Jeg lever! ❤️

Det er skam på meg som har latt denne bloggen skure og gå med et par politiske harsjelas med Helsemistah Høie liggende uten noen videre oppdatering i etterkant, men jeg er ganske klar på at jeg snart kaster inn barselhåndkledet og tisselakenet hva gjelder å få tak i den luringen. Morsomt det der, for han svarer på alle journalisters spørsmål med en fiffig retorikk ikke en dritt av oss fødedamer forstår. Ironisk nok er jeg selv journalist og vurderer sterkt å trekke frem pressekortet mitt og dure inn på kontoret hans over påske. For jepp – når ikke engang vår egen Helsemistah vil høre lyden av meg så er det nok av andre som vil høre på hva jeg har å si. Både Arbeiderpartiet og SV har meldt sin nysgjerrighet i hva som kan gjøre barselomsorgen til noe bedre, og jeg gleder meg til å møte lydhøre og flotte fleiser på Stortinget første uka etter påske for å legge en slagplan. 

Så om så jeg skal mase til meg et svar fra noen som tror de vet bedre enn undertegnede selv, så skal jeg strekke ut en siste hånd i et forsøk å å få deg i tale, Bent. Du får en mail av meg i løpet av kort tid. Kanskje en og annen SMS også, når jeg har drukket opp pappkartong-rødvinen min også. Du står forøvrig lagret som Barsel-Bent. 

Men du, kjære leser – jeg lover å legge politikken sånn noenlunde litt på hylla fremover altså. Som sagt er jo dette noe jeg i utgangspunktet ikke har så mye greie på, men jeg har ikke valset rundt på denne kloden i snart 35 år uten å kunne heve stemmen når jeg syns noe er uhørt. Det har faktisk virkelig kommet til nytte den siste tiden, så jeg har pakket ned den litt enkle, naive blondinen og tatt frem..ehh.. stabeisen i meg. Men at dette blir en politisk blogg er vi ikke tjent med, man skal velge sine kamper med omhu har jeg hørt.

(Bildet er en printscreen fra en VGTV-serie jeg var med i i fjor.) 

Hey, kidden min har den begynt å GÅ! Kan vi snakke litt om det? Som en full sjømann vagger hun med bleierompa si rundt i huset fraside til side. Jeg ble nesten skremt over hvor fort det gikk. Rett etter jul reiste hun seg opp og stod midt på gulvet med armene rett ut. Men hun ble bare stående til hun satte seg ned igjen og krabbet videre. Da vi feiret bursdagen hennes (jess, “årets mamma” feirer bursdagen 3 uker for tidlig grunnet logistikk) for ei uke siden så tok hun noen ørsmå skritt mens jeg lokket henne med såpebobler. Og dagen etter LØP hun plutselig rundt huset. Jeg ble helt paff. Som om ikke jeg har nok med meg selv, så må jeg altså nå begynne å passe på henne. Hun har tilogmed begynt å klatre på tv-benken, så er vel ikke lenge før kidden ligger langflat med 55 tommer med LG-logo printet inn i panna. (Jeg bare kødder altså!!!! Vi har selvsagt Samsung.)

Når det er sagt så har jeg egentig ikke gjort så veldig mye annet enn å rydde bort kniver, klinkekuler og små skruer for å barnesikre heimen. Jeg har en plan om å bruke kraftig dobbeltsidig teip under lamper og nips i vinduskarmene hun når opp til. Utover det er det bare å holde kaffekoppen laaaangt unna og skalke alle luker med borrelås-sikring. (Som forøvrig ikke Torben heller har skjønt hvordan fungerer, så en og annen skapdør har blitt demontert i løpet av de siste månedene)

Nå venter sofaen, Maren er pottetett i nesa, snorker som mora si med andre ord –  og jeg hører hun skyter skuddsalver i bleia si i søvne som slår ut på babycallen. Aaah, som man bare må elske mamselivet. 

Vi høres i morra, folkens!

Siste innlegg