La oss snakke om silikonpupper.

Puppene mine. Brøda. Muggene. Jugsa. Ballongene. Kanukasene. 

Mine fine, store pupper som dukket opp over natten da jeg var 13 år og full av humørsvingninger og hormoner. Noen ganger pakket inn i en grell adidasjoggedress (det var sykt hipt skal du vite) og andre ganger gjemt under en spagettistroppa magetopp som overlot lite til fantasien. De ble større og større, og fikk masse fokus fra like hormonelle gutter i tenårene. Puppene som gjorde at også -jeg- ble bittelitt poppis i ungdomstiden. Bittelitt. Gikk fort over dog.

Dette innlegget har jeg postet før. Men jeg både tror og håper det bør snakkes om, igjen og igjen og igjen. For nå er det 10 år siden jeg fikk det for meg at det var en god idè å ta silikon, og nøyaktig 1 år siden jeg innså hvor jævlig dum jeg hadde vært. (Egentlig visste jeg hvor dumt det var på et mye tidligere staie asså, men det var for et år siden jeg innså hva slags kjipe og lite gjennomtenkte følger det valget fikk for meg.

Puppene mine har endret størrelse hele mitt liv. Da jeg gikk opp i vekt endret de seg og de endret seg enda mer da jeg sulteslanket meg i begynnelsen av 20-årene. Da ble det lefser. Tomme sokker. De pekte nedover. Tyngdekraften tvang meg til å aldri kunne kunne være fortrolig med å gå uten bh. Den gangen var det min største sorg at puppene på en så sulteslanket kropp ikke stod i stil til alt «arbeidet» jeg hadde gjort med resten av kroppen ved å gå ned i vekt. Puppene struttet ikke naturlig lenger, og jeg hadde dessverre penger nok på kontoen til å kjøpe meg en quick fix. Kjøpe meg litt stolthet. Kjøpe meg en justering. Kjøpe meg noe som bare gav ytterligere næring til et forvridd selvbilde.

Så jeg gjorde det jeg antageligvis kommer til å bruke resten av livet mitt på å angre på. Jeg var så dum at jeg la inn silikon i de fremdeles store, men relativt tomme og nedadpekende puppene mine. De ble riktignok kjempe fine etter operasjonen. Og de var dyre. Og apropos dyre, det ble en dyrekjøpt erfaring, viste det seg i senere tid. De kom til å kanskje koste meg mer enn bare pengene. De var bare flotte i noen få år. For når jeg kom på bedre tanker hva gjelder kosthold, så kom også de tapte kiloene tilbake på kroppen. Da endret puppene endret seg også. Igjen. Fra store til enorme. Tunge. Passet egentlig veldig dårlig til resten av kroppen, for nå tok puppene mye mer fokus enn jeg noengang kunne sett for meg. Ingen visste egentlig at det var silikon i de. Jeg hadde jo alltid hatt store pupper. Og nå enda større. Ikke sånne falske struttepupper som glamourmodellene hadde, for den evinnelige tyngdekrafta tvang dem i feil retning. Normal retning får man vel si. Ingen bh`er, bikinier eller klær var pent på kroppen med de tunge puppene. Jeg arvet farmors gamle bh`er, for de hadde brede stropper og god støtte. Og ja, de SÅ ut som noe besteforeldre kjøper til seg selv. Hudfarget. Komfortable. Ikke spesielt sexye. 

En dag for få år siden oppdager jeg en kul i høyre bryst. Ikke en kul som var i forbindelse med silikonen. En litt knudrete fy-sak som tok fra meg nattesøvnen. Jeg lovet på tro å ære at jeg nå skulle prøve ta vare på kroppen min, mens jeg googlet brystkreft og så bilder av kvinner som har måttet fjerne brystene fra kroppen sin. Helsevesenet konkluderte noen uker senere at kulen ikke var ondartet. Puppene mine fikk en ny sjans, følte jeg. Jeg ble plutselig stolt igjen av mine digre sekker av noen kladdeiser der under genseren og farmors gamle BH. 

Så forandrer kroppen seg vektmessig for andre gang i løpet av livet i starten av 30-årene. Jeg begynner på livsstilskurs og får smaken på trening. Jeg går masse ned i vekt den på den sunne måten! Puppene har nå fått kjørt seg skikkelig igjen og peker ikke oppover med mindre jeg står på huet. 

Brudekjolen var nydelig, for jeg stappet puppene nedi og hadde en kledelig overdel over. Når jeg trente var puppene i veien. Og ingen treningstøy-sett selges med størrelse 38 i underdel og 44 i overdel. Ikke undertøy heller. Eller bikinier. Jeg var ikke lenger rak i ryggen, jeg var krokøyd som følge av tunge bryster. To, noenganger tre, trange treningstopper måtte hjelpe meg å holde stellet på plass. Løping? Nei, da fikk jeg to store blåveis. 

Så ble kroppen gravid da. For tredje gang i livet skal kroppen igjen endre fasong. Og nå skulle puppene få sin viktigste hovedrolle i musikalen “Livet”. Det skulle bli matfat. Kan man amme med silikon? Har jeg ødelagt muligheten til å kunne gi mitt eget barn mat? Har min idiotiske og ekstreme selvopptatthet i 20-årene ødelagt for meg?

Puppene vokste i takt med resten av kroppen under graviditeten. Jeg googlet, søkte og sendte meldinger til venninner med silikon som hadde fått barn. «Kan man amme med silikon?» Noen svar var nedslående. Melkeganger var kuttet av, andre slet med lagringskapasiteten. Noen slet med å komme igang med selve ammingen og gav opp etetrhvert. Andre gikk rett på morsmelkerstatnng og flaske for å skåne seg selv trøbbelet. Andre klarte seg helt fint og merket ikke noe forskjell.

Jeg var (er!) aldri redd for at selve ammingen ødelegger formen på puppene mine. Jeg er nok stygt redd min egen egoisme i 20-årene har ødelagt de allerede. At jeg kunne være så dum at jeg betalte i dyre dommer for å ødelegge og legge meg under skalpell og tukle med naturen. Jeg latet som jeg ikke brydde meg om jeg fikk ammet eller ikke. Jeg lata som jeg syns det var helt greit å få flaskebarn som fikk morsmelkestratning når de som visste spurte. Ikke noe galt med de som flasker opp barna sine, så definitivt ikke – kan man ikke, eller vil man ikke amme, så er det en avgjørelse som er opp til mammaen selv. Men her var ikke spørsmålet om jeg ville amme, for det ville jeg – men jeg var så redd for at jeg hadde latt forfengeligheten min råde så sterkt at jeg hadde ødelagt noe fint jeg kunne bidra med for barnet mitt! Den ene jævla tingen jeg visste jeg egentlig burde kunne klare med glans, den absolutte høydaren og hovedoppgaven til puppene mine – den eneste grunnen til at vi kvinner i det hele tatt har fått utdelt bryster – kunne de levere til forventningene etter alt jeg har pint de igjennom?!

Et par uker før fødselen oppdager jeg plutselig.. RÅMELK! DET KOMMER RÅMELK UT AV PUPPENE MINE!! (Det er gult, og som regel bare noen få dråper) Jeg gråt. Å herregud som jeg gråt der jeg satt i badekaret og klemte ut noen dråper råmelk. De fine, store, ødelagte, sprengte, hengete, biopsi-poka puppene mine har taklet mange års rovdrift. Men de viser antydning til å fungere ennå! De LEVERER!

Resten er som dere har lest fra tidligere, historie. Jeg ammet som normalt, med noen få hjelpemidler for å få topp produksjon riktignok. Både medisiner, pumper og mitt entorage av lege og helsesøster fikk kjørt seg av maset mitt. Redningen ble tidvis bruk av en handicap-pupp som du kan lese om HER. et såkalt hjelpebryst. Det tok forøvrig tre dager etter fødsel før melkeproduksjonen min kom igang. Tre fryktelig lange dager med intensiv amming, klemming, pumping, melking og tårer og barneskrik. Det endte med at jeg måtte ty til spesielle tiltak, som du kan lese om her. 

Det er ikke -jeg- som kan ta kred for at ammingen fungerer. Det er de stakkars, fine puppene mine. Åh, som jeg har herjet og køddet det til, og så overrasker de meg med å gi meg en enorm glede i å kunne mate en liten arving med min egen kropp. Det er forøvrig ingen grunn til å tro at brystopererte kvinner ikke kan få til ammingen, det er stor sjans for at man får det helt fint til som med andre ikke-opererte kvinner. Men om jeg ikke hadde fått det til og det var silikonens/operasjonens skyld, så hadde jeg blitt veldig lei meg over den idiotiske avgjørelsen jeg gjorde for mange år siden. 

Jeg har forøvrig aldri skrevet eller innrømmet «offentlig» tidligere at jeg har silikonimplantater. Det er nemlig ikke noe jeg har vært stolt av. Denne innrømmelsen kommer som et håp om at man tenker seg nøye om hvis man ønsker å fikse på puppene i ung alder (jeg var faktisk 25 år) før man får barn. Da jeg gjorde det var ikke tanken min i nærheten av å se for meg at de en gang skulle gi næring og mat til et fremtidig barn. Jeg var bare opptatt av hvordan jeg så ut naken og hvordan kjolen satt på kroppen. Og hvor mange fikk gleden av å se de dyre puppene mine egentlig? Svært få. De få som har fått se brøda mine tror jeg helt oppriktig jeg kan innrømme gav faen i hvilken retning puppene mine pekte. Jeg skal gi dem den kred`en. Hadde jeg møtt en mann som var like opptatt av det, som jeg var den gangen, hadde han ikke vært noe å spare på uansett. Jeg har med andre ord ikke vært sammen med en mann som har vært like forfengelig som meg selv. 

«Jeg gjør det for min egen del og egen selvfølelse!» sier folk når de skal forsvare at de gjør en brystoperasjon som verken livsviktig eller mer kosmetisk enn at man ønsker de større eller penere eller mer struttende. Jeg kan være ærlig: Jeg gjorde det KUN for min egen del, åh herregud så egoistisk jeg var! Det innrømmer jeg gjerne! Ikke bare har jeg kjøpt meg en falsk selvfølelse, men jeg har jaggu kjøpt meg et problem. Kjære vene, jeg skulle ønske jeg ventet med å legge meg under kniven til jeg hadde fått litt mer vett og fornuft banket opp i skallen. Og du – selvsagt skal du få lov til å ta silikon på 18-årsdagen om det er det du vil, men det er lov å tenke litt fremover også –  kanskje snakke med noen som har gjort det og angret, for å se litt flere sider av saken?

Når tiden er inne og jeg er bestemt på å ikke få flere barn, ønsker jeg å fjerne disse to fremmede plastikkposene bak huden min på frontpanelet mitt. Og du – puppene mine kommer ikke til å bli spesielt penere av å fjerne silikonen, det er vi alle enige om – men de er hvertfall mine igjen. Og tømt for fremmedlegemer. Jeg tror puppene mine kommer til å takke meg. Da kan de pensjoneres med stil! 

I dag er jeg veldig stolt av puppene mine. Ikke for hvordan de ser ut, men for hva oppgaven deres er og hva de har fått til. For hovedoppgaven var ikke å strutte og lage symmetrisk og perfekt bul under genseren eller kjolen. De er der faktisk for en veldig hyggelig grunn og jeg håper alle som har lyst til å amme får muligheten til å oppleve det!

(Til de jeg vet kommer til å spørre meg så tar jeg kortversjonen: Jeg var 25 år, jeg gjorde det på en anerkjent klinikk, prisen er hemmelig og det ble lagt inn noen hundre gram med høyprofil for å få puppene litt opp fra bakken de få årene DET varte. Og ja – jeg angrer. Andre medisinske spørsmål om silikonpupper må du ta med en lege eller kirurg!)

Viktig også å presisère at silikonimplatater ikke nødvendigvis hindrer deg i å amme. Men for min del har det gitt meg noen bittesmå utfordringer i forhold til størrelse og lagringskapasitet. Det eneste positive jeg kan trekke frem er at puppene er så store at jeg kunne DRA de utover madrassen når jeg ligger på siden, og i grunn ha ganske stor og trygg avstand til Maren når jeg ammet…! 😉

HER finner du et supert innlegg fra Ammehjelpen om amming for brystopererte kvinner. Det har hjulpet meg MASSE! 

..og du, jeg syns det er fint å dele med deg andre ting enn bare humor og latterlige innlegg på bloggen. Jeg syns det er fint å være litt ærlig innimellom også. 

13 kommentarer
    1. Ikke enig i kommentaren over her, jeg liker når det er mye tekst👍
      Veldig bra innlegg, håper det er noen som tenker på implantater som leser dette og ombestemmer seg😊

    2. Aldri har du fått meg til å føle mrg så nedstemt og trist før. Du som alltid får meg til å bli glad og rørt og stolt! jeg var fornøyd med silikon puppene mine jeg, jeg er fornøyd med dem!! Jeg er en B.. var en AA, tok dem i 20åra.. jeg er ei litta jente og har aldri variert noe særlig vekt.. nå er jeg i 30åra, ammet et barn fortsatt små.og fine…. så faen ta deg for å få meg til å tvile på mine valg! Faen ta deg for å dømme meg slik du gjør. Og faen ta deg for å være nedlatende…. Skuffende Line.. jeg ser poenget ditt at du var dum. Men du har fått en tendens til å skrive innlegg i ammetåka og langt mindre saklig og konstruktivt enn du gjorde før. Ikke vær så keyboard happy, det passer deg ikke..

    3. Ida: Ã¥j! Var ikke klar over at jeg trÃ¥kket noen sÃ¥ til de grader pÃ¥ tærne, det var virkelig ikke meningen! SÃ¥ fantastisk at du er fornøyd, fikk til ammingen og alt – det unner jeg deg! Var aldri meningen Ã¥ fÃ¥ deg til Ã¥ tvile pÃ¥ dine valg, det høres jo ut som det har gÃ¥tt veldig fint for deg – hvilket det ikke nødvendigvis har gjort for meg, siden jeg angrer…! Absolutt ikke meningen Ã¥ være nedlatende – i sÃ¥fall ber jeg om unnskyldning for det..!

    4. Ida: ..forresten Ida, sÃ¥ jeg er jeg takknemlig for innspillet ditt – ikke tro at jeg gÃ¥r i forsvarsposisjon eller noe, men utgangspunktet er ikke at jeg skal fortelle seg hva du føler, siden det ikke høres ut som du var like dum og lite gjennomtenkt som meg da du gjorde det 🙂 (og sorry for at de tre siste bokstavene i alfabetet blir fucka i det nye designet! :-/ )

    5. Jeg syntes ikke dette innlegget var langt i det hele tatt. Det var dette du hadde på hjertet, og da er det akkurat passe langt. Jeg syntes du er fantastisk flink til å skrive. Jeg elsker de morsomme innleggene dine, og jeg gleder meg hver dag til å se hva du har lagt ut. Jeg syntes det er bra å se en litt mer alvorlig side også. Da blir du mer ekte. Digger deg og heier på deg <3

    6. Det florerer av bloggere som tar kosmetiske operasjoner, så det er bra å lese om baksidene ved det også. Kanskje det kan få flere til å tenke seg om en ekstra gang. Dersom dette innlegget gjør at noen angrer på sine operasjoner, er man kanskje såpass lett påvirkelig at man ikke burde operert seg i første omgang..? Nei, jeg vet ikke. Tidligere har jeg ikke brydd meg om folk fikser på kroppen sin. Det er deres sak. Men nå som jeg er voksen og har flere barn, har jeg blitt mer og mer negativt innstilt til kosmetiske operasjoner. Leger og kirurger som tjener penger på at man har dårlig selvbilde. Nei, vettu hva… Jeg håper at jeg klarer å lære barna mine at det er det de har inni hodet som er det viktigste. De må mer enn gjerne trene, og fortsette å spise sunt, men da for å ha en god helse. Ikke for å ha ei fin rumpe. Dersom barna mine noen gang kommer til å operere seg, tror jeg at jeg vil føle meg som en mislykket forelder. Hva i alle dager kan en personer med store pupper gjøre som man ikke kan gjøre med små pupper? Få mer vondt i ryggen?

    7. Hei Line.
      Ammet første barn i et år uten silikon, de to andre kun 5mnd med silikon, ja jeg velger å skylde på silikonen, mye styr med amming så måtte del amme. Nå vil jeg etter 11år skifte de ut. Hilsen trøndermammatil3

    8. Okeeei.. snakk om krenkorama i kommentaren til Ida over her.. Er Line virkelig nedlatende i dette innlegget? Hun forteller jo om SINE opplevelser med silikon. Hvordan kan du bli så trist og nedstemt av dette, bare fordi du selv har en god silikon-opplevelse? Hun er jo bare dønn ærlig om sine egne erfaringer….?
      Flott at du er fornøyd med ditt puppestell, ingenting er vel bedre. Cheer up!

    9. Burde ikke hun som ble så lei seg rulle inn? Jeg skjønner ikke hva hun reagerer på? Jaja, makan!
      Det som irriterer meg er disse toppbloggerne som har tatt silikon for 2-3 år siden og sidr at de aaaaldr hadde gjort det idag! Liksom! Selvsagt hadde de det! Det er blitt en trend, at nei, det er heeele 2 år siden og jeg var for ung. Som om presset ikke er like stort idag som for 2 år siden. De flasher de jo som om vi aldri kan få nok av de. Ferdig snakka!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg