januar 2017

Trollene i kommentarfeltet til Pilotfrue/Julianne.

Jeg blir veldig overrasket over hva folk får seg til å si til andre mennesker. Jeg er heldigvis velsignet med et kommentarfelt som verken trenger moderasjon eller stenging, og om man virkelig ønsker å være anonym når man kommenterer så kan man det på min blogg. Jeg liker å tro at jeg har lesere der ute som både er veloppdragne og hyggelige med hverandre.

Mange av bloggerne jeg er innom har stengt kommentarfeltet. Mange av de sikkert med god grunn. For når jeg ser hva som slipper igjennom sensuren så blir jeg rimelig sjokkert over hvor mye en blogger skal måtte tåle i følge leserne sine. 

Ei bloggerfrue som sliter med å bli gravid (og blogger om det) blir regelrett så grovt mobbet i kommentarfeltet sitt, at jeg blir helt matt. (Egentlig sjokkert, det er vel det mer rette ordet) Når hun forteller at hun igjen har testet negativt på graviditetstesten sin igjen, så skriver en leser til henne:


(Kommentaren er hentet fra kommentarfeltet i bloggen til Julianne / Pilotfrue)

Det er pussig det der. Slemme jenter og gutter har en pussig måte å formulere seg på når vi skal være ekle med hverandre. Vi pakker inn en stygg og krass kommentar inn i en form der det ser ut som man «mener det godt altså». Litt sånn man holdt på når man var 13 år og den kule i poppis-gjengen kom bort og startet mobbingen med?»Ikke for å være slem altså, men?..» Og denne kommentaren er også etterfulgt av en «lei seg på dine vegne»-emoji for at mobberen tilsynelatende skal virke medmenneskelig. 

Selv fikk jeg min dose dritt da sosiale medier var for spesielt intresserte, og absolutt alt jeg gjorde ble dokumentert på live-tv istede. Jeg var programleder i noe som het Mess TV og Sonen (TV Norge og TV 2) og dette var i grunn kort fortalt unge mennesker som «underholdt» på tv i flere timer i strekk fra et kott. Den gang var det ikke så mye å se på på natterstid, og vi hadde en god dose seere hver eneste natt. Man kunne bruke mobilen til å sende inn tekstmeldinger til skjermen for å delta i underholdningen, og DER var det ikke mye rom for moderasjon. I begynnelsen var det faktisk helt vilt, både drapstrusler og sjikanerende meldinger kom inn, og jeg svarte på de live på tv. Faktisk så gikk det «sport» blant seerne å sende inn det groveste av det værste, fordi de så jo reaksjonen vår når meldingen kom inn på skjermen ved siden av oss. Rett skal være rett, noe av det var sikkert berettiget også. Jeg hadde jo som mål å fyre opp seerne slik at de sendte inn en overpriset tekstmelding til noen tikroninger, og målet var alltid å ha flest innkommende tekstmeldinger. Da var den enkleste måten å ta merkelige standpunkt i forskjellige diskusjoner og skape en opphetet debatt. Det spilte ingen rolle hva jeg egentlig mente, så lenge jeg engasjerte meg enten for eller imot noe. Haters var det overalt, og de brukte villig penger på å fortelle meg hvor dum, stygg, feit, taper jeg var. En gang la jeg ut telefonnummeret til en som sendte grove sexmeldinger til meg på min private mobil underveis i sendingen. Jeg oppfordret seerne til å sms-bombadere mannen på samme måte som han gjorde med meg. Da ryddet Dagbladet forsiden og trykket overskriften «TV 2-programleder hetset seer på direkten». Og et bilde av meg som ikke viste meg fra en søt og sjarmerende side, for å si det sånn! Vil du ha en funfact? Mannen har idag mellom 50 og 100 løpende anmeldelser på seg for krenkende adferd og grov seksuell sjikanering på sms. Også mot barn. 

Nuvel, å bli kalt feit og stygg og at noen ønsker å stikke en banan i ræva mi kan jeg faktisk leve med. Jeg brydde meg ikke den gangen og ikke nå heller. Pussig nok så prellet dette av meg veldig lett, og de hyggelige tilbakemeldingene var det så mange av at de negative druknet liksom litt i de. 

Nå er tider endret. Folk lar seg forhåpentligvis ikke knekke av at noen slenger med leppa at du er stygg eller feit. Det virker som vi tåler det liksom, selv om det ikke er greit selvsagt! Nå er mobbingen på et helt annet nivå. Dypere, på en måte. En mer gjennomført, stikkende og på et fryktelig personlig plan. Pakket inn som en «vennlig» tilbakemelding. Slik som Julianne-pilotfrue får på bloggen sin. Av de 9 kommentarene som hadde kommet inn på et helt ordninært blogginnlegg om når hun skulle igang med prøverørsinnsetting (?) så var 3 av de 9 kommentarene av ganske stygg karakter. Den ene kommentaren så du bilde av over. Og det finnes mange av tilsvarende meldinger på andre innlegg Pilotfrue har lagt ut. To andre kommentarer gikk på at hun ikke burde ha så høye forhåpninger, fordi de mener at hun lever på en rosa sky og at hun ikke forstår alvoret - og at resultatene hun skrev om i blogginnlegget var alt annet enn bra og at hun burde komme seg ned på jorda. Vet du hvem denne kommentaren kom fra? Denne kommentaren kom fra en annen jente som også prøvde å få barn med prøverør, med andre ord - ei i akkurat samme triste situasjon som Pilotfrue. Hva får slike mennesker til å trekke andre ned i sin egen negativitetens mørke dal? Eier du ikke skam i livet, anonym kommentator? Det var forøvrig tre andre kommentarer der som var av det hyggelige slaget - "heier på dere!" meldinger. Heldigvis.

Jeg er nok ikke enig i alt Pilotfrue sier og mener, og den gangen jeg var HØYST uenig med henne viet jeg hennes «dom» over fitnessutøvere et eget blogginnlegg på min egen blogg. Ja, da var vi uenige om noe - og det er jo lov.

Men medmenneskligheten min er også såpass justèrt at jeg vet når noen trenger å bli forsvart. Og hvis dette knippet av tilfeldige kommentarer er kommentarer som blir godkjent på bloggen hennes, så vil jeg nesten ikke tenke på hva det er hun modererer bort. Og du Pilotfrue - jeg ville bare fortelle deg at det å skrive en positiv kommentar på noens blogg er mye vanskeligere enn å skrive dritt! Så et enkelt regnestykke er: En positiv tilbakemeldinger veier 1000 ganger høyere enn de negative som bør veie ca 0 når du summerer opp regnestykket. 

Igjen priser jeg meg lykkelig over at kommentarfeltet mitt er tilsynelatende fritatt for hekser og troll og at jeg ikke tiltrekker meg mer dritt enn jeg tåler. Jeg liker en diskusjon og man skal selvsagt få lov til å ha meninger - men skal du hive deg inn i en diskusjon i et kommentarfelt så håper jeg av hele mitt hjerte at du kan stå for det du mener - og signère med ditt eget navn. Ønsker du fremdeles å være anonym, så bør du revurdere det du har skrevet. Da tåler det kanskje ikke dagens lys? Jeg slår et slag for facebook-innlogging på kommentarfelt, jeg. Så får vi se hvor tøffe folk er i kjeften da!

PS. En liten innrømmelse til slutt her.... For noen år siden (5-6 år siden?) la Caroline Berg Eriksen (Fotballfrua) ut bilde av huset de hadde kjøpt med overskriften "Vi har kjøpt drømmehuset" på bloggen sin. Det var da de kjøpte huset sitt i Siljan. Men hun skrev ikke at huset lå i Siljan. Så jeg skrev i kommentarfeltet hennes "Hvorfor skriver du ikke at huset ligger i Siljan? Er du flau over det?". Og det angrer jeg på. Jeg prøvde liksom å mobbe henne ved å lage en greie av at de hadde kjøpt noe som lignet en millionvilla. I fuckings Siljan. Og det skammer jeg meg så syyyyykt mye over!!! Herregud, så lavmål av meg! Jeg tenker ofte på det, og jeg var utrolig teit! Sorry, Caroline.

PS2. Man er egentlig aldri anonym på nettet. Husk det. 

(Ref. Bloggen til Julianne/Pilotfrue finner du her. )

Navnediskusjon og bleieprøving.

Jeg får så mye kjeft fordi jeg blogger så sjeldent. Jeg har nemlig brukt tiden på redebygging og på å øve meg på det nært forestående. Bleieskift er en av de tingene. Og heldigvis har jeg verdens snilleste marsvin (Bård Georg) som lar meg få lov til å teste litt på han...! ;-) Mulig jeg må teste på Torben også, men jeg finner ikke store nok bleier. Visste dere at bleier nå kommer med en sånn indikator som viser om bleia er full eller ikke? ASSÅ??! Det har jeg ikke fått med meg. Det er jo ganske fiffig!

Nå som det virkelig begynner å nærme seg, og redebyggingen for alvor faktisk har kommet over oss - så begynner folk å spørre om vi har funnet noe navn til knotten ennå. Jeg er LIVREDD for å fortelle folk om alternativene vi sitter med, for allerede før jeg har rukket å si første navnet så kan du takke faen på at det er en rundt bordet som rynker på nesa eller roper "Nei, huff". Jupp, det har faktisk skjedd! Og det er ikke fordi navnet er så "æsj" i seg selv, det er som regel at de forbinder navnet med noen eller at det rimer på noe. Som ved Line-Grine-Pine, osv. Hvertfall de mest ærlige. Problemet med navn er at folk flest har navnet tilknyttet en person. Eksempelvis kunne jeg nok kvie meg for å kalle ungen min for det samme som en eks eller en ræva sjef. Eller eksens nye dame(r). Torben og jeg er heller ikke så veldig på sykt uvanlige navn, heller. Han har jo sånn sett fått et navn i 1980 som ikke var så veldig vanlig den gangen, Torben. (Nei, det er ikke et kallenavn!)

Jeg tror noen folk tenker seg om når man spør om knotten har fått noe navn og jeg svarer. Det er liksom akkurat som om at når hun ikke er født ennå, så kan man diskutere på navnet foreldrene har oppe til vurdering. Så når noen rykker på nesa over noen av navneforslagene, så blir jeg faktisk oppriktig såra! Eller når de sier "-Åå, jeg kjenner MANGE som heter det, dere vil ikke ha et litt mer uvanlig navn da?" Da er vi jo tilbake til start. Et uvanlig navn betyr et helvette med staving og "-Hæ, hva sa du sa du?" og et vanlig navn møtes med "-Så kjedelig." Det er jo fryktelig mange navn å velge mellom, og nå er det sykt hipt å gi barna veeeldig spesielle dobbeltnavn. Jeg har sett en navnedebatt i et forum der de henger ut navneforslag fra vordende foreldre som "stripper-navn", "whitetrash-navn" og ikke minst "-Ungen din blir dømt til å bli kriminell". Det er ganske trist!  For vår del er dobbeltnavn litt utelukket. Etternavnet hennes blir Husby-Sørensen, og det er klønete nok på papiret. I det offentlige (sykehuspapirer) har jeg allerede blitt degradert til "LINE VICTOR" fordi navnet mitt ble for langt når jeg giftet meg. På bankkortet mitt står det "LINEV. HUSBY-SØRENSEN" og det er jo rett og slett feilstavet, for der mangler det jo et mellomrom - hahah!! Jeg hadde jo egentlig enda ett navn, Evensen, men det forsvant da jeg giftet meg. Og jeg er fryktelig stolt av mannen min som også tok Husby-navnet mitt inn i sitt etternavn, så han heter også Husby-Sørensen (med bindestek). Selv om han glemmer det innimellom, hahah :-)

Vi har som sagt hatt flere alternativer de siste månedene. Vi hadde en periode der jeg hadde egentlig trumfet igjennom et navn på E, fordi verdens vakreste seilbåt het det. Men etter at svigerinna mi og svigermor slet med å huske navnets uttale, så la vi det litt på hylla. Så dukket et annet navn opp, men det var jo igrunn litt vel likt mitt eget navn - det ville være som å hete Svein og kalle ungen Sven. Litt klønete kanskje? Nå har vi landet på et navn vi syns er veldig fint, og som vi begge er veldig komfortable med. Litt fordi det er norskt, bittelitt gammeldags og i grunn litt sånn søtt jentenavn! Også er det et par andre ting med det navnet som gjør at jeg virkelig falt for det, men det kan jeg fortelle mer om når det er formelt ;-)

Og når det er sagt, så har de veldig få som har fått høre det forslaget, syns at det er et veldig fint navn! 

På tide å starte med middagen! Ha en fin dag :-)

 

OBS: VARSKU HER! Vær forsiktig med hva du sier til en gravid...!

Det finnes en gylden regel om hva man ikke bør si eller gjøre med en gravid kvinne full av hormoner og vann. Selv tror jeg nok jeg har hørt og opplevd det meste allerede, og vi skal alle takke høyere makter for at jeg er litt dævhørt og treig i oppfatningen, hvis ikke kunne det smelt voldsomt tilbake ved noen anledninger. Det er åpenbart at det er tydeligvis er lov til å gå laaaaangt utenfor komfortsonen til den gravide når man går rundt og vagger med bollemagen. Jeg er helt overbevist om at det er ment som en hyggelig oppmuntring eller tanke, men dette er jo ting man i aller høyseste grad prøver å unngå å si eller gjøre når den du møter på ikke er gravid...! Så hvorfor er det greit i disse månedene her..?!

Den mest vanlige, og kanskje mest "treffende" men alikevell værste for en gravid å høre er:

"Nei, guuuud, nå begynner du å bli SVÆÆÆÆÆR!" Gjerne med en armbevegelse som strekker seg fra fingertupp til fingertupp på hver sin side av personens omkrets. Vi snakker om en armbevegelse som viser halvannen meter i omkrets. Værst er det å høre denne før du tilogmed er halvgått i svangerskapet. 

Jeg fikk bollemage veldig tidlig, så her var det selvsagt fritt frem på å kommentere mageomkretsen før fosteret var større enn en mandel i magen. Tenk deg selv. Det er da altså ikke babyens størrelse du kanskje kommenterer, men den gravides. Grunnen til at jeg fikk bollemage var at jeg siste sjokkis hver dag for å holde kvalmen litt unna - ikke fordi fosteret vokste så syyykt fort.



"DU er kvalm og spyr hele tiden altså? Man ser jo ikke det på deg, du har jo ikke akkurat gått ned i vekt."

Alle tror åpenbart at det å spy mye er ensbetydende med at man raser ned i vekt og blir anorektisk i kroppen over natta. Det var dessverre helt omvendt med meg. Jo mer jeg spydde, jo større ble jeg. Hvorfor tenker du? Jo, for når du kjenner at du må spy, så spiser du for å holde det nede. Det er grusomt å spy på tom mage. Så jeg spiste lapskaus eller pasta og spydde. Etter at jeg hadde spydd spiste jeg mer, for å slippe å bli mer kvalm igjen fordi jeg nettopp hadde spydd. Gjerne søtsaker og kaker eller noe annet som var lett tilgjengelig. Det er med andre ord ikke spyinga som gjør deg tynn, for kroppen er kjapp til å ta opp næringen og kaloriene. Men om du IKKE får i deg noe særlig mat fordi du er så lei av å spy det opp igjen (slik som hyperemesis-gravide, som tilslutt ofte må legges inn på sykehus), da kan man gå veldig ned i vekt. Så det er ikke mangel på næring for min del selv om jeg spydde i takt med nyhetsoppdateringene hver time på radioen - det var det faktum at jeg døyvet kvalmen med lettvint og ofte usunn mat. Det samme med halsbrannen som kom veldig tidlig. Før jeg fikk medisiner for dette, så spiste jeg brownies og søte kaker fra fatet på jobb HELE DAGEN for å holde halsbrannen "nede". Nå har jeg en flaske Gaviscon som har vært min reddende engel gjennom hele svangerskapet. Glemmer jeg å ta denne store flaska med meg når jeg drar steder, så kan du takke faen på at vi må rett hjem etter kort tid.

"-Venninna mi revnet i hele tissen og ned til arslet når hun fødte. Total ruptur. Ble aldri den samme igjen etterpå. Mannen gikk fra henne tilogmed."

Jeg har mine engstelser for den forestående fødselen. Det tror jeg mange føstegangsfødende har. Da hjelper det lite at man forteller skrekkhistoreier sånn helt ut av det blå, med mindre man har spurt om det. Mine to beste venninner har hatt to forskjellige fødsler - og det er ingen av de som skryter av hvor fantastisk det var. Heldigvis er det ærlige med meg! Jeg får alt jeg trenger av informasjon gjennom de hvis jeg lurer på noe. Her om dagen sendte hun ene meg fødselsdagboka hennes på mail, og jeg ble sykt facinert over at hun innimellom alt klarte å forklare og beskrive på en måte jeg forstod - uten å bli sjokkskadet og redd. Men om noen forteller meg helt ut av det blå om ambulanse, total revnelse, jordmor mista baby i bakken og i værste fall dødsfall under fødselen - så forvent ikke at jeg nikker og syns det er flott å høre om andres annenhåndsopplevelser i køen på Rema1000 uten noe mer forklaring.



"-Hvordan var din mammas fødsel med deg, spør henne, det pleier ofte å gå samme veien!" sier folk vennlig! 

Her må nok den stakkars personen unnskyldes for ikke å vite at min mor er død. Så det kan jeg ikke klandre personen for. Det får jeg tåle. Men når jeg forteller personen at "-Det blir litt vanskelig, for min mor er død!" så har personen to alternativer...: Personen kan la det ligge med det i luften og heller kondolere, eller så lar personen seg rive med med å spørre "-Å, åssen skjedde det!?". Og da er jeg så sinnsyk i gjerningsøyeblikket at jeg juger og sier "-hun døde i fødsel da hun fødte meg."  Det sjokkerte trynet som møter meg da er alltid en høydare de dagene.  Og nei, det er ikke sant, for jeg ble ikke født for 8 år siden - hun døde av en hjerneblødning helt plutselig litt over 50 år gammel. Men det er min ekstreme, absurde, syke, galgenhumor som trer inn - og det er lov syns jeg. 

"-Det kan jo hende det er tvillinger, vettu!" sier noen. "Det kan jo ligge en ekstra baby bak i buken, sånt skjer!" Å kunne svelge det faktum at man skal bli mor for første gang, sette et helt ekte barn til verden som jeg skal ha ansvaret for så lenge jeg lever - det er stort. At man får en grill i huet på at det KAN hende det er to der inne, gjør at jeg tisser meg ut litt. Hver eneste gang jeg er på ultralyd eller kontroll ber jeg de sjekke om det er en eller flere der inne. Og jeg googler ofte denne yttringen. Sannheten er at det skjer i de ytterste tilfellene, det er ikke bare "sånn som skjer" til stadighet. Men det er nok til å holde meg våken og kjenne ekstra godt etter alikevell. Men nå kjenner jeg jo ikke forskjell på huet og ræva på ungen som Torben har nevnt på tidligere, så lite trolig at jeg skulle klart å kjenne dobbelt opp uansett. Det er relativt stor sjans for at det kun er EN baby der inne. Jeg må nesten stole på legene når de sier dette asså. ;-)

Funfact: Bestevenninnen min fikk tvillinger. Hun kjente det på seg med en gang, allerede før første ultralyd. Min første tanke var "fyttehelvette!!!" men når jeg ser hvor godt de to gærningene har av hverandre, så er det jo ikke noe negativt å få to i samme slengen. Så lenge det ikke er en overraskelse kanskje, det er jo mye som blir snudd på huet plutselig! Men som Aina sier så fint  "-Vi vet jo uansett ikke hva vi gikk til, så for oss var det det samme som å få en". Jeg beundrer henne litt for den tankegangen. 

"-Det er sikkert en gutt, de ser ofte feil på ultralyd, jeg kjenner noen som ventet jente men fikk gutt."  Til det har jeg bare å si: Javel. Det endrer jo ingenting. Da får guttungen gå i rosa klær i starten av livet, og ha rosa sengetøy. Det eneste store forskjellen er at vi må tenke nytt når det gjelder navn. Og det er ingen krise som velter et ekteskap. Men jeg spør alltid om dette også på ultralyden - fremdeles sikker på at det er en jente?! Og jeg har fått "ja" alle gangene. 

Du har TYPISK jentemage, ja. Du går liksom ut i bredden. 

Hey, det er faktisk ikke noe som heter typisk jentemage/guttemage. Det er forskjell på alt og alles kropper. Ja, jeg er svanger i bredden. Tror du ikke jeg er klar over det selv når jeg er å handler nye mammaklær hver eneste uke?

Alle som helt uoppfordret tar på magen min. Jeg har begynt å ta på magene deres tilbake. Her er det stor forskjell asså - familie og venner kan gjøre dette uten at jeg bryr meg. Men problemet er kanskje det faktum at jeg deler mye i blogg og sosiale medier, og har mange følgere. Folk jeg overhodet ikke kjenner, men som "kjenner meg" fra internettet, er fryktelig raske med å ta og føle på magen min syns jeg. Gjerne med spørsmål om "-Har dere funnet navn eller?".

HVEM FAEN ER DU SOM TAR PÅ MEG?

________________________________________________

Flere preggos der ute som kjenner seg igjen? 

MANN 36 - diagnose: GRAVID.

Jeg har faktisk blitt gravid jeg også. Nå syns du kanskje det er rart at en mann på 36 år har blitt gravid, men det er faktisk ikke noe unormalt med det. Når man bor sammen med noen andre gravide, så er det dette med den syklusen jeg har lest meg opp på som gjør at det gjelder for alle under samme tak. Drage-kona klager noenganger så høylytt, at jeg trur kanskje tilogmed marsvina våre har blitt litt gravide. Det skal sies at det var mitt værst tenkelige tidspunkt å bli mannegravid på, for når Dragen helt tydelig har gjort beslag på diagnosen selv, så er det veldig vanskelig for henne å se at andre er i samme situasjonen. Og jeg lider skikkelig.



Her er de åpenbare grunnene til at jeg kan gi meg selv diagnosen "MANN 36 - GRAVID"

Jeg har lagt på meg rundt 10 kilo. Det meste rundt magen. Liverpooltrøyene mine glipper litt opp over liverpooljoggebuksa mi. Jeg er akkurat litt for sliten til å ta i bruk det fine treningsrommet Dragen har stelt i stand i kjelleren, jeg kjenner bare at jeg ikke har energi til det. Når kona attpåtil har tjyvlånt sykkelbuksa mi, så er det lite som frister å ta på seg den sprengte sykkeltightsen. Logoen på den har faktisk aldri vært større i bredden.

Jeg har fått utrolig dilla på potetgull. For noen uker siden var det 10 kroner per potetgullpose på Europris og jeg kjøpte nesten to kasser. Nå har jeg bare tre poser igjen. Det går mest i paprika-smak, men for den med løk og sånn brekker jeg meg av. Men jeg har spist den også, man lar ikke mat gå til spille bare fordi jeg brekker meg av lukta.

Drage-kona har fått en sånn gummiball til å sitte på. Den har jeg brukt masse. Jeg tror det er veldig bra for bekkenet mitt. Nå kan det hende jeg som mann ikke har noe bekken, men hvis jeg forteller deg at det gjør godt i ræva og lysken å sitte på den, trur du meg da?

Når Dragen pingvinstabbet seg avgårde på jobb her om dagen så tok jeg den lilla gravidpølseputa hennes og flyttet over til min side av sengen. Den var i grunn ganske god å ligge på, kunne dytte den tykkeste delen av pølseputa mellom knærne, og det kjentes ut som murringen nederst i korsryggen slapp litt. Jeg har begynt å bruke den puta i spisestuesofaen også, og jeg føler meg med ett mye bedre. Når hun maser om at hun trenger den så ber jeg henne gå ut å hogge litt ved å bære det inn, så da stopper masingen med en gang.



Du vet han naprapat-fyren hun går til? Jeg fikk meg en time hos han jeg også. Det skal ikke være noe forskjell på oss, syns jeg! La oss si det sånn; jeg skjønner godt hvorfor felleskontoen vår blir tappet litt og litt hver eneste uke til fordel for denne mannen. Jeg for min del likte godt å la meg pine litt av han, for det hjalp veldig godt på mannegravidplagene mine. Det hjalp litt at jeg fikk litt sympati av han også, han har jo tross alt møtt på kona min flere ganger, så det var åpenbart at han hadde medlidenhet med meg og mannegravidkroppen min. Jeg skal vel innrømme at jeg var litt skeptisk til denne svenske mannen som hu skrøyt av til alle venninnene sine i en sånn mammagruppe på fejs, og nå skal alle venninnene hennes gå dit også. Jeg er ikke i det minste skeptisk til at han er en veldig hyggelig mann med store muskler og svensk tale som klemmer på og oljer inn alle undertøyskledde venninnene til Dragen, så lenge jeg slipper å gjøre det. (Eller vent litt, hva takker jeg egentlig nei til nå??!!)

Jeg tror også jeg har et lite snev av fødseldepresjon. Da Liverpool spilte 2-2 mot Sunderland så kjente jeg på nederlaget. Det var akkurat som om jeg ikke følte noenting for fotballen lenger, men bare i et brøkdels av et sekund da. Jeg er jo tross alt supporter. Og jeg elsker Liverpool høyere enn jeg elsker både kona og hjemmebrygget øl. De sier at man opplever en enorm kjærlighet for laget sitt når de scorer og vinner, og det vet jeg så inderlig godt. Det skal bli så godt å se en ny kamp i morgen.

Vi var på en sånn undersøkelse på fødeavdelingen nylig. Da var det riktignok kona som fikk all oppmerksomheten mens jeg satt der med ryggplagene og kvalmen min. Uansett hvor mye jeg klaget på vondter i ryggen, så var det HENNE de gav all oppmerksomhet. Nå er det et par av de undersøkelsene jeg er glad jeg slapp da. Spesielt den med det spetelet. Vet du hva et spetel er? Det er noe som ført går inn, og så går den ut i bredden. Da fødselslegen raslet med det så så jeg hvor ENORM den kan bli i bredden. Da tenkte jeg at kona mi kan slutte å klage på fredagskveldene. Det hjalp dessverre ikke at jeg lo meg gjennom hele den undersøkelsen og ble hysjet på av jordmor. Og jeg måtte jo informere om at jeg fikk så vondt i ryggen av å le, og i tillegg klarte jeg pådra meg en skikkelig hoste når de holdt på - og DÆVEN det var vondt for ryggen min! Jeg så det illsinte fjeset til kona, og jeg kunne ikke fatte at hun ikke hadde mer medlidenhet for meg der hun lå med beina i været i en sånn stol som bare er forbeholdt torturkammere. Ærlig talt. Jeg svarte på alle spørsmålene som ble spurt med stor entusiasme. "Er vannavlatningen ok? Kjenner du noe nedpress? Kjenner du liv? Har du kynnere?" Jeg svarte JA på alle spørsmålene, men det viste seg at det ikke var meg de ville ha svar fra. Selv om jeg ikke visste helt hva kynnere var, så forklarte jordmor meg at det er sammentrekninger i livmora eller noe. Jeg for min del har jo som kjent ingen livmor, men hvis det kan sammenlignes med tiden rett før du skal drite, så svarte jeg JA på det. Jeg spurte når de ville ha meg koblet til et sånt hjerteapparat, men de mente det ikke var nødvendig. Særlig ass. 

Ofte pleier kona å dytte på babyen i magen for å erte babyen opp så hun sparker tilbake. Ungen asså, ikke kona. Det kjenner jeg provoserer meg litt. Så i det siste så har jeg hver eneste gang jeg fersker henne i å dytte på magen, kastet meg over henne og trøkt hånda mi opp i trynet hennes. Jeg prøver å få kona mi til å forstå at det ikke er noe hyggelig å bli dyttet på av en hånd som er større enn ditt eget hode. Som om ikke det var nok så kunne hun visstnok kjenne hodet på toppen av magen sin, og mente at den "sklei" litt frem og tilbake under huden. Jeg tenke bare stille i mitt sinn at kona mi har blitt gæærn.  Det høres ikke så veldig anderledes ut enn den gangen jeg lå på sykehuset med blodforgiftning og ikke hadde driti på 6 dager. Jeg kunne også kjenne mitt eget avkom øverst i magen, og det var ingen som koblet meg til en haug med maskiner av den grunn. Jeg fikk en sprøyte med lakserende virkning jeg. Og jeg LOVER deg at resultatet av den sprøyta var vel så etterlengtet. Sånn apropos fødsel liksom. Been there på Royal Liverpool Hospital Trauma Ward 5, liksom. 

Nå i ettertid har det blitt bevist at det ikke var huet til babyen som lå øverst men ræva hennes, som kona i tide og utide klemte og dyttet på. At kona mi tar feil av ræva og hodet til babyen vår lover definitivt ikke godt for barseltiden og nyfødtperioden. Jeg ser for meg en bleie over huet på den nyfødte og gulpekluter mellom beina hennes. 

Nå har det blitt sånn at jeg må sette igang med litt husarbeid denne lørdagen. Jeg gjør det litt på trass, men siden jeg skal drikke øl i kveld så må jeg vise meg fra min beste side et par timer. Å drikke øl er heldigvis en av gledene ved å være mannegravid, det er min måte å smertestille meg litt denne lørdagskvelden.


Det skal være likt for alle par-gravide. Koselig kysse-magebilde er en selvfølge.

 

(Snart) høygravid tar en treningsøkt. (OBS: Sterke hormonelle skildringer)

Etter legens ordre om å holde meg i bevegelse, så har jeg tatt tipset hans blodseriøst fra og med idag, 3. januar. Jeg måtte bare få rettet opp i en ryggplage, men den tok en særdeles flott og svensk naprapat seg av i romjulen. Jeg følte meg faktisk litt som en kvinnelig horekunde, for det var så deilig å bli holdt rundt av denne svensken mens han bøyde, tøyde, knakk og strakk på kroppen min. Og så avsluttet han det hele med å kna meg inn i olje og massère de punktene på ryggen som har plaget meg gjennom den siste delen av graviditeten. Bekkenløsningen får jeg riktignok ikke gjort så veldig mye med, men bivirkningene av et løst bekken er at jeg går (vagger) på en snodig måte og dermed pådrar ryggen en uholdbar belastning. På mitt språk så kaller jeg det bare jævlig vondt i de tre R`ene.

Rygg.

Ræv.

og Rotta.

Men han svensken som klemte så hardt på meg har vist seg gjøre mer enn bare bare hormonene mine løpske, jaggu har han fått i sving bevegelses-motivasjonen min igjen også. For idag stupte jeg inn i sykkeldrakta mi (her juger jeg bittelitt, for jeg tok faktisk Torben sin...!) og planla min første spinningtime på lange tider. Jeg ville så fryktelig gjerne opp på setet igjen, bare for å gjøre det liksom! Bare for å føle meg litt bedre og vite at jeg klarer det. 


(Bildet er etter økta!)

Å kjære vene, det var så utrolig deilig. Om ikke så sykt deilig for kroppen, så hvertfall for det mentale. Bare det å se igjen de flotte fleisene jeg har trent masse med tidligere var en enorm glede og høydare i seg selv. Paragrafryttere, Liveadeltagere, Stine i resepsjonen, forloveren min, og den kjekkeste av Torbens kompiser var der også - akk.... Som jeg har savnet dette livet.

Det var med dyp sorg jeg innså tidligere i graviditeten at kroppen ikke klarte å henge med omveltningene. Med så mange timer søvn og timer jeg har brukt på å gulpe, og midt oppi alt en jobb og nytt hus, så fantes det ikke energi til overs å ta turen ned på senteret så ofte som jeg gjorde før jeg ble smelt på tjukka. Men håpet er at jeg nå kan få sykle og spinne litt frem til jeg må eskorteres inn på Føden i Skien i rullestol, strekk-seng eller tvangstrøye. 

Formen var selvsagt ikke den samme. Bekkenet mitt skranglet når jeg satte meg på det polstrede setet (ekstra polstring både for Ræv og Rotte skal du vite) men jeg tok det i mitt tempo og gjennomførte en økt. Jeg tror ikke bekkenet blir noe bedre, men det var en form for smertelindring der jeg satt å knuget setet mellom lårene. 

Jeg har også fått beskjed om at svømming er godt for R`ene mine, og det skal jeg nok klare å få til. Jeg har 4000 kvm å boltre meg på på jobben (vi har et tropisk badeland) og det akter jeg å prøve å benytte meg av. Men så var det det å finne badetøy som passer da, for ingen av bikiniene er like stretchy som sykkelbuksa til Torben. Jeg får koste på meg en usexy badedrakt, tipper jeg. En stor gymball (?) har jeg også fått av en medsøster som slet med de samme plagene, og den har allerede blitt flittig brukt. Sjansen er stor for at den blir med meg på jobb så jeg kan sitte på den ved pulten min, faktisk. Baderingen blir for liten for gravidræva mi, den ser mer ut som en paddeflat liten smultring jeg har satt meg på, etter bruk. 

Jeg kom på at jeg hadde lyst til å ha en spørsmålsrunde, for det har jeg sett er ganske poppis på andre blogger. Men så glemte jeg helt å etterlyse spørsmål, så jeg har heller hentet litt fra andres blogger og etterfylt med de spørsmålene jeg får oftest av dere der ute. (Både i kommentarfeltet og privat)

Hvor langt er du på vei nå? Jeg er i min 31. uke nå. Så med andre ord er jeg som sagt veldig straks om hjørnet høygravid. Jeg skal innrømme at jeg i grunn har følt meg høygravid helt siden jeg fikk kallenavnet "Bolla" på jobb i høst engang. Og det er fordi jeg er trillrund og vagger frem og tilbake til siden når jeg går fremover. Pingvin-gangen. 

Kjenner du liv? Ja. Hele tiden. Noen ganger ligger jeg på kvelden å dytter hardt på henne (på magen) for å få en reaksjon i form av en knyttneve eller et spark tilbake. Når Torben ser at jeg gjør dette, så tar han hånda si og legger over ansiktet mitt og krønsjer det ned i puta. Også roper han med babystemme "-SYNS DU DET HER ER DIGG, MAMMA, SYNS DU???? Og da innsèr jeg egentlig at jeg ikke helt vet hvor jeg dytter når jeg skal erte henne, så jeg har skjønt poenget til Torben nå, hahahah....!

Shoppet barnestæsj? Vel, det er egentlig Torbens område - men jeg tok en skikkelig runde med bankkortet i romjula og under salget. Seng, vugge, stæsj, stellebord, sengetøy, antisklisokker til meg selv, voksi-pose til både bilsetet og til vogna og puh,- en hel del annet har kommet på døra her de siste dagene.

Graviditetsplager? ALLE mulige plager, ja. Nå har kynnerene og sånt begynt også, og her om dagen trodde jeg et lite øyeblikk at fødselen var i gang, men det viste seg bare å være en kjempebæsj. 

Har dere funnet navn? Ja, vi snakker om det. Men vi har ikke bestemt oss ennå. Til noen har vi kalt henne "Lille E", men vi vet ikke om navnet kommer til å starte på E. Vi er fremdeles åpne for det meste, og har ikke nagla noe til veggen ennå.

Nå orker jeg ikke blogge mer. Må finne frem badeskummet og legge meg i badekaret. 

Line Victoria, Supporterfrue med en diger bolle i ovnen. 

 

 

hits