La oss hate litt sammen.

I over halvannet år har jeg gladelig latt flatskjermer være lille M`s barnevakt til tider. I særdeles ung alder (noen uker) introduserte jeg til henne til verdenen av farger, lyder og mentale utfordringer på skjermen foran henne, enten hun lå i vippestol, i lekegrinda eller som i senere tid, hennes egen tv-stol. (Skyt meg, mammapolitiet.Jeg har egen TV-stol for barn foran tv`n og den er garantert ikke ergonomisk heller!)

Folk kan si hva de vil om det å bruke tv (eller annen skjerm) som underholdning for noen avbrekk. Det finnes de foreldrene som overhodet ikke ønsker å la barna få vokse opp med TV på i bakgrunnen – og joda, det er godt mulig at vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved at hun slapper så godt av med litt fargerik stimulans på 55 tommer på to meters avstand. Men som med mange, mange andre foreldre så er tv-underholdning blitt en del av barnas hverdag for at foreldrene skal kunne nyte en kopp kaffe, en dusj eller toalettbesøk.

Drømmehagen

Det første programmet vi introduserte til Maren da hun bare var noen få uker gammel var Drømmehagen. Dette er et tv-program absolutt INGEN skjønner en dritt av. Fargene, lydene og «historien» i serien er helt hinsides ute av hva som er mulig å forstå. Drømmehagen er egentlig britisk og heter «In the night garden» – men det er ingenting i den serien som forklarer den tittelen annet enn at jeg troooor alt skjer i en slags hage. Vanskelig å si, siden serien starter med et barn som skal sove og blir kilt i håndflaten (!) og derretter merkelige tegninger av en bamse i en båt i mørket. Serien er forøvrig laget av de samme som lagde Teletubbies, og det er vel ingen som kan forklare med ord hva faen det er som skjer når de fargerike vesenene uten språk dukket opp på skjermen. Serien Drømmehagen kostet visstnok helt hinsides mye, faktisk over 100 millioner kroner. Og så må man nok legge til ytterligere millioner av kroner for pleie av senskader og terapitimer som vil dukke opp blant våre små i fremtiden, samt alle traumatiserte foreldre som plutselig kan ord som «Ninkinonk, Makka Pakka, Hoppsideisi». Fordelen er at selv de aller minste elsker denne serien og blir oppslukt (eller hypnotisert) inn i psykedeliske farger, lyder og ingen handling what so ever. 

(Han over her gir selv foreldre mareritt om natten)

Funfact: Da NRK valgte å slutte å sende Drømmehagen ble det et durabelt kor av mammaer og pappaer som gikk under paroler som «Gi oss Drømmehagen tilbake». Det ble et voldsomt engasjement, helt til alle foreldrene oppdaget Youtube. Så stilnet det, og de traumatiserte foreldrene har vi liksom ikke hørt fra siden. Ninkononk på den ass.

Daniel Tiger

Daniel Tiger ble introdusert i samme momentet som Maren lærte seg å stå i lekegrinda og si “Se!” Hvis du trodde Mammapolitiet var gærne, se en episode av Daniel Tiger for dette MÅ være Mammapolitiets all time favoritt og religion når fjernkontrollen kommer frem, forutsatt om de i det hele tatt lar barna se på tv da. Her er det gode, “riktige” pedagogiske yttringer hele forbanna tiden serien igjennom. Daniel Tiger skal ha barnevakt og det synges at «Voksne kommer alltid hjem». Daniel Tiger er sint og det synges «Er du sint, trekk pusten og tell til tre.» Daniel Tiger får en liten søster, og du kan takke faen på at det messes på høyttaleren at «Mamma Tiger er like glad i Daniel som i lillesøster Margrethe». Jeg har selv tatt meg i å nynne på «Er du sint, tell til tre»-sangen ved flere anledninger på møte med noen jeg er uenig i. I utgangspunktet er denne serien egentlig veldig fin for oss som ikke har alle de pedagogiske virkemidlene lett tilgjengelig – selv om «si det med ord»-sangen kan få deg til å klikke i vinkel – for alle vet hvor vanskelig det er å si det med ord når småtten for n`te gang ikke forstår ordene «Nei, du får ikke lov!». 

(Sjekk gardinene!)

Dog er det vanskelig å forstå at en så jævla velutviklet, pedagogisk riktig serie kan diske opp med tiger-gardiner i mamma Tiger sin stue. For et nyskjerrig barn som oppdager dette kan det nok frembringe et og annet traume når vi må bruke sangen «si det med ord» for å forklare hvordan tigre blir skutt, flådd pelsen av og brukt som pynt i noens stue. Noen mindre traumatisk er det heller ikke når Daniel Tiger plutselig snur seg og ser inn i «kameraet» og henvender seg til seeren: «Ser DU den store røde ballongen??» etterfulgt av en kunstpause og stillhet som er akkurat litt for lang. Det er nok til å drite i buksa av skrekk. Ironisk nok, til tross for så mange pedagogiske riktigheter i denne serien, så er Daniel Tiger den mest bortsjemte tegneseriefiguren jeg har vært borti. Han syns det er kjipt å måtte vente på mat i restauranten og klager høylydt, han gneldrer og legger skylda på alle andre over at han har rota bort armbåndsuret sitt og blir oppgitt og ekstremt sjalu når andre skal feire bursdagen sin og ikke han er i fokus.Han truer faktisk med å ikke dra i andres bursdag enn sin egen. Forbilde? Nope. For å toppe dette så er Mamma Tiger hjemmeværende med en tigerpappa som er urovekkende mye hjemme på dagtid. Når Mamma Tiger var syk fikk hun sove hele dagen og Daniel Tiger fikk beskjed om å leke stille leker som ikke vekket mamma Tiger. SÆRLIG ikke spesielt gjenkjennende for noen av oss, vil jeg påstå. Bare sykt irriterende irriterende i grunn. Jeg er glad vi har slått opp med Daniel Tiger nå. 

Peppa Gris.

M`s store favoritt-serie for tiden.

En grisefamilie som både kjører bil, båt og der ingen foreløbig sendes til slakteriet for å havne på juletallerken eller som bacon på frokostbordet. (Hvorfor er så mange populære barneserier på TV basert på dyr vi slakter, flår eller spiser?) Peppa Gris tar opp mange viktige spørsmål og finner som regel svaret i løpet av episoden, etterfulgt av at hele familien Gris ramler på ryggen og ler (snøfter) seg i hjel og rister med alle fire beina opp. Som et slags felles epilepsi-anfall. En fin fordel med Peppa er at navnet Peppa er mistenkelig likt ordet «Pappa», så det er aldri godt å vite hva lille M ønsker når hun står i stua og roper «Paeppa, Paeppa!!!» av full hals. Jeg vil anta at det er en hel drøss med Pappaer der ute som tror at kidden har lært seg å si sitt første ord «Pappa», men det er bare fordi mamma er lat og har på Peppa Gris gjennom heeeeele barselpermisjonen. Peppa Gris finnes forøvrig både på Netflix, NRK og youtube, du kommer garantert ikke unna. Og når vignettmusikken utelukkende er kun bestående av de to ordene «Peppa Gris» på repeat, så blir du en smule koko i løpet av særs kort tittetid på denne.
Forøvrig er det verdt å merke seg Peppas ukontrollerbare tjukke-shaming mot stakkars pappan sin. Peppas passord til det hemmelige trehuset sitt er «Pappas store mage» og hun kaller han alltid feit og skriker «DUMME PAPPA!» i nesten alle episodene. Selv når Pappa gris begynner å trene er Peppa der for å fortelle han at «du ser ikke så sprek ut, du har en stor mage!». Peppa er heller ikke spesielt snill med vennene sine. Når Peppa fant ut at hun var den eneste i vennegjengen ikke kunne plustre så ringte hun Susie Sau for å spørre om HUN kunne plystre. Det var Susie litt usikker på, så hun prøvde og jaggu klarte Susie Sau å plystre. Hva gjorde Peppa da hun hørte at Susie kunne plystre også? PEPPA BARE LA PÅ TELEFONEN! For et svin, bokstavelig talt!

Susie Sau klarer å plystre alikevell når hun tester for første gang:

 

Peppa Pig blir drita sur og legger på:

 

IKKE greit å behandle vennene sine slik, Peppa!

Tegnefilm som ikke går voksne på nervene er det dessverre et fåtall av. Men et hett tips er «Stor Ståhai» og «Nemo». Stor Ståhai har en eventyrlig fin handling som vi foreldre kan slippe å miste besinnelsen over – og selv om kidsa ikke forstår så godt «voksenhumoren» i filmen, så er lyder, farger og ikke minst overraskelsesmomentene i filmen en høydare for kidden i tv-stolen sin. Faktisk klarer ikke lille M å sitte i stolen og se på denne filmen, hun må STÅ foran skjermen fordi hun engasjerer seg så voldsomt i denne. Terningkast: Levelig.

Vi trenger ikke snakke om matflekken M har på ryggen. Jeg har ingen forklaring. 

Takk for at jeg fikk dele tankene mine om det som opptar en stor del av hverdagen som småbarnsforeldre.

/Line Victoria – Supporterfrue

Det er sykt flaut med egen facebookside for Supporterfrua, men over 18.000 kule og laidbacke mammaer følger meg der, og det er SÅ gøy det!! 😍

24 kommentarer
    1. Du skriver så utrolig bra Line!! Jeg kommenterer bloggen din altfor sjeldent, men koser meg like godt hver gang. Datteren min som er 1 år eldre enn Maren er også veldig opptatt av Peppa Gris og kan trygt si at hun ble sjokka for noen uker tilbake… Hun er ei frøken som liker å spise det meste, så var det en dag hun trodde at vi skulle fisk til middag – men da sa samboeren min: “Nei, vi skal spise gris”. Og hun bare med det sjokka ansiktet:”Peppa Gris?” 😂😂
      Så ingen tvil om at de seriene gjør noe med både oss foreldre og barna hehe.
      Vel, digger å følge deg både her og på Snap Line – det er dagens nett “høydepunkt” for å si det sånn 😉

    2. For oss som er vokst opp på 70 tallet så kan man jo nevne at mange fortsatt sliter med traumer etter Pompel og Pilt 😉 Og tsjekkisk tegnefilm.. I så måte fortsetter jo dette tradisjonen med å “ødelegge” unger *LOL*

    3. Bare ett lite tips, IKKE lær Maren å si peppa pig!!! Har ei på 3,5år som også har sine timer foran skjermen m peppa, men etter at jeg tenkte det var lurt å se på den engelske versjonen fordi små barn lærer andre språk fort….. da gikk jeg på en smell. For du kan bare gjette hva peppa gris blir på engelsk når små barn sier det?🙈
      Takk for at du skriver fra levra, elsker at du sier høyt det mange av oss andre tenker🙌🏻

    4. Hvor er Fantorangen??? Det er det som går på repeat her, sesong 4 med musikkvideoer på NRK-appen. Jeg går konstant å nynner på sjøbanan og holder på å klikke!! Hva er en sjøbanan?

    5. Mange nye barnetv programmer er så hjernecelle drepende. Teletubbisene har jeg aldri skjønt har blitt vist på tv. Når karakterene ikke snakker og bare kommer med rare lyder vill jeg si at det er langt fra å være pedagogisk. Bra at du tar opp dette temaet 👍☺

    6. Som mokkimokki poengterer. Pompel og Pilt var vel,noe som ble diktet opp i en eller annes syre drøm.
      Mener å huske at de på 90 tallet,ble brukt som illustrasjon på hvordan Narko påvirker unge..
      Så har vi jo et par av de svenske Barne tv ..En fyr som ligger opp i et tre hele dagen og har imaginære samtaler med en kjæreste som bare finnes i hodet hannes…(Husker ikke navnet på den)
      Det sagt da,så er/var svenskene utrolig mye flinkere enn oss på dette med å lage barne tv

    7. Hos oss gikk alt av Disney junior på repeat. Oso var den store favoritten og kan fortsatt få fram (dårlige) minner. Just Google it 😉

    8. Er så enig så enig!! Her har Poppeloppane vært en sann plage over lengre tid 🙈 Har heldigvis roet seg nå, og ikke søren om lillesøster skal bli presentert for det programmet!
      Det mest “behagelige” å se på er faktisk Uki. Behagelig musikk, behagelig bilde, og ikke så altfor lang heller.
      Men du? Er det ikkje tid for…? KEMBOOOOOO!!!
      Det kan faktisk være litt morsomt 😜
      Ha det blomst 🌸
      Klem fra Christine

    9. Nå lo jeg godt! Du sorterte nettopp tankene mine for disse programmene. De er jo helt syke, alle som en!
      Prøv kjæledyrenes hemmelige liv! Den er og veldig levelig en stund, helt til dere må finne noe nytt. Men den har iallefall morsomme karakterer, stemmer og voksen-poeng!

    10. Du er så god. Vi opplevde Drømmehagen helvetet med vårt barn. Nå er hun 8. Vi minner henne stadig på hopsideisihererjeg når hun mener espanjol (Spy luna, eller Soy luna som serien egentlig heter), er det o store i livet. Gled deg til habla no engles, usikker på hva jeg synes var værst 😂

    11. Min 5åring lærte her om dagen at ribbe er laget av gris. Så nå synger hun med på kjenningsmelodien til Peppa gris, med ordene “Riiiibbe gris – SNORK” 😛
      Ellers er jeg rimelig enig med deg. Takke med til en språksterk datter, som tok argumentene mine i en alder av 3, om at Daniel tiger ikke fungerer for mammas hjerne. Og at junior på 1 syns drømmehagen er så kjipt at han hyler av sinne når han ser hinkelpinkel ;P

    12. Ang Drømmehagen.
      Hinkel pinkel bor ikke der. Han ankommer i båt hver natt og når alle legger seg gjør ikke han det..

    13. Dersom du er drita lei av sesong 2, 3 og 4 av peppa gris kan jeg meddele at sesong 1 ligger på Viaplay. 🎉🤩

    14. Siri: Joa, men så må man ikke glemme at Maren ikke ser tv før kanskje i 17-18-tiden på kvelden (de ser ikke på tv i barnehagen)… Og for barn som med voksne føles det som hun bare trenger å koble litt av, og det lar jeg henne gjøre. Det blir som med nugatti, man skal jo egentlig ikke gi ungene sine slikt – men alikevell er det et av de mest solgte påleggene alikevell.

      Jeg kan ikke se at jeg tok voldsom skade av å se på tv 1-2 timer per dag som barn… Ironisk nok lot det meg bli kjent med språk, for ingen av filmene vi så hadde dubbing eller var tekstet..! 🙂

    15. Hei. På grunn av alt det rare de har begynt å lage på barne TV til disse små (som jeg ikke klarer å høre eller se på) så blir min datter på 2 heller “oppfostret” på ting jeg så på som liten:) F.eks Brannmann Sam, Postmann Pat. Så har jeg tenkt å finne noen filmer jeg var veldig glad i som liten som Jungelboken og Lillefot og vennene. Hun liker King fu Panda og Shrek. Hehe. Hun ser også mye på Vennebyen:) Dette er filmer og serier som ikke

    16. *** fortsettelse. Dette er filmer og serier jeg ikke blir gal av at står på, og det er vel litt positivt tenker jeg:)

    17. Ingen tvil om at det er mye rare barnetv serier nei, er som hun over sier, som at de har vært på en voldsom syretrip 😅 men det som tar kaka er serien Onkel Farfar! Selv jeg har blitt sittende og ikke klart å ta blikket vekk, selv om jeg kjenner at hjernen min smelter til grøt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg