desember 2015

VIDEO: Min reise de siste 16 ukene. Tårer, svette, glede, hat, humor og nedgang - alt betaler seg tilslutt!

(Det er utrolig hva viljestyrke, motivasjon, og hjelp til å forstå meningen med trening/ernæring kan gjøre med en persons kropp og helse.)

Hei fantastiske lesere og følgere. Det har blitt endel av dere! Og det er jeg uendelig stolt og glad for, for faktisk så har dere vært en helt enorm motivasjon for det jeg har holdt på med de siste 16 ukene. Det har vært både tårer, glede og med humor jeg har trykket på "publisèr-knappen" de siste 16 ukene. Noen ganger har jeg delt mer enn forventet med dere, men så har det heldigvis bare boostet både motivasjonen og selvtilliten min etterpå - takket være alle heiarop jeg har fått på veien.

Jeg har tatt meg den friheten å laget en videosnutt til dere. Jeg har bladd meg gjennom både publiserte bilder og upubliserte, bilder jeg har lagt i hemmelig mapper og skamfullt prøvd å slette. Men etter å ha laget denne videoen, så gleder jeg om mulig bare enda mer til veien videre.

Det er noen som må takkes for disse 16 ukes resultater - blant annet min kollega M som overbeviste meg om at tiden var inne for å ta grep. Livea-gjengen, som har vært det programmet jeg har (snart) fullført - både i Bergen og her hjemme i Langesund har de fulgt meg opp tett og heiet på meg. Nr1 Fitness Langesund som har vært treningsstudioet jeg har kunnet grine, syte, klage, le og kose meg på - gleder meg voldsomt til 2016 med den fantastiske gjengen av både medlemmer og ansatte, der mange av dere har blitt mine venner også utenom trening. Sist - men absolutt ikke minst - min Liveaveileder Nancy - du har vært helt fantastisk. Jeg har ikke ord for hvor hvor viktig du har vært gjennom hele prosessen, og jeg er så glad for at flere nå på januarkurset skal få gleden av ditt smittende humør, vannvittige pågangsmot og enorme kompetanse på det du holder på meg. De kan glede seg!

Gleder meg til 2016, folkens! May the force be with me! 
Følg meg gjerne på facebook eller instagram hvis du vil!

Hvordan blir 2016?

Nytt år og nye mål.

Jeg er elendig på det å få ræva i gir. Jeg brukte faktisk 7-8 år på å komme meg tilbake til treningssenteret igjen, så man kan vel trygt si at jeg er har sliti litt med å finne motivasjonen på tidligere tidspunkt.

Nå når et nytt år står ved døråpningen, så vet man jo veldig godt at utrolig mange bestemmer seg denne uka med ribbe og søtsaker at noe må gjøres. Noen merker at jobbuniformen sitter litt trangere, det må lages nytt hull i beltet eller kanskje det var litt ekstra hardt å gå til busstoppet akkurat etter jula? Uansett hva din motivasjon for å trene er, så vit at du ikke er alene i disse dager om å sette deg mål for hvordan 2016 kanskje skal bli. Jeg kan dessverre ikke bære deg til treningssenteret, eller tvinge fysisk på deg spasèr-skoene, men kanskje jeg kan gi deg et par ørsmå tips til hvordan gjøre overgangen litt lettere? Jeg gikk fra å ha slitt ut en del i den relativt nye sofaen vår med ræv-nedsøkk i den ene sitteputa, så jeg vet så altfor godt hvor forbasket hard den dørstokkmila er. 

Hvis du først har fått på deg noe som minner om treningstøy, så har du kommet veldig langt allerede. Faktisk er veien fra å sitte i sofaen og til skapet med de litt utdaterte treningstightsene og slitte joggeskoene veeeeldig lang. Mitt beste tips er å starte treningen på en fridag, slik at du kan bruke den tiden DU trenger på å komme deg inn i treningstøyet. Hva med å legge det frem dagen i forveien, slik at du smetter rett i treningsklærne etter den første kaffekoppen/røyken/toalettbesøket den morgenen? Sørg for at treningstøyet er er rent og lukter nyvasket, det er faktisk ganske digg! 

Som jeg har nevnt tidligere - jeg er veldig glad i å dusje før trening, på den måten føler jeg meg ren og pen og ikke minst er jeg en skikkelig frysepinne, så varmen fra et deilig bad eller dusj hjelper meg å kvikne til litt. Jeg er faktisk så utseendefiksert at jeg noenganger sminker meg litt også, litt mascara og dekkstift, bare for å føle meg litt mindre herja pizzatryne når jeg dukker opp på trening. Håret havner i en rufsete topp, jeg har helt gitt opp den fluffy og kule hestehalen på trening, den er bare i veien.

Hvis du er usikker på hva de forskjellige saltimene er, velg noe du vet hva er for noe så du slipper å føle deg som en geit med polvotter. Det var først for et par uker siden jeg fant ut hva TRX-trening var for noe, det var trening med strikk og egen kroppsvekt. I flere måneder har jeg sett de timene på kalenderen, men ikke dristet meg til å prøve. Spør noen hva det er for noe, google det, eller bruk youtube om du er usikker. Om du er helt ny på saltimer, hva med å velge noe enhver geit med polvotter kan mestre? Jeg valgte meg spinning. Hvor vanskelig kunne det være liksom? Dritenkelt. Bare å sykle. Du trenger ikke fancy utstyr heller, det kan du ønske deg til fremtidige bursdager, når skatteoppgjøret kommer eller når kjæresten din må kjøpe seg seg ut av dårlig samvittighet.

Igjen - er du så heldig at du har to velfungerende bein og en dør å gå ut av - BRUK NATUREN RUNDT DEG! Du må ikke ha kort på treningssenter, det skal ikke mere til enn å måke snøen i oppkjørselen eller gå til butikken, så er du veldig godt igang! Hvis du alikevell ønsker deg kort på treningssenter, bruk for alt det er verdt disse "gratis prøvetimene" de har mye av i disse tider og sørg for å finne et senter du trives på! 

Skryt av deg selv, hver eneste gang. Skryt på facebook, instagram, snap og tinder. Fortell alle at du har vært å trent! ingenting er hyggeligere enn at du får tommel opp og likes på at du har sjekket inn på treningssenteret, eller tatt en selfie i snømåkingen. Du er bedre enn alle de andre som sitter å sliter ut sofaputene uansett og er i ferd med å runde facebook, så hey - gni det inn mens du kan!

Viktigst av alt - sett deg mål. Er målet ditt å få til to treningsøkter i uka? FLOTT! To økter er bedre enn ingen! Er målet ditt å løpe en mil uten stopp om en månede? Ja, da er du like dum som meg, men jeg liker det! Jeg løp til krampa tok meg, jeg fullførte men dæven steike, jeg er glad jeg ikke satte meg som mål å løpe noe særlig lengre eller på en bedre tid, hahah! 

En treningsmetode jeg har begynt å like nå er "planken". Det er helt seriøst ingen grunn til å la vær å ta planken så ofte man har mulighet. Det er ren bonus for kroppen din, og tar utrolig liten tid fra den elskede sofatiden vår. Bruk en reklamepause, goddamnit! Under ser dere bilde av hvordan det egentlig ikke skal gjøres, ræva må nok litt lenger ned for at det skal bli godkjent planke tror jeg. Men who cares, så lenger du kjenner det i kroppen - så la det stå til!




Tro ikke at du må trene alene hele tiden. Det er mange av oss som liker å ha med noen å slepe seg etter. i Liveagruppen min kan jeg sende en melding til gruppen på facebook og spørre om noen vil trene eller gå tur, og jeg VET at jeg får svar fra minst en av de at de blir med. Det er absolutt en av fordelene med å gå på kurs, du er IKKE alene. Aldri. Så spør venner, familie eller kjæresten om de vil være med - eller opprett en gruppe for "mosjonister som bare vil mosjonere for å mosjonere" så får du kanskje en ny venn eller venninne du kan være litt aktiv med? 

Musikk på ørene, lag deg en spilleliste med bare den musikken du liker aller best og som girer deg opp. Husk at det bare er du som hører musikken, så ikke vær redd for å velge deg noe som kanskje er litt flaut å fyre opp fra en brent cd på et vorsspiel - jeg kan innrømme for dere at jeg er håpløst glad i filmmusikk, Celine Dion sine skrike-sanger, musikk jeg hørte på når jeg var russ i 2002, faenskapet Hanson-brødrene klarte å lire av seg før de ble påkjørt av et tog og sist men ikke minst..... 

JEG BLIR HELT PSYKOPATISK GLAD OG ENERGIRIK AV DENNE SANGEN!!!!!!!!! 

(Ikke døm meg, det skal aldri brukes mot meg at jeg jasser opp kyllingbeina med denne låta. Får jeg denne på spinning noengang kan dere regne med at jeg går i sjokk - og makspuls ved første strofe.) 

Ta deg sammen. Ja, jeg mener faktisk det akkurat som jeg skriver det. Jeg klarte ikke ta meg sammen og endre de dårlige rutinene mine før 24. august 2015. Det tok meg flere år å bygge meg opp både mot og fettreserver for å ta fatt på den turen jeg har hatt de siste 4 månedene. Med så jævlig lite lyst jeg hadde til å bli sunn og glad i trening, så er det virkelig et under at jeg kom meg over dørstokken. Og jeg mener det helt oppriktig at om JEG kan, så kan fasen meg du også. Jeg er ikke noe treningsorakel eller noen fitnessqueen - jeg har bare opplevd fordelene med å bevege på meg, og jeg må si jeg nyter avkastningen. 

Så hva er mine mål for 2016? Det kommer i et eget innlegg jeg holder på med for dere. Gleder meg til å dele det med dere!

Andre innlegg om motivasjon jeg har skrevet finner du her!

Vil du høre et lite utvalg av låter jeg fyrer opp treningshjertet mitt med...? Ok, here it comes:

 

 


(Den siste her er helt råå.. Den har blitt gitt til meg av min veileder Nancy og blir brukt når vi skal gi alt mot slutten av spinningtimen hennes. Jeg er alltid nær ved å begynne å gråte under denne låta fordi den fyrer meg så opp at jeg ikke kan kontrollere meg selv. Farlig bra låt!)


Jula varte heldigvis ikke helt til påske!

Å herreminhatt - julefeiring i hodet mitt pågår ennå!

Jeg skal innrømme at da jeg tok skikkelig "time out" på julaften i forhold til både trening og kosthold, så ante jeg egentlig ikke hva jeg gikk til. Det føles litt som et herlig 3-dagers kalas som aldri helt tok slutt. Disse tre dagene har jeg kjent å mange deilige smaker, at en liten del av meg har tenkt hvordan jeg skal klare å komme tilbake i rutiner igjen..! Så jeg valgte en form for nedtrapping.(!) Idag har jeg spist sunt men ikke trent. I morgen skal jeg spise sunt OG ta meg en treningsøkt. Og så tror jeg faktisk jeg er inni den gode sirkelen igjen - men med en deilig smak av både melkesjokolade, hjemmebrygget øl og ribbefett i munnvikene. Jeg må helt seriøst bare venne meg til at det kommer slike usunne runder i livet mitt, og at jeg ikke trenger å gå i kjelleren og deppe av den grunn. Faktisk tror jeg disse dagene er med på å holde meg til et sunt kosthold, fordi jeg merker jo selv hvor uggen jeg blir i kroppen av verken å trene eller spise sunn mat på 4 hele dager. Er det sånn kroppen min var hver eneste dag i 4 år? For det er jo litt skremmende... Jeg kjenner at jeg ikke vil at dette skal være en langvarig modus, denne slappe og trøtte kroppen..!

Men jeg har en herlig nyhet jeg vil dele med dere! Husker dere at jeg hadde som et av mine delmål å passe inn i bunaden?  Vel, jeg sklei rett inn i den uten problemer - og jaggu fikk jeg stølebelte (sølvbelte/konebelte) av min herlige famlilie til jul. Mitt fine sølvebelte er en god blanding av både ny og gammel families julegave dette året, og se så fint det ble!



Beklager utrolig dårlig bildekvalitet, men det ble tatt i gangen hjemme i barndomshjemmet - eneste selfie-speilet jeg kunne finne...! Og med han gnomen bak meg så...ja, det fikk bare være sånn! Da beltet ble bestilt målte jeg meg rundt livet og tok en "råsjans" på hvor smal jeg kom til å være til jul. Faktisk viste det seg at jeg var rukket å bli langt smalere, så hele 4 støler (de firkantene) måtte plukkes av og beltespennen forskyves, kun et par timer før bunaden kom på, men det gikk fint. Jeg kan jo ikke klage på det, syns jeg! Men som de andre sier - da kan jeg vokse litt med beltet, hahah!

De som kjenner Vestfoldbunaden ser kanskje at jeg mangler en liten sølje i halsen. Den glemte jeg faktisk! Bunaden var min mamma sin, hun fikk den sydd til konfirmasjonen sin - og nå kan jeg endelig bruke den, den har jo vært aaaaltfor liten for meg tidligere. Det gamle vevde båndet som er rundt livet har jeg tatt i håret - og ja, jeg vet det ikke skal på hodet, men så ble det bare sånn.

Ikke bare fikk jeg nyydelig vestfold stølebelte av familien vår og Torben, men av min svigerbror og kona hans fikk jeg min første, dyre treningstights. Jeg har jo ikke eid dyre treningstighster før, og jeg må innrømme at jeg gleder meg til å trene i noe annet enn mine 199,- kroners tightser fra HM og Cubus. Det blir spennende å teste ut, jeg har en følelse av at jeg antageligvis må bite meg i tunga for hva jeg har sagt om dyrt kvalitets-treningstøy før - jeg kommer nok til å bli litt forelska... Og så lå det sko som hører til, under juletreet også. Faktisk må jeg innrømme at jeg gleder meg til trening i morgen!



mmm - ingenting er som nytt treningstøy, det hever virkelig treningsgleden ganske mange hakk..! Bare så det er sagt, Torben fikk også treningstøy, og det er en stor sjans for at han kommer til å frekventere treningssenteret "mitt" etter nyttår. Tilogmed min herlige bonuslillesøster får en månede sammen med meg påNr1Fitness, veldig gøy julegave å kunne gi henne - for jeg vil så gjerne gå på masse spinningtimer med henne. Montro om ikke jeg får hele familien min på plass i Skjærgårdshallen i løpet av de første månedene av 2016, haha!

Jeg har en liten drøm om å løpe Nyttårsmila til torsdag, men det avhenger av formen min og ikke minst de jeg har spurt om å bli med meg. Det KAN hende de må trekke seg, og jeg vet ikke om jeg har lyst til å løpe så langt dønn alene. Vi får se. Igjen så gjør jeg det ikke for resultatene, jeg gjør det utelukkende for å utfordre meg selv, men en mil vet jeg er mye i forhold til hvor lite jeg har løpt før. (jeg har løpt 2 ganger tidligere, en gang på mølle og andre gang var i midten av desember og Brotorvetløpet) Vi får se! Kanskje jeg overrasker meg selv! 

Ellers håper jeg selvsagt dere har hatt en herlig julefeiring! Det er mange som har kontaktet meg og fortalt at de skal begynne på Livea-kurs etter nyttår, det er jo fantastiske nyheter! En stor del av å gjennomføre noe slikt handler faktisk om å nettopp ta det steget og kontakt noen som kan hjelpe deg, så har man kommet veldig langt allerede! Det gleder meg å høre at så mange har brukt noen uker eller måneder på å lure på om dette er noe for de, og jeg GLEDER meg til å forhåpentligvis møte på noen av dere på Liveaspinn på mandager! Eller så er det stor sjans for at vi møtes på Nr1Fitness uansett, grip gjerne tak i meg hvis du trenger en klem når du holder på som værst. Jeg har vært der, og var glad for hver eneste klem jeg fikk underveis!

/Line Victoria

 

 

 

Årets julekort! (Obs - ingen marsvin ble skadet under fotograferingen)

Du vet den følelsen, når du prøver å forklare fotografen hvordan du vil ha årets julebilder. Du prøver med veivende armer å fortelle at du vil ha vindmaskin, flyvende marsvin og at de fremdeles har den klassiske stilen et hyggelig familiebilde i disse tider har. Og når den herlige fotografen legger hodet på skakke, smiler og sier "Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg nok!".



Julianne har blitt en god spinning og løpevenninne, og nå også vår julekortfotograf. Jeg hadde liksom hatt litt lyst til å være litt gæærn, men det er virkelig ikke alle fotografer som tør å ta på seg oppgaven sånn helt uten videre...! Viktig var det også at det var kort vei til fotostudio - siden både Bård og Shankly kan bli litt traumatiserte av nye miljøer og bilkjøring. Men ingen marsvin ble skadet i denne julekortfotograferingen. :-)

Fotografen vår heter Julianne Fredin og har studioet Juliannes Foto i Langesund.  Fantastisk herlig jente med masser av godt humør og en trillende latter, som man må ha for å få opp stemningen når man skal leke seg litt i studio. Sånt er utrolig viktig! Herreguuuud så gøy vi hadde det! Tror jeg og Torben har fått en ny favoritthobby å gjøre på lørdagskveldene, - herje litt i studio med Julianne bak kameraet og våre to, små "barn"...! :-)



...og er du sent ute med en eller to julegaver,  eller ønsker å forevige noen hyggelige minner i form av et bilde - så kan nok Julianne hjelpe deg!

GOD JUL!

Nå er det jul igjen!

Lillejulaften. 

Da jeg var liten drittunge gledet jeg meg så altfor ofte til jula. Jeg vet ikke om jeg har fortalt det tidligere, men greia med kroppen min er at når jeg gleder meg til noe eller blir utrolig opprørt, så blir kroppen min litt i ubalanse. Jeg spyr faktisk veldig ofte hvis jeg gleder meg vilt til noe. Det har jeg riktignok ikke gjort denne jula, men veldig mange julefeiringer har blitt ødelagt hjemme hos familien fordi Line 5 til ca13 år gledet seg så mye til julaften at jeg spydde overalt. Ikke bare i jula. Jeg spydde alltid av glede når noen nevnte at vi skulle besøke Farmor. Som oftest i den lille mørkeblå peugeouten 205`en med innrøyka stoffinteriøret til mamma og pappa måtte ofte høytrykkspyles på vei fra Stathelle til Kristiansand. Rett og slett fordi jeg gledet meg så mye at både middager, frokoster, reisegodterier og slikt kom i retur som et prosjektil ut av den svære kjeften min. Jeg var ei heller ekspert i å si ifra på forhånd, dessverre. 

Line 7 år:



(Her, endelig som 7 åring hadde jeg fått HÅR! Jeg fikk nemlig ikke hår på huet før jeg var 6 år.. Så jeg hadde fått litt hår til jeg begynte på skolen. Takk og lov. 

Idag satt vi ved kjøkkenbordet og mimret om disse stundene. Så altfor ofte i min barndom gledet jeg meg så mye til blant annet jula, at jeg ikke sov flere dager i forveien. Det resulterte selvsagt i en overlykkelig og sukkerspeeda Line i pakkehaugen under julestreet, med en lang gul sprut ut av kjeften på jakt etter pakker det stod mitt navn på. Ofte ble jeg så utmattet av all denne gledesspyingen at jeg sovnet før pakkene skulle åpnes, og når 1.juledag kom så satt mamma å sa.." -Jula er over. Du må vente til neste jul med å åpne gavene du ikke fikk åpnet igår."  Og ja, jeg spydde ikke bare av glede. Jeg spydde ofte av skrekk og sinne også, så jepp - du tippet riktig. en sint 6-åring spydde som regel ned hele 1.juledagen også fordi mamma var litt full av faen og provoserte meg litt. Hun eeeelsket det! Jeg har definitivt arvet hennes besynderlige humor. 

De siste årene har jeg klart å styre meg litt, men jeg merker fremdeles den gledes-magesyra i halsen når det nærmer seg ting jeg gleder meg til. Som for eksempel julaftener. Eller første feriedagen. Eller når jeg kjenner at jeg må spy av sinne når jobb-pc`en min krangler med meg. 

Jeg tenkte jeg skulle bukte litt med denne nervøse magen idag ved å ta en skikkelig spinningtime til morgenen idag. Klokka 09.00 satt jeg skrudd ned på setet, og spinte bort fremtidig ribbe og rullekaker. Og hjemmebrygget øl. Så gikk det slag i slag med familiebesøk, siste krampepakkeinnkjøpene og en to-dagers-rengjøring av huset unnagjort på under to timer. NÅ tror jeg nok jeg kan la roen senke seg over heimen, med brownieskakedeig i munnvikene og kaffeflekker på genseren. 

Jeg må innrømme at jeg gleder meg til en spesielt morsom ting i morgen, som jeg skal dele med dere. Du skjønner, vi har vært litt gærne denne jula og har hatt et besøk i fotostudioet til en treningsvenninne av meg. Jeg gav henne nemlig en utfordring hun ikke kunne si nei til..! ;-) Herregud, jeg gleder meg til å vise dere - ville egentlig vise dere idag, men får ikke lov av Torben, siden det er en del av julegaven til noen i morgen! La oss si det sånn, jeg gleder meg så mye at jeg er litt småkvalm nå og må legge macen litt til side ei lita beite nå...!

Du..? Jeg har noe bunadssølv som venter på meg nå. Må nesten ta fatt i det, hvis ikke får jeg virkelig aldri gjort det!

Høres i morgen tidlig!

 

/Line Victoria

 

 

 

4 måneders oppdatering. Hud er jaggu en samarbeidsvillig kroppsdel!

Woup-Woup! Det er mandag i morgen og veiedag for meg - selv om det er jul så tar jeg ikke pause i kurset. Jeg har også blitt pepret med bilder fra i sommer av min kjære forlovede, og jeg må helt seriøst si at jeg er glad jeg ikke har sett disse før-bildene tidligere. Har det gått 4 måneder nå, montro?



Usj, jeg begynner å bli mer og mer raus med å vise hud, merker jeg - jeg må innrømme at jeg aldri kom dithen at jeg trodde jeg kom til å poste et magebilde av meg selv. Grunnen til at jeg peker på magen er forøvrig fordi jeg var helt bombesikker på at jeg så en skygge av en muskel, men jeg klarer ikke se den lenger når jeg har lastet opp bildet her på bloggen. Og bildet hadde ikke tenkt til å se dagens lys, men da jeg fikk det "før"-bildet av meg i blå kjole av Torben, så kunne jeg ikke dy meg. 

Det var noen som på et tidlig stadium mente at jeg hadde fjernet hud på magen (Er det bukplastikk det heter?) etter vektnedgangen, men det har jeg altså ikke. Riktignok er huden litt sånn myk bolledeig-aktig, men herregud, det bryr meg nada! Jeg har ennå ikke gitt gass når det kommer til styrketrening, det er sikkert mye som skjer med kroppen når jeg tar fatt på den en gang etter jul. Det er forøvrig absolutt ikke viktig for meg å ha sixpack heller. Det tror jeg nok ikke jeg har tid til å trene meg til, og for å være helt ærlig så tror jeg faktisk ikke det er noe muskler å bygge der under uansett. Jeg har aldri sett de og kommer aldri til å se de. Det viktigste er at huden trekker seg tilbake (for jeg har jo sånn sett i forhold til størrelsen min vært "høygravid" noen år...! Menneskekroppen er underlige saker, jeg blir imponert over hvor mye man kan utsette den for og alikevell kan den "falle tilbake" til der den opprinnelig var. Jeg tror også jeg er ganske heldig med genene mine her - ikke et eneste strekkmerke har dukket opp. Puppene - de er et litt annet kapittel, men igjen absolutt noe jeg ikke eehh...henger (svært pussig ordvalg...) meg opp i. 

Jeg må innrømme at vekta begynner så smått og stagnere nå. Kroppen kommer jo til et punkt der den ikke vil mer ned - fordi den ikke lenger har sååå mye å ta fettreserver fra som den hadde tidligere i høst. Jeg spiser jo sånn noenlunde normalt nå, fordi jeg snart begynner å nærme meg slutten av kurset. Målet er jo og har alltid vært, å få et sunt og godt kosthold, komme seg i aktivitet jeg trives med, og lære om kosthold. De første 20 kiloene var jo bare "VOUSJ!!" borte på jævlig kort tid. (8-10 uker) (Her kan du lese om det) Og jeg kunne jo ikke akkurat sitte å tvinne tommeltotter resten av tiden på kurset..! Det skulle jo egentlig gått lengre tid, men jeg responderte sykt godt på den første fasen av Liveakurset, gitt..! Jeg har dog bestemt meg for å ta oppfølgingskurset også, rett og slett fordi jeg ønsker å lære mest mulig og i tillegg ønsker jeg å være endel av det sosiale... Det har blitt utrolig viktig for meg! Jeg merker at jeg har fått nye venner jeg gjerne vil fortsette å ha kontakt med! 

Egentlig er det veiedag idag (mandag) men jeg legger ut innlegget og så får jeg heller gi dere en oppdatering senere når jeg er veid. Jeg er ikke så bekymret lenger, jeg trener endel og spiser sunt gjennom dagene - og det er nettopp det jeg har gått på kurs for å lære så jeg kan gjøre det resten av livet. (Ikke det samme regimet, selvsagt. Jeg kommer til å sprekke som en gammel kondom en gang i blant, men det får bli litt færre ganger enn da jeg holdt på slik som "før"-bildet viser. 

Snakkas i morra da, godtfolk!

 

 

 

Jula, med alt hva det innebærer.

Desember er nok den vanskeligste måneden når man er midt i en kostholdsendring. Det forventes liksom at man hier seg over både kakebord og alkohol som blir servert. Jeg har alltid vært en av de som har kjøpt en ny kjole til hvert julebord, og gått "all in" på alle festligheter. med hold-in tightsen sprayet på under kjolen.  Det er ikke kaloriene jeg er redd for i slike situasjoner, det er alkoholen. For jeg er umåtelig glad i alt jeg får servert rundt julebordet, være seg vin, hjemmebrygget øl, irish coffe, portvin, shotter og drinker med paraplyer. Hvorfor? For da glemmer jeg maten og de andre fristelsene rundt meg, og terskelen blir skremmende lav for å kaste seg over ALLE godsakene som kommer på bordet. 

Jeg har kuttet ut veldig mange av jule-sammenkomstene jeg har blitt invitert på i år. Jeg hadde en superhyggelig helg med gode venner på tur til Oslo - noe jeg ikke ville være foruten. Det var en deilig sprekk, og en god test på hvordan ting skal bli med et balansert kosthold fremover. Men jeg har droppet mange andre. Ikveld er det julebord med jobben, men det er dessverre stor sjans for at jeg tar bilen - jeg har nemlig veldig mye å gjøre i morgen formiddag.

I jula har jeg ikke lagt noen begrensninger på meg selv. Regelen skal være at om jeg har lyst på noe, så spiser jeg det. Men ikke alle 14 dagene jeg har juleferie - og mengden trenger ikke være den samme som det har vært i alle år. Blant annet ønsker jeg meg ikke godterier i julestrømpa, men en treningsbh dette året. Og kanskje en Liveabar.

DET er forøvrig noe jeg må prøve å legge bak meg. Så fort vi fikk "lov" til å spise disse deilige barene på dietten min, har det gått helt skeis. (!) Jeg klarer nemlig ikke styre meg, for inni hodet mitt er det noen som sier at "dette er sunnere enn godterier" men en annen stemme som sier at "Fire stykker på rappen er ikke helt greit..". Dessuten har alt jeg syns er deilig, en voldsom lakserende effekt på meg. Det står også på den baren. "Overdreven bruk kan gi en lakserende effekt".  Jotakk, det har jeg merket! La oss si det sånn: De barene jeg hiver innpå kommer nesten like fort ut igjen som jeg trøkker de i meg. Sånn anatomisk sett så er det vel strengt talt gårsdagens coconut-barer som kommer fykende når jeg spiser dagens runde. Blir det litt vel mye info når jeg forteller deg at de faktisk nesten ser likedan ut på vei ned som på vei ut også?(!)

Når det gjelder julemat, så har jeg dessverre aldri vært sykt glad i julemat. Jeg liker stemningen rundt bordet og det hyggelige selskapet! Ribbe spiser jeg jo kun til jul, og pinnekjøtt er syyyykt digg - men det får jeg ikke på julaften i år. (Vi er ribbe-familie). Risgrøt er jeg heller ikke så fryktelig glad i, det blir heller til at jeg spiser det fordi jeg får det servert. Eller trøkker det i meg i håp om å finne mandelen som gjør at jeg kan nyte en halvkilos marsipangris senere på kvelden. Marsipan sier jeg nemlig aldri nei til.

Lunsjen med Sørensen-familien 1.juledag vet jeg også blir en kulinarisk reise. Det er også en av de dagene jeg gleder meg spesielt mye til fordi det er så utrolig hyggelig med masse familie og et gavebonansaraidslosskamp som ikke ligner marsipangrisen. (Det er en lek de har, de stjeler gaver og ungene begynner å gråte og sånn.) Det er visst en del av ritualene deres, en slags oppdragelses-greie. De kaller det "pakkeleken" men sånn fra min utenomfamiliens syn så observererer jeg altså barn som gråter, gaver som blir nappet ut av hendene på 5-åringer, voksne som ler en morbid latter og de de uten hår som jukser seg til enda større pakker.

Det er visst noe som heter Boxingday også 2.juledag, det er visst den o`store fotballdagen. Jeg burde kanskje vite slikt. Liverpool spiller mot Lish...Leis....Licheist.... et lag.

 

Jeg skal nok sørge for å få til trening underveis i jula. Hvertfall nå som jeg har så mye ledig tid! Idag tenkte jeg meg en egentrenings-økt, først en joggetur og så en runde med Tabata. Hvis det er det det heter da? Jeg setter opp noen øvelser ute i hagen/parkeringsplassen, og så har jeg musikk på ørene som teller meg inn 20 sek med hardtrening og 10 sekunder med pause og så 20 sekunder med trening igjen. Det er bare å søke opp den type musikk på Spotify, søk på Tabatha eller HIT. (High Intensity Training) Trening trenger man ikke måtte gjøre på treningssenter..:-)

Men må ikke la det gå så langt at....:

Edit: Det var visst en feil med systemene dems. Alle hadde fått den meldingen, selv vi som er der i overkant mye.

Heldigvis passer Nancy-veileder godt på meg og minner meg på at hun gjerne tar en Liveaspinn i morgen, noe jeg selvsagt takker ja, til. Jeg elsker spinning! Selv når det gnager så mye i arslet mitt at jeg må skrues av spinningsykkelen!


 

Høres litt senere idag da!

 



 

 

Line ber om for mye.

Jeg gleder meg storveis til den nye direktøren kommer på plass 4. januar. Gjennom hele jula kommer jeg til å pepre han med usaklige, spennende info og spørsmål, - slik at han vet hva som venter seg på kontoret når han flytter inn hos oss.

Man skal grue seg litt til første arbeidsdag også, syns jeg. Han skal nok få kjørt seg. 



#LineBerOmForMye

(Hvis du lurer på hva den forrige meldingen er så er det bare et resultat av at jeg spurte om sykedager hvis/når jeg var støl. Og han hadde hørt om noen som trente så mye at han/hun ble sjuk av det. Litt usikker, men jeg tror det kalles "støl",  Tor Eivind.)

Snaaart juleferie!

Gode gud. Jeg skammer meg litt. Litt fordi jeg ikke har gitt lyd fra meg på noen dager, og det beklager jeg. Men denne uken har vært veldig hektisk på hotellet mitt, rapporteringer, budsjetter og prognoser skal på plass før jeg tar juleferie i morgen. Da vil dere forhåpentligvis se mer av meg på bloggen, for da har jeg god tid til å dyrke den litt mer enn jeg gjør ved siden av en minst 100% stilling. 

Lurer du på hva jeg gjør på hotellet?



Ser du ikke det? Jeg er salgssjef på Quality Hotel Skjærgården i Langesund. (Du vet, hotellet med det enorme badelandet...!)

Over til noe helt annet....

Da jeg var litt gladtjukk så mener jeg helt åpenbart at jeg også var mye morsommere. Jeg vet ikke helt hvorfor, men litt chubby mennesker har en helt spesiell evne til å få folk til å le. Jeg vet ikke helt om jeg har mistet den, men det blir helt malplassert å tulle med tjukkasvitser nå som jeg er en mindre utgave av meg selv. Jeg kan liksom ikke dra morsomme sexylubben-vitser på min egen bekostning lenger. Og det har jo alltid vært min "greie"..! Så nå har jeg begynt å spøke med andre ting.

Jeg har også funnet ut at det er det sykt mange bakdeler med å gå ned i vekt. Blant annet stiger ikke vannet i badekaret når jeg ruller meg oppi. Så jeg må fylle i badekaret i laaaange tider, og det har jeg ikke tålmodighet til. (Jeg bader gjerne et par ganger om dagen...!)

En annen bakdel - det er fryktelig dyrt å jojo-slanke seg. Jeg kastet nesten alle tynnas-klærne mine i harnisk og frustrasjon for noen år siden, fordi jeg aldri trodde jeg kom til å få de på meg igjen . Her om dagen måtte jeg tilogmed kjøpe 20 nye truser på Cubus fordi de andre trusene var så utsprengt at det fantes ikke noe stretch igjen i de.  Eneste bommerten jeg gjorde var at da jeg fant ei fin truse jeg likte, kjøpte jeg likegjerne 20 stykker av de. Nøyaktig samme trusa. Alle i mørkeblå. Så nå tror Torben at jeg har gått med samme trusa i over en uke. Faen ta de "ta 3 betal for 2"-tilbudene. Jeg tror alle jenter vet hvilke Cubusblondehipstertruser jeg snakker om, for de er relativt billige og helt ok å se på. Men jeg føler meg alikevell slik ut i de blondetrusene:



...og apropos dyrt... Jeg ønsket meg så veldig stølebelte til bunaden (sånn sølvbelte rundt livet som man får når man blir gift) - men det hadde jeg ikke råd til når jeg var jævlig mett. Men NÅ er nesten prisen halvert, for jeg trengte jo ikke på langt nær så mange sånne støle-biter for at det skulle rekke rundt midjen min. Sånn til info, kjære julenisse. Så der var det faktisk en fordel til bakdelen, gitt. 

Andre negative sider ved å gå ned i vekt? Jo, folk som ikke har fått det med seg via blogg eller facebook tror jeg har blitt narkoman. Eller fått en skummel diagnose. Eller at Torben har dumpet meg. Da hjelper jo ikke akkurat at jeg har måttet legge fra meg forlovelsesringen ved noen anledninger, fordi fingrene mine har blitt litt slankere, og jeg er redd for at den skal ramle av...!

Anyway, jeg har egentlig mer på hjertet. Men nå er det sent, og jeg har en siste arbeidsdag før 2 ukers avkobling i jula. Gleder meg veldig til å ha masser av tid til å trene, være sosial, blogge, sove lenge,bølle-tekste til den nye direktøren min,  rydde og stelle i heimen (yeah right) og kanskje ta en fest i løpet av jula. Sjansen er stor for det!

...ja, og så må jeg gjøre litt shopping. Stakkars Torben tør jo ikke kjøpe noenting til kjøleskapet lenger, så når jeg bad han dra på butikken så var dette det eneste han turde kom hjem med:



Julebrus light fra Trio.Som jeg da altså IKKE kan drikke.

Så jeg banket han opp litt.

Nå går jeg å legger meg! God natt!

 

 

 

Livet som benkesliter og innbytter. Sport har aldri vært min greie.

Idag kom jeg meg nesten ikke opp av senga. Jeg tror ikke dere klarer sette dere inn i hvor støl jeg er akkurat nå. Jeg merket etter løpet at beina var utrolig sure, vissne, mugne - men at jeg fra livet og ned skulle føles som en påkjørt elg med knuste lemmer - den så jeg ikke komme. For tredje gang i mitt liv er det mulig jeg må ta smertestillende fordi jeg har utfordret kroppen fysisk til nesten bristepunktet.

Men hey, jeg sov faktisk med startsnummeret på brystet i natt og resultatlista under puta. Jeg drømte at jeg var med i mange forskjellige løp og ritt, og at jeg fikk premier. Min største premie i går var en tekstmelding jeg fikk av Torben etter endt løp. 



(Ikke bry dere med de andre meldingene, de er ikke til diskusjon, haha!) 

Da jeg var barn/ungdom så ble jeg alltid valgt sist på lag i gymtimer og i friminuttene. Faktisk var det så gæærnt med den sportslige delen av meg at når inndelingen var ferdig så stod jeg alltid igjen tilslutt sammen med de andre som heller ikke var så god i sport. (Det var som regel to stykker som valgte sin lagspiller til det var "tomt" for de som var flinkest.) Trygve, Rune, Henrik, William Rikke og Stine ble ofte valgt til lag først. Så ble de som var gjennomstittsgode og/eller pene valgt til lag. Annenhver. Tilogmed de guttene som pleide banke de andre i friminuttene ble valgt til sine lag. Når jeg, og to-tre andre stod igjen til å bli valgt - så pleide den ene laglederen å si til den andre laglederen..."Nå kan du ta resten!" Da svarte den andre laglederen: "Nei takk!" Så vi som stod igjen bare fordelte oss på sidelinja og var innbyttere. 

Jeg personlig var heldigvis god på å både unnskylde meg og ikke minst lage humor ut av det - slik at alle ble fornøyde. Klassens klovn, vet dere. Tok rollen ganske tidlig. Da i skulle ha 60-meter`n i gymtimen, syntes jeg så synd på ei jente i klassen min fordi jeg visste at alle ventet på at hun skulle løpe, så alle de andre kunne le. Hun var litt chubby og absolutt ikke den raskeste, men hun småjogget så godt hun kunne. Mens de andre lo. Jeg hadde tilfeldigvis med meg noen pensko i lakk den dagen, og siden jeg hatet løping like mye som hun som ble ertet for at hun løp så sakte - så jugde jeg og sa at jeg ikke hadde gymsko med meg den dagen og at jeg måtte løpe i lakkskoene mine. Jeg passet på å halte, skli litt og underholde de andre de 60 meterne før jeg nådde mål med dobbelt så lang tid som de andre brukte. Det viktigste var bare at hun som ofte ble lei seg fordi hun var den dårligste i gymtimen, ikke kom heelt sist nå igjen. For jeg personlig brydde meg jo ikke om min egen tid! Allerede som 8-9 åring visste jeg at sport ikke var min greie, og både mamma og pappa hadde sørget for at det var andre ting jeg kunne være god i. Jeg var god i seiling. Jeg spilte i korps. Som 8-åring kjøpte pappa en optimistjolle (en liten seilbåt) til meg, så jeg kunne lære meg å seile. Da jeg ble 16 kjøpte han en litt større seilbåt til meg, fordi ikke bare syns jeg seiling var gøy - men jeg var ganske handy også og likste å fikse og mekke litt på seilbåten min. Jeg ble veldig tidlig glad i å skrive - så jeg var redaktør i Krabberødstandsavisa allerede som 12-åring. Kom riktignok bare ut i 3 utgivelser. Senere i livet oppdaget jeg at jeg kunne bli sinnsykt god i dykking, noe som resulterte i høye sertifiseringer og farlige rekord-dykk.

Idag ser jeg på facebook at hun som løp sakte på 60-metern har blitt dritbra på helt andre ting enn å løpe. Han som hadde rekorden i 60-metern er fremdeles dritgod i sport, og jeg møter han både i spinningsalen og på Brotorløpet igår. Vi som ble valgt sist i gymtimen har ironisk nok andre bein å stå på 20 år etter at gymlæreren fortalte meg at jeg måtte være innbytter på skoleturneringene i kanonball, fordi det var på benken jeg gjorde minst skade. 

Første året på ungdomsskolen var H2O, ADIDAS, Fila og Champion-bukser med knepping hele veien sinnsykt populært. Både til trening og hverdags. Jeg klarte adri å overtale mamma og pappa om at jeg trengte disse klærne, rett og slett fordi de ikke så poenget med å kjøpe disse dyre klærne til noen som overhodet ikke drev med sportslige aktiviteter. Fair enough. Jeg sydde striper på genserne og kjøpte adidas-gensere for nesten alle konfirmasjonspengene et år senere. 

Da jeg 15 klina jeg med "håndballproffen" Torben på fest. Han var en populær gutt fordi han var veldig god i sport, og da spesielt håndball. Dessverre var det ingen som så at jeg klina med han på den festen, og jeg brukte flere uker på å overbevise jentegjengen om at jeg faktisk hadde gjort det. Ingen som trodde på meg. Gladtjukke Line fra Krabberødstranda skulle liksom ha klina med 17-år gamle Torben som spilte på Langesund sitt håndballlag? Naah, den måtte jeg lengre ut på landet med.

Da jeg begynte på videregående, så valgte jeg meg en linje der jeg tenkte at jeg kunne være meg selv og enda litt mer. (!!) Drama-linja i Skien. Ikke akkurat overtall av sportsfolk, men et par. Jeg fikk vite tidlig at det ikke var resultatene som satte karakteren i gym, men innsatsen og det teoretiske. Viste du litt innsats så kunne du få en god karakter. Senere ble gymkarakteren min viktigere enn jeg skulle noengang tru, for det var nå slik at jeg ønsket meg inn på tannlegehøyskolen - og da kommer du ikke inn med en G (4) som trekker ned snittet. Så jeg tok opp faget GYM hos privatist i etterkant og fikk... enda dårligere karakter enn jeg hadde i standpunkt!!

Årene føyk, og jeg så aldri innsiden av et treningsstudio før jeg ble rundt 24 år. Da var jeg der utelukkende for å dyrke noe jeg skulle bli sykt god i den gangen, å bli tynn. På tredemølla med 15 % stigning stod jeg dag ut og dag inn. Det var det ENESTE jeg gjorde på treningsstudioet. Ingen som spurte meg om jeg ville prøve noe annet. Ingen som spurte meg hva målet mitt var. Målet mitt var å forbrenne mer enn jeg skulle spise den dagen. Så ble målet å forbrenne dobbelt så mye av det jeg skulle spise. Og så - ...sa sjefen min den gang at jeg ikke fikk lov til å trene mer enn en gang om dagen. Og han satte av tid til å spise lunsj med meg hver eneste dag i kantina. Og så sa han at han syns jeg var en mye finere jente for 10 kilo siden, da jeg var sosial i kantina og snakket om alt annet enn kalorier og trening. Han sa til meg at det ikke var noe fint å være så skrapa tynn på tv. I etterkant er jeg glad for at han sa det, for han nappet meg ut av et spor som jeg ikke klarte å hoppe av på egenhånd.

Så skulle det ta nesten 7 år til neste gang jeg gikk på et treningsstudio. Denne gangen med et mål om å forbedre helsa mi og kanskje tilogmed gå ned noen av de 25 kiloene jeg hadde lagt på meg de siste årene. Trening ble plutselig veldig lystbetont for meg. Det var sosialt. Det var gøy. Det var ikke 15% stigning på mølla 2 ganger om dagen i min egen lille boble, det var kaffeslabberas før og etter trening med andre som syns trening var litt gøy. Vi var i alle størrelser, og i alle fasonger - noen med fine spinningsko og andre med vanlige 15 år gamle joggesko. Det var treningstøy fra adidas, og treningstøy fra Ellos. Det var de som kom innom for å røre litt på seg, og det var de som utelukkende var innom for bare å slå av en prat. Det var både de over 60 og de under 20. Det var de som hadde som mål å trene for å bli kvitt migrenen og holde seg i form, og det var de som skulle ta maxpulstest neste uke. 

60`metern er et tilbakelagt kapittel for meg. Jeg kommer aldri til å løpe 60 meter så fort at jeg havner under 10 blank. Jeg har heldigvis andre ting jeg er sykt god på. 

Dessuten skal jeg gifte meg med Torben i juni 2016 - han som ingen trodde at jeg hadde klina med fordi han var jo sykt god i sport og det var jo ikke jeg. IN YOUR FACE! 



VI KOM I MÅL!

Et av mine stolteste øyeblikk.


På bildet ser du Mads, Petter og jeg rett etter målgang. 

Herregud, så fantastisk moro! At jeg begynte å stortute etter målgang var vel egentlig bare forventet fra ei som så la ganske mye emosjonelle følelser i det å gjennomføre noe slikt, og ikke minst var jeg veldig glad for å kunne dele øyeblikket med både Mads og Petter fra den fine klubben vi har laget oss. Både Mads og Petter er fra "Sofagris"-prosjektet, og utifra hvordan de gjennomførte og så ut ved målgang - så er det ikke mye sofagris over disse to gutta lenger. Takk for at dere ble med, dere gjorde turen (og oppkjøringen..!) minneverdig til tusan!

...men som med alle store løp/ritt, (!!) så dukker det opp skjær i sjøen også...!

Blandt annet ringte Mads (som klemmer meg på bildet) igår og fortalte at vi skulle kle oss ut, og lage en "greie" ut av det. Vi skulle kle oss ut, med nissedrakter, og bjeller og sminke i hele ansiktet, og lage skikkelig ståhei. Mads fortalte også at det pleide å være premie til beste utkledning og greier!!! Jeg var jo ikke vondt å be (jeg elsker jo slikt!) og begynte med en gang å plotte ut hva jeg skulle kle meg ut som...


.... Men i all planleggingen - så begynte magefølelsen min å romle.

Så jeg kontaktet arrangøren via Facebook:



DET VAR FADER MEG NÆRE PÅ JEG TOK EN BRIDGET JONES!

(Hvem har vel ikke glemt filmen der de glemte å fortelle Bridget Jones at det ikke ble utkledningsfest alikevell, og hun kom i hore-kostyme på familiesamling....) 

Legg merke til hvordan arrangøren på en pen måte skriver...:"Ingen kom utkledd i fjor"... Tusen hjertelig takk, Kent Inge. Du reddet dagen!

Han kunne således følge opp med kommentaren da jeg møtte han at ...-"Stakkars deg da, Line... Du som har grua deg i evigheter til dette og så skal du måtte løpe hele løypa seende ut som et levende juletre i tillegg?! Nei huff, jeg følte jeg måtte si ifra til deg..." 

Denne gjengen gjennomførte med stil - riktignok har jeg på meg nisselue sånn i tillfellet Mads og Petter kom utkledd som juletrær, og ikke hadde kødd alikevell. Man kan aldri vite med disse to.


(Jeg gråter på bildet, ugly cry-face..!)

I min klasse endte jeg på 28. plass, det var rundt 175 som løp (?) men i min klasse var jeg kanskje ikke først, men jeg fullførte - og det var målet. Jeg var faktisk ikke sist heller asså, men de lå i en klase rett bak meg - så tiden trenger jeg ikke skryte av!

Mads - du var helt suveren å ha med idag. Du motiverte meg skikkelig gjennom hele løypa og jeg er så glad for at jeg fikk halse etter deg og alle de lune og gode og morsomme kommentarene dine. Petter - jeg er glad for at du sakket av ved et par anledninger, slik at jeg kunne bruke deg som et alibi for at jeg selv var sykt sliten på et tidspunkt. Nancy - se hva du har gjort med oss!

Vel gjennomført løp til alle deltagerene, og til arrangørene vil jeg gi en kjempeklem for et utrolig flott gjennomført arrangement! Alt på stell, detta kan dere! :-) Og tro det eller ei, og jeg kommer sikkert til å gnage av meg armen frem til neste gang for det jeg nå skal si...: Det frister til gjentagelse!

Supporterfrue - nå også LØPEfrue!

 

Idag - Brotorvetløpet 2015. MÅL: Gjennomføre.

Å herreminhattenfnatt, nå er det ikke lenge igjen!

I idag er det nemlig litt sånn klimax for det jeg har holdt på med i det siste. Jeg skal delta i min aller første konkurranse som har med min fysiske form å gjøre. Riktignok har jeg ikke trent for å gjennomføre dette løpet, med tanke på at jeg ikke en eneste gang i løpet av de siste månedene har jogget eller løpt noe særlig. Problemet mitt er at løpeteknikken definitivt ikke sitter i beina. Jeg er rett og slett ingen løper, for å si det på en pen måte. Men gosj, det driter jeg i. Jeg skal bare gjøre det!.

Tanken min er bare å gjennomføre. Jeg driter i om familien min står på målstreken og venter en time eller to på overtid, de får jaggu bare stå der å fryse! Gjennomføre skal jeg, for det handler litt om det vi snakket om - det mentale. Hvis jeg dropper morgendagens løp, så blir jeg skuffet over meg selv!

Torsdag "varmet" jeg opp med en to timers spinning. 120 minutter. Jeg forbrant så mye som 1400 kalorier, og fikk kjenne på blodsmaken og pulsen langt oppi halsen. Woup! Jeg kan ikke si at jeg ELSKER følelsen, slik mange treningsentusiaster gjør, jeg er fremdeles på den greia at jeg liker best tiden etterpå der jeg kan med et stort, stolt smil loffe ut i bilen og være stolt av at det ikke ble sofaen i dag heller...!



Det er litt sært å se at den genseren som satt ganske så tåjt for en stund siden, plutselig henger den løst overalt. Selvsagt mer moro enn sært. Men likefullt et bevis på hardt arbeid de siste månedene.

Så hva gjorde jeg på hviledagen min? Vel, jeg klarte ikke sitte stille.



Det var mørkt når jeg pakket ned malersakene, så bildet ble litt dårlig kvalitet. Men dette er hvertfall hvordan fargen så ut når det var mørkt, bare å vente til det er helt lyst ute så får vi se hvordan det endelige resultatet ble..! Inspirasjonen fikk jeg faktisk fra å ha sett noen episoder med Frusterte Fruer, der jeg så at disse type fargene gir et veldig ekslusivt og varmt preg. Jeg var så hinsides lei hvite vegger , det var liksom greit når alt var helt nytt, men etter to år kjente jeg at det måtte komme litt farge på veggene.

Nå står det karbohydrater og kaffe på menyen, jeg må sørge for litt energi. Det kan bli kaldt også, jeg har jo aldri løpt utendørs - eller løpt noensinne, så jeg vet ikke helt hva som er greia..? Er det ull innerst liksom? To tightser? Hmm..

For å liksom å understreke hvor jævla nytt det her er for meg så kommenterte jeg et innlegg på facebook der jeg hadde fått spørsmål om jeg ville være med å isbade på onsdag....:



"Isbading vil gavne deg som et ledd i oppkjøringen". Kjetil, det gjør høydetrening også, så jeg gikk en tur opp til Grenlandsbrua tidligere denne uken...!

 

Ønsk meg lykke til da! Jeg grugleder meg, men vet at dette må jeg bare gjennomføre og regner som sagt med bunnplassering - men gjennomføring av løypa er en seier i seg selv for denne frøkna! Hvis dere står langs løypa, så har jeg hvertfall en rød nisselue på meg. Blir veldig glad om noen knipser et bilde av meg hvis de ser meg! Vi er til nå 150 påmeldte!

/Line Victoria

 

 

15 ukers update. Veiedag: Hva gjorde alle de deilige utskeielsene i helgen med vekta?

Husker dere fra mandagsinnlegget at jeg var så bekymret over min lillestore utskeielse i helgen? Og at jeg gruet meg til veiing idag, vel vitende om at jeg nå altså ikke hadde vært ukens flinkeste elev på kurset. (Ikke at jeg vanligvis er det heller, haha!) 

Vel, min bekymring var faktisk fullstendig uten grunn. Faktisk hadde jeg fortsatt å gå ned i vekt. (!)

Jeg skjønner ikke helt hvor min bekymring egentlig lå. Men etter en laaaang prat med veilederen min Nancy, så forstod jeg at dette var en helt nødvendig oppdagelse, som får meg til å tenke på de litt mer fremtidsrettede målene mine. 

Målene med kurset jeg går på er at jeg skal få et normalt, sunt kosthold - og anledning til å ha slike helger som dette UTEN å få dårlig samvittighet, og uten å legge på meg nevneverdig. 


Selfie i speilet i gangen anno august vs desember.

Jeg så litt tilbake i tid. Hvordan så en helg ut for meg i sommer? 

Rett skal være rett, den største nedgangen hadde jeg de første 8-9 ukene, de siste kiloene har riktignok rent av meg men ikke med så stor hastighet som i begynnelsen. Men nå er det mer oppstramming jeg holder på med. Tyngdekraften har gjort sine saker med en 32 år gammel tidligere jojo-slanker!

PS: Jeg er ikke helt komfortabel med å posère slik som bildet til høyre, men det var det jeg knipset rett før jeg spratt ut døra. 

Tilbake til det Nancy og jeg snakket om.....Det gikk opp for meg at helgen jeg nettopp rundet var en "sunn" helg sett med Line Victorias øyne for bare få måneder siden. Bare en pizza og ingen dessert fordi jeg allerede var mett? (Det pleide jo være forrett, hovedrett en dessert og en irish coffe..!) En halv plate sjokolade? (Det pleide være en hel, som jeg skylte ned med brus!) Tørr hvitvin og noen gode glass med spesialbrygget øl? (Det pleide være 8000 flytende kalorier bare i rusbrus!) Nattmat - grov panini. (Det pleide være en hel grandiosa) Tre Livea-barer søndag ettermiddagen i fyllesykens navn. Det pleide være en hel sjøloftetpizza med rømmedressing og MENGDER av smågodt fra bensinstasjonen. Nei vet du hva - når jeg tenker på det så var faktisk helgen min ganske sunn, sett med normale øyne!

Det begynte faktisk å gå opp for meg i samtalen det er slik helgen min så ut,jeg ønsker at det blir fremover. Ikke hver helg, riktignok! Men at jeg kan klare å opprettholde en sunn livsstil og kosthold fremover. Selv om jeg "skeiet" ut, så var mengden ikke i nærheten av det det har vært tidligere. Og som PT-Charlotte (en av de sterkeste og kuleste damene jeg vet om på Nr1Fitness) sa til meg - "Slik som du trener aktivt nå, så er forbrenningen din en helt annen enn den var for 4 måneder siden! Du vil bli overrasket over hvor mye kroppen din takler nå, enn den gjorde i sommer!" Og det er viktig for meg å huske på og ta med meg videre. Jeg kan for første gang i livet si til meg selv at jeg har en aktiv livsstil. Og da er det absolutt rom for disse utskeielsene. Men som jeg har vært inne på før, det er ikke det du spiser lørdag og søndag som er problemet, det er hva du spiser mellom søndag og lørdag som ofte er problemet. (Hvertfall slik det har vært for min del.)

MEN, det er et "men" her. Jeg er ikke ferdig med kurset mitt. Jeg vil så veldig gjerne fullføre kurset, nå målet mitt og få dreisen på dette - FØR jeg innvilger meg helgekos fremover. Utskeielsen var den 2. i rekken på 14 uker, helt seriøst ikke noe problem for kroppen min. Men jeg er ikke helt der ennå i forhold til å la dette bli en vane helt ennå. Jeg kommer helt uten problemer til å spise juleribba mi, julestrømpa kommer til å gå ned på høykant til Tre nøtter til Askepott, og flere glass vin 1.juledagstreffet. Jeg kommer ikke til å nekte meg noe, men jeg kommer til å kontrollere det. Og jeg kommer til å trene i juleferien. For før jeg er ferdig med kurset vil jeg gjerne komme i mål. (Ikke med vekta, men med selve kurset) Det handler faktisk for min del om å gjennomføre noe med 20 i stil!

PS: Tusen hjertlig takk for alle innspill i XXSmall-diskusjonen. Jeg blir så glad og opprømt over at mange av dere (som også er uenige i innlegget) klarer å holde en så god evne til å debattere, selv om det blir hett! Jeg er så stolt over å ha så mange flinke debattanter og ikke minst sterke meninger blant leserene mine, det er derfor jeg er så heldig at jeg ikke trenger å ha innloggings-krav og moderert kommentarfelt. Jeg har fått endel gode innspill på buksen, men jeg holder fremdeles fast ved at en bukse i damestørrelse xxsmall bør være større enn hånden min. (ca 35-40 cm i livvidde). Jeg mente ikke at størrelse xxsmall burde være forbudt, jeg syns bare størrelser bør gjenspeile de vanlige størrelsene, slik at jeg som er en medium kan kjøpe medium - og ikke må opp i xxlarge for å finne bukse til en mediumstørrelseskropp!  Men igjen - dere er flinke, smarte og ikke minst oppegående lesere, stolt er jeg over å ha en blogg som engasjererer uten at det går helt over styr og nettroll hamrer løs på tastaturet!

Ha en suveren kveld alle sammen!

Og ikke vær redd for å følge meg på facebook eller instagram! Og nå er jeg fasen på snapchat også, der heter jeg linevictoriahus !

Jeg er faen meg OVERALT!

 

 

 

 

Kan det være så jævlig vanskelig å la størrelse medium faktisk være medium?

  • Medium (størrelsesbetegnelse) (engelsk) for blant annet plagg av mellomstor eller middels størrelse, plassert mellom small («liten») og large («stor»)

 

Jeg har i grunn alltid sett på meg selv som en helt medium jente. Medium, som i størrelsen. Helt vanlig. Helt ordinær. Hverken mer eller mindre. Ikke for tykk, og aldeles ikke for liten. Riktignok var jeg ikke en størrelse medium tidligere i sommer, da var jeg nok en Large i mine egne øyne. En litt sørre utgave av meg selv. Jeg skulle kanskje ønske jeg var en Small, men det er vanskelig når du er 171 høy og med kvinnelige former. Og med kvinnelige former så mener jeg fremdeles at jeg kan se en helt ordinær, medium-størrelse i speilet. I klesbransjen er jeg noe heeelt annet. I klesbransjen og på shopping i butikker er jeg tydeligvis en kjempe.

Den ene venninnen min som jeg shoppet med i helgen, vil jeg påstå er en small. Hun er ganske mye lavere og slankere enn meg, og kan kanskje kalles en "petit" størrelse hvis jeg må putte henne i en bås. 

Jeg har oppdaget at medium ikke alltid er medium. Hvis jeg er en normal størrelse, kan du takke faen på at jeg er en size kembosvær i noen butikker. På BikBok for noen år siden stod jeg med en bukse i hånda i størrelse Large og spurte betjeningen om de hadde en størrelse større da jeg nemlig ikke engang fikk den over låra. "-Nei, så store størrelser har vi ikke - vi har ingen stor-størrelse avdeling, dessveeeeereeeee..." fikk jeg som svar. Så fikk hun hvertfall proklamert for resten av butikken at jeg, den enorme kjempen på 171 cm, var for stor for målgruppen deres. Jeg har ikke handlet spesielt mye på BikBok etter dette. Synd for dem, for jeg er jo faktisk litt mer pengesterk enn 12-åringene som kjøper klærne i butikken deres. Og om få år er det slike kjemper som meg som skal bestemme hvor tenåringsdattera mi skal få lov til å bruke klesbudsjettet sitt.

På et bord rett innenfor damebutikken Vera Moda i Oslo, der jeg vanligvis finner mye fint til meg selv i, lå det helt greie tøy-bukser i mørk blå farge. Du vet, sånne relativt billige bukser man bruker i hverdagen. Jeg begynte å grave etter min størrelse. Jeg fant noen få. Noe som tilsynelatende må bety at det er flere som ønsker en størrelse Medium av disse buksene. Eventuelt en størrelse Large, hvis man har lyst til å ha plass til en dose luft i magen de dagene det trengs. De buksene som lå øverst var i størrelse XXSmall - XSmall. De var det mange av. Og jeg så ganske kjapt hvorfor:





Jeg har ingen overdrevent liten hånd. Hånden min er faktisk ganske medium. Så hvis du ser på din egen hånd, ser du hvor hinsides liten denne buksa er? Den selges i en damebutikk, og absolutt ingen barnebutikk! Min venninne mente at buksa ikke engang hadde passet hennes 6 år gamle sønn! Vi ble ganske så sjokkerte der vi stod med en damebukse i størrelse XXS-XS, men XXLarge - det fantes ikke! En så bitteliten bukse har da så vitterlig ingenting i en damebutikk å gjøre? Jeg kunne til nød godtatt størrelsen hvis den hadde blitt solgt under et merke eller brand som tilsa at det var en litt annerledes størrelse. Slik de gjør med større størrelser. "Big is Beautiful" og "Plus Size". 

Jeg vet at det for unge (og eldre som meg!) jenter er et jag om å ha minst mulig størrelse i klær. Jeg kan fortelle dere en selvopplevd historie fra tiden min i mediabransjen. Vi skulle på et tidspunkt ha noen jenter inn på en tv-innspilling og produksjonsselskapet skulle skaffe klærne de skulle bruke. De fikk utdelt kjoler utifra hvilken størrelse en godt garvet kostymeansvarlig regnet med at de hadde. Fair enough. Det ble et jævla ramaskrik. Så det endte med at kostymeansvarlig måtte sitte å klippe bort absolutt alle størrelsesmerkene i klærne, slik at jentene ikke gikk å sammenlignet hverandre. Og dette er snakk om voksne jenter (18-25 år)

I min ungdom husker jeg at det var om å gjøre å ha så små føtter som mulig, og det var skolens mest populære jente som satte standaren. Beate har riktignok små føtter, men for oss andre var en sann lidelse med både 2 og 3 størrelser større å måtte skvise oss inn i alt for små Fila sko for å få like små føtter som Beate. Evt aaaaltfor små Buffalo-sko. Jeg for min del kan også nå, etter 18 år i taushet, innrømme at jeg også sydde på Levis-merker på billigbuksene mine, og falske størrelseslapper. (På Levis-buksene så stod/står størrelsen på utsiden langs bukselinningen, til alles forlystelse om du hadde en litt større størrelse enn andre.) Jeg brukte en blå kulepenn og forfalsket størrelse 29 til 28 i livet. Så vet dere det! Tenk å være så farget og preget av dette med størrelser. Det beviser jo bare at det egentlig alltid har vært et jag om å være minst mulig av deg selv.

Så forferdelig trist!




Når jeg ser tilbake på min ungdomstid, så kan jeg ikke akkurat legge skylden på Beate med det lange, blonde håret og det fantastiske smilet - for at hun var den som satte standarden når det kom til mote på ungdomsskolen. Hun var den mest populære jenta og absolutt alle ønsket å se ut som henne, ikke minst være henne. Heldigvis var (er!) hun en sunn rollemodell også, med tanke på at hun i tillegg til å være pen, også var sporty, skoleflink og hyggelig. 

I disse tider er flere andre ting vi lar oss påvirke av. Det er ikke bare den fineste jenta på skolen, men det er butikker som legger størrelse xxsmall øverst på salgsdisken, og du må grave deg nedover - eller kanskje må du på hylla under, eller i værste fall så må buksa i din medium størrelse bestilles fra en annen butikk eller lager.

Dessuten er det ikke bare unge jenter som blir påvirket, jeg som 32 årig størrelse medium, ser med GRU på hvordan mine fremtidige barn skal oppdras, med så mye mammapoliti der ute. For ikke snakke hvordan det skal se ut hjemme i huset mitt til enhver tid, Kähler-vaser og designermøbler overalt og løkkeskrift på veggen i soverommet der det står "Sov søtt, min kjære, jeg elsker deg høyere en himmelen" mens mannfolket mitt er ute å sykler Birken.

Kan det være så jævlig vanskelig å la størrelse medium faktisk være medium?

 

Line Victoria Husby - en størrelse Medium i speilet på badet, men en XLarge i butikken.

Supporterfrue på Instagram :-)

 

 

 

Helgen i karbo-koma.

Kjære herlige, fine blogglesere! Jeg må først få lov til å si tusen takk for at dere har tålmodighet med meg, jeg rakk faktisk ikke på noe som helst tidspunkt å oppdatere bloggen i helgen, fordi jeg var på vennejulebord i Oslo. Hva skulle jeg fortalt dere, liksom? Det her? :



At jeg røyk på en smell denne helgen med:

Melkesjokolade

Hjemmebrygget øl

Vin

Potetgull

Chillinøtter

....og så kommer alt jeg spiste utenfor hotellerommet i tillegg..!

MEN, det gjør da ingenting. Jeg hadde sett frem til helgen med både glede og redsel, og tatt mine forhåndsregler. Så mengden ble ikke den samme som jeg vanligvis ville dytta inn i det store hølet midt i trynet. Men at det ble en kaloririk helg uten noe som helst trening, det er vi alle enige om. Jeg skal veie meg til onsdag og gi dere full rapport over hva denne helgen gjorde med meg sånn tallmessig, men jeg har faktisk en følelse av at det ikke gikk såå ille som jeg kanskje var redd for. Sannheten er at jeg trengte virkelig denne utskeielsen. Jeg tror den rett og slett var bra for psyken min, jeg tror kroppen kanskje måtte restartes på et vis. Og hallo, jeg skal jo ikke i fremtiden slutte å kose meg med god mat, alkohol, og søtsaker, jeg skal bare ikke gjøre det til en vane slik det har vært før!


Torben og jeg fikk en helt suveren suite på Clarion Royal Christiania, 2 etasjer med utsikt over Oslo Sentrum. Vi bodde veldig godt, for å si det sånn! Og når morgenen etter all syndingen på diverse barer og spisesteder meldte sin ankomst, var det i grunn ganske alright å ha hvert sitt bad i hver sin etasje, haha! 



(Som du ser så falt det meg ikke å knipse bilder FØR vi hadde rotet ned hele suiten... Hahahah!!)

Uansett så var det greit å komme hjem etter en helg med 4 herlige vennepar, shopping, champagne, øl, brennevin, pizza og annen god mat. Det var faktisk litt deilig å ta fatt på rutinene mine idag, både hva gjelder mat og ikke minst trening. Det ble riktignok bare en times tid med intervaller på sykkelen idag, merket at det var en myk start. Jeg hadde også en ganske intensiv jobbmandag også. Jeg skal innrømme at jeg grugleder meg til veiedag på onsdag, men krysser fingrene for at jeg kanskje bare står "stand by" tallmessig. Herregud, jeg aner faktisk ikke. Vi får se!

Det var forøvrig ikke før jeg kom hjem etter trening at jeg la merke til at jeg så ut som en herja 80-talls aerobicinstruktør.



(Svart sportsbh, lys rosa sportsbh, 2 stk singleter derav den ene er rosa, den andre mer oransj-ish, rosa hettegenser, masse gammel sminke fra arbeidsdagen, "hårbøylestrikk" og grorudpalme)

En annen rutine som skal bli godt å komme tilbake i er min elskede bloggrutine også. Beklager at jeg var litt borte noen dager, men jeg skylder mer enn gjerne på karbo-koma g dårlig sammvittighet. :-/

 

Kjære alle bamblinger. Unnskyld.

«-Jeg skal aldri mitt liv bo i Bamble igjen, jeg skal bo her i Oslo resten av mitt liv!» ropte jeg og slo ut med hånden. I den andre hånda satt jeg med en skinny americano med soyamelk. Eller no. Jeg husker diskusjonen veldig godt. Jeg satt der med tre Oslo-venninner og snakket om fremtiden. På en hipp cafè på trendye Grünerløkka med min perfekt tempererte soyakaffe snakket jeg nedsettende om hjemstedet mitt, som faktisk hadde gitt meg en trygg og god oppvekst samt gode minner.

Jeg var 22 år og hadde allerede bodd i tigerstaden i 3 år. Som 19-åring var jeg innom Bergen og Trondheim et års tid, før jobbmuligheter i tv-bransjen trakk meg til Oslo. Og det var ingenting jeg var mer bestemt på enn å aldri dra tilbake og bosette meg på hjemstedet mitt, Bamble.

Av en eller annen merkelig grunn så hadde jeg lagt hjemstedet mitt for hat. Jeg la igjen grenlandsdialekta hjemme på pikerommet og snakket perfekt Oslo-bokmål uten a-endelser. De eneste a-endelsene i språket mitt jeg tillot meg var pappa, villa og visa. Jeg glemte også om det het «på Stathelle» eller «i Stathelle» når jeg en sjelden gang refererte til hvor i Bamble jeg kom fra. Kanskje jeg sa «i Stathelle» fordi det hørtes mye finere ut. Det var også på et tidspunkt viktig for meg å gjøre et stort poeng ut av at jeg IKKE var fra Grenland, for det var som å banne i kirken hvis man ønsket å gjøre et positivt inntrykk på noen innenfor ring 3 i Oslo. 

Årene gikk, og jeg begynte å nærme meg 30 år. Den berømte 30-års krisa. Jeg frekventerte fremdeles de kule cafè`ene og hadde nettopp betalt flere millioner for en leilighet med renoveringsbehov på kun 41 kvm. Men hey, den lå jo på ultrakule Grünerløkka - det kosta å være trendy! 

Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde utslaget. Sånn helt uten videre sa jeg opp jobben min i TV 2 og la ut leiligheten med alle møblene mine inkludert, for salg. Det kan ha vært min 142. gule parkeringsbot på frontruta på bilen min. Det kan ha vært at jeg måtte betale 124 kroner for en 0,4 øl på et utested. Det er mulig at det utslagsgivende var at jeg måtte ta taxi hver eneste meter jeg skulle forflytte meg på kveldstid, grunnet den voldsomme overfallsbølgen Oslo hadde det året. Eller så var det rett og slett de uendelige lange bilkøene som gjorde at jeg jeg resolutt pakket sammen resten av tingene mine og gav nøkkelen til ny eier av leiligheten.

Arbeidsledig, singel og dels hjemløs satt jeg på Gardermoen juni 2013 etter å ha reist på en jorden rundt-reise for å «finne meg selv» på overskuddet av leilighetssalget. Jeg hadde sett så mye av verden at jeg var helt utslitt. Jeg hadde også rukket å fylle 30 år i løpet av reisen, og nå var 30-års-krisen i full blomstring. Pappa plukket meg opp på Gardermoen midt på natten og spurte hvor jeg ville bli kjørt til. 

«Kjør meg HJEM!» Og så kjørte vi hjem til Bamble.

Det føltes litt som et kultursjokk å flytte fra verdensmetropoler og så rett hjem til Bamble. Pappa og min bonusmamma hadde et hus tilgjengelig for meg på Sandøya. Jeg tenkte at det var eksotisk for en stund, og tok med meg flyttelasset ombord på ferja til Sandøya. Da jeg var ung trodde jeg at Sandøya var et sted man sendte folk som ikke klarte å oppføre seg. Jeg trodde kanskje Sandøya var litt som Bastøy. I følge Wikipedia er Bastøy en øy i Oslofjorden som opprinnelig hadde et skolehjem for slemme gutter. Det er litt flaut å innrømme, men jeg trodde faktisk Sandøya var et slikt sted frem til jeg faktisk skulle flytte dit selv som 30-åring. Bortsett fra at jeg nå skulle gjøre Sandøya til et sted for single, barnløse, arbeidsledige kvinner i sin værste/beste alder med min adresseendring.

På mitt aller minst glamourøse, med håret i en deilig palme på huet, usminket i joggebukse og med en røyk i begge hender, knakket det vennlig på bilruta i køen på vei ombord på ferja. Matrosen Torben. Min gamle barndomsforelskelse fra 15 år tidligere tvang seg inn gjennom bilruta og gav meg en stor klem. «Så hyggelig at du er på hjemlige trakter, Line! Dette er stas!» 

Det var virkelig ikke på denne måten jeg hadde sett for meg å møte min fremtidige mann. Istedenfor champagne og 5-retters på en dyr restaurant, bestod vår første stevnemøte av 3 liter billig rosèvin på terrassen med Postgirobyggets «Sommer på jorda» fra høyttaleren på telefonen til langesundsgutten Torben.

Jeg glemmer aldri tekstmeldingen jeg sendte til venninnen min i etterkant. «Jeg har røket på en smell med ferjefyren, nå kommer jeg meg aldri av den øya her!» 

Det tok ikke lang tid før jeg kjente at det i grunn var utelukkende positive sider ved å flytte hjem igjen. Nærheten til sjøen. De overkommelige boligprisene. At folk vinker og smiler når du kjører feil i rundkjøringen, og ikke viser den midterste fingeren på hånda. Konsertene på Wrightegaarden. Turområdene. Båtlivet. Familien min i gangavstand. At ingen hever øyebryna når du har på deg slippers og joggebukse på butikken. At de på vinmonopolet passer på å bestille opp mer av den billige rosèvinen når det nærmer seg bursdagen min, og at de på Rema 1000 spør om jeg ikke snart er tom for vaskepulver - for det er jo en stund siden jeg kjøpte den forrige pakken.

Overraskelsen var også enorm da jeg fant ut bamblingene tilogmed har fått øynene opp for sushi og fått egen sushi take-away! Hva er det egentlig Oslo har som ikke Bamble har nå? Bilkø? Overentusiastiske parkeringsvakter på provisjonsbasert lønn? Overpriset, perfekt temperert skinny kaffe latte med soya? Det er absolutt ikke noe jeg savner! Det smakte jo dritt, uansett.

Så dette, kjære medbamblinger, tolk dette som min unnskyldning til dere. Jeg er lei meg for at det måtte ta 10 år i Oslo før jeg oppdaget hvilken perle Bamble er. Jeg har egentlig savnet dere, og jeg har kommet for å bli. Borte bra, men hjemme best.





Følg Supporterfrue på Instagram eller facebook davel!

 

//Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Solkystens Julemagasin der jeg fikk lov til å skrive et blogginnlegg i et glanset magasin!  

Et ganske avførende innlegg....

Da var denne månedens julekalendergave åpnet og spist. P-pillekalenderen er jaggu spennende saker, for i 3 av lukene ligger det en bitteliten avføringspille istedefor en p-pille, bare for å gjøre de 24 dagene til jul ekstra spennende. OH JULEGLEDE! 

Forøvrig vil jeg starte dette blogginnlegget med en melding til dere som lager Trio Julebrus. Dere har laget min desiderte favorittbrus i lightversjon, men det står NADA om antall kalorier i den - og hvorfor svarer dere ikke en nøden, julebruselskende kvinne i sin nest beste alder?



Dere kjenner jo meg. Jeg kan faktisk bli kababel til å teppebombe Telemark Mikrobryggeri  med meldinger hvis jeg ikke snart får svar. Jeg MÅ FÅ VITE om jeg kan kose meg med denne i jula!! (Ja, jeg vet at lightbrus ikke nødvendigvis er så bra for meg uansett. Men jeg syns det var så pussig at det ikke stod på flasken, og det gjorde meg litt...koko!)

Igår hadde jeg tre timer spinning. Jepp. 3 timer. (Ingen pauser imellom...Bare instruktører som kom og gikk, ristet på huet over hvor gale den Livea-gjengen er...) Jeg tror faktisk ræva mi har slått opp med meg. Vi samarbeider ikke om noe idag. Faktisk vil jeg gå så langt å si at jeg ikke tar ansvar for rævas handlinger idag. 

Jeg og Christine (spinning-venninne) delte på Mann44 igår. Han er vår lille bitch og henter vann til oss i pausene, holder av sykler så vi kan sitte sammen og ikke minst har jeg nå lært han godt opp til å stille inn sykkelen min før timene. Jentene kommer rett og slett til dekket bord, og mellom orange og røde soner så har han faktisk pust nok til å underholde oss med sitt blide åsyn også. Jeg tvang jeg han til å ta bilde av meg i spinningsalen i går. Beklager litt dårlige bilder, det er faktisk ikke min skyld.

Syns du at det er pussig at jeg spinner med sykkelhjelm? Javel, det driter jeg i, men jeg tenker at sikkerhet er viktigere enn noe annet når man sykler. 

Lurer du forresten på hvordan spinningslaven vår, Mann44, ser ut? 



Ja. Det er vi som har bestemt hva han skal ha på deg.

Når det er sagt - han heter selvsagt ikke Mann44, eller Gris1 som han kaller seg på oversikten på pulstabellen. Han heter faktisk Mads, men det kan jeg ikke avsløre for dere for Mads vil helst leve et anonymt liv. 

Jeg har blitt introdusert for noe nytt i kostholdet mitt denne uken. Fett. Fett må man ha i et balansert kosthold, og jeg har hamstret inn de sunne, fettholdige varene som jeg skal bli flinkere til å spise. Jeg spiste dette før jeg dro på spinningen i går, og Christine spurte hvordan magen hadde reagert. (Jepp, det er sånt vi snakker om med hverandre. liksom. Ikke negler og sminke som dere gutta tror) Jeg sa som sant var, at det gikk forbausende bra, men at jeg prompa litt i tide og utide. Akkurat i det jeg forteller at garasjedøra bak ufrivillig kommer til å gå opp og ned endel ganger i løpet av de tre timene vi skal spinne, så ser jeg i øyekroken en forskremt mann rett bak meg. Rett bak, ja. Med utsikt midt i smutthullet mitt når jeg reiser meg opp på sykkelen for å ta de tunge tråkka.

Han fikk selvsagt med seg at jeg kom til å ha åpne sluser i nettopp hans retning, og det var ikke glede jeg så i hans spinningville øyne. Kjære mann bak meg, som jeg fortalte deg - det er ekstremt liten sjans for at du vil få noen laber bris i håret i løpet av timen(e), for jeg er polstret så til de grader i aslet mitt at ikke engang en liten smyger klarer å tvinge seg gjennom to lag med sykkelbukse-polstring og treningstights. Jeg bare sier det, kompis, den lukta - den blir liggende i sykkelbleia til jeg kommer hjem og tar den av meg i garasjen og må stå der ute, naken og til lufting i en halvtime, fordi Torben ikke takler at jeg drar med meg lukta inn i huset. Etterpå legger jeg sykkeltightsen i en pose og må smugle den inn i vaskemaskinen. På 90 grader og med en halv liter tøyduft-mykner. Så den fisen jeg slipper i spinningsalen, den kan du takke faen på at jeg tar med meg hjem igjen! sa jeg.

Neida, jeg sa ikke det. Du vet, det er liksom ETTERPÅ alltid kommer på det geniale du kunne sagt tilbake. 

Anyway.

Kontorstolen min ble idag byttet ut med denne takket være en observant kollega som så jeg slet litt med sittestillingen.



Hvis du lurte så skal jeg ikke på spinning idag. Jeg må hjem og lufte garasjen.

hits