mai 2017

"Det er ikke greit å forfalle bare fordi man har født barn."

"Det er ikke greit å forfalle bare fordi man har født barn." - Anonym kommentar.

Jeg pleier vanligvis ikke gidde kaste bort mange kalorier på kommentarer som dette, men den fikk meg til å tenke..

Når ble det ikke greit for personen som skrev kommentaren at JEG lot meg forfalle? Er det plagsomt å se at andre gir litt mer faen i hvordan kroppen og klærne sitter når man er i baby-bobla? (Forøvrig en av flere litt merkelige trollete kommentarer personen har lagt igjen på bloggen min, så en person som åpenbart er ute etter å fucke med barseltårene mine.)

(Se på fjonene!!)

Jeg følte meg ikke spesielt truffet, siden jeg bevisst har gått inn for å gi totalt faen i hvordan kroppen min ser ut etter fødsel. Det var viktig for meg. Altfor mange ganger i livet har jeg blitt påminnet om at kroppen min ikke er bra nok, så jeg gikk inn i denne graviditeten vel vitende om at kroppen min ville bli forandret. Husker dere jeg skrev at det var to ting jeg ikke hadde fått som et resultat av graviditeten? Stolt proklamerte jeg på bloggen at jeg ikke hadde fått strekkmerker eller hemorider. Vel, de dukket opp som bestilt uken etter. (Jævla rosamammabloggere, hvorfor advarer dere ikke om slikt?)

Strekkmerkene er noen veldig lite synlige streker under magen, rett over der tisselura starter. Egentlig ser det bare ut som joggebuksa med strikk har sittet litt stramt. Ikke noe jeg bekymrer meg nevneverdig for. Ironisk nok var det forøvrig det eneste stedet jeg ikke smurte meg med den kremen som skulle holde strekkmerker unna. Trodde ikke jeg kom til å bli strekt DER liksom, men tok visst feil!

Og hemo-Henning som jeg kalte den, forsvant like fort som den dukket opp, det var visst veldig vanlig når man fikk nedpress at disse dukket opp. Jeg som ikke engang visste hva en hemoride var for noe! Ingen rosa mammabloggere som advarte meg om hemorider! Trippel-faen! Jeg trodde det var noe uhygenisk ekkelt, men det viser seg at det bare er en hudboble på en måte, som følge av at «presset er stort» og huden gir på en måte etter. Også kommer de i ræva da vøtt. Det presset visstnok da er på det største. Ikke google det, for da får du bare opp bilder av «worst case scenario». Jeg for min del lurte litt på å nappe den av med en neglavbiter, men der sa legen min «STOOOOPP!!» og gav meg heller tips om en reseptfri krem som funket fint. Det sies også at man kan «stappe den inn igjen», men der gikk grensa for meg ass. Ting som har poppet ut et sted dyttes ikke inn igjen for å «glemmes» ass.

Tilbake til kroppen min. Den har jo fått kjørt seg. Jeg trente minimalt under graviditeten (grunnet plager) og gikk bare noen turer for å lufte meg. Nå er kroppen min normal i skroget igjen, sånt rent bortsett fra at jeg har fått noen ekstra kilo da. Og alle de som sier at amming gjør at kiloene renner av må ta seg en karbobolle eller proteinpannekake ass? Her sitter jeg med min doble elektriske brystpumpe i timesvis og spiser smultringer og sjokolade, og jeg opplever IKKE at kiloene renner av. 

Jeg tror det bare handler om at jeg må slutte å bruke graviditeten som unnskyldning. Det har blitt mye mat i mikrobølgeovnen og kaker/sjokolade som ligger fremme som er lett å grabbe til seg når man sitter der og ammer. Jeg HAR tid til å lage sunn og næringsrik mat, men det har vært giddalausheten som har tredd i kraft med stor virkning. 

Jeg vil nok absolutt ikke gå inn for å slanke meg, for det har jeg ikke lyst til. Men litt mer bevegelse og litt mindre oreo`s kan nok både Torben og jeg være tjent med. Hvertfall Torben. (!) Dessuten blir jo ikke sommeren som de har pleid å være da, det har som regel vært konsumert så mye flytende karbohydrater (øl) i løpet av sommeren at det lukter humle og malt av oss flere uker etter sommerferien. Så der er jo mye gjort allerede, de 8 kiloene jeg pleier å legge på meg om sommeren kan reduseres betraktelig ved at alkohol ikke står på menyen når jeg ammer.

Tilbake til kommentaren om at det ikke er greit å forfalle selv om man har fått barn, så tenker jeg at «Jo, det er det - og ingen bør egentlig bry seg». Hvis jeg føler meg vel i min joggebukse som er så full av melkerester at den kan stå av seg selv, så tenker jeg at det er mitt valg. Eller at jeg bare børster vekk gammel gulp på skulderen før jeg går i butikken, null stress! Det er så mange som kjenner seg igjen at jeg tror ingen andre bryr seg, annet en personen som syns det er gøy å trigge hormonene mine fra bak en pc-skjerm som anonym. Og de som bryr seg, de har åpenbart høyere forventninger til seg selv enn vi andre har. Det går helt greit at du ikke har dusjet og sminket deg etter en våkennatt, mamsen! Og det er helt greit at skinny-jeansen ikke passer rett etterpå, og gjør den det så HURRA for deg om det var målet ditt!

Det mest krevende Torben har måttet be meg om å justère på sånn utseendemessig når vi skal ut av døra er «om ikke det hadde vært greit med en BH..» At jeg har to ulike sko og et skaut på huet jeg faktisk har sovet med i 2 netter nå er ikke så farlig syns han. Men at jeg må slepe puppene etter meg inn på Kiwi er litt værre, åpenbart. Eller som Torben så herlig sier; "Hvis du har det fint, så har vi det fint!" mens han ser på gamle bilder fra da kona var smekker i skroget og ikke hadde gulp i håret.


 

(Hvis du skulle være i tvil, bildet over er da altså fra FØR graviditeten.) And that reminds me - Nancy, can you hear me!

Nå må du få meg på det sykkelsetet igjen, snart! Mama er klar for å finne igjen kondisen og styrken sin! Jeg har en haug med treningsklær som bevrer etter å bli svettet ut igjen!

/Line Victoria - Supporterfrue



 

 

 

Mimrestund...

Hellu i lørdagskvelden!

Jeg har fått litt «kjeft» for at jeg har blitt litt mye mammablogger i det siste, og det er forsåvidt berettiget. Det er veldig lite annet som skjer i min lille boble fortiden, så det har liksom ikke vært så mye annet å blogge om.

Jeg kunne forsåvidt blogget om at jeg savner marsvina våre, Shankly og Bård Georg..? De har nemlig fått nye venner og nye eiere i Oslo! Ingenting er bedre enn at de kom til et hjem som kunne fortsette å gi dem den kjærligheten og oppmerksomheten jeg gav de frem til samme dagen som M kom til verden.. Torben advarte meg om at fokuset mitt kom til å være et annet sted, men jeg nektet og sa at jeg kom til å ha massevis at kjærlighet til alle som vil ha. #fail

Så de har blitt omplassert og rett skal være rett - jeg har sykt vondt i hjertet, men det handlet faktisk ikke om meg denne gangen, men om de. Fine herlige dyra mine! Måtte de leve godt å løvetann-enger og humpe løs på hverandre inn i evigheten! 

Eller jeg kunne blogget om at båten fremdeles ikke er sjøsatt og står i hagen uten drev og propeller? Eller at kiloene jeg pådro meg under graviditeten såvisst ikke rant vekk når man ammer. Eller at ræva mi ikke har sett sykkelsetet på maaange måneder..? 

Idag

oppdaget jeg at det var nøyaktig et år siden utdrikningslaget mitt og jeg bladde meg tilbake i arkivet for å lese meg opp.. Herregud, så legendarisk! 

Hvis du vil kan du godt mimre litt med meg her:

...og hvis du trenger en skikkelig dose med tis/bæsj og prompehumoren min så finner du et innlegg om rutinene mine fra i fjor her, eller kanskje det frister med innlegget om da jeg skulle på en av mine aller første spinningtimer her. ellers er det lov til å klikke på menyen under headeren min, og bla frem og tilbake i arkivet hvis du syns det blir mye mammablogging... En periode var det mye bryllup, en annen epoke masse om graviditet og før det igjen var jeg jo sykt hekta på trening og kosthold, noe som minner meg om at et nytt Livea-kurs må bookes. Nancy, er du klar for meg? 

Kos dere!

 

 

"Jeg må ta bilde av babyen din!"

"Jeg må ta et bilde av babyen din!"

Det er ikke så uvanlig at folk du kjenner eller familie sier dette. Og selvsagt lar jeg de få ta bilde av henne, jeg er jo så stolt!

Men uttalelsen kommer ikke fra en tante, kusine eller venninne. Den kom fra en totalt fremmed som kom bort til meg mens jeg var på Brotorvet, det lokale kjøpesenteret. Først stoppet hun meg og gratulerte. Hun fortalte deretter at hun leste bloggen min og syns den var gøyal. Så bøyde hun seg over vogna, tok teppet litt til side og sa "dikkedikke" til Maren og pirket i underleppa hennes. Maren romsterte litt og sov videre. Og mens jeg stod der med en vilt fremmed hengene over ungen min med en finger halvveis inn i kjeften hennes mens hun sov, så tok jeg en avgjørelse: Bli for fader trygg nok på deg selv at du sier ifra at det ikke er greit! Men jeg valgte å ikke si noe ennå. Tenkte bare at jeg ville hjem og desinfisere babyen min etter å ha fått fremmede, skitne fingre på leppa si. Jeg kan brøle det ut nå, for nå er jeg tøff nok; - DET ER IKKE GREIT!!

Hun tok hodet ut og hadde mobilen i hånda. Bretter den ut og leiter etter kamera-funksjonen mens hun sier: "Jeg må ta et bilde av henne!" Og DER satte jeg foten ned. "Setter pris på om du ikke gjøre det altså...!" sa jeg med en hyggelig tone. "Hæ? Hvorfor ikke, hun er jo så søøøøt!". Men hun klappet sammen telefonen sin og må ha forstått at hun tråkket noe over streken.

Hva skulle denne dama med et bilde av min Maren på telefonen sin i utgangspunktet? Var det for å vise andre at hun hadde møtt på en søt baby? Jeg fikk det ikke til å stemme. Mine kusiner knipset bilder av Maren da de var på besøk, og jeg syns det er så hyggelig å tenke på at de viser frem skrytebilder til sine venner og resten av slekta. Men damen på Brotorvet har jeg ingen relasjon til, hun var en vilt fremmed! Går hun rundt med bilder av masse ukjente babyer på mobilen sin og viser frem?

Når Maren nå bikker 8 uker, så har jeg tenkt mye på dette med eksponering av henne på bloggen. De første ukene så hun ut som en helt vanlig baby, og bildene er ren og skjær skrytebilder. Alltid med klær på. Jeg har delt bilder på insta og Facebook med venner, men også med tilsammen nesten 35.000 følgere på de to sosiale mediene utenom bloggen. Jeg vet ikke hvor grensa går. Er det når hun blir "gjenkjennelig" jeg ikke bør legge ut bilder av henne? Er det nå som 8 uker fersk baby?

Jeg må nok i tenkeboksen på dette. Jeg leser om bloggere som sliter med at barna blir oppsøkt på skole og konfrontert med moren som har blogget seg til kjendislivet ved å legge ut bilder av sine små. Hun må vurdere hjemmeundervisning fordi barna hennes blir gjenkjent på skolen og kan bli mobbet. Vil jeg at Maren skal være dattera til hun gærne bloggeren som utleverer seg så man må noenganger finne frem puta?!

Jeg beklager, fremmed dame på Brotorvet, for at du ikke fikk ta bilde av min fine, skjønne unge. Men jeg liker ikke tanken på at du skal løpe rundt med bilder av Maren på telefonen din. Og heretter blir det nok å beskytte Maren mot verden også, helt til hun er gammel nok til å bli kjent med den på egenhånd.

Det vil nok bli færre bilder av lille M på bloggen heretter, bildene som ligger ute allerede er skrytebilder fra da hun var baby, og det vil fortsatt sikkert dukke opp skrytebilder i fremtiden. Men med ganske stor og nøye overveielse først!

Bildet til denne teksten er en hyllest til Mannen i huset som er bleieskiftansvarlig mens jeg koser meg i badekaret, heia moderne tider!

Det er det værste jeg har sett! (del 2 av Torben forteller fra Føden)

Jeg lovte å fortsette på fødehistorien fra mitt perspektiv, og det skal jeg gjøre. Nå er huset sånn ca på stell igjen etter jentefesten med Maren og fødekona alene hjemme i fem dager. 

Tilbake til dette med pressinga. Vi hopper rett i det. 

Det stativet var fine greier for ryggen min.

Jeg hadde sett for meg at det var slik som dette en fødsel var i flere timer, så jeg ble litt sjokkert over at det bare varte i 30 minutter denne fødingen. Men jeg ble ganske urolig for ryggplagene mine når kona plutselig ropte «nei» og nektet å presse ut ungen. Her hadde jeg stått på som en slave i 20 timer, og når hun endelig skal ta siste innspurten over mållinja så nekter hun? «-Joda» , sa jeg. "-Det går så fint. Bare litt til.»

Jeg fikk beskjed av damene som var der om å spørre om Line trengte noe og sånt. Om hun ville ha massasje eller stryke på henne. Jeg strøyk henne over panna i et desperat forsøk på å roe ned grisen før slakting, men hun skrek til meg: «-IKKE TA PÅ MEG!». Neivel. Klut på panna? «NEI, din jævla fittepikk». Der var det ordet som ikke er et ord, igjen. Jeg vurderte å ta diskusjonen med henne for å lære henne en gang for alle at man ikke kan bruke den kombinasjonen av to ord sammen, men så kom det så mange andre stygge ord ramlende ut av det store hølet i trynet hennes at jeg gav opp. «Kukdritt», «fittefaen» og «fyttehelvetteeeeee» avsluttet med et sånt ekkelt stønn som jeg tror kommer når noen blir påkjørt av et tog.

Jeg angret på at jeg ikke tok imot forslaget om en ekstra dose med paracet i bakhånd. Jeg vurderte situasjonen om det var tid til å spørre etter det nå. Jeg hadde sykt vondt nederst i korsryggen og nå begynte føttene mine å verke litt også. Det til tross for at jeg har spesialsko som er veldig bra for føttene mine. Plutselig skrek Line noen ord i en setning. «Drikke. Jeg må ha noe å drikke.» Jeg kikket rundt i rommet og forstod plutselig at jeg hadde drekt opp alle fanta free-brusene hennes hun hadde tatt med. Jeg tenkte faktisk at hun ikke kom til å savne de da jeg drakk de i smug, for hun var liksom så opptatt med å få luft, ikke brus. Så jeg løp bort og hentet den det var mest skvett oppi. Kanskje en halv desiliter, hva vet jeg. Jeg gav den til kona mi og hu røska den ut av hendene mine. Hun reagerte ikke på at det bare var en happyskvett igjen nederst i flaska, hun bare helte det ned i en slurk og klemte flaska flat. Den knitrende lyden av en en sånn tykk plastflaske mellom nevene hennes, DEN var skremmende. Hun sugde ut innholdet med en sånn kraft at jeg tenkte at dette skal jeg bruke mot henne på de fredagskveldene. Flasken var dønn seriøst vakumpakka! Jeg sa til henne at hun minnet meg om Hulken, men det falt selvsagt ikke i god jord hos fødekona. 

Nå gråt kona mi litt. Ikke sånn «jeg prøver å oppnå-noe»-gråt, men heller en slags «Nå hater jeg livet mitt og vil gjerne dø»-gråt. Jeg gråt litt jeg også. Gråt en skvett fordi jeg visste at jeg må bruke liverpool-mastercardet mitt og bestille nye spesialsko, for nå var de blitt så slitt og full av fostervann at jeg ikke kan bruke de lenger. Og de koster to ryanair-billetter, så det var ikke rart jeg gråt. 

"-Du må få henne til å presse, Torben!" sa damene til meg. "-Kona di vil ikke presse, og du må støtte henne". Den ene jordmora tok beinet til Line og satte det på hofta si. Jeg så for meg at kruttønna mi av en kone kom til å sparke den stakkars jordmora på andre siden av rommet og ned på bensinstasjonen vi hadde spist burger på den morgenen. Jeg ventet på lyden av en skrikende baby. For hvert jævla press håpet jeg liksom at det var over snart. Ikke fikk jeg ta på kona mi og jeg turde ikke si noe heller. Så jeg prøvde meg med? «-Er det sååå vondt altså? Huff?». Jeg husker at Line så på meg rett etterpå. De grønne øynene var svarte og blodsprengte og stod liksom litt ut av huet som en fisk som har blitt tatt for fort opp til overflaten. Faen. Riepause. Det betyr at hun er smertefri i 2 minutter, og har faktisk muligheten til å kverke meg for den kommentaren.

Damene hadde samlet seg der nede. Et stort hvitt lys fra en diger lampe lyste opp trynene deres. Og da ser jeg det som kommer til å sørge for at Maren blir alenebarn. For bak der på andre siden av veggen var et kjempestort speil. Jeg så meg selv og jeg så Line. Og jeg så bakhuene til damene og der så jeg Line igjen. DET ER DET VÆRSTE JEG HAR SETT! Snakk om å se favorittpub`en brenne ned :-( Jeg ble så fryktelig lei meg. Det var som en kjempestor bilkræsj på motorveien og jeg klarte ikke la vær å glane.

Damene snakket noe om at hodet presset på. Ja, det kan jeg love deg at det gjorde, for det gjorde veldig vondt og paracet kunne jeg bare be om to stk hver 4. time. Line sa det brant der nede, og damene sa at hun kunne ta hånda si ned å kjenne på hodet hvis hun ville. Stakkars kona mi. Hun gjorde som de sa. Hadde lille store-Torben blitt delt i to og jeg lå på operasjonsbenken og legen spurt om jeg ville kjenne hvordan det kjentes der nede med hånda mi så hadde jeg fått en alvorligere hodeskade enn jeg allerede hadde fått.

Så sa damene at hvis hun bare presset skikkelig hardt nå på neste rie så kom hodet til å komme ut og de kunne ta resten etterhvert. Jeg bestemte meg for å lukke øynene (for jeg ville ikke se i speilet bak damene) og så presset vi begge to. Jeg husker jeg faktisk dyttet Line bak på skuldrene. Som om jeg skulle trøkke den ungen ut av henne sjæl! Og så hørte jeg et klask, tror jeg. Masse fødevann eller hva det er for noe. Og hele ungen lå på magen på det brettet rett ved konas bilkræsj. 

Jeg var litt i sjokk, og jeg skal innrømme at jeg ble litt rørt. Ganske rørt. For en maskin av en kone jeg har! Jeg ble faktisk litt stolt av henne! 

...men det varte ikke så lenge. For kona mi er litt forfengelig, så spørsmålene kom i denne rekkefølgen:

Er hun pen? Har hun hår? Ser det ut som noen har lekt ned en kinaputt mellom beina mine?

Svarene var at Maren var veldig pen, hun hadde litt hår, og ja det gjorde det visstnok. De måtte ha en spesiallege til å stikke fingeren sin i rompa hennes for å sjekke at alt var i orden. (Det gjør de med de supportere som holder med feil lag også.) Det eneste jeg tenkte var at det er veldig spesielt at en doktor må komme inn, stikke fingeren i rompa på kona mi, og så si: "Dette er ikke noe problem, dere kan fint bare sette noen sting der og her." Var det ræva kona mi føda med? Vi har jo ikke fått noen drittunge, vi?

Men det var verdt alt sammen. Ryggvondt, hodepine, kjefting og refleksjoner i speilet som fremdeles gjør at jeg våkner svett i senga, men det var verdt alt sammen. 

Takk for saiii! 

PS: Jeg har kjøpt nye sko! 



Her er forøvrig del 1 av Torbens fødselshistorie. (red. anm)

Når kona føder og jeg har like vondt som henne.

Det har tatt tid å fordøye alle inntrykk. Ikke bare har jeg blitt pappa til ei nydelig jente, men jeg har også blitt hushjelp, massør, lege, manikyr og sexslave. Nei, slave var det ja.

Kona føda skal du vite, det er ingenting i hele verden som kan måle seg med det. Min fingertupp som jeg ble beordret til å amputere for å «slippe mer mas» etter 2 måneders intensiv behandling og utstrakt bruk av dine skattepenger - endte i et pappbeger for et år siden. All den mandige klagingen jeg drar frem når jeg veiver med fingerstumpen foran trynet hennes, blir nå bare avfeid med «Men jeg har føda noe som har en omkrets på 36 cm ut av tissen min, slå den!»

Jeg kan ikke slå den. Aldri. Kanskje om jeg drar en baby ut av urinrøret mitt, så kan vi kanskje likestilles.



Jeg filmet henne under en rie. Hun ble SYKT glad for det. Særlig den flotte vinkelen jeg filmet fra. Her er riktignok kun et bilde fra videoen. 

Jeg ble vekt midt på natten av en DIGER kjærring som stod ved fotenden og lo og peste om hverandre. "Det?er..igang?». Jeg leitet etter den våte flekken med hånda, for jeg hadde jo sett for meg tidenes fostervann-bonansa på den nye overmadrassen jeg kjøpte, og gav meg en klapp på skulderen for at jeg hadde lagt ut tisselaken under kona. Tisselakenet som har holdt meg våken når hun dreide på lasset sitt, fordi det knitret så inni granskæven. Men det var ingen våt flekk. Eneste våte flekken var min egen sikleflekk på puta jeg får når jeg sover på siden.

Jeg kom meg opp og pakket tannbørsten og.. ja, det var i grunn alt - for kona hadde pakket for meg. Det gjør hun forøvrig aldri. Og så strakk jeg på kroppen min og visste at idag skulle jeg bli pappa. 

Det skal sies at jeg er en av de som aldri har behøvd å ha førerkort. Jeg har nemlig ikke prioritert så store summer på et førerkort. Er dere KLAR OVER hvor mange Liverpool-turer et førerkort koster? Men da jeg smalt Line på tjukka, ble det klart at jeg også måtte prioritere litt annerledes. Så jeg begynte å ta kjøretimer i februar for å være «god nok» til å kunne kjøre henne på sykehuset når tiden nærmet seg. Så med en «L» velplassert bak på bilen, en høygravid og nesten-fødende og pesende kone som kjøreskolelærer, så rullet vi opp til sykehuset i Skien. Jeg håpa nesten at vi ble stoppet av politiet, ingenting er som å øvelseskjøre med et fødende draug ved siden av seg. La oss si det sånn, jeg taklet stresstesten med glans! Kom ikke her å si at det finnes mange som øvelseskjører opp til fødeavdelingen!?

Nå er ikke jeg veldig bevandret i størrelser og åpninger der nede, jeg vet hva som kommer  ut og som en sjelden gang på fredagskveldene kanskje skal inn. Så når legen forteller Line at det var en cm åpning, ble jeg litt skuffet. Skuffet fordi en cm er veldig lite, og fremdeles føles det som det var mye større i omkrets på de nevnte fredagskveldene. Det viste seg at det var helt der inne åpningen de snakket om var. Godt å få det avklart, det kunne tatt fra meg nattesøvnen. 

Line var bemerkelsesverdig rolig når hun får beskjeden om at hun kunne velge å dra hjem eller vente til å bli satt igang. Uansett skulle vi ha overtidskontroll, og den gledet jeg meg vilt til. Ingenting er som å se Line bli fullstending overrumplet av den hånda de trykker inn for å sjekke. Jeg tenker at «jenta mi, klarer du DET, så trenger du ikke klage på fredagene ass..» Uansett så fikk jo Line en aldri så lite utbrudd på venteværelset, så jeg var nødt til å frakte henne ut av vepsebolet så ikke dronninga klikket fullstendig på de øvrige som satt på venterommet. Jeg skal gi henne rett i utbruddet, man overtar ikke sofaen og slenger vekk jakka til den ventende og fødende kvinnen som gikk en tur på do. Vi gikk en tur, og jeg tok henne med på en skikkelig hyggelig date på bensinstasjonen der vi spiste burger. 

Etter en gåtur fikk vi overtidskontrollen, og de snakket om både ballonger som skulle sitte inne i 72 timer og smertelindring. Jeg må innrømme at jeg meldte meg litt ut, jeg lurte egentlig bare på hvor vondt JEG kom til å ha det med så lite søvn og en liten antydning til verking i ryggen min. 

Dagen etter stod vi klare for 2. gang, nå skulle faktisk kona føde, enten hun ville eller ikke. Hun skulle «settes igang». Nå hadde hun riktignok prøvd å be MEG om å sette henne igang i flere uker, men jeg orket rett og slett ikke tanken. Ikke ofte jeg sier nei til fredagshygge, men hun ble IKKE spesielt blid da jeg foreslo å legge et teppe over henne for å kunne gjennomføre. 

Jeg kjørte med `L`en min på bilen og lurte på om jeg hadde fått med meg alt. Joda, det viktigste (laderen til mobilen) var på plass i lomma. Det var i grunn behagelig stille på vei opp til sykehuset. Jeg tror Line gruet seg litt, men jeg prøvde å fortelle henne at kvinner har gjort dette i mange tusen år og det kan hende det ikke er så vondt som alle sier. Hun freste som et lemen. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje hun også hadde litt vondt i ryggen.

Jeg vet at kona har fortalt allerede at det tok 20 timer med helt ok rie-smerter, og 30 minutter med et rent helvete. Men da har hun kun snakket for seg selv. Ryggen min gjorde opprør allerede på det første rommet vi fikk, og de gav meg en sånn ammestol jeg kunne sitte i. Det gnagde i korsryggen. Og mens de satte den ballongen oppi der, så måtte jeg spørre etter en smertestillende siden primalskrikene til Line gjorde at jeg fikk vondt i huet. Dette med nedtellingen på telefonen ble ikke godt mottatt da jeg endret fra å telle oppover til å sette på nedtelling på mobilen, jeg har aldri før fått mer kjeft i hele mitt liv. Ikke engang da jeg knakk sidespeilet på bilen da jeg lente meg på den, fikk jeg mer kjeft. Jeg får generelt mye kjeft når jeg ødelegger ting. Nå mente hun at jeg ødela ALT. Jeg ødela humøret hennes, pusteteknikken hennes og mot slutten av dagen var det plutselig MIN feil at de måtte sy henne sammen igjen «der nede». 

I ettertid har jeg også fått kjeft for at jeg klippet navlestrengen feil. Den rare, svampeaktige tarmen jeg måtte klippe over. Jeg klippet med mine 9,5 fingre og det ble visst feil det også. Så nå er det også min skyld at Maren har rar navel. 

Under selve riene gikk det faktisk ganske greit. Jeg var veldig trøtt og hadde vondt i ryggen, men Line var flink til å holde meg våken med noen få ape-brøl hvert 3. minutt. Sånn lyd som kommer fra gallesteinene liksom. Samme lyd som kommer om noen sparker meg hardt i pungen. Tror jeg. Jeg har ikke laget den lyden siden Line fant ut at hun var gravid. DA var hun sinna da. Og det måtte jeg lide for i mange måneder videre, skal du vite.

Jeg fikk prøve lystgassen da. Og de spurte om jeg ville ha en nål i huet. (akupungtær, eller no) Jeg kunne virkelig ikke fatte at en nål liksom skulle gjøre MEG smertefri, jeg som hadde så jævlig vondt i huet og ørene etter all kjeftinga. Men den svææære pila hun fikk i ryggen, den kunne jeg tenkt meg. Hun fikk lokalbedøvelse først, før den eppeduralsen. Jeg husker jeg fikk lokalbedøvelse i fingeren før den skulle amputeres, og husket at det var sykt vondt. Så jeg hold Line i henda og var klar til å sette meg på hu om hun gjorde motstand. Men hun gjorde absolutt ingenting. Rynket ikke på nesa engang. Jeg tror kanskje hun var døende, for kona min skriker av ingenting. Samme med eppiduralsen, den hestesprøyta inn i ryggmargen. Hun lata som hun ikke kjente den. Flink jente. Samme som fredagskveldene det.

Jeg har også klystèrhistorien friskt i minnet. Jeg hørte ALT! Jeg trodde det var en fødsel der inne på toalettet, men alt som kom ut var pizzaen vi bestilte dagen i forveien, men denne gangen i tyntflytende form hørtes det ut som. Hun sa at dette var noe vi skulle prøve sammen hjemme, og jeg tenkte med skrekk på den gangen hun fikk meg til å drikke ingefær-juice i flere dager. Jeg var så sår der bak at jeg måtte tørke meg med fuktige håndklær tilslutt.

Når hun fikk sove mellom riene så bad hun meg om å gå å legge meg i sengen ved siden av. Jeg var ikke vondt å be! Jeg hørte hun gispet litt innimellom, og lagde en sånn usexy «mmmmm» -lyd uten at det var fredagskveld. Når hun klynket litt så bare snorket jeg enda høyere for at hun skulle skjønne at jeg faktisk sov og trengte hvile. Da hun omsider ville opp og stå fosset det ut av henne, fostervann eller piss eller gudene vet, og jeg er heeelt sikker på at sokkene mine ble våte for hun krevde nemlig at jeg måtte holde henne oppe mens hun tømte tynntarmen, blæra og fostersekken ut over gulvet. Jeg følte meg lite mandig der jeg stod og tok imot kjeft og enda mer fostervann på tærne mine. 

Jeg fant raskt ut at det ikke er lov for mannen til den fødende kona å komme med sånna «au, huff - DET så vondt ut», eller høye gisp og måpende tryne når de drar frem kniver, nåler og tenger. Eller saksa. De fikk ikke bruk for saksa da, det løste seg visst helt selv, sånn som det gjør når man skal dele en grillet kylling ved å dra beina til hver sin side. 

Mot slutten ble det rigget til for at Line skulle puffe ut dattera vår, så tenkte jeg at det endelig snart er over. Ikke bare skal jeg rett rundt hjørnet bli pappa, men jeg kan få lov til å puste letta ut og begynne å klage litt på den vonde ryggen min igjen. Inn kom en sykt flott jente i sykepleieruniform, og jeg trodde kanskje jeg hadde glemt å våkne fra senga ved siden av. Drømte jeg? Line så på meg med de samme øynene som hun har når jeg ikke klarer å ta øynene fra Triana Iglesias når hun er på tv. Et veldig sint blikk. Så jeg så en annen vei og begynte å telle luftehullene i taket istede mens jeg nynnet på en melodi jeg ikke husker navnet på. 

-Kan du hente kaffe til meg? spurte Line. KAFFE? Nå? Med de ristende og veivete armene så skal du ha en kopp kokende varm kaffe i fanget mens beina ligger i sånne sæler opp mot taket? "Fyyyy fader, det kan bli moro å se kaffesprut overalt når hun får en ny rie!", tenkte jeg og løp mot kaffemaskinen ute i gangen. Jeg tok kaffe heeeelt opp til randen. Brant meg litt på vei inn i fødestuen igjen. Hun reagerte ikke engang.

Etter kaffepausen så begynte trykkingen. Her må jeg innrømme at jeg ikke husker så mye jeg heller, for Line ble jævlig skummel. Jeg måtte ta et steg bakover. Hun var svart i øynene og hadde en mørk og veldig ekkel stemme. Jeg kjente ikke kona igjen, dette monsteret gifta jeg meg IKKE med! Veldig fascinerende igrunn, dette med at hun bare bikket over i beast-mode på den måten. Hun var virkelig ikke sitt vanlige..ehh.. «søte og hyggelige» seg selv. Iril (Lines venninne) hadde fortalt meg for lenge siden at det var vanlig å spy under fødselen. Så jeg hentet en sånn pappbeger til å spy i. Men jeg trengte det ikke, for jeg klarte meg utmerket godt og klarte holde på den lapskausen de hadde servert like borti gangen der. Ikke så vondt i ryggen lenger heller. Men sjela mi, den hadde fått store sår. Det som kom ut av kjeften til kona mi kan jeg ikke stå inne for eller gjenfortelle. Men det var mange stygge ord. Også i kombinasjoner som ikke hørte sammen. (Har du noengang blitt kalt en "fittepikk?») Jeg prøvde å fortelle henne at det ikke er et ord. Ble ikke veldig godt mottatt. Jeg var .."for faen ingen jævla norsklærer!" fikk jeg i retur. 

Jeg må få lov til å fortsette litt senere. Jeg har fått oppdrag av kona. Jeg må rydde og vaske mens hun sitter å sliter seg ut i sofaen og ammer. Og det skal dere vite Når jeg er så snill og drar til Liverpool i fem døgn for å la henne få litt alenetid med dattera vår, så er det JEG som må rydde opp etter jentefesten! Hun har ihvertfall bevist sånn halvveis at hun fint klarer seg alene (hvis vi tar vekk alt som har med å rydde opp etter seg). 

Hilsen Torben, nybakt pappa 37 år.

Velkommen hjem, mannen. Kona di har kosa seg.

Jeg burde vel helst ikke blogget nå, men satt meg i sving med å rydde huset til Torbass kommer hjem om få timer. Men han skylder meg å ikke bli sint for det kaoset som møter han. La meg gi dere en liten smakebit:

Ja, for dette er faktisk den ryddigste plassen. Det er ikke mer plass på border, stoler, gulv, kjøkkenbenker osv, så nå måtte jeg sette en tom pizzaeske (og et halvstekt rundtstykke, åpenbart..?!) på komfyren. Pizzaen arvet jeg etter playdaten på lørdag. Og så ble den liggende i bilen et døgn, før jeg kom på at jeg hadde pizzarester, og så spiste jeg det igår. Ikke døm meg da. Bilen stod i garasjen og pizzaen ble holdt kjølig. Men nå lukter det pizza i bilen, dog. Kan vøre fordi noen av pizzabitene ramlet ut og ble liggende på gulvet, og psyken min er fremdeles i gravid-modus, så jeg klarte ikke få meg til å bøøøøye meg ned å plukke de opp. Et par med taco, som ikke var favoritten uansett. 

Om 3 timer kommer mannen hjem med ansiktskrem fra tax free`n og jeg gleder meg vilt til å ta meg et bad UTEN å ta med meg babycallen inn. Virker som MAren har fått et litt annet søvnmønster nå også, hun er MYE mer våken på dagen og det er elsk! Jeg har jo bare sett henne sove de siste 7 ukene. Så nå kan jeg oppleve henne og bli kjent med henne. Men hun sovner mye tidligere for natta nå da. Slokner og går i koma heter det kanskje, med så mye som skjer på dagen og våkentiden hennes. Hun sover nå, og kommer til å sove til 11.00 i morgen - kun avbrutt av poweramming der hun spiser 8 minutter i søvne og slokner i armene mine, eller fortsetter å sove ved siden av oss i storesengen. Jeg ELSKER samsoving! Og jeg tror hun liker det også, hun finner puppen selv, så jeg aner ikke hvor mange ganger hun spiser av meg i løpet av natten for jeg våkner bare hvis hun piper når jeg ruller over henne eller ramler ned på gulvet. Jeg bare kødda. (Hun piper om hun ikke får skikkelig sugetak på patten når jeg ikke har lagt den frem slik hun liker det...!) Idag er ny rekord, jeg har ikke hørt henne gråte siden igår klokka 15.35. (Da måtte jeg mate henne på ferja på vei hjem). Når hun vil ha oppmerksomhet bare babler hun liksom. Lager sånne søte lokkelyder. Herlig. Gleden med babycall er at jeg spretter opp og legger meg ved siden av henne når jeg hører hun grynter litt i senga, så hun tror sikkert jeg alltid ligger ved siden av henne når hun åpner øynene..Mens egentlig har jeg sittet å pumpet meg, sett på tv og blogget. Ah, småbarnslivet ass...

Neidu, her må jeg kaste meg rundt! Bleier fra torsdags lukter ikke godt på varmekabler, det sier jeg deg!

/Line Victoria out. (*dropper mikken i bakken og går fra skrivepulten*)

 

Helgen som gressenke...

Kampen igår så ut til å gå rette veien for Liverpool, og Maren og jeg fulgte med på den på nett. Pappan var på stadion, og jeg var veldig redd for at jeg jinxet "vinnerrekka" ved å kle henne i en av de veldig mange supporterdraktene sine. Hun har blitt fryktelig lang nå, og veier over 5 kilo allerede, en lang og sterk lita frøken.

Liverpool vant forøvrig 3-0!

Som "alenemamma" i fem dager har vi ikke hvilt på laurbærene. Legebesøk hos kjekke dr. Halvor og barseltreff på fredag. Playdate på lørdag og søndagen var jeg på en hyggelig trilletur med noen jeg vanligvis ikke spanderer søndagene med... Stine og Kjetil!

Stine kjenner dere sikkert igjen fra Farmen, og jeg må innrømme at jeg ikke fulgte med på akkurat den sesongen - men førr ei dame! Helt i min gate! Kjetil er spinningsinstruktøren min, og i tillegg Visit Grenland-general, vi hadde i oppgave å vise Stine (som holder på med et prosjekt kalt "Den moderne Askeladden") hva Telemark kan by på, og min oppgave var å vise henne Sandøya. Riktignok en øy jeg rakk å bo i hele tre måneder, før jeg "måtte" bosette meg på fastlandet, men jeg tok oppgaven med glede for å kombinere de to tingene jeg liker best på søndager;  gale damer og fint vær. Stines blogg er her, forresten!



Jeg hadde jo selvsagt med meg Maren, og jeg må innrømme at det gjør meg litt stressa at jeg ikke vet helt hvordan det er med varme/kulde/trekk osv. På 17. mai hadde jeg kledd på henne for mye (heldigvis har jeg en bestevenninne som er ekspert på slikt!) og på trilleturen ble jeg plutselig redd for at jeg hadde for lite klær og tepper og dyner og poser. Men ja, som du skjønner så led hun ingen nød - for jeg prøver hver eneste dag å stole på meg selv så jeg gjør mitt aller beste for at hun skal være glad. Det er så skummelt! Jeg har jo ansvaret for henne og hun klarer jo ikke fortelle meg om hun fryser eller er for varm, så jeg må sjekke hele tiden og passe på. Tipset med å kjenne etter i nakken er selvsagt gull, men finnes det termometer å ha i vogna som kan gi meg en indikasjon..? Fortell meg gjerne om det! Jeg vet det høres litt spesielt ut kanskje, men jeg vil faktisk gjerne vite hvor varmt/kaldt det er i vogna så jeg vet det sikkert! og slipper å lure! Jeg har det på babycallen på soverommet, veldig greit å sjekke, hvertfall når vinduet står litt på gløtt slik det gjør nå..

Jeg måtte få spinninginstruktøren til å trille for meg (og åpenbart snikreklamère, ser jeg...! ;-) ) og som dere også ser så MÅ jeg kjøpe et mørkere trekk til Buggaboo`en! Det er jo helt HVITT inni vogna, og ikke spesielt "sovevennlig", så jeg måtte legge jakka over. (Ikke over åpningen selvsagt..!)Nedi vogna ligger hun trygt for trekken, hun har saueskinn å ligge på og ei dyne. Så ble det litt varmt da, så da la jeg henne i ergoselen min og tok teppet og jakka rundt når det var litt mye vind. Hun klaget ikke stort, så jeg vil tro jeg har gjort det riktig..! (?) Jeg MÅ gjøre slikt for å bli trygg på meg selv og det jeg gjør, må rett og slett utfordre meg selv litt. Og det ble en veldig hyggelig tur rundt på Sandøya med fine folk!

Da vi kom hjem var det tid for tidenes melkebonansa og kos, så vi har ligget å "pratet" i flere timer i senga mens hun har jobbet seg fra pupp til pupp. Herlig liv!

Jeg fikk et atrig spørsmål i kommentarfeltet forresten!

"Jeg kunne tenkt meg å lese om denne tv-jobben. Hvordan holdt dere ut? (Holdt knapt ut selv- jeg jobba natt og hun jeg jobbet mest med ville se på dere HELE natta. Hadde du orket å se dette selv? Ironien her må jo være at jeg følger bloggen din i dag- og jeg digger'n) Hva fikk deg til å si ja til den jobben? Har du noen morsomme behind the scenes-historier?"

Jeg regner med at du sikter til Mess TV og Sonen som gikk på natta? Vel, jeg elsket å jobbe om natta. Da fikk jeg utløp for alt som var gøy, også kunne jeg bare sove bort dagen. Jeg hadde et høyt tempo, for de første årene var jeg mer på skjermen enn jeg var av skjermen til tider. Folk må jo ha blitt drittlei? Jeg vet faren min ble det.. Men jeg elsket det og kunne absolutt gjort det igjen om programmet fantes. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å se på det selv, forskjellen nå fra den gang er at man finner så mange alternativer enn det ene programmet som gikk på natten, så jeg hadde kanskje valgt det bort for noe Netflix eller noe jeg har tatt opp på dekoderen. (Reindyr-flytting minutt for minutt på NRK?!)

Programmet ble etterhvert godt betalt, og det er vel det eneste som "ødela" litt for meg. Jeg mistet litt begrep om verdien av penger, og kunne ikke skjønne hvorfor ikke alle på min alder (dengang 20-22 år) kunne reise til Thailand spontant, eller kjøpe dyre bursdagsgaver til folk man egentlig ikke kjente. Eller spandere på byen. Så det endte som regel opp med at det dryppet godt på de jeg var glad i :-) Sånn i ettertid angrer jeg på at jeg ikke sparte masse av pengene, og det var jo litt humor at jeg fikk kastet tikroninger etter meg (en melding kostet som regel 10 spenn i begynnelsen) når jeg var ute på byen. De færreste visste hvor godt betalte disse jobbene var, litt som med blogging. "-At du gidder!", sa folk til meg. Og så tenkte jeg stille i mitt sinn at jeg gjerne tjente både 5 og 6 ganger mer enn de gjorde det i sin flotte jobb i klesbutikk som de hatet å gå til. Ja, motivasjonen var jo selvsagt gode lønninger og men ikke minst også at jeg fikk masse oppmerksomhet (både god og dårlig!) på TV. Rett skal være rett, jeg har aldri i mitt liv blitt sjikanert, mobbet og truet så mye som den gangen jeg var på natt-tv, men på en annen side så har jeg aldri fått boostet selvtillitten min så mye heller. For plutselig var det kult å være litt gæærn og si mye sprøtt og finne på masse spontant, jeg hadde jo gått hele ungdomstiden min og hørt "Line er søt hun, men hun er så jævla MYE til tider.." Nå fikk jeg positiv tilbakemelding på å være "MYE" og betalt godt for det i tillegg! 

Etterhvert ble jeg "dronningen av morgenquiz" som noen kalte meg. Hadde alle de type programmene der. Og det ble litt lavere lønn (fremdeles veldig høy da!) og litt mer glamourøst faktisk. Siden programmet jeg jobebt i for første gang stod oppført i programbladet bakerst i Se og Hør så ble det regnet for en gangs skyld et ekte program. Ikke bare pauseunderholdning, liksom..! Jeg måtte få hjelp av Pia Haraldsen til å kle meg, og tanken på å bli kjæreste med noen utenom tv og mediebransjen var veldig fjern for meg. Det var liksom livet og det fantes ingenting utenfor! Men det er rart å tenke på at jeg elsket dengangen det livet, jeg gledet meg vilt til å dra på jobb - det er det ikke mange som gjør! Jeg tror jeg hadde sykedager kun da moren min døde brått, men husker jeg satt å bevret etter å komme meg tilbake på skjermen så jeg kunne blomstre litt igjen.

Sånn i ettertid tror jeg nok jeg gav meg på rette tidspunkt. Jeg gikk vel rundt og håpet at det skulle bli mer tv-jobbing, men jeg satte ikke akkurat inn nådestøtet heller. Jeg var i grunn ganske ferdig.Istedet dro jeg et år på jordomreise, som føltes riktig den gangen. Nå tenker jeg egentlig bare at jeg kunne droppet hele det året på reise, for jeg hadde så innmari hjemlengsel at det var vondt i kroppen! 30 år gammel landet jeg på norsk jord, og jeg traff Torben på ferja over til Sandøya der jeg hadde fått meg hus. Resten er som dere vet historie, kjapt oppsummert: Møter Torben, blir forelsket, vi flytter sammen, kjøper båt, han frir, vi gifter oss, jeg blir smelt på tjukka og vi kjøper en diger villa på Eik-Asvall på Stathelle. BÆM, liksom! Voksenlivet! :-)

Med litt sminke og stæsj kan jeg fremdeles hente frem litt glamaour fra klesskapet og sminkeskrinet når det trengs...!



Nå er det noen som våkner her i huset! :-) Hørs senere!

 

 



 

 

 

Hjemme alene.

Jeg er hjemme alene. Vel, ikke helt alene - jeg har jo en baby å sørge for. Men Torben er som tidligere nevnt i Liverpool og jeg er dronningen av hus nr.3 på Ekstrand Riviera.



Mens jeg sitter her etter en bedre middag fra en mikromat-leverandør jeg ikke kan si navnet på uten at det blir oppfattet som reklame, har akkurat tatt meg et deilig bad, og koser meg med et glass vørterøl så tenker jeg at livet er herlig. Huset flyter av gulpekluter i hvert eneste hjørne, men jeg kommer til å juge til Torben når han kommer hjem og si det har vært et komplett kaos her uten han. 

Det har det ikke foreløpig. 

Det var litt kaos da jeg tok med meg Maren til ei venninne og 3 småttinger på halvannet, DA plutselig jeg en unge som gråt litt. Jeg så at venninnene mine skjønte at jeg ikke visste hva som var galt, for helt seriøst - ungen griner så sjeldent at jeg ikke helt vet hva som skjer når hun faktisk gjør det. Viste seg at hun var overtrøtt og hadde litt magevondt (hun presset og var illrød i ansiktet) og etter noen minutter hørte jeg en kjempebraker i bleia hennes, så det var visst bare en fis som måtte ut av systemet gitt. Og nå har hun sovet i 3-4 timer, stakkars. (Ikke synd på ehnne, hun har det helt kanon på hjemmealene-fest med mamsen sin)

Jeg har så behagelige dager at jeg faktisk har dristet meg til å jobbe litt fremover. Jeg mener, hvorfor ikke? Jeg har en mann som er så mye hjemme som han er (ironisk at jeg skal si det en helg han faktisk er i Liverpool, men asså..) og ungen vår er såpass lett å håndtere at en time her og en time der, og vipps - så har man fått gjort litt effektiv jobbing. Det betyr at Torben må ta noen ekstra klesvasker og støvsuge et par ganger ekstra hver uke alene (som vanlig med andre ord), så jeg syns egentlig det var lurt av meg å gjøre noe gøyere enn husarbeid den timen per dag..!

Jeg har forøvrig som noen sikkert har oppdaget allerede, blitt en av partnerbloggerne til Nettavisen - hvilket jeg syns er utrolig spennende og ikke minst er det med en stor porsjon stolthet jeg har takket ja til å bli en del av. Det betyr ikke annet enn at jeg fortsetter å blogge som før, og jeg håper selvsagt du blir med meg videre selv om det er en liten logo på toppen og litt reklame å fordøye - men jeg har fått streng beskjed om at skribleriene mine ikke blir noe anderledes enn de er idag. Viktig å ikke sensurère meg, da blir det ikke noe moro.Å være en del av nettavisen gir meg enda mer motivasjon til å underholde med skriblerier. Er det forøvrig noe dere vil lese mer om? Noen spesifikke temaer jeg burde berøre med min ironiske, lite selvhøytidelige og selvutleverende penn?! Bare å si ifra!

I morgen blir det en tur til Sandøya for å kose meg med fine folk fra Visit Telemark, jeg har lovet å vise de rundt på øya jeg rakk å bo hele 3 måneder på før matrosen på ferja slepte meg til land igjen. 

Ha en kanonfin lørdag! :-)

/Line Victoria, og hu er jaggu på instagram også!

Hvor ble det av siste rest av intimgrensene mine?

Dette med intimgrenser er fasinerende greier. Når kommer de? Hvorfor oppstår de? Og for min egen del, når forsvant de?

Der vår lille M ligger på stellebordet, har hun ingen begrep om intimsperrer. Å bli vasket dritt av som har smurt seg opp etter rygg og nakke, er den naturligste tingen for henne - for slikt kan hun ikke gjøre selv. På et tidspunkt kommer hun (forhåpentligvis!) til å ønske å tørke seg i ræva selv, før vi på et tidspunkt sent i livet må igjen overlate det til en omsorgsperson eller en i hvit uniform og varm stemme. (..og dårlig lønn, og ugunstige arbeidstider)



(Bildet ble tatt på utdrikningslaget mitt av Therese Hartveit, en av de gangene intimsperrene mine måtte legges til side. Ikke så vanskelig for meg i grunn!)

En gang i mellom der er man på et tidspunkt i livet også avhengig av å gi slipp på intimgrensene sine opp til flere ganger. Som ved en fødsel, der ca halvparten av oss kvinner blant annet må bli tørket i ræva etterpå. (Neinei, ikke for evig og alltid - men takker man kanskje nei eller ikke rekker sette klystèr, så er det helt vanlig å gi etter presset (bokstavelig talt) og man bajser på seg. True story asså.)

Jeg bajset riktignok ikke på meg, men det hadde uansett ikke gjort noen forskjell uansett.Jeg tisset på meg flere ganegr da, men det var nøye kalkulert fra min side skal dere vite.. Det var jo nydelig å være tilbake på babystadiet og få byttet bleia si i en alder av 34 år.. Og som dere husker av fødehistorien så slet jeg også med å holde klystèret inne den ene rien, og hadde det gått til helvette så kunne jeg nok ikke brydd meg mindre. Det kunne i grunn bare blitt littegranne værre enn den gangen i russetiden, for da var jeg jo faktisk alkoholpåvirket og det var min unnskyldning den gangen. Og folkens, det er veldig dårlig gjort at en av russereglene den gangen var at man ikke kunne vaske russedressen sin. Hvertfall når uhellet er ute så tidlig i russetiden...Og før noen av jentene på «Hore på Sporet»- russebilen plutselig drar kjensel på hvor denne historien endte - NEI, jeg var ikke jeg som dreit på den dyre parketten i bilen vår og tørket meg med en diger hotellpute etterpå som ble liggende igjen på åstedet. Eller var det kanskje det?!)

Intim-sperren min tror jeg forsvant ved en sjekk da vi trodde jeg lakk fostervann. Vanligvis når man går til tissedoktoren, så er man kanskje litt mer forberedt enn jeg var den gangen. Man klipper plenen før 17. mai, ikke sant? Den kjekke konfirmanten av en (nesten)overlege snakket om dåselura mi som om det var et avansert og teknisk duppedings som det skulle settes karakter på som i Tv2-hjelper deg-testene. «Her ligger? Her finner vi?og DER er den, ja?» Gudene skal vite hva det var han fant der inne som krevde et «-DER er det, ja». Kjære tissedoktorer, snakk aldri med store bokstaver når dere tar understells-godkjenningen på oss. Det hørtes ut som du leitet etter en nål i en tunell, liksom. Det er ikke så jævla store forhold der, kompis. Aight?! Dette besøket satte en alvorlg støkk i min personlige sperre for hva som er greit å flekke frem for fremmede, og intimsperren ble ytterlige utfordret av en finger i rompa rett etter fødselen. «-Kan du knipe rassen?» spurte han. Han sa forøvrig ikke rassen. Faktisk så tror jeg kanskje ikke han spurte heller, jeg tror jeg selv sa da jeg kjente julefingern der; «-Jeg kniper nå, kjenner du det?!» Og så ble rassen min friskmeldt og vi kunne gå videre i livet. Det med knipingen var pussige greier. Jeg kneip i en rytme, faktisk. Sånn taktfullt som trommene i Hans Majestets Kongens Garde/ avd. 3. gardekompani. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Og jeg tror kanskje rompeballene mine ble med på takten også. Og uansett hvor speiselt det høres ut at jeg forteller det, så føles det som den mest naturligste ting å oppleve. Har ikke du også fått en finger i rompa og knepet rundt den til en som kaller seg dr. Et-Eller-Annet, til rytmen i Gammel Jegermarsj kanskje? Da har du aldri vært på et utested som heter Tordenskiold i Langesund.

Jeg tror dog at andres intimsperrer har blitt utfordret etterhvert som jeg har blitt hardcore ammemamma. For i 17.mai kjolen som hadde høy hals og knepping BAK ble det litt i overkant mye fødekropp eksponert når jeg satt med hele overdelen av den korte kjolen på magen og kjolen sklidd opp når jeg ammet. Jeg satt i prinsippet i trusa i sofaen deres på 17.mai. Tilogmed min tøffe og moderne svigerfar hadde vanskeligheter ned å feste blikket noe sted mens jeg snakket om dagligdagse ting jeg har opplevd den siste tiden. Hvilket ikke er spesielt spennende. Plutselig ble hortensiaen til svigermor i vinduet veeeelig interessant å hvile blikket på mens jeg satt så godt som naken i skinnsofaen hans. i halvannen time gav han den hortensiaen i vinduet dype blikk. Stakkars mann, og stakkars familien min som jeg utsetter dette for i tide og utide. 

Husby-slekta (min familie) har riktignok sett mer enn de orker av kroppen min gjennom tidene. Jeg gikk som oftest naken i gata hjemme på Stathelle. Helt til jeg nådde en viss alder og pappa måtte be meg kle på meg, fordi folk reagerte. "-Nudisten i treogsøtti", kalte de meg.

Og da jeg fikk de hersens silikonpuppene, ja da løftet jeg opp og viste hele familien ved middagsbordet hva månedslønna mi hadde gått til den måneden. De var ikke imponerte. I ettertid skjønner jeg hvorfor, for det var en av de dårlige investeringene jeg har gjort, de puppene og den JÆVLA RENAULT MEGANE`N!!!!!!!! Bilen solgte jeg med kjempe tap, og jeg har ikke tjent ei krone på puppene mine sålangt heller. 

Nuvel, på tide å pakke ned unge og hjelpepuppen - mor skal pynte seg litt for en date med Dr. Halvor for deretter å møte forhåpentligvis like frittalende mammaer i barselgruppa mi. Jeg er alene hjemme i 5 dager nå - supportermannen har dratt til Liverpool, så jeg og Maren skal ha hjemme alene-fest heeele helgen! Greit å kjenne litt på gressenke-livet også. 

 

17.-mai i bilder. Aldri følt meg flottere.

Ah, 17.mai. Alle selfiedronningers dag, og facebook flommer over av bunadskledde og pene mennesker. 

Jeg fikk dessverre ikke tatt noen delbare bilder av alle de flotte folka jeg var med denne dagen. Men antrekket mitt så sånn ca slik ut / Dagens oufit:



Du ser den prikkete kjolen der et sted. Kjempeflotte greier. Du kan kjøpe den her.  ;-) Legg merke til at det også er kort vei til slobrocken som ligger knørva i sofaen. Og nei, jeg har ikke for vane å ha solbriller på inne. Det bare ble slik når jeg sovnet i denne stillingen. Kiropraktoren min ELSKER meg!

Men seriøst. Bunaden kom ikke på i år, noen har sittet i skapet og sydd den INN det siste året, så jeg slenger heller med et bildet av hvor fin jeg egentlig er i bunaden min når jeg har hatt tid til å forberede meg.



Håper dere har hatt en flott dag!

Ukens kommentar! :-)

I kommentarfeltet er det ofte mye informasjon å hente etter at jeg har publisèrt innlegg - og jøsses så mange flotte og gode forslag fra dere der ute! 

En kommentar har jeg selvsagt bitt meg fast i, ikke fordi den var så kjempelang (!) men også fordi den inneholdt mye viktig informasjon som jeg i mitt innlegg ikke brukte så mye tid på. Det gjelder grunnene til at man velger å amme fremfor å gi morsmelkerstatning på flaske, og jeg trodde kanskje at det var åpenbart for mange og at jeg derfor ikke skrev så mye om det. Men folkeopplysning er viktig, og jeg syns Hege Kristin har et utrolig viktig poeng jeg dessverre ikke var flink til å få frem mellom linjene.

"Veldig bra innlegg! Jeg må bare pirke litt på én kommentar; det er jo virkelig ikke hipp om happ om spebarn får morsmelk eller erstatning. Erstatning er fantastisk bra - om man av ulike grunner må gi opp amming. Det er supert at det finnes noe som er godt nok til at babyer som ikke kan få mm vokser og trives. Men det vil aldri bli like bra for et menneskebarn å få kumelk. Det er ganske selvsagt, og godt underbygget av forskning. "

Jeg mente ikke å skrive "hipp som happ" hva ungen får, jeg ville bare passe på så jeg ikke tråkket noen på tærne i forhold til ammimg og erstatning/flasking. Det var absolutt ikke meningen å likestille disse to, for vi VET at morsmelk alltid vil være best for barnet, men det er viktig å påpeke at erstatning er en veldig god nummer to hvis man ikke får til ammingen eller vil amme. Jeg er pro amming, men ikke ammenazi - da jeg tror at de fleste har veloverdreide grunner til hvorfor de velger som de gjør :-)

"Jeg reagerer også litt på kommentaren om ammepress. Ja, selvsagt er det et slags press og det bør det være! Man bør vel prøve å gi barnet sitt mm om man klarer? Det er jo f.eks et ganske stort press om å føde vaginalt i stedet for ks også, fordi det er best. Ks skal være for de tilfellene der fødsel ikke går/blir for belastende. Samme med mme, tenker jeg. Nå finnes det jo kvinner som lar være å amme fordi det er stress, tidkrevende, "vil ha kroppen tilbake" osv. Og det er kanskje fordi vi i frykt for å tråkke på ømme tær messer i vei om at mm og mme er akkurat det samme...?"

Jepp, my point exactly det med å tråkke på ømme tær. Jeg var livredd for å skrive innlegget fordi jeg ikke ville oppfattes som en som tvang på noen amming, og det er mange triste mødre der ute som aldri fikk til ammingen som måtte gå over på erstatning som syns det er et sårt tema. De som velger bort amming på grunn av at de vil "ha kroppen tilbake" burde egentlig tatt en titt i speilet og kikket nøyere både på strekkmerker, ei sår dåselure og arr etter keisersnitt - for jeg tenker at det ikke er selve ammingen som setter kroppen i unntakstilstand..! Mine strekkmerker, sting, hemoride og ekstra kilo kom ikke av ammingen, for å si det sånn! 

Jeg for min del vet også at amming forbrenner 5-600 kalorier per dag (for mange mer!) og det tilsvarer en løpetur om dagen! Ellers av fordeler utenom det åpenbare at det er best for barnet, er at det er uhyre lett å slenge frem puppen i tide og utide. Jeg har ammet i bilen på en parkeringsplass, på det lokale kjøpesenteret, i konfirmasjon rundt bordet under talene og mens jeg sover. Den siste er gull verdt! Jeg må ikke opp og gjøre klart flasker og slikt, jeg bare justerer dietaket til Maren og sover videre mens hun slurper i seg når vi begge sover. Når flaskefolket sier at det er fordeler når mor skal avgårde - ja, da har jeg også flaske tilgjengelig. Hun tar flaske også, og da med morsmelk. Men kosen er viktig også, jeg må innrømme at jeg syns det er himla digg å være et vandrende matfat, trøst, nærhet og med alt dette i 2 stk herja brød..!

"Når det er sagt, mener jeg selvsagt ikke at kvinner skal oppleve press om man har prøvd og f.eks har store smerter e.l. Men å mene seg utsatt for press fordi om helsepersonell eller andre forteller hva som er best for barnet, det er for hårsårt. Selv har jeg opplevd et enormt press på å gi mme i tillegg til mm, og kjenner meg overhode ikke igjen i det ammepresset du nevner. Jeg skulle ønske alle kunne fått bedre hjelp og oppfølging tidlig etter fødsel. Overbevist om at mange flere babyer kunne fått gleden av å die da! All ære til ammehjelpen for den jobben de gjør. Helsestasjonenen rundt omkring i landet; not so much. "

Jeg hadde (heldigvis) et sykehus som var veldig pro amming, og jeg skal innrømme at selv om jeg er glad de presset på. Jeg var i utgangspunktet innstilt på at jeg ikke fikk ammet, men jaggu fikk vi det til! Jeg ville jo veldig gjerne amme også, grunnet de egenskapene morsmelk har kontra erstatning, og de øvrig nevnte fordelene som er viktig for meg.

Jeg er heldigvis velsignet ikke bare med stahet, men også en helsesøster og lege som er veldig "inn" i dette - og har mange gode forslag som passer meg. Og jeg vet at flaskebarn-foreldre også er fornøyde med den samme helsesøsteren og legen, så ingen av de er amme/flaske-nazier som fronter det egne meninger, men kommer med gode råd i den situasjonen mor er i og hva hun velger å gjøre. Jeg syns det er flott at de ser behovene til enkeltsakene, uansett hva man som mor velger å gjøre. Og det er såå viktig for meg og mange andre å ha støtte i helsevesenet! Det var hun som anbefalte hjelpebrystet til meg, fordi hun visste hvor viktig det var for meg å komme igang med ammingen, forøvrig. :-)

"Og a propos press; om du velger å amme lengre enn seks mnd om natten, og lengre enn ett år generelt, da kan du belage deg på press da! Jeg har måtte kjempe for å få amme barnet mitt etter denne alderen, mot helsesøster, familie og samfunnet generelt. Tusen takk for at du fremmer og normaliserer amming! Det er helt uvurderlig at kvinner i din posisjon gjør det! 😙"

Jeg syns det er veldig trist at man opplever press om å ikke amme. Først opplever mange spørsmål om hvorfor de ikke ammer, for deretter å på den andre siden bli møtt med spørsmål om hvorfor man ammer. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å amme, men jeg tipper innenfor det normale i forhold til barnets alder. At noen utenfor kommer med "velmenende" råd om å slutte å amme syns jeg er direkte pinlig. Og ikke minst trist. Den avgjørelsen overlater jeg til mammaen. Men jeg må innrømme at jeg syns det er litt rart når man en viss alder tar puppen selv, eller ber om den selv av mor, men jeg vil aldri fortelle noen at det er feil heller. Jeg liker å innbille meg at mor vet best for sitt barn. 

Hege Kristin, tusen takk for et veldig godt innspill i bloggen min. Det er slike som deg som veier opp for alle nettroll som finnes der ute (dog er jeg svært velsignet med å slippe å moderere noen som helst...)  Jeg er både stolt og glad for å ha lesere som deg, som påpeker mange av de tingene jeg trodde jeg hadde skrevet mellom linjene, men det er kjempeviktig som du sier at OM man ønsker og kan amme, så er det definitivt det beste for barnet - uten tvil! Har man utfordringer som hindrer dette (nei, kroppen forfaller ikke av amming) så står man fritt til å velge løsning nr. 2. Jeg også - hvem vet, kanskje det havner NAN på flaske i nær fremtid, men jeg skylder meg selv og arvingen min å gjøre et iherdig forsøk i hvertfall! 

:-)

 

 

 

Min lille handicap-pupp! OBS: Brystvortealarm for de sensitive.

Åj, jeg var ikke klar over at jeg kom til å få et raus av spørsmål på bonus-puppen min som jeg la ut bilde av på instagrammen min?! Det kan virke som veldig mange ikke visste om dette hjelpemiddelet, og det er jo fryktelig synd - for det er virkelig et flott verktøy! Det er synd det ikke er snakket så mye om, for jeg hadde aldri hørt om det før jeg kom over Ammehjelpens hjemmesider :-)



Handicap-puppen som jeg og min barselvenninne kaller det, er ikke så sexy som det kan høres ut som. Men uendelig fiffig og et flott hjelpemiddel!

Jeg har godt trøkk og godt med melk på natten, morgenen, formiddagen og litt ut på ettermiddagen. Jeg tror (uten å være sikker) det er en kombinasjon av dårlig trykk i puppene senere på ettermiddagen og kvelden, det er mye vanskeligere å få i Maren mat for å bygge seg opp til en lang natts søvn (ca 2 x 5 timer - noenganger en bonus-nap fra 09 til 11.30 også) så for å slippe se henne slite med å få ut melka så har jeg et hjelpebryst! Jeg har, slik jeg har forstått det på de som kan det, hatt nok melk og produksjon til måltider da hun var noen uker - men nå som måltidene blir større har jeg ennå ikke klart å holde tritt med produksjonen. Dette er forøvrig viktig å tenke på; kroppen skal tilpasse seg etterspørsel, så bytter du et tomt måltid med erstatning på flaske, så vil ikke kroppen eller puppen forstå at den egentlig trenger å lage mer for å dekke etterspørselen. Hvis ingen spør etter varen i butikken er det heller ingen som bestiller den inn for å selge deg den! Derfor hjelpebryst fremfor flaske for min del. 

Det fungerer veldig enkelt..! En flaske med pumpet morsmelk - og du kan selvsagt bruke erstatning også, men jeg pumper meg såpass mye for å få opp produksjonen (og holde den oppe!)  at jeg har endel melk på flaske fra tidligere på dagen oppi en flaske, med to bittesmå slanger til hver pupp som da liksom er en ekstra sprut fra puppen. Om jeg hever flasken renner det enklere, men ellers må hun faktisk suge på brystet med riktig dietak for å få ut melka. 


 (På bildet over har Maren sovnet, så dietaket synes å ikke være helt optimalt...! Men det er vanskelig å ta bilde når hun er våken, da jeg prøver å unngå å fikle med mobilen når hun først er våken og vil ha oppmerksomhet!)
 

Bonuspuppens slanger er så små og mye at hun ikke merker de i munnen - men pass på så de ikke er for lange. Jeg fester den så den går i ett med brystvorta, og setter en teip slik du ser på bildet. Her må du nok prøve deg frem for hva som funker best :-) Jeg tar den av og steriliserer etter hver gang, slik du også skal gjøre med flasker. 

Maren dier som vanlig, og jeg får den stimulansen av brystene jeg trenger for å opprettholde produksjonen - og selvsagt får jeg kosen det er å ha henne på puppen. Jeg kan knipe på slangen med neglen for å la henne die av kun puppen også, og veksler på dette slik at flommen ikke er konstant. Da blir hun lat, hun må jobbe litt ;-)

Man kunne selvsagt veldig gjerne brukt flaske i disse tillfellene, og det har jeg prøvd med stor suksess. Det går som sagt helt fint, men det er egentlig pappa Torbens oppgave å gi flaske når jeg ikke er tilgjengelig. Flasken er jo også med på at puppen blir erstattet, og da får jeg ikke den stimulansen jeg behøver ved at et måltid fra puppen blir «hoppet over», så da er hjelpebrystet helt genialt. 

Hjelpebrystet kan også brukes av adoptivforeldre som tidligere har hatt melk og som ønsker å amme. Det kan få opp produksjonen i dine egne bryster og du kan pensjonere hjelpebrystet etterhvert hvis du er heldig. Her er det kanskje greit å informere om at adoptivbarnet bør være under en viss alder, det vil være litt spesielt adoptere en 8-åring og kreve at han ammer. Men hey, det skal selvsagt være ditt valg! ;-)

Jeg har også vurdert om det er mulig å la Torben gjøre dette, men han har ikke villet prøve. Det er helt i orden, haha - jeg var bare nyskjerrig på om det faktisk funket! Jeg tror kanskje nippelen hans er for liten, men det får vi dessverre aldri vite...

Det er fryktelig enkelt, faktisk syns jeg det er enklere enn med flaske. Med flaske renner melka veldig fort og jeg ser at hun blir litt bortskjemt med at hun ikke suger riktig, slik hun skal på puppen. Dette var jo nytt for meg da jeg ble mor, jeg trodde virkelig barnet kun hadde nippelen i munnen og suttet som man sutter på en.. ja, kjærlighet på pinne. Men nei, et riktig dietak har et voldsomt vakum og hun har veldig mye av puppen i munnen når de har riktig dietak. Faktisk sammenligner folk flaske og pupp med å «drikke fra sugerør kontra å spise en hamburger». Jeg bruker hamburgergrepet når hun skal die, lager puppen flat for å få et godt tak. Underleppa skal være vrengt utover og du skal se at hun «suger» med bevegelse under øret, og ikke «hull» i kinnene. Dette kan du lese masse om på ammehjelpen, en flott side for oss mammaer som gjerne vil amme barnet. Der finner du også info om du ønsker å delamme også :-)

Det er et voldsomt ammepress der ute. Det skal jeg innrømme. Det viktigste er at du bestemmer selv, uten påvirkning fra verken meg eller alle ammenaziene der ute. Jeg for min del dømmer ingen - og er helt overbevist om at det er hipp som happ hva du som mamma velger. Du vet absolutt best selv. Men for min del handler amming veldig mye om kos og de fine tingene, og det kan man veldig fint få til med både flaske og morsmelk erstatning. Det handler jo i bunn og grunn om at ungen blir mett, ikke sant?! Men hvis jeg skal klare å produsere nok melk selv og ha godt trykk i puppen gjennom hele dagen/kvelden for å forhåpentligvis gå tilbake til å slenge frem puppen i tide og utide, så har jeg valgt å teste handicap-puppen med kjempe gode resultater! Jeg tror nok at det er litt for min egen del jeg legger mye energi i dette med å få til ammingen også, for det betyr mer for meg enn for Maren - haha! Maren er happy uansett hun, så lenge hun får mat og kos! Mamma blir happy når puppene er friskmeldt og kan være matfat noen måneder til. :-)

For dere som ønsker å amme men ikke har melk også, så kan dette være en fin måte å fremdeles amme uten melk..? (Da med erstatning i flaska..!)

Hjelpebryst kan du få mange steder, men jeg anbefaler deg å bestille fra ammehjelpen sine sider. på Ammebutikken. Der finner du også flotte videoer av hvordan det fungerer, men også hvordan du kan lage det selv! (For de som har en ernæringssonde eller sugekateter tilgjengelig?!) Dette er ikke et sponset innlegg - jeg får ingenting for å tipse dere om det, annet enn kanskje flere happy ammende mødre der ute..?!

Jeg vil også få påpeke at jeg får medisinsk oppfølging i form av reseptbelagte midler. Snakk med legen din om du trenger litt mer enn bare et blogginnlegg fra en ammefru som hjelp med ammingen om du trenger det! Og nei, det er ikke bevist at det er silikonpuppene som har ødelagt for meg. Jeg liker i hvertfall å trøste meg med at det ikke er det.

Fyr gjerne løs om du har spørsmål - men jeg kan ikke hjelpe deg med de medisinske omstendighetene, det må du ta med lege eller helsesøster evt jordmor. Håper du kanskje har nytte av dette, og håper også jeg får høre om du har erfaringer omkring det du også - jeg er fremdeles nybegynner!

Hilsen den puppefikserte supporterfrua!

Småbarnsforeldre har såå god tid til alt!

...som for eksempel øyesminke - det bruker vi lang tid på. Veldig lang tid. Så lang tid at den rakk å forsvinne fra da jeg la øyensminken for seks og en halv uke siden..

Tobarnsmor vs etbarnsmor.

(Jeg MÅ få meg samme kamera som Fotballfrue)

Mens jeg sminket meg, så pumpet jeg meg også, jeg er sykt dreven på multitasking:

...og Maren bare:

-"Damn, er det til meg?!!"

...og jeg bare:

"-Ja, for mamma gir deg endel av melka di på kvelden i et sånt handicap-bryst for mammaer som ikke har så mye trøkk i pattene på kvelden!"

 

God lørdag da!

Takk Torben, og alle andre menn som holder ut med oss.

Kjære Torben. Mannen min. Og alle andre menn som holder ut med oss kvinner.

Jeg vet at jeg har forandret meg veldig den tiden vi har vært et tospann.

Ikke nødvendigvis så mye i humøret og personligheten, men i pakningen jeg ble levert i på ferja da jeg forelsket meg i deg for andre gang i livet.

Første gang du klinte med meg så jeg slik ut:

Og du så slik ut:



...Men du ville ikke være sammen med meg, og ingen av mine venninner trodde jeg hadde klina med deg - så det ble aldri oss den gangen.

Noen år senere trodde du jeg så slik ut som på profilbildet mitt på facebook:



Men da du våknet dagen derpå innså du kanskje at det ikke var helt tillfellet. At bildet kanskje løy en smule.



Men det gjorde ikke noe, for jeg skrev til deg dagen etter at jeg var helt sikker på hvordan fremtiden kom til å bli. Det hadde JEG bestemt!



Også fridde du til meg da, for det måtte du jo:

Du måtte bare amputere en liten del av deg i forbindelse med utdrikningslaget ditt i Liverpool først:

...og selv om jeg ble helt bridzilla under planleggingen, så holdt du ut med meg:

...for på bryllupsdagen så jeg slik ut:

Og livet som nygift må ha behandlet deg godt for i begynnelsen av bryllupsreisen så jeg jo slik ut:



...men dessverre - i løpet av bryllupsreisen fant jeg tilbake til mine komfortable klær:



...og fra og med bryllupsnatta droppet vi beskyttelse i senga:


 

...og det endte jo, som du vet, i dette:

..og du mente den så ut som en kylling der inne...



Og kyllinger tar jo plass, så måtte vi kjøpe stort og fint hus til kyllingen, et hus på nesten 300 kvm på Stathelle selv om du ville ha postnummer 3970 Langesund:

Og en ny epoke med mer komfortable klær kom:

..og selv om dette var det alle instagram-vennene mine fikk se:

...var sannheten en helt annen, for dette var det DU fikk se hjemme:



 

Og du prøvde alt du kunne å holde humøret mitt oppe:


Men jeg var full av hormoner og hatet deg litt sporadisk, som blant annet når du bad meg kaste den gamle geita i flyttelasset:



Eller når DU klagde på vondter i ryggen når jeg var høygravid.

Vi så også ganske lite til hverandre den tiden:



..Men så kom dagen da Maren skulle komme med storken:

Og jeg ble et jævla monster, som du kalte meg.

Men det gjorde ikke noe, for det som kom ut av meg var denne fine snuppa:



...og fire dager etter var jeg tilbake i komfortable klær igjen, men med en babycall rundt halsen:

Og selv med en mammaledig kone må du selv ta klesvasken din sjæl:

Vær så snill, fortsett å elske meg til tross for at jeg jeg har mange forskjellige kropper, fasonger og personligheter i løpet av de 4 første årene vi har vært et tospann.



For jeg elsker deg!

PS: Slenger med et bilde jeg håper du kan se på når du angrer litt på alt dette jeg har pint deg igjennom:



Gud så gøy vi har det sammen, Torben! <3

Apropos instagram - du finner fakefrue her! ;-)


 

 

6 ukers barsel over - nå: Heltidsmamma og melkeku resten av 2017.

God morgen, dere skjønne mennesker!

6 uker har gått siden Maren kom til verden, og den berømte barseltiden er over. Nå går jeg inn i et hav av uker som heter mammapermisjon. Frem til 2018 skal jeg bare være matfat, en trygg favn og en kropp der en liten pode kan finne alt hun trenger for å bygge på grunnmuren i sitt fremtidige liv. 

Ok. Nok romlemantisk babyprat på meg. Det er ammetåka som snakker.



Barsel er fra gammelt av de ukene mor skal få slippe å forholde seg til noe som helst og bare «komme tilbake». Fra gammelt av skulle mor gjøre minst mulig denne tiden og få hjelp til alt. I senere tid var disse ukene til for at poden skulle få best mulig starthjelp og rutiner, for at mor ofte skulle tilbake på jobb. (Min mor var tilbake i jobb etter kort tid, min far satt hjemme og flasket meg med pumpet melk. Foreldrene mine var jaggu av det moderne slaget på tidlig 80-tallet!) I nyere tid (nå) tror jeg barsel handler mest om å finne sin stil på hvordan man løser utfordringer med å få et nytt liv i heimen.  

På sykehuset var vi i 3 døgn etter fødselen. Helt normalt det! Man kan i prinsippet dra hjem når man vil hvis alt ligger til rette for det, men jeg følte en veldig trygghet i å være på barsel på sykehuset Telemark. Flinke jordmødre, barnepleiere og barneleger samt fysioterapauter, prester og en herlig kantinedame/psykolog var tilgjengelige døgnet rundt. Også måtte jeg jo bruke litt tid på å rette opp inntrykket etter alt det stygge jeg hadde kalt de da det stod på som værst. Svar på de dumme spørsmålene fikk vi også, og opplæring jeg ikke trodde jeg måtte ha, men som jeg er evig takknemmelig for idag. Første bleia var et SJOKK! 

Jeg skal ikke juge og si at de tre dagene etter fødsel var fantastiske. Jeg skal være ærlig der. Jeg var såvidt innom det når jeg nevnte på det i fødselshistorien, at den rosenrøde ekstreme kjærlighetsopplevelsen idèt Maren kom ut, uteble litt på en måte. Jeg fattet liksom ikke at noe(n) som gjorde meg så vondt i dåselura var noe jeg plutselig skulle elske sånn helt uten videre! Jeg visste jo heller ikke hvem hun var eller hva jeg kunne forvente meg, så jeg ble liksom bare liggende med henne på brystet og lure på hvordan i HELVETTE en så stor og lang unge fikk plass inni magen min bare minutter tidligere. Også husker jeg at jeg lurte på om det var farlig for henne at hun hadde så vidåpne øyne. Jeg tenkte kanskje også litt at hun var sykt pen, og lurte på hvem hun hadde DET fra. 

Jeg tror nok at jeg hadde skrudd forventningene sånn skyhøyt i forhold til det at hun kom til verden, enn hva det egentlig ble. Hun ble jo født akkurat idèt jeg bannet som aller værst, så den umiddelbare kjærleiken kan jeg vel med hånden på hjertet i ettertid si at jeg ikke helt forstod hva folk snakket om.. Jeg tror det ville vært anderledes hvis jeg hadde barn fra før av og visste hvor raskt man elsket et lite vesen jeg (vi!) har produsert helt selv, men jeg hadde absolutt ingen referanser på det punktet. 

Jeg har gjennom hele graviditeten sagt at mitt eneste referansepunkt er marsvina våre. Jeg er fryktelig glad i de dottene der, og de gir meg sååå mye. Så jeg sa hele tiden at hvis det kan relateres til det jeg føler for marsvina mine, ja da gleder jeg meg til å få barn. Nå er det snudd litt opp ned, nå gråter jeg når jeg leser eller ser barn som har det vondt eller som ikke har fått foreldre som er glade nok i de til å ta vare på de. Marvina lever i beste velgående de asså, men har nok kommet i andre rekke den siste tiden. 

Noen som vil adoptere to stk glade marsvin, forresten? 



Igår trodde jeg fasen jeg hadde jinxa den «sovebaby, gråter aldri»-skrytinga mi. Jeg ble helt nærvøs jeg, har jo aldri hørt henne gråte før! Joda, sutring når hun er sulten, men ikke et vræl i tide og utide! Viste seg at det var litt magevondt som følge av litt lite melk i puppene til mor, så hun ble rett og slett oversulten og enda mer sulten av å ligge på puppen. Hadde heldigvis pumpet litt på morgenen, så en svær flaske gikk ned på høykant og hun sov natten igjennom. Gosj, jeg hadde ikke jinxet det alikevel!

Takk for alle støtteeerklæringene om at jeg ammer ofte forresten! Jeg ammer mye/ofte på kvelden, rett og slett fordi hun spiser seg opp og -derfor- sover natten igjennom. Det er helt normalt! Og jeg ofrer ikke ledig stund på ettermiddagen for en våkennatt ass! (Våkennatt, det har vi ikke hatt siden vi lå på sykehuset da hun ble født) Så ja - jeg kommer selvsagt til å fortsette å amme akkurat når hun vil!

Jeg må innrømme at et lite luksusproblem er at hun begynner å bli tung! Å bære en våken baby går greit, men når hun er i sin dype skjønnhetssøvn når jeg skal legge henne i senga si på soverommet - ja da kan du tenke deg at slaktet er ganske tungt?! Så jeg peser meg gjennom stuer, ganger og bad - føler jeg går milevis, med et kadaver av en kalv i armene. Og så snorker hun. HØYT. Jeg digger det!  

Jeg tenkte faktisk jeg hadde litt lyst til å lage en vlogg (video) med en forklaring på hvordan jeg følte meg på barselklinikken rett etter fødselen. Det er så vanskelig å skrive ned hvordan det var, for det er mange underligheter som kreves en viss gestikulering og innlevelse, føler jeg. (Og nei, jeg lover at det ikke skal ta like lang tid som det tok å fortelle en vits til dere?)

Så gøy å se det gamle huset vårt igjen! Og dette var jo også før forlovelse, bryllup, huskjøp og baby - skal si tider forandre seg..!

En veldig ærlig oppfordring.

Puppene mine.

Mine fine, store pupper som dukket opp over natten da jeg var 13 år og full av humørsvingninger og hormoner. De ble større og større, og fikk masse fokus fra like hormonelle gutter i tenårene. Puppene som gjorde at også -jeg- ble bittelitt poppis i ungdomstiden. Bittelitt. Gikk fort over dog.

De endret størrelse da jeg gikk opp i vekt og de endret seg enda mer da jeg sulteslanket meg i begynnelsen av 20-årene. Det ble lefser. Tomme sokker. Pekte nedover. Tyngdekraften tvang meg til å aldri kunne kunne være fortrolig med å gå uten bh. Den gangen var det min største sorg at puppene på en så sulteslanket kropp ikke stod i stil til alt «arbeidet» jeg hadde gjort med resten av kroppen ved å gå ned i vekt. Puppene struttet ikke naturlig lenger, og jeg hadde dessverre penger nok på kontoen til å kjøpe meg en quick fix. Kjøpe meg litt stolthet. Kjøpe meg en justering. Kjøpe meg noe som bare gav ytterligere næring til et forvridd selvbilde.

Så jeg gjorde det jeg antageligvis kommer til å bruke resten av livet mitt på å angre på. Jeg var så dum at jeg la inn silikon i de fremdeles store, men relativt tomme og nedadpekende puppene mine. De ble riktignok kjempe fine etter operasjonen. Og de var dyre. Og apropos dyre, det ble en dyrekjøpt erfaring, viste det seg i senere tid. De kom til å kanskje koste meg mer enn bare pengene. De var bare flotte i noen få år. For når jeg kom på bedre tanker hva gjelder kosthold, så kom også de tapte kiloene tilbake på kroppen. Da endret puppene endret seg også. Igjen. Fra store til enorme. Tunge. Passet egentlig veldig dårlig til resten av kroppen, for nå tok puppene mye mer fokus enn jeg noengang kunne sett for meg. Ingen visste egentlig at det var silikon i de. Jeg hadde jo alltid hatt store pupper. Og nå enda større. Ikke sånne falske struttepupper som glamourmodellene hadde, for den evinnelige tyngdekrafta tvang dem i feil retning. Normal retning får man vel si. Ingen bh`er, bikinier eller klær var pent på kroppen med de tunge puppene. Jeg arvet farmors gamle bh`er, for de hadde brede stropper og god støtte. Og ja, de SÅ ut som noe besteforeldre kjøper til seg selv. Hudfarget. Komfortable. Ikke spesielt sexye. 

En dag for få år siden oppdager jeg en kul i høyre bryst. Ikke en kul som var i forbindelse med silikonen. En litt knudrete fy-sak som tok fra meg nattesøvnen. Jeg lovet på tro å ære at jeg nå skulle prøve ta vare på kroppen min, mens jeg googlet brystkreft og så bilder av kvinner som har måttet fjerne brystene fra kroppen sin. Helsevesenet konkluderte noen uker senere at kulen ikke var ondartet. Puppene mine fikk en ny sjans, følte jeg. Jeg ble plutselig stolt igjen av mine digre sekker av noen kladdeiser der under genseren og farmors gamle BH. 

Så forandrer kroppen seg vektmessig for andre gang i løpet av livet i starten av 30-årene. Jeg begynner på Livea og får smaken på trening. Jeg går masse ned i vekt den på den sunne måten! Puppene har nå fått kjørt seg skikkelig igjen og peker ikke oppover med mindre jeg står på huet. 

Brudekjolen var nydelig, jeg stappet puppene nedi og hadde en kledelig overdel over. Når jeg trente var puppene i veien. Og ingen treningstøy-sett selges med størrelse 38 i underdel og 44 i overdel. Ikke undertøy heller. Eller bikinier. Jeg var ikke lenger rak i ryggen, jeg var krokøyd som følge av tunge bryster. To, noenganger tre, trange treningstopper måtte hjelpe meg å holde stellet på plass. Løping? Nei, da fikk jeg to store blåveis. 

Så ble kroppen gravid da. For tredje gang i livet skal kroppen igjen endre fasong. Og nå skulle puppene få sin viktigste hovedrolle i musikalen "Livet". Det skulle bli matfat. Kan man amme med silikon? Har jeg ødelagt muligheten til å kunne gi mitt eget barn mat? Har min idiotiske og ekstreme selvopptatthet i 20-årene ødelagt for meg?

Puppene vokste i takt med resten av kroppen under graviditeten. Jeg googlet, søkte og sendte meldinger til venninner med silikon som hadde fått barn. «Kan man amme med silikon?» Noen svar var nedslående. Melkeganger var kuttet av, andre slet med lagringskapasiteten. Noen slet med å komme igang med selve ammingen og gav opp etetrhvert. Andre gikk rett på morsmelkerstatnng og flaske for å skåne seg selv trøbbelet. Andre klarte seg helt fint og merket ikke noe forskjell.

Jeg var (er!) aldri redd for at selve ammingen skal ødelegge puppene mine. Jeg er nok stygt redd min egen egoisme i 20-årene har ødelagt de allerede. At jeg kunne være så dum at jeg betalte i dyre dommer for å ødelegge og legge meg under skalpell og tukle med naturen. Jeg latet som jeg ikke brydde meg om jeg fikk ammet eller ikke. Jeg lata som jeg syns det var helt greit å få flaskebarn som fikk morsmelkestratning når de som visste spurte. Ikke noe galt med de som flasker opp barna sine, så definitivt ikke - kan man ikke, eller vil man ikke amme, så er det en avgjørelse som er opp til mammaen selv. Men her var ikke spørsmålet om jeg ville amme, for det ville jeg - men jeg var så redd for at jeg hadde latt forfengeligheten min råde så sterkt at jeg hadde ødelagt noe fint jeg kunne bidra med for barnet mitt! Den ene jævla tingen jeg visste jeg egentlig burde kunne klare med glans, den absolutte høydaren og hovedoppgaven til puppene mine - den eneste grunnen til at vi kvinner i det hele tatt har fått utdelt bryster - kunne de levere til forventningene etter alt jeg har pint de igjennom?!

Et par uker før fødselen oppdager jeg plutselig?. RÅMELK! DET KOMMER RÅMELK UT AV PUPPENE MINE!!» (Det er gult, og som regel bare noen få dråper) Jeg gråt. Å herregud som jeg gråt der jeg satt i badekaret og klemte ut noen dråper råmelk. De fine, store, ødelagte, sprengte,hengete, biopsi-poka puppene mine har taklet mange års rovdrift. Men de viser antydning til å fungere ennå! De LEVERER!

Resten er som dere har lest, historie. Jeg har melk og ammer som normalt. Det tok tre dager etter fødsel før produksjonen min kom igang. Tre fryktelig lange dager med intensiv amming, klemming, pumping, melking og tårer og barneskrik. Det er ikke -jeg- som kan ta kred for at ammingen fungerer. Det er de stakkars, fine puppene mine. Åh, som jeg har herjet og køddet det til, og så overrasker de meg med å gi meg en enorm glede i å kunne mate en liten arving med min egen kropp. Det er forøvrig ingen grunn til å tro at brystopererte kvinner ikke kan få til ammingen, det er stor sjans for at man får det helt fint til som med andre ikke-opererte kvinner. Men om jeg ikke hadde fått det til og det var silikonens/operasjonens skyld, så hadde jeg blitt veldig lei meg over den idiotiske avgjørelsen jeg gjorde for mange år siden. 

Jeg har aldri skrevet eller innrømmet «offentlig» at jeg har silikon. Det er nemlig ikke noe jeg har vært stolt av. Denne innrømmelsen kommer som et håp om at man tenker seg nøye om hvis man ønsker å fikse på puppene i ung alder (jeg var faktisk 25 år) før man får barn. Da jeg gjorde det var ikke tanken min i nærheten av å se for meg at de en gang skulle gi næring til et fremtidig barn. Jeg var bare opptatt av hvordan jeg så ut naken. Og hvor mange fikk gleden av å se de dyre puppene mine egentlig? Svært få. De få som har fått se de tror jeg helt oppriktig jeg kan innrømme gav faen i hvilken retning puppene mine pekte. Jeg skal gi dem den kred`en. Hadde jeg møtt en mann som var like opptatt av det, som jeg var den gangen, hadde han ikke vært noe å spare på uansett. Jeg har med andre ord ikke vært sammen med en mann som har vært like forfengelig som meg selv. 

 «Jeg gjør det for min egen del og egen selvfølelse!» sier folk når de skal forsvare at de gjør en brystoperasjon som verken livsviktig eller mer kosmetisk enn at man ønsker de større eller penere eller mer struttende. Jeg gjorde det KUN for min egen del, å herregud så egoistisk jeg var! Det innrømmer jeg gjerne. Ikke bare har jeg kjøpt meg en falsk selvfølelse, men jeg har jaggu kjøpt meg et problem. Kjære vene, jeg skulle ønske jeg ventet med å legge meg under kniven til jeg hadde fått litt mer vett og fornuft banket opp i skallen. Og du - selvsagt skal du få lov til å ta silikon på 18-årsdagen om det er det du vil, men det er lov å tenke litt fremover også -  kanskje snakke med noen som har gjort det og angret, for å se litt flere sider av saken?

Jeg har muligens litt mindre lagringskapasitet enn andre mødre uten silikon, hvilket betyr at jeg både må pumpe og amme litt oftere for å holde produksjonen oppe. Det får jeg ofte kommentarer på. Jeg får ofte høre at jeg ammer for ofte. Jeg prøver så godt jeg kan å bare lukke ørene. Jeg kan fullamme, og selv om det går treigt og jeg må gjøre det litt oftere enn andre - så klarer jeg alikevell å fullamme. Jeg klarer, med herja bryster, å gi barnet mitt mat så hun vokser og går opp i vekt.

Når tiden er omme og jeg ikke planlegger flere barn, ønsker jeg å fjerne disse to fremmede plastikkposene bak huden min på frontpanelet mitt. Og du - puppene mine kommer ikke til å bli spesielt penere av å fjerne silikonen, det er vi alle enige om - men de er hvertfall mine igjen. Og tømt for fremmedlegemer. Jeg tror puppene mine kommer til å takke meg. Da kan de pensjoneres med stil!

Heldigvis har jeg en utrolig tålmodig baby. I løpet av sine fem og en halv uke her i verden, så har hun allerede lært å suge tålmodig på mammas pupper for å få mat. Om morgenen og formiddagen fosser det nesten over og hun blir mett på et blunk, og om etterniddagen og kvelden må hun jobbe litt ekstra for å få "spist seg opp" før hun tar en lang natts søvn. Det har igjen gitt meg den gleden at puppene er assosiert med kos og nærhet også og ikke bare mat. Mens vi venter på å bli mette, titter Maren på meg og studerer meg. Ved flere anledninger har jeg opplevd at hun smiler til meg med puppen i munn, og det er verdt hver eneste time med henne i fanget i påvente av at hun skal bli ferdig. Ingenting er hyggeligere enn en mett baby. 


På bildet ser du Maren som ligger på ammeputa med puppen i nærheten og holder meg med selskap mens jeg skriver dette innlegget. 

Idag er jeg veldig stolt av puppene mine. Ikke for hvordan de ser ut, men for hva oppgaven deres er. For hovedoppgaven var ikke å strutte og lage symmetrisk og perfekt bul under genseren eller kjolen. De er der faktisk for en veldig hyggelig grunn og jeg håper alle som har lyst til å amme får muligheten til å oppleve det!

(Til de jeg vet kommer til å spørre meg så tar jeg kortversjonen: Jeg var 25 år, jeg gjorde det på en anerkjent klinikk, prisen er hemmelig og det ble lagt inn noen hundre gram med høyprofil for å få puppene litt opp fra bakken de få årene DET varte. Andre medisinske spørsmål om silikonpupper må du ta med en lege eller kirurg!)

Viktig også å presisère at silikonimplatater ikke nødvendigvis hindrer deg i å amme. Men for min del har det gitt meg noen bittesmå utfordringer i forhold til størrelse og lagringskapasitet. Det eneste positive jeg kan trekke frem er at puppene er så store at jeg kan DRA de utover madrassen når jeg ligger på siden, og i grunn ha ganske stor og trygg avstand til Maren når jeg ammer...!

HER finner du et supert innlegg fra Ammehjelpen om amming for brystopererte kvinner. Det har hjulpet meg MASSE! 

..og du, jeg syns det er fint å dele med deg andre ting enn bare humor og latterlige innlegg på bloggen. Jeg syns det er fint å være litt ærlig innimellom også. 

Her er Maren i sin beste silikonpupp-ammepositur - vi tror det blir skihopper av henne...:

/Line Victoria.

"Har du tvunget Torben til å smake på brystmelka di?"

Noen spørsmål som trenger litt mer utfyllende svar...! 

Har du tvunget Torben til å smake på brystmelka di?

Dette er et sabla godt spørsmål. Og jeg vet faktisk ikke om tiden er inne til å blogge om den ennå, men la gå. Har dere sett episoden fra Friends (Venner for Livet) der Ross skal smake på brystmelka til ekskona si? Her er den:

Jeg har drukket mye av min egen brystmelk. Av den enkle grunnen at jeg var veldig nyskjerrig på åssen det smakte. Det smaker søtt og nesten litt klissete, ja -  smaker litt honningmelon-saft egentlig! Bare innrøm det, du hadde gjort det samme, eller kanskje du har gjort det allerede? De fleste mødre har gjort det. Hvis menn hadde ammet så hadde de sikkert også gjort det uten å mukke. Men om det var menn som hadde ammet, så ka du takke faen på at ammerommene rundt om hadde vært sykt mye flottere enn de er i dag. Og renere. Og hatt mer dyrt utstyr. Det er en annen diskusjon... 

Jeg håndmelka litt i en kopp også, for å smake litt mer enn bare dråper, slik at jeg kunne få full effekt av smaken. Jeg syns egentlig ikke det finnes ekkelt, kunne nok smakt på venninnen min sin brystmelk også jeg - om hun hadde tilbudt seg det riktignok. Rett skal være rett, vi mennesker er vel strengt talt ikke ukjente for å dele kroppsvæsker - er vi vel? Tenk deg om. Spytt, svette osv. (!)

Men Torben, han var vanskelig å få med på noe slikt. Hvilket jeg har full forståelse for. Eller egentlig ikke, men uansett da. 

Jeg fullammer, hvilket vil si at det min frøken får kun mat bra jugsa mine. Men jeg pumper også og har på flaske så Torben kan mate han også. Det er viktig for oss alle tre egentlig at Torben får ta del i den koselige matingen, og ikke minst er det veldig fint å ha mulighet til å la Torben (eller andre etterhvert) være alene med henne selv om hun kun tar morsmelk. Den må nemlig ikke bare komme fra puppen, kan komme fra flaske også! Morsmelk skal holde 37 grader, og må derfor varmes opp i vannbad. Jeg har bedt han om å sjekke temperaturen på melka ved å smake på den, men det har han altså ikke gjort. Så han er "Ross" i klippet ovenfor. Pussige greier, for det er snakk om noen veldig små dråper. Men han brekker seg av tanken. Jævla pyse, ass. 

Hvem synes du Maren ligner på i utseende, og hvorfor?

Jeg er faktisk litt usikker...



Dette er nok ikke det beste bilde å sammenligne med, siden Torben og jeg ser relativt gale ut på bildene over, mens avkommet vårt er solstråla selv når hun blir fotografert. (Jeg liker å tro at hun hvertfall er like glad i kameraet som mora er...!) 

Hun har definitivt Sørensen-hake og Sørensen hårvekst. Jeg fikk ikke skikkelig hår på huet før jeg var nesten 6 år. Jeg var farlig lik E.T. faktisk. Det ser du ikke på bildet over, men det er fordi det er et av bildene som ble "på utstilling" og ble tatt vare på. Hun har den lange slanke kroppen til en Sørensen også, men med mine lepper. Hun har begges lynne, hun sover og smiler hele tiden. Om hverandre :-) Når (hvis) hun gråter er det fordi hun vil ha noe, og som regel da mat eller oppmerksomhet. Likt sine foreldre med andre ord!


Har den kjekke legen sett Maren enda?

Nei, førstkommende fredag blir hun med meg på 6-ukers kontroll. Da skal jeg briefe med Maren og vise han hva jeg er kapabel til å lage i magen min til tross for tonnevis med plager jeg har grini til han om i svangerskapet. Og dette blir første gangen uten at han drar frem vekta, juhuu! Kan bli en hyggelig dag for både mor og datter ;-) Jeg skal seff pønte meg. 

Helt ærlig - hva er det verste med å være mamma?

Alle bekymringene. Uten tvil. Jeg bekymrer meg for det meste, hvilket jeg har fått forklart er helt normalt når man får barn. Jeg trodde det var mangel på søvn og våkennetter som kom til å være drepen, men jeg sover jo mer nå enn jeg gjorde før. Også er det ikke til å putte under en stol at det værste med å bli mamma også er alle velmenende råd man skal forholde seg til. Vi lever i en verden der Google gjør det veldig lett for meg som nybakt mor å tro at jeg gjør alt galt som mamma. Og alle mødre er verdensmestere skal du vite, så du møter hele tiden på de som mener du gjør noe feil. Jeg har ikke helt klart å slå meg til ro ennå med at det er jeg og Torben som bestemmer og tar avgjørelser, jeg er litt for opptatt av andres råd og hva de mener. Jeg jobber daglig med meg selv for å bli trygg på at den avgjørelsen jeg gjør (enten det gjelder amming, påkledning, stelling, bading, hvordan jeg holder henne eller hvordan jeg får henne til å sove osv) er den riktige. Jeg har også oppdaget at jeg har blitt en "verdensmester" selv. Hver eneste dag tar jeg meg selv i nakken fordi jeg forteller hvordan andre skal gjøre "det fordi det funker for oss.". Stakkars naboen min som har en jente som er noen få uker yngre enn Maren, jeg kommer med råd og tips hele tiden og har plutselig glemt hvor mye jeg hater å få råd og tips fra andre. Så ja, jeg møter meg selv i døra hver dag og noen må se å klaske meg med den i ansiktet snart. Jeg må rett og slett ta meg sammen på det området der. 

Ja, så dette med å stole på seg selv er en ting jeg jobber daglig med. Jeg har aldri vært mamma før, så jeg må prøve meg frem. Jeg er definitivt ikke trygg i denne nye rollen. Sånn sett er jeg faktisk glad for at jeg kommer til å fortsette å skrible på denne bloggen - for det hjelper meg å vite at kanskje noen der ute har det på samme måte, leser innlegget mitt og klarer å senke skuldrene. Og nei, jeg blir ikke en ren mamma-blogger fremover. Jeg kommer fremdeles til å være hun grå-bloggeren uten filter og en stor porsjon selvironi med en dæsj utlevering av et ikke så veldig glamourøst liv. Men nå kan jeg legge til en ting til på CV`n min som Supporterfrue: Mamma. 

/ Line Victoria
 

Spørsmålsrunden med svar! Gurimalla, så gøy :-)

Åååå, så gøy med spørsmålene deres! Dette gav meg mye å sysle med i går, haha! :-) Noen av spørsmålene var så bra at de fortjener egen spalteplass i senere innlegg, takk for gode tips om hva dere vil høre mer om! (stikkord: Revning i tissen, barnevognvalg og offentlig amming...AKK, som jeg gleder meg! Noen av spørsmålene har jeg også svart på i kommentarfeltet :-) 

Da fyrer vi laus, og så vil jeg på forhånd takke for at dere får meg til å føle meg så kul som får lov til å svare på spørsmål fra dere, lite visste jeg at det VAR noe intressant med livet mitt som uglamourøs supporterfrue!



Blir det båtferie med baby?

Ja, det blir det! Båt er genialt som feriesyssel, så lenge vi er trygg på båtlivet og båten selvsagt. Det blir et par endringer i forhold til hva gjelder sikkerhet og sikkerhetsutstyr, vi kommer ikke til å ta de store havstrekkene med mindre været tilsier det, og vi investerer i litt mer sikkerhetsutstyr sånn i tilfelle!

Oppnåelig drømmebåt?

Jeg er fan av de båtene som har en dør som kan lukkes, fremfor kalesje. Noe nyere hadde også vært greit, men ikke et must! Jeg tror nok det blir en seilbåt nestegang vi kjøper båt, vi lurer litt på Bavaria i størrelsen 37 fot til 42 fot. Men det blir senere når Maren er litt eldre :-)

Sover baby hele natten?

Ja, hun legges i egen seng sånn i 23.00 draget nå. (Evt når vi legger oss da..) Så våkner hun en gang når det har blitt litt lyst ute (jeg ser ikke på klokka, så jeg aner ikke tidspunktet?!) og da legger jeg hun i sengen med oss og da kryper hun som en mark bort til puppen og spiser av den i søvne. Når jeg sier «i søvne» så gjelder det for oss begge. Eneste «irritasjonsmomentet» i løpet av samsovingen er at jeg må legge meg på andre siden av henne når den andre puppen må tømmes, hvis ikke ligger hun å bader i melk dagen når vi våkner om morgenen. Nå sover vi til 09.30, og etter morgenstell og amming og kos så sover hun gjerne noen timer til så jeg kan gjøre mine ting! :-) Akkurat idag våknet jeg så himla mye tidligere, og lar henne bare sove videre. Bruker babycall som jeg har rundt halsen.

Hvordan går det med ammingen?

Det går veldig bra! Jeg fullammer og er glad for det :-) Kommer eget innlegg om dette syns jeg, for her har jeg virkelig endret noen synspunkter etterhvert som jeg ble mamma selv!

Jeg lurer på hvilken cert. du har innenfor dykking? Og om du skal fortsette å dykke selv som supermom?

Jeg er Divemaster i bunnen, men gikk over til teknisk dykking rett etterpå, så fikk ikke jobbet så veldig mye som det, da jeg foretrakk å utfordre meg selv fremfor meg selv og studentene mine! ;-) Jeg var nok ikke så god læremester, haha! Jeg vet ikke om det blir så mye dykking fremover, absolutt i ferier i varmere strøk - men syns liksom jeg har «sett alt» når jeg reiste jorden rundt. Jeg har dykkerutstyret ennå, så jeg kan ta oppdrag for pappa utenfor brygga når det trengs. 

Innenfor teknisk dykking er jeg grottedykker (sidemount, flasker på siden istedefor bak på ryggen, og da med mulighet for å dytte flaskene foran meg fremfor at de er fast på ryggen, hvilket er klønete når man grottedykker.) Ellers har jeg hatt ganske (ekstreme) dype dykk på blandinggsgasser, såkalt trimix-dykk. Da er vi så dypt at vi har en blanding med helium på flaskene.. Da har man gjerne med seg både 5-6 flasker ned til dypet som man må veksle på avhengig av hvilket dybde man er på..! Nøøøøye kalkulert på forhånd og er ikke kosedykking slik jeg leker meg med ned til 40 meter.

Kan du fortelle oss noe som vi ikke vet om deg?

Hehehe, ja! Jeg betaler regninger KUN på forfallsdatoen, fordi jeg syns det er noe forbaska dritt at store selskaper tjener tonnevis med rentepenger på de som betaler «for tidlig». Jeg ser ikke noe sted at jeg som forbruker tjener på å betale regningen FØR forfallsdato, men du kan takke faen på at jeg blir straffet i hue og ræva om jeg er litt for sen! Så ingen som sender meg regning får pengene sine før forfalldato, haha! 

På kjøkkenet er du..?

Skjeldent. Jeg sier som min tidligere kollega «-Jeg har kjøkken bare fordi det fulgte med huset.» Jeg elsker mikromat og annen mat som serveres i papp eller plastikk eller levert på døra. Jeg må nok bli flinkere til å lage mat på det flotte kjøkkenet vårt etterhvert!

Du våkner opp en morning og ser at du har fått 100 000 inn på kontoen. Pengene skal kun brukes på deg, og du kan gjøre hva du vil. Hva gjør du?

Å, vet det er kjedelig svar - men i tillfelle bankmannen min Lars leser bloggen min så må jeg jo si sparing.. Men oppgradere båten med de skaiputene vi har snakket om? Tror nok jeg ville lagt pengene i båten ja, den har liksom blitt litt glemt etter huskjøpet..!

Er du og Torben enig om oppdragelsen, eller tror du ar dere kommer til å være mye uenige? 

Litt uenighet håper jeg det er, hvis ikke blir det kjedelig. Viktigste er vel at vi er tydelige ovenfor Maren, så det ikke blir sånn «spør mamma/pappa istede» eller «hvis det er greit for mamma, så er det greit for meg.» Når det gjelder oppdragelse så vil jeg i aller høyeste grad ta utgangspunkt i bibelens ti bud (jepp, jeg syns de er veldig fine som utgangspunkt..!)  og leveregelen «gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg.» Jeg ønsker en like fin barndom og oppdragelse for mine barn som jeg selv hadde :-)

Hvem tror du kommer til å bli den "strenge" foreldren?

Jeg tror faktisk det blir meg! Maren har Torben rundt lillefingeren allerede, og jeg ser et helt spesielt bånd mellom de to der allerede! 

Hvor mange barn vil dere ha?

Rolig nå! En til å begynne med i hvertfall! :-) 

Hvorfor valgte dere å kalle henne Maren?

Min mamma som døde av hjerneslag for 8 år siden (hun var 53 år) het Marit. Jeg ønsket veldig å ha et navn på MAR som i Marit og M som i Mamma. Rart med det, men jeg ønsket et navn som startet med M, for da starter man med et smil om munnen når man sier navnet. (Bokstavelig talt, ja - bare prøv selv!) Maren betyr «Kvinne fra Sjøen» hvilket passer utmerket siden hun ble..kremt.. lagd ombord i båt. 

Hva er fordelene med å være på deres alder og få barn?

Sykt bra spørsmål! Dette er et av spørsmålene jeg vil dedikere et helt innlegg til!

Gikk du på p-piller før du ble gravid? I såfall - tok det lang tid før dere ble gravide?

Hehe? Jeg har gått på p-piller og hatt spiral hele «voksen-livet». Spiralen tok jeg bort for noen år siden, den var blitt endel år gammel og hadde nok sett sine bedre dager ja. (Kobberspiral, ikke hormonspiral) Jeg har gått på p-piller de siste årene, men uken før bryllupet spurte jeg Torben om jeg skulle skaffe en ny resept på ei ny runde med p-piller. Og da sa han de magiske ordene: «-Nei, kan vi ikke bare droppe de da? Det kommer til å ta laaaang tid å bli gravid når man ha brukt p-piller så lenge, mange bruker jo opp til et år med å bli gravide!». Sååå.. kort fortalt, jeg ble gravid 4 dager etter bryllupet. Med andre ord, på absolutt første forsøk. DAMN YOU, TORBEN! ;-)

Du kan lese mer om det her forresten! 

Når skal dere ha dåp? 

Det vet vi ikke ennå, til høsten regner jeg med :-) Hva er egentlig vanlig...?

Er dere flinke til å ukeshandle, eller blir det småhandling flere ganger i uken? 

Vi ukeshandler på Kiwi eller Rema1000, og om det skulle dukke opp noe vi trenger ASAP så er vi ikke fremmed for å sveipe innom i ny og ne. Dog er jeg keen på å spare litt tid og energi på å teste ut den nye tjenesten med at all maten kommer levert på døra (ikke middagsmatkasse, men hele ukeshandlingen med tampax, brød og nugatti liksom!) Noen som har benyttet seg av det og kan anbefale det?

Hvor lenge var du og Torben sammen før dere giftet dere? Og hvor lenge var dere forlovet? Var det ett bevisst valg å gifte dere før dere fikk barn? 

Vi har kjent hverandre siden vi var tenåringer, men hatt forskjellige liv i forskjellige byer. Men juni 2013 ramlet jeg ombord på ferja han jobber på, og da ble jeg (igjen) forelsket i min barndomsflamme. Vi flyttet sammen etter noen måneder og kjøpte båten året etter. i Sommeren 2015 fridde Torben ombord i båten da vi lå på Jomfruland og sommeren etter hadde vi tidenes bryllup! Tror jeg har skrevet noe om det her? Del 1 av vårt maritime bryggebryllup - Del 2 av vårt maritime bryggebryllup Ser plutselig at del 3 av bryllupet vårt mangler, makan! Det må jeg få gjort ferdig, merker jeg?!

...tilbake til det om det var et bevisst valg å gifte seg før en eventuelt barn... Ja, jeg vil nesten si det asså. Jeg er litt gammeldags! Men det hadde ikke gjort noe om det skjedde før bryllupet, men vi prøvde jo heller ikke da, så.... Jeg ble riktignok litt "skuffet" overrasket over at det gikk så fort, for vi hadde liksom sett frem til romantiske rødvinskvelder og en høst foran peisen hvis du skjønner hva jeg mener, men nope - Maren ville anderledes og hadde åpenbart bråhast med å møte verden. Hvilket er litt pussig, for når hun da tok plass i magen min så hadde hun åpenbart ikke hastverk med å komme ut. Satan i gatan, for noen lange overtidsdager det var. Stakkars meg. Og stakkars Torben. 

Huskjøp ble gjort i en fei (etter å ha leitet i et års tid etter hus på riktig side av fjorden) - så Marens barndomshjem kom faktisk ikke på plass før etter bryllupet og før magen ble så stor at det ble umulig å snu seg uten å tilkalle NAF veihjelp med "Bred Last"-skilt. 

Har du ikke fått svar på spørsmålet ditt? Da er det fordi det gav meg så mye inspirasjon til nye innlegg at jeg tok de med i "to do" - lista over innlegg som kommer :-)

Klemmer fra våken og opplagt Supporterfrue!

 

For en servicehelt!

Det er slik lokal service jeg elsker med Stathelle. At man tar slike hensyn!

Nei, dette er ikke betalt reklame for Pizzabakeren, bare en generell hyllest til den unge damen som satt ganske lenge utenfor uten å tørre å ringe på, fordi hun ikke ville vekke babbisen. Herregud, mine barseltårer! Jeg blir så rørt! <3 En helt ekte servicehelt dere har i stab`en deres, Pizzabakeren-sjefer! Ta vare på henne!

Mens jeg spiste pizzaen min så tenkte dere skulle få lov til å aktivisere meg litt. Jeg elsker jo at ting handler om meg, som den oppmerksomhetsyke bloggeren jeg er. Så om dere har noen spørsmål jeg kan sette meg ned å svare på, så hadde jeg syns det var litt artig asså..! Spørsmål om graviditeten? Fødsel? Farge på huset? Hva jeg har spist til middag de siste 5 ukene? Fyr løs! Jeg gleder meg til å boltre meg i mer ego-snakk..! Meg-meg-meg!

Fyr laus i kommentarfeltet! 

 

Sprutmelk og politimann. Ikke to ord som klinger godt sammen.

En sprengt pupp til besvær.

Melkespreng er underlige greier. Ganske sykt at dajene mine rommer næringsrik mat til frøkna for at hun skal bli stor og sterk, men fleskepuddingene foran på brystet lever ofte også et eget liv jeg ikke kan kontrollere. 

Jeg stod å snakket med ei venninne på det lokale kjøpesenteret om bleiemerker og melkeutslett. Observèrer i sidesynet en uniformskledd hunk av en politimann, for anledningen ikke kledd i sånn blå politiskjorte, men sånn svart Deltauniform uten våpenet og hjelmen da. La oss si det sånn; uniform er ganske pirrende for en småbarnsmamma med gulp på skulderen, joggebukse som er så skitten at den kan stå av seg selv og uten bh som til vanlig skal holde de melkefylte blåsene oppe fra navelen. Det var kanskje her jeg hadde feilet med bekledningen, for bh med ammeinnlegg har jeg ennå ikke vendt meg til - eller kanskje jeg skal skylde på latskap/ammetåka, pyttsann. Der stod jeg når han passèrte meg. Jeg sa «-hei» på en ikke spesielt flørtende måte, siden jeg tross alt visste at jeg ikke hadde draget med meg når jeg stod der og gynget på en handlekurv med bilsetet oppi. 

Han gikk relativt sakte forbi oss, og min venninne kunne ikke valgt et bedre tidspunkt å kommentere biologien på. «-Se, det spruuuter ut av deg!!!»

Jeg kikket ned og så gjennom ulltrøya at det pulserte taktvis væske ut av brystet. (Dere som har opplevd dette, vet hva jeg snakker om. Dere menn kan referère til det som en ufrivillig sædavgang, dog uten all stønningen og griningen i etterkant) Virkelig pulserte, det kommer MYE melk når det renner over, for å si det sånn! 

(Bildet er fra en av de mange andre gangene det har rent over for meg. To sekunder tar det. Det på buksa er fordi det drypper nedover, da brøda mine faktisk peker nedover. Dessverre.)

Jeg så ned i et brøkdels av et sekund og la instings...instint...instingstivi...faen. ...AUTOMATISK hendene på begge jura mine, som om jeg var naken og måtte skjule mine eldlere deler i hui og hast. Jeg kjente at det rant over alt, videre ned på buksa, og det ble bare mer og mer melk tytende ut av trøya mi. To store våte flekker på brystet. (Vel, la oss være ærlig og bryte et og annet tabu her: Når du har store pupper og melkespreng i tillegg, da holder du deg ikke for brystet når du skal skjule melkeutløsningen fra brystene. Da må man holde lenger nede takket være tyngdekraften. Så jeg stod vel egentlig å holdt meg på to enorme kuler på hver side av navelen fra politimannens synsvinkel.)

Flau var jeg ja. Der stod småbarnsmora og lekket kropps-sekrèt mens den kjekke politimannen gikk forbi. Jeg følte meg så veldig som en eldre kar med ufrivillig ståpølse i buksa som ikke kunne kontrollere kroppen sin. Jeg følte at jeg ble fersket i en skitten fantasi! 

Jeg vet neimen om han la merke til det, men hvis jeg kjører flausen i sakte film inni hodet mitt, så må han ha fått med seg deler av opptrinnet. Hei politimannen, du fikk ei småbarnsfru med hengedaier til å bli fuktig i ulltrøya si. Gratulerer. Og hei, mens jeg skriver dette så ser jeg at jeg lekker litt igjen!

/Supporterfrue Line Victoria 

Sovebaby + Sovebaby = Komababy.

Det må være noe galt. 

Alle sier til meg at jeg må sove når Maren sover. På den måten går jeg ikke på veggen. Men seriøst. Hvor mye er det meningen at jeg må sove?



Både Torben og jeg var sovebabyer fra vi ble født. Og før noen rykker på øyebrynet - nei, vi er ikke så gamle at vi fikk alkohol på en brødbit med klut for at vi skulle sove store deler av døgnet. Neida, vi sov, spiste, sov, smilte og lo og sov videre. I MANGE MÅNEDER.

Faktisk fortalte min far meg at jeg ble utredet for det. Noen mente tydeligvis at jeg kunne være tilbakestående. Jeg vet det ikke er riktig ord å bruke lenger, men det var det det stod på papiret. "Barnet sover mye." og så «tilbakestående" med et spørsmålstegn i parantes. Utredningen tror jeg aldri ble avsluttet, for videre i livet ble jeg utredet flere ganger, av den enkle grunn at mamman min studerte på den tiden til å bli spesialpedagog. Jeg husker at jeg som 12-åring måtte ta tester og late som jeg var 4 år for at mamma skulle lære seg hvordan utredningen og testingen foregikk. Jeg var tenåring da jeg satt med en pekebok på kjøkkenet og skrek «BIIIIL» og «FLYYYYY» som en vanlig 3-4-åring ville gjort med pekeboka. Det må ha vært et syn. Det viste seg at jeg hadde ekstremt høy IQ og scoret ut av utviklingsskalaen til å være 3 år men 12 i kroppen. Husker jeg måtte liksom legge inn noen feil da. Skrek "BÅÅÅÅT» når det var bilde av helikopter i boka. Litt fordi jeg ikke klarer å si ordet helikopter, jeg sier Heli-ko-paaaater. Det sammen skjer når jeg skal si Greys anatomy, navnet på den lege-serien. Det blir alltid "Greys Ænææææ-tånå-miii». Så jeg landet vel på en mental utvikling lik en 8-åring i mammas papirer og utredning i 1997. Som tenåring da med andre ord. *klapper sakte i hendene*

På videregående bad rådgiveren meg inn på kontoret 3 uker etter oppstarten på dramalinja med spørsmål om jeg hadde en diagnose. Han mente jeg var så høyt og lavt at det måtte være noe bakenforliggende. Men nei, viste seg bare at jeg er og har alltid vært, et veldig jovialt og humørfylt menneske uten noen spesiell grunn til være sint. Ikke spesielt mentalt utfordret heller, selv om noen bitre ekser vil mene noe annet. (Jeg dumpet dere, ikke glem det.)

Mamma ble selvsagt fly forbannet på skoleledelsen. Skulle datteren av en spesialpedagog ha en uoppdaget diagnose liksom? Sææærlig. 

«Helikopaaaaaater!!!» skrek jeg og løp fra rådgiverens kontor med flagrende skjørt, hennafarget kobber-rødt hår og diger mensen-tekopp mellom begge henda. Neida. (Joda)

«Nyt det mens du kan», sier de vi forteller at babbisen vår sover døgnet rundt. Joda, din jævla gledesdreper. Vi gjør det. Men unnskyld meg, sa ikke dere det når jeg gikk gravid også? «Sov mens du kan, når hun kommer er det slutt på søvnen!». 

Mine koseligste stunder med Maren er når jeg ammer, skifter bleie eller bare pludrer med henne. For da er hun våken! Det er helt sykt hvor mye respons man får av en baby, og hver eneste dag viser hun meg et eller flere ansiktsuttrykk. Og da gråter jeg en skvett fordi hun er så jævla fin atte hjælpes!

Idag stod jeg opp klokken 09.30. Jeg orket ikke ligge å vente på at hun skulle våkne, så jeg satte på babycallen og tasset rundt i huset med mine morgenrutiner. Hun sov forøvrig til 12.00. Da regnet jeg på det, og hun hadde da sovet en hel natt og hele formiddagen. Slik er det hver eneste dag. Hun sover hele natten i egen seng (altså, fra jeg går å legger meg da) og om morgenen(sånn i 06.00-draget) tar jeg bleieskift og så legger jeg hun inntill meg (såkalt samsoving) og lar henne spise av dajene mens vi begge sover videre. Store pupper som kan flekkes og tøyes utover madrassen er fasen genialt. Pupper som matfat er forøvrig genialt okke som. Jeg angrer på alt det dumme jeg har sagt om amming. Amming er genialt. Puppen ut over alt, jeg bryr meg ikke :-)  

Hun går som sagt opp i vekt og er allerede foran utviklingstrinnene som forventes av henne (litt fordi hun er overtidsbaby, men også fordi hun er Einstein) så vi er ikke bekymret for søvnen hennes. Og vi er ikke alene om å ha sovebabbis heller, det er visst like vanlig som å ha en baby som gråter døgnet rundt. Puh, kudos til dere. Og bank i bordet. 

/Supporterfrua Line Victoria

hits