oktober 2017

Gikk det bra med meg?

Jeg og Torben har vært sammen i over 4 år nå. Samboere nesten 4 år. Gift i halvannet. Huseiere for litt over et år siden. Småbarnsfamilie i snart 7 måneder. Nylig oppgradert til to familiebiler i garasjen. 

Da vi ble sammen og fremdeles bodde i Torbens ungkarsbule så han sitt snitt til å ta dette bildet av meg. Det som er urovekkende er at Torben på dette tidspunktet kastet bort verdifull tid, når det er åpenbart at jeg har gjort meg klar for litt hyggelig sexytime her. Syns du ikke?

Nuvel. 

Søndagen skal feires med at Maren reiste seg opp og stod helt på egenhånd i fengselet sitt. (Lættis-highfive til mammapolitiet!) Stod å danset til Drømmehagen (Hei igjen, mammapolitiet! TV gir deg firkantede øyne, og er sykt lite utviklende for babbser?) på storskjermen ved siden av. Jeg skvatt som rakkern! Hva skjeddemed den lille, rare bylten i helseteppe liksom? Nå STÅR hun selv? MakkaPakka, det er sjukt. Fengsel + Drømmehagen på tv = mirakelbaby. 

Jeg kastet meg over umbraco-settet og fikk senket grinda. Nå skal jeg snart til pers med senga hennes også. Madrassen ruver nemlig typ bare 20 cm under kanten, og det skal innrømmes at jeg ikke før nå har skjønt at DET er oppskriften på katastrofe når hun kan bevege seg slik. Hun sover forøvrig i en sånn pysjpose, men jeg har ikke akkurat brukt tid på å sette meg inn i eller i det hele tatt vurdere å bruke de stroppene med hengsler som følger med pysjposen. Jepp, det er helt riktig som du leser. Det er seler for å feste henne til hvert hjørne av sengen. Det blir relativt uaktuelt for meg å bruke, siden jeg føler meg trygg på at sprinkelsenga gjør susen. Jeg bryr meg ikke noe om at hun snur seg i alle retninger i løpet av natten. Hode ved fotenden og noenganger på tvers i senga, så jeg må hente ut en unge i vinkel som er kilt «fast». Men hun sover fremdeles godt. Jeg snur litt på henne om jeg føler det er behov for det. Hun sitter riktignok ikke fast når hun ligger på tvers. At det er ubehagelig tviler jeg ikke på, selv lå jeg å sov med ræva i været og ansiktet borret ned i madrassen. «Det gikk fint med meg»! (Verdens værste argument, forøvrig. Det argumentet er det beviselig inget hold i. Slutt å si slikt!) «Gav ungen klinkekuler i 7 måneders alderen, gikk fint med oss! Lot barnet sutte på en honning-krukke da hun var 4 måneder - gikk så greit atte. Droppe sterilisering av tåteflasker? Pytt, gikk fint med oss!» 

Ikke for å virke hysterisk, men jaggu glad vi er litt mer opplyste idag. 

Takk til skepsis.no for denne. WAKEUP CALL EVERYBODY! 

(Om ti år er sikkert fengsel (lekegrind) tatt vekk fra markedet fordi det gjør at ungen utvikler seg for fort/for sakte/ feil osv... Felles for alt dette jeg prakker på deg nå er å bruke mammahuet ditt. Du vet best sjæl så lenge det ikke kræsjer med å leke med livet, syns jeg..)

Ey, funfact! Lekte på brygga alene uten redningsvest da jeg var tre år. Falt utti, og ca 14 komadager senere så kunne legen konkludere med at det gikk (heldigvis) jo bra med meg! Her er riktignok alt relativt når man bruker ordet "bra". Men moralen er nok at det var et litt dårlig tidspunkt å gi meg dykkerlappen og svømmeknappen på egenhånd i 3-års alderen. 

Jeg skal barnesikre kidden med bakoverlent bilstol og firepunktsetebelte med isofix-fester og egen base nå.

Skal ut ei litta tur å leke med klinkekuler hos tante Sylvia. 

Tata! 

Jeg prøver igjen!

Husker dere at jeg i august sa jeg skulle begynne et nytt å bedre liv i forhold til kosthold? Nuvel. Tror det varte i ganske nøyaktig EN dag, så var sjokoladen på bordet et faktum. I fanget, er vel mer sannheten. 

Man blir helt tussete av å være hjemme uten andre rutiner enn mating, bajsebleiebytte og babykos. Det blir så altfor lett å ty til de raske løsningene, som i hele min barselperiode har betydd polarbrød med smør og nugatti. Og sjokolademelk. Og gjerne en plate sjokolade til dessert. FOR DET ER SÅ HIMLA DIGG!

Jeg har i grunn tenkt at det er greit. Jeg har ikke brydd meg. Har ikke brydd meg om at jeg faktisk veier det samme som jeg gjorde fire dager etter fødsel nå nesten 7 måneder etter fødselen. De har vært viktig for meg å ikke la andre ting ta fokus helt ennå, men nå som ting begynner å gå litt mer på skinner - så kan jeg omsider fokusère litt på meg selv for en gang skyld. Jeg tror i hvertfall at å endre kostholdet mitt uansett vil være en god start!

Etter Liveakurset jeg tok for 3 år siden, så har jeg veldig god erfaring og kunnskap om «hvordan det skal gjøres» i forhold til kosthold. Problemet har nok vært motivasjonen. Og den har jeg aldri skryti på meg alltid har vært på topp. Motivasjonen kom dels snikende når jeg satt å glante på tidligere blogginnlegg jeg skrev om motivasjon. Sykt! Tenk å bla tilbake i arkivet og rett og slett finne redningen i egne innlegg! Jeg husker jo så godt hvor GODT jeg følte meg i kroppen etter en treningsøkt og litt mindre sjokolade den tiden. Da jeg oppdaget at jeg var gravid så begynte jo også de litt uheldige plagene å melde seg. Det første som røyk var trening. Derretter sporet det helt av i forhold til kostholdet. Hvilket jeg forsåvidt ikke angrer på, jeg gjorde AKKURAT som jeg ville og det var viktig for meg å ikke sette grenser og lås på meg selv den tiden. Hormoner, plager og vondter medisinerte jeg med korte gåturer til og fra kjøleskapet. Kake, iskrem og sjokolade var min lykkepille. Kan ikke si jeg angrer asså! Helt seriøst! Jeg elsket mine 9 måneders ruge-periode, og jeg gjorde virkelig ALT jeg kunne for å få maksimalt ut av det! 

Problemet var vel at jeg fortsatte disse dårlige vanene etter at jeg hadde født. Kan fremdeles ikke si at jeg angrer, det var utrolig deilig å kose seg - og til forskjell fra min tidligere historie som noe spiseforsyrret, så hadde jeg absolutt ikke dårlig samvittighet denne gangen. Jeg har veltet meg i alt som er godt og rett og slett latt fornuften være pakket godt inn bakerst i gravidskapet, som jeg kaller det.

Anyway, jeg fant ut heromdagen at det ikke er såå fryktelig lenge til jeg skal tilbake i jobb. Og absolutt ingen av jobbklærne mine passer. Det blir litt rart å komme tilbake på jobb i gravidbukser når det tross alt er et år siden du fødte. Jeg savner mine pene kjoler, jeg savner treningstøyet mitt, og jeg savner alle de fine og raffe jakkene mine jeg per dags dato ikke får lukket igjen over magen. Og jeg savner bunaden min? Ikke at jeg bruker den så ofte, men de få gangene jeg trenger den så vil jeg gjerne bruke den også! Ikke bare ha den hengende i skapet?! 

Så jeg snudde opp/ned på kostholdet mitt for to dager siden. Frukt, grønnsaker, sunn mat. Dropper kaker, sjokolade og potetgull - samt junkfood. Det kommer nok et tidspunkt der jeg kan spise dette igjen, men nå vil jeg gjerne ha en litt god og effektiv start - slik at jeg merker resultater med en gang. Slikt er nemlig viktig for meg :-) Litt flere trilleturer, og en og annen gang ned på Nr1Fitness for å sette meg på spinningsykkelsetet - så tror jeg mye er gjort for huet i første omgang. Så kan det hende at kroppen følger etter også, det får vi jo håpe?! Jeg var nok ikke klar forrige gang jeg proklamerte at jeg var igang. Men jeg tror jeg har litt mer motivasjon denne gangen, så får vi bare krysse fingra for at det gjenspeiler seg i hverdagen :-) Ja, jeg har veid meg. Men jeg ønsker ikke å gå ut med noen tall før jeg ser at den peker i en ny retning enn den har gjort det siste året...! ;-)

Jeg kan dessverre ikke gå hardcore inn i det slik jeg gjorde for 3 år siden, fordi jeg ammer fremdeles litt. Og disse avfallstoffene vil jeg ikke ha i melka mi, så jeg må nok peile meg inn på en Livea-light denne gangen. Blir gøy å se om alt jeg lærte på kurset fremdeles sitter! Det er jo enkel matematikk; trening og sunnere kosthold -  så er mye gjort. Og etterhvert som treningsrutiner er på plass, så håper jeg at jeg får bygget opp min etterlengtede kondis og styrke - slik at hverdagen blir litt bedre når jeg ligger på gulvet å kaver for å komme meg opp. 

Jeg lovet dere i august å holde dere oppdatert, og det skal jeg fortsette å gjøre. Sååååå en litt treg start, men nå har jeg tatt litt grep.

Her er bilde fra da jeg trente masse, og jeg gleder meg til å få tilbake den samme treningsgleden som jeg hadde det året før jeg ble gravid! 

Den hysteriske og følelsesløse mammaen.

Dette ble et litt mer ærlig innlegg enn først tiltenkt. Jeg håper du har forståelse for at jeg føler jeg åpner meg mer enn hva jeg vanligvis gjør, men til gjengjeld vet jeg at jeg ikke er alene om disse tankene. Derfor viktig for meg å dele. 

Et av de spørsmålene jeg får oftest når jeg er ute på vift med min snart 7 måneder gamle datter er rett og slett?»Når kommer nr 2 da?» Gjerne etterfulgt av «Dere MÅ jo ha en liten lillebror!» «Det er bare å sette igang, ingen tid å miste!»

Jeg må innrømme at jeg har selv vært en av de som har sagt slikt til nybakte foreldre selv, uten selv å ha den fjerneste anelse om hva det egentlig innebærer? Fy skam på meg, haha!

I går så jeg en sånn «spørreundersøkelse» på nettet. Jeg tror i utgangspunktet at det gjaldt fødselsdepresjoner og at det var skrevet en fin sak på nettet som snakket åpent om at dette kan ramme alle. Spørsmålet i teksten var sånn noenlunde i denne sjangeren: «Hvor lykkelig var du på en skala fra 1-10 når du fødte og en månede etterpå?» Jeg registrerte at ufattelig mange øste ut sin kjærlighet i kommentarfeltet om hvor fantastisk det er å være mor. Både når hun havnet på brystet rett etter fødselen og en månede senere etter at den totale livsomstillingen var et faktum. Så fantastisk! Flertallet gav 10 av 10 på begge spørsmålene - og mødrene kunne i kommentarfeltet ikke elske livet høyere enn nå. Jeg ble etterhvert litt trist også. Ikke lei meg fordi andre roste denne mammakjærligheten så voldsomt opp i skyene, men fordi jeg følte det litt anderledes enn alle #lovemylife og #kjærlighetvedførsteblikk - kommentarene. 

En og annen kommentar var litt mer «nedpå». Innimellom alle jubelropene leste jeg om de som var helt følelsesløse når kidden lå på brystet og en månede senere, men selvsagt etterfulgt av «det går bra med oss nå, elsker ungen min høyere enn livet!».

Jeg vet ikke om formålet med denne «spørreundersøkelsen» var egentlig helt passende med teksten. Teksten handlet om fødseldepresjoner og åpenheten rundt det. Men hvem vil vel egentlig skrive med fullt navn på facebook at de slet litt? De tøffeste, tror jeg. Kudos til de som tør å være åpne.  

Selv var jeg nok ikke helt følelsløs da M kom til verden. Jeg var sjokkert. Sjokkert over at NÅ er det gjort. Ingen vei utenom. Da jeg ble gravid hadde jeg masse gøyalt å skrive i bloggen med en litt komisk undertone, men denne ukjente babyen som nå plutselig lå på brystet mitt var plutselig et faktum! Var dette resultatet av alle de morsomme blogginnleggene om graviditeten, liksom? Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt. Jeg ble såå tatt på sengen.

Jeg har tidligere vært inne på dette med de tre første dagene som egentlig var ganske røffe. Jeg hadde ikke fått melkeproduskjonen igang, så M lå der bare å skrek med knyttede never mot meg. Etter nesten to døgn uten søvn og en heftig «treningsøkt» på 24 timer (fødselen) så var jeg jo ganske utmatta. Jeg husker jeg hvisket til Torben i sengen ved siden av på barsel?»-Fy faen, hva har vi gjort?» 

De tre dagene uten melk i puppa var ganske tøffe. Jeg hadde jo en veldig sulten unge! Jeg visste det ikke DA, men de tre dagene er veldig, veldig vanlig. Det er også da de berømte «barseltårene» settes i sving. Jeg gråt fordi jeg var sjokkert, jeg gråt fordi jeg var trøtt, jeg gråt fordi jeg hadde vondt i tissen, jeg gråt fordi jeg ikke klarte sette på bleia riktig. Men jeg gråt ikke fordi jeg var så lykkelig. Det kom senere. Jeg tror det kom samtidig med melka, faktisk. På parkeringsplassen på vei hjem. Maren sovnet i bilstolen og fant omsider roen. Det gjorde jeg også. Så jeg gråt litt på vei hjem. Fordi hun endelig var mett og ikke gråt lenger. 

Resten vet dere jo, så fort jeg fikk melk så løste alt seg. Jeg satt hjemme i sofaen med en sovende/spisende baby i fanget, og klarte omsider å ta inn over meg hva jeg hadde satt til verden. 

Men med denne morskjærligheten som plutselig begynte å blusse, så kom også den hysteriske mammaen opp til overflaten. «Tenk om hun ikke får puste i nestet sitt! Tenk om hun sover for mye! Tenk om jeg ikke har nok melk?». Jeg var også livredd når andre holdt henne. Noen holdt henne feil. "Ikke vekk henne. Ikke gi henne sutt, for det kan gi sugeforvirring. Er det for mye klær? For lite? Fryser hun? Har hun feber? Hvorfor har hun ikke bæsja ennå? Forsiktig med navlestumpen!" (Jeg ringte faktisk lege fordi jeg var bekymret for navlestumpen hennes. Fikk komme inn til helsestasjonen så lenge, og da de skulle sjekke den så hadde den falt av. HELT NORMALT! Men jeg følte hun hadde et hull i magen. Stakkars ungen min med hull i magen liksom. Også kalt navle. Er det mulig? Godt jeg kan le av det nå!)

Den første måneden gikk med på å lære meg å bli trygg på situasjonen. Jeg hadde ikke noe søvnunderskudd på grunn av en våken unge,hun sov så godt atte -  men jeg var så sliten av å hele tiden se for meg «worst case scenarioer». Plutselig en dag sa Torben til meg:

«-Hva er egentlig sjansen for at det kan skje?» når jeg fortalte han at han ikke kunne legge Maren i babynestet der det er på det smaleste. Eller noen av de andre dumme reglene jeg hadde satt. 

Jeg googlet statistikk. Og fant ut at i de tilfellene det faktisk skjer at et barn dør som følge av bruk av den smaleste delen i babynestet var fordi de har fått tvinnet den snora i enden rundt halsen og blitt kvalt av den. Babynestet vårt hadde ingen snor. 

Da gikk det faktisk opp for meg. At hysteriet var gått for langt. At jeg måtte passe meg for å bli en sånn frimerke-mamma. En mamma som ikke stolte på magefølelsen sin. En mamma på alerten hele-jævla-tiden. Såå slitsomt.

Min fantastiske helsesøster, Elise, gav meg et skjema for å avdekke tegn på fødseldepresjon. Det er et skjema alle får. Jeg svarte så ærlig jeg kunne. Hun fortalte meg at det ikke var noen shocking news det jeg krysset av «middels» på. De fleste har det sånn. Det var en lettelse. Og trygghet. Det var nesten mer sjokkerende med de som gav toppscore på alt på det skjemaet. Den timen var forøvrig veldig fin. Og veldig nødvendig. Det var som om hun egentlig visste hva som foregikk oppi huet mitt, og jeg trengte ikke si så mye - for hun gav svar på alt jeg behøvde å vite om mine tanker, uten at jeg sa så fryktelig mye. Jeg fikk ut frustrasjonen min over angsten for at andre skulle mate henne med flaske. Jeg fortalte historien om min venninne som overmatet min lille ørkenrotte med vannflaske, og ørkenrotta druknet. (No hard feelings på den, R! Om du skulle lese dette så tror jeg det var værre for deg enn for meg!) Men da jeg fortalte historien om ørkenrotta som druknet da den ble matet med vannflaske (De skal forøvrig ikke mates med vannflaska, hvis det skulle være noen tvil) så satt ikke Elise-helsesøster å lo av meg, hun trøstet! Og hun gav meg rett i at «-Maren kan få mat av andre på flaske når DU føler det er greit!". Men presiserte også at det kan være veldig godt å senke skuldrene innimellom, og la noen få hjelpe meg.

Etterhvert som jeg løsnet litt på snippen i forhold til hysteriet mitt, så begynte jeg også å nyte den nye tilværelsen. Jeg begynte å trille turer, fordi jeg turde å stole på at jeg hadde kledd henne riktig nok trilletur. Jeg lot andre holde henne, fordi jeg stolte på at de ikke ville barnet mitt noe vondt og visste hvordan dette skulle gjøres. Da M var 3 måneder var vi i Danmark med familien, og da løsnet det ytterligere. Jeg lot tilogmed andre mate Maren med flaske!! Jeg var ikke redd for at noen skulle drukne henne eller ikke se at hun gav signaler på at hun var mett - det gikk helt fint! Jeg drakk tilogmed et glass vin og en øl, jeg!

Nå er hun snart 7 måneder. Hun har hatt endel barnevakt, jeg er ikke redd for at hun skal sette mat i halsen og jeg blir ikke helt koko når jeg skal kle på henne for å ut å trille. Når jeg ser henne vokse til å fortsatt være en trygg, hengiven, ekstremt blid unge - så kommer morskjærligheten strømmende. Jeg har selvsagt dager der jeg ser på henne og tenker at det er et sjokk å ha fått barn, men det roer seg i takt med at jeg blir tryggere. 

I går badet jeg med henne i store badekaret helt alene tilogmed! (Torben var på jobb)  Min store frykt er nemlig å ramle i badekaret med henne, men nå var jaggu den barrieren brutt også. Det går seg til. Skuldre senkes hele tiden. Jeg blir mer og mer laidback. Ikke sånn «dont care»-laidback, men jeg har innsett at livet ER forandret og det er bare å stå i det! 

Jeg har som dere sikkert skjønner forandret meg endel innabords etter at jeg fikk barn. Det er ikke til å legge under en stol at det kanskje var en slags «påkjenning» for meg å få et barn som er så bundet til meg. Jeg har vært selvstendig, egoistisk og lat hele livet - nå ble det andre boller på ho mor.

Så når folk maser om at vi bare bør hoppe i det og mekke en lillebror, så blir jeg litt svett. Svett fordi jeg ikke helt er klar for det (selv om alle andre mener jeg er det, åpenbart!) og litt svett fordi jeg føler jeg fremdeles har mer enn nok å takle om ikke jeg skal få enda et sjokk på brystet. Jeg må rett og slett ta meg tid til å nyte lille M enn så lenge. Så nei, det er ikke noe lillebror/lillesøster på trappene helt ennå. La meg få lov til å bli trygg på situasjonen før jeg kaster meg i sving med neste prosjekt!

Jeg skal ikke gi meg selv diagnosen fødseldepresjon. Som nevnt innledningsvis så tror jeg nok at dette er tanker som er mer vanlig enn man tror. Jeg fikk tidlig fortalt at jeg ikke var unormal med disse følelsene, men noen fødselsdepresjon hadde jeg ikke. Jeg vil i alle tilfeller råde deg til å snakke med legen din eller helsesøster om du har spørsmål eller trenger hjelp til å sortere tankene. Da møter du på mennesker som har mye mer erfaring og kunnskap om temaet, og du kan få god hjelp fra helsevesenet om du tar første steget selv.

Ha en veldig fin onsdag alle sammen! <3 

-"DU HAR BÆSJA I POTTA!!!!"

Det er utrolig mange milepæler nå. De fleste er helt normal motorisk utvikling og i tillegg forventet skal skje «i disse tider». Vi foreldre blir jo helt forbanna tussete når det skjer. Barna også. Av andre årsaker.

Min venninne som er ganske så oppdatert på pedagogikken omkring oppdragelse og utviklingssprang, er en av de mest laidbacke og kule mammaen jeg vet om. Jeg har de siste to årene vært vitne til hvordan hun oppdrar tvillinger med en stødig hånd og nada erfaring innenfor temaet «barn» fra før, annet enn en lang utdannelse innen faget da. Jeg har med beundring i øynene sett hvordan hun har oppdratt til nå, to fantastiske kids som i mine øyne er «vidunderbarn». Veldig greit å holde meg orientert om hvordan hun løser dagligdagse ting, for jeg liker at «hun har vært der sjæl» hvis dere skjønner. Det er nok en og annen melding jeg har sendt henne i desperasjon når jeg har lurt på om jeg har gjort noe riktig. 

Her forleden begynte hun med pottetrening. Fra at barna har gått med bleie konstant på i X antall måneder, skulle man nå forsøke å få de til å gjøre fra seg på potte. Begge barna har et usedvanlig godt ordforråd og forstår veldig godt enkle oppgaver. (Eller «kommandoer» om du vil, siden dette nesten kan minne om "agilitytrening" i hundeverdenen på et vis) Anyway.

En dag BLE det omsider bæsjet i potta. Min venninne blir jo selvsagt så stolt at hun nesten rakner, og glemmer ALT av den pedagogiske og rolige fremtoningen man vanligvis innehar med så lang utdannelse innenfor faget, kombinert med mild stemme og den positiv feedback man lærer seg. 

-«DU HAR BÆSJA PÅ POTTA!!!! SEEEE!!!! BÆÆÆÆÆÆSJ!!!!!» nærmest skriker min venninne av glede og positivitet, mens hun holder potta med Bruno foran seg og viser den ene tvillingen. -"DET ER FANTASTISK, WOW, SÅÅÅÅÅ FLINK, SE, BÆÆÆÆÆÆSJ!!!!!»

Ungen på sin side, blir så overrasket og nesten skremt av mammas oppførsel etter å ha gjort noe de har terpet på en stund. Ingen (hvertfall ikke kidden) hadde forutsett at mammas ansikt kom til å rakne i et inferno av glede, jubel og nevrotisk latter, med en potte full av din egen avføring løftet opp foran seg som en kostbar gullbar. -"AAAAAMEEEEEN!!" liksom.

Det ble med pottebæsj denne ene gangen. 

Selv etter å ha hørt denne historien, så har ikke jeg heller tatt erfaring av den. Senest i går jublet jeg på Maren et skrekkens ansikt da jeg nesten hviiinte av glede da hun fortsatte sin ferd på gulvet. For hvert lille krabbesteg hun tar, blir hun dessverre skremt opp av jubelropene til mamma. Eller når hun gir «high five» så kan mamma og pappas entusiasme bli litt vel voldsom. Nå leker hun borte-leken med oss, og der er hun i hvertfall forberedt på at vi lager høy hoie-lyd og sier DEEEER ER MAREN!!! når hun tar armene ned fra ansiktet og smiler til oss. 

(Bildevalget til dette innlegget stod mellom bæsj eller hirsepops liksom. Så det ble dette gamle bildet fra da jeg var sykt imponert over noe og viste entusiasme for noe.)

Jeg må rett og slett lære meg å ikke bli så hysterisk happy for hver milepæl hun tar. Jepp, det er vanskelig. Men jeg skremmer jo livskiten ut av henne! Slik som når jeg klapper febrilsk med hendene når hun tar krabbetak, eller begynner å gråte av glede når det høres ut som hun sier «Mamma». Det er vanskelig å styre seg. Får vel prøve å finne en gylden middelvei når det kommer til respons. Her om dagen satt jeg med sånne hirsepop-godbiter (sånne som ser ut som ostepop, men for babbser over 6 mnd) og gav henne som belønning. Jeg innså plutselig at jeg følte jeg hadde en hund i hus. Big fail, mama! ;-) Det er faktisk litt kleint å innrømme at jeg ved et par anledninger har lagt ut biter av disse hirsepop`sene som en sti hun kan krabbe en liten lengde. Herregud ass. Blir nesten litt flau. Men hva gjør man vel ikke for se milepælene hver eneste dag..?! ;-) 

Jeg blir garantert mammaen som gir penger når gode karakterer viser seg i karakterboka. Og pappan blir garantert en sånn pappa som kjøper dyrt sportsutstyr hver gang hun scorer mål på håndballbanen. Antageligvis ikke helt foreldrepolitisk korrekt etter boka, dog. 

Ha en fin dag! Jeg skal legge ut en sti av hirse-pops as we speak! ;-)

 

 

«Line, hun lever - og det er jo et veldig god tegn på at du gjør noe rett?!»

Pappapermen.

Gunnar Stavrum var inne på det i sitt blogginnlegg; "Bra å ta fra mor og gi til far." Jeg skal innrømme at jeg er helt enig med deg, Gunnar. Jeg elsker at du som fødti en tid der pappaperm kun var en hårsveis laget av hårruller og forbudte kjemikaler, har forstått viktigheten av at barna trenger pappas stødige hånd og evne til å bevare roen i babybobla. Siden jeg var lykkelig uvitende hvor altoppslukende denne tiden er, frem til Maren så verden i mars 2017, så skulle jeg ønske jeg leste blogginnlegget ditt før vi sendte inn permisjonspapirene og la planen før Maren ble født. Vi gikk for de "vanlige" 10 ukene til far, men kunne mer enn gjerne gitt fra meg deler av "barselferien" min. 

Nei, pappaperm er ikke hårsveisen menn får etter å ha tvinnet håret i lokker etter å ikke skjønne opp/ned på anticolicmamselvsteriliseringsflaska. Men de etterlengtede ukene papsen skal tråkke hjemme med hus, barn og bæremeis. Far-dattertid. Tiden der far skjønner hvor viktig det er å sette opp den trappegrinda og hvor lite annet enn BABY man får tid til når man går hjemme med kidden.

Per i dag har fedre rett på 10 uker av kvinners «barselferie». Som regel taes det ut når mammas «barselferie» er over. Den kan også deles opp og utsettes. Noen har fri hver mandag og fredag, andre tar «noen uker der og noen uker her». Noen jeg har hørt om har tatt pappapermen sin ETTER at kidden har begynt i barnehage, og pappapermen blir brukt til å slenge hjemme med beina i godtøflene dagen lang og kanskje til nød beiser en terasse eller polèrer bilen.

Hadde jeg visst bedre så tror jeg kanskje jeg hadde latt Torben få lengre pappaperm av mine uker. Han er ikke akkurat ukjent med skifting av bleier, mating og når Maren har duppene sine på dagen. Nå som puppen blir mindre og mindre interessant, så er det bare for far og brette opp ermene og få sin del av kosestunden med Maren med en egen maskin på kjøkkenet som lager perfekt temperert morsmelkerstatning på flaske med et tastetrykk. Heldigvis har jeg en mann som jobber en ganske fin turnus. Han er MASSE hjemme, halve måneden er han faktisk hjemme og trasker med meg og Maren. Det betyr at jeg kan stå opp langt utpå formiddagen, fordi Maren fikk morgenstell, frokost, kos og lek av pappa. Det er liksom litt sånn «den som er minst trøtt» som står opp med henne i 08.30-tiden, og siden Torben er A- menneske så er han relativt kjapt oppe for å starte dagen. Og da plukker han gjerne med seg Maren på vei ut av døra. (Etter at hun har fått morgenpuppen, selvsagt..)

Jeg ble litt skremt heromdagen. Våket opp i 10.30-tiden. Peisen var tent, Maren lå å pludret på gulvet med papsen, det var støvsugd, kjøkkenet var plettfritt, flasker var vasket og sterilisert, klær var også vasket og brettet sammen og regninger betalt. «Hun har akkurat spist og trenger nok snart en dupp!» hører jeg fra gulvet. Så jeg står med andre ord opp, for å legge Maren igjen. Aha! Dette kan jeg bli vant til! Selv tenkte jeg på mine alenemorgener med Maren. Ligge litt på puppen. Bable litt. Lugge ut de få fjonene jeg har etter ammingen. Kose. Bleieskift. Kose litt. Irritere meg over at jeg ikke vasket/steriliserte flasker kvelden før. Lurer på hvor det finnes rene klær. Kan jeg bruke denne bodyen en gang til? Lage meg en sti mellom alt rotet og børste vekk de værste hybelkaninene når jeg lar henne teste ut de motoriske ferdighetene sine på gulvet.

Er det sånn det skal være altså? Jeg har jo hele tiden brukt ammetåka og småbarnslivet som grunn til at husarbeidet forfaller og det ser ut som en bomba barnehage når Torben kommer hjem fra jobb. «Huff, så slitsomt med baby, stakkars meg.» mumler jeg vanligvis når Torben samler leker, klær, bleier som ikke har funnet veien til søpledunken og mine halve brødskiver jeg ikke rakk å få i meg, når han kommer inn døra etter jobb. Hvorfor virker det som om Torben har så mye mer stålkontroll som hjemmepappa enn jeg har som hjemmemamma? Har han bedre tid? Er han mer effektiv? Prioriterer han å støvsuge istedefor å drikke den etterlengtede koppen med kaffe? 

Som sagt - hadde jeg visst bedre, så hadde jeg gladelig gitt bort flere av mine "barselferie"-uker til Torben. Hadde jeg sett hvor rutinert og flink hjemmepappa han er FØR vi fikk barn, så hadde jeg sagt klart ifra at den fellesperioden av permisjonen deler vi i to - ferdig med den saken. Greit nok, så kan han ikke amme. Og de første månedene var puppen Marens beste venn. Men når pappa nå vifter med det mikrovarmede middagsglasset, industrimelka fra maskin og smokken til dessert - ja da kan du takke faen på at Maren skyter fart mot pappa. (Fart og fart, fru blom. Det er vel mer at hun sklir på bortover på parketten som en halvlam skillpadde. Men dog.) 

I går skulle Torben legge Maren. Kveldsstellet tar han alltid, men det har til nå vært jeg som bruker de 6 minuttene det tar å amme henne i søvn. Mitt våpen. Det som mamma bare kan. Jeg følger nysgjerrig med på babycallen (kamera). Han kommer inn i rommet med en bablende datter i rosa pysjpose. Jeg jazzer opp kyllingfiletene (puppene) for å komme til unnsetning fra stua hvis det blir rabalder. (For de som ikke vet det, så må man noengang «starte» melkestømmen med å tvinne litt på brystvortene. Det gjør at utdrivningen av melka kommer fortere igang. Jeg har også en nesespray med reseptbelagt medisin som gjør samme nytten, men noen ganger funker det bare å? ja, jazze de opp som jeg kaller det.)

Torben bysser, stryker og koser i 2 minutter, synger julesang, legger henne ned i sengen og putter smokken inn. BÆM! Ny rekord. 3 minutter fra ankomst barnerommet til døra lukkes bak han. Hun sover. Som en stein! Pokker. Mitt beste søvnvåpen var erstattet med pappakos. Det er med andre ord ikke en ting pappa ikke kan fikse nå. Pokker heller, min jobb er da med andre ord overflødig. 

Jeg tror at det ligger i Torbens natur å være superpappa. Tålmodighet, struktur og en stor porsjon senkede skuldre. Mens jeg satt å grått mine bitre tårer de første månedene fordi jeg var så usikker på om det jeg gjorde var rett, så var Torben der for å trøste. Faktisk husker jeg ordene hans - «Line, hun lever - og det er jo et veldig god tegn på at du gjør noe rett?!» Ja, jeg vet - en morbid ting å si, men det var en veldig god trøst! En blid, mett, lykkelig baby som ikke gråter - det må jo være et tegn på at jeg gjorde NOE rett?

Ikke bare trøstet han. Men han gav meg støtte i alt jeg gjorde. Han hjalp meg å teipe på hjelpebrystet, han dro på apoteket for å skaffe reseptbelagt ammemedisin for å få opp produksjonen, han leste seg opp å flasketilvenning/puppenekt/sugeforvirring når jeg ble stressa over det jeg leste på nettet, han lot Maren og meg sove sammen i den store sengen når vi samsov, han lærer seg barnesanger på gitaren for å kunne tilby Maren liveunderholdning, han brukte nesesuger på Maren da hun prosektilspydde ut nesa, og han holder Maren når hun får vaksiner og jeg står inni en krok på helsesøsters kontor og bæljer ut mine salte tårer fordi helsesøster-Elise bruker ungen min som nålepute. Den mannen ass. Fy flate. FOR en mann!

Så ja, om det skulle være noen tvil - omhvisnårkanskje det i fremtiden blir flere barn, så skal Torben få mer av "barselferien". Superpappan! Enn så lenge så nyter vi jobbturnusen han har, som gjør at han er MYE tilstede for arvingen vår. Hva skulle jeg gjort uten deg, Torben!?

De 10 ukene Pappan har krav på, kan ved et enkelt tastetrykk utvides når du søker. 29 uker er "up for grabs" (fellesfordeling) og her er det bare for oss damer å la mannfolka få lov til å nyte permisjonslivet, så godt det lar seg gjøre i hver enkelt familie selvsagt. Mens vi står her å hyler om at fedrekvoten bør bli større - så er det faktisk bare å søke flere uker av fellesperioden. Jeg deler gjerne av meg min "barselferie" til en dedikert pappa som støvsuger, flasker, bretter klær og synger julesanger - samtidig!

*Barselferie: Ironisk betegnelse om tiden man er hjemme med nyfødt barn, lønnet av Staten og våre allerede innbetalte skattepenger. Ordet er som regel brukt av noen som overhodet ikke har peiling på permisjonslivet. Som oftest en mann. 

Lag dere en deilig dag, foilkens! 

/Supporterfrue

 

 

NAILED IT...

Not.

Takk for alle støtteerklæringer. Man kan vel strengt talt si at jeg ikke naila lilla hår.

Etter iherdig vasking av håret på fredag, endte jeg opp med å se ut som en overkjørt og solbleket "My Little Pony" på håret. 

Eller.. vent litt så skal jeg vise dere de to opp mot hverandre så dere forstår....:

Min svigerfar så på sveisen min og sa: "Jeg har sett værre, men de ble brent på et bål". Med andre ord syns min svigerfar jeg ser ut som ei heks på håret. 

Så jeg tok to hårstrikk og samlet ponny-hekse-håret i to fletter.

Selv med trendy fletter ser det minst like jævlig ut. 

For dette var strengt talt slik jeg følte meg:

Da jeg var yngre pleide jeg å eksperimentere med hårfarge. Jeg hadde hvitt hår i utgangspunktet, så må innrømme at "kobberbrunt" ikke var rette fargen å ta ut av butikkhylla. For som 16-åring har man ikke god råd, så det ble med bare en boks som ikke rakk for hele hodet. Etter et par vask så det pisserosa ut, om pisserosa faktisk er en farge. (Og om pisset ditt har en antydning av rosa ville jeg nok kanskje oppsøkt fastlegen)

På lørdag kjøpte jeg en slags avfarging (med ikke med masse kjemikaler) som faktisk så ut til å ta det værste. Nå har jeg litt "ponny"-hår innimellom, rett og slett fordi jeg gikk på den vanlige blemmen og ikke kjøpe nok av den "avfargingsgreia" for å få dekket alt håret mitt. Jeg må nok ta en runde til før jeg avslutter hårkrisa hos min frisør, Ingunn. Hun er for tiden i Junaiten, og var IKKE blid når hun så hva jeg hadde gjort mens musa dansa på bordet "over there". 

Akk, ja. Som en på facebooken min skrev: "Nå vet vi at vi ikke må gjøre det for å skjønne at det ikke blir så kult som på sosiale medier, takk for at du tok en for laget!"

Jo, værsegod.

Ikke alle blir sykt kule med en spenstig hårfarge.

Noenganger glemmer jeg at jeg faktisk er 34 år.

Med andre ord BURDE jeg kunne klart å la vær å la meg friste. Men så tenkte jeg at jeg kunne jo bare kjøpe en sånn farge som vaskes ut etterhvert. Og jeg vasker ikke håret hver eneste dag, akkurat. Men det må jeg nok begynne med nå? Jeg hadde så lyst til å være litt gæærn, serru! Feire at jeg fremdeles er ung og litt spontan! Også var jeg alene hjemme, så Torben klarte ikke stoppe meg...

Unnskyld språkbruket - men FAEN HELLER!

Jeg har bare en ting å si: FEISPALM PÅ MEG SJÆL ASS!

Jeg kan faktisk høre de rundt meg utbryter:

«At du kunne være så dum!» (Pappa)

«Line, du er ikke 19 lenger!» (Pappa + Torben)

«Går det av i vask?» (Alle)

"Har du kjøpt ny genser Den var raff!" (Svigerfar)

(Edit: Tekstmelding fra Svigerfar: "Så lenge du ikke skremmer Maren så er det greit for meg!" Ahh, den alltid politisk korrekte svigerpappan min, ass... :-)

Det er forøvrig JA til alle de kommentarene. Det vaskes gradvis ut, og jeg skal love deg at jeg allerede tar første vasken idag. Det står på pakken 1-2 uker, og det skal jeg love deg skal kortes ned til 1-2 dager. Intensiv hårvask i dagene fremover.

Nei, det er helt riktig. Jeg er 34 år. Dette har jeg virkelig ikke behøvd å teste ut engang. Herrregud, så jævlig stygt!

Nå må jeg vaske håret. En av flere ganger idag. Så får vi virkelig håpe jeg har lært. Frem til neste gang.

/Supporterfrue. Sykt lite kul.

 

Q&A fra kommentarfeltet mitt...

Har Maren alltid lagt godt på seg til tross for at hun sover hele natta?

Ja, det har hun! Hun har aldri slitt med vekta, sånn sett.. Men hun «spiser seg veldig opp» på kveldene, det husker jeg fra hun var bare noen dager gammel også. Hang i puppen et par-tre timer mens jeg surfet eller så på tv, og sov hele natten. Nå spiser hun seg opp på kvelden fremdeles, men med mer og mer fast føde utover dagen så har hun bedre rutiner og ikke den voldsomme matorgien på kveldstid, haha :-)

Kan du ikke skrive litt om hvordan hverdagen til deg og Maren er akkurat nå? 😊 Om rutiner ift pupp, pumping, flasking, fast føde, duppetider osv?

Akkurat nå begynner hun å bable i sengen sin i 07-tiden. Da henter jeg henne inn i sengen vår og kobler hun på puppen mens vi sover videre et par timer. Når hun våkner igjen noen timer senere, så står vi opp med henne - eller evt at Torben tar henne og tar morgenstellet med henne. Da kan jeg sove en time til eller ligge å surfe på mobilen i senga. Men bare hvis jeg ikke har noen planer den dagen. Som regel står jeg opp klokken 09.00 med Maren og Torben :-) Men akkurat idag sov jeg ei ekstra time!

Klokka 09.00 er jeg som regel oppe og hopper sammen med resten av gjengen. Maren leker på gulvet, i lekegrinda eller herjer med oss i sofaen. Da drikker vi kaffe og tenker ut dagens gjøremål. Idag var planen at jeg skulle på Babysang og lunsje med noen av jentene der - mens Torben satte opp krybba til båten da den skal taes opp i morgen. Jeg ammet under babytrallen (ca 11.00) og så duppet hun av når vi trillet opp til Brottis når vi skulle lunsje.(Hun har som regel formiddags-duppen sin fra 11.30-12.30 en gang) Når hun våknet lekte hun litt i vogna og fikk banansmothie og en runde til med pupp. Jeg var hjemme i 14.30-tiden og gav Maren til Torben og dro til tannlegen. Da disket han opp med middagsglass til Maren og ei flaske med morsmelkertstatning. Da jeg kom hjem koste jeg og Maren oss på sofaen og tok ei litta nap på sofaen begge to, Maren med pupp i kjeften. Ettermiddagsnappen hennes er egentlig mellom 15.00-16.00, men ble litt forsøvet siden jeg var hos tannlegen og Torben drev å herja med henne. Klokken 17.00 våknet vi og herjet litt med paps mens jeg tok meg et bad! Derretter skulle vi for første gang introdusere brødskive med leverpostei til Maren, noe jeg hadde gruet meg litt til. Det gikk veldig fint og hun momset i seg ei halv brødskive! Små brødbiter med leverpostei, og så dryppet jeg litt mme på brødbitene for å være på den sikre siden?! Hun fikk en flaske med mme til maten også. Etter brødskiven droppet jeg kveldsgrøten og gav henne heller smoothie med havre som gikk ned på høykant. Fikk litt vann til dette måltidet. Så var det bare 45 minutter igjen av kosestunden vår, så da fant den skjønne ungen min ut at tiden var inne for å si sitt første ord! Så litt applaus, gråt (mamsen som gråt!) og mer kos og lek, så var hun veldig klar for natta. Torben pleier å ta kveldsstellet mens jeg tar nattapuppen. Fra jeg la henne på puppen til hun ble lagt i sengen sin tok det 3-4 minutter, hahaha! Hun var veldig trøtt og klar for senga, kan man si! Klokka ble 20.00 og jeg slang meg i sofaen med Torben nå for å forhåpentligvis se en film før vi også legger oss. Klokken 22.30-ish pleier jeg å pumpe meg, og melka bruker jeg til grøten hennes dagen etter eller så gir jeg henne ei drømmeflaske. (Altså, jeg går inn med den ferske melka og gir henne litt «tørsteflaske» mens hun sover faktisk. Hun sover som regel gjennom hele flaska, tar rundt halve i søvne liksom, øynene er ikke engang åpne.) Og rundt 23.30 ligger jeg i senga og glaner på «Call the Midwife» og slokner som regel relativt kjapt. Hun våkner da ikke før 07.00-ish igjen da. Med andre ord, 11 timer i et strekk, og ytterligere to timer på puppen under dyna med mamsen. Sikkert derfor hun har korte dupper på dagen, tror jeg. 

Når jeg ikke er på babytrall, barseltreff, helsestasjonen eller lunsj eller whatever pleier vi å gå turer sammen. De siste dagene (etter at Maren har innviet sportsdelen av vogna si) så har vi gått kjempelange turer med stopp hos besteforeldre, oldeforeldre, tanter, onkler, naboer osv.. Da er vi faktisk ute av huset fra 11.30 til 17.00! Veldig deilig! :-) Det er utrolig behagelig å ha en mann som har masse fri i forbindelse med «offshore-turnusen» sin! Maren sover forøvrig svært godt i vogna, i bilen, på puppen, ja - i grunn overalt. Og der det er et fang er det lek, kos og kjærleik til Maren! <3

(Bjuder på et bilde av arvingen. Det er hun uten pels.)

Dagene våre er i grunn veldig fine og behagelige. Som regel i Marens tempo, vi har ikke besøk eller er ute av huset med henne etter 18.30 - for da er hun som regel veldig klar for senga snart. Men jeg ammer overalt, og har middager og slikt med meg i stellebagen i tillfellet, så vi KAN være litt spontane hvis vi vil.. Men kveldene før hun skal sove er relativt hellige, for det er med på å gi henne en behagelig avslutning på dagen. Har funket sykt bra til nå, så ingen klager!

Kommer du også til å stenge kommentarfeltet ditt slik så altfor mange bloggere gjør?

Hmm.. Nei, men jeg bør kanskje ha på moderering? Jeg sletter veldig lite kommentarer, de kommentarene jeg har slettet i det siste har gått på andre mennesker/bloggere, så jeg har prøvd å ta bort den bruneste dritten hvis dere skjønner. Men alle kommentarer til meg og mitt har fått komme igjennom, selv om jeg noenganger burde latt vær - og heller slettet de. Men rett skal være rett, det aller meste preller av meg uansett. Jeg har tross alt jobbet i tv-programmer der man anonymt kunne drapstrue meg daglig uten at det ble tatt tak i. Så jeg tåler dritt i kommentarfeltet. De kommentarene som kom i kjølevannet av tidligere blogginnlegg tar jeg også med en klype salt. Noen er «formulert som kritikk» og burde ikke sett dagens lys, men så er det fint å påminne normale mennesker at disse idiotene faktisk finnes?! Det var mye rart i kommentarfeltet de forrige innleggene mine - så for folk bedømme selv hva man bør nikke annerkjennende til og hva man bør himle med øynene over. Jeg stoler såpass på leserne mine at de har vett nok til å gjøre seg opp en mening selv :-) 

At noen velger å droppe kommentarfeltet er jeg forsåvidt enig i. Hvertfall de som virkelig får mye uberettiget dritt. Pilotfrue er en av de som får ufattelig mye dritt som ikke henger på greip. Det tok jeg opp i dette blogginnlegget. I etterkant har jeg (og hun) etterlyst en facebook-innlogging for å kommentere, slik man ser i de store nettavisene blandt annet. Jeg vet at folk kan ha fake-profiler, men jeg både tror og håper at det hadde gjort det vanskeligere for trollene å gulpe spy i kommentarfeltet til Pilotfrue blant annet. Og kanskje også i mitt kommentarfelt når det går ei kule varmt...! 

Jeg så håret ditt på Brotorget idag, og lurte på hvordan du får den kule, kalde lilla-fargen på håret ditt!

Du, det er faktisk et resultat av litt uheldig lillashamponering?! Jeg har latt den være i for lenge, så nå er faktisk håret mitt lilla. Det er jo egentlig shapo som skal ta bort gul-toner! Jeg har forøvrig helt SINNSYKT lyst til å farge håret rosa! SÅ hinsides! Men en liten del av meg tenker at jeg kanskje er litt for gammel? Noen synspunkter der ute? Ha i bakhuet at jeg er 34 år og småbarnsmor?.!

Jeg har forøvrig for alvor oppdaget snapchat. Der heter jeg Linevictoriahus eller er det alltids Instagrammen min da! 

Goooood kveld i heimen!

Prestasjonsangst på Helsestasjonen.

Dette med å besøke helsesøster og lege med Maren er for meg en litt skremmende opplevelse. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er så redd for at noen skal si til meg at jeg gjør noe galt eller stiller spørsmålstegn med noen av valgene jeg tar. Rett og slett en god gammeldags mamma-noia tror jeg.

Jeg håper jo at vektkurven hennes følger normal utvikling, jeg håper at hun motorisk sett har kommet like langt som jevngamle babbser, jeg krysser fingrene for at hun oppfører seg som en baby pleier å oppføre seg og at hun går gjennom kontollen til legen på helsestasjonen med stempel «godkjent». Så kleint å si om sin egen unge, egentlig. 

Når jeg går inn på helsestasjonen så blir jeg alltid redd for at jeg har glemt noe helt livsviktig eller noe nødvendig. Akkurat som jeg har gjort en kjempefeil og at jeg blir kritisert for noe. For eksempel at jeg har glemt å sette på henne bleie eller at bodyen hennes er vrengt. Helt ubetydelige ting som lett kan skje en mamma i ammetåka - men akkurat passe flaut å føle på. Og det hjalp jo ikke at jeg kom rett fra barselbesøk der jeg måtte hurtig-fòre ungen med middag uten smekke på, rakk ikke skifte bleia (bare tissebleie altså) og to forskjellige sokker. Den ene klissvåt, for hun liker å ta den av seg og tygge på den. Og nei, jeg rakk ikke hjemmom. Satset istedet på at jeg kom litt for tidlig til helsestasjonen, så jeg rakk å skifte klær og bleie - tørke vekk litt meksikansk gryterett i mos-versjon fra trynet og bak ørene hennes og flikke litt på sveisen. Slik at jeg så utad ut som en mor med alt under kontroll.

Det jeg IKKE forutså er at min lille frøken plutselig ut av det blå skulle slå seg vrang på stellebordet. For ligge fredelig og stille på ryggen for å få en rask vask i trynet og ny bleie og body og sokker, det var IKKE aktuelt nei! Så mens bleier gikk veggimellom, bodyer forsøkt vrengt av og kun en våt sokk ble byttet med en annen i en annen form, størrelse OG farge - så innså jeg at jeg ikke trengte prøvde lure noen. Jeg la henne på magen (som var åpenbart slik hun ville ligge) og klarte skifte bleia og sette på ny i noe som føltes som en vrengt og omvendt verden - for plutselig var jo de feste-greine på andre siden og herregud, jeg sleit. Dette må jeg nesten øve på?  Så gav jeg opp bodyen, bare tørket bort de værste flekkene med våtserviett og lot to forskjellige sokker være dagens outfit. Og så snart jeg senket skuldrene og bærte med meg diktatoren min inn til helsesøsteren vår, så var alt i grunn helt greit. Hun var i sitt vanlige ess, slo «high five» med den lille hånden sin og bablet og smilte om kapp med den nå rolige mora si. Prestasjonsangst hos helsesøster liksom, går det ann?

Etter min lille flause der første gangen jeg var på Helsestasjonen (Jeg tok tipset om å la henne lufte stumpen litt, litt for seriøst og det endte i en kode brun-situasjon over hele helsestasjonen når hun var et par uker gammel) så er terskelen min relativt lavere nå enn den har vært før. Jeg er ikke flau for å stille de litt rare spørsmålene heller, og bruker gjerne timen min på å få bekreftet at det meste jeg gjør er riktig og at alt er helt fint. Jeg lurer kanskje ikke på så mye konkret egentlig, men jeg er mer på den at jeg lurer på om det jeg gjør er riktig. 

Jeg har lært meg i løpet av de siste 6 månedene, sakte men sikkert, å stole på magefølelsen min, og med god hjelp fra lege og helsesøster føler jeg meg relativt trygg. Alt er relativt, dog. For dette med å introdusere brødskiver føler jeg er ganske heftig. Tanken på å kvele henne med en liten bit brødskive med leverpostei er uutholdig! HJÆLP! Men det skal jeg altså snart gjøre. Det er helt sprøtt å tenke på! Brødskiver med leverpostei liksom, satt ikke jeg akkurat med hjelpebrystet mitt for å sørge for at hun fikk i seg nok mat da?! 

Maren er heeeeelt normal. Vekt, hodestørrelse og lengde er helt innafor hva som er forventet av en kid på 6 måneder. PUH! Det motoriske? Vel, hun ligger faktisk veldig langt fremme. Hun begynte faktisk å krabbe idag! Sitt første krabbetak med hånden tok hun på stuegulvet hjemme hos barselvenninnen (naboen min) Guro. Jeg var mest opptatt av at Maren ikke skulle klore ut øynene til datteren hennes, for det var nemlig det som var grunnen til at Maren skøt fart og tok sats mot venninnen sin der borte på teppet. Hun er i grunn litt for lik meg der ass. Litt breial og brautende, liksom..! 

Men ja. Hun har begynt å krabbe. Det var tidlig, sier de - men definitivt ikke unormalt heller. Det er så forskjellig fra baby til baby, så jeg trenger ikke være så himla stolt liksom. Jeg tror ikke hun kommer til å skrive operaer og symfonier helt ennå. 

Alt var ellers på stell. Ingenting å bekymre meg for. Merkelig det der. Så selv med matrester på bodyen og to forskjellige sokker kom jeg meg gjennom kontrollene på helsestasjonen denne gangen også. Jeg tror ikke jeg er noe unormal. Jeg er nok med største sikkerhet ganske så normal, ja. Heldigvis.

Dette normale livet til tross, så finnes det fremdeles noen unormaliteter i livet som småbarnsmor. 6 måneder har hun blitt, og ikke en eneste våkennatt ennå. Hun sover fra 20.00-07.00, da henter jeg henne og vi sover to timer ekstra i sengen sammen. Tilogmed en tett nese har ikke tatt fra oss nattesøvnen. Hun er et ordentlig sovedyr og jeg priser meg lykkelig for hver dag (natt) vi får oppleve dette. Hun er ei skikkelig blidfis gjennom dagen også, koser seg med både barnevakt og i lekegrind (fengsel) - så jeg har virkelig ingen unnskyldning for å se ut som det takraset jeg gjør for tiden. Men det er litt digg også. Skylde på at jeg har blitt småbarnsmor, spise sjokkis hver gang jeg ammer og går på butikken uten bh med snørr og gulp på genseren. Livet er herlig, dere!!!

Ha en kanonfin kveld videre! :-)

hits