«Der er han. Mannen som faktisk reddet skolegangen vår.»

Min venninne og jeg gikk lang tur som barnevognmafia på tur. En dobbeltvogn, en glorete vanlig vogn og med en 2,5 åring på sparkesykkel i hælene patruljerte barnevognmafiaen Langesunds gater både på kryss og tvers. 

(Bildet er fra en tidligere anledning i mangel på et bilde av hovedpersonen selv)

Da vi er ivrige tidligere korpsentusiaster begge to, fulgte vi lyden av et korps som øvde i hagen til et utested vi har ved flere anledninger hengt (ligget) over bardisken på i våre ungdomsår. 

Der stod han i lys levende live. Ketil. Læreren vår fra barne og ungdomsskole-åra på Rugtvedt skole. Veivende med en hvit pinne i hånda som seg hør og bør når en dirigent instruerer korpset sitt.

Min tidligere skolevenninne og senere det som både ble forloveren og bestebarselvenninne og jeg stod som fjetret (alltid drømt om å bruke det ordet!) og det må ha blinket litt i øynene våre. For min venninne Iril sin del blinket det kanskje litt ekstra, da ordet søvnunderskudd passer godt nå som hun kan telle antall timer med søvn på ei hånd i løpet av den siste uken. 

«Der er han!» hvisket jeg til Iril. Jeg så på henne og så at hun også med et ble 12 år igjen med røde kinn og svette hender.

«Ja, der er han jaggu…», hvisket Iril tilbake.

For min del handlet det om en barnslig lærerforelskelse og for Iril handlet det om den læreren som har brent seg fast i hjernebarken med tittelen verdens beste lærer. Vi var nesten litt rørt, begge to – for vi var ikke forberedt på å bli satt så lant tilbake i tid i løpet av noen korte sekunder.

Der stod vi på noen meters avstand å betraktet mannen som ikke bare var ekstremt faglig dyktig som lærer men som også hadde det glimtet i øyet som gledet flere enn bare Line 12 år sitt hjerte. Det er faktisk mange følelser å holde styr på, på en gang, det!

Mens alle sommerfugler slo koldbøtte i magen vår samtidig, spurte Iril det uunnværlige spørsmålet vi begge lurte på der vi stod å badet i barnevogner, yougurtflekker, solkrem faktor 50 og bananbiter som ikke hadde funnet veien inn i kjeften på våre små – men alle andre steder:

«Tror?.Tror du han kjenner oss igjen?»

Jeg tittet på Iril. Jeg lurte i grunn på om hun leste tankene mine. Der stod hun i sin fine olashorts med høyt liv og håret i en flott mammadott helt øverst. Høy og slank har hun alltid har vært, hun var i grunn kun avslørt som en del av mammapatruljen av de fornuftige skoene fra Birkenstock nederst på beina. Selv hadde jeg de samme Birkenstocksa, som har blitt et tilskudd til mammauniformen på varme sommerdager. Jeg hadde shortsen min dratt så høyt opp av jeg får den typiske mamma-ræva. Den som er poppis blant ungdommen – men som ikke blir like kul på en 35-åring som drar bukser og shortser himmelhøyt på livet på grunn av komfort og ikke trend. Iril hadde kanskje ikke forandret seg mye på 20-22 år, men det hadde jeg. Jeg kikket i samme retning som puppene mine peker (nedover) og trakk pusten dypt før jeg tok noenåtyve års mot til meg og kikket bort på korpset og dirigenten mens jeg hang nonsjolant over vogna med mammarompa og skrapte med en brekt negl på en yougurtflekk som hadde størknet på kalesjen.

Idèt spørsmålet ble hengende i lufta snur lærer og dirigent Ketil seg mot oss og vinker. De to 35-år gamle ex-fjortissene neddynket i gulp og smoothie (som i utgangspunktet er de samme flekkene da de smaker det samme, dont ask!) kjenner det nesten svimler for de. Iril ble satt rett tilbake til skolebenken og kunne plutselig gangetabellen og alle grunnstoffene i det periodiske system på rams igjen. Line kjente hjertet dunke bak gulpe-toppen, vi var nemlig tilbake til 1995, Rugtvedt skole og Rednex på båndopptakeren. 

Favorittlærer Ketil hadde ikke forandret seg det grann siden tiden i klasserommet der han stod oppe ved tavlen på musikkrommet og fikk oss til å synge en egenprodusert sang vi laget i forbindelse med at vi skulle være med på et spørre-radioprogram for 5.-klassinger. (Fem på) Han var seg selv lik der han stod like entusiastisk som han gjorde da vi hadde Klassetoppen og måtte ha med egne kassetter, ferdigspolt til riktig sang, for å stemme frem den beste låta. Han var akkurat like kul og rolig (og forståelsesfull) som han var da han måtte dra tannregulerings-bøylen min ut av kinnet mitt etter ei ørliten fight med Kim i paralellklassen, der Kim kom i skade for å røske ut reguleringsbøylen min som gikk RUNDT huet mitt og den ene kroken festet seg i kinnet mitt og jeg skrek og siklet og ropte om hjelp fordi jeg trodde reggisen min hadde lagd grillspyd-hull i kinnet mitt i fighten. Han var den samme som jeg husket da jeg skrev I LÅV KJETIL i dagboka mi og hørte på «Forelska i Lærer`n» med Ole I`Dole fra dengang kun et tiår tilbake. Ironisk nok var han ikke bare læreren min, men han var også dirigenten i Rugtvedt Skolekorps, og til min fars STORE sorg som skiftarbeider, var det kornettspilling til alle døgnets tider i min tid som aspirant. En lyslugget aspirant som hadde rekorden i antall år i aspirantkorpset før jeg ble tatt inn i varmen i hovedkorpset. Jeg var faktisk hele 3 år i aspirantkorpset. Vanligvis er man ca 1 år der, for å lære noter, men jeg var helt åpenbart verken var strukturert, koordinert eller konsentrert nok til å klare.

At han vinket til de nå to gamle kjærringene som stod og gledet oss over barndommens forelskelse og evig takknemlighet over at nettopp Kjetil var læreren vår,  ble vi kjapt hentet tilbake til virkeligheten da hele jævla korpset tittet på barnevognmafian som kom ramlende inn midt i øvingen for å ta vår gamle flamme i nærmere øyensyn. Alle blikk mot oss. 

«Åj. Si noe da, Iril!» hvisker jeg og aner et lite håp om at hun kan hjelpe meg ut av transen og redde det noe pinlige øyeblikket.

«Uhm..» mumler Iril.

«T-skjorta di er gjennomsiktig og puppene dine har blitt trøkt over bh`n din.»

Drittkjærring.

Men ja, jeg ble brått kastet inn i virkeligheten igjen når Maren i den glorete vogna kauket i en tydelig sur Longa (kryss for) #F. (Ja, jeg husker faktisk noe fra min tid i korpset. Longa er en veeeeeldig lang tone, og # for en note kan på godt norsk kalles en sur (eller trist om du vil) tone som er mellom to «vanlige» toner. En halvtone, var det det?) 

Fifan. 

Ketil hadde ikke forandret seg et dugg selv om han snart pushet de legendariske 50, men hans to tidligere elever har sett tidens tann, for å si det mildt. Typisk mannfolk å ikke bli preget/skadet/plaget av graviditeter, fødsler og småbarnsliv. Mannfolk lever liksom bare videre uten et eneste spor av strekkmerker eller graviditetshemorroider som aldri egentlig forsvinner, de.

Så der stod vi da. Iril og jeg. Og sakte men sikkert snudde våre trailer-barnevogner, beordret inn bataljonen av kids og loffet videre i våre Birkenstocks. 

«Sååe? Skal vi begynne å spille i korps igjen da eller, Iril?» fniste vi på vei ut av barndomsbobla vår der i hagen i Langesund.

Kjære Ketil, hvis du leser dette – jeg husker fremdeles ordrett teksten (og melodien!) på 5-på sangen klassen vår lagde da vi skulle være med i den spørrekonkurransen. Her er bevis:

Vi skal være med, i konkurransen fem på.
Vet du hvorfor det? Fordi vi går i femte klasse nå.
Vi er Rugtvedt skole, klasse 5 A.
Vi er fra Bamble og vet du hva?
Vi leser og skriver og sier hurra, for vi skal være med!

Ref: Vi kommer i fra Bamble, kommunen ned ved vannet, her trives vi kjempe godt!
Rugtvedt det er plassen, 5 A det er klassen – femteklasse er trinnet vårt.
Vil du bli med å heie på oss, kom ja bli med vi liker å sloss,
om poeng og sjarme, vi psyker dem ned, for vi skal være med!

PS2: Jeg vil også få presisère at jeg husker den gangen vi hadde en kjempediskusjon om hva som var starten på teksten på Klassetoppen da Rednex med Cotten Eye Joe vant. Vi sang “Fæddæntmin får cættn ei jåw”, og nå som internett har kommet til Bamble så kan jeg avsløre for deg at starten er: “If it hadn`t been for Cotten-Eye Joe?”

PS3: Du er verdens dyktigste, flotteste og lærer. Jeg er usikker på om du fortsatt jobber som lærer, men vit at du med din medmennesklighet og lærerskills var med på å gjøre skoledagen for veldig mange elever både spennende og inspirerende. Så jeg håper på et vis at du fremdeles jobber som lærer, for skolene våre trenger slike som deg.
Det ble forresten folk av både Iril og meg, og du er nok den vi sånn sett har å takke litt for det.

“Fæddentmin fåj Ketil Klingberg…”

    1. Noen lærere setter uutslettelige spor, jeg har hatt et par av de jeg også. De er gull verdt! Og nå som jeg jobber på to skoler (nei, ikke som lærer), så ser jeg også hvilket inntrykk barna gjør på de voksne, både lærere og andre <3
      Og PS! Forelska i lærer'n var med The Kids, ikke mitt bysbarn Ole 😉

    2. Kjære gode søte Line 🙂
      TUUUUSEN TAKK for herlige ord!! Tusen takk for at du tar deg bry med å skrive, og takke på den måten du gjør… Det kom tårer mer enn en gang når jeg leste dette… og hårene reiste seg mer enn en gang… Både du og Iril skal få en kjempeklem neste gang jeg ser dere, for det var nemlig det jeg hadde lyst til akkurat der og da – kunne bare ikke gå fra midt i musikken…
      Jeg skjønner egentlig ikke hva jeg skal si for noe mer… Har jeg klart å gjøre en forskjell i livet ditt / deres, så er det det beste for meg… Jeg har alltid ønsket å utgjøre en liten forskjell, og dere var jo også min første lærergjerning etter lærerskolen, så det huskes jo selvsagt godt 🙂 …og forhåpentligvis for flere i den samme “gjengen” 🙂
      Takk igjen for herlige ord,- du skriver jo herlig også,- og gjett om jeg gleder meg til å møte deg / dere igjen 🙂
      Goooooood skriftlig klem fra meg

    3. Herlig😂😂
      Ketil har vært helten til mange innen korpsbevegelsen i Telemark tror jeg.
      Husker han som relativt ung (og lettlurt) nattevakt på Kvitsund et par somre også!
      Både han og Øivind har inspirert og gitt av kunnskapen sin.
      Fantastiske mennesker😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg