VIDEO: Min reise de siste 16 ukene. Tårer, svette, glede, hat, humor og nedgang – alt betaler seg tilslutt!

(Det er utrolig hva viljestyrke, motivasjon, og hjelp til å forstå meningen med trening/ernæring kan gjøre med en persons kropp og helse.)

Hei fantastiske lesere og følgere. Det har blitt endel av dere! Og det er jeg uendelig stolt og glad for, for faktisk så har dere vært en helt enorm motivasjon for det jeg har holdt på med de siste 16 ukene. Det har vært både tårer, glede og med humor jeg har trykket på “publisèr-knappen” de siste 16 ukene. Noen ganger har jeg delt mer enn forventet med dere, men så har det heldigvis bare boostet både motivasjonen og selvtilliten min etterpå – takket være alle heiarop jeg har fått på veien.

Jeg har tatt meg den friheten å laget en videosnutt til dere. Jeg har bladd meg gjennom både publiserte bilder og upubliserte, bilder jeg har lagt i hemmelig mapper og skamfullt prøvd å slette. Men etter å ha laget denne videoen, så gleder jeg om mulig bare enda mer til veien videre.

Det er noen som må takkes for disse 16 ukes resultater – blant annet min kollega M som overbeviste meg om at tiden var inne for å ta grep. Livea-gjengen, som har vært det programmet jeg har (snart) fullført – både i Bergen og her hjemme i Langesund har de fulgt meg opp tett og heiet på meg. Nr1 Fitness Langesund som har vært treningsstudioet jeg har kunnet grine, syte, klage, le og kose meg på – gleder meg voldsomt til 2016 med den fantastiske gjengen av både medlemmer og ansatte, der mange av dere har blitt mine venner også utenom trening. Sist – men absolutt ikke minst – min Liveaveileder Nancy – du har vært helt fantastisk. Jeg har ikke ord for hvor hvor viktig du har vært gjennom hele prosessen, og jeg er så glad for at flere nå på januarkurset skal få gleden av ditt smittende humør, vannvittige pågangsmot og enorme kompetanse på det du holder på meg. De kan glede seg!

Gleder meg til 2016, folkens! May the force be with me! 

Følg meg gjerne på facebook eller instagram hvis du vil!

Hvordan blir 2016?

Nytt år og nye mål.

Jeg er elendig på det å få ræva i gir. Jeg brukte faktisk 7-8 år på å komme meg tilbake til treningssenteret igjen, så man kan vel trygt si at jeg er har sliti litt med å finne motivasjonen på tidligere tidspunkt.

Nå når et nytt år står ved døråpningen, så vet man jo veldig godt at utrolig mange bestemmer seg denne uka med ribbe og søtsaker at noe må gjøres. Noen merker at jobbuniformen sitter litt trangere, det må lages nytt hull i beltet eller kanskje det var litt ekstra hardt å gå til busstoppet akkurat etter jula? Uansett hva din motivasjon for å trene er, så vit at du ikke er alene i disse dager om å sette deg mål for hvordan 2016 kanskje skal bli. Jeg kan dessverre ikke bære deg til treningssenteret, eller tvinge fysisk på deg spasèr-skoene, men kanskje jeg kan gi deg et par ørsmå tips til hvordan gjøre overgangen litt lettere? Jeg gikk fra å ha slitt ut en del i den relativt nye sofaen vår med ræv-nedsøkk i den ene sitteputa, så jeg vet så altfor godt hvor forbasket hard den dørstokkmila er. 

Hvis du først har fått på deg noe som minner om treningstøy, så har du kommet veldig langt allerede. Faktisk er veien fra å sitte i sofaen og til skapet med de litt utdaterte treningstightsene og slitte joggeskoene veeeeldig lang. Mitt beste tips er å starte treningen på en fridag, slik at du kan bruke den tiden DU trenger på å komme deg inn i treningstøyet. Hva med å legge det frem dagen i forveien, slik at du smetter rett i treningsklærne etter den første kaffekoppen/røyken/toalettbesøket den morgenen? Sørg for at treningstøyet er er rent og lukter nyvasket, det er faktisk ganske digg! 

Som jeg har nevnt tidligere – jeg er veldig glad i å dusje før trening, på den måten føler jeg meg ren og pen og ikke minst er jeg en skikkelig frysepinne, så varmen fra et deilig bad eller dusj hjelper meg å kvikne til litt. Jeg er faktisk så utseendefiksert at jeg noenganger sminker meg litt også, litt mascara og dekkstift, bare for å føle meg litt mindre herja pizzatryne når jeg dukker opp på trening. Håret havner i en rufsete topp, jeg har helt gitt opp den fluffy og kule hestehalen på trening, den er bare i veien.

Hvis du er usikker på hva de forskjellige saltimene er, velg noe du vet hva er for noe så du slipper å føle deg som en geit med polvotter. Det var først for et par uker siden jeg fant ut hva TRX-trening var for noe, det var trening med strikk og egen kroppsvekt. I flere måneder har jeg sett de timene på kalenderen, men ikke dristet meg til å prøve. Spør noen hva det er for noe, google det, eller bruk youtube om du er usikker. Om du er helt ny på saltimer, hva med å velge noe enhver geit med polvotter kan mestre? Jeg valgte meg spinning. Hvor vanskelig kunne det være liksom? Dritenkelt. Bare å sykle. Du trenger ikke fancy utstyr heller, det kan du ønske deg til fremtidige bursdager, når skatteoppgjøret kommer eller når kjæresten din må kjøpe seg seg ut av dårlig samvittighet.

Igjen – er du så heldig at du har to velfungerende bein og en dør å gå ut av – BRUK NATUREN RUNDT DEG! Du må ikke ha kort på treningssenter, det skal ikke mere til enn å måke snøen i oppkjørselen eller gå til butikken, så er du veldig godt igang! Hvis du alikevell ønsker deg kort på treningssenter, bruk for alt det er verdt disse “gratis prøvetimene” de har mye av i disse tider og sørg for å finne et senter du trives på! 

Skryt av deg selv, hver eneste gang. Skryt på facebook, instagram, snap og tinder. Fortell alle at du har vært å trent! ingenting er hyggeligere enn at du får tommel opp og likes på at du har sjekket inn på treningssenteret, eller tatt en selfie i snømåkingen. Du er bedre enn alle de andre som sitter å sliter ut sofaputene uansett og er i ferd med å runde facebook, så hey – gni det inn mens du kan!

Viktigst av alt – sett deg mål. Er målet ditt å få til to treningsøkter i uka? FLOTT! To økter er bedre enn ingen! Er målet ditt å løpe en mil uten stopp om en månede? Ja, da er du like dum som meg, men jeg liker det! Jeg løp til krampa tok meg, jeg fullførte men dæven steike, jeg er glad jeg ikke satte meg som mål å løpe noe særlig lengre eller på en bedre tid, hahah! 

En treningsmetode jeg har begynt å like nå er “planken”. Det er helt seriøst ingen grunn til å la vær å ta planken så ofte man har mulighet. Det er ren bonus for kroppen din, og tar utrolig liten tid fra den elskede sofatiden vår. Bruk en reklamepause, goddamnit! Under ser dere bilde av hvordan det egentlig ikke skal gjøres, ræva må nok litt lenger ned for at det skal bli godkjent planke tror jeg. Men who cares, så lenger du kjenner det i kroppen – så la det stå til!

Tro ikke at du må trene alene hele tiden. Det er mange av oss som liker å ha med noen å slepe seg etter. i Liveagruppen min kan jeg sende en melding til gruppen på facebook og spørre om noen vil trene eller gå tur, og jeg VET at jeg får svar fra minst en av de at de blir med. Det er absolutt en av fordelene med å gå på kurs, du er IKKE alene. Aldri. Så spør venner, familie eller kjæresten om de vil være med – eller opprett en gruppe for “mosjonister som bare vil mosjonere for å mosjonere” så får du kanskje en ny venn eller venninne du kan være litt aktiv med? 

Musikk på ørene, lag deg en spilleliste med bare den musikken du liker aller best og som girer deg opp. Husk at det bare er du som hører musikken, så ikke vær redd for å velge deg noe som kanskje er litt flaut å fyre opp fra en brent cd på et vorsspiel – jeg kan innrømme for dere at jeg er håpløst glad i filmmusikk, Celine Dion sine skrike-sanger, musikk jeg hørte på når jeg var russ i 2002, faenskapet Hanson-brødrene klarte å lire av seg før de ble påkjørt av et tog og sist men ikke minst….. 

JEG BLIR HELT PSYKOPATISK GLAD OG ENERGIRIK AV DENNE SANGEN!!!!!!!!! 

(Ikke døm meg, det skal aldri brukes mot meg at jeg jasser opp kyllingbeina med denne låta. Får jeg denne på spinning noengang kan dere regne med at jeg går i sjokk – og makspuls ved første strofe.) 

Ta deg sammen. Ja, jeg mener faktisk det akkurat som jeg skriver det. Jeg klarte ikke ta meg sammen og endre de dårlige rutinene mine før 24. august 2015. Det tok meg flere år å bygge meg opp både mot og fettreserver for å ta fatt på den turen jeg har hatt de siste 4 månedene. Med så jævlig lite lyst jeg hadde til å bli sunn og glad i trening, så er det virkelig et under at jeg kom meg over dørstokken. Og jeg mener det helt oppriktig at om JEG kan, så kan fasen meg du også. Jeg er ikke noe treningsorakel eller noen fitnessqueen – jeg har bare opplevd fordelene med å bevege på meg, og jeg må si jeg nyter avkastningen. 

Så hva er mine mål for 2016? Det kommer i et eget innlegg jeg holder på med for dere. Gleder meg til å dele det med dere!

Andre innlegg om motivasjon jeg har skrevet finner du her!

Vil du høre et lite utvalg av låter jeg fyrer opp treningshjertet mitt med…? Ok, here it comes:

yRh-dzrI4Z4

 

y6120QOlsfU

 

uNvTSlGyKUs

(Den siste her er helt råå.. Den har blitt gitt til meg av min veileder Nancy og blir brukt når vi skal gi alt mot slutten av spinningtimen hennes. Jeg er alltid nær ved å begynne å gråte under denne låta fordi den fyrer meg så opp at jeg ikke kan kontrollere meg selv. Farlig bra låt!)

Jula varte heldigvis ikke helt til påske!

Å herreminhatt – julefeiring i hodet mitt pågår ennå!

Jeg skal innrømme at da jeg tok skikkelig “time out” på julaften i forhold til både trening og kosthold, så ante jeg egentlig ikke hva jeg gikk til. Det føles litt som et herlig 3-dagers kalas som aldri helt tok slutt. Disse tre dagene har jeg kjent å mange deilige smaker, at en liten del av meg har tenkt hvordan jeg skal klare å komme tilbake i rutiner igjen..! Så jeg valgte en form for nedtrapping.(!) Idag har jeg spist sunt men ikke trent. I morgen skal jeg spise sunt OG ta meg en treningsøkt. Og så tror jeg faktisk jeg er inni den gode sirkelen igjen – men med en deilig smak av både melkesjokolade, hjemmebrygget øl og ribbefett i munnvikene. Jeg må helt seriøst bare venne meg til at det kommer slike usunne runder i livet mitt, og at jeg ikke trenger å gå i kjelleren og deppe av den grunn. Faktisk tror jeg disse dagene er med på å holde meg til et sunt kosthold, fordi jeg merker jo selv hvor uggen jeg blir i kroppen av verken å trene eller spise sunn mat på 4 hele dager. Er det sånn kroppen min var hver eneste dag i 4 år? For det er jo litt skremmende… Jeg kjenner at jeg ikke vil at dette skal være en langvarig modus, denne slappe og trøtte kroppen..!

Men jeg har en herlig nyhet jeg vil dele med dere! Husker dere at jeg hadde som et av mine delmål å passe inn i bunaden?  Vel, jeg sklei rett inn i den uten problemer – og jaggu fikk jeg stølebelte (sølvbelte/konebelte) av min herlige famlilie til jul. Mitt fine sølvebelte er en god blanding av både ny og gammel families julegave dette året, og se så fint det ble!

Beklager utrolig dårlig bildekvalitet, men det ble tatt i gangen hjemme i barndomshjemmet – eneste selfie-speilet jeg kunne finne…! Og med han gnomen bak meg så…ja, det fikk bare være sånn! Da beltet ble bestilt målte jeg meg rundt livet og tok en “råsjans” på hvor smal jeg kom til å være til jul. Faktisk viste det seg at jeg var rukket å bli langt smalere, så hele 4 støler (de firkantene) måtte plukkes av og beltespennen forskyves, kun et par timer før bunaden kom på, men det gikk fint. Jeg kan jo ikke klage på det, syns jeg! Men som de andre sier – da kan jeg vokse litt med beltet, hahah!

De som kjenner Vestfoldbunaden ser kanskje at jeg mangler en liten sølje i halsen. Den glemte jeg faktisk! Bunaden var min mamma sin, hun fikk den sydd til konfirmasjonen sin – og nå kan jeg endelig bruke den, den har jo vært aaaaltfor liten for meg tidligere. Det gamle vevde båndet som er rundt livet har jeg tatt i håret – og ja, jeg vet det ikke skal på hodet, men så ble det bare sånn.

Ikke bare fikk jeg nyydelig vestfold stølebelte av familien vår og Torben, men av min svigerbror og kona hans fikk jeg min første, dyre treningstights. Jeg har jo ikke eid dyre treningstighster før, og jeg må innrømme at jeg gleder meg til å trene i noe annet enn mine 199,- kroners tightser fra HM og Cubus. Det blir spennende å teste ut, jeg har en følelse av at jeg antageligvis må bite meg i tunga for hva jeg har sagt om dyrt kvalitets-treningstøy før – jeg kommer nok til å bli litt forelska… Og så lå det sko som hører til, under juletreet også. Faktisk må jeg innrømme at jeg gleder meg til trening i morgen!

mmm – ingenting er som nytt treningstøy, det hever virkelig treningsgleden ganske mange hakk..! Bare så det er sagt, Torben fikk også treningstøy, og det er en stor sjans for at han kommer til å frekventere treningssenteret “mitt” etter nyttår. Tilogmed min herlige bonuslillesøster får en månede sammen med meg påNr1Fitness, veldig gøy julegave å kunne gi henne – for jeg vil så gjerne gå på masse spinningtimer med henne. Montro om ikke jeg får hele familien min på plass i Skjærgårdshallen i løpet av de første månedene av 2016, haha!

Jeg har en liten drøm om å løpe Nyttårsmila til torsdag, men det avhenger av formen min og ikke minst de jeg har spurt om å bli med meg. Det KAN hende de må trekke seg, og jeg vet ikke om jeg har lyst til å løpe så langt dønn alene. Vi får se. Igjen så gjør jeg det ikke for resultatene, jeg gjør det utelukkende for å utfordre meg selv, men en mil vet jeg er mye i forhold til hvor lite jeg har løpt før. (jeg har løpt 2 ganger tidligere, en gang på mølle og andre gang var i midten av desember og Brotorvetløpet) Vi får se! Kanskje jeg overrasker meg selv! 

Ellers håper jeg selvsagt dere har hatt en herlig julefeiring! Det er mange som har kontaktet meg og fortalt at de skal begynne på Livea-kurs etter nyttår, det er jo fantastiske nyheter! En stor del av å gjennomføre noe slikt handler faktisk om å nettopp ta det steget og kontakt noen som kan hjelpe deg, så har man kommet veldig langt allerede! Det gleder meg å høre at så mange har brukt noen uker eller måneder på å lure på om dette er noe for de, og jeg GLEDER meg til å forhåpentligvis møte på noen av dere på Liveaspinn på mandager! Eller så er det stor sjans for at vi møtes på Nr1Fitness uansett, grip gjerne tak i meg hvis du trenger en klem når du holder på som værst. Jeg har vært der, og var glad for hver eneste klem jeg fikk underveis!

/Line Victoria

 

 

 

Årets julekort! (Obs – ingen marsvin ble skadet under fotograferingen)

Du vet den følelsen, når du prøver å forklare fotografen hvordan du vil ha årets julebilder. Du prøver med veivende armer å fortelle at du vil ha vindmaskin, flyvende marsvin og at de fremdeles har den klassiske stilen et hyggelig familiebilde i disse tider har. Og når den herlige fotografen legger hodet på skakke, smiler og sier “Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg nok!”.

Julianne har blitt en god spinning og løpevenninne, og nå også vår julekortfotograf. Jeg hadde liksom hatt litt lyst til å være litt gæærn, men det er virkelig ikke alle fotografer som tør å ta på seg oppgaven sånn helt uten videre…! Viktig var det også at det var kort vei til fotostudio – siden både Bård og Shankly kan bli litt traumatiserte av nye miljøer og bilkjøring. Men ingen marsvin ble skadet i denne julekortfotograferingen. 🙂

Fotografen vår heter Julianne Fredin og har studioet Juliannes Foto i Langesund.  Fantastisk herlig jente med masser av godt humør og en trillende latter, som man må ha for å få opp stemningen når man skal leke seg litt i studio. Sånt er utrolig viktig! Herreguuuud så gøy vi hadde det! Tror jeg og Torben har fått en ny favoritthobby å gjøre på lørdagskveldene, – herje litt i studio med Julianne bak kameraet og våre to, små “barn”…! 🙂

…og er du sent ute med en eller to julegaver,  eller ønsker å forevige noen hyggelige minner i form av et bilde – så kan nok Julianne hjelpe deg!

GOD JUL!

Nå er det jul igjen!

Lillejulaften. 

Da jeg var liten drittunge gledet jeg meg så altfor ofte til jula. Jeg vet ikke om jeg har fortalt det tidligere, men greia med kroppen min er at når jeg gleder meg til noe eller blir utrolig opprørt, så blir kroppen min litt i ubalanse. Jeg spyr faktisk veldig ofte hvis jeg gleder meg vilt til noe. Det har jeg riktignok ikke gjort denne jula, men veldig mange julefeiringer har blitt ødelagt hjemme hos familien fordi Line 5 til ca13 år gledet seg så mye til julaften at jeg spydde overalt. Ikke bare i jula. Jeg spydde alltid av glede når noen nevnte at vi skulle besøke Farmor. Som oftest i den lille mørkeblå peugeouten 205`en med innrøyka stoffinteriøret til mamma og pappa måtte ofte høytrykkspyles på vei fra Stathelle til Kristiansand. Rett og slett fordi jeg gledet meg så mye at både middager, frokoster, reisegodterier og slikt kom i retur som et prosjektil ut av den svære kjeften min. Jeg var ei heller ekspert i å si ifra på forhånd, dessverre. 

Line 7 år:

(Her, endelig som 7 åring hadde jeg fått HÅR! Jeg fikk nemlig ikke hår på huet før jeg var 6 år.. Så jeg hadde fått litt hår til jeg begynte på skolen. Takk og lov. 

Idag satt vi ved kjøkkenbordet og mimret om disse stundene. Så altfor ofte i min barndom gledet jeg meg så mye til blant annet jula, at jeg ikke sov flere dager i forveien. Det resulterte selvsagt i en overlykkelig og sukkerspeeda Line i pakkehaugen under julestreet, med en lang gul sprut ut av kjeften på jakt etter pakker det stod mitt navn på. Ofte ble jeg så utmattet av all denne gledesspyingen at jeg sovnet før pakkene skulle åpnes, og når 1.juledag kom så satt mamma å sa..” -Jula er over. Du må vente til neste jul med å åpne gavene du ikke fikk åpnet igår.”  Og ja, jeg spydde ikke bare av glede. Jeg spydde ofte av skrekk og sinne også, så jepp – du tippet riktig. en sint 6-åring spydde som regel ned hele 1.juledagen også fordi mamma var litt full av faen og provoserte meg litt. Hun eeeelsket det! Jeg har definitivt arvet hennes besynderlige humor. 

De siste årene har jeg klart å styre meg litt, men jeg merker fremdeles den gledes-magesyra i halsen når det nærmer seg ting jeg gleder meg til. Som for eksempel julaftener. Eller første feriedagen. Eller når jeg kjenner at jeg må spy av sinne når jobb-pc`en min krangler med meg. 

Jeg tenkte jeg skulle bukte litt med denne nervøse magen idag ved å ta en skikkelig spinningtime til morgenen idag. Klokka 09.00 satt jeg skrudd ned på setet, og spinte bort fremtidig ribbe og rullekaker. Og hjemmebrygget øl. Så gikk det slag i slag med familiebesøk, siste krampepakkeinnkjøpene og en to-dagers-rengjøring av huset unnagjort på under to timer. NÅ tror jeg nok jeg kan la roen senke seg over heimen, med brownieskakedeig i munnvikene og kaffeflekker på genseren. 

Jeg må innrømme at jeg gleder meg til en spesielt morsom ting i morgen, som jeg skal dele med dere. Du skjønner, vi har vært litt gærne denne jula og har hatt et besøk i fotostudioet til en treningsvenninne av meg. Jeg gav henne nemlig en utfordring hun ikke kunne si nei til..! 😉 Herregud, jeg gleder meg til å vise dere – ville egentlig vise dere idag, men får ikke lov av Torben, siden det er en del av julegaven til noen i morgen! La oss si det sånn, jeg gleder meg så mye at jeg er litt småkvalm nå og må legge macen litt til side ei lita beite nå…!

Du..? Jeg har noe bunadssølv som venter på meg nå. Må nesten ta fatt i det, hvis ikke får jeg virkelig aldri gjort det!

Høres i morgen tidlig!

 

/Line Victoria

 

 

 

4 måneders oppdatering. Hud er jaggu en samarbeidsvillig kroppsdel!

Woup-Woup! Det er mandag i morgen og veiedag for meg – selv om det er jul så tar jeg ikke pause i kurset. Jeg har også blitt pepret med bilder fra i sommer av min kjære forlovede, og jeg må helt seriøst si at jeg er glad jeg ikke har sett disse før-bildene tidligere. Har det gått 4 måneder nå, montro?

Usj, jeg begynner å bli mer og mer raus med å vise hud, merker jeg – jeg må innrømme at jeg aldri kom dithen at jeg trodde jeg kom til å poste et magebilde av meg selv. Grunnen til at jeg peker på magen er forøvrig fordi jeg var helt bombesikker på at jeg så en skygge av en muskel, men jeg klarer ikke se den lenger når jeg har lastet opp bildet her på bloggen. Og bildet hadde ikke tenkt til å se dagens lys, men da jeg fikk det “før”-bildet av meg i blå kjole av Torben, så kunne jeg ikke dy meg. 

Det var noen som på et tidlig stadium mente at jeg hadde fjernet hud på magen (Er det bukplastikk det heter?) etter vektnedgangen, men det har jeg altså ikke. Riktignok er huden litt sånn myk bolledeig-aktig, men herregud, det bryr meg nada! Jeg har ennå ikke gitt gass når det kommer til styrketrening, det er sikkert mye som skjer med kroppen når jeg tar fatt på den en gang etter jul. Det er forøvrig absolutt ikke viktig for meg å ha sixpack heller. Det tror jeg nok ikke jeg har tid til å trene meg til, og for å være helt ærlig så tror jeg faktisk ikke det er noe muskler å bygge der under uansett. Jeg har aldri sett de og kommer aldri til å se de. Det viktigste er at huden trekker seg tilbake (for jeg har jo sånn sett i forhold til størrelsen min vært “høygravid” noen år…! Menneskekroppen er underlige saker, jeg blir imponert over hvor mye man kan utsette den for og alikevell kan den “falle tilbake” til der den opprinnelig var. Jeg tror også jeg er ganske heldig med genene mine her – ikke et eneste strekkmerke har dukket opp. Puppene – de er et litt annet kapittel, men igjen absolutt noe jeg ikke eehh…henger (svært pussig ordvalg…) meg opp i. 

Jeg må innrømme at vekta begynner så smått og stagnere nå. Kroppen kommer jo til et punkt der den ikke vil mer ned – fordi den ikke lenger har sååå mye å ta fettreserver fra som den hadde tidligere i høst. Jeg spiser jo sånn noenlunde normalt nå, fordi jeg snart begynner å nærme meg slutten av kurset. Målet er jo og har alltid vært, å få et sunt og godt kosthold, komme seg i aktivitet jeg trives med, og lære om kosthold. De første 20 kiloene var jo bare “VOUSJ!!” borte på jævlig kort tid. (8-10 uker) (Her kan du lese om det) Og jeg kunne jo ikke akkurat sitte å tvinne tommeltotter resten av tiden på kurset..! Det skulle jo egentlig gått lengre tid, men jeg responderte sykt godt på den første fasen av Liveakurset, gitt..! Jeg har dog bestemt meg for å ta oppfølgingskurset også, rett og slett fordi jeg ønsker å lære mest mulig og i tillegg ønsker jeg å være endel av det sosiale… Det har blitt utrolig viktig for meg! Jeg merker at jeg har fått nye venner jeg gjerne vil fortsette å ha kontakt med! 

Egentlig er det veiedag idag (mandag) men jeg legger ut innlegget og så får jeg heller gi dere en oppdatering senere når jeg er veid. Jeg er ikke så bekymret lenger, jeg trener endel og spiser sunt gjennom dagene – og det er nettopp det jeg har gått på kurs for å lære så jeg kan gjøre det resten av livet. (Ikke det samme regimet, selvsagt. Jeg kommer til å sprekke som en gammel kondom en gang i blant, men det får bli litt færre ganger enn da jeg holdt på slik som “før”-bildet viser. 

Snakkas i morra da, godtfolk!

 

 

 

Jula, med alt hva det innebærer.

Desember er nok den vanskeligste måneden når man er midt i en kostholdsendring. Det forventes liksom at man hier seg over både kakebord og alkohol som blir servert. Jeg har alltid vært en av de som har kjøpt en ny kjole til hvert julebord, og gått “all in” på alle festligheter. med hold-in tightsen sprayet på under kjolen.  Det er ikke kaloriene jeg er redd for i slike situasjoner, det er alkoholen. For jeg er umåtelig glad i alt jeg får servert rundt julebordet, være seg vin, hjemmebrygget øl, irish coffe, portvin, shotter og drinker med paraplyer. Hvorfor? For da glemmer jeg maten og de andre fristelsene rundt meg, og terskelen blir skremmende lav for å kaste seg over ALLE godsakene som kommer på bordet. 

Jeg har kuttet ut veldig mange av jule-sammenkomstene jeg har blitt invitert på i år. Jeg hadde en superhyggelig helg med gode venner på tur til Oslo – noe jeg ikke ville være foruten. Det var en deilig sprekk, og en god test på hvordan ting skal bli med et balansert kosthold fremover. Men jeg har droppet mange andre. Ikveld er det julebord med jobben, men det er dessverre stor sjans for at jeg tar bilen – jeg har nemlig veldig mye å gjøre i morgen formiddag.

I jula har jeg ikke lagt noen begrensninger på meg selv. Regelen skal være at om jeg har lyst på noe, så spiser jeg det. Men ikke alle 14 dagene jeg har juleferie – og mengden trenger ikke være den samme som det har vært i alle år. Blant annet ønsker jeg meg ikke godterier i julestrømpa, men en treningsbh dette året. Og kanskje en Liveabar.

DET er forøvrig noe jeg må prøve å legge bak meg. Så fort vi fikk “lov” til å spise disse deilige barene på dietten min, har det gått helt skeis. (!) Jeg klarer nemlig ikke styre meg, for inni hodet mitt er det noen som sier at “dette er sunnere enn godterier” men en annen stemme som sier at “Fire stykker på rappen er ikke helt greit..”. Dessuten har alt jeg syns er deilig, en voldsom lakserende effekt på meg. Det står også på den baren. “Overdreven bruk kan gi en lakserende effekt”.  Jotakk, det har jeg merket! La oss si det sånn: De barene jeg hiver innpå kommer nesten like fort ut igjen som jeg trøkker de i meg. Sånn anatomisk sett så er det vel strengt talt gårsdagens coconut-barer som kommer fykende når jeg spiser dagens runde. Blir det litt vel mye info når jeg forteller deg at de faktisk nesten ser likedan ut på vei ned som på vei ut også?(!)

Når det gjelder julemat, så har jeg dessverre aldri vært sykt glad i julemat. Jeg liker stemningen rundt bordet og det hyggelige selskapet! Ribbe spiser jeg jo kun til jul, og pinnekjøtt er syyyykt digg – men det får jeg ikke på julaften i år. (Vi er ribbe-familie). Risgrøt er jeg heller ikke så fryktelig glad i, det blir heller til at jeg spiser det fordi jeg får det servert. Eller trøkker det i meg i håp om å finne mandelen som gjør at jeg kan nyte en halvkilos marsipangris senere på kvelden. Marsipan sier jeg nemlig aldri nei til.

Lunsjen med Sørensen-familien 1.juledag vet jeg også blir en kulinarisk reise. Det er også en av de dagene jeg gleder meg spesielt mye til fordi det er så utrolig hyggelig med masse familie og et gavebonansaraidslosskamp som ikke ligner marsipangrisen. (Det er en lek de har, de stjeler gaver og ungene begynner å gråte og sånn.) Det er visst en del av ritualene deres, en slags oppdragelses-greie. De kaller det “pakkeleken” men sånn fra min utenomfamiliens syn så observererer jeg altså barn som gråter, gaver som blir nappet ut av hendene på 5-åringer, voksne som ler en morbid latter og de de uten hår som jukser seg til enda større pakker.

Det er visst noe som heter Boxingday også 2.juledag, det er visst den o`store fotballdagen. Jeg burde kanskje vite slikt. Liverpool spiller mot Lish…Leis….Licheist…. et lag.

 

Jeg skal nok sørge for å få til trening underveis i jula. Hvertfall nå som jeg har så mye ledig tid! Idag tenkte jeg meg en egentrenings-økt, først en joggetur og så en runde med Tabata. Hvis det er det det heter da? Jeg setter opp noen øvelser ute i hagen/parkeringsplassen, og så har jeg musikk på ørene som teller meg inn 20 sek med hardtrening og 10 sekunder med pause og så 20 sekunder med trening igjen. Det er bare å søke opp den type musikk på Spotify, søk på Tabatha eller HIT. (High Intensity Training) Trening trenger man ikke måtte gjøre på treningssenter..:-)

Men må ikke la det gå så langt at….:

Edit: Det var visst en feil med systemene dems. Alle hadde fått den meldingen, selv vi som er der i overkant mye.

Heldigvis passer Nancy-veileder godt på meg og minner meg på at hun gjerne tar en Liveaspinn i morgen, noe jeg selvsagt takker ja, til. Jeg elsker spinning! Selv når det gnager så mye i arslet mitt at jeg må skrues av spinningsykkelen!

 

Høres litt senere idag da!

 

 

 

Line ber om for mye.

Jeg gleder meg storveis til den nye direktøren kommer på plass 4. januar. Gjennom hele jula kommer jeg til å pepre han med usaklige, spennende info og spørsmål, – slik at han vet hva som venter seg på kontoret når han flytter inn hos oss.

Man skal grue seg litt til første arbeidsdag også, syns jeg. Han skal nok få kjørt seg. 

#LineBerOmForMye

(Hvis du lurer på hva den forrige meldingen er så er det bare et resultat av at jeg spurte om sykedager hvis/når jeg var støl. Og han hadde hørt om noen som trente så mye at han/hun ble sjuk av det. Litt usikker, men jeg tror det kalles “støl”,  Tor Eivind.)

Snaaart juleferie!

Gode gud. Jeg skammer meg litt. Litt fordi jeg ikke har gitt lyd fra meg på noen dager, og det beklager jeg. Men denne uken har vært veldig hektisk på hotellet mitt, rapporteringer, budsjetter og prognoser skal på plass før jeg tar juleferie i morgen. Da vil dere forhåpentligvis se mer av meg på bloggen, for da har jeg god tid til å dyrke den litt mer enn jeg gjør ved siden av en minst 100% stilling. 

Lurer du på hva jeg gjør på hotellet?

Ser du ikke det? Jeg er salgssjef på Quality Hotel Skjærgården i Langesund. (Du vet, hotellet med det enorme badelandet…!)

Over til noe helt annet….

Da jeg var litt gladtjukk så mener jeg helt åpenbart at jeg også var mye morsommere. Jeg vet ikke helt hvorfor, men litt chubby mennesker har en helt spesiell evne til å få folk til å le. Jeg vet ikke helt om jeg har mistet den, men det blir helt malplassert å tulle med tjukkasvitser nå som jeg er en mindre utgave av meg selv. Jeg kan liksom ikke dra morsomme sexylubben-vitser på min egen bekostning lenger. Og det har jo alltid vært min “greie”..! Så nå har jeg begynt å spøke med andre ting.

Jeg har også funnet ut at det er det sykt mange bakdeler med å gå ned i vekt. Blant annet stiger ikke vannet i badekaret når jeg ruller meg oppi. Så jeg må fylle i badekaret i laaaange tider, og det har jeg ikke tålmodighet til. (Jeg bader gjerne et par ganger om dagen…!)

En annen bakdel – det er fryktelig dyrt å jojo-slanke seg. Jeg kastet nesten alle tynnas-klærne mine i harnisk og frustrasjon for noen år siden, fordi jeg aldri trodde jeg kom til å få de på meg igjen . Her om dagen måtte jeg tilogmed kjøpe 20 nye truser på Cubus fordi de andre trusene var så utsprengt at det fantes ikke noe stretch igjen i de.  Eneste bommerten jeg gjorde var at da jeg fant ei fin truse jeg likte, kjøpte jeg likegjerne 20 stykker av de. Nøyaktig samme trusa. Alle i mørkeblå. Så nå tror Torben at jeg har gått med samme trusa i over en uke. Faen ta de “ta 3 betal for 2”-tilbudene. Jeg tror alle jenter vet hvilke Cubusblondehipstertruser jeg snakker om, for de er relativt billige og helt ok å se på. Men jeg føler meg alikevell slik ut i de blondetrusene:

…og apropos dyrt… Jeg ønsket meg så veldig stølebelte til bunaden (sånn sølvbelte rundt livet som man får når man blir gift) – men det hadde jeg ikke råd til når jeg var jævlig mett. Men NÅ er nesten prisen halvert, for jeg trengte jo ikke på langt nær så mange sånne støle-biter for at det skulle rekke rundt midjen min. Sånn til info, kjære julenisse. Så der var det faktisk en fordel til bakdelen, gitt. 

Andre negative sider ved å gå ned i vekt? Jo, folk som ikke har fått det med seg via blogg eller facebook tror jeg har blitt narkoman. Eller fått en skummel diagnose. Eller at Torben har dumpet meg. Da hjelper jo ikke akkurat at jeg har måttet legge fra meg forlovelsesringen ved noen anledninger, fordi fingrene mine har blitt litt slankere, og jeg er redd for at den skal ramle av…!

Anyway, jeg har egentlig mer på hjertet. Men nå er det sent, og jeg har en siste arbeidsdag før 2 ukers avkobling i jula. Gleder meg veldig til å ha masser av tid til å trene, være sosial, blogge, sove lenge,bølle-tekste til den nye direktøren min,  rydde og stelle i heimen (yeah right) og kanskje ta en fest i løpet av jula. Sjansen er stor for det!

…ja, og så må jeg gjøre litt shopping. Stakkars Torben tør jo ikke kjøpe noenting til kjøleskapet lenger, så når jeg bad han dra på butikken så var dette det eneste han turde kom hjem med:

Julebrus light fra Trio.Som jeg da altså IKKE kan drikke.

Så jeg banket han opp litt.

Nå går jeg å legger meg! God natt!

 

 

 

Livet som benkesliter og innbytter. Sport har aldri vært min greie.

Idag kom jeg meg nesten ikke opp av senga. Jeg tror ikke dere klarer sette dere inn i hvor støl jeg er akkurat nå. Jeg merket etter løpet at beina var utrolig sure, vissne, mugne – men at jeg fra livet og ned skulle føles som en påkjørt elg med knuste lemmer – den så jeg ikke komme. For tredje gang i mitt liv er det mulig jeg må ta smertestillende fordi jeg har utfordret kroppen fysisk til nesten bristepunktet.

Men hey, jeg sov faktisk med startsnummeret på brystet i natt og resultatlista under puta. Jeg drømte at jeg var med i mange forskjellige løp og ritt, og at jeg fikk premier. Min største premie i går var en tekstmelding jeg fikk av Torben etter endt løp. 

(Ikke bry dere med de andre meldingene, de er ikke til diskusjon, haha!) 

Da jeg var barn/ungdom så ble jeg alltid valgt sist på lag i gymtimer og i friminuttene. Faktisk var det så gæærnt med den sportslige delen av meg at når inndelingen var ferdig så stod jeg alltid igjen tilslutt sammen med de andre som heller ikke var så god i sport. (Det var som regel to stykker som valgte sin lagspiller til det var “tomt” for de som var flinkest.) Trygve, Rune, Henrik, William Rikke og Stine ble ofte valgt til lag først. Så ble de som var gjennomstittsgode og/eller pene valgt til lag. Annenhver. Tilogmed de guttene som pleide banke de andre i friminuttene ble valgt til sine lag. Når jeg, og to-tre andre stod igjen til å bli valgt – så pleide den ene laglederen å si til den andre laglederen…”Nå kan du ta resten!” Da svarte den andre laglederen: “Nei takk!” Så vi som stod igjen bare fordelte oss på sidelinja og var innbyttere. 

Jeg personlig var heldigvis god på å både unnskylde meg og ikke minst lage humor ut av det – slik at alle ble fornøyde. Klassens klovn, vet dere. Tok rollen ganske tidlig. Da i skulle ha 60-meter`n i gymtimen, syntes jeg så synd på ei jente i klassen min fordi jeg visste at alle ventet på at hun skulle løpe, så alle de andre kunne le. Hun var litt chubby og absolutt ikke den raskeste, men hun småjogget så godt hun kunne. Mens de andre lo. Jeg hadde tilfeldigvis med meg noen pensko i lakk den dagen, og siden jeg hatet løping like mye som hun som ble ertet for at hun løp så sakte – så jugde jeg og sa at jeg ikke hadde gymsko med meg den dagen og at jeg måtte løpe i lakkskoene mine. Jeg passet på å halte, skli litt og underholde de andre de 60 meterne før jeg nådde mål med dobbelt så lang tid som de andre brukte. Det viktigste var bare at hun som ofte ble lei seg fordi hun var den dårligste i gymtimen, ikke kom heelt sist nå igjen. For jeg personlig brydde meg jo ikke om min egen tid! Allerede som 8-9 åring visste jeg at sport ikke var min greie, og både mamma og pappa hadde sørget for at det var andre ting jeg kunne være god i. Jeg var god i seiling. Jeg spilte i korps. Som 8-åring kjøpte pappa en optimistjolle (en liten seilbåt) til meg, så jeg kunne lære meg å seile. Da jeg ble 16 kjøpte han en litt større seilbåt til meg, fordi ikke bare syns jeg seiling var gøy – men jeg var ganske handy også og likste å fikse og mekke litt på seilbåten min. Jeg ble veldig tidlig glad i å skrive – så jeg var redaktør i Krabberødstandsavisa allerede som 12-åring. Kom riktignok bare ut i 3 utgivelser. Senere i livet oppdaget jeg at jeg kunne bli sinnsykt god i dykking, noe som resulterte i høye sertifiseringer og farlige rekord-dykk.

Idag ser jeg på facebook at hun som løp sakte på 60-metern har blitt dritbra på helt andre ting enn å løpe. Han som hadde rekorden i 60-metern er fremdeles dritgod i sport, og jeg møter han både i spinningsalen og på Brotorløpet igår. Vi som ble valgt sist i gymtimen har ironisk nok andre bein å stå på 20 år etter at gymlæreren fortalte meg at jeg måtte være innbytter på skoleturneringene i kanonball, fordi det var på benken jeg gjorde minst skade. 

Første året på ungdomsskolen var H2O, ADIDAS, Fila og Champion-bukser med knepping hele veien sinnsykt populært. Både til trening og hverdags. Jeg klarte adri å overtale mamma og pappa om at jeg trengte disse klærne, rett og slett fordi de ikke så poenget med å kjøpe disse dyre klærne til noen som overhodet ikke drev med sportslige aktiviteter. Fair enough. Jeg sydde striper på genserne og kjøpte adidas-gensere for nesten alle konfirmasjonspengene et år senere. 

Da jeg 15 klina jeg med “håndballproffen” Torben på fest. Han var en populær gutt fordi han var veldig god i sport, og da spesielt håndball. Dessverre var det ingen som så at jeg klina med han på den festen, og jeg brukte flere uker på å overbevise jentegjengen om at jeg faktisk hadde gjort det. Ingen som trodde på meg. Gladtjukke Line fra Krabberødstranda skulle liksom ha klina med 17-år gamle Torben som spilte på Langesund sitt håndballlag? Naah, den måtte jeg lengre ut på landet med.

Da jeg begynte på videregående, så valgte jeg meg en linje der jeg tenkte at jeg kunne være meg selv og enda litt mer. (!!) Drama-linja i Skien. Ikke akkurat overtall av sportsfolk, men et par. Jeg fikk vite tidlig at det ikke var resultatene som satte karakteren i gym, men innsatsen og det teoretiske. Viste du litt innsats så kunne du få en god karakter. Senere ble gymkarakteren min viktigere enn jeg skulle noengang tru, for det var nå slik at jeg ønsket meg inn på tannlegehøyskolen – og da kommer du ikke inn med en G (4) som trekker ned snittet. Så jeg tok opp faget GYM hos privatist i etterkant og fikk… enda dårligere karakter enn jeg hadde i standpunkt!!

Årene føyk, og jeg så aldri innsiden av et treningsstudio før jeg ble rundt 24 år. Da var jeg der utelukkende for å dyrke noe jeg skulle bli sykt god i den gangen, å bli tynn. På tredemølla med 15 % stigning stod jeg dag ut og dag inn. Det var det ENESTE jeg gjorde på treningsstudioet. Ingen som spurte meg om jeg ville prøve noe annet. Ingen som spurte meg hva målet mitt var. Målet mitt var å forbrenne mer enn jeg skulle spise den dagen. Så ble målet å forbrenne dobbelt så mye av det jeg skulle spise. Og så – …sa sjefen min den gang at jeg ikke fikk lov til å trene mer enn en gang om dagen. Og han satte av tid til å spise lunsj med meg hver eneste dag i kantina. Og så sa han at han syns jeg var en mye finere jente for 10 kilo siden, da jeg var sosial i kantina og snakket om alt annet enn kalorier og trening. Han sa til meg at det ikke var noe fint å være så skrapa tynn på tv. I etterkant er jeg glad for at han sa det, for han nappet meg ut av et spor som jeg ikke klarte å hoppe av på egenhånd.

Så skulle det ta nesten 7 år til neste gang jeg gikk på et treningsstudio. Denne gangen med et mål om å forbedre helsa mi og kanskje tilogmed gå ned noen av de 25 kiloene jeg hadde lagt på meg de siste årene. Trening ble plutselig veldig lystbetont for meg. Det var sosialt. Det var gøy. Det var ikke 15% stigning på mølla 2 ganger om dagen i min egen lille boble, det var kaffeslabberas før og etter trening med andre som syns trening var litt gøy. Vi var i alle størrelser, og i alle fasonger – noen med fine spinningsko og andre med vanlige 15 år gamle joggesko. Det var treningstøy fra adidas, og treningstøy fra Ellos. Det var de som kom innom for å røre litt på seg, og det var de som utelukkende var innom for bare å slå av en prat. Det var både de over 60 og de under 20. Det var de som hadde som mål å trene for å bli kvitt migrenen og holde seg i form, og det var de som skulle ta maxpulstest neste uke. 

60`metern er et tilbakelagt kapittel for meg. Jeg kommer aldri til å løpe 60 meter så fort at jeg havner under 10 blank. Jeg har heldigvis andre ting jeg er sykt god på. 

Dessuten skal jeg gifte meg med Torben i juni 2016 – han som ingen trodde at jeg hadde klina med fordi han var jo sykt god i sport og det var jo ikke jeg. IN YOUR FACE!