september 2016

Jeg er gravid, and so fucking what?

Vi kvinnfolk har vært gravide og født barn i mange tusen år. En mor har født både små og store barn, opptil flere av gangen, og tilogmed Adolf Hitler ble tilogmed født av en mor.

Noen graviditeter værre eller bedre enn andre, men som gjentagende unnskyldning for hvorfor vi tvinger oss igjennom dette er en lovnad fra andre mødre at "premien er så uendelig flott etter 9 måneder! ".

Jeg tror jeg begynner å bli ferdig med å klage over spyingen og heller få lov til å klage litt over halsbrannen som plutselig har dukket opp. Jeg gulper litt, så det er mulig at halsbrannen kommer av at jeg spyr meg sår i halsen daglig. Dog har faktisk prosjektilspyingen begynt å gi seg, så jeg trenger ikke lenger å ta de samme middagshensynene som jeg gjorde før.

(Grunnen til at jeg en periode spiste mye lapskaus på boks var fordi det så likedan ut på vei ned som på vei opp, og da slapp jeg å bli dobbelt-kvalm av det synet.)

Til dere MENN har jeg bare en ting å si:

Tenk deg at du er fyllesjuk hver eneste dag i flere måneder, men alle forventer at du fremdeles ser både flidd og velpleid ut hver jævla dag.

Tenk deg at du kaster opp på deg selv mens folk ser deg, og du ikke klarer å fortelle dem hvorfor du gjør det fordi det er litt for tidlig å gå ut med at du faktisk skal bruke de neste månedene på å produsere et barn inni magen din.

Tenk deg at det forventes at du skal gå rundt å glede deg til du skal bruke 20-30 timer på å presse ut noe tilsvarende en enorm ananas med hode som en fotball ut av ditt aller helligste, som kun til nå kun har behandlet veldig pent med egen spesialsåpe og en voksbehandling i ny og ne.

...Jeg vet hvordan en influensasyk mann høres ut, så la meg ikke STARTE engang med å si hav jeg tenker utfallet hadde vært om det var menn som måtte bære frem et barn i ni måneder og toppe hele graviditeten med å revne fra øverst til nederst. Men hey, folkens; "Man glemmer jo alt det når man ligger der med det vakre mirakelet på brystet!".

Vi var på en ny fødselkontroll igår. Jeg må innrømme at jeg syns det tar mye tid disse kontrollene! Klager ikke - glad for å bli fulgt opp, men heldigvis fikk jeg sagt i fra til legen her om dagen at jeg ikke trengte absolut all tid han hadde å tilby meg. Så at han faktisk ble litt letta når han kunne lage litt ledig plass i kalenderen sin. Men anyway - en ny ultralyd i går og nå så det ikke lenger ut som en grillet kylling i følge Torben. Armer og bein om hverandre svømte den pussige lille gnomen rundt i magen min. Beina sparkende rundt og så i kryss, armene bøyd og med hendene opp mot haka.



 

"-Fotballspiller" sa Torben.

"-Babyen er veldig aktiv og har munnen åpen", sa legen.

"-Ja. dessverre ingen tvil om hvem som er mor til dette barnet med andre ord," sukket Torben stille.

Alle tenker at det skal bli hyggelig å møte den lille gærningen i magen - men jeg tror dere glemmer at den kidden der kan glede seg til å møte foreldra sine også!



 

Helt serr, det gikk akkurat opp for meg at JEG av alle personer la stolt ut ultralydbilde av babbisen liksom, når en milliard andre mennesker har gjort det før meg. Jeg veit - and so fucking what.

Jeg er på instagram <----- skal du vite!

 

 

 

"- Det kommer aldri til å passe, så det er bare å kjøre på!"

Jeg blir så glad for alle hyggelige tilbakemeldinger, jeg! En herlig kommentar som Yvonne i kommentarfeltet kom med er: 

En plass midt i svangerskapet er det faktisk veldig ålreit å være preggis ;)

Jeg kjente jeg ble veldig glad for å høre det, for det bringer meg nettopp til poenget mitt. Hvis det skulle være noen som helst tvil så gleder jeg meg masse og det blir en gøyal tid fremover med en liten arving på plass i livet vårt. Men litt klaging syns jeg er på sin plass, for jeg kjenner ikke igjen måten kroppen min oppfører seg - og det trigger kontrollfreak-genet mitt litt, merker jeg.

Jeg satt tidligere idag og så på Unge Mødre og ble veldig imponert over damene der. Joda, de er 15-20 år yngre enn meg, men fy flate for en ro og stålkontroll mange av de har. Ikke så mange av de hadde planlagt graviditeten kanskje, men allikevel takler de rollen veldig godt når alt kommer til alt. For min egen del var det vel egentlig snart litt "forventet" at jeg snart skulle havne uttpå jeg også. Og for å være helt ærlig så støtter jeg den teorien der folk sier "Det kommer aldri til å passe, så bare kjør på".  Jeg tror faktisk de har rett. Jeg regnet sånn egentlig med at jeg kom til å bli gravid innen et år (som er vanlig å ta utgangspunkt i)   men fikk jo som kjent en overraskelse når jeg oppdaget at jeg ble gravid bare av å SE et tomt p-pillebrett. Jeg tror nok ikke jeg hadde endret noe hvis jeg hadde visst det kom til å gå så kjapt.

Når det er sagt - så er det ingenting i livet som er 100% sikkert annet enn at man en eller annen gang kommer til å dø. Så ved å dele nyheten med folk gjorde nok at jeg automatisk satte meg selv på en pidestall der alle er hjertelig velkommen til å følge meg underveis. Man vet aldri utfall av slike ting. For noen år siden fulgte jeg en blogg til en søt, ung legestudent som het Marte. Hun mistet barnet sitt i 9. månede og jeg husker at det gjorde inntrykk av at hun også da måtte dele denne nyheten på bloggen sin. Å blogge om så personlige ting gjør deg veldig utsatt. Ikke visste jeg at en annen blogg-frue er i en såkalt prøveperiode nå, før noen gjorde meg oppmerksom på at hennes plan hele veien var å være like "heldig" som meg og unnfange på bryllupsnatten sin. Jeg følger ikke bloggen hennes, men utifra det jeg har lest så har jeg forstått at hun deler med leserne sine om hele prosessen hun er i nå. Sprekt gjort! 

Jeg for min del er todelt i forhold til graviditet - jeg ser alle de hyggelige lyspunktene, men jeg er også veldig var på de negative tingene kroppen min er igjennom nå. Og for å være helt ærlig, så er det det som er morsomst å skrive om. Jeg syns ikke det foreløbig er så mye gøy å skrive om slags farge på veggen vi planlegger - eller innkjøp vi har gjort. (Sålangt absolutt ingen innkjøp, aner ikke engang hva jeg MÅ ha engang) Foreløbig syns jeg det er gøy å blogge om hormonene mine som slår kolbøtte, magen som tyter frem og tvinger meg inn i større størrelser, og ikke minst at spyingen til nå har vært en av de daglige rutinene mine. 

...og selv om jeg så absolutt ikke syns jeg trenger å forsvare blogginnleggene mine, så er det igjen viktig å påpeke at dette er min oppfatning av graviditeten så langt - og slik jeg ser av tilbakemeldingene så det det så vitterlig mange andre der som er/har vært i samme situasjon! Den rosenrøde delen av graviditeten som mange skryter av kommer garantert, det er jeg helt sikker på - og selv om jeg ikke nødvendigvis har skrevet det med store bokstaver så er faktisk dette veldig STAS. (Hvertfall for Torben som er den som til nå har bare hatt positive opplevelser, som eksempelvis å se kona hans gå fra topp til bunn på følelsesregisteret, tar til takke med lapskaus og taco til middag, og som ikke akkurat er noen veldig stor utgift når vi skal på fest.) 

...og hvis dere vil vite noe veldig privat om graviditeten min, så kan jeg godt dele det med dere noe fra helsekortet mitt. Jeg er vanligvis ei som tar veldig lett på ting, og "tar det som det kommer". Men nå i disse tider er jeg faktisk LIVREDD. 



Jeg er livredd for hva som skjer, hva som kan skje, hva jeg kan forvente meg og alle "worst case"- scenarioer har jeg vært innom. Jeg har aldri bært frem et barn før, og jeg antar at det er min alder (33 år) som gjør at jeg graver meg ned i alle disse scenarioene. Hadde jeg vært yngre er jeg ganske sikker på at jeg hadde vært mer "laid back" på dette som skjer med kroppen min nå. Jeg sa forøvrig til legen som spøk at han like gjerne kunne skrive "hypokonder" i det feltet, men han syns det var viktig å være ærlig om min uro omkring alt som skjer med meg. Så da er jeg vel engstelig jeg da. Helt normalt det også vil jeg anta, men igjen - også helt NYTT for meg. 

Om jeg har lov til å kunne "planlegge" en graviditet så håper jeg den forløper seg slik: 

HELT FORBASKET NORMAL!

Verken mer eller mindre. 

Ok, så ble ikke dette blogginnlegget så morsomt som jeg kunne gjort det til - men nå fikk jeg hvertfall delt noen tanker om dette. 

...og forøvrig - igjen vil jeg takke for alle de morsomme, søte og herlige tilbakemeldingene jeg får av dere, burde fasen lagd en bok fra kommentarfeltet mitt - dere er jo ganske artige å ha med på veien :-) 

Tata! PreggoLine :-)

 

Når kroppen og huet ikke samarbeider helt.

Hvordan skjønner du at du er egentlig langt inni gravidbobla til tross for ekstrem benektelse allà "Jeg FØLER meg ikke gravid" / "Jeg lever som normalt".


(Bildet er faktisk av da jeg helt ut av det blå brakk meg av lukten av grillet kylling, selv om jeg hadde sykt lyst på grillet kylling.)


Vel....

-Du begynner å storgråte av glede fordi mannen din sier at det er helt greit å ha taco IDAG OGSÅ!

-Sjefen din sier at du kler de ekstra kiloene. Også innbiller du deg at han smiler som ondskapen selv når du snur ryggen til.

-Venninnene dine planlegger fester og sammenkomster uten deg. Til nød får du telefon på nach om at du gjerne må være sjåfør hvis du vil!

-Du blir automatisk meldt inn i merkelige mammaforumer på facebook og lokale trilleklubber. 

-Når du er hos legen din på en av gravidoppfølgingene, så får du et akutt behov for å se din bedre halvdel lide litt - så du unnagjør veiing, blodprøver og tisseprøven i en fei - bare for å spare litt tid og spørre legen om ikke han har lyst til å fjerne den føflekken som har irritert Torben (evt meg...!) de siste tre årene i samme slengen. Og man bøller ikke med en gravid og sadistisk dame, så legen satte selvsagt igang. 

-Du får et voldsomt raserianfall på Biltema fordi de ikke vil ta bytte et filter de gav meg feil dagen i forveien fordi jeg ikke har kvittering. Endte opp med å kalle de en f%##e-bedrift og raste ut i full fart.

-Kommer til Mekonomen og kaller de også en F+%$e-bedrift fordi de ikke hadde åpent lengre enn til 17.00 og klokka er 17.10 fordi du brukte 12 minutter på å krangle om et filter på Biltema du måtte kjøpe på Mekonomen istedet men som du da altså ikke rakk.

-Bilsetealarmen i passasjersetet piper, selv om du er alene i bilen. 

-Du tror du ikke måtte tisse, helt til du nyser...

-Du tror ikke du måtte prompe, helt til du nyser.

-Du har fått slitte knær på buksa di når du kommer på jobb fordi du har spydd rett før du dro. 

-Kollegaene dine har nedtelling til hormontrollet skal ut i mammapermisjon, og syns det er sykt hyggelig at de lager konkurranser på kontoret for å korte ned ventetiden sammen med deg:



-Når mannen din sier han ikke vil være med på fødselen fordi han vil føle det som om han står å ser på at favorittpuben hans brenner ned, og jeg faktisk forstår han. Dette var det faktisk en annen kommende småbarnspappa som sa, og det gikk plutselig opp for meg hva jeg faktisk ber mannen min om å være med på.

-Når venninner kommenterer at du stråler/gløder, og du må faktisk fortelle at de røde rosene i kinnene er til fordi du akkurat kom opp med hodet i doskåla.

-Når kollegaer og venner kommenterer at du har så kul,bohemsk og vintage- stil, men årsaken til stilen er at du ikke får på deg dine vanlige klær lenger. 

-Når du sluker Fotballfrue CBE sin annonsebloggpost om barnevogner og test av barnevognposer. 

-Når du drar på legeoppfølging og sier "Jeg føler meg ikke gravid, tror du det er noe galt med meg?" og legen må trøsteultralyde meg litt for at jeg skal være sikker på at det faktisk er en levende spirrevipp der inne.

-Når du spyr, sover, har hormoner som raser i deg og du fremdeles tror at det er en hangover fra tidligere i sommer.

-Du griner av Extrem Makeover Home Edition.

-Du griner av værmeldingen med Eli Kari Gjengedal og beskylder henne for å lyve til deg rett opp i fleisen når hun melder et vær du ikke er klar for. 

-Du lurer på hvordan bensin smaker, det lukter jo så godt!

-Du blir oppgitt over alle som sier at man slutter å spy rundt 12.-13. uke, for det har du skjønt ikke ikke er en gjeldende regel for deg, for din graviditet er MYE VÆRRE ENN ANDRE ALLES! (Helt til du hører om de virkelige kjipe tilfellene, og du egentlig er glad for hver eneste lapskausbit og maiskorn som sitter fast i nesa etter at du har spydd deg ferdig, for det er visst ganske normalt alikevell...)

 

...and there is more to come!

Sånn innimellom er jeg ganske ivrig på INSTAGRAM.

 

 

 

"-Du har spy på skjorta di".

For noen jævla fine folk dere er. Som om ikke hormonene herjer i kroppen allerede blir jeg sykt glad for alle lykkeønskeningene og nesten litt rørt. Jeg blir litt stressa også.. "Dere går en fantastisk tid i møte!" er gjenganger. Og jeg bare: Våkennetter, gulp, skriking, bleieskift og studering av bleiens innhold. Jeg mener - "spennende tid".  Really?

Jeg har et veldig spesielt forhold til graviditeten min kjenner jeg. Jeg hater hvordan kroppen oppfører seg, nesten så jeg ikke har kontroll. Jeg tisser litt på meg når jeg ikke klarer å løsrive meg fra det jeg holder på med og blæra er i ferd med å sprenge. Her om dagen fikk jeg akutt bajsemage helt ut av det blå, og jeg svettet og gråt mens jeg forlangte at Torben måtte finne nærmeste toalettmulighet på telefonkontaktlista si. (Vi var ute å gikk tur)

Jeg husker bare at jeg løp forbi Inge i døra (Torbens kompis) i en luftig eim av den store hotelllunsjen min fra tidligere den dagen - og mens Inge bare pekte på gjestetoalettet i 2.etasje sa jeg "iiiinskiiild" for hvert jævla steg jeg tok i trappa. 

Etter å ha lest litt på forumer etter å ha googlet "Hva kan jeg ikke spise som gravid" har jeg bare gått inn i en dyp mat-depresjon. Ingen tunfisk. Ingen sushi spicy tuna med mayo der altså. Etterhvert som jeg viklet meg inn i mammapolitiets høyborg kunne jeg etter endt lesing verken spise kyllingen med skinn på, ikke grilkrydder, ikke for mye salt, ikke for lite salt, ikke kullsyre, holde meg unna hvakjøtt, passe på inntaket av kaffe og under enhver omstendighet IKKE SPISE SALTPØLSE! Jeg tar det meste med en klype salt altså - rett og slett fordi jeg stod igjen med knekkebrød og nugatti på "ja-lista" etter å ha trålet meg gjennom forumet. Altså....!

Problemet med meg er at jeg tåler ikke når noen sier jeg IKKE kan gjøre noe. Da bare MÅ jeg gjøre det. Men det handler ikke om meg og mitt lenger, det handler om silda i bollemagen og dets umenneskelige påvirkning på kroppen min og hva alle andre rundt meg syns. Så nå lukter jeg på de tingene jeg ikke får lov til å spise. Her om dagen luktet jeg på fersk hundebæsj, bare fordi jeg visste at jeg ikke kunne spise det. Jeg er så jævlig trassig ass.

Ellers kan jeg avsløre at kroppen antageligvis oppfører seg helt normalt gravid. Halsbrann, bollemage, stikking i livmora (rett over tissen, det er livmora - ikke sant?) og jeg har lyst på ananas, plommer, ingefær og brekker meg når jeg tenker på roastbeef med majones. Merkelig. En ting jeg ikke savner er faktisk alkohol. Ikke noe savn i det hele tatt! Jeg føler meg jo fyllesjuk hver eneste dag jeg står opp, så det kan ha en sammenheng.

Ja, jeg har spydd mye. Her er bilde fra en av de gangene jeg spydde på et helt normalt sted. På do.

Jeg har spydd over ripa på båten, ut bilvinduet, i badekaret, bak naboens dyre porsche, i en pose, to søpledunker og jeg har spydd uendelig mange ganger på meg selv. Hver gang jeg spyr og Torben er i nærheten, ser jeg rett på han og han gliser stolt tilbake i min retning.  Og mens jeg spyr peker jeg på han med min farligste finger og sier imellom krekinga - "-DUUUUUuuuuu...." på en veldig ond måte. Akkurat når jeg ser middagen i retur har jeg en stusselig tendens til å hate han litt. Er det lov? Litt?

Om jeg gruer meg til noe? Nei, egentlig ikke. Det må vel kanskje være mangelen på søvn. Jeg elsker å sove. Jeg kan sove hele dagen jeg. Jeg KUNNE sove hele dagen, jeg.

Ellers gruer jeg meg til barnevognmafiaen tar grep om meg. At jeg blir "en av de". En av de som sperrer nødutganger og har med medbragt på kafe og beordrer betjeningen til å temperere pumpemelka i flaske til 36,5 grader. At jeg sitter hele dagen på kjøpesenteret og bruker opp barnetrygden min på puter med "SLEEP, EAT, LOVE"-tekst fra Kid Interiør. Å gudhjelpebæreåtrøstemeg.

 

/Supporterfrue - Line Victoria

 

 

 

 

 

 

ADVARSEL! Man kan faktisk bli gravid hvis man går tom for p-piller.

Hva skal jeg si liksom? 



Det er jo tydeligvis ikke «lov» til å si det var et uhell heller, når man tross alt er 33 år og nygift. For uhell kan man kanskje ikke kalle det, for det var jo ikke sånn at jeg kastet meg rundt og organiserte hele verden omkring det å få kjøpt et nytt brett med p-piller når jeg gikk tom en uke før bryllupet. 

Venninnene mine som har norgesrekord i telling av eggløsninger og can.mag i kodeord for innkommende menstrasjon (IKM) og HCG (Som tydeligvis er noe hormongreier i urinen) og sist men ikke minst - har klart å mekke unger allerede - de har jo hele tiden sagt til meg at «-Det tar tid, slapp av, ikke stress, regn med at det tar et år eller noe?»

Ja, ok. Så la oss se det positive i det da, folkens. Jeg slapp å vente. Jeg slapp å glede meg. Jeg slapp å grue meg. Jeg slapp all prøvingen med rødvin og stearinlys. (Sorry Torben) Jeg slapp i det hele tatt å være klar over at jeg faktisk var på tjukka før jeg lurte litt på hvorfor jeg spydde på meg selv og den pene, nye, blusen min sånn helt ut av det blå.

Så da måtte jeg ta en test da vettu. Og nei, det er ingen romantisk greie å fortelle omkring det. Jeg sa på kvelden før vi la oss til Torben: 

«Jeg tror du har smelt meg på tjukka.»

Torben svarer: «Åj».

Jeg: «-Skal ta en test i morgen tidlig, det er sikkert fordi kroppen er i ubalanse etter 100 år på p-pilla og plutselig bråslutt liksom."

Og så tok jeg den testen om morran etter da vøttø. 

Og mens den viste et sånt vente-tegn, sånn timeglass som popper opp når pc`en er i ferd med å slå knockout på seg selv, så la jeg den tissebefengte staven ned i sofaen i båten mens vi stod å brettet tøy.

Og så fortsatte vi bare å prate om dagligdagse ting.

Og så plutselig endret det digitale vinduet seg og det stod: GRAVID +

..og jeg bare?»HVA FAEN BETYR DET PLUSS-TEGNET?????»

Jeg forstod jo at jeg var gravid, men jeg var mer opptatt av pluss-tegnet som kom etter. Betydde det at det var flere der inne? Var jeg ekstra gravid, liksom?

Jeg ble fly forbanna på Torben. Ja, det gjorde jeg faktisk. Selv om det var en superhyggelig beskjed, så kjente jeg at jeg ble sint fordi han hadde lovet meg at jeg skulle få lov til å være tynn og småbrisen med en kald øl i hånda hele sommerferien og sprade rundt i den fine, nye bikinien min. Men neida, ikke bare var jeg smelt på tjukka - men den gravidmagen kom jo fasen poppende ut like fort som en kvise i stressperiode. Jeg tror faktisk magen vokste seg gravidstor mens vi stod der med tissepinnen i hånda.

Så måtte jeg legge meg litt nedpå. Mens Torben smilte og sa de ordene som kommer til å plage meg de neste månedene. 

«-YES, jeg klarte det på første forsøk!» 

Nei, jeg vet det ikke er rom for å klage. For sånn statiskisk sett så er det ganske normalt å ha en prøveperiode på opp imot et år for mange par. Og selvsagt er vi ufattelig heldige som viser seg å ha den i sikringsboksen på timen etter at vi giftet oss - faktisk kommer jeg herretter til å nekte Torben å vaske trusene sine sammen med mine fremover - for da er jeg redd hva som kan skje.

Så hva gjør jeg nå? Jeg er ferdig med å spy på meg selv, til sjefen min sin store glede. Jeg benytter en enhver anledning til å snike til meg noen timers søvn om ettermiddagen og velger kembostore truser uten strikk i livet. Jeg har kjøpt min første gravidbukse og føler meg fanget i en verden full av lykkeønskninger og tips om hva jeg IKKE kan spise. 

Idag hadde jeg min første spinningøkt på veldig, veldig lenge - og det var derfor jeg bestemte meg for å fortelle dette. For min plan er å forhåpentligvis fremover ha et sunn og god graviditet, med trening på timeplanen. Litt vanskelig å trene når jeg prosjektilspydde ut bilvinuet på vei til trening og fra jobb, men jeg mener helt oppriktig at man har en jobb å gjøre når man blir gravid, og er man så heldig at man ikke har noen plager som setter en hindring for det - så håper jeg at de fleste ser gleden og det fornuftige i å trene forsiktig (etter hva kroppen klarer i din situasjon) frem mot fødsel.  Jeg kommer til å henge i ræva til Nancy hele veien, det vet jeg hvertfall! Og selvsagt - om kroppen ikke takler det så er det ikke noe man kan gjøre med det - men jeg skal hvertfall ikke kaste inn håndklede uten kamp!

Da jeg var på en veldig tidlig ultralyd for lenge siden kunne legen forsikre meg om at det foreløbig så ut som det bare var en, men han kunne ikke love noe. Torben på sin side mente den så ut som en grillet kylling der den lå. Jeg prøvde å forklare han at så tidlig i graviditeten så ligger ikke ungen å gliser til deg liksom. 



PS: UL-bildet over (...det i sort/hvitt hvis du skulle være sykt i tvil, sier Torben her) er fra veldig, da vi måtte inn å sjekke om det var liv laga i den lille gærningen. Det var det. Som Torben så fint sa, "Hjertet banker for Liverpool allerede". (Hormonfasensvingegrinebuuhuuu!!!!)

 

Føles ut som fyllesjuke.

Jeg tror det er lov til å føle seg litt fyllesyk etter den uken vi har hatt. Det var faktisk akkurat det ordet huseieren brukte om følelsen da de kjøpte det samme huset for 10 år siden. Og jeg skjønner hva hun mente nå...!

Vi var å gikk tur i nabolaget her om dagen. Fant ut at det er en utrolig flott lysløype rett bak oss!! Og ikke nok med det - men vi fikk oppleve den berømte kveldssola i husveggen også - herregud så herlig. (Satan, jeg høres veldig religiøs ut nå ass)

Forresten; da budgiviningen pågikk (de 30 minuttene med neglebiting) så sendte Torben meg et bilde av pulsklokka si...:



De 30 minuttene viste seg å være som en løpeøkt for pulsen til Torben, hahahah!

De siste to dagene har vi "innredet" huset utifra hva vi har og all plassen vi skal boltre på oss på. "Skal vi sette den der?" "Burde vi kjøpt en slik en?" Det eneste vi har kommet frem til foreløbig er at vi har kjøpt et altfor stort hus i forhold til møbler vi har idag. Jaja, vi bestemte oss for at vi ikke skal kjøpe noe som helst før vi faktisk får våre ting på plass, så kan man heller ta en vurdering på hvor eller hvis vi ønsker legge energi i å skaffe "den ene tingen" akkurat rundt innflyningsdatoen liksom.

Vi blir nok boende der en laaang stund, så vi har mer enn god nok tid til å få vårt nye hjem på plass.

Det er så rart, jeg har hatt en lykkerus oppi alt, kan rett og slett ikke forklares. Jeg har dessverre også hatt bihulebetennelse som slo inn for fullt forrige helg, og er ennå ikke kvitt den, så noenganger blander jeg lykkerusen med paracet-rusen, men ey, I`m good! Det plager meg at jeg ikke fikk satt igang treningen som planlagt denne uken, men viktig å bli frisk først. Krysser fingra for at mandag blir en bra start på uken, for da begynner Liveaspinn igjen!!! :-)

Torben skal straks ut å sykle Hofstein-runden, og jeg kjenner at jeg er glad jeg ikke blir med de to gale brødrene på tur. De har en tendens til å fyre hverandre opp, så jeg hadde nok havnet i melkesyrekoma i en grøftekant allerede etter rundt en kilometer uansett.

Torben fikk forresten morgengaven sin idag...:



Han har fått sin egen brostein på Main Stand, (Liverpool FC sin "nye" stadion)  med vårt etternavn og bryllupsdato. Det var riktignok han som bestilte det, men jeg var med på det. Stolt mann fikk beviset idag ;-)

Nuvel - jeg skal faktisk begynne å pakke ned huset vi flytter fra. Det skal gå greit, jeg er innstilt på å kaste og gi bort sykt mye. :-) Jeg tror faktisk det blir flere turer til søpledynga enn til det nye huset med varebil!

 

-Line Victoria, Supporterfrue.

 

 

hits