mars 2017

Hjelp, vi har føda!

Hun lot vente på seg, men 12 dager over termin kom hun til verden med et splæsj!

Hun er faktisk ganske fin å se på - overraskende! Denne fødehistorien fortjener virkelig litt tid på seg, så den vil komme når jeg er ferdig med den. Så mye inntrykk - så mye.... MORO! Fantastiske mennesker og herlig humør - jeg er så imponert over alle de flotte folka som bidro, og jeg syns det er så ufattelig gøy at dere var på mitt lag denne natten! Fytti, som jeg gleder meg til å fortelle videre!

Jeg kan uansett starte med å fortelle dere at dere kan droppe rettetang i fødebaggen deres. Sorry, men de færreste tror jeg får behov for den. Jeg har herved innført den nye barselfrisyren - her er mitt tilskudd til hæsjtægg

#barselbust !

Nå blir det å få fortgang i melkekjertler og litt rutiner - vi høres om kort tid!

PS: Du finner meg med noen litt oftere oppdateringer på instagram også - linevictoriahusby heter jeg der :-)

Torben: Min opplevelse av (over)ventetiden.

Kona er nå langt over den berømte termindatoen. Og jeg må med hånden på hjertet si at denne ventetiden føles litt som en straffekonkurranse som drar ut i det nesten kjedsommelige. Jeg burde faktisk skjønt på forhånd at noe som er halvparten kona mi, ikke kommer til tiden.


 

Når det kommer til husfreden så har jeg den siste tiden måttet passe på hva jeg sier hele tiden. Jeg kan rett og slett ikke klage, klaging har dragen enerett på. Dere skulle sett trynet hennes tidligere denne uken da jeg fortalte henne at jeg ble veldig sliten av å vente. Hun har tydeligvis enerett på å vente også.

Klok av tidligere håndballskade så har jeg gått bort fra det å være ærlig når hun spør om hun har blitt større siden sist hun spurte, så de fire siste månedene har jeg faktisk svart «Nei, jeg syns i grunn du ser mindre ut, jeg!» Hun burde kanskje snart oppdage at jeg har jugd litt, men det ser ut til å tilfredstille hue hennes litt.  Men det har jo blitt litt tyngre å løfte henne opp fra gulvet etter at hun har hatt panikkanfall etter å ha lidd seg igjennom reprisene av Fødestua på TV. (Et livsfarlig program som handler kun om føding, skriking, blod og smerte.)

Mange har sendt meg forslag på å få ting igang. Noen bedre enn andre - men de vi har testet har ikke gjort underverker ennå.

Jeg skal innrømme at jeg misforsto det ene forslaget om «nedvask av huset». Mange foreslo det under i kommentarfeltet på fejsbook. Så helgen benyttet jeg anledningen til å vaske ned hele huset for å få satt igang en eventuell fødsel. Problemet var jo at gravidkona fremdeles lå i horisontal på sofaen. Dere kunne jo på et tidspunkt nevne at husvasken skulle gjennomføres av henne, og ikke av meg!? Jeg tenkte at det var en psykologisk effekt å ha det ryddig og pent rundt seg og en stram lukt av klorin og grønnsåpe som kom til å gasse den ungen ut, men så viste det seg at det var den fysiske jobben som var poenget. 



Jeg missforstod absolutt ikke tipset om å «hoppe til køys» da. Men må innrømme at all denne sovingen ikke hjelper noe særlig den heller.

Jeg vet jo også av erfaring at dette med klær tar lang tid for jenter uavhengig om de er gravide eller ikke. Når man er så høygravid som Line er nå, så kan man bare tenke seg hvordan jeg nå opplever tidsbruken når noe skal skje på påkledning- og avklednings-avdelingen. De siste ukene har jeg hjulpet henne av med klærne før hun skal legge seg. Det høres kanskje ut som en hyggelig, ekteskapelig og romantisk ting å gjøre på kveldene, men det var SJUKT mye hyggeligere å pille av henne klærne for litt over 9 måneder siden, for å si det sånn. Nå står hun bare ved siden av sengen og venter til jeg er ferdig med brettet mitt på Candy Crush, så strekker jeg meg bort og napper av henne den enorme joggebuksa med stort strikk i livet. Så tar jeg tak i merkelappen i nakken hennes og røsker den over hodet hennes, til hun bikker fremover over senga og jeg kan skli genseren av overkroppen hennes. Undertøyet gav hun opp den gangen i februar da hun fant frem en boksershorts-lignende greie og når hun tok den på seg ble det plutselig til en ubehagelig g-string. 

For to netter siden lå hun i sengen ved siden av meg (ja, jeg har fått lov til å flytte opp på hovedsoverommet igjen!) og holdt seg på magen. Strøyk litt moderlig på den liksom. «Jeg tror det er i ferd med å skje noe her» sa hun stille, og da har hun selvsagt fått alle mine pappa-antenner ute. Checklista i huet mitt ramset jeg opp stille: «barnesete i bilen, baggen ligger ved fotenden, ipaden fulladet». Jeg var klar. Skal det skje nå? Skal vi dra?

Og så slipper hun den største braker`n jeg noensinne har hørt. Jeg kjente alt mitt kroppshår (det er mye, for jeg er skikkelig mann) løfte seg av skrekk. Og det løftet seg sikkert litt av trykkbølgen også, vil jeg tro. Helt jævlig. Fra himmel til helvete på noen veldig korte sekunder. Litt som med Crystal Palace mot Liverpool for 3 år siden. Da vi leda 3-0 og det ble 3-3 på de siste 11 minuttene. 

Er det noe jeg som mann har lært meg i denne graviditeten så er det å være tålmodig. Hun slenger ofte den «du lovte, i gode og onde dager» i trynet på meg når hun merker at jeg blir skeptisk eller utålmodig med henne. Så jeg klarte ikke finne andre svar på krigshandlingen under dyna enn:

«Åj, det hørtes vondt ut».

Hvem faen er det som beklager konas høylydte promping under fellesdyna med «åj, det hørtes vondt ut?!» VONDT? Det hørtes faktisk utrolig deilig ut, å bare kunne ligge der å ikke ta noe hensyn til meg og i tillegg få TRØST for å ha tømt overtrykket under MIN dyne også. Og hva skjedde? Hun beordret meg ned på gjesterommet igjen! Som om drittlukta som bredde seg som en eim over soverrommet var MIN skyld! Det var jævlig synd kona var tett i nesa, for hun hadde brekt seg av lukta sjæl. Så hver gang hun tar seg til magen og mener det er noe "på gang" så ber jeg henne slutte å skape seg og bare drite i det. (Bokstavelig talt)

Jeg har måttet tåle mye annet her hjemme denne ventetiden. Line sliter veldig med å rydde opp etter seg, og da er det mye som faller på meg. Etter at hun har lagt seg må jeg ta runden for å stuke unna det værste. Et eksempel her:



Her har hun helt åpenbart mistet potetgullposen på gulvet, men ikke klart å plukke den opp igjen. De brune bitene på bordet er pølse-ender. Ja, hun har fått det for seg å spise kalde pølser på kveldstid, men spiser selvsagt ikke knutene. Nesespray/grillkrydder/maskeringstape ligger også på bordet, og jeg orker ikke engang å forsøke å forstå hva det er hun har holdt på med. Og dette er bare en av plassene hun har vært. Du kan jo tenke deg hvordan hele eneboligen ser ut når hun har flyttet seg rundt fra plass til plass.

Jeg må ta noen smertestillende for ryggen nå. Begynner å kjenne murringer i korsryggen, og det siste jeg ønsker er å få kjeft av jordmora igjen for å ta fokus fra den høygravide kvinnen. 

Takk for seeeeg!

 

(Tillegg: Torben har også blogget om hvordan han opplever å være gravid. Det kan du lese her.)



 

Fotballfrue vs Supporterfrue

Det er med livet som innsats jeg har funnet frem gym-ballen min for å prøve å gynge ut kid'en i et siste forsøk.


Torben var nok den som ble mest redd av oss begge når han så hvor flatklemt den ble under vekta av ett stk overtidshøygravid med en god porsjon biff og poteter innabords, og hva det kunne gjøre med den ellers så trillrunde ballen.

Sprekkeferdig? Ja.

Overtid: 8 dager.

Humør: Svingende og særdeles ustabilt.

Bildekred: www.carolinebergeriksen.no / tidl. "Fotballfrue"

«Nå tenker jeg det er i gang!»

Vel, kjære instagram-følger, du kunne ikke tatt mer feil. Og takk for at du minner jeg på at jeg fremdeles er i ventemodus. Tilogmed appene på telefonen har gått bananas de siste dagene. «Press here to go into baby-mode». Og det bare LYSER opp at 102,5 % av graviditeten er unnagjort og jeg er på overtid! Den ungen her er jo bare kliss lik mora si, det er ingen i min omgangskrets som kan si at jeg noengang har kommet til tiden. Jeg er ALLTID forsinket eller sent ute, og nå bærer jeg jaggu genene videre.

Rett skal være rett. Jeg vet at ungen kommer ut. Enten ved hjelp av skalpell, eller en pille og ballong oppi garasjen. Jupp, jeg har dessverre måttet google «igangsettelse av fødsel». Men det er fremdeles noen dager til, og Føden på Skien har gitt beskjed om at «mye kan fremdeles skje de neste dagene!» Dessverre har jeg ikke noe fredagskontrolltime med Dr. H idag heller, så har ingenting å pynte meg for denne fredagen... 

Vel, jeg skal gå å legge meg igjen. Jeg tror kroppen kanskje tror den har født allerede, for de siste ukene så har jeg sovet i veldig merkelige intervaller på 3 og 3 timer med en times våken-opphold i mellom. Jeg må prøve å google det igjen.

Sorry for intetsigende blogginnlegg. Jeg kommer med mer nytt litt senere idag, som dere kanskje ser så har bloggen endret designet litt - og det krever en forklaring også, tipper jeg?! ;-)

Ha en deilig godmorgen!

Fødebrevet. Skrevet i redsel og frykt.

Kjære jordmødre,jordfedre, den blonde fødsels (snart over)legen og allmektige anestesi-ansvarlige.

Jeg heter Line Victoria og er førstegangsfødene, snart 34 år. Tross min relativt lange tid på denne kloden så vet ikke hva jeg går til, så for en gang skyld skal jeg la noen andre styre showet - dere har regien. Jeg skal etter beste evne høre på dere og gjøre som dere sier. Men jeg må advare dere litt på forhånd.

(Bilde fra hvordan jeg tror jeg kommer til å oppføre meg -  fra filmen "The Exorcist.")

Pass på Torben, mannen min. Det er nok han som får verbalt gjennomgå i den siste fasen av graviditeten, husk å si til han at det ikke er hun han giftet seg med som ligger der som hun jenta i exorsisten. Husk å si til han at jeg elsker han hvis jeg glemmer å si det. Jeg kommer nok til å glemme det. 

Jeg har et stort ordforråd med mange stygge ord. Jeg tror dere kommer til å høre alt i løpet av tiden jeg er her. Jeg mener det ikke vondt, og jeg er egentlig en veloppdratt kvinne som syns i utgangspunktet godt om alle jeg møter på min vei. Men nå er det unntakstilstand.

Jeg vil beklage på forhånd at jeg kaller dere og min mann stygge ting. Jeg er veldig glad i han og elsker han høyt - men nå må han også få kjenne litt på bismaken av det vi hygget oss med for ca 9 måneder siden. Og etter at det er unnagjort, så er det forhåpentligvis ren glede og lykke - det har alle lovet meg! Forøvrig kan jeg fortelle deg at min kusine fra Husby-slekta måtte sende en stor blomsteroppsats til fødeavdelingen etter hennes besøk for noen år siden. Så det ligger til familien å bli noe ufin. 

Gi meg all bedøvelse jeg kan få. Ikke vær redd for å pøse på litt ekstra om det trengs. Jeg har lav smerteterskel. Men høy toleranse for smertestillende. Dere MÅ la meg få epidural. Dette er jeg så ufattelig innstilt på at dere ikke må snyte meg for den. Jeg kommer til å bli fryktelig sint om dere forteller meg at jeg klarer meg uten. Jeg vet jeg klarer meg uten, men jeg vil ikke være uten. Jeg er glad i badekar også, blir veldig glad om dere tilbyr meg dette! Men Torben skal IKKE oppi der sammen med meg.

Ikke kjeft på meg, for da blir jeg bare sint og går inn i en martyr/stakkars-meg rolle. Og da kommer jeg til å knipe igjen på trass, og det er dessverre 9 måneder for seint. 

Kjære dere, ikke la mannen min se tissen min når det står på som værst. Han sier det vil være som å se favorittpuben hans brenne ned. Han tåler masse, men ikke akkurat det. Det er hyggelig om dere tar henne opp til brystet mitt etter en rask omgang med et håndkle - men bli ikke fortvila om det ikke er kjærlighet ved første blikk. Jeg brukte nemlig 15 år på å bli forelsket i faren hennes, jeg er bittelitt treig når det kommer til å knytte relasjoner. 



Alt som er normalt - er bra! Hvis dere sier at "dette er helt normalt" om ting som skjer underveis, så føler jeg meg trygg. Bruk veldig gjerne selvopplevde historier, jug om dere må. Humor er ALLTID en sikker vinner hos meg.

Jeg vil gjerne se morkaka. Det eneste organet mitt som faktisk er bruk og kast. Sørg for at Torben får se den også. Viktig for han at han skjønner at den trillrunde magen min har inneholdt utrolig mye mer enn bare en jentebaby! Mobilen min ligger sikkert ikke langt unna, ta gjerne et bilde av den. Tastelåskoden er 3256.

Ja, jeg vil ha klyster. Ikke den milde, lille saken, torpedèr med romperaketter til dere skjems!

Jeg spyr og gråter ofte når jeg er stressa eller redd. 

Jeg er glad i humor, jeg elsker humor. Dere må veldig gjerne slå av en vits eller to i løpet av fødselen. Galgenhumor og svart humor er også veldig godt mottatt. Jeg gjør det samme. Ikke bli sjokkert.

Gi meg instrukser som jeg forstår, og gi meg instrukser som gjør jobben lettere for oss alle. Fortell meg gjerne fortløpende hva dere gjør. Klipper dere eller jeg revner, fortell meg det! Og finn gjerne en passende spøk som passer til hendelsen. 

Jeg forstår mye doktorprat, så prat gjerne over huet mitt. Jeg liker det. Jeg liker å være i fokus og føle at jeg er med i en episode av Greys Anatomy.

Hvis han kjekke, veltrente snart-overlegen kommer, sørg for at det ser sånn noenlunde greit ut rundt meg. Og hvis min fastlege Halvor dukker opp tilfeldigvis på avdelingen, send han gjerne inn - han er kul. Og han begynner jo å kjenne lynnet mitt litt, så han vet at jeg setter pris på besøk av han. Det går forsåvidt greit med studenter også, men det kan hende at jeg kommer til å skremme livsskiten ut av de. Men det er kanskje endel av praksisen de må igjennom når jeg tenker meg om. 

Jeg både spiser og drikker alt. Ikke tenk på det! Det ligger lefser i baggen min, de har holbarhetsdato til 24. mars så jeg håper og tror vi er innafor. Hvis ikke - la meg spise det uansett. Det kan ikke bli værre enn det er nå. 

Det vil bli prisutdeling når alt er over - jordmoren som er på vakt og får ut kid`en på en forsvarlig måte vinner den lille vinflaska som ligger i bagen min. Lykke til!

BRING IT ON!

PS: Slik ser jeg vanligvis ut når jeg er meg selv:


 

 

Takk og farvel, for nå.

Tannlegen min tok jeg tidlig farvel med da jeg ikke ville ligge tjukk oppi stolen hans, og han svenske kiropraktoren har (dessverre) gjort en så god jobb at jeg ikke hadde behov for hans knekke-tjenester lenger. (Savnet er faktisk stort!)

Fredag hadde jeg siste date med dr. Halvor unnagjort. Det var i grunn fryktelig trist. Mest for meg, da. Men han gjorde det til et ekstra hyggelig siste-besøk fordi han faktisk, for første gang, ikke dro frem den jævla vekta. Mulig han glemte det oppi all styret med å åpne pakker og lese takkekort fra meg. 

Jepp, Dr. Halvor fikk gave av meg idag. Bløtekake, bamsemums og sjokolademelk. Og et hyggelig kort som takket for alle de fine stundene vi har hatt sammen på kontoret hans. Jeg trenger ikke Google eller jordmorkontroller, jeg har bare trengt fastlegen min, jeg!

Takk for at du minnet meg på om å ta med ungen når jeg skal på 6-ukers kontroll. Du kjenner meg for godt! Du vet åpenbart at jeg antageligvis ville glemt å ta med hovedpersonen når vi skal møtes neste gang. Kanskje jeg tar med Torben også. Vi får se på det. 

Forresten, dr. Halvor - nå som vi snart er ferdig med dette gravid/baby-greine, håper du har skalpellen klar, jeg har spart opp masse mystiske utvekster vi må fjerne sammen! Også den du ikke ville se bilde av, husker du?! Klem!

Gravid Supporterfrue på overtid 

 

Et sårt ønske om helikoptertransport fra skogstur.

"Vi skal ha oss ei skogstur og ned til Jyplevika/Skinnvika for å grille og sånt skjønner du..."

Det var ganske opplagt at min far ikke regnet med at der var en tur jeg ville være med på. Jeg for min del tenkte at kanskje DET er det som skal til for at babyen kommer i ekspressfart, så jeg svarte så breialt jeg kunne at "Det blir vi med på!".

Ironien var at vi ikke bare kjørte oss vill på vei dit, men Torben og jeg gikk oss vill i skogen også, på leting etter de andre som allerede hadde gått i forkant. Så skogsturen ble allerede ca dobbelt så lang. 

Nedoverbakkene gikk fint, som en trillrund sekk med poteter kan vælve ned skogsstien-fint, altså. Jeg så folk skygge banen da jeg satte utfor rennet på vei ned bakkene. Folk spratt til siden, liksom. Oppoverbakkkene var ikke bare syrefest, men også bekkenløsningsparty der det kjentes ut som jeg revnet på langs for hvert skritt jeg tok. Fader at jeg må være så jæskla STA! 

Under bålbrenning og pølsegrilling ble det i overkant mange barn klatrende rundt meg på den lille hylla i fjellet jeg klarte presse ræva mi ned i. Der klatret små og søte teletubbis med termodress og kethshup-fleis over, , og under meg. 

Jeg reiste meg opp og proklamerte med min enorme gravidmage på overtid stående rett ut over Ulvang-buksa som var snørt sammen med en skolisse under magen at: -"Dere skjønner det atte jeg er ikke så glad i barn jeg!" 

En spøk som heldigvis ble tatt imot med latter, men som jeg egentlig der og da mente bittelitt. Litt fordi jeg er lei av å vente på min egen unge, og litt fordi jeg ikke skjønner meg på små barn generelt. Vi får håpe ting endrer seg!

Turen tilbake var nok i overkant for ei som allerede sliter med lavt blodtrykk og 40% redusert lungekapasitet. Jeg dagdrømte på vei oppover at vannet gikk og jeg måtte bli hentet opp av helikopter på sånn nettingseng eller seler.





"-Farvel all integritet!"

Men dessverre kom jeg meg helskinnet opp til parkeringsplassen. Fremdeles ingen antydning til fødsel her i gården, og jeg kan fortelle dere at dette ser ut til å bli mitt første døgn på overtid med baby i magen. Det trodde jeg faktisk ikke, jeg har hele tiden trodd at det skulle bli en enkel sak å lure henne ut til verden..

På overtid nå - fødeklar Supporterfrue.

Den som venter på noe godt...

...burde ta seg en BOLLE.

Ikke noe føding på gang ennå. 

Ikke noe visning av det harde arbeidet jeg la ned for et par dager siden. Var det kanskje bortkastet?

Men en himla masse hyggelige tilbakemeldinger på at jeg så definitivt ikke er alene om å ta de litt tullete innfallene rett før fødsel og sette de ut i verden, det har jeg fått! Et par tilbakemeldinger på at ikke bør gjøre slikt før fødsel på grunn av infeksjonsfare har jeg dog fått, men ikke noe jeg tar til meg. Gjort er gjort! Jeg kan heller ikke gå tilbake på at jeg ved en anledning har spist krabbekjøtt, salamipølse og spekeskinke heller - samt den noe hysteriske kommentaren om at det var farlig å gå til frisøren hvis man var gravid. Jeg klarer ikke holde meg oppdatert på absolutt alt som er lov og ikke lov i en graviditet, og jeg har virkelig styrt unna de mest hysteriske gruppene og diskusjonene på nettet. Ærlig talt. Gravide burde vært lagt inn på isolat i følge mange.

Torben har tatt ansvar i heimen og rigget til barnevogna slik at den er klar. Liverpool koppholder, en velfylt stellebag (med blant bleier, salve, smokker og stæsj) henger nå klart på vogna. Vognpose er stappet nedi og det samme er ullinnlegget som visstnok var et MUST i vogna. Den står i stua nå, og det eneste som mangler oppi der er hovedpersonen. 

Av endringer i kroppen de siste dagene nå så har jeg fått en større apetitt enn jeg har hatt tidligere. Det er akkurat som om det er plass til mere mat i magen nå, så i går kveld spiste jeg to middager på rappen. Torben ble litt bekymret (fordi den middagen med tikka masala gir meg litt gæs i magen) men han innså at det i grunn ikke kom til å bli noe flygende dyneproblem da han uansett er forvist til gjesterommet nede i disse dager.

Akkurat den kommentaren trenger kanskje en forklaring.

Altså, greia er at Torben har vært syk og forkjøla, så jeg har ikke orket å ha den sytepaven snørr-snorkende ved siden av meg i sengen på hovedsoverommet. Han har virkelig ikke klaget, faktisk har han storkost seg med å kunne leve et eget liv der nede i 1.etasje, med eget bad og alt. Kort vei til sin egen fotballtv-stue har han også, der han har sin elskede 65-tommers skjerm og popcornmaskin. Så han har levd ungkarslivet i 1.etasje, mens jeg har vælvet meg rundt i 2. etasje natterstid. Fordelen med stort hus er da altså at jeg får alenetid og holder meg relativt sykdomsfri får vi håpe. De tingene ektepar gjerne gjør i felles seng til vanlig (?) har vi lagt på hylla foreløbig. Eller som Torben sier når jeg kommer smygene (så smygende en flodhest kan være, riktignok...) : "-Det kan du ta rennafart og drite i ." Full forståelse for det, og jeg orker ikke argumentere med han.



Nå skal jeg avlegge Dr.H. en siste date. Jeg mistenker at han mistenker at jeg har mistenkt at dette kan bli en tårevåt avskjed for denne gang. Så jeg skal sveipe innom butikken og kjøpe en liten avskjedsgave. 

...også har jeg selvsagt slått skikkelig på stortromma og PØNTA meg i fleisen også, før legebesøket. Jeg vil at kjekke Dr. H skal huske meg slik:



og ikke slik.....:



So long, mine venner! "-Hun kommer når hun kommer" er en liten trøst - finn på noe annet å si i denne ventetiden!

 

Da jeg syns det var en god idè å pønte seg litt før fødselen da vøttø. (OBS: Sterke inntrykk)

Herregud, jeg føler meg så teit. Eller, vent. Ikke teit. Men jeg føler meg litt for opptatt av å være fjong, uten egentlig å ha grunn til det. Jeg er ikke spesielt fjong eller fin på det. Men siden fødsel kan skje når som helst så har jeg av en eller merkelig grunn idag forberedt kroppen på at det ikke bare er jeg som skal se den med litt mindre bekledning på. Jeg stod å studerte meg selv i speilet naken. Tenkte stille i mitt sinn at jeg per idag aldri før har sett kroppen min slik. Stor? Joa, men det lever jeg fint med. Det var ikke det som fanget oppmerksomheten min. 

Jeg har ikke nådd ned til tærne mine på veldig lenge, så der trengtes en trim. Samme med leggene. Dette var en jobb for Torben i kveld. Jeg kan tåle både småkutt og feilklipping av tånegler, så lenge det hvertfall blir gjort.



"-I gode og onde dager, Torben - det har du LOVA meg!!!"

Ca 40-50 cm over kneskålene er et annet sted som ei heller har sett hekksaksa på .... ehh.. en stund. Det finnes ingen sjans for at jeg veiver rundt med en sylskarp høvel i (praktisk talt) blinde, der nede. Et feilskjær vil være katastrofalt. Ikke har jeg lange nok armer heller. Fader at jeg ikke har øvd på blinde-stussing av bikinilinja på forhånd. Det er dessverre heller ikke en trimmejobb jeg ønsker å overlate til Torben, da det er rett og slett alt annet enn fristende. Han er litt skvetten, så det er uaktuelt.

Jeg lot tankene vandre og vurderte litt forskjellige alternativer. Brasiliansk voks? Den ene gangen jeg testet det gjorde dyyypt inntrykk. Ikke bare fordi det var vondt. Det var hysterisk vondt. Men det var vondt i intimgrensene mine også fordi det var den søteste svenske jenta som gjorde det på den salongen, og jeg klarte rett og slett ikke å slappe av i den sære situasjonen og stillingen. "-Vend dej om och stå på alla fyra, så skal jag gjøra mej ferdig med din røv oxo." Det er ca 7-8 år siden og jeg glemmer det aldri. Hun toppet hele seansen forøvrig med å dra ned et enormt forstørrelsesglass/monter med flombelysning fra taket, for å gå over siste del med pinsett. 

Apropos aldri, så skal jeg aldri stole på en purung mann fra Elkjøp som sa at det gikk helt fint å bruke epilator på tjutta heller. Det burde virkelig ringt et par bjeller hos meg, jeg spurte jo faktisk om det var helt greit å bruke en maskin som river ut hårene - på et sted man skal behandle med respekt og ærbødighet. Han burde svart "-Det vet jeg ikke!" og  definitivt ikke latt meg dra hjem lykkelig uvitende, GØNNE på høyeste hastighet på epilatoren og for all evighet deretter å få posttraumatisk stressyndrom utløst hver gang jeg i ettertid hører lyden av borrelås som rives opp. 

Det tryggeste alternativet mitt nå ble å finne frem en rosa barbermaskin jeg må ha kjøpt i påvirket tilstand eller på supersalg. Den ligner en epilator, så for sikkerhetsskyld testet jeg den på armene først. Dette var en helt standard ladyshaver. Flott. Da var det jo bare å lukke øynene og la det stå til! 

Mens jeg veivet rundt i villrede med maskinen, hørte jeg at den fikk tak noen plasser og jeg regnet med det at den gjorde jobben sin. Du vet, som en sånn hage-kantklipper som lager en heftig "bzzzzzz"-slingrende lyd, og når det kommer mye grass og treffer en stein eller grus, så går turtallet litt ned, og så må man riste litt på kantklipperen igjen og fortsette når turtallet går opp igjen. Det føltes egentlig akkurat slik! 

Etter endt jobb var jeg faktisk litt stolt av meg selv! Jeg følte meg klar for å vise meg frem til Gud og hvermann (og han fødselslegen jeg har hørt så mye om) de neste dagene, nå kan bare fødselen komme - I am ready!

Jeg ropte inn Torben og spurte forsiktig om han kunne ta et raskt overblikk. Var alt på stell? Så jeg...ehh...presentabel ut liksom?

Torben måpte. Han målte meg opp og ned og mumlet de velvalgte ordene jeg aldri kommer til å glemme:

"-Åj. Det ser ut som en skogbranntomt."



Det viser seg at i mangel på oversikt så var det bare noen få plasser maskinen hadde fått skikkelig tak. Litt sporadiske, nakne flekker, som når nettopp skogbrann har oppstått. Noen steder helt uberørt, andre steder var matta fullstendig rasert. Ingen struktur i det hele tatt og etterlatt stod skogeier og tømrer halvribbet med rosa barbermaskin i hånden og et alvorlig hakk i både selvfølelsen og positiviteten fra bare minutter tidligere.

Jeg gav ikke opp. Kampen hadde såvidt begynt. Jeg måtte fullføre.

Så to batteriskift senere, så hørtes det ut som ladyshaveren holdt samme turtallet jevnt over mens jeg veivet med den i blinde. Og der var egentlig da jeg innså hvor teit det var å stelle seg slik like før man skal føde. Jeg tror ingen tenker - "åj, så flott a gitt, hu har pønta sæ!!!" når jeg ligger der i beinstolen. Jeg både håper og tror de har helt andre ting å forholde seg til når tiden er inne. Jeg tror ikke jeg trenger å være så fin på det akkurat den dagen. Men jeg skal ha for initiativet da!

Mer enn fødeklar Supporterfrue.

(Hele 14.000 følger den fødeklare supporterfruen på Instagram!)

Fotballfrue vs Supporterfrue

Torben syns det var viktig å ta sånn gravid-bilde i svart/hvitt som han hadde sett på det store internettet at andre gravide pleier å gjøre. Jeg lot meg dessverre ikke rive med så lett.



Det er lenge siden jeg sluttet å sammenligne min graviditet med andres. Men jeg både liker og koser meg med at alle graviditeter er forskjellige fra person til person, derfor har jeg faktisk likt godt å lese gravidinnleggene til Caroline Berg Eriksen / Fotballfrue fra da hun var gravid, fordi det minner meg om at vi alle er ulike i denne unntakstilstanden kroppen har satt oss i. Jeg tror, uten å være helt sikker, at om jeg ikke hadde hatt såpass mange år på baken før jeg bestemte meg for at jeg var klar for barn, så hadde jeg nok ikke taklet forandringene kroppen er i nå på samme måte. Og da jeg var yngre hadde jeg nok sugd til meg "de perfekte graviditetene/fødslene" og lurt på hva i helvette som var galt med meg...! Slik føler jeg det ikke som 33-åring :-)

Føder jeg en sunn og frisk jentebaby så har kroppen min virkelig gjort jobben, selv om jeg ikke jogget maraton i dagene før termin eller rett etter fødsel. Det er for min del det å føde en baby som er målet, ikke å passe inn i 2xu-tigtsen min dagen etter og ta seg en spinningtime.

Gravidbildet jeg har lagt ved siden av gravidbildet mitt er en printscreen av Caroline Berg Eriksen / Fotballfrue fra da hun ventet sitt første barn. La det aldri være noen tvil om at jeg er stor fan av Caroline, og dette bildet er ikke ment som uthenging av verken henne eller undertegnende selv..! I løpet av kort tid har begge disse kroppene forhåpentligvis født friske barn, selv om rugekassene er forskjellige :-)

Herlig søndag alle :-) / Poppeklar Supporterfrue

Når barn av 80-tallet får barn!

Det er mange ting med barneoppdragelse som har endret seg siden jeg var barn, tror jeg. Jeg tar meg ofte i å tenke at det var bedre å være barn på 80-tallet enn nå. Litt fordi det var veldig lite av det våre foreldre gjorde feil på 80-tallet som blir så veldokumentert som det gjør idag. Når foreldre viser frem bilder av sine håpefulle nå, så florerer det med «Men slik skal man ikke gjøre» og «Stakkars unge!!» under bilder som foreldre poster av sine arvinger. Du kan risikere å bli slaktet fullstendig hvis du legger ut et bilde av din håpefulle i full vigør med noe, hvis det tråkker på noen ømfintelige tær. Jeg kommenterer aldri noe som går på barneoppdragelse, for jeg har utrolig lite peiling på det selv. Foreløbig. Men jeg har jo vært barn selv! Dog klarer jeg ikke å huske at noen reagerer med store bokstaver «HVOR ER HJELMEN?!» når de så et bilde av en 7 år gammel Line Victoria på en testrunde med sin nye sykkel. Uten hjelm der altså. Jeg var jaggu badass! Når det er sagt så kjøpte mamma stor rosa hjelm med tannbeskytter til meg når jeg ble 25 og jeg investerte i en  sykkel jeg skulle sykle rundt på i Oslo. 

Både Torben og jeg er barn av 80-tallet. Torben er født i 1980 og jeg i 1983. Det er sikkert et par ting vi fikk lov til å gjøre den gangen, som dagens foreldre ville rynket på nesen av. Både Torben og jeg hadde skrubbsår på knærne når vi kom hjem fra lek ute, og jeg pleide å brenne bål i hagen uten oppsyn sammen med mine lekekamerater. (Vi lekte uteliggere) Som 15-16-åring fikk jeg min første seilbåt med overnattingsmuligheter, og vi satte kurs mot mot både Tønsberg og Risør (ganske heftige havstrekk med den lille seilbåten!) uten noen større plan enn at vi skulle på tur. Mobiltelefon? Kartplotter? Kart? Nei, det hadde vi ikke. 

Jeg leser Blondinbellas blogg (svensk) der hun nylig har vært på ferie i Thailand med sine to små barn. Hun forteller at etter en ukes tid med barna i deres feriehus (med basseng og egen butler) hadde latt barna være sammen med en thailansk «Nanny» i to timer. Det RASER i kommentarfeltet. «Når dere er på ferie må dere være sammen med barna deres 24/7 - ferdig snakka.» Jeg bare - HÆ? Må man det? Ærlig talt. 

Når jeg var liten drittunge pleide mamma plassere meg på barneparkeringen på Down Down Kjøpesenter. Ballbinge, videofilm, tegning og lek med andre barn mens mamma og pappa shoppet. En og annen gang glemte de meg og på høyttaleren ble det annonsert at «Kan mamman og pappan til Line komme til barneparkeringen.» Ikke så rent sjeldent kom jeg også bort fra de når jeg ikke var trygt plassert på barneparkeringen (jeg rømte nok fordi jeg ikke fikk viljen min) og mer enn 10 ganger ble jeg plukket opp av en ansatt og det ble ropt opp på høytaleren at Lines mamma eller pappa måtte komme å hente meg i en eller annen butikk på kjøpesenteret. (Hvis ikke jeg husker veldig feil så var det en gullsmed midt på Down Town ved fontenen der som jeg alltid måtte stå å vente til de ropte opp mamma og/eller pappa..) Jeg husker også veldig godt at jeg lå i baksetet uten sikkerhetsbelte (barnesete, det har jeg aldri hatt, tror jeg!) og snuste inn røyken mamma blåste ut. Passiv røyker der altså, mat for nåtidens barnevern vil jeg anta. Der har vi hatt en forbedring i opplysningsjobben de siste 30 årene, haha!

Når jeg er på Ikea går jeg ofte forbi barneparkeringen der. Jeg trodde at poenget med det var at ungene skulle få leke der mens foreldrene shopper, men jeg ser ofte foreldrene sitte utenfor den store glassveggen og vente på de og prate med de gjennom vinduet. Da er vel hele poenget borte? Hvis det er slik at det ikke er "barnepassere" der så forstår jeg det vel til en viss grad at leken må være under oppsyn, men hvis det er som på barneparkeringen det var på kjøpesentere i gamledager, så kunne man la barna bli passet av vilt fremmede og la oss leke med andre vilt fremmede barn. Jeg ELSKET det og ville aldri hjem. Hadde mamma eller pappa sitti utenfor og glant inn de to timene jeg var der så hadde jeg nok blitt lettere sosialskadet. La meg leke i fred! 

Jeg håper vi blir flinke på å sosialisere den lille når hun kommer. Passe på at hun får input fra store og små rundt henne - at hun ikke blir alene med oss frem til hun må i barnehage/skole. Jeg vet at barn er forskjellige, og at noen kan bli ekstremt mamma/pappa-kjære, men jeg tror det handler mye om rutiner og hvordan man gjør det fra starten av. Vi er også ekstremt velsignet med masse familie i umiddelbar nærhet, så hun kommer forhåpentligvis til å ha flere overnattingsdøgn hos besteforeldre og annen familie i løpet av sine første leveår om det lar seg gjøre. Men det er lett å si NÅ da, før hun er født?Lett å bestemme seg for hvordan man ønsker at det skal bli, før hun i det hele tatt har sett dagens lys! 

Torben og jeg har blitt enige om mye før den lille kommer, og vi er begge enige om at vi selv hadde den beste barndommen man kan ønske seg - så vi kommer nok til å følge i våre foreldres fotspor. De gjorde en kanonjobb med oss, så hvorfor endre noe? Vel, barnesete er kjøpt inn og det blir ikke noe røyking i bilen, haha! 

Idag har vi 9 måneders bryllupsdag. Så sånn sett hadde det vært sykt bra jobba å født idag, ikke sant? Men hun lar vente på seg litt til, og selv om jeg går på veggen med min kropp som fortiden ser helt firkantet ut, så får jeg bare smøre meg med tålmodighet!







Alle bildene fra bryllupet vårt er tatt av Therese Hartveit / Langesund. 
Følg meg gjerne på instagram hvis du vil, for jeg er nok litt mer aktiv der enn jeg er på bloggen for tiden..

Ha en deiiiiilig lørdag!

 

BABYSHOWER!!!!!!

Mandag for en uke siden var en av de dagene som ikke går i glemmeboken med det første, for å si det sånn.

Formiddagen: Jeg reagerte på at gamlebilen vår (outlanderen) oppførte seg litt rart. Bilen som vanligvis er umulig å kvelde begynte å synge på siste valsen når den stod i fri eller jeg tok kløtsjen inn og lot turtallet gå ned. 

Etter litt feilsøking kom jeg frem til at det måtte være bilbatteriet som var på randen av sammenbrudd, noe jeg i grunn har mistenkt i flere år uten å ha giddi å gjort noe med det. Så jeg tenkte at tiden var inne for å skifte det omsider. Vi tøffet opp til Skien og der ja - midt i en rundkjøring begynte alle varsellamper å lyse. Kom oss inn på en verksted og fikk byttet batteri. Kjørte ut av vekstedet og ut på veien og DER stoppet bilen igjen. Mens jeg sto der med tidenes gravidmage med hodet opp under i motorrommet kom jeg frem til at det ikke var batteriet, men at bilen rett og slett ikke gikk på tomgang! Akk... Har du prøvd å kjøre en bil du ikke kan trykke inn kløtsjen på uten at den stopper? Og når den stopper så kicker rattlås/servoen inn også, og da blir det klin umulig å styre bilen...! Så det gjelder da å hele tiden ha fart/turtall, hvilket betyr at jeg måtte stå å ruse i hvert jævla kryss på vei hjem med bilen. Folk må seriøst trodd jeg var gæærn. 

Anyway, mens vi satt på Mekonomen og lot 5 bildoktorer feilsøke og gå løs på bilen, så fikk jeg plutselig en merkelig morsfølelse over bilen min som ble plukket fra hverandre der inne på verkstedet. Bilen jeg har hatt lengst av alle biler jeg har eid, (selv om den har stått myyyye ubrukt i garasje...!) og som har fulgt meg i tykt og tynt. Jeg så motordeler fly veggimellom, plugger halt ut og filtere sjekket, - jeg følte det virkelig som om jeg så min elskede hasteoperert der inne. Den gode, gamle, stygge haugen av en bil jeg har grini meg til for å beholde - min doning av en traktor jeg har stolt 100% på de siste 8 (?) årene jeg har hatt den. Jeg merket på Torben at han var litt utålmodig og kikket på klokka hele tiden. Vi hadde nemlig avtalt å spise middag hos Torbens bror og svigerinne, jeg var sulten og gledet meg - men det var visst andre årsaker til at Torben ville hjem i tide....! 



Etter en times tid ble vi forklart at bilen trenger en langt mer gjennomgående åstedsgranskning for å finne feilen, og da tenkte jeg at det ville være lurt å få den hjem til det lokale verkstedet - slik at vi slapp å forholde oss til en bil som stod i Skien og tre kvarter unna. Etter å ha tvunget/ruset bilen gjennom lyskryss og rundkjøringer uten at den stoppet så var vi hjemme og jeg hoppet i dusjen. "Jeg orker ikke pynte meg asså!", ropte jeg fra badekaret. "Ok, ditt valg - men puss tenna og ta på deg LITT sminke da i vaffal!". Nja.

Trygt inne i huset til svigerbror og svigersøster satt overraskende nok 19 tente lys rundt et bord fullt av rosa ballonger og vimpler å ventet på meg. Nei dæsken!!!! BABYSHOWER!!!!!! Ble tatt såå på senga! 19 herlige damer rundt bordet!! Herregud, jeg trodde jeg hadde fått min dose oppmerksomhet fra alle de fine damene i livet mitt på utdrikningslaget mitt for 10 måneder siden, men neida - jammen hadde de smelt i stand en overraskelsesfest til meg kort tid før jeg sendes ut i krigen, som jeg kaller det...! 

utrolig mye fine gaver til den lille mageboeren, kaker, leker og en fantastisk bleiekake jeg aldri har sett maken til - for en fantastisk herlig avslutning på en hektisk dag! (Når man er i mammavente-perm er det nemlig ikke mye som skal til før dagen blir kvalifisert til hektisk, for å si det sånn.. Bare det å gå ut med søpla mer enn en gang om dagen er i disse dager en dag med mye action...!) Jeg har de siste dagene brukt god tid på å gå igjennom alt det fine jeg har fått, og den helt råe bleiekaka har stått på utstilling hjemme i hele forrige uke - den var så utrolig flott!!! 

Fineste, beste damer! TAKK for en utrolig hyggelig kveld med dere, dette var helt magisk! Jeg er ufattelig bortskjemt med å ha så flotte venninner (og familie) som både arrangerte og deltok - herregud, jeg er jaggu heldig! *gråtelitt*


Shiiit... På bildet så jeg jo passe sliten ut da....! Men kanskje ikke så rart, jeg hadde jo ikke pønta meg så veldig opp med tanke på at jeg "bare" skulle spise middag med svigerinna... Og så kan dere jo legge til litt grining da, som det alltid blir når jeg blir emo...! Og det faktum at jeg har en kropp som per nå rommer en diger jentebaby og oreokake.
 

Du vet du er høygravid når...

- Når man får legendariske gråteanfall når man iherdig prøver å holde positiviteten oppe når de klipper kyllingen din i to halve på Meny. 

"Kjempeflott. Tusen takk for hjelpen. Ha en fin dag videre."

- Søkeordene på Google inneholder ord som "gravid", "slimpropp" (bildesøk) og starter med "er det normalt at..."

- Du gleder deg til å dra til legen, fordi da får du på deg litt sminke og attpåtil et gjøremål i kalenderen.

- Det lukter HØGG av alle de store klærne dine, fordi du ikke orker å gå ned trappa til vaskerommet for å sette på en vask. Du tenker at det er ikke ditt problem at alle andre har så god luktesans.

- Du tolker hvert eneste signal kroppen gir deg som at den er i ferd med å eksplodere eller revne.

"Nope. Var visst bare en liten fis denna gangen også!"

- Det knitrer litt når du legger deg/snur seg i sengen for mannen din har kjøpt tisselaken for voksne i tillfellet vannavgang fordi han vil skåne den nye overmadrassen i sengen. 

- Du vurderer sterkt å tisse på deg, fremfor å ake deg ut av sofaen for å gå den laaaange veien til dass.

- Du har ved en anledning tisset mens du dusjer fordi du ikke orker å bevege deg de 3 meterne bort til toalettet. Og så lover du deg selv at det skal du hvertfall IKKE blogge om, for det blir for privat.

- Du har ikke sett dåselura di på veldig lenge, og det har ikke mannen din heller i grunn.



- Du finner seg selv i vinkjelleren i huset ditt og setter post-it lapper på hvilken rekkefølge du skal drikke flaskene når du får muligheten.

- Du har allerede satt en dato i kalenderen for når du skal drikke den dyre hvitvinen på verandaen. 

- Du kjenner at badekarets sider skviser deg sammen, selv om du har et spesialbestilt, eksepsjonelt bredt badekar. 

- Bæsserutinene dine er heeeelt ute å kjøre. 

- Rutinene dine generelt er heeeelt ute å kjøre.

- Du blir lei deg når legen avslutter med å si «ja, det kan jo hende dette er siste gangen vi sees?» og du føler at du blir dumpa.

- Du får låne bonuslillesøsters lille Peugeout Barbie-bil, og det piper i beltealarmen men du har på deg beltet. Det piper altså i beltealarmen for det tomme setet VED SIDEN AV DEG.



SNAKKAS!

Hormonell Supporterfrue // Line Victoria

(Både på instagram og facebook hvis du syns jeg blogger for sjeldent.)

 

Torben har holdt meg for narr i 9 måneder...!

Jeg er veldig heldig som har en mann som både vet mye og engasjerer seg enda mer i graviditeten enn jeg kunne håpet på. Når jeg oppdager ting med kroppen min, så forteller Torben på mesterligvis at «-Det vet jeg! Det er fordi...» osv. Det er jo egentlig veldig bra, at jeg har en vandrende Mr.Google med meg når jeg har undret meg over ting som skjer med kroppen under graviditeten. Jeg vet ikke helt hvor har han har slukt opp all denne graviditetsinformasjonen, men jeg mistenker han for å dra nytte av sine kompiser som allerede har vært i samme situasjonen flere ganger allerede. 

Jeg gav han en bok tidlig i graviditeten. Jeg har i grunn aldri sett Torben lese annen lektyre i perm enn bøker om øl og ølbrygging, og bøker som er sendt fra Liverpoolklubben som omhandler - ja, du tippet riktig, Liverpool fotballklubb. Men pappa-boka som jeg gav han har han lest i flere ganger. Applaus!



Da vi var hos dr.H sist (jeg er der hver eneste uke nå mot slutten, så jeg tok med meg Torben for å la han få et innblikk i en vanlig kontroll, for vanligvis gidder jeg ikke drasse han med inn der - det er jo tross alt min lille kvalitetstid med Dr.H) så lå jeg på benken mens Dr.H sjekket om hodet til babyen fremdeles satt godt plantet ned i bekkenet mitt. Såkalt sjekk om «hodet er festet» som det heter. Jeg snudde meg mot Torben og forklarte mens Dr. H klemte på magen min.

-"Han sjekker om hodet har festet seg, Torben.» 

Og så gikk det en faen i meg.

«-Du skjønner, hvis ikke hodet har festet seg så kommer babyen ut i to deler - og det er ikke bra. Hodet er det siste som setter seg fast til resten av kroppen, og først DA er man fødeklar.»

"-Jeg vet det", sa Torben mistenkelig avbalansert.

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Men det gikk opp for meg at min elskede mann hadde åpenbart i 9 måneder egentlig holdt meg for narr. Han har bare ikke orket å høre detaljert om alle gravidplagene mine, så derfor har han bare svart «Jeg vet det!» når jeg har forsøkt å belære han. Vel, jeg er hvertfall imponert over overlevelsestaktikken hans?!  Han har med andre ord alltid fortet seg å sagt "-Jeg vet det!" når jeg har åpnet plapretøyet.

På en annen side så burde jeg vel strengt talt vært litt på alerten når det gjelder gravid-ekspertisen hans. Det var tross alt han som fortalte meg at «det tok laaaang tid å bli gravid når man har gått på p-piller i hundre år, for det tok laaang tid før p-pillene var ute av kroppen!». Nå er jeg usikker på om Torben mente at 4 dager var lang tid. For den spira satt fasen idèt vi hang trusene våre ved siden av hverandre på klessnora. 

Du kan forøvrig lese HJELP! Vi er gravide - historien her.! 

..og så har vi jo Torbens egen gravidoppdatering da, som jeg har forstått har slått ann hos de som ønsker lit andre perspektiver...! ;-)

Forresten, helt på tampen - tusen takk for tilbakemeldinger på forrige innlegg, har skjønt at det var mange som delte samme syn som meg! 

 

/Line Victoria - Sprekkeferdig Supporterfrue. 

hits