oktober 2015

Åpenbaring!

 

Idag har jeg virkelig hatt en åpenbaring.

(Beklager alle som ikke orker å lese om trening vekt og slanking, jeg er veldig lei for at det blir litt av det på bloggen, men det er jo faktisk det som opptar meg veldig mye for tiden, siden jeg er i en slik prosess for tiden - derfor blir det ganske naturlig for meg å gi dere en oppdatering på hvordan det går i ny og ned..)
Jeg hadde en veiing idag, uten at det egentlig var vekta jeg var intressert i å kontrollere akkurat idag. Jeg har endret bittelitt på dietten (byttet ut en shake med et måltid) og var veldig spent på hvordan kroppen reagerte. Måltidet jeg har dyttet inn i planen min nå inneholder et balansert måltid av alt jeg trenger, men med mine nåværende treningsvaner har jeg i samarbeid med veilederen min dyttet inn litt mer proteiner og litt mer karbohydrater. Det har gjort at jeg har kunnet gi enda litt mer på treningsøktene mine, og det har vært utrolig deilig. Og det har vitterlig gitt utslag!
Fra å bli målt første gangen og ende på rødt i alle kategorier så lyste det nå GRØNT på alt! Fettprosent, vannprosent, muskelprosent - og min metaboliske alder (alderen maskinen sier formen din er som) har gått fra «gammal kjærring» til tilnærmet lik min egentlige alder!
Jeg gjorde som jeg fortalte i et tidligere innlegg et enormt hopp nedover i forrige ute på fettprosenten. Og denne uka gjorde jeg enda et voldsomt hopp. Jeg har omdannet hele 2,2 kilo fett til muskler på under en uke! Og så er spørsmålet?.Hvorfor er det bra? Jo - la meg vise dere et bilde som viser forskjellen på 2,2 kilo fett og 2,2 kilo muskler:


Dere skjønner hva det betyr? Det betyr at om vekta står stille, selv om du trener - så blir man mindre selv om vekta ikke går nedover! Dette er sånt jeg overhodet ikke var klar over, så derfor løp jeg (nesten) hele veien hjem for å teste det i praksis. 
Joda, klærne jeg brukte da jeg var på mitt smaleste for noen år siden passet..! Riktignok litt for trange til at det foreløbig er digg å bruke de, men dog..! Jeg har brettet de sammen og lagt de i skapet igjen, men ikke innerst og underst i skapet - slik jeg har gjort med de klærne før!
Så nå har jeg egentlig bestemt meg for å prøve slutte tenke så mye på tallet vekta gir meg, men heller se på fettprosenten. Jeg har gått ned nesten 10% i fettprosent, altså 1/4 av all min kroppsfett er borte! Normal fettprosent på kvinner fra 20 år til 40 år ligger på alt mellom 21 % til 32% kroppsfett. Jeg er grønn, og dermed innafor «Healty range» på papiret! HIPP HURRA! 
Jeg husker jo veldig godt forrige gang jeg slanket meg - jeg trente jo, men ikke sånn trening der man får opp muskelprosenten, men heller bare for å forbenne kalorier på mølla. Jeg hadde ingen peiling what so ever, stakkars. Nå vet jeg ved hjelp av Nancy og de andre instruktørene hva jeg må få i meg mest av til middag etter en treningsøkt. Som da jeg hadde den helvettestimen her om dagen, da fikk jeg streng beskjed om at middagen min bør inneholde masse proteiner og jeg sendt hjem rett etter timen for at det ikke skulle gå for lang tid. Og når man har muskler i kroppen, så fortsetter man å forbrenne mer gjennom dagen enn om man ikke trener. Også noe nytt jeg ikke helt har forstått fra tidligere slankorama-runder.
Nå tror kanskje dere at jeg trener for å få heftige magemuskler og kuler på armene. Det gjør jeg definitivt ikke, altså...! Jeg har fremdeleles en litt kvapsete kropp som følge av en relativt kjapp vektnedgang, og det ville nok vært helt andre og hardere (og mange flere!) treningsøkter enn det jeg holder på med som skulle til før jeg kan telle magemuskler på magen. Men til forskjell fra forrige gang jeg slanket meg (8 år siden) så har jeg nå en betydlig "hardere" mage enn jeg hadde den gangen. Og beina mine er liksom litt mer... harde de også, hvis dere skjønner..? Det er fremdeles mykt å ta på, men litt lengre inn der - når jeg liksom poker meg selv med fingeren) så kan jeg kjenne at det dukker opp muskler. Fasinerende. 
Hvis du lurer på hva jeg trener så er det ganske banalt enkelt...:
Spinning og styrke. Det er det det går i. Gjerne i kombinasjon, spinning først - så noen enkle styrkeøvelser. (Kettlebell, boseball, utfall, planken, squats og den derre hvor du sitter mot veggen med ryggen - knestående. Jeg kjører runder med alle øvelsene fortløpende til et program på ørene som teller meg inn 20 sek med amrap (AsManyRepsAsPossible) på 20 sekunder, 10 sekunder hvile, og så til nye 20 sekunder på neste øvelse. Og så tar jeg så mange runder jeg gidder/orker. Og det syns jeg er overraskende morro asså!!! Hvertfall når jeg har da filmusikk i kombinasjon med tellingen, jeg lever meg inn i Rambo-filmene liksom!
Til mandag skal jeg ha en dobbel spinningtime med en av mine herlige medsammensvorne på kurset. Han har blitt like bitt av spinningbasillen, og selv om vi sitter på hver vår side av spinningsalen går det mye i blikk og lure smil som motiverer til en intern konkurranse. Vi får nemlig ikke lov til å sitte ved siden av hverandre på trening eller på kurset, for vi har en tendens til å fyre og jage hverandre opp, så da han utfordret han meg til en dobbeltime (to timer etter hverandre) kunne jeg jo ikke si nei..!
Ellers kan jeg meddele at jeg har vært så sjuk i huet at jeg sånn helt uten videre har meldt meg på Amfi Brotorvet-løpet i desember. Det betyr at jeg har 2 måneder på å jobbe max med kondisjonen min, for jeg skal altså da løpe lengste strekningen mens familie og venner (forhåpentligvis) heier på meg. I følge mine beregninger bør jeg da være i mål med omleggingen av kostholdet mitt - alle måltider skal da være introdusert for meg og jeg bør da være i god nok form til å hvertfall fullføre løpet. Jeg både håper og tror at 12.desember kan bli et slags hyggelig klimax for det jeg holder på med nå - og min første ordentlige styrkeprøve! Jeg må bare lære meg å løpe først, for det har jeg aldri fått skikkelig dreisen på, gitt. Har dere noen gode tips - dere som evt er erfarne løpegærninger? 
Nei, fy fasen! Nå har jeg jabba lenge nok! Vi høres i morgen tidlig!

Løs opp stemningen, slipp en fis i bilen.

Og gosj. Beklager sen blogging! Jeg har egentlig verken noe morsomt, intressant eller givende å levere idag, men jeg kan meddele at jeg er sår under føttende etter å ha bilet rundt en god stund nå. Bilet til og rundt i Oslo, opp til Norefjell, ned til Oslo igjen i morgen, - og sent hjem til huset sent i morgen. Nå har jeg rullet meg inn i det hvite sengetøyet på Norefjell Spa og Resort, klar til å ta imot nattesøvnen. 

Når det er sagt - det er mye moro kan kan gjøre på biltur når man har med seg folk i bilen:

(Først: Slipp en fjert - sørg for at den er lydløs. Vær sikker på at den lukter skikkelig dritt)

Si HØYT med nærvøs stemme: 

-"Øy, faen - nå lukter det brent her asså? Gjør det det eller? Lukter det brent??"

Din kompis eller evt alle andre i bilen vil umiddelbart snuuse inn noen magadrag for å kjenne etter om bilen din er i ferd med å ta fyr i 110km på E18 - og TADA, du får deg en svinaktig gooood latter når de skjønner at de har snust inn rævpartikkelene dine.


Meg med det nye dieseldyret mitt. 

NATTA!

 

Det finnes alltids skeptikere.

Kjære skeptikere.

Det er underlig hvordan dere syns det er helt greit å debattere på sider der jeg ikke har anledning til å forsvare meg eller komme med tilbakemeldinger på det du skriver. Noen debatterer i kommentarfeltet på avisreportasjer som om jeg ikke finnes eller aldri kommer til å lese de kommentarene de legger igjen på nettet - det er jo bare å søke meg opp på facebook eller sende meg en mail eller skrive en kommentar i bloggen - så får jeg hvertfall anledning til å forsvare meg litt i hvertfall Eller svare om du har noen spørsmål :-)  

Nuvel. Det handler selvsagt om før/etter-bildet. Det kom kommentarer på at jeg måttet ha gjort kirurgiske inngrep for å fjerne hud. Det har kommet kommentarer på at bildene er redigerte. Og det har kommet kommentarer på at det ikke er samme dama på bildet.

Da jeg leste overskriftene i avisene visste jeg at noen troll kom til å høre fra seg. Men med 99,9 % flertall av superhyggelige tilbakemeldinger, så har trolla druknet i den hyggelige mengden. (Fordelen av å ha selektiv hørsel og leserøyne.) Men jeg føler riktignok at jeg ønsker å presisère et par ting for de, og da gjerne med en forklaring slik jeg tror den er. Uten å være et medisinsk leksikon, selvklart.

Nei, jeg har ikke gjort noen kirurgiske innlegg. 

Jeg skulle så veldig gjerne lagt ut bildet jeg også tok for litt over to måneder siden, der jeg tar en selfie i undertøyet. Men det syns jeg ikke det er behov for. Terkelen for å legge ut det med den trange, rosa treningsoverallen (som bare er noen millimeter tykk, sånn deilig spandex-stoff...!) var SÅ stor, at magebildet var helt uaktuelt, og er det ennå. Mine nærmeste har fått sett det riktignok.

Det er ikke unormalt at kroppen/huden går "tilbake". Altså at skinnet/huden følger med innover, hvis du skjønner.  (ok, la oss ikke overdrive - jeg har ikke den samme flate magen som da jeg ...ehh, aldri hatt flat mage egentlig. La oss heller si - mindre mage). Huden på magen min var faktisk ganske "stram-proppet" på "før"-bildet, jeg har/hadde ingen strekkmerker - så det kan jo bety at huden min er relativt tøyelig. 20 kilo er ikke sååå mye i slankesammenheng, altså. 40 kilo er dobbelt så mye. Og noen klarer slanke seg 70 kilo. DA kan det kanskje hende at man får overflødig hud. Det vet jeg ikke, jeg kjenner ikke veldig godt til dette.

Alles mager er tøyelige, men det er altså forskjell på å gå ned 50 kilo og 20 kilo. Mine kiloer lå på magen, pupper, rompa og endel på lår. Jeg hadde eplefasong, som det så flott kalles. Mange jenter som har født barn har en mage som spretter tilbake til sin vanlige form, det er slemt å stille spørsmålstegn på om de har gjort plastisk kirurgi eller ikke. Magen til min gravide venninne stod nesten en meter ut av kroppen hennes, men to uker senere ser det ut som den er på nesten normalen igjen. Hud er utrolig sammarbeidsvillig, tror jeg! Men jeg har definitivt ikke noen sixpack altså..:-)

Til deg som lurte på om "puppene liksom bare kan forsvinne sånn helt uten videre". (Kommentert av en mann, selvsagt.)

Jo, det kan de. Spør enhver kvinne! Jeg er veldig heldig og legger på meg "litt rundt over alt". Når jeg slanker meg (det har jo blitt et par ganger!) forsvinner først puppene, så magen og så ræva. OK, puppene mine har nok tålt vektnedgangen minst, jeg kan ikke gjøre noe med tyngdekraften liksom! De peker jo nedover, og enda mer nedover nå -  men ikke noe mer alvorlig enn hva en bh kan hjelpe. For 10 år siden hadde jeg sikkert booket meg inn på første og beste klinikk for oppheising av pattene, men når du er 32 er man ikke så opptatt av det lengre. Ikke Torben heller, som faktisk er den eneste som ser puppene mine uten at de er heist opp i en hengekøye av en bh. Dessuten - jeg har ikke fått barn ennå, jeg tenker at jeg bare bør holde skalpellen unna de frem til jeg evt er ferdig med å være matstasjon.

Til deg som mente det ikke kunne være samme person på bildet:

Deg om det. Det er meg. Med nøyaktig 2 måneders mellomrom. Ble overrasket selv, jeg ass. 

"Hun kommer lett til å legge på seg de 20 + 10 til i løpet av kort tid! Det har jeg erfart selv!"

Du og jeg er ikke samme person. Og da har du ikke gjort det riktig. Det er ikke bare å slanke seg, og så fortsette der man slapp med kostholdet når man har gått ned kiloene man ønsker. For min del handlet det om at jeg ville se resultater kjapt, fordi det motiverte meg.Nå er motivasjonen å gå ned ytterligere noen kilo, for så å stabilisere meg på en matchvekt jeg har lyst til å leve med resten av livet. Både i forhold til kosthold og aktivitet. Og forresten, din kommentar motiverte meg bare enda mer til å fortsette den gode jobben.

 

Sånn, da var DET ute av verden liksom!

Du må mer enn gjerne stille meg spørsmål om du har det, jeg skal forsøke å svare på det du skulle evt lure på :-)

Jeg tror ikke jeg har noe bilde som kan illustrere det vi snakker om i dette blogginnlegget, så hvis det er greit, så slenger jeg heller ut litt bilder fra siste uken på instagram :-)


1: Min fineste og forståelsesfulle pappa serverer meg litt "snacks" til kaffen...<3

2.På vei til den legendariske spinningøkta jeg blogget om igår.

3. Det skulle egentlig være en forbrenningstime, men tok litt av og gjorde det til en kondisjonstime. Ja, den jeg nesten døde av.

4. Sykemelding dagen etter spinning.

5. Fine kollega og spinningbuddy Mona kjøpte reiseegave til meg etter ferien sin..!

6. Jeg bader hver eneste dag i det store badekaret vårt. Ikke kødd engang.

7.Tøyer ut på gulvet, og fikk krampe mens jeg selfie-knipset. Digg.

8. "Overdreven bruk kan virke lakserende." VIRKER lakserende? Toalettpapirforbruket vårt har jo gått dramatisk opp!

9. Et av de første ordentlige måltidene mine fra en askjett. Lykke.

Her er Instagram`en min om du vil følge meg :-)

 

Spinning meg i ræva. Bokstavelig talt.

Nå tror jeg kanskje jeg kan si at jeg har vært så mange ganger på spinningsykkelen at jeg kan driste meg til å si at jeg går ...fast. 

Jeg er på hils med instruktørene, husker navnene deres, og lar meg slippe litt løs under timen hva angår jovial prat, kroppsvæsker og... ja, gæs. Neida. Joda. Det er ingen som hører det uansett, jeg er jo så jævla polstra i ræva uansett med den spinningshortsen med innlagt bleiepolstring. Lukta frigjøres ikke før jeg kommer hjem og kler av meg heller. 

Når det er sagt så har jeg også av en eller annen grunn begynt å prate (rope) ganske høyt på øktene også. 

Jeg hadde en vannvittig økt idag, jeg gav gass som faen og lå på orange og rødt under hele økta. Anyhow - midt i økta trodde jeg helt seriøst jeg skulle DØ, og det var da jeg kjente en pussig lukt som gjorde meg helt vill. Nei, det var ikke min egen fiselukt. Jeg snudde meg mot Mona, min spinningbuddy, og skulle egentlig bare forsiktig spørre henne,- men når man er så jævlig uten pust så ROPTE jeg til Mona:-" DET LUKTER KANELBOLLEhhh!!! HVA FAEN? HVORFOR GJØR DET DET, MONAHHHHhhh......?!"

Problemet var at det på dette tidspunktet ble bestemt at vi skulle roe ned, og dermed også musikken ble veldig lav.. Den stakkars instruktøren måtte berolige meg om at det IKKE luktet kanelbolle. Og det er jo da jeg blir hissig, for du kan ikke motsi en sulten, halvdød, pesende dame, våt av sin egen svette og med værste gnagsåret i jentetissa at hun tar feil? Jeg er fremdeles helt sikker på at en sadistisk satan stod i naborommet og peiset inn kanellbollelukt inn i spinningsalens lufteventiler. Det er mye mulig at jeg halli...hallosi...haallusaninert...faen..innbilte meg lukta. Jeg er jo kjent for å spise i søvne, så hvorfor ikke innbille meg kanelbollelukt på treningssenteret liksom?

Hun som syklet foran meg hadde fancy sykkelsko. Jeg kjenner at jeg blir utrolig motivert av mennesker som har sykt kult spinningutstyr, og begynte å konkurrere med henne. Aner ikke hvorfor, jeg bare følte for å bevise at mine europris-joggesko gjorde samme nytta. Legg til en klein dose med det faktum at jeg skulle imponere den kjekke instruktøren Kenneth også da.

Et annet sted i spinningtimen måtte forøvrig Mona dulte i meg og spørre om det gikk bra med meg. Jeg hadde visst lagt hendene foran ansiktet mitt (som om jeg gråt vilt) når vi hadde de værste stigningene, og hun trodde jeg var i ferd med å stryke med. Faktisk tror jeg kanskje jeg gjorde det litt også, for jeg husker egentlig ikke så mye fra spinningtimen annet enn kanelbollelukt og de kule spinningskoene til hun foran meg.

Gnagsåret mitt i ræva har forflyttet seg til jentetissa mi, og det er i grunn et par uker siden jeg kjent jentetissa mi 100%. Og ja, en annen ting jeg ikke har hatt følelsen i på noen uker, er lillefingeren på venstre hånd. Men den vurderte jeg uansett å amputere for å gå ned de siste gramma til jeg bikket minus 20,0 kilo blank. Lillefingeren ble reddet fra amutasjons-idèen min med to kopper kaffe og en dotur, det utgjorde de sårt trengte minus 300 grammene jeg trengte. 

Nyvel - her er MIN oppsummering av treningstimen min idag, 27.oktober 2015.



1. Oppvarming. Har pust til å dra noen gøyale vitser til Mona ved siden av, og flørteblunke med instruktøren.

2. Ble fort veldig sliten og lata som jeg måtte knytte skolissene på europris-skoene mine for å hente meg inn litt igjen.

3. Later som om noe er feil med pulsmåleren. Benytter anledningen til å løfte treningstoppen over huet for å justere pulsmåleren. Viser puppene ufrivillig til instruktøren. Hans puls går i svart på skjermen.

4. Slipper en ørliten fis og pulsen stiger fordi jeg er livredd for at Mona skal lukte den. Lukt kapslet inn i sykkebuksa og sykkelbleia mi, lukt er ikke ute i friluft før en time senere. 

5. Her er episoden der jeg er sikker på at noen stekte kanelboller i styrkerommet. Pulsen steg og jeg gikk i svart et øyeblikk der. Hentet meg inn et par minutter senere da jeg var blitt forklart og overbevist om at ingen satt på styrkerommet med et berg av kanelboller og en vifte i vår retning. Jeg er ikke overbevist.

6. Fullstendig i koma. Eneste jeg ser er mitt eget sikkel på lårene mine etter at hodet har hengt nedover. Ser stjerner. Ser rosa elefanter. Ser på de sykt kule spinningskoene til hun foran meg å tenker at jeg skal unne meg et par slike hvis jeg bikker 700 kalorier på klokka.  Munnen vidåpen og hiver etter pust ustanselig, gråter litt, og på et tidspunkt der er jeg helt sikker på at om jeg ramler av sykkelen nå så henger jentetissa mi igjen på setet.

Takk for økta, nå sjangler vi hjem. Jeg drar hjem med et mission om å prøve å separere rompeballene mine fra hverandre. Eneste måten det føles noenlunde behagelig å gå på do. En hånd på hver skinke - klar,ferdig EN SKINKE TIL HVER SIDE, ramle ned å toalettsetet og la det stå til. 

Line Victoria - spinningfrue.

PS: Har du lest om da jeg var på spinning FØRSTE gangen? Her finner du det innlegget! (link) 

Hvis marsvin kunne blogge....

Ettersom Torben og jeg ikke har barn, så gråt jeg til meg et marsvin. Og siden Torben syns så synd på Bill Shankly (marsvinet vi kjøpte) fordi han ikke hadde noen venner, så fikk vi et omplasseringssvin - Bård Georg. Men på tross av alt alle sier, så kan de ikke leve sammen i fellesskap i et bur, siden Shankly er homo og Bård er jævlig mannevond. 

Om marsvin kunne blogge så tror jeg det hadde sett noenlunde slik ut:

Hei bloggen, det er meg - Shankly, som skriver!

Det er mange som har fått med seg at jeg har fått en brother from another mother som de kaller Bård.



(Det er Bård til venstre og meg, meg Shankly til høyre)

Vi holdt ut sammen relativt lenge, helt til jeg fikk meg en skikkelig suser midt på tygga av tjukke-Bård med hamsterhjerne.

 

10268641_1420478034890111_8967645601527072245_n

Det går bra med meg takket være at Line Victoria er så paranoid-hysterisk og tilkalte hjelp fra en snasen lege på menneskesykehus. Dette bildet ble tatt dagen etter at Bolle-Bård beit meg. Man skulle kanskje tro at jeg ble fin igjen etter å ha blitt stripset sammen av det menneskeskapte trollet til matmor jeg har, men hun har faen meg stripsa leppa mi feil og det har grodd sammen fullstendig skeivt. (Legger ut bilde neste gang jeg har nettilgang i buret)

Den evneveike, selverklærte veterinæren som kaller seg eieren min, har klart å gjøre den genistreken at jeg herved blir ekskludert fra fremtidige utstillinger i regi av Norsk Marsvin Klubb. Jeg kunne ikke vært mer forarget! Nå kjører hun all mat i blender og sprøyter det inn i kjeften min- og hun har skilt meg fra Bolle-Bård som kan forvente seg tidenes hevn for å ha maltraktert trynet mitt. Nå venter kosmetiske operasjoner av leppa mi så jeg ser ut som et marsvin i trynet igjen, og det må Torben betale fordi han ikke stoppet gale-dama i å stripse leppa mi. 

Hilsen Shankly.

 


Hei bloggen!

Bård her! Jeg er i lykkerus om dagen. Ikke bare har jeg fått mitt eget bur, men jeg har også fått det største buret fordi jeg er så feit. Jeg har kvesset tennene i leppa på Shankly, og jeg har sett han svært lite etter uhellet. Jeg hører han skriker og tigger etter mat med jevne mellomrom, og så hører jeg blenderen dure fordi han må spise mosa mat i lang tid fremover. Jævla amøbemarsvin altså. Men jeg koser meg jeg asså!



Her ligger jeg i min favorittpositur, som kanskje ikke viser meg frem fra min tynneste side - men dog. Høy er fullt av karbohydrater - så derfor jeg er så fæit. Mer å ta i mer og bli glad i. Jeg har ekstremt høy selvtillit og jævla lav forbrenning. Thats me!

Ikke bare har jeg fått frynsegoder som alenekos med menneskene, men jeg har også fått lov til å klippe plenen helt alene.

10252052_10152386035356411_863550467682527179_n

 

10155561_10152409643176411_5101074862164397582_n

 

(Vel, nesten alene.)

Sinnataggen Shankly står å tøffer seg i det lille buret sitt - jeg elsker at han må ta antibiotika i sprøyte og ikke klarer å spise ordentlig. Det betyr mer mat til meg. Må holde skinnet stramt, vet du.

Tada!

PS: Selfie av meg, Bård!

10299526_10152419854296411_8510801463388886536_n

 

 

PS: Jeg sliter litt meg angst. Den ble ikke bedre etter at matmor viste meg denne:



PSS: Sånn ser jeg ut når jeg ligger til lading og er i feriemodus:



 

 

....vi har også vært hos fotograf noen ganger:





Hva kan vi si liksom, annet enn at marsvin er de perfekte kjeledyr!



SNAKKAS!



Jeg kan titulere meg med tittelen toppblogger. Hva går DET ut på egentlig?

Jeg har ikke ord!

Denne helgen ble jeg rett og slett en toppblogger. Jeg har faktisk havnet på topp 10 over de største bloggerne i Norge, og det er jo fryktelig hyggelig. Jeg tror riktignok jeg er den eneste på bloggtoppen som ikke lever av bloggen eller mottar penger for å blogge, denne bloggen er rett og slett et resultat av at jeg er utrolig oppmerksomhetssyk - og liker å fjase litt om alt og ingenting.

Søndagen gikk med på å svelge et 1-1 resultat mot Southampton. Sånn, da ble dette innlegget litt vinklet mot fotball i en setning og jeg kan fortsette å skrive om andre ting som opptar meg.

Den siste tiden i huset har vi vært noe plaget av fluer (sånne store med pels) uten at jeg egentlig har giddi å gjørt annet enn å gå bananas med en sånn fluesmekker. Jeg tenker at jeg blir kvitt problemet der og da, uten å egentlig ta fatt i selve problemet. Og problemet? Jo, det er at etter at Porsgrunn kommune har bestemt at vi skal sorterte all dritten vår, så har jeg per dags dato i underkant av 9 forskjellige søplekasser stuet inn under vasken. Det er to faktorer jeg kan legge til grunn for flueproblematikken:

1. Vi spiser lite her i huset, og fyller derfor ikke opp matavfallsposen så ofte. Da blir mye liggende i bunn og vente på å bli bært ut.

2. Det blir ikke så ofte bært ut fordi denne avfallssorteringen er helt ny for meg, og jeg forstår ikke egentlig hvor ofte den grønne posen på ut av huset.

Det finnes en 3.årsak også. Jeg aner ikke hvor søpledunkene våre er. Jeg bare slenger posene utenfor dør og venter på at måkene/Torben tar seg av det - litt sånn førstemann til mølla-prinsippet.

Idag, når jeg skulle steke meg min elskede kyllingfilèt, satte jeg på stekeplata for å forvarme den. (Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det egentlig, nymoderne stekeplater blir jo varme med en gang, men da jeg var liten drittunge hadde vi sånne gamle plater som tok 4 år å varmes opp - så GAMMEL VANE.)

Etterhvert som plata ble glovarm begynte det også å ryke heftig. En litt ugjennkjennelig lukt kom til. Brent. Flue. Ikke at jeg gjenkjente lukta av brent flue, jeg var ikke sånn at jeg kikket ut i luften mens jeg klødde meg i skjegget og funderte....-Hmmm...kan det være en Brachycera Fluosos i høy temperatur, montro...?" . Nei, jeg bare antok at et eller annet lå på det avanserte hjemmesolariumet og grillet seg vekk.

Det har seg nelig slik at jeg hadde smekket en flue litt tidligere, og denne hadde da landet på den sorte kokeplata. Nå lå den der i et inferno av induksjonsvarme og grillet, akkurat som en 66-åring på en av sine mange Thailandturer. Fasinert ble jeg stående å se på fluen som tilslutt kun var bare litt aske igjen. Jeg klarte ikke gjøre noe. Jeg ble helt perpleks. Det er som en sånn bilulykke du sakte passèrer, og du bare MÅ SE. Etterpå satte jeg bare resolutt stekepanna oppå og freste opp kyllingen min.

Livet går videre. 

Ellers har søndagen min gått med på å lure på om jeg skal vaske et av de mange skitne vinduene i huset vårt. Men så kom jeg på at jeg ikke aner hvordan jeg vasker vinduer, så jeg får overlate det til Torben. Han leser bloggen min sporadisk, så jeg vet han får det med seg at vi har skitne vinduer. 

...og så er du kanskje spent hvor ekremt skitne vinduer vi har...? Veeeel....:

Det ble riktignok veldig ille når sola stod på. Den innsèr jeg også. Men her må nesten en eller annen komme med et godt tips, for jeg aner ikke. Jeg har aldri måttet forholde meg til vindusvasking før, jeg tror kanskje jeg har hatt selvpolerende/selvvaskende vinduer..? Finnes det egentlig?

 

Og før skrikekoret hyler ut "men det er da bare å sette igang å begynne, kan vel ikke være sååå mange vinduer i den booligen deres?"

Nuvel.



AI REST MAI KÆIS!

/Antivaskesupporterfrue - Line Victoria

PS: Jeg kommer til å fortsette å blogge. Jeg syns det er gøy. Det er ikke en heltidsjobb, men en hobby. 

 

 

Hvor viktig er Liverpool for deg, Supporterfrue?

KAMPDAG!



(Bildet over er en tekstmelding fra da Torben og jeg begynte å date... Jeg var jææævlig skeptisk til han etter denne meldingen, for å si det sånn..)

Ikke at jeg er veldig opptatt av de syke ritualene mannfolket har før kamp, men det koster å være Liverpool-supporterfrue. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg blir sparket ut av sengen eller sofaen fordi Torben mener jeg bringer ulykke eller jinxer resultater. Dette er den 100. gangen de møtes, og det er Liverpool som har flest vinnede/vunnede/vante kamper. Eller noe.

En overveldende og pinlig høytidelig oppheising av LFC-flagget på Bjørkeløkka i Brevik der vi bor rett over midnatt. Det kan i grunn ødelegge mye av den hyggelige kosen så snart klokken slår midnatt, for min fremtidige mann forvandles til en nevrotisk, trassende og hormonell guttebass. Det er noe helt eget. De andre ikke-kampdagene i uken oppfører han seg relativt pent. Alt er relativt. Og kler seg i tilnærmet normale klær. Men på kampdager snakker han med utestemme på facebook og finjusterer lyd/lyd-kvaliteten på 65-tommersen annenhver time.

Liverpool skal møte Southampton klokka 17.15. Den nye manageren, Klopp, har sin første hjemmekamp i Premier League. Hvem er Klopp, sier du? "-Klopp er topp", sier Torben.

Som så mange andre kvinner, så dømmer vi selvsagt mannfolka etter hvordan de ser ut, så jeg spurte Onkel Google om hjelp.







Og jeg bare:

 

video:img0748

(Trykk på den jævlig svære playknappen)

Jeg var jo veldig fan av Brendan Rogers og Steven Gerrard. Nå har jeg liksom ikke annet å hvile øynene på en den kjekke fyren som står i hjørnet med et flagg. Også kalt linjedommer eller noe. Det er mye mulig at jeg nå må sitte og følge med på kampen idag for å finne meg en "ny" Gerrard å hvile øynene på. 

Så hvem av Liverpools siste managerene får flest speltlomper av meg..?

(Speltlomper er min måte å gradere noe på, som ved et terningkast. Men jeg liker ikke terningkast. Jeg liker speltlomper.)



Brendan Rogers får:



3 av 5 speltlomper på sexy-skalaen min.

 

 



Jürgen Klopp får:

4 av 5 speltlomper på sexy-skalaen min.

 

Apropos lade opp til kamp, min supportermann gjorde hva han kunne for å stille klar til avspark. Slik så han ut i går kveld:



 Dessverre ingen speltlomper på Torben YNWA Sørensen denne gang.

Anyway, måtte Liverpool ha en god match - jeg har forstått at tre poeng står på spill. For meg handler det faktisk om helt andre ting, vinner Liverpool så blir det god stemning i heimen. 

PS: Da jeg møtte Torben i 2013 så skrev jeg et innlegg om mannen som helt ærlig fortalte at han satte

"Liverpool først, så Lundetangen pils, og så har vi deg på en god 3. plass, Line"

Jeg er ingen rosablogger. Jeg er en diffus gråblogger.

Say whaat!

Våknet opp, tok min sedvanlige kaffekopp, røyk og sendte Bruno avgårde på svømmetrening (helt vanlig rituale med andre ord) og oppdager at jeg ligger veeelig høyt på topplistene i bloggatmosfæren. Gode gud, så utrolig hyggelig! Jeg er ingen fulltidsblogger, har ingen samarbeidspartene, og min blogg er ikke spekket med polerte bilder av livet mitt.

Bevismateriale 1:

 


#nofilter



Bevismateriale 2A: Badet vårt.

Bevismateriale 2B. Vaskerommet vårt.

Jeg fikk en usedvanlig hyggelig kommentar av en leser, der det ble nevnt at jeg viste en helt upolert utgave av meg selv, og det syns jeg er et kjempekompliment! Jeg er såpass gammel at jeg ikke orker å late som livet som supporterfrue er spesielt glamorøst.

Så leter du etter en glossy blogg som løser verdensproblemer, eller forteller deg på verdens mest overbevisende måte hvor utrolig lykkelig man er, så må jeg dessverre advare deg. Jeg er som sagt ikke spesielt glossy. Med mindre man regner med T-sonen i fleisen min, der kan jeg nok glosse litt til tider, men det er svette som ikke lar seg redigere bort med et filter. 

Jovisst bor jeg riktignok i et stort hvitt hus i idylliske Brevik, skal jeg gifte meg 11.juni 2016 med offshorematros-Liverpool-supporterkjæresten min og vi har to marsvin jeg er fryktelig glad i og behandler som mine barn. Her er den ene - Bård Georg.



...men så kan jeg ikke blogge om det hvite huset vårt, bryllupet og marsvina mine hele tiden heller. 

Blandt annet så er jeg er av den typen blogger som aldri har med meg speil i veska, så jeg bruker mobilen for å sjekke om jeg har ei buse på rømmen, eller noe mellom tennene:



....og jeg klarer ikke å krølle håret perfekt med en sånn MAST-krøllstang som alle skryter så av...

 



Ikke er jeg spesielt fotogen heller.




Jeg vil faktisk være så frekk at jeg påberoper meg å være Caroline Berg Eriksen (Fotballfrues) veldig gråe alter ego. Jeg er muligens hennes ukjente, bortadopterte søster, men   mistet de samme høye forbrennings-genene og plettfrie hud. Om du tar bort Carolines treningsmotivasjon, arbeidsinnsats, vakre utseende, topptrente mann, suksessfulle bloggerliv, matlagingskunnskaper, interiørsans, motesans, gründervilje og elektrisk bil - ja da står du igjen med noe som ligner på meg. 

Kort oppsummert: Eneste vi faktisk har til felles er at vi har to husdyr (henholdsvis hund og marsvin dog) og en blogg å tyte på.



PS: Om du skulle være i tvil, så er jeg veldig fan av Caroline Berg Eriksen. Jeg syns hun er helt topp. Men dette innlegget har en god dose missunnelse og en enda større dæsj selvironi. 

Jeg er like koko på instagram og på facebook.  

 

2 måneders mellomrom. Et bilde sier mer enn tusen tall.

Idag har det gått to måneder siden jeg startet. 2 måneder av min vei mot et mål på minus 20 kilo. (Les innlegget fra 2 måneder tilbake her)

Det innlegget skrev jeg 23. august, men jeg turde ikke poste det før 15. september, for jeg var veldig redd for å feile. (Som jeg har gjort maaange ganger før når det kommer til dietter..)  Den mandagen etter, altså 24. august, startet jeg en reise nedover som har innfridd over all forventning. Jeg tror faktisk jeg aldri før har vist en større viljestyrke enn jeg har hatt de siste to månedene. Jeg har grini litt, men det har vært grunnet glede og ikke såå mye sorg. En blanding av smerte og glede, kanskje. Smerter i ræva (spinning) og glede over å se resultatene fra uke til uke. 

Jeg skrev et innlegg da jeg hadde nådd minus 15 kilo. (Link)  

Men nå har jeg ikke lyst til å nevne tall, lenger. Det blir umulig for meg å forholde seg til, og jeg har ikke lyst til å la det handle om tall i akkurat dette innlegget.

Jeg har heller lyst til å vise dere et bilde som viser en 32 år gammel jente med to måneders mellomrom:



Jeg hadde aldri trodd i min villeste fantasi, for to måneder siden, noen gang VURDERT å dele bildet av meg i den rosa, trange treningstoppen. Jeg følte meg så absolutt ikke vel (kan man kanskje se av ansiktsuttrykket) der jeg beordret min forlovede til å ta et bilde av meg. Jeg visste at veien ned kom til å være ganske hard, men jeg visste også at jeg var mer forberedt enn noengang nå. Fordi jeg har et støtteapparat i Livea-kurset jeg går, og fordi jeg bare MÅTTE gjøre noe før jeg lot det gå for langt. Etter målinger så hadde ganske skumle verdier. Dessuten hadde jeg ikke trent på flere år. Jeg var i ekstremt dårlig form, og jeg hadde lite kontroll på hva jeg dyttet i meg.

Men jeg syns det var et viktig element, for hav hjelper det å fortelle dere hvordan kurset mitt forløper seg - uten den harde faktaen i form av et før og nå - bilde.

Bildet til høyre derimot, tok jeg i speilet på do idag. Jeg hadde tatt på meg klær jeg ikke har hatt på meg få flere år, og kort skinnskjørt har ikke vært en spesielt flatterende antrekk for meg. Ei heller ei blåskjorte stappa nedi skjørtet, det har jeg alltid hatt for store pupper til å få til å funke. Som du ser så er det en ganske ekstrem forvandling på 2 måneder. 8 og en halv uke er det mellom disse to bildene! Ikke bare kroppslig, men jeg følte meg som en prinsesse! Endelig kunne jeg ta på meg et kort skinnskjørt OG putte skjore nedi, hallo - JEG?

Jeg vet ikke hva målet mitt er lenger. Kurset varer jo helt til januar, hahaha! Jeg har nå "oppgradert" dietten min, for jeg skal fremdeles gjennomføre kurset der jeg får mye mer kunnskap om matvarer, proteiner, karbohydrater, tallerkenmodeller og ikke minst trening. Jeg er absolutt ikke i mål enda, det er som jeg har sagt hele tiden - nå begynner den virkelig jobben! Nå skal jeg lære å ta vare på jobben jeg foreløbig har gjort. 

Sannheten er at jeg igår sendte melding til Torben fra jobb og da skrev jeg: "Fy faen, jeg har så sinnsykt lyst til å bare skeie HEEEELT ut på lørdag. Focaccia, sjokolade og smågodt til jeg nesten kaster opp, ekte julebrus, boller, Sjøloftetpizza med rømmedressing, potetgull med dipp, ALT!!!!"

Flaks at jeg aldri fikk svar på den meldingen. Jeg merker nå at det egentlig var bare et blaff av bittelitt manglende viljestyrke. Så idag hadde jeg en times spinning, og gjorde unna helgehandlingen etter jobb. Det mest "crazy" jeg kjøpte var en pizza og en potetgullpose. Som forøvrig Torben hadde spist opp (begge deler) når jeg kom hjem fra spinningtimen. Når det er sagt - hadde ikke lyst på uansett! Jeg vet at det kommer en tid der jeg kan kose meg med litt godis, men jeg er ikke helt der ennå. Jeg syns kroppen min fortjener å være i den gode steamen jeg er i nå. For det går VELDIG bra med meg! 

Jeg sendte melding med bilde til Nancy (min veileder) før jeg la ut bildet på bloggen. Jeg ville så gjerne takke henne for den jobben hun har gjort, og fremdeles skal fortsette å gjøre som kursleder og mentor og gråtepute og sjelesørger og venninne. Og motivator. Og instruktør. og, ja...- jeg kan takke henne for mye, hun er definitivt et viktig verktøy jeg har hatt enorm nytte av på vei ned. Jeg har fått endel henvendelser på Liveakurset jeg går (ikke sponset innlegg!) og i januar starter de opp nytt kurs. Om du bor i Grenlandsområdet og ønsker å vite mer - ikke nøl med å sende en mail til stine@nr1fitness.no Merk mailen med Nancy - Liveakurs slik at den kommer rett. Og vet du - de har kurs mange steder i Bergen, Horten og Arendal også - det kan lønne seg å sjekke nettsidene også, www.livea.no og ta kontakt med de der så du kommer til rett sted som passer for deg. Hvis jeg får lov av Livea, så tar jeg veldig gjerne meg en tur og hilser på nye Livea-mennesker, hvis jeg kan bidra bittebittelitt på motivasjonen til å få en litt bedre livsstil, så gjør jeg det mer enn gjerne! Mye av den gode motivasjonen og gleden finner jeg også i de andre deltagerne jeg går kurset med :-) 

 Jeg må også få presisere at jeg ikke mottar penger for å skrive dette innlegget og fortelle dere om "hemmeligheten", faktisk så er det MIN beste investering noensinne, og ingen trenger betale meg for å anbefale kurset til Nancy. :-)

 

PS: Jeg kjenner at det er laaangt over min personlige grense å legge ut det "før"-bildet i dette innlegget. Føler jeg setter meg i en veldig sårbar situasjon, og legger kanskje hodet på huggestabben. Men jeg er dog 32 år og tåler en støyt, så jeg syns jeg burde vise at jeg faktisk er litt tøff også. Det er nemlig ikke bare bajs-prat og tullette innlegg på meg, haha! :-)

Skumpromp.

Ajaj, pyjama!

Nå ligger jeg strekt ut på sofaen, etter ikke bare en lang dag på jobb med møter og mail - men avsluttet også med en spinningtime som ikke gikk helt etter planen...

Det hadde seg nemlig slik at jeg i dag (og forsåvidt også forrige gang) slet voldsomt med å komme opp i puls! Altså, jeg tråkket og tråkket, men melkesyra tok meg og beina ble helt gelè. Så i løpet av en times spinningtime så lå jeg på gult og grønt jevnt over - og det er jo ikke engang 70% av makspulsen min.. Jeg ble veldig skuffet for jeg har jo svetta over 85-90% før, så jeg skjønte ingenting!

Heldigvis har jeg en veileder som la merke til det under timen og tok meg til side etterpå. Hun så jo at jeg ble jævlig betutta og lei meg for å ikke klare holde tritt, jeg gav jo jernet!

Det viser seg at når man ikke har så mye karbohydrater i kroppen som man egentlig trenger når man trener såpass ofte (tenk at JEG skrev det??!!) så har man heller ingen energi! Det betyr at når kroppen forbrenner og trenger energi fra karbohydrater, så har den ikke noe sted å hente det - og DA kommer altså melkesyra! Og med melkesyre på et tidlig stadium i økta er det vanskelig å få 

Memo til meg selv da er: Et måltid med mer karbohydrater enn jeg har hatt den siste uken. Karboen skal jeg da hente fra grove saker, som blandt annet speltlompe, grovt knekkebrød og... ja - poteter og fullkornsris liker jeg jo ikke, såee..

Og forresten, husker dere jeg fortalte at jeg hadde så sykt siklestump i helgen?! Nå skal dere få høre! (Ikke for sarte sjeler..) 

Det var ikke min elskede dato-utgåtte krabbe som var grunnen...! (OBS - den har vært fryst innenfor holdbarhetsdatoen, så jeg spiser selvsagt ikke mat som har gått ut på dato...) Det var....(hold deg fast...*trommevirvel...)

Et ekstremt høyt inntak av suketter og sukrin når jeg drikker te!



Ser du forresten den frokostblandingens-flasken som står i bakgrunn der...?

Jeg kan fortelle dere at den har stått der veldig lenge... Faktisk så lenge at...:

Så da skjønner du kanskje at den litt for lenge på kjøkkenbenken, haha?!

Anyway, tilbake til grunnen til at jeg har skum-prompet i flere dager nå.

Jeg er en gammel sukkerslave, så jeg MÅ ha ekstremsøtet te. Under ser dere bilde av en vanlig dose suketter jeg har i en diger mensen-tekopp. (Sånn stor, diger kopp kjærringer i sin beste alder eller Steinerskole-dramaelever løper rundt med, med begge hendene rundt koppen og flagrende langt skjørt og uvaska hår.)


Jeg skjønner jo selv at dette har en lakserende effekt ved overivrig bruk! Og dette kan jo kalles litt overivrig bruk... Jeg TROR ikke at det har en lakserende effekt, forøvrig. Jeg vet. Dorullbudsjettet vårt har steget radikalt den siste uken. Og jeg skal ikke komme her å si jeg ikke visste det, det stod bakpå esken.

...og da vet dere hva som står på menyen! Krabbe på knekkebrød - kan fasen ikke bli bedre kveldsmåltid.

Må bare forvarme mikrobølgeovnen først, så jeg får slengt inn den frosne krabba til tining. 



Line Victoria, supporterfrue - og KAMPKLAR!

Blogghviledagen er over!

Nå er jeg ferdig med å skamme meg. (ref forrige innlegg) Følte at en dag med bloggpause var sårt trengt. *dåner*


Bildetekst: Fotballfrue og Supporterfrue har hviledag.

Jeg hadde veiing og kursdag idag, samt ei økt styrkeøkt. (For nye lesere: Les her om Liveakurset jeg går!)

Jeg hadde egentig ikke trengt å veie meg idag siden jeg gjorde det på fredag med gode resultater, men siden den vektgreia er sånn superavansert og slikt, så ville jeg alikevell. Overraskelsen var stor når jeg fant ut at jeg har klart å omgjøre en kilo fett til en kilo muskler på 5 dager! SAY WHAT?! Jeg måtte droppe økta mi på fredag tilogmed, så overraskelsen var stor, faktisk. Nuvel - slik jeg har forstått det så tar en kilo muskler mindre plass enn en kilo fett, så jeg må jo klappe i hendene for det! :-)

Det var flere som fikk hyggelige overraskelser på vekta idag, før jeg gikk inn til veilederen min var det et rungene "HURRA, YESS, JAAAA!" før jeg gikk inn, så ingen tvil om at kurset fungerer for flere enn meg også! Min flinke kursvenninne hadde nådd et viktig mål for henne, og det var så GØY å glede seg sammen med henne etterpå!

Istad lusket Supporteren seg ut for å heise det berømte LFC-flagget i flaggstangen vår. Jeg lar han få lov til å gjøre disse noe pussige ritualene før kampdag. Kvelden i forkant står han å heiser opp LFC-flagget i den 12 meter høye flaggstanga mens han nynner på "You`ll never walk alone"." Første meldingen som tikker inn om morgenen er "Hva syns du om kampoppsett?",  "Hva har vi/de på benken" og "Hva tenker du om DET?". Fingringen på mobilen går kjappere enn en strikkedilla 70-åring på speed, og mumler noe som ligner den iskalde krigens kodesystemer for å ta over verden. "4-4-2. 8 inn - 12 i senter. 14 på, 45 x 45 3 min over.."

Jeg har gitt opp å jatte med. Han har fridd til meg, så jeg er relativt sikker på at jeg kan bevege meg vekk fra den tåplige "Kan du forklare meg offshore-reglene" og den sedvanlige "KAN vi ikke se dokumentaren om Gerrard bare EEEEeeen gang til?!" (Eneste grunnen til at jeg ser på den er at Stiv1 Grrr...argh er så himla deilig.) Jeg har rett og slett forstått at jeg ikke lenger trenger å late som jeg er intressert. Jeg har kapret han, ferdig snakka.

Når det er sagt - så er det hyggelig at huset fylles opp av glade gutter som drikker 40 forskjellige øltyper til kampen. Hjemmebrygget, stout, pale ale, brygget mellom romesprekken og tappet av jomfru Marias hånd. Det er utrolig hvor mange øltyper man klarer å samle når man skal brygge opp til dans med 6-7-8 mannfolk rundt bordet. Da jeg kom hjem i 02.30-draget en natt etter kamp for en stund siden, fant jeg min forlovede i stjerneformasjon - naken oppå både dyner og puter. Sjarmerende! "Guttefest" fikk en litt annen betydning. Nice. 

Jeg vet ikke om gutteklubben kommer hit for å skrike på 65tommers-skjermen i morgen. Jeg for min del har booket meg inn på enda en spinningtime på ettermiddagen, og har DET å se frem til. Veldig greit å få litt avveklsling fra jobb også, det går ganske i ett for tiden...! Herregud, så rosablogger jeg hørtes ut nå. Men asså, jeg har faktisk en 100% stilling ved siden av å tyte på blogg.no asså.

Forresten, vet dere hva jeg savner mer enn å fråtse i mat og godterier for tiden? Jeg savner å gå skikkelig på fylla. Jeg er nemlig veldig god på det. Jeg er nemlgi en av de som stiger i selvtillit og får synkende selvinnsikt - og sammen utgjør det en herlig kombinasjon:



Ja, det er meg i HH-jakke øverst. Under ligger Fykerud. Vi prøvde å lage sjøstjerne.

Jeg savner å stæsje meg opp å gå ut på byen. Her om dagen var jeg "ute" (i hagen, riktignok) og det eneste jeg hadde draget på var nabobikkja:



Takk for seg!

 

Unnskyld.

Jeg har en stor innrømmelse og unnskyldning å komme med. Faktisk har jeg tenkt på dette blogginnlegget mange ganger i løpet av det siste døgnet, for jeg må rett og slett krype litt til korset og be om tilgivelse. 

På mitt forrige innlegg la jeg ut et bilde av meg selv fra i sommer da jeg var på mitt personlige bristepunkt hva gjelder vekten min. Jeg var litt ironisk og halvmorsom i innlegget, og valgte å vise min uhøytidlighet ved å kalle bildet av meg selv et "Tjukkasbilde". 

Jeg har i ettertid innsett hvor utrolig dum jeg er som sier noe slikt om et bilde av meg selv. Jeg som i flere perioder har hatt et ekstremt dårlig syn på kroppen min, og fremdeles  har et vanskelig forhold til den burde lære meg å holde igjen på tastaturet når jeg blir selvkritisk og uten filter. Jeg har i flere år vært ekspert i å spøke og le på min egen bekostning, da som oftest omkring temaet kroppen min. Jeg tror ikke det er noen hemmelighet at jeg har hatt et elsk/hat-forhold til min egen kropp opp igjennom de siste 10 årene. Jeg har kun gått ned så mye som jeg har gjort nå èn gang tidligere. Da var jeg 23 år og jobbet i tv-bransjen. Jeg kan innrømme at jeg dengang ikke akkurat gjorde det på den "riktige" måten, og definitivt helt uten oppfølging. Jeg bare peisa på. Jeg tror kanskje du skjønner hva jeg mener, hvis du leser litt mellom linjene.

Det jeg skal frem til, er rett og slett at jeg skammer meg over hva jeg kalte meg selv på bildet i forrige innlegg. Her er en kommentar som gjorde veldig inntrykk, og som fikk meg til å tenke:

Fra Mari:

"tjukkasbilde"?! Really!?
Bildet viser en glad og kjempe pen jente! Jeg håper ikke den kuren din også slanker bort den herlige humoren din og alle tanker som ikke bare handler om kropp og vekt og "mat".
Jeg vet ikke hvor mange som leser bloggen din, men sånne kommentarer på et helt vanlig bilde bidrar til et helt for jævlig kroppspress. Du var mye kulere da ikke alt handlet om kiloer, og da du oste mer selvtillit. Du er da ikke fjorten? Ja til mer humor og personlighet og mer av det beundringsverdige!

Kjære Mari, du som skrev dette til meg. Du har HELT RETT! På bildet ser jeg ut som en helt vanlig sunn ungdom (ok, la oss ikke overdrive..) 32-åring, og jeg bør definitivt ikke kalt meg selv en tjukkas. Det gir dere som leser bloggen min et veldig skjevt inntrykk av hva jeg syns er greit og ikke greit, og det er absolutt ikke greit å kalle sommerbildet av meg selv for et "Tjukkasbilde". Jeg må dog innrømme at det var jo det første jeg tenkte på når jeg satt igår og bladde gjennom bildene fra i sommer, og jeg merket så inderlig en stolthet over å ha snudd trenden og gått ned veldig mange kilo. Men vet dere, da det bildet ble tatt så var jeg MINST like lykkelig som jeg er nå. Jeg får det jo nesten til å høres ut som livet mitt var så jævla trist og leit med noen kilo ekstra på kroppen. Det beklager jeg på det aller sterkeste. Livet har vært helt fantastisk de siste 2,5 årene, både med og uten de nesten 20 kiloene ekstra i baggasjen. 

Så nei, bildet under er IKKE et tjukkasbilde - det er et bilde som viser en litt mer korpulent og frodig dame, enn den jeg ser i speilet nå. Det var virkelig ikke meningen å gi inntrykk av at det ikke er greit å se ut som jeg gjorde på bildet, jeg ville bare vise at jeg føler meg som en enda litt bedre utgave av meg selv nå.

Så dette er jo som et memo til meg selv, ikke disse meg selv på sosiale medier - det er nok at Haters der ute om ikke jeg skal hate meg selv også.

Takk for alle dere som leser og kommenterer og liker bloggen min, jeg blir jo så fryktelig glad av å se hvor mange som følger meg! Derfor skal jeg så definitivt prøve å moderere meg hva angår mitt eget selvbilde - for jeg vil nødig tråkke noen på tærne.

Ha en fin kveld, så skal jeg gå å skamme meg litt mer!

 

 

Se - så stor rakk jeg faktisk å bli. (Tilbakeblikk)

Ukens høydepunkt:

Jeg var på en spinningtime på torsdag som var veldig bra. Forbrant masse, holdt meg på god intensitet - og Mari (instruktøren) hadde masser av gode låter jeg kunne rocke til. Jeg visste at jeg skulle møte veilederen min på fredag, så jeg ville ha en skikkelig økt før veiing og kostholdssnakk :-) Vi ble nå enige om at tiden var definitivt inne for å innføre et måltid til dietten min. (Altså, kutte en shake til fordel for et "normalt" måltid.) Da var det KRABBE som stod øverst på ønskelista mi, og det fikk jeg. Må innrømme at kroppen min vegret seg litt. Jeg har hatt stålkontroll i 9 uker nå, så det var vel heller psyken som spilte inn på kroppen. Men ned gikk wrapsene, og jeg må innrømme at det var litt stort for meg. Fikk virkelig kjent litt på det faktum at jeg nå går videre i en ny fase..:!

Ukens nedtur:

At jeg fikk diarè etter å ha spist mitt elskede krabbe. Det er nok en stor sannsynlighet for at den jævla krabba ble liggende for lenge i kjøleskapet til tining. Elller så har jeg rett og slett glemt å ta ut paven (igjen). 

 

Ukens antall kilo ned:

1,2 kilo. (Tror jeg?) Helt seriøst så fikk jeg ikke det med meg da hun målte meg, for jeg var mer keen på å se sammenheng mellom fett og muskelmasse. Jeg husker hvertfall at hun sa jeg hadde gått ned 1 kilo rent fett siden forrige veiing. Jeg var stygt redd for å stagnere nå, men jeg tror nok den aldrende krabbesalmonella-bomben jeg tryllet i meg på fredag med påfølgene siklestump, antageligvis setter en stopper for en evt stagnering. (Det fryder meg nesten å siklestump, hahaha!!! HUFF!!!)

Ukens throwback: TJUKKASBILDE FRA SOMMERFERIEN! (Edit: Ikke greit å kalle meg tjukkas på dette bildet, unnskyldning i senere blogginnlegg etter at dette ble publisert.)

Det er litt deilig å ha disse bildene spart på mobilen. Det er fra da vi gikk en lengre tur i sommerferien og jeg peste meg opp en liten bakke. Gode gud i himmelen, det er da altså snart 20 kilo siden. Den trange treningstightsen var så velfyllt og sprengt at man så trusemønsteret igjennom. Man kunne nesten lese av bremsesporene, liksom. Og igjen, sjekk puppene! 

Ukens gode gjerning:

Jeg var bøssebærer for TV-aksjonen i år også. Men glemte å knipse bilde av meg selv. Men dere får bare tro på meg selv uten bildebevis. 

Ukens lattermilde: 

Med litt uggen mage, så måtte jeg tenke kjapt når jeg skulle være bøssebærer tidligere idag. Heldigvis er huset til pappa og Bonus bare et kvartal nedenfor ruten jeg var tildelt, så når det begynte å romstere og røyne på - løp jeg mot barndomshjemmet. Jeg ble litt overrasket over at de ikke var hjemme, og alle dører låst. Jeg vimset rundt et par minutter, vel vitende om at hvis jeg ikke fant et egnet sted å gjøre fra meg, så måtte jeg gå for et litt mer UEGNET sted. Pappa har fremdeles seilbåten liggende ved brygga, og den har jo som kjent 3 bad ombord. Men å skræve over i seilbåten fra brygga, var rett og slett ikke engang et alternativ. Tenk deg selv, det blir som å åpne garasjeporten uten å rygge ut bilen. Jeg åpnet dører til boder og båthus, og inne i båthuset (som har en egen slipp som da er i vannet..) tenkte jeg i 1 minutt om jeg skulle sette meg på huk i vannkanten - og jeg stod faktisk med en av de klutene man fester på poleringsmaskinen jeg hadde plukket med meg fra verkstedet til pappa, den hadde jeg nemlig n plan om å bruke som dopapir. Sukk...

Lykken var ENORM da min lillebonusbror plutselig åpnet døra til gjesthuset og sa "-heiduu!". SÅ glad har jeg ikke vært for å se David, så jeg løp mot hoveddøra og forlangte den åpnet på stedet. Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg var antageligvis bare sekunder unna en tightskatastrofe. Jeg bare sier det!

Føler nesten at det er på tide å avslutte blogginnlegget nå, ettersom jeg føler jeg delte litt i overkant nå. Men der ser dere. Livet mitt - utrolig glamour-løst. Er det bare meg, eller var det sykt mye dritt-snakk i dette innlegget?

Følg BajsefruaInstagram eller Facebook.

Dette har jeg tenkt mye på den siste uka...

Hei hei!

Tenkte jeg skulle starte denne bloggposten med å skrive om noe som opptar meg veldig. Ihvertfall et veldig spennende tema. Tema er omkring hvorvidt stikkpillen (også kalt romperakett) skal inn med den butte/flate siden først eller den spisse enden først.

20131202-000820.jpg

Du tror kanskje jeg kødder med denne bloggposten...? Nei, jeg gjør ikke det asså!

Jeg kan ikke si at jeg har har noen nylige erfaringer med bruk av paracet-torpedo, men jeg satt faktisk i en liten stille stund på jobb og funderte på dette. Og da følte jeg for å komme til bunns i denne undringen som kommer til å ta fra meg nattesøvnen om jeg ikke finner svar. Jeg herjet internett, og det var forklaring som sa at musklene i trutemunnen lukket seg enklere rundt spissen og man dyttet den butte enden inn først. Det ble også sagt at det var spissen som skal inn først, for å "lette arbeidet" med å plassère patronen. (Det sier seg selv). Men så kom jeg over en diskusjon der noen mente at virkestoffene i raketten var sterkest i spissen og at de små blodårene i trutemunnen tok opp virkestoffene kjappere helt ytterst ved inngangen. (Eller utgangen, om du vil.)

Det jeg IKKE forstår er hvorfor de ikke lager stikkpiller som er spisse eller butte i begge ender, så hadde vi sluppet denne tankeprosessen! Er det ET tidspunkt du ikke har lyst til å fomle, kløne, dytte, eller bruke makt, eller værst tenkelig; måtte ta den ut igjen fordi den er feilinnsatt, så er det i DENNE situasjonen, er du ikke enig?

Neiiiida, jeg bare tuller. Selvsagt skal jeg ikke oppta den dyrbare lørdagen din med blogging om stikkpiller. 

Jeg tenkte jeg skulle gi dere noen svar på spørsmålene som dukket opp! Så hvis du ikke vil bli bedre kjent med meg, så bør du slutte å lese nå.

 

Hva er det pinligste du har opplevd EVER?

Bortsett fra den p-ring historien under? Vel, jeg har mange pinlige historier på samvittigheten. Jeg har tatt pinlig feil av lovens lange armer da de kom for å rapportere om husbråk i forbindelse med et nachspiel som tok litt av? Jeg trodde de var strippere, men det viste seg at det var skammelig feil. Jeg var nok årets julebordshistorie den gangen (10 år siden nå) oppe på Bamble Politikammer, som det het den gangen. Det stod om meg i lokalavisen også, etter at jeg innrømmet det for et sladreblad i forbindelse med et intervju..

En annen flau episode er da jeg fikk hårblekingspulver i munnen da jeg skulle bleke håret mitt. Jeg åpnet nemlig pulverposen med tennene. Jeg ble sykemeldt og i sykemeldingen stod det: «Brannskader i munn og munnhule som følge av å prøvd å bleke håret innenfra.» Ikke mitt stolteste øyeblikk. Det skrev de OGSÅ om i sladrespaltene. 
 
Hva er det rareste du noen gang har fått servert? (Matrett)
Jeg kom i skade for å spise veldig lokal phillipinsk mat da jeg bodde på en relativt øde øy der ute i havet. Ei dame som hver dag solgte egg på stranden fra en kurv, og de lokale var ofte og kjøpte av henne. En dag kjøpte jeg også, og hun viste meg hvordan man spiste egget. Jeg var IKKE klar over at det lå et helt ferdig kyllingfoster (dødt, selvsagt) inni. Man pillet av skallet på halve egget og «helte» i deg den lille rå fuglen. Fjær, nebb, klør - alt. Det smakte brusk med fjær på.

Hva vil du si er din verste uvane? 
Jeg sutter på tommelen og bretter på en buksebrett når jeg skal sove. Dessuten hater jeg plystring og blir helt VILL når noen plystrer. Det er en uvane at jeg hater andres uvaner, faktisk..! Jeg husker at jeg var med på 4-stjerners middag, og da hadde Zahid Ali fått verdensmesteren i plystring til å servere, under HELE middagen! På slutten av kvelden fikk jeg en cd-plate av han Plystrermannen, 16 sanger på albumet var det. Med bare plystring.
Ville du helst hatt grusom ånde og pene tenner, eller stygge tenner og vanlig ånde?
Grusom ånde og pene tenner - fælt å si det, men når du er i ketose som jeg er nå, så har jeg stål-ånde fra helvete. Men tennene er sånn ca ok. (Skulle bare mangle, siden jeg har brukt en fomue på tannregulering, TO GANGER!! 


Hva blir ditt neste dyr?
Ganske sikker på at det blir en katt, men det er leeenge til. kanskje vi rekker å få et marsvin til innen den tid?! 
Når det er sagt:  ALDRI tilby meg dyr... (ref. bildet under...)

Hvor går neste sommers ferie?
Ganske sikker på at det blir langs kysten, ja - jeg er dessverre ikke så keen på å besøke varmere strøk i sommerhalvåret. Da trives vi utrolig godt i båten, og det er jeg sikker på at vi kommer til å fortsette med. Jeg elsker å være på sjøen, møte gode båtvenner og ha det vannvittig hyggelig. Helger, ettermiddager og ferier - hele sommeren er i grunn ombord i båten :-) Nedenfor finenr du et knippe bilder fra denne sommerens langferie. (5 uker ombord!)






Ok. Det var kanskje i det meste laget når det kommer antall båtbilder og sommerfristelser. Men jeg må innrømme at den båten er vårt beste kjøp ever, frem til vi kjøper en større selvsagt. Båten vår er i grunn helt perfekt for oss nå!

Hva er det beste klesplagget du eier?
Akkurat i disse spinningtider? Vel...


(Det er egentlig et sykt morsomt bilde, jeg får så sinnsykt kjærringtiss i det bildet, huff! Men ja, sykkebuksa mi er nok favorittplagget mitt nå for tiden. Jeg har den på altfor ofte. Fordi den strammer på de helt riktig stedene. HOHOHO!)

Hvorfor gjør du så mye rart?
Rart? Jeg gjør da vel ikke så mye rart? Det er bare det at jeg deler med meg på bloggen alt som opptar meg, derfor kan jeg nok oppfattes som litt rar..? Sanheten er et jeg bare er ærlig. 
Hvor ser du deg selv om 10 år?
Åj, da er Torben og jeg gift! Tipper vi har et par kids også, og så bor vi nok på «den riktige siden» av brua, i nærhet til sjøen. :-) Begge er i full jobb vil jeg tippe, og vi har større og flottere båt. Antageligvis med pinne på taket. (Seilbåt, der altså...!) 

Hva er høydepunktet i hverdagen din?
Jeg har flere høydepunkter i løpet av hverdagen. I disse tider er det når arbeidsdagen er over og jeg loffer meg inn på treningssenteret, enten det er for å trene eller delta på kurset, eller bare slå av en prat..  Alle de flotte, herlige menneskene og en skikkelig god treningsøkt, så er egentlig dagen min fullkommen. Dessuten har jeg et måltid hver dag som virkelig er et høydepunkt jeg ser frem til. De 10 minuttene det tar å spise den jævla carbonara-shaken med blomkål (smaker faktsik utrolig godt!) . Andre ting som er høydepunktet mitt er alle gangene jeg ler. Og jeg ler ganske hardt og ganske høyt. Veldig mange tror jeg tisser litt på meg når jeg ler. 

Har dere planlagt bryllupsreise?

Har ikke planlagt ennå, men jeg kunne veldig godt tenkt meg å vise Torben steder jeg har vært selv, og som gjorde inntrykk på meg. (Det året jeg reiste jorda rundt)  Men så frister det med Maldivene, Mexico og forsåvit Thailand/Phillipinene også. Det får vi bestemme senere - ingen hast! Det er nok stor sjans for at bryllupsreisen blir i båten denne sommeren, og at vi til høsten/vinteren tar en tur til varmere strøk. 

Hvem beundrer du mest og hvorfor?
Jeg beundrer faren min. Han er et fantastisk menneske, og kan jeg bli en tiendel av det han er, så er jeg mer enn fornøyd. En sterkere klippe og tvers igjennom et godt menneske kommer du til å ha vanskeligheter med å finne. Han er definitivt mannen i mitt liv, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Papsen min. 

Favoritt tv-serie?

Modern Family. Helt fantastisk humor!

Du holder deg til en diett nå, tror du at det er noe du klarer å holde deg til (livsstilendring), eller er bryllupet motivasjonen/målet?

Det som i utgangspunktet var et mål om å passe inn i brudekjolen har blitt til et mål om å få bedre helse og kosthold. (Og ikke bli feit igjen) Jeg tenker at jeg tar et steg av gangen, men vet også med meg selv at det ER vanskelig å holde på de gode rutinene jeg er i nå. Snart når jeg målet mitt. Men hva fasen skjer den dagen målet er nådd og jeg ikke lenger trener for å forbrenne kalorier..?!

Herregud, får et langt innlegg! Håper du ikke sovnet på morraquizten! Tjeriåw! :-)

Veiedag og oppgraderinger.

Hei godtfolk!

Jeg var så uendelig heldig å måtte stå opp vannvittig tidlig igår, grunnet et stk direktør i Skien som så veldig gjerne ville gi den nye bilen min en testtur. Han hatet den andre jeg hadde (Jeg mener han ved et par anledninger kalte den "den franske søpledunken", noe jeg i grunn var helt enig i...) Jeg får nemlig ikke lov til å kjøre selv når han er med meg, fordi han ikke tåler bilkjøringen min. Han mener jeg kjører for sakte, er ukonsentrert og at jeg ikke er egnet på veien i det hele tatt. Jeg fikk i hvertfall lov til å tviholde på en regel i bilen, og det er "ingen mobilbruk på sjåføren". Så i en bensinstasjon-pause fikk han leke litt med den. Mobilen sin altså.



Møtet i Drammen ble unnagjort, og mr. direktør sørget for at jeg ble bilsjuk atter engang på vei hjem.

Jeg stakk innom kjøpesenteret i Skien for å hente meg inn igjen, og tenkte at jeg skulle være litt gæærn og leke litt interiør-blogger. I mangel på kalorier blir man veldig fort ledet inn i prosjekter som tar fokuset vekk fra kjøleskapet. 

Jeg kjøpte sånn marmor-folie som jeg har sett at mange bloggere leker seg med. Torben var selvsagt som vanlig syyyykt skeptisk, men jeg dyttet han ut av huset og låste døra - slik at jeg fikk jobbe i fred.



Det ble jo igrunn utrolig flott! Marmorplate på sjenken i gangen - og det til under 100 spenn og bare tre blodige kutt i fingeren med skalpellen. (En vimsete supporterfrue med en skalpell i hånden er alt annet enn et hyggelig skue)

Og så fikk jeg virkelig ånden over meg og tok macen i samme slengen.....:



ja.... og mobilen, selvsagt...



..og siden DET gikk så bra, så letet jeg etter andre ting å kontaktpapirfoliere.....:



På dette tidspunktet syns jeg det begynet å bli litt kjedelig å foliere, så jeg tok meg ikke like god tid på kaffekruset. (Som dere garantert ser)

...men så gikk jeg inn på badet!



Men da var lysten på marmorfoliering puffet helt ut av meg. Så Torben ble ikke så fornøyd med at jeg folierte tannbørsten hans.

Nuvel:



Så var jeg tom for kontaktpapirfoliering da, så jeg fikk ikke foliert badekaret slik jeg hadde en drøm om. Men jeg skal avgårde å kjøpe mer - for jeg har en plan med fjernkontrollene til alt her i huset! 

BTW - jeg hadde jo veiedag igår, og vi ble herved enige om at jeg nå er klar for å bringe et måltid inn i livet mitt igjen. Herregud, det hørstes utrolig spiseforstyrrisk å si, men det er jo endel av diettplanen å nå begynne å normalisere og få et riktig kosthold. 

Jeg har som dere vet ikke spist mat fra en askjett på 9 uker, så gleden var til å ta og føle på. Jeg hadde egentlig tenkt til å rulle meg ei speltlompe med noe godsaker oppi, men fant de ikke i butikken. Jeg valgte derfor et triks som jeg lærte da jeg bodde på en øde øy i Fillipinene (Malapascua) der de HVERTFALL ikke hadde speltlomper tilgjengelige. Skulle de rulle inn mat og lage wraps så brukte de..... KINAKÅL!



....og vet dere hva? Det ble vannvittig godt! Jeg husker uansett ikke hvordan det ville smakt med mine elskede speltlomper, så dette var i grunn helt knall! Oppi denne wrapsen har jeg: Krabbekjøtt (som jeg elsker) med litt sitron, bittelitt magerkesam, ruccolasalat (for smaken) og purreløk. Er du skikkelig gæærn kan du ha litt sennep på også, men det droppet jeg denne gangen. 

Dette var som sagt mitt første "måltid", og det kunne ikke smakt bedre. Jeg har jo de shakene de 4 andre måltidene, så shake-livet er ikke helt lagt på hylla, men dette var en veldig hyggelig oppgradering fra det vanlige kostholdet. Merkelig hvor fantasifull man blir når man ikke kan slenge en pizza i stekeovnen lenger.

Det blir nok en egentreningsøkt idag - jeg hadde rett og slett ikke mulighet til spinningtimen klokken 09.00 idag. Om det var krabbekjøttet som lagde en stopper for det, vites ikke. Alt til sin tid.

Hadebra, pupper. Dere er savnet.

YO, Whats up? (Så ikke veldig kledelig gangster sjargong, ass. Jeg bare tøffet meg litt.)

Jeg var å trente istad, og tok SELVSAGT det sedvanlige selfien etterpå i bilen: (sorry, har ingen fotoshop-app som gjør hud og hår og øyne og tenner og dobbelthake finere...! Men en runde med pinsett burde jeg kanskje kostet på meg...!)



..og etter å ha sjekket resultatet så ser jeg plutselig.....:



HVOR I HELVETTE HAR DET BLITT AV PUPPENE MINE!????? Jeg har jo oppdaget at de har blitt unormalt små i det siste, men asså.. Er jeg plutselig en C-cup nå da eller? Stakkars meg, mistet helt proposjonene mine. Puppa var liksom det første du møtte på når du hilser på meg, og nå er mine to store fordeler forvunnet i et hav av kaloriforbrenningstimer på spinningsykkelen. Jeg gråter en skvett for mine brød.

Jeg må ha en forandring i livet mitt, en ny ting som gjør at folk legger merke til meg nå som hevelsen har gått ut av baksten, hvis du skjønner hva jeg mener.

Så her om dagen diskuterte jeg med den konstituerte direktøren min om jeg fikk lov til å farge hårt rosa. Dessverre for meg så var han ikke spesielt imponert over de bildene jeg viste han fra min gode venn Google:




NEIDA, han var selvsagt utrolig negativ til hårprosjektet mitt. Rett skal riktignok være rett, selv om jeg jobber i Petter Stordalens crazy hotellkjede, så må det nok innrømmes at det er vanskelig å ta en 32 år gammel salgssjef seriøst i budsjettforhandlinger, om jeg stiller med rosa hår.

Nuvel.

Etter raserianfallet jeg fikk på kontoret hans, så gravde jeg frem en øredobbe og plantet en øredobbe jeg hadde liggende på pulten min og trøkket den inn i det gamle piercinghullet under leppa og forsøkte meg igjen inne på sjefens kontor..

"-Hvis ikke jeg får ha rosa hår, så skal jeg HVERTFALL ha den rosa piercingen min lett synlig!"

Stemningen var til å ta og føle på...:



Han ser ikke videre imponert ut.

Men det kan være mange grunner til at han kanskje ikke er så imponert over salgssjefen sin. Kanskje han har lest utdrag fra da jeg tidligere har blogget om hverdagen min? 

Skrevet tidligere på bloggen:

....Måtte være referatansvarlig under det fem timer lange møtet, en jobb jeg virkelig ikke nyter. Da får jeg ikke sagt like mye, og jeg må plutselig konsentrere meg. Dessuten er det som oftest på DETTE tidspunktet jeg må krype til korset og innrømme at mange av fagordene og fagutrykkene som dukker opp ikke er oe jeg har kontroll på. "Vi kan gå igjennom DP og BOB og se om dere har noen kommentarer på dette."  Da pleier jeg fake syk eller bare nikke meg igjennom møtet, smile og applaudere når grønne tall kommer opp, og sukke og stønne og skylde på en eller annen avdeling i konsernet med merkelige titler når de røde tallene kommer opp. Helt seriøst, det funker alltid. På skjermen finnes også mange krokodille-tegn (disse: < og > ) og jeg har omsider lært meg hva også det betyr.

I referatet skriver jeg bare: "se vedlegg" når det begynner å bli skikkelig vanskelig og legger ved Excel-kopiene vi fikk tilsendt fra revenue-avdelingen. (!??) 

Masse jobbmøter/telefonmøter og rapporter fra januar månede produsert (her copy/paster jeg bare forrige månede og legger inn nye tall og kommentarer) Fargelegger alle tallene med grønt, siden det er en sååå positiv farge. Satser på at sjefen min gjør som meg og kun ser på fargekodene og ikke selve tallene.

____________________________________________________________________________________________________________________

Anyway og apropos om å gi jernet og finne opp kruttet hver eneste dag, beklager at dette innlegget virker litt malplassert og rotete.

Story of my life - det er i grunn meg i et nøtteskall forøvrig. Malplassert og rotete, der altså.

 

 

 

 

Kan vi PLIIIIIIS ha spørsmålsrunde?!

Vet dere hva?

Nå skal jeg være så frekk at jeg ber dere om å underholde meg. Jeg er vel en av de få i bloggverdenen som fremdeles lar lesere kommentere anonymt, men bruk veldig gjerne et nick...! Det jeg lurte på var om vi kan ha en spørsmålsrunde? For på den måten får jeg delt litt gøyalt ut av meg uten å ha et tema å henge meg opp i. I kommentarfeltet ber jeg derfor så aller hjertligst om spørsmål jeg kan kose meg med å svare på - så får jeg gøye meg litt selv på den måten! Alle de kule rosabloggerne har jo spørsmålsrunder, da vil jeg også!

So bring it, people! (PS: Jeg har ikke veiedag før på fredag, så dere må nok vente et par dager med å få svar på nettopp det...!)



FLAUSE!

God kveld i stua!

Jeg ble litt skuffet over meg selv når jeg ikke klarte å hoste opp et innlegg på bloggen igår, men det har vært altfor mye å gjøre på jobb. Jeg skulle egentlig sitti på et hotellrom i Oslo i kveld, men det ble til at jeg kjører inn inn tiiidlig i morgen istede. Jeg orket rett og slett ikke sitte på hotellrommet i kveld og stuke med "maten" min, det er nemlig på kveldene jeg har det værst når det kommer til å ha lyst på alt rundt meg. Minibaren er et farlig område også. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg forsyner meg av minibaren når jeg er på jobbreise. Det kommer nok litt av at jeg er søvnspiser, og det er som regel værst og blusser så til de grader opp når jeg er innlosjert på hotellrom. Når jeg bestiller tjenestereise-rom, så står det faktisk i "loggen" min at minibar må låses, og jeg kan ikke få noen hyggelig hilsen på rommet i form av en godbit, sjokolade eller noe annet spiselig. Trist, ikke sant..?!

Aporops godbiter, jeg tenkte faktisk å driste meg til å re-poste et innlegg fra noen år tilbake. Det var en flau oppdagelse dengang, og jeg svetter fremdeles litt over flausen.

Når man er en gjeng jenter på tur i utlandet som deler leilighet i sydligere strøk, blir det ikke lett og holde tritt med hva som er sitt og hvem som eier hva. 
Tilslutt blir det ofte slik at man bruker de samme tingene og etter et par dager under samme tak tar man egentlig tak i den første strandkjolen, håndkledet eller bh-en som passer, bare det ligger nært nok gripekloa.

Etter en deilig dusj på hotellet stod jeg med mitt søkkvåte hår foran speilet, klar for å sminke meg. Et arsenal av sminke,hårstrikk,børster og qtips var allerede blitt felleseie på badet, så jeg griper etter første hårstrikket jeg finner for å sette håret opp i den sedvanlige "grorudpalma" på toppen av knotten.
Dette for å få håret bort fra ansiktet mens magien/sminken skal smøres over min solskadet hud.

Jeg tar strikken rundt hånda og skal til å tre den rundt hårknutten på hodet da jeg innser at den blanke gummistrikken dessverre ikke var tøyelig nok til å brukes som et strikk. Jeg lar den få plass rundt håndleddet som et armbånd istede mens jeg finner et tøystrikk som skal gjøre nytten.

Mens jeg står å doller meg for kvelden, napper mørke hår i manken og begynner så smått å bli fornøyd med speilrefleksjonen, tenker jeg at "-Jaja, det kunne jo vært værre. Du har jo heldigvis aldri hatt noe hjerneslag.". (Min største skrekk er å få hjerneslag. Så ukontrollerbart og uten noen mulighet til å redusere skader selv.) Spesiell tanke, I know.


Aina, Line K, og Line Victoria sitter glade og tilfredse rundt bordet på den greske restauranten ved hotellet. Det skåles med Mythos øl og gafles pizza med tzatziki uten bestikk.
Vi knipser bilder, og sier oss fornøyde med et par av resultatet som dukker opp på den lille lcd-skjermen. Plutselig ser Aina på meg med et litt hevet øyebryn.
Så ser hun på håndleddet mitt. Så på meg igjen, men litt villere i blikket.

Så sier hun; "Line? Hva har du rundt håndleddet?"

Jeg titter ned på "hårstrikket" som ikke ville være hårstrikk alikevell, som hadde havnet som et litt stramt, nestengjennomsiktig armbånd rundt mitt brune håndledd.
Det så liksom litt ut som et sånt glowstick-armbånd 14tissene løp rundt med på Kos, bortsett fra at det neonfargede stoffet inni var bleknet bort.

-"Jeg vet ikke..?!" svarer jeg, litt nervøst. For jeg fikk litt følelsen av at Aina stilte et ledende spørsmål, hun allerede visste svaret på.

"-Bruker du p-ringen min som armbånd????" stotret Aina frem rundt restaurantbordet.

Jeg tittet ned på håndleddet mitt der den stramme gummiringen plutselig kjentes ut som den stoppet all blodtilførsel til hånda mi, vel vitende nå at dette var en gummiring Aina vanligvis snurrer sammen og dytter inn i hulrom ingen sol noengang har nådd med strålene sine.

Et ekstremt latterbrøl brer seg over rundt bordet når det oppdages at jeg har brukt p-ringen til Aina som et smykke. Og jeg måtte klippes ut av min noe beklemte situasjon ganske kjapt etterpå.

Moralen er; grip ikke etter ALT som ligger strødd på baderomsbenken!!! Det er ikke alt som kan deles med venninner!


For de som ikke vet hvordan en p-ring ser ut: 






Min noe flaue opplevelse. Men så har jeg hvertfall lært hvordan en p-ring ser ut da! 

LV

 

Motivasjon.

Da jeg satt på spinningsykkelen med min fremtidige nabo, så lo vi litt over at det er nettopp en spinningsykkel vi tilbringer fredagskvelden på. Jeg kom i skade for å si:

"-Men jeg gjør jo ikke dette for helsa sin skyld, jeg gjør det for de brente kaloriene!"

Noe som i denne fasen faktisk er helt sant. Jeg har ikke ofret helsa mi sin en tanke den tiden jeg la på meg disse ekstra kiloene, og også frem til nå har jeg ikke tenkt helsefordeler denne tiden som jeg går ned i vekt. Helsefordeler av å trene har aldri vært en prioritet for meg, det har vært forbrenning av gamle synder som har stått i huet på denne frøkna. Det er jo ikke til å skyve under en stol at jeg syns det er mer motiverende å se hvor mange kalorier jeg forbrenner, fremfor å se fremgangen på puls, intensitet og konkurranse med meg selv om å svette enda mer enn jeg gjorde forrige gang. Det er jo ganske trist i grunn. Men jeg tror det finens en grunn...

Da moren min døde for 7 år siden av hjerneblødning, 53 år gammel, var hun aktiv på det samme treningssenteret jeg går på. Jeg mistenker at også hun gjorde det for å brenne av kalorier, og kanskje ikke var såå opptatt av helsen sin skyld. Men da hun døde, bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle gå rundt å messe om "helsemessige fordeler med trening". For jeg syntes at det bare var renspikka løgn. Mamma som var aktivt på trening og i tillegg hadde sluttet å røyke en tid før hun døde, er liksom ikke noe god reklame for det å holde seg i form. "Bruk tusenvis av timer på å holde deg i form frem til du dør plutselig i din egen seng som 53-åring." Hadde mamma visst at hun skulle dø den oktobernatta for veldig snart 7 år siden, så hadde hun aldri giddi å brukt tid på trening. Hun hadde drukket rødvin, røyket Kent og sitti uten solkrem i solveggen på en kafè i Italia.

Så jeg sluttet å trene da mamma døde. Tvert. Jeg sa opp Evo, Jimu, Elexia og Sats-abonnementene mine. Jeg syns det var frekt at de sendte mailer i etterkant og spurte om de skulle hjelpe meg med motivasjonen til å komme igang igjen. For hva faen var motivasjonen? 

Nå er jo livet mitt litt anderledes. Nå skal jeg gifte meg og etterhvert starte en familie. Jeg har med klinkekuleøyne sett hvor fantastisk graviditeten til en veldig god venninne har utartet seg, når kroppen har vært godt mosjonert. Det er akkurat som om hun har hatt drømme-graviditeten, med trening og sunt kosthold i forkant og i løpet av graviditeten. Hun har spretti rundt og løftet både båtmotorer og seilgarderober i 9. månede. Hun ser fantastisk opplagt ut, og hun går lange turer og er i stadig bevegelse, selv i helgen - 1 uke på overtid! Det er en helsemessig fordel. Den fordelen vil jeg gjerne ha når den tid kommer. Jeg snakker ikke om å ha en sixpack 4 dager etter at ungen er poppa, men krefter nok til å bære frem et barn i min kropp, uten at det skal bli et jævla ork. En helsefordel jeg kan like.

Jeg sover ikke lenger på ettermiddagene. Jeg er enten å trener, eller gjør noe annet arbeid i huset. Jeg er i mye bedre humør, og jeg merker at Torben syns det er fantastisk at jeg har energi nok til å føre en samtale etter at "Home and Away"-vignetten har rullet på skjermen. 

Jeg ser resultater av noe jeg står ansvarlig for helt selv. Den mesteringsfølelsen der er noe av det mest rusende narkotikumet som finnes, tror jeg.

Jeg har fått nye venner på treningssenteret som har all mulig motivasjon for å trene. Det i seg selv er en herlig motivasjon for meg. Jeg er ikke lenger på et treningssenter fullt av mennesker som pumper jern og tøffer seg i speilet med sine 2xu-tightser i størrelse xxxsmall. (Ikke stygt ment, men i Oslo var det så altfor, altfor mange mennesker jeg overhodet ikke kunne verken sammenligne meg med, eller hente motivasjon fra.) Hver gang jeg dro fra senterene jeg var tilknyttet i Oslo, så løp jeg hjem etterpå og forbannet meg selv for at ikke være toppidrettsutøver slik som de andre på senteret. Dessuten syns jeg det var så flaut at mange kom bort til meg med velmenende råd om hva jeg burde gjøre og hvordan jeg burde gjøre det. Verken motiverende eller særlig hyggelig gjort hvis jeg ikke har bedt om det, så husk det - dere som har det siste skriket innenfor treningsfronten på dere, ha litt empati med oss som bruker 2012-utgaven av adidas-tightsen og bruker vanlig orginale ørepluggene som kommer med Iphonen når jeg trener til musikk. 

Så når jeg når målet mitt da, som utifra mine beregninger ikke er så fryktelig lenge til får vi håpe, hva blir trening for meg da? Blir det å forbrenne så jeg kan kose meg litt ekstra i helgene? Eller er det NÅ jeg skal skjønne at de helsemessige fordelene jeg har nevnt over, skal komme meg til gode? At jeg skal faktisk like å være våken og opplagt på ettermiddagene, og kanskje like å gi enda litt mer på spinningtimene enn forrige gang jeg var der..? Eller kanskje jeg kommer til å kjøpe 2xu-tights og bose-øreplugger til musikkavsplilleren min? Kanskje jeg er en av de som kommer bort til deg og sier; - Hei, du løfter feil, se på meg nå - jeg gjør det riktig!"

Ha en fin søndag, jeg er på vei til Tabata-trening. (Som jeg verken vet hva er eller hva den vil gjøre med meg)

 

 

Fotballfrue vs Supporterfrue - God Morgen!

God morgen, godtfolk! 

Det er morsomt å se hvor likt livet til Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue) er mitt liv som supporterfrue. Med noen unntak, selvsagt. Det er ikke til å skyve under en stol at jeg mer enn gjerne skulle hatt mye mer påfyll av livet til Caroline, som mange av dere vet så er jeg stor fan av hva hun har fått til og motivasjonen hennes, hun er en businesswoman av de skjeldne, og det kreves hardt arbeid hva hun har fått til. Det må være lov til å misunne henne litt, syns jeg.

 



Jeg sitter på do og skriver dette blogginnlegget, rett og slett fordi det er akkurat HER jeg får den beste inspirasjonen til å skrive. Jeg holder på med et par innlegg jeg både tror og håper dere kommer til å kjenne dere igjen i, og motivasjonen for å fortsette bloggingen er virkelig på topp. 

Sannheten er at jeg har fått så utrolig hyggelgie og varme tilbakemeldiger på det jeg gjør, og det soler jeg meg i glansen av. Faktisk fikk jeg verdens hyggeligste tilbakemelding i kassa på min elskede Rema 1000 da jeg var på vei ut døra: "Vi heier på deg!" sa hun idet jeg gikk ut av skyvedørene med posene fulle av dagens fangst. (Sopp og blomkål)

Jeg har trent veldig denne uken, men kjenner at det kribler etter å dra på trening idag også, men satser helelr på en skikkelig Tabata-økt i morgen, en økt der jeg ikke aner hva jeg går til eller hvilke muskler som skal få kjenne det. Kanskje likegreit å ikke vite. Det som er digg er at jeg merker nå at jeg begynner å bli litt "strammere" i fisken, men at pattene begynner å peke nedover dessverre. Jeg fikk Torben til å kjenne på forskjellen igår, og han kunne konstatere at de minnet litt mer om gelè-sokker med en neve kronestykker i bunn av sokken. 

(Nå har jeg forflyttet meg fra dass og satt meg ut for å nyte en kreftpinne)



Øverst til høyre ser dere resultatet av en ny sykkelshorts. Med ekstra polstring. Sjekk kjerring-tissen jeg får i denne shortsen a! Sukk....       Bilde2: Et av mine måltider, pasta carbonara-shaken med sopp!       BildeNr3: Eneste glede i høstkulda er en app/brikke som gjør at jeg kan komme til oppvarmet bil. Det er VIRKELIG en høydare med den nye bilen.         Bilde4: Et av de mange bildene som har blitt tatt når jeg ikke er klar over det.          Bilde5: Et av de mange bildene jeg sender til venninner for å dokumentere vektnedgang.          Bilde6: En morgenshake før trening. Sjokolade med mint!         Bilde7: På vei til en av de maaaaange treningsøktene jeg har hatt denne uken.         Bilde8: Den nye sykkelshortsen og et eget gelè-sete til bruk på spinningsykkelen. Takk for god pris! No more borrelås-gnagsår i ræva!          Bilde9: Mens andre koser seg med 5-retters, sitter jeg stuck på hotellrommet med en kasserolle og dvassen blomkål. OOHhh, livet som Liveakurs-deltager, gotta love it, - ikke sant?! 

-Line Victoria, supporterfrue.no

"Har du fått et lite hjerneslag, Line?" + video.

Jeg er så støl i beina. Og ræva. Jeg er så støl i beina at jeg hadde foretrukket å fått kjørt en halvannenliters flaske opp i stumpen istede for de smertene jeg har i beina i disse dager. Gjerne med den butte enden først, I dont care! Når du har så vondt i beina at kollegaer på hotellet frykter om jeg har fått hjerneslag i løpet av nattet grunnet den underlige gangen min - da er det ille. Jeg har så vondt at når jeg er oppreist og skal fremover, så bare slenger jeg beina foran meg. Et og et skritt, slik at jeg kommer meg noe fremover. Jeg klarer nemlig ikke løfte de noe særlig. Jeg klarer ikke engang å ta på meg sko, så jeg har gått i gummistøvler og en løs joggebukse. Dessverre har vi en slags kleskode på hotellet, så "uniformen" har blitt tvunget på med de styggeste banneordene du kan tenke deg. Og når noen har kommentert at gummistøvler eller flipflops ikke ser så pent ut til penbukse/skjorte/dressjakke, så setter jeg øynene så hardt i de at jeg jeg dreper de litt med bare blikket. (For det er nemlig ingenting annet på kroppen min som har god nok reaksjonsevne til å slå/sparke noen, og bare det å løfte opp armen for å vise langfingeren, gjør så vondt at jeg ønsker at noen kjører over meg med en buss hver gang jeg må gå noen skritt lenger for å hente kaffe.)

Armene mine er også helt ute å kjøre, jeg har rykninger i de som gjør at det ser ut som spasmer som kommer i takt med uff`ingen min. Bare å løfte kaffekoppen fra bordet og helle over i kjeften er en prøvelse. Jeg sleper kaffekanna over til min side av bodet, vipper den på siden og prøver å treffe koppen.

Igår kjørte jeg hjem fra jobb på 2.gir. Jeg orket nemlig ikke skifte gir. Så jeg dreit i både motoroppheting og ekstremt høyt turtall. Jeg fant ut på den turen at jeg faktisk kan kjøre tur/retur jobb uten å røre girspaken, så derfor parkerte jeg utenfor huset og ikke i garasjen, slik at jeg slapp å sette den i REVERS til morgenen idag når jeg vanligvis rygger ut av garasjen på vei til jobb.

Jeg slipper å rydde, vaske, støvsuge, ta inn/ut av oppvaskmaskinen - for det eneste Torben hører er grining, syting og trussler om å drepe noe når jeg har fått tilbake effekten av armene. Jeg går rundt bredbeint, og hver gang jeg må bøye meg ned for å plukke opp noe grunnet manglende muskelkraft i armene (ladere, bilnøkler, bankkort) så må jeg sette meg ned i hockey. Et par ganger har jeg bare lagt med ned på gulvet og blitt der også.

I går til morgenen begynte jeg faktisk å gråte. Det er ikke kødd. Før jeg skulle på jobb, kjente jeg at det gjorde så vondt at det var da jeg spurte meg selv "-Vil du byttet bort denne smerten med en pepsimax-flaske puffet opp i brunøyet istede?"

Svaret var "JA" og tårene begynte å trille. Jeg akte meg inn i bilen til jobb.

Og det blir ikke bedre av at alle jeg informerte når de stusset over ganglaget mitt, kommer med velmenende råd om at "du må bare fortsette, det blir bra - går over etterhvert" blablabla... " Er dere melkesyreskada i huet? Vondt skal vondt fordrives, seriøst?!

For helt ærlig - med tanke på kvaliteten av arbeidsdagen, hverdagen, samboerforholdet og sånt den siste tiden - er det virkelig meningen at man skal ha slike smertefulle dager dagen derpå? For det er ikke sånn at jeg føler meg så veldig klar for dagen i denne forfatningen? Jeg kaster bort masser av tid og energi på å ha svært vondt, og å ikke klare komme meg dit jeg skal uten å klage høylydt. Jeg bruker 5 ganger så lang tid på å komme meg noe sted, jeg klarer ikke delta i daglige gjøremål og jeg er i et så dårlig humør at jeg vurderte å ta en tramadol (sterk smertestillende) for å kunne komme litt heldigere ut av det. Og så sier folk at jeg bare må fortsette?

Og til dere som skriver på facebook; -"Nå er jeg sååå støl, deilig å kjenne at man har trent skikkelig! Kjenner at man lever!"
Vel, din sadistiske faen - den innstillingen må du gjerne ha til trening, men kom ikke her å få meg til å tro at du nyter denne smerten. For da tror ikke jeg du har det like vondt som jeg har nå. Ikke i nærheten engang.

Igår kveld bad jeg Torben massere rompa mi og fremsiden av lårene. Det var så vondt at jeg hylgrein og lo om hverandre. Jeg tror kanskje jeg gikk inn i en sånn "føde-modus" som mange kvinner snakker om, men Torben fikk mer følelsen av at vi bedrev exorsisme (djevelutdrivelse) fremfor noe som skulle være en hyggelig fysio-økt. Det er ingen tvil om at jeg kanskje var litt vel voldsom aktiv på onsdag, og jeg har ingen andre enn meg selv å skylde på.

Film: 

video:img8687

 

 Og til dere som sier; -Men, Line - er det ikke deilig å kjenne at man LEVER etter en sånn økt? 

Vel, kjør en brusflaske inn i rassen med den butte enden inn først - så kan vi snakke om å oppleve ekte livsglede!

 

Line Victoria

Pupp på tur!

Da ligger jeg i massasjestolen på senteret og venter på min 2.treningsøkt (!!) idag. Jeg blingsa nemlig litt på dagen, så en morgenøkt og en kveldsøkt måtte til denne onsdagen for at alle blir fornøyde. Spinning til morgenen og styrke nå klokka 17.00. Jeg hadde rasket med meg treningsklær til økt nr. 2, men selvsagt glemt treningsbh-topp. Når du har så store jugs/daier/patter som meg, så MÅ jeg ha en trang sportsbh, ellers risikerer jeg tidenes to digre blåveis i fleisen i morgen.

(Vet dere hvor SYKT pinlig det er å knipse bilder av seg selv på dassen på treningssenteret eller?? Den pinlige knipselyden fra kameraet er sykt avslørende...!) Jeg får bare unngå hopp og sprett og heller satse på skikkelig styrke idag. Kan man få strekkmerker av slengende daier på vift? Kanskje bare noe jeg innbiller meg..?

Så nå lighre jeg hetr og direer i massasjestilen, og jeg klartrer ikke skrive ovedenrlig fordi dert rister såe!

Supporterfrue vs Fotballfrue

Torben har surfer på nettet. Ramler innom sider han egentlig burde styrt unna. Han holder så et foredrag for meg om alle bivirkningene av å gå på p-piller; 

...nedsatt sexlyst, vektøkning, uren hud, hjerneslag, lungeemboli, nedsatt funksjonsevne, kvalme, hodepine, blodpropp og dødsfall. 

Så lukker han pc' n og sier; -"Jaja. Graviditet er hvertfall ikke på lista så da er vi trygge!"

 

Anyway:



Snakkas.

Blåmandags-spinn!

Ååå, sykkelstumpen miiin! ikke visste jeg at jeg likte spinning så godt, jeg har jo vært ekstremt imot alt som gir meg høy puls på trening. Nå har jeg sluttet med vaselin i sykkelbuksa også, så timene har blitt litt mer komfortable. Riktignok er det INGEN andre enn meg som tør å bruke "vaselin-sykkelen" som de kaller den, den sykkelen er tydeligvis forbeholt meg.

Lørdag morgen: Kjempegøy å ta skryte-selfie i speilet for så å bli fotobombet av mannfolket:



Idag hadde jeg igjen pulsbeltet på meg, og dæsken - det er utrolig moro å se pulsen og hva jeg forbrenner på storskjermen der! Idag lå jeg på rundt 82-86 % av makspuls, (oransje og rød)  noe jeg syns fungerte godt siden jeg tross alt ikke har fullt med energirik mat i magen. Jeg har en ekkel følelse av at denne uken er en sånn uke jeg kommer til å stagnere litt på vekta, jeg har hatt en veeeldig god kurve nedover siden jeg begynte - men det er mulig jeg må intensivere treningen litt, eller kanskje trene litt andre muskler enn bare bein og spinning. Zumbaen på lørdag var litt i overkant mye koordinasjon og trinn jeg ikke klarte følge med på, men likevell en skikkelig økt med høy intensitet. Merk dere at jeg faktisk ikke er en som tar meg selv så høytidlig, så når jeg ramlet ut av de litt vanskelige trinnene, så danset jeg bare "fylledansen" min for å holde pulsen oppe.

Nå har det seg også slik at sykkelbuksen min har blitt litt for stor til meg..! Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, jeg kan jo ikke kjøpe nye sykkelbukser etter hver 2.uke..! Jeg MÅ ha den pad`en i ræva, hvis ikke tror jeg kanskje jeg pådrar meg 3.gradsforbrenning tilslutt. Sannheten er at jeg den siste timen stod mye mer på sykkelen for å slippe unna gnagsåret, så har noen noen tips? Går det over tilslutt..?! 

HERREGUD! Dette skulle ikke bli noen jævla treningsblogg heller da! Sorry-bårri, jeg skal styre meg!

Torben har omsider kommet seg etter shottekonkurransen på lørdag, den hyggelige festen som varte i ca 2,5 timer for Torbens skyld. Jeg hadde jo helt glemt at jeg ikke akkurat har gitt han så mye mat de siste ukene (siden jeg har hatt min egen mat, så har ikke han spist noe som kan friste meg - derfor har også han rast ned i vekt..!) og da endte han med å overvurdere seg selv på lørdag. Mannfolk ass. Men hey, han så fantastisk ut i lederhosen, da! De få timene det varte....

Bildet fra tidligere på kvelden, - for en flott gjeng med sunn tysk-norsk ungdom! :-)



Nå er tiden inne for å finne loppene i dyna i sengetøyet - AUF WIEDERSEHEN!

 

Du vet når du skal tisse....?

...og mannen din har satt inn en høyttaler han kan styre med iphonen sin? Og klokken er 07.00 om morgenen og du får ikke unnagjort ritualene dine som du pleier fordi han stresser meg med musikk..? Ja, den morgenen, vet du...:





Ompa, ompa!

Såee... Dietten min ble grundig satt på prøve igår. Pølser i alle farger og fasonger, hjemmebrygget øl med herlige smaker og en heidundrandes oktoberfest stod på lørdagsplanen.

Jeg skal ikke påberope meg at jeg hadde full kontroll på hvor mange vi var i teltet i løpet av kvelden, men mellom pølser og ølglass og shotter tror jeg det var rund 30-40 stykker som lagde topp stemning!

Jeg for min del tok med meg min bedre halvdel en gang etter 22.00 (!!!) siden han tydeligvis hadde vunnet/tapt noen shottekonkurranser en time tidligere.

Lørdagen startet jeg forøvrig ganske intensivt med å svi av noen kalorier.

...og jeg ber dere igjen merke dere at jeg faktisk trena på en LØRDAG, noe som i utgangspunktet ikke akkurat er typisk meg.

Idag? Kaaaanskje en treningsøkt, eller en god gåtur - den fine søndagsformen må nesten utnyttes!

-Opp å stå, "DittLudder"!

Jeg har faktisk litt ufrivillig blitt et lite gadgets-monster. Jeg har hatt en sånn aktivitetsmåler som har fungert fint fra PolarLoop, men de siste spinningtimene mine har jeg gråti litt fordi jeg har sett de kallenavnene/nickene som har dukket opp på skjermen og vist forbrente kalorier/puls osv, og SUPPORTERFRUE ikke er representert på den skjermen.

Jeg ble den lykkelige eier av et sånt pulsbånd da jeg var på trening igår, og gledet meg VOLDSOMT til å ta det i bruk. Dessverre for meg brukte jeg langt flere kalorier på å tenke meg ut et kallenavn (det navnet som kommer opp på skjermen foran alle som trener) enn jeg faktisk brukte på selve treningsøkta..

 


(Over ser du altså de skjermene der pulsen min da kommer opp... bildet er dog ikke fra Nr1fitness, altså.. Jeg skulle bare vise hvordan det så ut!)

Jeg ville jo helst hatt Supporterfrue - men det ble akkurat litt for langt. Jeg spurte resepsjonisten om jeg kunne få nicket "DittLudder" for da kunne spinningintruktøren rope ut "-Litt mer tyngde nå, DittLudder" eller enda bedre "-Opp og stå, DittLudder". 

Har noen et eller flere forslag til hva nicket mitt på pulsmåleren skal være? Jeg er veldig svak for kreative forslag, og har i grunn ingen sperrer... (Detta veit dere jo allerede..) 

Jeg tror det kan ha max 9 eller 10 bokstaver. 

Jeg har ikke noe premie å dele ut, du får heller huske på at om jeg velger ditt forslag, så kommer jeg til å tenke på deg når jeg svetter og er sår i ræva. 



PS: Det orange armbåndet har jeg fått fordi jeg er ei VIMS når det kommer til nøkkelkort. Så jeg har nøkkelarmbånd istede, så jeg ikke roter det vekk. Enda mere gadgets, gitt!

PPS: Ja, jeg vet at pulsbåndet skal under fjellhyllene og ikke rundt huet. 

En helt forjævlig kakeoppskrift.

Det var en gang...

For halvannet år siden prøvde jeg (igjen!) en av de mange slankekurene jeg har feilet på. Jeg har per dags dato faktisk prøvd det meste av dietter. Utifra mitt forrige innlegg på bloggen så forstår du kanskje at det er Liveadietten (ketose) som funker for meg, men det betyr ikke at jeg kan dele med meg noen av de feilslagne skrekk-diettene jeg har prøvd før.

En av de diettene som ikke gav meg de resultatene jeg drømte om var "mindre sukker i kostholdet". Jeg mener bestemt at jeg holdt ut i noe slikt som 6 dager eller noe.

5. dagen fikk jeg det for meg at jeg skulle lage en kake, fordi jeg hadde så sinnsykt lyst på noe søtt.

I et desperat forsøk på å lage noe søtt uten kalorier (evt minimalt) så saumfarte jeg det store internettet. Til min oppdagelse fant jeg faktisk redningen på en rosa fitness-blogg. Jeg har aldri engang vurdert å kjøpe SUKRIN (sukkererstatning) men gjorde jeg altså. At sukrin koster 174 ganger mer en vanlig sukker, det fikk jeg ta høyde for. (eller bredde, i mitt tillfelle). Så pisket jeg eggehvitter, sukrin og en mengde gelatin - som igjen betyr da i prinsippet at jeg kun får i meg noen bittesmå kalorier fra eggehvittene. Og et par spisesjeer kokos. Puttet jeg et par te-sjjeer kakao oppi fikk jeg sjokoladesmak på "det". "Det" skulle bli....."kokosbolle-kake". Jeg var ikke imprignert over resultatet.

Jeg tenkte liksom inni huet mitt at sluttresultatet kom til å bli noe slikt....:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

NAM!?

 

1021616-8-1312912458339

 

Men mens jeg holdt på ble jeg så syyykt utålmodig og gadd hvertfall ikke å drive å lage små tårndutter av de, så jeg tenkte at det kan vel være det samma om jeg bare putter alt oppi en ildfast form? Jeg skulle jo bare spise den alene uansett, superkalorifattignestenkalorifri-kaka mi!

Etter at jeg dytta alt oppi ildfast form og lot den stivne litt i frysern (kjøleskap går for sakte, vøtt) så var den klar til å serveres meg på kjøkkenbordet. Med en skje tok jeg for meg kaka som jeg aldri har før (hele kaka er like mange kalorier som to epler pga av alle de livsfarlige og utrolig helseskadelige erstatnings-produktene)

 

IMG_0801

Her hadde jeg altså prøvesmakt "litt".

La oss zoome, det går helt fint...:

IMG_0802

Vi kan godt zoome enda litt til.....:

IMG_0803

Ser dere der kaka har skilt seg litt? Ser du den gjennomsiktige klumpen? Det er gelatin! Noe gikk galt "in the making" men jeg spiste den alikevell. Det var bare litt rar konstin...kontist....kontanse.... FASTHET/TILSTAND. Det samme kan man si om avføringen min dagen etter. Se på bildet en gang til - så kan jeg fortelle deg at det faktisk ikke var noen nevneverdig forskjell i grunn.

Det er ikke første gang jeg lar meg lure av de flotte bildene bloggere legger ut slankematen eller den sunne lavkarbomaten de legger ut, for dette er det jeg ser på kostholdsblogger: 

Unknown images images-1

Mitt bidrag...:

IMG_0797

 

Til mitt forsvar var det februar og jeg hadde ikke for vane å ha fersk frukt liggende å slenge på kjøkkenbenken. Riktignok er det blåbær, men de var frosne for en stund siden. Og da kan vi kanskje avsløre allerede nå at frosne bær ikke ser ut som nyplukkede etter en tid nederst i kjøleskapet.

I tillegg så skal du vite at denne kaka så likedan ut på vei ned i magan, som den gjorde på vei opp av magan.Trust me on this one.

Denne kaka bør ikke serveres i selskap. Den bør ikke serveres i det hele tatt. Til nød kan du servere den til en svigermor som har fortalt deg at det er vanlig å smøre i pompen med vaselin før en spinningtime. Da er det greit.

// Supporterfrue.com; Line Victoria Husby

 

En milepæl nådd - stolt jente hadde veiedag igår!

Åj, nå skal jeg prøve å forklare hva det egentlig er jeg driver med. For igår hadde jeg 3. kursdag, og motivasjonen har helt seriøst ikke vært bedre!

Først litt kjapp slankehistorikk om meg selv:

Jeg er jojo-slanker, og har egentlig alltid vært litt gladfeit. Trening har jeg hatet, og jeg har villet se resultater med en gang. Tusenvis av skippertak har det blitt. En ting som har funket for meg før er å gå i ketose. Det har funket veldig bra på meg før, men da fikk jeg ingen veiledning i etterkant - og det gikk litt over styr. 

Kort fortalt er ketose dette:  Ved et kosthold med lavt karbohydratinnhold og lavt kaloriinnhold, vil kroppen gå inn i ketose/ketolyse. Rent praktisk skjer dette ved at man tømmer kroppens glykogenlagre fra leveren, og kroppen tvinges til å hente energi fra fettlagrene. Fett brytes ned til ketoner, og disse omsettes og blir energi. (Hentet fra Livea sine nettsider)

OK, nok legeprat. Er du klar for knallharde fakta?

Programmet jeg går på heter Livea, og er noe som tilbys på mitt treningssenter Nr1 Fitness i Langesund. (Dette er ikke reklamefinansiert opplegg!!)

Jeg spiser 5 måltider om dagen. "Måltider".  All min mat er i poser, som jeg enten shaker eller varmer opp i mikroen. Disse shakene har jeg fått ved å gå igjennom et kurs som strekker seg over et år. De første 16 ukene er det møte en gang i uken, med fokus på en fremtidig og varig livsstilsendring. De første ukene av kurset er jeg i den berømte ketosen, og jeg er i min 6. uke nå. Antall kilo jeg har gått ned siden jeg bestemte meg for å ta grep om kroppen min? Hold deg fast.

15 kilo!

Først 2 kilo den første uka fra jeg bestemte meg - og så 13 kilo til.  Kan ikke sies høyt nok - 15 kilo siden mandag 24. august. 15 kilo på litt over en månede. JEG DÆVER!!!!

Vet dere, det har ikke vært hardt i det hele tatt. Jeg har levd egentlig veldig fint med meg selv, hatt en enorm energi og har fått et helt annet søvnmønster. Jeg sovner ikke lenger på sofaen, jeg har begynt å trene, og jeg er supereffektiv i jobbsammenheng. For godt til å være sant? Ja, det føles sånn. 

For om ikke lenge skal jeg begynne å introduseres for ordentlig mat igjen. Altså - måltider. Jeg har ikke spist mat fra en askjett på 6 uker. Jeg har ikke kunnet delta i middager og kose meg med desserter. Jeg har holdt meg unna alkohol, og jeg slått Torben med en shaker-flaske min opptill flere ganger når jeg finner beviser på at han har spist mat jeg har hatt lyst på. Faktisk våknet jeg en natt og kjente lukta av pølser. Jeg stormet ut og fant han slik i sofaen:

Torben skjeler egentlig ikke. Men jeg måtte forte meg å knipse bilde, og dette ble det eneste beviset jeg fikk på kamerarullen.

Mine middager ser forøvrig slik ut:

Chilligryte med blomkål og squash:

Pasta Carbonara med blomkål og champinjång:


(Disse måltidene du ser bilde av er høydepunkter i dietten min, for her får jeg lov til å tygge noe!)

De har også grøt som et alternativ, og mintsjokolade-shake er også en favoritt når jeg shaker kalde drikker. Alle disse måltidene er komplett sammensatt for at man skal få i seg vitaminer og proteiner man må ha, og de har da et ekstremt lavt innhold av karbohydrater - derfor: KETOSE! Jeg tar også doble doser med vitaminer ved siden av. Man kan ikke kjøpe denne maten uten å gå Livea-kurs, dette fordi dietten trenger oppfølging, nøye overvåkning og ikke minst kurs i hva du gjør den dagen du er ferdig med disse måltidene.)

Jeg kommer til å fortette å gå ned selv om fast føde blir introdusert i kosten. Det er nemlig endel av kurset å lære seg å velge riktig mat fremover og i grunn resten av livet. Det er IKKE et alternativ for meg å veie så mye som jeg gjorde på et tidspunkt. Så det kreves beinhard jobbing i etterkant av kurset også.

Et annet stort pluss er den flotte gjengen jeg går på kurs med. Alle er dedikerte, flotte mennesker med masse humør og vilje. Jeg er så heldig som har havnet i en kursgruppe som møtes også utenfor de oppsatte kursdagene - og vi holder motet oppe sammen. Alle har de hver sine mål for kurset, og hver enkelt blir fulgt opp på en utrolig flott måte. Her blir ikke alle dratt under samme kammen, vi er der av forskjellige grunner og blir fulgt opp hver enkelt. 

Hvis du vil, så kan du klikke deg inn på www.livea.no og lese mer om det der. Mine berettninger på denne bloggen er hva jeg selv har opplever og føler om dette kurset, og jeg kjenner at jeg er glad for å fortelle dere at jeg har funnet noe som funker for MEG!

Jeg har selvsagt støtt på utfordringer (som du kan lese her: Når "ekspertene skal komme med slanketips") og det er på ingen måte over. Jeg er godt over halvveis på vei nedover, men først DA er jeg igang med den egentlige jobben jeg skal gjøre. Jeg skal jo holde meg der...!

Jeg tenker ofte at jeg skulle ha funnet Livea på et tidligere tidspunkt. Faen ta. Men NÅ har jeg hvertfall tatt grep, og det med tydelig stor suksess!

Her er bilde av meg til morgenen idag - etter veiing. Og for første gang på lenge føler jeg meg feiende flott i treningstighs. Faktisk følte jeg meg så fresh at jeg glemte å holde inn magen!

Og vet dere hva.... Treningstrøya jeg har på meg har jeg hentet fra boksen det er bilde av under... Ser du hva det står på boksen?



"Minus 15 kilo-klær" :-)

Takk Nancy, min veileder på Livea, du har bevist til det fulle at det er "hold" i veiledningen du til nå har gitt meg. Jeg gleder meg til å jobbe videre og nå flere mål med deg. Du har fått meg til å like spinning, og du har endret tankemønsteret mitt omkring mat og også trening. Og en takk til verdens herligste gruppe jeg er i - jeg gleder meg over alles fremgang/nedgang og overgang (!) - herreminhatt, vi rul(l)er!

Har du noen spørsmål til meg som deltager på Livea-kurs så er det bare å pøse de ut i kommentarfeltet! Hva gjelder det tekniske og medisinske bak kurset, så må jeg nesten be dere ta kontakt med en veileder gjennom www.livea.no - jeg kan bare stå inne for MINE gode resultater, og det er vanskelig for meg å veilede noen når jeg ikke har kompetansen til det. Snakk gjerne med legen din også i forkant! Slike ting bør man definitivt ikke gjøre på egenhånd, tro meg - been there! 

....må igjen få presisère at dette ikke er et sponset innlegg. Jeg har ikke mottat noen motytelser for beskrivelsen av kurset jeg går.

hits