Det er mye å irritere seg over her i livet, men lite er mer provoserende som når man ser at folk ikke klarer å holde det private innafor facebooks sosiale rammer..

Se for deg scenarioet:

Vordende Mor og Far reiser til sykehuset og føden. Et lite nurk ser dagens lys etter noen voldsomme og følsomme timer. Kanskje tilogmed døgn. Kanskje smertehelvette? Når nurket patter i seg sin første råmelk og besteforeldre er informert per telefon, sendes det en kanskje en sms og muligens et lite bilde av arvingen som en liten beskjed om at «alt har gått bra og vi er stolte foreldre» til et par kompiser og ei tante. Kort tid etter på foreldrenes facebooksider:  «Gratulerer med den lille prinsen/prinsessen som kom idag, gratulerer navn på Far og Mor». Er man akkurat litt lite sosialt oppegående så har budbringeren kanskje prinscreena eller lagret bildet man fikk tilsendt og lagt det ved. Evt kanskje også avslørt navnet babyen har fått? 

Nå har jeg rett og slett fyrt meg opp så mye allerede –  så kort inn i innlegget mitt, at jeg bare MÅ trykke på Caps Lock: HVORFOR ER MAN SÅ DUM I HUET?

Jeg har nulltoleranse for de som avslører graviditeter/fødsler på sosiale medier før foreldrene (de det faktisk angår og gjelder) har vært ute med nyheten først. Det er virkelig ingenting annet som provoserer meg mer enn at noen skal ta gleden av å kunne få lov til å publisere et av livets største mirakler selv. Jeg hadde nok gått i drapsmodus om det hadde skjedd med meg de neste ukene, nå som jeg kan føde hvert øyeblikk. Ikke fordi jeg er så sykt opptatt av oppmerksomheten, men rett og slett fordi det er så vannvittig privat og noe jeg vil føle meg helt klar for å dele selv når tiden kommer, sammen med pappa Torben.

Og nå tenker du sikkert – gjør folk slikt? Jepp, det gjør de! Hver eneste uke ser jeg at folk gjør dette. Og vet du hva som er enda værre? Det finnes også de som skriver dødsannonsene til personer som har gått bort, allerede før familien selv har fått beskjed. Det må være helt jævlig. Virkelig. Og dette vet vi skjer ofte i sosiale medier. Både dødsfall og graviditet/fødsler er en av de tingene som sprer seg som ild i tørt grass, og nå med sosiale medier er det enklere enn noengang å fremstå som et eget nyhetsbyrå der «journalisten» så absolutt ikke holder seg til den berømte «vær varsom»-plakaten.

Hva er grunnen til at noen gjør slikt? 

Er det en trang til å fortelle omverdenen at du fikk vite det først? Er det en trang til å være newsbreaker og få oppmerksomhet omkring det faktum at du egentlig bare fremstiller deg selv som en tåpelig sladrehank? Eller er du så stolt kompis eller tante at du bare må skryte av det, klarer virkelig ikke la vær? Hvis du tenker deg litt om, klarer du ikke å vente til foreldrene selv har avslørt den store nyheten – så burde du helt seriøst ta en timeout i sosialemediers mørke krok.

Er du en av de som tenker at «man må da få lov til å gratulere de nybakte foreldrene?» Joda, det er du selvsagt hjertelig velkommen til –  men send en sms eller melding privat, ikke tyt det ut på facebook. Jeg har helt seriøst til gode å høre at folk syns det er greit at noen andre har outet fødselen (eller dødsfallet) i familien. Er du i tvil om du skal gjøre det? IKKE gjør det. Har skaden allerede skjedd? Ta det bort, fortere enn svint. 

Mange velger å stenge siden sin for å slippe at noen skriver nyheten i forkant. Det gjør meg litt trist. Tenk at du midt i natten skal stresse avgårde til føde-avdelingen så må du huske tannkrem, helsekort, store truser, stenge facebooken/instagrammen din, og de store joggebuksene som er så digge å gå i. Det er noe i den huskelista som skurrer her altså?! Å måtte tenke på hva andre mennesker kan finne på å gjøre med privatlivet ditt, mens du er relativt offline. Tenk at man ikke kan stole nok på omgangskretsen sin man har på facebook? Andre velger å si ifra i den samme tekstmeldingen – «vennligst ingen gratulasjoner åpent på facebook eller sosiale medier før vi har gjort det selv». Det er trist at man må fortelle venner/kollegaer/onkler hvordan oppføre seg på internett, men slik er det nå engang da. Jeg for min del velger da altså å skrive dette blogginnlegget for å sørge for at du som leser forstår at jeg absolutt ikke ønsker denne «outingen» av noe så privat som det jeg skal igjennom min nærmeste fremtid.

SKREKKEKSEMPLENE:

Jeg har flere skrekkeksempler fra vennekretsen. Folk jeg kjenner som ligger på operasjonsbordet etter fødsel og får facebooken sin pepret med gratulasjonsmeldinger der både kjønn, vekt, og navn på den nyankomne baby er outet mens man uvitende ligger i narkose. Venner som har funnet «RIP Thorbjørn, du var en god mann, himmelen har fått en ny engel» på sin fars side etter en ulykke i nærområdet. Med påfølgende diskusjon – «å hva har skjedd, stakkars familien, dette var trist». Det værste var at hun selv måtte gå ut å dementere at det ikke var hennes far som døde i ulykken etter noen timer med vonde telefoner til politi og sykehus for å finne ut av hva som skulle ha skjedd med faren sin. En annen venninne gjorde kort prosess og skrev som oppdatering på facebook at nå som hun nærmet seg termindato, så håpet hun at hun kunne få lov til å oppdatere selv, og at de som klødde i fingrene etter å gratulere var velkommen til å sende henne en tekstmelding eller privatmelding istede. Ferdig snakka, liksom. Burde vært unødvendig, men dog. Ei annen venninne ble gratulert på facebook med en graviditet der flere andre hev seg på og gratulerte i hytt og pine. Hun hadde ikke skrevet noe om graviditeten sin på sosiale medier da hun syns det var litt tidlig og privat ennå, og når gratulasjonsmeldingene plutselig strømmet på helt ut av det blå, så hadde hun faktisk mistet barnet bare dager i forkant. Hun svarte alle gratulasjonene med “Jeg er ikke gravid.” og det ble en veldig rar stemning på facebooken hennes. Merkelig nok begynte folk å “krangle” med henne på facebooken hennes, at jo – de hadde jo hørt fra sikre kilder at hun var gravid!? HUFF! Jeg grøsser av å tenke tilbake på det.

Da mamma døde ble bloggen min og facebooken min pepret med hjerter nesten samtidig som jeg fikk telefon fra pappa. Uten at noe var sagt fra min side på facebook. Et titals røde og rosa hjerter, også fra av folk som ikke hadde peiling på hva som hadde skjedd poppet opp på wallen min. Etterfulgt av andre som kommenterer: «Hva har skjedd?» Som en slags massesuggesjon der noen antydet at de visste hva som hadde skjedd, og andre søkte svar av de som kommenterte med hjerter, ble facebooken min en slags offentlig arena for spekulasjoner. Jeg følte et ekstremt behov for å skrive hva som hadde skjedd, bare for å kunne la det komme fra meg selv og ingen andre spekulanter på nett. At en 53 år gammel kvinne ble funnet død i senga si var jo grobunn for all slags rykter og snakkis. Jeg tror faktisk folk nesten ble skuffet over nyhetsverdien da det viste seg at det var hjerneblødning som var årsaken til at mamma døde plutselig mens hun sov. Det pussige er at Her og Nå ringte meg og spurte om de fikk trykke en sånn nyhetssak på mammas bortgang. Jeg svarte de at jeg heller ville skrive noen ord på bloggen min når jeg var klar for det og at de kunne hente sitater derfra. Og vet du – det gjorde de da jeg skrev om det på bloggen min hele 2 uker etter at mamma døde. Og det vitner om at journalister i sladrebladene faktisk er litt mindre hjernedøde enn sladrehankene på sosiale medier. Kanskje fordi de har en «Vær Varsom»-plakat å forholde seg til, det har ikke vi facebook-surfere dessverre. 

Jeg håper og tror at de som gjør slikt ikke er klar over hvilket enormt tillitsbrudd de gjør når de legger ut slike nyheter før foreldrene selv, og at de kanskje ikke helt skjønner hvorfor det er galt. Kanskje det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget – rett og slett for å opplyse enda flere om at det rett og slett ikke er greit. Ser du noen gjøre det, så syns jeg også det er helt på sin plass å sende personen en liten melding om at «du burde kanskje ikke skrive dette offentlig før foreldrene har gjort det selv.» Litt kjærlig voksenopplæring syns jeg vi bør kunne gi andre som ikke har den sosiale «er-du-sikker-på-at-du-vil-publisère-dette?»-alarmen lett tilgjengelig. 

Du må veldig gjerne være uenig i meg! Men nå vet du hvertfall hvor jeg står i denne saken så tett opp til termindatoen – så jeg blir veldig glad om du respekterer det! Du skal så absolutt få gleden av å gratulere oss som foreldre, men la oss få lov til å fortelle det selv først når vi er klare for det!

Line Victoria, litt morsommere Supporterfrue på Instagram og Facebook. 

Jeg har googlet litt rundt. 

For jeg har funnet ut at det er to gravidplager jeg IKKE har fått gleden av å stifte bekjentskap med!

Strekkmerker.

Og hemorider.

Jeg er i grunn ikke så redd for å få noen av delene, jeg visste bare ikke at det faktisk var veldig vanlig å få dette i løpet av graviditeten! Eller, strekkmerker visste jeg jo forsåvidt om, men ikke hemorider. Jeg vet ikke om jeg har gjort så veldig mye som kan ha hatt påvirkning på dette med strekkmerker. Jeg har smurt meg med en olje, men ikke noe avanserte greier. Venninnene mine syns jeg er sååå heldig som har sluppet unna, men de glemmer jo alle de andre plagene som har fått meg til å revurdere hele re-produksjonsopplegget. Det er jo så hyggelig å være gravid, man tåler aaaalt av plager får man jo høre! (!!) Jeg skal innrømme at det er mange ting jeg blir litt skremt over i graviditeten, blant annet dette med bevegelser i magen. Jeg syns det er veldig… hva skal jeg kalle det…? Alien-aktig. Veldig sprø følelse. Nesten litt ekkelt. Nå er også mageskinnet så stramt at jeg kan kjenne føtter, tær, rompe og albuer/knær når de blir kjørt inn i huden min fra innsiden når jeg har hånden på utsiden. Når jeg ligger i senga på siden merker jeg at hun trykker seg ned og sparker ned i madrassen. Og når hun hikker kjenner jeg en rytmisk banking. Og siden jeg ikke har noe referanse (jeg har ikke barn fra før) så skjønner jeg ikke egentlig hva det er inni der…! Jeg skjønner liksom ikke at det er en baby som begynner å få liten plass, og som vi snart skal ha ansvaret for, resten av vårt voksne liv! Det er både skummelt og skremmende – og nesten litt utenomjordisk ja!

Men det er også andre ting som har dukket opp som gjør den siste tiden nå som gjør livet litt vanskeligere når det er en diger gravidmage som sperrer for alle slags vanlige aktiviteter jeg vanligvis kan gjøre med kroppen min.

Når jeg mister noe på gulvet må jeg enten rope på Torben eller bare la det ligge. Hvis det er veldig viktige ting som må opp av gulvet med en gang må jeg holde meg fast og “skli nedover” mot gulvet og sette meg der. Så starter selvsagt det harde kampen med å komme meg opp igjen. I hele går lå det strødd Fazermint-sjokolade over hele stuegulvet hele dagen. Jeg orket ikke plukke opp. Hentet bare en ny boks. 

Når det gjelder den store gleden i mitt hverdagsliv, badekarbading, så synger det så vitterlig på siste verset den nytelselsestiden der ass. Jeg kommer meg oppi med et brak, men etterhvert som jeg blir liggende er det faktisk mer forsvarlig for meg å bli liggende der frem til termin enn om jeg begynner å kave meg opp av det. Jeg har nå måttet begynne å tømme badekaret mens jeg nyter siste resten, og når det er tomt for vann så klarer jeg på finurlig vis å ål/velte meg ut av det. Litt fordi jeg fryser, men også litt fordi jeg ikke er klar for å gi opp badekaret helt ennå. 

Å tørke seg etter dobesøk er også nå nesten blitt et lotteri på om jeg treffer eller ikke. Eller, treffer gjør jeg strengt talt ikke. Jeg har rett og slett ikke lange nok armer. Jeg er fremtørker, det vil si at jeg tørker fra framsiden men “feil vei” hvis du skjønner. Altså, jeg tar armen foran og drar videre bakover. Så selv om jeg rekker ned med papiret, så har jeg ytterligere 15 cm reisevei med dopapiret bakover, og så lange armer har jeg ikke! Såee… Jeg må improvisere. Jeg må løfte litt bein og spre litt skinke. Når man tisser opp imot 70 ganger i løpet av en dag (ikke kødd engang!) så er jeg lykkelig over at det er bittelitt lettere å rekke frem dit med papiret. Jeg vet det kunne vært løst ved at jeg innsèr at begevelsen blir den samme om jeg tar armen og starter bak bak, men det har jeg ikke inne noen teknikk på – derfor en vanskelig vane å vende.

Akk, det er var offshorehjemkomst-tirsdag denne uken, for oss som har mannfolk som jobber denne type turnus – så vet vi hva det betyr. Det betyr at man har en mann hjemme døgnet rundt i lange tider! Nå er jeg i overkant heldig med turnusen til mannen da, for han sover hjemme hver eneste natt når han er offshore, og når jeg sier offshore så er han ikke laaangt utpå havet. Faktisk kan jeg se ut mot sjøen fra vinduet hjemme og følge hele overfarten med ferja, fra Brevik til Sandøya. En risikofylt overfart på hele 8 minutter og 30 sekunder – ish. Men sjøfolk er sjøfolk, og reglene er at de skal ha avspasseringen sin (akkurat som nordsjøarbeidere med sine 2 uker på og fire uker av jobb, så jeg har mannen hjemme fulltid halve måneden.

Faktisk gikk det opp for oss at dette antageligvis er siste friperioden til Torben uten å måtte dele den med en bylt i rosa liverpool-sparkebukse. (Bebisen, ikke meg. Jeg kler ikke rosa..) Det er veldig deilig å ha en mann som er så mye hjemme fremover, og jeg blir jo ikke totalt alenemamma når han er i jobbturnusen sin heller – det er i grunn ganske så perfekt! Jeg har fått streng beskjed av Torben om å knipe igjen disse to ukene, slik at vi kan kose oss sammen. Bygge rede eller noe, jeg vetta faen hva man gjør i denne ventetiden…? Sover? Spiser? Går turer? Joa.

Utifra hva søkerhistorikken til Torben er på Ipaden sin så kjeder han seg ikke når han er hjemme i friperioden sin i vaffal…:

Så noenganger må jeg gi han litt oppgaver så han får jobbet litt med hodet sitt:

(Og alle som kjenner oss vet veldig godt at vi som regel er på skillmissenes rand når vi samarbeider om flatpakker, sukk..)

Så en kjapp gravidoppsummering:

Status: fremdeles høygravid, det nærmer seg med stormskritt. Faktisk sa mobilappen til meg i forrige uke at “nå kan det skje når som helst, de fleste (95% av alle gravide) føder nå og frem til 2 uker etter termin.” 

Ferdig med innkjøp? Nja, det meste er vel på plass – men mangler tripp trapp med newbornsete (som jeg har skjønt er gull verdt!) og noen må nesten ta en ekstra titt på installasjonen av barnesetet vi har koblet på i baksetet av bilen. Jeg stoler verken på Torben eller meg når det kommer til tekniske ting som skal redde noens liv….! Badebalje har jeg også vurdert å gå til innkjøp av, selv om vi har badekar. Men sånn på stativ i “ståhøyde” syns jeg høres veldig mye enklere ut enn å bruke badekaret… Noen innspill? Og etterhvert skal jeg legge inn på ønskelisten en sånn derre redningsvest til bilstolen (Sea-Be?) trengs når vi skal på båttur. Men jeg tror nesten at vi har alt annet klart. Tilogmed bleier i alle størrelser og fasonger. 

Pakket fødebaggen? Nja, har slengt alt jeg skal ha med meg oppi barnesenga, men jeg må nok sortere og legge det pent i en bag for at det ikke skal bli totalt kaos når det hele begynner. For kjenner jeg Torben og meg selv rett så er ikke tiden inne for å stresspakke når det skjer noe. Og jeg kan definitivt IKKE la Torben pakke for meg, hahahah! Og nei, jeg pakker ikke rettetang og sexy, små truser. 

Cravings: Akkurat dette er litt morsomt, for jeg blir fryktelig fort mett nå. Så jeg har liksom ikke plass til å dytte nedpå noe etter at jeg har spist!

Søvn: Sover når jeg vil! En time der, en time her. På sofaen, i massasjestolen og i bilen. Tror faktisk jeg har utviklet litt lett narkolepsi. 

Halsbrannen er i FULL sving ennå. Jeg blir gal av det. Det er ekstremt hemmende! Gleder meg til å kunne dra steder uten den store flaska i lomma lett tilgjengelig. Og spyinga er der ennå, hvertfall brekkningen. Jeg vet med største sikkerhet at jeg kommer til å kaste opp under fødselen, (gjør alltid det når jeg blir superspent, gleder meg, har vondt eller oppmerksomhetssyk) så jeg har allerede advart Torben om dette. 

Wow, langt innlegg gitt! 🙂 Men som dere kanskje skjønner så har jeg fått litt mer tid til å reflektere, så bli ikke overrasket om det kommer blogginnlegg på løpende bånd fremover…! 

/Line Victoria Supporterfrue. 

 

 

 

 

 

 

Det er viktig å omgi seg med et harem av proffe menn som gjør dagene litt bedre nå i den høygravide ventetiden. Jeg har jo allerede fortalt om Svensken som knekker opp ryggplagene mine, og på kveldene er det Lothepus som underholder på skjermen. Til den kjekke tannlegen min har jeg måttet gi klar beskjed at jeg ikke vil ned til han før jeg har blitt tynn igjen, og jeg tror faktisk han syns det er helt greit å slippe å måtte ringe Hjelpemiddelsentralen for å booke handicapheisen med stropper for å få meg opp i den trange tannlegestolen hans, kun for å høre meg kjefte og klynke meg fordi han pirker i tannebissene mine. Den eneste mannen i haremet mitt jeg ikke har kunnet finne noen god unnskyldning for å unngå i disse tider er fastlegen min, Dr.H. 

Han har ikke gitt meg opp ennå. Han er den eneste mannen i livet mitt (og i hele verden generelt tror jeg!) som tør å dra frem vekta og be meg stille meg oppå den. Han er jo lur da, han vet jeg får et gråt-labilt utbrudd (og det er hans ord i journalen min!) når han drar frem den fysaken, og så står han med den i hånda og spør forsiktig om jeg er klar for å veies. Som grisen før den skal slaktes. Og så holder han gooood avstand når han forsiktig skyver den foran meg med foten sin, som en ydmyk og kuet hund som dytter et dødt, spiseklart kadaver foran rovdyret. Og så blir det pinlig stillhet før jeg stiller meg på vekta?

Han holder pusten.

Jeg holder pusten.

Han noterer i skjermen sin. Og så sier han:

«-Den er litt høy altså.»

Og like før jeg er i ferd med å eksplodere i et inferno av selvantenning, og jeg prøver å gripe etter han så jeg får knocket han ned i bakken og satt meg på han med all min gravidtyngde, så forter han seg å si:

-“Altså, vekta, vekta er for høy! Den viser for høyt!!! Den er stilt inn feil! Vi må trekke av xx kilo på den for at det skal bli riktig!»

Flink bisk. Godt oppdratt.

Jeg skrev et innlegg på instagrammen min om at jeg syns det var så rart å ta med seg urinprøva si til legen hjemmefra. Litt fordi det føles fryktelig kleint å gå rundt med en boks med sin egen, tempererte piss i lomma. For tenk om jeg blir påkjørt og boksen med piss spretter ut av lomma og blir plukket opp av en random. Eller om jeg faktisk dør, og de samler sammen alle eiendelene mine i en pose på likhuset etter at de har sydd på alle lemmene mine igjen etter organdonasjonen jeg har meldt meg for – og når de som bryr seg kommer for å hente tingene mine så er det liksom:

«-Ja, her er altså gifteringen hennes, kortholder, et par kvitteringer, en krukke med pisset hennes og en regning fra Fjellinjen vi fant på henne da ulykken inntraff. Værsegod, signèr her takk – ha en fin dag videre!»

Så idag pakket jeg rett og slett inn den søte boksen med pisset mitt og tok et par sløyfer rundt. Og en hyggelig lapp med «Til Halvor fra LineV» på (var tom for sånne juegavelapper dessverre) så jeg ikke skulle føle så på det at jeg gav Dr.H pisset mitt i hånda når jeg møtte han. Jeg mener – å gi bort ekskrementene sine til menn er bare noe man gjør om de har behandlet deg dårlig. Til de putter jeg det helst i en boblekonvelutt og sender den med posten istede med ukjent avsender. 

Nuvel, Dr.H tok imot sin lille presang og kikket litt rart på meg. Jeg håper han trodde jeg gjorde det for å være hyggelig. Men så kom jeg på at det sikkert var de søte jentene på lab`en som måtte åpne den. De må ha stusset noe jævlig, hahahaha! God jul, liksom!

Vi gikk inn på kontoret hans, og han hadde knapt nok lukket døren før jeg REIV av meg buksa og trusa og flekket ræva mi til han. 

*pinlig stillhet*

«-Se på detta du, Halvor!!!» utbrøt jeg nesten litt stolt!

Hadde jeg ikke hatt det massive blåmerket på rævballen min så tror jeg nok at han hadde sendt meg ut av kontoret i en håndvending, han hadde jo ikke satt seg ned i stolen engang før jeg flekket den store, nakne ræva mi til han stakkars. 

Takk Gud for at det blåmerket fremdeles var der for å si det sånn – ellers kunne det hele blitt sykt kleint. Jeg er på gravidkontroll liksom og det første jeg gjør er å snu ryggen til legen, slite av meg underklærne og rope «Se, se på ræva mi a!”

Jeg har sett Dr.H relativt ofte i graviditeten, rett og slett fordi jeg ikke går til jordmor – men har alle mine kontroller hos han. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, men jeg syns det er hyggelig. Det er et fint spark i ræva til meg å få pyntet meg litt i hverdagen. Også er han veldig flink da. Flink til å svare på alle de dumme spørsmålene mine, og i tillegg så ung (samme årsmodell som meg) at han vet sånn noenlunde hva jeg snakker om når jeg bruker tøysenavn på kroppsdelene mine. Idag for eksempel skulle jeg spørre om noe som handlet om HuHa`en min. Hvis ikke jeg husker veldig feil så brukte jeg faktisk ordet «Dåse-arealet» når jeg omtalte det. Nå bruker han strengt talt ikke mine tøysenavn tilbake da, han bruker det mer passende ordet «underlivet» men poenget er at han forstår meg når jeg forklarer. Og så syns jeg det er kjempemorsomt når jeg ber han forklare meg hvordan kynnere og nedpress føles, for jeg gjør det bare på fur faen. For det er ingenting som er deiligere enn å se en mann i hvit frakk sitte å peke på sin egen innbilte gravidmage og forklare hvordan begynnende fødselsmerter føles. Jeg har jo googlet det, men jeg kan jo fader ikke dy meg! 😉 Neste gang skal jeg be han gå igjennom renselsesprosessen etter graviditet også, sette han skikkelig på prøve liksom! <3 

Nå er tiden inne for å gå oftere til Dr. H fremover. Jeg ble litt glad når han sa at vi måtte sees litt hyppigere. Ikke fordi jeg tror han VIL ha meg hengene på legesenteret en dag i uken med temperert pissepakke i den ene lomma og halsbrann-medisinen min i den andre, og jeg tror ikke han ser frem til noe mer generell blotting jeg allerede har utsatt han for –  men da blir jeg blir tvunget til å sminke meg litt og ta på rene klær minst en dag i uken fremover da! 

Ha en fin dag da!

Line Victoria 

(Den gravide Supporterfruen finnes også på Instagram og Facebook!)

Status: Høygravid.

Nå har jeg jo gått inn i tiden som «høygravid» og jeg feiret det hele med et KLASK utenfor huset denne helgen. Vi har ei ganske heftig trapp opp til inngangsdøra og ned til garasjen, flisbelagt. (Sånne røde teracotta-fliser, damn you 80-tallet!) Heldigvis for oss så er vi velsignet med varmekabler i denne trappa, så det pleier være tørt og fint. Les: Pleide. 

(Ja, jeg måtte sensurere rompesprekken min.)

I forbindelse med noe oppussingsarbeid har el-kursen for ringeklokken vært koblet ut, og på samme kursen var varmekablene til uteområdet. Det fikk jeg aldri med meg før jeg lå plantet 9 trappetrinn lengre ned med fleisen i garasjeporten. Jeg husker jeg skled først på det første trinnet på toppen av trappa, og tenkte – fy faen nå BRAKK jeg ræva mi. Jeg tror jeg lå et brøkdels av et sekund før jeg humpet videre nedover mens jeg prøvde å klore meg fast til de isbelagte flisene og med armene rett ut i håp om at jeg på et vis fikk tak i noe som holdt meg igjen. Men dessverre uten hell. Farten jeg fikk i den første deisen gjorde at jeg fikk god fart nedover trappen. Jeg pøste altså på med ytterligere 8 trinn etter det første fallet og tilhørende slag mot den allerede bedøvde ræva mi på vei ned hele trappa før jeg endte som sagt i bunnen. Der lå jeg noen sekunder på ryggen og tenkte at hvis jeg ikke klarer å trekke pusten snart så dør jeg her nede på brosteinene. «Høygravid kvinne i sin beste alder funnet i bunn av trappa med brekt ræv». Når jeg omsider fikk trukket pusten så fikk jeg bare ulet et høyt «TO-R-BEEEHHHHN!» Og to sekunder senere stod Torben på toppen av trappa og tittet ned på meg.

Min elskede mann er dessverre verdens største pyse når det kommer til glatte underlag. Han er helt blodseriøst en 85 år gammel mann fanget i den kroppen. Jeg kjenner ingen andre som er så redd for å skli på glatta som det Torben er. Utallige brodder og skikkelig sko med sugeeffekt under er hamstret inn i hopetall hver høst og når første kulda slår inn over landet. Når han går på glatta så går han stiv som en stokk. Og når han da faller, som han gjør ofte fordi han nettopp er så jævla redd for å ramle – så slår han seg som regel fordervet også. Jeg har prøvd å si til han at det ikke hjelper å spenne hele kroppen når du skal gå på glatt underlag. Men nå var det strengt talt ikke hans kropp som lå kveilet nederst i trappa som en sprengt saccosekk. Så han brukte altfor god tid på å komme seg ned trappa. Altfor lang tid. Jeg tror han faktisk stod i trappa og vurderte å gå RUNDT hele huset istede og gjennom garasjen for å slippe å slippe å skli i den samme trappa han også. Faktisk trodde jeg ikke han kom i det hele tatt der jeg lå å stirret inn i den hvite garasjeporten og trodde at ræva høyst sannsynlig hadde revnet.

Da Torben omsider kom ned til meg så var det ganske mange ting jeg håpet han ikke kom til å gjøre. Jeg ble plutselig livredd for at han skulle ta tak i meg og løfte meg opp. For så å eventuelt begynne å børste av meg, eller klappe/børste av meg is og grus som var gnidd inn i joggebuksa sånn som man gjør med små barn. OOOOh, tenke seg den smerten!! Heldigvis var den mannen smart. Han stod bare ved siden av meg. Sa ingen ting. Og så gjør han det jeg i ettertid syns var en veldig riktig måte å la meg rase fra meg smerten. 

Han klappet meg på hodet som en hund. Det eneste stedet han nådde på kroppen min som jeg følte ikke var brukket. 

Det var forøvrig kun ræva som fikk kjenne smellen. Et svart blåmerke og en hevelse som gjør den ene skinka mi nesten dobbelt så stor som den andre. Ingen slag mot høygravidmagen heldigvis, men utpå kvelden fikk jeg beskjed av «folk i bransjen» at det kunne lønne seg med en telefon opp til Føden for å bare høre hva de mente. Så lenge jeg ikke har noen smerter i magen, kjenner godt med liv og at det bare er ræva som fikk unngjelde, så beroliget de meg med at det med stor sannsynlighet gikk greit. Jeg har ingen grunn til å tro noe annet, så jeg har bare kavet meg rundt i huset de siste dagene. Det er ikke kødd engang, jeg har akt meg rundt fra rom til rom. Jeg sliter veldig med å sitte og ligge, så jeg står mye oppreist nå. Det er faktisk ganske trist når man har blitt beordret til å ta det mye med ro fremover, og så kan jeg ikke engang sitte eller ligge, som er en av favorittstillingene mine når jeg skal slappe av. 

Kjapp høygravidoppsummering til slutt:

Ukens høydepunkt: Lothepus på Farmen. 

Ukens nedtur: Hele jævla trappehistorien, trinn for trinn. Som en never ending story hele veien ned. I ettertid fant vi kloremerker i isen i trappa. Det sier jo litt.

Ukens melding til Torben:

Vekt: Jada, den beveger seg den også, i takt med graviditeten. 

Cravings: Fanta Zero, appelsiner, brødskive med servelat.

Form: Føler meg som et eple. Hvis jeg klarer å legge meg på ryggen ser jeg ikke tv`en. Vår største TV er 65 tommer. Du kan jo da selv tenke deg.

Ukens (dette er egentlig daglig) hormonutbrudd:

 

(Jeg husker ikke hvorfor jeg gråt..)

Ha en fin dag videre!

/Line Victoria Husby-Sørensen – høygravid Supporterfrue. (Finnes også på instagram for litt hyppigere oppdateringer og en hel del annet svada)