hits

januar 2018

Kan noen gi døgnet mitt litt flere timer?

Dette:

..er det triste ansiktet til en mor som har sittet 2 timer i kø på vei hjem fra jobben, som allerede var 1,5 timer overtid. Fjeset du ser er en hel haug med hormoner og mammatårer som eksploderte i ansiktet mitt sånn i 19-tiden, da jeg omsider kom inn døra her hjemme og løp mot min deilige frøken i skitten body med prim og vellingflekker og en litt for trang ullbukse som kryper litt opp på de myke leggene. 

Mens jeg holder henne inntill meg og snuser inn lukten av babyshampoo og banan, så tar det ikke lange tiden før Maren nyter stunden like mye som meg og hun sovner på brystet mitt. Da gjør jeg det som egentlig er ikke helt lovlig, men som jeg kan gjøre fordi jeg er mamman hennes og jeg bestemmer: Jeg lar henne sovne i fanget mitt mens jeg nusser og koser og stryker og synger for henne. Ja, jeg vet at jeg på denne måten utsetter leggingen, men det ble min eneste sjans til å tilbringe litt tid med henne. Alternativet hadde vært å legge henne rett etter at jeg kom hjem, og jeg klarte faktisk ikke tanken på å ikke se henne på TO døgn bare fordi jeg jobber akkurat litt for mye, kombinert med trailersjåførene med utenlandske skilter som ikke klarer å sko bilene sine riktig for norskt vintervær. TO TIMER stjal dere fra meg bare fordi dere tror "det går helt fint" å kjøre på norskt vintervær med tynnslitte dekk. Og ja, jeg vet det er din oppdragsgiver jeg skal rette kritikk mot, men her må faktisk politiet og vegvesenet sette foten ned. Hvor alvorlige og mange må ulykkene være før man ber om litt større respekt for vinterføre her i Norge? Innfør brikkeordning. Har du ikke godkjent brikke (samme opplegg som bombrikke) for kjøring i Norge (riktig utstyr, dekk og godkjent kjettinger og forståelse for bruken av kjetting, samt gjerne også eget vinter-sertifikat for kjøring i Norge vinterstid, så er det bare klipp-klipp, no more driving for you my friend.) 

Tilbake til min fine frøken i en litt for liten ulltights.

Jeg lar henne duppe på meg en halvtimes tid og er klar for to timer action når det egentlig er leggetid. Det gjør ingenting! Aldri vært så glad for at ungen min er våken, jeg...! Jeg la henne nå klokken 22.00, så om Torben er heldig så sover hun til 11.00 i morgen, haha!

Jeg er vannvittig usikker på hvordan dette skal ende. Døgnet har jo fader ikke mange nok timer! 4-5 timer ekstra, så kunne jeg vært fornøyd..! 

I morgen er en (bokstavelig talt) stor dag. Da skal jeg til Nancy og jeg skal starte på Liveakurs igjen. Og veies. Ikke bare i kilo og centimeter skal jeg måles, men du skal vite at jeg også skal få svar på nøyaktig HVOR dårlig form jeg er. Fin-fint det. Bra start på uka liksom. Kanskje derfor jeg er så emo for tiden. Jeg har jo ventet på denne dagen et par måneder nå. Mannet meg opp.
Jeg har lovet å holde dere oppdatert - men følg meg gjerne på instagram eller snap: linevictoriahus om dere vil. Og hvis dere legger meg til idag før snappene fra idag går ut, så må jeg få beklage på forhånd - haha!  Jeg har åpenbart ikke så mye sperrer når jeg er spontan som jeg er på snap, hahahoho!

Vi snakkes, folkens! Dere er fasen i meg flotte mennesker, jeg koser meg med hver eneste hyggelige kommentar jeg får, og jeg skal bli MYE bedre på å svare på de også :-)

/Supporterfrue Line Victoria

 

 

Svar på aggressiv spørsmålsrunde.

Jeg lovte dere innlegg hver dag og det skal dere få. 

Takk for tilbakemeldinger på det forrige innlegget forøvrig, jeg er glad jeg ikke er den eneste som tørket tårer for Jan Erik og sang "å - å - å - sheriff" på Jannicke-kassetter. Er det ikke morsomt å tenke på at jeg om få år kan gi kidden min en kassett og hun vil nok ikke ha en ringeste anelse av hva det er for noe. Ikke en CD heller. Selv sliter jeg no jævlig med å huske både minidisk og laserdisk.

Akai. Jeg bestemte meg for å ta litt tak i et par spørsmål som har sust som ei kule over huet mitt de siste ukene på snapchat. (linevictoriahus) Faktisk tenkte jeg at jeg skulle stille de i en sånn sykt aggressiv tone for å sprite opp spørsmålene litt, dere er jo så innmari hyggelig mot meg - så noenganger må jeg gjøre dere slemmere enn dere egenlig er for å få bittelitt drama i livet mitt.

Hvor faen jobber du nå?
Jeg har vært så heldig å få lov til å gjøre et kort vikariat på 10 uker i lokalavisa som journalist. Veldig hyggelig! Og så er det tilbake i min "vanlige" jobb i mars :-)
Hvorfor i helvette blogger du ikke oftere?
Vet du, jeg skulle så veldig gjerne blogget hele tiden... Problemet mitt er at tiden ikke strekker til. Jeg jobber fulltid nå, har kid å ta meg av når jeg kommer hjem, og 300 kvm som skal ryddes og holdes sånn noenlunde i stand. Jeg har som sagt satt meg et mål om å blogge hver eneste dag, og det ønsker jeg virkelig. Men da må man nesten regne med slike nødinnlegg som dette. (!)
Satan, du er fremdeles feit etter fødselen - skal du være feit resten av livet?
Rolig nå! Jeg har vært gladtjukk i langt flere år enn jeg har vært trent og noe lettere i kroppen. Så kan man egentlig si at jeg har som vane å være gladtjukk enn jeg har for vane å være trent og litt smalere rundt magemålet. Jeg kan vel ikke si jeg har forfalt det siste året, men greia er at det har vært SYKT vanskelig å sjonglere livet etter at jeg fikk barn. Prioriteringene har ikke vært å trene og spise sunt, og det straffes jeg for i form av en dårlig helse for tiden. Men hey, Lieakurs er rett rundt hjørnet. Og jeg gleder meg veldig :-)
Hvorfor i helvette jobber ikke du fulltid med bloggen din?
Et spørsmål jeg i grunn får ganske ofte og som har et ganske enkelt svar:
Jeg elsker å blogge rett og slett fordi det er en hobby. Det er nettopp fordi det er en hobby jeg syns det er gøy, og jeg vet ikke hvordan bloggingen min ville blitt om jeg skulle levd av det. Jeg liker å tro at livet mitt er hakket mer spennende om jeg har kollegaer å sparre med i jobbsammenheng og er sliten og trøtt etter lange møter i jobben, enn om jeg bare skulle tusla hjemme og spydd ut reklameinnlegg og bloggskriblerier "fordi jeg må". Akkurat nå er jeg i en situasjon der jeg ikke behøver å jage klikk og samarbeidspartnere, jeg står helt fritt til å gjøre akkurat hva jeg vil på denne bloggen uten at jeg er økonomisk avhengig av den. Jeg liker forøvrig svært godt min vanlige jobb, så foreløpig er planen å gjøre begge deler. 
Hvem faen trur du at du er?
Du, det er det enkleste spørsmålet jeg har fått. Jeg er meg sjæl. Intet mindre, intet mer. Fint lite drama og særdeles lite polish og løsnegler i denne bloggen. Jeg er en gråblogger. 

Ha en deilig kveld videre, folkens! :-)

 

Om å møte mine aller første barndomsforelskelser.

Fy fader. Når folk snakker om å ha en rar dag på jobb så har jeg aldri tenkt lenger enn at de har opplevd noe underlig. Jeg for min del fikk hele arsenalet av opplevelser på min vakt i Kulturavdelingen denne uka. Maigad ass, noenganger tenker jeg at min redaktør burde hatt meg i en sæle og med sånn munnlås som de iltre hundene som ikke klarer å styre seg har. Å sende meg på pressekonferanse med 2 av mine aller største barndomshelter, det kunne gått riktig galt om jeg ikke hadde medisinert meg selv med litt med noen søvnløse netter i forkant...

På min jobb som skrivende journalist på Kulturavdelingen i Porsgrunn Dagblad fikk jeg virkelig drømmedagen. Helt på ekte. Jeg ble Line ni komma fem år ved et knips, liksom. BÆM! Satt mentalt tilbake nesten to tiår. Da er det faderimeg ikke enkelt å være objektiv kulturjournalist på oppdrag for byens ærverdige lokalavis, får å si det sånn!

Da jeg var ganske nøyaktig 9,5 år hadde jeg et mål i livet. 
Jeg skulle bli Jannicke Abrahamsen og jeg skulle gifte meg med Jan Erik Fillan.
Jeg hadde ALLE kasettene til Jannicke. Alle ti albumene hennes. Dessuten hadde jeg Jannickes jul, Jannickes beste, Jannicke synger sommerlåter og Jannicke med venner. I tillegg til alle Jannicke-kasettene mine hadde jeg også alle singback-kasettene så jeg kunne synge selv. (I nyere tid vil man kanskje kalle det en karaoke-kassett.) Der kunne Line 9,5 år synge seg hes til låter som «Voksne», «Pappan min har vært i Afrika» og "Julius-sangen". Og «Troll opp av en eske». Det sykeste er at hvis jeg begynner å synge på en av disse sangene nå, så kan jeg ikke bare hele sangens tekst og melodi, men jeg husker også hvilken sang som kom etter. Og etter det igjen. Og jeg husker om den sangen var på A eller B siden av kassetten. Hvis du trodde at min Jannicke kassett-samling stoppet der, så tar du feil. Du skjønner - Jannicke var også fast medlem i Varden/Busk-talentene, en talentgruppe som man etter audition kunne bli plukket ut til. Og Varden/Busk-talentene sang på kjøpesentere, show, tv, åpninger, radio, altså Varden/Busk var helt sinnsykt stort. Jeg hadde selvsagt alle utgivelsene av VB-talentene som Jannicke og Jan Erik var med på.

Jeg kreppet håret og hadde samme sløyfe som Jannicke. Jeg jåla meg opp og lata som jeg var Jannicke og mimet etter alle sangene henne på rommet mitt.

Bildet du ser over til høyre er av Line 9,5 år. Og til venstre, selveste Jannicke. Bildet av meg er tatt på en tid der man ikke hadde sjans til å se bildene før mamma og pappa hadde sendt inn kamerarullen til Kodak Japan Foto og fått bildene fremkalt. Ofte glemte man hva som var på rullen, og mamma og pappa ble ikke så rent lite forbanna når de fant ut at jeg for nesten 25 år siden hadde oppdaget selfie-mode på kameraet. (Som i prinsippet var å snu kameraet mot seg og sjanse på at man klarte å knipse et fint bilde.) Dette bildet er et av millioner som finnes av meg som tok "artistbilder" på pikerommet. Den rosa saken jeg har på meg for å ligne mest mulig på mitt idol er forøvrig mammas gamle rosa krepp-badedrakt. 

Når det gjelder min hang up på Jan Erik Fillan så var det den gangen en minst like stor kjærlighet til han som jeg føler for Torben idag. Jeg vet det høres sykt ut, men den 9,5 år gamle jenta som var så inni granskaugen betatt av gutten med den krøllete luggen at når jeg tenker på det så var det en helt ekte kjærlighetssorg jeg ramlet inn i da jeg plutselig oppdaget dette albumet:

Jeg var så knust. Så hinsides knust.

Mannen jeg trodde jeg kom til å tilbringe resten av livet mitt med i et slott i Porsgrunn. Mannen jeg følte sang sangen "Smil" kun til meg, når jeg hørte på kassetten. Faktisk ble akkurat det sporet med Jan Erik som synger "Smil" helt slitt på kassetten, fordi jeg spolte frem og tilbake for å høre den låta om og om igjen. Jeg tok to kassettspillere foran hverandre, tok teip på hullene på toppen av en gammel kassett så man kunne ta opp ny musikk over den, og trykket på den røde "record"-knappen så jeg kunne ta opp Smil-sangen flere ganger på rad, så den gikk om og om igjen når jeg lå i baksetet på Peugouten-bilen til mamma og pappa på vei til farmor i Kristiansand. Full av spy, riktignok - for jeg ble jo alltid så himla bilsjuk når mamma røyka i bilen.
Men jeg spydde alltid på meg selv med et "Smil" om munnen og med Jan Erik dundrende på kasettspilleren i bilen. 

Det at min Jan Erik Filllan var på coveret sammen med den dama, det ble for mye for Line ni komma fem år.

Jeg ble faktisk så lei meg at jeg begynte å spille depressive sanger på fiolinen min. 

Line ni komma fem år ble altså kjærlighetsskadd for livet, som følge av den vakre jenta som hang over skuldrene til MIN Jan Erik Fillan.

Nuvel, tilbake til intervjuet jeg gjorde denne uken.

Det var med ærefrykt jeg slang blokka i lomma og kameraet rundt halsen. Følelser boblet i kroppen. Tankene raste i meg. Jeg googlet forøvrig Jan Erik i forkant. Åj! Der var den luggen ja. Fremdeles fikk han hjertet mitt til å gjøre et lite hopp. Å google Jannicke er det ikke lenge siden jeg gjorde. Jeg gjorde det for senest noen uker siden, da jeg skulle synge for Maren. Jannicke med "Å-å-å-sheriff", "Voksne" og "Pappan min i Afrika" svikter ALDRI et lite barnehjerte og hennes mammas barndomsminner! Jeg ble sittende å se på bilder av mine to store helter og kjenne meg som Line ni komma fem år igjen. 

Jannicke og Jan Erik blir veldig snart 40 år. De er voksne, slik som meg. Med barn og ektefeller og greier.
Men jeg var så barnestjerne-starstrucked da jeg møtte de at jeg nesten ikke turde å se opp fra journalistblokka mi.

"Fokusèr nå, Line trettifiresnarttrettifemiapril. Fokuser på showet de skal sette opp og la han andre journalisten fra den andre lokalavisa jeg overhodet ikke husker navnet på, slippe til også."

Etterhvert som Jan Erik og Jannicke fortalte om barnestjernelivene sine, så var det som jeg opplevde barndommen min om igjen. Jannicke som fortalte om Varden/Busk-talentene og konsertene på Handelsstevnet og alle autografjegerne som hang utenfor gjerdet, og Jan Erik som fortalte at jentene kom på døra han og på skolen hans for å hilse på han. Jeg var med andre ord ikke alene om å ha disse som barnestjerne-helter, nei. Vi må ha vært tusenvis av jenter som kjempet om oppmerksomheten hans der vi skrek over gjerdet bak Handelstevnet-scenen. "Jan Eriiiiiik, vi eeeelsker deeeeeg!" Jan Erik fortalte om jenter som sendte brev til han. Jeg fniste litt, vel vitende om at jeg selv sendte mintgrønne, parfymerte brev han.

Så skjer det. 

Den andre journalisten spør: 

"-Såå...dere var dere barnestjerner når dere var yngre?" (Han var noe eldre enn meg og ikke fra denne siden av landet, så han var selvsagt unnskyldt for ikke å ha hele kassetsamlingen dems i hyllen når han var ung.)

Så litt underlig stillhet.

Hvorpå JEG tar ordet!
Hva faen! Her sitter jeg på en pressekonferanse, tar all fokus og forteller om Jan Erik og Jannickes liv som satte DYPE spor i Line ni komma fem år. Jeg øste ut av meg alt jeg visste om de, referte til kassetter og album, konserter, signeringer, klær de hadde hatt på seg under den og den konserten... Ja, man kan kanskje trygt si jeg hadde et aldri så lite foredrag om heltene mine for han fra den andre lokalavisa jeg definitivt ikke husker navnet på. 

Jeg kikket ned i blokka mi og skammet meg litt. Svetta litt. Kleint. 

Jan Erik bryter stillheten og forteller at han spilte inn plater med søsteren sin også. Plutselig innsèr jeg at jeg faktisk ikke har stålkontroll på barndommen til Jan Erik alikevell. "Søsteren din?" spør jeg. "Ja", svarer Jan Erik. "Hva heter hun?" spør jeg. "Vibeke", svarer Jan Erik.

Jeg slutter å skrive på journalistblokka mi og den blå pennen med i hjeltygd kork på baksiden. Forøvrig ikke jeg som har tygd den i stykker. Jeg har stjålet pennen fra han på Sporten før jeg dro fra kontoret.

Det koker i huet mitt.

"Vibeke" sier jeg lavt å nikker. "Vibeke."

 

"Vibeke ja", mumler jeg for fjerde gang og prøver å skjule gleden. "Søsteren din", gjentar jeg og skriver SØSTERA HANS! Med store bokstaver på blokka. 

Plutselig var det som om alle brikker i livet mitt falt på plass. 

------kunstpause------

Hele livet mitt passerte i revy der jeg trasket ut av Ælvespeilet der pressekonferansen hadde vært. Alle de søvnløse nettene med i hjelrevne Jan Erik-plakater. Alle de gangene jeg tørket tårer med et håndklede og lovet meg selv at det skulle bli aller siste gangen jeg hørte på "Smil" og "Sensasjon" på Varden/Busk-kassettene mine. En mørketid i mitt 9,5 år gamle liv.

Tiden gikk.

Og opp på veggen kom The Boys-gutta Arnar og Runar.

 

Og deretter ble disse to skjarmtrolla byttet ut med noe litt eldre og mer moderne:

...og disse gutta igjen ble byttet ut med min neste forelskelse - Tony Sjøgren fra "Rederiet". 

 

Jan Erik - det har vært mange menn på veggen (!) min på pikerommet på Stathelle, men du var min første, store kjærlighet.
...og Jannicke, du var min heltinne, mitt idol og min inspirasjon. Jeg spilte inn kassetter på jenterommet (som kun min farmor kjøpte) og jeg tok mot til meg å søkte på rolle i Annie noen år etter deg, og det ble faktisk opptakten til mitt noe rampelys-søkende liv. Sånn sett kan man si at dere begge var min barndom.

Herreguuuuuuuuud som jeg gleder meg til dere skal stå på scenen sammen i april, jeg skal fasen stå på fremste rad! Og at dere har med dere hun gærne Lena Barth Aarstad er så gøy, det blir virkelig tidenes mimreaften for undertegnede!

Jeg prøvde så godt som det var mulig å være objektiv da jeg tok en prat med dere på pressekonferansen.
Men jeg TROOOOR det lyser litt igjennom her at jeg er stor fan av dere. Har vært og er ennå. 

Gleder meg til showet deres!

/Line Victoria, trettifireblirtrettifemiapril.

Breaking news!

Takk, dere herlige mamser der ute!

Ikke en eneste negativ melding på at jeg har servert kidden nugatti, banos og mariekjeks når hun har vært syk! Jeg stålsatte meg for mamsemafian og moderpatruljen og mødrepolitiet, og tippet de kom til å ha tidenes galleutblåsning i kommentarfelt og forum - men hei! Ikke en eneste lyd! Istede fikk jeg en haug med tilbakemeldinger om tips og råd og ikke minst en diger porsjon med støtte fra andre mamser der ute, som også serverer sukkerbonansa og diabetesfremmede drikker til sine søte små når de er rammet av Oh Den Store Barnesykdommen #538.

Gledelig nyhet! Breaking news!

Maren har fått tilbake matlysta og har gnagd seg igjennom posten idag. Altså, hun tok et jafs på under et sekund, jeg rakk ikke engang å pille ut papirbiten før den var tygd og svelget unna. Jeg tror vi alle da kan konkludere med at vår lille diktator er relativt friskmeldt fra sin lille matnekt. Forøvrig, å ta fra henne et papir på vei ned i gapet var som å sloss med en utsultet irsk ulvehund. Det ble et salig rabalder og heldigvis har jeg lært meg å distrahere henne med tv-fjernkontrollen. Her om dagen fant vi forøvrig intet mindre en 4 (!!) fjernkontroller blant lekene hennes i lekegrinda hennes. 

Tilbake til det jeg opprinnelig begynte med. Jeg skrev om hvor fantastisk behjelpelige og støttende dere var i kommentarfeltet på innlegget jeg skrev igår. Vet dere, noenganger tror jeg kanskje jeg har fått kremen og eliten av blogglesere der ute.
For min del har blogging handlet om å ta brodden av alt det rosa vi blir servert på det store nettet. Jeg har egentlig aldri brydd meg om mange klikk så lenge jeg har en slags interaktivitet med deg som leser. Ja, med det mener jeg altså at jeg er en sucker for tilbakemeldinger og kommentarer. Jeg ELSKER det når jeg får tilbakemeldinger på at.... "-AKKURAT sånn er det, det er nøyaktig sånn du beskriver det!" når jeg skriver om det tabubelagte og lite glamourøse delen av livet mitt. Eller det vi bare ikke snakker om. Eller at jeg rett og slett er så pinlig normal og kliss lik alle andre som har gjort det før meg. At den hemorriden jeg skriver om er helt lik din egen i både form og farge. Ofte får jeg høre at "- du skriver så bra!". Egentlig gjør jeg ikke det. Jeg skriver det jeg tenker og føler. Og har i grunn ikke noe filter. 
Og av en eller annen pussig sammentreff så er det noen tusen der ute som hver dag klikker seg inn på denne bloggen for å lese om noe man kjenner seg igjen i. Noen veldig ytterst få klikker seg inn her for å drømme seg bort i et glamourøst liv. Da har de forvekslet meg med ei annen frue der ute i bloggverdenen, og klikker seg kjapt ut igjen.. 

Men du? Jeg tenkte jeg skulle ta opp et par saker. Jeg har en bloggplan for 2018, jeg! Nå som jeg har putta livet mitt i ei kakeform og latt deigen tilpasse seg formen... Nei, fy fader - det var så metaforisk forklart at jeg fasen datt av lasset sjæl... La meg formulere meg annerledes: Nå som jeg har fått litt struktur i hverdagen min, med kids, jobb, blogg, mannfolk og hus trygt plassert i kalenderen min, så har jeg satt meg et par hårete mål for bloggen min! Jeg skal, etter beste evne, forsøke å blogge hver eneste dag. I tillegg ønsker jeg å spe på med video, for det har jeg VIRKELIG savnet. Noen ganger tror jeg dessverre at jeg setter litt for høye krav til meg selv når det gjelder bloggingen. Jeg tror liksom noen ganger at jeg må finne opp kruttet hver gang jeg publisèrer noe. Det tror jeg helt oppriktig jeg ikke trenger. Målet mitt med 2018 er altså å bli mer spontan med bloggingen. Legge ut mer som skjer i det kjedelige livet mitt, ikke bare hver gang jeg har noe nytt å irritere meg over. Jeg har jo en ypperlig mulighet til å blogge rett fra mobilen, merkelig at jeg ikke har benyttet meg av det tidligere. Det MÅ jeg bli bedre på, merker jeg. 

Forøvrig.

Her er mitt første bidrag til "info Supporterfrue deler som ikke egentlig har noen mening":
Bildet heter: Kinn-kvise og vrengt genser. 

Vi snakkas! 

Line Victoria - Supporterfrue

Jeg tror vi har hatt en slags våkennatt..?!

Japp, så var det vår tur. "-Endelig!", som min venninne sa. "-Endelig deres tur til å oppleve det. Dere fortjener det nesten, for dere har hatt gullhår i ræva i 10 måneder nå. Nå kan dere kjenne litt på det!"

Nå er jeg sikker på at mange blir litt skadefro. Og det er selvsagt lov. Jeg følte faktisk at tiden var inne, for vi har surfet på en herlig, avslappet og problemfri bølge hele hennes liv. Den såkalte søvnbølgen. For vi har faktisk ikke hatt en eneste slitsom natt der vi har måttet stå opp i natten for å mate frøkna.

Før nå nylig.

Starten av denne uken har vi faktisk hatt vår første "slitsomme natt med barn som våkner". Vi kan ikke kalle det våkennatt, for det har virkelig ikke vært noen våkne perioder mer enn maks 10 minutter. Men det har vært frem og tilbake i skytteltrafikk mellom babybrezza-melkemaskinen, soverommet hennes, soverommet vårt og badet i et par dager nå. Hun har jo vært syk før og sovet seg igjennom både pottetett nese, tannfrembrudd og høy feber før, men denne runden med sykdom ble litt i hardeste laget for min lille ti-kilos kule..!

Jeg begynte som noen av dere har fått med dere på jobb igjen etter nyttår. 2. januar troppet jeg opp i lokalaavisas redaksjon for å ha et kort, men hyggelig vikariat før jeg går tilbake til jobben på hotellet mitt om noen måneder. Jeg kastet meg over arbeidsoppgaver og koste meg tilbake i et hektisk og gøyalt miljø med deadlines og overtid. Jeg trengte å bli kastet ut i det, og for en fantastisk deilig følelse det er å være tilbake i det normale og ute av babybobla!

Torben på sin side hadde alliert seg med barnevakter (bestefedre) når han har jobbperiodene sine, så alt var klappet og klart med både kalendere, timelister og alt på plass før vi hev oss inn i det nye året.

Samme dagen som jeg begynte i jobben så gikk Maren inn i det jeg vil anta er et utviklingstrinn.  Fra å være tidenes mest mat-hole unge, ble hun plutselig utrolig sær og nektet å spise når vi matet henne. Eneste hun ville spise var det hun kunne putte i munnen selv. Og det var jo ikke så mye, og hvertfall ikke spesielt store porsjoner...! Så vi har måttet servere den lille diktatoren fiskepinner, poteter, bananlapper, brødmat... Og når hun ikke ville ha det heller så har vi firet litt på den "ikke gi henne noe usunt med masse unødvendig sukker ennå"-regelen vår og prøvd å friste med banos og syltetøy som pålegg. Når ikke det heller har fungert har jeg krøpet til korset. Ja, for faen. Jeg har gitt ungen min nugatti, mariekjeks og hatt oboy i melka hennes. Jeg vet. Mom of the fuckings year ass. Men når ungen faktisk får i seg så ekstremt lite, så er det liksom ingen annen utvei følte jeg. Vi ble jo litt desperate! Vi har jo aldri opplevd noensinne at hun har skippet noen måltider før, hun har alltid vært ekstremt glad i alt hun får servert!

Denne matnekten har da altså vart i 2 uker. Og siden hun har fått i seg så lite mat denne tiden, så har det da altså skjedd at hun har våknet på natten de siste to-tre dagene og har vært sulten. Og det forstår jeg veldig godt! Så har hun fått velling om natten da. Og da har hun hatt matlyst i mengder heldigvis. De to-tre siste dagene nå så har hun våknet 3-4 ganger om natten. Og for oss som aldri før har opplevd at hun våkner om natten så ble det en vannvittig omveltning, hahah! Jeg har så respekt for familier med barn som ikke sover - asså vi har hatt 3 netter med noe avbrutt søvn, dere som opplever dette over lengre tid har min dypeste respekt. Forøvrig sovner hun tvert etter å ha gitt henne smokken eller noe å drikke, så det er ikke snakk om lange våkenperioder. Og det har vel strengt talt kun vært en eneste gang hun har grått i forbindelse med oppvåkning, og det er jo ikke akkurat voldsomme greier.

Nå tror jeg vi er over kneika. Maren begynte idag å spise av skje igjen, og en hel middag (lasagne) gikk ned på høykant. Jeg aner ikke hvorfor det har vært slik, men vi har vår anelse etter å ha vært hos legen med henne. Er man syk så mister man matlysta, det gjør jo vi voksne også. Og hun har åpenbart vært syk, problemet er bare at den lille rakker`n vår er alltid i et så vannvittig godt humør uansett syk eller ikke syk - så det har vært vanskelig å tolke symptomer. Du ANER ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skulle ønske jeg fremdeles ammet. (Og du skal vite hvor mange ganger jeg har prøvd, men hun har helt seriøst bare sett dumt på meg når jeg har veiva med booben for å tilby henne...!)

Jeg for min del har jo vært litt i kjeller`n kan man si. Min første tanke var jo at hun var lei seg/deprimert (derav matnekten) fordi jeg hadde begynt i jobb igjen. Det er fader så vondt å gå fra å være heeeele dagen med henne hele livet hennes, til plutselig å dra før hun står opp til og bare få noen få timer med henne på ettermiddagen. Jeg har trøstet meg med at hun har hatt det kjempefint med pappa Torben, men selvsagt har jeg også kværna mye på om mitt plutselige ikke-tilstedeværelse har hatt noe med denne matnekten å gjøre. Det fikk vi riktignok avkreftet hos legen, da tester viste at hun faktisk har (har hatt) et virus i kroppen som har slått henne ut. Men da er det jo nesten enda vondere for meg å føle at jeg ikke har vært der for henne når hun har vært syk. Bare det at det var pappan som tok henne med til legen og tok blodprøve og at mams ikke var der for å trøste - asså, jeg får KNUST HJERTE av mindre! Hun har jo dog vært like mye med Torben som med meg (grunnet hans veldig gunstige offshore-turnus) så det var sånn sett ikke noen stor omveltning for henne egentlig. Jeg vil nok i aller høyeste grad si at Torben er heeelt på lik linje med meg når det gjelder fordeling av hvem som er hennes hovedomsorgsperson. Jeg tror Torben og jeg stiller helt likt der asså. Det er jo helt suverent for Maren at det i utgangspunktet er hipp som happ hvem som er hjemme med henne, siden hun kjenner oss begge - like godt. 

Nå er hun som sagt på bedringens vei, så derfor hadde jeg lyst til å nevne på det. Jeg har ikke prioritert bloggen i denne perioden, da arbeidsdagene mine har vart helt til 17.00-18.00 noen dager, og det er Maren som er mitt definitive fokus når jeg kommer hjem. Etterhvert som jeg kommer litt i gjenge i lokalavisa så kommer ikke dagene mine til å være såå lange - men det er så mye som må læres, så jeg bruker akkurat litt for lang tid merker jeg. Men hey, det går seg til. Men det skal være sikkert og visst at jeg ble litt slått i bakken av denne omstillingen fra mammapermisjon og rett ut i ny jobb 2. januar. Jeg som brukte så mye tid på å savne å jobbe når jeg gikk hjemme, og når jeg endelig begynte så ønsket jeg av hele mitt hjerte at jeg hadde brukt permisjonen min bedre...! Ikke bare sovet den bort, haha! Hjalp jo heller ikke at jeg gjorde en jobb i Oslo søndagen som var, følte jeg mistet en hel dag med henne... Det gikk helt fint altså, men selvfølgelig rammet av akutt dårlig samvittighet for å velge "karriere" fremfor kid den søndagen...! Er det sånn det skal være fremover? Puh!

Nå har vi fått en deilig rutine, Maren og jeg. Hver kveld sånn i 19.00-tiden bader vi sammen. Da koser vi oss glugg med badeleker, skum og masse kos. Det er virkelig høydepunktet mitt i løpet av dagen. Vi synger, traller, plasker, leker og koser, å herregud - for en høydare det er å sitte i badekaret sammen med henne og bare nyte hverandres selskap og ingenting annet. Jeg tror det er DET som virkelig er kvalitetstid. 

----kunstpause----

Ok, la oss snakke om at jeg har gitt ungen min nugatti og banos da. Jeg vet det sitter mammapoliti der ute å dømmer meg nå, men vi prøvde virkelig alt! Eggerøre, pannekaker, bananhavrelapper, fiskepinner, mango, avokado, fiskepudding, bringebær... Deretter ble det mariekjeks, nugatti, banos og ...ja - jeg prøvde tilogmed mariekjeks med banos på liksom! Hun fikk faktisk i seg noen mariekjeks når det stod på som værst, og det var en lettelse. Nå håper jeg bare at den gode trenden med at hun spiser fint fra skjea når vi gir henne fortsetter, for da er det rett tilbake på sunn og næringsrik mat og ikke morsmelkerstatning med O`boy, hahah! (Vi prøvde det bare en gang, rett skal være rett.)

Så ja - bring it on dere som vil kritisere meg for dårlige matvaner til frøkna - men først og fremst er jeg veldig keen på å høre om noen har hatt noen like erfaringer...? Matnekten kom først, så sykdom med matnekt, og nå som feber og kvalme ser ut til å være på retrett så tar hun veldig forsiktig mat fra skjea igjen. ÅÅ, måtte det vare! 

Og takk for tålmodigheten deres, nå kan alt bare bli bedre fremover :-) Det gjelder bloggingen min også!

:-) /Supporterfrue - Line Victoria

 

 

ÅHERREGUDSÅMORRO!

Det er faktisk på snapchat det skjer, har jeg funnet ut.
Herregud, så mye sprell jeg kan gjøre. (Les: faenskap)

Anyway, de siste dagene har som noen snapchatfølgere sett, handlet om å få fanget HeitMcHunk på Sporten på snapskjermen min - så jeg kan dele han litt med følgerene mine. (Følgerene mine - som forøvrig virker å være er et aldri så lite overtall av kvinner i sin beste alder akkurat som meg sjæl,og jeg elsker dere.)

Det har dessverre vist seg å være litt vanskelig å fange HeitMcHunk på film, siden jeg etter kun få dager i vikariatet mitt i lokalavisa ikke vil bli husket som hun gærne på Kultur som tar bilde av han på Sporten i tide og utide. Og Gudene skal vite at jeg har PRØVD! Her om dagen viste det seg at vi hadde en felles bekjent, og jeg skrek til MeitMcHunk: "-La oss ta et bilde av oss sammen og sende til vår felles venn for å fortelle at vi jobber sammen!!!"  Jeg tenkte da at det ville være min ypperlig anledning til å knipse et bilde for å vise dere! Men vet dere hva som skjedde?

Han sa:

"-Det trenger vi ikke."

(Og det er sånn ca den lengste samtalen vi har hatt. Ever.)

Anyway. Til dere som antyder at det er en reel sjans for at han faktisk følger meg på snap så har jeg dette til dere, snappet fra badekaret tidligere i kveld.
Så skjønner dere hvorfor jeg ikke er redd for å bli fersket...

Som du ser så snapper jeg ALDRI med filter på snapchat. Jeg syns filter og de jævla dumme "søte" ørene uten mål og mening er en uting. Hvertfall hvis du er over 15. Jeg har måttet rydde voldsomt i snaplista mi, værste tillfellet av dyreørefilter-misbruk jeg kom over, var en snapkonto jeg fulgte der alle "de normale, kule og sykt uperfekte og avslappa mammaene" og ALLE snapperne på den felleskontoen brukte hundenese-filter og vrengt Linni Meister-stemme. (No offense, ladies.) Jeg begynner å bli gammal ass. 

Hvis du vil kan du følge den helt vanlige, ufattelige uglamourøse meg på snap:
linevictoriahus er brukernavnet mitt.

Snappen min er åpen. Jeg klarer ikke svare alle, men jeg prøver! 

Kan vi snakke om det?

Snart er dette et år siden. 

Høygravid, påske og strengt foto-regime innført på hjemmebane.

Bildet er tatt av min mann, han Torben. Og han Torben risikerte livet for dette bildet. Det finnes nemlig ekstremt få bilder av meg i denne tilstanden. Denne tilstanden også kalt høygravid, bh-løs, sint og ENORM! Han sendte meg bilde idag for å muntre meg opp. Jeg er usikker på om han egentlig gjorde nettopp det. Anyway, skader ikke å dele herligheta sa folk! :-)

Altså...:

Kan vi snakke om det eller? Noen bedre?! 

<3 Høres i morgen!

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

Og du? Bruk stemmen din HER for å kåre dine favoritter i Vixen Influencer Awards!

 

 

I dag kastet ingen mat på meg i lunsjen.

Jeg var ikke klar over at det var så hardt å komme tilbake til arbeidslivet etter nesten et år med mammapermisjon. Og jeg har fått pult. Ny pult for anledningen. Den er stor, (fremdeles) ryddig og har to skjermer.

Nå ringer alarmen min 2,5 timer før ungen min står opp. Jeg sniker meg som en jævla ninja forbi soverommet hennes 06.15. Jeg har markert steder på gulvet jeg kan tråkke for at det ikke skal knirke så inni granskauen, for ikke vekkene henne. Tre skrikende dører senere så er jeg "trygt" inne i stua og langt nok fra soveavdelingen så jeg kan puste lettet ut og jazze opp kaffemaskinen. Kaffe. Do. Dusj. Thats it. Ingen nirøyking på terassen mens jeg surfer på sladder og nyheter.
Etter at jeg har sluttet å røyke skal jeg innrømme at jeg hver morgen tenker jeg at jeg ikke har noe å leve for lenger. I ca 1,5 minutt da. Det er nemlig så lang tid jeg bruker på å sørge over en tapt venn. Det er sånn det er å ha sluttet å røyke for meg.
Min elskede, hvite ekstra lange pinne med kreft - åå, jeg savner deg så jeg kjenner det rykker i den gule røykefingeren min. Du var min beste venn i så mange år, og alt du etterlater deg nå er et enormt savn og penger igjen på kontoen ved månedsslutt. Fornuftig nok røyker når man ikke når er gravid, det trenger jeg ikke engang å bruke tid på å forklare viktigheten av, men når du plutselig står der og verken er gravid eller ammer og det egentlig er noen annen direkte årsak til å stumpe røyken (annet enn all annen faenskap sigarett og nikotin drar med selv selvsagt) så kjennes det utrolig rart og litt merkelig å ikke røyke lenger. Det føles litt som at både jeg og røyken har blitt single igjen samtidig og at det bare er å hooke opp igjen så blir alle fornøyde, men slik er det ikke. Over 3500 spenn sparer jeg hver eneste månede på å kutte båndet med min hvite, lange pinne! Med andre ord så sparer jeg inn en barnehageplass. Er det ikke ironisk?! Livet ass..

Da Maren bikket tre måneder gledet jeg meg helt vilt til å komme tilbake til jobb. Jeg tror det handlet litt om at jeg så desperat jaktet på en rutine. Om ikke rutine akkurat, så drømte jeg meg bort i å få mer effektiv kvalitetstid med babbsen min. Litt mer...hva kan jeg kalle det... kvalitetstid med henne! Jeg følte til tider at jeg bare var matstasjon, pludrestasjon, lekestasjon og bleieskiftarbeider. At det var kvantitet og ikke kvalitet på kosen som var greia. At jeg til tider kunne være litt lei av situasjonen, og at jeg syns det var en lettelse å få ei pause - akkurat så lenge borte fra henne at jeg rakk å savne henne. Men når man ammer er man aldri langt unna kidden, for å si det sånn. Så da lengtet jeg tilbake til jobb. Så jeg kunne kjenne litt på hvordan det faktisk var å savne henne.

Da hun begynte å slurpe i seg flaske og fast føde oftere enn jeg slang frem puppen, så oppdaget jeg plutselig at jeg ikke trengte å være oppi henne hele tiden. Maren ble hyppigere passet av familie og Torben fikk lappen så han kunne ta med seg Maren mens jeg var igjen hjemme. Og så begynte den virkelige nedtellingen til jobbstart. Og BÆM - 2. januar satt jeg der da. På en kontorstol i relativt fremmede lokaler. 

Og alle bare: "Hei, Line! Hyggelig å se deg!"

Og jeg bare: 

"-Seriøst? Mener du det? På ekte?" 

Det var jo tross alt et menneske som kommuniserte med meg uten at jeg må tørke med våtserviett rundt i ansiktet hans etterpå. Endelig tilbragte jeg tid med noen i mer en en time uten å måtte skifte bleie på de! Og ingen av de kastet mat på meg i lunsjen!

Og de bare:

Jeg vet ikke åssen jeg kan forklare det, men det kjentes ut som noen i løpet av det året jeg har vært borte fra arbeidslivet hadde fillerista ut alle de besteste ordene mine. Min evne til å kommunisere på voksen-språk med kollegaer var fordunstet, det ble mye mumbling og stotring og stirring tomt ut i lufta. På et tidspunkt fant jeg meg selv sittende i kontorstolen og lure på om jeg hadde husket å skifte bleie. Flere ganger knadde jeg puppene mine for å få tilbake følelsen i de, etter å ha stappet de oppi en sportstopp for første gang på flere måneder. For nei, det finnes INGENTING annet enn de store dagenderpå-fødetrusene og de største sportstoppene med mest overtøyd strikk i undertøysskuffen min som passer lengre. (Eller fallskjerm-oppbevaringa, som Torben kaller undertøyskuffen min for tiden.)

Jeg merker at jeg ikke er meg selv optimalt lenger. Jeg henger litt etter, hvis du skjønner. Som om jeg fremdeles er i en koma og på vei til å våkne. At jeg ikke legger merke til de tingene som vanligvis opptar meg. At jeg har andre fokus i livet.  
Altså - Et eksempel: Tidenes HeitMcHunk av en sportsjournalist har kontorplassen sin rett bak meg, og mamsen har ikke engang orket å holde inn magen når jeg tasser forbi han bort til kaffekanna. Jeg har ikke engang blafret med de korte stubbene av noen øyevipper som henger igjen på våtlinja over øyet mot han engang, og ei heller har jeg fortalt han i en bisetning at jeg også bare eeeeeelsker fotball og ishockey. Det er veldig ulikt meg.

I stede har han fått møte hu her:

"Harru jobba lenge i Sporten, du eller..?"

Men at jeg har fortalt han om fargerike bleier, vist bilder av prosjektiloppkast over TrippTrapp-stolen og fortalt han at jeg fremdeles går med mammabukser som har bredt strikk under puppa - jepp, det har jeg. Men det går helt fint. Det er faktisk ganske gledelig at vi er litt i samme "sits" med kids og stasjonsvogn og kontantstøtteordninger og slikt. Fint å ha noen å spørre når oppkastbilder tikker inn på mobilen. "-Åær detta for en barnesykdom´a truru?" 

Herregud, var det plutselig sånn livet skulle bli nå da? At man ikke lenger står i evigheter rundt kaffemaskinen å juger og skrøner om helgens påfunn, påfall, utfall og innfall, men diskuterer ammeinnlegg og bilstoler innimellom svært effektiv jobbing og deadline. Er det DET som er voksenlivet? Velkommen, Line! Vi har ventet på deg! Her er din "Mom of the Year"-kaffekopp med ødelagt hank, du har offisielt blitt "en av de". Jeg har blitt en av de som blir fuktig i øynene når det tikker inn bilde av en spagettispisende unge med rød stripe av tomatsaus fra den ene hvite veggen, langs taket og ned veggen igjen fire meter unna. Fuktig i øynene fordi det er litt søtt at ungen min kaster spagetti rundt seg, og fuktig i øynene fordi jeg vet at Torben kommer til å skade seg enda mer når han skal stå i gardintrappa og moppe taket for å få det rent igjen. Eller når jeg tenker på den haugen av klær som må vaskes etter at Maren har atter engang sjekket om brekningsrefleksen fungerer optimalt og vrengt frokost, lunsj, og mellommåltidet utover de fine ullklærne sine som inntil for 2 sekunder siden luktet friskt av "Sommerbris" tøymykner. 

Også plager det meg litt at Torben klarer seg så fint. Her er det riktignok ikke noe regel uten unntak, for Torben klarer seg veldig bra - tross alt. (Han har en runde med ryggvondt som ikke vil gi seg for tiden) og til tross for det er det en utrolig happy liten pike pike på 9,5 måneder jeg kommer hjem til og rekker å nusse på i veldig kort tid før hun ser på meg med komablikket sitt og må bæres i seng for kvelden. 

Jeg tror jeg bare er sjokkert. Sjokkert over å bli kastet inn i voksenlivet igjen sånn helt plutselig, og at det river litt i kroppen over at jeg ikke utnyttet mammapermisjonen min bedre. Rett skal være rett, det er utrolig deilig å være tilbake i arbeidslivet - men jeg har trengt ei uke på å finne min plass i systemet. Og nå elsker jeg hvert eneste sekund jeg har sammen med den deilige bylten som jeg rekker akkurat å få noen dyrbare timer med på ettermiddagen.

Det er hardt men godt å være tilbake!

*skåler med kaffekoppen sin*

Supporterfrue - Line Victoria

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

Og du? Bruk stemmen din HER for å kåre dine favoritter i Vixen Influencer Awards!

Gratulerer med en heeeelt naturlig fødsel da gitt!

Hei. Jeg er tilbake. Og siden det er lenge siden jeg har blogget så har jeg endel på hjertet fremover. Så stålsett deg for mye sint, hormonbefengt galemamma-innlegg fremover.

Jeg kom over et innlegg. Jeg vil ikke fortelle hvor jeg leste det, i frykt for at noen skal få den alvorlige graden av den nye folkesykdommen: Krenka. Nå blir jeg tilogmed krenka når folk blogger om det store krenkeåret 2017. Har vi virkelig ikke krenka oss ferdig ennå?

Nok svada. Nå roter jeg meg bort fra poenget med dette innlegget.

Det er visst veldig trendy å føde helt naturlig. Ikke at det er noe galt i å være stolt av hva man har fått til helt uten kunstige tilsetninger, men det virker på meg som om det skal blåses opp med ekstra store bokstaver at noen har "født helt naturlig". Er det plutselig blitt så unaturlig å føde naturlig at man må skryte av det? Hvordan føder man egentlig unaturlig?

SMERTELINDRET OG STOLT: Line Victoria vekslet mellom kaffekopp og lystgass rett før pressrier under fødselen.

Jeg prøver å sette meg inn i det for å kunne forstå. Først må vi titte litt på begrepsbruken, "Naturlig fødsel / Unaturlig fødsel". Jeg tror jeg fødte et barn med noe som kan kalles en unaturlig fødsel i følge noen. Jeg hadde kunstig stimuli i både huet og ræva (akupunkturnåler i skallen og klystèr i ræva) og jaggu fylte de lungene mine fulle av lystgass og ryggmargen min fikk hagleskudd med epidural. Jeg fikk også bedøvelsesspray i tissetassen da de måtte utføre noen aggressive korssting som et resultat av min maktdemonstrasjon bare minutter tidligere. I tillegg fikk jeg et smertelindrende bad i forkant, og jeg vil anta at et og annet familiemedlem bad en stille bønn til han der oppe for meg. De to siste tingene der tror jeg faktisk er det mest "naturlige" smertelindringen jeg skrek til meg i løpet av de 20 timene det hele pågikk. Vil alt dette bety at jeg puttes i et skap med skiltet "unaturlig fødsel" på? Det gjør ikke noe. Da er jeg i såfall en stolt, smertelindret fødemamma.

ALTERNATIV SMERTELINDRING: Slik mente Torben jeg så ut når jeg fikk akupunktur som smertelindring. Fotocred: Pressefoto fra filmen Hellraiser.

Og så har vi de som får utført keisersnitt da. De stakkars mammaene som i ettertid får skrudd nedover huet at de hvertfall ikke har født naturlig. Faktisk har jeg lest på diverse forumer at noen mener de ikke engang har født og ikke får lov til å feire barnets fødselsdag, men keisersnittdag.  Usj, så slemme noen mamser kan være med hverandre ass! 
Hastekeisersnitt utføres når det er fare for liv. Så med andre ord; ligger du der å skriker etter å kunne skryte på Facebook at du fødte naturlig uten smertelindring, så sliter du. For da dreier deg seg faktisk om litt mer enn bare ditt liv. Keisersnitt er forøvrig ikke noe "enkelt alternativt" til å føde, det er risikabelt som ved alle operasjoner - og på ingen måte noen naturlig fødsel. Takk og lov for at vi har leger som er ganske gode på å ta avgjørelser for deg i slike tillfeller. Det er forøvrig like fullt en fødsel, for ut kommer jo barnet! Fødsel betyr faktisk at det innebærer å forlate morens kropp som har gitt fosteret beskyttelse og næring. Sug litt på den pastillen, du som mente at de som tar keisersnitt ikke kan feire barnets fødselsdag. (Er det bare meg som blir helt het i pappen av slike uttalelser?)

Nå er det jo også litt forrvirring omkring ordlyden "naturlig fødsel". For jeg merket meg i at det ble skrevet en "...heelt naturlig fødsel" i det som er utgangspunktet i dette blogginnlegget. Hvorpå rundt halvparten av kommentarene var en hyllest til fødekvinnen, og som var veldig opptatt av å fortelle at det var ingen smertelindring overhodet involvert. En slags merkelig annerkjennelse, syns jeg. Er det virkelig viktig å få frem at man føder uten smertelindring? Skryter man av at man trosset fyllesjuken og kavet seg igjennom dagen derpå "heelt uten paracet"? Hvorfor er det ingen som skryter av sin egen fødsel og sier med stolthet at "jeg fikk all den smertelindring jeg kunne få!". Ja, bortsett fra meg da. Jeg proklamerte høyt og tydelig at jeg var en stolt, fødsel-smertelindret nybakt mamma da jeg blogget fødehistorien min noen uker etter. 

Jeg må nemlig innrømme at det fristet ikke det grann å gå igjennom en fødsel (som sies å være i toppen over lista på smertefulle saker å utsette kroppen sin for) uten smertestillende. Jeg hadde ikke noe behov for å "kjenne at jeg levde". I ettertid kjente jeg helt fint at jeg levde de timene fødselen til Maren pågikk. Jeg tenker at det er veldig rart å takke nei til normal smertelindring, jeg.  Jeg har respekt for de som er redd for senskader og lignende ved bruk av smertelindrende medikamenter i forbindelse med fødselen, men ikke DISS meg ved å proklamere at du har født så jævlig mye bedre, større og vondere enn meg! Det er da for faen i helvette ikke noen konkurranse! 

Nå skal jeg innrømme at jeg følte meg faktisk litt krenka. Da jeg leste oppdateringen til den heelt naturlige fødedama så fikk jeg en ekkel følelse av at hun var tøffere enn meg. Jeg respekterer at du vil deg selv å innmari vondt, men det er virkelig ikke noe nedtur å skrike mens du revner på langs at du "godt kunne tenkt deg at det var litt smertestillende, værsåsnill... 

Jeg blogget jo om dette før jeg fikk oppleve fødegalskapen selv. 4 måneder før termin hadde jeg åpenbart tanker om smertelindring og "naturlige fødsler" og jeg skal innrømme at jeg ikke angrer et sekund på at jeg tok imot med åpne armer (og bein, åpenbart) all den lindring jeg kunne få, sånn sett i retroperspektiven. 

En fødsel ble det, okke som. Ut kom ungen, gjennom den kanalen den som oftest kommer ut av - og jeg vil påstå at det er et sikkert tegn på at det er en relativt naturlig fødsel. Skal jeg noensinne velge på nytt, så vil jeg følge nøyaktig den samme oppskriften. Samme jordmor-team, samme klystèr-trakt og skyte meg ei real go`dose med epidural i ryggmargen. "Fikk barn ut av tissen klokken 09.38 idag tidlig, heeeelt naturlig". 

Gratulerer.

 

 

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER //  👻 Snapchat: linevictoriahus

Og du? Bruk stemmen din HER for å kåre dine favoritter i Vixen Influencer Awards!

 

 

 

 

 

 

 

 

Beklager. Det var ikke sånn det skulle bli.

Skam på meg. Så mange dager uten å ha gitt lyd fra meg, rett og slett fordi jeg var nødt til å fokusere på andre ting bare akkurat denne uken!

Jeg har gapt over en utfordring i starten av dette året, men nå begynner brikkene å falle litt bedre på plass - så jeg kan dedikere litt mer tid til bloggen min fremover. Ironisk nok hadde jeg en diger dose med gøy jeg ville slenge ut til dere idag, men typisk nok har jeg glemt macen på jobb.

Dette er som dere vet ikke en vane, men litt unntakstilstand denne uken. Man må ta med i beregningen at jeg er en av de få som ikke har blogg som fulltidsjobb, men det betyr jo til gjengjeld at dere dere får er litt mindre tvangsgulpa opp gjennom spiserøret servert på bloggen min.

Nei vet du - nå må jeg faktisk komme meg opp av badekaret! Torben må ha trodd jeg har druknet, siden jeg kjøper meg litt alenetid på badet ved å snike meg unna under dårlige påskudd.

Høres i morgen, godtfolk!

/Supporterfrue - Line Victoria