Sovedyret vårt.

Når folk spør meg om søvnmønsteret til Maren, må jeg ofte melde meg ut av praten på en fin måte. Nesten vri meg litt unna for å unngå å fortelle. Dette har jeg smertelig erfart når venninner som forteller om våkenetter på våkenetter, kolikkbarn og ekstremt søvnunderskudd i mange måneder (noen også år!) – for da skjønner jeg at jeg faktisk ikke har noenting jeg skulle ha klaget på. Jeg har jo skrevet om det tidligere, det at Maren er en soveunge. Har alltid vært det. Og da syns jeg det er flaut å “skryte” av at jeg ikke vet hva den mammaen eller pappaen snakker om der de står med store blå poser under øynene, på randen av å bikke over to the dark side.

Først: Jeg har en voldsom respekt for mammaer og pappaer på søvnunderskudd. Det er jo ikke uten grunn at søvnunderskudd faktisk praktiseres som tortur-redskap verden over. Å ikke få nok søvn er fysisk og mentalt utmattende, uansett hvor lykkelig du er over det nye tilskuddet. Det er også derfor jeg skal forsøke å gå stille i dørene når jeg skriver dette innlegget, for faktisk så har jeg ikke fått kjenne på kroppen hvor jævlig dette kan være for kroppen. Vit at du har min største sympati, og at jeg så veldig gjerne skulle fortalt deg noen supergode frisk, men det har jeg ikke. Jeg vil nesten gå så langt å si at du bør gjøre akkurat som du selv syns fungerer for deg, og egentlig ikke ta imot supertips fra en som ikke vet hvordan det er å ha en nattevåken baby. 

Jeg er forøvrig helt sikker på at du som har barn som sover dårlig, er vanskelig å legge, har kolikk og andre plager som holder enn våken – gjør ditt aller beste. Så byssing, amming i søvn, bæring, trilling, bilkjøring, opp/ned-metoden, lyd fra bamse, varmeflasker, vugge-maskiner og ALT du gjør, er garantert ikke feil. Det eneste jeg vil be deg la vær å gjøre så godt det lar seg gjøre er å bruke den såkalte skrikekuren/ferbers-metode. (Lar ungen skrike seg ut, en metode fra 80-tallet som definitivt ikke bærer noe godt med seg, det er veldokumentert også.) Selvsagt er det ikke galt at et barn gråter ved legging, men å ignorere barnets gråt over laaang tid til barnet tilslutt sovner av utmattelse, er dessverre ikke veien å gå slik de trodde på 70 og 80-tallet. Men om du har funnet noe som funker for deg, selv om noen mener det er å gjøre barnet “bortskjemt” – så skal du bare fortsette med det som funker for deg i DIN situasjon der og da. så byss, arm, trill, syng, – ungen din blir ikke bortskjemt av det. Du kjenner ditt barn best!

SAMSOVING

Jeg var en av de som syns det hørtes i overkant hippie-aktig ut å samsove. Det skulle vise seg at jeg tok veldig feil. Samsoving (med sovende amming) ble “min greie”. Alt for å få sove, både lille M og mamman. Og siden det fungerte så godt for meg, så så jeg ingen grunn til å endre noe før det ble nødvendig. Vi samsov de første 5-6 måneder, før vi skjønte at hun våknet av oss – og vi valgte derfor å la henne få eget rom vegg-i-vegg med oss. Husk at det anbefales at barnet sover på samme rom som foreldrene, men igjen tror jeg det er rom for å finne sin egen måte å gjøre dette på. Anbefaling er ikke et krav – så dette syns jeg du skal avgjøre selv uten at jeg skal fortelle deg hva du skal gjøre.

Idag er Maren halvannet år og vi har fremdeles aldri hatt en våkenatt. En natt da jeg var i Oslo var Maren syk, og da kunne Torben fortelle om 4-5 oppvåkninger der sutten måtte inn eller melk måtte serveres i senga, og det er vel det nærmeste vi har vært. (Sykdom) Jeg kan nok takke noen høyere makter og gode sovegener. Men jeg har også å takke prinsippet om samsoving før hun ble klar for å flytte på eget rom etter 5 måneder-ish. Du velger selv hvor lenge du vil samsove, mange samsover hele barnehagetiden – andre kun de første månedene frem til soverutiner begynner å falle litt på plass.

Jeg sov på vanlig måte (på siden) og du velger selv om du vil ha arvingen i senga di eller i babyseng tett inntill din egen seng. Jeg for min del har valgte å ha henne i vår seng, for jeg skal innrømme – jeg sovnet alltid når jeg ammet. Hvis jeg i det hele tatt -våknet- opp da hun fant puppen da, for det lærte hun seg ganske tidlig.. Jeg lå som regel på siden med hodet på puta. Hvis jeg våknet av at hun lette etter puppen, så flyttet jeg meg som regel bare litt nærmere henne og plugger patten inn. Der – ferdig, sove videre. Som regel våkner jeg om morgenen på god avstand fra henne fordi jeg antageligvis i søvne flytter meg på mamma-instinkt litt bort fra henne. Så dere som tror man ligger med armene rundt henne og ansikt til ansikt når man samsover, nope.

Da vi kom hjem fra sykehuset var vi ganske stressa over dette med samsoving. “- Hun er jo så liten! Vi kommer til å rulle over henne!” var Torbens bekymring. Og så stappet han ned ekstradyner, tepper og alt mulig i hver eneste sprekk han var redd for at Maren skulle ramle nedi. Sengen hennes ble satt heeeelt inntil sengen vår så vi ble “sperret inne” og vi la ut dyner på gulvet på andre siden sånn “i tilfellet uhellet var ute, så skulle hun treffe med huet først i noe mykt i vaffal!”. Vi var dritnævøse da vi la oss, men lå med henne mellom oss og tenkte at dette var riktig så hyggelig, selv om begge hadde både ræva og beina på utsiden av sengen i frykt for å komme for nærme den lille dokka som lå mellom oss.

Jeg kjeftet mye på Torben på denne tiden. Bad han holde seg til sin 15 centimeters plass, for mor måtte ha plass til å veksle fra side til side for å amme en og en pupp. Torben hadde på denne tiden en stilling der ræva var oppi senga med alt annet av lemmer på kroppen hans var utenfor. Kjeftingen varte bare noen dager.  Puppen ble uansett bare lengre og lengre og mer og mer sigen etter et par ukers amming, så den la jeg bare foran ansiktet til Maren så hun kunne slurpe i seg mat når hun hadde behov for det. Ellers sov jeg uansett uten å merke at hun koblet seg på. Torben ramlet så altfor ofte på utisiden av sengen, og mer enn en gang hørte jeg et mykt “dump” i nattens mulm og mørke. Torben satt ofte ved siden av sengen og sov. Eller.. “Sov” da, om du vil.

Etter 4 måneder hadde Maren tatt for seg av plassen i senga. Hun turna og snudde seg og lå ikke lenger som en søt og ubevegelig liten bylt i sengen, hun lå i midten som en sjøstjerne på speed, helt ute av stand til å føle verken på skammen eller dårlig samvittighet for sin mor som nå må legge seg med ræva utenfor. Jeg hadde på denne tiden fått så lange pupper at jeg i grunn ikke brydde meg uansett, puppen fikk hun tak i selv om hun var 400 meter unna tror jeg. (Jeg overdriver aldri, bare gjør sannheten litt mer spennende.) Jeg tror nok helt oppriktig at jeg kunne stå på Kiwi og amme helt hjem til Eik-Asvall boligfelt.

En annen som etter hvert fikk det svært så godt etter at han fikk flytte ned på gjesterommet, var Torben. Han gjennopplevde sine glansdager dra tiden før vi fikk barn, der han kan sove uten å få en pupp i ansiktet eller bli klora ut øynene på klokken 09.15. For min del var det helt genialt å sørge for at Torben fikk en god og lang natts søvn, på den måten var han uthvilt og klar for dagen med bleieskift, babling, tur eller lek på gulvet. Han hadde tidvis litt dårlig samvittighet for at han fikk sove ubekymret på eget rom, han var nok ikke klar over hvor lettvint det var for meg i den store sengen alene med M..! 

Rett skal være rett, å samsove er noe av det hyggeligste og beste avgjørelsen jeg tok i starten av mammalivet. Man skal ikke mange årene tilbake før dette var sterkt frarådet – men nå har man kommet frem til at dette er ekstremt trygghetsbevarende for poden – for ikke snakke om kontaktskapende og fint. Du kan jo selv tenke deg – født ut av ditt varme og trange hulrom og skal plutselig sove uten å kjenne varmen, pusten og hjertebanken til hun du har bodd inni hele livet ditt til nå? 

Når det er sagt, sånn i forhold til sikkerhet – så er det VELDIG VIKTIG at man tar sine forhåndsregler før man samsover. Ingen (verken mor eller far) kan være påvirket av alkohol, beroligende piller eller sedativer på noe som helst tidspunkt. I tillegg skal man være røykfri. Sengen skal være med hard madrass, så ikke barnet ramler ned i sprekken mellom kroppen din og madrassen, du må gjerne bruke babynest eller noe lignende. Barnet er nemlig ikke i stand til å snu seg i tidlig alder, så å havne med ansiktet ned i en myk madrass mellom deg og madrassen er ikke å anbefale. Du bør i tillegg ha egen dyne til poden. Vi hadde Maren i en sånn tynn teppepose med armene fri fordi hun sparker av seg dyna. Eller så ligger hun bare i pysjamasen. 

Som oftest la jeg henne i sengen ved siden av meg rundt 20.00 (leggetid) og lusket meg ut etter amming. Hun sovnet som regel på puppen.  Så gjorde jeg en ninjavending ut av sengen, smøøøg meg ned langs sengen og ramlet lydløst ned på gulvet. Så krabbet jeg toppløs enten ut døra (den krnirker) eller ut den knirkefrie døra til verdandaen – der naboene fikk seg et skikkelig show når jeg halvnaken krabbet ut på terrassen og rundt inn i huset gjen. Sånn i 00.00-tiden la jeg meg som regel ned sammen med henne, dog ikke like lydløst – for da har jeg sprengte pupper og håpet hun er klar for dobbel dose nattmat. Rett etter at jeg la meg stappet jeg patten i munnen hennes på den andre siden av sengen og så spiser hun av meg i søvne før hun kubber i matkoma og sover til morgenen (ca 07.00 da et nytt måltid med sprengt pupp venter) og da måtte hun gjerne sove ut matkomaen etter den omgangen også, så da var hun ikke skikkelig våken før 09.15 sharp! 

Til de som eventuelt syns at dette var noe nymotens herk og at de absolutt ikke gjorde slik i deres tid – så er svarene mine på hvorfor samsoving fungerete for oss:

-Jeg sov hele natten, så godt som uten oppvåkninger – og søvnen er hellig. Jeg bevegde meg om mulig kanskje bare 10 cm når jeg skulle amme, opp av sengen for å sitte i en ammestol midt i natten var helt uaktuelt for meg.

-Barnet mitt får den tryggheten og nærheten hun søkte som spebarn. Det var for meg en utrolig fin måte å knytte bånd.

-Nei, vi så aldri for oss at hun kom til å sove i sengen vår til hun blir konfirmant.

Jeg vet mange har spurt meg om dette med samsoving de første månedene, og håper dette innlegget gav litt inspirasjon! Men for all del – ta ikke innlegget som et slags “this is how to fix it!” for jeg tror det finnes mange, mange måter å gjøre det mest mulig komfortabelt for deg selv og barnet ditt i denne litt stressende tiden. Du vet best! Mamma vet alltid best!

/Line Victoria

8 kommentarer
    1. Hadde samme innstilling ang samsoving før poden kom. Her har vi delt kropp i 9 mnd, du skal i egen seng kompis! Men første natten på klinikken delte vi seng, virket helt unaturlig at han skulle sove i den plast baljen. Vi hadde jo delt kropp i 9 mnd, kom opp i senga til mamma. (ting snur fort si.😅) Varte i litt over en mnd, da var far i huset halv død av for lite søvn. Han var livredd for å rulle over han🙈😂 poden sov godt fra første stund og er straks 3 år og uten om sykdom har vi bare en gang opplevd at han våknet på natten. Da satt vi bare der og så på hverandre og lurte på hva som skulle skje. Sovnet fort igjen😅
      Helt enig i at alle må finne sin måte. Alle barn og mammaer er forskjellig. Men jeg har ei litta teori om at den nærheten gir en trygghet som igjen gir god og trygg søvn.

    2. Hei. Jeg har aldri likt eller klart samsoving, og vår minste er nå snart 15mnd. Vi lot han få soverommet vårt og vi sover nå på stua🤔alle 3 barna våre har eget rom. Vi fikk atpåklatten vår i 30 årene, ble foreldre for første gang når vi var 20+. Å plutselig få minimalt med søvn igjen har vært håpløst , mannen min spurte meg en dag om minste hadde gitt meg blåøye😲fordi jeg var så blå under øya😴😴😴vi er så trøtte, men av erfaring så går det over. Jeg er så misunnelig på de som har sovebarn for det siste året har jeg virkelig slitt med alt , alt går så tregt, hukommelsen svikter, humøret er dårligere, kroppen orker ingenting, jobber på akkord. Men det går over😁

    3. Vi har en av hver. Eldste som samsov lengst er håpløs å legge enda i en alder av 6. Pga kolikk ble hun vant til byssing i timesvis i flere mnd. Minste sovner kjapt. Ikke ta det for gitt at en eventuell nestemann blir lik, unger er så forskjellige!

    4. Hadde to nokså forskjellige barn når det kom til søvn. Førstemann hadde kolikk, men tok smokk og sov relativt greit. Andremann ville ha nærhet, så vi samsov i 6 mnd. Hen tok ikke smokk. Begge protesterte på legging på eget rom og vi prøvde alt i flere mnd. Til slutt måtte vi bruke den mildere typen av ferbers metode på begge to. Når en har kommet til et punkt og det går ut over hele familien er det ikke noe valg lenger. Liker lite at folk som ikke vet hvordan det er til stadighet dømmer oss som må gjøre dette. Barn er forskjellige.

    5. Minien min er prematur og da vi endelig fikk han med hjem fra sykehuset ble det samsoving. Han var rett og slett ikke trygg. Selv nå mange år etter er søvnen dårlig. Det er kun unntaksvis at han ikke våkner på natta og kommer inn. Han får da stort sett sove med oss, det er bedre det enn null søvn for alle.
      Vi ble anbefalt Ferber av ene helsesøsteren vi har hatt. Det er siste gang jeg har drøftet soveproblemer med en i helsevesenet… Jeg tenker at det vil ordne seg etterhvert som han blir eldre og tryggere. Vi gjør det som fungerer for oss 🙂

    6. Haha, FANTASTISKE illustrasjoner! Jeg er så enig med deg 🙂 Foreldrene bør selv kjenne på hva som føles riktig for dem, det er det ingen tvil om. Så lenge man følger anbefalingene er det nok ingenting som er og føles så trygt som å få være nærme mammaen og pappaen sin, tenker jeg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg