Hadebra, pupper. Dere er savnet.

YO, Whats up? (Så ikke veldig kledelig gangster sjargong, ass. Jeg bare tøffet meg litt.)

Jeg var å trente istad, og tok SELVSAGT det sedvanlige selfien etterpå i bilen: (sorry, har ingen fotoshop-app som gjør hud og hår og øyne og tenner og dobbelthake finere…! Men en runde med pinsett burde jeg kanskje kostet på meg…!)

..og etter å ha sjekket resultatet så ser jeg plutselig…..:

HVOR I HELVETTE HAR DET BLITT AV PUPPENE MINE!????? Jeg har jo oppdaget at de har blitt unormalt små i det siste, men asså.. Er jeg plutselig en C-cup nå da eller? Stakkars meg, mistet helt proposjonene mine. Puppa var liksom det første du møtte på når du hilser på meg, og nå er mine to store fordeler forvunnet i et hav av kaloriforbrenningstimer på spinningsykkelen. Jeg gråter en skvett for mine brød.

Jeg må ha en forandring i livet mitt, en ny ting som gjør at folk legger merke til meg nå som hevelsen har gått ut av baksten, hvis du skjønner hva jeg mener.

Så her om dagen diskuterte jeg med den konstituerte direktøren min om jeg fikk lov til å farge hårt rosa. Dessverre for meg så var han ikke spesielt imponert over de bildene jeg viste han fra min gode venn Google:

NEIDA, han var selvsagt utrolig negativ til hårprosjektet mitt. Rett skal riktignok være rett, selv om jeg jobber i Petter Stordalens crazy hotellkjede, så må det nok innrømmes at det er vanskelig å ta en 32 år gammel salgssjef seriøst i budsjettforhandlinger, om jeg stiller med rosa hår.

Nuvel.

Etter raserianfallet jeg fikk på kontoret hans, så gravde jeg frem en øredobbe og plantet en øredobbe jeg hadde liggende på pulten min og trøkket den inn i det gamle piercinghullet under leppa og forsøkte meg igjen inne på sjefens kontor..

“-Hvis ikke jeg får ha rosa hår, så skal jeg HVERTFALL ha den rosa piercingen min lett synlig!”

Stemningen var til å ta og føle på…:

Han ser ikke videre imponert ut.

Men det kan være mange grunner til at han kanskje ikke er så imponert over salgssjefen sin. Kanskje han har lest utdrag fra da jeg tidligere har blogget om hverdagen min? 

Skrevet tidligere på bloggen:

….Måtte være referatansvarlig under det fem timer lange møtet, en jobb jeg virkelig ikke nyter. Da får jeg ikke sagt like mye, og jeg må plutselig konsentrere meg. Dessuten er det som oftest på DETTE tidspunktet jeg må krype til korset og innrømme at mange av fagordene og fagutrykkene som dukker opp ikke er oe jeg har kontroll på. “Vi kan gå igjennom DP og BOB og se om dere har noen kommentarer på dette.”  Da pleier jeg fake syk eller bare nikke meg igjennom møtet, smile og applaudere når grønne tall kommer opp, og sukke og stønne og skylde på en eller annen avdeling i konsernet med merkelige titler når de røde tallene kommer opp. Helt seriøst, det funker alltid. På skjermen finnes også mange krokodille-tegn (disse: < og > ) og jeg har omsider lært meg hva også det betyr.

I referatet skriver jeg bare: “se vedlegg” når det begynner å bli skikkelig vanskelig og legger ved Excel-kopiene vi fikk tilsendt fra revenue-avdelingen. (!??) 

Masse jobbmøter/telefonmøter og rapporter fra januar månede produsert (her copy/paster jeg bare forrige månede og legger inn nye tall og kommentarer) Fargelegger alle tallene med grønt, siden det er en sååå positiv farge. Satser på at sjefen min gjør som meg og kun ser på fargekodene og ikke selve tallene.

____________________________________________________________________________________________________________________

Anyway og apropos om å gi jernet og finne opp kruttet hver eneste dag, beklager at dette innlegget virker litt malplassert og rotete.

Story of my life – det er i grunn meg i et nøtteskall forøvrig. Malplassert og rotete, der altså.

 

 

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg