februar 2016

Morgengaven!

Jeg har alltid sett på morgengaven som litt overkill når det kommer til det å gifte seg. Der har man brukt utrolig mye penger på en fest, og så skal man sette inn nådestøtet med å makse ut budsjettet med å kjøpe en flott gave til "dagen derpå" når bakrusen gir seg og man ligger der med angsten sin søndagen og lurer på hva i helvette man har gjort.

Faktisk betyr morgengaven 2 ting. 1: Den skal vise bruden og hennes familie at man har råd til å ta vare på henne, og i tillegg skal man gi en så dyr gave at det vil sikre brudens fremtid om noe skulle skje med mannen. Så et lite stykke  dyrkbar jord, eiendom eller verdifult smykke skulle gies som en sikkerhet. Også så kommer den mest fasinerende tradisjonen: Man skulle gi sin nyblivende kone en takk for hennes jomfrudom.

Jeg tror nok at det skipet der seilte for x antall år siden for oss begge, det blir ikke noe "takk for din jomfrudom" her i gården - det blir vel heller en "takk for at jeg er nummer VEITIKKE, men forhåpentligvis sistemann!" - gave på denne dama. 

Når jeg ser hva andre fruer har inkassert etter første natta som mann og kone, så var jeg hvertfall helt sikker på at jeg ikke ville at Torben skulle kaste bort penger på ei fancy og svindyr veske, reise eller diamanter. Sorry ass, kjøp gjerne veske og diamanter til konemor, men for min del ønsket jeg meg noe jeg faktisk kan bruke og ha veldig nytte av. En veske har jeg tolv tusen stykker av, og diamanter trives kun på min finger - ikke i ører, rundt halsen eller håndleddet.

Jeg fikk....*trommevirvel*

EN SKIKKELIG SYKKEL!

Og hva fikk Torben i morgengave?

EN SKIKKELIG SYKKEL!



Det er virkelig sesong for sykkelkjøp nå, nye modeller har kommet til og de flotteste og mest populære ryker først. Derfor tok vi sats og fikk et supertilbud hos Kent Inge på G-Sport, og jeg må innrømme at det er utrolig hyggelig å faktisk legge pengene på disken hos en lokal forhandler som åpner servicehjertet sitt for lokalbefolkningen, år etter år etter år. (Nei, ikke sponset. Bare skryt til de som holder hjulene, bokstavelig talt, igang i disse ebay og "do it yourself"-tider.)  

Så nå blir vi jaggu et syklende ektepar fremover! Jeg må bare lære Torben å bruke sykkelbukse med padding i ræva også, så blir det Brotorvetrittet på oss i august om vi fremdeles er gift. 



...og jeg vet forøvrig at jeg setter pre-ekteskapet på prøve i disse dager når jeg må ha pause fra linsene mine og bruke briller noen dager. Jeg ser ut som en som prøver så altfor hardt å være trendy med briller, men sannheten er at jeg overhodet ikke klarer meg uten styrke! En rift eller noe buggs på øyet, og jeg måtte grave frem disse brillene jeg kjøpte i desperasjon da jeg bodde i Malaysia. Jeg har -6,50 på begge øynene og ikke noe særlig dybdesyn uten, så jeg har linser jeg sover med. Hvis ikke hadde jeg skadet meg voldsomt om morgenen, siden jeg snubler og slår huet i vegg og dørkarmer, fordi jeg ikke klarer avstandsbedømmelsen uten styrke på øyenene. Faktisk så er ikke disse brillene helt rett for meg, for mac-skjermen BULER mot meg nå når jeg sitter å skriver.

/Line Victoria

Suunto Ambit3 Sport Sapphire HR! Puuh!!

Jeg leser faktisk veldig mye i "gamle innlegg" når jeg trenger å hente motivasjon. Det er så godt å lese gjennom tankene mine dengangen og hva jeg allerede har klart å svette meg igjennom. Titt og stadig trenger jeg et lite puff i ræva (!) til å gjennomføre de gode rutinene jeg skryter så av at jeg har. Det er så altfor lett å hvile seg tilbake når målene og vekta er nådd, og surfe på at jeg nå, per idag, ligger stabilt i målingene.

Motivasjon kan komme av å sette seg mål, planlegge og se forbedringer. Den siste tiden har jeg behøvd en slags fysisk, ytre motivasjon, og den har jeg rett og slett fått hjelp til å finne av jentene på N1Fitness.

Nemlig:



...en fantastisk gadget jeg har siklet på i mange, lange uker.

Jeg er godt kjent med Suunto merket. Alle mine dykkercomputere er av merket Suunto, og jeg har faktisk stolt på hver eneste en med mitt liv som innsats. Jeg har gjort ekstreme dykk med dykkerklokke-versjonene av disse, og har måttet stole på tallene de har gitt meg, utregningene og planleggingen disse klokkene gjør for meg langt der nede i dypet. Så da var det kanskje ingen hemmelighet at jeg valgte dette merket når jeg skulle ha en treningsklokke.

Det er en Suunto Ambit3 Sport Sapphire HR. En robust jævel som tåler en skikkelig støyt. Kanskje litt overkill for meg som ikke trener på OlympiaBirkenTopp-nivå, men hey - det ser hvertfall sånn ut! ;-)

Jeg var også så heldig å få med meg et kurs i regi av Nr1 Fitness, som gav meg utrolig mye bakgrunnsinformasjon om hva/hvorfor/do`s and dont`s for bruk av pulsklokker. For eksempel så var jeg ikke klar over at trening dagen derpå er nesten helt bortkastet hvis man ikke tar hensyn til tidligere trening du legger opp dagen før og etter. Hard høyintensitetstrening på spinningsykkelen (slik jeg har gjort mye av for å gå ned i vekt) er ikke "nødvendig" dag etter dag, fordi kroppen faktisk ikke får full utnytte av det. Å ligge i gul sone er faktisk bedre dagen etter en hard økt, og ikke høyintenst hver-eneste-dag man trener. Det kunne spart meg for sykt mye gnagsår i ræva. Jaja, man lærer noe nytt hver eneste dag! 

Derfor har jeg og Torben byttet bort noen av de hardeste øktene på treningsenteret med en skikkelig gåtur/joggetur i skogen. Det er jo så utrolig flott vær! Og det merkes jo litt på huet å få litt frisk luft og så "glemmer" man litt at man faktisk trener. Best av alt, Torben og jeg får en skikkelig kvalitetstund sammen der vi snakker om fremtid, hus, bryllup og båt. Vi koser oss skikkelig, faktisk!

Tiden har vært inne for å gi Vigdis 2 en skikkelig "oppmuntring" også. Etter at hun feilet litt på eu-kontrollen ble hun henvist til garasjen og stått der til vi har lagt en plan for hva vi skal gjøre med henne. Det er virkelig en grombil av de skjeldne, en bil jeg har elsket så himmelhøy - rett og slett fordi hun er den tryggeste traktoren jeg noengang har kjørt. VW Tiguanen holder selvsagt standaren oppe, men det er liksom noe med den arbeidshesten som har blitt forvist til garasjen - hun tåler en trøkk, en smell og ikke minst er hun ferdig ripet og litt bulkete i lakken, så denne bilen tåler flere smeller med handlevogner enn noen andre biler. (Glemmer aldri da en familie var så uheldig å smelle handlevogna inn i bilen så jeg fikk ei lita ripe, jeg bare lo og sa at det gikk heeeelt fint, mens mor var oppløst i tårer og far sjekket skaden med lupe og beklaget seg... Asså, det er bare en bil, og den er allerede ferdig ripet opp - NULL STRESS!)

Denne uken ble Vigdis2 sendt til bilsykehuset for å bytte litt deler og få en kjærlig mekanikerhånd strøket over seg. Hun forventes hjem neste uke, og er klar til dyst. Hun ser så stusselig ut med prøveskilter på, som måtte på for å frakte henne til bilsykehuset. 



...Veldig trist at jeg ikke har brukt henne siden jeg fikk den nye bilen, det hadde visst gått utover både bremser, kartopler, skiver, koiler og de grønne overledningene, så nå har jeg lovet bilmekanikeren å bruke bilen mye mer for å holde den "vedlike". Jeg lover! Det blir litt som med kroppen min, om den ikke er aktiv og i "bruk" så blir den eldre mye raskere...!

Nuvel. Nå venter faktisk en løpetur med min nye pulsklokke, og jeg gleder meg til å kjenne noen puls-topper. Etter det blir det faktisk bryllupsshow på Brotorvet, og jeg har utrolig nok lurt med meg Torben på dette! 

 

 

Så var snart februar over - hvordan går det egentlig nå som jeg skal "klare meg sjæl" og bruke alt jeg har lært?

Det er faktisk på tide med en slags oppdatering av hvordan det går med dietten. Eller endring av kostholdet med mangeåtyvekiloer nedgang som bonus, som jeg nå velger å kalle det. Det er helt merkelig at jeg før jul nådde målet mitt og at jeg nå idag har et helt annet syn på kosthold og mat, uten at jeg faktisk trenger å lide noe nevneverdig ca 6 måneder etter. Med det så mener jeg altså at ting bare har blitt en helt vanlig rutine for meg. Jeg velger matvarer jeg vet er bra for meg og tillater meg å skeie ut hvis jeg har lyst til det. Sannheten er at jeg faktisk ikke har hatt lyst til å kjøpe mengder med smågodt og potetgull, akkurat som det var en vane for meg å spise det nesten hver dag så har det vlitt en vane for meg å ikke gjøre det! Ja, og trening da. Et ord jeg har tidligere assosiert med hat, dritt og faenskap - har blitt veldig lystbetont for meg. Hvem skulle tru det!!!?

Dessuten skal jeg jo konkurrere med min egen RS-trupp i ESS-mesterskap den 9.april (ble flyttet, skulle egentlig være neste helg..!) og jeg kjenner at jeg dør litt av meg selv når jeg valser rundt med drillstaven min og gleder meg til ENDELIG å gjøre noe jeg har drømt om siden jeg var 7 år; -Være med i en gruppe som har trikot, drillstaver, og danser grasiøst og lager pyramider. Selv om ingen av oss er 7 år lenger. Hahahah! Bildebevis! :


(Det er meg i nede i venstre hjørnet..!)
 

Jeg får stadig spørsmål om Liveadietten jeg har gått på, noe som i seg selv ikke er en diett - men heller en livstilsendring. (Hvertfall når du tar 16-ukers kurset) Jeg har samlet litt linker her, ellers kan du bare bla deg gjennom bloggen min i arkivet, for jeg har blogget litt i overkant mye om det..!

Hvordan det hele begynte...

Milepæl: Minus 15 kilo

Spørsmål og svar kan du lese her!

Milepæl: 2 måneder har gått - et bilde sier mer enn tusen tall!

4 måneder - huden er jaggu samarbeidsvillige greier!

For noen uker siden møtte jeg på to av gruppene som har begynt på det samme kurset som jeg har gått, og noen av de har jeg fått anledning til å prate litt med når veiedagen kommer. Ja, jeg veier meg ennå - det er en del av oppfølgingsfasen til Livea. Jeg tror jeg vet hva slags forventninger, motivasjon, tårer og svette de har foran seg. Jeg har jo selv vært der. Jeg ser hvordan de er som gruppe, og hvordan de prater med hverandre både før og etter veiing. Noen jubelrop, og andre ikke fullt så jublende - men alikevell masse klemmer og støtteerklæringer blir delt ut. Jeg blir så glad for å se at de har like nytte av hverandre som det jeg og min gruppe har/hadde. Og Liveaspinn på mandag er alltid et fast møtepunkt. Både gamle og nye Liveadeltagere møtes til en deilig spinningøkt, helt fri for birken-tendenser og testo-gutter i tricot. (Sorry Ted. Sorry Thomas. Sorry Kai. Sorry Kenneth.)

For noen uker siden hadde vi en avslutning der vi serverte hverandre sunn mat som vi ville introdusere for de andre deltagerne. Jøsses, jeg visste ikke at vi var så flinke til å lage god og sunn mat! Man kan jo spørre seg hvorfor vi i første omgang ble tjukke - for når jeg ser hvor dedikerte gruppen min fremdeles er når det kommer til trening og kosthold så er det ganske sykt at vi er en gjeng som for få måneder siden ikke skjønte noe av innholdsfortegnelser, riktige mengder og sist men ikke minst - utbytte av trening!

Det er flere som har gått ned mye mer enn meg. Jeg er så imponert! Faktisk - det er den eldste på kurset som har gått ned flest kiloer, og det er ikke til å skyve under en stol at det ofte er mye vanskeligere å gå ned i vekt når man har nådd en viss alder. Hun er helt RÅ! I tillegg har vi ei på kurset som har vært ekstremt dedikert - og som nå ikke har flere klær i skapet som passer. Titt og ofte ser jeg henne med et belte i buksa der det har blitt laget 10-12 nye hull på beltet, jeg er dritimponert over henne! 

Jeg for min del har stagnert de siste månedene, det er jo slik at kroppen omstiller seg på en vekt den tenker er helt innafor. Og både vekta og muskelmassen og min metaboliske alder er helt innafor det sunne (jeg er faktisk yngre på papiret enn min egentlige alder, og jeg startet på over 50 år tror jeg..!) Alle sier jo til meg at alle målinger er helt perfekt og at jeg bør ligge akkurat der jeg ligger nå. Og det har de jo rett i - men jeg må nok jobbe litt med psyken på dette området.

...og med det så mener jeg rett og slett akkurat det jeg sa. Psyken. Det mentale. Hodet mitt!

Det er ikke bare-bare for det mentale å gå så fort og mye ned i vekt. Det virker på meg som om hodet på en måte ikke henger helt med! Når jeg går i butikken så tror jeg at jeg er større enn jeg egentlig er, så kommer jeg inn i prøverommet og jeg forstår ikke hvorfor en medium/large bukse er for stor for meg. Jeg sniker meg ut og blir stående å se på small-buksene og tenke at det kan jo ikke være mulig at jeg klarer å få på meg de buksene der? Og så går jeg hjem. Uten å ha kjøpt bukse. Og når jeg etter flere dager endelig bestemmer meg og faktisk prøver den buksa i størrelse Small, ja så passer den perfekt. Og jeg unnskylder meg med at det må være noe feilmerking ute å går. (Eller det faktum at de er sykt stretchy!) Dessverre er jeg en tjukk jente inni hoet mitt ennå.

Likeså når slanke venninner sier;- Du kan låne den av meg. Da tenker jeg at det har rabla for de. Og hvis de faktisk lurer på meg den toppen eller den kjolen jeg kan låne av de, så passer det. "-Er dette en gravidkjole du har brukt da eller?"

Så ja, hodet mitt må det nok jobbes litt med. Jeg forstår det jo, for jeg har gått fra å være relativt stor og vært helt suveren på å skjule det med store klær, til å plutselig på under få måneder passe inn i skinny-jeans og ehh..ja, kanskje ikke magetopp - men hverfall en slimfit-skjorte og pene gensere med innersving. Eller skinnskjørt - som jeg prakket på meg da jeg rundet den ene milepælen - minus 15 kilo. 

Her om dagen kjøpte jeg meg en bikini. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjorde det, for jeg har tross alt 200 stk fra før av. (Ikke kødd engang! Husk at jeg bodde et år i  utlandet, der bikini var egentlig uniformen min hver eneste dag!) Jeg kjøpte en rosa (!) trekant bikini og snøring-underdel. Torben var i ekstase. Når baggy og halvtomme hengepupper rulles opp i en trekant-bikini så får man tidenes puppekløft som rett og slett er til å gi mannfolket hjerteattak for. Hurra for trekantbikinier. (Som jeg dessverre ikke har kunnet bruke når jeg var litt opp i 9-tallet på vekta, for da fikk jeg jo faen meg nakkeprolaps)


(Jeg orket ikke prette opp og ta et nytt "etterbilde", det du ser til høyre ble tatt rett før nyttår eller noe. Er ikke så mange kiloer minus idag, så det blir ikke så forskjell uansett. Jeg peker fordi jeg har akkurat oppdget en ny muskel - akkurat der ja..!) Før-bilde er et bilde Torben sendte til meg, bilde tatt i smug vil jeg tro.. Det er riktignok fremdeles nedgang, men ikke så intensivt og raskt som før jul, men det skyldes jo selvsagt at jeg nå er i en stabiliseringsperiode :-) Litt ned hver uke er uansett bedre enn litt opp hver uke! ;-)

Idag skal jeg ut å teste min nye pulsklokke. Mine fine jenter på Nr1fitness har vel skjønt at det var vanskelig å komme igang etter 3 ukers sykdom og treningsnekt, så jeg ble overrasket med en hyggelig pris på en Suunto Ambit3 Sapphire jeg har siklet på en lang, lang stund. Dere husker kanskje fra instagrammen min at jeg testet ut en Polar-pulsklokke for en tid tilbake, men den ble rask levert tilbake til butikken med beskjed om at det var rett og slett dødfødte greier. Aldri vært så sur i hele mitt liv, den var rett og slett bortkastet tid å bruke på å bli kjent med. Jeg forklarer mer i et eget innlegg. Suunto er jeg veldig kjent med fra dykkerklokkene mine, så den er rett og slett en dans på roser i forhold. Jeg fikk også et sinnsykt bra kurs om pulstrening på "kjøpet" i forrige uke, en utrolig dyktig foredragsholder som fortalte oss nøyaktig hvordan man bruker en pulsklokke i treningsøyemed. DET ble mange overraskelser, for å si det sånn! Som sagt - tar det i et eget innlegg!

For å avslutte et allerede velfylt blogginnlegg så slenger jeg ut videoen jeg lagde før nyttår. Den viser veien nedover - og litt følelser innimellom. Jeg pleier å se på den når jeg egentlig ikke har lyst til å dra på trening, for den minner meg på hvor flink jeg har vært og hvor viktig det er for meg å sette helsa først. Og ikke minst hvor ufattelig gøy det er å se resultater komme fortløpende!


Jeg skal ut å teste pulsklokka mi igjen, vi hørs!

Følg meg gjerne på instagrammen min om du vil :-)


 

"-Se min kjole, den er ....."

Alle jeg møter i disse dager spør...Har du funnet drømmekjolen? Hvordan ser den ut? Har du bilde? Vise meg?

Jeg skal innrømme at brudekjole-jakta faktisk var noe jeg gruet meg til. Rett etter at jeg ble fridd til ble jeg sittende å bla i et bryllupsmagasin. det slo meg at jeg virkelig ikke har noensomhelst peiling på brudekjoler. En av de rareste tingene jeg tenkte på var at jeg faktisk ikke visste hvordan en brudekjole kjentes å ta på? Tyll, plajetter, blonder, brokade - helt ukjente stoffer for mine hender. Internett er farlige greier. Kjoler med modeller som er 190 høye og midje som anklene mine kan få deg til å tro at alle ser bra ut i den kjolen du ser bilde av på internett. 















Det er ingen tvil om at det finnes mye spennende stiler der ute på brudekjolemarkedet. Folk flest syns jeg er flinke til å velge en kjole som passer de, selv om jeg kanskje selv ikke syns at andres stil hadde passet meg så godt. Mitt aller beste tips - allièr deg med noen som kjenner smaken din, vet hva du ser for deg og ikke minst: AT DE ER ÆRLIGE!

"-Du er superfin, Tina, helt din gate! Elsker at du viser mye hud, det er jo SÅÅ deg! Har du lagt sminken selv? Superclassy asså!"


"-Ann-Dolly - du er veldig fin med en kjole som fremhever gravid-magen din, det er sååå romantisk og jeg tipper Kanye kommer til å eeeelske det! Har du sydd den selv, wow - så flink du er!"

 

"-Så kult at du velger å kombinere din kjærlighet til havet på denne måten, Bente - kostet den sååå mye? Absolutt verdt det asså, det er jo designeren Boyakasha som har signert den..."

 

"-Stina - vi bare eeeelsker at du ligner en tampong, det er så sykt feministisk og så sinnsykt i vinden!"

 

"-Neida, Vibeke - det snittet er SÅ fint til deg, og jeg lover deg at du ikke kommer til å angre når du ser på brudebildene dine når du blir eldre..."


 

"-Tone, helt seriøst - du er den fineste bruden jeg noengang har sett. Jeg lover. Bløtekake-kjolene har virkelig kommet for å bli!"

 


"-Kjempefin!!!"



"-Jenter, jeg har en idè! Vi tar utgangspunkt i brudebuketten - jeg kler meg som stilken og dere er mine blomster rundt meg? Er alle enige at det er en god idè? ÅÅÅÅ, så bra!" 


 

"-Ja, Beate. Jeg er helt enig at lange hansker gjør at du ser yndig og fin ut, det er jo et formelt bryllup med limousiner å greier!"


 

"-Det er jo klart at du må ha en kjole laget av ballonger! Ikke ukomfortabelt i det hele tatt, jeg var ikke klar over at ballongkjole satt så pent på noen!"


 

"-Du kommer til å se såååååå lykkelig ut, Ine!"

 

"-Selvsagt skal vi oppfylle ønsket ditt om at vi skal ha like kjoler, Mari - det skulle bare mangle. Fargerikt bryllup sier du? Ikke noe problem, jeg tenker kanskje at vi tar utgangspunkt en herlig sommereng?"

 

"-Neiiiidia, selvsagt trenger du ikke bruke penger på å tilpasse kjolen til deg, ingen som legger merke til den detaljen uansett, det er bare bortkastede penger ass!"

 

"-Cathrine, høye hæler er så lekkert! Får det til å få en nydelig holdning, du kommer til å skille deg ut i mengden og alle kommer til å fokusere på deg på den store dagen din!"



Rett skal være rett, jeg er ikke i noen som helst posisjon til å bedømme andres brudekjoler. Jeg er medlem av en bryllupsgruppe på facer`n og jeg kjenner at jeg noenganger har litt lyst til å legge ut bilde og høre hva de andre bridezillaene syns om valget mitt. Men til syvende og sist så er det ikke deres annerkjennelse jeg er ute etter. Jeg har valgt en kjole JEG syns er helt nydelig. :-)



"-Du må flytte deg litt, Torben, det er MIN DAG IDAG!!!!!!!!!!"

Jeg bjuder på meg selv på min instagram. Slå deg løs!

Tadaaaa - jeg er tilbake etter bloggferie!

Godtfolk! Det går bra med meg... Jeg har ikke blogget, rett og slett fordi jeg har både vært ei skikkelig hurpe, bridezilla, syk og hatt treningsnekt en stund. Slikt blir man bare enda mer hurpe av. Spør bare Torben.

Heromdagen var jeg en skikkelig bitch og marsjerte inn i stua når jeg kom hjem. Torben hadde offshore-hjemkomst, hvilket betyr at han har begynte på friperioden sin. Jeg stilte meg opp foran han og gav han et valg mellom to onder som jeg rett og slett VET at han hater. Den ene er trening på en spinningsykkel (som han forøvrig aldri har gjort før)  og det andre er å avlegge Brotorvet, det lokale shoppingsenteret her i Grenland, et besøk. (Noe han motvillig har gjort to-tre ganger før i løpet av de 2,5 årene vi har vært sammen. Jeg sa:

"-Nå kan du velge: Spinningtime med meg klokka 19.00 eller bli med meg i 45 minutter på Brotorvet for å sjekke gifteringer?"

Mens han lå å mugnet på sofaen i 10-15 minutter, så veltet han ut av sofaen og tredde på seg fillene. Det ble faktisk en 45 minutters giftering-jakt! Ikke fasen om jeg får han med meg på spinning skal du vite.

Det er bare en gang i livet (forhåpentligvis) at man setter av tid til å gjøre slike ting. Jakte på giftering altså, ikke spinning, hahaha!  Torben var selvsagt utrolig ukomfortabel, og jeg prøvde på sedvanlig vis å løse opp stemningen med mine vittige kommentarer i butikken for å gjøre det bare enda mer kleint:

-"Jeg må ha en ring jeg kan ta av meg KJAPT når jeg står i en bar med venninnene mine."

-"Torben må ha noe stort og flashy, sånn at alle ser at han er opptatt. Du skal ikke tatovere inn gifteringen da?"

Det endte med at Torben fant sin ring. En veldig normal, pen og enkel ring. I grunn var han positiv til alle ringene jeg tredde på han, mest sannsynlig for å få slippe at jakta skulle vare i evighet. Så da var det gjort. Jeg er usikker på hva jeg vil ha gravert inn i hans ring. Her er mine forslag som ikke ble tatt så godt imot:

The end - 11.06.16

Redd meg 11.06.16

Mot min vilje - 11.06.16

...men dessverre var det ikke noe gehør for dette.Verken hos butikkdama eller Torben.

Helt seriøst. Bryllupsplanlegging. Skal det være romantisk? Jeg fikk nemlig et lite anfall og utfall da jeg skulle hente brudekjolen jeg har kjøpt. Skrek til Torben at han fikk for FASEN engasjere seg litt. Noe som er litt vanskelig når jeg i 99 prosent av tilfellene når det er snakk om bryllup ber han gå vekk fordi jeg skal bestille noe, eller ber han ligge til helvette unna mac`en min fordi det ligegr bilder (av kjolen) han ikke får lov til å se. Så hvordan er det mulig å egentlig engasjere han i planleggingen når det eneste han bidrar med er kortnummeret og utløpsdatoen på bankortene hans?!

Jeg fikk angst igår da. Gikk igjennom sanger vi kan bruke i vielsen. Egentlig burde det være en smal sak, jeg trodde jeg hadde sånn delvis kontroll helt til Torben plutselig bestemmer seg for at HAN skal ha ansvaret for utgangsmarsjen. Altså den sangen/låten man spiller når man går ut av kirken. Hjertet mitt stoppet opp da jeg fant ut hvilke to låter det sto mellom:

Rune Rudberg "Ut mot havet" eller Top Gun Anthem.

Bare hør her:


Eller:

Da ler du fasen ikke. Og det var det han bidro med den dagen liksom. Fikk faktisk flere uker på seg, og han klarte hoste opp disse to låtene. Hva skal jeg gjøre med den mannen liksom? Ta han med ut i bakgården og skyte han litt i beinet så han lærer en gang for alle at man ikke fucker med bridezillaer på kaloriunderskudd?

Eneste vi er enige om er at vi ønsker oss en låt som er litt sprudlende (og gjerne morsom) men ikke Rune Rudberg-sprudlende liksom...! Jeg kan ikke gå ut kirken til en låt som er kjent fra en mann som har hatt mer sosial omgang med det motsatte (?) kjønn enn jeg har pusset tennene liksom.

Men ja, en sang som utgangsmarsj er det vi mangler nå. Pratet med presten vår idag, og fikk gode tips til religiøse salmer som må bli med i vielsen. Og det er veldig mange fine å velge blant! Nevnte på en som jeg vurderte, men heldigvis klubbet presten ned forslaget for det var egentlig en begravelsessang. Og selv om Torben tror at livet er slutt når man gifter seg, så vil jeg ikke gni det inn med en trist adjø-sang i tillegg. 

Jeg har omsider fått tilbake blogg-gleden min igjen, så nå lover jeg at jeg skal dele med meg hva som skjer i livet. Det blir nok fortsatt både bryllup, bedre kosthold og ikke minst sinna-utbrudd i tiden fremover, det er virkelig ikke min stil å være så opptatt av sånne romlemantiske ting som bryllup er. Jeg blir faktisk litt sprø av det! Og ja, jeg har fått et vidunderlig treningsverktøy jeg må fortelle dere om, og ikke minst se å få lagt ut bilde av hvordan det går med kroppen min nå som jeg er litt på "egenhånd" når det kommer til kostholdet mitt..! Tipper noen lurer på om jeg har spist på meg noen kilo den siste tiden, så det får jeg avsløre for dere i morgen :-)

Tata!

PS: Jeg er sykt mye på instagram da, så det er bare å følge meg der hvis dere savner meg...! HER ER INSTAGRAMMEN MIN!

 

 

hits