januar 2016

Nye utfordringer!

Januar har ikke vært noen bra treningsmånede for meg. Svineinfluensa som har sittet i kroppen i over to uker nå, en reise til Sverige med ledergruppen min som gjorde at jeg la alle mine sunn fornuft og spise/trenevaner hjemme, og sykdom før avreise også! Jeg tror jeg rakk å få en uke med gode rutiner, før alt gikk til helvette. Kan dessverre ikke skylde på noe annet enn sykdom i grunn, for jeg har hatt lyst til å trene hver eneste dag, men ikke fått lov. En skikkelig jævlig følelse!

Men idag var en stor dag for meg. Min barndomsdrøm ble endelig iverksatt. Jeg må utfordre meg selv hele tiden i forhold til det faktum at jeg føler jeg har gått glipp av så utrolig mange sportslige aktiviteter som barn og ung voksen. Jeg har jo aldri vært en del av et lag. Jeg skulket ofte gym. Ble alltid valgt sist på lag. Aldri turd å prøve meg i en tropp. FØR NÅ!



JEPP! Jeg har blitt en del av en egen RS-trupp, og vi skal i manesjen (i forbindelse med et mesterskap) den 27. februar. Idag hadde vi første trening, og det var så jævla gøy! 5 gærne jenter som gjerne vil ha tilbake ungdomstiden sin, og være drillpike, sportsgymnast, dansende i turndrakt med ball og rockering eller kølle med flagg og bånd. Ja, akkurat det var det vi ville, få lov til å oppfylle barndomsdrømmen!

Drakter er bestilt - rosa selvsagt. Musikken er valgt, og rutiner ble satt idag. Så nå må vi bare øve-øve-øve!!!



Se på oss, jentene! Hele truppen samlet! :-) Ingunn, Karoline, Henriette, Elin og meg <3

Dere er hjertelig velkommen til å komme å se, forresten. Dere som eventuelt er i området. Vi trenger all den støtten vi kan få! BAHAHAHAH!

Jeg har også noe jeg ville sagt. Hilsen Torben.

Hei, det er meg. Torben.

Takk for alle tilbakemeldingene etter Lines blogginnlegg om de tingene hun irriterer seg over med meg. Jeg vil gjerne få påpeke at det er en viss sannhet i de fleste utspillene hennes, men det ante meg ikke at monsteret i henne veltet ut i hele 14 punkter på bloggen hennes. Heldigvis kan jeg med hånden på liverpoolhjertet mitt si at hun ikke er rette ræva til å snakke. Line er langt ifra den gullfuglen jeg trodde jeg skøyt, de fire dagene i måneden hun henviser til. Til tider drømmer jeg meg tilbake til 1700-tallet, da heksebrenning var tillatt. Line hadde blitt bært til bålet i snitt en gang i måneden. De siste månedene hun har vært på diett - enda oftere. 



Hun sitter der på sin høye hest og deler flittig av seg hva som gjør at hun tilter som et livsfarlig hydrogen-bombe. Hun skal få passet sitt påskrevet nå. 

Oppvaskmaskinen - djevelens verktøy: Line har ingen god erfaring med oppvaskmaskiner. Om det er fordi hun ikke forstår hvordan den brukes eller bare ignorerer det faktum av vi har dette suverene hjelpemiddelet i hus, vites ikke. For det første skyller hun ikke det hun en sjelden gang setter inn i oppvaskmaskinen. Jeg har mange ganger fersket henne i å sette inn og sette på skylleprogram på oppvaskmasinen, bare fordi hun ikke gidder å skylle tallerknene i vasken først. Alle de gangene jeg har stått å gravd ut stekt kalkunkjøttdeig, løkbåter og salatrester fra bunnen av oppvaskmaskinen mens hun står med store dådyrøyne og later som ingenting. Når oppvaskmaskinen omsider har vasket ferdig en omgang, kan du takke faen på at det ALDRI blir tatt ut. Men trenger hun noe derfra, så tar hun kun det hun trenger rett fra oppvaskmaskinen. Hun åpner også maskinen mens den er igang og plukker ut det hun trenger. Stekespader, kniver og ostehøvler - alt fult av såpe og selvsagt GLOVARMT. "-Den fortsetter å gå selv om jeg gjør det!" sier den jævla dåsa og smeller igjen maskindøra igjen.

Når Line kler av seg klær for å bade eller skifte til den stygge joggebuksa som kan stå av seg selv, så lar hun det ligge igjen. Midt på gulvet. Det ser ofte ut som hun bare er skutt ut av klærne, eller at hun bare har fordunstet og klærne ligger igjen. Disse haugene av klær og underbukser som spriker imot deg som et alarmerende rop om hjelp ligger spredd fra vaskerommet, soverommet, gangen, badet og noen ganger i stua. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg finner klærne hennes i sofaen, fordi hun ettter eget utsagn bare MÅ ha det av seg fordi klærne klør på kroppen. 

Jeg tror Line må være en hemmelig pillemisbruker. Hun har helt seriøst en pille for alt. Da jeg ble sammen med henne hadde hun en koffert full av egyptiske piller med arabisk skrift som hun trillet og serverte meg i tide og utide. Dette fra da hun reiste jorden rundt. Jeg vet ikke hva slags sykdommer hun mente jeg hadde, men når jeg hadde rødt øye hadde hun piller for det. Da jeg fikk magevondt etter at hun serverte meg bedervet kylling en av de første datene, så hadde hun en pille for det også. Og når marsvina våre blir syke, da har hun faen meg antibiotika for gnagere og marsvin i kofferten sin. Hvilket normalt menneske HAR sånt liggende spør jeg?!

Når det gjelder bryllupet, så er det noe hun har lurt meg til. I fjor på denne tiden fortalte Line meg at "selv om du frir, Torben, så mååå man ikke gifte seg med en gang innen et år! Vi trenger ikke stresse liksom!". Jeg satte ring på fingeren hennes i juli i fjor og BANG! bryllupsdatoen satt og frem kom "bryllupsutklippsboka" hun har spart på siden hun var 12 år. Som om ikke det var nok - hun organiserte med alle mine offshore-kompiser om en dato der alle var hjemme fra Nordsjøen. Fant en dato som passet alle. "Alle". Bortsett fra meg! Det slo henne ikke en eneste gang i planleggingen at det KUNNE være en fordel at jeg, brudgommen, også hadde fri bryllupshelgen. For det hadde jeg jo ikke. Så kjærringa får stå der oppe ved alteret alene hvis ikke jeg får innvilget velferdspermisjon for å gifte meg. Til pass for henne.

I det siste har jeg måttet sove på gjesterommet. Av to enkle grunner. 1. Jeg har vært syk og har derfor hostet litt i løpet av natten. JEG har derfor blitt forvist fra min egen seng og inn på gjesterommet på en 60 cm bred madrass på gulvet, så jeg kan hoste i fred og fordragelighet. 2. Hun spiser slike slankebarer rett før hun legger seg, noe som gjør at hun har et gassutslipp i løpet av natten det burde vært betalt klimakvote på. Jeg orker ikke ligge ved siden av noen som helt uten å skjemmes, ligger å gasser under dyna gjennom hele natten. Selv på ettermiddagen kan det lukte fis fra soverommet, mange timer etter at hun forlot åstedet.

Hun setter igang prosjekter som tar tid, koster (meg!) penger og i tillegg ikke alltid er fornuftige prosjekter. En gang bygde hun en utesofa av sånne trepaller. Greit nok. Men så malte hun den lyserosa og mintgrønn. Hun malte også blomsterkasser og kaffekanna (!!!) i samme farger. Og bygde et bord at terasseplanker. Hvem tror du måtte demontere og bære bort det psykedeliske djevelskapet av en haug på terassen? Jo, det var meg.

Hvis du trodde at jeg var ferdig med å utlevere Lines dårlige sider så har jeg såvidt startet. Hun eier ikke skam i livet når det kommer til toalettrutinene sine. Jeg har prøvd å forklare den selvutnevnte dritemaskinen at huset vårt har dører for en grunn. Av en eller annen merkelig grunn så syns Line det er helt greit å ha dodøra åpen når hun er på do.  Jeg hører alt som skjer der inne, kun avbrutt av lyden av en og annen facebookmelding som tikker inn eller lyden av starten på et nytt brett i Candycrush. I tillegg er hun så lat at hun allerede begynner å kle av seg og løsne buksa på vei til toalettet, du kan takke faen på at buksa allerede er bare 20 cm over bakken idet hun går inn på badet. Om det er fordi hun har dårlig tid eller bare sparer tid aner jeg ikke. Flaut er det hvertfall når kompisene sitter i sofaen.

Kaffekopper. Som den kaffeelskende kjærringa hun er har drikker hun sikkert 10 kopper kaffe hver dag. Og hun tar en ny kopp hver gang. Det står halvtomme kaffekopper på stuebordet, kjøkkenbordet, på benken i gangen, utenfor på trappa (fra når hun røyker) ved dassen (ja, hun drikker kaffe MENS hun driter fordi hun mener det "hjelper henne igang".) og sist men ikke minst - i bilen. Hver gang jeg setter meg inn i bilen må jeg rydde unna 3-4-5-6 tomme kopper, og ofte havner de på gulvet. Der blir de liggende å klirre når vi kjører bil, og det er helt seriøst til å bli innlagt på mentalsykehus av. 

Line syns panting av flasker er et jævla ork. Så da syns hun det er helt i orden at jeg må gå ned til Joker i Brevik med mine enorme, blå Ikeaposer med halvannenliterflasker med pepsimax for å pante før jobb. Jeg spurte henne hvorfor hun aldri gjorde dette selv, hun som som regel kjører bil de få hundre meterne til butikken og kunne lett svippet med seg tomgodset. Svaret hennes var at hun syns det var flaut. Den jævla bortsjemte drittungen syns det er flaut og ukult å pante flasker men helt greit å drite med åpne dører.

Line er til tider veldig selvsentrert. Hun merker det i grunn ikke selv før det er "for sent". Et eksempel her er da vi hadde med min niese i baksetet på bilen da vi skulle en tur til Sverige. Besteforeldre skal si hade til oss og ønske oss god tur da de sier.."-Kjør forsiktig, Line! Husk at du har dyrbar last i baksetet!". Hvorpå Line svarer: "Ja, det har du rett i. Den nye macbook pro`en min ligger baki." 

Til tross for alt dette, så er hun heldigvis mitt problem å leve med. Og det er jeg som har fridd til henne, ikke nødvendigvis på tross av alt dette - men på grunn av alt dette. Aldri en kjedelig dag med Line. :-)

Hilsen Torben.



PS: Jeg vet ikke hvordan jeg snur bilder. Her er bilde av meg når jeg skifter støvsugerpose i sentralstøvsugeren vår. Ikke at Line engang har den ringeste anelse om hva hullet i veggen og slangen på vaskerommet er til bruk for, dog. Flaks hun har meg.

 

 

 

 

 

Torben møter fru PMS.

Det er ikke ofte jeg går rundt å irriterer meg over noe. Men når jeg først gjør det de 4 dagene i måneden, så kan det rett og slett koke over for meg fullstendig, og jeg blir et rasende og ukontrollerbar monster det er vanskelig å medisinere med det første. Ofte er det Torben som står i senter av mine utblåsninger, litt fordi jeg har en latterlig tendens til å gi han skylden for alt og ingenting. Og derfor også humøret mitt til tider. Men så har jeg skrevet litt i irritasjonsboka mi for å få det listet opp litt, og her er et lite dypdykk.

Her er en liste over ting som kan snu hele min vanligvis så glade verden:

1. Torben er tett i nesa. Han bruker nesespray. Før han bruker nesesprayen spruter han med den i løse lufta før han skyfler den inn i neseboret. HVORFOR? Hvorfor i herrens navn skal det være godt for noe? I en nesespray er det ca 25-30 sprayer og den lille dritten koster rundt 50-60 kroner. HVORFOR er det viktig å sjekke spruten utenfor nesa? Hvorfor er det så himla viktig å sprute nesespray ut i lufta for å sjekke, det er jo ikke sånn at om den ikke virker når man spruter første gangen så er hele prosessen kjørt? Kan han ikke testsprute i nesa og kjenne etter..."kom det noe ut eller ikke". Hvis ikke, prøv igjen. 

2. Når han omsider har sprayet i nesebora sine så suuuuuuuuger han så hardt han kan inn. Langt inn. Så langt inn at det blir tørt i nesa. Jeg vet ikke med deg der hjemme, men nesesprayen skal løsne opp så man får snyti seg, ikke gjort det enklere å dra langt inn i bihulene for at det skal ligge der, tette ytterligere og fremkalle bihulebetennelse. Fader ass, det er til å bli gæærn av!

3. Når vi tar ut klær fra tørketrommelen så legger vi det opp på benken på vaskerommet. Torben er vel i snitt den som gjør dette oftest, siden han er den huslige av oss. Men han er jævlig utspekulert. OFTE står han å bretter klær, legger inn i skap og styrer der inne. Helt til jeg for kort tid siden oppdaget at han kun brettet sine egne klær og la de i skapet. Han har med andre ord "spart" mine klær og de blir da liggende i en haug som vokser seg større og større dag for dag. Det gikk ikke opp for meg før her forleden da han plutselig avslørte seg selv og sa..."Sånn, nå er det bare dine klær igjen." Jeg har jo stusset litt på at vi begge har brettet sykt mye klær opp igjennom, men sannheten er at Torben bruker unevnelig lang tid på å brette og i tillegg bare bretter sine egne klær, så da er det ikke rart det oppleves som om vi bruker sykt lang tid på vaskerommet - begge to!

4. Torben har en greie med å svare meg på en "morsom" måte. Når han for eksempel har kjøpt kyllingkjøttdeig, og jeg sier at det skulle være kalkunkjøttdeig, så sier jeg ifra. Da sier han: "-Jeg trodde det skulle være kyllingkjøttdeig." Og da svarer jeg "-nei, det skulle det ikke." Og da svarer han. "-Jo, det trodde jeg". Da klikker det for meg. Jeg har ved to anledninger begynt å gråte pga akkurat det, for det er så sykt provoserende av en eller annen grunn.

5.Vi har noen sett med sengetøy. Det ene er et sykt dyrt damask-sengetøy som kostet litt under 3000,- da jeg kjøpte det for flere år siden. Jeg elsker det sengetøyet. Ironisk nok har Torben et sengetøy i akkurat samme farge, men selvsagt ikke i damask - men noe billigere og helt ordinært sengetøy. Hver gang jeg legger på damask-sengetøyet pleier jeg å si "det her damask-sengetøyet er så sykt dyrt men akk så deilig!". Og da tar den jævla rotta på seg æren og sier "Ja, det er mitt sengetøy, det har jeg hatt lenge". Bare fordi den jævla gnomen ikke kjenner forskjell på KID-sengetøyet sitt fra ungkarsdagene sine og mitt dyre, vakre damasksengetøy så FYRER han meg opp ved å NÆGGE om at det er hans sengetøy og det er det IKKE. Kjenner jeg blir helt svett av å snakke om det! Fader asså!

6. Når Torben finner noe i kjøleskapet han ikke vet hva er, så KASTER han det. Jeg har ikke tall på hvor mange økologiske mango-chutney glass jeg har kjøp opp igjennom, det er ikke mulig for et menneske å spise opp så mange slike glass som jeg har kjøpt opp igjennom tidene. Og så prøver han seg med å si at "det var mugg på det", men det er bare fordi han kikker oppi glasset og syns det ser funky ut. Men det er for fasen mangochutney, den SER jævla funky ut den skjønner du!

7. Når Torben nyser, så nyser han så høyt at jeg skvetter og tisser meg litt ut. Da klikker jeg litt. Det må være mulig å nyse uten å vekke opp hele nabolaget? Det må jo være skadelig å lage den slingrende skrikelyden når man nyser? Det må jo være vondt for halsen og stemmebånda?

8. Det er en sånn fotballkanal her hjemme som står på i tide og utide. Også når det ikke er kamp. Da er det bare et sånt oversiktsbilde over kampene på skjermen, og en sånn vignettlydd på 20 sekunder som går om og om og om og om og om igjen.... Det er jo ikke sånn at han sitter å SER på den oversikten i lengre tid, det hodler vel å se oversikten og så bla videre?! Og den vignettlyden kan helt seriøst få meg til å tråkke ihjel marsvina i ren affekt, den frembringer rett og slett drapsinstinkter hos meg! 

9. Jeg spurte hva slags brudekjoletype Torben syns var finest for å kunne lande drømmekjolen. "Jeg vet ikke, men jeg syns ikke sånne gamledagse kjoler er så fine". Nei, ok. Hva mener han med gamledagse? Vintage? 1980-tallskjole? Ballkjole? Kniplinger og blonder? Brokadeskjørt? HVA FASEN MENER DU MED GAMMELDAGS? Er det ikke lov til å ha på seg en tidløs, tradisjonell kjole? Er det gammeldags kjole? Er det havfruefasong du vil se meg i? Stroppeløs? kort? MEN SVAR DA??!! Jeg er i villrede og livredd for å bruke en såpass stor sum penger på noe Torben kanskje ikke syns er noen fin kjole.

10. Når jeg er på reise pleier Torben å erte meg med at marsvina våre ikke har det noe bra og gir meg dårlig samvittighet for at jeg er ute å reiser. Når jeg omsider orker å ta den telefonen hjem midt i konferansen for å si at alt er bra med meg, så sier han "Bård ser litt slapp ut, så Inge og Knut Werner kommer innom med en hammer for å ta en avgjørelse på hva vi skal gjøre.." Da sitter jeg med nervene utenpå kroppen resten av konferansen og dør litt inni meg. 

11. Det finnes ikke noe punkt 11.

12. Jeg liker å ha det varmt. Torben liker å ha det kaldt. Ofte snikskrur han på ventilasjonsanlegget eller varmekablene, og så blir det grisekaldt hjemme uten at jeg vet hvorfor. Og jeg skrur opp igjen. Og han skrur ned igjen.Åpner vinduer, jeg lukker de. Det er ikke rart Skagerak Energi elsker oss. 

13. Torben bruker sykt mye penger på dopapir. Altså, ikke mengden dopapir som plager meg, men kvaliteten. Ved flere anledinger har jeg hatt mitt eget firstprice dopapir og han har kosa seg med Lambi 8-lags. Bokstavelig talt penger skylt ned i dass spør du meg.

14. Alle disse nevnte tingene ovenfor irriterer meg som regel bare 4-5 dager i måneden. Resten av måneden har vi det ganske greit og jeg klarer å holde sinnet mitt på et avbalansert nivå. Tror jeg.



Et uredigert blinkskudd fra fotoshooten sammen med Julianne Fredin / Juliannes Foto i Langesund. Jeg har så mye herlige bilder fra den shooten! 


Følg meg gjerne på facebook eller instagram! Supporterfrue.no - Line Victoria




 

 

 

Ikke en helt vanlig bakrus, men svineinfluensa faktisk!

Gud, så pinlig. Så lenge uten å ha gitt lyd fra meg på bloggen. Beklager. Men det har sine naturlige årsaker!

Den første årsaken er at hele ledergruppen på hotellet dro på den legendariske Vinterkonferansen (VK blandt venner) med verdens beste sjef, Petter Stordalen. i flere dager har vi mesket oss med alkohol, god mat, fantastisk underholdning, gode hotellsenger, inspirerende foredragshodlere og suverene overraskelser. VK svikter aldri. Jeg er riktignok vant til de store festene i tv og media-bransjen, men ingenting kan måle seg med Petters fest for 2700 ansatte. Ren magi! Et lite bildedryss med litt sensurerte bilder:

Pakker baggen med det aller nødvendigste:

Dass-selfie:

Konsernledelselsen bjuder på seg selv sammen med Truls Svensen:



...og det var i grunn det jeg kunne dele. Mye bilder der som ikke tåler bloggens lys, for å si det slik. (Ikke noe nasty. Bare bilder som aldri kommer til å se bra ut uansett hvor mye filter jeg legger på)

Første arbeidsdag etter hjemkomst var helt ok, men jeg merket at noe skjedde i kroppen, så jeg valgte å avstå fra trening. Klokken 10.00 på kontoret veltet hele kroppen inn i en tilstand jeg aldri har har vært i før. Som et jævla slag i trynet. H1N1-virust kicket inn. Også kalt svineinfluensa. Oh herlige Maria og Josef - jeg så stjerner i 3 dager før jeg nå omsider har klart og komme meg opp av sofaen. 



Feberen var over 39 også, men da var jeg for sjuk til å i det hele tatt tenke på at det måtte dokumenteres.

Nuvel, i kveld kviknet jeg som sagt litt til. Men da var det en annen jeg har delt sengetøy og basilusker med som plutselig begynte å se stjerner. Han grep etter termometeret og  skulle sjekke tempraturen sin. Det var bare et problem:



Jeg orket ikke engang rope til han at han måtte få den ut av kjeften sin, for skaden var skjedd allerede. Dette mine damer og herrer, er min kommende mann med termometeret i munnen. Samme termometeret som jeg en halvtime tidligere hadde skyflet opp i stjerten for å måle min temperatur. Det er nemlig der den skal måles for å få det mest nøyaktige resultatet. Problemet var at han leste på pakka at den kunne brukes i rompa, i munnen og under armen. Men han tenkte ikke på å spørre meg hvor JEG hadde brukt den de siste 2-3 dagene. 

Og hva skjer? Jo, mannen blir selvsagt AKUTT dårligere når jeg forteller han hvorfor jeg knipset bilde og lo litt anstrengt for meg selv mens han tok tempen sin...



Han ble rett og slett plutselig døende. Døende og med sykt dårlig ånde. (!)

Faktisk følte han seg så uvel at han satte seg ned å skrev....





Jeg antar at det er noen grunner til at den jævla elektriske tannbørsten har gått i ett den siste timen. Og jeg har selvsagt fucket med hodet hans og sagt ting som; -"Ey, du har noe brunt mellom tenna..." og "usj, lukter dritt av ånden din..." 

Sånn kan det gå. 

Ukens veiing utgår som følge av svært urutinert matinntak og absolutt ingen trening. Jeg kommer ikke til å veie meg før jeg har hatt et par treningsøkter. Dette litt så jeg ikke skal gå rett i kjelleren etter over en uke uten å ha trent. SKAMME SEG! 

Tannlegen <3

Idag har jeg vært hos tannlegen, og full av bedøvelse i kjeften ramler jeg inn på kontoret til den nye direktøren vår. Det hører altså med til historien at jeg har tryna på asfalten her om dagen, og at jeg har et skrubbsår i fleisen og øyet mitt var hovent de første dagene. Min nye direktør sitter med trillrunde øyne og observerer meg, der jeg veiver med armene og prøver lespende/siklende- og med skrubbsår i trynet oå forklare noe jobbgreier.  

For å sitère han: "-I løpet av helgen har du sklidd rundt på asfaten med ansiktet først og så kommer du inn nå og prater som om du har fått et ørlite hjerneslag, du skjønner vel at vi må starte min første arbeidsuke med en medarbeidersamtale, unge frøken?! " 


Min fasinasjon for tenner har jeg hatt siden barnealder. Drømmen var først å bli lege, men jeg ønsket etterhvert å "fikse" problemet pasienten hadde der og da, fremfor å henvise til alle andre og bruke lang tid på diagnoser og behandling. Så derfor følte jeg at tannlegeyrket var hakket mer spennende. Jeg kom aldri så langt at jeg ble ferdig eksaminert odontolog (tannlege) så min korte karriere i Bergen ble med det ene året. Så flyttet jeg til Oslo, med en sveip innom Trondheim først, og i Oslo var det langt mer spennende med tv-jobb, feite lønninger og røde løpere, enn karies, hvit uniform og komposittfyllinger.

Som sagt, fasinasjonen er der ennå og jeg er juger fremdeles på meg en tannlege-tittel i ny og ned når jeg blir skrønemaker. med noen øl innabords. Dette har riktignok resultert i et par tannlegebehandlinger ute på byen. Blant annet tok jeg stingene etter to visdomstenner på en hyggelig homofil mann jeg kom i prat med etter to Jâgermaister`e  i baren. Inne på utestedets toalett satt han på gulvet med bakhodet på dasslokket, mens jeg klippet, lirket, løsnet og trakk ut de blå stingene lengst inne i kjeften hans. På dette tidspunktet hadde jeg arvet et tannlege first-aidkit av min tannlege i Oslo. Speil, pirker og så fikk jeg ei lita tang/saks av ei annen tannlegevenninne. Han ble så fornøyd atte!

Anyway. Den siste uken har både marsvinet Bård og jeg flittig benyttet oss av tannbehandlinger i nærområdet. Bård hadde riktig nok ikke hull i en jeksel slik jeg hadde, men han hadde fått litt vel lange tenner og de måtte files ned. Noe som selvsagt ikke er verdens enkleste jobb, men det måtte gjøres - koste hva det koste vil. Da jeg kom inn til tannlegeveterinæren ble jeg forvist til et eget rom med en benk som Bård åpenbart skulle ligge på mens han fikk tannbehandlinegn sin. Et sånt aluminiumsbord med en liten tynn madrass og grønt papirduk over. Jeg tenkte at jeg kunne "gjøre han klar",før veterinæren kom, så jeg tar han ut av reiseburet sitt og legger han på ryggen på benken. Bård liker godt å slappe av på ryggen, med alle fire beina sprikende til alle kanter. Tannlegeveterinæren kommer inn og ser på benken. Der ligger Bård i full blomstring på det grønne operasjonsbordet - fullstendig avslappet til det som skal skje. Hun peker og spør: "Hva har skjedd her?" Jeg svarer at han er klar for tannbehandlingen sin. Hun ler, for hun har aldri sett et så avslappet marsvin før tror jeg. Hun trodde han sikkert var død der han lå på rygg med sprikende bein. Fortennene ble filet ned, og Bård er happy. 

Sånn her lå han:

Idag var jeg selv hos min nye favorittannlege i Langesund. Jeg hadde litt samme åpenbaring som Bård Georg på operasjonsbordet, tror jeg. Jeg storkoser meg i stolen til Fredrik og jentene der. Jeg storkoser der meg litt fordi Fredrik er ung og veldig kjekk, og fordi Rita og Liss er morsomme damer med god humor. Riktignok spriket jeg ikke like mye med beina som Bård gjorde hos veterinæren, litt stolthet og dannelse har jeg. Men jeg var ikke fremmed for å spørre om de tingene jeg lurer på når jeg ligger der.

"Hvor er det rareste stedet du har satt bedøvelse?" "Har du satt bedøvelse på deg selv noen gang?" Har noen dødd av bedøvelsen noen gang? "Kan du slipe tennene til Bård Georg neste gang, for du er billigere enn veterinæren. Jeg kan vise deg hvordan du gjør det, jeg har kunnskapen og du har verktøyet!"

En gang i løpet av behandlingen så drister jeg meg tilogmed til å skremme Fredrik-tannlege mens han holdt på, for han så så veldig konsentrert ut på et tidspunkt. Han skvatt ja, men det er alt annet enn morsomt å skremme tannlegen når han har pirker-verktøyet sitt i umiddelbar nærhet av tannkjøttet ditt. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde et bilde fra tannlegekontoret idag, men jeg får heller driste meg til å slenge ut et bilde av min gamle favorittannlege fra da jeg bodde i Oslo. Vi hadde sykt moro sammen. Jeg fikk han til å gjøre mye rart med tennene mine, hahah! Blant annet trakk han en tann på siden min for å få plass til overbittet mitt (Jeg hadde innsideregulering) og her har jeg knipset et bilde fra en av de mange gangene vi sloss når han skulle sjekke hvordan ståa var i "gullgruven" som han kalte kjeften min.

Han er grunnen til at jeg ikke lenger har tannlegeskrekk. Han pleide sette opp et speil på lampa så jeg kunne følge med på alt han gjorde oppi kjeften min. Her har gynokologer mye å lære ass. For kontrollfreaker som meg som gjerne vil følge med på alt som skjer. Frem med speilet! 







(Bildene er fra 2006-2009, i den perioden var jeg ofte hos tannlegen for å stramme reguleringen min på baksiden av tennene. Jeg var faktisk så ofte innom at jeg fikk både bursdagsgave og julegave av de på Tullinløkka Tannlegesenter. Jeg savner de litt, men nå har jeg endelig funnet en ny tannlege her hjemme som er like flink, og det gleder meg!)

Nuvel. Tilbake til tannlegebesøket mitt idag. Jeg klaget litt til Fredrik at jeg hadde oppdaget en liten skjevhet i perleraden min. Så jeg beordret han til å faktisk slipe fortennene mine litt rettere. Mens jeg ligger der og får slipt fortennene, tenker jeg at det fasen ikke er mange dager siden marsvin-Bård fikk samme behandlingen. I løpet av samme uken ligger vi altså begge på rygg på en grønn operasjonsduk og får fortennene våre filt ned. I rest my case. 



Her har vi begge fått slipt fortennene våre. Bård sin tannlegeregning ble faktisk dyrere enn min. Det sier jo litt. 

Kan jeg bare spørre om en sak? Hvor hviler dere øynene deres når dere er hos tannlegen? Jeg sliter jo som sagt med at tannlegen min er kjekkere enn flere andre tannleger jeg har møtt på min vei, så jeg prøver å unngå å se rett på fjeset hans når han driver å durer i kjeften. Men så har jeg også oppdaget at jeg kan se speilbildet av meg selv i pupillen hans, og dermed har mulighet til å følge med på hva som skjer - men det er kanskje særdeles ukomfortabelt for den stakkars tannlegen min? At jeg stirrer han jævlig intenst i øynene for å døyve narsisisten i meg.. (Narsisist - elsker sitt eget speilbilde) Ikke kan jeg lukke øynene heller, da kan det virke som jeg nyter det. 

Alternativt kan jeg kikke på den intense lampa over som ironisk nok er av merket "Delight". Og når vi er inne på det, hva fasen ER det med det lyset? Det er ikke mye "delight" med den lampa, for når tannlegen gir meg et speil for å foklare den lille skjevheten - så ser jeg i speilet at ALT SYNS igjennom flere lag sminke -  både tørr hud, kviser, mascaraguffe og en tørr buse som flaflet halveis utenfor neseskilleveggen min. All den tiden jeg brukte på å pynte meg, hele fasaden bare RASTE når jeg så meg selv i flombelysningen. Jeg bare sier det. Neste gang må han borre med lyset slukket. Han får bare gjette seg frem til hvilken tann han skal drille. 

 

Uansett ble begge fortennene våre veldig pent slipt, mine ble riktignok ikke slipt så mye - men akkurat nok til at jeg ikke lenger irriterer meg over at det er forskjell på de. Bård er veldig fornøyd med slipingen han også, men han hadde jo faktisk dødd av matmangel hvis det ikke ble gjort. Kan ikke si det samme om matmora. 

Ha en toppen dag!

Bridezilla!

Jeg har vært syk den siste uken, så jeg har hatt mye tid til å ligge å gruble på bryllupet mens jeg har blåst ut gørr i et snytepapir denne uka. Mangel på trening (hadde et par timer på tirsdag) har også gjort at jeg er rastløs i kroppen, men jeg vet jo at det ikke er så lurt å hive seg på trening med litt feber i kroppen. 

Første del av forberedelsene til bryllupet den 11.juni (bare 5 måneder igjen, jo!) var jo å gå ned mine herlige kosekiloer, og det har jeg jo nå klart. Fra 9-tallet til 6-tallet på vekta, så tiden begynte å nærme seg for valg av brudekjole..!

Jeg har jo ikke snakket så mye om bryllupet vårt på bloggen, litt fordi jeg vil at det skal være noen overraskelser for gjestene våre - men også fordi jeg har tenkt at dere skal få slippe litt unna. (!) Dessuten skal jeg innrømme at jeg i grunn har hatt alt klappet og klart i hodet mitt fra jeg var ca 10 år, men ser jo at jeg som 32-årig brud må gjøre et par endringer ;-) Blant annet dropper jeg de to hvite hestene jeg som 12-åring så for meg at vi skulle ha med, og selvsagt skal Torben og forloveren få lov til å ha på seg noe annet enn det som var den opprinnelige planen fra 10-årsalderen:



Neidu. Temaet for bryllupet blir.....*tamtamtaaa*

Maritimt!

Selvsagt blir det maritimt bryllup. Vi er jo begge født og oppvokst i vannet. Planen er å i fremtiden bo i strandkanten, og barna våre skal få gummijolle og redninsgsvest allerede før de har sluppet puppen min.

Jeg har jo ikke lyst til å gi dere alle detaljer selvsagt, men slik det ligger ann nå så inkluderer bryllupet både vielse i Langesund kirke, båttur, og middag med fest på brygga til pappa og Bonus. (Mitt herlige barndomshjem) Det har vært ganske lett å finne inspirasjon på google - her er noen av bildene jeg har laget i "inspirasjonsmappa" mi på macen..











Det geniale er jo at vi i grunn har tilgang på det meste som gjør bryllupet maritimt. Båter, ferjer, brygge, et hus og hage ved sjøen, og en familie som kan synge Skomværvalsen og hjemmebrygget øl.

Selvsagt tillegges bryllupet en veldig personlig touch, jeg håper på taler fra hjertet og med MYE humor og latter. Jeg er (dessverre) en sucker for bryllupstaler, og spesielt de som handler om historier og morsomme hendelser fra livene våre. Eller generelt kan man vel si at jeg elsker å være midtpunkt og at (nesten) alle talene skal handle om meg. Oss. Hehehe....!

Jeg har hele tiden trodd at det skal være så himla vanskelig å bestemme seg for de tingene som man tror er viktigst for brudeparet. Evt bruden da. Hår/Sminke/brudekjole... Skal jeg ha slør? Tiara? Håret løst, satt opp? Hva med buketten?

Jeg har hatt min første brudekjoleprøving. Jeg hadde sett meg ut en i september, og sa jeg skulle komme tilbake når jeg var blitt tynn. Så gjorde jeg det. Jeg ble veldig overrasket over at kjolestiler jeg trodde jeg ikke kunne ha, plutselig så helt...unnskyld meg, men....FANTASTISK ut på meg! Den kjolen jeg hadde sett meg ut endret jeg til en litt annen en med samme type snitt. WOW. Hvis du aldri har prøvd brudekjoler før, gled deg. Jeg tror alle føler seg helt fantastisk ut i brudekjole. Jeg har visst hvordan den skal se ut lenge, og det var rart å se meg selv i speilet og bare la det synke inn. Jeg så jævlig bra ut, hahahhaha! Og alle de kiloene jeg har gått ned - fy fasen, det var det verdt!

Så kjolen er sånn delvis i boks. Når det gjelder min stil på bryllupsdagen så er den ganske opplagt. Jeg vil ha en naturlig stil, jeg vill ikke ha noe stramt og fancy. Jeg tror egentlig ordet jeg leter etter er "tidløst". Etter å ha hentet frem mamma og pappas gamle bryllupsfotoalbum, så fant jeg ut at mamma var ganske lik meg i valg av det "tidløse". For mamma giftet seg på det ultrabløtekakebrudekjole-tiåret - 80-tallet! Vi vet jo alle hvordan brudene ofte så ut på den tiden, men mamma - hun kjørte tidløst.



Nydelig bomullskjole med blonder, perlekjede og en mann som dengang hadde hår på huet. Jeg ble så glad og rørt når jeg så disse bildene, for det minnet meg på at jeg så absolutt har masse inspirasjon å hente i min familie og nye families tradisjoner. Jeg syns det er fint å bruke de, og ikke minst lage noen nye tradisjoner. Mammas nydelige brudebukett er ihvertfall en av de tingene jeg skal rett og slett copy/paste til mitt eget bryllup. 



Det gjør meg ganske vondt i hjertet mitt at hun dessverre ikke får muligheten til å se meg gå opp kirkegulvet sammen med pappa, men det er bare en av de tingene man må svelge unna når livet er urettferdig mot deg. Heldigvis har jeg verdens fineste bonusmamma som skal få lov til å ta imot gratulasjoner på mammas vegne :-)

Jeg er så heldig at jeg skal ha to forlovere. Iril - som jeg har kjent siden barneskolen og var den første jeg drakk meg full med, og Aina som jeg har kjent siden videregående og drukket meg full med enda flere ganger enn jeg kan telle. Jeg vet utrolig lite om en forlovers oppgave, og Iril og jeg snakket litt om det i går. Jeg forventer liksom ikke så mye av en forlover, annet enn å pille mascaraguffe ut av øyekroken min når jeg trenger det, og kanskje holde buketten min når jeg trenger begge hender ledig i kirken. Et utdrikkningslag hadde kanskje vært på sin plass også, men annet enn det så håper jeg ikke jentene tror at det er en hinsides avansert jobb.. Jeg håper jo bare de kan kose seg like mye som meg, jeg er ikke akkurat noen bridezilla - og uhyre laidback til bryllupet generelt, så håper ikke de tror at de skal stå på pinne for meg de neste månedene..! Jeg er uansett ikke så opptatt av "det perfekte bryllupet", jeg vet det bare løser seg så lenge jeg får gifta meg med Torben og feiret det med de fine folka vi har rundt oss. 

Er det sært av meg å ikke være sykt opptatt av hva slags farge neglelakken skal ha og monogrammer på tallerkner og Christian Loubutroini-skoene "alle" bruder drømmer om? Jeg vil ha komfortable sko, jeg. Som jeg kan gå med! Ikke vil jeg ha korsett, heller. Tror kanskje jeg skal driste meg til pålimte øyevipper på forhånd, men det er bare fordi jeg vet jeg kommer til å grine i flere timer gjennom dagen, og ingen vannfast mascara kan redde unge frøken Husby fra det kjente panda-trynet. :-)

Nuvel, jeg lover at det ikke blir så mye bryllupsblogging fremover, - jeg ville bare informere om at jeg faktisk er (sånn delvis) igang med forberedelsene, selv om jeg ikke nødvendigvis lar det ta opp sykt mye tid. Men om dere har noen gode tips å dele, så tar jeg veldig gjerne imot det! Enten det gjelder forloveroppgaver, tips og triks, og kanskje et godt råd jeg bør huske på og ta med i planleggingen! Hyl ut i kommentarfeltet! (Hvis du vil kommentere på innleggene, så er det bare å trykke på overskriften, tror jeg...!)

/Line Victoria - ikke bridezilla akkurat...!

 

Svar til Pilotfrue om disse "forferdelige fitnesstullingene som gir henne frysninger".

Jeg må få lov til å ta opp tråden til en annen frue på blogg.no-portalen. Pilotfrue mener at bikinifitness burde vært forbudt (som en sportsgren) og at de er dårlige forbilder. Hun skriver også at hun syns de ser helt forferdelige ut. (Noe jeg syns hun skal passe seg for å si om andre menneskers utseende, men ok - hennes mening.) Hun kaller de fitness-tullinger, at de er dårlige forbilder og at de ser helt forferdelige ut og gir henne frysninger.

Jeg må bare spørre meg - hva er forskjellen på noen som driver bikinifitness og annen toppidrett? Er det det at det er den relativt avkledde kroppen i sin helhet, sammen med utseende som skal bedømmes og ikke prestasjoner i forhold til lengde på hoppet, antall mål man scorer eller tiden det tar å ake seg med ski og staver frem fra start til mål? En person som stiller i bikinifitness, det er i aller høyeste grad en toppidrettsutøver hva angår treningsrutiner og da er både kosthold, rutiner og psyke utrolig viktig - slik det er med alle idretter man vil bli best i.



Pilotfrue syns at dette med å gjøre seg "sceneklar" i forkant av en fitnesskonkurranse virker "helt drøyt" i følge hennes egne skrevne ord i innlegget sitt. Du Pilotfrue, det er ikke så veldig anderledes enn hvordan du har servert dine blogglesere treningsrutinene dine frem til du skal gifte deg i februar. Du gjør det på et vis "sceneklar" før bryllupet ditt, gjør du ikke? For noen uker siden la du ut i det vide og brede om både kostholdsplanen og treningsplanen du skulle følge, slik at du skulle komme i form til bryllupet ditt. Jeg må innrømme at jeg har lyst til å pirke deg med en pinne, der du sitter i det store glasshuset ditt på Frogner og kaster stein. 

Jeg skal innrømme at jeg aldri har sett på bikinifitness som noe mål for min egen del å konkurrere i eller trene meg opp til. Absolutt ikke, vil jeg vel si! Jeg kjenner mine begrensninger, og har ingenting på en slik scene å gjøre. Jeg har trent de siste 4 månedene for å komme i form til mitt eget bryllup nå i juni. Først og fremst for å komme ned i vekt og få bedre helse. Så med andre ord, ikke for å få sixpack. Men det har skjedd andre ting med meg utenom vektnedgang og bedre helse underveis på denne reisen også! Blant annet har jeg endret alle mine antagelser om de som trener for å få markerte kropper og bulende muskler. Jeg har tidligere syns det har vært litt overkill å måtte trene så mye at blodårer syns og fettprosenten er truende nær 0 %.  Men da visste jeg heller ikke hvor mye tid og viljestyrke som trengs for å gjøre det heller da. Først nå forstår jeg at det handler om prestasjon, vilje, samhold og en helt egen blomstrende idrett. At du mener at de har usunne holdninger syns jeg er utrolig slemt sagt om en gruppe mennesker som holder på med dette - dårlige holdninger i idretten finner man overalt, og ikke bare i muskelmiljøet.

Som sagt har jeg omsider forstått hvor mye viljestyrke og tid som ligger bak slike kropper. Det er mange, mange timers har jobbing med styrke - et strengt kostholdsregime og ikke spesielt mye rom for utskeielser. Noen har jaggu en 100% stilling ved siden av også, og tilogmed barn å oppdra!

Ei veldig søt facebookvenninne jeg møtte da jeg var med i et tv-program for noen år siden, er en av de jeg refererer til over. Arti Sharma Lopes heter hun. Ei utrolig, smart og sosial jente - med både mann, 2 barn og en viktig jobb til vanlig. Trening er hennes lidenskap og hun var vært med i mange fitnesskonkurranser.

...Men når Arti skal stille i konkurranser ser hun slik ut:



Bildene er hentet fra Arti sin facebookside her!

Og som hun så feiende flott sier selv: "-Jeg trener to ganger om dagen og står opp klokken 05.00 hver morgen, man får til hva man vil!" Og det er slik en sunn og ekte idrettsutøver tenker. Man får til det man vil - og det er ikke noe usunt eller forferdelig med den holdningen til livet, syns du vel? Forbilder med disse holdningene blir jo hyllet i alle andre idrettsgrener?!  
 

Jeg har også forstått at (bikini)fitness er en livsstil. En gruppe fitness-entusiaster kan sammen nå sine mål og konkurrere om hvem som har gjort det best. Er ikke dette hva konkurranse i sport og idrett ofte handler om? Å være best?!

Pilotfrue mener også at det kan være farlig og lite helsebringende å delta i bikinifitness. Jeg skal være ærlig med deg, og si at jeg vet lite om hva selve opptakten og treningen går ut på. Men om du sikter til spiseforstyrrelser, så finnes denne grusomme sykdommen representert i all slags sport og idrett. Kroppshysteri finner du i strandvolleyball, skiskyting og høydehopp. Kroppshysteriet finner du tilogmed i hoppbakken, der utøverne faktisk ofte veies før et renn. Og du har vel fått med deg debatten om spiseforstyrrelser i nettopp denne idretssgrenen, som i prinsippet burde handle om alt annet enn vekt når man skal hoppe ut fra et stup av en bakke - få oppdrift og flyyy avgårde i nærmere 80-100 km i timen..?

Jeg skal være den første som forteller at JEG aldri hadde klart å finne viljestyrke til å klare noe av det bikinifitness-jentene klarer. Jeg er imponert over hva de får til med kroppene sine, og hvor mye trening som ligger bak hver eneste positur, muskel og glitrende bikini. Om jeg syns det er sexy? Vel, jeg syns hvertfall det er dritsexy å ha så mye viljestyrke at man får til slike ting. Jeg syns Lene Alexandra og Arti og alle de andre jentene som driver med dette er dritsexy fordi de setter seg mål!

Jeg syns vi skal være forsiktig med å dømme folks viljestyrke, pågangsmot og evne til å gjøre mirakler med kroppen sin - enten det er Marit Bjørgens mange medaljer i skisportet eller Artis mange utmerkelser og pokaler i fitnessammenheng. De er begge forbilder i hver sin idrettsgren.

/Line Victoria - lite muskler, svær i kjeften..

 

 

Søtsuget kommer, hold deg fast!

Jeg fikk et leserspørsmål heromdagen som jeg gjerne vil svare på!

Har du noen GODE råd til å bli sunnere?

Jeg vet at det er trening og sunn kost som gjelder, men til oss som får abstinenser hvis vi ikke spiser noe søtt? Det er helt grusomt, men hver gang jeg prøver å bli sunnere med vann og sukkerfri mat, får jeg abstinenser ut av en annen verden, og må gå tilbake til "gamle, dumme vaner".

Vær så snill å lag ett blogginnlegg om hva man kan spise uten å få sukker-abstinenser. Noe som smaker godt OG er sunt. Da hadde jeg blitt så glad :-) Hilsen ei som ser opp til deg.

Hei du, og tusen takk for supert spørsmål! Jeg må innrømme at jeg sliter med det samme, denne konstante sugen etter noe søtt. Jeg må jo (dessverre) innrømme at dette ekstreme sukkerhungeren gir seg etter ca 10 dager uten sukker, og det er faktisk helt forbasket sant. Jeg har aldri trodd på folk som sier slikt, men dette stemmer faktisk. Men jeg har lært meg de siste månedene, at livet er til for å leves - og da bør man faktisk ha lov til å kose seg litt med noe som smaker litt anderledes enn stangselleri og gulrot. 

Jeg har aldri klart å forholde meg til de som sier at "ta bare et par ruter med sjokolade". For meg er det enten eller. Enten ingenting, eller hele jævla plata ned i et kjempejafs. Det har jeg også lært meg ikke er spesielt bra for meg. Så de siste månedene har jeg tydd til Sukrin gold og steviadråper. Sukrin gold smaker som brunt sukker. Jeg har det på Cottage Cheese eller magerkesam, og noenganger blander jeg inn steviadråper med toffe/karamell-smakk. Jeg har også tatt magerkesam og sukkerfri syltetøy (bringebær er best) og hevet dette oppi en havrespeltlompe - det har dempet mye av den hungeren etter noe søtt som jeg så altfor ofte har på kveldene. 

Ellers har jeg de siste ukene laget meg en kopp med kakao - 50/50 vann og skummetmelk, en vaniljestang og ei lita t-skje med chilikakao. (Ta gjerne vanlig kakao, det funker det også selvsagt - men jeg har bare brukt det jeg har liggende) Også har jeg spedd på med sukrin gold om jeg vil ha det ENDA søtere! Minner dog om at Sukrin gold er veldig lakserende om du er FOR glad i det, lakserende betyr med andre ord siklestump på godt norsk.

Jeg har selvsagt lyst til å si at alt handler om mengden og ikke HVA det er du spiser. Men jeg vet at jeg ikke er alene om å ha problemer med å kose meg med tre ruter sjokolade. Av en eller annen grunn så føles det liksom som om jeg har tapt i det jeg kjøper den plata, fordi jeg vet at da ryker hele i løpet av kort tid. Så vi har ikke sjokolade liggende i huset tilgjengelig. Jeg klarer nemlig ikke kose meg med 3 ruter sjokolade og legge resten i kjøleskapet. Jeg hyller og beundrer de som klarer det!

En annen ting er at jeg også har hatt en historie med søvnspising, noe jeg riktignok ikke har gjort siden jeg begynte på Livea i september. Du har ingen anelse om hvor flaut det er å bo mye på hotell slik jeg gjør i  jobben min, og det da altså ligger inne i systemene at minibar må pakkes vekk eller låses når jeg skal overnatte. På Hafjell for en stund siden hadde de vært flinke å låst minibaren slik som avtalt før min ankomst, men dessverre hadde ikke alle fått beskjed. Så den sjokoladen som lå der med en hyggelig hilsen fra direktøren, ble tydeligvis da spist i løpet av natten.



Jeg måtte altså legge sjokoladepapiret i sengen for å bevise for stuepikene at det ikke var bæsj, men melkesjokolade. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at dette var litt flaut.

Så derfor kan jeg dessverre ikke ha sjokolade liggende sånn helt uten videre, det er min største svakhet og som narkotikum for meg.

Jeg kan forøvrig også tipse dere om kokosboller. Nei, kokosboller er ikke spesielt sunt - men de er veldig lette og "store", slik at man får dekket et ganske heftig sukkeravhegighetsanfall ved bare en eller to kokosboller...! Og hvis du regner litt på kalorier pr kokosbolle, så er det virkelig bedre å spise to slike enn noen ruter sjokolade, hvis man har lyst til å fråtse litt..! (Du kan i følge de som har skikkelig peiling spise enten et wienerbrød eller 8 kokosboller.. Det sier jo litt!) 

Jeg tar mer enn gjerne imot tips til å kose seg med de sunne søtsakene eller de søte alternativene, så håper jeg mine få tips var med på å døyve den værste kløen i tenna..! 

/Supporterfrue - Line Victoria

Året som gikk.

La meg ta en titt på 2015....

Hva har jeg oppnådd?



Jeg ble fridd til. Noe som i følge min avdøde mor burde vært feiret i flere dager til ende. (At jeg ble fridd til, ikke nødvendigvis selve bryllupet.) Min mor sa alltid til meg hver gang jeg kom gråtende inn døra hjemme på Stathelle etter å ha dumpet gamle flammer eller (en av de sjeldne gangene) blitt dumpet; «-Herregud, Line. Tilogmed Hitler hadde kjæreste».
Jeg har redusert omfanget av kroppen min radikalt. Så jeg trenger ikke bruke søkeordene «telt» og «Brudekjole» i samme søkerfelt på google når jeg skal kjøpe meg en uskyldighetshvit kjole for anledningen.
Da jeg ble fridd til så sendte pappa melding til meg. han sender ikke så altfor ofte sms med djevelens tastefon, som han kaller det. Han har, dessverre for han, veldig store hender og dertil enorme fingre, noe som ikke passer seg så godt på en liten ømfintelig smarttelefon som i følge han selv ikke engang tåler et fall fra 12 metershøyde og ut i 4 meter dypt vann. (Seriøst. Han ble faktisk sjokkert over «den dårlige kvaliteten» på telefonen etter uhellet.)
Men han klarte hvertfall å taste ned en viktig beskjed rett etter frieriet fra Torben:
Pappa: «Du må forte deg å ringe presten og sette en dato. Det må bli til sommeren allerede»
Jeg: «Hvorfor det? Vi stresser jo ikke..!»
Pappa: «Jo, gjør det før Torben ombestemmer seg. 
I 2015 hadde vi også nok en båtsesong som gjorde oss sugne på enda større båt. Vi trålet både båtmesser og finn.no - men fremdeles holder vi fast ved at båten vår faktisk er det beste kjøpet noensinne. Hvertfall etter at ny og tett kalesje kom på, kaffemaskin installert og dieselvarmer som holder en deilig overgangsalder-tempratur inni båten. 




Vår absolutte eneste utenlandstur i år var en harryhandel til Sverige med mellomste arvingen til broren til Torben. Vi prakket henne i så mye goderi at det lå Ahlgrens bilar strødd langs E18 over hele Svinesundsbrua og langt inn over norskegrensa. La oss si det sånn, slike biler i plastpose ser sykt anderledes ut oppi en gjennomsiktig Maxi-Matpose når den har vært gjennom systemet til en 11-åring. (Egentlig ikke gjennom systemet. Men halveis ned, og så i retur igjen.) Når Torben og jeg kikket oppi posen med oppspydde Ahlgrens bilar for å inspisère, så det ut som tidenes kjedekollisjon oppi der. 


Etter denne bilturen, kjente jeg på lukta av den at det var på tide å handle inn ny bil. Og i juni stod gliset leveringsklart fra bilbutikken. Etter ca 2 millioner runder runder med meg selv om hvilken farge jeg skulle bestille, så endte jeg på en farge som jeg ble foreslått av de fleste. Noen uker etter bestillingen og masse angring (hallo, det finner faktisk 50 forskjellige gråfarger på biler) så klarte jeg å glede meg til å hente den nye bilen. Den var stor, kraftig motor og ja, grå. Men det gjorde ikke noe. Det er verdens kjedeligste gråfarge (pepper grey metallic) på verdens tøffeste bil, Volkswagen Tiguan 2015-modell. 


4 uker etter fikk jeg selvsagt mail om at bilen min var en av de skandalebilene til VW, men det løste seg kjapt med en dataprogrammering som tok 5 minutter eller noe. Så ingen har dødd.
Her burde nok den fine historien om min nye bil ha sluttet. Men det viste seg da altså når jeg stolt kjørte gjennom gatene på vei hjem med nye gliset, så var det ingen som la merke til at jeg kjørte ny bil. Jeg parkerte i oppkjørselen ved siden av vår Mitchubishi Outlander 4x4 og ser med en gang jeg går ut av den nye bilen hva som var problemet. JEG HADDE KJØPT NY BIL MED IDENTISK FARGE SOM DEN GAMLE JÆVERN! Så det var ingen som egentlig reagerte på at jeg kjørte rundt i en heftig og ny SUV, de trodde vel bare jeg hadde vasket den gamle. Herregud. Jeg ble snytt for stoltheten av å bromme rundt i ny bil, merket jeg. Neste gang skal jeg kjøpe en bil med en annen farge enn begravelses-grå. 
I 2015 ble jeg også introdusert for trening som har gitt meg træler i ræva og uendelig gaveinspirasjon til fremtidige bursdager og julaftner framover. Det meste under juletreet i 2015 var treningsrelatert, og stolt så jeg at svigerbror og hans fru hadde kjøpt en for stor treningstights til meg. Jeg måtte faktisk ned til størrelse small, og det har jeg ikke vært siden jeg var 13 og prepubertal. Torbens bror tror med andre ord jeg er feitere enn jeg ser ut til, men det tar jeg ikke så tungt. 
Andre ting som er verdt å glede seg over er at Torben har rigget opp en helt egen tv til meg i vinterstua. Der koooooser jeg meg og ser på Downton Abbey, som jeg dessverre ikke har oppdaget før nå. I hele romjula har jeg sett på denne serien til langt på natt, og jeg har knapt utvekslet et ord med han jeg deler postkasse med. Her om dagen hadde jeg en kjapp telefon med en av bestisene på telefonen, og at de 5 minuttene de var snakket ferdig- proklamerte Torben at det var flere setninger med henne enn på 5 minutter enn 5 dager med meg og mitt Downton Abbey-marathon i vinterstua. Hallo. Vi kan snakke sammen resten av livet, Downton Abbey på Netflix er ikke der for evah liksom.
Ellers har jeg i grunn ikke så mange forsetter for 2016. Pappas forsett er å få gifta meg bort fort som f, så bryllupet blir 11.juni. Jeg har faktisk ikke gjort andre forberedelser til bryllupet enn at jeg har slanket meg inn i størrelse medium hvit brudekjole, og Torben har lært seg å brygge øl. Det tror jeg vi kommer langt med.
Godt nyttår!

hits