“-Dvaske damer selger jo ikke, og den rumpa hennes er ganske dvask.”

Mitt første innlegg om motivasjon (trykk gjerne på denne linken om du vil lese det igjen..!) ble godt mottatt av de fine leserene mine. Jeg har litt lyst til å ta opp tråden faktisk. For ukens tema på kurset idag var nettopp motivasjon. Og nå måtte jeg tenke litt i nye baner, for den motivasjonen jeg hadde før jeg startet har endret seg med tiden. Riktignok til det positive – men motivasjonen til hvorfor jeg gjør dette begynner jo å endre seg. 

Min motivasjon og inspirasjon er rett og slett veldig enkel. 

Jeg vil føle meg vel i min egen kropp. 

Det handler ikke bare om kilo eller hva det utseendefokuserte samfunnet vi lever i, forventer av meg. Nei, det handler om hva JEG (og ingen andre) syns om mitt eget skrog. Jeg har for noen år siden hatt en slankerunde med meg selv som ikke gikk helt etter planen som jeg kanskje har gitt utrykk for. Joda, tynn ble jeg. Jeg veide faktisk bare litt over 60 kilo, og det er veldig lite når man er 172 cm høy. Faktisk vil jeg påstå når jeg ser bilder av meg selv i ettertid at jeg ser faktisk litt skrall ut, og definitivt ikke spesielt sunn ut. Men mens jeg kjempet mot mine demoner, så var det nok av folk som ville si sin mening om meg og kroppen min. Faktisk så var det en glamourmodell (og senere Paradise Hotell deltager i noen dager) som gikk så langt at hun sa til media om meg: 

– Jeg synes faktisk synd på henne, sier glamourmodellen, som tror Husby selv har lyst å se ut som henne. 

– Sannsynligvis er hun bare misunnelig. Dvaske damer selger jo ikke, og den rumpa hennes er ganske dvask. Nå har hun vel begynt å trene litt, men det spørs om det hjelper, fastholder XXX XXX. (Jeg har valgt å sensurere navnet hennes)

Dette var altså i 2009, og denne glamourmodellen var i harnisk over at jeg hadde skrevet et humoristisk blogginnlegg om at alle kunne bli glamourmodeller. 

Dette er som sagt 6 år siden, men jeg må innrømme at jeg fremdeles gremmes over at folk kan finne på å si slike ting til andre mennesker, som de ikke engang kjenner. Eller noengang har møtt. Dette er en av de få negative personene jeg merkelig nok har ofret noen tanker i ettertid. Sier hun slike ting til andre jenter fremdeles? For i såfall – det skremmer meg. Jeg både håper og tror at glamourmodellen har blitt 6 år eldre og noen år klokere, og jeg har lært meg gjennom å jobbe i TV i 10 år at jeg ikke skal ta slike ting til meg. Men på det tidspunktet i 2009, der jeg sleit som værst med å like min egen kropp – så var ikke den kommentaren helt heldig for meg. Den hadde i grunn ikke vært heldig på noe som helst tidspunkt, for slikt bør de alle fleste mennesker med noe vett plassert mellom ørene, holde seg for god til. Og nå idag tar jeg strengt talt ikke denne glamourmodellen seriøst heller, det bare skremmer meg voksne mennesker kan si slike ting til andre mennesker de ikke kjenner. Nettroll har jeg null respekt for. Selv om nettrollet ikke er anonymt, og kommentaren for alltid foreviget på internettet. 

I de siste månedene har jeg vært helt åpen om hva slags livstils-endringer jeg har gjort. Her på bloggen, på Instagram og på facebooken min. Jeg tror ikke det er noen av mine venner eller omgangskrets som ikke har fått med seg “før og etter”-skrytebildene mine, og det er med viten og vilje. Jeg VIL at andre skal vite hva jeg holder på med, for det finnes ingen bedre motivasjon en de som heier på meg!

Overalt hvor jeg går, hver eneste dag, møter jeg både kjente og ukjente fjes som klemmer meg og skryter av meg. Jeg blir faktisk litt rørt og salig over alle de hyggelige kommentarene og “tomler opp” jeg får, enten det er på butikken, på shoppingsenteret, i kommentarfelt eller av mine venner og familie. 

Ikke bare blir jeg motivert av å se min egen fremgang, men idag kjente jeg at jeg bryr meg så inderlig om de jeg går på kurs sammen med. Et eksempel idag var at en god Livea-venninne kom stolt ut og viste meg boka si med alle tallene og forbedringene sirlig skrevet ned uke for uke. Jeg ble så imponert og stolt at jeg faktisk begynte å gråte en liten skvett av ren glede på hennes vegne. Jeg satt i sofaen og så på tallene hennes og tenkte at “Fy faen, hun er helt råååå!”. Og så kikket jeg bort på de andre kursdeltagerne og jeg kjente en så enorm glede på alles vegne – det satt en hel haug med VINNERE i sofaen ved kaffemaskinen på veiedagen vår. De andre må jo trodd at jeg hadde et nervøst sammenbrudd eller noe, men det var virkelig en form for klimax for meg. Jeg har jo vært så opptatt av å skryte på bloggen hvor flink -jeg- har vært, og så ser jeg at mine flotte meddeltagere gønner på og oppnår fantastiske resultater også. Det er en magisk følelse å kunne glede seg så stort på andres vegne.

Jeg må lære meg at det å dele alle opp- og nedturer på en blogg, også gjør at folk følger med meg. Men det har til nå bare opplevdes som positivt. Idag skulle jeg kjøpe noe så enkelt som kalendergaveposer i en butikk, og så kom ei bort til meg og sa “-Du er så fin”. Slike ting går rett i den positive minnebanken min, og jeg kommer frem disse tilbakemeldingene i laaange tider fremover. Jeg tar frem slike ord og tilbakemeldinger hver gang jeg lurer på hvorfor jeg har lyst til å dele så mye personlig med dere, og jeg kjenner at jeg er glad for at jeg deler så mye – litt fordi det booster selvtilliten og motivasjonen min riktignok (!) men også fordi jeg får lov til å skrive innlegg fra hjertet slik som dette.

Nettroll finnes, javisst! Men da er det så deilig å se at det ramler inn mer positivitet på bloggen min enn jeg noengang kunne forventet, og nettrollene får bare drukne i sin negativitet. 

Og når det gjelder glamourmodellen som kalte meg dvask – jeg har ikke glemt deg, men jeg syns det er helt nydelig å kunne si til deg at jeg for første gang på noen år nå kan si;  Jeg hører hva du sier, men jeg driter i hva du syns. Jeg føler meg helt fantastisk i min egen kropp!

Og HEY – her er et polert skrytebilde av meg sjæl! 

PS: Jeg lover at jeg ikke skal pepre bloggen min med mine emo-utbrudd heretter…! 😉

10 kommentarer

Siste innlegg