november 2016

"-Du burde føde uten smertelindring, kjenne litt på hvordan en fødsel kjennes ut. Først DA er det ekte fødsel!"

Det er ingenting som gleder meg mer enn at jeg ikke er alene i denne verden, som skal toppe graviditeten med å pushe ut et menneske av kroppen min. Jeg tror heller ikke jeg er alene om å grue meg, og hver eneste dag møter jeg på hverdagstrivialiteter som med et nervøst rykk påminner meg om hva som skal skje i mars en gang.

Bare det å gå på Meny for å kjøpe en halv grillet kylling setter følelsene i sving. Har dere sett hvordan de tar den digre saksa og klipper en kylling i to halve?

Jeg bare....:



Eller bare det å møte på favorittkokka mi på hotellet mitt, så er hun også en vandrende påminnelse der hun flakser rundt med gummihanskene sine.

"-Ikke lenge igjen nååååå!"



Jeg er medlem av en termingruppe på facebook med rundt 3-400 preggos og likesinnede hormonsvingende gærninger som meg selv - takk gud for at jeg kan dele situasjonen min med andre i samme båten! Det ble her forleden diskutert smertelindring under fødsel. Noen er da positiv å døyve smerter med medikampenter legen putter i deg om du ønsker det og noen er imot. Jeg er mest fan av de som tar sine egne valg basert på hva de selv ønsker og føler for selv - og ikke nødvendigvis prakker på andre den samme tankegangen de selv har valgt. Jeg skal derfor ikke dømme de som ser frem til å føde uten noen som helst form for smertelindring, fordi de ønsker å føle på smerten og være helt tilstede i kaoset kroppen igjennom. Tvert imot! Jeg hyller hun som skriver at hun skal gjøre dette mest mulig naturlig og fullstendig uten noen lindring. Fordi det er i hennes øyne er DET som kalles en naturlig fødsel. Jeg skal ikke gå inn i en diskusjon med noen som mener noe slikt, men jeg kan jo godt puffe tankegangen hennes enda mer i nettopp den retningen og hive litt bensin på bålet. Skal man først "ta den helt ut" i forhold til ønsket om null smertelindring for å oppleve en naturlig fødsel, hvorfor ikke skru tiden tilbake noen 100 år eller kanskje føde utenfor den vestlige verden og våre trygge, rene sykehusvegger? Ta`n helt ut, liksom! Når man først er så tøff! 

"Man hadde ikke smertelindring i gamle dager, man klarer seg sikkert helt fint uten i dagens samfunn!"

Kanskje det å føde i en gruve eller på et murgulv hadde vært noe? Med en sjaman som tilbereder morkaka mi over et bål før jeg skal spise den, for det er jo så naturlig og sunt! Eller hva med å føde så naturlig der på det murgulvet mutters alene alene, at jeg rett og slett også like gjerne dropper både barselpermisjon og permisjonspenger, og kommer meg rett ut på rismarkene/kontoret 4 timer etter at jeg har født barnet mitt..? Da kan jeg skryte til kaffe-latte-vennene mine etterpå, da! :-)

Grunnen til at vi antageligvis KLARER oss helt fint uten smertelindring under fødsel er fordi vi faktisk føder i de mest unaturlige omgivelsene man kan tenke seg, hvis man ser på historikken fra fødselen til Eva i bibelen vercus nåtidens fødsler. Spørsmålet er ikke om vi KLARER å føde uten smertelindring, spørsmålet er heller om du har lyst. Og hvorfor/hvorfor ikke. Du har faktisk leger, sykepleiere og utdannet helsepersonell med ALT du trenger av hjelpemidler hvis uhellet skulle være ute. Så hvis legen mener at du trenger smertelindring, så får du det. Du har med andre ord noen som passer på om kroppen din tåler dette, smertelindring og hjelp til å komme deg igjennom det får du forhåpentligvis. Okke som. Tror du forresten Sigrid Bonde Tusvik, som har vært åpen om sin totalruptur (revnet fullstendig fra tissen til rassen) lå der og skrek - "Nei, ikke gi meg smertestillende nå, dette er jo en helt naturlig del av fødselen!" når hun fikk sydd sammen kroppen sin..? Hun fikk nok en form for lindring, håper jeg. Medisinsk hjelp fikk hun også på åstedet, i andre land eller et annet århundre hadde Sigrid hatt podkast og fortalt vitser fra rullestol idag.

Jeg kan kun snakke for meg selv. Og jeg innrømmer det så gjerne: Jeg vil ha ALT de kan tilby meg og mener er forsvarlig mengde for meg. (Og kidden, regner jeg med) Det er virkelig ikke et must for meg å kjenne på hvor vondt det er å føde, jeg tror aldri fødsel blir helt smertefritt uansett - og glemme den kommer jeg ALDRI til å gjøre uansett, så jeg tenker at det er bra for meg (og alle rundt meg) at fødselen går så smertelindrende unna som det er mulig å kalle en fødsel. Rekker man ikke sette i epidural eller om lystgassen ikke funker - okei, da har jeg hvertfall prøvd å få det til. Den ungen må ut uansett, det er vi alle enige om. Jeg kommer uansett forhåpentligvis ikke til å sove meg igjennom fødselen, med mindre de har lagt meg i narkose da - det skal vi helst prøve å unngå syns jeg.

De som ønsker å føde uten noen form for lindring, er dette damer som ikke tar Paracet når de har kuppelhue etter julebord? Er dette de samme damene som slår tåa borti dørkarmen, blir stående og smile og syns det er godt å kjenne at man lever? Jeg tar paracet titt og stadig jeg, og jeg forbanner hver eneste celle i kroppen når jeg slår tærne mine i dørkarmen i gangen. Men det er meg da. Og jeg vil at leger skal stå parat om noe skjer med meg, for det heldige loddet trakk jeg nemlig som fødende kvinne i Norge. Og det skal jeg absolutt benytte meg av! Og jess - hvis jeg savner veldig å komme meg ut på rismarkene eller kontoret og rett inn i et møte dagen etter fødsel, så tror jeg faktisk jeg får lov til å jobbe litt innimellom også hvis jeg absolutt ønsker det. Men så var det det loddet jeg trakk da. Mammapermisjons-kortet. En kvinnes rett til å være hjemme i nesten et helt år med full lønn. Fy fader vi er heldige, fødende kvinner i Norge! 

Jeg hører veldig gjerne på dine argumenter når det gjelder smertelindring under fødsel! Men jeg kan allerede advare deg om at jeg ikke kommer til å velge bort epidural eller lystgass eller paracet - for jeg har ikke noe behov for å kjenne hvor tøff jeg kan være i en allerede sykt sårbar situasjon. Da napper jeg heller nesehår, et og et av gangen - for DET er sykt vondt det!!!!

Jeg finnes både på instagram og facebook, jeg! Har tillsammen 26.000 følgere, og det er sykt koselig!

Følg meg gjerne der ved å trykke på en av linkene ovenfor:-)

 

 

Pappaopdatering - jeg vil også få si noen ord. Hilsen Torben

Ettersom Line (aka "trollet") har vært syk den siste uka, så har jeg gjort sånne pappavennlige ting. Jeg har drukket øl med andre fedre, massert en voksende mage med en krem Kim Kardashian anbefaler og kjøpt barnevogn. Jeg må få lov til å presisère at det ikke er min voksende mage jeg har massert med krem, men Trollet sin. Og hvis dere noengang lurte på om det fantes en feil måte å smøre inn konas bulende gravidmage på, så kan dere takke faen på at jeg gjorde alle feil i boka som er mulig å gjøre. Kjeft fikk jeg, okke som. 

Ettersom Trollet nå er langt over halvveis stålsetter jeg meg for hverdagen. Ikke bare får jeg to av samme kjønn jeg må kjempe mot i fremtiden, men nå sier alle at det værste gjenstår. Hun skal vokse enda mer i både omkrets og dårlig humør, sies det. Og enda mer syting om hovne og rastløse bein samt en usedvanlig spesiell måte å bare lure seg unna gjøremål hjemme mens hun ligger der å kaver rundt på den nye sofaen som i løpet av kort tid plutselig "ble så smal og liten"...

Vognkjøpet var nok noe jeg lot meg rive med på halvimpuls. Jeg hadde faktisk glemt at man måtte ha vogn til ungen, jeg vet ikke hva jeg så for meg, men jeg hadde faktisk tenkt på ALT unntatt vogn. Så etter å ha googlet frem og tilbake og lyttet med et døvt øre til hva Trollet også ønsket seg, så jeg ingen annen utvei enn å svi litt plastikk i en butikk de kalte Barnas Hus og kjøpte en vogn som ja, hu jævla Kim Kardashian anbefalte. (Er hun babymamma nummer 1 eller noe? En sånn dame som alle skal herme etter? For unnskyld meg, det blir et voldsomt innhogg i matros-lønna mi hvis det skal fortsette sånn.) Mens alle i fremtiden kommer til å skylde på Trump som kjører økonomien rett i dass, så kommer jeg til å skylde på hu Kardashian. Vogna kostet mange Liverpool-turer. Den kremen kosta en flybillett. Og tror du fader ikke hu var sulten på vei hjem og jeg måtte bruke 200 kroner på potetstappe med pølser OG derretter en salat fordi hun ikke klarte bestemme seg på Meny? Makan.

Så jeg kjøpte en Bugaboo Buffalo. Alle Liverpooltusenlappene bare forsvant i et dragsug av ord som "moderne og ærpreget design, svingbare/låsbare hjul og et robust ytre." Jeg ble først forledet av den hyggelige (pene) damen i butikken med at hun hadde holdt av en rosa utgave til meg. Jeg gav henne det samme blikket jeg pleier å gi kona mi når jeg har har mest lyst til å slå opp med henne grunnet uoverkommelige uenigheter:

Denne mannen går IKKE ut av butikken mange-mange tusenlapper i minus med en ROSA barnevogn.

Så den ble sånn bæis eller lys krem eller hva det heter. (Off white, hilsen Trollet)



Etterpå måtte jeg kjenne litt på det at jeg faktisk fremdeles er mann, så jeg smakte noen juleøl med kompisen min Børge som bor borti gata. Det var litt deilig å snakke om annet enn magesyre og diarè, og jeg slapp å måtte holde noens hår fra doskåla og tørke gulpestriper fra gangen og inn på nærmeste dass.

Jeg fikk ikke så mye kjeft når jeg kom hjem med vogna da. Det var jo faktisk den Trollet hadde på første plass av de hun hadde på lista si. Eneste jeg fikk litt kjeft for var at jeg lot den ligge i bilen ganske nøyaktig 4 minutter for lenge før jeg bar den inn. 

Hva har jeg lært de siste ukene? 

Jeg må slutte å kommentere at hun har fått stor mage. Det er visst ikke et sjakktrekk. Selv om jeg faktisk prøver å fortelle henne at det ligger en BABY inni der og sparker, så tar hun det ille opp hver eneste gang. Her om dagen prøvde jeg meg med å si at både rompa og brystene hennes vokste i takt med magen, og da ble jeg ordentlig redd og gikk i dekning ute i garasjen en liten time og stablet ved. Jeg trodde faktisk alle jenter ønsket seg større rumpe og pupper, men jeg tok visst feil der.  Nå passer jeg på å kommentere klærne hun sakte men sikkert presser seg ut av, eller at hun har pent hår. (Det siste er egentlig ikke sant, for hun har bare gått med håret i en tjafs på toppen av skallen, så jeg tar egentlig en råsjans)

Jeg har også lært at massasje er tingen for å få vilja mi. Jeg massèrer skuldre mens jeg spør om lov til å kjøpe det dyre båtkalesjestativet jeg trenger til doningen ute i hagen, og nå skal jeg sette meg til å massere såre kjøpesenterføtter for å få gjennomslag for en sånn sørlandsskuffe jeg har ønsket meg i 3 år. 



 

Ellers er livet topp, Liverpool er på toppen av tabellen og ... ja, det er egentlig alt som trengs for å føle meg vel om dagane. 

At Trollet nå har sloknet på sofaen ser jeg på som et tegn på at jeg nå kan svitche fra "Fødestuen" på FEM til en sportskanal. Må bare holde volumet nede i tillfellet hun våkner. Jeg vil helst ikke være tilstede når hun oppdager at vi er tomme for lovehearts og melk. Da må jeg t en timeout i garasjen for å stable ved igjen.

Det er en stund siden jeg blogget på bloggen til Line Victoria. Her er det forrige innlegget jeg skrev.  

Hilsen Torben.

Når Torben shopper babystæsj uten tilsyn.

Jeg er heldig som har enn mann som åpenbart syns det er MYE gøyere å shoppe til en arving, enn til seg selv. Jeg har i grunn aldri sett Torben bruke spesielt mye penger eller tid på å kjøpe klær til seg selv, så de siste månedene har jeg opplevd en shoppingal mann jeg ikke har møtt før. Rett skal være rett - jeg syns det er utrolig hyggelig at han involverer seg på denne måten fordi jeg 1. Slipper å gjøre det selv og 2. Han gjør faktisk særdeles gode kjøp!!!

Han fikk hjelp av Marianne på Lykkeliten Smokkelenker og Babynest og fikk sydd noe jeg rett og slett ikke engang ante fantes. Helt til venninnen min bare "ÅÅÅ, DET MÅ DU HA!!" Før hun dyttet rundt på sin lille arving i babynestet sitt og viste hvor genialt det var. Et babynest der altså. Det er visst en veldig behjelpelig og genial ting - og Torben hadde selvsagt bestemt ut layout`en på den....


Venninnen min var imponert over at den kunne vrenges (hennes kunne visst ikke det) og jeg følte meg plutselig litt stolt som hadde noe mine barnevognmafia-venninner ikke hadde...! Jeg syns også det var ganske kult at man kan få slikt spesialsydd, så slipper Torben å drukne i rosa sløyfer, tyll, blonder og bomull - og kan bidra med sitt i redebyggingen. Jeg tror også at dette bidrar til at det blir brukt flittig også :-) Så dere gutter som leser bloggen min (ja, jeg vet det er noen av dere!) - her er årets julegavetips! ;-) Og til Marianne som har sydd på befaling - TAKK!!! Det er såå fint, og det får allerede masse oppmerksomhet av folk som ramler innom på besøk. Gleder oss til å ta det i bruk!

Jeg skal berømme Torben for sin tankegang - jeg tror kanskje han tenker at "hvis jeg er først ute med å kjøpe ting vi trenger så kan jeg også bestemme hvordan det skal se ut!". For dette gode kjøpet av babynestet gav åpenbart mannen min tydeligvis blod på tann....:


 

Selvfølgelig har ALT han har kjøpt Liverpool-logo. 

Jeg tror det over er... håndkle? Vaskeklut? Teppe? Det er i hvertfall rosa, og det har Liverpool-logo. Hva det faktisk BRUKES til tror jeg ikke Torben er så opptatt av.

Jeg har hele tiden sagt at det at vi venter barn er Torben sin skyld, og dere trodde kanskje jeg tulla når jeg sa at jeg ikke har involvert meg i kjøp av stæsj til babyen som kommer. Ennå. Jeg regner med at jeg får ånden over meg, men til nå har jeg altså bare googlet "dobbel elektrisk ammepumpe" fordi jeg har en plan om å starte et sabla melke-meieri her i mars månede. Noen sa nemlig at man forbrant 400 kalorier i timen på å amme. Jeg bare: SWEET DJESUS! Her skal det både ammes og pumpes i tide og utide! Jeg skal sitte med pumpesystemet på meg mens jeg sover, tenkte jeg. 

Her er meg om noen måneder:



Jeg skal være ærlig. Jeg liker veldig godt å ha en mann som syns det er stas med en babbis i 2017. Det googles hvordan man sikrer babyer i båt, om det finnes bleier med alarmsystem (ja, det finnes - det finnes bleier med indikator for når den er...ehh...full!) og det surfes på gravidapper så han kan følge med. Her om dagen kunne han så flott fortelle meg hvor stor babbisen i magen var, og vise meg bilde av en frukt ingen av oss visste navnet på som liksom skulle indikere størrelsen. Jeg ble imponert over engasjementet hans! Jeg føler meg ikke så veldig alene om dette her akkurat.

Jeg blir bare SYKT emosjonell når jeg tenker på hvor heldig jeg er og det uttrykker jeg slik:





Okey, nok emo-utbrudd. Jeg griner ikke hele tiden:

Jeg har hatt "stygg joggebukse/sminkeløs/håret i knott"-uker nå. Og jeg elsker det.


 

Vi hørs! :-)


 

hits