12 år siden.

Tenk. 

Det er idag 12 år siden jeg lå sammenkrølla i superhelten min sitt fang og gråt hjemme på Stathelle. Der man vanligvis som 25-åring gråter over gutter som er idioter eller jentedrama i venninnegjengen – så gråt jeg denne oktoberdagen over at mamma min plutselig, helt ute av det blå, døde av hjerneslag mens hun sov. Jeg skriver ofte om disse mørke dagene i kalenderen, og jeg ser av blogginnleggene mine gjennom årene at sorgen over å miste mamma tidlig i livet aldri egentlig blir noe bedre. Jeg takler det kanskje annerledes, litt fordi det tross alt forventes etter 12 år – men det blir ikke bedre hvis du skjønner. Hvertfall ikke etter at jeg har blitt mor selv og mamma skulle vært mormor. 

For snart 4 uker siden opplevde jeg nesten en reprise av det samme marerittet igjen. En ekstrem vond beskjed uten noen formening om hvordan det kom til å gå. Og denne gangen kunne jeg ikke krype oppi fanget hans for å få trøsten jeg alltid vet at jeg kan krølle meg oppi når jeg trengte det. Og akkurat det er jeg så ufattelig redd for i fremtiden. Hva skjer den dagen jeg ikke kan krype opp i fanget til min store, trygge superhelt – som jeg har gjort i 37 år? 

Jeg kjenner at jeg er glad for at jeg tør å snakke om døden. Både med fremmede og med de nære. Vanskeligst er det nok å snakke med de som aldri har opplevd slike ting i livet selv, rett og slett fordi de ikke forstår sorgen på samme måte. Men så møter man noen som kan relatere. Og da er vi som regel enige om en ting – dette er noe man rett og slett ikke kommer over, men må leve videre med. Som Trump ville sagt – «it is what it is». Det kan ikke reverseres og det kan ikke bøtes på. Men vi er heldigvis enige om at minnene er gode å leve på, selv om det er en mager trøst selv 12 år senere. 

Maren og jeg snakker mye om mormor. Det har jeg gjort hele livet hennes. Idag snakket vi om mormor i himmelen. Maren lurte på om mormor var en måke. Jeg gav opp, og sa ja.

Jehovas Vitner ringte meg idag også. De har siden lockdown antageligvis sittet å bevret etter å skrape på ytterdører nå som de vet at de aller fleste holder seg hjemme. Nå har de altså begynt å ringe, og joda – som bestilt ringte de idag i mitt lille Armageddon mellom 15.45 og 16.15 – tiden fra du drar fra jobb akkurat i siste lita fordi du måtte få noe ferdig – og barnehagen som stenger. Med andre ord – denne tiden kaller jeg da altså Armageddon. Jeg er oppdratt høflig, så jeg forklarte med mild og hyggelig stemme inni Huyndaien at jeg følte at min tro er en privatsak og at jeg har min måte å pleie barnetroen min på. Utrolig nok gav hun seg ganske greit på det – og selv om jeg ser i etterkant at samtalen varte over 5 minutter – så er en ufattelig god treningsøkt å forholde seg både hyggelig og tålmodig under Armageddon. En prøvelse kanskje, men på en annen side så var det fint å kjenne at det er greit å gi beskjed på en hyggelig måte også. Hvertfall akkurat IDAG.

Å snakke om Gud er vanskelig for meg på slike dager. For Gud sin del vil det være best om han blir nevnt i lystige lag eller når gode ting skjer – ikke på beksvarte dager som dette. Jeg har riktignok mast MYE på Gud de siste fire ukene, og siden mine bønner sånn sett har blitt hørt så bør jeg egentlig holde meg inne med han selv på dager som dette. 

Nå er det bare to timer til denne dagen er over, og jeg kan krype ut av det mørke hullet jeg har vært i idag. 

Tenker på deg hele tiden, mamma. Hver gang jeg ser på Maren så er du den første jeg tenker på – fordi jeg skulle så inderlig ønske at du kunne blitt kjent med barnebarnet ditt. Hun er kliss lik meg, forresten. Og ja, takk for at du sendte superhelten min ned igjen ved Perleporten. God avgjørelse. Det var ikke hans tur denne gangen heller. Hils Gud og si takk. 

Lille Mulen.

10 kommentarer
    1. I min barndom, så var jeg veldig mye på stathelle, å når jeg tenker på barndommen, så tenker jeg på bqdeorkwn i Langesund, turer til rognstranda med farmor og farfar som hadde smurt lunsj , kjøpt inn jordbær og bacon crisp å var klare for en fin dag på favorittstranden vår. Jeg savner barndommen, jeg savner de gode klemmene, ett fang å sitte på, all kjærlighet og prat, å det blir som du sier, ikke bedre, tiden bare går… Trist å lese om din mor som uventet måtte reise videre! Det er ofte at man kan tenke på de man savner,, å de man nå har, å kjenne på en bitterhet over at ikke alle man er og var glad i får delta i hverandres liv, men vi skal ta godt vare på minnene, dem kan ingen ta fra oss❤️

    2. Jeg gråter bare noen nevner å være uten mammaen sin… eller pappaen sin.
      Virtuelle klemmer til deg Line ❤

    3. Du er så heldig som hadde et så flott og nært forhold med din mamma.
      Skulle selvfølgelig ønske at hun ennå var i livet ditt, men jeg ville heller valgt et kort og nært forhold enn langt og fjernt forhold til min mamma…

    4. Åh hjelp, dette var sterk lesning. Jeg kan ikke relatere meg til tapet av mamma – men bare tanken på å miste foreldrene mine er helt grusom og utenkelig. Selv om det er naturlig. Etterhvert. Ikke når man er ung og ikke før livet har vært gjennom flere kapitler. Tårene triller for mammaen din og deg❤
      Jeg mistet min bestevenn, farmor, for et år siden og det var tøft nok. Kjente igjen beskrivelsen din av å ligge sammenkrøllet i lammelse av sorg. Jeg er så glad for at Superhelten ble sendt i retur – og at det ikke var din tur til å betale kjærlighetens pris igjen akkurat nå. Gode tanker til deg❤

    5. ❤ Kjære Line ❤

      Å miste noen som betyr hele verden i tidlig alder er ikke en enkel sak å deale med.
      Sorg går ikke over, den tar bare en annen form med årene.
      Jeg savner fortsatt mormor, og må snakke med henne nesten hver dag. Hun betydde alt for meg og når hun ble revet fra meg en desemberdag i 1990 under 60år gammel så raste verden sammen ❤ Hun har nå vært borte i strax 30 år og jeg savner henne fortsatt.
      Tenker oxo tanken på alt hun ikke har fått med seg i det livet vi har levd etterpå.

      Men jeg vil også gjerne få takke deg,Line❤

      Takk for at du fikk meg til å gråte nå,
      etter flere uker med et vakum fordi jeg har ventet på svar om alvorlig sykdom … Nå åpna kranene seg ❤
      Det var altså noen velvalgte skjøre ord fra deg som skulle til ❤

      Sender deg og Maren tusen gode klemmer og tanker ❤Dere er så fine!

    6. Fine Du❤️ Gråter nær jeg leser det du skrev,o jeg føler så med deg. O dessverre har jeg opplevdt desamme. Jag mistet min kjære mamma 3 uker innen jeg fødte min første dotter..(11 år siden nå)Bunnløs sorg og 3 uker etter enorm lycka (på en o samme ggn )Savnet er like stort nå som då..
      Jeg snakker åpent om mormoren til jentene mine (har en på 4 år og) ,og idag sa 4 åringen til meg – lurer på om mormor er en engel eller spøkelse idag (?!)
      Var dag året rundt,gråter jag av savn etter mamma,men jag har jentene mine som gjør att jag må klare dette,dom trenger meg o dom ska få den beste versjonen av meg,samtidigt ska jag førtelle alt dom vil vite om deres mormor.Sån lever hun vidare ❤️Ønsker deg alt godt ❤️❤️kjempestooor klem til deg o søte Maren❣️🌷

    7. Åh dette er så trist å lese. Du skriver så fint❤️❤️❤️
      Jeg kan dessverre relatere meg veldig mye til din historie. Jeg mistet moren min 8 dager etter min 20 årsdag, hun døde for 10 år siden idag, faktisk. Og pappaen hennes døde to timer etter henne. Helt tragisk😔

      6 år senere mistet jeg faren min også, så veldig tidlig foreldreløs. Dritt ass. Spesielt i de store begivenhetene som skjer i livet, giftemål og får barn. Er gravid nå og fy søren som jeg skulle ønske jeg kunne snakke med mamma om dette! Skjønner så godt hva du mener❤️😔
      Og så fint å lese at du ikke er redd for å snakke om døden. ❤️

      Mange klemmer herfra❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg