Da sprakk det.

Det sprakk for Torben.

Jeg så ikke den komme. Jeg ble overrasket selv, men skjønte at det var farlig nær en reaksjon. det har ligget å ulmet i luften i lange tider, dessverre. Så sprakk det.

Torben har nok gått ned noen kilo han også, den siste tiden. Litt fordi det ikke settes feite middager på bordet, det finnes ikke et snev av godterier i skapet og jeg har lagt ned forbud om å slå det enkle telefonnummeret til pizza-sjappa bortafor når man er litt fysen. 

Så ja, jeg er ikke flau for å fortelle dere at jeg har en mann som har levd på brødskiver tint i mikroen og dansk salami (ÆSJ!) mens jeg har spist mine nøye oppmålte med ferdigpakkede måltider. 

Så da måtte det jo skje da. Den kvelden jeg var på veiing og trening. Så han besørget barnevakt midt i uka. Dro på butikken. Kjøpte så mye mengder og sjokolade at det ville svimeslått en hel jævla kulturbarnehage med 18 avdelinger rett i karbokoma. 
Han kjøpte: Potetgull, en plate sjokolade, nesten en kilo smågodt (800 gram), en pose baconcrisp, en pose peanutter, to cracler og en liten Pepsi Max. Tro det den som kan, mannen kjøpte altså en brus uten sukker til dette etegildet. 

(Slik så han ut forrige gang jeg gikk på kurs, og han ikke fikk spise god mat når jeg så det. Bildet er på natten. og mannen du ser er i karbokoma. Og nei, han skjeler ikke til vanlig..!)

Det Torben IKKE hadde regnet med etter avlevering av diktatoren vår, var at mamsen hadde glemt å legge ut nøkkelen. Japp. Den lå ikke på avtalt sted. Så med minusgrader i luften ringte han kona si i et ørlite håp om at jeg faktisk tok telefonen.
Jeg for min del satt lykkelig uvitende på kursstolen min og svettet over mental/motivasjons-trening sammen med en bønsj andre glade damer. Telefonen min? Nei asså, den lå jo i bilen. 
Plutselig kom jeg på det.

NØKKELEN!

Jeg løp ut i bilen og grabbet til med iphonen med elendig batterikapasitet og sprekk i skjermen. Neida, akkurat kaldt nok i bilen til at batteriet var flata ut. Jeg spurtet inn til Nancy, kastet meg over telefonen hennes på pulten og tekstet Torben. 

Etter mye om og men fikk jeg tak i han. Han satt i bilen,han. I garasjen. Satt å så på fotballkamp på mobilen sin og trøkket i seg potetgull, en plate sjokolade, nesten en kilo smågodt (800 gram), en pose baconcrisp, en pose peanutter, to cracler og en liten Pepsi Max.

Dere? Mannen min var så lykkelig han. Euforisk nesten. Svarte meg med mild stemme at «det gikk heeeeeelt fint at jeg hadde glemt nøkkelen»? Jeg hørte det på stemmen hans. Det er akkurat samme pusestemmen jeg lager når jeg er full av sukker og dårlig samvittighet. Han hadde virkelig time of his life i den gamle Outlanderen vår, der han satt og så på fotball på mobilen sin som åpenbart har hakket bedre batterikapasitet enn kona sin. 

Også jeg da. På vei inn for å lære avspenningsøvelser. (Seriøst. Jeg? Avspenning? REALLY?)

Jeg var litt usikker på hva jeg skulle bruke avspenningsøvelser til, med tanke på at jeg til vanlig – i mitt gamle liv ville avspent meg selv med et par sigg og en kopp kaffe. Nå er det riktignok slutt kjederøykinga mi (hvil i fred, elskede, livsfarlige venn gjennom 17 år) så egentlig hørtes det ut som en fin ting å lære meg å få inn noen enkle øvelser jeg kan slappe av meg. 

Etter at magen min fikk kjørt seg med ca 250 situps (nei, det var ikke 250 situps, det var kanskje 14, men jeg prøver å skrive så du forstår hvor hardt det var for den fislete og skralle muskelkroppen min) så fikk vi beskjed om å legge oss ned for å avspenne oss selv. Behagelig musikk. Stille. Jeg lå godt med teppe over meg. Ei litta fristund for hu mor. Aahh.. Popanlegget til Nancy blir skrudd på. Ut kommer “en behagelig stemme” som Nancy hadde fortalt oss kom til å fortelle oss på en behagelig måte hvordan man tenker og fokuserer og puster og… Ja, i grunn ganske greit å ha en stemme som forteller deg at du skal huske å puste når man er så blond som meg.. Den behagelige stemmen……. Behagelig. Bergenser. Med all mulig respekt for herlige bergensere, men som behagelig bakgrunnsstemme til puste – og avslappningsøvelser…?

Det funket faktisk. Ikke at jeg fant meg selv eller løsningen på verdensproblemer, men joda. Jeg ble bysset i ro.

Vel, bysset i ro er vel strengt talt en overdrivelse med modifikasjoner. 

For jeg lå nemlig der å fablet om han mannen min som satt i bilen med tidenes sukkersjokk. Jeg tenker at han må ha bevret og vibrert så kraftig at det må ha hørtes ut som en rytmebok fra utsiden. At han fråder og har trillrunde øyne som forfedrene våre hadde på 70-tallet etter befatning med bokstavene LCD. 

Så lå jeg der da. Under teppet og hørte på en beroligende og nærmest hypnotisk berrrrrrgenser. Og alt jeg tenkte på var den stakkars mannen min som må skaffe barnevakt til Maren mens han sitter i min gamle, slitne traver av en bil i minusgrader og regelrett STAPPER i seg alt han ikke får lov til å ta med seg inn i huset når jeg prøver å holde meg unna.
Fyyyy fader, for en snill og omsorgsfull mann jeg har gifta meg med. Oppskriften på å klare å gjennomføre en omveltning av kostholdet er rett og slett å ha en mann som tar hensyn. Om så han må sitte i bilen å spise lørdagsgodteriet sitt. 

1 kommentar
    1. He he.
      Da er vi 2 Torben, sprakk for meg i dag å. Noen remser sjokkis og kjøpa pizza (take away) 7mnd etter fødsel da.
      Hilsen trøndermammatil3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg