Endelig tatt inn i varmen igjen!

Jeg har vært påtvunget en Porsgrunns-pin de siste månedene. Stolt har jeg riktignok bært den, men med ei litta bismak – for jeg har vært vel vitende om at det sitter en annen ordfører i min egen kommune (Bamble) å bevrer etter å sette sitt kommunevåpen på meg han også. (Eller i hvertfall liker jeg å tro det, da…!) 

Jeg fikk uansett formidlet mitt ønske, via litt god gammeldags interkommunal sladring, at jeg ønsket meg en ordfører-velsignet pin med Bambles logo.

Så BLE det omsider min tur da. Til å merkes for livet. Med kommunevåpenet på hjertesiden av antrekket mitt kan jeg nå stolt ta inn over meg at jeg har blitt ekte bambling igjen. Skatter til Bamble, bostedsadresse i Bamble, og dør sannsynligvis glamourøst som 94-åring nettopp i Bamble. (Jeg ser for meg at jeg griner til meg en sånn mopedbil av Hjelpemiddelsentralen, og at jeg fremdeles ikke engang som 94-åring har lært meg rundkjørings-reglene utenfor Brottis.) Hallgeir ville nok kanskje at kommunemerket på jakka mi skulle ta plass sammen med en viss pin med rose-logo, men tiden får vise kjære Ordfører. 

Og for en merkedag det ble for undertegnede da! Man kan jaggu ikke bli annet enn litt ekstra glad i kommunen sin når ordførereren vår står å vifter med byvåpenet i pin-form, ikledd kapteinslua si! (Veldig dobbel betydning tror jeg, siden byvåpenet i Bamble er et ror, Hallgeir styrer skuta) Tenk, han her, og 14189 andre knallfine mennesker flyttet jeg hjem til. ❤️ 
Fra ti år i Oslo, tre år i Porsgrunn og endelig på plass i Bamble kommune som jeg har både elsket og hatet gjennom et 35-årig liv. Hatet litt fordi dialekta satte sitt preg på min finpolerte Oslo-dialekt jeg måtte konvertere til i min tv-tid, men akk så godt å komme hjem til noen som sier “skæven”, “kjærka” og “Fyttehelvetteeee” når spoiler`n på Volvo`n datt av på Salensletta. Elsket litt, fordi det finnes ikke mennesker som Bæmblingær noe annet sted enn nettopp på Solkysten i Grenland. Eller, du finner et par av de i pensjonert utgave i det store landet Syden riktignok, men la gå.

For et par år siden skrev jeg faktisk en unnskyldning til Grenland, og mitt elskede Bamble. Jeg syns teksten egentlig passet veldig godt nå som jeg har blitt tatt inn i varmen igjen på ordførerens kontor.

❤️❤️❤️

Oslo, juni 2005:

«-Jeg skal aldri mitt liv bo i Bamble igjen, jeg skal bo her i Oslo resten av mitt liv!» ropte jeg og slo ut med hånden. I den andre hånda satt jeg med en skinny americano med soyamelk. Eller no. Jeg husker diskusjonen veldig godt. Jeg satt der med tre Oslo-venninner og snakket om fremtiden. På en hipp cafè på trendye Grünerløkka med min perfekt tempererte soyakaffe snakket jeg nedsettende om hjemstedet mitt, som hadde gitt meg en trygg og fin oppvekst samt gode minner.

Jeg var 22 år og hadde allerede bodd i tigerstaden i 3 år. Som 19-åring var jeg innom Bergen og Trondheim et års tid, før jobbmuligheter i tv-bransjen trakk meg til Oslo. Og det var ingenting jeg var mer bestemt på  – enn at jeg aldri skulle dra tilbake og bosette meg på hjemstedet mitt, Bamble.

Av en eller annen merkelig grunn så hadde jeg lagt hjemstedet mitt for hat. Jeg la igjen grenlandsdialekta hjemme på pikerommet og snakket perfekt Oslo-bokmål uten a-endelser. De eneste a-endelsene i språket mitt jeg tillot meg var pappa, villa og visa. Jeg glemte også om det het «på Stathelle» eller «i Stathelle» når jeg en sjelden gang refererte til hvor i Bamble jeg kom fra. Kanskje jeg sa «i Stathelle» fordi det hørtes mye finere ut. Det var også på et tidspunkt viktig for meg å gjøre et stort poeng ut av at jeg IKKE var fra Grenland, for det var som å banne i kirken hvis man ønsket å gjøre et positivt inntrykk på noen innenfor ring 3 i Oslo. 

Årene gikk, og jeg begynte å nærme meg 30 år. Den berømte 30-års krisa. Jeg frekventerte fremdeles de kule cafè`ene og hadde nettopp betalt flere millioner for en leilighet med renoveringsbehov på kun 41 kvm. Men hey, den lå jo på ultrakule Grünerløkka – det kosta å være trendy! 

Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde utslaget. Sånn helt uten videre sa jeg opp jobben min i TV 2 og la ut leiligheten med alle møblene mine inkludert, for salg. Det kan ha vært min 142. gule parkeringsbot på frontruta på bilen min. Det kan ha vært at jeg måtte betale 124 kroner for en 0,4 øl på et utested. Det er mulig at det utslagsgivende var at jeg måtte ta taxi hver eneste meter jeg skulle forflytte meg på kveldstid, grunnet den voldsomme overfallsbølgen Oslo hadde det året. Eller så var det rett og slett de uendelige lange bilkøene som gjorde at jeg jeg resolutt pakket sammen resten av tingene mine og gav nøkkelen til ny eier av leiligheten.

Arbeidsledig, singel og dels hjemløs satt jeg på Gardermoen juni 2013 etter å ha reist på en jorden rundt-reise for å «finne meg selv» på overskuddet av leilighetssalget. Jeg hadde sett så mye av verden at jeg var helt utslitt. Jeg hadde også rukket å fylle 30 år i løpet av reisen, og nå var 30-års-krisen i full blomstring. Pappa plukket meg opp på Gardermoen midt på natten og spurte hvor jeg ville bli kjørt til. 

«Kjør meg HJEM!» Og så kjørte vi hjem til Bamble.

Det føltes litt som et kultursjokk å flytte fra verdensmetropoler som Kuala Lumpur, Bangkok og Kairo og så rett hjem til Bamble. Pappa og min bonusmamma hadde et hus tilgjengelig for meg på Sandøya. Jeg tenkte at det var eksotisk nok for en stund, og tok med meg flyttelasset ombord på ferja til Sandøya. Da jeg var ung trodde jeg forøvrig at Sandøya var et sted man sendte folk som ikke klarte å oppføre seg. Jeg trodde vel kanskje Sandøya var litt som Bastøy. I følge Wikipedia er Bastøy en øy i Oslofjorden som opprinnelig hadde et skolehjem for slemme gutter. Det er litt flaut å innrømme, men jeg trodde faktisk Sandøya var et slikt sted, helt frem til jeg faktisk skulle flytte dit selv som 30-åring. Bortsett fra at jeg nå skulle gjøre Sandøya til et sted for single, barnløse, arbeidsledige kvinner i sin værste/beste alder med min adresseendring.

På mitt aller minst glamourøse, med håret i en deilig palme på huet, usminket i joggebukse og med en røyk i begge hender, knakket det vennlig på bilruta i køen på vei ombord på ferja. Matrosen Torben. Min gamle barndomsforelskelse fra 15 år tidligere tvang seg inn gjennom bilruta og gav meg en stor klem. «Så hyggelig at du er på hjemlige trakter, Line! Dette er stas!» 

Det var virkelig ikke på denne måten jeg hadde sett for meg å møte min fremtidige mann. Istedenfor champagne og 5-retters på en dyr restaurant, bestod vår første stevnemøte av 3 liter billig rosèvin på terrassen med Postgirobyggets «Sommer på jorda» fra høyttaleren på telefonen til langesundsgutten Torben.

Jeg glemmer aldri tekstmeldingen jeg sendte til venninnen min i etterkant. «Jeg har røket på en smell med ferjefyren, nå kommer jeg meg aldri av den øya her!» 

Det tok ikke lang tid før jeg kjente at det i grunn var utelukkende positive sider ved å flytte hjem igjen. Nærheten til sjøen. De overkommelige boligprisene. At folk vinker og smiler når du kjører feil i rundkjøringen, og ikke viser den midterste fingeren på hånda. Konsertene på Wrightegaarden. Turområdene. Båtlivet. Familien min i gangavstand. At ingen hever øyebryna når du har på deg slippers og joggebukse på butikken. At de på vinmonopolet passer på å bestille opp mer av den billige rosèvinen når det nærmer seg bursdagen min, og at de på KIWI spør om jeg ikke snart er tom for vaskepulver – for det er jo en stund siden jeg kjøpte den forrige pakken.

Overraskelsen var også enorm da jeg fant ut bamblingene tilogmed har fått øynene opp for sushi og fått egen sushi take-away! Hva er det egentlig Oslo har som ikke Bamble har nå? Bilkø? Overentusiastiske parkeringsvakter på provisjonsbasert lønn? Overpriset, perfekt temperert skinny kaffe latte med soya? Det er absolutt ikke noe jeg savner! Det smakte jo dritt, uansett.

Så dette, kjære medbamblinger, tolk dette som min unnskyldning til dere. Jeg er lei meg for at det måtte ta 10 år i Oslo før jeg oppdaget hvilken perle Bamble er. Jeg har egentlig savnet dere, og jeg har kommet for å bli.
Borte bra, men hjemme best.

Edit:

Selv noen år etter at jeg skrev denne unnskyldningen til mine medborgere, har jeg om mulig blitt ENDA mer entusiastisk bambling. Jeg elsker mine 14186 medborgere i denne vidunderlige kommunen. 

Min-pin-sin! 😍

Bamble-supporter; Line Victoria. 

 

    1. Hei Line!
      Kjempemoro at du satt pris på pinsen. Kollega Robin fremførte ønsket ditt på en overbevisende måte som seg hør og bør en god nabo 🙂 Skikkelig gøy å lese blogginnlegget ditt og jeg har fått mange gode kommentarer, dette er faktisk veldig god reklame for kommunen vår, Takk skal du ha og nyt helga her på Solkysten!!!!!

    2. Hei Line.
      Så fint og morsomt du skrivet. Akkurat på samme måte du snakket da vi jobbet sammen på TV2 sonen.
      Utrolig morsomt å følge bloggen din 😊
      Hilsen Grethe Baumann.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg