“-Mamma er noe indisponert for øyeblikket.”

Det er tiden. Tiden vi kvinner opplever minst en gang i året, og som suger all energi ut av oss der vi står med hodet såvidt med haka over den skitne kleshaugen, oppvaska og snørrpapir. Når kroppen gjør koldbøtte og puta brukes til mer enn å bare holdes foran fleisen når reprisen på reprisen av Sandberg og hans nye kjæreste holder pressekonferanse. Jeg snakker den forferdelige tiden når omgangssyken og barnehagesykdommer feier over heimen. Den er ikke forferdelig fordi det er kjipt å være syk mamma med barn, men det er helt uholdbart og GRUSOMT fordi han jeg deler postkasse med også blir syk som oss andre kvinnelige beboere. Bortsett fra at han som oftest kan nærmest virke å være nærmest døden da. 

Det startet dog med minstemann i husholdningen. Hun pådro seg en liten runde omgangssyke, men passet selvsagt på å klokke det inn i en helg så hun var klar for ny uke i barnehagen når den tiden kom. Så når hennes foreldre begynte sakte men sikkert å havne på barnehageomgangssyke-kjøret, så var hun helt gull verdt å bruke som assistent på sentralbordet. Her er hun midt i en viktig forhandling og tar beslutninger på vegne av sin mamma:

Min mann lå på sofaen nøt denne fortsettelsen av årets såpeopera på Nyhetene, Sirkus Sandberg. Han snufser litt. Ikke fordi tårepersien Bahare Letnes forteller at Per er en ekte mann, men en snufsing som virker så altfor kjent når den nevnte kleshaugen har vokst seg ut av vaskerommet og oppvaska har en urovekkende høyde i vasken. Han snufser en gang til, stikker fingeren i nesa og tar fangsten i nærmere øyensyn. JEG ER I FERD MED Å BLI SYK! skriker han til så oppvaska klirrer på kjøkkenet idèt han oppdager den gjenkjennelige lille grønne, myke saken ytterst på pekefingeren.

Jeg har vært gift med denne mannen i to år, og kjenner igjen trøbbel når jeg ser den. 

«Jeg kan ikke bli syk nå, jeg har jo friperiode», sukker den ikke fullt så barske mannen fra sofaen. «Jeg som har sååå mye jeg skulle gjort. Jeg skulle hjulpet til med barnehagelevereing, oppvask, ryddet i garasjen og klippet plenen», forteller han på både innpust og utpust. 

Mannen kjenner deretter på siden av halsen sin og konkluderer med ett at han også er lege. «Hovne kjertler, da er det alvorlig», diagnostiserer han seg selv. Han drar seg opp av sofaen og bort til medisinskuffen. Røsker ut smertestillende, nesesprayer, klinex og termometer. Her skal den selvutnevnte doktoren være helt sikker. Han legger seg godt til rette på sofaen og beordrer at godteristoppen vi har hatt i to dager herved er avblåst, for her trengs det karbohydrater og massevis av e-stoffer for å bukte med det værste. Jeg vet at det innebærer en tur på Europris og bunkre opp godterier for rundt 200 kroner i løsvekt, sjokolademelk og potetgull. Mannen har faktisk nerver til å spørre om hvor det ble av dippen når jeg kommer ramlende inn med raske karbohydrater i den ene hånda og en 1,5-åring i den andre. 

Jeg ser det komme. En indisponibel mann i ca 48-72 timer. Kanskje lenger om det strekker seg over en fotballkamp. Ofte kortere om det drar seg mot helg og kompistreff. 

Jeg setter frem sykeprovianten. Mannen klager på vond rygg. Han har jo tross alt ligget i samme stilling i sofaen i ca 12 timer. Jeg sier at han kan legge seg i sengen, men det vil han ikke for der er ikke tilgang på fotballkanalene sine. (!) 

Min datter ser at mamma er lei allerede av sytinga, liksombusene og den dårlig amatørhosten han drar på seg når jeg spør hvordan formen er. Hun ser på meg med medlidende øyne. Også blinker det litt stolt i øyene hennes mens gårsdagens middag braker i bleia hennes. Torben som til nå har ligget i strekk på sofaen utbryter?»Åånei, det var dårlig timeing!», vel vitende om at han med sin stive rygg ikke kan hive seg opp for å sveipe opp frøkna. Så han peker i retning badet og sier «Nå må mamma skifte bleia di!» og lillediktatoren på halvannet putrer ut i gangen og roper «hei hei» mens jeg springer etter og vet hva som venter meg. 

Jeg smiler stivt mens jeg vasker barn, klær, og håndkler. Gleder meg til å dra på jobb så jeg kan få litt fred fra gjengen som nå må klare seg selv i hele tre timer alene på ettermiddagen. Jobben i dette tilfellet er et tre timers kveldsmøte. Jeg kjenner uggenheten i kroppen, men tenker at det som vanlig går fort over med enda en kopp kruttsterk kaffe. 

Så feil kan jeg ta.

Bildet under er fra før møtet:

 
Jeg ser ordfører Hallgeir inn i øyene og beklager på det sterkeste at jeg må forlate det hyggelige møtet når overtidspizzaen er i ferd med å havne på bordet. Tanken på salami, tomatsaus og rømmedressing gjør at jeg kaster meg i bilen, kaldsvetter og turer hjem de få minuttene det tar.
 
Dette er bilde fra etter at jeg rømte møtet:
 
Mens mannen bader lillediktatoren tar han pauser og kauker i den store hvite telefonen ved siden av badekaret. Jeg ser at det er sikkerhetsmessige årsaker til at vi må dele på å brøle i den store hvite telefonen mens Maren bader, og det synet der håper jeg hun klarer å glemme. Vi tar de to siste timene før leggetid på skift. «Du får pause i ti minutter, så er det min tur i ti minutter.» Som verdens ekleste og tøffeste stafett, der en halvannetåring er pinnen som går mellom to fryktelig slitne deltagere. 

Kid er nede for telling bakt inn i pysjamas, og mannen har sovnet på sofaen. Jeg kryper under dyna og kaldsvetter i fem minutter før jeg gir meg over til Jon Blund. 12 timer senere hører jeg faktisk lyden av en relativt oppegående mann som ordner kidden klar for barnehage og bilen på vei ut av oppkjørselen. Derretter sover jeg til 15.00. Helt ute av stand til å verken tenke på annet enn å trykke play på Netflix, selv om jeg ikke aner hva jeg ser på.

Torben fikk omgangssyke ganske nøyaktig 12 timer før meg. Så når jeg var halvveis, så var faktisk han hakket bedre og på beina. Min tur til å innta horisontalen den dagen. Toppet det hele med å overhøre mannen klage til mamman sin?:

«Jeg tror jeg var hardere rammet enn Line?»

Jeg rakk heldigvis å bruke de neste 12 timene av 24-timers omgangssyken på klage like hardt som han gjorde i hans timer, så han har gjort retrett på kommentaren sin og fått angre dypt. 

Her i huset ble jeg regelrett smittet av min manns mannesjuke, og han skal ALDRI tro at det er noe mildere utfall hos oss kvinner. Og til dere menn som blir sjuke og klager; når dere smitter oss med samme sjukdommen så er det vel are på sinn plass at vi også kan klage like mye som dere? 

Frem med godteposen og potetgullet og få på Kardashians på storskjermen, nå har mamma blitt syyyyk!

Supporterfrue, Line Victoria – nå på bedringens vei.

 

10 kommentarer
    1. Åh, du får virkelig sagt, eller skrevet det du altså😂 Godt det verste er over og dere er på bedringens vei😊 verste bivirkningen av bhg livet dette.

    2. God bedring! Fæle saker det der..
      Og husk at i bhg gjelder det 48-timers regel for levering av barn etter omgangssyke. Det innebærer å holde seg hjemme og borte fra steder man kan smitte folk i 48 timer etter at ungen har blitt helt frisk. Så lurer litt på om dere kanskje leverte henne litt for tidlig..?
      Studier viser at man faktisk er smittsom opp mot 96 timer etter at formen er helt fin igjen. Disse 48 timene bhg og skole maser om er da altså at man er hjemme og tilsynelatende frisk, ikke fra 48 timer etter siste dobesøk/oppkast, men man må faktisk bli helt symptomfri og fin i formen for så å ta ei lita karantenetid på et par dager. Dette tror jeg folk ofte ikke tenker helt på, eller drifter litt i, men det kan ikke nevnes for ofte! Smittebegrensning er viktig både for samfunnsøkonomi og for å beskytte babyer, gravide og andre sårbare grupper som ikke nødvendigvis tåler en sånn sjau så godt..
      Hilsen en doktor 🙂

    3. Hilde: hellu! Hun var u fin form hele tiden, ingen tegn til sykdom annet enn noe oppkast etter mat. Vi forholdt oss til 48 tiner etter symptomfri – med andre ord 48timer etter siste gang hun kastet opp. Litt usikker på om du mener vi burde holdt oss hjemme enda lenger? Hadde hun vært bittelitt pjusk så hadde hun vært hjemme, det er det ingen tvil om.

    4. Da høres det ut som at dere vurderte det slik de fleste gjør for de minste barna som er forbausende friske mellom slagene, men strengt talt her vil “symptomfrihet” gjelde fra første måltid kroppen beholdt (da er ikke symptomene der), ikke fra sist gang ved oppkast (symptom). Jo flere timer det er som går, desto færre virus vil finnes i kroppen, og jo mindre er smittefaren.
      Det er flott at dere gjorde en vurdering og ventet, var ikke så lett å skjønne det ut fra innlegget 🙂 Håper du er bedre, og håper det er veldig lenge til dere får en sånn runde igjen!!

    5. Eventuelt så synes jeg bare at smittevern og folkeopplysning er viktig fordi det er en del av jobben min!
      Mulig Bengan digger å rope på elgen, men det er det ikke alle som gjør. Små babyer kan i verste fall dø, gravide kan få for tidlig fødsel (og prematur baby), eldre, og andre sårbare (feks kreftpasienter) kan også i verste fall dø. Sykehusinnleggelser pga omgangssyke er kostbare for samfunnet og egentlig veldig forebyggbare, så om du Bengan klarer å ignorere dette og gi blaffen, så er jo det bare trist..
      Dette har ikke med mamma-politi å gjøre, dette er like viktig som vaksinasjon. Tenk på de som ikke har like sterkt immunforsvar som deg!

    6. Jeg sitter og venter på at eldstejenta skal våkne opp og avsløre om vi har vannkopper eller ikke. Jeg så en prikk i går når hun la seg. Er det bra eller dårlig at hun sover lenger enn vanlig??? Hmm. Ja, jeg kan i alle fall ikke få det, da.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg