august 2017

Ble påvirket av andres fødebag - SYKT fail av meg.

Det gikk opp for meg her om dagen - at fødefotballfruen som jeg ni-leste alle blogginnleggene til når hun skrev om graviditet og fødsel - vi fødte på samme rom på samme sykehus! 

Alle som kjenner meg vet hvor fan jeg er av den dama, så jeg ble nesten litt...stolt! (Og starstrucked, kan man bli det av å ha født på samme rom?)

(Bildet er lånt/printscreen fra carolinebergeriksen.no  (Caroline, om du leser dette - gi meg heads up om du ikke syns det er greit at jeg tuller med oss! Jeg veit du har lun humor, men vil ikke være dust heller..!)

Snart har det gått 5 måneder siden jeg ble mamma. En tid jeg har brukt på å styrke meg selv i troen på at det jeg gjør er riktig. Det er helt sjokkerende å se hvordan utviklingen har vært! Ikke bare har jeg lært meg å slappe mer av, gå mindre på tærne og gi litt mer faen - men jeg har oppdaget at selv de små tingene (som fødebaggen) faktisk var forberedt og pakket av Line som «trodde jeg visste» åssen det kom til å bli. Lets face it - det ble HELT anderledes enn jeg forestilte meg. Jeg leste meg opp på fødebaggen til fotballfrue, og selv om innholdet ikke ble like glamourøst som hennes nydelige silketruser og blomstrete ammeinnlegg, så sugde jeg til meg alle tipsene hun kom med..

Når jeg ser hva som stod på pakkelista til fødebaggen min, så har jeg skjønt at jeg må ha trodd jeg skulle på weekendtur med venninner den dagen jeg skulle settes igang med ballongfaenskapet. Allerede på det tidspunktet var jeg jo helt ute av «planeggingen» min, for jeg hadde jo sett for meg veer hjemme og råkjøring til sykehuset. Det ble en rolig biltur med en «L» fastlimt bak på bilen, for Torben øvelseskjørte. Alle trafikkregler ble med andre ord overholdt. Han blinket seg tilogmed INN i rundkjøringen, noe som har blitt en greie nå.

Fødebaggens «Don`t Need» for min egen del:

Hårføner til å føne hår og evt sting. (Forøvrig ikke noe "eventuelle sting" for min del. Korssting her ja, hånda opp på den!)

Er det EN ting som virkelig bydde meg imot etter fødsel var å SPRE beina til hver side å føne meg nedentil. Også fordi den høye hårføner-lyden ville vekket Maren, og å spre beina? vel, da måtte jeg nok blitt sendt bort til systua (igjen) tror jeg. 

Rettetang: (Må ikke forveksles med samme bruksnytten som en hårføner og stingene...)

Ser det ut som jeg fikk bruk for en rettetang?

Pene truser.

Hey, lets face it. Du bryr deg så jævlig lite om trusene dine som ligger pent pakket i baggen din. Eneste jeg ville ha var de deilige nettingtrusene og de kembosvære binda. Spar heller dine egne truser for det som skjer ut som et makabert åsted. Det blir liten tid til klesvask når du kommer hjem også, og trusene dine vil du bare kaste etterpå. Selv prøvde jeg en dag med Torbens boksershorts, men rett skal være rett - den tror jeg ALDRI han kommer til å røre igjen. Behagelig var det heller ikke, for det er en sånn pose foran til pungen, og skal jeg være helt ærlig så kunne jeg heller tenkt meg at boksershortsen var laget for oss med store bleieromper, ikke hengebollepung. Men meg om det da. 

Nattbind.

Jepp, hadde med meg ultratynne nattbind med 5 dråper. (Den som absorberer mest). La oss være ærlige, jeg kunne ikke brukt de til å ta rundt et papirkutt i fingeren engang. Jeg brukte Libero Touch bleier som lå lett tilgjengelige. De var myke, gode og det kjentes ut som jeg satt meg ned i en eng av bomull når jeg satte meg ned i senga. Dessuten hadde de sånne gamledagse bind som var helt herlige. Ikke med små vinger, de som er så store at de henger nedover låra dine. Derav veldig greit med «nettingtrusene» du får på barsel. Forøvrig vil jeg minne om den dusj-greia som ofte henger ved siden av doen. ELSK på den. Jeg spylte meg med rompe-pistolen (Bum-Gun, hvis du har vært i Asia og prøvd det, der bruker de ikke dopapir). Kaldt vann, og den var lykken for tisselura mi.

Raske karbohydrater.

Torben, kan du huske at jeg på noe som helst tidspunkt bad om maten jeg hadde pakket ned? Hans frykt for å se lefsene jeg hadde pakket ned i retur oppi et beger var så stor at han ikke gav meg noe mat fra baggen. Jeg klarte meg fint med solo-brus som Torben drakk opp. Dessuten hev jeg meg over alt de hadde i kantina der. Smakte fortreffelig!

Mage/Waist Band:

Jeg, som den store Google-guruen jeg er, hadde kjøpt et sånt «waitst band» til å ta rundt magen for å stive opp mage og rygg i etterkant. (Og visstnok få strammere mage etter fødselen) Fantes ingen sjans i himmelen at jeg tredde på meg den. Sorry ass, komfort før forfengelighet. Sånn har jeg det forøvrig ennå. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på da jeg brukte 599,- på den. Jeg skammer meg over det kjøpet ass?

(Kort) Laderkabel:

Joda, lader er selvsagt fornuftig! Men sørg for at ladeledningen er LANG! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hang utenfor senga med armene mot veggen for å akkurat klare å ha i ledningen i mobilen. Og hver jævla gang den poppet ut så måtte Torben opp og putte den inn igjen. 

De lureste tingene jeg tok med var svarte, store joggebukser og løse singleter. Det er så varmt på barsel at alt med lange ermer var unødvendig. Og jeg er skjeleglad for at jeg hadde med meg min ammepute. Mange må amme MASSE de første 3 dagene for å få melka igang, og siden melka er hormonstyrt så er det bare å amme i vei for at produksjonen skal komme på topp når du skal hjem!

Forøvrig:

Alt jeg trodde om en eksplosjon av mammalykke idet hun ble lagt på brystet mitt var litt fraværende. Jeg sier ikke at den ikke var der, jeg ble bare så sjokkert over alt. Jeg var selvsagt glad, lykkelig og alt det der - men jeg var fader ikke lykkelig euforisk, med mindre vi teller med den koko følelsen jeg hadde etter å ha tatt i litt for hardt på lystgassen. I ettertid er jeg glad jeg har innsett at dette er helt normalt (men vi snakker ikke så mye om det!) men på en annen side har jeg brukt hver eneste dag på å bli mer og mer glad for den lille frøkna som dukket opp helt plutselig i slutten av mars. Så den kurven har vært sykt oppadstigende.

Jeg dreit faktisk IKKE på meg under fødselen. Midt oppi alt styret fikk jeg faktisk spurt om det. Men jeg dreit masse i forkant etter en runde med klystèret til Elisabeth. Som beskrevet i fødehistorien del 2 

Men alt annet som hører fødsel med, skjedde. Jada. Men jeg lever ennå. Jeg fikk se morkaka og studere den også, men jeg glemte å ta bilde. Var et instamoment jeg syns er trist at jeg glemte å dokumentere oppi alt.

Alle mine drømmer om å være hjemme og få tid til alt (oppussing, blogging, trilleturer, kafebesøk osv) blå slått rett ned i grusen da jeg oppdaget at barn krever 100% av oppmerksomheten min. Og når hun sover, så er det deilig å gjøre noe annet enn å ta ut av oppvaskmaskinen (hvilket jeg ikke gjorde når jeg var uten barn engang) eller rydde og vaske. (hvilket jeg heller ikke gjorde spesielt mye av da jeg var uten barn.) 

...og ja, det med å innrede barnerom i 1. etasje (når vi har soverom i 2. etasje) hørtes ut som en god idè da jeg "innredet" huset på papiret mens jeg gikk gravid. Litt humor at jeg tenkte at jeg bare kunne "stikke innom" i løpet av natten og amme, og så si meg ferdig og hun kunne sove videre og jeg gikk å la meg igjen. Riktignok fikk vi sovebaby, men det er takket være at hun sover med oss, og ikke at hun ble stuet bort i en annen etasje i en annen del av huset tror jeg. Venninnene mine med barn ler fremdeles av at jeg var så oppsatt på å legge henne på eget rom fra dag 1. Vi har et soverom ved siden av vårt eget, så når tiden er inne får hun det. I første etasje kan hun flytte ned til når hun blir tenåring..! ;-)

Er det ikke morsomt med alt man TROR om hvordan ting blir, og så innsèr man hvor tullete man tenkte før man står oppi det...! Jeg har fått meg mange overraskelser på veien, er det flere enn meg som har måttet bite seg i leppa for hvordan man trodde det skulle bli versus hvordan det faktisk ble?

PS: Den jævla dyre bilstol-posen fikk jeg brukt to ganger. Jeg fikk barn sent i mars, med andre ord når det begynte å bli varmt. Hva tenkte jeg på egentlig?

Jeg dokumenterer min usedvanlige kjedelige mammaliv på instagram også :-)

/Supporterfrue 

 

SÅ FLÆVT!

«-Unnskyld, kan jeg se innholdet i veska di?» spør den digre vakten med dress og plugg i øret.

Jeg ser ned på min lille, brune skulderveske som buler ut på hver side.Jeg har tvunget glidelåsen igjen, og det ser ut som den er i ferd med å revne, likt noe annet jeg har fortalt om i fødselshistorien min for 4,5 månede siden.

«-Øhhh" mumler jeg. Vel vitende om at hvis jeg åpner den vil det tyte ut alt annet enn noe ulovlig jeg prøver å smugle med meg inn på et utested - for jeg har med både ledninger, kabler, trakt og tilogmed en gammel melkeskvett jeg ikke rakk å helle ut i blomstedbedet til Astrid.

Stillheten er til å ta og føle på.

«-Fort deg da, Line!» kauker venninnene mine bak meg. Jeg ser på den dresskledde mannen og spør forsiktig:

«-Ehh..øøhh.. før jeg gjør det, så må jeg nesten forklare altså..»

Mannen ser på meg som om jeg har en AG3-gevær eller hasj i veska, og begynner å nappe forsiktig i ørepluggen sin mens han ser ned på meg. 

Jeg tvinger opp glidelåsen (gid det var så smertefritt da jeg fødte?) og løfter opp første delen. Trakta. Drar deretter opp en slange, og så ledningene med stikkontakten og DER står jeg med hele pumpemaskinen også i hendene. 

«Ehh..Jeg ammer fremdeles og må pumpe meg ca hver tredje time, hvis ikke renner det over!» sier jeg forsiktig og peker på puppene mine med blikket.

Dressmannen ser på meg og flirer.

«-Gå inn du, ha en hyggelig kveld. Si ifra om du trenger å låne pauserommet vårt, der har vi stikkontakt til ehh.. den greia der."

Worst mom of the year-moment igjen, for andre gangen på ei uke!

Hahaha, dere kommer til å le nå.. Men på fredag var jeg atter en gang ute på vift, og hadde en usedvanlig hyggelig venninnekveld med noen av de fineste jeg veit om. Og før dere spør, ja - jeg hadde på meg den samme kjolen. Det finnes ikke så mye klær i skapet som passer meg for tiden, så stretchy sommerkjoler er en sikker vinner fremdeles.

For hver gang jeg sa ordet «barn» eller «baby» så måtte jeg ta en slurk av øl`en min. Så satt jeg der da, med pumpa klistret til pattene og drakk iskald øl i sola og prøvde å unngå å fortelle om bleie-eksplosjoner, hennes første latter og grøtflekker i taket. 

Åj! Kanskje velge brynoverhaling før frisør neste gang ser jeg! 

Da jeg stod opp på lørdag morgen så var jeg sykt spent på hvordan det hadde gått med M og pappa. Det hadde selvsagt gått helt strålende, og jeg fikk en ettterlengtet kos og suss sånn i 10-tiden. Da hadde hun selvsagt fått på seg nasjonaldrakta i huset, den nyeste Liverpool-drakta, med sokker og shorts og alt. Det er vel slik når man har pappa-tid, og jeg får vel bare se å bli vant til at outfiten hennes går i retning av fotballdrakt på dager som dette.

Det var etterlengtet og atter en gang verdt å nevne - vannvittig hyggelig, å kunne overlate mann og barn til seg selv mens jeg brukte 700 kroner på taxi og lot en full øl bli stående igjen på bordet da jeg fikk akutt hjemlengsel. Kjenner at slike kvelder gir meg håp om at gamle-Line ikke er glemt, men bare er blitt bittelitt mindre hard på festingen. 

Nå blir det riktignok leeeenge til neste gang. (Kanskje ikke 14 måneder riktignok, men dog...!)

Hilsen fra uthvilt Supporterfrue med masse glede over å ha fått seg et par lufteturer den siste uka! Skal si den pumpa har fått kjørt seg! ;-) Iiiik! 

Når mannens vett forsvinner...

I løpet av dagen har jeg og lille M en felles siesta i sengen. Da går vi inn i sengen, jeg stapper puppen inn og vi pleier å sove slik en time/halvannen midt på dagen. Som tommelfingeregel pleier vi å sørge for at vi ikke sover lenger enn til senest 17.00 - for det kan gi utfordringer i forhold til legginga klokka 20.00. Men noenganger driter vi i det, for søvn avler søvn - og jeg sier ikke neitakk til en siesta midt på dagen!

Anyway - jeg og Marengsen la oss godt til rette i senga sånn i 16-tiden, og vi ble liggende å pludre og bable litt.. Av og til med puppen i munn, men hun skjønte tegninga når mamsen begynte å glippe med øynene. Da sovnet hun. Dessverre for meg ble jeg liggende denne siestaen og bare se på poden uten hår som lå med melkebart og puppen halvveis inni kjeften. Jeg dagdrømte om hvordan hun kom til å bli når hun ble stor, når hun ble ferdig utdannet lege og bryllupet hennes med Steven Gerrard (Liverpool-kaptein) sin sønn. 

Sånn i 17-tiden hadde jeg akkurat sovnet da jeg hører en gjennkjennende lyd av den JÆVLIG knirkete/skrikete dørklinka vår til soverommet. For at Torben skulle være så stille som mulig så åpnet han den saaaaakte, og selvsagt blir jo da lyden 10 ganger så evigvarende som den ville blitt om han bare hadde åpnet den på vanlig måte. Jeg våknet selvsagt og satte blikket i han over dynekanten.

-"Ehh... Klokka er fem-ish, tenkte jeg bare skulle si ifra..."

Jeg veivet med armen for å gestikulere "PIGG AV DIN DUST!" men forgjeves. Maren åpnet øynene og smilte. "Faaen", tenkte jeg. Det var den siestaen. Så hører jeg fra døråpningen. 

"-Er det greit at jeg klipper plenen nå, nå som hun uansett er våken?"

Jeg slang ut armen og mumlet "-javel, kjør på - hun våknet av den jævla knirkinga uansett..." og han pigget omsider av.

Jeg kikket på arvingen min. Hun så på meg med slørete blikk før hun smilte og sovnet igjen. 

"YES!" jublet jeg inni meg og la meg tilrette for å nyte litt hodeputetid, sjæl.

3 minutter senere hører jeg garasjeporten brumme... Og jeg hører den jævla mannen slepe den forbanna gressklipperen etter seg over den store gårdsplassen vår belagt med brostein. Alle vinduene på soverommet stod åpne. Det ene vinduet vendt mot garasjen og oppkjørselen, det andre vinduet og terrassen vendt mot hagen. Den jævla hagen. Den jævla hagen som får mer oppmerksomhet enn alt annet i huset. Til ingen nytte, forøvrig - for vi skal ikke påberope oss en fantastisk flott hage.

Jeg veiver med armen rundt i senga og på nattbordet for å trylle frem mobilen, i et forsøk på å stoppe den idiotiske gressklippermannen utenfor, men dessverre uten hell. For en gang skyld lå mobilen til lading i stua. Jeg lå stille som en død mus i musefella i senga. Jeg hadde ingen som helst mulighet til å stoppe det jeg visste var i ferd med å skje. I det minste håpet jeg hvertfall at mannen min var smart nok til å starte den jævla gressklipperen leeeeeengst unna vinduet ut mot hagen, nede foran huset. 

Jeg hører det blafrer i gardinene på soverommet og tenker at nå braker helvette løs snart. Og det gjorde det. Den gale mannen som av en eller merkelig grunn så absolutt MÅTTE klippe plenen akkurat denne dagen tirsdag klokken 17.00, var i gang. Av alle andre tidspunkter - akkurat NÅ skulle han gjøre det. Ikke nok med det, men hagen vår er definitivt ikke overgrodd! Etter at vi kjøpte ny gressklipper for bare noen uker siden har mannen syns det er så GØY å klippe plenen med bioklipper, at han gjør det altfor ofte. Jeg har prøvd å banke inn i huet hans med hagesaks at det ikke er nødvendig å klippe den raserte hagen vår så ofte, rett og slett av den enkle grunn at vi ikke MÅ det! Han klipper jo bare toppene, maks en millimeter liksom! Jævla idiot asså! Det blir som å gå til frisøren annenhver uke for å stusse tuppene, det er virkelig ikke nødvendig!

Og DER kom gressklipperen igang. Med den ekstremt høye lyden av bensinmotor som ljomet inn i soverommet. Og ikke nok med bensinmotorlydene, jeg ble fysisk fylt av hat hver gang han kjørt den over stein eller grus og etterfulgt av lyden av et smell når bioklipperen treffer de forbanna skiferplatene. Og Torbens banning etterpå. 

Jeg kikket på Maren og registrerte at hun faktisk sov seg gjennom bioklipper-orkesteret på utsiden. Jeg tenkte stille i mitt sinn at det kanskje var rom for litt hode-relaxing allikevell for mamsen. Jeg la hodet ned, men merket at jeg var så jævla sint. Jeg lå igrunn å bevret av sinne og irritasjon. Bioklipperen hørte jeg lyden av hele tiden, og selvsagt høyere når Torben passerte nærme vinduet. Han presset runder i sirkler på plenen, og jeg kunne i grunn HØRE at han misset noen gresspletter, ble stående på samme stedet, dra klipperen mot seg og endre bittelitt på retningen. Jeg kunne nesten ikke holde meg. Men siden Maren sov og jeg øynet sjansen til å kanskje-kanskje-kanskje få ei lita stund med Jon Blund, så beit jeg meg i det. 

Omsider dabbet motorduren av. Det ble helt sykt stille der ute. I et lykkens sekund skjønner jeg at gressklippermannen har bestemt seg for å si seg fornøyd med finklippen av det tørre, ødelagte gresset vårt. Maren rørte litt på seg, men hadde fremdeles øynene igjen. Jeg krysset fingrene. Hun pustet tungt og snudde hodet litt til siden. 

GAGG-GAGG-GAGG-GAGG... hørte jeg ute på brosteinene våre. Den jævla mannen slepte gressklipperen tilbake der den kom fra, garasjen. Romstering i garasjen. Maren med øynene lukket. Garasjeporten ned. Hun sover tungt.

Akkurat da kjenner jeg det. Det som skal bli grunnen til at siestaen min ble ødelagt. Det kiler litt. Og så kiler det mer. Og før jeg i det hele tatt har rukket å borre hodet ned i puta med ansiktet først, så er det siste jeg ser før jeg skjønte at siestaen var dødt løp - ansiktet og de smale øynene til Maren. Så braket det løs. Tidenes nysehelvette i senga ved siden av en sovende baby. Med lyd, form, farge og fukt. ALT! 

Når jeg endelig tør å åpne øynene, ser jeg min til nå sovende babbs med et stort glis og trillrunde øyne. 

"JEG ER VÅKEN!"

Supporterfrue - Line Victoria, trøtt.

PS: Jeg trenger hvertfall ikke bekymre meg for hekktrimmeren noe mer, den har Torben klart å gjøre en brå slutt på helt på egenhånd:

Mammapolitiet - huff, de vil du ikke møte på.

La oss snakke om det. De rosa elefantene som finnes på nettet som tar stor plass i mammaforumer/grupper og er veldig slemme med hverandre og andre mødre. Ja, jeg snakker om mammapolitiet.

Helt fra jeg ble gravid har jeg prøvd å holde meg unna forumer der mammapolitiet samles. Men de finnes på facebook-grupper jeg er glad i å hente tips fra, og de finnes der. De finnes når jeg googler. De finnes når jeg blogger. Og de finnes helt sikkert i butikken når morsmelkerstatning og en kald øl står på båndet samtidig.

Jeg googlet faktisk "når kan man ha barnevakt" før jeg tok avgjørelsen om å tørre å gi fra meg ansvaret for en kveld/natt. DAMN, burde jeg aldri gjort. Det florèrer av mennesker som skal fortelle andre hvor gammel man skal være eller hvor dårlig mamma man er om man gjør det for tidlig. Jeg har merket at Maren har vært klar for barnevakt en stund faktisk, jeg må innrømme at det antageligvis var mye værre for meg enn for Maren å være borte ei lita beite! Maren STORKOSTE seg og jeg er ganske sikker på at hun ikke tok skade av det mentalt å sove et annet sted. 

"Du er en dårlig mor hvis du trenger barnevakt når hun er 4 måneder, hvorfor fikk du barn i utgangspunktet hvis du bare skal gi fra deg ansvaret?" var et svar til en kommentar på et mammaforum. "Barnet trenger mamman sin og skal IKKE måtte forholde seg til andre før det kan snakke og be om å overnatte hos andre enn hjemme". "Jeg har aldri hatt barnevakt, og ønsker det heller ikke. Jeg syns det er en uting med å overlate et barn til andre. Mamma til 5- åring."

Jeg tror det er enorme forskjeller med barna som blir presentert i disse kommentarene. Maren viser veldig sjelden tegn til at hun har ubehag med andre mennesker. Rett skal være rett, på det rette tidspunktet når hun er veldig trøtt, kan hun vise en slags skepsis til noen - så introdusering til nye mennesker skjer som regel når hun er våken og ikke midt i leggetiden. Men poenget mitt er at hun tilpasser seg andre uten merkbare endringer i hennes adferd. Hun smiler, ler og ironisk nok tar hun flaska mye bedre fra bestemor og svigerinne enn av Torben og meg. 

Hadde Maren slått seg fullstending vrang på et nytt fang, vist ubehag ved å komme nye steder eller rett og slett ikke følt seg helt vel med andre familiemedlemmer hun har møtt mye, så hadde jeg ikke vært komfortabel med å la noen passe henne. Hadde hun grini mye og vist tegn på at hun trengte mamma og pappas trygghet og nærhet for å roe seg, ja da hadde det blitt vanskelig med barnevakt. Men nope - så lenge det finnes et fang å få kos, omsorg og kjærlighet i så er hun likeglad. 

Tilbake til Mammapolitiet. Hvem er egentlig disse? Er mammapolitiet perfekte mødre som aldri gjør noe galt? Eller er mammapolitiet overbeskyttende damer som syr puter under armene på ungene - som gjør de "bortskjemte" og kun trygge i mammas fang? Eller gjør de det fordi det passer dem SELV best å aldri vurdere barnevakt, og derfor bør heller ingen andre gjøre det? Har de ikke andre mennesker i sin omgangskrets som de stoler nok på, slik vi er så velsignet med? Greia er bare at jeg er skremt over hvor mange som mener at det DE velger er det rette for absolutt andre barn. "Jeg ville ALDRI hatt barnevakt så tidlig!". Hva svarer man på slikt? Man må jo som mor være klar over at alle barn er forskjellige og det som ikke passer for din unge kan være helt normalt og kjempeflott for andres barn..! Jeg dømmer ikke de som ikke har barnevakt før poden er et halvår, men jeg forventer også at ingen dømmer OSS som har et barnevakt-vennlig barn... Does it make sense, egentlig?

På spørsmål om når barnet var klart for barnehage så var det MANGE som ville si sin mening. Jeg ble veldig skremt av holdningene til mange der, en skrev at barnet aldri er klar for barnehage da barnehage var for foreldrenes skyld og ikke barnas. Oh, hey! Fy fader så mange tær man tråkker på med et slikt utsagn. i mange, mange år har vi mennesker sjonglere mellom jobb og familieliv - og ikke alle har mulighet til å gå hjemme med barnet frem til skolealder. De absolutt få tillfellene er så heldige, faktisk. Jeg gleder meg til Maren skal i barnehage, jeg! Ikke for min egen del - men fordi jeg gleder meg til hun er i samspill og lek med andre barn og andre utfordringer enn å presse runder på det lokale kjøpesenteret eller sitte i lekegrinda og pludre. Jeg klarer virkelig ikke se for meg at hjemmemammaen som mener at barnehage er en uting sitter like mye å pludrer,leker og gir utfordringer til barnet som man får i en barnehage. Men det er noe jeg bare antar da, basert på egne erfaringer. Jeg ligger ikke 24/7 på gulvteppet og dikkedakker med Maren. Selv er permisjonen min ferdig i januar 2018. Deretter er det pappa Torben som skal være hjemme med arvingen frem til barnehagestart når hun er rundt året i mars en gang. Barnehageplass er søkt og jeg er glad for at vi har et barn som allerede nå trives svært godt med andre omsorgspersoner enn oss selv. Jeg er også ekstremt takknemlig for at vi har så mye familie rundt oss som gladelig stiller opp og ønsker å ha Maren hos seg. 

Første gangen jeg var borte fra Maren mer enn å hoppe i dusjen var da jeg dro på butikken da hun var 5 dager gammel. Da var hun med pappan sin. Greit nok at pappa ikke har pupp, men han har alt annet - og en liten kopp med morsmelk vi kunne mate henne med hvis det ble helt krise. Det ble det aldri, men fy så tøff jeg var som dro på butikken så tidlig og stolte på at Torben kunne sine saker. På den tiden mistenkte jeg han for å være en bedre far enn jeg var mor for Maren uansett. Han er myyyye roligere enn meg, og det smitter over på Maren. I helgen overnattet Maren hos bestemor og det gikk etter bestemors eget utsagn - over all forventning. Hun utførte det jeg vil kalle "bestemormagi". Sannheten er at Maren våknet kun en gang på natten for flaske, og sov da til sammen rundt 12-13 timer i løpet av natten. Puuh! Sovehjertet hennes fungerer i andres seng enn bare vår! Det skal innrømmes at det gjorde godt for mamsen også, jeg syns det var utrolig befriende å ha en baby som elsker andre menneskers oppmerksomhet og som kan uten problemer knytte seg til andre omsorgspersoner enn bare oss. Det er ikke gitt at alle barn er slik! Her er hun nok lik sin mor og far i lynne, vi elsket også andre mennesker og oppmerksomheten og tryggheten vi fant i andres fang.

Uansett - jeg skal ikke være den som sier at "dette fungerer for oss, og derfor fungerer det for alle andre også". Jeg både tror og håper at alle kjenner sitt eget barn best, og dermed tar riktige avgjørelser for deres egne. Jeg bare ber alle mammaer på nett om å være veldig forsiktige med de sinte ytringene sine, for det er så himla mange som får tær og mammahjertet sitt tråkket på når de (vi!) tror vi gjør alt galt! Er det noe jeg har måttet jobbe MYE med de siste 4,5 månedene, så er det å stole på min egen magefølelse, og ikke la meg påvirke av hva alle andre mener og gjør. Det står jeg ved ennå. Velmenende råd er selvsagt velkomment, så lenge man ikke møter på Mammapolitiet rundt enhver sving som klubber ned veldig mange avgjørelser tatt av en mamma som bare mener alt godt for sitt barn.

Ha en fin dag videre - og stol på deg sjæl! 

Line Victoria, Supporterfrue - på Instagram også.

BXdqc25AYS6

Bildet er tatt når jeg hadde barnevakt. Puppene er vanskelig å tilpasse seg når det er litt lengre pauser mellom ammingen!

Mams ute og gjør byen utrygg.

Unnskyld Langesund, mamsen lufta seg litt igår!

Barnevakt: Check.

Kald øl på frys: Check.

Konsertbilletter: Check.

Gode venner: Check

Øl i kun moderate mengder og vettet noenlunde i behold hele kvelden: 

I går hadde jeg min første barnevaktopplevelse, M ble sendt til Bestemor med babybrezzamaskin og penkjolen pakket ned i reisebaggen. Mor fant forøvrig frem den eneste kjolen som passer over hofta, og flate sko. 

It`s time to do some rock`n roll, baby. Bortsett fra at det var Røyksopp og ikke akkurat rækkenråll de vartet opp til dans med. Egentlig var det ikke RØYKSOPP heller tror jeg. For det var virkelig ikke en eneste av de gamle, kjente låtene de spilte. De bare stod der oppe og snurra skiver, liksom. Hvis man reklamerer med Røyksopp med store bokstaver på en festival, så trodde jeg faktisk det ble et spektakulært sceneshow og de låtene vi nynner på fra Røyksopp - men nope! Nada! Nix! Men whatever. Øl ble det vaffal.

Mor med sprengte patter allerede kort tid inn i vorspillet på terrassen måtte stå i kupumpa 20 minutter i stua. whuuuuut, whuuuuut, whuuuuut, låter pumpa. Den lyden kjenner alle menn som har hatt pumpeglade fruer. Og når du drar den av så kommer et lite «smakk». Anyway. Pumpa meg før jeg dro ut. Og så møtte jeg veggen. Ja, nesten bokstavelig - for du skjønner, jeg hadde tidenes «worst mom ever»-episode på nevnte konsertplass sine skitne toaletter. Mens jeg stod og hang med overkroppen over dassen og håndmelket meg (jepp, det er akkurat det man må gjøre), stod dessverre spruten til alle andre kanter enn ned i doen. Det er nemlig slik at melheganger i puppen sitter litt i forkjellige retninger, og jeg kom i skade for å sprute ned veggen inne på dass der før jeg faktisk oppdaget det. Melk overalt, melkebonansa til tusen! Jeg kunne slokket en brann på dass med melkesprengen min!

INNSKILD! Men jeg tørket så godt opp jeg kunne etter meg altså. Men dette var altså et lite arbeidsuhell! Jeg har aldri håndmelket nedi en dass før! iiik!

På vei ut døra følte jeg meg litt tom. Ja, bokstavelig talt. Pattene fikk sin naturlige heng nedover navelen igjen og jeg var klar for litt mer syrehodepop fra scenen og øl til 125,- for 0,4 i plastglass. Fin skal man være på Wrightegaarden, og drikke mikrobryggeriøl. (Ouch, glemte hodepinen Pale Ale kan til tider gi dagen derpå, fortrengte minner..)

Mens jeg gav syrehodepoptechnoen en sjans, hoppet jeg opp og ned foran scenen og lata som jeg digget. Følte meg som jeg var 21 igjen. Med kroppen til en 34 åring, og kleshabitten til noen som så sårt hadde prøvd å pønte seg for en skjelden kveld på by`n.

«Det går fint med oss, Maren sovna klokken 20.00».

SMSen fra bestemor kunne ikke gledet meg mer. AAAAhhhhh, skuldre senket og en ny øl i anmars. Konsert ferdig og turen videre over til Victoria Gjestgiveri, som på folkemunnet bare kalles «Hotellet». To øl senere, observert i taxikø men ble kjørt hjem av søsteren til en av festfølget - og BANG, fant meg selv i sengen med pumpa ved siden av meg. Atter en gang melkeskvetter over alt. Jeg bare lå flatt i senga fremdeles og starta pumpa igjen. Whuuuuut, whuuuuuut, whuuuuuut? Torben løp i skytteltrafikk mellom soverommet og toalettet for å tømme overfylte begre med melk. Jeg bare lå der som et halvdødt slakt og fikk pumpet ut resten av moroa, og kjente lufta gå ut av ballongene under haka, før de atter en gang fant sin plass hengene ned til hver sin side av kroppen. 40 tusen kroner brukt hos plastikk kirurg for 9 år siden - du skal vite at de pengene føles ganske sure når silikonen har faller ned rundt brystvorta sammen med resten av tyngdekrafta. Sånn er det. 

Og siden svigermor hadde stålkontroll på lille Maren, og kunne informere om at hun hadde våknet nærmere 10.00 den morgenen, så var det fantastisk å kunne atter en gang senke skuldrene og ikke stresse med å hente henne. Lille sovedyret mitt oppførte seg selvsagt eksemplarisk! Så jeg satte meg i badekaret. Det er det beste jeg vet. Men er ikke veldig fan av at en 88 kilos supporter syns det «er så romantisk og hyggelig å bade sammen», så vi satt stua sammen som sylteagurk på glass i badekaret vårt denne søndagsformiddagen. KJEMPEDIGG. Nei. Uansett hva du leser i glossy magasiner, jeg finner det utrolig lite romantisk å bade sammen søndag morgen etter en tur ut på byen. 

Siden ammerutinene mine var helt ute å kjøre, så oppførte selvsagt mitt 40tusen-kroners dashboard derretter. Det rant over i tide og utide.

Når Maren endelig ble hentet, så var det uendelig godt å plugge patten inn der den hører hjemme, og Maren hadde absolutt ikke glemt gamle kunster. Så nå er vi i vater igjen, og rutiner på plass igjen. Fyyyy, så heldige vi er som har et sånt herlig vidunderbarn som koste seg så hos bestemor. Der var overnattingsbarnevakt-koden knukket. Jeg gruet meg litt, men følte at det bare var å hoppe i det. Og det gikk jo såååå bra, eneste som klager er puppene mine som har fått kjørt seg litt!

Lag dere en deilig søndagskveld, folkens!

På tide å finne frem spinningskoa igjen!

Dagene går. Torben er inne i en ny friperiode og mams kan unne seg både frisørbesøk og et glass øl på verandaen når sola er på vei ned. Lille M har begynt så smått å elske grøt, og får det etter en sup med pupp hver kveld, og sover om mulig enda bedre når vi legger henne enn hun har gjort til nå. Torben også, for jeg glemmer å fortelle han at grøten er laget med pumpet morsmelk, og der jeg sitter å ser han prøvesmake hver eneste skje med grøt før M får den så tenker jeg stille i mitt sinn at han får i seg langt mer morsmelk enn mange andre fedre. Og så tenker jeg at jeg burde kanskje si noe, men dropper det og lar det heller bli en bisetning i bloggen.

Jeg satt å tenkte litt på datoen idag. Jeg mener bestemt at det er noenlunde samme datoen som jeg ante at jeg kunne være smelt på tjukka for nøyaktig et år siden. Så tenkte jeg på alle planene jeg fikk litt senere den måneden (fremdeles i august månede) at jeg skulle være flink til å trene, spise sunt og være aktiv i graviditeten. Veeeeel. Det ble med ønsket, for både svangerskapskvalme, halsbrann, bekkenplager og hormoner satte en stopper for det. Nå er det august igjen, et år senere, og jeg lurer rett og slett på om jeg skal for alvor gjøre meg den tjenesten å bli litt mer aktiv igjen. Jeg møtte på Nancy her om dagen. (min PT, og min supermentor som fikk meg til å elske trening og endre kostholdet mitt.) Jeg har savnet henne. Savnet henne fordi hun gjør meg godt ikke bare utenpå, men langt inni hjerterota. Herlig kvinnfolk. Jeg må tilbake til henne og finne gleden med trening og svette igjen. Gud, som jeg savner spinningsykkelen! 

Bildet under er fra min første spinningtime og bilde nr 2 er ca 3 måneder etter eller noe.. Så spinning gir virkelig resultater, det har jeg hvertfall bevist før!

Idag tror jeg rett og slett jeg må ta en opprydning i treningsklærne mine. Ingenting er mer demotiverende enn å prøve å tvinge på seg den tightsen eller toppen som satt så fenomenalt over rompa rett før bryllupet. Det sitter muligens fenomenalt over kneskåla nå, for det sånn cirka så langt over leggene jeg får klærna fra i fjor. Tilogmed sokkene passer ikke lenger. 

Jeg tenkte også at jeg skal være så gæærn å la dere atter en gang ta del i veien mot et sunnere Line, slik jeg gjorde sist. Jeg fikk TONNEVIS med motivasjon ved å skrive om hvordan det sakte men sikkert gikk fremover, og jeg har veldig lyst til å gjøre det igjen :-)  

Måten jeg har tenkt til å gjøre det er selvsagt å skli inn i rutinene med sunt kosthold som jeg lærte om på Liveakurset. Jeg må ta det i rolig tempo, ikke noe spenstig diett - siden jeg fremdeles ammer. Dette fordi at avfallstoffer havner i melka, så sunt og godt kosthold samt trening er det som er oppskriften. Da kom jaggu de chiafrøa og banansjokolade-barene jeg kjøpte til sin rett! Min største uvane er sjokoladen og frossenpizza som jeg antageligvis koser meg med hver eneste dag. Pizza fordi det er lettvindt og sjokolade fordi det bare blir sånn når man skal kose seg. Jeg må ikke bare rydde blandt treningsklærne, jeg må nok ha en opprydning i matskapene våre også! Bort med nugattien, kjeks og andre tomme kalorier - inn med frukt og grønnsaker fra naboens hage. (Vi har en nabo med MASSE digg i hagen!)

Jeg starter når jeg føler meg klar for det, tipper jeg setter startskudd i neste uke en gang. Ikke mandagen, for det er SÅ klisjè! Jeg gleder meg bittelitt, jeg! Gleder meg til å trene etter nesten et helt års fravær! 

Ha en kanonfin dag!

 

 

hits