Hemoriden Henning som absolutt ingen rosabloggere opplevde i graviditeten!

De glemte å blogge om det!

Det er mange ting jeg glemte å google meg frem til før fødselen. Litt fordi jeg hadde den holdningen at «det skjer ikke meg uansett». Jeg tok jævlig feil. For av alle merkverdigheter en graviditet og fødsel kan by på, de fikk jeg en øøøørliten smakebit av. Ca like stor smakebit som størrelsen på en umoden rips.

(Hvem skulle tro at headerbildet mitt plutselig ble heeeelt riktig å illustrere dette blogginnlegget med?!) 

Men hey, overalt leser man at «det er helt vanlig». Så det var helt vanlig å få en hemoride fordi presset fra magen og nedover er utrolig stort. Eller fordi man har hard mage. Veldig, veldig mange gravide opplever det. Så HVORFOR har ingen mammabloggere skrevet noe om det oppi alle innlegg om vognkjøp, kremer for strekkmerker og organiske babyklær sydd av blinde nonner? Kunne dere ikke gitt meg en liten heads up da?

Jeg saumfarte andre mammabloggeres ord og tanker om hva som skjer med kroppen når man går gravid. Jeg leste om hudforandringer, at det er vanskeligere å kle seg og HOLD IT! – ?at “man kan ikke spise de blåmuggostene til kvelds”. (Buhuu! For et tap!) Detet var et utdrag av plagene jeg kunne lese meg opp om på gravidbloggeres rosa univers. Hvis min lege skulle ha rett i at «alle får det» – hvorfor er det ingen rosa mammabloggere som skriver om det som visstnok skal være så vanlig? De skriver jo opp og ned om alt annet og «bjuder på seg selv», men jeg følte meg plutselig så sykt mye mer anderledes enn de! Eller helt normal da, som jeg fant ut i ettertid at jeg var. 

Jeg tenker at det må ha noe med at de færreste ønsker å utlevere denslags. At det er kleint og flaut liksom. Vel, la meg ta støyten for alle vi som fikk en hemo under graviditeten. Den har fått navnet Henning. Hemoen Henning.

Først det viktigste: Henning er ikke farlig, ikke uhygenisk og ikke ekkelt. Bare litt ubehagelig. Både å ha på besøk og ubehagelig å snakke om. Henning er en hudboble som popper som et popcorn under stort press rundt endetarmen som følge av nedpress som mange kvinner opplever i slutten av fødselen. Sånn – der sa jeg det. Puh!  Man trenger heller ikke å være kvinne og ha født for å få dette heller – og noen opplever å få det «uten å ha gjort noe» for det også. Som sagt – det er HELT vanlig! Men av en eller annen grunn har noen en gang ment at det er ekkelt og har noe med bæsj å gjøre, og dermed blir det som regel ikke snakket om i venninnegjengen og hvertfall ikke av de som har en stor stemme i gravid og mamma-bloggverdenen. Der har jeg jo bare lest at det tyngste de opplevde i graviditeten var at de måtte på Posten å hente alle de pakkene de hadde bestilt på nettet, eller til nød en avsløring om at de selvsagt absolutt ikke fikk noen sting og at morslykken var selvsagt på plass i det sekundet poden ble født. Ikke for å være slem asså, men man kan få en Henning av å løfte den pakka fra posten om den er for tung. Just sayin!

Jeg LØP (nei, løgn – jeg slepte beina etter meg) til den kjekke legen min og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg visste ingenting om dette på forhånd, den bare dukket opp av intet. Jeg oppdaget Henning ved en tilfeldighet. Hvis tilfeldighetene skal ha det til at jeg grafser meg i ræva i tide og utide riktignok, men hey – som gravid reagerer man på alle nye og spennende ting som bokstavelig talt popper frem. Underlig nok fortalte jeg med lavmælt stemme og skam til kjekke-legen hva som hadde skjedd. Han lo, og fortalte at det var slett ikke noe uvanlig – og at så godt som alle får det. «-SÅ GODT SOM ALLE?» spurte jeg, og undret meg over hvorfor ingen forteller om slikt når vi uansett sitter der å diskuterer blodkonstistens, gørr, slimpropper og revner i tisselura. Jeg ble egentlig litt lei meg. Var dette noe vi plutselig -ikke- skulle snakke om? Han fikk ikke lov til å se den «live», (jeg hadde jo ikke matchende undertøy den dagen) så jeg fikset frem mobilen min der jeg stolt hadde brukt selfie-modusen på kameraet og deretter redigert bort de delene han hvertfall ikke trengte å se. Men han fortalte at han hadde sett såå mange av Hennings venner, at det faktisk ikke var nødvendig. Han spurte bare hvilken farge det var på den og så skrev han ut en resept. Eller skrev han egentlig ut noen resept? Tror jaggu salven var reseptfri, jeg! (Vedrørende hudfarge, den var hudfarget. Altså – hudfarget som i den samme fargen røvhålet ditt er, tenk litt på det du?!) Greia var da at hvis den var blå eller mørk så var det en slektning av Henning som trengtes sterkere skyts enn litt salve.

Jeg dristet meg til å ta opp dette med en venninne. Joda, hun hadde også fått hemorider. Og så var den barrieren brutt. Så snakket vi om det, holdt hender og utvekslet masse info om våre hemmelig-Henninger med tente stearinlys og store te-kopper. Eller bare snakket om det, om du vil. Hun kunne fortelle at hennes Henning var litt lengre inne i grotta enn min Henning, og at mannen hennes hadde vært så elskverdig at han hadde kjøpt engangsgummihansker til henne for å gjøre smørejobben litt..ehh? mer delikat. Men hun er sykt økonomisk og lur den dama der, så hun kom til å tenke på at hun i grunn ikke trengte hele hanska til å gjøre jobben, så hun klippet av fingrene på hansken og hadde istede en gummifinger til å tre på å gjøre jobben. Jeg lo HARDT når hun forklarte hvordan baderomssøplebøtta var full av hjelklipte gummihansker og fingre, som om tv-morderen Dexter hadde forsøkt å partère noen og fordelt liket rundt i bøtta. For et godt tips! Hansken kunne da brukes hele fem ganger! (jeg fikk lov til å gjenfortelle historien, bare så det er sagt. Hun syns det er like viktig som meg at det snakkes og skrives om, og at jeg var den rette til å gjøre nettopp det..)

Så med en salve og litt ydmykhet så får Henning den pleien han må ha for å bli mindre og mindre og forsvinne ut av mitt liv. Alternative løsninger har blitt luftet i venninneflokken også. Google sier at man kan faktisk sette et lite strikk rundt roten av Henning og han vil da dø sakte men sikkert ut. Men det høres litt for avansert ut, og hvem skal forøvrig sette gummistrikken på? Torben?! Ellers var også et alternativ å «dytte den inn igjen» sa Google. Nei, jeg får sette min lit til litt salve fra legen, så kan vi snart begrave Henning. Men vi skal snakke om han, ikke tie han ihjel. For Henning kan dukke opp hos deg også når du minst venter det,(for min del i forbindelse med slutten av graviditeten) og da er det kanskje litt deilig å på forhånd vite at det er helt forbanna normalt at han tar seg en tur. Men jeg hadde tilgode å lese om det i en blogg så jeg følte vel at jeg måtte slå et slag for Hennings tilstedeværelse i så utrolig mange rumper! 

PS: Det er godt mulig du har hatt en perfekt graviditet og fødsel og post-fødsel. Da vil du nok ikke nikke gjenkjennende til dette innlegget. Jeg skrev det fordi jeg er sikker på at det er en annen der ute som trengte å lese at det ikke er feil at Henning avlegger et besøk under graviditeten. Vis hensyn til hverandre i kommentarfeltet 🙂

Line Victoria og Henning

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg