Livet er fullt av mamma-fails. Her er min #2.

Det siste året har vært full av mamma-fails egentlig. Jeg syns det er innafor å dele de med folk, for til syvende og sist så tenker jeg at det sitter en usikker mor der ute som trenger å høre at “det er heeeeelt normalt!”. I dette tillfellet handler det rett og slett om hvordan jeg kom i skade for å skremme andre mennesker. Ikke med vilje da, men med min ekstremt dårlige logistikk-sans. Eller, det var vel kanskje oppførselen min som var det mest urovekkende i denne historien. Nuvel – here it goes!

Dette var en av de siste gangene vi brukte det lille barnesetet til Maren. Du vet, den som man kan gå rundt å bære på. Der babbsen ligger trøkt nedi setet. Den kan klikkes av og på i basen i bilen, og etter at Maren hadde vært på besøk hos tante og søskenbarna sine skulle jeg ut med all slags stæsj i bilen før jeg puttet henne inn i stolen sin. For å sørge for å få med meg mest mulig tok jeg det løse barnesetet hennes som stod i gangen, stappet ned det store koseteppet hennes og heiv bagger og stelleveska over skulderen som et pakkesel som bare skulle gå EN gang ut i bilen med alt stæsjet. (Latskapen lenge leve)

Da jeg kom ut til bilen innså jeg at jeg kanskje hadde tatt meg litt vann over huet. Det var ekstremt glatt i den bakken jeg hadde parkert, og jeg stod sånn halvveis på stive bein ned til bilen og fikk holdt meg fast. 

For å lette litt på arbeidet satte jeg bilstolen ned på bakken for å avlaste armene litt og begynne jobben med å slenge stæsj inn. Jeg satte den tomme bilstolen ned på bakken, med kosepleddet stappet som en bylt oppi. 

Mens jeg holder på å dytte pakket inn i den brune huyindaien vår begynner (den tomme!) bilstolen på bakken sakte men sikkert å skli litt på det glatte føre. Jeg observerer det, men har hendene fulle av gjennomdriti bodyer, halvspiste smoothies og en ballong (!) så tenker jeg at den sikkert på et tidspunkt stopper om en meter eller to. Og at jeg i såfall rekker å fange den opp så sakte som bilstolen skliiiir hele veien til Kiwi liksom. 

Jeg lemper hele haugen av stæsj inn i bagasjerommet og hører i det fjerne at lyden av “barnestol på glatt underlag” blir litt fjernere og fjernere. Jeg tipper opp og på siden av bilen og ser barnesetet seiiiiiiler nedover bakken med relativt grei fart. Da får jeg ferten på meg, for alt jeg faktisk tenker på er at om den stolen får seg en smell så er den faktisk ubrukelig. (Man skal aldri bruke barnestoler som har vært i en kræsj eller fått hard medfart..) Så jeg begynner å svette litt oppover og skyter fart mot barnesetet. På glatta. Det var da jævlig til fart den bilstolen fikk da? Og det var da JÆVLIG glatt i denna nedoverbakken også! Jeg danser som Bambi på isen, før jeg oppdager at intet mindre enn to biler har STOPPET opp litt lenger ned i den til vanlig særs lite trafikkerte gata. 

Barnesetet med det som SER UT SOM en baby trøkt nedi setet seilende nedover glatta den laaaaange bakken ned og en halsende mor etter. Det er kanskje ikke så rart at jeg fikk de største og mest trillrunde øynene på meg akkurat da. 

Barnestolen må ha truffet en stein eller noe, for plutselig skifter den retning og fyker bortover glatta mot grøftekanten, der kun en snømåke-rand i hardpakket is er siste stopp. Akkurat når bilstolen er i ferd med å treffe isveggen får jeg huket tak i den. 12000 tanker farer gjennom hodet mitt. Hvordan skal jeg vise de i de to bilene at “hey, null stress asså – vakke noe unge oppi!” uten at det blir bare rart? 

For rart ble det. For jeg tar barnesetet over armen og gir bilistene… hold deg fast…. EN TOMMEL OPP!

Jeg innsèr at dette ser jo bare ENDA værre ut. Så for å liksom vise bilistene at det ikke var noen unge oppi så tenke jeg liksom at jeg skulle demonstrere at det ikke var noen unge oppi liksom. På en sånn fiffig og non-dramatic måte liksom. Så jeg snur meg og slenger liksom på bilstolen på armen for liksom å demonstrere hvor “lett” bilstolen er, fordi det ikke er noe barn oppi. Veiver litt careless med den. Regner med at de skjønner at det ikke er fysisk mulig at det er noen kid der.

Men mens jeg veiver febrilsk og noncholant med barnestolen på veldig glatt føre forstår jo at dette bare blir værre og værre og værre. Uansett hva jeg gjør så fremstår jeg tilsynelatende som den dårligste mamman EVER overnfor publikummet som synes å ha blitt om mulig enda større. 

Jeg har ingenting å tape.

Midt i veien setter jeg bilstolen ned igjen, røsker ut teppet og viser bilene (publikummet) at “det er bare et teppe oppi”. Og så løfter jeg bilstolen, sveiver den over armen i en enkel vending og går målbevisst mot bilen og basen bilstolen skal settes ned i.

Forestillingen min var over, men for mitt publikum må det ha sett noenlunde slik ut:

“Å HERREGUD, DER KOMMER EN BILSTOL SKLIENDE I FULL FART MOT BILEN VÅR, GUNNAR! BREEEEEMS!!!

Mora står jo bare å holder på med bagasjen, ser hun ikke hva som skjer? Jo, der så hun det. Men herregud, hvorfor fortsetter hun å pakke inn i bilen? 
Der kommer mora springene mora ja, gudsjelov, håper hun rekker det!! REKK DET! Å kjære Gud, nå er bilstolen rett ved grøftekanttupet og der der en vegg av is den kommer til å treffe! Gunnar, skal vi gjøre noe? Si noe da Gunnar, ikke bare sitt der å MÅP!

ÅÅ, der fikk hun tak i det, det var da enda godt. Men….hva er det hun gjør? Sjekker hun ikke barnet? Men herregud! Nå ser hun på oss! Nå gir hun oss en tommel opp! For ei pussig skrulle! Hvorfor veiver hun med barnestolen på den måten? Hvorfor slenger hun på det på en så uforsiktig måte, Gunnar? Men herregud, man kan ikke behandle barn på den måten, Gunnar?

Nei, steike ta. Nå setter hun bilstolen midt i veien…. skal hun sjekke barnet nå da eller? Men herregud, Gunnar, hun river av ungen teppet sitt på den måten i nesten 15 minusgrader? Guuuuud, så grusomt! Ta bilnummeret, Gunnar!”

Rett skal være rett. Det var jo ikke noen babbs i bilstolen dog, men jeg forstår jo bekymringen til de som fikk gulpen i halsen den dagen…! Sånn i retrospektivt perspektiv kan man kanskje bersørge litt bærehjelp til neste gang. Eller bare gå bort til bilene og fortelle at bilstolen var tom. Det enkleste tror jeg for neste gang (ja, det blir garantert ikke siste gang noe lignende skjer) er det beste.

Takk for seg.

Supporterfrue – Line Victoria

Jeg har mange fails. Her er en den forrige jeg skrev om.

 

 

 

5 kommentarer
    1. Satt på do og leste denne, lo så høyt og tårene trilla, kællen kom og spurte hva i alle dager som var så hysterisk festlig med å være på do! 😂

    2. Så fantastisk morsomt beskrevet! Hahah, krise å sitte og se på «et barn» fyke rundt på glattiskarusellen!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg