Se – og bli sett.

Jeg har elsket Oslo. Jeg har elsket det pulserende, spontane, trendye Oslo. Jeg har elsket kafèlivet, pubene og konsertene. Jeg har elsket å bo i sentrum av der mediebransjen holder til, alltid på hugget når søkelyset leiter etter noen. 

Men jeg har også hatet Oslo. Hatet alle de trangsynte, snobbete bedreviterne. De ultrahippe servitørene, utestedene og de høye prisene. Jeg har hatet å bo i en by der mange har så sylskarpe albuer, at du ikke engang vet at du har blitt dolket i ryggen på vei inn døra før det er for sent.

Ironisk nok er det her i Oslo jeg har hatt en av mine desidert mest innholdsrike, spennende og utmattende arbeidsdager. Jeg hadde en jobb der jeg gledet meg så mye å dra til at jeg byttet til meg vakter for å kunne være mest mulig på jobb. Tenk å ha en arbeidssituasjon der man regelrett gleder seg så mye til å jobbe at man blir liggende våken å planlegge at denne arbeidsdagen skal bli om mulig ENDA bedre enn den forrige! Men da var også det det eneste jeg ønsket meg. Jeg levde og åndet for denne merkelige bransjen full av falskhet, sminke og utrygghet. Litt fordi den fascinerte meg, men også fordi jeg (dessverre) har den egenskapen at jeg alltid vil syns godt om folk til det motsatte er bevist. I ettertid har jeg opplevd at det også i absolutt alle andre bransjer også finnes falskhet, utrygghet – og at dette var ikke enestående for mediebransjen. Men mediebransjen er det første jeg ramlet inn i – og som jeg vokste opp med i 10 år. 

Egentlig følte jeg det som en voldsom kjærlighetssorg å si opp tv-jobben i pulserende Oslo, selge leiligheten og flytte fra Oslo for litt over 6 år siden. Jeg slo jo opp med det eneste jeg visste jeg kunne til fingerspissene – å være på tv. Det er faktisk først i ettertid jeg har forstått at mye av det jeg gjorde på TV både har blitt husket, diskutert i ettertid og ikke minst blitt lagt merke til. Alle de positve tilbakemeldingene jeg har møtt på i senere tid.
All dritten som folk lirer av seg idag er forøvrig ikke spesielt sjokkerende for meg – jeg har jo vært ute en vinternatt før. Da jeg begynte i TV kunne nemlig alle være anonyme når de sendte tekstmeldinger inn på skjermen, her ble lite moderert – og «nett-trollet» kunne følge med LIVE på skjermen når jeg leste opp dritten som kom inn – og følgelig håpe på en reaksjon. Håpet for mange av de som sendte inn drittkommentarer var å få meg til å bryte sammen. Hvilket nettroll drømmer vel ikke om å fysisk SE reaksjonen til personen man hetser eller mobber, på direkten? Det var MANGE! Jeg brøyt riktignok aldri sammen. Et par ganger hevet jeg stemmen og argumenterte eller rettet pekefinger, men det var mest for shows skyld. Om det var på grunn av sterk personlighet eller bare en opparbeidet likegyldighet som gjorde at drittkommentarer preller av meg vites ikke. Men at jeg la ut telefonnummeret til en fyr som seksuelt trakasserte meg på min private mobil dag etter dag etter dag, det gjorde jeg med stolthet. Jeg la meg riktignok paddeflat i avisa for mitt plutselige innfall, men jeg var stolt av reaksjonen min i ettertid. Deilig å kunne hevne seg. Det er jeg ikke flau for å innrømme 🙂

Drapstrusler mot både meg og min familie, hets som gikk på utseende, privat informasjon, utpressing, stalking og mobbing. Tro det eller ei, men vi har faktisk blitt utrolig mye flinkere til å unngå de situasjonene der man utsetter seg for slikt – og de værste nettrollene blir noenganger også konfrontert nå. En god utvikling, med andre ord – men fremdeles mange idioter der ute! For nå kan alle være i rampelyset. Sosiale medier har blitt en plattform for ALLE som vil se og bli sett. Men ikke alle har en hel tv-kanal i bakgrunn som tar imot deg, det er noe mange glemmer når de sier at “den som stikker seg frem i rampelyset må tåle slikt.”

Sånn i ettertid har mine 10 år i TV-bransjen gitt meg uendelig mye mer enn 10 utenfor mediebransjen kunne gitt. Men det har alltid vært en tid for alt. Det var en tid der jeg spiste hundemat, tok piercing i leppa og hadde «kline»-voter med medprogramlederne på direktesendt tv. 15 år senere er jeg på TV fordi jeg snakker om overforbruk og pakkekalender-hysteri, eller går i strupen på Helsemista`h Bent Høie i debatt. Alt til sin tid. Jeg kan ikke si jeg har angrer på en dritt! Og nå er det faktisk en fremtid i å “være seg sjæl” på tv og i sosiale medier, og det gleder jeg meg stort over. 

I dag er jeg glad det ble akkurat som det ble. Når jeg blir invitert til livesendinger på TV2 Nyhetskanalen idag så elsker jeg å kjenne på tempoet og miljøet – men samtidig ramle ned på jorda igjen når jeg hører et pling i mobilen – det er nemlig varselet om 3 timers vaskedugnad i barnehagen i kveld. Det glamourøse livet varer ikke så lenge av gangen som det gjorde i gamle dager! 😉

Lag dere en deilig tirsdag! 

/Supporterfrue – Line Victoria

PS: For et år siden skrev VG denne reportasjeserien om oss som en gang var i rampelyset…! Jeg liker veldig godt dette intervjuet de gjorde meg meg, det var et intervju som er litt “spot on” meg…!

    1. Jeg elsket å se på MessTV. Jeg mistet maaange timers søvn, og brukte maaange hundrelapper på kontantkort etter at YoungTalk abonnementet mitt var tomt. Those were the days! 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg