Men det skjer jo ikke oss…?

Gud forby at det noengang skulle skjedd min fine, lille Maren noe. Jeg tror ikke jeg kunne tilgitt meg selv om noe skjedde henne på min vakt. Jeg har voktet henne i over 13 måneder allerede, og vet at jeg ikke på veldig, veldig mange år kan leve et bekymrigsløst liv når det kommer til frøkna mi. Mine største skrekker som kan gjøre at det går frysninger over hele kroppen bare av tanken på det er brannskader, fall ned trapp og sette noe i halsen. Så har man påkjørsel, bilkræsj, drukning og fall fra store høyder som kan skremme livskiten ut av meg bare jeg tenker på det. Jeg gjør så godt jeg kan, og kan ikke si at faren alltid har vært langt unna. Den kaffekoppen, trappeporten som ikke er lukket eller det uoppmerksomme øyeblikket hun putter det runde lille batteriet hun har funnet på bakken i munnen. Skrekken er at det skal skje, og at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Det er først etter at jeg fikk barn selv at jeg kan ane og føle bittelitt av det min far opplevde da jeg var tre år. En overarbeidet pappa med ekstremt søvnunderskudd etter å ha jobbet mange, mange nattevakter og bygget hus på dagtid, sjonglere en ivrig 3 åring samtidig siden mamma var på jobb. 

I et ørlite øyeblikk gikk han inn i huset for å gjøre noe, men glemte at jeg, lille Line på 3 år, lekte på brygga med traktoren min. Uten redningsvest. På våren med rundt 4-5 grader i vannet. Og det varte og rakk, for min slitne pappa ble oppholdt inne i huset. Det var jo meningen at det bare skulle være et kort øyeblikk, men så ble det ikke sånn.

Det tok lang tid. Selv i ettertid er pappa usikker på hvor lenge han var borte. 

Han kom plutselig på at hans eneste datter lekte nede på brygga. Han gikk ut av huset og ned til brygga og så at traktoren min som jeg syklet frem og tilbake på brygga med, var veltet. Selv da tenkte han at jeg kanskje hadde gått over til nabodamen som jeg var så glad i, så han gikk over plenen og i retning naboen. Men han valgte heldigvis å gå langs brygga fordi han hadde en dårlig magefølelse som bare bekymrede pappaer kan ha.

Jeg lå på bunn i fjorden noen meter ned. Pappa skimtet såvidt den røde dressen jeg hadde på meg. Pappa hoppet uti og fikk hentet meg opp. Jeg var blå og pustet ikke ikke da pappa fikk meg til overflaten.

Pappa startet livredning allerede i det iskalde vannet. Absolutt ingen tid å miste. Innimellom innblåsninger og hjertekompresjoner så fikk han ropt etter hjelp og naboen fikk varslet nødetater. Men nødetater brukte dengang (som idag) dyrbar tid på å komme seg til Krabberødstrand. Pappa satte seg ikke ned for å vente på hjelp. For meg som lå i armene hans i vannet og ikke pustet, ble pappa mitt eneste håp og mulighet til å overleve.

Pappa reddet livet mitt fordi han kunne førstehjelp. Et kurs som i utgangspunktet er lett å gjennomføre, ikke tar lang tid men som kan sørge for at barnet ditt, din kollega eller mamma overlever en drukningsulykke, en brannskade eller fall fra høyde. Eller hjerteinfarkt, eller blodpropp eller å sette noe i halsen. Det skjer hver eneste dag, og det skjer med hvem som helst. Det skjer ikke bare pappa som var uoppmerksom og glemsk, det skjer tilogmed den mammaen som har barnet i bånd med hjelm og tannbeskytter. Det skjer den trøtte mammaen som glemte kaffekoppen på bordet. Det skjer den uoppmerksomme bestemoren som har glemt å lukke grinda foran trappa. Det kan skje absolutt alle, og ingen er udødelig. Vi hører skrekkhistoiene og tenker at «det skjer ikke meg». Men vet du, da tar du feil. Og hva gjør du når du oppdager at det skjedde deg og sine?

Røde Kors har laget en film som stakk meg i hjertet. Vi må ALLTID ta oss tid til å lære hva vi kan gjøre når uhellet er ute. Kanskje du tror du vet det? Vel, tro kan du gjøre i kjerka som min svigerfar sier. Du må vite, og første leksjon er: Vet du hvor lett det faktisk er å lære seg de mest basic førstehjelps-kunnskapene som skal til for å redde liv?

For noen år siden havnet jeg, sammen med mine flotte kollegaer i TV 2, i en grusom brannulykke på kontoret vårt før juleavslutningen. En biopeis (fy fader som jeg frykter biopeiser) eksploderte ved påfylling av bioetanol, og flammene stod i hele rommet. Verdens tøffeste kollega Habbi, hev seg over min kollega som stod i flammer. Det tok kanskje et brøkdels av et sekund fra ulykken var et faktum til han faktisk forstod hva han måtte gjøre. Han heiv seg over med jakke og gardiner for å slukke flammene som slukte kroppen hennes. Han tvang henne med hele sin styrke ned på gulvet og pakket henne inn i tepper. Britt ville bare løpe og skrike (forstelig nok) men han visste at flammene ville bare fortsette å brenne siden hun var dynket i bioetanol (påfyllingstanken eksploderte på henne) og oksygenet ville bare gi mer næring til flammene på kroppen hennes om hun fortsatte å løpe rundt. Da han løftet på teppet var klærne hennes smeltet inn i huden hennes. Han beordret vann. Og vi løp i skytteltrafikk med våte klær som vi stappet i do ved siden av for å få våte klær til å fukte henne. Der det var mulig fikk vi kledd av henne klærne hennes. Hun lå på det våte gulvet mens vi helte vann på henne. Brannvesenet var der etter 10-15 minutter, laaaange minutter. Jobben Habbi gjorde var å redde kollegaen sin. Selv oppdager han lenge etter at han selv har både 2. og 3. gradsforbrenninger på kroppen selv, spesielt på hendene han hadde brukt for å slå på flammer og holde rundt sin brennende kollega i et teppe. I mange lange minutter lå vi på gulvet med Britt og trøstet. Det går fint. Pust. Hold deg våken. Min jobb ble å berolige henne med at skadene ikke var så store og at grunnen til at hun ikke kunne se var pga alt vannet. Selv så jeg at øyepippene hennes var smeltet sammen og hun hadde brannsår på kroppen der jeg kunne se rett inn i kjøttet hennes. Det sykeste er at jeg fortalte Britt at «nå får du ikke rynker Britt, dette er som en syrebehandling for ansiktet ditt, ikke bekymre deg – det ser ikke så ille ut som det gjør vondt, jeg lover!» Britt har alltid vært «dukka» vår som var opptatt av å se flott ut. Hun brukte dyre fuktighetskremer og jeg følte at det var viktig å fortelle henne at dette kom til å gå bra. 

Britt overlevde med et nødskrik. Hadde Britt vært alene hadde hun dødd den dagen på kontoret. Hadde ikke Habbi gjort som han gjorde, hadde hun fått så store skader at hun enten hadde dødd av det eller fått uopprettelige skader som ville vansiret hele kroppen hennes for retsten av livet. Og nei, kroppen hennes har store, tydelige merker etter hva som skjedde den dagen. Både hudtransplantasjon, tykkhud, tynnhud, vabler, streker, og merker etter klær som har brent seg inn i kroppen hennes. 

Heldigvis har disse to historiene lykkelige slutter. Det ble et langt sykehusopphold på på meg da jeg var 3 år. Pappas hjertekompresjoner og innblåsninger reddet meg, i kombinasjon med at det var kaldt i vannet og at det var “brakkvann”. (En blanding av ferskvann og saltvann). Jeg hadde ekstremt lav temperatur og det reddet meg fra hjerneskader, sies det.  Og for Britt som våknet fra koma flere uker etter jul, så var hennes første ord: «Hvordan gikk det med de andre? Jeg må hjem, jeg skal ha julaften hjemme hos meg.» Da var det februar.

Kan vi alle være enige om at vi alle har tid til å gå førstehjelpskurs? Hvorfor utsette å lære seg noe som redder liv? Du ville ikke utsatt å redde et liv. Så hvorfor utsetter du å lære deg førstehjelp? Skaff deg livsviktig kunnskap om førstehjelp i dag!

Pappa har gjort det, Habbi har gjort det – og jeg har gjort det. Nå håper jeg du også gjør det.

Her er link til Røde Kors sin hjemmeside der du kan melde deg på kurs der du bor. Du vil dessverre raskt oppdage at det vil være verdt det.

(Dette er ikke betalt innlegg. Det er et innlegg jeg har skrevet fordi jeg er så heldig å kunne nå ut til noen der ute som behøver å vite dette, og jeg ønsker å hjelpe å spre budskapet. Se videoen under, og del veldig gjerne)

 

 

 

6 kommentarer
    1. For liyt over to år siden opplevde vi at poden fikk tak i nykokt vann som han helte over hodet sitt. Kjappe reaksjoner fra meg og pappaen gjorde at han slapp med andregradsforbrenning i ansikt, hode og en arm. Arrene er der og minner oss daglig på ulykken. Og jeg er så glad jeg visste hva jeg skulle gjøre. Ellers kunne vi risikert mye verre utfall enn det fikk.

    2. Takk for at du gjorde meg oppmerksom på at det er altfor mange år siden jeg deltok på et førstehjelpskurs og derfor bør friske opp kunnskapen. En menneskeplikt, rett og slett!!

    3. I kommunen jeg bor arrangeres det førstehjelpskurs for småbarnsforeldre! Sååå fantastisk tiltak!😊

    4. En litt sliten og overarbeidet 3 barnemor griner på kontoret akkurat nå. Sterke historier. Og det skal så lite til for å være bedre istand til å håndtere slike hendelser. Stor applaus for at du setter førstehjelp på dagsorden, og stående applaus for at du gjør det uten noe spons eller samarbeid…

    5. Jeg er evig takknemlig for at jobben min gjør at eg må ta 2 dagers førstehjelpskurs hvert 4 år! ( er i olje bransjen) jeg fikk bruk for det da jenten min som da var 2 år stod i dusjen og dusj døren i glass eksploderte over henne. Det å ha kunnskapen gjorde at jeg kunne tenke klart, få stoppe blødningene, få overfladisk glass ut og få henne til legevakt.
      Jeg mener egentlig at alle arbeidsplasser skulle ha obligatoriske førstehjelps kurs. Det koster så lite men er verdt så utrolig mye. Det har ingenting å si hva du jobber med. Uhell, hjerteinfart osv kan skje når som helst og hvor som helst.

    6. Jeg er evig takknemlig for at jobben min gjør at eg må ta 2 dagers førstehjelpskurs hvert 4 år! ( er i olje bransjen) jeg fikk bruk for det da jenten min som da var 2 år stod i dusjen og dusj døren i glass eksploderte over henne. Det å ha kunnskapen gjorde at jeg kunne tenke klart, få stoppe blødningene, få overfladisk glass ut og få henne til legevakt.
      Jeg mener egentlig at alle arbeidsplasser skulle ha obligatoriske førstehjelps kurs. Det koster så lite men er verdt så utrolig mye. Det har ingenting å si hva du jobber med. Uhell, hjerteinfart osv kan skje når som helst og hvor som helst.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg