen glass alkohol - men man skal etter beste evne unngå det. )


...Huffamai...Det begynte jo så bra... Bildet er fra begynnelsen av oktober, ganske så i starten med andre ord!

Jeg spiste karbohydrater i små mengder for å komme ut av ketosen. Jeg merket at kroppen gjorde opprør og VILLE HA MER. Da lørdagen kom mistet jeg all mitt vett og sunne fornuft i et glass Cosmopolitan med sukkerlakekant rundt glasset jeg fikk servert av venninnen min.

Etter å ha drukket ganske greit med litt drinker og øl, var tiden inne for mat. Steen Ragnar var ansvarlig for grillen, og det oste bratwurst med all slags tilbehør i det pyntede partyteltet. Jeg stod leeeenge å så på pølsene på grillen som ble hentet av festdeltagerene, en etter en kom folk og maten gikk ned på høykant og både sprøstekt løk og dressing i skjønn forening tøyt ut av munnvikene deres. Ostegrill, pølsegrill, kjøttgrill, bacongrill - pølser i alle varianter og fasonger. 



I et lite øyeblikk snuste jeg inn pølsepartiklene og svevde på en sky av 3 øl og 2 cosmopolitan-drinker. Jeg dristet meg til å spørre?:

«-Erre rom for ei pølse til denne snuppa, Steen Ragnar?». Det var ikke noe sjokkerende ansikt som lyste mot meg, det er jo ikke noe big deal at noen spør etter å smake ei pølse på fest. (!) Men Steen Ragnar (grillansvarlig og vertskap) hadde dårlige nyheter. «-Beklager Line, disse har jeg akkurat lagt på grillen, og de er frosne ennå, du må nok vente litt!»

Når du faktisk HAR bestemt deg for å legge absolutt alle sperrer til side, så skal jeg faen meg fortelle deg at det er det vanskelig å stoppe. Det skjer noe med huet ditt. Jeg tror det er slik folk har det når de skriver at de var psykotiske i gjerningsøyeblikket eller begikk et drap i affekt. Og så blir jeg jo så vanvittig sint! Jeg tror faktisk det var sånn ca akkurat her det svartnet for meg. Jeg skulle ha pølse, og jeg skulle ha den NÅ!  Da Steen Ragnar snudde seg for å prate med noen festdeltagere, tok jeg for meg på grillen som en utsultet horekunde på gratis-bordell. Frosne pølser, det gjorde absolutt ingenting. Jeg stappet den ned i et pølsebrød, sauset på med alt som lå på bordet og spiste pølsa i noe som så ut som (i følge vitner) 2 biter. Det sprutet pølsedressing, Bergys-sennep og ketshup rundt grillen, og når jeg endelig begynte å puste igjen så stod den sprøstekte løken ut som en sky rundt meg. 

Du tror kanskje at det stoppet der. Det gjorde det ikke.

Jeg gjorde hele ritualet en gang til.

Og så enda en gang.

Tre digre (frosne) oste-bratwurst med tilbehør gikk rett ned i en vidåpen magesekk og på mindre enn 4 minutter i løpet av seansen rundt grillen. Jeg kikket ned på oktoberfest-kostymet mitt som jeg hadde sydd for anledningen. Mat over absolutt alt. Det så egentlig ut som jeg hadde spydd pølsetilbehør på meg selv. Det hvite, pene forkledet var nå kledd i noe som minnet om en grusom trafikkulykke.

Steen Ragnar - grillsjefen, var faktisk en av de som ikke fikk med seg hva som skjedde. Jeg ble så flau når han omsider var ferdig med praten og snudde seg tilbake, det manglet jo tre enorme pølser på grillen hans. Han så bort på meg, i min fine, korte sexye kjole - full av pølsetilbehør. «-Har du....?». 

Jeg skammet meg så voldsomt. Så forferdelig. Så jeg bare ristet på huet og slepte meg bort til et ledig bord. Du vet, som en hund som har gjort noe alvorlig galt. 

Sånn egentlig, hvis man tenker på det i etterkant, trengte jeg ikke skamme meg så mye. Dagen etter satt jeg hjemme i min egen stue og planla hvordan jeg enklest mulig skulle komme tilbake i den gode steamen jeg var i før jeg røyk i pølseklemma. Det handlet jo egentlig bare om å la lørdagen være lørdagen og legge det bak meg. Og ikke minst, ikke la det ødelegge for den mentale innstillingen jeg hadde før pølsesmellen. Hele søndagen tviholdt jeg på shakene, selv om kroppen egentlig ville annet. Og når pølsene endelig var ute av kroppen senere den kvelden, i form av en KJEMPEBÆSJ som kjentes ut som en skikkelig kranglete fødsel, da var endelig kroppen min i en relativt normal balanse igjen.  Magen må jo ha gått i sjokk når det plutselig etter et så strengt matregime, kommer dundrende ned 3 digre godstog i form av tyskt pølsekjøtt med noe attåt.

Mandagen etter nektet jeg å veie meg for Nancy. Tirsdag kom jeg krypende ned på kontoret hennes og vekta viste?. NEDGANG! Det var da som tusan! Hadde jeg visst det på lørdagen, så hadde de neste dagene vært litt mer lystbetonte. Sannheten er at det ikke er smellen den ene dagen som ødelegger for deg, det er de gjentatte smellene, hver dag, hver uke, hver helg, hvert mellommåltid - som ødelegger for oss.

Det jeg prøver å fortelle meg selv, og deg - er at det er faktisk lov til å feile. Løpet er selvsagt ikke kjørt selv om du mister besinnelsen slik jeg gjorde den kvelden. Det viktigste er at ikke alle dager blir en oktoberfest. At ikke alle dager blir en godterilørdag. At ikke alle dager blir en belønningsdag. Da har du ikke gjort den livstilsendring som du kanskje hadde håpet på å gjøre. 

Om jeg angrer? Tja? Egentlig ikke? Hvis jeg skulle angret på noe så skulle jeg spist saktere og faktisk nyti smellen min med stil og verdighet. Yeah right.

 

Buhuu, jeg har blitt syyyyk!

God kveld i stua!

Jeg har egentlig ligget som et slakt, delvis i senga og delvis på sofaen idag. Jeg merket meg en litt guffen stemning i kroppen min i går kveld, og den slo ut i blomstring i natt. Jeg kan dessverre ikke skylde på overtrening denne gangen, en god gammeldags influensa har slått meg ut de siste 24 timene. Jeg har kjent at jeg har brygget på noe en god stund nå, men jeg har klart å holde den unna ved å tvinge huet mitt til å tro at jeg ikke kan bli syk. Jeg er dog sikker på at det faktisk kan være at jeg ikke er flink nok til å kle på meg godt nok etter trening. Endorfiner og adrenalin overstyrer trangen etter å kle på meg en genser rett etter trening, det der må jeg rett og slett jobbe litt med...! 

Når det kommer til treninga så har jeg heldigvis folk som passer godt på meg....

 



Det er UTROLIG VANSKELIG å krangle med en spinninginstruktør i trang sykkeldrakt (!) når du er på treningssenteret, dette er fordelen med å være svær i kjeften når man sitter bak en mobilskjerm. Som dere også ser så har jeg jo litt å lære hva angår treningstermen også, som du ser. 

Igår var jeg forøvrig først på styrke med Livea-gjengen min. Der fikk jeg som vanlig trent magemusklene mine, for den gjengen er rett og slett så utrolig herlig å trene med. Jeg ler meg gjennom hele kurstreningen. Vi er jo på Liveakurs for en grunn, og det handler jo mye om viljestyrke og kunnskap om trening og kosthold, noe vi kanskje tidligere har manglet, noen av oss. For min del handler det om å lære de forskjellige øvelsene ordentlig og ikke minst lære de riktig slik at jeg kan gjøre de på egenhånd. Det er jo som regel der jeg feiler maksimalt! Jeg gyver løs, og så blir jeg lei og så jukser jeg. Skipper noen øvelser og gjør de bare halvveis. Jeg vet jo ikke engang hvor ofte eller hvor mange ganger jeg skal gjøre disse øvelsene. 

Etterpå økta skulle vi egentlig hjem. Men så ble noen av oss stående utenfor spinningsalen å titte inn på de tøffe guttene og jentene med sykkelantrekk med masse logoer på. Vi er jo liksom ikke helt der ennå, den fine gjengen Liveagjengen - så vi så vel litt ut som "gul gruppe" på barneskolen som stod bak gjerdet og så på de tøffe gutta spille fotball. Og så skjer jo det mest skremmende av alt. Charlott (instruktøren) vinker oss inn. Med skrekkblandet fryd tripper vi inn i den velkjente spinningsalen som nå har en SVÆRT HØY Birken/Helteritt-eim over seg. 

Vi som stod utenfor døra 20 sekunder tidligere bestemmer oss kjapt - ok, vi gjør det. Jeg spretter ut i garderoben, henter mine rosa spinningsko og smyger meg inn i salen. Jeg leter febrilsk etter min "faste" sykkel, og der ser jeg hvertfall et kjent fjes. Et VELDIG kjent fjes, når jeg ser nøyere etter. Joda, der sitter sykkelentusiast-broren til Torben! Full av logoer, selvsagt. Herregud. Nå kan jeg jo ikke gjøre skam på familien Sørensen heller, så pulsen steg jo maksimalt allerede FØR ræva traff sykkelsetet. Og tror du ikke da, at når man allerede kommer forsinket og ramlende inn langt inn i spinningtimen - så begynner de magiske, rosa spinningskoene mine å krangle. De ville jo ikke feste seg i pedalene. Hadde jeg husket noe å drikke? Neida. Fant jeg en sykkel jeg kunne leve med? Nei, jeg klarte å sette meg på en litt for fancy sykkel med et sete som ikke passer inn i det gamle slitasjesporet i ræva mi. Og jaaaada, jeg hadde glemt både gelè-setet og rompepadsen min, så det var bare en særdeles tynnslitt treningsbukse som skilte rompehuden min og det harde satan-setet som i tillegg stod litt skjevt vinklet.



Rett skal være rett. Det var en utrolig gøyal økt! MYE gøyere enn jeg hadde sett for meg, Spinn Intervall var jo heeeeelt i min gate!

Gi gjernet, slapp av, gi gjernet, slapp av, gi gjernet, slapp av.  Asså - timen var jo over før jeg i det hele tatt hadde latt sykkelsetet gnagd seg inn mellom skinkene mine! Dette var jo i gunn en time som passet meg ypperlig, tenk å kunne slappe av på sykkelen, liksom?! Helt mot slutten der, så var det 15 sekunder pause, 45 sekunder med "gi gass", men siden jeg er i dårlig form så ville ikke pulsen min ned i pausene. Så derfor er det helrødt de siste 10 minuttene. Det skal egentlig være gult og rødt om hverandre der. 

Dette var altså igår, og jeg har jo hatt god tid idag på å klø på gnagsåret mitt, men det er ikke såå ille. Men jeg skal fortsette med sykkelbleia mi og gele-setet, for det er noe med det å være litt "føre-var". 

Min herlige farmor i Kristiansand har endelig fått med seg at jeg har gått ned i vekt, og har derfor fra og med nå sluttet å pakke ned arve-klær og sende til meg. Da jeg var der i sommer kom hun med en BH hun hadde feil-bestilt på apoteket. (Faktisk, bestilt bh på apoteket! Da ler du ikke!!!) Det var faktisk den BESTE bh`en jeg noengang har hatt på meg. Den var stor, støttende, med brede stropper og den holdt Torben på avstand på sin side av sengen hver gang jeg hadde den på meg. Hvis du skjønner. 



Bildet ER faktisk av farmora mi, og det ER faktisk en ekte bestemortruse hun prøvde å gi meg en gang jeg var hos henne. 

Nei, nå må jeg faktisk legge meg i badekaret igjen. Jeg har ikke trent idag siden jeg har vært syk, så det føles ut som denne dagen har vært utrolig mye lengre enn alle andre dager. Kryss fingra for at jeg er i bedre form i morgen da, utrolig bittert å gå inn i helgen med sykdom! :-/

 Vil dere se åssen jeg ser ut når jeg er syk? HAHA, ikke så veldig flott i fleisen gitt! Deiiiiilige syketrynet! <3

 

 

Jeg har grått ganske mye over den enorme felles-applausen jeg har fått av dere... <3

Vet dere hva? Jeg blir så uendelig rørt av alle de flotte tilbakemeldingene jeg får av dere. Det virker på meg som vi alle trenger en real dose med motivasjon til enten fortsette eller sette igang med et lignende prosjekt, og dere skal vite at jeg finner så mye styrke (herregud, ble vi glitt gladkriste nå eller) i alle tilbakemeldingene jeg har fått i går og som fortsetter å renne inn! Og dere - se for noen fantastiske mennesker som finnes på Instagram - de har brukt hasjtagg #KanLineKanJeg - og når jeg kikket meg inn der istad så gråt jeg jaggu enda en skvett.... <3 Dere er motivasjon - jeg er så forelska i dere! Faktisk, jeg tror jeg elsker dere!



Jeg har jo tidligere fortalt dere at jeg sliter litt med demonene inni meg når jeg deler de "før"-bildene. Dette var jo bilder som i utgangspunktet aldri skulle se dagens lys! Jeg har jo de siste årene vært besatt av å ha full kontroll på bilder og slikt som kommer "ut" enten på blogg eller facebook, jeg er (var!) en tyrann å bli tatt bilde av for jeg skulle absolutt godkjenne bilder, det skulle være rette vinkelen og NÅDE den som hadde knipset et ærlig bilde av dobbelthaka eller magen utenfor bukselinningen.

Nedenfor er et bilde av meg, tatt av en god venninne som syns jeg er fin i pelsen uansett om jeg er pluss 20 kilo eller minus 20 kilo. Bildet er tatt en uke eller to inn i Liveakurset, og jeg hadde akkurat begynt å trene: 



Dette kunne vært prototypen på et bilde jeg helt seriøst hadde grått mine bitre tårer over havnet på nett. Og det er jo ganske rart at en jente på 32 år som er så frenetisk opptatt av hvordan hun (jeg altså) fremtår på bilder, ikke tok tak i denne bekymringen tidligere?! Nuvel, bare så det er sagt - det er ikke fotografens skyld at jeg føler jeg ufresh på bildet. Og hun skal definitivt ikke ha kjeft for hvordan JEG føler meg på bildet. I ettertid er jeg glad hun tok det, og helt ukritisk la det ut - fordi hun faktisk syns jeg er fin akkurat som jeg er! (OG HURRA FOR SLIKE VENNINNER!)

Men NÅ:

Jeg er så mye tryggere på hva jeg deler nå, både med dere lesere og mine facebook-venner. Over 11.000 mennesker følger meg på Facebook. Nesten 5000 følger meg på Instagram. Og over 34.000 mennesker bladde rundt på denne bloggen min igår. IKKE EN JÆVLA NEGATIV KOMMENTAR OM MEG OG MIN KROPP!

Det er jo helt utrolig! Derfor er jeg tårevåt og pms-emosjonell idag, derfor går jeg rundt og smiler til alle rundt meg og nettopp derfor kommer jeg til å fortsette å dele av livet mitt - både oppturer og nedturer. Hva fasen var jeg redd for egentlig?! Tross alt, dette er ingen rosablogg - den er grå!

....og så tenker du sikkert at livet mitt er rosenrødt og nyvasket  etter en så oppløftende dag - men de harde fakta er:



Alle de dyre blomstene jeg kjøpte i forrige uke er døde. 

Marsvina lever dog, under tvil. Du vet - blir man sulten nok på Liveadietten så er faktisk fersk kjøtt det beste du kan ty til. Men jeg vil ikke påstå det er en veldig energirik kilde for proteiner. Litt mer som en nødløsning.



...og bildet over viser i grunn bare at jeg HAR hvalross-genet i kroppen innerst inne.

Og før det rett og slett sklir helt ut dette her, jeg er ikke så flink med ord - men igjen, tusen hjertlig takk for deres fantastiske tilbakemeldinger og respons. Hvis dere syns jeg gav dere motivasjon, så skal dere vite at det er DERE som gir meg motivasjon. Ikke for å ødelegge stemningen, men hvis du vil kan du lese litt om hvor gal jeg egentlig er HER.  

Eller om du rett og slett vil lese om mitt oppgjør med alle facebook-jugepavene, så finner du det HER :-) Sånn, nå er du litt opptatt med tidligere innlegg - så kan jeg gå tilbake å tørke opp sentimentaltårene jeg har felt det siste døgnet...!

 

11 uker har gått. La oss snakke litt om motivasjon.

Fra en leser: Kjenner jeg trenger et skikkelig realt MOTIVASJONSINNLEGG for hvordan komme seg på trening og hvordan holde koken og holde fram med treninga! Hva gjør man de dagene da dørstokkmila og sofaen er så utrolig langt fra hverandre? Gimme gimme! Du er et jækla råskinn!

Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å sette meg ned for å skrive et trenings-motivasjonsinnlegg for tre måneder siden, så hadde jeg ledd de opp i trynet. Jeg er dronningen av dårlig motivasjon, viljestyrke og selvdisiplin. Bare så det er sagt! Men jeg deler gjerne av meg med det jeg trigges av, og hva som egentlig gjorde at jeg likte det sparket i ræva jeg fikk for å komme igang.

I sommer viste jeg meg i bikinien for første gang etter vinterdvalen. Torben satt med en øl i hånda ombord i båten og bikket liksom hodet litt på siden, myste med øynene og sa..."-Si meg, Line.. Har du glemt å drite?"

Jeg vil ikke påstå at det var motivasjonen, men det dyttet meg i litt riktig retning i hvertfall. Jeg så ned på bikinien min som satt så trangt rundt kroppen min at den faktisk ikke syntes fra mitt perspektiv. (Ovenifra og ned.) Jeg så bare snøringen på hver side, snøringen med de fryyyyyktelig korte stumpene, for jeg måtte jo bruke hele meteren med stor for å komme rundt hoftene og knytte de sammen med hverandre. Litt overdrivelse kanskje, men uansett hvor stor bikini med snøring du kjøper så kan du takke faen på at det bare er snorene på siden som blir lengre, selve bikinitøyet er jo fasen den samme størrelsen...!)

Helt ærlig, min motivasjon kom etter at jeg møtte Nancy, min Livea-veileder. Det var utrolig godt å prate med noen som hadde vært der jeg var nå, og som sprudlet og pratet og snakket varmt om trening og kosthold. Hun fortalte om alle målene vi skulle nå sammen og hvordan vi skulle gjøre det. Hun fortalte at jeg kom til å både hate og elske det, og hun var dønn ærlig. Jeg elsket at hun var så ærlig med meg angående reisen jeg skulle starte på. Hun lovet verken gull eller grønne skoger, hun sa det handlet om hva JEG ville med dette. Jeg slapp å forholde meg til en fitnessduracellkanin fra et dyrt og fancy treningssenter med neongul 2xu-kompresjonstights som aldri har vært i nærheten av en plussfettprosent på kroppen - jeg fikk Nancy som kunne fortelle meg på en motiverende og betryggende måte at "- Det der tallet der, Line - det skal vi aldri se igjen!" da hun veide meg første gang.

Dørstokkmila, ja. Når du er så full av hat til treningssenteret, støl at du foretrekker å pisse deg ut i sofaen istedefor å småløpe på toalettet, og når du merker at du har lyst til å kvæle noen med pulsbeltet ditt - og så forteller det forp*+&e fi#%etrynet av en kollega/venninne/kjæreste/instagrammer/blogger deg at "Du kommer ikke til å angre etterpå, det gjør det såååå godt!" - DA min elskede venn, da skal du heller ikke dra å trene. Tro meg. Da skal du legge deg i badekaret, spille CandyCrush på telefonen og glane litt på tv. Du er ikke tjent med å tvinge deg på trening - MEN - det er lov til å veie litt for og imot før du tar den endelige avgjørelsen?

Natt til lørdag sovnet jeg ikke før i 01.30-tiden. Jeg visste at jeg hadde nevnt på at jeg skulle på spinning klokken 09.00 om morgenen dagen etter. Da klokka ringte 08.10 lørdag morgen og jeg hadde heeeele senga for meg selv, var ikke motivasjonen så veldig stor. Så ble jeg liggende i 3 minutter å veie for/imot. Hvis jeg ikke står opp nå, hvis jeg ikke tar en kaffe, tar på meg nyvasket treningstøy og setter bilen på oppvarming - så kommer jeg til å sovne igjen og sove til rundt 12.00 på formiddagen. Men HVIS jeg står opp, tar en kaffe og røyk, sender Bruno på svømmetrening og SÅ tar en ny vurdering som resulterer i at jeg kommer meg avgårde til en spinningøkt, ja da er jeg tilbake før 11.00 - pigg og våken. 

Hva gjorde jeg? Jeg stod opp. Tok en kaffe. Stresset ikke. Tok på meg treningstøyet, vel vitende om at jeg kunne angre meg akkurat når jeg ville. Så gikk det en faen i meg. Jeg kom meg ut i bilen. Låste meg inn på treningssenteret. Og jeg gav jernet - for tross alt, det er jo bare en time av mitt liv. Om økta ikke hadde blitt like bra som jeg alltid håper den blir, så fuck det da! Om du ikke føler deg noe bedre enn da du vurderte å bli hjemme - drit i det også! Antageligvis forbrant du hele frokosten på bare å svinse rundt din egen akse, samle sammen stæsjet ditt, ake deg inn i bilen og gå opp trappen på treningssenteret. Vi snakker faktisk om sikkert 200 kalorier forbrent allerede før du satte den såre ræva på setet, eller tok sats og hamret løs på displayet på mølla. 

Jeg skal innrømme noe for dere. Jeg er såvisst ikke alltid like motivert. Det er bare det at jeg liker så godt de fine folka jeg møter på Nr1Fitness og Livea, at jeg gleder meg til å se de igjen hver eneste dag. Motivasjonen min finner jeg i fellesskapet. Men hey, det betyr ikke at jeg har sneket meg unna en økt, bare så det er sagt. En gang satt jeg 50 minutter i massasjestolen, med fullt treningsutstyr på. Surfet på telefonen, tok en liten powernap og oppdaterte instagrammen min. 50 minutter, hahahhaha! Og da jeg reiste meg opp, mør og deilig - jugde jeg til hun bak resepsjonen og sa..."ååå, strekk, huffamaien - tar en joggetur ute istede, jeg!". Og så dro jeg hjem. Ferdig snakka. 

Et par veldig enkle tips til å jazze opp stemningen er dog:

-Musikk du liker. Husk at ingen hører hva du hører på når du har plugger i ørene eller spiller hjemme i din egen stue, så spill musikk du blir energisk av. Jeg holder meg unna listetopper. I det siste har jeg hørt mye på OL-musikk (søk på Olympic Theme) og filmmusikk. (Transformers, Jurassic Park, James Bond) Jeg lever meg inn og later som jeg er med i en film. Jeg får fullstendig treningsanfall av Pirates of Carebeen-musikken og...(hold deg fast...) Politihøyskolen-filmusikken. Det hjelper faktisk veldig.

-Nyvasket treningstøy. Det trenger ikke være nytt og spennende og siste skrik, det holder at det lukter godt. Siden jeg ikke er redd for oppmerksomhet kjører jeg veldig knalle farger. 

-Dusj gjerne før trening. Jeg syns det er deilig å lukte godt og føle meg fresh når jeg slenger meg i bilen på vei til trening. Idag flettet jeg håret og tok tilogmed litt id-pudder på kvisene mine - og Torben lurte på om det var noen kjekkaser jeg skulle trene med idag. Jeg sa som sant er at vi idag var 13 jenter fordelt på mann44 på Liveaspinn, og skulle jeg klare å få oppmerksomheten hans så MÅTTE det til litt pudder og en sporty parfyme. Og flettet hår. Og nypussede tenner.

-Ta selfie! Åhh vær så snill, ta selfie av deg selv hver gang du er på vei til trening! Du aner ikke hvor gøy det er å se på bildene i ettertid og tenke "Så flink jeg er!" Legg veldig gjerne ut på instagram og hasjtagg med #KanLineKanJeg eller tagg meg ( @linevictoriahusby)  så skal jeg fasen gi deg tommel opp så det synger etter!!!! 

-Du trenger ikke kjøpe pulsbelte, spinningsko og pads og krem til ræva før du vet at du har lyst til å fortsette. Du kan låne av noen kanskje? (Pulsmåler er litt vanskelig å låne av andre, siden den er tilpasset eieren selv...) Selv kjøpte jeg sykkelbukse til 149,- og den er helt super! Jeg kjøpte også gelesete til 149,- så jeg kjører dobbelt opp med foring for å beskytte Brunos lille hule. Det er også HELT greit å ikke ha det mest trendye treningstøyet på deg, tren i noe du føler deg komfortabel i og som lukter godt. Folk bryr seg faktisk ikke, jeg lover!

-Du må ikke trene på et treningssenter heller. På youtube finner man mange morsomme treningsprogram du kan følge og gjøre i stua hjemme. Min favoritt er forøvrig planken, den gjør jeg både i høye hæler og kort skjørt når jeg har en ledig stund. Eller så kan jeg i aller høyeste grad anbefale en tur i skogen eller gå en tur i nærområdet. Jeg opplever at folk blir overrasket over å se meg i treningsklær langs veien, jeg digger det faktisk litt...! Men igjen, det finnes mye motivasjon i å henge med likesinnede..

-Finn en treningsform du liker. Test ut litt forskjellig. Du MÅ ikke løpe på tredemølle eller slite ut rassen på en spinningsykkel. Hva med Badminton? Innebandy? Håndball? Hva med å gå i trapper? Toppturer?

Til sist kommer en oppdatering på hvordan det går med kroppen min. Treningen og Liveakurset jeg går på viser absolutt resultater, det er veldig motiverende å se hvor kjapt det faktisk går! Bildet av meg til venstre er fra da jeg begynte denne ferden (24.august) og det andre bildet er fra idag. 2,5 måneder. 11 uker. Jeg har fått nervene litt i sjakk vedrørende det å dele "før"-bildet, jeg kjenner at det ikke stresser meg så mye lenger. Jeg er ikke den eneste som klarer å gjøre slike forandringer, du klarer det du også! Det er jeg helt sikker på! :-)  



Forresten, det var idag jeg var flettefin på trening og hadde id-pudder på kvisene mine, hvis du lurte :-) 

 

Jeg har vært alene hjemme!

Kjære Torben. Jeg har vært alene hjemme i 3 dager. Jeg ville bare fortelle deg om alt jeg har gjort mens du har vært borte.

 

  • Jeg har brukt opp sparebøssa vår. Du glemte å legge igjen et av bankkortene dine. For pengene i myntglasset vårt har jeg kjøpt:

Kyllingkjøttdeig

8 store flasker med Pepsi Max

Sukrin Gold

4 pakker med sigaretter.

 

  • Jeg har nesten ikke røyket i huset mens du har vært borte. Jeg har røyket 4 røyk under vifta på kjøkkenet, men glemte å sette på vifta. Så man kan vel kanskje si at jeg har røyket litt på kjøkkenet.
  • Jeg har tatt ut søpla fra under vasken slik du har vist meg. Jeg har også erstattet de fargerike posene med nye. Grønn, blå, vrengt og brun. 



Jeg ser nå at jeg kanskje burde vasket inni der, men det tenkte jeg ikke på før det var for sent.

Problemet oppstod når det faktum at du GLEMTE å fortelle meg hva jeg skal gjøre med alle posene etter at jeg har tatt de ut av skapet. Jeg vet de skal i søpledunken, men dette vet du Torben - jeg aner ikke hvor søpledunkene våre står. Slike ting er viktig, ellers blir søpla bare stående akkurat så langt som jeg kommer med de.

Akkurat hit kom jeg:



Men jeg har fullført noen arbeidsoppgaver i huset så du kan bli stolt av meg.

  • Alle pærene på lysekrona vår på soverommet hadde gått, sånn helt plutselig! Så jeg tok ut alle lyspærene og smæshet de oppi den røde "farlig avfall"-boksen på vaskerommet. Så fant jeg plutselig ut at vi ikke hadde flere lyspærer igjen, og siden spareglasset vårt var bunnskrapt så tok jeg en pære fra leselampa ved sofaen. Den pæra jeg flyttet funket ikke før jeg satte lysbryteren på "on" på soverommet, så det er en relativt stor mulighet for at alle de knuste lyspærene i "farlig avfall"-boksen kanskje funket alikevell. Jaja, håper du er imprignert over meg!
  • Jeg har spist opp alle speltlompene, sukrinen og kesamen. Og jeg vil takke deg for at du hadde gjemt bort alt godteriet ditt bakerst i skapet, for jeg fant det ikke før jeg ble blakk - og dermed ikke fikk mulighet til å erstatte det. Så ja, det ligger der ennå, men vit at jeg har snust inn alle luktpartiklene på potetgullet. Det er faktisk bare poteterskiver uten lukt igjen i den posen. 
  • Jeg har vasket den nye bilen, men bare den ene siden av den siden vannslangen ikke strakk hele veien rundt. Da jeg parkerte bilen etterpå så jeg jo at jeg bare kunne flyttet bilen, men da var allerede energien ute av meg til å vaske den andre siden av bilen.
  • Jeg har hatt på alle varmekablene og tatt 7 badekarbad så ikke få sjokk når du får telefon fra Hafslund eller hva de nå kaller seg.
  • Jeg var på spinning60 og en halv Zumba på lørdags morgen og har gått topptur til Vealøs med resten av familien på søndag formiddag. 10 kilometer var det, og 5 av de km`ene hadde bratt stigning. Det betyr at jeg ikke kan gjøre noen som helst huslige aktiviteter i 32 timer til. Jeg må ifølge pulsklokka mi resituere eller no. 

Tusen takk for at du har kjøpt parfymen jeg ønsket meg og forhåpentligvis kjøpte kreftpinner til meg også i taxfree`n. Jeg liker å lukte godt når jeg røyker. Dessuten trenger jeg det etter å ha engasjert meg så mye i de huslige aktivitetene det tar å være alene hjemme. Jeg er glad for at du stoler såpass på meg til at jeg kan være alene hjemme mens du er i Liverpool og ser fotballkamp. Jeg har savnet deg. Gidder du å gå ut med søpla og kjøpe lyspærer når du først er i gang?

/Line Victoria <3 SnartKonaDi!



PS: Videoen er gammel. Jeg tenkte jeg skulle bare minne dere på at jeg kan leies inn på voksenbursdager til å fortelle vitser. Jeg er sykt god på det.

 

Latskapens lørdag.

Lørdag, ja! Og istedefor å sove til 12.00 (som jeg vanligvis gjør i helgene) så kavet jeg meg ut av senga 08.15 og spratt (la oss ikke juge for bloggleserene, Line) tvang jeg meg inn i treningsklærne og akte meg inn i bilen. Forøvrig kan jeg informere om at jeg er alene hjemme, siden Supportermatrosen (og supportersvigerfar!) er i Liverpool for å se kamp. Men selv om jeg våknet alene, var det som om Torben alikevell var på soverommet..:



Hvis det skulle være noen som helst tvil, så er det altså lysekrona som kaster skygge på veggen. 

Jeg gjennomførte en Spinn2 på 60 minutter, og var i grunn litt syreskada i beina da jeg dro de etter meg inn på Zumbaen. Jeg må innrømme at det ikke ble en hel time på meg på zumbaen, jeg hadde rett og slett ikke så mye krefter igjen til å konsentrere meg om trinnene, så jeg smøg meg ut etter en halvtime. Jeg hadde egentlig lyst til å skrike til de andre som så meg luske meg ut at "JEG HAR HATT EN SPINNINGTIME FØRST ASSÅÅÅÅÅ!!!!!" men jeg holdt det i meg... 

Jeg kom hjem og vurderte en dusj, men tenkte at jeg uansett kom til å svette når jeg nå, etter halvannen uke, skulle ta fatt på reisekofferten som har stått på badet. La oss ta en stille stund og sjekke utviklingen:


To dager etter at jeg kom hjem......                     7 dager etter at jeg kom hjem.......             Idag, etter at jeg gav opp........


Hvis jeg tar en avspasseringsdag i løpet av neste uke, så tror jeg KANSKJE jeg er i mål med utpakkingen. 

Nå skal jeg aldeles straks hive meg i dusjen og gjøre meg klar for familiemiddag. Pappa og Bonus disker opp med...hold deg fast...pinnekjøtt! Men siden jeg ikke kan spise den har pappa lovet å steke en kyllingfilet til meg istede. Livet er jævlig hardt. Når det er sagt, så koser jeg meg uansett med familien - uansett mat som ligger på tallerkenen foran meg. Jeg prøvde å fortelle pappa at pinnekjøtt hørte jula til, men jeg skjønner at han blir forvirret stakkars. Det lokale kjøpesenteret hadde julegran-tenning og juleåpning på forrige onsdag, (Ja, jeg vet - helt sykt! Nissen var der også?!!! i 13 varmegrader!!) så alle disse julelysene gjør han litt årstid-desorientert. 

Kommer tilbake i kveld/natt - hadde tenkt til å fortelle en vits..!! ;-)

 

/Supporterfrue/Gressenke

 

 

 

Enda en viktig lærdom. Det bare renner inn!!!

Ok. Jeg ser under og på facebook at dere koser dere over flausen min. Jeg kan si så mye som at det gjør folk rundt meg også. Mange stiller spørsmål om hvordan jeg i alle dager tør å innrømme slike ting, men vet du - jeg tror vi alle har godt av å høre om de feilene folk gjør gjennom livet. Hvis jeg får dere til å føle dere som et litt bedre og smartere menneske - så velbekomme! ;-)

Noen har også stusset over at jeg brukte ordet "clitt" om den skiva med skruer (festeanordningen) under foten på skoen. Her må jeg igjen bøye meg i hatten for tilbakemeldinger. Det heter "Cleats" og utales "Kliiiiits" med lang i, og ikke klitts med to t`er som er en forkortelse av ordet "klitoris" som er i følge mine anatomi-beregninger også er populært kalt koseknappen.

Det forklarer jo jævlig mye når jeg har sitti å klaga på klitten min både før og etter en spinningøkt. (Jeg er jo ikke utlært ennå, jeg har hatt problemer med å feste klitten til sykkelen). Ja, som du skjønner, så har i grunn de siste spinningtimene antageligvis vært ganske sjokkerende for mine medsyklister.

Som foreksempel da jeg fortalte Mads (spinningpartner) i en pause at det både hørtes og kjentes ut som en swingersclub i salen når musikken ble tonet ned. "-Ja, du vet - folk stønner, puster, det lukter svette og svidd gummi..."  Han sa ikke et ord. Han lurte sikkert på om jeg er ofte på swingersclub, siden jeg kunne så lett dra konklusjoner om likhetene. Tenk litt på det neste gang det er et lite opphold etter en hard bakke i spinningtimen.

(Sorry for det lille oppholdet i skrivingen nå, jeg måtte bare løpe ut et lite ærend)

Anyway, jeg har klart å innarbeide meg hjemlige rutiner på Nr1Fitness. Tar meg til rette, jeg. Gjør som jeg gjør hjemme...!



Hvor ER mine husmor-gener?

Hvis mamma hadde levd, så hadde hun dødd.

Forresten - idag har jeg på meg et av tynneLine-skjørtene mine fra flere år tilbake. Bare se bort ifra at det er litt kort, da. 

Det skal vi bare drite i, for la oss heller applaudere det faktum at jeg nå er en størrelse 38 igjen! :-) 

 



Jeg tok et selfie også - men måtte gjøre det i smug, for det er så flævt at man hører sånne knipselyder i tide og utide fra kontoret mitt.



 

Tata! <3 Line Victoria, supporterfrue.no

 

Jeg er så flau, så flau, så flau.....

FY FAEN! 

Sorry at jeg banner, jeg vet det er et resultat av elendig ordforråd at folk banner, men jeg har virkelig ikke ord for flausen jeg opplevde idag.

Dere vet, jeg fikk jo rosa, flotte spinningsko av min kjære her om dagen. Kosta masse penger med sånna clits under å greier under (hihi, klitts, morsomt ord, hoho!) som gjør at man spenner seg fast i sykkelen og får max uttelling. Og tro meg, de første gangene kommer jeg meg ikke av så lett av sykkelen, hvis man ikke har teknikken inne. Jeg har nok måtte be instruktøren hjelpe meg av sykkelen et par ganger, men drit i det - det er en annen historie.



"SEEE på de fine spinningskoene mine."

Jeg har jo brukt disse noen spinningtimer nå, og jeg har vært så SYKT STOLT av de! Valset rundt med de og skryti av kjæresten min som er så flink og grei som gjør slikt for meg, og jeg har kjent misunnelses-blikkene hver gang jeg tripper som en prinsesse inn i spinningsalen. (Jeg har nok sett dere!!)

Her er saken...:

Jeg har hatt ganske vondt i de nye skoene. Det har gnagd og presset på tærne og oppå foten. Jeg aner jo ikke hvordan spinningsko skal sitte på foten, jeg visste jo at de ikke skulle sitte jævlig digg på foten, for den er jo tross alt fullt av skruer. Jeg tenkte at det kanskje var fordi jeg hadde lange tånegler, så heromdagen klippet jeg ned neglene nesten til roten med marsvin-neglesaksa. Det hjalp ikke noe. Så prøvde jeg med et par tynnere sokker. Funket heller ikke, de var fremdeles en anelse ubehagelige.

Nuvel.

Da jeg satte meg i sofaen med de søte jentene på treningssenteret, sveipet jeg opp det rosa paret mitt fra sekken og smatt stolt føttene nedi. "-ååå, de er sååå fiiiine" - hørte jeg de tiske og hviske rundt meg. Merket at det gnagde ekstra denne gangen, så jeg tok den av meg og stakk hånden nedi for å rette på skoen før jeg tok den på igjen.

Da merker jeg det. Det er jo noe inni der.

Jeg drar den ut. Får helt sjokk. Herregud. Hvor jævla idiot går det ann å bli liksom?

De på senteret hyler av latter. Jeg får samme fargen som skoene mine i fleisen.

Tar av meg den andre rosa spinningskoen, og JADDAH! Jaggu fant jeg noe der også!

 



Tror du faen ikke jeg hadde glemt å ta ut pappen i spinningskoene mine da?

(Du har vel lest om da jeg glemte ta ut pappen i sykkelbuksa også? Her!)

Jeg skammet meg så sinnsykt. Men bittelitt glad også. For det har seg slik at jeg HAR jo faktisk syns at de har vært litt ubehagelige å ha på, men jeg har liksom ikke hatt så lyst til å fortelle det til noen, og hvertfall ikke til Torben - som faktisk har brukt tusenvis av kroner på disse sykkelskoene til meg! Og rett skal være rett, da jeg prøvde disse skoene i butikken - så endte jeg opp med å kjøpe den utstilte modellen siden de bare hadde de igjen i min størrelse, så jeg kan jo ikke ha vært den eneste som har prøvd de og ikke merket at de hadde pappen i seg ennå? Tenk da, jeg har jo hatt noen spinningtimer med disse før jeg oppdaget det?! HERREGUD, SÅ JÆVLIG NYBEGYNNER! Jeg som ser ut som HelterittetBirkenTriathlon har SPYDD over meg, med mine fancy gadgets, pulsmåler, dyre spinningsko, eget gele-sete og rompekrem!!!!!!

Herregud. Jeg dør så inni meg. 

Nå tror jeg at stoltheten min bare ble puffet ut av meg, men jeg er fremdeles like stolt av de. Vi fikk bare litt startsproblemer, de rosa sppinningskoene og jeg...! Og nå lurer du kanskje på hvordan spinningtimen gikk ETTER at jeg tok ut pappen av skoene? Joda, faktisk så bra at jeg tok to spinningtimer på rappen! Jeg er helt mørbanka nå. Må grine meg til litt massasje nå, tror jeg. Problemet er at når jeg bretter ned joggebuksa og flekker ræva til Torben og ber han massère den, så inviterer jeg åpenbart til noe helt annet i huet på den fyren der - og vet du, det orker jeg ikke i kveld for jeg har fot-pine. 

RosaLine.

 

Oppgradert!

Asså. Nå skammer jeg meg litt for kommentaren om at jeg ikke syns det er så viktig å måtte se ut som en Barbie på trening. 

HAHAHA! In my face, liksom.

Asså, Torben (forloveden min) har jazzet opp antrekket mitt idag, og forært meg litt rosa stæsj. Og gleden var SÅ stor da jeg fikk spinningsko av han!  Det har jeg jo ønsket meg i lange tider nå...! :-) Jeg har jo tråkket med mine joggesko de siste 2,5 månedene og har aldri før eid et par spinningsko. Det er mange som sier at det er must når man trener, på lik linje med pulsbelte. Skoene har en lås under som da sitter fast i pedalene. Og det sies at man trener 20% hardere fordi man drar foten "tilbake" også når man spinner på sykkel, ikke bare tråkker... Jeg vet ikke noe mer enn at JA - det ble en sykt bra økt idag! Snittpuls på 83% er jo riktignok en kondisjonstime, men jeg ble så vanvittig revet med på Kenneth sin time. (Det er forøvrig samme timen/instruktøren som i spinningpsykopat-innlegget du kan lese om her! Du vet, i forrige uke - da jeg trente så hardt at jeg innbilte meg at det lukta kanelbolle i spinningsalen.)

Anywhat - skoene er selvsagt ROSA, og jeg eeeeelsker de!

 



Såee... Etter at dette bildet har fremkalt et par runder med epilepsianfall, så er det passende å nevne at jeg også har rosa drikkeflaske.. 

 

Rett skal være rett, jeg var rosa idag - men byttet ut den rosa tightsen med en grå. Med rosa stripe. Jeg må innrømme at selv for en med så mye selvironi som meg, ikke klarte å gå på trening i helrosa.

og.. over til noe langt mindre glamourøst. (!)

I morgen er det en uke siden jeg dro på jobbreise, og tror du kofferten med klær har blitt ryddet vekk fra badet nå da?



Nei. Her ser vi at det tilogmed har havnet klær i kofferten som jeg ikke engang hadde med på tur! Jeg skammer meg bare litt. Skal fikse det i morgen hvis jeg orker. Helt seriøst, til morgenen idag fant jeg også rene klær oppi der, så den gjør faktisk en form for nytte alikevell. Nå skal jeg se hvor lenge jeg klarer å la den stå på badet før Torben blir gæærn på meg.

Tjeriåw! Line Victoria - supporterfrue.no

 

 

Kløner det til.

Jeg skled og tryna akkurat langflat på flisene i restauranten vår i lunsjen. Du vet, sånn herlig sjøstjerneform på ryggen i kort miniskjørt foran alle kollegaene mine. Eneste "problemet" var at det overhodet ikke gjorde vondt noe sted når jeg lå der og skræva, og det både stressa og skremte meg litt! Når man tryner så voldsomt på våte fliser i høye hæler med en rungende KLASK, så hadde jeg liksom sett for meg et brudd eller to i ankelen - eller kanskje tilogmed en hjernerystelse så hardt som hodet mitt bænga i flisene. Men neida, absolutt ingen smerte. Jeg hadde et lite sekund der lyst til å juge på meg en liten brist i halebeinet eller kanskje en fiffig milt-sprekk mens jeg lå der, men jeg har jo ikke tid til å jukse meg sengeliggende fremover...

Så hva gjør jeg når jeg ligger der på ryggen med armer og bein i vinkler og alle venter på at jeg skal rope "AUU!!"?

Jeg strekker armen i været, viser peacetegn og sier "I am OK!". På engelsk liksom. Alt blir jo så fryktelig mer internasjonalt og kulere på engelsk. Kanskje det var noe mer til det smellet hodet mitt fikk..? 

Servitører, husøkonomer, vaskepersonell - alle stod rundt meg i en ring og ventet på en reaksjon der vi får brukt alt vi har lært på KRISEKURS. Men neida. Ble ikke bruk for det gitt. Min største skrekk var at vår nye direktør som er på besøk idag skulle se det, så jeg akte meg opp på beina i stillhet og stablet beina under meg. Han var heldigvis langt nok unna til ikke få med seg sin nye Salgssjef liggende å blotte seg til gud og hvermann. Blir ikke lønnsøkning over nyttår av slikt har jeg hørt. 

 

Det er ikke første gang jeg kløner det til foran folk:



Nuvel, det gikk helt fint den gangen også. Jeg falt ned i det nettet under der og følte meg litt....



 

...der jeg lå å dinglet i nettet.

 

Nå ble jeg faktisk ganske sulten. 

 

Supporterfrue - Line Victoria

Min baby.

Babyen til Tone Damli Aaberge vs babyen min:

Jeg var nemlig i babyshower i helgen, og jeg må si at jeg aldri før har snakket så mye om fødsler, graviditetsproblemer, og lignende. Egentlig var det litt deilig å sitte der og bare ta til meg alle inntrykkene. Det var selvsagt ingen høydare da jeg sammenlignet min egen jentetiss etter en spinningtime med de som nylig hadde født.

"-Jeg tror jeg skjønner hva det vil si å revne og bli klippet der nede, her om dagen var jeg på en syyyk spinningtime..."

Jeg blir nok invitert på babyshower igjen, tror du ikke?

Jeg har ikke så mye å meddele idag, annet enn at JA, jeg har vært på trening - og NEI jeg har ikke ryddet ut av reisebaggen fra forrige uke.

 



Jeg har dog tenkt jævlig mye duftlys i huset for at det skal lukte godt, jeg er nemlig alene hjemme - og nyter godt å forsøple huset med alt rotet mitt i en deilig eim av vanijelys fra Ikea. 

Torben er avgårde å feirer 1-3 mot Cheal..chels...TJELSY igår, han brygger faktisk øl med en kompis - best a de begynner å lære seg det nå som jeg har bestilt 100 liter hjemmebrygget øl til bryllupet vårt i juni. 

..og ja, jeg må i løpet av denne uken begynne å kutte ned på sukrinen jeg er så glad i, det begynner å bli vanskelig å planlegge noe uten å være mindre enn 10 meter fra toalettet her hjemme..:



"Overdreven bruk" my ass. Ehehehehe, my ass - bokstavelig talt der altså.

Kan dere gi meg noen tips til hva DERE syns det er gøy at jeg blogger om?! Er det noe spesifikt dere hvil høre mine tanker om? Da tar jeg gjerne en utfordring. Bring it!

 

 

 

Åpenbaring!

 

Idag har jeg virkelig hatt en åpenbaring.

(Beklager alle som ikke orker å lese om trening vekt og slanking, jeg er veldig lei for at det blir litt av det på bloggen, men det er jo faktisk det som opptar meg veldig mye for tiden, siden jeg er i en slik prosess for tiden - derfor blir det ganske naturlig for meg å gi dere en oppdatering på hvordan det går i ny og ned..)
Jeg hadde en veiing idag, uten at det egentlig var vekta jeg var intressert i å kontrollere akkurat idag. Jeg har endret bittelitt på dietten (byttet ut en shake med et måltid) og var veldig spent på hvordan kroppen reagerte. Måltidet jeg har dyttet inn i planen min nå inneholder et balansert måltid av alt jeg trenger, men med mine nåværende treningsvaner har jeg i samarbeid med veilederen min dyttet inn litt mer proteiner og litt mer karbohydrater. Det har gjort at jeg har kunnet gi enda litt mer på treningsøktene mine, og det har vært utrolig deilig. Og det har vitterlig gitt utslag!
Fra å bli målt første gangen og ende på rødt i alle kategorier så lyste det nå GRØNT på alt! Fettprosent, vannprosent, muskelprosent - og min metaboliske alder (alderen maskinen sier formen din er som) har gått fra «gammal kjærring» til tilnærmet lik min egentlige alder!
Jeg gjorde som jeg fortalte i et tidligere innlegg et enormt hopp nedover i forrige ute på fettprosenten. Og denne uka gjorde jeg enda et voldsomt hopp. Jeg har omdannet hele 2,2 kilo fett til muskler på under en uke! Og så er spørsmålet?.Hvorfor er det bra? Jo - la meg vise dere et bilde som viser forskjellen på 2,2 kilo fett og 2,2 kilo muskler:


Dere skjønner hva det betyr? Det betyr at om vekta står stille, selv om du trener - så blir man mindre selv om vekta ikke går nedover! Dette er sånt jeg overhodet ikke var klar over, så derfor løp jeg (nesten) hele veien hjem for å teste det i praksis. 
Joda, klærne jeg brukte da jeg var på mitt smaleste for noen år siden passet..! Riktignok litt for trange til at det foreløbig er digg å bruke de, men dog..! Jeg har brettet de sammen og lagt de i skapet igjen, men ikke innerst og underst i skapet - slik jeg har gjort med de klærne før!
Så nå har jeg egentlig bestemt meg for å prøve slutte tenke så mye på tallet vekta gir meg, men heller se på fettprosenten. Jeg har gått ned nesten 10% i fettprosent, altså 1/4 av all min kroppsfett er borte! Normal fettprosent på kvinner fra 20 år til 40 år ligger på alt mellom 21 % til 32% kroppsfett. Jeg er grønn, og dermed innafor «Healty range» på papiret! HIPP HURRA! 
Jeg husker jo veldig godt forrige gang jeg slanket meg - jeg trente jo, men ikke sånn trening der man får opp muskelprosenten, men heller bare for å forbenne kalorier på mølla. Jeg hadde ingen peiling what so ever, stakkars. Nå vet jeg ved hjelp av Nancy og de andre instruktørene hva jeg må få i meg mest av til middag etter en treningsøkt. Som da jeg hadde den helvettestimen her om dagen, da fikk jeg streng beskjed om at middagen min bør inneholde masse proteiner og jeg sendt hjem rett etter timen for at det ikke skulle gå for lang tid. Og når man har muskler i kroppen, så fortsetter man å forbrenne mer gjennom dagen enn om man ikke trener. Også noe nytt jeg ikke helt har forstått fra tidligere slankorama-runder.
Nå tror kanskje dere at jeg trener for å få heftige magemuskler og kuler på armene. Det gjør jeg definitivt ikke, altså...! Jeg har fremdeleles en litt kvapsete kropp som følge av en relativt kjapp vektnedgang, og det ville nok vært helt andre og hardere (og mange flere!) treningsøkter enn det jeg holder på med som skulle til før jeg kan telle magemuskler på magen. Men til forskjell fra forrige gang jeg slanket meg (8 år siden) så har jeg nå en betydlig "hardere" mage enn jeg hadde den gangen. Og beina mine er liksom litt mer... harde de også, hvis dere skjønner..? Det er fremdeles mykt å ta på, men litt lengre inn der - når jeg liksom poker meg selv med fingeren) så kan jeg kjenne at det dukker opp muskler. Fasinerende. 
Hvis du lurer på hva jeg trener så er det ganske banalt enkelt...:
Spinning og styrke. Det er det det går i. Gjerne i kombinasjon, spinning først - så noen enkle styrkeøvelser. (Kettlebell, boseball, utfall, planken, squats og den derre hvor du sitter mot veggen med ryggen - knestående. Jeg kjører runder med alle øvelsene fortløpende til et program på ørene som teller meg inn 20 sek med amrap (AsManyRepsAsPossible) på 20 sekunder, 10 sekunder hvile, og så til nye 20 sekunder på neste øvelse. Og så tar jeg så mange runder jeg gidder/orker. Og det syns jeg er overraskende morro asså!!! Hvertfall når jeg har da filmusikk i kombinasjon med tellingen, jeg lever meg inn i Rambo-filmene liksom!
Til mandag skal jeg ha en dobbel spinningtime med en av mine herlige medsammensvorne på kurset. Han har blitt like bitt av spinningbasillen, og selv om vi sitter på hver vår side av spinningsalen går det mye i blikk og lure smil som motiverer til en intern konkurranse. Vi får nemlig ikke lov til å sitte ved siden av hverandre på trening eller på kurset, for vi har en tendens til å fyre og jage hverandre opp, så da han utfordret han meg til en dobbeltime (to timer etter hverandre) kunne jeg jo ikke si nei..!
Ellers kan jeg meddele at jeg har vært så sjuk i huet at jeg sånn helt uten videre har meldt meg på Amfi Brotorvet-løpet i desember. Det betyr at jeg har 2 måneder på å jobbe max med kondisjonen min, for jeg skal altså da løpe lengste strekningen mens familie og venner (forhåpentligvis) heier på meg. I følge mine beregninger bør jeg da være i mål med omleggingen av kostholdet mitt - alle måltider skal da være introdusert for meg og jeg bør da være i god nok form til å hvertfall fullføre løpet. Jeg både håper og tror at 12.desember kan bli et slags hyggelig klimax for det jeg holder på med nå - og min første ordentlige styrkeprøve! Jeg må bare lære meg å løpe først, for det har jeg aldri fått skikkelig dreisen på, gitt. Har dere noen gode tips - dere som evt er erfarne løpegærninger? 
Nei, fy fasen! Nå har jeg jabba lenge nok! Vi høres i morgen tidlig!

Løs opp stemningen, slipp en fis i bilen.

Og gosj. Beklager sen blogging! Jeg har egentlig verken noe morsomt, intressant eller givende å levere idag, men jeg kan meddele at jeg er sår under føttende etter å ha bilet rundt en god stund nå. Bilet til og rundt i Oslo, opp til Norefjell, ned til Oslo igjen i morgen, - og sent hjem til huset sent i morgen. Nå har jeg rullet meg inn i det hvite sengetøyet på Norefjell Spa og Resort, klar til å ta imot nattesøvnen. 

Når det er sagt - det er mye moro kan kan gjøre på biltur når man har med seg folk i bilen:

(Først: Slipp en fjert - sørg for at den er lydløs. Vær sikker på at den lukter skikkelig dritt)

Si HØYT med nærvøs stemme: 

-"Øy, faen - nå lukter det brent her asså? Gjør det det eller? Lukter det brent??"

Din kompis eller evt alle andre i bilen vil umiddelbart snuuse inn noen magadrag for å kjenne etter om bilen din er i ferd med å ta fyr i 110km på E18 - og TADA, du får deg en svinaktig gooood latter når de skjønner at de har snust inn rævpartikkelene dine.


Meg med det nye dieseldyret mitt. 

NATTA!

 

Det finnes alltids skeptikere.

Kjære skeptikere.

Det er underlig hvordan dere syns det er helt greit å debattere på sider der jeg ikke har anledning til å forsvare meg eller komme med tilbakemeldinger på det du skriver. Noen debatterer i kommentarfeltet på avisreportasjer som om jeg ikke finnes eller aldri kommer til å lese de kommentarene de legger igjen på nettet - det er jo bare å søke meg opp på facebook eller sende meg en mail eller skrive en kommentar i bloggen - så får jeg hvertfall anledning til å forsvare meg litt i hvertfall Eller svare om du har noen spørsmål :-)  

Nuvel. Det handler selvsagt om før/etter-bildet. Det kom kommentarer på at jeg måttet ha gjort kirurgiske inngrep for å fjerne hud. Det har kommet kommentarer på at bildene er redigerte. Og det har kommet kommentarer på at det ikke er samme dama på bildet.

Da jeg leste overskriftene i avisene visste jeg at noen troll kom til å høre fra seg. Men med 99,9 % flertall av superhyggelige tilbakemeldinger, så har trolla druknet i den hyggelige mengden. (Fordelen av å ha selektiv hørsel og leserøyne.) Men jeg føler riktignok at jeg ønsker å presisère et par ting for de, og da gjerne med en forklaring slik jeg tror den er. Uten å være et medisinsk leksikon, selvklart.

Nei, jeg har ikke gjort noen kirurgiske innlegg. 

Jeg skulle så veldig gjerne lagt ut bildet jeg også tok for litt over to måneder siden, der jeg tar en selfie i undertøyet. Men det syns jeg ikke det er behov for. Terkelen for å legge ut det med den trange, rosa treningsoverallen (som bare er noen millimeter tykk, sånn deilig spandex-stoff...!) var SÅ stor, at magebildet var helt uaktuelt, og er det ennå. Mine nærmeste har fått sett det riktignok.

Det er ikke unormalt at kroppen/huden går "tilbake". Altså at skinnet/huden følger med innover, hvis du skjønner.  (ok, la oss ikke overdrive - jeg har ikke den samme flate magen som da jeg ...ehh, aldri hatt flat mage egentlig. La oss heller si - mindre mage). Huden på magen min var faktisk ganske "stram-proppet" på "før"-bildet, jeg har/hadde ingen strekkmerker - så det kan jo bety at huden min er relativt tøyelig. 20 kilo er ikke sååå mye i slankesammenheng, altså. 40 kilo er dobbelt så mye. Og noen klarer slanke seg 70 kilo. DA kan det kanskje hende at man får overflødig hud. Det vet jeg ikke, jeg kjenner ikke veldig godt til dette.

Alles mager er tøyelige, men det er altså forskjell på å gå ned 50 kilo og 20 kilo. Mine kiloer lå på magen, pupper, rompa og endel på lår. Jeg hadde eplefasong, som det så flott kalles. Mange jenter som har født barn har en mage som spretter tilbake til sin vanlige form, det er slemt å stille spørsmålstegn på om de har gjort plastisk kirurgi eller ikke. Magen til min gravide venninne stod nesten en meter ut av kroppen hennes, men to uker senere ser det ut som den er på nesten normalen igjen. Hud er utrolig sammarbeidsvillig, tror jeg! Men jeg har definitivt ikke noen sixpack altså..:-)

Til deg som lurte på om "puppene liksom bare kan forsvinne sånn helt uten videre". (Kommentert av en mann, selvsagt.)

Jo, det kan de. Spør enhver kvinne! Jeg er veldig heldig og legger på meg "litt rundt over alt". Når jeg slanker meg (det har jo blitt et par ganger!) forsvinner først puppene, så magen og så ræva. OK, puppene mine har nok tålt vektnedgangen minst, jeg kan ikke gjøre noe med tyngdekraften liksom! De peker jo nedover, og enda mer nedover nå -  men ikke noe mer alvorlig enn hva en bh kan hjelpe. For 10 år siden hadde jeg sikkert booket meg inn på første og beste klinikk for oppheising av pattene, men når du er 32 er man ikke så opptatt av det lengre. Ikke Torben heller, som faktisk er den eneste som ser puppene mine uten at de er heist opp i en hengekøye av en bh. Dessuten - jeg har ikke fått barn ennå, jeg tenker at jeg bare bør holde skalpellen unna de frem til jeg evt er ferdig med å være matstasjon.

Til deg som mente det ikke kunne være samme person på bildet:

Deg om det. Det er meg. Med nøyaktig 2 måneders mellomrom. Ble overrasket selv, jeg ass. 

"Hun kommer lett til å legge på seg de 20 + 10 til i løpet av kort tid! Det har jeg erfart selv!"

Du og jeg er ikke samme person. Og da har du ikke gjort det riktig. Det er ikke bare å slanke seg, og så fortsette der man slapp med kostholdet når man har gått ned kiloene man ønsker. For min del handlet det om at jeg ville se resultater kjapt, fordi det motiverte meg.Nå er motivasjonen å gå ned ytterligere noen kilo, for så å stabilisere meg på en matchvekt jeg har lyst til å leve med resten av livet. Både i forhold til kosthold og aktivitet. Og forresten, din kommentar motiverte meg bare enda mer til å fortsette den gode jobben.

 

Sånn, da var DET ute av verden liksom!

Du må mer enn gjerne stille meg spørsmål om du har det, jeg skal forsøke å svare på det du skulle evt lure på :-)

Jeg tror ikke jeg har noe bilde som kan illustrere det vi snakker om i dette blogginnlegget, så hvis det er greit, så slenger jeg heller ut litt bilder fra siste uken på instagram :-)


1: Min fineste og forståelsesfulle pappa serverer meg litt "snacks" til kaffen...<3

2.På vei til den legendariske spinningøkta jeg blogget om igår.

3. Det skulle egentlig være en forbrenningstime, men tok litt av og gjorde det til en kondisjonstime. Ja, den jeg nesten døde av.

4. Sykemelding dagen etter spinning.

5. Fine kollega og spinningbuddy Mona kjøpte reiseegave til meg etter ferien sin..!

6. Jeg bader hver eneste dag i det store badekaret vårt. Ikke kødd engang.

7.Tøyer ut på gulvet, og fikk krampe mens jeg selfie-knipset. Digg.

8. "Overdreven bruk kan virke lakserende." VIRKER lakserende? Toalettpapirforbruket vårt har jo gått dramatisk opp!

9. Et av de første ordentlige måltidene mine fra en askjett. Lykke.

Her er Instagram`en min om du vil følge meg :-)

 

Spinning meg i ræva. Bokstavelig talt.

Nå tror jeg kanskje jeg kan si at jeg har vært så mange ganger på spinningsykkelen at jeg kan driste meg til å si at jeg går ...fast. 

Jeg er på hils med instruktørene, husker navnene deres, og lar meg slippe litt løs under timen hva angår jovial prat, kroppsvæsker og... ja, gæs. Neida. Joda. Det er ingen som hører det uansett, jeg er jo så jævla polstra i ræva uansett med den spinningshortsen med innlagt bleiepolstring. Lukta frigjøres ikke før jeg kommer hjem og kler av meg heller. 

Når det er sagt så har jeg også av en eller annen grunn begynt å prate (rope) ganske høyt på øktene også. 

Jeg hadde en vannvittig økt idag, jeg gav gass som faen og lå på orange og rødt under hele økta. Anyhow - midt i økta trodde jeg helt seriøst jeg skulle DØ, og det var da jeg kjente en pussig lukt som gjorde meg helt vill. Nei, det var ikke min egen fiselukt. Jeg snudde meg mot Mona, min spinningbuddy, og skulle egentlig bare forsiktig spørre henne,- men når man er så jævlig uten pust så ROPTE jeg til Mona:-" DET LUKTER KANELBOLLEhhh!!! HVA FAEN? HVORFOR GJØR DET DET, MONAHHHHhhh......?!"

Problemet var at det på dette tidspunktet ble bestemt at vi skulle roe ned, og dermed også musikken ble veldig lav.. Den stakkars instruktøren måtte berolige meg om at det IKKE luktet kanelbolle. Og det er jo da jeg blir hissig, for du kan ikke motsi en sulten, halvdød, pesende dame, våt av sin egen svette og med værste gnagsåret i jentetissa at hun tar feil? Jeg er fremdeles helt sikker på at en sadistisk satan stod i naborommet og peiset inn kanellbollelukt inn i spinningsalens lufteventiler. Det er mye mulig at jeg halli...hallosi...haallusaninert...faen..innbilte meg lukta. Jeg er jo kjent for å spise i søvne, så hvorfor ikke innbille meg kanelbollelukt på treningssenteret liksom?

Hun som syklet foran meg hadde fancy sykkelsko. Jeg kjenner at jeg blir utrolig motivert av mennesker som har sykt kult spinningutstyr, og begynte å konkurrere med henne. Aner ikke hvorfor, jeg bare følte for å bevise at mine europris-joggesko gjorde samme nytta. Legg til en klein dose med det faktum at jeg skulle imponere den kjekke instruktøren Kenneth også da.

Et annet sted i spinningtimen måtte forøvrig Mona dulte i meg og spørre om det gikk bra med meg. Jeg hadde visst lagt hendene foran ansiktet mitt (som om jeg gråt vilt) når vi hadde de værste stigningene, og hun trodde jeg var i ferd med å stryke med. Faktisk tror jeg kanskje jeg gjorde det litt også, for jeg husker egentlig ikke så mye fra spinningtimen annet enn kanelbollelukt og de kule spinningskoene til hun foran meg.

Gnagsåret mitt i ræva har forflyttet seg til jentetissa mi, og det er i grunn et par uker siden jeg kjent jentetissa mi 100%. Og ja, en annen ting jeg ikke har hatt følelsen i på noen uker, er lillefingeren på venstre hånd. Men den vurderte jeg uansett å amputere for å gå ned de siste gramma til jeg bikket minus 20,0 kilo blank. Lillefingeren ble reddet fra amutasjons-idèen min med to kopper kaffe og en dotur, det utgjorde de sårt trengte minus 300 grammene jeg trengte. 

Nyvel - her er MIN oppsummering av treningstimen min idag, 27.oktober 2015.



1. Oppvarming. Har pust til å dra noen gøyale vitser til Mona ved siden av, og flørteblunke med instruktøren.

2. Ble fort veldig sliten og lata som jeg måtte knytte skolissene på europris-skoene mine for å hente meg inn litt igjen.

3. Later som om noe er feil med pulsmåleren. Benytter anledningen til å løfte treningstoppen over huet for å justere pulsmåleren. Viser puppene ufrivillig til instruktøren. Hans puls går i svart på skjermen.

4. Slipper en ørliten fis og pulsen stiger fordi jeg er livredd for at Mona skal lukte den. Lukt kapslet inn i sykkebuksa og sykkelbleia mi, lukt er ikke ute i friluft før en time senere. 

5. Her er episoden der jeg er sikker på at noen stekte kanelboller i styrkerommet. Pulsen steg og jeg gikk i svart et øyeblikk der. Hentet meg inn et par minutter senere da jeg var blitt forklart og overbevist om at ingen satt på styrkerommet med et berg av kanelboller og en vifte i vår retning. Jeg er ikke overbevist.

6. Fullstendig i koma. Eneste jeg ser er mitt eget sikkel på lårene mine etter at hodet har hengt nedover. Ser stjerner. Ser rosa elefanter. Ser på de sykt kule spinningskoene til hun foran meg å tenker at jeg skal unne meg et par slike hvis jeg bikker 700 kalorier på klokka.  Munnen vidåpen og hiver etter pust ustanselig, gråter litt, og på et tidspunkt der er jeg helt sikker på at om jeg ramler av sykkelen nå så henger jentetissa mi igjen på setet.

Takk for økta, nå sjangler vi hjem. Jeg drar hjem med et mission om å prøve å separere rompeballene mine fra hverandre. Eneste måten det føles noenlunde behagelig å gå på do. En hånd på hver skinke - klar,ferdig EN SKINKE TIL HVER SIDE, ramle ned å toalettsetet og la det stå til. 

Line Victoria - spinningfrue.

PS: Har du lest om da jeg var på spinning FØRSTE gangen? Her finner du det innlegget! (link) 

Hvis marsvin kunne blogge....

Ettersom Torben og jeg ikke har barn, så gråt jeg til meg et marsvin. Og siden Torben syns så synd på Bill Shankly (marsvinet vi kjøpte) fordi han ikke hadde noen venner, så fikk vi et omplasseringssvin - Bård Georg. Men på tross av alt alle sier, så kan de ikke leve sammen i fellesskap i et bur, siden Shankly er homo og Bård er jævlig mannevond. 

Om marsvin kunne blogge så tror jeg det hadde sett noenlunde slik ut:

Hei bloggen, det er meg - Shankly, som skriver!

Det er mange som har fått med seg at jeg har fått en brother from another mother som de kaller Bård.



(Det er Bård til venstre og meg, meg Shankly til høyre)

Vi holdt ut sammen relativt lenge, helt til jeg fikk meg en skikkelig suser midt på tygga av tjukke-Bård med hamsterhjerne.

 

10268641_1420478034890111_8967645601527072245_n

Det går bra med meg takket være at Line Victoria er så paranoid-hysterisk og tilkalte hjelp fra en snasen lege på menneskesykehus. Dette bildet ble tatt dagen etter at Bolle-Bård beit meg. Man skulle kanskje tro at jeg ble fin igjen etter å ha blitt stripset sammen av det menneskeskapte trollet til matmor jeg har, men hun har faen meg stripsa leppa mi feil og det har grodd sammen fullstendig skeivt. (Legger ut bilde neste gang jeg har nettilgang i buret)

Den evneveike, selverklærte veterinæren som kaller seg eieren min, har klart å gjøre den genistreken at jeg herved blir ekskludert fra fremtidige utstillinger i regi av Norsk Marsvin Klubb. Jeg kunne ikke vært mer forarget! Nå kjører hun all mat i blender og sprøyter det inn i kjeften min- og hun har skilt meg fra Bolle-Bård som kan forvente seg tidenes hevn for å ha maltraktert trynet mitt. Nå venter kosmetiske operasjoner av leppa mi så jeg ser ut som et marsvin i trynet igjen, og det må Torben betale fordi han ikke stoppet gale-dama i å stripse leppa mi. 

Hilsen Shankly.

 


Hei bloggen!

Bård her! Jeg er i lykkerus om dagen. Ikke bare har jeg fått mitt eget bur, men jeg har også fått det største buret fordi jeg er så feit. Jeg har kvesset tennene i leppa på Shankly, og jeg har sett han svært lite etter uhellet. Jeg hører han skriker og tigger etter mat med jevne mellomrom, og så hører jeg blenderen dure fordi han må spise mosa mat i lang tid fremover. Jævla amøbemarsvin altså. Men jeg koser meg jeg asså!



Her ligger jeg i min favorittpositur, som kanskje ikke viser meg frem fra min tynneste side - men dog. Høy er fullt av karbohydrater - så derfor jeg er så fæit. Mer å ta i mer og bli glad i. Jeg har ekstremt høy selvtillit og jævla lav forbrenning. Thats me!

Ikke bare har jeg fått frynsegoder som alenekos med menneskene, men jeg har også fått lov til å klippe plenen helt alene.

10252052_10152386035356411_863550467682527179_n

 

10155561_10152409643176411_5101074862164397582_n

 

(Vel, nesten alene.)

Sinnataggen Shankly står å tøffer seg i det lille buret sitt - jeg elsker at han må ta antibiotika i sprøyte og ikke klarer å spise ordentlig. Det betyr mer mat til meg. Må holde skinnet stramt, vet du.

Tada!

PS: Selfie av meg, Bård!

10299526_10152419854296411_8510801463388886536_n

 

 

PS: Jeg sliter litt meg angst. Den ble ikke bedre etter at matmor viste meg denne:



PSS: Sånn ser jeg ut når jeg ligger til lading og er i feriemodus:



 

 

....vi har også vært hos fotograf noen ganger:





Hva kan vi si liksom, annet enn at marsvin er de perfekte kjeledyr!



SNAKKAS!



Jeg kan titulere meg med tittelen toppblogger. Hva går DET ut på egentlig?

Jeg har ikke ord!

Denne helgen ble jeg rett og slett en toppblogger. Jeg har faktisk havnet på topp 10 over de største bloggerne i Norge, og det er jo fryktelig hyggelig. Jeg tror riktignok jeg er den eneste på bloggtoppen som ikke lever av bloggen eller mottar penger for å blogge, denne bloggen er rett og slett et resultat av at jeg er utrolig oppmerksomhetssyk - og liker å fjase litt om alt og ingenting.

Søndagen gikk med på å svelge et 1-1 resultat mot Southampton. Sånn, da ble dette innlegget litt vinklet mot fotball i en setning og jeg kan fortsette å skrive om andre ting som opptar meg.

Den siste tiden i huset har vi vært noe plaget av fluer (sånne store med pels) uten at jeg egentlig har giddi å gjørt annet enn å gå bananas med en sånn fluesmekker. Jeg tenker at jeg blir kvitt problemet der og da, uten å egentlig ta fatt i selve problemet. Og problemet? Jo, det er at etter at Porsgrunn kommune har bestemt at vi skal sorterte all dritten vår, så har jeg per dags dato i underkant av 9 forskjellige søplekasser stuet inn under vasken. Det er to faktorer jeg kan legge til grunn for flueproblematikken:

1. Vi spiser lite her i huset, og fyller derfor ikke opp matavfallsposen så ofte. Da blir mye liggende i bunn og vente på å bli bært ut.

2. Det blir ikke så ofte bært ut fordi denne avfallssorteringen er helt ny for meg, og jeg forstår ikke egentlig hvor ofte den grønne posen på ut av huset.

Det finnes en 3.årsak også. Jeg aner ikke hvor søpledunkene våre er. Jeg bare slenger posene utenfor dør og venter på at måkene/Torben tar seg av det - litt sånn førstemann til mølla-prinsippet.

Idag, når jeg skulle steke meg min elskede kyllingfilèt, satte jeg på stekeplata for å forvarme den. (Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det egentlig, nymoderne stekeplater blir jo varme med en gang, men da jeg var liten drittunge hadde vi sånne gamle plater som tok 4 år å varmes opp - så GAMMEL VANE.)

Etterhvert som plata ble glovarm begynte det også å ryke heftig. En litt ugjennkjennelig lukt kom til. Brent. Flue. Ikke at jeg gjenkjente lukta av brent flue, jeg var ikke sånn at jeg kikket ut i luften mens jeg klødde meg i skjegget og funderte....-Hmmm...kan det være en Brachycera Fluosos i høy temperatur, montro...?" . Nei, jeg bare antok at et eller annet lå på det avanserte hjemmesolariumet og grillet seg vekk.

Det har seg nelig slik at jeg hadde smekket en flue litt tidligere, og denne hadde da landet på den sorte kokeplata. Nå lå den der i et inferno av induksjonsvarme og grillet, akkurat som en 66-åring på en av sine mange Thailandturer. Fasinert ble jeg stående å se på fluen som tilslutt kun var bare litt aske igjen. Jeg klarte ikke gjøre noe. Jeg ble helt perpleks. Det er som en sånn bilulykke du sakte passèrer, og du bare MÅ SE. Etterpå satte jeg bare resolutt stekepanna oppå og freste opp kyllingen min.

Livet går videre. 

Ellers har søndagen min gått med på å lure på om jeg skal vaske et av de mange skitne vinduene i huset vårt. Men så kom jeg på at jeg ikke aner hvordan jeg vasker vinduer, så jeg får overlate det til Torben. Han leser bloggen min sporadisk, så jeg vet han får det med seg at vi har skitne vinduer. 

...og så er du kanskje spent hvor ekremt skitne vinduer vi har...? Veeeel....:

Det ble riktignok veldig ille når sola stod på. Den innsèr jeg også. Men her må nesten en eller annen komme med et godt tips, for jeg aner ikke. Jeg har aldri måttet forholde meg til vindusvasking før, jeg tror kanskje jeg har hatt selvpolerende/selvvaskende vinduer..? Finnes det egentlig?

 

Og før skrikekoret hyler ut "men det er da bare å sette igang å begynne, kan vel ikke være sååå mange vinduer i den booligen deres?"

Nuvel.



AI REST MAI KÆIS!

/Antivaskesupporterfrue - Line Victoria

PS: Jeg kommer til å fortsette å blogge. Jeg syns det er gøy. Det er ikke en heltidsjobb, men en hobby. 

 

 

Hvor viktig er Liverpool for deg, Supporterfrue?

KAMPDAG!



(Bildet over er en tekstmelding fra da Torben og jeg begynte å date... Jeg var jææævlig skeptisk til han etter denne meldingen, for å si det sånn..)

Ikke at jeg er veldig opptatt av de syke ritualene mannfolket har før kamp, men det koster å være Liverpool-supporterfrue. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg blir sparket ut av sengen eller sofaen fordi Torben mener jeg bringer ulykke eller jinxer resultater. Dette er den 100. gangen de møtes, og det er Liverpool som har flest vinnede/vunnede/vante kamper. Eller noe.

En overveldende og pinlig høytidelig oppheising av LFC-flagget på Bjørkeløkka i Brevik der vi bor rett over midnatt. Det kan i grunn ødelegge mye av den hyggelige kosen så snart klokken slår midnatt, for min fremtidige mann forvandles til en nevrotisk, trassende og hormonell guttebass. Det er noe helt eget. De andre ikke-kampdagene i uken oppfører han seg relativt pent. Alt er relativt. Og kler seg i tilnærmet normale klær. Men på kampdager snakker han med utestemme på facebook og finjusterer lyd/lyd-kvaliteten på 65-tommersen annenhver time.

Liverpool skal møte Southampton klokka 17.15. Den nye manageren, Klopp, har sin første hjemmekamp i Premier League. Hvem er Klopp, sier du? "-Klopp er topp", sier Torben.

Som så mange andre kvinner, så dømmer vi selvsagt mannfolka etter hvordan de ser ut, så jeg spurte Onkel Google om hjelp.







Og jeg bare:

 

video:img0748

(Trykk på den jævlig svære playknappen)

Jeg var jo veldig fan av Brendan Rogers og Steven Gerrard. Nå har jeg liksom ikke annet å hvile øynene på en den kjekke fyren som står i hjørnet med et flagg. Også kalt linjedommer eller noe. Det er mye mulig at jeg nå må sitte og følge med på kampen idag for å finne meg en "ny" Gerrard å hvile øynene på. 

Så hvem av Liverpools siste managerene får flest speltlomper av meg..?

(Speltlomper er min måte å gradere noe på, som ved et terningkast. Men jeg liker ikke terningkast. Jeg liker speltlomper.)



Brendan Rogers får:



3 av 5 speltlomper på sexy-skalaen min.

 

 



Jürgen Klopp får:

4 av 5 speltlomper på sexy-skalaen min.

 

Apropos lade opp til kamp, min supportermann gjorde hva han kunne for å stille klar til avspark. Slik så han ut i går kveld:



 Dessverre ingen speltlomper på Torben YNWA Sørensen denne gang.

Anyway, måtte Liverpool ha en god match - jeg har forstått at tre poeng står på spill. For meg handler det faktisk om helt andre ting, vinner Liverpool så blir det god stemning i heimen. 

PS: Da jeg møtte Torben i 2013 så skrev jeg et innlegg om mannen som helt ærlig fortalte at han satte

"Liverpool først, så Lundetangen pils, og så har vi deg på en god 3. plass, Line"

Jeg er ingen rosablogger. Jeg er en diffus gråblogger.

Say whaat!

Våknet opp, tok min sedvanlige kaffekopp, røyk og sendte Bruno avgårde på svømmetrening (helt vanlig rituale med andre ord) og oppdager at jeg ligger veeelig høyt på topplistene i bloggatmosfæren. Gode gud, så utrolig hyggelig! Jeg er ingen fulltidsblogger, har ingen samarbeidspartene, og min blogg er ikke spekket med polerte bilder av livet mitt.

Bevismateriale 1:

 


#nofilter



Bevismateriale 2A: Badet vårt.

Bevismateriale 2B. Vaskerommet vårt.

Jeg fikk en usedvanlig hyggelig kommentar av en leser, der det ble nevnt at jeg viste en helt upolert utgave av meg selv, og det syns jeg er et kjempekompliment! Jeg er såpass gammel at jeg ikke orker å late som livet som supporterfrue er spesielt glamorøst.

Så leter du etter en glossy blogg som løser verdensproblemer, eller forteller deg på verdens mest overbevisende måte hvor utrolig lykkelig man er, så må jeg dessverre advare deg. Jeg er som sagt ikke spesielt glossy. Med mindre man regner med T-sonen i fleisen min, der kan jeg nok glosse litt til tider, men det er svette som ikke lar seg redigere bort med et filter. 

Jovisst bor jeg riktignok i et stort hvitt hus i idylliske Brevik, skal jeg gifte meg 11.juni 2016 med offshorematros-Liverpool-supporterkjæresten min og vi har to marsvin jeg er fryktelig glad i og behandler som mine barn. Her er den ene - Bård Georg.



...men så kan jeg ikke blogge om det hvite huset vårt, bryllupet og marsvina mine hele tiden heller. 

Blandt annet så er jeg er av den typen blogger som aldri har med meg speil i veska, så jeg bruker mobilen for å sjekke om jeg har ei buse på rømmen, eller noe mellom tennene:



....og jeg klarer ikke å krølle håret perfekt med en sånn MAST-krøllstang som alle skryter så av...

 



Ikke er jeg spesielt fotogen heller.




Jeg vil faktisk være så frekk at jeg påberoper meg å være Caroline Berg Eriksen (Fotballfrues) veldig gråe alter ego. Jeg er muligens hennes ukjente, bortadopterte søster, men   mistet de samme høye forbrennings-genene og plettfrie hud. Om du tar bort Carolines treningsmotivasjon, arbeidsinnsats, vakre utseende, topptrente mann, suksessfulle bloggerliv, matlagingskunnskaper, interiørsans, motesans, gründervilje og elektrisk bil - ja da står du igjen med noe som ligner på meg. 

Kort oppsummert: Eneste vi faktisk har til felles er at vi har to husdyr (henholdsvis hund og marsvin dog) og en blogg å tyte på.



PS: Om du skulle være i tvil, så er jeg veldig fan av Caroline Berg Eriksen. Jeg syns hun er helt topp. Men dette innlegget har en god dose missunnelse og en enda større dæsj selvironi. 

Jeg er like koko på instagram og på facebook.  

 

2 måneders mellomrom. Et bilde sier mer enn tusen tall.

Idag har det gått to måneder siden jeg startet. 2 måneder av min vei mot et mål på minus 20 kilo. (Les innlegget fra 2 måneder tilbake her)

Det innlegget skrev jeg 23. august, men jeg turde ikke poste det før 15. september, for jeg var veldig redd for å feile. (Som jeg har gjort maaange ganger før når det kommer til dietter..)  Den mandagen etter, altså 24. august, startet jeg en reise nedover som har innfridd over all forventning. Jeg tror faktisk jeg aldri før har vist en større viljestyrke enn jeg har hatt de siste to månedene. Jeg har grini litt, men det har vært grunnet glede og ikke såå mye sorg. En blanding av smerte og glede, kanskje. Smerter i ræva (spinning) og glede over å se resultatene fra uke til uke. 

Jeg skrev et innlegg da jeg hadde nådd minus 15 kilo. (Link)  

Men nå har jeg ikke lyst til å nevne tall, lenger. Det blir umulig for meg å forholde seg til, og jeg har ikke lyst til å la det handle om tall i akkurat dette innlegget.

Jeg har heller lyst til å vise dere et bilde som viser en 32 år gammel jente med to måneders mellomrom:



Jeg hadde aldri trodd i min villeste fantasi, for to måneder siden, noen gang VURDERT å dele bildet av meg i den rosa, trange treningstoppen. Jeg følte meg så absolutt ikke vel (kan man kanskje se av ansiktsuttrykket) der jeg beordret min forlovede til å ta et bilde av meg. Jeg visste at veien ned kom til å være ganske hard, men jeg visste også at jeg var mer forberedt enn noengang nå. Fordi jeg har et støtteapparat i Livea-kurset jeg går, og fordi jeg bare MÅTTE gjøre noe før jeg lot det gå for langt. Etter målinger så hadde ganske skumle verdier. Dessuten hadde jeg ikke trent på flere år. Jeg var i ekstremt dårlig form, og jeg hadde lite kontroll på hva jeg dyttet i meg.

Men jeg syns det var et viktig element, for hav hjelper det å fortelle dere hvordan kurset mitt forløper seg - uten den harde faktaen i form av et før og nå - bilde.

Bildet til høyre derimot, tok jeg i speilet på do idag. Jeg hadde tatt på meg klær jeg ikke har hatt på meg få flere år, og kort skinnskjørt har ikke vært en spesielt flatterende antrekk for meg. Ei heller ei blåskjorte stappa nedi skjørtet, det har jeg alltid hatt for store pupper til å få til å funke. Som du ser så er det en ganske ekstrem forvandling på 2 måneder. 8 og en halv uke er det mellom disse to bildene! Ikke bare kroppslig, men jeg følte meg som en prinsesse! Endelig kunne jeg ta på meg et kort skinnskjørt OG putte skjore nedi, hallo - JEG?

Jeg vet ikke hva målet mitt er lenger. Kurset varer jo helt til januar, hahaha! Jeg har nå "oppgradert" dietten min, for jeg skal fremdeles gjennomføre kurset der jeg får mye mer kunnskap om matvarer, proteiner, karbohydrater, tallerkenmodeller og ikke minst trening. Jeg er absolutt ikke i mål enda, det er som jeg har sagt hele tiden - nå begynner den virkelig jobben! Nå skal jeg lære å ta vare på jobben jeg foreløbig har gjort. 

Sannheten er at jeg igår sendte melding til Torben fra jobb og da skrev jeg: "Fy faen, jeg har så sinnsykt lyst til å bare skeie HEEEELT ut på lørdag. Focaccia, sjokolade og smågodt til jeg nesten kaster opp, ekte julebrus, boller, Sjøloftetpizza med rømmedressing, potetgull med dipp, ALT!!!!"

Flaks at jeg aldri fikk svar på den meldingen. Jeg merker nå at det egentlig var bare et blaff av bittelitt manglende viljestyrke. Så idag hadde jeg en times spinning, og gjorde unna helgehandlingen etter jobb. Det mest "crazy" jeg kjøpte var en pizza og en potetgullpose. Som forøvrig Torben hadde spist opp (begge deler) når jeg kom hjem fra spinningtimen. Når det er sagt - hadde ikke lyst på uansett! Jeg vet at det kommer en tid der jeg kan kose meg med litt godis, men jeg er ikke helt der ennå. Jeg syns kroppen min fortjener å være i den gode steamen jeg er i nå. For det går VELDIG bra med meg! 

Jeg sendte melding med bilde til Nancy (min veileder) før jeg la ut bildet på bloggen. Jeg ville så gjerne takke henne for den jobben hun har gjort, og fremdeles skal fortsette å gjøre som kursleder og mentor og gråtepute og sjelesørger og venninne. Og motivator. Og instruktør. og, ja...- jeg kan takke henne for mye, hun er definitivt et viktig verktøy jeg har hatt enorm nytte av på vei ned. Jeg har fått endel henvendelser på Liveakurset jeg går (ikke sponset innlegg!) og i januar starter de opp nytt kurs. Om du bor i Grenlandsområdet og ønsker å vite mer - ikke nøl med å sende en mail til stine@nr1fitness.no Merk mailen med Nancy - Liveakurs slik at den kommer rett. Og vet du - de har kurs mange steder i Bergen, Horten og Arendal også - det kan lønne seg å sjekke nettsidene også, www.livea.no og ta kontakt med de der så du kommer til rett sted som passer for deg. Hvis jeg får lov av Livea, så tar jeg veldig gjerne meg en tur og hilser på nye Livea-mennesker, hvis jeg kan bidra bittebittelitt på motivasjonen til å få en litt bedre livsstil, så gjør jeg det mer enn gjerne! Mye av den gode motivasjonen og gleden finner jeg også i de andre deltagerne jeg går kurset med :-) 

 Jeg må også få presisere at jeg ikke mottar penger for å skrive dette innlegget og fortelle dere om "hemmeligheten", faktisk så er det MIN beste investering noensinne, og ingen trenger betale meg for å anbefale kurset til Nancy. :-)

 

PS: Jeg kjenner at det er laaangt over min personlige grense å legge ut det "før"-bildet i dette innlegget. Føler jeg setter meg i en veldig sårbar situasjon, og legger kanskje hodet på huggestabben. Men jeg er dog 32 år og tåler en støyt, så jeg syns jeg burde vise at jeg faktisk er litt tøff også. Det er nemlig ikke bare bajs-prat og tullette innlegg på meg, haha! :-)

Skumpromp.

Ajaj, pyjama!

Nå ligger jeg strekt ut på sofaen, etter ikke bare en lang dag på jobb med møter og mail - men avsluttet også med en spinningtime som ikke gikk helt etter planen...

Det hadde seg nemlig slik at jeg i dag (og forsåvidt også forrige gang) slet voldsomt med å komme opp i puls! Altså, jeg tråkket og tråkket, men melkesyra tok meg og beina ble helt gelè. Så i løpet av en times spinningtime så lå jeg på gult og grønt jevnt over - og det er jo ikke engang 70% av makspulsen min.. Jeg ble veldig skuffet for jeg har jo svetta over 85-90% før, så jeg skjønte ingenting!

Heldigvis har jeg en veileder som la merke til det under timen og tok meg til side etterpå. Hun så jo at jeg ble jævlig betutta og lei meg for å ikke klare holde tritt, jeg gav jo jernet!

Det viser seg at når man ikke har så mye karbohydrater i kroppen som man egentlig trenger når man trener såpass ofte (tenk at JEG skrev det??!!) så har man heller ingen energi! Det betyr at når kroppen forbrenner og trenger energi fra karbohydrater, så har den ikke noe sted å hente det - og DA kommer altså melkesyra! Og med melkesyre på et tidlig stadium i økta er det vanskelig å få 

Memo til meg selv da er: Et måltid med mer karbohydrater enn jeg har hatt den siste uken. Karboen skal jeg da hente fra grove saker, som blandt annet speltlompe, grovt knekkebrød og... ja - poteter og fullkornsris liker jeg jo ikke, såee..

Og forresten, husker dere jeg fortalte at jeg hadde så sykt siklestump i helgen?! Nå skal dere få høre! (Ikke for sarte sjeler..) 

Det var ikke min elskede dato-utgåtte krabbe som var grunnen...! (OBS - den har vært fryst innenfor holdbarhetsdatoen, så jeg spiser selvsagt ikke mat som har gått ut på dato...) Det var....(hold deg fast...*trommevirvel...)

Et ekstremt høyt inntak av suketter og sukrin når jeg drikker te!



Ser du forresten den frokostblandingens-flasken som står i bakgrunn der...?

Jeg kan fortelle dere at den har stått der veldig lenge... Faktisk så lenge at...:

Så da skjønner du kanskje at den litt for lenge på kjøkkenbenken, haha?!

Anyway, tilbake til grunnen til at jeg har skum-prompet i flere dager nå.

Jeg er en gammel sukkerslave, så jeg MÅ ha ekstremsøtet te. Under ser dere bilde av en vanlig dose suketter jeg har i en diger mensen-tekopp. (Sånn stor, diger kopp kjærringer i sin beste alder eller Steinerskole-dramaelever løper rundt med, med begge hendene rundt koppen og flagrende langt skjørt og uvaska hår.)


Jeg skjønner jo selv at dette har en lakserende effekt ved overivrig bruk! Og dette kan jo kalles litt overivrig bruk... Jeg TROR ikke at det har en lakserende effekt, forøvrig. Jeg vet. Dorullbudsjettet vårt har steget radikalt den siste uken. Og jeg skal ikke komme her å si jeg ikke visste det, det stod bakpå esken.

...og da vet dere hva som står på menyen! Krabbe på knekkebrød - kan fasen ikke bli bedre kveldsmåltid.

Må bare forvarme mikrobølgeovnen først, så jeg får slengt inn den frosne krabba til tining. 



Line Victoria, supporterfrue - og KAMPKLAR!

Blogghviledagen er over!

Nå er jeg ferdig med å skamme meg. (ref forrige innlegg) Følte at en dag med bloggpause var sårt trengt. *dåner*


Bildetekst: Fotballfrue og Supporterfrue har hviledag.

Jeg hadde veiing og kursdag idag, samt ei økt styrkeøkt. (For nye lesere: Les her om Liveakurset jeg går!)

Jeg hadde egentig ikke trengt å veie meg idag siden jeg gjorde det på fredag med gode resultater, men siden den vektgreia er sånn superavansert og slikt, så ville jeg alikevell. Overraskelsen var stor når jeg fant ut at jeg har klart å omgjøre en kilo fett til en kilo muskler på 5 dager! SAY WHAT?! Jeg måtte droppe økta mi på fredag tilogmed, så overraskelsen var stor, faktisk. Nuvel - slik jeg har forstått det så tar en kilo muskler mindre plass enn en kilo fett, så jeg må jo klappe i hendene for det! :-)

Det var flere som fikk hyggelige overraskelser på vekta idag, før jeg gikk inn til veilederen min var det et rungene "HURRA, YESS, JAAAA!" før jeg gikk inn, så ingen tvil om at kurset fungerer for flere enn meg også! Min flinke kursvenninne hadde nådd et viktig mål for henne, og det var så GØY å glede seg sammen med henne etterpå!

Istad lusket Supporteren seg ut for å heise det berømte LFC-flagget i flaggstangen vår. Jeg lar han få lov til å gjøre disse noe pussige ritualene før kampdag. Kvelden i forkant står han å heiser opp LFC-flagget i den 12 meter høye flaggstanga mens han nynner på "You`ll never walk alone"." Første meldingen som tikker inn om morgenen er "Hva syns du om kampoppsett?",  "Hva har vi/de på benken" og "Hva tenker du om DET?". Fingringen på mobilen går kjappere enn en strikkedilla 70-åring på speed, og mumler noe som ligner den iskalde krigens kodesystemer for å ta over verden. "4-4-2. 8 inn - 12 i senter. 14 på, 45 x 45 3 min over.."

Jeg har gitt opp å jatte med. Han har fridd til meg, så jeg er relativt sikker på at jeg kan bevege meg vekk fra den tåplige "Kan du forklare meg offshore-reglene" og den sedvanlige "KAN vi ikke se dokumentaren om Gerrard bare EEEEeeen gang til?!" (Eneste grunnen til at jeg ser på den er at Stiv1 Grrr...argh er så himla deilig.) Jeg har rett og slett forstått at jeg ikke lenger trenger å late som jeg er intressert. Jeg har kapret han, ferdig snakka.

Når det er sagt - så er det hyggelig at huset fylles opp av glade gutter som drikker 40 forskjellige øltyper til kampen. Hjemmebrygget, stout, pale ale, brygget mellom romesprekken og tappet av jomfru Marias hånd. Det er utrolig hvor mange øltyper man klarer å samle når man skal brygge opp til dans med 6-7-8 mannfolk rundt bordet. Da jeg kom hjem i 02.30-draget en natt etter kamp for en stund siden, fant jeg min forlovede i stjerneformasjon - naken oppå både dyner og puter. Sjarmerende! "Guttefest" fikk en litt annen betydning. Nice. 

Jeg vet ikke om gutteklubben kommer hit for å skrike på 65tommers-skjermen i morgen. Jeg for min del har booket meg inn på enda en spinningtime på ettermiddagen, og har DET å se frem til. Veldig greit å få litt avveklsling fra jobb også, det går ganske i ett for tiden...! Herregud, så rosablogger jeg hørtes ut nå. Men asså, jeg har faktisk en 100% stilling ved siden av å tyte på blogg.no asså.

Forresten, vet dere hva jeg savner mer enn å fråtse i mat og godterier for tiden? Jeg savner å gå skikkelig på fylla. Jeg er nemlig veldig god på det. Jeg er nemlgi en av de som stiger i selvtillit og får synkende selvinnsikt - og sammen utgjør det en herlig kombinasjon:



Ja, det er meg i HH-jakke øverst. Under ligger Fykerud. Vi prøvde å lage sjøstjerne.

Jeg savner å stæsje meg opp å gå ut på byen. Her om dagen var jeg "ute" (i hagen, riktignok) og det eneste jeg hadde draget på var nabobikkja:



Takk for seg!

 

Unnskyld.

Jeg har en stor innrømmelse og unnskyldning å komme med. Faktisk har jeg tenkt på dette blogginnlegget mange ganger i løpet av det siste døgnet, for jeg må rett og slett krype litt til korset og be om tilgivelse. 

På mitt forrige innlegg la jeg ut et bilde av meg selv fra i sommer da jeg var på mitt personlige bristepunkt hva gjelder vekten min. Jeg var litt ironisk og halvmorsom i innlegget, og valgte å vise min uhøytidlighet ved å kalle bildet av meg selv et "Tjukkasbilde". 

Jeg har i ettertid innsett hvor utrolig dum jeg er som sier noe slikt om et bilde av meg selv. Jeg som i flere perioder har hatt et ekstremt dårlig syn på kroppen min, og fremdeles  har et vanskelig forhold til den burde lære meg å holde igjen på tastaturet når jeg blir selvkritisk og uten filter. Jeg har i flere år vært ekspert i å spøke og le på min egen bekostning, da som oftest omkring temaet kroppen min. Jeg tror ikke det er noen hemmelighet at jeg har hatt et elsk/hat-forhold til min egen kropp opp igjennom de siste 10 årene. Jeg har kun gått ned så mye som jeg har gjort nå èn gang tidligere. Da var jeg 23 år og jobbet i tv-bransjen. Jeg kan innrømme at jeg dengang ikke akkurat gjorde det på den "riktige" måten, og definitivt helt uten oppfølging. Jeg bare peisa på. Jeg tror kanskje du skjønner hva jeg mener, hvis du leser litt mellom linjene.

Det jeg skal frem til, er rett og slett at jeg skammer meg over hva jeg kalte meg selv på bildet i forrige innlegg. Her er en kommentar som gjorde veldig inntrykk, og som fikk meg til å tenke:

Fra Mari:

"tjukkasbilde"?! Really!?
Bildet viser en glad og kjempe pen jente! Jeg håper ikke den kuren din også slanker bort den herlige humoren din og alle tanker som ikke bare handler om kropp og vekt og "mat".
Jeg vet ikke hvor mange som leser bloggen din, men sånne kommentarer på et helt vanlig bilde bidrar til et helt for jævlig kroppspress. Du var mye kulere da ikke alt handlet om kiloer, og da du oste mer selvtillit. Du er da ikke fjorten? Ja til mer humor og personlighet og mer av det beundringsverdige!

Kjære Mari, du som skrev dette til meg. Du har HELT RETT! På bildet ser jeg ut som en helt vanlig sunn ungdom (ok, la oss ikke overdrive..) 32-åring, og jeg bør definitivt ikke kalt meg selv en tjukkas. Det gir dere som leser bloggen min et veldig skjevt inntrykk av hva jeg syns er greit og ikke greit, og det er absolutt ikke greit å kalle sommerbildet av meg selv for et "Tjukkasbilde". Jeg må dog innrømme at det var jo det første jeg tenkte på når jeg satt igår og bladde gjennom bildene fra i sommer, og jeg merket så inderlig en stolthet over å ha snudd trenden og gått ned veldig mange kilo. Men vet dere, da det bildet ble tatt så var jeg MINST like lykkelig som jeg er nå. Jeg får det jo nesten til å høres ut som livet mitt var så jævla trist og leit med noen kilo ekstra på kroppen. Det beklager jeg på det aller sterkeste. Livet har vært helt fantastisk de siste 2,5 årene, både med og uten de nesten 20 kiloene ekstra i baggasjen. 

Så nei, bildet under er IKKE et tjukkasbilde - det er et bilde som viser en litt mer korpulent og frodig dame, enn den jeg ser i speilet nå. Det var virkelig ikke meningen å gi inntrykk av at det ikke er greit å se ut som jeg gjorde på bildet, jeg ville bare vise at jeg føler meg som en enda litt bedre utgave av meg selv nå.

Så dette er jo som et memo til meg selv, ikke disse meg selv på sosiale medier - det er nok at Haters der ute om ikke jeg skal hate meg selv også.

Takk for alle dere som leser og kommenterer og liker bloggen min, jeg blir jo så fryktelig glad av å se hvor mange som følger meg! Derfor skal jeg så definitivt prøve å moderere meg hva angår mitt eget selvbilde - for jeg vil nødig tråkke noen på tærne.

Ha en fin kveld, så skal jeg gå å skamme meg litt mer!

 

 

Se - så stor rakk jeg faktisk å bli. (Tilbakeblikk)

Ukens høydepunkt:

Jeg var på en spinningtime på torsdag som var veldig bra. Forbrant masse, holdt meg på god intensitet - og Mari (instruktøren) hadde masser av gode låter jeg kunne rocke til. Jeg visste at jeg skulle møte veilederen min på fredag, så jeg ville ha en skikkelig økt før veiing og kostholdssnakk :-) Vi ble nå enige om at tiden var definitivt inne for å innføre et måltid til dietten min. (Altså, kutte en shake til fordel for et "normalt" måltid.) Da var det KRABBE som stod øverst på ønskelista mi, og det fikk jeg. Må innrømme at kroppen min vegret seg litt. Jeg har hatt stålkontroll i 9 uker nå, så det var vel heller psyken som spilte inn på kroppen. Men ned gikk wrapsene, og jeg må innrømme at det var litt stort for meg. Fikk virkelig kjent litt på det faktum at jeg nå går videre i en ny fase..:!

Ukens nedtur:

At jeg fikk diarè etter å ha spist mitt elskede krabbe. Det er nok en stor sannsynlighet for at den jævla krabba ble liggende for lenge i kjøleskapet til tining. Elller så har jeg rett og slett glemt å ta ut paven (igjen). 

 

Ukens antall kilo ned:

1,2 kilo. (Tror jeg?) Helt seriøst så fikk jeg ikke det med meg da hun målte meg, for jeg var mer keen på å se sammenheng mellom fett og muskelmasse. Jeg husker hvertfall at hun sa jeg hadde gått ned 1 kilo rent fett siden forrige veiing. Jeg var stygt redd for å stagnere nå, men jeg tror nok den aldrende krabbesalmonella-bomben jeg tryllet i meg på fredag med påfølgene siklestump, antageligvis setter en stopper for en evt stagnering. (Det fryder meg nesten å siklestump, hahaha!!! HUFF!!!)

Ukens throwback: TJUKKASBILDE FRA SOMMERFERIEN! (Edit: Ikke greit å kalle meg tjukkas på dette bildet, unnskyldning i senere blogginnlegg etter at dette ble publisert.)

Det er litt deilig å ha disse bildene spart på mobilen. Det er fra da vi gikk en lengre tur i sommerferien og jeg peste meg opp en liten bakke. Gode gud i himmelen, det er da altså snart 20 kilo siden. Den trange treningstightsen var så velfyllt og sprengt at man så trusemønsteret igjennom. Man kunne nesten lese av bremsesporene, liksom. Og igjen, sjekk puppene! 

Ukens gode gjerning:

Jeg var bøssebærer for TV-aksjonen i år også. Men glemte å knipse bilde av meg selv. Men dere får bare tro på meg selv uten bildebevis. 

Ukens lattermilde: 

Med litt uggen mage, så måtte jeg tenke kjapt når jeg skulle være bøssebærer tidligere idag. Heldigvis er huset til pappa og Bonus bare et kvartal nedenfor ruten jeg var tildelt, så når det begynte å romstere og røyne på - løp jeg mot barndomshjemmet. Jeg ble litt overrasket over at de ikke var hjemme, og alle dører låst. Jeg vimset rundt et par minutter, vel vitende om at hvis jeg ikke fant et egnet sted å gjøre fra meg, så måtte jeg gå for et litt mer UEGNET sted. Pappa har fremdeles seilbåten liggende ved brygga, og den har jo som kjent 3 bad ombord. Men å skræve over i seilbåten fra brygga, var rett og slett ikke engang et alternativ. Tenk deg selv, det blir som å åpne garasjeporten uten å rygge ut bilen. Jeg åpnet dører til boder og båthus, og inne i båthuset (som har en egen slipp som da er i vannet..) tenkte jeg i 1 minutt om jeg skulle sette meg på huk i vannkanten - og jeg stod faktisk med en av de klutene man fester på poleringsmaskinen jeg hadde plukket med meg fra verkstedet til pappa, den hadde jeg nemlig n plan om å bruke som dopapir. Sukk...

Lykken var ENORM da min lillebonusbror plutselig åpnet døra til gjesthuset og sa "-heiduu!". SÅ glad har jeg ikke vært for å se David, så jeg løp mot hoveddøra og forlangte den åpnet på stedet. Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg var antageligvis bare sekunder unna en tightskatastrofe. Jeg bare sier det!

Føler nesten at det er på tide å avslutte blogginnlegget nå, ettersom jeg føler jeg delte litt i overkant nå. Men der ser dere. Livet mitt - utrolig glamour-løst. Er det bare meg, eller var det sykt mye dritt-snakk i dette innlegget?

Følg BajsefruaInstagram eller Facebook.

Dette har jeg tenkt mye på den siste uka...

Hei hei!

Tenkte jeg skulle starte denne bloggposten med å skrive om noe som opptar meg veldig. Ihvertfall et veldig spennende tema. Tema er omkring hvorvidt stikkpillen (også kalt romperakett) skal inn med den butte/flate siden først eller den spisse enden først.

20131202-000820.jpg

Du tror kanskje jeg kødder med denne bloggposten...? Nei, jeg gjør ikke det asså!

Jeg kan ikke si at jeg har har noen nylige erfaringer med bruk av paracet-torpedo, men jeg satt faktisk i en liten stille stund på jobb og funderte på dette. Og da følte jeg for å komme til bunns i denne undringen som kommer til å ta fra meg nattesøvnen om jeg ikke finner svar. Jeg herjet internett, og det var forklaring som sa at musklene i trutemunnen lukket seg enklere rundt spissen og man dyttet den butte enden inn først. Det ble også sagt at det var spissen som skal inn først, for å "lette arbeidet" med å plassère patronen. (Det sier seg selv). Men så kom jeg over en diskusjon der noen mente at virkestoffene i raketten var sterkest i spissen og at de små blodårene i trutemunnen tok opp virkestoffene kjappere helt ytterst ved inngangen. (Eller utgangen, om du vil.)

Det jeg IKKE forstår er hvorfor de ikke lager stikkpiller som er spisse eller butte i begge ender, så hadde vi sluppet denne tankeprosessen! Er det ET tidspunkt du ikke har lyst til å fomle, kløne, dytte, eller bruke makt, eller værst tenkelig; måtte ta den ut igjen fordi den er feilinnsatt, så er det i DENNE situasjonen, er du ikke enig?

Neiiiida, jeg bare tuller. Selvsagt skal jeg ikke oppta den dyrbare lørdagen din med blogging om stikkpiller. 

Jeg tenkte jeg skulle gi dere noen svar på spørsmålene som dukket opp! Så hvis du ikke vil bli bedre kjent med meg, så bør du slutte å lese nå.

 

Hva er det pinligste du har opplevd EVER?

Bortsett fra den p-ring historien under? Vel, jeg har mange pinlige historier på samvittigheten. Jeg har tatt pinlig feil av lovens lange armer da de kom for å rapportere om husbråk i forbindelse med et nachspiel som tok litt av? Jeg trodde de var strippere, men det viste seg at det var skammelig feil. Jeg var nok årets julebordshistorie den gangen (10 år siden nå) oppe på Bamble Politikammer, som det het den gangen. Det stod om meg i lokalavisen også, etter at jeg innrømmet det for et sladreblad i forbindelse med et intervju..

En annen flau episode er da jeg fikk hårblekingspulver i munnen da jeg skulle bleke håret mitt. Jeg åpnet nemlig pulverposen med tennene. Jeg ble sykemeldt og i sykemeldingen stod det: «Brannskader i munn og munnhule som følge av å prøvd å bleke håret innenfra.» Ikke mitt stolteste øyeblikk. Det skrev de OGSÅ om i sladrespaltene. 
 
Hva er det rareste du noen gang har fått servert? (Matrett)
Jeg kom i skade for å spise veldig lokal phillipinsk mat da jeg bodde på en relativt øde øy der ute i havet. Ei dame som hver dag solgte egg på stranden fra en kurv, og de lokale var ofte og kjøpte av henne. En dag kjøpte jeg også, og hun viste meg hvordan man spiste egget. Jeg var IKKE klar over at det lå et helt ferdig kyllingfoster (dødt, selvsagt) inni. Man pillet av skallet på halve egget og «helte» i deg den lille rå fuglen. Fjær, nebb, klør - alt. Det smakte brusk med fjær på.

Hva vil du si er din verste uvane? 
Jeg sutter på tommelen og bretter på en buksebrett når jeg skal sove. Dessuten hater jeg plystring og blir helt VILL når noen plystrer. Det er en uvane at jeg hater andres uvaner, faktisk..! Jeg husker at jeg var med på 4-stjerners middag, og da hadde Zahid Ali fått verdensmesteren i plystring til å servere, under HELE middagen! På slutten av kvelden fikk jeg en cd-plate av han Plystrermannen, 16 sanger på albumet var det. Med bare plystring.
Ville du helst hatt grusom ånde og pene tenner, eller stygge tenner og vanlig ånde?
Grusom ånde og pene tenner - fælt å si det, men når du er i ketose som jeg er nå, så har jeg stål-ånde fra helvete. Men tennene er sånn ca ok. (Skulle bare mangle, siden jeg har brukt en fomue på tannregulering, TO GANGER!! 


Hva blir ditt neste dyr?
Ganske sikker på at det blir en katt, men det er leeenge til. ka