Mammaflauser og fotoshoot!

Neida såee.. Jeg har hatt nok av mammaflauser opp igjennom de første månednene i Marens liv.

Jeg mener, har vi ikke alle vært der `a?

Da Maren var nyfødt var jeg full av angst og sting, og var vel strengt talt en sånn mamma man bare leser om i Allers. En sånn overbeskyttende mamma som prøver å gjøre alt riktig, og så bare.. BÆM! BIG EPIC FAIL!

Som da navlestumpen til Maren luktet funky og jeg fikk det for meg at hun hadde nekrose og blodforgiftning og høy CRP og hva værre er. Den var typ 4-5 dager gammel (like gammel som Maren med andre ord) og den hadde en underlig farge og konsistens. Jeg var helt sikker på at hele magen hennes var i ferd med å gå i oppløsning, for det så liksom ut som det var hull rett inn i magen hennes bak den grønn/svarte inntørkede navlestumpen som de LOVET kom til å falle av uten mye fuzz!

Så jeg satt ironisk nok hos frisøren (Torben som klippet pappasveis) og etter å ha googlet meg i hjel så bestemte jeg meg for å ringe Helsestasjonen før jeg eventuelt ringte legevakta. Og ambulanse og helikopater. 

Jeg bærte med meg ungen i bilstolen opp til Helsestasjonen mens Torben ble fønet og beordret nesten full trauma-akutt-alarm da jeg ramlet inn døra. (Sett for mye Greys Anatomy, I know) Jeg hadde altså BÆRT ungen i den bilstolen opp til helsestasjonen 5-600 meter unna, fremfor å 1. kjøre bilen opp som stod parkert rett utenfor frisøren og 2. bokstavelig talt BÆRT ungen i bilstolen ja. Ikke holdt i det håndtaksgreia, nei. Jeg bar hele greia opp, fordi jeg av en eller annen underlig grunn følte det som tryggere i nærheten av så mange biler og så mye vind a gitt!. Vern-om-ungen-med-kroppen-tilstander.

Da jeg i panikk kledde av den lille nakne kroppen der på stellebordet mens jeg gråt salte tårer så gjorde det så vondt i sjela mi fordi jeg følte meg som verdens værste mamma som ikke så at barnet mitt var nær døden. Så kom vi til bleia, da. Jeg kviet meg så. Jeg løsnet forsiiiiiiktig bleia mens Maren så på meg, og to helsesøstere og en lege som tilfeldigvis var innom, hang over stellebordet. 

«Eer dere……klare?” higstet jeg.

Jeg åpnet opp bleia, og fryktet det værste. Jeg fryktet et stort åpent hull i magen til Maren med et stort, verkende kjøttsår som luktet helikopater-frakt direkte til Riksen.

Navelen. Den så helt normal ut. Stumpen hadde falt av. Navelen så helt forbanna normal ut. Så ut som navelen min, faktisk. Helt fin. Jeg kunne ikke se rett inn i magen hennes som jeg fryktet. Det var en helt ordinær og fin babynavel. Ungen overlevde navleslipp. 

Plutselig ser jeg navlestumpen hennes. DER! På lineoliumsgulvet. Jeg plukket den opp og tittet på den. Hadde visst falt av den. Som er helt normalt, visstnok.Hadde antagligvis ligget mellom bleiekant og body eller noe. Men der var den i hvertfall.

Av en eller annen grunn puttet jeg navlestumpen hennes ned i en sidelomme på stellebaggen, og det er derfor jeg skriver dette idag. Fordi jeg fant den ekle, lille knuten av tørket navlestreng. HAHAHAH! Jeg bare lo, jeg. Tenkte tilbake på angsten min, og følte meg med et som en skikkelig dreven mamma uten mange bekymringer. Men bare i typ noen sekunder da. Det finnes mer enn nok av utfordringer jeg kommer til å engste meg over i fremtiden.

Åja, jeg fikk i utfordring å ta bedre bilder til bloggen min. Gravde frem det superfancy kameraet jeg kun brukte på dåpen og et par andre ganger. Dette med selvutløsning har jeg lite greier på. Jeg har ikke en mann som tar bilder av meg, slik mange andre fruer i bloggbransjen har. Så jeg må ta til takke med Mr. ten seconds-man, hvilket er IKKE et kallenavn mannfolk higer etter. Anyway, jeg har litt å lære:

Fokus er en av innstillinegne jeg må…ehh…fokusere på.

Kameraets fokus ser lovende ut, mitt eget? Not so much.

…og heeeer oppdager jeg at det finnes en skjerm man kan dra opp og dermed får en sneakpeak på hva som venter meg på minnekortet.

 

Og her glemte jeg å skru av 10 second-utløsningen. 

Takk for seg.

1 kommentar
    1. JEG DØR!!! Og kjenner meg så sykt igjen. Navlestump og brystspreng er faktisk det de første dagene med baby handler om, og det er det INGEN som sier noe om. Her hang stumpen i en slintre (ugg) på slutten, og vi følte faktisk at den omtrent hang i tarmene hans. Jeg løp, som deg, opp til helsesøster og hun bare nappet den av, just like that. (Uten at resten av tarmene kom ut, slik vi trodde)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg