hits

november 2017

LØGNER!!!

"-Bare en til, så er vi ferdig!"

Ikke sant man bare HATER det når instruktøren driver å lurer deg på den måten? 

Greia var at jeg hadde meldt meg opp på en spinningtime. Men med en kid som sover til langt ut på dagen, så rakk vi det ikke. (Sorry ass, men jeg setter ikke på vekkerklokka klokken i mammapermisjonen min ass, et sted går genseren)

Jeg spratt opp i 9-tiden, fikk på meg noen filler og pakket Maren inn i ullklær og kjøredressen sin. Inn i bilen med diktatoren, og jeg merket at hun begynte å bli litt trøtt allerede. (Hun kubber relativt fort etter frokosten) Det blir gøy å ha henne første gangen i Barnekroken på treningssenteret som trøtt, uengasjert og lat, men neida - hun fant seg SVÆRT godt til rette blant haugen av leker og den herlige damen som jobber der, hun skulle IKKE sove når det var så mye spennende som skjedde! (Var en 1-åring der også, alltid stas med bittelitt større barn!)

Anyway. Jeg visste at spinningtimen jeg egentlig skulle på var ferdig, så planen var litt møllegåing og kanskje litt styrke. Men jeg ble lurt inn i salen på en eller annen basisballtrening. Der du spretter rundt med en stor sort kule der jeg som oftest velger meg bare 4 kilosen for å slippe svette så mye. Du veit.

Jeg skjønte fort at treningsgenseren jeg hadde tatt på meg måtte av. Fasen heller. Hadde ikke planlangt å trene i singlet. Så verken deodorodos eller høvel hadde stiftet nærkontakt med armhulene mine den morgenen, men jeg lot det stå til. Jeg skulle jo  egentlig spinne, ikke imponere med duskene under armene mine liksom.. 

Etter noen runder med den svarte ballen, roper min favorittinstruktør Nancy ut: «Bare en til, så er vi ferdige!» Herreguuuud, så fort denne timen gikk da! Jeg som hater styrkeøkter! Herlig, dette kan jeg virkelig leve med!

Ny øvelse og Nancy roper etter 3-4 minutter: "Sett inn nådestøtet nå, så er vi ferdige!" Jeg gav gass når jeg så lyset i tunnellen.

Havner på gulvet med ballen på magen for litt sideflesk-trening. Noen minutter senere - «Snaaaart ferdig nå, jenter!» hyler miss Speedy med æmæricæn akksent. 

What?

Jeg bare:

🐷

Jeg gjør motvillig øvelsene. 

Hun roper igjen: «Bare tooo til, you are awesome, guys! Siste nå!!»

Da går det opp for meg. HUN DRIVER Å JUGER!

Hun snakker nemlig om øvelsene når hun sier at «det er siste, snart ferdig, sett inn nådestøtet nå mot slutten!» Altså - Det er sikkert 100 øvelser i en time! Så når hun skrek seg illrød om at «DETTE ER SIIIIIISTE!!!» så snakket hun om siste i akkurat den øvelsen og IKKE hele treningsøkta, liksom! 

Jeg så på klokka. Fyfadermeg. Det var fremdeles 40 minutter igjen av timen.

Tok bilde da. For å dokumentere at jeg hadde vært der liksom.

Snakkas.

 

🍕 Følg Supporterfrue på Facebook HER // På Instagram HER // Snapchat: linevictoriahus 

Dag 1.

Min aller første måledag.

TAKK for fantastiske tilbakemeldinger på innlegget mitt igår. Jeg er uendelig glad for alle de positive heiaropene i kommentarfeltet, både på bloggen og på facebook. Jeg er så glad for alle kommentarer, og er glad jeg bestemte meg for å poste innlegget.

Idag stod jeg opp og visste hva jeg hadde i vente. 

Jeg har veid meg. Jeg vil egentlig ikke foreløbig si noe om vekta mi, for alle kropper og all vekt er så himla forskjellig fra kropp til kropp. Man kan helt fint veie et tresifret tall og ha god helse, ha en sunn kropp og se fantastisk ut, så tallet vil jeg ikke ut med med det første. Er det en ting jeg har lært meg så er det hvertfall at helse ikke kan defineres med et tall på vekta. (Og det gjelder BMI-tallet også, som jeg i såå mange år har prøvd å se bort ifra - men som jeg ved en trist anledning ble introdusert til i forbindelse med graviditeten av en person i helse og omsorgsetaten hvorpå jeg startet en voldsom diskusjon. Kan vel trygt si at hun var gammeldags, jeg var full av hormoner og vann og jeg så henne aldri igjen.)

Enkleste måten må jo være bilder. Så jeg har tatt bilde av meg selv i alle mulige fasonger og stillinger idag. Spesiell fotoshoot kan man vel si..! Med mobilen i hånda, og favoritttightsen på - ikke lov til å finne en flatterende vinkel eller holde inn magen. Faktisk ganske slitsomt for psyken!

Jeg har målt meg med målebånd og jeg har funnet frem gode sko. Jeg har også begynt såvidt å sortere treningsklærne mine, og jaggu har jeg noen +25 kilo`s treningsklær liggende. Pussig det der, mener jeg kastet alle mine «stor-størrelse»-treningsklær med et stort glis for et par år siden..? Hah! Den som lodde sist ledde ikke latteren sin igjen, for å si det sånn! Makkapakka, ironien er at jeg passer perfekt i gravidtightsene jeg fikk av Iril, venninnen min. Som jeg forøvrig aldri egentlig fikk brukt noe særlig siden bekkenløsning ble skrevet med store bokstaver på helsekortet mitt ganske tidlig i graviditeten. 

Men hey, jeg har funnet en fin måte å gjøre dette på. HER er nemlig mitt mål:

Her var jeg, om jeg får si det selv - i ganske god form. Og se så bra jeg har det! Jeg vil passe inn i sykkeloverallen min igjen, den grå tightsen jeg alltid følte meg så fin i og - HOLD IT:

...finne frem singletter igjen! (For de vet jeg ikke hvor ble av da jeg i harnisk og sinne kylte ut alt av for smått treningstøy ut i boden. Gravid kvinne full av hormoner og vann er ikke glad i for trange singleter som kryyyper oppover og samler seg under puppa, bare sier det!)

For min del er snart den første dagen over. Og dette er som regel den værste dagen. Hvorfor? Fordi jeg veldig ofte sier til meg selv at "-Jeg kan jo starte i morgen istede, det er jo samma om jeg starter idag eller i morgen!" Men så snart dagen er over så er jeg jo igang. På ekte liksom. 

I morgen blir det antageligvis litt spinning på morgenkvisten. Jeg skal tilogmed driste meg til å ta med meg Maren til Barnekroken (barnepass på treningssenteret) - det blir spennende! 

Nå må jeg faktisk sette meg i sving - har et par ting på tapeten:

🏁 Finne laderen til den dyre pulsklokka,

🏁 Lete frem gnagsår-padsen til rassen min (alle tre!),

🏁 Snuse meg frem til de rosa sykkelskoa

🏁 Grave frem pulsbeltet mitt.

Følg meg gjerne på instagram eller snapchat, brukernavn: linevictoriahus 👊🏼

/Line Victoria - Supporterfrue

 

 

Nå er det nok. Dette er slutten. Eller begynnelsen om du vil.

(Advarsel: Langt innlegg)

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Og faktisk vet jeg ikke hva jeg vil med dette innlegget før jeg kommer til slutten og begynner å konkludere med meg selv alt jeg har skrevet. Så nå skriver jeg uten filter. Og antageligvis kommer jeg til å trykke «publisère» før jeg rekker å angre meg. Så er det UTE liksom. Uten angreknapp.

Kanskje jeg skal begynne med å si at det er SLITSOMT å prøve å omstille kroppen på et sunnere kosthold og prøve være litt sprekere? Jeg merker at motivasjonen liksom ikke akkurat er der. Jeg føler liksom at alt etter 20.00 er MIN tid, og jeg kan gjøre hva jeg vil. At jeg nesten føler jeg må belønne meg selv for å ha holdt ut hele dagen med tempo-kidden, sunn mat, litt sunn bevegelse og det faktum at jeg faktisk HAR droppet et par usunne mellommåltider i form av sjokolade eller berlinerbolle. 

Så hva skjer? JO, jeg kaster meg over pepperkakedeig eller kjeks jeg finner i skapet. Jeg er ikke engang så fin på det at jeg velger meg ut noe som er digg, engang. Jeg rett og slett, fråtser. Pålegg, cookies, frosne lefser. Smågodt, popcorn, potetgull. Kjeks som er gått ut på dato og jaggu bæljer jeg nedpå vørterøl, selv om jeg nesten ikke ammer lenger og ikke lenger trenger å holde produskjonen oppe med vørterøl.

Jeg så et bilde av meg selv idag. Et bilde der jeg ikke selv har hatt regien på bildet. Der jeg ikke selv kan bestemme lyssetting, vinkel eller utsnitt. Og i genseren jeg til vanlig føler meg fin i, så så jeg rett og slett ikke ut som meg selv lenger. Jeg ble så trist. Fargen i ansiktet, formen på klærne mine, poser under øynene og de trillrunde små øynene mine i et bollerundt, slitent ansikt . Akkurat i det sekundet det bildet ble tatt, husker jeg at jeg var så trøtt og lengtet etter å kaste meg i senga og sove. Selv om jeg hadde sovet 11-12 timer den natten. Og tilogmed en nap på sofaen i 16-tiden. Men jeg var ikke i underskudd på søvn, skjønner du. Jeg er i fullstendig underskudd på trening og mosjon.

Jeg har jo hele tiden tenkt at det viktigste er at jeg selv føler meg vel. Og det gjør jeg jo, til en viss grad. Jeg liker hva kroppen min har gjort. At den har tålt det jeg har utsatt den for i 9 måneder. Og forsåvidt månedene etter, i denne babybobla jeg har vært i.

Og det er helt greit det asså! HELT GREIT! Angrer ikke et sekund, jeg! Det som er spist er spist!

Det jeg IKKE syns er greit er at jeg syns det er et ork å gå til postkassa. Eller løfte kidden vår fra gulvet. Eller trille turer i litt høyere stigning enn bare akkurat opp den lille bakken vår opp til innkjørselen vår. Bøye meg ned for å plukke opp leker. Bli sliten av å danse med babyen min til julemusikk. Gå rundt og være dødstrøtt uten overskudd til tross for 12 timers sammenhengende søvn. Sliten i kroppen. Fordi den er tyngre og fullstendig utrent. Jeg har ikke eid et snev av lyst til å tre inn i spinningsalen, eller ta på meg mine nesten ubrukte joggesko. Ja, det går ut over meg og mitt sinn - men det går også utover Maren. Hun har for tiden en veldig tiltaksløs mamma. Og hun er riktignok bedagelig anlagt den frøkna der, men ikke så bedagelig anlagt at hun kommer til å syns det er greit at mamma ikke orker å holde tritt med utviklingen hennes.

Jeg har kanskje gått ned 5 kilo siden jeg kom hjem fra sykehuset. Fordi jeg har kuttet ut godteriene i ukedagene. Det er bra det asså, for godteri har aldri vært spesielt sunt uansett. Jeg har fremdeles endel igjen på kroppen som tynger meg. For det er FAEN ikke lett å finne motivasjon når alt av treningsklær ikke passer. Og det kjennes veldig godt på kroppen at den er en anelse (!) større enn den var før jeg ble gravid. Det kjennes egentlig ut som jeg går å drasser på både tung ryggsekk og poser med tunge varer hele tiden. Indirekte gjør jeg jo også det. Problemet nå er bare at kroppen sier ifra med vondter både her og der, at jeg ikke er i spesielt god fysisk form. Det merkes så ufattelig godt. Og det gjør meg enda tristere. Tenk at min fantastiske kropp blir så til de grader mishandlet i etterkant? DET er takken for å utsette kroppen for den påkjenningen en gravitidet, fødsel og barsel er liksom - der alt har fungert som det skal (med unntak av de "vanlige" plagene man får i graviditeten + bekkenløsning dog) - så takker jeg kroppen med å ikke gidde å holde den i form? Gi den litt sårt trengt bevegelse. Eller øke pulsen et par-tre ganger i uka. Fy faen så slemt mot kroppen min.

Jeg føler at jeg er så lei meg for at jeg ikke har noen åpenbare årsaker jeg kan skylde på. Jeg kan selvsagt skylde på at jeg har født et barn og alt det der og hva det innebærer, men med all den tid jeg kunne trillet turer i fint vær (Maren er født i mars og jeg har hatt mammapermisjon) har gått med på å manne meg opp. Manne meg opp til å ta på meg noe annet enn den deilige joggebuksa og flippflopsa. Mannet meg opp til å gå en tur i det fine været istedefor å sitte inne i min egen lille, trygge babyboble. Jeg har ikke pleiet kroppen med noe mosjon, og det merkes i hvert eneste knirkende ledd og hesblesende tunge pust. 

Jeg tror helt oppriktig at jeg må starte nederst (bokstavelig talt) og få på meg «de fornuftige skoene» og bevege meg. Gå. Etterhvert finne frem spinningskoene. Kanskje se at de fine treningsklærne mine begynner å passe igjen? Det er nemlig bare en bonus om jeg går ned i størrelse, føler jeg. For det handler KUN om helsa i denne omgangen. Vekta vil jeg ikke henge meg så opp i, for den vet jeg følger kurven etterhvert som jeg dropper sjokolade som mellommåltid og spinningskoene mine klikkes fast i pedalene etterhvert. Det er kroppen min jeg er opptatt av, og fremdeles snakker jeg ikke om størrelsen. Jeg kan helt fint leve med størrelsen - men jeg vil ikke føle meg som jeg gjør. Fysikken og kjemien er virkelig helt ute å kjøre, dessverre. Det er så trist egentlig, at jeg har latt det skure og gå i så lang tid! Og jeg kan ikke si at jeg har så mange unnskyldninger å hvile meg på heller?! Drømmen er ikke å bli en sylfide i bikini, men å ha overskudd og energi til å takle dattera mi!

Jeg tror jeg må presse meg litt mentalt også. Rett og slett være litt mer åpen. For da er det litt vanskeligere å feile. Jeg har kontaktet Nancy atter en gang. Jeg har innsett at jeg ikke klarer å benytte meg av det jeg lærte på kurset jeg gikk, dønn alene. Min motivasjon har alltid vært å se forbedringer raskt. Så ja, jeg må faktisk gå hardt ut for å finne motivasjonen min igjen. Den motivasjonen som gjorde at jeg for kort tid siden trente flere ganger i uken, var aktiv og sprek - og hadde tonnevis med overskudd. Den spreke og sunne kroppen og motivasjonen vil jeg gjerne ha tilbake. Den kroppen som etter hver eneste treningsøkt «takket» meg for vel blåst arbeid - jeg følte meg på topp både mentalt og fysisk - og jeg vil tilbake dit. Jeg vil ikke være den slitne, trøtte mammaen lenger. Og jeg tror de rundt meg vil både takke og glede seg over at jeg gjør dette for helsas skyld. Og merkelig nok snakker jeg fremdeles ikke om tapte kiloer (for det vet jeg jo forsvinner slik som forrige gang, det er jo bonusen med å trene noenganger?!) men jeg snakker om overskuddet det gir meg. Mobiliteten. Gleden i å trene. Møte sofakjærringene ved kaffeautomaten på Nr1Fitness, som jeg er så glad i. (Dere vet hvem dere er, alle sammen! Fineste og mest motiverende folka jeg veit om!) Sprette opp av senga om morgenen, eller legge meg med et smil om munnen om kvelden - vel vitende om at kroppen takker meg for treningen eller gåturen jeg har tatt den dagen, fremfor å ligge på stuegulvet som en skadeskutt elg som ikke kommer seg raskt nok på beina igjen til å ta igjen kalven som krabber mot trappa. (True story. Maren krabber fortere enn mora si for tiden.) Jeg var så GLAD når jeg fant tid til å trene og mosjonere - jeg vil så gjerne tilbake dit! 

Jeg gidder ikke holde noe slikt «hemmelig» for noen. Egentlig vil jeg at så mange som mulig skal vite om det, slik at motivasjonen blir enda større. At folk jeg møter er klar over det. For i 8 måneder har jeg laget meg en haug med unnskyldninger for ikke gå trilletur, ta en tur ned på treningssenteret eller gå søndagsturer med familien. Jeg har hatt EN spinningøkt på disse 8 månedene, og det til tross for at jeg ELSKER spinning! Det er ikke greit ovenfor kroppen min, jeg er sikker på at den savner de helsemessige fordelene trening gir.

Oppskriften? Vel, det blir suksessoppskriften jeg gjennomførte da jeg gikk på Livea Livsstilskurs. Jeg skammer meg aldeles ikke over at jeg havnet tilbake i «gamle» synder da jeg ble gravid (null trening og et forbasket dårlig kosthold) - for det er slikt som skjer når verden snus på hodet i først 9 måneder med graviditet og deretter 8 måneder med en barselboble der huet er i ganske stort kaos. Det blir ikke en modifisert utgave som jeg håpet jeg klarte å gjennomføre forrige gang jeg skrev om dette på bloggen. For det gikk ikke. Jeg må starte på scratch. Om igjen. Jeg må nok gå hardt ut og bite tenna sammen for å få kustus på treningen og kostholdet mitt. Og for å sitère en annen Liveadeltager med stor suksess - "Hva er vel 16 uker av ditt liv? Ingenting!» Forrige gang sørget de 16 ukene for å få meg til å elske trening, spise sunt og variert og ikke minst - gi meg venner for livet. Både venner i joggesko, tights, aerobicdrakt med tyllskjørt og gullpaljettkjoler! 

Framover nå kommer jeg til å blogge litt om dagene i endring. Og hvordan huet mitt henger med på dette. Jeg trenger virkelig å skrive ned tankene mine et sted, slik som jeg gjorde forrige gangen på Livea. Og så driter jeg i at det er tusenvis som leser det. Det hjalp meg så enormt forrige gang, og mange lesere var direkte årsak til at jeg beit tenna sammen og «gønna» på. Og ja. Jeg lover å være ærlig i ukesoppdateringene mine. Slik jeg faktisk alltid er når jeg blogger.

Line Victoria - Supporterfrue. 

PS: Legger ved noen bilder der kroppen min hadde det helt suverent. Jeg trente, hadde overskudd, massevis av energi og var i godt humør. Bilder som dette gjør meg så motivert, jeg vil så gjerne tilbake til dette!

Brotorvetløpet - mitt aller første løp! (Jeg gråt av glede på dette bildet, derfor et litt underlig ansikt...!)

Min elskede sykkel (Morgengave fra Torben) som var flittig brukt! 

Gjennomførte en gøyal drøm om å være drillpike, og jaggu var jeg med på et uhøytidelig mesterskap også - som vi VANT!

De deilige jentene mine... Paragrafryttere, RS-trupp og ikke minst mine beste treningspartnere... <3 Jeg håper jeg klarer å ta dere igjen, og fortsette der vi slapp! 

Nå skal jeg faen meg gå for GULL igjen. 

 

 

 

 

 

 

Strekkmerke-oppdatering!

Reklame (affiliatelinker for produkter jeg har brukt fra Lyko)

(Bildet tatt halvannen månede etter at jeg begynte å smøre meg - merk at jeg "løfter" og strekker magan for å vise de nå falmede tigerstripene mine. Er dere KLAR over hvor vanskelig det var å ta det bildet der?!)

En ting som irriterer meg grenseløst er at jeg aldri fikk tatt et skikkelig bilde av strekkmerkene jeg fikk under magen for noen måneder siden da jeg hadde føda. Jeg brukte nemlig hele graviditeten til å smøre meg med en olje jeg fikk av svigermor, og det dukket ikke opp ei eneste tigerstripe. Trodde jeg da. For når jeg smurte meg med denne oljen, så var det et sted jeg faktisk glemte å smøre, og det var under magen, rett over tisselura liksom. Under magen, på en måte! Jeg følte liksom ikke at jeg var «sprengt» i størrelsen så langt ned på magen, så jeg smørte med oljen på alle stedene jeg følte strakk og strakk etterhvert som magen vokste. Rundt navelen, på siden, på hoftene og ja - alle stedene jeg følte det kom til å revne i huden etterhvert som babbsen vokste seg stor og sterk der inne i magehuset. Jeg nevnte litt på at jeg smurte meg tidligere når jeg var gravid og det var flere av dere som spurte om den, men jeg ville ikke "reklamere" for noe uten at jeg visste det med sikkerhet at det faktisk funket. 

Da ungen var poppa og jeg endelig fikk se «under» magen igjen, (Les: Jeg løftet opp den relativt pløsete magen for å lete etter tissen min) så åpenbarte det seg noen tigerstriper. Ikke at det plaget meg, men jeg skjønte jo kjapt at det var jo det området jeg ikke smurte, og det var nøyaktig der jeg fikk stripene mine. Bah! De var ganske illrøde, akkurat som rare sprekker og flekker over tisselura mi..

Oljen jeg fikk av svigermor, fant jeg igjen da jeg ryddet på badet her forleden. Det stod bakpå at den kan «fjerne» eller falme tigerstripene etter at de har dukket opp også, og jeg er jo så lett påvirkelig av reklame at jeg begynte å smøre for noen uker siden. Og veit dere hva eller? De begynner faktisk å falme! Altså, på noen uker (halvannen månede siden jeg rydda på badet) så kan jeg nesten ikke se stripene mine engang! Nå har jeg ikke noe annet enn en litt blubbete mage som avslører at jeg har hatt mageboer der for en stund siden, jeg ble nesten litt lei meg over at stripene forsvant så fort - for det var jo liksom mitt synlige, kroppslige bevis på hva jeg har vært igjennom, nå er jeg bare gladtjukk liksom. BAH! Så kan jeg selvsagt angre på at jeg ikke var enda mer iherdig på smøringen under graviditeten, men det sies jo faktisk at strekkmerker er genetisk og hormonelt, og ikke egentlig kan smøres vekk. Vel, hva vet jeg..? Eneste jeg kan referere til er at jeg ikke fikk strekkmerker der jeg smurte godt, men fikk stripene mine der jeg IKKE smurte. Jeg aner ikke om det er tilfeldig eller ei. Men det er ikke tilfeldig at de har falmet de siste ukene, det er jeg overbevist om! 

Så nå kjører jeg på med denne oljen overalt der jeg har arr. Og jeg skal innrømme at jeg har ikke vært sinnsyk god på å smøre meg to ganger daglig, liksom..! Jeg smører når jeg husker det. Men det funker jo åpenbart selv for den mest distrè, og det likes veldig godt. Beste tipset er å ha den på nattbordet om du er smelt på tjukka, så kan du få mannfolket ditt til å kna inn magen med oljen på kvelden. 

Hvis du har lyst til å kjøpe oljen så virker det som det er en bra dag å shoppe den på, jeg oppdaget jeg når jeg skulle inn å kjøpe mer av oljen at de plutselig har 40% på den HER - hvilket betyr at du får 125ml (Det holder for en hel graviditet og vel så det!) til nesten halve prisen! (Linken er en affiliatelenke) Ikke nok med det - men akkurat idag er det 3 for 2 tilbud også, sånn i tillfelle du vil kjøpe noe mer denne Black Friday...! 

Om du ikke har behov for den, så har du kanskje en venninne som er smelt på tjukka eller akkurat poppa unge? Da kan dette være en fin venninnejulegave eller babyshowergave. Det er alltid sykt hyggelig å få en gave selv også :-) Også skal den funke på alle slags arr, ujevn hudtone, aldrende hud, dehydrert hud - ja, en liten magisk olje for en som kan huke av ALT på den listen gitt...! 

...og mens jeg er igang - husker dere jeg farget håret lilla for noen uker siden?

Anyway, noen av dere har etterlyst hva jeg brukte - og den dukket opp når jeg nettshoppet istad. (Nei, jeg tør ikke kjøpe den igjen... Jeg føler meg relativt ferdig med hårfarge som funker litt i overkant bra...!)  Du finner mitt lilla hår HER! (Affiliatelenke)

"Jævla pakkekalenderhater. Håper du blir påkjørt av en trailer....."

Takk for alle tilbakemeldingene fra de siste dagers begivenhet om pakkekalendere. Takk for både negative og positive.

"Jævla pakkekalenderhater. Håper blir påkjørt av en trailer og får litt perspektiver på NORSKE TRADISJONER."

Og jeg bare:

Eller hun som skrev mail til meg at det var synd på Maren som bare fikk sjokoladekalender og hadde en dårlig mamma som ikke brydde seg.

Eller alle de som fikk ømme tær og ropte høyt at de elsker å pakke pakkekalendere, liker tradisjonen, var fornuftig i kjøpene sine og likte å se barna bli glade. Jeg snakket jo ikke om dere - jeg snakker om de som kjøper pakkebånd til 800 kroner for å lage samme julekalender som en annen mor som har satt standaren på Instagram.

Eller alle de som er enige med meg at det å bruke 1,1 milliarder kroner på pakkekalendere er langt over styr allerede FØR gavebonanzaen på julaften! 

Eller du som sendte hatmelding fordi du ikke fikk øljulekalender av kona di i år. Sorry Torben.

✌🏻Supporterfrue Line Victoria

Nyhetskanalen, privatsjaffis og minigris.

Okey. Jeg skjønner at dere er bekymret for meg. 

Først oppdaterer jeg facebooken min denne morgenen at jeg er på jakt etter en minigris jeg kan låne og at jeg kan kontaktes på privatmelding for mer info. Så avslutter jeg dagen med å poste at vi sees på Nyhetskanalen klokken ca 09.00 i morgen tidlig. "-Hva har Line gjort med minigrisen som gjør at hun havner i Nyhetene?" tenker du sikkert nå... Nah, du får se i morgen tidlig. Samtidig så er mitt glamour-løse liv i morgen da altså fullspekket med gjøremål. Gjest hos TV2 nyhetskanalen klokken 09.00-ish, time for dekkskift klokken 10.30, deretter frisør klokken 12.00. (Hvilket kommer til å ta noen timer.) Jeg begynner å skjønne at det er jaggu HARDT å være blogger i 85% mammapermisjon!

Som om ikke DET er nok, så har jeg fått meg privatsjaffis idag. Jepp - Torben trenger ikke lenger å kjøre rundt med en "L" bakpå bilen. Stakkars Torben, 18 år etter at han fylte 18 år - DA bestemmer Torben seg for at "førerkort er en fin ting å ha!".  Det har jeg riktignok sagt siden september 2001 - da fikk jeg førerkortet mitt. Tok riktignok 3 forsøk på teorien og 4 forsøk på oppkjøringen men HEY - jeg fikk den tilslutt! Torben naila begge deler på første forsøk. Flinkis. Så nå er min tid som sjaffis hele tiden over. Nå skal Torben få bile masse fremover! HURRA!

Nei, Skattetaten. Førerkortet til Torben er ikke sponset. Dette er ikke reklame. Bildet har jeg tatt fra trafikkskolens facebookside. 

Jeg går å legger meg nå jeg. Snakkas.

/Supporterfrue

 

Tenner, punkterte pupper og syre-tv.

Ok. Jeg trodde kanskje at ungen min var litt unormal når det kom til utvikling. Men jeg har heldigvis blitt «klubbet ned» av min fantastiske Helsesøster Elise som forteller meg at alt er like normalt som det er unormalt her i gården. 

Det var dette med tenner da. I snart 8 måneder har hun imponert venner og bekjente med å ta det gamle partytrikset til mamsen og putte hele knyttneven inn i munnen for å gnage. 

«Tennene er rett rundt hjørnet» sa folk.

«Ja, tenner er rett rundt hjørnet», fortalte jeg folk.

Om rett rundt hjørnet er typ ventetid på nesten 8 måneder, da.

På dåpsdagen stod jeg der i bunaden og skulle få på henne den hvite bodyen og stømpebuksa. For en gang skyld lå hun ikke som en illsint mark på speed på stellebordet. Hun lå å gliste til meg. DER. En sylskarp haitann med knappenålshue-størrelse. Jeg stakk fingeren inn og kjente. Sylskarpt, ja! Kjente meg velsignet som ikke har merket dette ved amming. Eller har jeg kanskje det? Hun har en tendens til å bite med gommene når det begynner å gå «tomt» for melk, eller hun kjeder seg. 

Jeg lo litt for meg selv. Typisk da, at på selveste dåpsdagen kom tannen med alt det jeg trodde det innebar. Det er nemlig ganske vanlig at arvingene blir litt ustabile i humøret når tennene kommer. Men ikke Maren da. Som er en evig lykkepille. Så hun var om mulig enda blidere. Bombe da, hun hadde alles oppmerksomhet i mange timer denne dagen - da er hun storfornøyd. 

Anyway - nå har jeg tennene hennes under oppsikt. En tann i overkjeven og to stk er på vei ut nede. Hun virker ikke til å ha noe klabb og babb i forbindelse med det - bare sikler bittelittegranne mer. Noenganger ser hun rett på meg, og gliser med den lille, spisse haitanna si. Som en slags reminder om at ammeslutt kanskje er nært foregående. Den sylskarpe saken der vs mine utsugde, myke brystvorter = AU. Puppene mine skrumper seg av tanken. 

Den tyggegiraffen jeg kjøpte til blodpris er ikke spesielt interessant. Hun har en gul badeand i hånda til enhvert tid. Gnukk, gnukk. En pose med 7 badeender kostet typ 20 spenn. Det enkleste var i grunn det beste, ja. Det gnukkes gummi mot gommer og sylskarp haitann hele tiden. En vakker dag får hun tak på den gule anda, punkterer og slakter den snart, mens hun er inni PlinkiPlong, Makkapakka og Tomlingenes verden - bare vent. («Drømmehagen" er helt sjukt, men hun liker det. Torben og jeg er ikke langt fra å klikke mentalt i vinkel av den syre-serien der ass..)

Hun har ikke for vane å bli satt i tripptrapp-stolen for å se på tv. Men denne søndagen var rett og slett vippestolen til vask etter et lite uhell med en grøtmos-pose. Så da ble det nødløsning idag. #momoftheyear

// God søndag videre! Supporterfrue - Line Victoria 

La oss bare klippe av hele dritten!

Akk.. Det håret mitt altså.. Det er for langt til å gidde å gjøre noe med det annet enn å ha det i en knoll på toppen. Jeg orker ikke vaske, gre, stryke, flatte og dolle det opp i hverdagen. Og nå som det er et himla grelt lillaskjær i det etter episoden med en viss idè som dessverre ble satt ut i verden uten noen som helst tanke på konsekvenser, så er jeg veldig i tvil på hva jeg skal gjøre med håret når jeg skal til Ingunn til uken.

Jeg har veldig lyst til å klippe det ganske mye igjen. Jeg tok et skikkelig jafs av det, men det bare vokser og vokser. Og med den knollen på topp så blir det bare sykt tungt og flokete etterhvert, og det motiverer hvertfall IKKE til å gidde å gjøre noe sveisent med manken. Skal jeg pynte meg så blir det å vaske det og ha det i hestehale liksom. Triste greier. Kanskje noe slikt som dette?

Jeg tenker litt denne lengden over egentlig. Tenker at det da er greit å ha uvasket hår og ikke kranglet med børsten på noen dager med den lengden. For når jeg en sjelden gang krangler med balsam og hårbørsten ser jeg forøvrig slik ut etterpå: 

Men det er for mye å holde styr på. Jeg er utrolig lat. Sååee.. Hva tenker dere om sveisen under? Er det godkjent mammasveis eller ikke? Fargen vil nok bli veldig mye blondere. For å få bort det lilla som sitter fast nå, så må vi nok ødelegge det ytterligere for å få en noenlunde mer levelig farge er jeg redd... Stakkars frisøren min, hun kommer til å bli overarbeidet til tirsdag..

Yei or Nej? 

Takk for tilbakemeldinger. Jeg elsker at dere har mer peiling på dette enn meg selv. 

Skrivesperrebloggfyll.

Jeg googlet "spørsmål til bloggen" og fant disse spørsmålene. I grunn bare for å holde meg opptatt mens M sover ettermiddagsnappen sin. 

1. Har du et mellomnavn? Ikke nå lenger! Jeg het tidligere Evensen i tillegg til Husby, men det ble jo fryktelig langt, gitt! Heldig er jeg som klarte overbevise Torben at vi skulle "lage" et nytt etternavn. Etternavnet vårt er Husby-Sørensen, Med bindestrek. Det var viktig for meg å holde på Husby-navnet også. Husby er med andre ord ikke mellomnavnet mitt. Faktisk mener jeg å huske at Line Victoria er fornavnet mitt og Husby-Sørensen er etternavnet. Eller er Victoria mellomnavnet, kanskje? Akk.. Jeg husker faktisk ikke hva jeg plottet inn da jeg skulle bytte navn i forkant av bryllupet. ??

2. Hvilken tid på døgnet liker du mest? Jeg hater faktisk kveldene. Jeg blir så fryktelig emosjonell rett etter at Maren er lagt for kvelden 19.30. Jeg føler meg litt alene, hvis du skjønner! Hvertfall hvis Torben har kveldsvakt, men da har jeg hvertfall hatt han hjemme på formiddagen da...! Han er uansett så mye hjemme at jeg sjeldent er alene. Men når jeg er det så er jeg så fryktelig ALENE. Vanskelig å forklare. Men summasummarum - jeg liker ikke være alene lenger. Så jeg vil anta at jeg liker morgenene best!

3. Hvor liker du deg best? Hjemme. Eller på familiebesøk. Liker meg også til sjøs, men det er årstidsbetinget riktignok. Merkelig nok likte jeg ikke så godt å få besøk før jeg fikk barn, nå elsker jeg det. Tenne i peisen og drikke god kaffe med godt besøk i sofaen som Maren kan kose seg med også, jeg har blitt helt omvendt på det planet der.. Før prøvde jeg tilogmed å unngå at folk skulle se at jeg var hjemme, for jeg trivdes aller best alene med mine ting..! 

4. Hva er det første du gjør når du er alene hjemme? Hvis man regner med "alene hjemme" som i at Torben er på jobb og Maren sover, så blir det litt tv-tid og surfing på telefonen. Jeg prøver unngå det når Maren er våken og klar for å sosialisere, da syns jeg det er kjipt å fikle med telefonen og la henne "vente" på tur, hvis du skjønner. Ellers prøver jeg å rydde litt eller vaske noe. Selv om jeg ikke er så flink til det. Som regel kollapser jeg litt på sofaen med mac`en i fanget, haha! En periode strikket jeg, men følte at jeg kastet bort dyrbar tid. (Som om ikke surfing med mobilen er det, haha!) En halvtime-trekvarter brukes også på å pumpe puppa tom for melk. For et glamourøst liv a gitt!

5. Har noen av vennene dine sviktet deg før? hmm.. nei, jeg tror egentlig ikke det altså..! Jeg tror vel heller at jeg har "sviktet" dem mer enn de har sviktet meg..! Jeg har ikke vært så flink til å pleie vennskapene mine, og det skammer jeg meg litt over... Jeg har i grunn lovet meg selv å bli bedre på dette, men så er det dette med tiden da.. Heldigvis har jeg veldig forståelsesfulle venner da, og det er jo veldig greit å ha når man "melder seg ut" til tider. Det å ha fått barn har blitt litt sånn.. Så jeg har en jobb å gjøre for å "vinne tilbake" vennene mine når jeg er ute av denne babybobla! 

6. Hva er din formening om musikk? Synger for Maren, tar en trall i godt lag - hører på musikk når jeg rydder/vasker/trener (ikke så ofte med andre ord, hahahah!) og kan bli i godt humør av god musikk...! Men jeg sitter ikke å lytter på musikk liksom. Det føler jeg ikke jeg orker. Kan gjerne høre på høy musikk i bilen når jeg er alene, da.. Ellers kan jeg glimre med at jeg har spilt inn en låt for 12 år og et par tannreguleringer siden...:


7. Bryr du deg om hva andre synes om deg? Helt ærlig? Ja, selvsagt... Men jeg innså veldig tidlig at jeg ikke kan være venn med alle. Man må liksom velge sine kamper. Jeg syns det er værst når jeg blir missoppfattet. At folk tror jeg er et annet menneske enn jeg egentlig er. Når jeg leste om meg selv i forumer på nett, så innså jeg at folk ofte har en mening om meg uten å kjenne meg. Det må jeg selvsagt tåle, jeg som blogger og utleverer meg selv og mine tanker - men jeg syns det er fælt når noen skriver at de ikke tåler trynet mitt, at de hater meg eller at jeg er ei grusom kjærring. Da tenker jeg at de såvisst ikke kjenner meg, men det gjør vondt alikevell. Folk må veldig gjerne være uenig med meg og mine meninger da, det er lov. 

8. Har du gjort noe bra ut av livet ditt? Jeg har fått Maren. Hun er mitt beste, synlige bevis på at jeg har klart noe fantastisk. Og at jeg har kapret Torben ser jeg på som en himla stor bragd i livet. Jeg er ufattelig stolt av min fine, lille familie.

9. Hvor var ditt første kyss? Hmm...Hvis jeg ikke husker veldig feil så var det i en sofa på Joker`n (ungdomsdisko). Hvilket var ganske spenstig til meg å være, siden jeg verken var kul eller populær. Mener å huske at han var DJ på diskoen og 2 år eldre.  

10. Hva er det verste du vet om? Ondskap. At noen gjør vonde ting mot uskyldige. Jeg har ikke så mye til overs for kvakksalvere heller, som utnytter folks desperasjon enten det er ved sykdom, religion eller annet humbug for egen vinnings skyld. 

11. Er du deg selv mot andre? Ja, det vil jeg anta at jeg er. Kanskje noenganger 110% Line til tider, altså at jeg er litt mer enn jeg egentlig er. Det er ganske stor forskjell på klovnen Line og bare Line. ​

12. Hva er det koseligste du vet om? Etter å ha fått barn er det mye av det fine jeg opplever i hverdagen nå til dags, relatert til henne. Det kan være at hun sovner på brystet mitt eller at hun strekker seg mot meg med de chubby armene sine når hun vil opp av grinda eller senga si. Jeg syns det er utrolig koselig å sove med henne også, så noenganger sniker jeg meg inn og henter henne før hun våkner, så vi kan sove sammen et par timer om morgenen. Jeg syns også det er ufattelig koselig å amme. Det er så mange følelser involvert i det å amme, og det var jeg virkelig ikke klar over før jeg fikk barn. Jeg syns også det er utrolig koselig å ligge i armkroken eller få kyss i panna. Det frigir masse lykkebobler hos meg :-)

13. Hva får deg til å sove? Jeg smeller opp "Friends" på Netflix, og da kan du banne på at jeg sovner etter 10 minutter. 

14. Sang som får deg til å smile? 500 miles med the Proclaimers. Det var sangen som ble spilt på vei ut av kirken!  

15. Liker du utseende ditt? Det kommer ann på dagsformen. De siste månedene har jeg slitt litt med å like det jeg ser i speilet hver eneste morgen, men jeg har kun meg selv å takke. Hadde jeg brukt tid på sminke, hår og trening ville jeg vært mer positiv til mitt eget speilbilde - men jeg føler at jeg selv må jobbe med å innsè at tider forandrer seg og at det er helt greit å ikke føle seg fantastisk hver gang man ser seg selv i speilet. 

Med litt sminke og stæsj kan jeg godt like meg selv litt bedre, dog...!

16. Hva har du gjort som du angrer på? Masse. Eneste jeg prøver å trøste meg med er at alt skjer for en grunn og har som regel en forklaring. De kjipeste tingene jeg angrer på er som regel de tingene som har gått utover de rundt meg. Valg jeg har gjort. Mennesker jeg har såret som følge av dumme valg jeg har gjort. Men det er kanskje slik man lærer? Ikke vet jeg. Problemet er at det ofte kverner hos meg lenge. Det er faktisk en og annen person som har fått unnskyld-melding av meg flere år etter at "skaden har oppstått", bare for å lette min egen samvittighet...! 

17. Hva er din favorittdrink? Jeg drikker veldig sjeldent drinker...! Men jeg liker godt hvitvin og øl - helst hjemmebrygget eller spesielle øltyper. Industriøl har jeg gått helt bort ifra, faktisk... Jeg kjøper heller litt dyrere øl enn å bælje i meg lunken 0,4 fra plastglass. 

18. Hvor mange puter har du i senga? 2 stk. Torben har en vanlig pute, jeg har hotellpute. Ser unektelig litt pussig ut når vi reier opp, men..! Når Maren sover med oss pleier jeg å slenge hotellputa på gulvet i tillfellet hun ramler ut. Da lander hun hvertfall mykt! Huff...

 

Ny dag, nye muligheter.

Jeg ELSKER at det er litt futt i leserene mine! Takk for det - jeg liker at dere både er uenige og enige med meg - og sykt kult er det at dere klarer å diskutere på et realt nivå også, ikke bli helt koko og slå omkring dere med stygge ord - love it! 

Vel, jeg hadde jo regnet med at jeg tråkket på noen ømme tær i forrige innlegg - og det var IKKE meningen å disse de som sitter i disse dager å lager hyggelige pakkekalendere til arvingene sine - mitt stikk var til de hysteriske mammaene som tok helt av og brukte MYE (mer enn strengt talt nødvendig) penger på pakkekalendere. Jeg er helt enig at det er en fin tradisjon og det behøver heller ikke koste så mye. Tips til alternative pakkekalendere flommet over i kommentarfeltet - helt supert! Jeg ble så glad for å se at de fleste av dere er både jordnære og bruker huet i pakkekalenderhysteriet, virkelig godt å se! Det var i utgangspunktet kjøpehysteriet og tidsbruken og snikskrytingen jeg ville til gangs, ikke tradisjonen og kosen. Sånn - lufta rensket!

Jeg for min del har aldri hatt pakkekalender, men jeg elsket sjokoladekalenderen min himmelhøyt. Så det er min adventstradisjon, som jeg skal videreformidle til Maren. Ellers tipper jeg det blir helt likt som alle andres adventstid for småbarnsfamilier. Julestress, juleshopping, ribbesvor-angst og julegaver kjøpt i hui og hast. Akk, som vi alle gleder oss til den lilla førjulstiden.

Idag er det barseltreff med de fine jentene jeg har møtt mye de siste 9 månedene. Tenk, nå skal ganske mange av oss straks tilbake i jobb og disse formiddags-slabberasene med kaffe og wraps på formiddagene kommer ikke lenger til å være fast høydepunkt annenhver uke. Kjenner at hverdagen nærmer seg, og det er både fint og skremmende å tenke på. Jeg gruer meg fordi det blir en omveltning, men jeg gleder meg til å få en struktur på dagene. Nå er det alle pappaene i familien vår som skal til pers! Maren kommer til å elske det! Det kommer til å bli tøft for pappaene, det vet jeg? Vinterstid og mye innetid - og en kid som er i ferd med å lære seg å gå, puh! LØKKA TE! 

Nei nå får jeg pakke stellebaggen og gjøre meg klar for å møte 10-12 andre damer og arvingene deres. Juhuu!

/Line Victoria - Supporterfrue 

Kjære pakkekalender-mamma. Du gjør meg helt svett.

Nå er det veldig snart jul igjen, og det er en høytid mange ser frem til. Tiden frem til jul er også et høydepunkt for mange. Du skjønner, handelsstanden tjener nemlig vannvittig mye penger på den hysteriske mammaen som har sett på sosiale medier at personlig julekalendergave er THA THING hvis du skal stille i kategoerien «Verdens beste mamma» på den årlige mammaprisutdelingen. (En mammaprisutdeling som forøvrig foregår i sosiale medier. Egentlig ikke en prisutdeling heller, men en slags ekstrem-rosing av hverandres supemamma-resultater når bilder av de håpefulle foran mangetusenkroners-julekalenderen. «-Ååå, så flink du er, supermamma, herlig, heldige barna - verdens heldigste barn!» Facebook og Instagram lyyyser opp av blinkende, stolte mammaøyeblikk. #lagaselv #stolt #verdensbestemamma

Og så sitter noen av oss andre der og bare «WHAT»? Hva skjedde med sjokoladekalenderen til 10-15 spenn liksom? Var den ikke grei nok den eller? Så kommer ungene på skolen og skal fortelle hverandre hva de fikk i kalenderen denne dagen. Noen fikk fotballsokker. Andre fikk tøffe hårstrikk. Noen fikk barneparfyme. Noen fikk en stor pose hjemmelaget godterier. En fikk en ut liten sjokoladebit formet som en julenisse fra en papptavle. «Bare en sjokoladebit?» Ja. Bare det. Stakkars deg.

Jeg må ærlig innrømme at jeg syns det har tatt HELT av når det kommer til pakkekalendere til barna. Vi bruker mange tusen kroner i november for å lage den flotteste kalenderen til barna for at de skal glede seg over en pakke hver eneste dag. DYRE gaver. Faktisk la jeg merke til at noen kjøper bokser og stativ til julekalenderen til mangfoldige hundrelapper. Og selve kalenderoppsettet skal du allerhelst ha brukt flere timer på å lage - pimpet med mose, glitter, pinner og steiner du har funnet i fjæra - klistermerker, brukt limpistol flittig, sløyfebånd til 50 kroner meter`n og JADDA - i luke nr 24 ligger den gjeveste og flotteste gaven; gjerne skisko som passer til skiene som kommer under juletreet senere den kvelden. 

Torben har laget julekalender til meg en gang. Hans julekalender var en p-pille i 24 brune poser med klistermerketall på. «Så husker du å ta de.» Jeg har gitt Torben julekalender også. 24 flotte øl av forskjellige typer. Han ble kjempeglad! Jeg ble veldig blakk. I år må han kjøpe den selv. 

"-Det enkleste er som regel det beste!" sa Torben og la en p-pille i hver pose og klistret tall på."

Da jeg var liten drittunge hadde vi julekalender i klasserommet. Alle barna måtte ta med en gave til maks 20 kroner. Alle gavene hang på en snor, og alle ønsket seg egentlig gaven til Siv og Stine - for alle visste at mamman til Siv og Stine lagde eller kjøpte de beste gavene til julekalenderen. Jeg, hol og ekstremt godterisjuk som ingen annen 9-åring i mils omkrets, gikk ALLTID for den største pakken på snora. Jeg ble helt fra meg av sorg da jeg oppdaget at pakken (en stor pappeske som måtte stå på gulvet på grunn av tyngden) jeg hadde nappet ned fra snora oppe ved tavla inneholdt 2 kilo poteter. Beate poteter. Fordi Stian i klassen min var forelsket i Beate på trinnet over oss, og hadde kjøpt Beate poteter til julekalenderen. Jeg var helt fra meg av sorg. Da vi skulle tenne lys og synge adventssang i klassens time satt jeg å knasket på rå Beate poteter. Jeg lærte da at den største gaven som regel ikke er den beste. Og så fikk jeg meg en real, velfortjent smekk. Forøvrig kan jeg også meddele at jeg allerede dag 1 i adventstiden spiste opp alle lukene i julekalenderen min i smug. Jeg klarte nemlig ikke styre meg. Men det er meg da. 

Tilbake til julekalenderene vi lager i disse dager. Det store internettet er fullt av «DIY» (Do It Yourself)-prosjekter som skal gi mammaen tips til hvordan lage den mest spektakulære adventskalenderen som vil imponere stort blant vennene (og ikke minst de andre mødrene) dine på Fejs. Om nøyaktig 2 uker kommer det til å flomme over av skrytebilder på facebook og instagram av lykkelige unger som blir presentert foran den fantastiske adventskalenderen som har kostet blod, svette og tårer for mamsen som har blakket seg på noe som tar mer plass i stua enn noe annet møbel. #barnaglederseg #lykkepåjord #verdensbestemamma

Så sitter jeg her da. Og lurer på hva jeg skal gjøre. Nå er Maren riktignok bare 8 måneder og ser nok verken glede eller behov for adventskalender. Men det er vel bare dette året jeg kan snike meg unna. Så allerede nå må jeg i tenkeboksen på hva jeg skal gjøre neste år og i maaange år fremover. Skal jeg gi en sjokoladekalender slik som jeg og faren hennes fikk da vi var yngre? Eller skal jeg la meg overbevise av alle supermammaene der ute og lage en helt sinnsyk adventskalender til mange tusen kroner? 

Jeg likte forslaget til ei venninne av meg. Hun putter gavekort, aktiviteter og opplevelser i kalenderen til barna. «Velg middagen idag» og «1 ekstra eventyr/sang til leggestunden», "I dag skal vi gå tur på Tangen Fort» Kanskje det finnes en sjokoladebit innimellom eller en kjærlighet på pinne. Barna er superhappy. Adventskalenderen gir barna minner og opplevelser innenfor rimelighetens grenser - og får mye mer i den kulturelle og mentale ryggsekken enn de som kommer på skolen med nye fotballsokker i pakkekalenderen. 

Glemmer aldri mammaen jeg møtte på butikken sent på kvelden 31. november i fjor. Hun halset rundt i butikken for å finne 4 enkle sjokoladejulekalendere rett før stengetid. (De til 20 kroner per stk.) Oppgitt over å ha utsatt kjøpet til aller siste liten, måtte hun plukke med seg 4 stk av den dyreste julekalenderen som stod igjen der ved kassa. 300 kroner per stk. 1200 kroner for 4 julekalendere. Hun så riiiiimelig oppgitt ut. Bannet selvsagt litt for å være så sent ute og at alt var utsolgt, men at det i det hele tatt skulle fantes sjokoladekalendere til 300 spenn per stykk er jo helt hinsides. «Neste år skal jeg lære barna mine at det beste som regel er gratis! Hvis jeg får tid til det!» Jeg lo nervøst sammen med henne. Stor der den gangen med min store høygravidmage og visste at det en gang ble min tur til å bukke under for det store julekalender-presset. 

Jeg sier ikke at jeg er gjerrig. Eller ikke har tid til å lage den ultimate adventskalenderen. Jeg vil bare lære datteren min i fremtiden at man ikke trenger å ta helt av for å glede noen. Faktisk vil jeg lære datteren min å bli utrolig glad for en liten sjokoladebit midt i uken nesten hver dag i desember. Eller se lykken i øynene hennes når jeg leser fra en lapp i kalenderen hennes at vi skal lage pepperkaker når hun kommer hjem fra barnehagen eller skolen. Det store julekalenderpresset finnes ikke bare blant barna når de kommer på skolen for å fortelle hva de fikk i pakkekalenderen - men også mellom oss mødre. Det virker som det er om å gjøre å bruke mest mulig tid, energi og penger på den jævla julekalenderen. Og det virker som man ikke engang gjør det for barnas skyld, men for sin egen følgerskare på sosiale medier. #sehvajegharklart #verdensbestemamma #momoftheyear

Det man glemmer er at all den tiden du brukte på å løpe rundt i alle disse butikkene for å kjøpe sløyfebånd, klistermerker og 24 stk gaver (eller 72 gaver, for de 3 barn), plukke drivved, steiner og all den tiden og kveldene du lå på knærne på gulvet dagene før 1.desember for å pakke inn, pynte og henge opp (og dokumentere alt på Fejs) er den tid du burde brukt på viktigere ting. Ditt viktigste oppdrag i november bør ikke være å presentere verdens beste julekalender 1.desember for vennene dine på facebook. 

Senk skuldrene og kjøp en sjokkiskalender til 20 spenn. Og fortell barna dine at det er helt greit det også. Tilbring den ekstra tiden du får til overs med barna dine. God adventstid når den kommer!

/Supporterfrue Line Victoria  

(SNAP: linevictoriahus -- Instagram her og jaggu kan du følge supporterfrua på Fejs her også!)

God morgen!

Jeg har liksom ventet i spenning på denne våkennatta (våkennetter) alle snakker om. Jeg blir spurt hver eneste dag om det har endret seg, og får nesten litt sånne krevende spørsmål der det nesten forventes at jeg "bryter sammen og tilstår" at vi omsider har hatt en våkenatt. I forrige uke hadde vi sykdom på besøk. Høy feber og tett nese, men jaggu sov hun hele natten igjennom. Det eneste hun tok det igjen på var veldig mye soving på brystet vårt på dagtid i tillegg til natten. 

Nå har det dukket opp tenner også. Den første tannen hennes kommer ut....*trommevirvel* ...øverst! Hun får med andre ord en fortann på julebildet. Jeg tenker: Flode.

Det ser ut som det er tenner på vei ut nede også, men den første som åpenbarer seg er da altså en fortann. Jeg kan vel ikke si at jeg har merket store forskjellen på humøret hennes når det har stått på, egentlig. Jeg har ikke brukt den bedøvende greia som jeg har liggende, og hun har ikke gnagd mer enn hun vanligvis gjør..! Men hun babler mer nå, og har lært seg å spille på slurva selv. Hun er virkelig en reser på å herme etter oss, det er utrolig morsomt! 

Den mangelen på søvn vi har i huset er det mor som står for. Jeg sliter litt med å sove for tiden, så jeg kan bli liggende leeenge å bare glane i taket og bekymre meg. Og når jeg først sovner så våkner jeg med et gisp og kaster meg over babycallen for å sjekke henne. Dette er noe som har dukket opp i senere tid, denne bekymringen som gnager. Veldig slitsomt! Jeg vurderer å legge meg mye tidligere fremover. Jeg har jo ikke lagt meg før i 23.30-tiden og det er litt for sent når man surrer bort natten på tankespinn i tillegg...!

Idag blir det med sikkerhet ingen trilletur, det snør som rakkern her i Stathelle, så det frister lite å tre på seg klær og vintersko akkurat idag. Da blir vi heller hjemme foran peisen og koser oss med Peppa Gris og Drømmehagen..! 

Vanligvis er halve utsikten den nydelige Eidangerfjorden, men neida - snøvær idag.

Etterpå skal jeg rett og slett fordype meg i alle tips jeg fikk på det som omhandler den ..unnskyld uttrykket...fucka huden min. Jeg er kjempetakknemlig for alle tipsene jeg har fått, både på mail og kommentarer og på facebooken min! Det er jo helt kanon at så mange kjenner seg igjen, åpenbart at det er et marked for å pleie eldre hud for akne og drit også - at det ikke bare er fjortissene som plages med det! :-)

/Line Victoria - Supporterfrue.

 

Dåpsdagen!

For en hyggelig søndag vi hadde!

Jeg hadde helt glemt hvor utrolig hyggelig det er å ha masse folk på besøk! Noenganger innbiller man seg at det er så himla mye stress, men det var det så absolutt ikke. Vi hadde ei heller lagt lista så høyt når det kom til det formelle, det var bare så utrolig deilig å se alle samlet, at Maren gikk på rundgang på alles fang (med unntak av en times tid, der hun sovnet) og mat, kaker og koselig prat var en stor del av den fine dagen.

Vi samlet alle hjemme hos oss, dette var virkelig en av fordelene med å kjøpe seg et altfor stort hus. Her fikk alle plass i stua, kidsa tok seg en oppdagelsesferd i alle rommene i huset og alle fikk oppleve den fantastiske utsikten vi er så glade i her på Eik Asvall.

Vår fantastiske prest Jan-Terje døpte en smilende og glad Maren, som du ser av bildet klappet hun faktisk for både presten og sin egen innsats etterpå. Det var mer enn en gang i løpet av seremonien vår lille sjarmtroll sørget for latter. Elsker oppmerksomheten, den frøkna der - lurer på hvor hun har DET fra. 😂

Helt fantastisk var det forøvrig at kirketjeneren/gravferdskoordinator Roy hadde tatt på seg Liverpooldrakt og sang "You`ll never walk alone" akkompagnert av sin egen kassegitar og piano. For en utrolig hyggelig overraskelse! Han fortalte i ettertid at han var kjempenervøs, men det var det absolutt ingen som la merke til! Virkelig helt suverent gjort! ❤️ Tusen takk, Roy! Denne sangen ble jo spilt på innmarsjen da vi giftet oss, og er jo en sang som følger oss.. (Den ble også spilt da Torben fridde til meg) - så det var jo igrunn helt "riktig" sånn sett å introdusere den for Maren også. Og forøvrig - til alle som sang med, en stor TAKK til dere også!

Dagen idag har gått med på å nyte de flotte dåpsgavene, rydde, vaske og pakke sammen "festlighetene" - og ikke minst spise kakerester. Nå er vi rett og slett i karbo-koma, og skal legge beina høyt og nyte litt tv-tid før vi finner veien til loppekassa. 

Lag dere en deilig kveld! 

/Line Victoria - Supporterfrue

 

 

 

Barnedåp og dype tanker.

Det er 2 dager igjen til dåpen, og jeg kjenner meg selv ikke igjen, egentlig... Med friskt i minne hvordan jeg var som bridezilla før vi giftet oss i fjor, er det ganske sykt at jeg ikke har "tatt helt av" i forhold til planlegging av de minste detaljene til dåpen. 

Dåpskjolen er det svigermor som har hatt ansvaret for (den er over 100 år gammel og gått i arv i Torben sin familie. Et nydelig klenodium sydd av en gammel tantes brudekjole på begynnelsen av 1900-tallet. Maten er bestilt lokalt, og familie stiller med kaker i alle farger og fasonger - uten noe spesielt temakrav presentert som må oppfylles før det havner på kakebordet. 

Jeg gleder meg til å la Maren få døpes. Jeg gleder meg til å introdusere Maren for en fin barnetro hun kan støtte seg til i fremtiden. Om hun velger noe annet å tro på i senere tid skal jeg ikke legge meg opp i, men jeg skal hvertfall sørge for at hun får gode verdier inn tidlig! (Nei, jeg er ikke verdens ivrigste kirkegjenger selv, men jeg har alltid syns det har vært fint å ha en barnetro som basèrer seg på en nydelig leveregel - Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg. Det er en fin grunnregel å lære Maren, uavhengig av hva man selv ønsker å tro på finnes eller ikke finnes.)

Å få besøk av presten vår syns jeg alltid er en veldig hyggelig stund. En prest har for meg, hvertfall siden mamma døde, på en måte vært et levende bindeledd mellom min barnetro - og "han der oppe". En slags bekreftelse på min barnetro. Og det er derfor det føles så utrolig fint å ha en prest man kan snakke med. Han konfirmerte Torben, viet oss og skal døpe vår lille Maren. I går sang jeg en gammel, kristen takkebønn for Maren når jeg la henne, og jeg går ikke av veien for å si "Fader Vår" i ny og ne heller. Før trodde jeg ikke at jeg var påvirket av min barnetro i det hele tatt, men i ettertid har jeg forstått at dette sitter ganske dypt forankret i meg og at det er viktig å bringe det videre. Og sikkert derfor syns jeg det er ekstra fint å ha en familieprest som er der for oss. Det føles veldig trygt, på en måte! Som en slags link til både mamma, mormor, Gud og Elvis Presley der oppe! 

Jeg har aldri diskutert religion med noen som ikke tror det samme som meg eller tror på noe annet. I hvertfall ikke på seriøs måte. Jeg har som regel bare erklært at "Jeg har min barnetro og det funker for meg." Jeg føler liksom at min barnetro er min egen oppfatning, og det er fint lite som skal til å endre det. Det hjelper ikke å si til meg at "men det er ikke fysisk mulig, har du lest den og den vitenskapsboka"...osv. Jeg er helt overbevist om at det er ufattelig mye vi mennesker ikke kan forstå av det vi ser rundt oss. Om du sier til meg at han ikke finnes, så tenker jeg inni meg at det må være opp til meg å ta den avgjørelsen om hva jeg ønsker å tro på. Jeg for min del finner mye trøst i å tro at mamma er i himmelen og kan se oss, og å leve etter den gyldne regelen "Gjør mot andre som du ønsker de skal gjøre mot deg". (Som forøvrig er en leveregel som ikke bare er kristen, men som går igjen i mange andre religioner og livssyn! Og for en fin leveregel da gitt.. Det finnes liksom ikke noe vondt eller vanskelig med å leve etter den regelen. Jeg tror man blir et fint menneske om man blir oppdratt med den leveregelen i livet sitt. Om du tror på noe annet eller er ikke-troende så respekterer jeg like mye fullt ut, og vil aldri bruke verken tid eller energi på å forsvare min tro - eller prøve å få deg til å tro det samme som meg. 

Ironisk nok har jeg brutt de mange av de 10 bud. Jeg mener, jeg har både stjælt (i ammetåka nå nylig, og ikke minst så stjal jeg hårmascara på Nille da jeg var 13. Jeg har jugd, vært misunnelig på andre og jeg har ikke vært flink til å holde hviledagen hellig.  

 

  1. Du skal ikke ha andre guder enn meg.
  2. Du skal ikke misbruke Guds navn.
  3. Du skal holde hviledagen hellig.
  4. Du skal hedre din far og din mor.
  5. Du skal ikke slå i hjel.
  6. Du skal ikke bryte ekteskapet.
  7. Du skal ikke stjele.
  8. Du skal ikke tale usant om din neste.
  9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
  10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Jeg prøver vel egentlig å si at du kan likefullt være et godt menneske selv om du har brutt noen av de ti bud. Når det gjelder drap så er loven og straffen riktignok slik at du dømmes hardere enn at det går over ved å be om tilgivelse. Jeg føler vel at disse budene ikke er sidestilt liksom. Det er ikke det samme om du klipper plenen på en søndag eller dreper noen, hvis du skjønner. Men straffen er heldigvis forskjellig. Du får ikke 21 år i fengsel for å være misunnelig på kompisens nye sykkel. 

Jeg tror både tro og religion er stadig i utvikling til det beste. Vi bruker mye tid på å tolke det som ble sagt og skrevet ned for så lang tid siden og gjøre det mer tidsriktig. Her i Norge får likekjønnede lov til å gifte seg i kirken. Det viser meg at bibelen respekterer kjærligheten mellom to mennesker - og ikke bare kjærligheten mellom to forskjellige kjønn. Det gleder meg stort. At bibelen tilpasser seg tiden vi lever i. Og mye velger vi også å se bort ifra av de tingene som har blitt nedskrevet i bibelen. Og takk for det, for ellers hadde jeg blitt steinet til døde utenfor mitt fars hus av byens menn. I følge Femte mosebok, 22:20-21. Igjen - en nødvendig tilpasning har blitt gjort. Vi steiner ikke mennesker foran huset til sin far om man har hatt sex før ekteskapet. Ja, man kan lese mye man rynker på nesen av i bibelen. Derfor så uhyre viktig at vi fortsetter den fine trenden med å tilpasse bibelen tiden vi lever i nå - idag, og ikke tilpasse og innrette oss etter alt som ble nedskrevet for uhyre mange år siden. Men grunnprinsippene vil være de samme, og først og fremst de ti bud og den gyldne leveregel, - og prøver man å følge disse, så vil jeg håpe og tro jeg er en god kristen. 

Åj. Dette ble jaggu dype tanker fra Supporterfrua som egentlig blogger bare tant og fjas! Men kanskje jeg ville rettferdiggjøre ovenfor meg selv hvorfor jeg ønsker å døpe Maren. Jeg syns det er en fin gest å gi min barnetro videre til min datter. Den har hjulpet meg i tunge stunder og gitt meg de fineste minnene jeg vet om - både i form av søndagsskole, julegudstjenester, flotte kirkebryllup og plutselige fridager i kalenderåret.

Jeg gleder meg til søndag!

NB: Dette innlegget åpner ikke for debatt om barnetroen min, barnetroen min er udiskuterbar. Men jeg liker gjerne gode innspill! Jeg føler ikke jeg prakker på noen min barnetro når jeg skriver dette, isåfall er det absolutt ikke meningen.

Line Victoria - Supporterfrue

 

 

 

Juks og fanteri i hverdagen.

//Annonse

 

Det er lov å jukse litt innimellom. Jeg gjør det til stadighet. Litt hver dag faktisk. Men heldigvis er det det jeg kaller en litt hverdagsjuks jeg bedriver, og det er både billig og ikke evigvarende - så jeg kan angre meg når jeg vil uten at det går ut over lommeboka eller anatomien min.

Når jeg har lagt ut bilder av fleisen min, så er det veldig mange som kommenterer de veldig grønne øynene mine. Joda, jeg har grønne øyne - men ikke sååå grønne øyne som  jeg jukser meg til...!  Jeg har ekstremt dårlig syn, og er derfor avhengig av linser. Jeg bruker faktisk styrke minus 6.50 og har nada dybdesyn uten linser. Jeg har i grunn vært fasinert av fargelinser siden jeg fikk mine første linser en gang på barneskolen (tror du vimsen Line ble gitt et par briller jeg kunne rote bort et par av om dagen? Nei.. Jeg kalrte jo tilogmed å rote bort tannreguleringen min liksom, en sånn stor skinne med puter og strikk som gikk rundt huet liksom..!)

Jeg har eksperimentert med min dose fargelinser, for å si det sånn....

Linsene over i hånden min er et resultat av dårlige kjøp i Asia da jeg reiste rundt der. Greia i Asia er at fargen skal liksom endre mørkebrune asiatiske øyne fullstendig, og i tillegg lage sånne dukkeøyne som er veldig poplært der nede. Så man kan trygt si at alle linsene du ser i hånda der var tidenes bomkjøp. 

Jeg har alltid sverget til et spesifikt linsemerke som er perfekt for nordiske øyenfarger. Med det mener jeg at jeg vet om et linsemerke som forsterker fargen din, fremfor å endre den fullstendig! Og viktigst av alt, de ser ikke fake ut. Du vet, når du kan se at linsen ligger oppå øyenfargen liksom. 

La meg vise deg på en selfie!



På bilde har jeg en fargelinse på meg. På det venstre øye er min naturlige farge, og linsen på høyre er en fargeforsterkende linse som absolutt ikke ser fake ut slik fargelinser ofte kan gjøre.

Hahaha, her skulle jeg altså prøve å demonstrere hvor pent fargelinsen satt på øyet, men jeg ser jo at jeg ikke har noe i reklamefoto-bransjen å gjøre.


Herregud. Nok selfies liksom. 

Linsene jeg har på meg på bildet og bruker fast kan du kjøpe HER.   (Jeg har fargen Caribbean Aqua) Du trenger forøvrig ikke resept for å kjøpe linser med styrke :-) (Eller uten for den saks skyld, men det skader ikke med en tur til optikeren i ny og ne uansett - for å være sikker på at du får riktig styrke...!) Og hvis du som meg må ha styrke på de, så kan du kjøpe en sixpack med de HER.  Og hey,  hvis du er skikkelig gæærn og har lyst til å endre fargen helt, så er disse linsene fra samme produsent verdt et forsøk. (Jeg har testet alle disse, og dete r dette linsemerket i fargede linser som gir absolutt best resultat. DET vet jeg, for jeg har brukt de i over 10 år! Og ingen ser egentlig at jeg har forsterkende farge på øynene, som regel får jeg en sånn "DÆVEN, du har grønne øyne...!" De er med andre ord ikke Halloween-fargede/uekte!) Mitt beste tips er å velge en farge som er i nærheten av den du har... 

Slå dere løs, folkens - det er faktisk en billig og fin måte å endre på litt saker, uten å finne frem skalpell og saks! :-) 

Forøvrig, ikke gjør samme tabben som jeg gjorde da jeg var litt for ivrig på linsefarge-byttene mine da....:


Pressebilde fra TV2 år 2009. Ja, det er meg til venstre. Muligens litt ivrig på bruken av brune linser vil jeg påstå. BAhahah!!! 

PS: Adlinkene (direktelinkene til linsene) jeg har lagt ved i innlegget betyr enkelt og greit at jeg kan tjene noen kroner hvis du kjøper det jeg anbefaler deg. Jeg har ikke noe samarbeid med linsebutikken jeg henviser til eller til nettsiden, men med Tradedoubler som affiliateprogram. Men jeg kan innrømme at det er min foretrukne linsebutikk på nett for øyeblikket, da de er superraske og billige. God shopping!

 

/Supporterfrue - Line Victoria.

Kvisetryne 34 år.

Skakkjørt hud trenger hjelp! 

Jeg fniser alltid litt når folk som ikke har møtt meg "på ekte" refererer til bilder og slikt og skryter av huden min. "Ååå, så flott hud, hva slags produkter bruker du?" Bah. Hvis du ser på dette bildet så skjønner du kanskje at huden min aldeles ikke er plettfri, faktisk grenser den til det motsatte. Gusten, røde kviseprikker, steder med tørre områder og aknearr. For å nevne NOE liksom! 😂 De fleste bloggere er innom et filter/photoshoop/retusjerings-orgie med musepekeren, faktisk. (Overrasket?) Jeg har kanskje ved noen anledninger vent "finfleisen" til eller holdt en hånd strategisk over et kviseutbrudd fra ville helvette når det har vært prekært liksom. Jeg bruker forøvrig ALDRI filter på Snapchat. Jeg syns det er en gigantisk UTING! Tilbake til redigering/retusjering/filter osv i den store internettverdenen. Jeg ble sykt overrasket da jeg møtte Julianne-Pilotfrue her forleden. Hun har dønn seriøst den fineste huden jeg noensinne har sett. Hun har sånn ekte, lys porselenshud uten nevneverdig sminke. Jeg gikk KLIN intill fleisen hennes i fullt dagslys da jeg møtte på henne, og jeg fant ikke en eneste prikk, ru overflate eller hudorm. Jeg fikk nesten lyst til å ta på ansiktet hennes med de skitne pailabbene mine, men ombestemte meg da jeg innså at jeg antageligvis kommer til å se mer av henne fremover i jobbsammenheng fremover og det skulle tatt seg ut at jeg gikk rundt å kjente på saker og ting på kollegaene mine for å finne ut om det var ekte eller ikke. 

Ikke ofte jeg «kler huden naken» og blottlegger min lille situasjon i fleisen...men så er jeg ikke kjent for å holde igjen på noe heller da. 

Under ser du bilde av en dame i sin beste alder (34) som ikke tar vare på huden sin!

(Forøvrig - se bort ifra buskete øyebryn. Jeg lover å ta en runde på de snart! :-) )

Gjennom hele livet har jeg hatt relativ urein hud. Jeg har aldri vært spesielt flink til å ta vare på den, og heller ikke giddi å brukt mange kalorier på å pleie den. (I min TV-tid hadde vi ekstremt dyktige sminkører) I løpet av graviditeten var den faktisk ikke så ille, men nå er den tilbake til «normalen» igjen, og ser virkelig ikke bra ut uten sminke. (Og det har jeg ikke så ofte i disse tider, så det kan neppe være sminken min jeg reagerer på?)

Fakta: Det begynner som små kviser, jeg elsker å klemme og vips - så har jeg fått et sår. Det lille såret blir en rød prikk i gudvethvorlenge, også fordi jeg dessverre piller litt på de. (La oss innrømme det, jeg tror det er mange av oss?!) Jeg trooooor også at jeg kan helt ubevist pille på bare noe som kan minne tørr hud, og vips - så er det en rød prikk eller flekk i fleisen! TJOHEI, KJØTTDEIG! (Du må rope de to ordene ut, ellers hører du ikke at det faktisk rimer.)

Nå ser rett og slett huden min ut som jeg har fått et loppeangrep på den ene siden. (Ja, merkelig nok er disse prikkene kun på den ene siden. Angrepet kommer liksom ikke all over fleisen..!) Det er ikke den siden jeg ligger på med ned i puta, (for de som tenkte på skumle bedbugs...!)  så det er ingen annen forklaring enn at det bare ser? litt herja ut! Og hallo - jeg er 34 år, burde jeg ikke sluttet med denne pillinga snart montro?!

Jeg er veldig i beita på hva slags produkter jeg kan forsøke meg på. Rett og slett fordi jeg faktisk ikke vet hva markedet tilbyr eller at jeg har noengang satt meg inn i det. Jeg innbiller meg at jeg «klør» litt i huden fordi den er tørr. Jeg kan IKKE bruke feit krem på huden, for da popper kvisene frem. Merkelig nok pleier faktisk litt solarium å funke, men det har jeg droppet etter at jeg så hva det faktisk gjør med huden å bruke mye solarium. Huden min er jo bittelitt arrete også, siden jeg har hatt litt dårlig hud hele livet. 

Er det noen der ute som har eller har hatt samme problemet og kan gi meg tips om de beste produktene? Og ja, jeg vet selvsagt at det vil hjelpe å IKKE pille, men jeg innbiller meg at om det ikke er noe å pille på i utgangspunktet - så gjør jeg det heller ikke? Does that make sense? 

Okei - bring it on. Jeg orker ikke irritere meg over de røde prikkene lenger, og jeg skal bandasjere hendene mine i votter de kommende dagene for å se om DET kan gi noen form for resultat. Men utenom det så ønsker jeg meg veldig gjerne tips til gode produkter for denne slags uregjerlig hud! Og så lover jeg dere selvsagt å fortelle dere utviklingen. Takknemlig for tips!

/Line Victoria - pizzafeis!

 

 

 

UNNSKYLD.

Unnskyld.

Ingen skal si at jeg ikke tar til meg kritikk. Joda, det gjør jeg.

Jeg elsker at så mange kjenner seg igjen når jeg beskriver det uperfekte og uglamourøse livet som småbarnsmor. Eller generelt livet mitt, siden jeg fra dag 1 som blogger aldri har utgitt meg for å være noe annet enn det jeg faktisk er.

Jeg «selger» ikke meg selv å bloggen som verdensvant, glamourøs og engasjert i politikk, ei heller tør jeg påstå at dere er overøst av rosa sminketips, lekre outfits med høye heler eller dyre vesker og champagne. Jeg har heller ikke et liv fylt av dramatikk, og jeg er en av få bloggere som ikke har skrevet bok.

Jeg leste en kommentar jeg fikk på innlegget i går flere ganger. Det var en «Mari» som mente at at jeg hele tiden rettferdiggjør alt jeg skriver om i min lille uperfekte verden. At hun var lei av å lese om to forskjellige sokker og babymat på glass fremfor søte sokker med sløyfer og hjemmelaget babymat fra bunnen. Jeg følte meg faktisk litt truffet, for hun har kanskje litt rett. Men HVA vil Mari lese da?

Jeg har ikke vært flink til å skryte av alle de perfekte stundene våre. Med andre ord de gangene livet vårt kunne vært tatt ut som fra et glossy magasin om hvor perfekt barselpermisjonen er. Trilleturer, kaffebesøk og de koselige stundene med barselvenninnene mine. Eller det faktum at Torben vasker ned hele huset når han er alene hjemme, og jeg koser meg på gulvet foran peisen med lille M på kvelden. Eller som idag, når jeg faktisk har kranglet med shampoo, balsam og hårbørste - og sitter her med nyvasket, slett hår. Og når jeg snakker om gulpeflekker, så er vi faktisk velsignet med en baby som gulper veldig lite. Og ja, joggebuksa mi BLIR vasket innimellom når jeg tar meg tid til det. 

Så ja, ironien er kanskje at jeg rettferdiggjør livet mitt slik det er idag og skriver det slik jeg opplever det der og da når jeg sitter foran mac`en min og rabler ned notater. Når sminken sitter perfekt og de høye hælene er på  og jeg spiser på en dyr restaurant hører dere sjeldent om. (Litt fordi det ikke skjer så ofte heller da?!) Så jeg beklager det. 

På en annen side så skriver jeg for meg selv, som regel. Jeg skriver ikke for å bli anerkjent for mine silikonpupper (worst mistake ever) eller lekre klær fra Nelly som sitter perfekt støpt på kroppen min. Jeg har oppdaget at jeg skriver om, for og til alle de andre som også lever et helt ordinært liv. Et helt vanlig liv med vanlig inntekter, 2 biler, hus og gjeld på størrelse med et lite lands BNP. Jeg skriver noenganger for å høre nesten unisont fra dere i kommentarfeltet at «YES! Jeg er ikke alene om å ha det slik!» eller «så DEILIG å høre noen ærlige beretninger om noe så vanlig som mammalivet!». Jeg er ganske sikker på at internettet allerede er fylt opp med de perfekte mammaene, for jeg føler jeg møter de hele tiden når jeg surfer. Så jeg følte vel ganske tidlig at jeg ønsket å være en «gråblogger». Derav bloggnavnet «Supporterfrue» som en slags morsom ironi til Fotballfrue Caroline Berg Eriksen. Nå er frue-tittelen ganske maltraktert av alle oss som har brukt den morsomme sammenligningen i bloggnavnet vårt, og tiden vil vise om jeg engang kanskje blir «mammasom33» eller «jojoslanker34» med tid og stunder. 

Enn så lenge så tar jeg til meg kritikken. På en måte. Jeg skal fortsette å blogge ærlig om mitt usedvanlig normale liv, men det er jo opp til meg selv hvor kjedelig livet mitt faktisk kan være til tider. Kanskje jeg bør ta noen grep? Kanskje jeg bør se å komme meg ut av bobla og faktisk oppleve noe annet enn gulp, to forskjellige sokker eller ammetåka. Kanskje få fart på treningen, gå turer utenfor den oppmerkede lysløypa eller kanskje tilogmed begynne å sminke meg litt? 

Jeg er forøvrig også veldig mottagelig for tips fra dere der ute! Jeg belyser gjerne temaer dere syns er knotete å sette ord på selv, eller kanskje du trenger en random småbarnsmamma sitt syn på noe? Eller er det noe ALLE opplever som jeg ikke har blogget om? Har jeg virkelig glemt å ta opp noe i denne bloggen? TAKK på forhånd, det er jo til syvende og sist dere jeg lytter til!

Kommentarfeltet er selvsagt åpent! 

Helt normalt?

Er du like usikker på om du er en helt normal småbarnsmor som jeg er? Jeg har så altfor lenge sammenlignet meg med andre bloggerdamer og snikskrytere på facebook som har fått barn, og jeg har innsett at enten er det JEG som er helt ute å kjøre eller så er det DE som er eksepsjonelt unike. 

Anyway - jeg har notert meg bak øret noen ting som jeg vil dele med dere - og ønsker veldig gjerne en heads up om noen kjenner seg igjen så jeg slipper å føle meg alene.. 😭

🐷 Jeg raste ikke ned fødselsvekta fordi jeg ammet som «alle» skryter så varmt av. Ironisk nok så veier jeg altså nesten det samme som jeg veide da jeg kom hjem fra sjukehuset. 

🐷 Du kan ALLTID spotte et sted på klærne mine som har rester av gulp, en eller annen orange middagsglass-flekk eller en melkeskvett som lukter litt spæisa.

🐷 Jeg vet til enhver tid hvor våtservietter er, men aldri bilnøkler eller bankkort.

🐷 Jeg har en smokk i lomma, en smokk i bilen, en smokk i veska og en smokk under stuebordet. Men jeg finner de aldri når jeg trenger de som mest.

Vent litt....

Kan det være...?

SE DER JAAA!!!

🐷 Leggene mine har ikke hatt en date med høvelen siden jeg gikk i kjole engang i sommer. 

🐷 Jeg bruker fremdeles gravidbuksene mine.

🐷 Jeg planlegger alltid å rydde og vaske huset så snart kidden er i seng, men ender opp med beina plassert på bordet og i halvsøvne ser på Armageddon for n`te gang. For det er en såååå bra film, liksom.

🐷 Jeg ser på en utflukt alene i bilen (som i mitt tillfellet i går var å hente en lampe i Horten og lyspærer i Skien) like eksotisk som en Thailandstur med all inclusive. Jeg syns det var heeelt aldeles nydelig å kunne kjøre masse bil med høy musikk uten å måtte ta hensyn til diktatoren i baksetet. Jeg tok meg god tid til å nyte det!

🐷 Jeg skammer meg når noen spør meg om ikke jeg skal ta opp treningen på Nr1Fitness fordi de savner meg, og jeg juger når jeg sier at jeg ikke har tid. For jeg HAR tid, men jeg orker ikke ta stilling til det helt ennå. 

🐷 Jeg har nedtelling på mobilen til når jeg skal til frisøren, fordi jeg gleder meg så innmari til noen skal fikse rottereiret av en knott jeg har på toppen av huet.

🐷 Jeg har utsatt dåpen i det lengste for å unngå det faktum at jeg må rydde, vaske og lage bordkort. 

Jeg har også utsatt dåpen litt med en bittelite ønske om å komme inn i bunaden etterhvert, hvilket jeg per idag ser på som et fullstendig mislykket prosjekt. (Dåpen er om en uke!)

🐷 Jeg ble rasende da jeg oppdaget at vi ikke får barnehageplass før i august og ikke i mars som først tenkt. Det betyr at jeg må tenke alternativt, og det var ikke med i planen min. Nå iverksettes forøvrig plan B, så det blir bestefar/farfar/pappa-barnehage mens mamma er på jobb og får være med voksne mennesker som ikke lager boblelyder med munnen og lukter bajsebleie når jeg klemmer på de. Føler meg selvsagt som tidenes dårligste mor som er så opptatt av å komme meg på jobb, men jeg tror Maren kan kose seg enda mer med dedikerte besteforeldre enn en mor som trasker nesten ufrivillig hjemme på overtid. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli rastløs!

🐷 Du leser om bloggere som er våkne før fuglene fiser for å jogge bort rawchiabowlsmoothien sin, og ved kjapp hoderegning så kommer du på at de i tillegg har DOBBELT SÅ MANGE barn som deg selv. Selv har du problemer med å løfte hånda opp til kaffemaskinen for å trykke på «dobbel espresso». 

..og ja, jeg er ikke flau for å bruke julekoppene når de andre er brukt opp og oppvaskmaskinen ennå ikke er tømt. 

🐷 Du elsker mannen din høyere enn du noengang har gjort når han sier de magiske ordene «-bare sov videre, du..». Det skal virkelig ikke mye til å glede deg og selv den minste «-Fin du er!» når du har endelig tatt på deg bittelitt mascara og dekkstift - de ordene kan redde resten av måneden du ikke har på deg dekkstift og mascara.

🐷 Du unnskylder gjestene dine med «at du akkurat har skiftet en kode:brun-bleie» mens sannheten er at den eimen i gangen er der egentlig hele tiden, men orker ikke gjøre noen tiltak for å skjule det, annet enn et duftlys som brenner kontinuerlig. Tømme bleiebøtta som står på varmekablene og koker gjøres kun når den er stappfull. 

🐷 Selv om folk sier du ikke skal google sykdommer, så gjør du det. Hele tiden. I løpet av en enkel google-sekvens kan du banne på at alle andre mener at ungen din har krupp, diabetes, vannkopper, RS-virus, hjernehinnebetennelse, røde hunder og bleieutslett med sopp. For ikke glemme stramt tungebånd, som sies å være opphavet på veldig mange problemer. Jeg mener ikke at man ikke skal være påpasselig, men tror vi alle har godt av å ringe legen før vi googler. Det samme gjelder i aller høyeste grad meg selv.

🐷 Jeg ser ikke poenget med å lage egen babymat når det finnes så mye flott på markedet i forseglet glass eller klemmepose.

🐷 Jeg bryr meg ikke om genseren hennes er "gutte-blå" eller om hun har to forskjellige sokker.

🐷 Jeg bryr meg ikke selv om sokkene mine er forskjellige.

🐷 Jeg har like ofte vrengt genser som jeg har ikke-vrengt genser. Jeg bryr meg ikke.

🐷 Jeg har hatt på meg sminke 4 (!!!) ganger de siste 9 månedene. En sammenkomst her hjemme med venner, en venninnekveld, en VGTV-innspilling og i et møte i Oslo. I 3 av de fire 4 gangene jeg sminket meg, brukte jeg den samme kjolen er det eneste plagget jeg føler noenlunde vel i. Det er en mamma/bohem/stretchy blomsterkjole med strikk overalt.

🐷 Jeg går med treningstights og adidas-jakke i tide og utide. Noenganger tror folk jeg "kommer rett fra trening". Jeg motsier de ikke. Sannheten er at jeg har på meg dette fordi ingenting annet passer, og det er liksom "innafor" å gå med treningsklær har jeg skjønt. Liar-liar!

🐷 Jeg zooooomer inn på bildene av Fotballfrue for å finne et eneste spor av en rynke, kloremerke, blodsprengte øyne eller noe som helst som kan avsløre at hun er tobarnsmamma.. Blir utrolig skuffet når jeg ikke finner noe, og lover dyrt og hellig at jeg skal ta i et tak!

🐷 Zooomer inn på et bilde av meg selv jeg vurderer å legge på instagram og finner blå poser under øyne, kloremerker etter en ivrig barnehånd, kviser som kommer når jeg stresser, blodskutte øyne, trøtteguffe i øyekroken, størknet grøt i munnvikene, ammehår-viker som snart er helt tilbake i nakken, en liten flekk av bæsj bak øret da jeg prøvde å legge håret bak øret i bleieskift-krigen og tenner som ikke har vært pusset på en laaaang stund. 

🐷 Priser meg lykkelig over at jeg aldri har påstått at livet mitt er fantastisk i denne tiden, men gleder meg med alle som kjenner seg igjen.

 

HA EN DEILIG SØNDAG FOLKENS!

Advarsel: Jeg er en kleptoman i ammetåka.

Denne ammetåka/babybobla jeg er i for tiden er farlig. Ikke farlig for undertegnede (med mindre jeg noengang til tatt på fersken) men farlig for butikkene i nærområdet. Rett og slett fordi jeg er en tjuvradd og stjeler i butikker!

Jeg var innom en matbutikk på Brotorvet (får ikke lov til å kalle det Brottis lenger, av Torben..) og det er i grunn ikke så ofte jeg er der siden jeg handler på den grønne butikken rett ved der jeg bor istede. Jeg skulle bare ha noen få ting, siden jeg egentlig var ute i et annet ærend på Brotorvet. Handlelisten så slik ut:

Paracet

Ibux

Melk

Saltpølse

Intet mindre og intet mer.

Paracet og Ibux glemte jeg, og melk - ja, det glemte jeg også. Potetgull husket jeg utrolig nok selv om det ikke stod lista og jaggu husket jeg salamisaltpølsa til Torben. Vel, jeg husket å ta den med meg i hvertfall. Men jeg glemte å betale for den. Jeg gav nemlig pakken til Maren som satt i handlevogna, og så hadde hun mistet den ned mellom den handlevognstolen og gitteret der, og jeg oppdaget ikke den glemte saltpølsa før jeg hadde løftet bajsmaskinen fra handlevogn-setet til bilstolen i garasjen på senteret. Jeg fikk panikk. Så rundt meg. Rødmet. Svettet i armhulene og bak knehasene, som ironisk nok er de eneste stedene jeg faktisk svetter. Ellers svetter jeg også litt mellom rompeballene, men ikke hvis det er mindre enn 12 grader. Anyway. Jeg så på datteren min som satt å gliste i bilstol-setet. Jeg visste at det antageligvis ikke ville ta spesielt lang tid før den bleia MÅTTE skiftes. Og når jeg mener MÅTTE skiftes, så er det faktisk noe jeg prioriterer før saltpølsetyven erkjenner sine synder for kassedama. Du skjønner, etter at Maren har begynt med fast føde, så er det EN lukt du ikke ønsker skal bre seg i din nye bil. Jeg beit tenna sammen og lukket døra. Trippet som en ekte tjuvradd inn i bilen, og spant avgårde. 

Vel hjemme fikk jeg roet nervene med en kopp kaffe og en skive med tjuvgods. Flekket frem mobilen for å erkjenne mine synder.

Jeg tok mot til meg og anga meg selv via facebook:

 

OK. Så alt vel, foreløbig. Jeg fikk faktisk salamisaltpølsa til odel og eie, men lovte meg selv at jeg skulle ramle innom ved beste tidspunkt og faktisk gjøre opp for meg. Kan virkelig ikke ha det på meg at jeg begår slike tjuveri-raider med dattera mi på slep. Gikk derretter å la meg med god samvittighet, med en plan om å sone min straff onsdagen etter.

For det første så glemte jeg å betale for den jævla salamien på onsdagen etter babytrallen (litt fordi jeg glemte babytrallen også da..) men så så jeg mitt snitt til å gjøre det på lørdagen istedet, da jeg hadde en agenda på brottis igjen for å kjøpe badestol til diktatoren. Torben og jeg går inn i butikken og PLUTSELIG er ærendet mitt glemt. Fordunstet. Borte vekk. Jæææævla ammetåke. Rasket med meg noen karbiser som lå å fristet i varmeskapet. Ser at de er noe gratis mat (eller smaksprøver om du vil..) og tenker at det var digg. Det var visst et krydder de reklamerte for sammen med den gratis maten. Ehh.. smaksprøven. 

Så kommer jeg til kassa. Ikke bare glemmer jeg å betale for den stjålne salamien jeg har gnagd om i snart ei uke, men tåka tettner og jeg gjør meg atter engang til en tjuv.  Og hva var det som forsvant ned i posen sammen med den forbannade badestolen til diktatoren? JO, nå skal du få se!

Sorry for snikskryt av ammekløft. Jeg har kløft helt ned til navelen skal du vite. 

Torben ble helt fra seg. Han kjeftet og gnåla hele veien til bilen mens jeg prøvde å bruke kalkutaoren på mobilen å summere karbiser og rundtykkene våre for å se om det fantes en sjans i helvette for at jeg kunne ha betalt for en boks luksusfiskekrydder. Ellers visste jeg jo forøvrog at jeg egentlig måtte tilbake, for det gikk jo tross alt opp for meg at jeg nå hadde stjælt 2 ting på under en uke av en butikk jeg vanligvis aldri handler. Med andre ord, jeg stjal "hver gang" jeg var i den butikken! Det kunne jeg ikke ha på meg.

Torben forlangte at jeg skulle gå tilbake. Og det gjorde jeg. Vel fremme i kassa måtte jeg erkjenne syndene mine og fortelle at jeg hadde stjålet fiskekrydder. Og at jeg forrige gang stjal salamipølse. Og at jeg gjerne ville betale for begge deler.

...og jaggu måtte jeg slenge avgårde en ny melding:

 

 

Og heldigvis fikk jeg svar - selv om jeg måtte dementere at det var barnevogndiktatoren som stjal, men faktisk den voksne mammaen på 34 år i ammetåka.

 

 

Jeg MÅ seriøst ta meg sammen. Jeg kommer til å bli bannlyst i alle butikker i nærområdet om dette fortsetter. Etter dette innlegget er det helt greit om de ansatte ønsker å sjekke meg før jeg går ut av butikken deres. Jeg tror det er bra for meg, så vi forhåpentligvis får en slutt på disse ufrivillige tyveriene. 

Takk for meg! 

/Tjuvradden Supporterfrue 

PS: Jeg har anonymifisert butikken jeg stjal på. Så ingen skal få noen ideèr om hvor lett det er å skaffe seg billig salamipølse og fiskekrydder. Og det faktum at jeg ikke vil ha alle de ansattes øyne rettet mot meg om jeg handler der igjen.