Skjær i sjøen for familien Husby-Sørensen.

Herregud. Herr og Fru Husby-Sørensen slipper liksom ikke unna ferieuflaksen i år heller. Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet, selv om det er vanskelig. Men jeg syns det er på sin plass å vie dramatikken noen ord.

Torsdag morgen bestemte vi oss for ei litta tur ut på fjorden med båten. Vår elskede båt som vi har hatt over 200 døgn i siden vi kjøpte den for få år siden, men som dessverre har måttet vike for litt andre ferieplaner i år. For spesielt intresserte er båten av typen cabincruiser, en hurtiggående Joda 7900 som med årene «har alt» man behøver for både korte og lange turer.

Siden det har vært varmt i vannet og båten ikke har vært i bruk siden sjøsetting i mai, så vi oss nødvendig å få heist den opp og spylt den ren for groer og drit under vannlina. Da spesielt propellene som gav oss maks 8 knop, mot vanlige noenåtyve. Da det er i overkant mange andre som trenger hjelp til båtfiks i kran, så fikk vi booket en kran på KK Marine litt lengre inn i fjorden der vi bor. Jeg pakket Maren, lyddempere (kjeks og sutter), redningsvest, solkrem og ei reisevogn til Maren. 

Båtopptaket gikk selvsagt som en drøm, og mens båten hang der i stroppene gøyv jeg løs på en sylskarp blanding med saltsyre for å rengjøre mine elskede duopropeller som kostet en hel formue for et par år siden. Jeg gnukket, gned og polerte – og en time senere var båten i sjøen igjen. Alt hadde gått supersmidig, så jeg sa til Torben da vi la ut fra brygga at “kanskje vi skal ta oss en lengre tur på fjorden, og ta noen dager i skjærgården?” Torben nikket og smilte til meg og var enig at det hørtes ut som en god plan. 

Flaksen var ikke enig i oss.

Jeg stod bak på hekken med en overbegeistret Maren som tittet over ripa for å få med seg at bølgene bruste bak båten. Plutselig kjenner jeg at båten løfter seg. Jeg tar tak i Maren så hun ikke ramler og holder henne inntil meg mens jeg bokstavelig talt kjenner at båten henger i løse lufta. 

Brøkdels av sekunder senere kommer vi ned med et kjempebrak. Vi har hatt fart, truffet et skjær, gjort et hopp opp og deiser nå ned med nesten 4 tonn plastikk og glassfiber ned på skjæret igjen. Jeg skjønner merkelig nok med EN gang hva dette er lyden av. Lyden av hard plastikk som treffer fjell under vann. Som tidligere seilbåteier så har jeg grunnstøtt mange ganger i mitt liv, men fordelen med å grunnstøte med seilbåt er at det som regel aldri skjer noe mer enn at man flikker av litt maling under – men på båten vår har vi et drev som henger bak på båten. Drevet er en del av motoren som da også har propellene, og den lyden av stål som borrer seg ned i stein er ingen god lyd. 

«Slå av motoren nå!» roper jeg til Torben, da jeg dessverre har sett for mange amerikanske actionfilmer der biler og båter gjerne eksploderer bare av å bli dasket til med flat hånd. Det blir helt stille når motoren slår seg av, og båten ligger helt stille i vannet. Jupp, ikke engang bølgene eller at jeg på noenåsøttideromkringkilo forflyttet meg rundt i båten gjorde at den rikket seg, så jeg skjønte raskt at vi satt godt fast på skjæret. Jeg så inn mot land. Ca 80 meter ut fra brygga, ja. Der står Danielsen som vi akkurat hadde sagt hade til å ser på oss. Jeg tar automatisk opp hornet og tuter to korte og en lang. Uten at jeg egentlig vet hvorfor, han må jo ha skjønt av den bråstoppen at vi høyst sannsynlig ikke kunne kjøre videre med det første…!  Hadde faen ikke rukket å hengt opp flagget engang, før fadesen var et faktum. Maren så ikke ut til å være veldig preget av situasjonen, for merkelig nok beholdt vi begge roen og så lenge vi ikke er redde – så merket heller ikke Maren noe til det. Sånn i ettertid viser det seg at min tuting med hornet signaliserte bokstaven “U”. Det gav ikke noen så veldig mye kjøtt på beinet til de som hørte det, men jeg orket ikke kjøre hele morsealfabetet på hornet så jeg tenkte vel kanskje at “U” signalisterte det velbrukte ordet “Uffda”. 

Jeg tittet over ripa bak. Det var pløyd ei motorveistripe langs skjæret, og jeg så tydelig hvordan propellene hadde tatt for seg steinknusingen rett under vannlinja. 

På et tidspunkt dreide faktisk båten litt, og selve drevet slapp å være den som holdt hele tyngden av båten oppe på skjæret. Det er alltid positivt, for BÅTEN i seg selv tåler ofte en saftig smell eller flere (med mindre skjæret har skarpe «kanter» som river opp skroget) men utrolig nok var skjæret litt «rundt» formet, så vi traff «riktig» i forhold til at ingenting ble revet opp.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å legge en hånd på skulderen til Torben. «Det går fint, dette er sånt som skjer!» sa jeg med min mildeste stemme selv om jeg egentlig var centimeter fra å slite av han huet. Jeg skjønte nemlig fort at min mann var like sjokkert over det som hadde skjedd som jeg selv, men jeg kjenner han også så godt at jeg VET at skyldfølelsen kan bli en smule belastende for han. (Forøvrig kan jeg her fortelle at skjæret var umerket etter at isen tok staken/merkingen av skjæret fra tidligere) Vi stod dønn fast, og på brygga til KK Marine åtti meter unna fikk vi beskjed om at de ringte venner og kjente for å komme til unnsetning, men det var vanskelig å få tak i noen klokka 12.00 en formiddag i fellesferien.

Tiden var inne for å ringe det som engang het Tjøme Radio, nå Kystradio Sør.  Mitt eldgamle VHF-kurs er relativt utdatert, men for første gang skulle jeg melde inn en PAN-PAN melding til redningssentralen. Det var nesten med litt spenning jeg grep tak i talatuten. Siden jeg hadde mobildekning så valgte jeg å bruke den, og slo nummeret til Kystradio Sør.

Inni mitt hode hadde jeg sett for meg at proffe-Line med nødanrop ville hørtes slik ut:

PAN-PAN-PAN – alle stasjoner. Dette er MS Anfield, MS Anfield. Zorro Alfa Charlie treåttefemellerno. Vi har grunnstøtt, jeg gjentar vi har grunnstøtt. Lokasjon er 59°03’01.6″N 9°38’45.0»E – ca 80 meter luftlinje fra KK Marine på Sjærkøya. Ber om assistanse. Vi er tre – jeg gjentar – tre souls onboard, derav et pikebarn på 16 måneder. Vi tar ikke inn vann, har ikke motorkraft – gjentar – ber om assistanse. Lytter kanal 16. Over. 

Men proffe-Line ble plutselig ikke så proff alikevell.

“Ehh, hei, det er Line Victoria Husby-Sørensen (trekker pusten) ombord på Anfield. Vi…ehh… vi har gått på vi! Uttafor brygga! Vi sitter dønn fast. Hvor er din nærmeste redningsskøyte nå? Dette er flaut ass…”

Damen på Kystradioen var snakket med mild og berolignede stemme:

-Hvor mange er ombord?

Jeg svarer: 3, derav min datter på 16 måneder.

-Har dere redningsvester til alle?

Jeg svarer: Ja, og de er selvsagt på.

Tar dere inn vann?

Jeg svarer: Nei, jeg har sjekket kjølsvinet – men så lenge vi står på skjæret er det vanskelig å vite omfanget før vi har dratt oss av eller blitt heist opp.

Så gav jeg henne vår nøyaktig posisjon, som var noe slikt som:

“Ehh… Rett utenfor brygga til KK Marine på Skjerkøya. Dere ser oss når dere kommer, det er ingen sjans i helvette å unngå oss. Mannen min sitter på dekk og har stempelet “Flau” i panna.”

Deretter spurte hun meg om det mest betryggende jeg kunne høre fra en som stod på fast grunn:

«Går det bra med dere ombord?»

Plutselig går det liksom litt opp for meg hvor kald og ufølsom jeg må ha virket. For ja, det gikk jo bra med oss, men vi stod jo faktisk fast på et skjær uten å vite omfanget av skadene – for inni hodet mitt hadde jeg tenkt at hvis vi synker så går vi bare av båten og står på skjæret og venter der til noen plukker oss opp. Jeg var ikke bekymret for båten et sekund – den er forsikret, men plutselig innså jeg at OM det er en rift i båten som gjør at det vil komme vann inn når båten drar seg av – ja da er vi på godt norsk litt fucked på det skjæret med Maren i armene.

Går det bra med din datter også? spurte damen. Jeg så på Maren som hadde blitt plassert trygt i vogna si. «Jada, hun har sovnet hun, så hun tror jeg føler seg trygg!»

Da vi visste at redningsskøyta var på full fart mot oss så slappet jeg litt mer av. Faktisk så slappet jeg så mye av at jeg rakk å ta noen bilder..

Hekkbølgene til en passerende båt gjorde at båten vår begynte å røre på seg vinden fikk tak i båten og det gav ytterligere drahjelp av skjæret. 

Torben beordret meg til å ta opp drevet (tilte) og plutselig sklei vi bare av som en smørklump i stekepanna. Vinden sørget for at båten ble dratt av i «riktig retning» av skjæret og vi begynte å drive inn mot marinaen igjen. Da ringte jeg bare sjøredningssentralen og «avbestilte» redningsaksjonen når jeg så at båten gled trygt inn mot land. 

Opp i krana igjen bar det, bare en liten time etter at den hang der med blankpolerte propeller og jeg erklærte stolt at «vi har aldri vært på grunn med denne båten» til de som var på brygga der. Mitt stolte tryne så litt anderledes ut andre gangen vi hang der i stroppen. 

Etter en runde med befaring av kyndige fagfolk kunne vi konkludere med at det var propellene som hadde fått seg en real støyt. Drevet så fint ut og båten likeså. Vi hadde ikke store farten, så det var en helt «normal» skade etter forholdene. Riktignok så de blankpolerte propellene ut som en tulipan, og jeg skjønte raskt at det bare var å hive seg i bilen og ture inn til Volvo Penta sitt delelager i Oslo for å kunne redde ferien med nye propeller. 

Dagen etter var propellene på, turen kunne fortsette LITT lenger enn 80 meter fra brygga og selv med tidenes selvtillitsknekk så var humøret godt hele helgen. 

En stor klem og takk går til KK Marine som reddet ferien vår. Makan til service skal man lete lenge etter langs kysten. Den store bamseklemmen jeg fikk av Kjetil da vi kom til land var både sårt trengt for sjela og veldig godt for humøret. Takk for at dere heiv dere rundt for å redde ferien vår, og takk for deres deilige galgenhumor (helt i min gate!!) da jeg fikk synlig, laminert bevis på at vi er medlemmer av Tulipanklubben. 

Den hyggelige damen på sjøredningstjenesten som virkelig kunne jobben sin med å motta en telefon fra en flau men litt redd mamma i båt, fortjener også en takk. Jeg er uendelig glad for at vi er totalmedlemmer i Redningsskøytene (RS), for dere er virkelig gode å ha når uhellet er ute. Selv om vi ikke fikk bruk for dere fysisk, så var det godt å ha dere i andre enden på telefonen.

I tillegg skal en annen kul fyr ha vår klem sendt i sin retning, for han satt på fastlandet og observerte hva som skjedde. Han syns det var vondt å se at vi stod fast på skjæret uten at noen hadde anledning til å hjelpe. Han dro faktisk å hentet en henger med en jolle, sjøsatte den og fikk trekt oss inn siste biten. Sånne mennesker er gull – takk for at du så situasjonen og kom stormende til. 

…og det skjæret? Det vil ligge der i mange herrans år til. Det vil garantert skade flere båter og ødelegge flere ferier. Det er viktig å melde ifra om umerkede skjær, og i dette tillfellet så jeg at det var bolter fast i skjæret som indikerte at det på et tidspunkt HAR vært en stake for å merke skjæret. Noen har sagt at det forsvant med isen, så jeg tok en telefon til Kystverket som ønsker slike meldinger inn. De er i hvertfall på saken nå, så får man krysse fingrene for at ingen andre «oppdager» dette skjæret the hard way før det blir merket på nytt!

Vet du hva de på Kystverket sa når jeg ringte og presenterte meg og fortalte om et umerka skjær? 

“Erre Torben som har dundra på det skjæret eller…?”

Man må bare elske hvor lite vårt elskede (båtnasjonen) Norge er…! ❤️

/Supporterfrue, fremdeles veldig båtglad og klar for nye solskinnsdager ombord!

    1. Så trasig med det skjæret. Har båtplass rett innenfor og er alltid livredd for det skjæret, spesielt ved høyvann. Lurer på om du/dere har noen gode tips til bukter o.l. i nærheten hvor det vil være fint å ankre opp for overnatting i rolige omgivelser uten masse folk og sjø? Takktakk.

    2. VD: Hei du! Vel, jeg er faktisk ikke sååå kjent her i fjorden, vi stikker jo ofte ut av fjorden når vi skal lufte oss…! Men Paradisbukta og SKolebukta er fine steder, men i fellesferien kan det være endel folk der. I Paradisbukta er det helt ypperlig å gå laaangt inn (forbi bryggene) – der ligger man helt i le for vinden og andre båter 🙂 Husk å sjekke dybden!

      Ellers er det fint på Langøya utenfor Langesund også 🙂

    3. HAhahah.Morrsom lesning,. “”Erre Torben som har dundra på det skjæret eller…?”” Stakkers din kjære Torben som er blit så berrømt.
      Altid kjipt med skjær som ikke oprettholder vikeplikten ;0)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg