ENDELIG! 🎉💥🚴🏻

Jeg tenkte jeg skulle være helt fullstendig crazy idag og takke ja til fellestrening med Paragrafrytterne mine. Altså – det er jo faktisk to år siden sist jeg satt på den dyre, flotte sykkelen min – så nå var det jaggu på tide å takke ja til de ukentlige invitasjonene jeg får fra gjengen. Jeg tror de ble overrasket! Overrasket ble jeg også, da jeg utrolig nok klarte å finne både pulsklokka, pulsbeltet og laderen – det var liksom ting jeg regnet med jeg måtte kjøpe nytt fordi de har bukket under for “systemet” i rotet vi har her hjemme. Men nei da, pulsbeltet lå i nattbordskuffen, klokka lå i en gammel gymbag og laderen fant Torben i en skuff under TV`en nede i kjellerstua. Sånn sett tenker jeg at jeg faktisk TJENTE 4000 kroner på å sette Torben i sving med å lete fremfor å bestille nytt, så føler at mandagen starter i pluss på økonomikarma-poengene! 😉

Nå ble det jo, unnskyld uttrykket, jæææævlig spennende å se om paragrafrytteruniformen fremdeles holdt også da. Altså, det er jo stretsj, så det skal vel godt gjøres at den ikke kommer på kroppen – men som Torben sa forrige gang: “Den logoen har aldri vært større!” når han så at Paragrafrytterlogoen plutselig ble både strekt, tøyd og nesten fargeløs av alt presset. 

Passet den?

JEPP!

Kan det ha noe med at jeg tok Torben sin drakt som er i XL istedefor min egen i Medium? 

Mayyyybe.

Uansett – buksa er min da og den satt selvsagt som et pølseskinn – som disse buksene skal sitte:

…også mine elskede rosa sykkelsko da, som jeg selvsagt ikke har kvittet meg med – men måtte blåse litt spindelvev av. 

Turen ble på 2,3 mil og avsluttet med en hard økt i den legendariske Tangvallskleva som pleier å ta knekken på de fleste føde-hemorroider. Utrolig nok så hoppet jeg ikke av sykkelen en eneste gang i Tangvallskleiva, så ble faktisk litt imponert sjæl! Men ramla av gjorde jeg, på nesten flat mark. Jeg glemmer jo at skoene er låst fast, så BÆNG! Der lå jeg da, klemt fast mellom sykkelen, fronthjulet og asfalten. Fremdeles spent fast i sykkelen, så jeg måtte brekkes opp av de staute kara som sykla med meg. Men hey, jeg er helt rolig på det jeg, så lenge ingenting er brukket eller noen tenner har falt ut så er jeg likeglad! 

Rett skal være rett, det var egentlig Torben som kastet meg ut i dette. Jeg er ALTFOR dårlig til å si at jeg tenger tid til å trene, og sannheten er jo at jeg blir i uendelig mye bedre humør av å gjøre det. Men jeg slites mellom det å bruke tid på meg selv (trening) og det å tilbringe tid med Maren, men jeg MÅ skjerpe inn den dårlige samvittigheten min og prøve å sette av tid som dette for meg selv. Jeg tror jeg blir et bedre menneske av det, faktisk.. Og jeg skal absolutt bli flinkere til å kicke Torben ut av døra også, for han er (var i hvertfall) en ivrig syklist han også. Dessuten har vi faktisk kjøpt oss vogn til å Maren på slep, men jeg må bare bli litt trygg på det først. Noen som har gode tips, forresten? 

Nu jæklar, nå skal det ryddes i heimen før jeg hiver meg under dyna med god samvittighet! 

Line Victoria – Supporterfrua på to hjul!

Hvis du fremdeles henger med så bjuder jeg veldig gjerne på gla`historier fra da jeg var særdeles aktiv på spinningsykkelen… Klikk for eksempel HER om du vil! 😉

 

 

 

6 kommentarer

Siste innlegg