august 2017

Nei,nei,nei....:-(

Herregud. Hvordan skal jeg forklare smerten med ord.

Et rent lite helvette som har brutt ut i alle kroppsdeler med unntak av fra halsen og opp. Det heter «Satan, så sykt støl» og har ingen kur.

Jeg var så naiv at jeg slang med med på en Puls/Core-time med Nancy igår. Du vet, der du jobber med en tung ball og hopper opp og ned til melkeprengen ikke klarer å holde trykket og fosser ut i treningsbh`en. Ja, sånn var det hvertfall for meg da. 

Jeg gråt mine salte tårer. Litt fordi det var fryktelig vondt å se at tiden liksom hadde stått stille der inne i salen, men formen min - den har ikke stått stille. Den har vært på nedadgående kurs i et år, og det var særdeles merkbart. Kroppen min hang virkelig ikke med, og ikke psyken min heller. Der stod jeg rett foran titusner av store speil som verken var flatterende eller gav meg supermotivasjonen det har gjort tidligere. Det var som om speilbildet mitt gråt. Vent litt, det var vel strengt talt det jeg gjorde også. 

Halvveis i timen begynte jeg faktisk å gråte. Så jeg lå sammenkrølla i en dam av melk, svette og tårer og bare ventet på at noen skulle sope meg opp etterhvert. Jeg så Nancy komme bort til meg, og innimellom den tunge pusten fikk jeg advart henne? "-Jeg?.orker? ikkeeehhhh?..»

Timen er grønn, og passer for alle. Vel, kanskje ikke for Mama-Line som har prøvd å tvinge på seg treningstoppen, som åpenbart manglet noen X`er i størrelseslappen i nakken og over ræva, skled toppen opp og inn under puppene og avslørte mageboerhuset til ungen min og konturene av fødefi*ta mi gjennom den tynne og særs trange treningstightsen. NICE! Mama-Line burde gått litt flere trilleturer og bygget opp litt mer muskler før hun heiv seg i valsen med de andre spretne damene i salen der på Nr1 Fitness. Faen ta latskapen jeg har vært preget av det siste året. 

Mens jeg lå der på parketten å gråt, gav jeg faen i hva alle andre tenkte. For heldigvis er jeg på et treningssenter der jeg har erfart at «alt er lov». Det er ikke et sånt sted som jeg trente på i Oslo der jeg fikk beskjed om å ta på meg mer klær fordi jeg ikke passet helt inn i "det sunne og friske bildet av spreke mennesker» de prøvde å selge inn til øvrige kunder. Dessuten er de vant til å se meg gråte, for for 2 år siden gråt jeg om mulig like mye etter hver jævla spinningtime jeg hadde de første ukene. Så de har sett meg grine før. Da var det ikke fordi jeg var så sliten - men fordi jeg måtte dra sykkelshortsen ut av ræva etter endt økt, og det hørtes ut som en borrelås hver gang jeg røsket oppi gnagsåret i aslet mitt. 

Jeg prata litt med Nancy etterpå, og håpet hun ville forstå om jeg satset på spinning til formen er noe bedre, før jeg begir meg ut på parketten igjen. Det gjorde hun. Og jeg tror nok hun var enig i at det er best for psyken min at jeg velger de timene jeg elsker (spinning) før jeg gyver løs på mer core-trening. Ikke at det ikke er bra for meg fysisk, men det handler om å finne noe som gir meg mestringsfølelse også, tror jeg..

Så frem med sykkelshortsen og de rosa spinningskoene - Mama gir faen ikke opp! 

Sliten og støl Supporterfrue.

Mamma - Mormor. (Når man skulle ønske det var mobildekning i himmelen)

Jeg fikk en så utrolig hyggelig mail av en leser, Hanne, som fortalte meg at vi hadde mange likheter i livet vårt som mamma. Ikke bare fikk vi barn nesten samtidig, men vi mistet vår egen mamma i ung alder. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvordan min mamma hadde elsket å bli mormor.

(Mamma og jeg på båttur, og mamma rett før hun døde)

Min mormor døde bare måneder før mamma. Jeg husker at mamma fortalte meg at det å miste mamman sin er fryktelig trist og at hun gruet seg til hun ble gammel og grå og skulle la meg være igjen på jorda uten en mamma å ringe til hver eneste dag for den minste dramatikk eller nyheter i livet mitt. Derfor tenkte jeg mye på mammas følelser da hun mistet sin mamma, da mamsen gikk plutselig bort bare få måneder senere. 

Kort fortalt, mamman min døde av hjerneblødning mens hun sov, da hun var 53 år gammel. Jeg snakket med henne kvelden i forveien - vi hadde akkurat vært på jentetur til Berlin og kost oss med vin, høye hæler og sene lunsjer helgen før hun døde. Hun ringte meg faktisk for å avtale neste jentetur - som hun mente burde gå til Spania et par måneder senere, fordi pappa skulle være ute i nordsjøen den jula. Jeg lo litt og sa på tull at «ikke bestill noen billetter ennå da, vi må nesten rekke å pakke ut fra siste turen!». Hun klaget ikke på noen vondter eller noe, så det var absolutt ingen forsvarsel på hjerneblødningen. Den natten døde hun. Ironisk nok etter å ha shoppet julegaver på nett som kom ramlende hjem i postkassen rett etter at hun døde. 

Dette er nå veldig snart 9 år siden. 

Da jeg ble gravid og terminen satt, tenkte jeg med en gang på mamma. Spesielt da vi fikk vite at det ble en jente. Mamma gikk gravid samtidig som meg (jeg er født 5. april og Maren bare noen dager tidligere) og jeg tenkte mye på «hvordan så mamma ut til jul med meg i magen?» og «hvordan taklet mamma glattisen i februar som høygravid?». Jeg har fått vite at mamma også tryna på glattisen med meg innabords, akkurat som jeg gjorde da jeg falt ned trappen ute rundt juletider.  Det var bare noen av spørsmålene jeg funderte på, jeg hadde millioner av de. Strekkmerker? Kjapp fødsel? Kynnere? Kvalme?

Da jeg var hos legen sa legen at jeg kunne snakke med min mor om hennes fødselshistorie, for ofte gjentar den seg fra mor til datter. (Ikke alltid, men noen ganger?) Jeg var ganske tårevåt da jeg gikk derfra, for jeg visste så utrolig lite om min egen fødsel! Det falt meg liksom aldri inn å spørre om disse tingene da hun levde!

Pappa husket jo noe da. Han husket et jævla vræl og at hun var sinna på jordmor. Han husket også at mamma «tvang» de til å ta vannet tidligere enn anbefalt for å få fortgang. Pappa fortalte også at jeg ble både ammet og flasket opp på pumpet morsmelk av pappa da mamma dro tilbake på jobb etter 6 uker. (6 uker! Jeg var ikke engang grodd sammen etter 6 uker tror jeg!) Pappa kunne også erindre en viss skrikekur jeg gikk igjennom for å avvennes pupp om natta. (Til hans forsvar - det var helt normalt på begynnelsen av 80-tallet)

Svigermor kunne også hjelpe litt på vei med å fylle på historier om mamma fra da hun var gravid. Mamma var nemlig sykepleieren til Torben da han lå på sykehuset etter å ha blitt overkjørt av bil som 2,5 åring. Da var mamma gravid med meg. Så indirekte møtte hun jo Torben før vi giftet oss?! Som jeg sa i bryllupstalen - «lite visste disse to mødrene at det ufødte barnet i magen og den lille gutten som lå med gips og bandasjer over hele kroppen kom til å gifte seg litt over 32 år senere."  

På min egen 34 års dag 5. april var jeg veldig sentimental. Jeg satt med en 6 dager gammel jentebaby i armene og ammet - akkurat som mamma gjorde nøyaktig 34 år tidligere. Følelser, tanker, alt det der var nok ganske likt selv med så mange års mellomrom. Jeg fikk et akutt savn (og det dukker til stadighet opp!) når jeg har spørsmål om Maren og hennes utvikling.»Er dette riktig? Er dette normalt? Var jeg også sånn?». Jeg skulle så ønske mamma kunne si til meg at «akkurat sånn var du også!» og selv om pappa hjelper så godt han bare kan på å huske, så kan jeg ikke forlange at han skal huske alle detaljene om mor/datter-forholdet vårt de første årene. 

Maren fikk navnet sitt etter sin mormor. Min mamma het Marit og Maren er en variant av det navnet. Jeg er bombesikker på at mamma ville sett på Maren og sagt - "det ligner på oss jentene i familien!" Pappa ser jo bare det kuleformede huet og null hår og tenker at «joda, det der en Husby». Jeg skulle gjerne hatt mamma der til å erklære at det er en Evensen også. (Jeg er døpt med etternavn Evensen Husby) Mamma hadde blitt fra seg av glede over at jeg fant meg en så flott mann. Hun hadde også elsket det faktum at jeg flyttet hjem til hjemstedet mitt, i nesten gangavstand til barndomshjemmet mitt. Hun hadde rett og slett elsket å være mormor til Maren, det er jeg helt sikker på!

Som mamma til Maren er det en utenkelig tanke å vite at jeg ikke kommer til å være her for evig og alltid i livet hennes. Forhåpentligvis rekker jeg å bli mormor en gang i fremtiden, som min mamma aldri rakk. Og heldigvis finnes det en bonusmormor til Maren i Krabberødstranda der jeg er oppvokst. En bonusmormor som kommer til å servere iskrem i store mengder fra fryseboksen på kjølerommet og kjøpe Reimadress til barnehagestarten. Men jeg har lovet meg selv å fortelle Maren om hvor navnet hennes kommer fra. Hun skal vite at hun er en Evensen også :-)

/Line Victoria

Jeg sover alene.

Det dukker til stadighet opp spørsmål i kommentarfeltet - og jeg liker å svare utdypende på noen av de. Som for eksempel under innlegget om at Mor har fått sengen tilbake, og Maren har fått eget rom...

På helsestasjonen på 3 mnd kontroll fikk vi beskjed om at man bør vente til 1 år eller i hvertfall 6 mnd med å flytte de inn på eget rom pga risiko for krybbedød. Hva tenker du om det?

Jeg er veldig klar over denne problemstillingen. Og jeg er jo i utgangspunktet veldig enig i hva helsestasjonen anbefaler! Spesielt siden det har vært mitt forsvar hver gang noen har spurt meg om hvorfor jeg samsover med henne i sengen. Sannheten er at jeg har sovet med henne i sengen av litt egosistiske årsaker også, det var en genial måte for meg å få masse søvn. (Jeg merket som oftest ikke at jeg ammet i søvne, så når jeg våknet hadde jeg plutselig gjerne hatt 10 timer sammenhengene søvn..)

(Bildet: Slik følte jeg det litt når jeg fikk sove alene i sengen første gangen etter at hun havnet på eget rom...)

Jeg googlet, spurte og maste på de sidene jeg er tilknyttet på facebook for å lete opp svar. Ja, det anbefales å samsove (evt ha barnet på samme rom) frem til tidligst 6 måneder for å unngå krybbedød. Når det er sagt, krybbedød er IKKE noe som skjer som man kan kontrollere i forkant. Det handler ikke om at man har sengebeskytter, legger seg oppå ungen eller at ungen blir overopphetet. Krybbedød er «ingen kjent årsak til dødsfall» og har ingenting med ulykker å gjøre. Så hver gang du leser at bruk av babynest eller samsoving kan forårsake krybbedød så er stemmer faktisk ikke det. Bruk av babynest kan forårsake dødsfall, og i 98 % av tillfellene babynest har voldtet skade eller dødsfall på barnet så har det vært fordi en snor på babynestet har tvinnet seg rundt halsen på barnet. Ved samsoving og ulykker er det dessverre slik at mange av ulykkene har skjedd når en eller flere i sengen har vært påvirket av alkohol eller andre sedativer som gjør at man har sovet fryktelig tungt. Ikke alle, men mange. Akkurat dette med babynest er veldig omdiskutert, men jeg brukte babynest og elsket det i starten. Lett å frakte en sovende baby rundt i huset med meg - men jeg skal også innrømme at jeg hadde noia for alt jeg leste om babynest. Når det er sagt tror jeg at forhåndsregler om at det ikke skal være snor på babynestet eller at barnet ligger på siden med nesa trykket inn i siden på babynestet (surstoffmangel) - men dette gjelder slik jeg har oppfattet det barn som ikke klarer å vri/snu hodet selv. Babynest er et fantastisk hjelpemiddel når det brukes riktig :-)

Grunnen til at man sier at krybbedød kan reduseres ved å ha barnet i egen seng eller på foreldrerommet er fordi man har «naturlige oppvåkninger» eller blir vekket titt og stadig som gjør da at barnet ikke får den ekstremt dype søvnen som kan gjøre at barnet «sovner inn». Jeg har de siste dagene hatt babycallen på fullt, og observert henne på sitt eget rom. Babycallen med bilde slår seg på hver gang den minste yd eller bevegelse skjer. Faktisk så våkner hun av seg selv ganske ofte. Strekker på seg, nyser, fiser, snur seg, trekker pusten osv. Med andre ord har hun mange egne oppvåkninger i løpet av natten som jeg også våkner av på babycallen, men hun sovner igjen rett etterpå. Det var ikke alltid slik når jeg samsov med henne, faktisk virket det som hver gang hun strakk på seg så søkte hun puppen fordi hun kjente puppelukta mi. Fremdeles kan det være slik at hun vrir seg og «våkner litt» når jeg går inn å lukker vinduet etter at hun har sovnet. En annen ting som er grunnen til at det var i grunn kanskje litt på tide å flytte henne over i egen seng var fordi hun nå kan våkne og krype litt rundt i sengen min. Du skjønner, hun gråter ikke når hun våkner. Hun ligger å babler og snur seg og fikler med dyna eller hendene/føttene sine. Hun har ALDRI våknet med et skrik som er vanlig for små barn, derfor må jeg ha babycall på full guffe. (Faktisk har jeg to babycaller, en på hver side av sengen. Ikke fordi jeg ikke hører henne - men fordi hun gir så lite lyd av seg når hun våkner, og jeg har ikke noe lyst til at hun skal rekke å lure på hvor det blir av meg..) 

Jeg har snakket med folk som har peiling på dette, og fått som svar at hun tidsnok vil tilbake til mamma og pappa sin seng når hun blir større. Akkurat nå er vi inne i en prøveperiode som fungerer helt ypperlig, med å ha henne på eget rom. Husk at rommet ligger ved siden av vårt og begge dørene står oppe. Faktisk ligger hun nærmere oss nå (i luftlinje) enn om vi hadde satt henne lengst vekk på vårt eget rom. Hun sovner også MYE raskere etter amming når jeg legger henne i sin egen seng, enn når jeg puppet henne i søvn og gjorde ninja-exit ut av senga vår for å fortsette kvelden i stua. Ellers - kamera har hjulpet oss veldig! Før vi fikk kamera føyk jeg inn til henne (på kveldene når hun sov og vi satt i stua) ved hver minste lyd, men nå ser jeg at de lydene hun lager bare er at hun snur litt på seg, endrer sovestilling eller rett og slett snorker høyt! ;-)

Og hey, når hun våkner for frokostpuppen henter jeg henne og sover to-tre timer til i senga vår med henne. Jeg sier ikke at alt jeg gjør er riktig, jeg bare sier at dette er det som funker for oss nå :-) Samsoving er det BESTE jeg har gjort, både i forhold til søvn og søvnmønter - og jeg liker å tro at hun litt «på eget initativ» har valgt bort puppen om natten, siden hun den siste tiden i vår seng snudde seg vekk og ikke brydde seg om mammakosen som lå ved siden av. Det har ikke vært noe gråt, eller noe annet ukomfortabel tilvenning som har gjort at hun har havnet i egen seng på eget rom - en veldig naturlig overgang vil jeg si. Jeg trodde bare at den kom litt senere, men det gjorde den altså ikke.

Avslutningsvis vil jeg også påpeke at jeg aldri hadde gjort det om hun hadde hatt tidligere oppvåkninger og ønske om pupp tidligere på natten. Da hadde det gått utover nattesøvnen min om jeg gikk inn dit for å trøste/puppe flere ganger i løpet av natten, og det hadde som sagt vært en ego-handling å da ta henne tilbake i storsengen. Hun sover fra 20.00 - 05.00-06.00-ish, og får frokost-puppen mens vi sover videre og vi står opp når hun drar meg i fingrene og håret sånn i 08.30-tiden. Ikke en eneste gang har hun våknet og grini fordi hun ligger alene eller noe. Det har vært sykt viktig for meg - hadde hun gjort det så er terskelen for å ta henne tilbake i sengen vår ganske lav. For som sagt, jeg elsker samsoving - og jeg hadde virkelig trodd hun kom til å sove med oss i sengen mye lengre tid!

Helt til slutt, vi har vært velsignet med ei utrolig trygg og glad sovebaby. Hun har jo som mange av dere har påpekt er relativt unaturlig, sovet godt fra første dagen hjemme fra sykehuset. Dette tror jeg ligger i genene våre, både Torben og jeg sov veeeeldig godt gjennom natten da vi var babbiser. Jeg er fullstending klar over at jeg er vanvittig heldig og bør prise meg lykkelig for at hun finner søvnen sin selv og sover så utrolig lange strekk. Gjennom hele tiden har hun spist seg opp på kveldene på puppen (nå har vi også så smått introdusert grøt til kvelds) og jeg antar at det har vært hennes måte å spise seg opp før en lang søvn. I tillegg (som nevnt) våkner hun ikke fordi hun er ukomfortabel eller sulten, hun sover åpenbart natten igjennom fordi hun er mett og trøtt. Og de gangene jeg ser på baby-callen at hun åpner øynene ser jeg at hun lukker de igjen få sekunder senere og sover videre. Det er ikke slik at hun sovner og ligger i samme stilling hele natten igjennom - og ikke lager en eneste lyd!

Av alle disse nevnte grunnene har vi foreløpig valgt å la henne sove på sitt eget rom. Hun er 5 måneder nå og hadde sagt ifra med et vræl om hun var ukomfortabel med det. Enten ved å grine når hun legges, eller våkne med et skrik flere ganger om natten. For vår del er det hipp som happ hvor hun vil sove, men etter å ha konferert med mange jeg kjenner som har barn så føles det riktig per nå. Mange jeg kjenenr har en runde med tilvenning og må «øve på» å sove i egen seng - for ikke snakke om å avvennes nattpupp og «finne søvnen selv». Det virker bare som om alt løste seg selv her i huset, at vi foreløbig har gått klar av den litt vanskelige overgangen det kan være for mange. 

Sånn, et utfyllende svar på et godt spørsmål fra en leser! Og så vil jeg minne dere på at ingen babbser er like, og det gjelder å gjøre hva som føles mest riktig for DEG og din lille babbs. Dette er ikke oppskriften på noe, jeg bare forteller hva vi gjør - og det er absolutt ikke nødvendigvis den riktige måten å gjøre det på. Men nå ble det bare slik da. 

PS: Jeg pleier ofte å få litt «pes» fordi jeg er så «heldig» å ha en sovebaby. Jeg er fullstendig klar over at dette hører til sjeldenhetene, og at det er helt vanlig og ha både våkennetter og minimalt med søvn. Jeg er lei for at jeg ikke har noen tips eller råd til dere, der er jeg rett og slett helt blank. Føl ikke at du har en baby det er noe «galt» med om han eller hun gråter om natten eller våkner med et skrik eller har kolikksymptomer og du har nada søvn på flere måneder. Det står mer respekt av dere mødre enn det gjør av meg - for jeg er bortskjemt! Ellers får vi si som bestevenninna mi: «Jeg håper dere velger å få et barn til, så du forhåpentligvis får kjenne litt på hvordan det egentlig er å ha baby som holder deg våken! Dere har kommet altfor lett til det!» Jeg er enig. Faktisk. BANK I BORDET!

Ha en deilig torsdag videre! 

/Supporterfrue

Planen fremover!

Igår var jeg hos Nancy. 

Mange av dere nye lesere vet ikke hvem Nancy er, men det er min pt/guru/mentor når det kommer til kosthold og trening. Hun fikk meg i form til bryllupet og har påvirket meg veldig positivt i forhold til å like trening og ordentlig kost uten nugatti og søtsaker på menyen. Ja altså, hvis man ser bort i fra graviditeten og de siste 5 månedene da. Jeg kaller det unntakstilstand, og kroppen min kaller det «et rent helvette». For det er ikke sunt det jeg har dyttet i meg det siste året, for å si det slik!

(Høygravid på bildet, hu har kosa seg vøtt!)

Dessverre ble jeg litt lei meg fordi vi ikke kan gå like hardt ut som vi gjorde forrige gang. Dette fordi jeg ammer. Så ketose må utelukkes, og et sunnere kosthold og trening må innføres. Da går det nok litt saktere - men det tror jeg vi alle er tjent med. Egentlig er det små endringer som skal til. Det er bort med søtsakene (det har jeg inntill i går spist hver eneste dag!) og kaker, usunne middager fra Burger King og min daglige dose med dessert, ryker. Fyfaderass. Dobbeltsukk.

Jeg har enorm forståelse for at jeg ikke får gå så hardt ut, man vil nødig at avfallstoffene mine skal komme i melka - og ei heller er det sunt for mor å gå så drastisk til verks etter over et år i?ehh? karbokoma. Eneste jeg faktisk gleder meg vilt til nå er å komme meg på spinningsykkelen igjen.. ÅÅ, for et savn det har vært! Den sykkelen gir meg strukturert hverdag, fordi jeg automatisk spiser mye sunnere og sover bedre de dagene jeg har tredd ræva mi ned på det setet og fått opp pulsen. Jeg vet det blir hardt, men akk - jeg vet hvor det ender om noen få månder, det skal ikke så mye til før jeg kjenner at formen blir bedre. (For den kan virkelig ikke bli værre nå, haha)

Jeg kjenner meg klar for å kle på meg både dobbbel bleie og tøye ut pulsbeltet mitt, det blir intressant å se hvordan pulsen ligger på første økt. Første økt er det mulig jeg klarer å komme meg på i morgen, vi får se hvordan beinet til Torben er da. (Han er syk, eller - ja, urinsyregikt i foten sin. Ikke til å spøke med, en baby og et krykketroll - aldri en god match!)

Sorry for SYKT intetsigende blogginnlegg - men jeg lovte jo å gi dere en oppdatering. Når jeg kommer skikkelig igang så blir det litt gøyere å blogge om det igjen. Jeg vet at mange fulgte meg under Livea-prosessen, så det blir kanskje litt krydring av treningspjatt innimellom alt babyfjaset mitt! ;-)

/Supporterfrue (med Liverpoolkampen på i bakgrunn)

Tid for å ta litt grep! Sukk...

Ahh. Vanligvis pleier man å si at mandager er en ny start, men for min del er det idag - tirsdag 22.august som blir min nye, freshe start som nevnt i et tidligere blogginnlegg.

Det er på tide å ta fatt på de tingene som gjør meg litt sprekere i både huet og kroppen. Jeg har lenge gått og "hanglet" litt fysisk, siden jeg ikke akkurat har brydd meg nevneverdig om verken spinningtimer eller sunt kosthold. Jeg vet jo at humøret og kroppen min blir gladere når jeg er i fysisk aktivitet og holder sjokoladespisingen til helgene. Og la oss innsè det, det er ingen som er tjent med en mor som ikke orker å trille opp bakkene her på Ekstrand og som helt seriøst vurderer en liten elektrisk motor på barnevogna for å gjøre det akkurat litt lettere å komme seg på trilletur.

Idag har jeg en avtale med Nancy, som fikk meg til å endre fullstendig på både kostholdet og treningsgleden min. Litt mindre enn et år før bryllupet (september 2015) startet jeg på Livea-kurset hennes, og gjorde at jeg begynte å ELSKE trening. I løpet av graviditeten (med kvalme, halsbrann, bekkenplager og alt som hører til) så fikk jeg ikke anledning til å trene gjennom svangerskapet. Og nå etter fødsel har jeg vel strengt talt ikke brydd meg nevneverdig om de ekstra kiloene og den korte pusten min - bortsett fra når jeg er på trilletur. Da merkes formen min veldig godt, og jeg tar meg selv i å droppe trilleturer fordi jeg syns det er slitsomt..

Men hey - NÅ skal mor til pers! Jeg kommer ikke til å gå så hardt ut som jeg gjorde i 2015, siden jeg fremdeles ammer og trenger næring. Så jeg kan nok ikke råslanke meg eller trene to ganger daglig, men jeg kan så absolutt kontrollere sukkerinntaket mitt (som er skyhøyt!) og få meg noen spinningøkter i løpet av uka. (I tillegg til trilleturer selvsagt) Målet er definitivt ikke å bli superslank på kort tid eller se ut som en sylfide til sommeren, det handler vel i grunn bare om å ta tilbake formen sin - både mentalt og fysisk! (Selv om jeg elsker å være litt rund i formen, jeg er som regel morsommere da...)

Her er forøvrig en video av hvordan det gikk i september 2015 - og blar du i arkivet mitt så finner du sikkert masse spennende lesestoff der om du syns slikt er gøy :-)

Kjenner jeg grugleder meg til å se Nancy idag. Gruer meg fordi jeg vet at fettprosenten ikke akkurat er hva den pleide å være før jeg ble gravid, men også gleder meg helt vilt fordi hun er tidenes motivatør når det kommer til å gjøre sunne endringer jeg kan leve med fremover :-)

Også var det slikt med alt annet på bloggen min da. Jeg er ikke redd for å dele med meg hva jeg tenker og føler omkring situasjonen, for jeg vet jeg absolutt ikke er alene om å spise sjokolade samtidig som man ammer, og i tillegg klage på at kiloene ikke bare "renner av meg"! ;-)

Det kan nok hende det blir et nytt blogginnlegg i kveld når jeg har fått resultatet av testen (den målemaskinen til Nancy som skal scanne meg) - for da er det stor sjans for at jeg trenger å snakke litt om det. HAHAHA! (True story!)

M over på eget rom, mamma sover alene!

G`morning!

Her har det jaggu skjedd saker. I forrige uke kom vi ved en slags tilfeldighet til å legge Maren i sengen sin som hun har hatt stående ubrukt ved siden av vår. meningen var bare å legge henne der mens jeg hentet snuttefilten og da jeg kom tilbake sov hun som en stein. I 10 timer! 

Jeg lurte på om det kunne være tilfeldig, så vi testet dagen etter. Skjedde igjen, sov gjennom natten. Våkner for frokostpupp i 06-tiden, da tok jeg henne i sengen vår - puppet og så sov vi 3 timer til. 

Det kan virke som hun den siste tiden har våknet når jeg har lagt meg i 00-tiden når vi har samsovet. Da pleier hun å strekke seg etter pupp, men ikke orke så mye av den. Mest for kosen, liksom. Jeg tror faktisk jeg har kommet i skade for å vekke henne når jeg legger meg, og at det da er puppekos hun vil ha. Etter at hun havnet i egen seng har søvnen hennes blitt mye bedre og lengre uten puppekos eller mat!

Så hva skulle jeg gjøre? Jo, jeg ryddet ut av rommet ved siden av hovedsoverommet (har vært et kontor tidligere, tror jeg..), malte litt og flyttet senga hennes inn der - samt at jeg monterte kamera over sengen. (Har jo ikke hatt behov for babycall med kamera før, men skal hun sove med en vegg imellom oss følte jeg det var litt lurt..) 

Og da lurer du kanskje på hva som skjedde? Veeeel. Hun sovnet på 10 minutter og sov ti timer. Jeg hentet henne inn til meg på morgenkvisten og fikk noen timer til på øyet med henne mens hun inntok frokostpuppen. (en stk sprengt betongkloss, kjentes det ut som!)

Jeg som har hatt henne i sengen fra dag 1, kjente litt på det at hun plutselig ikke lå ved siden av meg. Men det kan virke som hun føler seg trygg og mett om natten på eget rom, så da har vi rett og slett tatt i bruk barnerommet. Jeg trodde faktisk det kom til å bli en god stund til, men dette føles nesten litt som "hennes" avgjørelse. Jeg har jo merket at hun har snudd seg vekk etter pupping om natten, og sovet videre uten å faktisk spise noe særlig. Men så lenge hun fikk sove uten å bli vekket av lukta mi og bevegelsene mine i sengen, så sov hun veeeeldig godt i sin egen seng. Faktisk sovner hun nå fortere enn hun pleier å gjøre på puppen når jeg tar en "ninja-exit" ut av sengen etter leggetid. Herregud, og jeg som trodde hun var avhengig av puppen for å sove? Har visst vokst seg av det, vil jeg anta..! 

Så - nå er ekteskapssengen "vår" igjen, og jeg feiret med å se på serier i sengen til jeg sovnet, slik jeg pleide å gjøre før vi fikk barn. 

Babyrommet til Maren er bare en slags mellomstasjon. Hun skal ha rom nede i 1. etasje, men det blir en stund til. Så det lille kontoret ble gjort om til babyrom i hui og hast igår. Rosa, grått og hvitt - ikke noe fancy-pancy. Har foreløbig en deilig ammestol der inne, faktisk en av utemøblene våre som uansett snart skal flyttes inn. En stoooor grå kursvstol. Benken som har blitt brukt til kontorpult malte jeg i samme rosa, mens den gråmalte skuffesjenken som jeg aldri har skjønt hvor jeg skal sette ble satt under og passer perrrrfekt! 

Ellers får vi kanskje slenge opp noen bilder på veggen der, men sånn sett blir ikke dette noe permanent pikerom. Men som mellomstasjon i tillfellert mor må opp om natten så er det perfekt å ha henne vegg i vegg med hovedsoverommet :-) Badet ligger jo tvers over også, kort vei til alt!

Ikke at jeg er noen interiør-arkitekt akkurat, men det var viktig for meg at den rosa fargen matchet liksom litt den vi har i gangene våre. Vi har "Muskattnøtt" i gangen, og jeg så for meg en brun-rosa farge som tok opp fargen i gangen og som stod fint til grått og hvitt også. Syns det i grunn ble bra jeg! Tok meg 3 minutter å bestemme farge, ikke en haug med prøvebokser eller prøvemaling heller - malte det på typ 45 minutter med en vannbasert farge som ikke er farlig sånn luktmessig. KÆNUN! (Fargen heter forøvrig Delightful Pink fra Jotun)

PS: Som du ser malte jeg ikke alle veggene rosa, det ble en fondvegg og den store benkeplaten som går langs hele rommet på andre siden av sengen - det var mer enn nok rosa! ;-)

Neida, sååå.... Sånn går det hjemme i heimen! Føler vi har fått en stor jente nå, selv om hun ikke er mer enn 5 måneder om ei ukes tid! Blir det rabalder i løpet av natten fyker hun rett tilbake i mammas seng, for jeg kommer til å savne samsoving kjenner jeg... Men på en annen side - suuuupert at hun trives med det selv, hvis ikke hadde hun vel ikke sovet så trygt og godt i så mange timer vel...?! 

Jess, jeg er klar over ledninger og kvelningsfaren. Derfor har jeg flyttet sengen litt lengre vekk fra veggen. Forøvrig blir det nok å sette ned madrassen et hakk lengre ned om ikke så altfor lenge. Hun begynner jo tidsnok å "klatre", huff! De glorete lysa er forøvrig grå og hvite, men det ser ikke akkurat slik ut på bildet...!

Damn, hva skal jeg gjøre nå? Kanskje få orden på hovedsoverommet igjen? Rydde alle gulpeklutene og de for små bodyene som ligger strødd rundt om der inne..! ;-)

/ Supporterfrue - Line Victoria 

Ble påvirket av andres fødebag - SYKT fail av meg.

Det gikk opp for meg her om dagen - at fødefotballfruen som jeg ni-leste alle blogginnleggene til når hun skrev om graviditet og fødsel - vi fødte på samme rom på samme sykehus! 

Alle som kjenner meg vet hvor fan jeg er av den dama, så jeg ble nesten litt...stolt! (Og starstrucked, kan man bli det av å ha født på samme rom?)

(Bildet er lånt/printscreen fra carolinebergeriksen.no  (Caroline, om du leser dette - gi meg heads up om du ikke syns det er greit at jeg tuller med oss! Jeg veit du har lun humor, men vil ikke være dust heller..!)

Snart har det gått 5 måneder siden jeg ble mamma. En tid jeg har brukt på å styrke meg selv i troen på at det jeg gjør er riktig. Det er helt sjokkerende å se hvordan utviklingen har vært! Ikke bare har jeg lært meg å slappe mer av, gå mindre på tærne og gi litt mer faen - men jeg har oppdaget at selv de små tingene (som fødebaggen) faktisk var forberedt og pakket av Line som «trodde jeg visste» åssen det kom til å bli. Lets face it - det ble HELT anderledes enn jeg forestilte meg. Jeg leste meg opp på fødebaggen til fotballfrue, og selv om innholdet ikke ble like glamourøst som hennes nydelige silketruser og blomstrete ammeinnlegg, så sugde jeg til meg alle tipsene hun kom med..

Når jeg ser hva som stod på pakkelista til fødebaggen min, så har jeg skjønt at jeg må ha trodd jeg skulle på weekendtur med venninner den dagen jeg skulle settes igang med ballongfaenskapet. Allerede på det tidspunktet var jeg jo helt ute av «planeggingen» min, for jeg hadde jo sett for meg veer hjemme og råkjøring til sykehuset. Det ble en rolig biltur med en «L» fastlimt bak på bilen, for Torben øvelseskjørte. Alle trafikkregler ble med andre ord overholdt. Han blinket seg tilogmed INN i rundkjøringen, noe som har blitt en greie nå.

Fødebaggens «Don`t Need» for min egen del:

Hårføner til å føne hår og evt sting. (Forøvrig ikke noe "eventuelle sting" for min del. Korssting her ja, hånda opp på den!)

Er det EN ting som virkelig bydde meg imot etter fødsel var å SPRE beina til hver side å føne meg nedentil. Også fordi den høye hårføner-lyden ville vekket Maren, og å spre beina? vel, da måtte jeg nok blitt sendt bort til systua (igjen) tror jeg. 

Rettetang: (Må ikke forveksles med samme bruksnytten som en hårføner og stingene...)

Ser det ut som jeg fikk bruk for en rettetang?

Pene truser.

Hey, lets face it. Du bryr deg så jævlig lite om trusene dine som ligger pent pakket i baggen din. Eneste jeg ville ha var de deilige nettingtrusene og de kembosvære binda. Spar heller dine egne truser for det som skjer ut som et makabert åsted. Det blir liten tid til klesvask når du kommer hjem også, og trusene dine vil du bare kaste etterpå. Selv prøvde jeg en dag med Torbens boksershorts, men rett skal være rett - den tror jeg ALDRI han kommer til å røre igjen. Behagelig var det heller ikke, for det er en sånn pose foran til pungen, og skal jeg være helt ærlig så kunne jeg heller tenkt meg at boksershortsen var laget for oss med store bleieromper, ikke hengebollepung. Men meg om det da. 

Nattbind.

Jepp, hadde med meg ultratynne nattbind med 5 dråper. (Den som absorberer mest). La oss være ærlige, jeg kunne ikke brukt de til å ta rundt et papirkutt i fingeren engang. Jeg brukte Libero Touch bleier som lå lett tilgjengelige. De var myke, gode og det kjentes ut som jeg satt meg ned i en eng av bomull når jeg satte meg ned i senga. Dessuten hadde de sånne gamledagse bind som var helt herlige. Ikke med små vinger, de som er så store at de henger nedover låra dine. Derav veldig greit med «nettingtrusene» du får på barsel. Forøvrig vil jeg minne om den dusj-greia som ofte henger ved siden av doen. ELSK på den. Jeg spylte meg med rompe-pistolen (Bum-Gun, hvis du har vært i Asia og prøvd det, der bruker de ikke dopapir). Kaldt vann, og den var lykken for tisselura mi.

Raske karbohydrater.

Torben, kan du huske at jeg på noe som helst tidspunkt bad om maten jeg hadde pakket ned? Hans frykt for å se lefsene jeg hadde pakket ned i retur oppi et beger var så stor at han ikke gav meg noe mat fra baggen. Jeg klarte meg fint med solo-brus som Torben drakk opp. Dessuten hev jeg meg over alt de hadde i kantina der. Smakte fortreffelig!

Mage/Waist Band:

Jeg, som den store Google-guruen jeg er, hadde kjøpt et sånt «waitst band» til å ta rundt magen for å stive opp mage og rygg i etterkant. (Og visstnok få strammere mage etter fødselen) Fantes ingen sjans i himmelen at jeg tredde på meg den. Sorry ass, komfort før forfengelighet. Sånn har jeg det forøvrig ennå. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på da jeg brukte 599,- på den. Jeg skammer meg over det kjøpet ass?

(Kort) Laderkabel:

Joda, lader er selvsagt fornuftig! Men sørg for at ladeledningen er LANG! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hang utenfor senga med armene mot veggen for å akkurat klare å ha i ledningen i mobilen. Og hver jævla gang den poppet ut så måtte Torben opp og putte den inn igjen. 

De lureste tingene jeg tok med var svarte, store joggebukser og løse singleter. Det er så varmt på barsel at alt med lange ermer var unødvendig. Og jeg er skjeleglad for at jeg hadde med meg min ammepute. Mange må amme MASSE de første 3 dagene for å få melka igang, og siden melka er hormonstyrt så er det bare å amme i vei for at produksjonen skal komme på topp når du skal hjem!

Forøvrig:

Alt jeg trodde om en eksplosjon av mammalykke idet hun ble lagt på brystet mitt var litt fraværende. Jeg sier ikke at den ikke var der, jeg ble bare så sjokkert over alt. Jeg var selvsagt glad, lykkelig og alt det der - men jeg var fader ikke lykkelig euforisk, med mindre vi teller med den koko følelsen jeg hadde etter å ha tatt i litt for hardt på lystgassen. I ettertid er jeg glad jeg har innsett at dette er helt normalt (men vi snakker ikke så mye om det!) men på en annen side har jeg brukt hver eneste dag på å bli mer og mer glad for den lille frøkna som dukket opp helt plutselig i slutten av mars. Så den kurven har vært sykt oppadstigende.

Jeg dreit faktisk IKKE på meg under fødselen. Midt oppi alt styret fikk jeg faktisk spurt om det. Men jeg dreit masse i forkant etter en runde med klystèret til Elisabeth. Som beskrevet i fødehistorien del 2 

Men alt annet som hører fødsel med, skjedde. Jada. Men jeg lever ennå. Jeg fikk se morkaka og studere den også, men jeg glemte å ta bilde. Var et instamoment jeg syns er trist at jeg glemte å dokumentere oppi alt.

Alle mine drømmer om å være hjemme og få tid til alt (oppussing, blogging, trilleturer, kafebesøk osv) blå slått rett ned i grusen da jeg oppdaget at barn krever 100% av oppmerksomheten min. Og når hun sover, så er det deilig å gjøre noe annet enn å ta ut av oppvaskmaskinen (hvilket jeg ikke gjorde når jeg var uten barn engang) eller rydde og vaske. (hvilket jeg heller ikke gjorde spesielt mye av da jeg var uten barn.) 

...og ja, det med å innrede barnerom i 1. etasje (når vi har soverom i 2. etasje) hørtes ut som en god idè da jeg "innredet" huset på papiret mens jeg gikk gravid. Litt humor at jeg tenkte at jeg bare kunne "stikke innom" i løpet av natten og amme, og så si meg ferdig og hun kunne sove videre og jeg gikk å la meg igjen. Riktignok fikk vi sovebaby, men det er takket være at hun sover med oss, og ikke at hun ble stuet bort i en annen etasje i en annen del av huset tror jeg. Venninnene mine med barn ler fremdeles av at jeg var så oppsatt på å legge henne på eget rom fra dag 1. Vi har et soverom ved siden av vårt eget, så når tiden er inne får hun det. I første etasje kan hun flytte ned til når hun blir tenåring..! ;-)

Er det ikke morsomt med alt man TROR om hvordan ting blir, og så innsèr man hvor tullete man tenkte før man står oppi det...! Jeg har fått meg mange overraskelser på veien, er det flere enn meg som har måttet bite seg i leppa for hvordan man trodde det skulle bli versus hvordan det faktisk ble?

PS: Den jævla dyre bilstol-posen fikk jeg brukt to ganger. Jeg fikk barn sent i mars, med andre ord når det begynte å bli varmt. Hva tenkte jeg på egentlig?

Jeg dokumenterer min usedvanlige kjedelige mammaliv på instagram også :-)

/Supporterfrue 

 

SÅ FLÆVT!

«-Unnskyld, kan jeg se innholdet i veska di?» spør den digre vakten med dress og plugg i øret.

Jeg ser ned på min lille, brune skulderveske som buler ut på hver side.Jeg har tvunget glidelåsen igjen, og det ser ut som den er i ferd med å revne, likt noe annet jeg har fortalt om i fødselshistorien min for 4,5 månede siden.

«-Øhhh" mumler jeg. Vel vitende om at hvis jeg åpner den vil det tyte ut alt annet enn noe ulovlig jeg prøver å smugle med meg inn på et utested - for jeg har med både ledninger, kabler, trakt og tilogmed en gammel melkeskvett jeg ikke rakk å helle ut i blomstedbedet til Astrid.

Stillheten er til å ta og føle på.

«-Fort deg da, Line!» kauker venninnene mine bak meg. Jeg ser på den dresskledde mannen og spør forsiktig:

«-Ehh..øøhh.. før jeg gjør det, så må jeg nesten forklare altså..»

Mannen ser på meg som om jeg har en AG3-gevær eller hasj i veska, og begynner å nappe forsiktig i ørepluggen sin mens han ser ned på meg. 

Jeg tvinger opp glidelåsen (gid det var så smertefritt da jeg fødte?) og løfter opp første delen. Trakta. Drar deretter opp en slange, og så ledningene med stikkontakten og DER står jeg med hele pumpemaskinen også i hendene. 

«Ehh..Jeg ammer fremdeles og må pumpe meg ca hver tredje time, hvis ikke renner det over!» sier jeg forsiktig og peker på puppene mine med blikket.

Dressmannen ser på meg og flirer.

«-Gå inn du, ha en hyggelig kveld. Si ifra om du trenger å låne pauserommet vårt, der har vi stikkontakt til ehh.. den greia der."

Worst mom of the year-moment igjen, for andre gangen på ei uke!

Hahaha, dere kommer til å le nå.. Men på fredag var jeg atter en gang ute på vift, og hadde en usedvanlig hyggelig venninnekveld med noen av de fineste jeg veit om. Og før dere spør, ja - jeg hadde på meg den samme kjolen. Det finnes ikke så mye klær i skapet som passer meg for tiden, så stretchy sommerkjoler er en sikker vinner fremdeles.

For hver gang jeg sa ordet «barn» eller «baby» så måtte jeg ta en slurk av øl`en min. Så satt jeg der da, med pumpa klistret til pattene og drakk iskald øl i sola og prøvde å unngå å fortelle om bleie-eksplosjoner, hennes første latter og grøtflekker i taket. 

Åj! Kanskje velge brynoverhaling før frisør neste gang ser jeg! 

Da jeg stod opp på lørdag morgen så var jeg sykt spent på hvordan det hadde gått med M og pappa. Det hadde selvsagt gått helt strålende, og jeg fikk en ettterlengtet kos og suss sånn i 10-tiden. Da hadde hun selvsagt fått på seg nasjonaldrakta i huset, den nyeste Liverpool-drakta, med sokker og shorts og alt. Det er vel slik når man har pappa-tid, og jeg får vel bare se å bli vant til at outfiten hennes går i retning av fotballdrakt på dager som dette.

Det var etterlengtet og atter en gang verdt å nevne - vannvittig hyggelig, å kunne overlate mann og barn til seg selv mens jeg brukte 700 kroner på taxi og lot en full øl bli stående igjen på bordet da jeg fikk akutt hjemlengsel. Kjenner at slike kvelder gir meg håp om at gamle-Line ikke er glemt, men bare er blitt bittelitt mindre hard på festingen. 

Nå blir det riktignok leeeenge til neste gang. (Kanskje ikke 14 måneder riktignok, men dog...!)

Hilsen fra uthvilt Supporterfrue med masse glede over å ha fått seg et par lufteturer den siste uka! Skal si den pumpa har fått kjørt seg! ;-) Iiiik! 

Når mannens vett forsvinner...

I løpet av dagen har jeg og lille M en felles siesta i sengen. Da går vi inn i sengen, jeg stapper puppen inn og vi pleier å sove slik en time/halvannen midt på dagen. Som tommelfingeregel pleier vi å sørge for at vi ikke sover lenger enn til senest 17.00 - for det kan gi utfordringer i forhold til legginga klokka 20.00. Men noenganger driter vi i det, for søvn avler søvn - og jeg sier ikke neitakk til en siesta midt på dagen!

Anyway - jeg og Marengsen la oss godt til rette i senga sånn i 16-tiden, og vi ble liggende å pludre og bable litt.. Av og til med puppen i munn, men hun skjønte tegninga når mamsen begynte å glippe med øynene. Da sovnet hun. Dessverre for meg ble jeg liggende denne siestaen og bare se på poden uten hår som lå med melkebart og puppen halvveis inni kjeften. Jeg dagdrømte om hvordan hun kom til å bli når hun ble stor, når hun ble ferdig utdannet lege og bryllupet hennes med Steven Gerrard (Liverpool-kaptein) sin sønn. 

Sånn i 17-tiden hadde jeg akkurat sovnet da jeg hører en gjennkjennende lyd av den JÆVLIG knirkete/skrikete dørklinka vår til soverommet. For at Torben skulle være så stille som mulig så åpnet han den saaaaakte, og selvsagt blir jo da lyden 10 ganger så evigvarende som den ville blitt om han bare hadde åpnet den på vanlig måte. Jeg våknet selvsagt og satte blikket i han over dynekanten.

-"Ehh... Klokka er fem-ish, tenkte jeg bare skulle si ifra..."

Jeg veivet med armen for å gestikulere "PIGG AV DIN DUST!" men forgjeves. Maren åpnet øynene og smilte. "Faaen", tenkte jeg. Det var den siestaen. Så hører jeg fra døråpningen. 

"-Er det greit at jeg klipper plenen nå, nå som hun uansett er våken?"

Jeg slang ut armen og mumlet "-javel, kjør på - hun våknet av den jævla knirkinga uansett..." og han pigget omsider av.

Jeg kikket på arvingen min. Hun så på meg med slørete blikk før hun smilte og sovnet igjen. 

"YES!" jublet jeg inni meg og la meg tilrette for å nyte litt hodeputetid, sjæl.

3 minutter senere hører jeg garasjeporten brumme... Og jeg hører den jævla mannen slepe den forbanna gressklipperen etter seg over den store gårdsplassen vår belagt med brostein. Alle vinduene på soverommet stod åpne. Det ene vinduet vendt mot garasjen og oppkjørselen, det andre vinduet og terrassen vendt mot hagen. Den jævla hagen. Den jævla hagen som får mer oppmerksomhet enn alt annet i huset. Til ingen nytte, forøvrig - for vi skal ikke påberope oss en fantastisk flott hage.

Jeg veiver med armen rundt i senga og på nattbordet for å trylle frem mobilen, i et forsøk på å stoppe den idiotiske gressklippermannen utenfor, men dessverre uten hell. For en gang skyld lå mobilen til lading i stua. Jeg lå stille som en død mus i musefella i senga. Jeg hadde ingen som helst mulighet til å stoppe det jeg visste var i ferd med å skje. I det minste håpet jeg hvertfall at mannen min var smart nok til å starte den jævla gressklipperen leeeeeengst unna vinduet ut mot hagen, nede foran huset. 

Jeg hører det blafrer i gardinene på soverommet og tenker at nå braker helvette løs snart. Og det gjorde det. Den gale mannen som av en eller merkelig grunn så absolutt MÅTTE klippe plenen akkurat denne dagen tirsdag klokken 17.00, var i gang. Av alle andre tidspunkter - akkurat NÅ skulle han gjøre det. Ikke nok med det, men hagen vår er definitivt ikke overgrodd! Etter at vi kjøpte ny gressklipper for bare noen uker siden har mannen syns det er så GØY å klippe plenen med bioklipper, at han gjør det altfor ofte. Jeg har prøvd å banke inn i huet hans med hagesaks at det ikke er nødvendig å klippe den raserte hagen vår så ofte, rett og slett av den enkle grunn at vi ikke MÅ det! Han klipper jo bare toppene, maks en millimeter liksom! Jævla idiot asså! Det blir som å gå til frisøren annenhver uke for å stusse tuppene, det er virkelig ikke nødvendig!

Og DER kom gressklipperen igang. Med den ekstremt høye lyden av bensinmotor som ljomet inn i soverommet. Og ikke nok med bensinmotorlydene, jeg ble fysisk fylt av hat hver gang han kjørt den over stein eller grus og etterfulgt av lyden av et smell når bioklipperen treffer de forbanna skiferplatene. Og Torbens banning etterpå. 

Jeg kikket på Maren og registrerte at hun faktisk sov seg gjennom bioklipper-orkesteret på utsiden. Jeg tenkte stille i mitt sinn at det kanskje var rom for litt hode-relaxing allikevell for mamsen. Jeg la hodet ned, men merket at jeg var så jævla sint. Jeg lå igrunn å bevret av sinne og irritasjon. Bioklipperen hørte jeg lyden av hele tiden, og selvsagt høyere når Torben passerte nærme vinduet. Han presset runder i sirkler på plenen, og jeg kunne i grunn HØRE at han misset noen gresspletter, ble stående på samme stedet, dra klipperen mot seg og endre bittelitt på retningen. Jeg kunne nesten ikke holde meg. Men siden Maren sov og jeg øynet sjansen til å kanskje-kanskje-kanskje få ei lita stund med Jon Blund, så beit jeg meg i det. 

Omsider dabbet motorduren av. Det ble helt sykt stille der ute. I et lykkens sekund skjønner jeg at gressklippermannen har bestemt seg for å si seg fornøyd med finklippen av det tørre, ødelagte gresset vårt. Maren rørte litt på seg, men hadde fremdeles øynene igjen. Jeg krysset fingrene. Hun pustet tungt og snudde hodet litt til siden. 

GAGG-GAGG-GAGG-GAGG... hørte jeg ute på brosteinene våre. Den jævla mannen slepte gressklipperen tilbake der den kom fra, garasjen. Romstering i garasjen. Maren med øynene lukket. Garasjeporten ned. Hun sover tungt.

Akkurat da kjenner jeg det. Det som skal bli grunnen til at siestaen min ble ødelagt. Det kiler litt. Og så kiler det mer. Og før jeg i det hele tatt har rukket å borre hodet ned i puta med ansiktet først, så er det siste jeg ser før jeg skjønte at siestaen var dødt løp - ansiktet og de smale øynene til Maren. Så braket det løs. Tidenes nysehelvette i senga ved siden av en sovende baby. Med lyd, form, farge og fukt. ALT! 

Når jeg endelig tør å åpne øynene, ser jeg min til nå sovende babbs med et stort glis og trillrunde øyne. 

"JEG ER VÅKEN!"

Supporterfrue - Line Victoria, trøtt.

PS: Jeg trenger hvertfall ikke bekymre meg for hekktrimmeren noe mer, den har Torben klart å gjøre en brå slutt på helt på egenhånd:

Mammapolitiet - huff, de vil du ikke møte på.

La oss snakke om det. De rosa elefantene som finnes på nettet som tar stor plass i mammaforumer/grupper og er veldig slemme med hverandre og andre mødre. Ja, jeg snakker om mammapolitiet.

Helt fra jeg ble gravid har jeg prøvd å holde meg unna forumer der mammapolitiet samles. Men de finnes på facebook-grupper jeg er glad i å hente tips fra, og de finnes der. De finnes når jeg googler. De finnes når jeg blogger. Og de finnes helt sikkert i butikken når morsmelkerstatning og en kald øl står på båndet samtidig.

Jeg googlet faktisk "når kan man ha barnevakt" før jeg tok avgjørelsen om å tørre å gi fra meg ansvaret for en kveld/natt. DAMN, burde jeg aldri gjort. Det florèrer av mennesker som skal fortelle andre hvor gammel man skal være eller hvor dårlig mamma man er om man gjør det for tidlig. Jeg har merket at Maren har vært klar for barnevakt en stund faktisk, jeg må innrømme at det antageligvis var mye værre for meg enn for Maren å være borte ei lita beite! Maren STORKOSTE seg og jeg er ganske sikker på at hun ikke tok skade av det mentalt å sove et annet sted. 

"Du er en dårlig mor hvis du trenger barnevakt når hun er 4 måneder, hvorfor fikk du barn i utgangspunktet hvis du bare skal gi fra deg ansvaret?" var et svar til en kommentar på et mammaforum. "Barnet trenger mamman sin og skal IKKE måtte forholde seg til andre før det kan snakke og be om å overnatte hos andre enn hjemme". "Jeg har aldri hatt barnevakt, og ønsker det heller ikke. Jeg syns det er en uting med å overlate et barn til andre. Mamma til 5- åring."

Jeg tror det er enorme forskjeller med barna som blir presentert i disse kommentarene. Maren viser veldig sjelden tegn til at hun har ubehag med andre mennesker. Rett skal være rett, på det rette tidspunktet når hun er veldig trøtt, kan hun vise en slags skepsis til noen - så introdusering til nye mennesker skjer som regel når hun er våken og ikke midt i leggetiden. Men poenget mitt er at hun tilpasser seg andre uten merkbare endringer i hennes adferd. Hun smiler, ler og ironisk nok tar hun flaska mye bedre fra bestemor og svigerinne enn av Torben og meg. 

Hadde Maren slått seg fullstending vrang på et nytt fang, vist ubehag ved å komme nye steder eller rett og slett ikke følt seg helt vel med andre familiemedlemmer hun har møtt mye, så hadde jeg ikke vært komfortabel med å la noen passe henne. Hadde hun grini mye og vist tegn på at hun trengte mamma og pappas trygghet og nærhet for å roe seg, ja da hadde det blitt vanskelig med barnevakt. Men nope - så lenge det finnes et fang å få kos, omsorg og kjærlighet i så er hun likeglad. 

Tilbake til Mammapolitiet. Hvem er egentlig disse? Er mammapolitiet perfekte mødre som aldri gjør noe galt? Eller er mammapolitiet overbeskyttende damer som syr puter under armene på ungene - som gjør de "bortskjemte" og kun trygge i mammas fang? Eller gjør de det fordi det passer dem SELV best å aldri vurdere barnevakt, og derfor bør heller ingen andre gjøre det? Har de ikke andre mennesker i sin omgangskrets som de stoler nok på, slik vi er så velsignet med? Greia er bare at jeg er skremt over hvor mange som mener at det DE velger er det rette for absolutt andre barn. "Jeg ville ALDRI hatt barnevakt så tidlig!". Hva svarer man på slikt? Man må jo som mor være klar over at alle barn er forskjellige og det som ikke passer for din unge kan være helt normalt og kjempeflott for andres barn..! Jeg dømmer ikke de som ikke har barnevakt før poden er et halvår, men jeg forventer også at ingen dømmer OSS som har et barnevakt-vennlig barn... Does it make sense, egentlig?

På spørsmål om når barnet var klart for barnehage så var det MANGE som ville si sin mening. Jeg ble veldig skremt av holdningene til mange der, en skrev at barnet aldri er klar for barnehage da barnehage var for foreldrenes skyld og ikke barnas. Oh, hey! Fy fader så mange tær man tråkker på med et slikt utsagn. i mange, mange år har vi mennesker sjonglere mellom jobb og familieliv - og ikke alle har mulighet til å gå hjemme med barnet frem til skolealder. De absolutt få tillfellene er så heldige, faktisk. Jeg gleder meg til Maren skal i barnehage, jeg! Ikke for min egen del - men fordi jeg gleder meg til hun er i samspill og lek med andre barn og andre utfordringer enn å presse runder på det lokale kjøpesenteret eller sitte i lekegrinda og pludre. Jeg klarer virkelig ikke se for meg at hjemmemammaen som mener at barnehage er en uting sitter like mye å pludrer,leker og gir utfordringer til barnet som man får i en barnehage. Men det er noe jeg bare antar da, basert på egne erfaringer. Jeg ligger ikke 24/7 på gulvteppet og dikkedakker med Maren. Selv er permisjonen min ferdig i januar 2018. Deretter er det pappa Torben som skal være hjemme med arvingen frem til barnehagestart når hun er rundt året i mars en gang. Barnehageplass er søkt og jeg er glad for at vi har et barn som allerede nå trives svært godt med andre omsorgspersoner enn oss selv. Jeg er også ekstremt takknemlig for at vi har så mye familie rundt oss som gladelig stiller opp og ønsker å ha Maren hos seg. 

Første gangen jeg var borte fra Maren mer enn å hoppe i dusjen var da jeg dro på butikken da hun var 5 dager gammel. Da var hun med pappan sin. Greit nok at pappa ikke har pupp, men han har alt annet - og en liten kopp med morsmelk vi kunne mate henne med hvis det ble helt krise. Det ble det aldri, men fy så tøff jeg var som dro på butikken så tidlig og stolte på at Torben kunne sine saker. På den tiden mistenkte jeg han for å være en bedre far enn jeg var mor for Maren uansett. Han er myyyye roligere enn meg, og det smitter over på Maren. I helgen overnattet Maren hos bestemor og det gikk etter bestemors eget utsagn - over all forventning. Hun utførte det jeg vil kalle "bestemormagi". Sannheten er at Maren våknet kun en gang på natten for flaske, og sov da til sammen rundt 12-13 timer i løpet av natten. Puuh! Sovehjertet hennes fungerer i andres seng enn bare vår! Det skal innrømmes at det gjorde godt for mamsen også, jeg syns det var utrolig befriende å ha en baby som elsker andre menneskers oppmerksomhet og som kan uten problemer knytte seg til andre omsorgspersoner enn bare oss. Det er ikke gitt at alle barn er slik! Her er hun nok lik sin mor og far i lynne, vi elsket også andre mennesker og oppmerksomheten og tryggheten vi fant i andres fang.

Uansett - jeg skal ikke være den som sier at "dette fungerer for oss, og derfor fungerer det for alle andre også". Jeg både tror og håper at alle kjenner sitt eget barn best, og dermed tar riktige avgjørelser for deres egne. Jeg bare ber alle mammaer på nett om å være veldig forsiktige med de sinte ytringene sine, for det er så himla mange som får tær og mammahjertet sitt tråkket på når de (vi!) tror vi gjør alt galt! Er det noe jeg har måttet jobbe MYE med de siste 4,5 månedene, så er det å stole på min egen magefølelse, og ikke la meg påvirke av hva alle andre mener og gjør. Det står jeg ved ennå. Velmenende råd er selvsagt velkomment, så lenge man ikke møter på Mammapolitiet rundt enhver sving som klubber ned veldig mange avgjørelser tatt av en mamma som bare mener alt godt for sitt barn.

Ha en fin dag videre - og stol på deg sjæl! 

Line Victoria, Supporterfrue - på Instagram også.

BXdqc25AYS6

Bildet er tatt når jeg hadde barnevakt. Puppene er vanskelig å tilpasse seg når det er litt lengre pauser mellom ammingen!

Mams ute og gjør byen utrygg.

Unnskyld Langesund, mamsen lufta seg litt igår!

Barnevakt: Check.

Kald øl på frys: Check.

Konsertbilletter: Check.

Gode venner: Check

Øl i kun moderate mengder og vettet noenlunde i behold hele kvelden: 

I går hadde jeg min første barnevaktopplevelse, M ble sendt til Bestemor med babybrezzamaskin og penkjolen pakket ned i reisebaggen. Mor fant forøvrig frem den eneste kjolen som passer over hofta, og flate sko. 

It`s time to do some rock`n roll, baby. Bortsett fra at det var Røyksopp og ikke akkurat rækkenråll de vartet opp til dans med. Egentlig var det ikke RØYKSOPP heller tror jeg. For det var virkelig ikke en eneste av de gamle, kjente låtene de spilte. De bare stod der oppe og snurra skiver, liksom. Hvis man reklamerer med Røyksopp med store bokstaver på en festival, så trodde jeg faktisk det ble et spektakulært sceneshow og de låtene vi nynner på fra Røyksopp - men nope! Nada! Nix! Men whatever. Øl ble det vaffal.

Mor med sprengte patter allerede kort tid inn i vorspillet på terrassen måtte stå i kupumpa 20 minutter i stua. whuuuuut, whuuuuut, whuuuuut, låter pumpa. Den lyden kjenner alle menn som har hatt pumpeglade fruer. Og når du drar den av så kommer et lite «smakk». Anyway. Pumpa meg før jeg dro ut. Og så møtte jeg veggen. Ja, nesten bokstavelig - for du skjønner, jeg hadde tidenes «worst mom ever»-episode på nevnte konsertplass sine skitne toaletter. Mens jeg stod og hang med overkroppen over dassen og håndmelket meg (jepp, det er akkurat det man må gjøre), stod dessverre spruten til alle andre kanter enn ned i doen. Det er nemlig slik at melheganger i puppen sitter litt i forkjellige retninger, og jeg kom i skade for å sprute ned veggen inne på dass der før jeg faktisk oppdaget det. Melk overalt, melkebonansa til tusen! Jeg kunne slokket en brann på dass med melkesprengen min!

INNSKILD! Men jeg tørket så godt opp jeg kunne etter meg altså. Men dette var altså et lite arbeidsuhell! Jeg har aldri håndmelket nedi en dass før! iiik!

På vei ut døra følte jeg meg litt tom. Ja, bokstavelig talt. Pattene fikk sin naturlige heng nedover navelen igjen og jeg var klar for litt mer syrehodepop fra scenen og øl til 125,- for 0,4 i plastglass. Fin skal man være på Wrightegaarden, og drikke mikrobryggeriøl. (Ouch, glemte hodepinen Pale Ale kan til tider gi dagen derpå, fortrengte minner..)

Mens jeg gav syrehodepoptechnoen en sjans, hoppet jeg opp og ned foran scenen og lata som jeg digget. Følte meg som jeg var 21 igjen. Med kroppen til en 34 åring, og kleshabitten til noen som så sårt hadde prøvd å pønte seg for en skjelden kveld på by`n.

«Det går fint med oss, Maren sovna klokken 20.00».

SMSen fra bestemor kunne ikke gledet meg mer. AAAAhhhhh, skuldre senket og en ny øl i anmars. Konsert ferdig og turen videre over til Victoria Gjestgiveri, som på folkemunnet bare kalles «Hotellet». To øl senere, observert i taxikø men ble kjørt hjem av søsteren til en av festfølget - og BANG, fant meg selv i sengen med pumpa ved siden av meg. Atter en gang melkeskvetter over alt. Jeg bare lå flatt i senga fremdeles og starta pumpa igjen. Whuuuuut, whuuuuuut, whuuuuuut? Torben løp i skytteltrafikk mellom soverommet og toalettet for å tømme overfylte begre med melk. Jeg bare lå der som et halvdødt slakt og fikk pumpet ut resten av moroa, og kjente lufta gå ut av ballongene under haka, før de atter en gang fant sin plass hengene ned til hver sin side av kroppen. 40 tusen kroner brukt hos plastikk kirurg for 9 år siden - du skal vite at de pengene føles ganske sure når silikonen har faller ned rundt brystvorta sammen med resten av tyngdekrafta. Sånn er det. 

Og siden svigermor hadde stålkontroll på lille Maren, og kunne informere om at hun hadde våknet nærmere 10.00 den morgenen, så var det fantastisk å kunne atter en gang senke skuldrene og ikke stresse med å hente henne. Lille sovedyret mitt oppførte seg selvsagt eksemplarisk! Så jeg satte meg i badekaret. Det er det beste jeg vet. Men er ikke veldig fan av at en 88 kilos supporter syns det «er så romantisk og hyggelig å bade sammen», så vi satt stua sammen som sylteagurk på glass i badekaret vårt denne søndagsformiddagen. KJEMPEDIGG. Nei. Uansett hva du leser i glossy magasiner, jeg finner det utrolig lite romantisk å bade sammen søndag morgen etter en tur ut på byen. 

Siden ammerutinene mine var helt ute å kjøre, så oppførte selvsagt mitt 40tusen-kroners dashboard derretter. Det rant over i tide og utide.

Når Maren endelig ble hentet, så var det uendelig godt å plugge patten inn der den hører hjemme, og Maren hadde absolutt ikke glemt gamle kunster. Så nå er vi i vater igjen, og rutiner på plass igjen. Fyyyy, så heldige vi er som har et sånt herlig vidunderbarn som koste seg så hos bestemor. Der var overnattingsbarnevakt-koden knukket. Jeg gruet meg litt, men følte at det bare var å hoppe i det. Og det gikk jo såååå bra, eneste som klager er puppene mine som har fått kjørt seg litt!

Lag dere en deilig søndagskveld, folkens!

På tide å finne frem spinningskoa igjen!

Dagene går. Torben er inne i en ny friperiode og mams kan unne seg både frisørbesøk og et glass øl på verandaen når sola er på vei ned. Lille M har begynt så smått å elske grøt, og får det etter en sup med pupp hver kveld, og sover om mulig enda bedre når vi legger henne enn hun har gjort til nå. Torben også, for jeg glemmer å fortelle han at grøten er laget med pumpet morsmelk, og der jeg sitter å ser han prøvesmake hver eneste skje med grøt før M får den så tenker jeg stille i mitt sinn at han får i seg langt mer morsmelk enn mange andre fedre. Og så tenker jeg at jeg burde kanskje si noe, men dropper det og lar det heller bli en bisetning i bloggen.

Jeg satt å tenkte litt på datoen idag. Jeg mener bestemt at det er noenlunde samme datoen som jeg ante at jeg kunne være smelt på tjukka for nøyaktig et år siden. Så tenkte jeg på alle planene jeg fikk litt senere den måneden (fremdeles i august månede) at jeg skulle være flink til å trene, spise sunt og være aktiv i graviditeten. Veeeeel. Det ble med ønsket, for både svangerskapskvalme, halsbrann, bekkenplager og hormoner satte en stopper for det. Nå er det august igjen, et år senere, og jeg lurer rett og slett på om jeg skal for alvor gjøre meg den tjenesten å bli litt mer aktiv igjen. Jeg møtte på Nancy her om dagen. (min PT, og min supermentor som fikk meg til å elske trening og endre kostholdet mitt.) Jeg har savnet henne. Savnet henne fordi hun gjør meg godt ikke bare utenpå, men langt inni hjerterota. Herlig kvinnfolk. Jeg må tilbake til henne og finne gleden med trening og svette igjen. Gud, som jeg savner spinningsykkelen! 

Bildet under er fra min første spinningtime og bilde nr 2 er ca 3 måneder etter eller noe.. Så spinning gir virkelig resultater, det har jeg hvertfall bevist før!

Idag tror jeg rett og slett jeg må ta en opprydning i treningsklærne mine. Ingenting er mer demotiverende enn å prøve å tvinge på seg den tightsen eller toppen som satt så fenomenalt over rompa rett før bryllupet. Det sitter muligens fenomenalt over kneskåla nå, for det sånn cirka så langt over leggene jeg får klærna fra i fjor. Tilogmed sokkene passer ikke lenger. 

Jeg tenkte også at jeg skal være så gæærn å la dere atter en gang ta del i veien mot et sunnere Line, slik jeg gjorde sist. Jeg fikk TONNEVIS med motivasjon ved å skrive om hvordan det sakte men sikkert gikk fremover, og jeg har veldig lyst til å gjøre det igjen :-)  

Måten jeg har tenkt til å gjøre det er selvsagt å skli inn i rutinene med sunt kosthold som jeg lærte om på Liveakurset. Jeg må ta det i rolig tempo, ikke noe spenstig diett - siden jeg fremdeles ammer. Dette fordi at avfallstoffer havner i melka, så sunt og godt kosthold samt trening er det som er oppskriften. Da kom jaggu de chiafrøa og banansjokolade-barene jeg kjøpte til sin rett! Min største uvane er sjokoladen og frossenpizza som jeg antageligvis koser meg med hver eneste dag. Pizza fordi det er lettvindt og sjokolade fordi det bare blir sånn når man skal kose seg. Jeg må ikke bare rydde blandt treningsklærne, jeg må nok ha en opprydning i matskapene våre også! Bort med nugattien, kjeks og andre tomme kalorier - inn med frukt og grønnsaker fra naboens hage. (Vi har en nabo med MASSE digg i hagen!)

Jeg starter når jeg føler meg klar for det, tipper jeg setter startskudd i neste uke en gang. Ikke mandagen, for det er SÅ klisjè! Jeg gleder meg bittelitt, jeg! Gleder meg til å trene etter nesten et helt års fravær! 

Ha en kanonfin dag!

 

 

hits