God kveld i stugan!

Helsestasjonen. Et av mine favorittsteder, faktisk. Et sted jeg føler meg trygg og stolt av min lille diktator der hun brøyter seg inn på kontoret til helsesøster Elise. Det er jo ingen hemmelighet at Elise er en av de jeg setter enormt pris på, og har betydd veldig mye for meg siste halvannet året. Hun er ung (på alderen min), rolig og full av nyttig informasjon. Hun forklarer så jeg forstår og smiler gjenkjennende når jeg forteller om utfordringer. Gjenkjennende fordi hun er mamma selv, men fordi hun med sin kompetanse er en av de få som har fått meg til å føle meg normal siden mars 2017. Jeg skrev et innlegg dedikert Elise på selveste kvinnedagen – hvis du vil lese det så finner du det her!

«Lille» M er målt som LANG idag. Det har vi jo sett lenge, men etter at hun begynte i barnehagen har det blitt veldig merkbart når man ser at hun rager et hode høyere enn mange andre. Får hun de lange genene i håndballslekta til svigers, tro? I såfall håper jeg på samme skuddarmen også, for da blir hun sabla god. Høy, sterk og et voldsomt temperament, krysser fingra for ei ny håndballstjerne i familien. 

Dagene nå går så sinnsykt fort – inn i oktober og jeg har forsøkt meg på godteristopp. Det er blant de tingene jeg antar jeg kan forsøke å kontrollere, og som ikke krever veldig mye planlegging annet enn at jeg må rase forbi godishylla på butikken i en jævla fart. Så har jeg funnet frem knekkebrøda da, og latt halvstekte rundstykker forbli frosne i fryseren. På tide med en opprydning der også, fant noen poser med frossen morsmelk der som kanskje bør kastes. ÅÅ, den tiden jeg satt å pumpet for harde livet, den savner jeg nesten! Det var fast rutine i et halvt år det – siden Maren sov så godt måtte jeg pumpe meg hele kvelden og tidlig om morgenen for å holde produksjonen oppe. For nøyaktig et år siden så begynte jeg for alvor å trappe ned på både pumping, da var hun 7-8 måneder og jeg husker en kveld Torben lurte på hvor den vanlige kvelds-pumpelyden var blitt av. Det var sånn ca den tiden Maren for alvor begynte å foretrekke flaska (!) fremfor pupp, men jeg fikk alikevell lurt i henne litt pupp frem til desember. Så rart å tenke på at den tiden jeg ammet faktisk var en av de mest sjokkerende månedene i livet mitt. Det var -min- måte å forelske meg i/bli kjent med ungen min på, alle de timene hun hang i patten da vi lå i sengen og ammet og sov om hverandre. Vel, helt til hun begynte å bevege seg litt rundt i senga og var mindre opptatt av å ligge inntil meg – også krøyp hun akkurat litt for langt bort fra meg da jeg var i dvaleland og deiset ut av senga med et brak på parketten og jeg føle på mitt aller værste Bad-Mom-opplevelse. Jaja, det var tider det. (Når jeg forteller dette til folk, er dere egentlig KLAR over hvor mange som har hatt et slike uhell? Slikt som aldeles ikke skal skje, men det skjer ass! Så gå ikke inn i noen dyp depresjon for slike episoder, sjekk at alt er i orden og er du i tvil – nøl ikke med å kontakte lege selvsagt..!)

I morgen er jeg stygt redd det må bli en treningsøkt på meg. Jeg har hatt en raff forkjølelse som har stoppet meg denne uka, men jeg skal prøve så godt jeg kan å få bevegd meg litt i morgen. Jeg må prøve å klyve over dørstokkmila. Og til dere som har anbefalt hjemmegym – det skjer ikke. Jeg driver å jukser når ingen ser meg, så jeg er nødt til å å ha “publikum”, haha! 

Line Victoria

 

Svart/hvitt-bilder idag. Har nemlig ikke lært meg å få til fargene fint på kameraet. Bildet over er faktisk et bilde som ble tatt da jeg kom nær knappen på selvutløseren når Torbass spurte hva i alle dager jeg holdt på med. Det er så SYYYYYKT flaut å ta selfier uten å gøye seg til, jeg blir helt flau inni margen liksom!!! Så da bruker jeg heller feiltakningene. Det er akkurat litt mindre flævt. 

4 kommentarer
    1. Her datt også førstemann ut av senga… heldigvis så landet han på noe mykt og alt fikk bra men den føles når man hører et brak…

    2. Her har ungene falt ned fra senga og ned trappa. Helt grusomt!
      Jeg er forresten og sånn at jeg trener best med publikum. Har flere ganger skulle gått på fjelltur alene, og snudd i det pulsen har blitt “for” høy. Men i og med at jeg ikke gidder treningssenter, så jubler jeg hver gang jeg har tatt sykkelen til jobb, tatt en 5-minutter i trappene eller tatt noen knebøy mens jeg lager middag. All aktivitet er bedre enn ingenting. Så skal jeg vel komme i gang med den styrketreningen en vakker dag nå snart. Lurt å sette seg mål dæ. Finn et løp å trene til, gjerne sammen med noen andre.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg