Jeg blir så glad når folk sier de nikker gjenkjennende når det kommer til graviditetsgreier som skjer med kroppen når jeg forteller. At ikke alle rosemaler og legger ut vakre bilder av seg selv heller – jeg har faktisk måttet holde meg unna en og annen blogg der vakre fødselsbilder, historier og perfekte graviditeter blir brettet ut i plakatform der man forteller om å revne fra navelen og ned som om det er paradis på jord som åpner seg. (Dette gjelder både instagram og blogg – ikke så mye facebook, faktisk!)

 

Jeg tror at alle mine plager er helt normale. Jeg tror ikke jeg har det verken værre eller bedre enn alle andre. Men jeg flere enn man aner juger når de sier at alt er helt tipp topp, fordi det er jo forventet at “såpass må man tåle”. 

Jeg var hos lege her om dagen. Jeg var utrolig sliten, hadde vondt, spydde magesyre ut nesa og generelt en veldig dårlig følelse. Jeg vet ikke hvorfor jeg ventet så lenge med å dra til lege, men jeg tror det var et snev av at jeg følte meg litt hyklersk.

Det viste seg at jeg hadde veeeeldig lavt blodtrykk. Det er normalt å få lavere blodtrykk når man har havnet i uløkka, men det var litt sånn “Åj, det var lavt!”-lavt liksom. Han sa faktisk at “-Dette må du jo ha merket noe til?!” Jeg forklarte som sant var, at jeg ofte fikk litt sånn svimmel/besvimelsesanfall, men at det var normalt når man tross alt var gravid..?! 

-“Mitt beste råd nå er at du drar hjem, driter litt og slapper av”,  sa legen min.

Jeg ble veldig glad for at legevaktlegen var så kul mot meg! Litt sånn herlig jovial, jeg elsker sånne mennesker. Så jeg spurte om jeg skulle ta noen avføringspiller eller noe annet lakserende (jeg så for meg fishermans friend og Sanmarin-bonanza!), siden jeg ikke nødvendigvis ikke klarte å drite på kommando sånn helt uten videre.

Legen så leeenge på meg med store øyne og trakk pusten..:

“-Jeg sa du skulle dra hjem, DRIKKE LITT, og slapper av.”

Og jeg bare. Og han bare. Og jeg bare: OK.

Ellers må jeg si at jeg elsker alle de fine blivende og allerede-mammaene der ute som støtter meg meg de plagene de har gjennom graviditeten. Jeg forstår at bekkenløsning og slikt kanskje ikke er å spøke med, men ei i kommentarfeltet på facebook proklamerte så fint:

“-Forøvrig er Rema poser bedre å spy i enn f.eks Meny- rema sine har hank du kan feste på ørene”.

Jeg tror jeg elsker deg som skrev akkurat det.

I det nye huset vårt er det heftig parkett i store deler av første etasje. Jeg har måttet kjøpe meg skli-sikre tøfler og legge antiskli under alle teppene våre. Ikke bare fordi Torben er tidenes ulykkesfugl og har flakset over parketten vår et par hundre ganger allerede, men for meg som er gravid fant jeg ut at det var litt tryggere for oss begge å sitte godt fast i gulvet når man valser over. Jeg har også måttet gjemme unna litt klorin og ajax, fordi det er nærliggende å tro at det neppe er sunt å sniffe det. Jeg elsker lukta. Og ved et par anledninger har jeg tatt et par-tre magadrag av klorinen – og blitt litt løsemiddelskada tror jeg. Neppe sunt. Noe mer gravidsikring av huset har jeg foreløpig ikke gjort. Jeg leker fremdeles vaktmester og er vel ikke så flink til å ta så veldig hensyn med mindre det faktisk blir fullstendig umulig for meg å gjøre ting. Og foreløpig er jeg ikke sååå stor i magan! Jeg både løfter og bærer og stabler – dessverre litt mer enn jeg kanskje burde – for det ender ALLTID med magesyre/halsbrann-prosjektil-syreoppkast etterpå. 

Jeg har prøvd det meste nå – tilogmed det jeg har fått foreskrevet av lege. Alle tipsene deres, de er vidunderlige – men en pakke Lovehearts koster faktisk 20 spenn, og nesten 100 penger (700 kroner i uka!!!) tenkte jeg at det var ufattelig lite økonomisk. Spesielt sunt for tenna er det heller ikke.

Det er mye jeg savner. 

Jeg savner livet mitt uten de store humørsvingene. Jeg klarer ikke fake de vekk, lenger. Og jeg savner hjemmebrygget øl. Innimellom kjenner jeg at jeg savner kroppen min også, kjennes bare ut som den er lånt bort til noen som ikke gidder å ta vare på den for tiden. Jeg savner å se tissen min i dusjen. Ikke fordi det er et pent syn, men fordi jeg har glemt hvordan den ser ut. Jeg savner å spinne og nyse uten å tisse litt på meg. 

Jeg ser at mange bloggere har gravidoppdateringer – og det kan jeg gjerne stjele. 

---

 

termindato: Hemmelig i mars 2017

Hvor langt på vei: Jeg er over halvveis. Godt over halvveis sier appen min. Jeg er i min 5. månede nå. Nå er jeg riktignok litt usikker på hvor mange uker en graviditet er. Forrige gang jeg la inn på appen kom jeg i skade for å legge meg inn som en elefant, så jeg hadde termin langt uti 2018 liksom.

Dager igjen av svangerskapet: Jeg teller ikke dager. Da hadde jeg klikka bananas. 

Babyen er så stor som: Nei, gud – hvordan skal jeg vite det? Tar en råsjans og tipper på at hun er like stor som en pepsi max-flaske kanskje? Eller en Korskenkorva Vodkaflaske i plast? Er det meningen å vite slike ting egentlig? Hvordan måler man slikt?

ukens must have(s): Søvn. Ros. Massasje. Ananas. Skummet melk. Forståelsesfulle kollegaer. Forståelsesfulle og tålmodige folk som jobber i diverse butikker.

kjenner du mye til den lille mageboeren: Ja. Hun er mye mer aktiv enn sine foreldre. Hun klikker bananas når jeg tar et bad eller ligger på magen. Ligger jeg på magen i badekaret og synger noen drøye irske drikkeviser tror jeg kanskje hun spinner rundt sin egen akse der inne.

innkjøp: Ingenting. Det er Torben som handler til frøkna, for det er tross alt han som gjorde meg gravid. Jeg har med andre ord overlatt det der til han. Han får vel lage en sånn “innkjøpsinnlegg” til dere. Ikke at jeg ikke bryr meg altså, men han syns åpenbart det er gøyere enn meg. Jeg vet jo ikke hvor jeg skal begynne engang. Men jeg har googlet dobbel elektrisk ammepumpe da. Fordi jeg elsker sånne gadgets-greier. Å jo – jeg har kjøpt Doppler da! Så jeg kan høre hjertelyden hennes i tide og utide. Det er gøy!

plager: Alle jeg har lest om. Men jeg kan fremdeles gå.  

kjønn på babyen: Det blir en jente. Heldigvis. Jeg har null peiling på gutter.

hvordan sover du om natten: Jeg sover på siden når jeg legger meg, men våkner sittende opp etter veggen pga magesyra/halsbrann. Sånn i fire tiden finner du meg rundt toalettskåla eller PÅ toalettskåla fordi jeg tisser. Jeg tisser 2-3 ganger per natt.

fødselsforventninger: Skrekk. 

humør: Ekstremt svingende. Fra latterkick til hysterisk gråt i løpet av en setning.

vektøkning: Ja.

kontroll: Jeg vet ikke. Legen i november engang.

Snakkas!!

Jeg drømmer veldig om frøkna som romsterer i magen og tråkker på blæra mi. I går kveld satt jeg med babybilde av Torben og babybilde av meg selv og tenkte -"Dette kommer til å gå til helv…."!!!!

Jeg vet at jeg ikke var spesielt søt da jeg var liten, og nesten alle bildene jeg har av meg selv ler jeg helt forvrengt – faktisk så pappa trodde jeg hadde en liten fødselsskade i flere år. Det hjalp nok heller ikke på alle løsemidler jeg ble eksponert for der jeg hang i en stropp inni båten når pappa holdt på med farlige stoffer og bygde båt. Jeg sov visst mye på den tiden, sa han. Ei heller tror jeg det hjalp å prøve å ta dykkerlappen da jeg var 3, utenfor brygga hjemme i Krabberødstrand. Et langt sykehusopphold, litt koma og en liten senskade (tommelsuging, som jeg fremdeles ikke har sluttet med) senere, så skal vi bringe en liten TorbLine til verden i 2017.

Nuvel – jeg biter tenna sammen og håper TorbLine får min humor, Torbens hodehårvekst, mine lange Husby-bein, Torbens lynne og mitt sovehjerte.

Ha en fin søndag! 😂👍

Etter at vi ryddet ut det siste fra gamlehuset gikk det opp for meg at vi faktisk flytter fra plassen våre 3 første forholds-år tok sine første skritt.

Hormonene herjet vilt da Torben mente bestemt at den pillråtne geita jeg har arvet kanskje måtte bøte med livet, da han proklamerte at tiden var inne for å slenge Gustav på dynga.

Jeg ble, som dere ser av bildet, ikke bare illsint – men det raknet faktisk fullstendig for meg i et inferno av gravidhormoner og alt annet som hører tjukka-tilværelsen til.

Om ikke Torben hadde tatt dette bildet så hadde dere sikkert ikke trodd på meg.

Gustav fikk forøvrig leve. Inntil videre, dog. Man krangler ikke med hun du ser på bildet, for å si det sånn.

Etter noen ultralyder der bavianen i magen ligger i alle umulige retninger, var det veldig hyggelig å kunne nå vite hvilket kjønn vi kan forvente oss en mer av i husholdningen. Vi har diskutert masse hjemme, og selv om vi blåste lang marsj i hvilket kjønn det var – så krysset jeg egentlig fingre litt for det ene kjønnet. Men jeg hadde blitt fornøyd uansett – herligland, det er ikke så viktig! Men nå som jeg faktisk er så godt som halvveis så er det fasen på tide at vi får vite hvilken farge vi skal satse på i julegaveønskene!

Bildet under er av Torben da han var baby. No comments needed. 

Vi troppet opp hos Linn Røyneland, som er superspesialist i sitt felt. Alle jeg har snakket med har sagt at hun helt seriøst er en gudinne i sitt felt – og derfor gledet jeg meg veldig til å la henne fortelle meg mer om kyllingen i magen. Jeg for min del skal innrømme at jeg ikke forstår så mye når jeg ser ultralydskjermen, for meg er det bare et sammensurrium av skjelett og armer/bein over alt. Tall og streker blandet med mørke og lyse flekker. Jaggu ikke lett å tyde hva man egentlig ser på. Kan til tider minne om det jeg i alle år ble fortalt av pappa var pausebildet på tv`n, men som senere viste seg å være ekstremt dårlig signaler til tv-apparatet. (Jeg er oppvokst på 80-tallet. Parabol hadde bare rikingene som bodde på oversiden av veien i Krabberødstrand) 

Det var heller ikke så innmari sjokkerende at den lille gnomen også denne gangen lå på tvers med beina bakover (beina over hodet ja!)i sin sedvanlige “nygrilla kylling”-positur vi begynner å bli vant til at den gjør. 

“-Babyen ligger med beina bakover over hodet.” forteller Dr. Røyneland

“Typisk Husby-Sørensen på fredagsfylla-positur, det der.” nikker de vordende foreldrene gjenkjennende.

“Alt er OK og ser helt perfekt ut med denne tassen, men dere sa dere ville vite kjønnet? Det kan jo virke forvirrende når jeg omtaler babyen som en “han” når jeg snakker, jeg gjør nemlig det.”

Torben og jeg ser på hverandre. Mener hun at det er en gutt?

“-…Unnskyld asså, litt slemt å si han om dette her, for dette er så absolutt en liten jente! “

Jeg vet egentlig ikke hva som raste gjennom hodet mitt. Men jeg følte det litt som at jeg vant et lotteri. Jeg ønsket meg jo egentlig ei jente. Selv om jeg egentlig ikke brydde meg. Den nygrilla kyllingen er ei HØNE!!!! 

Torben på sin side satt på stolen sin akkurat litt for langt unna til å stoppe den lykkehulkingen jeg gikk igang med straks etter. Jeg grein så mye at jeg tror jeg skremte livskiten ut av den stakkars, flinke damen som gav meg en nyhet hun har gitt tusenvis av andre før meg. Torbens første ord var:

“-Jeg må kjøpe balltre og hagle”.

(Ikke for å gjøre noe med babyen asså – så misfornøyd er jeg sikker på at han ikke var, men for å skremme bort friere i årene som kommer…!)

Av en eller annen grunn gikk tankene mine rett til mamman min. (Hun døde for nesten nøyaktig 8 år siden)  Jeg tenkte med en gang på at hun og jeg går/gikk gravid på akkurat samme tidspunktet på året, for jeg har bursdag bare noen små uker etter terminen til denne høna. Det er riktignok 33 år siden mamma gikk gravid meg meg i magen, men jeg føler veldig på sammenligningen. Det er koselig å tenke på. Akk, nå kjenner jeg gravidhormonene mine blusse opp litt – la oss gjøre et sprang til neste avsnitt…

*pustepause*

Nuvel – denne uka har jeg spydd masse igjen, faktisk spyr jeg ikke lenger fordi jeg er kvalm, men på grunn av en forferdig halsbrann. Torsdag drev jeg og Torben og bærte litt flyttegreier inn fra bilen og inn i huset og tror du fader ikke jeg måtte spy midt i bæringa da? Jeg ble litt overrumplet – så jeg satte meg først bare inn i bilen, men skjønte fort at jeg ikke kunne sitte i bilen å spy den ned innvendig. Igjen. Det tok jævlig lang tid å vaske den sist gang jeg gjorde det, så jeg kavet meg ut på gårdsplassen, vel vitende om at det koster en formue å få noen andre til å vaske bilen innvendig også. Jeg kom meg over i de buskene som er mot nabohuset og lagde noen helt sinnsyke kreke-lyder, faktisk hørtes det så gæærnt ut at Torben ble redd for hva naboene trodde om oss. Han tok meg i armen og halte meg opp trappa og inn i huset – “Du kan ikke spy her ute, Line!! Hva tror du naboene tenker om nyinnflytterne da?” Og jeg kreket meg inn på det nærmeste badet og jeg rakk det akkurat. Rakk akkurat å redde familien Husby-Sørensens omdømme på Eikstrand.

Ååå, dette gravidlivet. Jammen bra jeg får premie for jobben kroppen min gjør, om noen måneder! 

…også en jente i magen da, gitt. Det sterkeste kjønn vinner! 😉 2 mot 1 i fremtidens krangler – gotta love it!

 

Jeg er på instagram også 🙂 

 

Jeg har dessverre forvillet meg inn i galskapen på det store internettet. Jeg blir rett og slett målløs, og ønsker meg tilbake til steinalderen (året 1994) da internett bare var et leketøy for nerder, slik at jeg slapp å føle meg som en elendig mor, allerede før jeg i det hele tatt har født poden.

“Du har ikke født du vettu, du har tatt KEISERSNITT! Du kan ikke feire fødselsdagen til ungen din, du kan feire “keisersnitt-dagen”.

Det skrev en forum-mamma til en ung jente som spurte hvor lenge det var vanlig å ha vondt etter keisersnitt og hvor kjapt etter fødselen hun kunne ta opp treningen igjen. 

Jeg ble så sjokkert over dette for noen år siden at jeg rett og slett gråt litt inni meg. Jeg syns så synd på denne unge jenta som ble pepret med disse forum-mammaene som er i følge dem selv selve ORAKELET når det kommer til unnfangelse,graviditet, pressrier og spontanaborter – og alle andre temaer mellom der.

Jeg for min del har ikke noe brukernavn på disse forumene, jeg bare observerer hva de sier om “slike som meg” og hva slags råd de gir til “slike som meg”. Og når jeg sier “slike som meg” så mener jeg rett og slett lille meg som aldri har gjort dette før og tar hver dag som den kommer.

“Du dreper ungen din om du spiser brie og spekemat.”

Jeg beklager, men et par ganger har jeg glemt at jeg er gravid, så dette har skjedd. Jeg spiste spekeskinke i en konfirmasjon igår, før Torben gjorde meg oppmerksom på det. Wopsideisi, der drepte jeg ungen min gitt.

“Du burde sykemelde deg ved den minste antydning til ubehag i graviditeten”.

Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg slipper å sykemelde meg som følge av bivirkninger i min graviditet. Og jeg har ikke lyst til å la meg oppmuntre av forumer på nettet for å finne feil og vondter som ikke nødvendigvis er mer vondt enn hva jeg vanligvis har som ikke-gravid. Jeg har gått på jobb med brekt ribbein, og så lenge jeg tok det i mitt tempo og klarte finne løsninger på arbeidsdagen, så var det ikke noe problem å få jobben gjort. Jeg blir veldig lei meg hvis jeg ikke får lov av legen min å gå på jobb hver dag, for jeg tror det er viktig for meg å føle seg til nytte. Sjefen min har forøvrig tilbudt seg å kjøpe tisselaken til kontorstolen min for alle de gangene jeg ler og ikke klarer å holde igjen. Noe mer enn det trenger jeg foreløpig ikke, tror jeg. 

…..her syns jeg det passet med et magebilde.

Sjekk de fortryllende trusestrikk-merkene på hofta. Og den ene krona som ligger på gulvet der. Jeg vet ikke hvor vanlig størrelse jeg har på magen min i forhold til hvor langt jeg er på vei da. Jeg er ganske snart halvveis. Tror jeg. Jeg følger egentlig ikke så godt med på det der. Er det 39 eller 40 uker man går å ruger?
 

“Åh, dette er så spennende! Jeg er i uke 6 og kjenner både liv og masse spark!”

Jeg vet ikke med alle graviditeter, men jeg er ganske sikker på at DET er ganske uvanlig. Her om dagen lå jeg i badekaret og kjente noen bevegelser i magen. Jeg ropte på Torben fordi jeg ble litt sjokka og sa “Jeg tror babbsen rører på seg eller sparker, Torben!!” hvorpå jeg avsluttet setningen med å slippe en uplanlagt KJEMPEPROMP som jallet i hele badekaret og ristet løs festene i gulvet. Fikk som svar at jeg måtte vurdere litt andre årsaker til bevegelsen i magen før jeg kunne rope på han igjen. Og så satte han på luftavtrekkeren.

“Du må sove mens du kan”. 

Dette trodde jeg faktisk på, helt til jeg skjønte at jeg ikke kan gå 9 måneder å lade opp til fødsel og småbarnslivet. Jeg tror helt seriøst ikke det er mulig å sove seg å bli uthvilt mer enn et par døgn fremover i tid. Har du noengang hørt om noen som jobber døgnet rundt som sier “Det går fint altså, jeg sov så mye i august at april månede trenger jeg ikke sove i det hele tatt! Nei, nettopp.

“Du spiser for to”.

Dette er den STØRSTE LØGNEN jeg noengang har blitt bedratt med. Og kroppen min er et eksempel på den. En halvkilos babbis trenger ikke 2000 ekstra kalorier om dagen når han/hun flyter rundt på fettreservene etter min kaloririke sommer.  Faktisk sies det at man trenger 2-300 ekstra kalorier i matbudsjettet sitt det første trimesteret og 4-500 ekstra kalorier det siste trimesteret. Men det kommer selvsagt ann på hvor aktiv du er da. 

Jeg har også oppdaget at jeg er utrolig grinete. Ikke sur, men at jeg griner av den minste ting. Noenganger rekker jeg å knipse et bilde og sende til Torben for å vise hva han går glipp av, men som oftest ikke. Kollegaer, treningspartnere, venner og familie har fått kjenne på denne humørsvingen av de sjeldne.

Her gråter jeg fordi jeg ikke lite suppa så godt som jeg trodde da jeg begynte lage den:

Her gråter jeg fordi jeg så på en snutt på mobilen mens jeg satt på do:

Her vet jeg ikke hvorfor jeg gråter…:

redselsgråt etter at jeg innså at jeg var snart halvveis, så på “fødeavdelingen” og angret meg.

Shit – jeg har ugly cry face altså! hahahah! Noe å tenke på neste gang jeg er i lønnsforhandlinger….

Denne uken blir litt av en spennende epoke! Vi overtar det nye huset vårt, og flytter inn. Gosj, jeg både gruer og gleder meg. Møbler er bestilt og kommer samme uken, og jeg har selvsagt fått streng beskjed om å ikke løfte og bære så veldig tungt. Det tenker jeg at jeg kommer til å gjøre uansett, for jeg akter ikke stå å se på at andre bærer for meg. Dessuten kan jeg bære og løfte så lenge jeg er komfortabel og kjenner mine grenser, ikke sant? Eller er det også en lov på mammaforumer kanskje? Må inn å sjekke.